Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 105

Kaskelotten nr. 105: Februar 2020 - 27. årgang

Årsmøte i ØHK

Årsmøtet til ØHK – 17. februar 2020 ble avholdt i Storveien 15 hos Onsøy Regnskap – kl. 14.00.

Åpning – ved Asbjørn Arvesen som ønsket velkommen

Ett minutt stillhet for de av våre venner som har gått bort. 

  1. Valg av møteleder og referent
  2. Årsberetningen nr. 27 - for 2019
  3. Regnskapet for 2019 blir lagt fram
  4. Valg
  5. Fastsette kontingenten for 2021

Det var noe fra fravær fra styret, og enda større fravær av medlemmene i ØHK.

Årsmøtet ble annonsert på første side i KASKELTTEN nr. 104 - DESEMBER 2019. 

Det ble servert julekake og smør – samt kaffe, dette smakte godt.

De av våre medlemmer som har gått bort i løpet av året, ble minnet med ett minutts stilhet.

Formalitetene i forkant av årsmøtet ble godtatt, likeså årsberetningen og regnskapet for 2019.

Valgkomiteen forslag til komiteer ble også godtatt – gjenvalg!

Kontingenten vil bli uforandret: kr. 225,-

Det blir nå satt punktum for korrespondansen mellom Fredrikstad Museum og formann i ØHK; alt er nå avklart. Det blir ikke tilrettelagt noen avdeling for hvalfangsthistorien i Fredrikstad Museums lokaler i Toihuset i Gamlebyen, Fredrikstad.

Når det gjelder aktiviteter/ turer/ sammenkomster – så må vi lene oss til Kai Kjøniksen i Smaugsveien, Engelsviken.

Han har i sitt uterom (garasjen) et «museum» som kan ta pusten av noen og enhver!

Skal dere ryddet på loftet og finner noe om hvalfangst – bring det til Kai i Smaugsveien 44 eller kontakt noen i styret.

Praten gikk ellers livlig etter at styremøtet ble hevet; og vi dro smått om sen hvert til vårt.

Vi skal snakke med Kai om vi kan ha en sammenkomst med reker i hans lokaler utover sommeren.


George Vancouver

George Vancouver (1758–1798) engelsk sjøoffiser og oppdagelse – reisende. Han var med James Cook på en av hans ekspedisjoner 1791 – 1795, opp mot Alaska.

Spanjoler fra Mexico kom sjøveien til den sørlige delen av kysten (øygruppa) til Alaska. Men landet ble okkupert av russere.

På Berings ekspedisjon 1741 ble store deler av kysten undersøkt, det gikk flere ti-år før Cook og Vancouver dro ut for å verge de innfødte mot den hensynsløse behandling av russerne.

I 1867 kjøpte USA landet av Russland for 720 000 dollar. 

Alaska ble 3. jan. 1959 opptatt som USAs 49. stat.

Fra 1741 til 1959 var det mange politiske krumspring.

Opplysninger er hentet fra Aschehougs leksikon, forkortet og tilpasset KASKELOTTEN

Fra Alaskas kolonisasjons-historie

Historien om koloniseringen av Alaska kan en si det startet med den danske kaptein Vitus Bering i den russiske marinens tjeneste. I 1741 var han og hans skip ble sendt ut av den russiske tsar for å utforske hvilke landområder som lå i øst. Han seilte nordover til Alaska, til det som i dag er Beringstredet, men den reisen endte med et dramatisk skipbrudd på ei øy som ble, - ja nettopp kalt Beringøya, hvor kapteinen døde.

De som overlevde, kom seg velberget til den russiske byen Petropavverk på østkysten av Sibir.

De brakte med en hel skipslast hovedsakelig av hav-oter; dette tegnet på hvilke mengder av pelsdyr Alaska-kysten kunne by på. Dette ble opphavet til ekspedisjoner av brutale russiske pelsjegere og pelshandlere.

