Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 70

Kaskelotten nr. 70: Februar 2012 - 19. årgang

Årsmøte i ØHK

Årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb blir avholdt onsdag 28. mars klokken 1800 i Lille Frederik i Gamlebyen Fredrikstad. 

Forslag / ideer må være Kåre i hende 15. mars. 

Kaffe og wienerbrød serveres. VELKOMMEN!


Ingen vårfest

Det blir ingen vårfest på  Manstad Vel. Vi får heller komme sterkere igjen til høsten. 


Fangstbegrensninger også i mellomkrigstiden

Av Christian Mohn - Utrag fra Tønsberg Blad 16.januar 1946

Det siste norske kokeri som fanget hval i Antarktis, 1967-68, var KOSMOS IV ( ex WALTER RAU ). Sterk beskatning av bestanden og lite lønnsomhet var årsaken. Men beskatningen av hvalbestanden ble allerede i begynnelsen av 1930-årene tatt opp som et problem og kvoteregulering vurdert.

Hvalfangsten ble fra begynnelsen av drevet fra faste landstasjoner. Da var man avhengig av konsesjonsbestemmelsene for å kunne drive fangst. Den pelagiske fangsten gjorde med ett slag hvalfangstselskapene uavhengig av disse bestemmelsene. Oppfinnelsen av opphalingsslippen, først bygget på "Lancing" i 1925, medførte også til at en rivende utvikling begynte. Den følgende overproduksjon inntraff samtidig med den økonomiske verdenskrise mot slutten av 1920-årene. I sesongen 1931-32 ble hele den norske og delvis den utenlandske hvalfangstflåte lagt opp.

Hvalfangstselskapene, samtlige norske og flere av de utenlandske, gikk inn for å få i stand en begrensning av fangsten. Dette arbeidet ble tatt opp av Hvalfangstforeningen i Norge, som representerte både norske og utenlandske selskaper. Det resulterte i en første produksjonsavtale gjeldende for 1932-33. Avtalen ble forlenget for sesongen 1933-34. Hvalkvotene og produksjonen ble bestemt pr. blåhvalenhet som var satt til 110 fat.

Enigheten om fangstkvoter brøt mer eller mindre sammen etter hvert. Behovet for fett var stort i verden, og her var det store penger å tjene. Under den annen verdenskrig stanset nesten all hvalfangst. De fleste av kokeriene forliste, og de freden kom var det bare i underkant av 10 brukbare igjen.

Virksomheten ble bygd opp igjen etter krigen. Gjennom en avtale underskrevet i Washington i desember 1946 klarte man delvis å kvoteregulere fangsten. Man var klar over at hvalbestanden var i sterk tilbakegang, men noen regulering som fungerte effektivt klarte man aldri så lenge hvalfangsten pågikk å bli enig om. Det ble foran hver sesong en hard kamp om størst mulig kvote. Spesielt ille var det i 1959-61 da Sovjetunionen satte inn tre av verdens største kokerier med et tyvetalls store hvalbåter til hvert kokeri.

Vi vet hvordan det gikk. Menneskets grådighet og manglende forståelse for at man ikke kan høste ubegrenset av naturen enten det er til havs eller på land er skremmende. Den hensynsløse fangsten på hvalen førte til at havene nesten ble fanget tomt for hval.


Førstereisgutt og maskingutt

Av Erik Leister

.... det er hva jeg var onsdag 17. oktober 1961 ved ti tiden, for da sto jeg på dekket til Fl/k. THORSHAVET
Dagene fram mot den 17. var mange og tildels lange og rare. Drømmen om å kunne få reise ut skulle gå i oppfyllelse om noen dager.
Det å kunne bli maskinist til sjøs var jo en prosses som dermed var i gang. Mange av ”ingrediensene” til det voksne liv var innen rekkevidde.
Det faste, daglige med syvårs folkeskole, praktisklinje på framhaldsskolen og tre år på realskolen alt dette var jeg ferdig med.
Nå var det fartstid, og maskinistskole (i Fredrikstad) høsten 1962, mer fartstid og skolegang og så stige i gradene.
Og så en vakker dag ....., men først var det å seile som maskingutt i seks måneder.
Valget ble hvalfangst, da jeg kjente en av maskinistene ombord.

Så da var det å få pakket koffert og en bag og bli borte til ut i mai måned.
Hilse adjø og på gjensyn til neste år med familie og venner, dette var dog en rar start på det voksne liv.
Den 17. oktober var min mor og en tante mitt følge til Thorøya i Sandefjord, de ble med ombord og fikk installert meg i lugaren.
Dimensjonene på et hvalkokeri gjorde inntrykk på oss alle tre.
En merkelig kvalm lukt rev i nesa.
Selv om jeg kjente THORSHAVET fra DENOFA i Fredrikstad og andre besøk i Sandefjord var det noe annet og nesten fremmed i dag.

Vi ble ledsaget rundt av en fyrbøter, han het Ludwigsen og var vannpasser på fyrdørken,måtte vi vite. Han tok oss med høyt og lavt, og kunne dermed presentere kokas eneste maskingutt til svært mange.

Gamlekara, de med mange sesonger hadde allere inntatt lugarene sine, den de hadde hatt fra tidligere år.
Omvisningen satte kvaler i min mor, men min sjøvante tante som hadde krysset Atlanteren noen titalsganger kunne berolige henne med sine "marveless" opplevelser på de fantastiske turene over Atlanteren.
Klokken nærmet seg tiden da alle besøkende måtte gå fra borde.
Det ble blåst i fløyta og gitt beskjed i høytalere at de besøkende måtte forlate båten. Innen en halvtimes tid var alle gått over til THORSHØVDI, ”kokene” lå side om side.

Etter hvert som vi mistet kontakten med HØVDI og Thorøya begav vi oss til messa, da det var middagstid. Her ble vi sittende og småprate, vi som var nye nøiet oss med å lytte.
Over høyttaleren i messa ble vi ønsket velkommen om bord, og praktiske opplysninger ble gitt.

Middagen ble servert fra store bakker, et skikkelig måltid med surkål og kjøttkaker smakte fortreffelig. Det samme gjorde viskegrøten med fløte. Vi spiste både vel og lenge.

Stadig var det noen opplysninger som kom over "radioen", en av dem var at det skulle holdes livbåtmanøver på et gitt klokkeslett.

Noen av livbåtene ble rigget i stand og grupper på ti mann med korkvester ble satt på vannet og rodde langs skutesiden ca. 5 min. Det var plass til mange ganger ti mann i hver livbåt, men det var for å se om livbåtene fungerte at noen av dem ble satt på vannet.
Vi ble heist opp og livbåtene ble tekket med sine "tretak" som ble behørig surret. Det var nok alle som hadde møtt opp.
Gamle kara hadde jo vært med på dette ved tidligere turer.

En vellykket prøve som kun noen var med på, "prøvelivbåtene" besto prøven. Neste manøver ville være om et år, i samme farvann.
Denne livbåtmanøveren har jeg tenkt på mange ganger senere. Særlig nede i isen.
Min første arbeidsdag begynte ved to tiden. Jeg fikk hilse på maskinsjefen, maskinister, motormenn og smørere som allerede var nede i maskinrommet.

Alle var litt nysgjerrig på maskingutten, til daglig kalt "maskin".
Dette var bare en del av maskinfolka som gikk vakt, noen sov, andre hadde nettopp gått av. Maskinfolka gikk fire - åtte vakter og det skulle de gjøre hele sesongen.
De hadde ansvaret for to hovedmotorer på til sammen 6500 hk. samt tre strømagregater og andre pumper som dundret og gikk.

Det var ikke så verst her nå, for hovedmotorene gikk kun for "dead slow", så en kunne prate og ta i mot beskjed.
Det tiltok etter vært som vi kom lenger ut i fjorden. Trimming med BB- og SB- motor, fullfart på styrbord, halv fart på babord. Stopp. Fullfart akterover osv osv. Jevn fart på de to hovedmotorene ble det ikke før ved fem-tiden. Det tok sin tid å få justert kompasset, trimmet og justert begge motoren – B & W.

En langsom oppstarting på min første arbeidsplass. Jeg noterte meg noe av det som skulle være rutiner hver morgen og kveld, samt –det å hente 10-kaffen det måtte jeg ikke glemme. Jeg måtte ha med en VIKING MELK – boks (som det ble stukket et hull i) annen hverdag og sørge for at boksen med sukkerbiter ble fylt opp. Den samme oppvartning skulle det også være på fyrdørken. Dette var en verden for seg, tenkte jeg når jeg ble vist inn på fyrdørken. Her var det ikke mange lydene, men så varmt som det var.

Morten Kristoffersen tok skikkelig tak med sin store neve og hilste på meg og ga meg en fin omvisningen her inne. Seks kjeler sto med fronten mot hverandre, så her ville det nok bli enda varmere – og selvsagt ”steam” nok ved full hvalfangst.

Nå fyrte de bare på en kjele med små brennere, - forklarte Morten.
Vanligvis skeiet vi ut klokken 1700 fra maskinrommet. Kveldsmaten ble servert klokken 1800, men i dag gikk jeg og de andre dag-mennene rett til messa og spiste - vi var ikke blitt møkkete.
Vel tilbake i lugaren kunne jeg pakke ut av kofferten, det var jo kommode med to skuffer til hver av oss, Rolf og meg, og et garderobeskap til hver.
Maskinklærne og maskinskoa pluss noe annet arbeidstøy jeg hadde i bagen ble plassert i skapet ute i gangen.

Noen sett med undertøy, fem fritidsskjorter, en hvitskjorte som skal brukes julaften, - i hvert fall. En genser og ei kofte, to fritidslangbukser, en ekstra pen langbukse og ei jakke til julaften. Noen par sokker og stoppesaker deriblant en stoppesopp. Kort bukse og sandaler, vi skal jo passere ekvator, og før det – en tur på land i Las Palmas. Slett ikke mye bagasje for en seks måneders tur, hva skulle en ha brukt for nede i isen da gett.

Reiseradio, skrivepapir, toalettsaker for seks måneder, noe kan en jo få kjøpt i Slappen, senere.
Jo, - tre julepresanger fra familien..

Skapet og to skuffer ble fulle, hvitskjorta og julepresangene ble liggende i kofferten under underkøya til Rolf Krohn-Olsen, fyrbøteren jeg deler lugar med.
Rolf var gift og midt i 20 åra, bosatt i Sandefjord og erfaren hvalfanger, for alle hadde fellesbetegnelsen hvalfanger! Han hadde lært å innrette seg gjennom åra. Da vi ankom på morgenen og låste oss inn på lugaren var den riktig hjemme koselig. Rolf hadde brukt et par dager på å rigge til sammen med sin kone. Speilet var byttet ut til fordel for et speil med hylle, en annen type lampeskjerm var å finne på vår lugar. Slyngplante fra speilet til lampetten hadde vi også, - eføy. Den ble stor innen vi kom hjem i mai, den ble gjødslet med benmel av og til.

På gulvet hadde Rolf byttet ut kokosmatta med en noe mer hjemmelig løper. Rolfs kone hadde også sørget for noe bokser med hjemmebakte kaker som ville holde seg et stykke ned på varmen.
Ved halvåtte tiden satte Rolf fram to kopper og termosflaska han hadde fylt i messa ved kveldsmaten.
Kakene som kona Sofie hadde bakt var supre, dette var virkelig hyggelig.

Vi satt og pratet og fortalte om oss selv, det var en god følelse jeg fikk etter hvert som tilsa at jeg skulle bo sammen med en grei og solid kar.
Min lugarkamerat skal gå tolv-fire vakta på fyrdørken, på turen, ned l isen.
Ved ti-tiden (22) legger Rolf seg og tar en lur, han skal jo ha 12 – 4 vakta.
Her satt jeg plutselig alene, 17. oktober.


Natten mellom 15. og 16. mars 1900 ble Sandefjord rammet av brann

Hele byens sentrum gikk opp i flammer, ilden brøt ut natt til fredag ved halv ett-tiden – brannårsaken ble ikke oppklart.
Et under er det at ingen kom til skade. Brannvesenet ble rost for sin store djervhet. Da brann-natten var over, var forvirringen forbi. De husville hadde i løpet av neste dag fått tak over hodet i byen eller nærmeste omegn. Det ble vist en hjelpsomhet som man sent glemte.

I begynnelsen av april mnd. var en reguleringsplan ferdig, den ble diskutert –
. . . men 30. mai ble den vedtatt – det er slik vi kjenner Sandefjord sentrum i dag (omtrent). Det ble innført murtvang for de sentrale deler av byen.
Midtsommer 1900 kunne de ventende huseiere slippe seg løs – det ble ryddet og bygget.
En må vel si at det var en vis fart i saksbehandlingen den gang av reguleringsaker - nå må vi vente både vinter og vår og . . . . . .

1905 – et lykkeår for Norge og for Sandefjord.
Landet ble fritt – og Sandefjord startet hvalfangsten i Sydishavet
Unionen med Sverige ble brutt. Hvalfangstreder og verfteier Chr. Christensen, startet Syd-havsfangsten med sitt flytende kokeri ADMIRALEN og to små hvalbåter – et uhyre dristig foretagende som skulle få vidtrekkende følger for Sandefjord og landet forøvrig.

