Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 60

Kaskelotten nr. 60: August / September 2009 - 16. årgang

Østfold Hvalfangerklubbs tradisjonelle vårtur...

...gikk av stabelen den 19. mai i et strålende vær og passe temperatur. Det var full buss, 50 personer, et hyggelig gjensyn med våre kamerater og venninner. Thorleif og William sto for utlodningen om bord i bussen, det innbrakte ca. 4000 kroner.

Vel framme i Tønsberg ble vi mottatt av formann R Hallberg og sekretær T Asplin samt medlemmer i Pelagos, Antartic klubben.
Tore Asplin ga oss en kort orientering om byen før vi vandret igjennom den gamle bydelen med flotte og godt bevarte bygninger med bl.a. Tønsbergs eldste hus. Etter hvert ankom vi Tønsberg Brygge hvor vi kunne innta en kopp kaffe og noe å bite i på "Nøtterø Bakeri". I det samme huset bygget hadde sjømannforeningen sitt museum med et stort innslag av hvalfangst, et flott og meget ryddig museum.

Turen gikk videre til Sandefjord, noen av oss besøkte Hotell Atlantic for å bese noe av hotellets siste anskaffelser. Det var et hyggelig møte med hotellets eier som med stor iver fortalte om hvalfangst og alt som er samlet i huset, imponerende! Andre besøkte "Kokeriet" for en øl m. m.
Så bar det om bord i Colour Line for videre reise til Strömstad, og om bord var det som vanlig mye god mat.

ØHKs medlemmer fikk god kontakt med Pelagos-folket og praten gikk livlig, det er viktig å mimre og minnes. Det blir gjensyn i Fredrikstad i august.

Takk for en huggelig tur og sosialt samvær.
Kolbjørn Karlsen, sekretær


4 sesonger på Pelagos og 8 sesonger på Rosshavet

Radio Øst hadde i april 1997 en serie med intervjuer av hvalfangere fra ØHK, deriblant Hans O Johansen. Han ble født 5. mai 1928 og vokste opp i Engelsviken, senere bosatte han seg på Gressvikk med familie.

Hans skrev ned sin historie: 4 sesonger på Pelagos og 8 sesonger på Rosshavet, - som Jan Erik Utberg "omsatte" til radiontervju.
Jeg reiste ut som 17-åring i 1945, med hvalbåten GOS 2 som tilhørte kokeriet PELAGOS, Tønsberg. Det var en gammel hvalbåt som var brukt som vaktbåt på Afrika-kysten under krigen.
Etter noen døgn i sjøen sprang båten lekk, vi fikk masse vann i rommet, og måtte tilkalle hjelp fra kokeriet og en av de andre hvalbåtene for å holde oss flytende – til vi kom oss inn til Afrika.

Jeg var mønstret på som messegutt, men jobba også en del på dekk når jeg hadde anledning til det. Husker godt julaften; da hadde vi hadde spist skulle jeg vaske opp var jeg så uheldig å glemme skaffetøyet (spisebestikket, red amn.) i balja. Vaskevannet gikk over bord med hele greia. Juledagsmorgen måtte vi gå til koka å få nytt skaffetøy. Jeg fikk en ordentlig skjennepreken av stuerten, men det gikk bra til slutt.

Det ble en middels sesong. Vi var jo dårlig utstyrt, for det hadde jo vært krig i fem år. Sesongen ble lang – var ikke hjemme før 23. mai. Siden fortsatte jeg å hver høst.
Sesongen 48 stoppet jeg på Durban og fanga hval der om sommeren. Reiste så direkte i isen om høsten med GOS 7. Kom hjem våren 1949, da stoppet jeg hjemme og gikk på styrmannskolen om vinteren og siden kom jeg i marinen.

Høsten 51 reiste jeg ut igjen, var heldig og fikk styrmannsjobb på hvalbåten FALKLAND – fremdeles Pelagos. Det ble siste året med Tønsberg-rederiet. Fire båter gikk i opplag; omkring 50 mann av de yngste ble ledige.

Jeg var heldig og kom med hvalbåten STAR VIII til Rosshavet i Sandefjord.
Fortsatte å seile med Ross-båtene som styrmann; 4 sesonger på STAR X med Sofus Olsen som skytter – senere STAR XI og STAR XII
En av sesongene var vi innom Syd Georgia på nedturen for å prøve fiskelykken, vi lagde oss fiskeredskap selv av tauverk og vaier. Vi var en 2 – 3 båter som fikk en masse torskelignende fisk, dette ble levert til koka som kom etter oss.

Sesongen 1957 hadde vi en god sesong, vi fanget dobbelt kvote. Det går opp og ned. - En annen sesong hadde koka havari og vi måtte følge den til Afrika. Den måtte i dokk, og tre hvalbåter ble liggende uten for kysten i tre uker og vente til den ble ferdig. Gikk deretter i isen for å fange hval, men det ble en dårlig sesong.
En av de siste sesongene fikk jeg ødelagt beinet mitt, vi holdt på å flagge en spermhval da tauet røk på snella. Det slo til meg i ankelen og traff Reidar Alum på to steder på beinet så det røk av. Senefestene røk i ankelen min og så fikk jeg indre blødninger.

Vi fikk flagga hvalen, så bar det rett til koka med oss (alle tre). Der ble jeg liggende i seks uker. Reidar ble liggende sesongen ut, vi fikk jula i syke- lugaren det året. Jeg var sammen med den samme skytteren året etter, det Gunnar Hansen fra BALAENA, - den hadde lagt opp, så Hansen fikk jobb på Rossen. Det var en god skytter så vi ble nr. 3 den sesongen.

Det ble min siste sesong, dessverre fikk jeg en leddsykdom så jeg måtte slutte. - Men da var det nesten slutt på hvalfangsten også. Når jeg tenker tilbake på den tiden fra jeg gikk om bord i den gamle hvalbåten i 1945 til jeg slutta i 60-åra, du verden hvor stor forandring det hadde blitt. Redskap og båter var jo forandret en masse. Men den arbeidstiden vi hadde i isen tror jeg ikke hadde gått i dag.
Tenk bare, - en gang jeg satt og skulle sette i et batteri i en peilesender, som skulle brukes på flaggstanga på hvalen, - da sovna jeg.

Våkna flere timer senere på en benk i bestikken, guttane hadde båret meg inn og lagt meg der. Men da hadde jeg vært oppe i tre døgn. Dette går jo ikke i dag.
Det var tross alt en fin tid som jeg ikke ville vært for uten.

Hans O Johansen, - døde september 2001

Opptakene ble gjort 11., 18., og 25. april 1997 – av Jan Erik Utberg. Disse var med i et eller flere opptak:

  • Harald Hauge, byssa hv.b. Arne Paus maskingutt hv.b.
  • Hans O Johansen dekk hv.b. Finn Uteng dekk hv.b.
  • Martin Olsen skytter Erik Leister maskingutt koka
  • Bjørn Jørgensen bysseg./ dekk hv.b.
  • Øivind Ellingsen dekk hv.b. Oskar Ludvigsen dekk hv.b.
  • Ragnar Martinsen dekk.hv.b. Ragnar Karlsen dekk hv.b.
  • Odd Berntsen plan koka Victor Short dekk hv.b.

Programleder Utberg la opp programmene med hvalfangst fra 1913 – 1940. Perioden fra 1940 til 1945 ble også belyst av de eldste karene, Martin Olsen og Oskar Ludvigsen.
Det ble fortalt om livet og opplevelsene i isen og på Øya, fangst til landstasjonen på Durban fikk vi også et inntrykk av.

Bjørn Jørgensen kunne fortelle om hvalfangstens siste år og på hvilken måte de utenlandske ekspedisjonene faktisk kjørte med en viss "fart" slik at det hele ble avviklet i 1968 fra norsk side, - med unntak av noen nasjoner som driver på ennå. (KASKELOTTEN nr. 9).


Hvalskyttere rømmer landet for de høyes kattenes skyld

Norge har igjen mistet en av sine beste hvalskyttere. Det dreier seg denne gangen om Anders Arvesen som regnes som verdens beste hvalskytter. Han har nå emigrert til Sør-Afrika, hvor han bor sammen med sin familie. Årsaken til at han ristet gamlelandets støv av sine føtter sakl være de store skattene her hjemme.

Vi har kommet over noen Durban-aviser, og der finner vi blant annet et intervju med ham. Han blir betegnet som mesterskytteren blant alle skytterne i hvalflåtene på feltet, og det opplyses at han på fem måneder tjente £ 5.000, d.v.s. ca. 100.000 kroner.

Den 39-årige skytteren skjøt 430 hval siste sesong, men det er ikke hans rekord. Sesongen 1947/ 48 skjøt han ikke mindre enn 485 hval. Sesongen før skjøt han 374, - som skytter i 11 år har han skutt 2.800 hval.

Han kom med på en hvalfanger (hvalbåt) allerede i 15 års alderen, og tok 13 år å komme opp blant "aristokratene" : de som står bak harpunen. Det er disse karenes dyktighet som bestemmer over liv og sikkerhet, så vel som levebrød for resten av mannskapet.

Han forteller at han fremdeles bruker vanlige krutt-harpuner, fordi den elektriske harpunen er for meget på eksperimentstadiet til å være brukbar i den vanskelige sjøen i Antarktis.
Det er synd at skatteforholdene skal være slik at våre beste skyttere går fra oss.

Hva Arvesens 2800 hval har betydd for landet i hård valuta, kan vel vanskelig beskrives. Og nå arbeider han altså for et annet land, men det kan vel forståes. Etter måneders slit på feltet kommer han hjem til Norge for å ta det med ro til neste tørn. Han harvtjent godt, men han har også hengt i for å tjene disse pengene. Når vi da erfarer at han av 100.000 kroner måtte ut med over 70.000 kroner i skatt, kan man forstå ham. Men det er synd. For vi trenger folk som Anders Arvesen og hans like.

Sakset Vestfold Fremtid (Det norske Arbeiderparti) 5. mai 1949

Hvalfangere og skatten: Som vanlig har skatten og forhåndstrekken vært et stående samtaleevne blant hvalfangerne. Det er også naturlig. Hvalfangerne er ute i den livligste politiske årstida og får ikke samtale om politikken på samme måte som vi hjemmesittere. Det må derfor bli mer snakk om det som de personlig kjenner.

Der er kanskje hvalfangere som svever i den tru at de er beskattet hardere enn andre. Det er jo ikke riktig. Unntatt sjøfolka som beskattes etter egen tariff, blir alle her i landet beskattet etter samme regler og hvalfangeren får nøyaktig samme utrekning som industriarbeideren. Alle må skatte prosentmessig etter den inntekt de har hatt.

Det som har irritert hvalfangerne en del er den såkalte forhåndstrekken. Men den har mange tilhengere blant hvalfangerne. Alle vil skvære opp når de kommer hjem, og det som er betalt har en ingen bekymringer for. For så vidt er forhåndstrekken akseptert av de fleste. Men det klages over at en ikke kan få gjort opp nøyaktig. Noen blir trukket for meget og noen for lite. Trekken er som kjent 20% av inntekten. Den er lik for alle.

Men for en som tjener 30 000 vil dette bli for lite, og for en som tjener 4 000 blir det kanskje for meget. Forskjellen mellom forhåndstrukket skatt og den som skal betales blir derfor ulik for de ulike inntektsgrupper og familiestørrelser, men dette er der heller ingen råd med.

Det er ikke teknisk mulig å finne en trekkprosent som kan bli like rettferdig for alle. Det blir også anket over det seine skatteoppgjør. Den skatt som nå blir trukket skal dekke inntekten for hele 1949, og den kan jo ikke utreknes før året er gått. Et nøyaktig skatteoppgjør for 1949 kan derfor ikke foreligge før i 1950. Det er ikke teknisk mulig å finne en hurtigere oppgjørsmetode.
Skattevesenet har fundert mye på hvordan en best skal ordne forhåndstrekken så den virker rettferdig. Men det er vanskelige saker og ordningen må ha en prøvetid før en kan finne den form som er mest riktig. Helt riktig vil den ikke bli før hver hvalfanger får sitt endelige skatteoppgjør.

Vårt skattesystem er gammeldags, arvet fra tidligere tider og regjeringen arbeider med en hel revisjon. Blant annet, og det er nok det viktigste problemet, skal vi få skatt av årets inntekt for alle skatteytere, slik som det nå praktiseres for sjøfolka og for hvalfangere gjennom forhåndstrekk.

I 1952 vil alle skatteytere komme på linje med hvalfangerne.

Dette er avskrift som redaktør Martin Aune i avisen Vestfold Fremtid leverte 5. mai 1949.

Takk til Bjørn Jørgensen som har "dykket" i sine arkiver, to fine artikler!.