Disse kom til å gjennomføre de rene plyndringstoktene østover. De startet på de ytterste øyer av øygruppa Aleutene på 180 grader – så dro de videre østover til 155 grader – mot fastlandet med folkedrap og dyremassakre.

Det var innenfor 50- og 60- breddegrader det forgikk. 

Selv om dette ikke medførte til noe fast bosetting, så var det i hvert fall den første koloniale utnyttingen av aleutfolket og ressursene av oter, sel, hvalross og hval fra midten av 1700-årene og utover.

Koloniseringen ble brakt inn i mer regulære former i 1784. Da ledet en russisk kjøpmann fra Irkutsk en ekspedisjon på 100 mann til sørkysten av Alaska. På øya Kodiak (ganske nære fastlandet) og i dens nærmeste farvann opprettet han en handelsstasjon og flere utposter.

Men mer og mindre grusomme handelsmetoder overfor de innfødte fortsatte inntil alle russiske handels-aktiviteter i Alaska ble lagt under et russisk-amerikansk handelskompani. Det ble opprettet i 1799 ved en keiserlig forordning av tsar Paul I.

Det som nå er skrevet videre av Ørnulv Vorren, 1989 – er et meget tungt stoff så jeg stopper her.

Et riktig oppslagsverk for historisk interesserte, så slik er den virkelig fin.

Bokas tittel er: SAMER, REIN, OG GULL I ALASKA – den er på 224 sider med fine kart og en del fotografier.

Det var dog greit å ha et godt verdens-atlas å titte i også! ELe.


THORSHAVET hjem som første hvalkokeri fra Antarktis i år

Dette avisutklippet må være fra en Vestfold-avis?/ Sandefjord-avis - datert 7. mai 1962. 

Ekspedisjonene må stadig lenger nordover for å drive fangst – blåhval, var en sjeldenhet.

"...Men den største vi fikk var på 96 fot, da knakk kloa og opphalings-spellet.

Ifølge mine notater ankom THORSHAVET fra isen – Thorøya, Sandefjord – lørdag 5. mai 1962 klokken 1700. Vi dro nedover til feltet tirsdag 17. oktober 1961."

Fra dagboka til maskingutten ELe.

Bestyrer Ramberg: Thorshavet-ekspedisjonen har hatt jevnt dårlig vær i sesongen, og fangsten har vært drevet meget langt nord. Man var nødt til å gå ganske langt «utpå» for å finne hvalen.

Ekspedisjonen hadde ellers helt fint vær på hjemturen helt fra feltet og hjem!

Det har ikke vært noen uhell; bortsett fra en brann om bord i THORIS, det ble mange lange timer for trikker John Reinertsen fra Gressvik.

Han fikk det til, leverte jobben på timen som han lovet – etter mye «mas og jag» fra bestyreren (les: utålmodighet).

John fikk en velfortjent «frivakt» av skytteren på THORIS, Ragnar Bjørnevaagen.

Erik Leister var maskingutt på – «HAVET» og fulgte godt med John!

Alle overlevde det fatale «tjuveriet» av dyremelet fra en av tankene. Her utvikles ammoniakgass, som burde utluftes skikkelig før nedstiging på melet; – som her skulle skuffes i sekker, og brukes som gjødsel til hagen.

Dette var som et uhell å regne, med døde til følge. Det ble dysset ned.

Historien er beskrevet i KASKELOTTEN nr. 19/2000 og ble senere gjengitt i Sandefjord Avis.

Ellers kunne skipslege Birger M. Pallesen Mustikay, «dansk nordmann» fra Telemark som har vært hvalfanger-lege siden 1954.

Han kunne meddele om et komplisert beinbrudd, Sandar-mannen har ligget på sykelugaren siden midten av januar.

Det har vært mere sykdom og flere liggedager på hospitalet.

Det er vanskelig å si noe bestemt om årsaken, men vi har hatt mange nye folk, og dessuten vil mindre god fangst alltid virke inn på helsen, direkte eller indirekte, hval-sjuken.