Det samme året lå Roald Amundsen med GJØA i Nord-vestpassasjen i nærheten av den magnetiske Nordpol, . . tenk på, ADMIRALEN var på motsatt side, i nærheten av Sydpolen.
Det var tungt for Sandefjord. Skattene økte etter brannen, når det gjaldt skipsfarten – var denne i en brytningsfase: fra seil til damp.
I 1900 hadde Sandefjord en seilskipstonnasje på 40.000 tonn, mens dampskipstonnasjen var på 7.800 tonn.
I 1905 var seilskipstonnasjen på 38.000 tonn. Dampskipstonasjen var økt til 20.000tonn. dette økte i stigende grad.
Selfangstens gyldene tid var over, - på slutten var det 13 store selfangst- skuter fra Sandefjord.

I Tønsberg var det store skatteinganger, fra hvalfangsten på Finnmark kysten som ga en bruttoverdi på 22 millioner kroner fra 1868 – 1904.
Så kom fangstforbudet her når det gjaldt hvalfangst.

Var dette en ulykke for Vestfold? – og Sandefjord, nei, det var bare som en nedtur å regne (red. anm.)

Det var hvalfangstrederen og verkseieren Chr. Christensen som først ble klar over at en omlegging av hvalfangsten nordpå måtte til.
Han hadde drevet hvalfangst på Finnmarkskysten med A/S Håbet fra selskapets landstasjon i Baadsfjord.

Den 10. januar 1903 startet han hvalfangstselskapet A/S Ørnen for fangst nordpå – eventuelt ved innkjøp av flytende kokeri. Det var første gang i norsk hvalfangsthistorie at det ble dannet et slikt hvalfagerselskap med et slikt formål.
Dampskipet TELEGRAF ble leid av P. A .Grøn og utrustet med et meget enkelt og beskjedent kokeriutstyr. Med den ny bygde hvalbåten ØRNEN, 103 br.r.t. med 50 hestekrefters maskin fanget de ved Bjørnøya og Svalbard. Sesongen ble kort – den ga også dårlig fortjeneste, utstyret på ”koka” var for dårlig.

Så, ble det britiske dampskipet GIBRALTAR innkjøpt, det var på 2.400 tonn, det fikk navnet ADMIRALEN og ble ominnredet til flytende kokeri på
Framæs mek. Værksted ( FMV ). Verkstedets sjef – Ole Wegger – viste sin dyktighet med å utruste et flytende kokeri.
Hvalbåten HAUKEN var på 120 br.r.t. med 52 hestekrefter var en nybygget hvalbåt, nå var to av dem.

ADMIRALEN, ØRNEN og HAUKEN fikk en fin sesong ved Svalbard i 1094. Det var flere som fanget rundt Svaldbard, altfor mange – så det ble heller ingen god sesong. August 1905 ble alle fartøy grundig overhalt på FMV – Sandefjord.

21. oktober 1905 dro ”de tre” sydover, til Syd-Shetland. De gikk først til Newcastle for å kulle (bunkre kull) og derfra til Buenos Aires – også videre sydover.
Tross alt: kr. 9.500,- i overskudd.

Sandefjordmannen C. A. Larsen startet den første landstasjonen i Antarktis. Det var riktig nok med argentinsk kapital, men Sandefjord fikk stor glede av dette tiltaket, Grytviken, på Syd Georgia som ble bygget opp av folk fra Sandefjord. Mang en sandefjording har hatt sin arbeidsplass på denne stasjonen.
Argentina de Pesca – som var selskapets navn, kjøpte sitt utstyr fra Sandefjord og fikk bygget sine båter på Framæs mek. Værksted.

Etter C. A. Larsen overtok Fridthjof Jacobsen som fangstbestyrer, han var også fra Sandefjord.
Mens Tønsberg dominerte hvalfangsten på 1800-tallet, overtok Sandefjord ledelsen på 1900-tallet. Tønsberg var dog med, senere ble Larvik også med.
Vi snakket i sin tid om hvalfangerfylket Vestfold.

Den største rekrutteringen kom fra landdistriktene, bøndene dro av gårde i oktober, etter innhøstingen, - og kom hjem til våronna i mai
Hvalfangstens servicenæring ble dessuten et viktig ledd i fylkets industrireising, tenk på alle som var med på å ruste ut ekspedisjonene hver høst.
Robert Lalla leverte sin doktor avhandlig på 240 sider ved Norges Landbrukshøgskole 19. august 2003. Undersøkelsen er tidsmessig begrenset til perioden 1925 – 1940.

Tittelen på boka: Bønder i Antarktis. Kommer du over den i et bokantikvariat, er den verdt å kjøpe.

I årene 1905 – 1914 ble det etablert 25 hvalfangstselskaper i Sandefjord med en samlet kapital på 18 millioner kroner. Det ble fanget fra Syd Georgia, Syd-Shetland til Syd-Afrika og Syd-Amerika.
Sandefjords formue i 1905: kr. 6.7 millioner, skattegrunnlaget: 12.9 %.
I 1914 var byens formue steget til: kr. 17,3 millioner, men skatten ble satt ned til: 6,3 % . I dag virker det utrolig med skatte-ned-settelse (red.anm)

Fra 1905 – 1914 bygde Framnæs om 30 skip til flytende kokerier.

Det ble utrustet 24 Sandfjordekspedisjoner ved FMV:

  • 2 ekspedisjoner: Chr Christensen -- 1 eksped.: Søren L Christensen
  • 5 eksped. : Lars Christensen -- 1 eksped.: Thor Dahl -- 5 eksped.:P. Bogen
  • 3 eksped.: Johan Bryde -- 2 eksped.: T.Dannevik -- 2 eksped.: Haldor Virik
  • 1 eksped.: Tryggve Rynning -- 1 eksped.: Albert Grøn -- 1 eksped.: Einar Nor

Cia Argentina de Pescas, landstasjon på SG var en meget god kunde på FMV.

I 1908 ble det forhyrt 550 hvalfangerer fra Sandfjord, - i 1913 var det bortimot 2.000 mann som dro syd over.
Handel og håndverk – samt industrien blomstret

Vera Fettraffineri ble stiftet 1913, herding av hvalolje ga margarin.
DE NO FA i Fredrikstad herdet også hvalolje, det samme gjorde Gimle Fabrikker anlagt av Johan Bryde.


Trygve Torp født 14. desember 1915, han var en av 18 barn.

Hans bestemor Hanna Marie Torp påberopte seg sitt føderåd, og nektet flytte fra den konkurs rammede gården Torp søndre i Onsøy, 1933.
Våren 1935 startet Trygve med å sette opp flettgjerde rundt Elingaardskogen. Lønna var 24 kroner for 60 timers arbeidsuke, hvorav kr. 4,- gikk til skatt. Det syntes han var uakseptabelt, og festet seg i stedet som tjenestegutt hos en hvalfanger på Skjælø. Gjennom ham fikk han, høsten samme år hyre på hvalkokeriet VESTFOLD.

Etter endt sesong på hvalfeltet, våren 1936, kjøpte han farsgården tilbake for 10.000 kroner. Med farens hjelp ble våronna unna gjort med noe nyinnkjørt redskap, og god hjelp fra naboer.
Når høsten kom dro Trygve på hvalfangst igjen. Slik gikk åra, og høsten 1939 ble det mønstring på VESTFOLD ved sesongstart. England hadde da erklært Tyskland krig, men kokeriet dro likevel ut fra Sandefjord noen dager etter krigsutbruddet. Av fare for torpedering gikk de rundt kysten opp til Stadt. Derfra til Curacao i Det Karibiske Hav hvor de tanket olje. Videre til Cape Town i Sør-Afrika hvor hvalbåtene var samlet. Ny bunkring av diverse og så fulgte de koka ned i Sydishavet.

Fangsten foregikk i iskanten og i åpne vann inne i isen. Største hvalen, en blå-hval, på 95 fot. En regner 1 tonn pr. fot. Ellers var det finnhval, knølhval og sperm. Blåhvalen sto i fare for å bli utryddet – og ble senere fredet.

Krigen var i full gang når fangsten var over - så hvalbåtene gikk til Montevideo, der ble de bygget om til minesveipere. Mannskapene ble tatt om bord i koka som satte kurs for New York, - så gikk de om bord i BERGENSFJORD og fraktet hjem. VESTFOLD hadde god tid og gikk for sakte fart opplangs østkysten av Amerika, da de 9. april ble stoppet av et engelsk slagskip uten for Trenton. Etter opplysninger om at tyske fartøy var i farvannet satte VESTEFOLD opp farten inn mot New York igjen. Amerikanske myndigheter fant imidlertid båtens redningsutstyr mangelfullt – det ble ordnet og vi gikk til Halifax. Derfra ble det å gå i konvoi til Liverpool. VESTFOLD hadde 114.000 fat hvalolje om bord ( 1 fat = 170 liter), det representerte store verdier. Konvoien var på 44 båter. Etter to døgn blåste det opp til orkan, båtene kom fra hverandre, VESTFOLD ankom Liverpool alene. Der mønstret de av, 250 mann ble sendt til London. Fem av dem vervet seg til Den norske Skottlandsbrigade, - blant dem var Trygve, det ble fem år i utlendighet...

...Trygve ble under treningsopplegget forfremmet til sersjant, deretter kanonkomandør. Det ble mye skyting som igjen gikk utover hørselen, den ene trommehinna sprakk. I ettertid fikk han 20 % krigsinvalidepensjon for skaden.

... I 1943 var en kompis og Trygve ute med jenter og spiste middag, da var den som spurte: ”Jasså, er du i London du også!? Jo, de fire var jo det: ”Men hvem fanken er du”, spurte Trygve. Det viste seg at det var broderen, Trond.

Det viste seg at det var broren, Trond, som sto der.
Sist de så hverandre var Trond 14 år, nå var han sjefkokk på hotellet, onsingen Hermann Hermansen kalt ”filær´n” var heisfører på samme sted, han var en mester på trekkspill.

Når den norske regjering møttes til statsråd i Trafalger-huset hver 14. dag, var kameratene ansvarlig for oppdekking og underholdning.
Trygve kan fortelle at han spiste middag og pratet med kong Haakon og daværende kronprins Olav noen ganger.

Når de kom inn på Viker og Hankø da hadde de flere kjente. Trygve var da formann i artilleriets velferdskomité.

De tre onsingene – og flere med dem opplevde ”blitzen” på nærthold. . . . .

Krigen var over, men med alle grusomhetene i friskt minne var det vanskelig å delta i noen gledesrus for Trygve...
I 1946 giftet Trygve seg med oslojenta Ragna Synnøve Berg (1921 – 1996) Høsten 1948 dro Trygve ut med kokeriet SIR JAMES CLARK ROSS.

Mangt og meget var Trygve med på, - kona forlangte at gressenketilværelsen måtte ta slutt.

Trygve fant sin arbeidsplass på Fredriksstad mek. Verksted – FMV - fra 1962 til 1967.

Så ble det avls-gris-produksjon på Torp inntil eldste sønn overtak i 1984.

Dette intervjuet ble gjort av Ruth H Berg for Onsøy Historielag, det sto å lese i VARDEN 2001.

Redaksjonen i KASKELOTTEN tatt med det som omhandlet hvalfangst, derfor er flere ”avsnitt” stiplet bort med "...".


Som 17-åring dro han på hvalfangst – og det var i 1935

Lars Henriksen fra Kvelde uten for Larvik vokste han opp med 9 søsken, de måtte hjelpe til på gårdsbruket etter hvert.
Lars startet opp som messegutt på hvalkokeriet N T NIELSON-ALONSO tilhørende Melsom & Melsom i Larvik. Videre fram mot krigsutbruddet var det fangst med POL 7, som lugar/ byssegutt, med skytter Hans Martinsen.

Etter turbulente måneder kom Lars via Rio de Janeiro og Gibraltar til England 17. mai 1940 hvor Frelsesarmeen tok godt vare på et 400-talls unge norske sjøgutter fra Alonso ekspedisjonen.
I Dumfries i Skottland med militærtjeneste og venting på krigsinnsats, ble 12 av mannskapene beordret til Syd Georgia for avløsning av den engelske vaktstyrken der. Det kontinuerlige vaktholdet med en 40 mm kanon montert på Hestesletta ved innløpet til landstasjonen, varte fra juletider 1941 frem til årsskiftet 1943/ 44.

Disse årene var en opplevelse for seg selv; med mannskaper og skyttere – og bestyrer Søren Fagerli. Her ble det vintersport – av alle grener samt vakttjenesten. Det ble også reinsdyrjakt, andejakt, fisketurer - riktig fine naturopplevelser for unge spreke gutter.

Etter jula 1943 ble det avløsning fra vakttjenesten på SG, da kom Lars Henriksen til Montevideo 17. mai 1944.
Det ble tjenester i England fram mot frigjøringen, så ble det vakthold over tyske styrker i Bodø. Via Oscarsborg ( Drøbak) kom Lars til Sandefjord og brakkene i Bugården.
Nå ble det hvalfangst med Anders Jahre: JARAMA og GOS 3 på Fransk Kongo. I 1946/ 47 til fangstfeltet med nybygde NORHVAL og matros på POL 12. Sesongen 1961/ 62 var Lars Henriksen skytter på POL 13, og 1962/ 63 hadde han GLOBE 9. Det var for øvrig siste sesong til Larvik rederiet Melsom & Melsom. Thor Dahl fortsatte derimot ytterligere to sesonger med innleid hvalbåt og skytter Finn Ellefsen, Tønsberg. Ellefsen fikk med seg sitt utvalgte mannskap med Lars Henriksen som skipper.

