Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 89

Kaskelotten nr. 89: September 2016 - 23. årgang

Høstfest på Manstad vel

Fredag 28. oktober blir det høstfest på Manstad Vel, - nå er vi i gang igjen!

Menyen er erter, kjøtt og flesk – med tilbehør.

Kaffe og kaker – åpen bar! Hva mer kan vi ønske oss.

Musikk og dans blir det selvsagt fra vår mangeårige spillemann Åge! 

For å få det hele til å gå i hop – vil Thorleif selge lodder. Så da må vi spørre om noen medbrakte gevinster, som tas i mot med takk!

VELKOMMEN!

Pris pr. person er satt til kr. 350,-

Bindene påmelding innen 10. oktober til Thorleif telefon 69 32 81 23

 

Tre sot-engler

Tre sot-engler holder på med slaging av fyrgangene på en skottekjele, den gang det var «fast» brensel - da var det kølafyring 

Dette er tittelen på et fotografi fra hvalbåten THOR  I – sesongen 1930/ 31, bildet er tatt av H. Abel.

Om fyrbøteres og kullempernes – og deres daglige slit på bokstavelig talt nederste trinn i kulldampernes indre har Ernst Olsen fra Kråkerøy dette å fortelle, - skrevet ned av Tor Inge Berger.

Jeg fikk hyre i 1935 om bord i KARLANDER – en Nordsjø-sliter. Dyne og pute måtte jeg selv ha, madrass holdt rederiet – det var den gang da det!

Dongerijakke og buksa kjøpte jeg hos Hartvig Sørensen. Sjøsekken arvet  jeg etter en onkel som nettopp hadde gått i land fra KALANDER, han var 3. maskinist.

S/S KALANDER LÅ VED Nylands verksted. Hun var på 3.050 tonn og bygd ved Nyland i 1915. 

Jeg mønstra på som maskingutt – hyra var 35 kroner måneden.

Maskinfolka hadde lugar på babord side akter. Det var seks køyer i to etasjer. 

Når vi fikk sjøen på tvers, måtte jeg ligge og presse knea mot skottet for ikke å havne på dørken. Einar hadde masse å berette: Belysningen på dørken var et par parafinlamper som jeg hadde ansvaret for.

Og så var det: Donkeymannen som ble dårlig, og stuerten skulle være lege om bord, han så på´n: «Det er ikke rart du er sjuk,sa´n. Du ligger med ventilen åpen og får trekk på magen». Ventilen ble lukket, og donkeymannen kom seg!  

Forfatter Tor Inge Berger, Fredrikstad


Søster Esther 

På Smestad i Oslo bor «søster» Esther som nå er 81 år.

Som nyutdannet sykepleier, og eneste kvinne blant 600 menn, la Esther ut på sitt livs reise om bord i hvalkokeriet BALAENA. 

Esther Nørholm var ikke ukjent med havet – hennes far var skipskaptein. Han flyttet til Stord med familien som fyrvokter i 1926.

Havet og sjøen som sådan var og ble Esthers «venn», på hytta i Tjøme tilbringer hun flere måneder av året – hun ble enke i 1999.

Mens hun bodde på fyrøya var båt det eneste fremkomstmiddelet. Skolen skulle i skulkes – faren var lojal, og i alt slags vær kom jenta tidsnok på skolen!

I 1959 – ble utferdstrangen for frk. Bergh en realisert. 

-En dag da Esther var på jobb på Kvinneklinikken, kom en lege fra fødeavdelingen for å høre om noen av sykepleierskerne kunne tenke seg å bli med som sykepleier på et hvalkokeri. 

De trengte noen som kunne ha ansvaret for sykdom og skader som kunne oppstå på BALAENA. På det tidspunktet hadde Esther allerede papirene i orden for å søke seg til Korea. Hun ønsket å hjelpe ofrene i Korea-krigen.

Men å reise på hvalfangst hørtes spennende ut for en 25-åring, - hun nølte ikke et sekund og melte seg som eneste!

-Venninnene mine synte jeg var gæren, smiler Esther. For henne var det ikke skremmende i det hele tatt.

 – Jeg tenkte at jeg kunne lære å se ting fra en annen vinkel enn operasjonsstuen og lære mye nytt faglig. Hun fikk støtte fra familien.