Bestyrer Ramberg, fra Sandar fortalte om sesongen; at været ikke var så ille da ekspedisjonen opererte på vestfeltet i førstningen. Etterhånden ble det imidlertid så mange, ekspedisjoner samlet på et felt, at man fant å ville prøve langer øst, til tross for at man ikke hadde de beste opplysningene om dette.

Fra Enderby Land ble det adskillig dårligere vær og fangsten deretter.

Det var heller intet som tydet på at forekomstene er særlig gode på dette feltet, så denne sesongen ble dårlig for Thorshavet-ekspedisjonen.

- På spørsmål om hvalbestanden; svarte bestyrer Ramberg at den må bli redusert med den fangst som drives nå. Et bevis er at ekspedisjonene stadig må lenger «utpå» for å oppnå fangst. Blåhvalen blir for øvrig sjeldnere og sjeldnere.

Det var hektisk for velferden om bord i koka: Det ble solgt knyttetepper for 14 000 kroner, språkkursene var også populære, - for ikke å snakke om bridgen – kvalifiseringen foregikk på feltet, så ble det turneringer på oppturen. Til sammen var det 50 deltagere. Dart var trivelig på varmen; på ned- og oppturene.

Idrettskonkurransen fikk stor oppslutning på nedtur og opptur, ved ekvator.

De innkjøpte 2 trekkspill, 5 gitarer og en mandolin og ett slagverk har vært utlånt hele sesongen – som vanlig!

Den religiøse gruppen har hold mange møter med godt frammøte.

Fra den «erfarne» maskinguttens observasjoner blir det tatt med:

Mannssamfunnet på et hvalkokeri fungerte nok best når det var god fangst og det til enhver tid lå hval akterut ved brekken.

Da var det arbeide i to skift á 12 timer – faste måltider, daglig vask av vadestøvler som ble bukt på plan; det var viktig - syra i fettet tæret på gummien. Men slike dager var det ikke så mange av i strekk. Det kunne gå en hel uke, hvor «hvalsyken» gjorde seg gjeldene på plan og i kokeriet.

De øvrige funksjonene på stort skip som THORSHAVET fikk nok ikke føling med «hvalsyken» (eller lediggang).

Byssepersonalet måtte lage mat uansett. Maskinfolka holdt de to hovedmotoren og fyrkjelene i gang døgnet rundt. Dekksfolka var også beskjeftiget med sin utkikk på brua og sitt sjømannskap.

Livet på hvalbåtene kan jeg ikke så mye om – annet enn det jeg har hørt gjennom åra. Men at de hadde hektiske dager når det var jag, og full fangst er det ingen tvil om.

Da var det alle mann på dekk for å ta sin tørn, til og med byssegutten – og messegutten som måtte trå til.


Vestfold og Telemark Rederiforening 1909 2009

Her er også et hvalfangst kapittel med; forfattet av:

Dag Bakka jr., Bjørn Basberg, Stig Tendvold

Denne artikkelen vil også fortsette; men i neste nummer, 106, blir den avsluttet.

Ved utgangen av på 1950-tallet var det klart for alle; at hvalfangst-næringens dager snart var talte.

Det som ut gjennom århundret hadde utviklet seg til å bli en hovednæring i Vestfold, hadde opplevd en bemerkelsesverdig vekst i det første tiåret etter den andre verdenskrigen, men nå så det ugjenkallelig ut til å være forbi. Nye nasjoner hadde kastet seg inn i kampen om de stadig minkende resurser i Antarktis. De første norske og britiske selskapene som lengst hadde dominert næringen, hadde allerede gitt opp.

Avviklingen skjedde imidlertid ikke over natten, men ble strukket ut over en ti-årsperiode.

Hvordan skjedde nedbyggingen? Hvilke konsekvenser fikk den for økonomien og arbeidslivet i Vestfold generelt og for hvalfangst- selskapene spesielt?

