Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 90

Kaskelotten nr. 90: Desember 2016 - 23. årgang

God Jul!

Styret i ØHK ønsker våre trofaste annonsører og alle medlemmene GOD JUL og GODT NYTT ÅR!


Årsmøte 24. januar 2017

Det vil bli avholdt årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb tirsdag 24. januar 2017 klokken 1800, i Lille Fredrik - Gamlebyen, Fredrikstad.

Kaffe og kringle serveres – VELKOMMEN!

 


Juletrefest  

  • Onsdag 21. desember 2016 klokken 1200 er det «juletrefest» på Leseværelset!
  • Det blir sang og musikk og fiskesuppe a lá Edith.
  • Gaver - gevinster mottas med takk!
  • Med loddsalget dekkes utgiftene til «suppa».
  • Sjømannskirkens arbeid i det fjerne får også en skjerv!
  • Det serveres kaffe og julekake med «godt smør».
  • Ta gjerne med en kjenning. Velkommen! 

Leseværelse i 2017 

  • Hver 3. onsdag; er det åpent leseværelse; hvalfangere og sjøfolk fra  handelsflåten. VELKOMMEN – klokken 1200 – 1400. 
  • Kaffe og vafler serveres; av og til også hjembakt kake! 
  • Stedet er BETANIA, Kasernegt. i Gamlebyen Fredrikstad
  • Datoer for 2017: 18. januar, 15. februar, 15. mars, 19. april, (17. mai – dette får vi snakke om senere) og 21. juni = det sommertreff. 

Granittbyen Aberdeen i Skottland er skipsbesøk førsteprioritet for sjømannskirken - andre oppgaver står i kø!

Klokken 0715: Daglig leder i Sjømannskirken – Terje Stenholt, gnir søvnen ut av øynene og skrur på NRK Østfold. Terje får nyhetene fra sitt hjemfylket mens han klargjør dagens vaffelrøre, med en tersj skotsk havregryn iblandet.

Astrid Stensholt, diakonal medarbeider, tar seg av labradoren Trygg – de begir seg i løpetempo til Sjømannskirken syv kilometer fra heimen.

Kl. 0900: Alle tre møtes på parkeringsplassen ved Sjømannskirken, her hjelpes det å bære i hus alt av vaffelrøre og annet som skal fortæres – også jordbær! Kirken er på snaue 50 kvadrat, uten kjøkken! 

Skal det være noe mere, så kommer en lokal norsk kokk med eget cateringfirma 

Kl. 0930: Morgenmøtet foregår i kirkens leseværelse. Ellers er det TV med ditto fotballkamper, torsdag er det fast quiz-kveld her på leseværelset – 17. mai og julaften er det "stinn brakke". 

Tilbake til morgenmøtet; det skal nå planlegges kveldens skalldyraften, - her kommer cateringfirmaet inn. Jordbær og mynte har Terje allerede kjøpt inn.

Månedens regnskap skal gjennomgås, de planlegger skipsbesøk og det som skal skje i helgen. Astrid skal til Glasgow for å holde gudstjeneste, Terje skal på utflukt med sjøfolk til et slott.

Joda, det er travelt, men utrolig gøy! Taleskriving, planlegging av arrangementer, regnskap, diakoni og ikke minst mange skipsbesøk.

Astrid – har bakgrunn som sykepleier.

Kl. 1100: Hallooo! Med spenst i stegene entrer Erna Christie rommet.

Et rom 78-åringen fant frem til da hun drev Velferdstjenesten for handelsflåten i Aberdeen. En statlig organisasjon som startet opp i 1976.

Da velferden ble lagt ned i 2012, overtok Sjømannskirken og Erna Christie er siden da en trofast; frivillig, akkurat som damene i Gamlebyen – Fredrikstad!

Aberdeen har til en hver tid 15 skip i havn med nordmenn. De "ansatte" ved Sjømannskirken hadde 1457 skipsbesøk i fjor; Erna Christie er på farten tirsdag og torsdag, da klarer hun ti skipsbesøk! 

Jeg kan ikke slutte med dette, da hadde jeg kjedet med i hjel. Dette har vært livet mitt i nesten 40 år, sier den aktive dama som iler til PC-en for å finne nyheter fra VG og Dagbladet som igjen skal "skrives" ut til de forskjellige båtene.