Anders Jahre

Hentet fra A-magasinet 10. juli 09 – Lars Kluge

1891: Født i Sandar (Sandfjord) 28. mai
1914: Juridisk embetseksamen
1916: Overrettsaksfører i Sandefjord
1917: Gift med Dagny Brun
1919: Stifter Hvalfangstselskapet Bruun og Jahre Kommandit A/S
1928: Grunnlegger Kosmos og bestiller hvalkokeriet KOSMOS på 25 000 tonn
1931: kosmos II rett i opplag 1934: Flytter inn på Midtåsen
1940: Dagny Brun dør
1946: Gift med Bess Fredie Børressen.
1954: Henter hjem en rekke skip mot at myndighetene innstiller letingen etter utenlandsformuen.
1950-årene: Bygger seg stort opp innen tank og stkkgods.
1959: Oppretter Jahre Line, Oslo – Kiel.1960-årene: Hvalfangsten tar slutt.
1975: Åpner rådhuset i Sandefjord etter å ha gitt 40 mill. til bygget.
1979: Brenner bevismateriale i egen skattesak.
1982: Anders Jahre dør – 91 år gammel.
1984: Staten reiser skatte krav mot Jahre-boet og anslår at utenlandsformuen på rundt en halv milliard kroner. Alle midler i boet går etter dette til å dekke skattekravet og utgiftene til å jakte på formuen.
1985: Brødrene Wilhelm og Arne Blystad prøver å raide Kosmos.
1989: Skaugen overtar kontrollen i Kosmos.
1993: Bess Jahre trekker sitt søksmål mot staten, som inndrar 40 millioner kroner fra dødsboet.
2001: Jahres dødsbo får 369 millioner kroner etter forlik med den engelske banken Lazard.
2002: Bjørn Bettums dødsbo dømmes til å betale 1,5 milliarder kroner til Anders Jahres dødsbo fordi Bettum har bidratt til å skjule Jahres formue i utlandet.
2003: Jahres dødsbo får 260 millioner kroner etter forlik med Monsen - kontrollerte Aall Foundation.
2006: Bess Jahre dør. 2008: Jakten på Jahreformuen er over.

Marit Johansen - stuepike hos Jahre på Midtåsen

Marit Johansen var ansatt som stuepike i 40 år hos Jahre på Midtåsen, - hun ble som en datter for Anders Jahres enke.

Da jakten på den hemmelige utenlandsformuen og skattesaken mot dødsboet til Jahre startet i 1983, foreslo Marit Johansen at hun og Bess Jahre skulle slutte å lese aviser.
Marit begynte å arbeide her som 18-åring, - Marit ble Bess Jahres nære fortrolige, - de siste årene var vi som mor og datter, - kan Marit Johansen fortelle, hun og hennes mann Oddvar bestyrte eiendommen.

Hun har holdt en god avstand til pressen i alle år, men nå har hun lat seg intervjue av A-magasinet. Året etter at Anders Jahre døde så hun hvordan Bess Jahre led under den kraftige kritikken av ektemannen.
- Vi bare slutter å lese aviser, - og slik ble det.

Den 60 mål store eiendommen har alltid fortonet seg noe mystisk blant folk i Sandefjord.
Hvordan så det ut der oppe?

(50 medlemmer av ØHK var der mai 2008. Se KASKELOTTEN nr. 56 / 2008)

Hit ble ikke ansatte eller andre vanlige folk invitert. Men kong Olav har vært der, likeså Aristoles Onassis sammen med sangerinnen Maria Callas. Det var venner og forretningsfolk ut og inn – og gjennom den gedigne smijernsporten som sto åpen til tider. Men sandefjordingene visste at innen for der hadde ingen noen å gjøre. Respekt og avstandsholden, må en si.
Da Anders Jahre døde, strammet skattemyndighetene grepet, og i januar 1984 tok kemneren pant i huset. Bess Jahre ble drevet fra skanse til skanse i kampen for Midtåsen, den eneste kampen hun virkelig førte for å beholde noen av de enorme verdiene etter sin mann.

Men i 1994 overtok staten eiendommen sammen med alle andre private verdier. Bess Jahre fikk likevel bo på Midtåsen frem til sin død i 2006, 85 år gammel. Først etter hennes død solgte staten eiendommen til Vestfold Fylkeskommune, Sandefjord kommune og Anders Jahre Humanitære stiftelse.


Nå kunne eiendommen endelig åpnes for publikum. Nå er det omvisning i huset for publikum, som også kan leies ut til sluttede selskaper, - parken er åpen for alle.
Marit Johansen har ikke vært på Midtåsen siden hun sluttet for to år siden: I min tid skinte Midtåsen fra kjeller til loft – nå ser det annerledes ut i parken og langs oppkjørselen også. Trærne hun var med på plante og bedene hun og fru Jahre stelte sammen er her fremdeles. Nå står alt i full flor.

- Om våren, da er Midtåsen på sitt vakreste, sier Marit Johansen.
Anders Jahre hadde egen sjåfør, men kjørte gjerne ned til kontoret på toppen av Park Hotell. Han ble aldri noen god sjåfør. Hver morgen gjentok det samme seg, bilen ble kjørt fram foran trappen på grusen. Da Anders Jahre tok plass bak rattet , sto gartneren allerede klar med riven.
Jahre spant av gårde så grusen sprutet.

Arnstein Arneberg, Norges ledende arkitekt på den tiden tegnet Midtåsen. Det sto ferdig i 1934, to år etter at kronprinsparets Skaugum , også tegnet av Arneberg. På folkemunne ble eiendommen til Jahre kalt "Lilleskaugum".

Straks vi trår overterskelen til hallen rett innenfor inngangsdøren, kjenner vi Anders Jahres myndige blikk på oss. Maleriet henger over peisen, det er det samme hvor i hallen vi går. Blikket følger oss.
Vi går inn i røkerværelset, som i dag er mest kjent for peisen.
En novemberdag i 1979 ble det brent så mange følsomme dokumenter her at det forårsaket pipebrann. Dette var Jahres arbeidsrom, og det var advokat Frithjof Bettum, hans høre hånd gjennom en årrekke, og finansdirektør Rolf Eriksen som brakte dokumentene fra kontoret og opp til den aldrende rederen. Bokettersynet med tanke på å finne Jahres skjulte formue hadde pågått i ni måneder. De hadde funnet mange dokumenter der "våre utenlandske selskaper" var omtalt. -

Mappene ble lagt i to konvolutter, og de to revisorene og Eriksen signerte over limbrettene. Anders Jahre satt i røkeværelset på Midtåsen da Bettum og Eriksen ankom med de følsomme dokumentene. Det var allerede fyr på peisen, skriver Alf R Jacobsen i sin bok – Uten skrupler. I følge de to andre var det den sterkt aldrende Jahre som selv kastet dokumentene inn i peisen. Skattemyndighetenes raseri over bevisødeleggelsen var der ikke så lett å gjøre noe med .Eriksen fikk en bot på 2000 kroner for bevisforspillelse.
Møblene i Jahres hjemmekontor står slik de gjorde ved pipebrannen.

Inne i salongen blandet Jahre sin favoritt drink :50/50 vodka og Dubonnet.
Da Marit Johansen kom til Midtåsen sto Jahre, 70 år gammel, på høyden av sin makt.
Fra de følgene årene husker hun den aldrende mannen med den unge konen på deres favorittplass ved de store glassdørene i enden av hallen Her skuet de ut over Sandefjordfjorden. Intet skip kunne ankomme eller forlate "Midtåsensblikket" .

Det Marit Johansen husker aller best er vennligheten, det var alltid hyggelige ord fra herr og fru Jahre. På hennes myndighetsdag – 21 år – den gang ringte Anders Jahre hjem til henne for å gratulere med dagen, en stor opplevelse for den forholdsvis nyansatte stuepiken.
Tilbygget som ble kalt for Arneberg-stuen var ferdig, 1964, få år før Marit ble ansatt. Her kunne det dekkes til 60 gjester. Og om kvelden var det dans til levende orkester.
Da Anders Jahre døde i 1982 ble alt annerledes. Stabben hadde vært på seks – syv personer da Marit Johansen begynte. Flere hadde gått av med pensjon, og da Jahre døde, ble bare hun og mannen igjen.

Barnløse Bess Jahre likte ikke å bo alene på den store eiendommen , hun overtalt Marit Johansen til å flytte inn i gartnerboligen med familien sin.
- Jenta som hadde begynt som stuepike, var nå den eneste Bess Jahre hadde igjen i huset. Oddvar , Marits mann tok seg av alt utendørs. De siste årene fru Jahre levde ble de alle dus.
Gjennom de mange rettsprosessene om verdiene etter Anders Jahre, ble det antydet at enken Bess ikke hadde mye å rutte med der hun satt på statseied Midtåsen med plikt til a vedlikeholde den enorme eiendommen. Det ble slutt på de store festene. Men Marit Johansen merket ikke noe til den sviktende økonomien. Etter det andre slaget ble Bess Jahre pleietrengende. Marit Johansen pleiet Bess Jahre frem til hennes død og har besøkt graven så godt hver uke i de tre årene som har gått.

Utdrag fra A-magasinet nr.29/ 17. juli 2009, tekst Lars Kluge


Bestilling av skute

"Kjære Chr. Fredrik. – Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20 – 25000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kokekapasitet og et kokeriarrangement, som du finner mest fordelaktig. – Hilsen Anders. PS: Jeg skal også ha 7 – 8 hvalbåter. Sett deg i forbindelse med Smiths Dock. Det haster …"

Sånn lød Anders Jahres bestilling på en skute verden aldri før hadde sett: Et havgående hvalkokeri, en flytende fabrikk med en besetning på 300 mann og forsyning til å oppholde seg i åpent hav i månedsvis.

Det blir mer Jahre-stoff i neste nr. av KASKELOTTEN. Men noe hval må vi ha med nå. Også tatt fra A-magasinet nr. 28/ 10. juli 2009

1. mai 1930 seg KOSMOS (sjøsatt 1929) inn Sandefjordsfjorden etter en fangst på over tusen blåhval 464 finnhval, som ga 119 400 fat hvalolje. Det var den største fangsten noen ekspedisjon noen gang hadde fått. 2500 tonn fyringsolje ble pumpet rett utpå havet for å få plass til hvalolja. Etter to sesonger var selskapet Kosmos gjeldfritt. (Neste nummer vil inneholde "bestillingen av hvalkokeriet KOSMOS).

Andre selskaper i Jahre-gruppen kunne betale over 100 prosent avkastning på pengene i løpet av tre sesonger. Anders Jahre hadde gamblet og vunnet. To måneder etter KOSMOS ankomst til Sandfjord, var KOSMOS II bestilt.

- Verden trenger fett, sa Anders Jahre. Selv om påstanden kan ha vært riktig, hjalp ikke det når fabrikker for herding av hvalolje til mat fett manglet. (De Nordiske Fabrikker DE NO FA ble bygd i 1912, red. anm.) I løpet av to sesonger hadde hvalfangerne produsert olje tilsvarende tre-fire års forbruk på verdensmarkedet. Sammenbruddet i verdensøkonomien i 1929 gjorde det ikke bedre.
Sommeren 1931 gikk KOSMOS II rett fra verftet til opplagsbøyene med resten av hvalflåten.

Gartneren og småspareren Tryggve Tellefsen kjøpte Jahre-aksjer gjennom et langt liv, da han døde i 1976 var han god for 11,5 millioner kroner.
Vestfold – og Sandefjord og store deler av landet fikk del av "penge-drysset" fra Jahre og hvalfangsten, vi kan snakke om velstand for svært mange.

Sakset fra Fredriksstad Blad 3.mai 1949

Om to år kommer filmen og boka om Anders Jahre, som filmselskaper og forfatter Erik Jacobsen ( = medlem i ØHK ) og mangeårige NRK-jornalist og forfatter Audun Tjomsland arbeider med.
ØHK må bare få ønske deg Erik (navnbror) lykke til med nok er et prosjekt.

-ele


Hvalfangermuseet

Fra Hvalfangermuseet til Østfold Hvalfangerklubb kan det fortelles at det har vært mange besøkende.

Det ble solgt noen bøker og CD plater. Samt caps og T-trøyer med logen til ØHK på. Det var også flere som meldte seg inn i Hvalfangerklubben etter en runde i museet, - VELKOMMEN skal dere være!

De besøkende viser stor interesse for det som vises fram av redskaper og fotografier, det hender det er noen som oppdager noen kjente.

"Roperten" som henger oppunder taket er det mange som fatter en vis diskré og blyg – sjenanse for.

Det ender ut i latter og et høylytt ooojh, det må jeg si!

Så, blir det ikke sagt noe mer om den saken.

Men, likeføre lokalene skal forlates kommer, kommer jentene med et kamera og vil at vi skal få med venninnene og selvsagt "roperten".

Det vises film fra feltet, store og små er lydhøre,
- Var dere virkelig om bord fra oktober til mai – uten å være i land? Da må vi spørre om hvilket land det skulle være.

De yngste får med seg noen skriv som forteller at det går: 25 elefanter på en blåhval på 100 tonn,- videre så går det 150 okser på en slik stor blåhval.

Vi har også andre skriv som deles ut til de måtte ha interesse.
Ungdommen synes det er kult at vi har internett-adresse: www.hvalfangerklubben.net

Det ble kjøpt inn nye matter / løpere i våres, så det ble virkelig "lunt" og trivelig.
Når det gjelder vaktene som ble satt opp. - Så har det vel fungert sånn tålig bra. Det er det med å ringe til hverandre – og ringe til en annen for å få byttet vakt, det går ann å få det til.

Der fikk vi reparert og kom oss tilslutt ned i isen.

Kaskelotten nr. 63

Kaskelotten nr. 63: Mai 2010 - 17. årgang

Skipsdagboken fra hvalkokeriet "Pythia"

Av Dag Ingemar Børresen – Hvalfangstmuseet Sandefjord

Beriberi utbruddet i 1928

Hvalfangstmuseets arkiv forvalter et omfattende og spennende kildemateriale fra den moderne hvalfangsten. Samlingen omfatter blant annet et rikholdig utvalg av journaler og skipsdagbøker fra hvalbåter og kokerier. Flere av disse bøkene er svært interessant lesning og gir ofte et levende inntrykk av virksomheten om bord. Et godt eksempel er skipsdagboken fra hvalkokeriet "Pythia" for sesongen 1927-28.
Kokeriet drev isfangst ved Syd Shetland.
Ved hjelp av skipsdagboken kan vi følge utviklingen av et omfattende utbrudd av sykdommen beriberi. "Pythia" tilhørte Thor Dahl-selskapet A/S Odd.
Den samme skipsdagboken ble framvist som dokumentasjon i Sandefjord byrett i juni 1928 da det ble avlagt sjøforklaring om hendelsene.