Det ble 600 hval første sesong og 401 hval neste sesong til Thorshavet- ekspedisjonen.
Inntil oppnådd pensjonsalder i 1967, seilte Lars Henriksen som styrmann på de nybygde supertankerne: THORSHØVDI, THORSHAVET og THORSHOLM

Han ble vaktmann på Thorøya – med mange gjøremål.
I 1994 ble han rammet av slag, han døde 91 år gammel.

Hentet fra SYD GEORGIA TIDENDE NR. 1 – 2009 – Fridthjof Jacobsen

Kaskelotten

Kaskelotten - ØHK's egen avis

Her kan du lese Østfold Hvalfangerklubb sin egen avis, "Kaskelotten". Har du noen egne meninger eller historien som kan passe i bladet, kan du enten sende en e-post til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., eller sende det med vanlig brev til redaktøren for Kaskelotten:

Erik Leister
Jorunsvei 19
1613 Fredrikstad

God lesing! 

Utgave Utgitt
Kaskelotten nr. 95 Februar 2018
Kaskelotten nr. 94 Desember 2017
Kaskelotten nr. 93 September 2017
Kaskelotten nr. 92 April 2017
Kaskelotten nr. 91 Februar 2017
Kaskelotten nr. 90 Desember 2016
Kaskelotten nr. 89 September 2016
Kaskelotten nr. 88 Mai 2016
Kaskelotten nr. 87 April 2016
Kaskelotten nr. 86 Februar 2016
Kaskelotten nr. 85 Desember 2015
Kaskelotten nr. 84 September 2015
Kaskelotten nr. 83 April 2015
Kaskelotten nr. 82 Februar 2015
Kaskelotten nr. 81 Desember 2014
Kaskelotten nr. 80 September 2014
Kaskelotten nr. 79 Mai 2014
Kaskelotten nr. 78 Februar 2014
Kaskelotten nr. 77 Desember 2013
Kaskelotten nr. 76 September 2013
Kaskelotten nr. 75 April 2013
Kaskelotten nr. 74 Februar 2013
Kaskelotten nr. 73 Desember 2012
Kaskelotten nr. 72 September 2012
Kaskelotten nr. 71 Mai 2012
Kaskelotten nr. 70 Februar 2012
Kaskelotten nr. 69 Desember 2011
Kaskelotten nr. 68 September 2011
Kaskelotten nr. 67 Mai 2011
Kaskelotten nr. 66 Februar 2011
Kaskelotten nr. 65 November 2010
Kaskelotten nr. 64 August 2010
Kaskelotten nr. 63 Mai 2010
Kaskelotten nr. 62 Februar 2010
Kaskelotten nr. 61 Desember 2009
Kaskelotten nr. 60 August / September 2009
Kaskelotten nr. 59 Mai 2009
Kaskelotten nr. 58 Februar 2009
Kaskelotten nr. 57 Desember 2008
Kaskelotten nr. 56 August 2008
Kaskelotten nr. 55 Mars 2008
Kaskelotten nr. 54 Februar 2008
Kaskelotten nr. 53 Desember 2007
Kaskelotten nr. 52 September 2007
Kaskelotten nr. 51 April 2007
Kaskelotten nr. 50 Februar 2007
Kaskelotten nr. 49 Februar 2007
Kaskelotten nr. 48 September 2006
Kaskelotten nr. 47 Sommeren 2006
Kaskelotten nr. 46 April 2006
Kaskelotten nr. 45 Februar 2006
Kaskelotten nr. 44 Desember 2005
Kaskelotten nr. 43 September 2005
Kaskelotten nr. 42 April 2005
Kaskelotten nr. 41 Februar 2005
Kaskelotten nr. 40 Desember 2004
Kaskelotten nr. 39 September 2004
Kaskelotten nr. 38 September 2004
Kaskelotten nr. 37 Mai 2004
Kaskelotten nr. 36 Februar 2004
Kaskelotten nr. 35 Desember 2003
Kaskelotten nr. 34 August 2003
Kaskelotten nr. 33 April 2003
Kaskelotten nr. 32 Februar 2003
Kaskelotten nr. 31 Desember 2002
Kaskelotten nr. 30 September 2002
Kaskelotten nr. 29 Juni 2002
Kaskelotten nr. 28 April 2002
Kaskelotten nr. 27 Januar 2002
Kaskelotten nr. 26 Oktober 2001
Kaskelotten nr. 25 August 2001
Museums Utgave August 2001
Kaskelotten nr. 24 Juni 2001
Kaskelotten nr. 23 April 2001
Kaskelotten nr. 22 Februar 2001
Kaskelotten nr. 21 Desember 2000
Kaskelotten nr. 20 September 2000

 

Kaskelotten nr. 55

Kaskelotten nr. 55: Mars 2008 - 15. årgang

Hvalfangerklubben i Sandefjord 20 år

Stiftet 02.09. 1987
20 ÅR ER EN ANSELIG ALDER
Mange hilsen fra Østfold Hvalfangerklubb
En slik feiring kan godt foregå et par år!


Ramsalt ungdomstid

4. oktober 1960 dro 17 år gamle Johan Normann Berger på hvalfangst med hvalkokeriet THORSHAVET til sydishavet. Et eventyr som preget ham for livet.

I "etterpåklokskapens klare lys" har norsk pelagisk hvalfangst i sydishavet kommet i et dårlig lys. Hensynsløs rovdrift og redernes jakt på profitt, gjorde virksomheten lite bærekraftig. Næringens industrielle historie ble derfor kort. For de som deltok var hvalfangsten noe helt annet, et eventyr langt hjemmefra med lønninger landkrabber bare kunne drømme om. Hvalfangsten var også en livets skole som gjorde mannfolk av guttunger.

- Du var bare 17 år. Hvis en 17 åring i dag hadde tatt en tilsvarende hyre, ville vel barnevernet kommet?
- Det skal du ikke se bort ifra sier Johan.

I 1960 ble det fortsatt fanget mye blåhval. Johan var med da kjempene ble halt om bord, flenset og partert.
- Hadde du sjelekvaler når dere drepte alle diss dyrene?
- Nei, jeg vil ikke si det. Hjemmefra var jeg vant til griseslakting og rørte i blodbøtta allerede som syvåring. Jeg har ingen traumer fra denne tiden, - forsikrer han.

I dagens klima ville neppe fangsten nede i sydisen bli oppfattet som annet enn barbariske ugjerninger. Dette plager ikke Johan Normann Berger.
Han ser tilbake på hvalfangsten som et stort eventyr.

- Den største blåhvalen vi fanget var på 100 tonn, var 33 meter lang og fire meter høy, husker han og legger til at når de åpna gapet på hvalen hadde du ingen problemer med å stå oppreist inne i hvalkjeften.

Sesongen 1960 – skjøt harpunbåtene (hvalbåtene) knyttet til THORSHAVET 1700 hval. Det var opp mot max av hva kokeriet klarte å ta unna. Hvis det ble skutt mer enn 70 hval i døgnet ble det fangststopp, til kokeriet hadde tatt unna.

- Du tenkte aldri at dere drev rovdrift?
Nei, jeg syns det var riktig å høste av ressursene der nede, og det var jo enorme mengder med hval også da, sier Johan. Så mye hval var det at spermasetthvalen ble hengt langs skutesiden som fendere.

Det var andre tider. Skipslegen hadde som hobby å skyte på spekkhoggere med rifle. De ble rett og slett brukt som blikk, minnes Johan. Selv har han aldri interessert seg for jakt og syntes skipslegen oppførte seg merkelig.

Hardt liv - men god skole

Etter måneder var landlov i Las Palmas på turen hjem et høydepunkt 2000 hvalfangere med landlov nærmest beleiret byen, barene og utelivet i to dager.

- Det første en 18 åring tenkte på, var å komme i land å finne seg et kvinfolk, sier Johan, som har tviholdt på ungkarstilværelsen. Glimt i øyet levner likevel ingen tvil om at han ikke akkurat har levd i sølibat.
- Det var tøft om bord og på land. En hard kjerne av veteraner holdt kustus på gutta. Hardt fysisk arbeide herdet disse karene, som ikke var gode å skubbe seg på, sier han og husker spesielt en episode der han selv hadde spilt pumpemann om bord et puss.
- Dette var en kjempe på to meter og 115 kilo, bare muskler. Han holdt meg i klypa på strak arm over en tom oljetank med beskjed om at nå kunne jeg velge om jeg ville være snill eller ikke. Det var langt ned, så svaret ga seg selv.

Ellers husker jeg en episode der en kjekkas av en messegutt hadde tatovert Tarzan med kniv over hele brystkassa.
- Han var ikke Tarzan ut dagen en gang, sier Johan og gliser. Det ble folk av de fleste om bord.

Johan savner sjøllivet. Etter to år på hvalfangst, var tiden som sjømann over for ham. Siden ble det et liv i bygg og anleggbransjen og mange år som jernbinder.
- Hva driver du med nå?
- Nå er det nesten slutt på alt, kommer det fra en kar som ikke er redd for å si at han har tatt for seg av livets goder.
- Jeg har hatt svart belte i øldrikking, sier han spøkefullt. Ellers har Johan brukt mye tid som fotballtrener. Han er fortsatt i arbeide, men trapper ned mot roligere tider i Tosebygda.
- Der blir jeg til jeg blir båret ut, avslutter han.


Utklipp fra Smaalenenes Avis

Vil overvåke japansk hvalfangst

Dette er hentet fra Smaalenenes Avis, intervjuet er gjort av Øivind Gryteland først i feb. 2008. 

Publisert: 19.12.07 – Australia skal sende fly og båter for å overvåke den japanske hvalfangsten i Antarktis, de skal gjøre videoopptak og samle annet bevismateriell som kan brukes om Australia bestemmer seg for å ta juridiske skritt for å stanse hvalfangsten, opplyser utenriksminister Stephen Smith, - han fortsetter: Det dreier seg om slakt av hvaler, ikke forskning. Den japanske hvalflåten planlegger å jakte på 935 vågehvaler, 50 finnhvaler – og for første gang på 40 år,- vil de også ta 50 knølhvaler. (NTB- Reuters).

Japan dropper fangst av knølhval

Publisert 21.12. 07 Regjeringen i Tokyo ga beskjed om at årets hvalfangstekspedisjoner ikke kommer til å omfatte de 50 knølhvalene, som tidligere kunngjort Greenpeace er glad for at japanerne har ombestemt seg, men mener likevel at det ikke er nok.

- Dette er gode nyheter , ikke minst for Australias hvalsafarinæring. Men dette må kun være et skritt til full stans av hvalfangst i de sørlige havområdene, og ikke bare dreie seg om et bestemt antall av en bestemt art i en sesong, sier Steve Shallhorn, leder i Greenpeace Australia Pacific. Det har ikke vært drevet fangst på knølhval siden 1660-tallet, og planene om å starte fangst igjen har vakt store protester og sterke følelser.

Knølhvalene er spesielt populære blant turister på hvalsafari i havområdene rundt Australia.
Japan trosser store deler av omverdenen med sin hvalfangst. Årets fangstsesong startet i november, da hvalfangerflåten la kursen mot Antarktis med en kvote på 1 000 hvaler. Japan hevder det kun er snakk om forskning, og ikke kommersiell fangst. (NTB).

Jeg er overrasket at det blir tatt inn så mye stoff om hvalfangst i indre Østfolds avis, - og ikke hos oss langs østsiden av Oslofjorden – som virkelig var et hvalfangerdistrikt med "tyngde". Anm. Redaksjon Ele.

På jakt etter "rosa gull" i Antarktis

Trollstasjonen (ANB NTB-Reuters): Den ser ubetydelig ut, den lille krillen som svømmer rundt i Sørishavet.
Men sammen med sine milliarder artsfrenderer den i ferd med å bli like attraktiv for mennesker som for dyr. Krill, et lite kreps dyr på 6 cm, har til nå vært mest interessant for hval, fisk, sel og sjøfugl, som har den som sine viktigste næringskilder.

Med moderne teknologi kan også krillen brukes til fiskefor, kosttilskudd, smaksforsterker i soyasaus, farmasøytiske produkter, - til og med til å rense gamle malerier.
I oppdressnæringen kan det "rosa gullet" erstatte kunstige fargestoffer som tilsetning i fiske foret for å gjøre lakskjøttet rosa. Men det som gjør krillen mest interessant for oss tobeinte, er at den er ekstremt rik på sunne og gunstige omega 3-fettsyrer. Etterspørselen er økende.

Frykter overfiske
Krill finnes i alle verdens hav, men den største forekomsten er i Sørishavet. Nå reises det bekymring for at stadig flere trålere på jakt etter krill vil være en trussel mot den sårbare naturen.
Mange fryktet overfiske av krill.