Dette til tross, - mange tar også inn nyhetene selv. Hun har selvsagt med HJEM (et kulørt blad som utgis av Sjømannskirken) samt noen remser med Blink-lodd som sjøfolka kjøper!

Tidligere, før Internett, måtte Erna ta med seg alle lokalaviser, nå er det kun en liten pose som jeg tar med.

Kl. 1300: Vær og vind i Aberdeen – Erna tar fatt på runden fra Regent Quay hvor hun passerer de fargerike supply-båtene før hun entrer gangveien og kommer opp til kaptein Kjell Aas på SCANDI FOULA, her er det kun fire nordmenn om bord. Men møtet med kapteinen er hjertelig – de kjenner hver andre fra "gamle dager". De mimrer om hans kone som Erna kjøpte raffinert undertøy til og barna som fikk noen spesielle klær, Erna var som en mor!

Dette besøket varte og rakk – det var så mye å prate om.

Kl. 1630: Erna tar seg av skipbesøkene denne dagen, mens Terje og Astrid har andre gjøremål, som å lufte hunden bla. Festmiddagen skal klargjøres i det lille lokalet, biljardbordet blir tryllet om til spisebord! Linn Fält og Åse Vikse, to frivillige dekker bord og renser jordbær – og koker kaffe! Linn, fra Halden, opp-søkte Sjømannskirken som student og det er 14 år siden. Hun fant lykken og kjærligheten i Aberdeen. Åse, fra Bergen, flyttet hit sammen med mannen som arbeidet i Statoil. Begge damene syntes det var godt å komme hit å gjøre frivillig arbeide på Leseværelset/ Sjømannskirken. Det er hyggelig å kunne prate med landsmenn av og til.

Kl. 1630: Sjømannskirken fylles opp med duften av stekte kamskjell og fiskesuppe, fra cateringfirma, det vartes opp med masse sjøsnadder og ferskt brød. 

Gjestene stiger på, de arbeider på land eller om bord til vanns. 

Familien Sverdvik som var nyankommere til Gråstensbyen i Skottland fant veien til et mat fat som først og fremst fristet, de ønsker å etablere et kontor for selskapet Norock. Ellers kommer det ikke-sjøfolk hit også, de blir ofte med-hjelpere!

Kl. 1630: Alt smaker godt, isen har nesten godt med og smelter. Praten går livlig, en som setter pris på dette er Aker Solutions-mann Jens Kristian som pendler til familien i Bergen hver helg. 

Klokken 2230: det ryddes og omsider er dagen endt. På'n igjen neste morgen – med da blir muligens bare vafler og kaffe.

Artikkelen fra HJEM nr. 4 - 2016 som er skrevet av SOLRUN DREGELID er tilpasset KASKELOTTEN; veldig redusert i antatt setninger og bokstaver. ELe.


Gave fra Oluf Olaussen på Nøtterøy

I sommer fikk Hvalfangermuseet en gave fra Oluf Olaussen på Nøtterøy:

Et garvet fint brunt skinn fra en bardehvals edlere deler, skinnet er fra "ytter-huden". 

I museet har vi "inderhuden" til en hvalpikk. Begge måler vel en meter.

Hvalskytter Thorstein Gjermundrød som skjøt denne bardehvalen i 1954.

Han kan fortelle at skinnene ofte ble brukt til vesker, seter til puffer og stoler ble trukket med denne type skinn, skinnet kunne også benyttet i produksjon av sko.

Bjørn takker så mye for gaven.


Ernst Abrahamsen f. 1899

Tidligere hvalfanger fra Kråkerøy, Fredrikstad.

Flere sesonger hadde Ernst Abrahamsen i Sydishavet/ Syd Georgia før første verdenskrig. Under krigen var han ute i koffardi. Det ble også mange sesonger med Ragnar Bjørnevaagen, kan barnebarnet Lars-Amund Larsen fortelle. Han skulle ta en sesong etter krigen – det ble til 12 sesonger!

Det var med nød og neppe at han unngikk torpederinger under den første verdenskrigen.

