Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 93

Kaskelotten nr. 93: September 2017 - 24. årgang

Hvalkokeriene til Anders Jahre - 12 i alt

 Hvalkokeriene til Anders Jahre

Disse opplysningene (tabellene) er hentet fra boka som er skrevet av Audun Tjomsland 2013 Anders Jahre, hans liv og virksomhet.

Bjørn Jørgensen har også bidratt med opplysninger.

Boligbygging for hvalfangere 

Fra boka til Tjomsland

Mens gjenreisningen og posisjoneringen pågikk for fult i etterkrigstiden, var det knapphet på boliger for hvalfangerne og deres familier. Dette ville Anders Jahres rederi å gjøre noe med. I 1948 lanserte Jahres forretningspartner, Frithjof Bettum en plan om å «løse hvalfangernes boligproblem». 

Dette var i pakt med en tradisjon  i mange industrisamfunn i Norge og i andre land, hvor en stor og dominerende arbeidsgiver i et lokal-samfunn viser «faderlig omsorg» for sine ansattes ve og vel. 

Det var ikke bare hvalfangere; - det var mange «underleverandører» og andre som  ga tjenester til hvalfangerflåten. Tenk på utrustningen som skulle til for de tre store ekspedisjonene: Thor Dahl, Anders Jahre og Johan Rasmussen (Rosshavet).

Etter 1945 var det var mangel på alt mulig; bolignød – kan vi snakke om, det fulgte en ekteskapsbølge i årene som fulgte, og store barnekull. 

Arbeiderpartiregjeringen prioriterte boligkooperasjonen, men rasjonering, mangel på materialer og arbeidskraft forsinket arbeidet. I Sandefjord-distriktet var det stor boligmangel, i 1946 søkte 2.400 familier etter bolig i byen og omlandet, mens 550 søkte i Sandar kommune, bare 48 søknader ble innvilget. Myndighetene begrenset importen av byggevarer til fordel for industri og næringsliv.

Kortversjonen av planen som høyeste-rettsadvokat og stortingsrepresentant Frithjof Bettum la fram, var at når hvalfangerne var hjemme om sommeren, skulle de dra på skogsarbeid for å hugge tømmer til eget hus!   

Sommeren 1948 meldte130 hvalfangere sin interesse for dette tiltaket!

Bettum-planen var i prinsippet landsdekkende, og byggetillatelsen ble gitt uten-om den ordinære kvoten.

Den første byggetillatelsen ble gitt til familien Lynnebakke på Gran i Hadeland.

Myndighetene satte visse krav; blant annet at de ville sikre seg at kun hvalfangere som hadde fullført det avtalte skogsarbeidet, ble tildelt byggetillatelsen. Det var også et krav at rasjonerte mangelvarer til innredning av husene måtte kjøpes fra utlandet med den delen av hvalfangerens hyre som kunne disponeres i utenlandsk valuta. 

Det første byggeprosjektet for hvalfangere i Sandefjord var bygging av 10 tomannsboliger på Breidablikk (Sandar kommune).

Utstyr ble skaffet til veie for å bygge 130 hvalfangerboliger.

Juni 1949 startet rydding og utgraving av tomtene, og boligreisningskontoret søkte Sandar kommune om å få leie kommunens eneste gravemaskin – nei, den kunne leies ut om kveld- og nattestid.

Ikke alle var trent til skogsarbeid, skader forekom, det gjorde også overanstrengelse.

ELe: Det helt endte som dere kanskje kan tenke dere, - det ble miksing og triksing – tanken var nok god den. 
Tilpasset KASKELOTTEN; to og en halv side fra boka til Tjomsland i et nøtteskall.


Sandefjordingene snakker om den «gærne sia a fjor'n»

Jo – vi hadde da noe å by på - om så skal sies: DE NO FA en viktig mottaker av hvalolje, for ikke å snakke om at det ble bygd hvalbåter allerede i 1896 ved Fredriksstad Mekaniske Verksted, riktignok til fangst på Island: SKALLAGRIM og KVELDULF. 

Fire år senere ble MICHAEL SARS levert, et skip som innledet gullalderen for norsk havforskning. 

Men det skulle gå mange år før neste hvalbåt ble bygd på Fredriksstad Mekaniske Verksted:

Hvalbåter

Christian Mohn skrev dette for KASKELOTTENs  ekstra utgaven aug./ sept. 2001, beregnet på de som besøkte SOUTHERN ACTOR i dette tidsrommet i Gamlebyen/ Fredrikstad.