- Krillfangsten vil øke jo flere land som blir involvert, sier Stephen Nicol, krillekspert ved den australske forsknings-institusjonen Australien Antarctic Divison. Han legger til at dagens omfang av krillfangst ikke utgjør en fare for den enorme krillbestanden. – Men vi må følge nøye med, for krill er en av de viktigste brikkene i økosystemet i Antarktis. Hval, sel og pingvin er helt avhengige av den, sier Nicol.

Norge er ledende blant flåten av trålere som driver krillfangst i Antarktis, men også Japan, Polen og Sør-Korea har lisens til å fange den lille reka.
Hvert år blir 120.000 tonn krill tatt opp i Sørishavet, en liten reke rekesalaten tatt i betraktning at bestanden er beregnet til å være mellom 100 og 500 millioner tonn.
- Vi er opptatt av å drive krillfangst på en miljøvennlig måte, - sa statsminister Jens Stoltenberg da han nylig besøkte Trollstasjonen i Dronning Maud Land. (Ja, ja, - han kan få sagt det – red. anm. ELe.)

Lukrativt kosttilskudd
Aker BioMarine, som eier den største krill-tråleren i Sørishavet, har utviklet et kosttilskudd av den omega 3-rike krilloljen.
- I 2007 fanget vi mellom 40. 000 og 45. 000 tonn krill, opplyser Helge Midttun, direktør i Aker BioMarine

Kosttilskuddet blir Akers første krillproduksjon beregnet på mennesker. Riktignok gjenstår det et par runder til for å få produktet godkjent, men kapslene skal etter planen være klare for salg i Norge, Sverige, Finland og USA i løpet av mars.

Deretter rettes søkelyset mot det japanske markedet og andre auro -peiske land.
Aker er ikke alene. Det canadiske selskapet Neptune Technologies & Bioresources fikk 23. 01. 08 godkjent sin krillolje som menneskeføde av amerikanske myndigheter.
- Krillen er ikke utsatt for overfiske på verdensbasis, sier Jerry Leape ved Pew Environment Group i USA. Leape leder et forskningsprosjekt på den antarktiske krillen han fortsetter og sier; at mye av krillfisket er konsentrert til områder der krillstimene er størst og lettest tilgjengelig.

Det er også de samme områder der flere dyrearter er helt avhengi av krillen.
Leape mener internasjonale avtaler om å spre krillfiske til andre deler av verden må komme på bordet så fort som mulig.
For forskerne vet lite om hvilke konsekvenser klimaendringer og global oppvarming har for krillen.
Et av de store spørsmålene er hva som skjer hvis isen smelter, sier Stephen Nicol, (krillekspert ved den australske forsknings-institusjonen Australien Antarctic Divison.
Det vet vi svært lite om. ( ANB-NTB)

Det er nesten så en burde abonnere på Smaalenenes Avis - www.smaalenene.no (ele).


Noen leter etter "rosa gull"...

...HVALFANGERKLUBBEN I SANDEFJORD, - de la et gullegg.

Tenk på hva de har fått utrettett som forening, knapt viste de om noen ville bli med på å lage liv til en "mimreklubb" om tidene i Sydishavet.
Men, det var akkurat det de tidligere hvalfangerne i Sandefjord – og Vestfold ville være med på, det å kunne føre samholdet fra isen og vedlikeholdet av hvalbåter og kokerier om sommeren her hjemme – videre.

Fra 1968 til 1987 ble det et vakuum for mange, det var utrolig mange som strømmet til og ble medlemmer, hele 1200 medlemmer. Det var en tilstrømning av medlemmer fra mange steder i landet.
- Men, så startet en del østfoldinger sin egen klubb, og da mistet vi en del medlemmer. Men vi har hele tiden hatt et godt samarbeide med den klubben på den andre siden av fjorden.
Disse linjene er hentet ut fra beretningen hvor leder (formann) Rolf Enge har skrevet i 20 årsberetningen.

Vi har det hyggelig når dere besøker oss fra tid til annet. – Sannlig bør de komme en tur i jubileumsåret sitt.
Det er best om de kommer etter at skolen har begynt på høsten.
En hvalfangerklubb – for ikke å si en hvalfangerby må jo ha hvalbåt i sitt eie.
Tenk, det fikk døm tell der borte på den are sia.

Det gikk med 145.00 dugnadstimer for å få SOUTHERN ACTOR ship shape og enda er det til en hver tid noe som må utføret av vedlikeholdsarbeide.
Beundringsverdig, vi på denna sia et stolte av å kjenne dere.

Hvalfangere er en utdøende rase – medlemstallet i Hvalfangerklubben i Sandefjord er nå på 651.
Av Østfoldinger er; 2 mann fra Moss, 2 fra Fredrikstad, 2 fra Gressvik, 1 fra Manstad, 2 fra Saltnes, 1 fra Skjærhalden, 1 fra Vesterøy; medlemmer i Hvalfangerklubben i Sandefjord.

Til sammen er det 91 forskjellige steder i landet som er knyttet til Hvalfangerklubben i Sandefjord, deriblant er det 2 som bor i Sverige, det blir 651 medlemmer.
Dette tilsier kr. 97.650,- i kontingent inngang pr. 31.10. 2007.

Med så mange medlemmer blir det til sammen 2 469 sesonger på hvalfangst.

10 medlemmer og over det finner vi i Kodal 10, Larvik 45, Sandefjord 394, Stokke 15, Tjodallyng 11, Tønsberg 10, (Fra Andebu er det 9 medlemmer).

Er det Sekretæren Kristoffer Eckhoff eller kasseren Walther Olsen som har moret seg med tallene. En morsom oversikt er det i hvert fall.

Fra styret har sandefjordingene, arbeidet med en medlemsoversikt som er helt fantastisk, det burde oversikten vi holder på med også bli.

Østfold Hvalfangerklubb som ble stiftet i 1993 teller godt og vel 200 medlemmer.
Kåre Martinsen og Erik Leister er medlemmer i Sandefjord og var på en fest på Hotell Atlantic i 1991 (?) med damer.

Kåre og jeg mente at vi burde få til noe tilsvarende i Fredrikstad – Østfold.

Vi fikk medlemslista til sandefjordingene, sannelig var det mange som vi plukket fram og inviterte til Majorstuen, og i løpet av ett par år var vi også en hvalfangerklubb.

Det vi tenkte på; var et museum og det fikk vi til.
Har alle i Sandfjord sett så fint vi har det?

VELKOMMEN SKAL DERE VÆRE, ta en tur til Fredrikstad og Gamlebyen.


Anders Jahre

Anders Jahre ble født i Sandar 28. mai 1891, som sønn av Jørgen Jahre og hustru Anne Susanne. Han vokste opp på Lasken gård. Både fars- og morsslekten tilhører de eldste i Vestfold. Etter middelsskoleeksamen i Sandefjord og artium i Larvik i 1910, ble han cand. jur. i 1914 og overrettssakfører samme år. Etter et år som dommerfullmektig i Nordland i 1915, etablerte han juristvirksomhet i Sandefjord i 1916. Sakførerforretningen drev han frem til 1928, men etter den tid tok rederivirksomheten all hans tid og arbeidskraft.

Det første Kosmos-selskapet ble dannet i 1928, og i 1929-30 ble hele seks hvalfangstselskaper stiftet på hans initiativ. Dessuten startet han blant annet fettherdingsbedriftene Jahres Kjemiske Fabrikker og Sandar Fabrikker, samt passasjertrafikk mellom Oslo og Kiel. I tillegg til å være reder og administrerende direktør for egne selskaper, var han i tiden fra 1922 til 1978 også styreformann eller styremedlem i en rekke industri-, hvalfangst- og skipsselskaper.

Anders Jahre var blant de få som i sjelden grad kombinerte evnen til å se mulighetene i nye tekniske og vitenskaplige oppdagelser, med økonomisk innsikt og forretningsmessig talent.
Med fantasi, energi og viljestyrke bygget han opp et rederi-imperium av international målestokk. Selv tilla han sin posisjon fire egenskaper: "fantasi, initiativ, energi og kombinasjonsevne".
Det er sagt om Anders Jahre at mye av drivkraften bak verket lå i skapertrang - ja, eventyrlyst - selv om historien i langt sterkere grad dokumenterer kloke og riktige disposisjoner til rett tid enn noen gambler-mentalitet.

Det grodde etter Anders Jahre. Han var en av landets store gründere.

Anders Jahre er beskrevet av professor Arnljot Strømme Svendsen på følgende måte:

"Anders Jahre var en av de mest vidtfavnende og kreative næringsdrivende i landet i tiden 1925-80, en pioner i pelagisk hvalfangst, i tankskipsfart, i bilfart og i kjemisk industri. Han hadde en mangesidig skaperevne kombinert med handlekraft.

Han var opptatt av å skape noe for sin hjemstavn og sitt fedreland. Han var både internasjonalist og patriot. Jahre var kanskje den første globale shippingmann av stort format med bosted i Norge.
Vi som i dag opplever it-revolusjonen og nåtidens gründere kan kanskje forestille oss en tilsvarende revolusjon på 1920-tallet da gründeren Anders Jahre etablerte sine hvalfangstrederier. Det var høy risiko og penger å tjene og Anders Jahre tjente mange penger i sine selskaper i kraft av sin dyktighet, kloke og riktige beslutninger.

I tillegg var han en lokalpatriot som aldri glemte at han hadde sine røtter i Sandefjord og Vestfold. Ved siden av sin viljestyrke og utrettelige iver etter å skape noe og se ting vokse etter seg, var han også en godviljens mann.

Han døde i 1982.

Det skjedde i de dager...

Da Anders Jahre skulle bygge sitt herskapshus i Sandefjord i 1933, gikk han til en av landets mest betydningsfulle arkitekter.

Arnstein Arneberg har tegnet det 1200 kvadratmeter store bygget, i en stil som kan karakteriseres som neddempet funksjonalisme ispedd klassisisme. Huset ligger på en høyde, omgitt av et 60 mål stort parkanlegg. Noe av det mest spesielle med Midtåsens arkitektur, er at huset er bygget på en akse mot Sandefjordsfjorden. Når du kommer inn hoveddøren og går rett gjennom huset og ut terrassedøren, ser du nedover et storslått trappeanlegg med fontener og blomster. Dette trappeanlegget ligger på linje med fjorden der nede. Blikket ditt går helt ut fjorden til det åpne havet.

Skulpturer, gamle eiketrær og flotte planter pryder det velstelte hageanlegget, som er et fantastisk sted for sommerarrangementer. Huset i seg selv er pusset opp og beholdt akkurat slik det var da Anders Jahre og hans kone, Bess, bodde der.

Bare kjøkkenet er bygd om til topp moderne standard. Rommene i seg selv er ikke så store, Jahre ønsket et hjemmekoselig hus. Men hele huset oser av kvalitet og detaljrikdom.
Glassmaleriene forteller personlige historier, tapetene er spesialdesignede, kunsten på veggene er samlet av Jahre selv og det gamle, nydelige porselenet i spisestuen blir fremdeles brukt. Suitene i huset er i ulike farger og har helt personlige preg.

Her har verdens den gang rikeste mann fått sin egen Onassis-suite, med et interiør som kunne vært hentet ut av et trendy interiørmagasin: Spennende detaljer, kreative løsninger og spreke fargekombinasjoner. Arneberg har virkelig fått boltre seg her oppe på toppen av Sandefjord. Men det mest imponerende rommet på Midtåsen er Arnebergsalen. Det var her de celebre middagene ble holdt under lysekronene. Store, flotte tapisserier fra tidlig 1700-tall fyller veggene – de er så gamle at de ikke kan taes ned og renses. Og blikket til Anders Jahre følger oss gjennom rommene – han har selvfølgelig fått laget flere staselige malerier av seg selv.

Et av dem henger i hallen: "Til Bess på vår 10. bryllupsdag". Kontoret til Jahre er også beholdt akkurat slik det sto i hans velmaktsdager. Og i kjelleren har han bygget en fargerik bodega hvor det fremdeles lukter sigar og gammel portvin. Der nede står det store hvelvet hans, tomt.


Dette er en "smaksprøve" - Østfold Hvalfangerklubb skal nok ikke være med på det

Fredag 25. april 2008: Vårens store mat- og vinopplevelse!

Vær med på ferden når Geir Skeie, kjøkkensjef på Midtåsen, forbereder seg til Europamesterskapet i kokkekunst Bocuse d’Or Europe 2008.
Vi avholder middag med 7 retters meny som inneholder status for forberedelsene pr. fredag 25. april.

Råvarene som det trenes på er laks og lam. Dette setter vi sammen med andre råvarer til en 7 retters meny og tilhørende viner - fra Frankrike så klart!
Det hele starter kl. 19.00 med aperitiff i hallen. Deretter går vi til dekket langbord i Arnebergstuen. Vi avslutter kvelden med kaffe og husets petits fours.
Pris for det hele er kr. 2.000,- pr. person. Prisen inkluderer 7 retters meny, viner, kaffe og petits fours.
Begrenset antall plasser!

Bindende påmelding sendes til: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.


