Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 88

Kaskelotten nr. 88: Mai 2016 - 23. årgang

Hva var det som skjedde på 1500- tallet?

Historisk Museum i Oslo laget en utstilling i 2006 om et kapittel sjøfartshistorie som nok for de fleste er ukjent.

Utstillingen forteller om skandinaver og andre europeere som satt som slaver i de omliggende landområder i Nord-Afrika.

Dette var sjøfolk som seilte på Middelhavet, og som ble kapret av sjørøvere fra stater som i dag er; Marokko, Algerie, Tunis og Libya, det som den gang ble kalt "røverstatene".

Utstillingen, er en utvidet versjon av den danske utstillingen

"Pirater og kristne slaver" som er laget av Fiskeri- og Sjøfartsmuseet i Esbjerg.

Til den norske utstillingen har mange andre institusjoner bidratt, bl.a. norske sjøfartsmuseer og andre som sitter inne med gjenstander og materiell om dette.

I hovedtrekk dreier det seg om skip fra Europa som ble kapret i Middelhavet, og der sjøfolk endte som slaver i arabiske land.

Fra Norge gikk en rekke skip med klippfisk i denne farten, og mange sjøfolk fra Norge havnet som slaver – eller i gode tilfelle som tjenere hos arabiske makthavere.

Disse kapringstilfellene skjedde fra sent på 1500-tallet til litt etter 1800.

Kaperlandene hevdet å føre en handelskrig for å skattlegge, og få sin del av handelstrafikken på Middelhavet. De betraktet oppbrakte skipsbestninger som krigsfanger, og ikke som slaver.

Nærmere en million hvite europeere endte som slaver på galeiene, og noen i tjeneste hos makthaverne. Av disse kom anslagsvis 5.000 fra Skandinavia – mange av disse kom fra omlandet; – Bergen, dette på grunn av klippfiskfarten.

Noen slapp unna, og enkelte skrev ned sine opplevelser – noe som gjør at ettertiden nå kan få del i historien.

Også mange danske sjøfolk som endte i fangenskap skrev ned sine historier.

Museet hadde i 2006 et bredt materiale av bilder, kart, gjenstander og informasjonstavler som forteller historien på en publikumsvennlig og flerspråklig måte.

Artikkelen er hentet fra Norsk Maskin-Tidene nr. 06/07 – 2006.

Takk for lånet - Ole Jelstad fra Gressvik, medlem av ØHK.

Stor, til "stand by-båt" å være, men allikevel forferdelig trang.

Lavt under dekk, små lugarer, knøttlita bysse. Men den funka. Og så var hun en veldig god sjøbåt.    - Hva slags båt er det snakk om?

Den ble bygd i Sandefjord1952 som THORVARD. En dampdrevet hvalbåt, bygd for Thor Dahl. Ved levering, selvfølgelig moderne, men også forut for sin tid; fryserom og kjølerom. Så for stuerten den gang var hun "kjempe".  Hun fanget for "HAMMERN", gikk tidlig i opplag – på 60-tallet.

Ole Torissen kjøpte båten i 1966 fikk den forlenget og ombygd til fiskebåt. Nå ble det dieselmotor som varte "livet" ut; navnet ble MELØYVÆR – fisket godt og lenge.

I 1976 ble hun solgt til A/S Jacobsen & Sønner i Tromsø – fikk navnet TORSON, fortsatte med fiske til ny eier over tok i 1982 – i en alder av 30 år!

"Olja var kommet" og det var et skrikende behov for funksjonelle beredskapsfartøy, det ble ny eier: Polar Offshore. En radikal ombygning, hun fikk en "ekstra" maskin, med tilhørende 360 graders Azimuth. Denne ble dessverre plassert for langt akter, så i viss tilfeller måtte man styre kontra. Men det vente man seg fort til – fra brua, det ble også installert baugtruster. Lugarene forble som de var, men et stort hospital ble bygd i forkant av overbygningen, sammen med nytt sanitær-anlegg. Det ble bygd inn tanker så i gitte tilfelle kunne den fungere som tankbåt, navnet ble nå: POLARSON. Olja var verdt gull – ombyggingen kostet flesk, olje-selskapet skulle ha sitt og presset prisen på det moderne beredskapsfartøyet. POLARSON ble for dyr og gikk over ende.