Fredriksstad Mek. Verksted og hvalfangsten et kapittel for seg:

SOUTHERN ACTOR er et unikt stykke hvalfangsthistorie. 

Båten er restaurert tilbake til opprinnelig standard, og ombord har den en dampmaskin av trippel ekspansjons-typen. Båten er bygget i England, men den knytter også historiske bånd til A/S Fredriksstad mek. Verksted (FMV) med den betydningen hvalfangsten hadde for verftet og utviklingen av dampmotoren.

Jeg husker oktoberdagen i 1955 som om det var i går. Jeg fikk være med min far, overingeniør Alf Chr. Mohn ved FMV, til Larvik. Han skulle med den nye FMV-konstruerte hvalbåten "NORTREFF " over fjorden og på overfarten foreta vibrasjonsmålinger. "NORTREFF " var under grundig utprøving. 

Den hadde en FMV dampmotor ombord spesielt utviklet for hvalbåter. 

Motoren var på hele 3400 ihk som ga en prøvetursfart på 17,5 knop! 

Til sammenligning kan nevnes at dampmaskinene til "SOUTHERN ACTOR" bare yter 1800 ihk. 

Verdens største hvalbåt gravde opp Oslofjorden på full fart. Og spesielt gjorde den store hekkbølgen et dypt inntrykk på en vitebegjærlig unggutt. 

En viktig grunn til at den såkalte FMV-dampmotoren klarte seg i konkurranse med dieselmotoren helt opp til midten av 1950-årene var nettopp hvalfangsten og det at hvalfangerne lenge foretrakk dampmaskinen som fremdriftskilde fremfor dieselmotoren. Argumentet var at den lagde langt mindre støy enn dieselmotoren og derfor egnet seg bedre når hvalbåten skulle snike seg inn på hvalen. 

Hva var det som var så spesielt med den såkalte FMV-damp-motoren?  "Dampmotoren" var ikke annet en videreutvikling av den vanlige dampmaskinen.

Men denne nyutviklede dampmaskinen besto av to compound-maskiner montert på felles aksel og bunnramme.

Dampmaskinen hadde på den tiden mange venner som ikke ønsket å gå over til den moderne dieselmotoren, selv om den var langt enklere å billigere i drift en den tradisjonelle trippel ekspansjons maskinen. FMV utviklet derfor sin såkalte "dampmotor" som skulle vise seg å bli meget populær. Men i stedet for å ta utgangspunkt i den vanlige trippel ekspansjons maskinen valgte verftet å videreutvikle compound-maskinen  som bare besto av en høytrykks- og en lavtrykkssylinder. Det var en langt enklere konstruksjon. Dampmotoren ble utviklet i 1930-årene og ble raskt meget populær - også blant hvalfangerne. 

Den siste dampmotoren ble levert til "STAR I" i 1956. 

I 1957 brukte forøvrig "STAR  I" 20 døgn og 10 timer fra fangstfeltet, det var ny rekord for en steam båt, refererte Tønsberg Blad. 

Hvalskytter Alfred Skontorp, som ble ekspedisjonens beste skytter den sesongen, sa seg også meget godt fornøyd med båten.  Dieselmotoren tok så etterhvert over som fremdriftsmaskin også blant hvalbåtene.  

Navnet dampmotor er forøvrig bare et reklamenavn og ble til fordi utseende og lyden av motoren kunne minne om en dieselmotor.  

Foruten FMV-dampmotorens bidrag til hvalfangsten kan det også nevnes at det her i landet og i andre land totalt ble bygget nærmere 70 hvalbåter etter FMVs spesifikasjoner og tegninger. 

Flere av båtene ble ansett som det ypperste av norske hvalbåter. Så det er ingen overdrivelse å si at hvalfangsten har hatt stor betydning for driften ved FMV og dermed også for industriarbeidsplassene i Fredrikstad-distriktet. Det kan være tanker å ta med seg når "Southern Actor" nå igjen besøker Fredrikstad, skrev Christian Mohn i sommeren 2001. 