Da hun kom til Husvik i Tønsberg for å gå om bord – var det et stort oppbud av journalister og fotografer. 

Nå skulle hun tilbringe fem måneder i Sørishavet, havområdet mellom Antarktis og 60 grader syd. Det var en sensasjon! Hun tok blodprøver og røntgenbilder som ikke var vanlig å gjøre for en sykepleier, men dette måtte hun lære seg til! Helsepersonellet om bord besto av; lege Reidar Wivart, sykepleier – Esther og hjelper. Det var ikke mye å utsette på helsetilstanden til mannskapet. 

En brukket arm var den største skaden vi behandlet.

Så kom en bølge med influensa da vi reiste fra Cape Town – ellers var det lite å gjøre.

-En dag da jeg kom opp i hospitalet var alt kastet på dørken, vi gikk gjennom det «roaring forties».

Hjemlengselen kom julaften – tankene gikk til familien, julepyntede gater og det som hørte med.

Men jeg er realistisk anlagt og tenkte som så at, – nå er jeg her. Etter endt sesong og «seilas» sto kjæresten på kaia. De giftet seg i 1962. Den tøffe sykepleieren reiste aldri mer på noen lignende tur. Hun ble sykepleier i bedrifts-helsetjenesten – fram til pensjonsalder 1998.

Sykepleier Esther er fotografert i gapet på en blåhval, ellers har hun et fint fotoalbum.  ER DET NOEN AV LESERNE som var ute sesongen 59/ 60  med  Esther?

Artikkelen er forkortet og tilpasset KASKELOTTEN.  

Kilde: FAMILEN nr. 7 – 4. april 2016 – forfatter Berith Eva Lamøy

Gå inn på GOOGLE og søk etter "Esther på hvalfangst". 


Skogsmatrosen, Skytteren, Gullgutten – hvem snakkes det om?

Jo, det er innlands-sjømannen Halvor fra Rena.

Unggutten som Jon Michelet har «skapt».

Halvor Skramstad fra Rena hadde noe fartstid fra små-fartøyer i nordsjøfart, nå ville han noe mer; verden sto åpen, - de syv hav lå der og ventet.

Første bind: En sjøens helt 

Halvor treffer på mannskap – fra mange deler av landet, også andre verdensborgere. Han treffer også mannskap fra Sandefjord; hvalfangere som snakker om:

New Sandefjord/ Old Sandefjord – Syd Georgia. Hvalbåter og kokerier blir også et tema.

Matrosen Halvor finner seg til rette: Det blir etter hvert en forklaring på uttrykk, og av innredninger om bord i lastebåten TOMAR. Seilasen som bringer Halvor virkelig ut i verden – turen til Liverpool blir uforglemmelig! Blomsterekspeditør frk. Muriel har en herlighet ved som Halvor slett ikke glemmer! 

Hva var der unggutten fra Rena ble kastet ut i – jo, annen verdens krig. 

Jon Michelet som er født i 1944 har en fantastisk evne til å skildre Halvors ferd som matros og det som han og mannskapet på TOMAR opplevde, tøffe tak for våre sjøfolk. Forlis – og i land som skipbrudden på Island, han overlevde!

Skytteren, bind 2: På mønstring i Keflavik på Island

«His em up, huro, jolly! Hole m up, huro, jolly!”  - Hvem er det som synger, og på hvilket språk?

Halvor går langs kaia mot det store tankskipet han skal om bord i for første gang. Det er verdens største båt – hvis mann ser bort fra hvalkokerienesom stiller i en kategori for seg sjøl. 

Det er ikke en levende sjel å se på det lille kaianlegget der M/T IBERIA ligger i ensom majestet, søkklastet med flybensin. Båten er en havets mastodont, helt flunka nytt, tipp-topp moderne.

To av mannskapet haler inn en malerstilling; de to gauler – ho, ho. Halvor løper til og roper for full hals: »Stillinga har hekta seg i ankeret.- Det blir svar til bake: « Å, dæven» - den andre utrykker på sitt morsmål: « Saatanaa perkele». 

De to som har på seg blå kjeledresser som nå bærer preg av kamuflasjemalingen på skutesiden som er grå! Fribordet er slett ikke stort på 16 000- tonnern. Det blir hilst på «sjømanns vis» – tøft og sleivete! Madre de Dios!       Velkommen om bord i bensinbomba vår.