Men i Stavanger satt en luringsom som så potensialet, og kjøpte skuta som fikk navnet STRILVARD.  Dermed var den i Møgsters eie, og da ble situasjonen straks annerledes, kjøpet ble gjort i 1989.

I 2005 ble båten/ skuta (?) solgt til Hellas – med navnet EVA II – siden har ikke forfatteren av artikkelen; Jan Tore Knudsen for tidsskriftet: Strilanytt nr.2, 2012 noe klart bilde av den gamle – hvalbåten lenger.

Jan Tore Knudsen var selv om bord i 4 uker, han beskriver på en fornøyelig måte hvordan hvalbåten fikk et nybygg på utsiden av seg. Litt akten om byssa, inni "hulrommet" sto en stor potetskreller. Fra daglig-romdelen kunne vi med litt godvilje, se skrått ut av den opprinnelige ventilen, via en ventil i "ny-skroget", se sjøen. Slik var det bygget og knotet til. Maskinassistenten brummet til ved første dag: "Koss i hule heite finn æ maskina i dinna båten?"  Han måtte gå ut av innredningen – opp på dekk og ned skorsteinen. Fornøyelig skrevet.   Men forkortet og tilpasset KASKELOTTEN


Dølar på kvalfangst

Boka er skrevet "på målet" jeg skal forsøke å oversette, men først til forordet som er undertegnet av forfatteren Per Ottesen Vinstra våren 2005. Det er rart hvor fort vi glømmer. Det faktum at Gudbrandsdalen, og ikke minst Fronsbygdene, var "storleverandør" av hvalfangere og sjøfolk i de første ti-åra etter krigen ser ut til å være ukjent for de fleste i dag.

Når en tenker på hvor mange som enten i familiesammenheng eller på annen måte var berørt av dette, skulle en tru at denne store utfarten ville sitte i mannsminne enda (2005 ble dette gitt ut).

Det er ikke så lenge siden.

Utenom de som var med, og deres nærmeste familie, er det få som vet noe særlig om denne aktive perioden som "globetrottere". For de som er unge i dag (2005) ser det ut til at dette er helt ukjent, og det lyt vi gjera noka med!

Skattelister, statistikk og folketellinger fortell ikke så mye at det gjør noe.

Mannskapslister og annen informasjon som rederia og hvalfangstmuseet har i sine magasin er vanskelig og tidkrevende å få innsyn i. Eg forsto snart at hvis noe skulle skrives om de lokale sjøfarerne våre og det de hadde opplevd, var det bare muntlige kilder å holde seg til. Jeg valgte å skrive om hvalfangerne, det er eksotisk og spennende med hvalfangst.

Det å reise til Antarktis for en døl må ha gitt så mange nye inntrykk og opplevelser at det må ha vært noe helt spesielt for de som var med.

Mange tusen mann var sysselsatt gjennom hvalfangsten, og enda flere fikk arbeide og inntekt gjennom ringvirkningene, både lokalt og i Vestfold og nasjonalt. Og sist men ikke minst, hvalfangsten sikra landet inntekter og viktige råvarer til norsk industri.

Tenk bare på konsekvensen av den lille notisen som sto å lese i Aftenposten 15. mai 1945: SIR JAMES CLARK ROSS er på hjemtur til Norge med 17.000 tonn hvalolje. Oljen skal fordeles mellom DE NO FA og SANDAR FABRIKKER, og vil gi råstoff til 20 millioner kilo margarin.

Litt av ei gladmelding i en tid med slik "fetthunger".