Historisk Sus

Hentet fra websiden til Midtåsen Solvold AS

Aristoteles Onassis, Sjahen av Persia, Jussi Bjørling, konger, dronninger, prinser og prinsesser fra Europas kongehus… Det er ikke akkurat småfolk som har drukket rødvin med skipsreder Anders Jahre på Midtåsen. For ham var det Bordeaux som var vin, og det han hadde litt kunnskap om.

I etterkrigsårene var Jahre verdens ledende hvalbåtreder og en av landets viktigste gründere. Han nøt en nærmest kongelig status langt utenfor Sandefjords og Norges grenser, og han underholdt både adel, kulturelite og forretningsforbindelser under lysekronene på Midtåsen.

Han bygde herskapshuset på toppen av Sandefjord i 1933, og bodde der fram til han døde i 1982. Hans andre kone, Bess Jahre, bodde på Midtåsen til hun døde i 2006. For Sandefjords befolkning har det alltid vært noe litt hemmelig og mystisk over stedet der byens store sønn og velgjører holdt sine fasjonable selskaper og styrte sitt forretningsimperium.

Anders Jahre holdt en lav profil utad og ga aldri intervjuer til avisene. Han skjenket store gaver til byen, distriktet og landet. Han har gitt av sin store formue, og han har fått et ettermæle som velgjører i kraft av Anders Jahres stiftelser og fond. Samtidig fortsetter jakten på den angivelige skjulte formuen…

Nå er dørene til Midtåsen åpnet etter at Sandefjord Kommune, Vestfold Fylkeskommune og Anders Jahres Humanitære stiftelse kjøpte eiendommen. Mesterkokken Odd Ivar Solvold har fått ansvar for å drive stedet gjennom selskapet Midtåsen-Solvold AS.

Den fantastiske eiendommen, huset og interiøret er pusset opp og beholdt slik det var i Jahres storhetstid. Du opplever at du er i et hjem, et hjem hvor historien og historiene sitter i veggene. Kanskje er det nettopp den personlige atmosfæren som gjør et besøk på Midtåsen helt spesielt.

Kaskelotten nr. 60

Kaskelotten nr. 60: August / September 2009 - 16. årgang

Østfold Hvalfangerklubbs tradisjonelle vårtur...

...gikk av stabelen den 19. mai i et strålende vær og passe temperatur. Det var full buss, 50 personer, et hyggelig gjensyn med våre kamerater og venninner. Thorleif og William sto for utlodningen om bord i bussen, det innbrakte ca. 4000 kroner.

Vel framme i Tønsberg ble vi mottatt av formann R Hallberg og sekretær T Asplin samt medlemmer i Pelagos, Antartic klubben.
Tore Asplin ga oss en kort orientering om byen før vi vandret igjennom den gamle bydelen med flotte og godt bevarte bygninger med bl.a. Tønsbergs eldste hus. Etter hvert ankom vi Tønsberg Brygge hvor vi kunne innta en kopp kaffe og noe å bite i på "Nøtterø Bakeri". I det samme huset bygget hadde sjømannforeningen sitt museum med et stort innslag av hvalfangst, et flott og meget ryddig museum.

Turen gikk videre til Sandefjord, noen av oss besøkte Hotell Atlantic for å bese noe av hotellets siste anskaffelser. Det var et hyggelig møte med hotellets eier som med stor iver fortalte om hvalfangst og alt som er samlet i huset, imponerende! Andre besøkte "Kokeriet" for en øl m. m.
Så bar det om bord i Colour Line for videre reise til Strömstad, og om bord var det som vanlig mye god mat.

ØHKs medlemmer fikk god kontakt med Pelagos-folket og praten gikk livlig, det er viktig å mimre og minnes. Det blir gjensyn i Fredrikstad i august.

Takk for en huggelig tur og sosialt samvær.
Kolbjørn Karlsen, sekretær


4 sesonger på Pelagos og 8 sesonger på Rosshavet

Radio Øst hadde i april 1997 en serie med intervjuer av hvalfangere fra ØHK, deriblant Hans O Johansen. Han ble født 5. mai 1928 og vokste opp i Engelsviken, senere bosatte han seg på Gressvikk med familie.

Hans skrev ned sin historie: 4 sesonger på Pelagos og 8 sesonger på Rosshavet, - som Jan Erik Utberg "omsatte" til radiontervju.
Jeg reiste ut som 17-åring i 1945, med hvalbåten GOS 2 som tilhørte kokeriet PELAGOS, Tønsberg. Det var en gammel hvalbåt som var brukt som vaktbåt på Afrika-kysten under krigen.
Etter noen døgn i sjøen sprang båten lekk, vi fikk masse vann i rommet, og måtte tilkalle hjelp fra kokeriet og en av de andre hvalbåtene for å holde oss flytende – til vi kom oss inn til Afrika.

Jeg var mønstret på som messegutt, men jobba også en del på dekk når jeg hadde anledning til det. Husker godt julaften; da hadde vi hadde spist skulle jeg vaske opp var jeg så uheldig å glemme skaffetøyet (spisebestikket, red amn.) i balja. Vaskevannet gikk over bord med hele greia. Juledagsmorgen måtte vi gå til koka å få nytt skaffetøy. Jeg fikk en ordentlig skjennepreken av stuerten, men det gikk bra til slutt.

Det ble en middels sesong. Vi var jo dårlig utstyrt, for det hadde jo vært krig i fem år. Sesongen ble lang – var ikke hjemme før 23. mai. Siden fortsatte jeg å hver høst.
Sesongen 48 stoppet jeg på Durban og fanga hval der om sommeren. Reiste så direkte i isen om høsten med GOS 7. Kom hjem våren 1949, da stoppet jeg hjemme og gikk på styrmannskolen om vinteren og siden kom jeg i marinen.

Høsten 51 reiste jeg ut igjen, var heldig og fikk styrmannsjobb på hvalbåten FALKLAND – fremdeles Pelagos. Det ble siste året med Tønsberg-rederiet. Fire båter gikk i opplag; omkring 50 mann av de yngste ble ledige.

Jeg var heldig og kom med hvalbåten STAR VIII til Rosshavet i Sandefjord.
Fortsatte å seile med Ross-båtene som styrmann; 4 sesonger på STAR X med Sofus Olsen som skytter – senere STAR XI og STAR XII
En av sesongene var vi innom Syd Georgia på nedturen for å prøve fiskelykken, vi lagde oss fiskeredskap selv av tauverk og vaier. Vi var en 2 – 3 båter som fikk en masse torskelignende fisk, dette ble levert til koka som kom etter oss.

Sesongen 1957 hadde vi en god sesong, vi fanget dobbelt kvote. Det går opp og ned. - En annen sesong hadde koka havari og vi måtte følge den til Afrika. Den måtte i dokk, og tre hvalbåter ble liggende uten for kysten i tre uker og vente til den ble ferdig. Gikk deretter i isen for å fange hval, men det ble en dårlig sesong.
En av de siste sesongene fikk jeg ødelagt beinet mitt, vi holdt på å flagge en spermhval da tauet røk på snella. Det slo til meg i ankelen og traff Reidar Alum på to steder på beinet så det røk av. Senefestene røk i ankelen min og så fikk jeg indre blødninger.

Vi fikk flagga hvalen, så bar det rett til koka med oss (alle tre). Der ble jeg liggende i seks uker. Reidar ble liggende sesongen ut, vi fikk jula i syke- lugaren det året. Jeg var sammen med den samme skytteren året etter, det Gunnar Hansen fra BALAENA, - den hadde lagt opp, så Hansen fikk jobb på Rossen. Det var en god skytter så vi ble nr. 3 den sesongen.

Det ble min siste sesong, dessverre fikk jeg en leddsykdom så jeg måtte slutte. - Men da var det nesten slutt på hvalfangsten også. Når jeg tenker tilbake på den tiden fra jeg gikk om bord i den gamle hvalbåten i 1945 til jeg slutta i 60-åra, du verden hvor stor forandring det hadde blitt. Redskap og båter var jo forandret en masse. Men den arbeidstiden vi hadde i isen tror jeg ikke hadde gått i dag.
Tenk bare, - en gang jeg satt og skulle sette i et batteri i en peilesender, som skulle brukes på flaggstanga på hvalen, - da sovna jeg.

Våkna flere timer senere på en benk i bestikken, guttane hadde båret meg inn og lagt meg der. Men da hadde jeg vært oppe i tre døgn. Dette går jo ikke i dag.
Det var tross alt en fin tid som jeg ikke ville vært for uten.

Hans O Johansen, - døde september 2001

Opptakene ble gjort 11., 18., og 25. april 1997 – av Jan Erik Utberg. Disse var med i et eller flere opptak:

  • Harald Hauge, byssa hv.b. Arne Paus maskingutt hv.b.
  • Hans O Johansen dekk hv.b. Finn Uteng dekk hv.b.
  • Martin Olsen skytter Erik Leister maskingutt koka
  • Bjørn Jørgensen bysseg./ dekk hv.b.
  • Øivind Ellingsen dekk hv.b. Oskar Ludvigsen dekk hv.b.
  • Ragnar Martinsen dekk.hv.b. Ragnar Karlsen dekk hv.b.
  • Odd Berntsen plan koka Victor Short dekk hv.b.

Programleder Utberg la opp programmene med hvalfangst fra 1913 – 1940. Perioden fra 1940 til 1945 ble også belyst av de eldste karene, Martin Olsen og Oskar Ludvigsen.
Det ble fortalt om livet og opplevelsene i isen og på Øya, fangst til landstasjonen på Durban fikk vi også et inntrykk av.

Bjørn Jørgensen kunne fortelle om hvalfangstens siste år og på hvilken måte de utenlandske ekspedisjonene faktisk kjørte med en viss "fart" slik at det hele ble avviklet i 1968 fra norsk side, - med unntak av noen nasjoner som driver på ennå. (KASKELOTTEN nr. 9).


Hvalskyttere rømmer landet for de høyes kattenes skyld

Norge har igjen mistet en av sine beste hvalskyttere. Det dreier seg denne gangen om Anders Arvesen som regnes som verdens beste hvalskytter. Han har nå emigrert til Sør-Afrika, hvor han bor sammen med sin familie. Årsaken til at han ristet gamlelandets støv av sine føtter sakl være de store skattene her hjemme.

Vi har kommet over noen Durban-aviser, og der finner vi blant annet et intervju med ham. Han blir betegnet som mesterskytteren blant alle skytterne i hvalflåtene på feltet, og det opplyses at han på fem måneder tjente £ 5.000, d.v.s. ca. 100.000 kroner.

Den 39-årige skytteren skjøt 430 hval siste sesong, men det er ikke hans rekord. Sesongen 1947/ 48 skjøt han ikke mindre enn 485 hval. Sesongen før skjøt han 374, - som skytter i 11 år har han skutt 2.800 hval.

Han kom med på en hvalfanger (hvalbåt) allerede i 15 års alderen, og tok 13 år å komme opp blant "aristokratene" : de som står bak harpunen. Det er disse karenes dyktighet som bestemmer over liv og sikkerhet, så vel som levebrød for resten av mannskapet.

Han forteller at han fremdeles bruker vanlige krutt-harpuner, fordi den elektriske harpunen er for meget på eksperimentstadiet til å være brukbar i den vanskelige sjøen i Antarktis.
Det er synd at skatteforholdene skal være slik at våre beste skyttere går fra oss.

Hva Arvesens 2800 hval har betydd for landet i hård valuta, kan vel vanskelig beskrives. Og nå arbeider han altså for et annet land, men det kan vel forståes. Etter måneders slit på feltet kommer han hjem til Norge for å ta det med ro til neste tørn. Han harvtjent godt, men han har også hengt i for å tjene disse pengene. Når vi da erfarer at han av 100.000 kroner måtte ut med over 70.000 kroner i skatt, kan man forstå ham. Men det er synd. For vi trenger folk som Anders Arvesen og hans like.

Sakset Vestfold Fremtid (Det norske Arbeiderparti) 5. mai 1949

Hvalfangere og skatten: Som vanlig har skatten og forhåndstrekken vært et stående samtaleevne blant hvalfangerne. Det er også naturlig. Hvalfangerne er ute i den livligste politiske årstida og får ikke samtale om politikken på samme måte som vi hjemmesittere. Det må derfor bli mer snakk om det som de personlig kjenner.

Der er kanskje hvalfangere som svever i den tru at de er beskattet hardere enn andre. Det er jo ikke riktig. Unntatt sjøfolka som beskattes etter egen tariff, blir alle her i landet beskattet etter samme regler og hvalfangeren får nøyaktig samme utrekning som industriarbeideren. Alle må skatte prosentmessig etter den inntekt de har hatt.

Det som har irritert hvalfangerne en del er den såkalte forhåndstrekken. Men den har mange tilhengere blant hvalfangerne. Alle vil skvære opp når de kommer hjem, og det som er betalt har en ingen bekymringer for. For så vidt er forhåndstrekken akseptert av de fleste. Men det klages over at en ikke kan få gjort opp nøyaktig. Noen blir trukket for meget og noen for lite. Trekken er som kjent 20% av inntekten. Den er lik for alle.

Men for en som tjener 30 000 vil dette bli for lite, og for en som tjener 4 000 blir det kanskje for meget. Forskjellen mellom forhåndstrukket skatt og den som skal betales blir derfor ulik for de ulike inntektsgrupper og familiestørrelser, men dette er der heller ingen råd med.