I sesongen 1927-28 hadde det flytende kokeriet "Pythia" et mannskap på 90 og fanget med hvalbåtene "Torgny", "Torild" og "Tordønn". Skipsdagboken viser at hvalfangstsesongen var på hell da de første mannskapene ble syke i midten av mars. Symptomene var slapphet og vondt i beina.
Arbeider Andreas Andersen var den første som ble lagt i sykelugaren. Andersens tilstand ble raskt forverret. Hvalbåten "Tordønn" hentet legehjelp fra Salvesens kokeri "Saragossa". Den syke ble "grundig undersøkt men efter lægens utsagn var der ingen fare."
Snart ble flere av mannskapet avkreftet og sengeliggende. Dagboken forteller at skipslegen fra "Saragossa" på ny ble hentet ombord i "Pythia" den 3. april. Skipslegen konstaterte da at symptomene skyldtes beriberi.

Beriberi avløste skjørbuk som den vanligste mangelsykdommen til sjøs og var særlig utbredt på seilskip i langfart. Oppblomstringen av beriberitilfeller sammenfalt med innføringen av hermetisert kjøtt og grønnsaker, og fint hvetemel i skipskosten. Dette førte til B-vitaminmangel. Før vitenskapen konstaterte at beriberi var forårsaket av ensidig og vitaminfattig kost var det en alminnelig oppfatning at sykdommen var epidemisk og smittsom. Skipsdagboken fra "Pythia" forteller at de hardest rammede – Andreas Andersen, Arthur Antonsen og smedgutt Brede Martinsen Holmen ble transportert inn til sykehuset på landstasjonen i Deception Island med fraktskipet "Thorøy".

Fem dager senere mottok telegrafisten om bord på "Pythia" budskapet fra land om at Andersen var død.
I mellomtiden hadde det oppstått enda flere sykdomstilfeller om bord på kokeriet fulgt av anløp til panikk og redsel for smitte blant mannskapet. Seks mann var så avkreftet at de ble fraktet med "Thorøy" til Montevideo i Uruguay. Blant disse var Anthonsen og Holmen som allerede lå til sengs på sykehuset i Deception. Lemper Wilhelm Olsen var også i svært dårlig form, "men var ikke angrepet av Beri Beri men havde reumatisme aa blev derfor ikke sent men kom tilbake til ‘Pythia’."

Søndag den 15. april 1928 lå "Pythia" til ankers i havnen på Deception Island. Sykehusets lege kom om bord. I skipsdagboken kan vi lese følgende merknad:
"Doktor J. Nissen har idag undersøkt de av manskapet som ønsket at komme til Doktoren ialt 49 mand derav en fra H/B "Torgny". Av disse havde tre reumatisme, en slag i kneet, en maveonde, aa 2 helt friske. De resterende 43 mand var mer eller mindre angrepet av Beri Beri. (...) Provianten har hele tiden været den beste som tidligere fremholt i Journalen den 23/3 d. a. Av de av sygdommen angrepne maa 5 mand ligge tilkøis de andre kan ha meget let eller lettere arbeide. Men maa ikke ha noget som helst overanstrengende arbeide."

"Pythia" avsluttet fangsten og la kursen nordover mot Falklandsøyene. I Montevideo ble de seks som tidligere var fraktet i land for behandling tatt om bord igjen. Ved kokeriets ankomst til Sandefjord i slutten av mai 1928 kunne rederiets lege, doktor Freng og professor Poulsen fra Statens vitamininstitutt konstatere at minst 14 mann om bord led av beriberi - antallet steg raskt til nærmere 30 mann.
Merkelig nok ble det bare registrert ett eneste sykdomstilfelle blant ekspedisjonens hvalbåtmannskaper. Hva som skilte kosten om bord på kokeriet fra kosten om bord på hvalbåtene skal være usagt.

Sykdommen rammet tilsynelatende blindt. Blant de seks første som ble syke om bord på "Pythia" var en vanlig arbeider - en donkeymann, en reparatør, en lemper, en jungmann og smedgutten. Etter hvert rammet sykdommen alle yrkesgrupper ombord - uavhengig av rang og status - blant befalet var kapteinen, fangstbestyreren, 2. styrmannen og telegrafisten syke. De to sistnevnte visstnok alvorlig angrepet.

Da sjøretten i Sandefjord i juni 1928 skulle utrede omstendighetene omkring sykdommen og dødsfallet ombord på "Pythia", antok affæren raskt politiske valører.
Arbeiderpressen tolket sykdomsutbruddene som indikasjoner på at kosten ombord i hvalfangerflåten var dårlig og at de menige om bord ble rammet av redernes gjerrighet og spareiver i form av dårlig kost.

Det ble fremmet uriktige påstander om at sykdomsutbruddet kun rammet menige sjøfolk og arbeidere om bord og at offiserene gikk fri.
Høyreavisene på sin side karakteriserte sosialistenes påstander som løgnaktig kommunistisk agitasjon med hensikt å fremme politiske mål. Det var mat nok om bord på kokeriet og ingen rasjonering, forklarte kaptein Andersen i sjøretten:
"Hvis der manglet noget, fik man byttet med andre kokerier. Paa turen nedover tok vi med ferskt kjøt og grønsaker fra England, Las Palmas og Port Stanley - saa meget som mulig. Paa feltet fik vi bl.a. 5-6 tusen pingvinegg, 30 saueskrotter og 4 ton poteter.
Desuten hadde vi med 15 levende griser. Idet hele var det intet iveien med provianten - den var førsteklasses."

Som en kommentar til sjøforklaringen i Sandefjord trykte Dagbladet et intervju med ernæringsspesialist dr. Einar Langfeldt ved Universitet i Oslo. Han understreket at både skjørbuk og beriberi hadde vært kjent i flere hundre år. Årsaken til sykdommene ville ikke ble skikkelig klarlagt før "man fik kjendskap til vitaminenes betydning for den menneskelige organisme".
Langfeldt mente at det var mangelen på B-vitamin som utløste beriberi. Særlig var brødmaten viktig. I kli og grovt brød fantes store mengder B-vitamin, i hvetemel svært lite.
Sykdommen lot seg raskt kurere ved inntak av riktig sammensatt kost. Langfeldt mente at kostholdsreglementet om bord i norske skip måtte omarbeides i overensstemmelse med de nyeste resultatene fra næringsfysiologisk forskning.

"Det er kommet istand før kjendskapet til vitaminlæren - og er i høy grad uheldig for manskapene. De spiser varme retter tre ganger om dagen og vitaminfattig brød. Grønsaker og frukt faar de jo overhodet ikke. De spiser god og næringsrik mat, men den er uhensiktsmæssig."

I 1930 nedsatte Hvalfangerforeningen i Sandefjord en komité for å undersøke om det kraftige kostholdet om bord i hvalfangerflåten førte til fordøyelsessykdommer.
I sluttrapporten to år senere var konklusjonen at hvalfangerne spiste for mye kjøtt og fisk, og for lite frukt og grønnsaker. Man mente at hvalfangerne inntok mer proteiner enn "den hårdt arbeidende mann tiltrenger" og at dette i seg selv førte til sykdom.

Variasjon i kosten, moderne konserveringsmetoder, hermetikk og kjølerom om bord til frukt og grønnsaker skulle sikre hensiktsmessig ernæring i framtiden. Rapporten nevnte ikke at det var avgjørende å øke inntaket av B-vitaminer for å motvirke beriberi.
Det var visstnok få utbrudd av beriberi om bord på norske fartøyer etter 1920, men de seneste tilfeller av sykdommen ble påvist i hvalfangstflåten. Så sent som i mai 1933 ble mannskap fra hvalkokeriet "Thorshammer" lagt inn på Rikshospitalet til behandling for beriberi.

Distriktslege Kolstad fortalte at det ikke hadde vært "så ganske få tilfelle av sykdommen i de senere år, men de er ikke kommet med på månedsrapportene."
Det ble hevdet at kosten om bord var vitaminrik nok.

Årsaken til sykdomsutbruddene ble fortsatt forklart med for mye varm mat, kjøtt og proteinrik føde i kosten. Hvalfangerne selv fikk også sin del av skylden for sykdomsutbruddene - det ble sagt at de fleste forsynte seg grovt av kjøttet og ikke var særlig glade i grønnsaker.


50 ÅR SIDEN – tirsdag 1. desember 1959

Fra SOUTHERN VENTURER har vi over Bergen Radio mottatt denne hilsen:

Hilsen vi sender til slekt og venner. Passert ekvator. Alt vel. Egil Hansen, Arne Mossik, Birger Isnes, Jarmann Halvorsen, Erik Eriksen, Åge R Hansen, Jerns Chr Gaustad, Nils Høyum, Odd Isnes, John Halland, Tore Johansen, Bjørn V Jensen, Karsten Hauge, Thorleif Gjølberg, Karl Apalviken, Hans Martin Olsen, Gunnar Hansen, Bjarne Hansen, Rolf Ingebretsen, Kåre Kristiansen, Finn Gjølberg, Arild Tvete, Finn H Star, Arne Husbakke, John A Kjærre, Øivind Ellingsen, Henry Johansen og Egil Johansen.

- sakset fra Fredrisstad Blad av kasser Thorleif -

Redaksjonen i KASKELOTTEN setter pris på å få slike utklipp, - mange takk!


Norske hvalfangere besøker PITCAIRN

Avskrift fra ALLERS 1937

Vi var om bord i flytende kokeri ANGLO NORSE, som denne gangen skulle på en hel verdensomseiling, nemlig Norge – Afrika – Australia – New Zealand – Pitcairen – Galapagos – Peru – Panama – Colon – England og tilbake til Norge. Det var altså god anledning til å bli bereist for oss som skulle være med.

I motsetning til de fleste kokerier, som går fra Norge i oktober, gikk vi den 20. april, men av skjeden var den samme når et kokeri legger ut på tokt.
Hundrevis av motorbåter kretset omkring "koka" mens koner, barn og forloveder, slekt og venner var blitt med om bord hvor de siste gode ønsker ble gitt under tårer og smil. Derfor er avskjeden litt av en påkjenning for noen og en hver, i motsetning til hjemkomsten som er en eneste fest.

Med ett lyder et iltert fløtesignal, - tiden er omme og "alle uvedkommende" skal gå fra borde.

Det blir en siste omfavnelse, og så er det å gå i motorbåtene og tøffe innover. Snart lyder et langtrukkent uul – som runger i mørket – det er "koka" som sier farvel.
Den begynner å sige, og snart glir den over i fat og legger motorbåtene bak seg. En stund ette forsvinner de siste holmene og skjærene av norskekysten i synsranden – turen rundt jorda har begynt. 13 måneder skal vi være borte.

Det varer kanskje litt før en finner seg til rette, men når de første tre – fire dagene er gått er de fleste begynt å føle seg hjemme om bord. Nå begynner visittene. Kjente treffes og nye bekjentskaper gjøres, det tar tid, for det er mellom 250 og 340 mann om bord på et kokeri.
Til å begynne med synes en nok at det er litt rart å være hjemmefra, især førstereisguttene, naturligvis, men snart er hjemlengselen veket for gleden over igjen å være på vei mot fangstfeltet. Det betyr fortjeneste, men det betyr også mye slit der nede i ensomheten.

Det arbeides om bord, henges i med godt humør, for koka skal være fangstklar til feltet er nådd, og de forskjellige "deartementene" om bord setter sine faste folk i sving.
Når arbeidstiden er slutt klokken fem er det å vaske seg og spise, så karves pipa, grammofonene og forskjellige musikkinstrumenter fyller luften med sine mer eller mindre skingrende og smektende toner mens kortleikene finnes fram og praten går. Det blir vidunderlig når vi kommer lenger sydover, når vi har Sydkorset og tropehimmelens stjernevrimmel over oss, og de svale luftingene av passaten stryker forbi. Det er kvelder en aldri glemmer.

Men koka pløyer seg ubønnhørlig fram for full fart, flankert på begge sider av sine "barn" – hvalbåtene. Når en ser de små tassene av noen båter som går over halve jordkloden og ligger i Antarktis i storm og uvær og i is kan en ikke annet enn å beundre karene der om bord.
Endelig er vi på feltet og de første skuddene drønner – igjen er havets giganter blitt beseiret av menneskene.
Snart hives hval etter hval opp på kokas store dekk og skjære opp i småbiter som glir ned i store og umettelige kjeler, - koker og kverner og omdanner dette under 60 pund trykk og varme til gullklar olje. Dag og natt arbeides det, fat på fat, tonn etter tonn blir lagret i de svære tankene, og koka blir liggende dypere og dypere.

Så kommer tankbåten som skal avlaste kokeriet. Det var ventet med lengsel, vi gikk og talte dagene og timene mens den var i anmarsj.

- Har’u hørt når "tanken" kommer? Har’u hørt å mye post han har med? – er de stadige spørsmålene som blir stilt.