Hvalbåten NORTREFF ble levert fra FMV okt.1955 til Melsom & Melsom. Skroget ble bygd ved Pusnes Mek. Verksted i Arendal. Kostnad 5,6 mill. kroner

For uinnvidde; det må skilles mellom de to skipsverftene: FMV Framnæs Mek. Verksted i Sandefjord og FMV - Fredriksstad Mekaniske Verksted, på den rektige sia ta fjorn. 


Sydishavets skrekk, hvem var nå det? – jo, det var hvalbåten H.J. BULL

H.J. BULL levert i 1935 fra Freriksstad Mek. Verksted til Kosmos, den var verdens største hvalbåt. Det var den første hvalbåten med to kjeler, og var for sin tid ualminnelig stor, med 573 brt. og en lengde på 161,8 fot. Maskineriet var på 2.200 ihk., både fart og rekkevidde var stor. 

Kosmos hadde bygget båten for å foreta observasjonstokter i tillegg til vanlig fangst, den hadde en bunkerskapasitet på 45 døgn. Det ble også eksperimentert med forskjellige avlivningsmetoder, men det ble holdt på den tradisjonelle granaten – som fikk etter hvert en positiv utvikling! 

Båten ble snart kopiert av britiske og tyske selskaper, og førte i sin tur en ny generasjon hvalbåter.

H.J. BULL gjorde tjeneste under krigen i Marinen som patruljefartøyet NAMSOS. Etter endt fangst for Kosmos; solgt til Union Whaling i Durban i 1957 som A. E. LARSEN. Fangst fra Landstasjon The Bluff. Den ble hugget i 1964 i Syd Afrika.

Bjørn Jørgensen har bidratt med opplysninger, « ØHKs levende leksikon» - takk for det!

50 hvalsesonger - hvalskytteren fra Onsøy f. 12.05.1895

Alfred Skontorp slo seg ned på Olsrød i Slagen. På sin 65 års gebursdag kunne han også feire 50 år siden han første gang dro på hvalfangst med 

ROALD AMUNDSEN (kokeriet/ ekspedisjon) dro vel ut som 15-åring(?) 

Om Skontorp kan man vel si at han er hvalens personifiserte arvefiende. Det er 44 år siden han første gang fikk jobben bak hvalkanonen – han har skutt bortimot 8 000 hval.

Navnet stammer fra Onsøy og han kom i fra denne hvalskytter-øya til Tønsberg som 8-åring.

Han har opplevd mye på hvalfeltet og under siste verdenskrig. Skontorp var med på to torpederinger, - pussig nok på samme dato, men med to års mellomrom. Skontorp er prototypen på den norske hvalskytter, røslig, lun og slagferdig i replikken. Det er en fest å se han om bord i STAR I når han kommer fra feltet. Da ruver han som en allfader blant barn og barnebarn og deler sin hjertelighet med dem alle sammen#.  


Reparasjonsbasen på Syd Georgia – det var Strømnes

Fra før siste verdenskrig og fram til hvalfangsten på SG opphørte for godt kunne fangstbåtene til Salvesen få sin overhaling og utbedringer utført her. Det dreide seg ikke bare om båtene som tilhørte Leith Harbour, men også hvalbåtene som fanget for SOUTHERN VENTURER og SO. HARVESTER. 

For oss som overvintret i Leith Harbour, var Strømnes mer enn en messe og et kinobesøk verdt, stedet lå som en funklende perle på et innbydende fat - en fristende kontrast til stasjonene i dyster skygge av fjell lenger nord i fjorden. Mens Leith H var uten sol gjennom den arktiske vinteren, kunne Strømnes ligge der i blendene lys-skinn.

Disse betraktningene er skrevet av Arild Pettersen i boka: SG – eventyrenes øy - som ble utgitt på Færder forlag 1999 

Han fortsetter;

Da jeg sist besøkte Strømnes på 1960-tallet, var det mangfoldige år gått siden den siste hvalen ble halt på land der.

Noe råtten plank indikerte hvor flenseplan en gang hadde ligget. De fleste bygningene sto der fremdeles. Villaen som var bestyrer Sørlles hjem i mange år står fortsatt der den da sto Thoralf Sørlle den 20. mai. 1916 tok imot Ernest Shackleton og hans følge som hadde klatret tvers over øya – Syd Georgia – Det egentlige navnet på bukta der stasjonen i sin tid ble planlagt, var Rosita Cove. Navnet er nok ukjent for mange.