Det er også viktig å få konstatert hvor høy status hvalfangsten hadde den gang!

Norge var et foregangsland og en stormakt innen hvalfangst, og dette betydde ikke så rent lite for den nasjonale sjøltilliten!

Hvalfangsten var viktig for landet, og alt i alt var forståelsen til hvalfangsten for det meste bare positiv i mange år. De som tok del i denne fangsten – eller som hvalfangerne utrykte det: "fiskinga" har ikke noe å skjemme seg over når en ser det med datidens øyne.

Ordet hvalfangst har i dag fått en annen og flauere smak. Dette har i hovedsak dukka opp i ettertid av hvaleventyret og skylles både overfangsting (vi kjenner til utrykket overfiske … red. anm. ELe.) nesten førte til en katastrofe for hvalbestanden, og fordi verdensopinionen har utvikla en mer negativ holdning til jakt og fangst generelt og av en eller annen grunn jakt på sjøpattedyr spesielt.

En dypere drøfting av hva som ligger bak dette hører ikke inn her.

At hvalfangsten fikk en heller sørgelig ende, er et faktum.

Den pelagiske hvalfangsten i Sørishavet var for det meste over i 1964, selv om det var noen "krampetrekninger" til og med sesongen 1967/1968. Men da var det definitiv slutt!

Det i seg selv er et godt argument for at historia om denne tida må skrives ned mens det fins folk som husker. Det er i alle fall helt sikkert at ei slik tid – med fangsting av slike dimensjoner – aldri vil komme til bake.

Redaksjonen i KASKELOTTEN vil skrive ordrett av det Per Ottesen har i siste avsnitt av Forordet til boka - på 168 sider:

"Eg var aldri på kvalfangst sjølv. Alt stoffet i denne boka er altså ting eg har lese meg til, eller som kvalfangarar og andre fortalt meg. Det vil derfor vera utruleg om elt eg skriv er heilt korrekt. Ellers har eg gjennom arbeidet med denne boka gjort ei viktig oppdatering.

Dokumentasjonen om kvalfangst og kvalfangsthistorie er til tider utroleg mangelfull og dårlig, også frå offisielt hald!

Har du fem kjelder, så har du gjerne både to og tre forskjellige svar. Til og med dei store leksika har svært forskjellige svar på dei enklaste spørsmål. Det har derfor kosta svært mykje arbeid å kryssjekke opplysningar og/eller berekne truverdigheita av det eine eller det andre svaret ut frå andre data eg har hatt tilgang til.

Feila ligg oftast i dato/årstall, navn, fakta om kval, fangst- og bearbeidings-metodar. Tek ein i tillegg med at folk heller ikkje hugsar likt etter så mange år, så forstår dykk kva eg har hatt å bale med. Eg ber derfor om forståing frå lesarane for at kanskje her og der kjem opplysningar eller påstandar som de ikkje utan vidare vil skrive under på.

Men tru meg i alle fall på at eg har gjort så godt eg har kunna, også får det bli som det vil. Eg vonar i alle fall at alle finn glede i å lese boka og ønsker god lesnad!"

Vinstra våren 2005

Per Ottesen

 

Boka inneholder mye fakta opplysninger og historikk som vi kjenner; om Svend Foyn som var født i Tønsberg i 1809. Helt siden 1780-åra har det vært forsøk på hvalfangst ved øyene i Sørishavet, det ble ingen suksess – da retthvalen ble fort utryddet (merk ordet utryddet red. anm. ELe.- det til ettertanke).

Det var store mengder blåhval, finnhval og andre hvalarter, - men disse var for store med den tids fangstutstyr.

På Syd Georgia var det masse sel, og dermed god butikk fram til 1825 – da var det tatt 1.2 millioner sel – og stammen var nærmest utryddet. Det ble gjort nytt forsøk 50 år senere – fremdeles ikke lønnsomt da stammen var liten.