Status og struktur ved 1950-tallets slutt

Den norske hvalfangst-næringen var i nasjonal sammenheng ingen stor næring, og bestod av en håndfull selskaper av ulik størrelse. Utover på 1950-tallet hadde strukturen vært nokså uforandret.

I Sandefjord hadde tre selskaper sine hovedkvarter: AS Thor Dahl, Anders Jahre & Co. AS og Johan Rasmussen & Co.

Disse tre var såkalte disponent-selskaper for flere aksjeselskaper som igjen stod som formelle eiere av skipene.

Thor Dahl drev tre hvalfangstekspedisjoner (hvalkokerier og hvalbåter):

THORSHAMMER (Bryde & Dahl), THORSHØVDI (Odd), THORSHAVET (Ørnen).

Anders Jahre disponerte KOSMOS III, KOSMOS IV og KOSMOS V

(Kosmos). Det siste ble riktignok bare brukt som tank- og transportskip.

Rasmussen hadde SIR JAMES CLARK ROSS (Rosshavet).

I Larvik hadde selskapet Melsom & Melsom hvalkokeriet Narhval (Globus og Polaris).

I Tønsberg drev Svend Foyn Bruun - Pelagos

Tønsberg hadde også AS Tønsberg Hvalfangeri i sin base. Det drev også landstasjonen Husvik Harbour på Syd-Georgia, den eneste norskeide stasjonen der som fortsatt var i drift.

Ett selskap utenfor Vestfold var i denne tiden delaktig i den antarktiske pelagiske hvalfangsten: Knut Knutsen AS, i Haugesund med kokeriet Suderøy.

I fangstsesongen 1958/ 59 var alle disse ni pelagiske ekspedisjonene og den ene landstasjonen i drift.

Bildet av den norske hvalfangsten er imidlertid ikke komplett ved bare å holde fram de norske selskapene. Gjennom hele den moderne hvalfangst historien – hadde utenlandske selskaper hatt et nært forhold til Vestfold, spesielt gjennom forhyring av mannskaper. På 1950-tallet hadde skotske Chr. Salvesen særlig stor betydning. Med hyrekontor i Tønsberg rekrutterte selskapet mannskaper til sine to pelagiske ekspedisjoner – Southern Venturer og S. Harvester – og sin landstasjon Leith Harbour på Syd-Georgia.

Det engelske Hector Whaling hadde tilsvarende opplegg for sitt kokeri BALAENA.

Den tredje landstasjonen som fortsatt var i drift på SG – Grytviken, var eid av et utenlandsk (opprinnelig argentinsk, senere britisk m. fl.) selskap, men forhyrte en brorpart av mannskapene fra Sandefjord–distriktet.

I sesongen 1958/ 59 deltok om lag 6.800 nordmenn på ulike hvalfangst-ekspedisjoner – dette var på nivå med flere av etterkrigs-sesongene, men langt under toppårene rundt 1930. Den gang deltok over 10.000 nordmenn i syd-isen.

Hvalfangstnæringen bestod også av en leverandør-industri og en foredlings-industri, begge med tyngdepunkt i Vestfold. Spesialbedrifter leverte utstyr og utrustning til fangstflåten – både den norske og deler av den utenlandske.

Om lag 2/3 av hvaloljen som ble produsert av norske kokerier – ble eksportert. Resten gikk til fettherding som igjen og fremst ble råstoff for margarin-produksjon. Bare to norske bedrifter var av noen betydning i denne virksom-heten: DE-NO-FA i Fredrikstad og Sandar Fabrikker i Sandefjord.

I tillegg skal Jahres Kjemiske Fabrikk som først og fremst behandlet spermolja.

Hvorvidt hvalfangstnæringen hadde noen framtid, var et spørsmål som var blitt diskutert i lang tid. Ikke minst ble det aktualisert etter den andre verdenskrigs slutt da næringen på mange måter måtte bygges opp igjen fra grunnen.

Men satsningen på 1940-tallet og 1950-tallet viste seg å være vellykket, og ved utgangen av 50-åra var altså fortsatt hvalfangst-næringen høyst levende.