Og endelig er det på det rene at den kommer ved sekstiden neste morgen med 47 sekker post. Spør om det blir liv! Gutta går som på nåler, og det er ikke fritt for at de erter hverandre litt med alle brevene fra kjærestene. Det er en feststund når de ser tankbåten komme dampende borte i horisonten, og det første som fires om bord er de 47 postsekkene. Posten deles ut omgående, den er sesongens høydepunkt og midtpunkt, og har ikke så lite av hjemkomstens glans over seg. Nå kan en kose seg med brev, aviser og pakker en tid framover, og hvalfangerne får ny kraft og nytt mot til å møte den store påkjenningen der nede i "ensomheten". Arbeidet om bord på kokeriet er hardt, det krever sin mann fullt ut.

Det går så altfor fort å pumpe oljen over i tankbåten – det er en stor avveksling å ha den der – men snart drar den hjemover med olje og post. Tiden går og det arbeides natt og dag. Av og til hender det større og mindre ulykker, så legen og hans assistent er straks i virksomhet for å ta den skadde under behandling. Det er operasjonsstue, sykelugar og apotek om bord, men i betraktning av de mange folkene og det vanskelige og til dels farlige arbeidet burde de kanskje vært litt bedre.


Endelig er den siste fangstdagen kommet og det verste slitet er over for denne gangen. Vi er innom New Zealand, men så legger vi utpå igjen til Peru – og der får vi en morsom opplevelse – vi får to mandager på en uke. Slik er det å reise jorda rundt! På vår reise videre skal vi forbi "Knappenålsøya" – Pitcairn – i Stillehavet.

Den bærer sitt navn med rette der den plutselig dukker opp i synsranden, liten og uanselig. Den er som en knappenål i det store havet. Men ettersom vi kommer nærmere hever den seg mer og mer og syner sine skarpe konturer. På avstand ser den helt utilgjengelig ut og det er noe dystert over den der den ligger i all sin litenhet og ensomhet, som en skummel festning.
Men, så oppdager vi de første tegnene til bebyggelse. Kommer vi nærmere er det som den skifter karakter og når vi dropper ankrene og ser inn mot dette lille samfunnet midt i øde havet minner den oss til slutt om edens have.

Før vi vet ordet av det ser vi noen lange, smale båter skyte utover mot oss med god fart. Og når de klapper langs skutesiden er de fulle av en broket og munter klynge av menn, kvinner og barn, som har lastet båtene fulle med frukt og øyas husflidarbeider. Det er skrin, lamper, spaserstokker, store fine skjell, løvtynne bregneblader som er tørket og malt på med vakre farger – med innskriften "I love you" – suvenirs fra Pitcairn, med utskjæringer av forskjellige motiver. Og så gjelder det selge eller bytte. Denne tuskhandel er idet hele tatt øyas viktigste inntektskilde.

De 200 innbyggerne på Pitcairn er alle adventister og de bor som en eneste storfamilie med felles kasse, som utreder penger til de nødvendighetsartikler som de ikke kan bytte til seg fra anløpende båter. Handelen med disse er som sagt den viktigste inntektskilden, det gjøre god handel når passasjerdamperne fra Panama til New Zealand anløper en gang i måneden.

Men det er ikke mye de trenger – øya gir dem i grunn alt. Det finnes posthus og skole på Pitcairn, men ikke sykehus og lege. Sykdom er det lite av, som må tilskrives det gode klimaet og muligens det frie livet de fører, enda ingen av dem vi så struttet av sundhet. - Øya hadde tannlege! Han hadde forlatt sin gode praksis på New Zealand og slått seg ned på øya med hele familien. Han trivdes utmerket, som adventist hadde han fått et "kall" – og reiste. Foruten å være tannlege, som det var svært lite brukt for, fungerte han som lærer og postmester.

Vi var en tur på kirkegården på øya. Den var liten og fattigslig, men plutselig ble vi stående som "fjetret". Andersen sto det på en gravstøtte. Han var nylig død og etterlot seg kone og flere barn. Noe særlig opplysninger om han kunne de ikke gi, - de kunne fortelle at de etterlatte ikke ville lide noen nød da levde i en storfamilie. Hver familie hadde dog sin egen husholdning.

Husene lå oppe på et høyt platå med vid utsikt over sjøen. Nesten som en borg lå de der oppe, - men - båthusene hadde de i lune viker.

Båtene som var hjemmelaget var ganske fine og de ble holdt i god stand - og kunne settes på vannet på et øyeblikk.
Hele øya var full av frukt og de kom og bød oss bananer og appelsiner så mye vi orket å spise.
Ellers var det så mange vidunderlige blomster der at det var som en sjelden have. Der øya ikke var fylt av berg eller dyrket mark var det en nesten jungelaktig skog som det slynget seg de hesligste kjærlighetstier gjennom.

Som en skjønnhet ligger denne øya ensom i Stillehavet – Pitcairn er som et paradis på jorden.

Det må være det rene sanatorium for svake og nervøse. Her er ingen trikker, busser eller biler – intet bråk og leven, ingen mas og stri – bare stillhet og fred. Fuglene kvitrer i fornøyde og barna leker.
Vi hadde inntrykk av at alle var tilfreds med hvordan de hadde det, og det var ingen kamp for å krafset til seg mest mulig.

Noen avis som kunne bringe uro og sensasjoner inn i det fredlige livet kom til øya en gang i måneden fra Wellington på New Zealand, det som er å lese angår dem liksom ikke - for ting skjer så langt borte.

Krigen i China, krigen i Spania, uroligheter i Tsjekkoslovakia – det er langt uten for deres sfære.
Innbyggerne er også nøysomme, enkle mennesker som lever for å leve og som går opp i sin religion.
Det finnes ikke alkohol der, ja, ikke engang et glass øl var å få.

Da vi ble invitert til å bese øya og siden samlet oss hos guvernøren ble vi servert kaldt friskt vann - med en gestus som om det den fineste champagne.
Det eneste som var av teknikkisk installasjon var radiostasjonen på øya, som beboerne hadde satt opp selv. Den virket bra, for lenge etter at vi hadde lagt Pitcairn bak oss fikk vi hilsener fra våre venner der gjennom den.

- Mange takk til Eriksen for utklippet.


ØHK årsmøte 16. mars 2010

Formann ønsket velmøtt til årsmøtet og forsamlingen mintes de som er gått bort med ett minutt stillhet.

Framøtte: 16 personer.

Kåre Martinsen ble valgt til dirigent, og Kolbjørn Karlsen til referent.
Årsberetningen ble referert av sekretæren og enstemmig godkjent. Regnskapet ble referert av kasserer og enstemmig godkjent.
Under posten forslag; var det forsalg fra Kolbjørn Karlsen om endring av statutter for ØHK bl.a. om avhending av museet i nåværende form den dagen da ØHK ikke er mer og ikke kan drives lenger. Styret fikk fullmakt til å forhandle med Bymuseet Fredrikstad og Østfold Fylke, formann tar kontakt med rette vedkommende, og resultatet belyses på neste årsmøte.

Valget ga følgende resultat:

Verv Navn Valgt for 1 eller 2 år
Formann Kåre Martinsen 2 år
Kasserer Thorleif Karlsen 2 år
Sekretær Kolbjørn Karlsen 2 år
Redaktør/ styrem. Erik Leister 2 år
Styremedlem Finn Uteng 2 år
Varamedlem Victor Short 2 år
Varamedlem Asbjørn Arvesen 2 år
     
Gjenværende i styret er ikke på valg:    
Viseformann Kolbjørn Karlsen 1 år
Styremedlem Kjell Paulsen 1 år
Styremedlem Bjørn Jørgensen 1 år
Varamedlem Kai Jacobsen 1 år
Revisor Terje Haraldsen 1 år
Valgkomité Jan Eriksen & John Kjærre 1 år
Festkomitén - Velges for 1 år Kjell Paulsen - Bjørg Karlsen
Inger Mikalsen - Erna Martinsen
Kåre Martinsen - Hans Lunderød
1 år

Eventuelt: Asbjørn Arvesen fortalte fra møte i Hvalfangermuset i Sandefjord ang. temaet ”Førstereis”. Asbjørn overleverte også fullstendige tegninger av SOUTHERN ACTOR til formann.

Erik redegjorde om trykking og priser ang. KASKELOTTEN. Kolbjørn orienterte om mulige turer; Shetland - og Gøta Kanal. Det blir mer om dette i neste KASKELOTTEN.


Det er ikke så enkelt bestandig…

Den tradisjonelle vår-turen blir i år utsatt til høsten i forbindelse med besøket vi får fra Sandefjord.

SOUTHERN ACTOR vil legge turen til Fredrikstad, Gamlebyen i månedskiftet august/ september.

ØHK vil da legge opp til en organisert tur med buss slik at vi på en eller annen måte kan ta Color-Line Sandefjord - Strømstad, eller omvendt.

Dette vil bli annonsert i KASKELOTTEN i augustnummeret.


Miniatyrskip ved Esben Ronander

Mitt navn er Esben Ronander. Jeg har tilholdsted i Tønsberg, og er innehaver av en nettside som heter: www.miniatyrskip.no

Jeg prøver med denne siden å formidle og ivareta noe av den norske kystkulturtradisjonen. Har i den forbindelse bygget to hvalfangstfartøyer, Nortreff og Gos 5 Disse får jeg bygget etter norske tegninger i Vietnam,. Disse blir laget i serier på 10 stk av gangen. De er begge 100 cm lange.Kan også få bygget Star-1, da denne er nesten identisk med Nortreff. Er også på utkikk etter noen som kunne være interessert i Southern Actor.

Dersom interessen er stor nok vil jeg også bygge denne. Dersom dette kunne være noe av interesse for dere, så ta gjerne kontakt på mail eller telefon 901 18 869.
Båtene kan sees på min nettside, men det ligger flere bilder på denne adressen http://www.finn.no/butikk/miniatyrskip/

Vil gjøre oppmerksom på at bildene på denne siden er prototyper, og de siste korreksjonene var ikke foretatt da bildene ble tatt.

Vennlig hilsen
Esben Ronander


Turer i august og september 2010

GØTA KANAL - 18. - 21. august.

Det inviteres herved til sommertur i herlige omgivelser.
TEMAREISER – vil sende ut en folder med påmelding til alle medlemmer.

Hold av 18. – 21. august til en kanaltur – melder Kolbjørn Karlsen

Videre melder Kolbjørn om en tur til Shetland at han har sendt brev til sin kontakt i øyriket.
Denne turen vil finne sted i september

Det vil bli gitt mer opplysninger i KASKELOTTEN - i august.

Kaskelotten nr. 66

Kaskelotten nr. 66: Februar 2011 - 18. årgang

Skal bore etter Whisky i Antarktis

Avisutklipp: Østlendingen 17. november 2009

Eierne av et skotsk whiskydestilleri vil bore i isen i Antarktis for å finne igjen et parti whisky som har ligget der siden en ekspedisjon i 1909.

For hundre år siden tok den britiske polfareren Sir Ernest Shackleton med seg to kasser whisky, fra produsenten Mc Kinlay and Co., på en ekspedisjon til Antarktis.
Ekspedisjonen ble oppgitt, og whiskyen ble liggende. Whiskyen er nå frosset fast i isen, og eierne av destilleriet ønsker nå å finne brennevinet. Målet skal etter sigende være å prøvemake whiskyen for å se om det kan være aktuelt å relansere den.

New Zealands Heritage Trust har sagt seg villig til å hente opp noen flasker ved å bore i isen, men største delen av whiskypartiet vil måtte forbli i Antarktis som et kulturminne.

(NTB- AP)

Er det noen som vet noe mer om dette "whiskyprosjektet"? – ta kontakt med Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..


Fra THOR – GLIMT oktober 1962 som er et jubileumsår for Thor Dahl

Han var grosserer og skipsreder født 28. mai 1862 – døde 15. april 1920

75 år har gått siden 1887 – mangt har skjedd, mange har hatt et en arbeidsplass i dette rederiet. Inntjeningsevnen til rederiet har nok over sikt vært god – mye har blitt gitt i gaver og verdier er bygd opp. Etter bestemmelse i Thor Dahls testamente ble det gitt ca. 1,2 millioner kroner til forskjellige gode formål og gaver.
Denne tradisjon ble ført videre av hans etterkommere.

I 1917 ga konsul Lars Christensen hvalfangermuseum til Sandefjord by. Det ble innvieet 23. mai 1917, - oppført etter tegning av arkitekt Grimnes.

Bjørn Jørgensen og Kjell Paulsen har bidratt med stoff fra rederiavisen Thor Glimt. -Mange takk


Hentet fra "THOR – GLIMT" – Jubileumsnummer - 1. oktober 1962

1887 – 75 år - 1962

Til leserne av "THOR – GLIMT"

Som man vet så er hvalfangsten for tiden inne i en meget alvorlig krise, og det ser heller ikke særlig lyst ut på fraktmarkedet. Vi hadde derfor opprinnelig tenkt å la vårt firmas 75-års jubileum passere i stillhet, men efter at det blev endelig besluttet å sende ut THORSHØVDI – og THORSHAVET ekspedisjonene har vi bestemt oss for å markere dagen ved å sende ut et ekstranummer av THOR – GLIMT.
Vi benytter anledningen til å takke alle som er ansatt i vårt firma med tilknyttede selskaper, - det være seg til sjøs eller til lands, for godt og tillitsfullt samarbeide.
H. Winge Sørensen Lars Christensen jr.