Jeg er tømmermann sier Meyer, min lille finske makker er matros og heter Juhani til fornavn.

Og jeg er den nye lettmatrosen på crossen over til England – hilser Halvor. Jeg var på det torpederte linjeskipet TOMAR, vi overlevde og kom rekende inn til Island i et par livbåter. Halvor beholder noe av sannheten for seg selv. Etter noen uker på Sagaøy vil du altså videre. 

«If you smoke on deck, the captain will shoot you», sier Koskinen. Juhani er socialist – jeg som kommer fra den blå byen Sandefjord og er Høire-mann er ikke enig i alt hva finnen sier, men bare noe av det. 

So long, du nye lettmatrosen.

Halvor skrev dagbok: Det er mandag 28. oktober 1940. Kommer de til å kalle meg Skjeggen – som 19-åring – har han jo allerede vært skipbrudden, følelsen av at en aldring/ erfaring har slått rot i unge Skramstad fra Rena.

Halvor finner offiser-røkesalongen, her henger det fotos fra forskjellige store tankbåter, for å erte gutta som er rederiseilere i Texaco – har en hengt opp et foto av et hvalkokeri til Thor Dahl – det må være THORSHAMMER, det slår nemlig oss med noen få tonn! 

Dagboka: Sitter å skriver i røkesalongen; torsdag 31. oktober kl. 2030 – vi har hatt u-båtalarm siden kl. 1330. Ingen torpedoangrep mot vår konvoi. To eskortefartøy foran konvoien. Har fått en et par timers søvn. Dette er en seilas på liv og død! «Skramtad!» roper skipper – Old Nick. Stikk opp og gjør klar Vickersen! Ingen skyting før du får ordre! Flyene kommer lavere og lavere. Halvor fyrer løs – og treffer, flyet som «tar sikte på den vesle øya Tiree (Indre Hebrider) - for nødlanding?» 

Irskesjøen fredag 1. november 1940 kl. 2030. Hadde en velsignet begivenhetsløs kveldsvakt med seils gjennom North Channel. Det har vært nok av begivenheter her om bord i det siste... 

Jula 1940...  de seksten røde stearinlysene blir tent på juletreet av annen maskinist Jervan. 

Det blir fulgt med på radioen … tyskerne har sendt ut slagskipet SCHARNHORST og GNEISENNAU samt de tunge krysserne ADMIRAL SCHEER og  ADMIRAL HIPPER for å angripe de nordatlantiske konvoiene. 

Hva med TIRPITZ spør pumpemannen?  - «Ikke meldt,» svarer kapteinen. «Vi vet ikke om slagskipet som Churchill har døpt The Beast, er operativt ennå» 

Bismarck? – ikke rapportert i vårt farvann.

Royal Navy er heldigvis langt overlegne. Britannia still rules the waves.

tredje-styrmann vil lese Juleevangeliet for oss 

Vakkert måneskinn over åsene i Wales. Ved daggry i morgen krysser vi over til Avonmouth.

Halvor står til rors på morgenvakta onsdag 5. februar 1941.

En sjøens helt SKYTTEREN: han viste seg å være en god skytter, det kan leses i denne boka som er nr. 2 i rekken – bind to!

Løp og kjøp bøkene – foreløpig er det utgitt tre bind.  


Kontingenten til ØHK

Når det gjelder kontingenten til ØHK på kr. 100,-

Vår kasserer har i mange år fått kr. 1800,- til vår forening. Men i år, 2016 fikk Thorleif beskjed om at vår kontingent var for lav (kr.100,-), og av den grunn kan ikke Fredrikstad kommunen yte noe støtte til ØHK. 

Kontingenten må være på minimum kr. 200,-

Det har også skjedd noe med huset/husene, Bjørnegården A/S, der har alle leieboerne kjøpt sine leiligheter.

Dette har medført at husleien for oss har steget.  ØHK ser nødvendigheten av å forhøye kontingenten i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB med kr. 125,- det vil si at kontingenten blir kr. 225,- fra og med 01.01. 2017.


Artikkel fra Hvalfangsten - Eventyret tar slutt

Dag Bakka jr. har en artikkel hentet fra HVALFANGSTEN EVENTYRET TAR SLUTT 

Godt inn i 50-årene holdt produksjonen seg på et godt nivå: 146.000 fat i 53/ 54 og 138.000 fat i 56/ 57. 