Men det snakker han ikke om, - tankene går helst til tiden som matros på hvalbåten og tiden oppe i tønna. Kulda, vær og vind har "satt" seg i beina.

Men å entre den 10 år gamle "Djerv" en vinterdag i februar (1979) var ingen problemer! Journalist Helge Solheim ville ut for og "dekke" en tankbåt med svovelsyre som hadde gått på grunn. De kom aldri fram til havaristen ved Fugleskjær ved Belgen; isen var for tykk – i Puttesundet. 

Ex-hvalfangeren, Ernst som nærmer seg 80 år (1979) var den eneste som ville gå ut i det heller dårlige vinterværet; skodde, vind, snøvær og urolig sjø, så journalisten kunne få sine bilder og reportasje. Bare kjør, kom ut til Vraktangen – så skal jeg få motoren i gang; - den gikk som ei klokke etter flere uker med "landligge". Kona var litt skeptisk til den turen, - han Ernst er jo ingen "dott" - han vet hva han gjør!

Det kan nevnes at Ernst Abrahamsen som har mange år på hvalfangst også har drevet bensinstasjon i 40 år og fiske ved siden av, kjærligheten til sjøen og fruen Borghild har hold godt - jula 1980 kan det feires 60-års bryllupsdag! 

Helge Solheim fra Fredrikstad Avisen DEMOKRATEN; vinteren 1979.

Barnebarnet, Lars Amund, har også sendt med et fotografi av 7 staute karer med hvalbåten BUSEN 10 i bakgrunn, en av karene er Ernst Abrahamsen.

Andre fotografier: Fl.k. SVEND FOYEN – med flensing på planet og koka på stille vann, og bunkring av hvalbåter.

Meter høy/ dyp snø på SG; "her ser du nedgangen til en av Brakkene – det er ikke store hullet å åle seg inn gjennom" 


En påminnelse fra maskinist-enke Turid:

Dette kunne leses i Fredriksstad Blad 3. juni 2013; norske sjøfolk gikk under annen verdenskrig i fast rute mellom Amerika og England med drivstoff til de allierte. De sov som regel med klærne på i tilfelle tysk torpedering, med så lett antennelig last om bord risikerte de å bli blåst rett til himmels.

For mange andre ble Murmansk-konvoiene en dødsreise. Våre sjøfolk opplevde dessuten å bli torpedert i Stillehavet. Likevel var ikke jobben frivillig. En bekjent av meg var bare 14 dager i land i alle disse årene, enda han stort sett var på å frakte drivstoff.

Det har blitt sagt med rette at de allierte ikke ville ha vunnet krigen uten de norske sjøfolkenes innsatts.

Mer enn 3.700 av dem mistet livet i løpet av krigen. 


Belgica-ekspedisjonen

  • Belgica-ekspedisjonen var en belgisk ekspedisjon som utforsket kysten av Antarktishalvøya mellom 1897 og 1899
  • Leder av ekspedisjonen var belgieren Adrien de Gerlache
  • Belgica-ekspedisjonen blir regnet som en av de viktigste ekspedisjonene til Antarktis

"Belgica", ei ombygd norsk hvalfangstskute, var det første ekspedisjonsskipet som overvintra i Antarktis, og ekspedisjonen markerer starten på den heroiske tidsalderen for antarktisutforsking.

I 1891 hadde den svenske baronen Adolf Erik Nordenskiöld, erobra både nordøst-passasjen og Grønlandsisen, - nå ville han prøve å få i stand en ekspedisjon til Antarktis. 

de Gerlache hadde trygla om å få være med, uten at han fikk noe svar. 

Ekspedisjonen var heller ikke realisert, og de Gerlache begynte å planlegge sin egen ekspedisjon. 

Fra 1892 jobba han iherdig for å skaffe støtte til ekspedisjonen. For å forberede seg på å møte de barske forholdene i sør, seilte han på norske hvalfangstskuter og analyserte så godt som alle reise-skildringene fra polarområda.

Til å begynne med vakte planene hans liten interesse. 

Belgia var verken en sjøfart- eller polarnasjon, men hadde derimot fått store område i Afrika, Belgisk Kongo. Den belgiske kongen, Leopold II, støtta derfor heller ekspedisjoner til det indre av Afrika enn til kysten av det uutforska antarktiske kontinentet.