Sandefjord september 1962

(Avkortet og tilpasset KASKELOTTEN)

Firma Thor Dahl 75 år - 1887 - 1962

Det firma som i dag (01.09. 1962) heter A/S Thor Dahl begynte sin virksomhet i Sandefjord for 75 år siden. Det var nemlig den 1. oktober 1887:
Annonsen så slik ut:

Min idag i Hr. Walbys Gaard ved Torvet aabnede Skibs & Husholdningshandel tillader jeg mig herved at anbefale paa det bedste.

Gode Varer. Billige Priser.

Sandefjord den 1ste Oktober 1887

Thor Dahl

Thor Dahls skips- og husholdningshandel har gjennom årene utviklet seg til en moderne foretning. Avdelingen for skipshandel leverer varer til norske og utenlandske skip i inn- og utland fra store, oversikligere lagre.( 1962 ).

Skips- og husholdningshandel utgjorde kun en liten del av det som var Thor Dahls – shipping geskjeft. Foretningen har beliggenhet ved kaia hvor SOUTHERN ACTOR ligger.

Nå i jubileumsåret 1962 - tenker vi på hvalfangst og skipsfart. Skiphandleren ble etter hvert kjent med bottlenose fangsten i årene fra 1880 til 1890 – så ville han selv være delaktig, men lønnsomheten var nok ikke som forventet, da det ble nedgang i bestanden.

Men – hvalfangsten i antarktisk ble derimot mer lønnsom, i jubileumsåret 1962 – sendes ekspedisjonene Thorshøvdi og Thorshavet syd over.
1. januar 1913 gikk det personlige firma over til å bli et aksjeselskap; det var tre aksjonærer – Thor Dahl, Thor Dahl jr. og Ludvig Knutsen, styreformann var Thor Dahl.
Etter hans død i 1920, ble hans svigersønn konsul Lars Christensen syreformann i A/S Thor Dahl.

Firmaets rederivirksomhet begynte for alvor i 1920-årene i tilknytning til hvalfangsten idet man trengte tankbåter på 3.000/ 4.000 tonn dw.
Til å bringe forsyninger av brenselolje til feltene ved Syd Georgia, Syd Shetland og Australia, - og til å frakte hvaloljen hjem.
Det ble etter hvert flere tankskip til oljefrakter uavhengig av hvalfangsten, og til dry cargo ship.

Jubileumsåret 1962 – består av:
Thor Dahls Hvalfangerselskap A/S
Aktieselskapet ØRNEN
A/S ODD

Rederiets flåte:

  • 2 hvalkokerier 48. 363 t.dw.
  • 11 tankskip 231. 945 t.dw.
  • 10 dry cargo skip 98. 457 t.dw.
  • 26 hvalbåter 16 .002 t.dw.
  • 2 tankbåter er under bygging 87. 900 t.dw.

Ansatte i firmaet/ rederiet: 2 607 personer.
Sandefjord er å regne son en liten by med 7 000 innbyggere.

Litt historikk: I 1887 drar syv fartøyer (seilskuter) på selfangst, med en samlet besetning på 409 mann, derav 50 skyttere. Det kan nevnes at det var 600 gjester på byens bad.
Maleren professor Hans Gude besøkte også badet, dette året.

Grunnlaget for Sandefjords eksistens hadde i alle år vært trelast, skipsbygging og skipsfart.

...Thor Dahl var en flittig annonsør i "Sandefjords Tidende" Han la stor vekt på handel med byens husholdninger. Når det gjaldt å skaffe seg leveranser av proviant og rekvisita til sel- , bottlenose- og hvalselskapene eller koffardi - flåten, måtte man anvende andre metoder. Først og fremst gjaldt det å bearbeide rederen gjennom bekjentskap eller vennskap, dernest at kjøpmannen hadde ledig kapital til å tegne eller kjøpe skipsparter, eller aksjer mot til gjengjeld å få leveranser.

16. mars 1900 herjet en brann i Sandefjords sentrum og 55 gårder strøk med, blant dem var Thor Dahl. Han var tidlig på pletten med følgende annonse "Min Butikforretning fortsetter i min Bakbod i Langgaden og anbefales som vel assortert".

Pakkboden ble nemlig reddet, ved at en ung sprek sjømann satt skrevs over taket og pøste vann over den. Forretningen hadde fram til 1911 forskjellige adresser.
Siste stopp ble det vi kjenner i dag, Thor Dahl på "brygga".

Sandefjord hadde fått sitt første hvalfangstselskap "Håpet" i 1880.
I 1904 var det 29 norske hvalfangsselskaper, derav 11 hjemmehørende i Sandefjord. Fangsten forgikk på feltene ved Island, Færøyene, N. Shetland og Svalbard.
På Finnmarkskysten gikk det dårlig, i 1904 gikk staten til fredning av hvalen langs norskekysten.
Byens hovednæringsvei, hvalfangsten, kom i vaskligheter i årene fra 1900 til 1905.

Det ble i disse kriseårene at grunnlaget ble lagt for den ekspansjon som fra 1905 til 1910 omskapte den norske hvalfangst fra å være en provinsforretning til å bli en bedrift med arbeidsfelt på den andre siden av kloden, i Antarktis.

Thor Dahl ble etter hvert byens største skatteyter.
Hva er bottlenose? Bottlenosehvalen - nebbhvalen er den nest største av tannhvalene. 6 – 8 meter lang, den gir ca. ett tonn olje.

Redigert og tilpasset KASKELOTTEN.

Rederiavisen THOR GLIMT til Thor Dahl har selvsagt Kjell Paulsen komplett. Det vil bli en del tabeller og tall.

Lønninger fra rederiavdelingen 1945 til 1961:

Tilhørende Bryde & Dahls hvalfangerselskap A/S

THORSHAMMER: 12215 brt., 16050 tdw. 775 hk. Levert sept.1914 fra Suderland som tankskipet SAN NAZARIO til Egle oil Transport Co LTD, London. Kjøpt ab Bryde & Dahl 1928 for 100.000 pund, bygget om til hvalkokeriet THORSHAMMER ved Framnæs i 1928/ 29.
Nortraships flåte under krigen. Modernisert i Belfast somrene 1947 / 48 / 49 . Siste sesong 61/ 62 og solgt til opphugging i La Spezia august 1962.

THORSHAVET: 17081 brt., 21858 tdw., 2x B&W 6500 hk. Levert okt. 1947 fra Harland & Wolff LTD, Belfast til Ørnen.
Forlenget 44fot, til 644,1 ft – i 1955 til 19168 brt. I sammenhegde fangst fra
47/ 48 til 66/ 67. Solgt til Astra Overseas Fishing Ltd., Nassau. Bygget om ved Framnæs til fabrikkskip for fiskemel, - omdøpt ASTRA. Sank 17. april 1974 etter kollisjon ( pårent av et Japans fartøy), utenfor Guinea.
- ( se KASKELOTTEN nr. 19 2000)

THORSHØVDI: 18361 brt., 23250 tdw., 2x B&W 7400 hk. Levert okt. 1948 fra Burmeeter & Wain, København til ODD. I fangst 48/ 49 til og med 64/ 65, unntatt 52/ 53. Solgt okt. 1966 Aker-gruppen for ombygging til boreskipet DRIILLSHIP, senere som STAR I. Igjen DRILLSHIP, SONDA og IJ W BATES. Opphugget 1985 i Thailand.
- ( se KASKELOTTEN nr. 34, 2003)


Tur til Syd-Afrika?

Da jeg har fått noen forespørsler om nevnte tur, vil jeg lufte det for medlemmene først og fremst, - og andre som kanskje vil være med til gamle "jaktmarker".
Det er fint om dere gir en tilbakemelding, slik at jeg kan se om det er noen interesse for en slik tur.
Deretter vil jeg arbeide fram en reiseplan – samt priser. Dette blir så sendt til dere som jeg hører i fra, en prat om det hele vil selvsagt ikke være bindene

Dere treffer meg på telefon 69 32 29 32. Jeg har da mail også: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Så vil jeg ønske alle våre medlemmer med familier et riktig godt nyttår.
Og takke for godt samarbeide.

Hilsen formann i ØHK
Kåre


AMBRA... hva er nå det?

Den ble i sin tid benyttet ved fremstilling av visse parfymer. Ambra er meget verdifull – ett hekto ambra ga 100 liter parfyme – og prisen var eventyrlig. I 1913 reddet et konkurstruet hvalfangerselskap seg på funn av store mengder ambra.

Ambra finnes i klumper med forskjellig form og størrelse, fra 14 gram eller flere hundre kilo.
Når den først støtes ut eller fjernes fra hvalen, er stoffet blekt hvitt på farge (noen ganger med svarte årer), mykt og med en sterk lukt av avføring.

Ambra oppstår som en galleaktig sekresjon i fordøyelsessystemet hos spermasetthvalen. Den kan finnes flytende på havet, eller i sand nær kysten. Siden nebbene til kjempeblekkspruter har blitt funnet i ambraklumper, har vitenskapsmenn teoretisert at hvalen produserer stoffet for å beskytte innvollene mot harde, skarpe objekter den har fått i seg.

Det er utdrag fra DEN MODERNE HVALFANGST HISTORIE bind 2 som her gjengis:

...Som før nevnt ble den første forsøkfangst ved Australia foretatt av
A/S Laboremus med bark MIMOSA ( ex Roald Amundsen) og hvalbåten HOBART. . . . alt lå til rette for en regningsvarende ekspedisjon med lang fartstid foran seg – og for øvrig med et gunstig fangst felt. Turen endte med et underskudd på 84. 017kroner. MIMOSA gikk fra Sandefjord 20. september 1911 og var ved Tasmania 10. januar 1912.
Det ble fanget noe spermhval, og i en av dem fant de ambra – som reddet underskuddet til å bli større.

A/S The Antarctic Whaling Co., hvis kokeri POLYNESIA ga en kort gjesterolle I australsk farvann, mislyktes også med 25 hval – 480 fat.
Det ble likevel en økonomisk suksess, de fant , de fant – i hvalfangsthistoriens tid den største ambraen i en hval, det skjedde på selveste julaften 1912 på
450 kg ambra i en spermhval.

Denne "klumpen" ble assurert for 500.000 kroner og sendt hjem. Ambrapartiet ble solgt for £ 23.000 ,- beløpet vil bli utbetal i London 12. april 1913. Jubelen ble sluppet løs: "Man besluttet å innfri selskapets aksepter etter hvert som disse forfalt samt annen gjeld etter hvert som innkomne midler tillater".
Da klumpen fra POLYNESIA kom til London, sies det at den sprengte markedet helt.

21. desember 1953 fant de en tilsvarende ambraklump på 926 lbs. På SOUTHERN HARVESTER.


42 nye hvalbåter

Vi må tilbake til hvalfangsten og se litt nærmere på utviklingen i denne siden fellesdriften for de norske selskapene opphørte i 1948.

Dette har redaktøren aldri hørt om – hvem kan redegjøre for det i neste KASKELOTT?
Rederiet hadde den gang to nybygde kokerier THORSHAVET og THORSHØVDI i tilegg til THORSHAMMER. Arbeidet med å skaffe mer moderne hvalbåter pågikk. På grunn av den økende konkurranse på feltet og på grunn av at hvalene stadig ble mer sky.

Det måtte tas et kraft tak for å bringe hvalbåtmateriellet opp på konkurransedyktig nivå.

Hvalbåtene som man hadde igjen etter krigen, ble for små som fangstbåter og måtte gjøre tjeneste som bøyebåter.
De første hvalbåtene etter krigen kom fra Smith´sDock Company Ltd., Middlesbrough, og viste seg meget gode i fangst. På Thorshøvdi-ekspedisjonen 1948/ 49 gjorde de to nybygde hvalbåtene THORBRYN og SYVERN det meget godt.

Nå vil noen hevde at det kommer ann på hvem som står bak kanonen. Vel, - en god skytter får også hval med en dårlig båt, men det har vist seg viktig å ha kombinasjonen god båt/ god Skytter..

A/S Thor Dahls selskaper har etter krigen i alt fått 42 nye hvalbåter. Store investeringer. Og et annet moment man har lagt vekt på; utdanning av nye skyttere, prøve unge, lovende fangstfolk.
Man har holdt ”skytterskoler” på feltet med eldre, erfarne skyttere som lærere. Noen av de etterkrigsbygde damp-hvalbåtene, viste seg å bli for små i konkurssen, - det gikk mot motor-hvalbåter.

Og så måtte de førte etterkrigsbygde hvalbåter over i bøyebåtenes rekker, - så som THORBRYN og SYVERN .

I jubileumsåret 1962 har rederiet følgende motor – hvalbåter:
ENERN, THORGEIR, THORØNN, THORSLEP, TORDØNN, THORIS, THORGRY og THORGLIMT.

Kaskelotten nr. 68

Kaskelotten nr. 68: September 2011 - 18. årgang

Høstfest på Mandstad Vel

Fredag 30. september 2011 blir det høstfest på Manstad Vel klokken 1900.

Det blir servert snitter og en drikke kr. 200,- pr pers.
Einar spiller opp til dans!
Loddsalget er viktig; det er med på å finansiere en del av festen gevinster tas i mot med takk!

Bindene påmelding innen 20. september til Thorleif eller Bjørg telefon 69 32 81 23

Det er plass til 60 personer.


Vårtur til Vestfold

Alle påmeldte til PELAGOS turen 24. mai 2011 var på plass ved respektive; avtalte stoppesteder fra Fredrikstad til Moss.
Det var et forrykende vær med regnbyger – og kraftig vind. Fergeturen Moss – Horten merket vi – sjøen gikk hvit. Meldinger tikket inn på mobilen at Sandefjord – Strømstad var innstilt på grunn av grov sjø og meter høye bølger.