Problemer og utfordringer stod riktignok i kø, og en viss pessimisme hadde allerede rådet grunnen i noen år. Problemet var knyttet til flere forhold; en minkende hvalbestand, økt konkurranse ved at nye nasjoner engasjerte seg i næringen, - mindre etterspørsel og utilstrekkelige kontroll-regimer.

Stridighetene om utviklingen av hvalbestanden var like gamle som næringen selv. Det gikk gjerne et skille mellom næringens mann som var optimister til det siste, og forskere og politikere som tolket utviklingen annerledes og ønsket fangstbegeistringer. At det alltid var et innslag av uforutsigbarhet i fangstene, og at næringen helt til de senere år kunne oppleve såkalte gode sesonger, gjorde det selvsagt ekstra vanskelig å bli enige om hva som var den egentlige situasjonen. Den internasjonale hvalfangst-kommisjonen ble etablert i 1949.

Norge var medlem, og pådriver av et internasjonalt kontrollsystem som ble innført der alle nasjoners hvalfangst-selskaper kunne konkurrere fritt om en samlet totalkvote pr. sesong.

Det rådene syn blant norske hvalfangere var at systemet ikke var tjenlig for den norske næringen, og Norges Hvalfangerforbund ønsket midt på 1950-tallet å melde Norge ut av hele det internasjonale samarbeidet. Det ble en sak som etter hvert fikk stor politisk oppmerksomhet. Et hovedproblem sett fra den norske hvalfangst-næringens ståsted var de dramatiske struktur-endringene som skjede næringen internasjonalt i etterkrigsårene.

Fra et norsk-britisk hegemoni fram til 1930-tallet, hadde først Japan og Tyskland «trådt» inn på de antarktiske fangstfeltene. Etter krigen ekspanderte igjen Japan, denne gang også fulgt av Sovjetunionen. I tillegg utrustet også Nederland og den greske rederen A. Onassis, to hvalfangst-ekspedisjoner. Mens Norge stod på stedet hvil i disse årene, var det kraftig vekst særlig i den japanske og den sovjetiske hvalfangsten.

Norges relative andel av hvalfangsten i Antarktis gikk sterkt tilbake.

Mens andelen rett etter krigen fortsatt var på 40 prosent, var den i 1960 sunket til nær 20 prosent. Japan passerte både Norge og Storbritannia midt på 1950-tallet. Når et stadig økende antall kokerier og hvalbåter skulle konkurrere om en begrenset (og redusert) total fangstkvote, betød det at lønnsomheten også ble presset. De etablerte fangststasjonene skulle selvsagt gjerne ha fortsatt å råde grunnen alene. Særlig den norske hvalfangst-næringen var svært kritisk til den internasjonale utviklingen og hvordan reguleringen ble gjennomført i den internasjonale hvalfangst-kommisjonen.

Fra norsk side ble det arbeidet for å fastsette nasjonale kvoter innenfor den totale fangstrammen. Dette kunne gi mer forutsigbare rammer og en mindre nådeløs internasjonal konkurranse. Her hadde Norge nå et dårlig utgangspunkt siden de utenlandske ekspedisjonene gjennomgående var nyere og mer effektive. Hvalfangstrederne satt altså ikke rolig og så på at næringen skulle forvitre, men forsøkte aktivt å påvirke ramme vilkårene i en bedre retning.

Næringen var ikke alene om å bestemme denne. Den norske stat hadde også med i laget. Ja, den offentlige innflytelsen på næringen hadde økt kraftig i etterkrigstiden. Både nasjonale kvoter og antall konsesjoner ble bestemt i Handelsdepartementet.

Et viktig organ var også Hvalrådet der næringen, forskere og forvaltningen møttes. Et var mer regelen enn unntaket at rederne og myndighetene var uenig om veivalget. Da Frithjof Bettum, formann i Norges Hvalfangerforbund og direktør hos Anders Jahre, i 1960 holdt foredraget «Litt om hvalfangstens utvikling og om dens hovedproblemer i dag» var det betegnende nok myndighetens politikk snarere enn den sviktende hvalbestanden som stod i fokus.