Fra 1895 søkte Gerlache personlig etter et passende skip for ekspedisjonen sin. Han gjorde særlig framstøt i Norge, der han i 1896 kom over hvalfangstskuta "Patria", bygd i Svelvik i 1884.

Det var et tremasta dampskip med en på lengde på 30 meter og 7 meter bredde. Etter en omfattende ombygging på Framnæs Mek. Værksted i Sandefjord, der blant annet baugen ble forsterka og ny dampkjele installert, ble skuta døpt "Belgica".

Det skulle vise seg utfordrende å skaffe forskere til å delta på ekspedisjonen. 

De eneste kvalifiserte som meldte seg, var den rumenske zoologen og botanikeren Emil Racoviță og den polske geologen, oseanografen og meteorologen Henryk Arctowski, begge var i slutten av 20-åra.

Polakken Antoni Bolesław Dobrowolski kom uanmeldt om bord i Ostende fem dager før avreise med et tøyskift og noen laken og bad om å få være med. 

Han hadde en solid utdanning, og fikk være med som meteorologi-assistent for Arctowski. Den belgiske artilleriløytnanten Émile Danco deltok også som vitenskapelig assistent.

Australieren Louis Bernacchi, som hadde studert magnetisme og meteorologi ved Melbourne Observatory, hadde egentlig blitt utvalgt til å delta på ekspedisjonen. 

Han hadde likevel blitt etterlatt i Australia, siden "Belgica" ikke dro til Melbourne på reisa sørover.

Bernacchi reiste då til London og sikra seg en plass på Southern Cross-ekspedisjonen til Carsten Borchgrevink som planla å overvintre på Kapp Adare.

Skipslegen trakk seg fra ekspedisjonen straks før reisa, og ekspedisjonslederen Gerlache sendte derfor et telegram til en annen av de som hadde søkt stillinga – Dr. Frederick Cook fra New York. Cook hadde deltatt på Robert Peary sin ekspedisjon til Nord-Grønland i 1892, og aksepterte tilbudet fra de Gerlache omgående. 

Han ble instruert til å reise til Rio de Janeiro for å mønstre på når "Belgica" kom til byen.

Skipets besetning, 18 mann i alt, var internasjonal kan en trygt si. Belgieren Georges Lecointe var kaptein på "Belgica". 

Den ennå ukjente nordmannen Roald Amundsen mønstret på som førstestyrmann. 

Allerede, 14. desember 1911 "vant" Roald Amundsen kappløpet mot Robert F. Scott om å nå Sydpolen.

Han (R A) hadde kommet til Sandefjord i juli 1896 fra Arktis med "Jason" mens "Belgica" lå for utrusting, og søkte Gerlache om å få delta på ekspedisjonen. 

Amundsen tilbød seg å seile uten lønn og ble anbefalt av Sandefjord-rederen Johan Bryde, som også var belgisk konsul, og agent for "Belgica". 

Blant matrosene var det fem nordmenn: Adam Tollefsen fra Heskestad, Ludvig-Hjalmar Johansen fra Moss, Engelbret Knudsen fra Porsgrunn, Carl-August Wiencke fra Kristiania og Johan Koren fra Fredrikstad (lettmatros). Sistnevnte var med sine 17 år yngstemann på ekspedisjonen. Han hadde stor interesse for zoologi og fungerte senere som assistent for Racoviță.

Etter Belgica-ekspedisjonen arbeidet han som feltzoolog i Arktis frem til han døde i 1919.

I 13 måneder lå skuta fast i polarisen, mannskapet klarte å bryte seg en råk og kom seg ut i 1899.

I perioden 1901 – 1904 ble skuta satt inn i fangst, samt til en Grønlands-ekspedisjon. Etter hvert som prisene på hvalolje sank ble geskjeften mindre lukrativ. Nå i 1905, ble det charter et års tid på for sommer-ekspedisjoner til Svalbard og Grønland. Skuta ble solgt, og døpt "Isfjord" og var i Store Norske Kullkompani sin nye tjeneste – NSB fryktet usikker leveranse av kull fra England. Framnæs Værft i Sandefjord ble benyttet til ombyggingen. Etter en sesong ble det skadet og demontert, og solgt i deler. I 1918 ble det solgt videre med navnet BELGICA og leid ut som fabrikkskip til Lofotfisket!