Det er ikke teknisk mulig å finne en trekkprosent som kan bli like rettferdig for alle. Det blir også anket over det seine skatteoppgjør. Den skatt som nå blir trukket skal dekke inntekten for hele 1949, og den kan jo ikke utreknes før året er gått. Et nøyaktig skatteoppgjør for 1949 kan derfor ikke foreligge før i 1950. Det er ikke teknisk mulig å finne en hurtigere oppgjørsmetode.
Skattevesenet har fundert mye på hvordan en best skal ordne forhåndstrekken så den virker rettferdig. Men det er vanskelige saker og ordningen må ha en prøvetid før en kan finne den form som er mest riktig. Helt riktig vil den ikke bli før hver hvalfanger får sitt endelige skatteoppgjør.

Vårt skattesystem er gammeldags, arvet fra tidligere tider og regjeringen arbeider med en hel revisjon. Blant annet, og det er nok det viktigste problemet, skal vi få skatt av årets inntekt for alle skatteytere, slik som det nå praktiseres for sjøfolka og for hvalfangere gjennom forhåndstrekk.

I 1952 vil alle skatteytere komme på linje med hvalfangerne.

Dette er avskrift som redaktør Martin Aune i avisen Vestfold Fremtid leverte 5. mai 1949.

Takk til Bjørn Jørgensen som har "dykket" i sine arkiver, to fine artikler!.


Anders Jahre

Hentet fra A-magasinet 10. juli 09 – Lars Kluge

1891: Født i Sandar (Sandfjord) 28. mai
1914: Juridisk embetseksamen
1916: Overrettsaksfører i Sandefjord
1917: Gift med Dagny Brun
1919: Stifter Hvalfangstselskapet Bruun og Jahre Kommandit A/S
1928: Grunnlegger Kosmos og bestiller hvalkokeriet KOSMOS på 25 000 tonn
1931: kosmos II rett i opplag 1934: Flytter inn på Midtåsen
1940: Dagny Brun dør
1946: Gift med Bess Fredie Børressen.
1954: Henter hjem en rekke skip mot at myndighetene innstiller letingen etter utenlandsformuen.
1950-årene: Bygger seg stort opp innen tank og stkkgods.
1959: Oppretter Jahre Line, Oslo – Kiel.1960-årene: Hvalfangsten tar slutt.
1975: Åpner rådhuset i Sandefjord etter å ha gitt 40 mill. til bygget.
1979: Brenner bevismateriale i egen skattesak.
1982: Anders Jahre dør – 91 år gammel.
1984: Staten reiser skatte krav mot Jahre-boet og anslår at utenlandsformuen på rundt en halv milliard kroner. Alle midler i boet går etter dette til å dekke skattekravet og utgiftene til å jakte på formuen.
1985: Brødrene Wilhelm og Arne Blystad prøver å raide Kosmos.
1989: Skaugen overtar kontrollen i Kosmos.
1993: Bess Jahre trekker sitt søksmål mot staten, som inndrar 40 millioner kroner fra dødsboet.
2001: Jahres dødsbo får 369 millioner kroner etter forlik med den engelske banken Lazard.
2002: Bjørn Bettums dødsbo dømmes til å betale 1,5 milliarder kroner til Anders Jahres dødsbo fordi Bettum har bidratt til å skjule Jahres formue i utlandet.
2003: Jahres dødsbo får 260 millioner kroner etter forlik med Monsen - kontrollerte Aall Foundation.
2006: Bess Jahre dør. 2008: Jakten på Jahreformuen er over.

Marit Johansen - stuepike hos Jahre på Midtåsen

Marit Johansen var ansatt som stuepike i 40 år hos Jahre på Midtåsen, - hun ble som en datter for Anders Jahres enke.

Da jakten på den hemmelige utenlandsformuen og skattesaken mot dødsboet til Jahre startet i 1983, foreslo Marit Johansen at hun og Bess Jahre skulle slutte å lese aviser.
Marit begynte å arbeide her som 18-åring, - Marit ble Bess Jahres nære fortrolige, - de siste årene var vi som mor og datter, - kan Marit Johansen fortelle, hun og hennes mann Oddvar bestyrte eiendommen.

Hun har holdt en god avstand til pressen i alle år, men nå har hun lat seg intervjue av A-magasinet. Året etter at Anders Jahre døde så hun hvordan Bess Jahre led under den kraftige kritikken av ektemannen.
- Vi bare slutter å lese aviser, - og slik ble det.

Den 60 mål store eiendommen har alltid fortonet seg noe mystisk blant folk i Sandefjord.
Hvordan så det ut der oppe?

(50 medlemmer av ØHK var der mai 2008. Se KASKELOTTEN nr. 56 / 2008)

Hit ble ikke ansatte eller andre vanlige folk invitert. Men kong Olav har vært der, likeså Aristoles Onassis sammen med sangerinnen Maria Callas. Det var venner og forretningsfolk ut og inn – og gjennom den gedigne smijernsporten som sto åpen til tider. Men sandefjordingene visste at innen for der hadde ingen noen å gjøre. Respekt og avstandsholden, må en si.
Da Anders Jahre døde, strammet skattemyndighetene grepet, og i januar 1984 tok kemneren pant i huset. Bess Jahre ble drevet fra skanse til skanse i kampen for Midtåsen, den eneste kampen hun virkelig førte for å beholde noen av de enorme verdiene etter sin mann.

Men i 1994 overtok staten eiendommen sammen med alle andre private verdier. Bess Jahre fikk likevel bo på Midtåsen frem til sin død i 2006, 85 år gammel. Først etter hennes død solgte staten eiendommen til Vestfold Fylkeskommune, Sandefjord kommune og Anders Jahre Humanitære stiftelse.


Nå kunne eiendommen endelig åpnes for publikum. Nå er det omvisning i huset for publikum, som også kan leies ut til sluttede selskaper, - parken er åpen for alle.
Marit Johansen har ikke vært på Midtåsen siden hun sluttet for to år siden: I min tid skinte Midtåsen fra kjeller til loft – nå ser det annerledes ut i parken og langs oppkjørselen også. Trærne hun var med på plante og bedene hun og fru Jahre stelte sammen er her fremdeles. Nå står alt i full flor.

- Om våren, da er Midtåsen på sitt vakreste, sier Marit Johansen.
Anders Jahre hadde egen sjåfør, men kjørte gjerne ned til kontoret på toppen av Park Hotell. Han ble aldri noen god sjåfør. Hver morgen gjentok det samme seg, bilen ble kjørt fram foran trappen på grusen. Da Anders Jahre tok plass bak rattet , sto gartneren allerede klar med riven.
Jahre spant av gårde så grusen sprutet.

Arnstein Arneberg, Norges ledende arkitekt på den tiden tegnet Midtåsen. Det sto ferdig i 1934, to år etter at kronprinsparets Skaugum , også tegnet av Arneberg. På folkemunne ble eiendommen til Jahre kalt "Lilleskaugum".

Straks vi trår overterskelen til hallen rett innenfor inngangsdøren, kjenner vi Anders Jahres myndige blikk på oss. Maleriet henger over peisen, det er det samme hvor i hallen vi går. Blikket følger oss.
Vi går inn i røkerværelset, som i dag er mest kjent for peisen.
En novemberdag i 1979 ble det brent så mange følsomme dokumenter her at det forårsaket pipebrann. Dette var Jahres arbeidsrom, og det var advokat Frithjof Bettum, hans høre hånd gjennom en årrekke, og finansdirektør Rolf Eriksen som brakte dokumentene fra kontoret og opp til den aldrende rederen. Bokettersynet med tanke på å finne Jahres skjulte formue hadde pågått i ni måneder. De hadde funnet mange dokumenter der "våre utenlandske selskaper" var omtalt. -

Mappene ble lagt i to konvolutter, og de to revisorene og Eriksen signerte over limbrettene. Anders Jahre satt i røkeværelset på Midtåsen da Bettum og Eriksen ankom med de følsomme dokumentene. Det var allerede fyr på peisen, skriver Alf R Jacobsen i sin bok – Uten skrupler. I følge de to andre var det den sterkt aldrende Jahre som selv kastet dokumentene inn i peisen. Skattemyndighetenes raseri over bevisødeleggelsen var der ikke så lett å gjøre noe med .Eriksen fikk en bot på 2000 kroner for bevisforspillelse.
Møblene i Jahres hjemmekontor står slik de gjorde ved pipebrannen.

Inne i salongen blandet Jahre sin favoritt drink :50/50 vodka og Dubonnet.
Da Marit Johansen kom til Midtåsen sto Jahre, 70 år gammel, på høyden av sin makt.
Fra de følgene årene husker hun den aldrende mannen med den unge konen på deres favorittplass ved de store glassdørene i enden av hallen Her skuet de ut over Sandefjordfjorden. Intet skip kunne ankomme eller forlate "Midtåsensblikket" .

Det Marit Johansen husker aller best er vennligheten, det var alltid hyggelige ord fra herr og fru Jahre. På hennes myndighetsdag – 21 år – den gang ringte Anders Jahre hjem til henne for å gratulere med dagen, en stor opplevelse for den forholdsvis nyansatte stuepiken.
Tilbygget som ble kalt for Arneberg-stuen var ferdig, 1964, få år før Marit ble ansatt. Her kunne det dekkes til 60 gjester. Og om kvelden var det dans til levende orkester.
Da Anders Jahre døde i 1982 ble alt annerledes. Stabben hadde vært på seks – syv personer da Marit Johansen begynte. Flere hadde gått av med pensjon, og da Jahre døde, ble bare hun og mannen igjen.

Barnløse Bess Jahre likte ikke å bo alene på den store eiendommen , hun overtalt Marit Johansen til å flytte inn i gartnerboligen med familien sin.
- Jenta som hadde begynt som stuepike, var nå den eneste Bess Jahre hadde igjen i huset. Oddvar , Marits mann tok seg av alt utendørs. De siste årene fru Jahre levde ble de alle dus.
Gjennom de mange rettsprosessene om verdiene etter Anders Jahre, ble det antydet at enken Bess ikke hadde mye å rutte med der hun satt på statseied Midtåsen med plikt til a vedlikeholde den enorme eiendommen. Det ble slutt på de store festene. Men Marit Johansen merket ikke noe til den sviktende økonomien. Etter det andre slaget ble Bess Jahre pleietrengende. Marit Johansen pleiet Bess Jahre frem til hennes død og har besøkt graven så godt hver uke i de tre årene som har gått.

Utdrag fra A-magasinet nr.29/ 17. juli 2009, tekst Lars Kluge


Bestilling av skute

"Kjære Chr. Fredrik. – Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20 – 25000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kokekapasitet og et kokeriarrangement, som du finner mest fordelaktig. – Hilsen Anders. PS: Jeg skal også ha 7 – 8 hvalbåter. Sett deg i forbindelse med Smiths Dock. Det haster …"

Sånn lød Anders Jahres bestilling på en skute verden aldri før hadde sett: Et havgående hvalkokeri, en flytende fabrikk med en besetning på 300 mann og forsyning til å oppholde seg i åpent hav i månedsvis.

Det blir mer Jahre-stoff i neste nr. av KASKELOTTEN. Men noe hval må vi ha med nå. Også tatt fra A-magasinet nr. 28/ 10. juli 2009

1. mai 1930 seg KOSMOS (sjøsatt 1929) inn Sandefjordsfjorden etter en fangst på over tusen blåhval 464 finnhval, som ga 119 400 fat hvalolje. Det var den største fangsten noen ekspedisjon noen gang hadde fått. 2500 tonn fyringsolje ble pumpet rett utpå havet for å få plass til hvalolja. Etter to sesonger var selskapet Kosmos gjeldfritt. (Neste nummer vil inneholde "bestillingen av hvalkokeriet KOSMOS).

Andre selskaper i Jahre-gruppen kunne betale over 100 prosent avkastning på pengene i løpet av tre sesonger. Anders Jahre hadde gamblet og vunnet. To måneder etter KOSMOS ankomst til Sandfjord, var KOSMOS II bestilt.

- Verden trenger fett, sa Anders Jahre. Selv om påstanden kan ha vært riktig, hjalp ikke det når fabrikker for herding av hvalolje til mat fett manglet. (De Nordiske Fabrikker DE NO FA ble bygd i 1912, red. anm.) I løpet av to sesonger hadde hvalfangerne produsert olje tilsvarende tre-fire års forbruk på verdensmarkedet. Sammenbruddet i verdensøkonomien i 1929 gjorde det ikke bedre.
Sommeren 1931 gikk KOSMOS II rett fra verftet til opplagsbøyene med resten av hvalflåten.

Gartneren og småspareren Tryggve Tellefsen kjøpte Jahre-aksjer gjennom et langt liv, da han døde i 1976 var han god for 11,5 millioner kroner.
Vestfold – og Sandefjord og store deler av landet fikk del av "penge-drysset" fra Jahre og hvalfangsten, vi kan snakke om velstand for svært mange.

Sakset fra Fredriksstad Blad 3.mai 1949

Om to år kommer filmen og boka om Anders Jahre, som filmselskaper og forfatter Erik Jacobsen ( = medlem i ØHK ) og mangeårige NRK-jornalist og forfatter Audun Tjomsland arbeider med.
ØHK må bare få ønske deg Erik (navnbror) lykke til med nok er et prosjekt.