Men mot slutten av tiåret fikk man virkelig føling med svikten i hvalbestanden, med gradvis tilbakegang: 60.000 fat i 1959/ 60 sesongen.

Til og med sesongen 54/ 55 stod Thomas Hansen som bestyrer av KOSMOS IV.

Denne sommeren rykket han opp til fører av KOSMOS III, mens dens midlertidige fører Kjell Tholfsen kom over på KOSMOS IV.

Sesongen 59/ 60 var Knut B Hansen bestyrer, og følgene sesong Thorbjørn Larsen.

Høsten 1962 overtok kaptein Karl E Gran, Sandefjord, - han førte kokeriet ut sesongen 1965/ 66.

Etter salget av KOSMOS III i 1961 gikk norsk hvalfangst inn i en ned- bygningsperiode, hvor KOSMOS IV fra 1965 ble det ene av to gjenværende kokerier, sammen med THORSHAVET. Hvalbåttallet ble stadig skåret ned, fra 14 til 9 i løpet av 50-årene. Etter salget av KOSMOS III kunneekspedisjonen velge blant de beste Kosmos-båtene, mens de øvrige ble solgt. Union Whaling i Durban kjøpte en serie av de beste båtene, delvis med Kosmos´ opsjon til vederlagsfritt å bruke dem i fangst. Tross Kosmos´ store flåte av hvalbåter, ble det stilt stadig høyere krav til maskinstyrke og aksjonsradius, og det ble nødvendig å spe på med innleide båter, således SIDNEY SMITH og WILFRID FEARNHEAD i sesongen 60/61 og korvetten SOUTHERN TERRIER i 63/64.   

For å få prøvd ut en moderne japansk båt, fikk selskapet i november 1964 levert KOS 55 fra Japan. Denne dieseldrevne båten av japansk standardtype, på 224 fot med maskinkraft på 3.600 ihk, var god for 17 – 18 knop.

I større grad enn noe annet kokeri, fikk KOSMOS IV installert utstyr for produksjon av biprodukter; frosset kjøtt og kjøttekstrakt.

Sommeren 1960 ble det bygget fryserom for 6.000 tonn kjøtt under sommeroppholdet i Kiel.

Hvalkjøttet ble for en stor del avsatt til firmaet Petfoods Ltd. Og endte som dyrefor og levert direkte fra koka i Immingham. At biproduktene nå var blitt av en slik vital betydning for lønnsomheten ser en av inntektene for sesongen 1964/65: produksjonen ga 75.000 fat olje og 7.520 tonn kjøtt. I verdi utgjorde oljen 40 %, kjøtt 27,5 % og kjøttekstrakt 32,5 %. Denne sesongen ga et driftsoverskudd på 15,9 millioner kroner, mens shipping nå la 85,7 millioner kroner igjen i kassa.//.   


Vind – damp – diesel

Forrige nr. – mai 88 hadde et tema om: Vind – damp – diesel

Tema og overskrift for disse linjene av Dag Bakka jr. er: DET FØRSTE DIESELDREVNE KOKERIET 

SIR JAMES CLARK ROSS var landets nest største skip (levert 1930 fra Furness), etter KOSMOS.

Rossen var det første dieseldrevne kokeriet, med to Burmeister & Wain-maskiner 4.600 ihk - som ga en fart på 9/ 10 knop.

Kapasiteten var 110.000 fat, og kokeriet fulgte vanlige konsept for spesialbygde kokerier, som et tankskip med produksjonsutstyret plassert på hoveddekket, med flenseplan over.  

Fabrikkutstyret og dekksmaskineriet var dampdrevet og fikk steam fra fire kjeler. Koka hadde lugarer for 225 mann. Arbeiderne, planfolka - de som parterte hvalen, bodde forut under bakken, mens besetning og hvalbåt- mannskapene hadde sine lugarer i akterskipet. 

Hvalfanger A/S Rosshavet tilhørte Rasmussen-gruppen, som på denne tiden kunne overta fire nye kokerier til fil forskjellige selskaper: VIKINGEN, ROSS, SVEND FOYN, og VESTFOLD. Under krisen i 1931, lykkes det bare å beholde ROSS under norsk flagg, mens de andre fortsatt ble drevet fra Sandefjord, under britisk og panamansk flagg.