Etter at kokeriet FRIDTJOF NANSEN forliste i 1906, ble et nytt skip kjøpt og ominnredet som kokeri - FRIDTJOF NANSEN II. 

Det er hevdet at C. A. Larsen i Grytviken anbefalte Strømnes Bay som sted for den nye stasjonen, og at motivet var visstnok ønske om å ha Jason for seg selv.

I 1907 startet fangsten til Rosita Cove, med FRIDTJOF NANSEN som kokeri og med de to hvalbåtene: SAMSON og HERKULES. Bare spekket ble utnyttet, men da påbudet om full utnyttelse av hvalskrotten kom, ble fullriggeren FULLWOOD innkjøpt og omgjort til kjøttkokeri. 

I 1912 startet arbeiderne på ny landstasjon, året etter ble den første hvalen tatt på land og bearbeidet i anlegget som ble kalt Strømnes.

FRIDTJOF NANSEN II var redusert til transportskip mens FULLWOOD fortsatte enda et par sesonger som skrottkokeri. Selskapet hadde fått leie et areal på 2.300 mål av myndighetene på Falkland.

På dette tidspunkt ble Thoralf Sørlle fast bestyrer i Strømnes. Han hadde stillingen fram til nedleggelsen i 1931. I 1920 ble selskapet Ocean (Chr. Nilsen, Larvik) slått sammen med Strømnes-selskapet. Mesteparten av utstyret i Ocean ble flyttet til Strømnes, og sammenslåingen førte til at det nye selskapet fra sesongen 1921/ 22 fikk lisens til og operer med fem fangstbåter. Fra 1931 leide Chr. Salvesen tankene i Strømnes, 1945 kjøpte selskapet stasjonen. Alle stasjonene på SG – kunne minne om små industrisamfunn – de var jo også det! De fleste bygningene var ferdig produsert i Norge, modulene ble dermed raskt «sammen-føyet» - til sine gitte formål. Sinkplater som ble tjoret fast i bakken var det som dugde på SG. 

Samlingshuset, bedehuset, folkets hus – hvor fantes de? På Strømnes var «lokalet» med piano og scene for ikke å snakke om fine veggmalerier av helt lokale kunstnere som hadde fått frie tøyler, her var det et skikkelig treffsted.

Her ble det til at filmen gikk «om att og om att» - den dristige filmen 

«Hu Dagmar» - må ha vært noe av vågale som hadde blitt produsert på 30-talett. Filmmaskinisten etterkom kravet om å spole filmen til bake på enkelte sekvenser.  

Arild Pettersen f. i Søndre Lagen i 1932, dro som 16-åring – 1948 ut med SO. VENTURER. Bestemmelsesstedet var Weddelhavet. På veien sørover, og på hjemturen var vi innom Leith Harbour på SG. Arild var 11 sesonger på hvalfangst, overvintret to sesonger. Hans siste tur i Sørishavet var 61/ 62, som salonggutt om bord i SO. VENTURER. Arild Pettersen har også fartstid i den norske marinen, og den norske handelsflåte. 

Fra side 180 i boka til A P er det et kapittel fra hine håre dager:

Utbruddet av den første verdenskrig; fikk etterspørselen etter hvalolje til og «eksplodere». I Tyskland var man villig til å betale hva det skulle være for oljen, (Europa hungret etter matfett, kan en trykt si – red.anm.) – men London sørget for at mesteparten av oljen forble i Storbritannia og fordelt med de alliert. 

Hvalen ble stortsett fanget av nordmenn på SG og i Vest- Antarktis, men stasjonene lå på britisk territorium, fangsten skjedde på lisens fra britiske myndigheter og hvalstasjonene ble forsynt med kull fra England. Prisen på oljen ble diktert av britene.

Krigen som akselererte ønsket om å gjøre virksomheten i Sørishavet uavhengig av faste baser (S G); norske redere ble stadig mer oppsatt på å komme i gang med flytene kokerier – pelagisk fangst!

Under hele den første verdenskrig ble det drevet intensiv fangst fra de syv stasjonene på Syd Georgia. Restriksjonene med hensyn til antall fangstbåter som var tillatt, ble fullstendig ignorert. I løpet av de to første sesongene økte antall båter til 32. 