Første del av turen gikk greit fram til Slottsfjellet museum. Herr kunne vi kjøpe kaffe og noe å bite i. Formann Fritz Halvorsen i Pelagos - Atlantic club ønsket oss velkommen, han orienterte om programmet videre.

Sekretær Tore Asplin tok oss med opp til byens høyeste punkt 65 m o h. Her fikk vi en fin historisk informasjon om stedet og byen Tønsberg.
Den norrøne formen av navnet var Túnsberg. Vokalen ú ble på norrønt uttalt omtrent som o i "ord" og "ost" i moderne norsk. Førsteleddet tún betyr sannsynligvis "innhegnet sted, gårdsplass", altså "tun". Andre mindre sannsynlige tolkninger av navneleddet er at det er avledet av keltiske dun som betyr "borg, befestet by" eller av engelske town, "by". Andreleddet berg sikter til Slottsfjellet. Formen Tønsberg ble tatt i bruk for mange hundre år siden.

I følge Snorre ble byen grunnlagt før slaget i Hafrsfjord. Tønsberg er Norges eldste by.
Byen feiret sitt 1000-års jubileum i 1871, og mange har hatt tiltro til Snorres tidfesting, bl.a. fordi man ikke har så mange alternative skriftlige kilder. Det nøyaktige årstallet 871 er basert på utregninger fra en av våre historikere midt på 1800-tallet.

Tønsberg var gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter i landet, flere konger residerte på festningen Tunsberghus som var blitt sterkt utbygget under Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Byen var også et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. I 1277 ble Sættargjerden undertegnet i Tønsberg, dette var et forlik mellom kongemakten og kirken. Olavsklosteret var trolig et høykirkelig maktsenter på denne tiden.

Mesteparten av Tønsberg ble"jevnet med jorden"under den store bybrannen i 1536 og byen lå nede i over hundre år.
Tønsberg tok seg opp igjen ved 1700-tallet og ble et viktig senter for norsk sjøfart og hvalfangst.

Denne historiske vandringen som vi fikk på Slottsfjellet med Tore Asplin som er sekretær i Pelagos- Atlantic Club var veldig interessant, - men voldsom vindfull.
Fra Fjellet hadde vi en fantastisk utsikt, Arne Paus tok ut rettingen til Engelsviken.
Vel tilbake i museet, ble vi guidet inn til Sven Foyns avdeling på museet. (Slå opp i KASKELOTTEN NR. 7 (1996) og nr. 22 (2001)).

Vi ble så behørig foreviget – fotografert i blåhvalens kjeft som er av en hvis størrelse, denne henger i taket og alle dens lemmer og små bein kan beskues.
Vi fikk en grei redegjøring om PELAGOS FORENINGEN. De hadde regelmessige samlinger. Noen vi i Østfold Hvalfangerklubb også burde fått til, det har vært forsøk på det for mange år siden – men det ble ikke noe av.

Dagens værmelding var fra morgenen av – regn og vind, det medførte til at Color Line fra Sandefjord til Strømstad ble innslit.
Thorleif"kastet"seg rundt og fikk bestilt middag på restaurant REDDNINGEN ved innseilingen til Tønsberg.
Det var en tidligere hvalskytter som var innehaver av stedet, god mat, masse flotte fotografier og gjenstander, ikke bare fra hvalfangst men også gjenstander fra lokale bedrifter som var nedlagt.

En alle tiders tur.

Vi får heller reise hver for oss en tur over fjorden utover sommer og besøke"Slappen"på Color Line.

Mange takk til Bjørg og Thorleif – og vår hyggelig Blå Buss sjåfør.


Hvordan var det i HVALFANGSTMUSEET

(i Gamlebyen, Fredrikstad) denne sesongen

Det har som vanlig vært åpent fra sist i mai til først i september.
Frivillig bemanning, det vil si at medlemmene blir satt inn i de dagene vi har åpent, så blir det en del bytting som foretas mann og mann i mellom, det ordner seg til det beste.

Skal vaktene legges om til neste år??
Er det flere som synes det er dumt å binde opp både lørdag og søndag (helgevakt) – synspunkter på dette??
Gi beskjed til Bjørn Jørgensen 69 32 44 21, det vil bli endret og vi trenger flere og"nye"medlemmer som kan stille opp.
Vaktene blir satt sammen slik at en som har erfaring fra tidligere vakter i museet - går sammen med en"fersking".

Thorleif tar inn oppgjørskonvolutten og dermed fått en fin oversikt om hvordan vakta har fortonet seg med salg av bøker, caps, lodder, DVDer og nyinnmeldte i ØHK.

Antall besøkende ligger på det samme fra år til år; rundt 1000 betalende. Voksne som betaler har med seg en til to barn (barn går jo gratis) dermed øker jo besøkstallet.
Barna fryder seg ved å se"Blåst Forut". Det er faktisk barn som har fått med seg sine"voksne"for å avlegge museet besøk ett par ganger på sommeren.


Utdrag fa boka: De seilte for Fredrikstad – Knut W Engebretsen.

...i 1944 ble jeg sendt om bord i hvalkokeriet SIR JAMES CLARK ROOS. Vi gikk fra Halifax til New York og derfra hjem via Methil og Belfast.
Vi hadde nå fått 17 nordmenn om bord som hadde vist kriminell adferd under utlendigheten – nå skulle de hjem for å få sin straff.

I Sandefjord mønstret jeg av, men jeg hadde funnet meg så vel til rette på fangstfeltet og om bord i"ROSSEN"at jeg etter krigen fortsatte i samme sporet – og fikk hele åtte sesonger med samme ekspedisjon. Jeg husker første gang jeg skulle gjøre tjeneste på hvalbåt i stedet for på koka.

Det var natt til lille nyttårs aften at kokken på en av hvalbåtene var blitt syk og måtte ha avløsning øyeblikklig.
Jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg via"kørja"hengende i en line og halt over fra det høye kokeriet og ned på den beskjedene hvalbåten. Jeg fant meg fort til rette om bord. Det var jo ikke alltid særlig bekvemt om bord på en så liten båt, - slingringa kunne være brysom.
Gunnar Johansen forteller videre om dyktige skyttere, jaktfeber, storslagen og forglemmelige naturopplevelser.

Kjøp og les boka: Flere sider med opplevelser fra feltet.

Andre utdrag fra boka:

En spesiell julekveld 1923 på fangstfeltet, fortelles av Alf Fredriksen fra Sarpsborg.
Etter at SIR JAMES CLARK ROSS i fem døgn hadde slept de fem hvalbåtene gjennom et isbelte på ca. 500 sjømil, kom vi endelig 20. desember ut i mer åpent farvann. Slepingen var slutt, og med hvalbåten STAR I I gikk vi et stykke foran de øvrige båtene for å utforske farvannet. Etter avtale skulle hele ekspedisjonen samles i Hvalbukta, inne ved barrieren. Ved passering av svær is mistet vi all forbindelse med de andre. Alene fortsatte vi vår ferd sørover gjennom vanskelig isforhold, og dagene gikk, lille julaften bakset vi fremdeles i svær is i Rosshavet.

I boksene minket det på bunkerskullet, proviant og ferskvann hadde vi heller ikke så mye av. Skulle dette bli langvarig var situasjonen alvorlig, så vi skjøt derfor noen seler på isflakene. Selspekket lempet vi i bunkersen for å spare på kullene, - leveren tok vi til mat.

Julaften var isen så svær at vi måtte stange oss fram med all den maskinkraft vi hadde.

Merkelig at skroget holdt, noen lekkasjer ble det jo. Klokken seks om kvelden lå vi stopp ved et isflak.
Der ble det holdt skipsråd og bestemt at julen skulle feires. Julestemningen var vel ikke så høy akkurat. Stuerten hadde tryllet fram et julebord som bød på mange overraskelser. Vi hadde midnattssol og mildt vær. Rundt oss lå is-ørkenens øde, det var is og atter is. Det så"mørkt"ut for oss – om noen dager ville vi være uten kull og mat. Klokken 2200 (julaften) skjøt vi opp nødraketter, i solskinnet hadde de nok ingen virkning, bare en stripe med grå røyk.

Senere på natten tente vi opp et svært bål på isflaket. Tauverk og selspekk gikk opp i røyk. Det viste seg senere at ingen av våre signaler var blitt sett. Ved middagstid første juledag brøt vi opp og fortsatte vår kamp mot iskolossene. Fra tønna ble det ivrig speidet etter land og røyk.

Ofte var vi ofre for de merkeligste luftspeilinger og synsbedrag. Endelig sent på kvelden fikk vi øye på den 100 fot høye Ross-barrieren. Isbarrieren som i sin kalde og øde ensomhet - er å regne for tristeste del av jordens overflate, men den ga oss mot og nytt håp. Nå kunne vi fortsette langs Sydpol kalotten, snart møtte vi åpent vann – og utover natten kunne utkikken melde: RØYK. Denne gangen var det ikke synsbedrag, men KOKA som lå i Hvalbukta.

Klokken 0500 neste morgen kom vi fram til"ROSSEN", hvor vi ble møtt med kraftige hurra rop. Gleden var gjensidig. Engstelsen for vår skjebne hadde vært stor. De øvrige hvalbåtene hadde vært på leting etter oss, og et stort depot med mat og kull var lagt ut på isen inne i Hvalbukta.
Depotet ble forsynt med et norsk flagg på en bambusstang, - så julaften 1923 vaiet det norske flagget lengst syd, og lengst nord var det norske flagget på skuta, MAUD til Amundsen.

Foruten SIR JAMES CLARK ROSS hadde Rosshavet-rederiet også et annet stort kokeri,"kjempen"C. A. LARSEN - som Alf Fredriksen uttykker det, med opphalingslippen i baugen. Det fanget mye i Rosshavet, en gang førte det en hvaloljelast hjem til en verdi av 9 millioner kroner.

Andre ekspedisjoner fanget også i Rosshavet, - det tok til med fangst i havene uten for også, og den pelagiske hvalfangsten fikk et veldig oppsving.
I 1930 ble gamle"ROSSEN"utrangert. det kommer under dansk flagg og fikk navnet FRATERNITAS. Nye"ROSSEN"ble et motorskip.

- Boka er å anbefale


50 år OSLO - KIEL

1961: 54 212 passasjerer - 2011: 1,1 millioner passasjerer

Siden 1847 hadde man hatt flere anløp i Norge fra Tyskland: Med damperen NORDCAP, det komfortable VIKEN, og mellom 1860 og 1870 med postskipet KONG SVERRE, eid av Det Søndenfjeldske Norske Dampskipsseskab. Imidlertid ble disse rutene brutt av den tysk-franske krigen. Først i 1926 ble forbindelsen gjenopptatt, med skipene KONG RING og KONG DAG. Før utbruddet av 2. verdenskrig i 1939 var også denne ruten blitt lagt ned, og Søndenfjeldske hadde mistet all interesse for trafikken.

Etter krigen lå over 80 prosent av marine- og verftsbyen Kiel i ruiner. De allierte truet med å demontere byens verft.
Norske redere, med Anders Jahre i spissen, kom verftene til unnsetning.

Med selskapet Kosmos, etablert i 1928, hadde advokaten Jahre tjent en formue på hvalfangst.
Siden 1934 hadde han bygd opp en diversifisert (allsidig) flåte. Da hvalfangsten gikk nedover, hadde Anders Jahre flere ben å stå på.
I Kiel satte de stor pris på rederen; siden krigens slutt hadde Jahre i årevis fylt opp Howaldt-verftets ordrebøker.

Det sies at et Jahre-skip i dokken (flyte/ tørr-dokka) var årsaken til at engelskmennene ikke demonterte verftet.
I 1958 hadde verftet i oppdrag å bygge 11 (elleve) tankere for Jahre. Det skulle vise seg at han likevel ikke hadde bruk for denne skipstypen. Howaldts direktør, Adolf Westphal, ville ikke gå med på avbryte oppdraget. Under prøveturen med tankeren JAWESTA ble løsningen unnfanget.
I samarbeid med Westphal og hans generalagent i Kiel samt daglig leder - omdannet Jahre oppdraget. Som erstatning for tankeren skulle man bygge et moderne passasjerskip på strekningen Oslo – Kiel.
Slik ble ideen til skipet KRONPRINS HARALD født.

Bygging av passasjerskip var ukjent"farvann"for Jahre. Men tanken for nye markeder sviktet ham ikke. Allerede i sitt første driftsår, 1961, overgikk KRONPRINS HARALD med 54.212 passasjerer og 8.286 biler alle forventninger. Første overfart var 22. april 1961 med mange æresgjester - med mange god ord.

Direktøren for Howaldt verftet sparte ikke på rosen:"Anders Jahre ga oss mot med sine oppdrag mot til å bygge opp verftet, - vi er ham evig takknemlig".
Feiringens høydepunkt, om bord, var da Jahre ble overrakt storkorset i
Forbundsrepublikken Tyskland fortjenstorden.

Linjen Oslo – Kiel utviklet seg sterkt i de følgene tiår, nye og større skip ble bygget i rask rekkefølge. Tre KRONPRIS HARALD og to PRINSESSE RAGNHILD etterfulgte hverandre.
I 1990 ble Jahre Line tatt opp i nyetablerte Color Line. Jahre døde som kjent i 1982, i en alder av 91 år.