Alt i 1956 krevde Hvalfangst-forbundet at Norge trakk seg fra kommisjonen dersom det ikke var mulig å få til en løsning med nasjonale kvoter.

Det ble flere år med høy temperert debatt mellom redere og myndigheter, på den nasjonale arena, så vel som på den internasjonale arena.

Den norske regjeringen stod bak hvalfangerne i dette spørsmålet, og i 1959 ble det besluttet å trekke Norge ut av Den internasjonale hvalfangst-kommisjonen. Diskusjonen i kommisjonen fortsatte imidlertid ufortrødent, med Norge som deltager, inntil det i 1962 ble enighet om et kvotesystem som gjorde at Norge igjen ble Medlem.

At det vedtatte forvaltnings-regimet kom for sent til å redde hvalfangstnæringen – og hvalbestanden, var åpenbart for de fleste.

De norske hvalfangst-rederne var forøvrig sterkt imot innmeldingen som regjeringen gikk inn for av mer overordnede hensyn til internasjonale relasjoner.

Fortsettelse i nr. 106, – hvor artikkelen avsluttes.


Leseværelse i Gamlebyen Fredrikstad

Ved Sjømannskirkene som det en gang fantes mange av i havnebyer verden over, kunne en til og med finne lokalaviser (selv om de var gamle).

Kaffe & vafler er jo kjennetegnet for dens virksomhet.

Vi har den tradisjonelle serveringen selv om det er leseværelse som vi titulerer oss med; her ved utløpet av Glomma!

I Sarpsborg, rettere sagt, i Sannesund var det også en gang i tiden leseværelse for sjømenn. Det ble lagt ned for noen år siden.

Takket være Edith og hennes trofaste stab har de skapt noe som

vi sjøfarende setter pris på her i Fredrikstad; et tilnærmet leseværelse.

Her blir det servert kaffe og vafler, av og til serveres det kaker og suppe!

Leseværelse 2020:

11. mars – 15. april (uka etter påske) - 13. mai, åpent fra 1200 – 1400

Det er hyggelig med kaffe og vafler – og en god prat!

BETANIA, Kasernegt. 52 - Gamlebyen – Fredrikstad

Ta med en kjenning, han må ikke ha vært på sjøen!

VELKOMMEN!


Juletrefest

Juletrefesten på leseværelse i Gamlebyen ved Glommas utløp ble avviklet på tradisjonelt vis; med pyntet juletre, trivelig pyntede border med lys og dertil servietter.

Onsdag 11. desember var det jule-samling, - juletrefest på BETANIA.

Det var ikke mange fra ØHK, det var heller ikke så mange andre pensjonister som hadde funnet veien!

Fiskesuppe alá Edith, Bergens-fiskesuppe; med masse godt i! Det smakt herlig – i et julevær med regn og vind.

Det var hilsener og orientering fra Svein Helge Rødal – kjent fra Kråkerøy kirke, senere som sjømannsprest, han hadde mye å fortelle fra sin tjeneste ute i verden, han myket det hele opp med gitar og sang.

Vår eminente pianist, Gerd Haugen, som også trakterer trekkspillet hadde julesanger og bjelleklangen på sitt repertoar, og med dombjeller.

Det ble servert julekake, snacks og mandariner.

Alle medbrakte gaver ble så loddet ut til inntekt for Sjømannskirken et utrettelige arbeide i de mange havnebyer.

Gang rundt juletreet ble avslutningen på en hyggelig onsdag på leseværelse – med et rungende GOD JUL!


Siste gang

Dette er overskriften som Dag Bakka jr. har valgt i boka HVALFANGSTEN EVENTYRET TAR SLUTT

20 døgn fra feltet fikk styrmann på KOSMOS IV landkjenning på Pico de las Nieves, Grand Canarias massive fjellformasjon; 27.april 1964.