-ele


Hvalfangermuseet

Fra Hvalfangermuseet til Østfold Hvalfangerklubb kan det fortelles at det har vært mange besøkende.

Det ble solgt noen bøker og CD plater. Samt caps og T-trøyer med logen til ØHK på. Det var også flere som meldte seg inn i Hvalfangerklubben etter en runde i museet, - VELKOMMEN skal dere være!

De besøkende viser stor interesse for det som vises fram av redskaper og fotografier, det hender det er noen som oppdager noen kjente.

"Roperten" som henger oppunder taket er det mange som fatter en vis diskré og blyg – sjenanse for.

Det ender ut i latter og et høylytt ooojh, det må jeg si!

Så, blir det ikke sagt noe mer om den saken.

Men, likeføre lokalene skal forlates kommer, kommer jentene med et kamera og vil at vi skal få med venninnene og selvsagt "roperten".

Det vises film fra feltet, store og små er lydhøre,
- Var dere virkelig om bord fra oktober til mai – uten å være i land? Da må vi spørre om hvilket land det skulle være.

De yngste får med seg noen skriv som forteller at det går: 25 elefanter på en blåhval på 100 tonn,- videre så går det 150 okser på en slik stor blåhval.

Vi har også andre skriv som deles ut til de måtte ha interesse.
Ungdommen synes det er kult at vi har internett-adresse: www.hvalfangerklubben.net

Det ble kjøpt inn nye matter / løpere i våres, så det ble virkelig "lunt" og trivelig.
Når det gjelder vaktene som ble satt opp. - Så har det vel fungert sånn tålig bra. Det er det med å ringe til hverandre – og ringe til en annen for å få byttet vakt, det går ann å få det til.

Der fikk vi reparert og kom oss tilslutt ned i isen.

Kaskelotten nr. 63

Kaskelotten nr. 63: Mai 2010 - 17. årgang

Skipsdagboken fra hvalkokeriet "Pythia"

Av Dag Ingemar Børresen – Hvalfangstmuseet Sandefjord

Beriberi utbruddet i 1928

Hvalfangstmuseets arkiv forvalter et omfattende og spennende kildemateriale fra den moderne hvalfangsten. Samlingen omfatter blant annet et rikholdig utvalg av journaler og skipsdagbøker fra hvalbåter og kokerier. Flere av disse bøkene er svært interessant lesning og gir ofte et levende inntrykk av virksomheten om bord. Et godt eksempel er skipsdagboken fra hvalkokeriet "Pythia" for sesongen 1927-28.
Kokeriet drev isfangst ved Syd Shetland.
Ved hjelp av skipsdagboken kan vi følge utviklingen av et omfattende utbrudd av sykdommen beriberi. "Pythia" tilhørte Thor Dahl-selskapet A/S Odd.
Den samme skipsdagboken ble framvist som dokumentasjon i Sandefjord byrett i juni 1928 da det ble avlagt sjøforklaring om hendelsene.

I sesongen 1927-28 hadde det flytende kokeriet "Pythia" et mannskap på 90 og fanget med hvalbåtene "Torgny", "Torild" og "Tordønn". Skipsdagboken viser at hvalfangstsesongen var på hell da de første mannskapene ble syke i midten av mars. Symptomene var slapphet og vondt i beina.
Arbeider Andreas Andersen var den første som ble lagt i sykelugaren. Andersens tilstand ble raskt forverret. Hvalbåten "Tordønn" hentet legehjelp fra Salvesens kokeri "Saragossa". Den syke ble "grundig undersøkt men efter lægens utsagn var der ingen fare."
Snart ble flere av mannskapet avkreftet og sengeliggende. Dagboken forteller at skipslegen fra "Saragossa" på ny ble hentet ombord i "Pythia" den 3. april. Skipslegen konstaterte da at symptomene skyldtes beriberi.

Beriberi avløste skjørbuk som den vanligste mangelsykdommen til sjøs og var særlig utbredt på seilskip i langfart. Oppblomstringen av beriberitilfeller sammenfalt med innføringen av hermetisert kjøtt og grønnsaker, og fint hvetemel i skipskosten. Dette førte til B-vitaminmangel. Før vitenskapen konstaterte at beriberi var forårsaket av ensidig og vitaminfattig kost var det en alminnelig oppfatning at sykdommen var epidemisk og smittsom. Skipsdagboken fra "Pythia" forteller at de hardest rammede – Andreas Andersen, Arthur Antonsen og smedgutt Brede Martinsen Holmen ble transportert inn til sykehuset på landstasjonen i Deception Island med fraktskipet "Thorøy".

Fem dager senere mottok telegrafisten om bord på "Pythia" budskapet fra land om at Andersen var død.
I mellomtiden hadde det oppstått enda flere sykdomstilfeller om bord på kokeriet fulgt av anløp til panikk og redsel for smitte blant mannskapet. Seks mann var så avkreftet at de ble fraktet med "Thorøy" til Montevideo i Uruguay. Blant disse var Anthonsen og Holmen som allerede lå til sengs på sykehuset i Deception. Lemper Wilhelm Olsen var også i svært dårlig form, "men var ikke angrepet av Beri Beri men havde reumatisme aa blev derfor ikke sent men kom tilbake til ‘Pythia’."

Søndag den 15. april 1928 lå "Pythia" til ankers i havnen på Deception Island. Sykehusets lege kom om bord. I skipsdagboken kan vi lese følgende merknad:
"Doktor J. Nissen har idag undersøkt de av manskapet som ønsket at komme til Doktoren ialt 49 mand derav en fra H/B "Torgny". Av disse havde tre reumatisme, en slag i kneet, en maveonde, aa 2 helt friske. De resterende 43 mand var mer eller mindre angrepet av Beri Beri. (...) Provianten har hele tiden været den beste som tidligere fremholt i Journalen den 23/3 d. a. Av de av sygdommen angrepne maa 5 mand ligge tilkøis de andre kan ha meget let eller lettere arbeide. Men maa ikke ha noget som helst overanstrengende arbeide."

"Pythia" avsluttet fangsten og la kursen nordover mot Falklandsøyene. I Montevideo ble de seks som tidligere var fraktet i land for behandling tatt om bord igjen. Ved kokeriets ankomst til Sandefjord i slutten av mai 1928 kunne rederiets lege, doktor Freng og professor Poulsen fra Statens vitamininstitutt konstatere at minst 14 mann om bord led av beriberi - antallet steg raskt til nærmere 30 mann.
Merkelig nok ble det bare registrert ett eneste sykdomstilfelle blant ekspedisjonens hvalbåtmannskaper. Hva som skilte kosten om bord på kokeriet fra kosten om bord på hvalbåtene skal være usagt.

Sykdommen rammet tilsynelatende blindt. Blant de seks første som ble syke om bord på "Pythia" var en vanlig arbeider - en donkeymann, en reparatør, en lemper, en jungmann og smedgutten. Etter hvert rammet sykdommen alle yrkesgrupper ombord - uavhengig av rang og status - blant befalet var kapteinen, fangstbestyreren, 2. styrmannen og telegrafisten syke. De to sistnevnte visstnok alvorlig angrepet.

Da sjøretten i Sandefjord i juni 1928 skulle utrede omstendighetene omkring sykdommen og dødsfallet ombord på "Pythia", antok affæren raskt politiske valører.
Arbeiderpressen tolket sykdomsutbruddene som indikasjoner på at kosten ombord i hvalfangerflåten var dårlig og at de menige om bord ble rammet av redernes gjerrighet og spareiver i form av dårlig kost.

Det ble fremmet uriktige påstander om at sykdomsutbruddet kun rammet menige sjøfolk og arbeidere om bord og at offiserene gikk fri.
Høyreavisene på sin side karakteriserte sosialistenes påstander som løgnaktig kommunistisk agitasjon med hensikt å fremme politiske mål. Det var mat nok om bord på kokeriet og ingen rasjonering, forklarte kaptein Andersen i sjøretten:
"Hvis der manglet noget, fik man byttet med andre kokerier. Paa turen nedover tok vi med ferskt kjøt og grønsaker fra England, Las Palmas og Port Stanley - saa meget som mulig. Paa feltet fik vi bl.a. 5-6 tusen pingvinegg, 30 saueskrotter og 4 ton poteter.
Desuten hadde vi med 15 levende griser. Idet hele var det intet iveien med provianten - den var førsteklasses."

Som en kommentar til sjøforklaringen i Sandefjord trykte Dagbladet et intervju med ernæringsspesialist dr. Einar Langfeldt ved Universitet i Oslo. Han understreket at både skjørbuk og beriberi hadde vært kjent i flere hundre år. Årsaken til sykdommene ville ikke ble skikkelig klarlagt før "man fik kjendskap til vitaminenes betydning for den menneskelige organisme".
Langfeldt mente at det var mangelen på B-vitamin som utløste beriberi. Særlig var brødmaten viktig. I kli og grovt brød fantes store mengder B-vitamin, i hvetemel svært lite.
Sykdommen lot seg raskt kurere ved inntak av riktig sammensatt kost. Langfeldt mente at kostholdsreglementet om bord i norske skip måtte omarbeides i overensstemmelse med de nyeste resultatene fra næringsfysiologisk forskning.

"Det er kommet istand før kjendskapet til vitaminlæren - og er i høy grad uheldig for manskapene. De spiser varme retter tre ganger om dagen og vitaminfattig brød. Grønsaker og frukt faar de jo overhodet ikke. De spiser god og næringsrik mat, men den er uhensiktsmæssig."

I 1930 nedsatte Hvalfangerforeningen i Sandefjord en komité for å undersøke om det kraftige kostholdet om bord i hvalfangerflåten førte til fordøyelsessykdommer.
I sluttrapporten to år senere var konklusjonen at hvalfangerne spiste for mye kjøtt og fisk, og for lite frukt og grønnsaker. Man mente at hvalfangerne inntok mer proteiner enn "den hårdt arbeidende mann tiltrenger" og at dette i seg selv førte til sykdom.

Variasjon i kosten, moderne konserveringsmetoder, hermetikk og kjølerom om bord til frukt og grønnsaker skulle sikre hensiktsmessig ernæring i framtiden. Rapporten nevnte ikke at det var avgjørende å øke inntaket av B-vitaminer for å motvirke beriberi.
Det var visstnok få utbrudd av beriberi om bord på norske fartøyer etter 1920, men de seneste tilfeller av sykdommen ble påvist i hvalfangstflåten. Så sent som i mai 1933 ble mannskap fra hvalkokeriet "Thorshammer" lagt inn på Rikshospitalet til behandling for beriberi.

Distriktslege Kolstad fortalte at det ikke hadde vært "så ganske få tilfelle av sykdommen i de senere år, men de er ikke kommet med på månedsrapportene."
Det ble hevdet at kosten om bord var vitaminrik nok.

Årsaken til sykdomsutbruddene ble fortsatt forklart med for mye varm mat, kjøtt og proteinrik føde i kosten. Hvalfangerne selv fikk også sin del av skylden for sykdomsutbruddene - det ble sagt at de fleste forsynte seg grovt av kjøttet og ikke var særlig glade i grønnsaker.


50 ÅR SIDEN – tirsdag 1. desember 1959

Fra SOUTHERN VENTURER har vi over Bergen Radio mottatt denne hilsen:

Hilsen vi sender til slekt og venner. Passert ekvator. Alt vel. Egil Hansen, Arne Mossik, Birger Isnes, Jarmann Halvorsen, Erik Eriksen, Åge R Hansen, Jerns Chr Gaustad, Nils Høyum, Odd Isnes, John Halland, Tore Johansen, Bjørn V Jensen, Karsten Hauge, Thorleif Gjølberg, Karl Apalviken, Hans Martin Olsen, Gunnar Hansen, Bjarne Hansen, Rolf Ingebretsen, Kåre Kristiansen, Finn Gjølberg, Arild Tvete, Finn H Star, Arne Husbakke, John A Kjærre, Øivind Ellingsen, Henry Johansen og Egil Johansen.

- sakset fra Fredrisstad Blad av kasser Thorleif -

Redaksjonen i KASKELOTTEN setter pris på å få slike utklipp, - mange takk!


Norske hvalfangere besøker PITCAIRN

Avskrift fra ALLERS 1937

Vi var om bord i flytende kokeri ANGLO NORSE, som denne gangen skulle på en hel verdensomseiling, nemlig Norge – Afrika – Australia – New Zealand – Pitcairen – Galapagos – Peru – Panama – Colon – England og tilbake til Norge. Det var altså god anledning til å bli bereist for oss som skulle være med.

I motsetning til de fleste kokerier, som går fra Norge i oktober, gikk vi den 20. april, men av skjeden var den samme når et kokeri legger ut på tokt.
Hundrevis av motorbåter kretset omkring "koka" mens koner, barn og forloveder, slekt og venner var blitt med om bord hvor de siste gode ønsker ble gitt under tårer og smil. Derfor er avskjeden litt av en påkjenning for noen og en hver, i motsetning til hjemkomsten som er en eneste fest.

Med ett lyder et iltert fløtesignal, - tiden er omme og "alle uvedkommende" skal gå fra borde.