Nok en visjonær reder, Olav Nils Sunde, markerte seg. Hittil har selskapet investert over 7,5 milliarder kroner i nye skip og havneanlegg, - dette er mest synlig i Oslo og Kiel.
Mellom de to byene går skipene COLOR FANTASY og COLOR MAGIC, verdens to største cruiseskip med bildekk. Dette var lønnsomt: I 2010 reiste 1,1 million passasjerer med de to skipene.
Det startet med 54. 212 passasjerer for 50 år siden.

Color Line gleder seg spesielt over to jubileumsgaver: Takket være sine topp
topp moderne fasiliteter er COLOR FANTASY og COLOR MAGIC, kåret til"året konferansehotell". Den verdensomspendende portalen Holidaycheck plasserer begge skipene på topp femlisten over verdens beste cruiseskip.

Hentet fra: NORSK – TYSK ØKONOMIMAGASIN CONNECT 02/ 2011.

Det er Anders Jahre stoff å finne i følgene utgaver av KASKELOTTEN:
Nr. 49 side 14, - 51 side 2, - 52 side 6, - 54 side 6, - 55 side 11,
56 side 6, - 60 side 7, - 62 side 1.

Nye tanker og ideer"ligger nok på tegnebrettet"– vi får følge med...

Fritids – reisemarkedet vokser dynamisks - det samme gjør transportbehovet. Miljømessige årsaker er med på flytte transport fra vei til skinner og sjø. Color line kaller det"miljøvennlig motorvei til sjøs"

Det var ikke så velig lenge siden toget ble fraktet fra Sverige til Danmark med ferge, - det var en gang det ble tatt med godsvogner fra Moss til Horten også. Red. anm. E Le.

KASKELOTTEN gratulerer med jubileet, og tenker på grunnlaget som var plattformen til hvalfangeren Anders Jahre.


Betaler 41 millioner EURO for en sopp

Den gråbrune soppen vokser på døde trær og finnes i skogområder over hele verden.

Olje- og gassprodusenten Wintershall invisterer 41 millioner euro i teknologiutvikling over en fireårsperiode. Schizophyllum Communis, soppens botaniske navn, skal brukes til mer effektiv oljeutvinning.
Når den tilføres næring utskiller soppen biopolymer, et biologisk fortykningsmiddel for vann. Vannet blir seigt og trenger ikke lett forbi oljen, men skyver den foran seg.

På denne måten kan en større mengde olje utvinnes enn det som har vært mulig med dagens teknologi. Fra dagens 30 – 40 prosent, antar Wintershall at de ved hjelp av polymermetoden kan hente ut opp til 45 prosent fra hver oljebrønn. Selskapet er en del av BASF, - verdens største kjemikonsern.

Soppen forskes på i laboratoriet i BASF i Ludwigshafen (Tyskland) og de første forsøkene skal utføres i Bockstedt i Niedersachsen i løpet av det kommende året. Nok et feltforsøk er ventet i 2018, fortrinnsvis ved oljeutvinning i havet...

Med den nye teknologien er Wintershall en interessant samarbeidspartner for en rekke olje oljeselskap.

Artikkelen er hentet fra NORSK / TYSK ØKONOMIMAGASIN CONNECT 02/2011.


Blåhval på over 30 meter veide fra 120 – opptil 160 tonn

Tunga var stor som en elefant – med en vekt på over tre tonn.

Hentet fra Magasinet"MOSS"1991. Forfatter M B Landstad.
Tilsendt KASKELOTTEN av Kolbjørn Karlsen. Takk skal du ha!

Havets rikdommer er enorme. Her er fisk så mye du vil ha. Hval var det i min (M B Landstad) tid nok av på Syd Georgia så vel som i Rosshavet og Weddelhavet, - men det er jo over 60 år siden.
Det er to måter å drive hvalfangst på. Enten fra en landstasjon eller fra et flytlende hvalkokeri – den såkalte pelagiske hvalfangst.

Jeg opplevde begge deler i løpet av en dobbelt sesong med overvintring. Ingen som ikke har opplevd alle årstider der nede vet hva for en naturperle disse øyene er. Der hvor Sydishavets stormer kan piske deg i kne, men også hvor solen kan steke som i norske høyfjell. Det er flere vulkanske øyer der nede, hvor hvalfangere har holdt til siden 1905. Der lå de fire viktigste hvalfangststasjoner:
Leith Harbour med Salvesens rederi. - Strømnes og Husvik Harbour med Tønsberg Hvalfangeri. - Størst av dem alle var Grytviken. C A Larsen anla denne stasjonen – som den første i 1905.

Navnet fikk stasjonen etter de gamle jerngrytene som hvalfangere hadde etterlatt seg på stranda – og som de hadde brukt til å koke ut hvaloljen i. Øya er en utbrent vulkan med over 3.000 meter høye fjell, naturen er mektig og vill.

Her på SG – eller bare Øya er det masse vis av sel og sjøelefanter som kommer hit for å føde! Det finnes i tusen på tusen av alle sorter pingviner; fjærpyntede klippe – og adelaidepingviner – og de majestetiske vraltende keiserpingviner, som kan bli over en meter høye og veie vel 35 kilo.

Det som kan overraske en fremmed på Øya må være at det finnes reinsdyr der.
Se KASKELOTTEN NR. 20/ SEPT 2000 SIDE 12. og nr. 23.april 2010 s. 10

Det var C A Larsen som hadde med seg 11 norske reinsdyr til S G i 1911. Voksne albatross kan en ikke få tak i, men albatrossunger – de smaker som kalvesteik! Bak vingespennet til disse kan seks mann"dekke"seg. Krill er små reker som er hvalens føde. Bardehvalens gap rommer noen hundre kilo der den svømmer inn i en krillstim og forsyner seg.
En nyfødt hval legger på seg opptil 100 kilo i døgnet.

Den politiske strid om øyenes overhøyhet var der, den gang som nå. Argentinerne så vi lite til, men det engelske forskningsfartøyet DISCOVERY krysset der nede hele sesongen.

Dit ned kom mange nordmenn, ikke for å bygge og bo, men for å tjene penger til studier eller hva det måtte være. Underveis opplevde man noe som satte sitt preg på en resten av livet.
Her var det ikke tale om hva man kunne, men hva man måtte gjøre for å overleve. På en måte en sorgløshetens tid, men overlatt til naturkreftenes brutale makt, hvor man måtte fungere eller dø.

Vi var med på oppdagelsen av Dronning Maud Land og Prinsesse Ragnild Land. Vi opplevde Weddelhavets umåtelige isskruende krefter, der hvor den engelske polarforsker Ernest Shackleton ble skrudd ned.

Etter et umenneskelig slit rodde og navigerte han sitt mannskap til Syd Georgia. Den pynten hvor han landet bærer i dag hans navn.

Her nede måtte du fange ditt eget vilt, hvis du hadde lov. Her kunne du sanke dine egne fugleegg hvis du ville ha litt variasjon i den reglementerte skipskosten.
Aldri har vel nordmenn hatt slike muligheter, og aldri har vel noen nasjon ødslet og ødelagt sine ressurser som vi gjorde den gang da hvalfangsten sto på sitt høyeste. Alle trodde at dette skulle vare evig, - akkurat som oljen i dag.

På S-G som andre steder i verden satte mossefolk sine spor. På Strømnes hadde ingeniør Hallvard Næss fra Moss Mekaniske Verksted bygget opp igjen en hvalstasjon som var tatt av et snøskred og kastet den langt opp på den andre siden av dalen. Kjemiker på stasjonen var ingeniør Leif Mürer, som siden kom til Idun Sprit- og Gjærfabrikk i Moss. Disse og flere traff jeg også senere her i Moss, men skipslegen Ragnvald Heyerdal fra Nes på Jeløya dro hjem føre oss andre. Som 31 åring døde han i en poliomyelittepidemi.

Nå ligger Øya der forlatt, nesten uten virksomhet der hvor så mange håp ble"født"og så mange drømmer ble drømt.
Forlatt, men også fortapt.

Fra samme magasinet MOSS"gjennfortelles"hva Frithjof Evensen har å berette fra Sydishavet.


Dverg spermasetthval

Hvalskytter Kåre Martinsen, Fredrikstad – Gamlebyen, hadde aldri hørt om denne vesle hvalen – han fant den på Wikipedia.

Men, ved etter tanke med hva han har sett av hval på de store hav minnes han å ha opplevd denne lille spermen – som Kåre trodde var en unge.
Den var helt alene, ingen flokk var så se rundt den. Merkelig.
I dataverden fikk Kåre Martinsen, mange sesonger som skytter, svar på hva han en gang hadde sett. Gå inn på Google. Dwarf sperm wahle.

Dverg spermen er ca. 2.7 meter lang og kommer opp i en vekt på 250 kg.
Den er mindre enn de større delfiner.

Arten beveger seg langsomt, blåsten er svak. Merker den noen i nærheten – som båt ligger den helt urørlig, følgelig kan den kun observeres i svært rolig sjø.

En annen art; Pygmy Sperm Whale er nesten umulig å få øye på, den har en større ryggfinne, men er mindre av vekst. Felles for dem er at de har noen krumme og skarpe tenner i overkjeven, mellom 14 og 26 tenner i underkjeven. De blir betegnet som"rotte nise"i Nedre Antillene. De lever ensomme og ernærer seg på blekksprut og krabbe.


Utklipp fra Aftenposten 19.02.2011 (NTB-AFP)

Japan stopper hvalfangsten i Antarktis

Japan oppfordrer Australia, New Zealand og Nederland om å gripe inn mot hvalfangstmotstanderne Sea Shepherd.
Japan stanser samtidig hvalfangsten i Antarktis ut sesongen.

Den Japanske utenriksministeren innkalte i går de tre landenes ambassadører for å informere dem om Japans syn.
- Det er ekstremt beklagelig at de ødeleggende aksjonene fra Sea Shepherd ikke ble forhindret, sa utenriksminister Seiji Maehara.
De tre landene tillater at gruppens skip bruker deres havner og flagg.


Antarktis - En eventyrlig seilas

Stein P. Aasheim og Arna Nævra
Utgitt i 2007 - NRK Aktivum AS

Denne boka kom jeg over i våres – ca 220 sider med fine historier fra Syd Georgia – Ernest Shackleton (1874 – 1922). Flotte store bilder fra Sydisen.

Jeg vil gjengi noen fakta opplysninger som er"innrammet"i boka ved forskjellige avsnitt:
Falklandsøyene ligger 15 000 km fra London og 800 km fra Argentina. Britene fører eierskapet tilbake til øyas oppdager, John Davis i 1592. Mens argentinerne hevder at det var spanjolen Amerigo Vespucci som oppdaget øyene i 1502, og at de derfra etter hvert kom på argentinske hender på første halvdel av 1800-tallet.

Britene okkuperte øyene i 1833 og har vært der siden – til protest fra Argentina.
I 1982 invaderte Argentina Falkland, da var Margareth Thatcher statsminister i Storbritannia. Krigen varte i 72 dager; 649 falne argentinske soldater – 255 britiske og tre sivile falt i denne krigshandlingen.

Ett av bildene viser et styrtet helikopter: (Bilde tekst) 2. april 1982 angrep Argentina Falkland, som britene hadde kontrollert siden 1833, - med 8 000 soldater. Britene svarte med 100 skip og 27 000 mann. Argentina kapitulerte etter 72 dager.

De gamle seilerne mente at sjøfolk som omkom på havet ble reinkarnert i albatrossen.
Det er ikke uvanlig at fuglen kan bli 50 år gammel. Den kan tilbakelegge
15 000 km i løpet av en måned. Den er helt avhengi av vind for å fly, i vindstille må den bare sette seg på havet å vente.

Æres den som æres bør. Kaptein James Cook var raus sånn. Den første som fikk sitt navn knyttet til et landemerke i Antarktis var en drukkenbolt av en matros; 20 år gamle Thomas Wills. Det var han som ropte"land i sikte"14. januar 1775, og siden har det stått Willis Islands på kartet der hvor europeerne hadde sitt første møte med Syd Georgia.

Kapitelet: Det norske hvalfangsteventyrer (fra ANTARTKTIS boka)

Fra fakta "innrammingene" i boka:
Hvalfangerne var her for å arbeide og tjene penger. Deler av lønnen var akkord-basert. Opptil 10 000 mann var i sving i Sørishavet hver eneste sesong etter at den pelagiske hvalfangsten begynte, med fabrikkskip hvor både fangst og produksjon foregikk langt til havs.
Det samlede antall gjennom alle år er det ingen som vet. Syd Georgia er en del av Norges kulturarv.

Fotografi av PETRELL: den ble bygget hvalbåt i Oslo 1928, men ble brukt til selfangst de siste årene den fløt. I mange år lå båten som et vrak ved kai i Grytviken, inntil den ble trukket inn på land som et minne om en tid som aldri vil komme igjen.

Ishavsskipper C A Larsen fra Østre Halsen I Vestfold gjør sin entré med sitt berømmelige sitat: "Vi får flytte vors gutter, et stykke - fra Nordpolen og til Sydpolen så om "ntrent"
I 1892, 32 år gammel, seilte han til Antarktis for å kartlegge mulighetene for hvalfangst.

Ekspedisjonen var finansiert av skipsreder Chriten Christensen, Sandefjord-mannen som skulle bli en sentral aktør i Sørishavet. Larsen førte JASON, som fire år tidligere hadde frakter Fridtjof Nansen til Grønnland da han foretok sin berømte kryssing av innlandsisen og plutselig gjorde Norge til en polarnasjon.

Fotografi av kongepingvin i St. Andrews Bay – 150 000 pingvinpar.
Foreldrene finner til bake til ungene ved å gå etter lyden.