SIR JAMES CLARK ROSS gjorde det godt. Første sesong 1930/ 31 ble det full last og vel så det, 117.000 fat, men neste år lå hele flåten i opplag hjemme. Sesongen 1932/ 33 ga topp produksjon med 156.895 fat, som ble skipets rekord. 

Siste del av 30-årene ble preget av japansk og tysk inntreden i hvalfangsten. Furness Shipbuilding solgte «Ross»- tegningene til Japan, som bygget to søsterskip i 1936/ 37; NISSHIN MARU og NISSHIN MARU  No 2. 

9. april 1940 var ekspedisjonen på vei nordover, med kaptein Oscar Nilsen som bestyrer. Kokeriet søkte straks inn til Barbados, og gikk senere til Halifax hvor de norske kokeriene samlet seg. Lasten ble losset og hvalfangerne meldte seg til Marinen. 

ROSS ble så satt inn i forsyningsfarten over Atlanterhavet med olje og krigsutstyr. Etter å ha overlevd i utsatte krigssoner, ble det etter norsk påtrykk overført til fart mellom USA og Hawaii. Dette for om mulig å redde skipet (koka) for fremtidig fangst. Det lykkes å fa kokeriet rustet ut for sesongen 1944/45, med Oscar Nilsen som bestyrer. 

Åtte hvalbåter som sesongen før hadde vært ute med THORSHAMMER ble nå frigitt fra marinetjeneste og rustet ut: GLOBE VII og GLOBE IX, THORIS, THORFJELL, THORGAUT, OTTERN, POL VII, og THORFINN. Kokeriet SUDERØY ble sendt med som transportskip, og ekspedisjonen kunne notere seg for gode 148.000 fat.//.  


Hvalfangertreffet på Hedrum

Turen til hvalfangertreffet på HEDRUM- bygdetun uten for Larvik 7. august endte opp med tre deltagere fra ØHK!

Bjørn Jørgensen var sjåfør som i fjor, passasjerer var Tom Steen og Erik Leister. Vi fant veien noe raskere og ankom litt før klokken 1200, tidsnok til åpningen! I løpet av noen minutter var bygdetunet fylt opp med tidligere hvalfanger – og deres koner. Vi tre fra Østfold kom uten ledsagere, vi var ikke alene om det.

Tunet var «pyntet» med rederiflagg på våning-husveggen og signalflagg som hang i mellom bygningene.  

Etter åpningstalen og orientering om dagens program - ble det «navn-opprop» - det vil si håndsopprekking fra deltagerne for respektive ekspedisjoner (rederier) dette ble sammenlignet fra 2015, med pluss eller minus for statistikken.

Øyas Venner kunne reklamere for sin forening og henviste til sin «stand».

Bjarne Liverød, vital og opplagt med stokk og rullator hadde mangt og meget å fortelle om hvalen og hva produkter en kunne «avgi». 

Han kunne vise fram et par skikkelige vadestøvler som flenserne på koka brukte, alle vet jo hva disse kara vasses rundt i under partering av hvalen. 

Han, - Bjarne vet alt om hval og mere til – fortellergleden hans – endte med en god latter hos tilhørerne mang en gang! 

Vi tre fra are' sia fant noen kjente som vi kunne hilse på og slå av en prat med, fra SOUTHERN ACTOR var det en maskinmann denne gangen.

Bjørn ga en grei orientering om ØHK og de åra vi hadde eksistert, - han fikk også solgt noen bøker av Torbjørn Ødegaards forfatterskap.

Lodder ble solgt til inntekt for det fantastiske bygdetunet som også huset et lite mini-hvalfanger-museum! Et trivelig klasserom med plansjer og kart samt et kjøkken med en dertil bakerovn – her var det kaffe og vafler å få kjøpt.

Som i fjor:

En time før annonsert avslutning (kl.1600) kom det en regnbyge som tømte tunet for folk – det var plass til mange innomhus i underlåven og fjøset. I stallen søkte også mange tilflukt – her var det en skikkelig snekkerbod.

Mange håpet på en svingom på tunet – men det regnet og regnet, så vi takket for oss og satte kursen for hjem-fylket.

God sjåfør og hyggelig reisefølge. ELe.


Fra museet vårt i Gamlebyen

Det kan meldes om middels besøkende, det er ikke minibank i Gamlebyen, så folk har ikke kontanter.