På 30-tallet ble maskinen tatt ut og skuta endte opp som kullpram, før britene i starten av 2. verdens krig benyttet prammen til lagring av ammunisjon. 

19.mai 1940 kl. 0600 sank BELGICA etter et bombetokt uten for Harstad.

1990 oppdager medlemmer av Harstad Dykkerklubb BELGICA på 22 meters dyp.

I det internasjonale polaråret 2007 lanseres ideen om å bygge en kopi av polarskuta.

Mye av vraket er hentet opp, Polarmuseet i Tromsø har ankeret.

Ved Boom-verftet utenfor Antwerpen står nå råbygget/ spantene som skal ble en kopi av den en gang så stolte ishavsfarer – BELGICA!

Tanken er å sysselsette vanskeligstilte ungdommer som har kommet skjevt ut i livet, dette har de lykkes godt med, flere har funnet arbeidet svært nyttig for seg selv!

Riggen skal bygges i Fredrikstad – på Isegran – Kråkerøy med samme intensjon som i Antwerpen – med Eddy Stuer som prosjektleder.


Hva med små-hvalfangsten 

Hentet fra: HVAL, VEIDE, FANGST og norske kyster – tekst Jan Erik Ringstad

Arvid Enghaugen – Onsingen bidro med mang en god middag i distriktet.

Den moderne småhvalfangsten – vågehvalfangsten, tok til i slutten av 1920-årene. Til da hadde hvalfangere fra Møre deltatt i bottlenose-fangst, men den var i ferd med å stanse opp. Vågehvalen kunne fanges med det samme utstyret som bottlenosen, og ble nå gjenstand for fangst i et miljø som også beskattet brugde og størje.

Båtene som ble brukt var til å begynne med små, så fangsten foregikk i kystnære farvann, men snart ble båtene større og fangstfeltene utvidet nordover til Trøndelag og Lofoten med den følge at også nordlendingene begynte å delta. 

Kjøttet holdt til å begynne med middelmådig kvalitet, og ble derfor brukt til dyrefor. Motoriseringen (kraftigere motorer) av fiskeflåten var en viktig forutsetning for utviklingen. 

Våren 1933 var en epoke for vågehvalfangst – små-hvalfangst for østfoldingene, hovedsakelig i Oslofjorden.

Siden 1938 er det krav til konsesjon for å delta, og etter krigen ble båtene tildelt kvoter. Det ble også besluttet at lisenshaver måtte eie båten og selv delta aktivt i fangsten. 

Da næringen stabiliserte seg, begynte Kongsberg Våpenfabrikk og Hendriksen mek. Verksted i Tønsberg å produsere kanoner og harpuner. Man benyttet kalde harpuner, det vil si harpuner uten sprengladning, så hvalen måtte avlivesetter den var fanget.

I 1980-årene ble det imidlertid utviklet en svært effektiv pentritt-granat som har vært påbudt siden 1985. 

Hvalbestanden ble ustabil i 1950-årene.

Anders Jahre så da muligheten for avsetning av hvalbiff fra Sydishavet og brakte 300 tonn kjøtt hjem til Norge i 1963. Selv om bare 60 % av partiet tilfredsstilte veterinær-kontrollen, skapte tiltaket misnøye.

Fra 1972 har vågehvalfangsten (som vi kjenner den) vært alene om å levere til det norske markedet.

Miljøbevegelsen entrer arenaen – Det vi kjenner best til er hval-aktivisten Paul Watson, men på begynnelsen av 1800-tallet var det fyrstinne von Lievens som ytret seg som et overklasse menneske overfor det romantiske natursynet, som svømte så fritt i havet. Fyrstinnen var av baltisk/ russisk/ svensk slekt. 

I 1986 fredet IWC (International Whaling Commission) den nord-øst-atlantiske vågehvalen. Men i 1993 åpnet Norge igjen for kommersiellfangst og fanget lenge omkring ca. 600 dyr årlig. 

Den legendariske Steinar Bastesen – fra Kystpartiet 1997,må vi ikke glemme, han var en trivelig og fin representant for livet i havet.