Loven som påla stasjonene å utnytte alt på hvalen, var man ikke så nøye med å etterleve i krigsårene. Mange hvalskrotter ble liggende å råtne, enten i nærheten av stasjonene, eller slept til havs. 

Når det var rikelig med hval, ble bare spekket benyttet.

De strengt overvåkte eksportreglene til tross, det lyktes Tyskland å slå «klørne» i betydelig kvanta olje via nøytrale land, deriblant Norge.

Hvalfangst ble drevet også utenfor britenes interesseområder, ikke minst utenfor norskekysten.

Det siste året av krigen 1918/ 1919 var det er høyt tempo på Syd Georgia, Tønsberg Hvalfangeri tok med sine båter 232 blåhval, 254 finnhval, 12 knøl,  5 seihval, 3 sperm og 1 retthval, dette ga 28.150 fat olje.

Forholdene stasjonene imellom var ikke alltid det beste, selv om de var nokså avhengige av hver andre. 

Blant folkene på Strømnes ble for eksempel Leith Harbour av og til kalt «køddestasjon». Sesongen 1925/ 26 oppholdt Anna Sørlle, datteren Lillen og fru Møller (søster av skipsreder Rasmussen) seg i Strømnes. En dag da damene spaserte lang stranden, fikk de øye på en fangstbåt ute ved Cape Saunders.  Hvilken båt kan det være? 

Lillen på 13 år, hadde godt syn, hun kunne fortelle at det var en av «køddebåtene».


Norske fangstfolk har ikke bare høstet - de har også «sådd» på Syd Georgia

Skipper og Bestyrer C.A. Larsen fikk fraktet ni simler og tre reinsdyrbukker fra området rundt Geilo, Hardangervidda, til SG, de ble satt ut ved Grytviken i 1911. 

Disse tolv dyra – klarte å snu syklusen for parring og kalving. 

Stammen vokste; avkommet måtte spise det stive tussa-gresset som ble reinens nye føde, noe helt annet en lav og brisk, det som kjennetegner disse; fra å bli født i Norge er at de er noe kortere i kroppen og bena er heller ikke så lange. 

I 1925 bragte Tønsberg Hvalfangeri A/S med seg noen dyr som ble satt ut ved Husvik Harbour, disse kom også fra Hardangervidda. De to «stammene» - flokkene har sikkert funnet hverandre. 

Det ble etter hvert flere tusen rein, tanken med det hele var jo at mannskapene som overvintret og tilbrakte måneder av livet i «ødet» skulle ha en kjøttreserve på land. Husk dette var jo føre kjølerom og fryseriene ble etablert.

Det var også kjøttreserver i bingen, grisehus med stor besetning av «fersk mat» på Øya.

Reinsdyr-jaktlag ble opprettet blant de som til en hver tid bodde på hval-stasjonene.

Reinsdyrene ble livskraftige og de kom opp i antall som viste seg nesten å overskride det fornuftige i antall.

Tussa-gresset som var en del av hoved føden ble etter hvert mindre og mindre av. Det var også hekkeplassen for fuglearter som var på SG føre reinen kom, og som etter hvert ble sterkt fortrengt, - tussa-gresset trenger lang tid på å ta seg igjen etter nedbeiting - med SG klima. 

Fakta: tussock, et strandgress med stort celluloseinnhold.

Dette kom opp på dagsorden hos Britiske-myndigheter, og en kunne lese i Aftenposten 27.september 2012 at Samer skal slakte rein på SG.


Norsk rein i Antarktis

Dette kunne en lese i NATIONEN 11.10.1989 – av  Wiggo Jentoft, NTB. 

Hvalfangere fra Vestfold har gjort dronning Elisabeth i England  til en av verdens største reineier. 

Det vet hun antagelig ikke selv. På den vesle øya Syd-Georgia i Antarktis har hun godt og vel 3.000 norske reinsdyr som lever i beste forståelse med pingviner og elefantsel. 


HVALFANGERMUSEET i Gamlebyen Fredrikstad

Sesong åpning var lørdag 10. juni/ søndag 11. juni, det var åpent til helga 26/ 27. august. Det var også åpent i ukene: 27, 28, og 29. onsdag, torsdag og fredag. Dette tilsier at det var 33 vakt-dager, som blir bemannet med 42 personer (medlemmer) – det var noen av kara som hadde både to og tre vakter, det kom på sykdom og andre skavanker som beinbrudd.