Bjørn vil takke Erna og Co. for gaver og filmer, og selvsagt alle vakter og hjelpere!


Etterkrigsfangst  

Etter sommeren 1945 kom SIR JAMES CLARK ROSS hjem til Sandefjord, som det ene av byens to gjenværende kokerier ved siden av THORSHAMMER. 

4. september gikk «Rossen» i dokk på Framnæs, det ble bare noen uker hjemme, så stevner atter koka mot sør. Reisen gikk via New York for å ta inn utsyr, deretter til Curacao for bunkring. Etter nesten sammenhengende kommando siden før krigen, tok Oscar Nilsen ferie og ble avløst av Rudolf Ramberg. 

Hvalbåtene hadde gått til Walvis Bay for klargjøring. Allerede 28. november 1945 var ekspedisjonen klar for fangst. Fangsten i denne første sesongen under fredelige forhold ble 119.544 fat. 

Det kunne blitt bedre, men måtte avbrytes 13 døgn før tiden på grunn av havari i styremaskinen.

Etter lossing gikk koka til Gøtaverken (Gøteborg) for en etterlengtet overhaling etter mange års innsats. 15 presskjeler ble erstattet av 4 nye Kværner-apparater. Selskapet hadde mistet  fem  hvalbåter  under krigen og satt nå igjen med en moderne båt; STAR XXIII fra 1936. 12 nye hvalbåter ble overtatt utover fra 1947.  

Sesongen 1951/ 52 var det i alt 14 hvalbåter. Ved den første hvalbåt- begrensningen fra 1953/ 54 fikk Ross-ekspedisjonen fange med 13 båter, etter hvert redusert til 9 båter ved slutten av 50-tallet.

De første fire sesongene etter krigen nådde produksjonen et høyt nivå; i klasse med og dels over de nybygde kokeriene.

Sesongen 46/ 47 ga rekordstort utkok på 148.573 fat – det beste i etterkrigstiden. Men fra sesongen 1949/ 50 inntrådte et skille. Nå falt produksjonen til samme nivå som THORSHAMMER og ANTARTCIC.

Etter at selskapet hadde investert i ny hvalbåt og ombygging av kokeriet, kom resultatet for 1956/ 57 opp i 107.243 fat. Mellom sesongene 1951 og 1956 ble «Ross» befrakter for et par reiser fra Persiske Gulf til Europa til meget gode rater.//.

Våre medlemmer hygger seg med det, Dag Bakka jr. 

Utgitt på Krohn Johansen Forlag 1992


Hvalposten 

HVALPOSTEN er klubbavisen til HVALFANGERKLUBBEN I SANDEFJORD

26. årgang – nr. 2 – 2016. Redaktør er Kristoffer Eckhoff.

KASKELOTTEN har av og til sakset noe stoff derfra, – også denne gangen vil dere lese noe der i fra:

  • Hvorfor man sier «hun» om et skip
  • Skal styres av en mann.
  • I ubevoktede øyeblikk tar hun makten.
  • Tåler ikke overbelastning.
  • Skifter navn når hun skifter eier.
  • Er generelt dyr å rigge til.
  • Er dyrere i drift enn eier har tenkt.
  • Kan trekke en mann ned i dypet.
  • Må males og sparkles før kan gå ut.
  • Blir med årene mer besværlig og mer vanskelig å håndtere. 
  • Menn viser henne fram når hun er ny og pen.
  • Vanskelig å bli av med - når hun drar på årene.
  • Hun blir utett og lekk med årene.
  • Jo bedre baugspryd hun har, jo bedre er hun.

Vårturen Sandefjord/Strömstad

Det var faktisk full buss, 51 personer, mellom Horten og Sandefjord spiste vi lunsj – med en god pause.

Vel framme valgte noen å ta en tur på Hvalfangstmuseet og andre tok turen videre til Hotell Atlantic der er det jo blitt rene filialen til hovedmuseet i byen.

På kokeriet smakte det godt med en øl eller to før ferga satte kurs mot Strömstad. 

Om bord ventet det reserverte plasser for ex-hvalfangerne fra Østfold – og et oppdisket kveldsmåltid, buffet. Du verden, du verden og det smakte! 

Slappen var åpen og det ble kjøpt det som gjaldt for hver billett. 