Elefantselfangst ga avkastning; den ble kokt ut i store jerngryter og olja ble brukt til lampeolje, smøreolje og bearbeiding av lær og skinn.

Det er mange "godbiter" i boka – fint med litt repetisjon, kan vite!

Masse fine fotografier av: THORSHAMMER med hval som venter akterut. NORHVAL med to hvalbåter langs styrbord side. Et fint bilde av Onesimus Andersen. SOUTHERN HARVESTER. SOUTHERN VENTURER med helikopter på øvre poppdekket. Blåhval og mannskap som skal vises fram til venner og kjente. Deilig og varmt på Aruba.

Masse fotografier fra 1920-åra.

Her kan det hentes mer stoff til KASKELOTTEN i tiden framover, har snakket med Per Ottesen i telefon om det – hyggelig mann forresten.


Gunnar Myrvollen

Fra Vi menn nr. 36/ 2012. TEKSTFORFATTER: Inge Lundereng.

En gang fikk Gunnar Myrvollen "skyss" med et hvalkokeri hjem til Tønsberg etter endt sesong- han kan fortelle dette:

Noen engelskmenn, som også var om bord, hadde lurt unna noen striesekker med beinmel under dekk de hadde planlagt å bytte bort mot varer som for eksempel brennevin på Kapp Verde-øyene.

Mellom mel-lasten og dekk hadde det dannet seg gass.

Tre av de fire engelsmennene, som hoppet nedi, kom seg ikke fort nok opp, de ble gassforgiftet – og døde etter forferdelig lidelser på dekk.

Det var helt forferdelig, minnes Gunnar. – Vi kunne bare stå og se på hvordan de led.

Selv skipslegen sto det med armene langs siden uten å kunne gjøre noe.

Det ble en grusom hjemtur med tre lik i fryseren.

Gunnar som nå er 75 år reiste på hvalfangst første gang i 1955,

som messegutt 15 år gammel. Han kom i fra innlandsbygda Uvdal, Buskerud kommune. Senere ble han fyrbøter på hvalbåten.

Det var tøft å være fyrbøter, det var full damp hele tiden og det skulle ikke ryke fra skorstein – da fikk han høre det fra utkikken!

Gunnar kjøpte seg et Canon kompaktkamera i "Slappen" ved en overvintring på Syd Georgia. Han ble en ivrig fotograf, kamera hang rundt halsen stadig.

Med kameraet dokumenterte han flittig opplevelsene sine og sitter derfor i dag hjemme i Nesbyen med verdifull fotodokumentasjon i sort hvitt over en svunnen storhetstid i norsk hvalfangst og sjøfartshistorie.

Vår eminente fotograf har et unikt bilde av en harpun – med lina etter "seg" på vei mot en hval!

Åtte mann er fotografert med underskriften: JULEKVELD på slutten av 1950-tallet – skytter Mikkalsen fra Tønsberg, ellers er "kvarten" og noen styrmenn med på bilde. Stort fint bilde av SOUTHERN VENTURER med helikopter. Store dønninger – harpunen og lina er klar. Flagget og luftfylt hval, klar for koka. Bilde av seg selv på varmen – med 5 tallet i forkant av brua.

Gunnar med skirenn-diplom fra SG, da han var 17 år.

Vi Menn har benyttet alle fotografiene tatt av Gunnar Myrvollen.

Blant alle fortellinger og historier nevner han: Hjelpegutten til grispasseren som "tørnet" på grunn av hjemlengsel, og som blandet rottegift i grisematen. Grisene ble avlivet så de ikke skulle lide.

Da det var frost i bakken, ble de 60 kadavrene tatt med ut og dumpet.

Det ble dårlig vær og vind, og de oppblåste svina kom tilbake til Øya.

Det ble seks år som hvalfanger, 1955 - 1961. Senere ble det maskinist-utdanning, og dermed ca. 80 land som ble besøkt. Krigssoner: Persiagulf, Vietnam og Malakkastredet.