Noen timer senere saktet kokeriet farten utenfor Las Palmas red for å ta los inn mot havna.

Mens skipet bunkret og tok inn forsyninger, fikk frivakta og arbeiderne landlov.

THORSHAVET, THORSHØVDI og SIR JAMES CLARK ROSS møttes neste dag uten for havna, og for noen timer ble byen oversvømmet av norske hvalfangere.

Da KOSMOS IV, som var med som hjelpeskip, var innom Las Palmas 4. mai for bunkring var de andre kokeriene for lengst nord i Biscaya.

Disse vårdagene i Las Palmas kan sammenfatte litt av stemningen rundt denne utdøende næring.

De store, velutstyrte kokeriene med det mest avanserte utstyr for å omsette verdens største pattedyr til olje, mel og kjøtt lå de der rustflekkete og malingsslitte.

Naturresursen de hadde utnyttet var knekket.

De store skipene var symboler på Svend Foyns visjon om å kunne utnytte havets rikdom, på det norske eventyret som andre nasjoner for lengst hadde overtatt og misbrukt, og kanskje også på verdenssamfunnets manglende evne til å ta vare på felles ressurser.

SIR JAMES CLARK ROSS og THORSHØVDI kom hjem siste gang i mai 1965.

Sammen med NORHVAL lå de igjen i Sandefjord; da de siste ekspedisjonene «Kosmos IV» og «Thorshavet» la ut på ny sesong i oktober.

Sesongene 65/ 66 og 66/ 67 var disse ekspedisjonene også ute.

Med sterkt fallende oljepriser ble «Thorshavet» hjemme sesongen 67/ 68, mens «Kosmos IV» ekspedisjonen ble sendt av sted under tvil.

31. oktober 1967 sendte hvalkokeriet KOSMOS IV ut sine tre tunge støt over den høstlige Sandefjord og sto ut forbi Rauer.

Den siste ekspedisjonen til Antarktis var på vei sydover.

Det lå liksom i lufta at det var siste gang; 385 mann var på mønstret, - en blek skygge av de syv tusen (7.000) som 15 år tidligere kalte seg hvalfangere.

Fem hvalbåter var «hyret inn», det var de beste som norsk hvalfangst kunne by på.

Dårlig vær og vanskelige forhold gjorde det umulig å ta hele kvoten, ekspedisjonen måtte nøye seg med 34.240 fat olje og 7.752 tonn kjøtt.

Tidlig i april ble siste hval trukket opp brekken og inn på flensedekket. Sesongen var over, fabrikkanlegget ble rengjort, varedekket spylt og fjernet og alt gjort klart til hjemreise.

Siste hjemkomst: THORARIN 29. april, fulgt hakk i hæl av KOSS 55 og THORDR etter 20 døgn kapp kjøring fra Antarktis. 6.mai kom hvalkokeriet KOSMOS IV glidende inn Sandefjord-fjorden.

En tid ble KOSMOS IV og THORSHAVET liggende på havna i selskap med en håndfullhvalbåter ved Framnesodden.

Hvalfangst var ikke lenger noen forretning, oljeprisene hadde fortsatt å synke.

Kosmos IV ekspedisjonen finregnet og tenkte – men det ble ikke flere utrustninger, Anders Jahre og Kosmos-ledelsen besluttet å holde ekspedisjonen hjemme 1968/ 69. Nå var definitivt slutt på hvalfangsten.

THORSHAVET ble solgt høsten 1969 som fabrikkskip for fiskemel, - tanken om dette streifet også for KOSMOS IV.

De fem siste hvalbåtene: NORTREFF, STAR I, ENEREN, THORARIN og THORDR, lå i den siste klyngen på havna.

De forsvant forsommeren 1970 og ble fire bygget om til fiskefartøyer.

THORARIN ble rustet ut på Thorøya med kurs for Nova Scotia 24. mai 1970.

Redaktøren tillater seg å takke for en fin tid og en trivelig seilas. ELe.