Det blir en siste omfavnelse, og så er det å gå i motorbåtene og tøffe innover. Snart lyder et langtrukkent uul – som runger i mørket – det er "koka" som sier farvel.
Den begynner å sige, og snart glir den over i fat og legger motorbåtene bak seg. En stund ette forsvinner de siste holmene og skjærene av norskekysten i synsranden – turen rundt jorda har begynt. 13 måneder skal vi være borte.

Det varer kanskje litt før en finner seg til rette, men når de første tre – fire dagene er gått er de fleste begynt å føle seg hjemme om bord. Nå begynner visittene. Kjente treffes og nye bekjentskaper gjøres, det tar tid, for det er mellom 250 og 340 mann om bord på et kokeri.
Til å begynne med synes en nok at det er litt rart å være hjemmefra, især førstereisguttene, naturligvis, men snart er hjemlengselen veket for gleden over igjen å være på vei mot fangstfeltet. Det betyr fortjeneste, men det betyr også mye slit der nede i ensomheten.

Det arbeides om bord, henges i med godt humør, for koka skal være fangstklar til feltet er nådd, og de forskjellige "deartementene" om bord setter sine faste folk i sving.
Når arbeidstiden er slutt klokken fem er det å vaske seg og spise, så karves pipa, grammofonene og forskjellige musikkinstrumenter fyller luften med sine mer eller mindre skingrende og smektende toner mens kortleikene finnes fram og praten går. Det blir vidunderlig når vi kommer lenger sydover, når vi har Sydkorset og tropehimmelens stjernevrimmel over oss, og de svale luftingene av passaten stryker forbi. Det er kvelder en aldri glemmer.

Men koka pløyer seg ubønnhørlig fram for full fart, flankert på begge sider av sine "barn" – hvalbåtene. Når en ser de små tassene av noen båter som går over halve jordkloden og ligger i Antarktis i storm og uvær og i is kan en ikke annet enn å beundre karene der om bord.
Endelig er vi på feltet og de første skuddene drønner – igjen er havets giganter blitt beseiret av menneskene.
Snart hives hval etter hval opp på kokas store dekk og skjære opp i småbiter som glir ned i store og umettelige kjeler, - koker og kverner og omdanner dette under 60 pund trykk og varme til gullklar olje. Dag og natt arbeides det, fat på fat, tonn etter tonn blir lagret i de svære tankene, og koka blir liggende dypere og dypere.

Så kommer tankbåten som skal avlaste kokeriet. Det var ventet med lengsel, vi gikk og talte dagene og timene mens den var i anmarsj.

- Har’u hørt når "tanken" kommer? Har’u hørt å mye post han har med? – er de stadige spørsmålene som blir stilt.

Og endelig er det på det rene at den kommer ved sekstiden neste morgen med 47 sekker post. Spør om det blir liv! Gutta går som på nåler, og det er ikke fritt for at de erter hverandre litt med alle brevene fra kjærestene. Det er en feststund når de ser tankbåten komme dampende borte i horisonten, og det første som fires om bord er de 47 postsekkene. Posten deles ut omgående, den er sesongens høydepunkt og midtpunkt, og har ikke så lite av hjemkomstens glans over seg. Nå kan en kose seg med brev, aviser og pakker en tid framover, og hvalfangerne får ny kraft og nytt mot til å møte den store påkjenningen der nede i "ensomheten". Arbeidet om bord på kokeriet er hardt, det krever sin mann fullt ut.

Det går så altfor fort å pumpe oljen over i tankbåten – det er en stor avveksling å ha den der – men snart drar den hjemover med olje og post. Tiden går og det arbeides natt og dag. Av og til hender det større og mindre ulykker, så legen og hans assistent er straks i virksomhet for å ta den skadde under behandling. Det er operasjonsstue, sykelugar og apotek om bord, men i betraktning av de mange folkene og det vanskelige og til dels farlige arbeidet burde de kanskje vært litt bedre.


Endelig er den siste fangstdagen kommet og det verste slitet er over for denne gangen. Vi er innom New Zealand, men så legger vi utpå igjen til Peru – og der får vi en morsom opplevelse – vi får to mandager på en uke. Slik er det å reise jorda rundt! På vår reise videre skal vi forbi "Knappenålsøya" – Pitcairn – i Stillehavet.

Den bærer sitt navn med rette der den plutselig dukker opp i synsranden, liten og uanselig. Den er som en knappenål i det store havet. Men ettersom vi kommer nærmere hever den seg mer og mer og syner sine skarpe konturer. På avstand ser den helt utilgjengelig ut og det er noe dystert over den der den ligger i all sin litenhet og ensomhet, som en skummel festning.
Men, så oppdager vi de første tegnene til bebyggelse. Kommer vi nærmere er det som den skifter karakter og når vi dropper ankrene og ser inn mot dette lille samfunnet midt i øde havet minner den oss til slutt om edens have.

Før vi vet ordet av det ser vi noen lange, smale båter skyte utover mot oss med god fart. Og når de klapper langs skutesiden er de fulle av en broket og munter klynge av menn, kvinner og barn, som har lastet båtene fulle med frukt og øyas husflidarbeider. Det er skrin, lamper, spaserstokker, store fine skjell, løvtynne bregneblader som er tørket og malt på med vakre farger – med innskriften "I love you" – suvenirs fra Pitcairn, med utskjæringer av forskjellige motiver. Og så gjelder det selge eller bytte. Denne tuskhandel er idet hele tatt øyas viktigste inntektskilde.

De 200 innbyggerne på Pitcairn er alle adventister og de bor som en eneste storfamilie med felles kasse, som utreder penger til de nødvendighetsartikler som de ikke kan bytte til seg fra anløpende båter. Handelen med disse er som sagt den viktigste inntektskilden, det gjøre god handel når passasjerdamperne fra Panama til New Zealand anløper en gang i måneden.

Men det er ikke mye de trenger – øya gir dem i grunn alt. Det finnes posthus og skole på Pitcairn, men ikke sykehus og lege. Sykdom er det lite av, som må tilskrives det gode klimaet og muligens det frie livet de fører, enda ingen av dem vi så struttet av sundhet. - Øya hadde tannlege! Han hadde forlatt sin gode praksis på New Zealand og slått seg ned på øya med hele familien. Han trivdes utmerket, som adventist hadde han fått et "kall" – og reiste. Foruten å være tannlege, som det var svært lite brukt for, fungerte han som lærer og postmester.

Vi var en tur på kirkegården på øya. Den var liten og fattigslig, men plutselig ble vi stående som "fjetret". Andersen sto det på en gravstøtte. Han var nylig død og etterlot seg kone og flere barn. Noe særlig opplysninger om han kunne de ikke gi, - de kunne fortelle at de etterlatte ikke ville lide noen nød da levde i en storfamilie. Hver familie hadde dog sin egen husholdning.

Husene lå oppe på et høyt platå med vid utsikt over sjøen. Nesten som en borg lå de der oppe, - men - båthusene hadde de i lune viker.

Båtene som var hjemmelaget var ganske fine og de ble holdt i god stand - og kunne settes på vannet på et øyeblikk.
Hele øya var full av frukt og de kom og bød oss bananer og appelsiner så mye vi orket å spise.
Ellers var det så mange vidunderlige blomster der at det var som en sjelden have. Der øya ikke var fylt av berg eller dyrket mark var det en nesten jungelaktig skog som det slynget seg de hesligste kjærlighetstier gjennom.

Som en skjønnhet ligger denne øya ensom i Stillehavet – Pitcairn er som et paradis på jorden.

Det må være det rene sanatorium for svake og nervøse. Her er ingen trikker, busser eller biler – intet bråk og leven, ingen mas og stri – bare stillhet og fred. Fuglene kvitrer i fornøyde og barna leker.
Vi hadde inntrykk av at alle var tilfreds med hvordan de hadde det, og det var ingen kamp for å krafset til seg mest mulig.

Noen avis som kunne bringe uro og sensasjoner inn i det fredlige livet kom til øya en gang i måneden fra Wellington på New Zealand, det som er å lese angår dem liksom ikke - for ting skjer så langt borte.

Krigen i China, krigen i Spania, uroligheter i Tsjekkoslovakia – det er langt uten for deres sfære.
Innbyggerne er også nøysomme, enkle mennesker som lever for å leve og som går opp i sin religion.
Det finnes ikke alkohol der, ja, ikke engang et glass øl var å få.

Da vi ble invitert til å bese øya og siden samlet oss hos guvernøren ble vi servert kaldt friskt vann - med en gestus som om det den fineste champagne.
Det eneste som var av teknikkisk installasjon var radiostasjonen på øya, som beboerne hadde satt opp selv. Den virket bra, for lenge etter at vi hadde lagt Pitcairn bak oss fikk vi hilsener fra våre venner der gjennom den.

- Mange takk til Eriksen for utklippet.


ØHK årsmøte 16. mars 2010

Formann ønsket velmøtt til årsmøtet og forsamlingen mintes de som er gått bort med ett minutt stillhet.

Framøtte: 16 personer.

Kåre Martinsen ble valgt til dirigent, og Kolbjørn Karlsen til referent.
Årsberetningen ble referert av sekretæren og enstemmig godkjent. Regnskapet ble referert av kasserer og enstemmig godkjent.
Under posten forslag; var det forsalg fra Kolbjørn Karlsen om endring av statutter for ØHK bl.a. om avhending av museet i nåværende form den dagen da ØHK ikke er mer og ikke kan drives lenger. Styret fikk fullmakt til å forhandle med Bymuseet Fredrikstad og Østfold Fylke, formann tar kontakt med rette vedkommende, og resultatet belyses på neste årsmøte.

Valget ga følgende resultat:

Verv Navn Valgt for 1 eller 2 år
Formann Kåre Martinsen 2 år
Kasserer Thorleif Karlsen 2 år
Sekretær Kolbjørn Karlsen 2 år
Redaktør/ styrem. Erik Leister 2 år
Styremedlem Finn Uteng 2 år
Varamedlem Victor Short 2 år
Varamedlem Asbjørn Arvesen 2 år
     
Gjenværende i styret er ikke på valg:    
Viseformann Kolbjørn Karlsen 1 år
Styremedlem Kjell Paulsen 1 år
Styremedlem Bjørn Jørgensen 1 år
Varamedlem Kai Jacobsen 1 år
Revisor Terje Haraldsen 1 år
Valgkomité Jan Eriksen & John Kjærre 1 år
Festkomitén - Velges for 1 år Kjell Paulsen - Bjørg Karlsen
Inger Mikalsen - Erna Martinsen
Kåre Martinsen - Hans Lunderød
1 år

Eventuelt: Asbjørn Arvesen fortalte fra møte i Hvalfangermuset i Sandefjord ang. temaet ”Førstereis”. Asbjørn overleverte også fullstendige tegninger av SOUTHERN ACTOR til formann.

Erik redegjorde om trykking og priser ang. KASKELOTTEN. Kolbjørn orienterte om mulige turer; Shetland - og Gøta Kanal. Det blir mer om dette i neste KASKELOTTEN.


Det er ikke så enkelt bestandig…

Den tradisjonelle vår-turen blir i år utsatt til høsten i forbindelse med besøket vi får fra Sandefjord.

SOUTHERN ACTOR vil legge turen til Fredrikstad, Gamlebyen i månedskiftet august/ september.

ØHK vil da legge opp til en organisert tur med buss slik at vi på en eller annen måte kan ta Color-Line Sandefjord - Strømstad, eller omvendt.

Dette vil bli annonsert i KASKELOTTEN i augustnummeret.


Miniatyrskip ved Esben Ronander

Mitt navn er Esben Ronander. Jeg har tilholdsted i Tønsberg, og er innehaver av en nettside som heter: www.miniatyrskip.no

Jeg prøver med denne siden å formidle og ivareta noe av den norske kystkulturtradisjonen. Har i den forbindelse bygget to hvalfangstfartøyer, Nortreff og Gos 5 Disse får jeg bygget etter norske tegninger i Vietnam,. Disse blir laget i serier på 10 stk av gangen. De er begge 100 cm lange.Kan også få bygget Star-1, da denne er nesten identisk med Nortreff. Er også på utkikk etter noen som kunne være interessert i Southern Actor.

Dersom interessen er stor nok vil jeg også bygge denne. Dersom dette kunne være noe av interesse for dere, så ta gjerne kontakt på mail eller telefon 901 18 869.
Båtene kan sees på min nettside, men det ligger flere bilder på denne adressen http://www.finn.no/butikk/miniatyrskip/

Vil gjøre oppmerksom på at bildene på denne siden er prototyper, og de siste korreksjonene var ikke foretatt da bildene ble tatt.

Vennlig hilsen
Esben Ronander


Turer i august og september 2010

GØTA KANAL - 18. - 21. august.

Det inviteres herved til sommertur i herlige omgivelser.
TEMAREISER – vil sende ut en folder med påmelding til alle medlemmer.

Hold av 18. – 21. august til en kanaltur – melder Kolbjørn Karlsen

Videre melder Kolbjørn om en tur til Shetland at han har sendt brev til sin kontakt i øyriket.
Denne turen vil finne sted i september

Det vil bli gitt mer opplysninger i KASKELOTTEN - i august.