I 1998 meldte hjerteproblemene seg og han la inn årene.

Artikkelen er forkortet og tilpasset KASKELOTTEN.


Leseværelse for hvalfangere og andre – sjøfolk!

Festen fortsetter med kaffe og vafler – samt en god prat om løst og fast – og selvsagt om tiden på feltet: onsdag 18. mai kl. 1200.

Onsdag 18. mai er jo den tredje onsdag i måneden.

Onsdag 15. juni – da blir det reker, sang og sommerhygge!

TA EN TUR – fra klokken 1200 – ca. 1400.

VELKOMMEN!


Påminnelse om Strømstad-tur

Tirsdag 24. mai med bussavgang fra Apenesgata, Fredrikstad klokken 0900.

Om bord i båten til Strømstad er det reservert bord til en herlig buffet, med et stort utvalg. Noe for en hver smak!

Bindene påmelding til Thorleif Karlsen: 69 32 81 23

Bussen tar 52 personer.

Kr. 400,- person – kan du ta med akkurat beløp!


Medlemmer av ØHK!:

Hvor langt har dere tenk på prosjektet Erik Jacobsen tilbyr ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB i forhold til å la seg intervjue?

Her må medlemmene selv ta en avgjørelse.

Det er ikke styret som sier ja eller nei – det er dere 177 medlemmer som må ta stilling til dette.

Det med å skaffe penger til prosjektet må dere også ta stilling til.

  • Er det noen av medlemmene som kan bli med i "sponsorgruppe" på tre mann for å skaffe de tiltenkte midlene til dette prosjektet!
  • Se oppsettet av utgiftene i forrige KASKELOTTEN, nr. 87
  • Kanskje noen kjenner noen som kan bidra med penge-støtte!

Send snarest en meling til Asbjørn Arvesen 906 85 047 eller på mail til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. denne blir lest av Erik Leister

Vi bør ha et svar innen rimelig tid, om hvem som kan bli med i sponsorgruppa, det vil være fornuftig med tre mann i gruppa.

Hvem melder seg?

Gi beskjed så raskt som mulig til Asbjørn Arvesen 906 85 047


Fredrikstad-folk og andre grupperinger av folket er seg selv nærmest. Slik er det bare!

Om hedersmann i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB er Hvaler-mannen – hvalskytter Arne Jensen.

Fra boka De seilte for Fredrikstad som kom ut til 150-års jubileét til Fredrikstad Sjømannsforening – 2007, ført i penn av Knut W. Engebretsen.

Arne Jensen fra Vesterøy på Hvaler skulle komme til å bruke nesten 30 år av sitt liv som hvalfanger i Sydishavet. Men sin karriere begynte han i vanlig koffardi etter først å ha drevet fiske sammen med familien på Hvaler.

Han fikk 17 mnd. som matros om bord i tankbåten ATTILA - så gikk han om bord i HEKTOR, forlot Tønsberg i 1947.

Ungkaren fra Hvaler ble straks grepet av sin nye maritime arbeidsdag.

I løpet av få år fikk han status som en av Sørishavets mest anerkjente hvalskytter inntil i 1954/ 55 oppnådde tittelen sesongens beste.

Jeg rakk å skyte 8.000 hval totalt. Om dette er norgesrekord, er jeg usikker på, men langt unna er det nok ikke.

På spørsmålet om hvorledes han ser på den krasse internasjonale kritikken som rammet "barbariet" Norge, er hans svar: " Jeg er blant de som mener hval skal beskattes. Men utryddelse må for enhver pris unngås. For øvrig er det ingen som betviler rovfisket som foregikk i Sørishavet fram mot slutten av 1960-tallet. Det er jo derfor eventyret måtte ta slutt. Arne fikk sin fartstid om bord i; TERJE 1 og TERJE 7, - SETTER 1 og SETTER 7, ARNE SKONTORP og KOS 55.