Takk for hyggelig tur, Thorleif – og hyggelig sjåfør. 


DE-NO-FA 

DE-NO-FA, De nordiske fabrikker, De-No-Fa, A/S DENOFA dette er i hvert fall noen av måtene dette firma i Fredrikstad skrev sitt firmanavn på.

De Nordiske Fabrikker – vi vet at her ble det losset hvalolje og sildeolje, – marine oljer i mange år. 

Så kom oljen som ble utvunnet av bl.a. soya – den vegetabilske oljen. 

Dette tok slutt – nå er det vegetabilske-oljer som denne fabrikken tar i mot og bearbeider. Hva heter fabrikken i dag? – Det er ikke godt å si. Det skrivers Denofa i disse tider. 

HISTORIKK: I 1912 ervervet De-No-Fa fra det tyske firma Bremen Besigheimer Oel Fabriken  i Bremen en metode å gjøre flytende olje (marine-oljer) om til fast fett ved den såkalte hydrering, dvs. ved å tilsette hydrogen til den flytende raffinerte oljen. Denne metoden var utarbeidet og patentert av russeren Mose Wilbuschewitch, men overdratt Bremen Besigheimer Oel Fabriken (B.B.O.). Metoden var en videre utvikling av den tyske kjemiker dr. Normanns grunnleggende hydreringspatent fra 14. august 1902. Ved denne prosess ble marine oljer gjort tilgjengelig for den menneskelige ernæring. 

Byggingen av De-No-Fa fabrikker ble på begynt 14. august 1912 – og fabrikken ble satt i drift 9. juli 1913. Den opprinnelige produksjonskapasitet var 15.000 tonnhydrert fett pr. år. Bedriften er etter hvert blitt betydelig utvidet og modernisert, og kan i dag (året1956) foredle ca.150.000 tonn marine oljer pr. år. 

De følgene linjene som er i dette innledende historiske skrivet i brosjyren handler om tall, aksjer og samarbeide med A/S Lilleborg Fabrikker. (kompliserte saker, det blir liggende). 

Det er flere sider med diverse bilder fra De-No-Fa fabrikker – med store tanker i lange rekker, produksjonslokaler – og hvalkokeriet THORSHAVET ved kaia. 

De-No-Fa i dag (1956): Det er havets enorme rikdommer som danner grunnlaget for virksomheten ved De-No-Fa.

Hver høst stevner hvalflåten mot Antarktis, - og hver vinter står sildeflåten ut mot fangstfeltene – begge bringer landet millionverdier i marine oljer! 

Disse oljene er det som ved De-No-Fa blir foredlet, raffinert og hydrert til høyverdig spisefett og en lang rekke andre produkter; margarin, såpe, sjokolade for å nevne noen.

A/S Lilleborg Fabrikker kommer inn som en «kompanjong» på såpe siden - samt andre forbruksprodukter – hvalolja kunne brukes til så mangt!

Solfaktor i 1962 – hva for noe? – Mannskapet på THORSHAVET smurte seg med spermolje når vi gikk langs Afrika-kysten på hjemturen! – Jo det var spermolje hentet hos separatørene på små flasker. Det gikk greit, alle luktet likt! – Hvalolja kan brukes til alt! 

Dette er en datert brosjyre: Public Relations-avdeling Juni 1973:

A/S Denofa og Lilleborg Fabrikker er et av de største industriselskaper i Norge med moderne fabrikkanlegg i Oslo, Fredrikstad, Moss, Trondheim og Moelv. 

AB Svenska Denofa, som har store eiendommer uten for Gøteborg i Sverige, inngår også i Selskapet.

Denofa-Lilleborg har ca.1.600 ansatte, og omsetningen er over 500 millioner kroner pr. år. Selskapets to hoveddeler – det tidligere A/S Lilleborg Fabrikker i Oslo og De Nordiske Fabrikker, Denofa A/S i Fredrikstad- gikk sammen til et selskap i 1959.

Lilleborg Fabrikker ved Akerselven i Oslo har sine røtter til begynnelsen av det 19. århundre, da navnet ble brukt som betegnelse på en «klædesfabrik» som lå der. En oljemølle ble anlagt i 1832. Fra den 25, mars 1833 regner Lilleborg Fabrikker seg som etablert.

I 1842 ble «Sæbes- ydsteriet» opprettet.