Som mange andre etablerte også Arne seg med fast adresse i Sør-Afrika.

- Vi bodde flere år i Cape Town. I perioden 1947 -1956 var jeg så vidt hjemom en gang i året. Men da apartheid-samfunnet vokste fram i begynnelsen av 1960-årene, fant kona Gudrun og jeg det tryggest å reise hjem.

Turbulensen i dette ellers så fantastiske landet ble for stort, forteller hvalfangeren som etter karrieren sørpå mønstret på den lokale hvalbåten VILLDUEN.

Etter syv år som skipper på redningsskøyta GUSTAV HENDRIKSEN gikk Arne Jensen over i pensjonistenes rekker i 1985.


Send en hilsen

Send en "hilsen" til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. slik at jeg får din epost-adresse, og tar vare på den. Da kan jeg videresende "brev" og andre opplysninger som kommer inn.

Det ligger 34 adresser i "skuffen" som jeg videre sender det som jeg vil dele med dere andre.

Hilsen Erik


Vind – damp – diesel

Seilbåter, seilskuter, - dette var framdrift på sjøen fra tidenes morgen.

Damp – steam, en revolusjon. En nyvinng på land for industrien, og etter hvert for skipsfarten.

Franskmannen Denis Papin er dampmaskinens far heter det i Wikipedia, noen flere opplysninger finnes ikke.

I 1712 konstruerte Thomas Newcomen en ny utgave dampmaskin som ble benyttet til å pumpe ut vann i gruvene i England, så ble det laget små lokomotiv til å frakte ut kull og slagg fra gruvene, hestene ble permitterte, og godt var vel det!

Så kom; James Watt, han videreutviklet og kunne ta ut patent på sleidestyringen som dermed fikk utnyttet dampen foran og bak stempelet – dette var i 1759.

Patenten til James Watt gikk ut i 1800. Richard Trevithich hev seg på, snart var den første dampbåten i drift, jernbanen kom i 1825. Det skjedde mye i England i disse tider.

Postverket i Norge lå ikke tilbake, den gang – nei!

DS CONSTITUTIONEN ble kjøp inn fra England 1826 for å trafikkere Christiania til Kristiansand med post og plass til 32 passasjer og last.

Båten ble hogd opp i 1871.

DS PRINDS CARL ble kjøpt 1827 og korresponderte da med Fredriksvern (Stavern)/ Kristiansand – og ruta til Gøteborg og København.

Det vi leser om her, var små fartøy – ikke store marinefartøy.

Tyskland som "drømte" om et kolonivelde, hadde sine fartøyer i alle klasser.

Utdrag fra opplysninger på Internett: ...Kontreadmiral Alfred von Tirpitz ville ha slutt på at England bygde (det var jo der kunnskap lå) krigsskip, for Tyskland, nå skulle alt bygges i hjemlandet.

Den første ikke-seilførende krysser som ble bygget for den tyske marine var SMS GREIF i 1887.

Noen få år senere 1892 ble SMS KAISERIN AUGUSTA sjøsatt, hun var den første i rekken av de tyngre pansrede krysserne – 6.303 tonn.

Pansringen var på 7 cm.

Skipet var utstyrt med en 12.000 hestekrefters trippelekspansjon kullfyrt dampmaskin, den ydet ca. 20 knop – med sine tre propeller – helt uvanlig i 1892!

1902 gikk hun i opplag og i 1914 var hun treningsfartøy. Fartøyene var fremdeles kullfyrte.

Historiens første diesel-drevet skip for ferdsel på verdenshavene var SELANDIA fra det danske Øst-asiatiske Kompaniet (ØK). Lasteskipet ble satt i tjeneste 1912.

Seilskuta GAD av FREDRIKSTAD skal visstnok være den siste i rekka av denne kategori skip; bygd i 1919 – (1936 ble det satt inn hjelpemotor).