Ernest Shackleton (1874 – 1922) er mest kjent for Enduranse- ekspedisjonen fra 5.november 1914 til 20. mai 1916 og den dramatiske båtturen fra Elephant Island til Sør Georgia med påfølgende kryssing av øya.

Mindre kjent ar at han i 1909 bare var en "hårsbredd" fra å snappe sydpolpunktet foran både Scott og Amundsen.
Han måtte snu da det gjensto bare noen få dagsmarsjer.
Ingen kan reise gjennom farvannet utenfor Den Antarktiske halvøy uten å forholde seg til Shackletons ukuelige vilje til å overleve

Kaskelotten X-tra

Kaskelotten Ekstra Utgave: August / September 2001 - 8. årgang

Kaskelotten Ekstra Museums Utgave

Denne utgaven av klubbavisen Kaskelotten er noe tilpasset dere besøkende på kaia i Gamlebyen. Kaskelotten nr. 25 ble sendt ut først i august til medlemmene.

Østfold Hvalfangerklubb ønsker velkommen til en skikkelig hvalfangerprat og omvisning på det eneste fartøyet som har overlevde det første norske oljeeventyret.

”Southern Actor” har sin hovedbase i Sandefjord, og er et museumsskip, det drives av mange tidligere hvalfangere som nå er pensjonister,- riktige ildsjeler!

Det er Sandefjord Kommune som står for den daglige drift, -men, med hjelp fra Hvalfangerklubben i Sandefjord er det mulig å gå på tokt til Gamlebyen i Fredrikstad, samt andre byer og steder.
Entusiastene,- de pensjonerte hvalfangerne er helt og holdent Sand-fjord Kommunes beste samarbeidspartnere!
Det satses på salg av ”effekter” og charterturer så hvalbåten kan leve videre, i mange sesonger til!


Historien om Østfold-hvalfangerne

- utformes i disse dager av undertegnede, Torbjørn Ødegaard. Et par kapitler er allerede så godt som ferdigskrevet, det ene om krigsseilerne som dro på hvalfangst i 1945 og det andre om Onsøy-hvalfangere i Durban.

Jeg har et par meldinger til alle medlemmene i klubben: Det er veldig viktig at dere sender meg hvalfangstbilder med dere selv som motiver. Legg ved bildetekst slik at jeg kjenner dere igjen. Alle fotos blir returnert etter hvert. Kjenner dere til at hvalfangstbilder eksisterer i andres eie, ville det være veldig bra om dere selv kunne ta et initiativ til å få disse registrert og deretter sende dem til meg.
Inntil nå har jeg besøkt ganske mange hjem. Ofte er bildene spredt, lånt ut og gitt bort. Det er viktig at jeg får anledning til å kopiere bildene før det skjer.

Om intervjuene: Jeg har ringt en del. Flere skal kontaktes igjen, mange har jeg ennå ikke kontaktet. Har dere noe på hjertet, noe som dere synes bør komme med i boka, så ring meg. Spesielt er jeg interessert i historier fra Durban og andre steder i Afrika. Er det noen som forresten vet hvor Linga-Linga er?

Jeg regner med på ha et manus klart i løpet av høsten med påfølgende trykking, slik at boka ligger klar i desember. Bilder og gode historier har en selvfølgelig plass, mindre om selve den tekniske delen av historien, som jo er gjentatt i alle andre bøker. Dette er ingen bok om hvalfangst, men om hvalfangere!

Jeg gjør også oppmerksom på at dette ikke blir noen ”skryte-bok”, heller ingen mimre-bok i husker-du-stil. Jo, vi tar med noen gode fangsthistorier, men den enkeltes refleksjon der og da er like viktig. Derfor ønsker jeg å få tak i mer brevmateriale som kort, hilsninger og ordinære brev hjem. Er det noen som tør å åpne brevbunken, så send meg noen kopier – dersom dere aksepterer publisering.

Til slutt vil jeg si noen om bokens disposisjon: Ca 10 kapitler hvor vi følger de lokale hvalfangere – fortrinnsvis fra Saltnes, Lervik, Engelsviken og Hvaler – gjennom en sesong. Intervjuer med hvalfangere til hvert kapittel i tillegg til min tekst. Små anekdoter. Til slutt kavalkade med oversikt over hva som skjedde med østfoldingene i isen år for år. Bilder: cirka 200.

Beste hilsen
Torbjørn Ødegaard
Tollbodgata 36 b
1632 Gamle Fredrikstad
Tlf. 69 32 44 39
E -mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.


DENOFA , BORGAR, Sarpsborg Mek. verksted, Glomma Mek.

Fredrikstad Mekaniske Verkstad – og mange flere bedrifter med disse ga arbeide til en stor del av befolkning i Østfold. Det er snart glemt hva som var drivkraften for hvalfangsten og det hvalfangerne bedrev 7 måneder av året; god fortjeneste til alle parter. Velstanden vokste her i landet.
Grunnlaget for de nevnte bedrifter ble en direkte følge av hvalfangs-ten, det er nok dessverre glemt.
Vi som ennå kjenner realitetene til dette ”jeger-folket” og som ennå er en del av denne yrkesgruppen, vi må fortelle dem om hva det inne-bar,- bare de tar seg tid til å lytte (og lære) før det er for sent.


Southern Actor

Levert september 1950 fra Smith`s Dock Co Ltd, Middelsbrough til Salvesen. - 439 BRT 158.8 /27.6/ 14.1 ft T3 1800 ihk.
Fanget alle sesonger med Southern Harvester, unntatt 60/61 fra Leith og den siste med Venturer i 61/62. Solgt mars 1964 etter lengere tids opplag i Melsomvik for kr. 160.000,- til Elling Aarseth & Co, Ålesund, men først registrert som norsk POLARBRIS 8 juni 65.
I fangst fra Skjelnan sommeren 1965. Overført i 1969 til K/S og registrert i Tromsø. Fangst hver sommer, senest 1971. Gikk i opplag i Ålesund høsten 1971 og solgt i april 1975 til Industria Ballenera SA, Vigo og satt i fangst som IBSA UNO . Var i drift til 1985, sist som ITAXA III. Solgt til opphugging i Cee, Spania 1989, men ble reddet til bake til Sandefjord som museumsbåt høsten –89.
Først midlertidig omdøpt Pingvin, men under fullstendig restaurering tilbake til opprinnelig stand som Southern Actor.


Sørlendingen Chr. Salvesen

Hentet fra tidsskriftet Hvalfangstliv – årsrevyen 1960

Den 10. desember 1909 tauet ”Selma” inn den første hvalen som ble flenset på Leith Harbour.
S/S ”Starlight” ankom Syd Georgia den 13. september med utstyr til den nye stasjonen. ”Coronda” kom til Leith Harbour den 30. novem-ber med de første hvalfangerne og hvalbåten ”Swona” sluttet seg til ”Selma” like etter. De to hvalbåtene fanget 527 hval den første sesong-en, hovedsakelig knøl. Oljeproduksjonen ble 16.000 fat olje.
I løpet av de 50 år Leith Harbour har vært i drift, har stasjonen kontinuerlig måttet utvide og forbedre fabrikkanlegget, lagerhus, mannskapsbrakker osv. Særlig etter annen verdenskrig har Chr. Sal-vesen & Co. investert betydelig beløp på Øya. Nytt moderne verksted, kraftstasjon, nytt fryseanlegg, laboratorium samt ny kino.

Det overvintrer mer enn 350 mann her på Leith hvert år.
Etter at Salvesen overtok Strømnes etter krigen har også denne sta-sjonen gjennom gått en rivende utvikling. En ny flytedokk, nye solide kaianlegg og en kraftstasjon er oppført. Leith og Strømnes tjener ikke bare som fangststasjon, men i like høy grad som opplagshavn for Chr. Salvesen & Co`s isbåter – det er rederiets pelagiske fangstbåter som overhales og repareres ved stasjonen mellom sesongene. De vel 350 overvintrende mannskaper har fullt opp å gjøre med å få hvalbåtene fangstklare til kommende sesong. Når ”SOUTHERN VENTURER” og ”SOUTHERN HARVESTER” seiler sørover om høsten og har tatt inn brennselolje i Aruba eller Curaco, settes kursen for Syd Georgia for å ta om bord utstyr samt ferskt vann, før de pelagiske ekspedisjonene går til fangstfeltet.
På Leith Harbour er arbeidsstokken ca. 50 % norske og 50% britiske mannskaper. Nordmennene ble etter hvert flinke til å prate engelsk, engelskmennene ble flinke til å gå på ski med dyktige instruktører,- en til hver, de ble også flinke til å prate norsk!
For utenforstående kan det fortelles at alle hvalbåtene og de flytende hvalkokeriene til selskapet til Salvesen er gråmalte og heter noe med ”SOUTHERN” . Nå er det kun ”SOUTHERN ACTOR” som er en lev-ning av dette hvalfangerselskapet. Det eies og driver av Sandefjord Mu-seeme – Hvalfangermuseet
Det er et spørsmål fra maskinrommet på ”Actor”: KOKOSMATTER til å legge på dørken ønskes! Har du en å avse? Ta den med om bord.

6152 norske hvalfangere i år – 1960 - 665 færre enn i fjor.
The International Association of Whaling Companies kan melde at reduksjonen skylles at ”SUDERØY” – ekspedisjonen ikke ble sendt ut.


Østfold Hvalfangerklubb

Østfold Hvalfangerklubb er en gjeng med tidligere hvalfangere som kommer sammen noen ganger i året, hvor vi mimrer og minnes de ”gode tider”.
Det startet med et beskjedent antall i underkant av 50 mann i 1993. Medlemslista på nest siste side kan du studere, og finne ut at vi er ca. 180 i dag.

Styret består av (valgt 14. mars 2001):

Verv Navn Telefonnummer Sted
Formann Hans Martin Hansen 69 39 08 54 Fredrikstad
Viseform Kåre Martinsen 69 32 29 32 Fredrikstad Øst
Kasserer Thorleif Karlsen 69 35 15 25 Gressvik
Sekretær Erik Leister 69 39 07 10 Fredrikstad
Styremedlem Victor Short 69 26 84 77 Moss
Styremedlem Birger Syversen 69 33 32 17 Saltnes
Styremedlem Finn Uteng 69 32 77 31 Gressvik
Styremedlem Kjell Paulsen 69 33 34 02 Engalsviken
Styremedlem Bjørn Jørgensen 69 32 44 21 Fredrikstad Øst
Styremedlem Oddbjørn Falkensten 69 25 04 68 Moss
Varamedlem Kai Jacobsen 69 13 65 45 Borgenhaugen
Varamedlem Kolbjørn Karlsen 69 25 33 70 Moss
Varamedlem Harald Hauge 69 39 75 99 Lisleby
Festkomiteen Hans O. Johansen 69 32 74 78 Gressvik
Festkomiteen Kai Jacobsen 69 13 65 45 Borgenhaugen
Festkomiteen Terje Haraldsen 69 33 06 06 Manstad
Revisor Terje Haraldsen 69 33 06 06 Manstad
Valgkomiteen John Kjærre 69 33 32 89 Manstad
Valgkomiteen Kåre Martinsen 69 32 29 32 Fredrikstad Øst

Klubbavisen ”Kaskelotten” er utgitt siden høsten 1994, med 3 – 4 nummer i året. – Nå med ekstranummer 25 – (årsabonnement kr. 100,-)

Høsten 1995 vedtok vi å føre museumsplanen fram – så vi kan åpne sommeren –96. Da kom også ”Southern Actor” kom på besøk, helgen aug./ sept. Museum- og hvalbåt besøket ble en suksess for alle parter.
Museet har siden hatt åpent hver helg fra mai til september.

Fredrikstad Museum – Isegran – er en meget god partner og medhjelper, det var de fra første stund!

ØHK følger aktivt med på det som skjer når det gjelder kultur og fornminner, - ØHK’ museum bør få plass i Tøihuset så fort som mulig da vi ennå har medlemmer som kjenner til hvordan et miljø rundt et hvalfangermuseum bør bygges opp.


Giverglede

Disse firmaene har blitt spurt om en håndsrekning – gave – i form av egne produkter eller en sjekk som kommer godt med til driften av veteran hvalbåten ”Southern Actor”.

  • DENOFA; tok imot båtlaster med hvalolje, som var en resurs for driften i svært mange år. Produkter av forskjellige slag er ønsket!
  • MILLS (tidl. Borgar); benyttet fett som DENOFA raffinerte,- til margarin produksjonen.
    Ved denne bedriften er det også mange produkter som vil komme til anvendes om bord!
  • Stabburet; leverte proviant til hvalfangst-ekspedisjonene.
    - Gunnar Nilsen hadde planer om hvalkjøtt og svinekjøtt. –
    Proviant fra det store spiskammeret fra Stabburet vil mannskapet sette stor pris på!
  • Stene Stål; Var på plass og kjøpte opp rester av det som var av metaller, tauverk og annet som en skraphandler kunne videre omsette. En gavesjekk vil nok ”Southern Actor” sette pris på.
  • Østfold Fina Olje – Ragnar Larsen & sønner AS; som onsinger har de fått mange hvalfangerhistorier helt ”gratis”, så her er det spurt om marinediesel til fyrkjelene.
  • Borg Havnevesen; har sikkert med seg ett eller annet!?

Som takk inviteres to representanter fra de respektive firmaer til sjømannskost om bord på hvalbåten; fredag 31. august kl. 1200.
På gjensyn og velkommen om bord!

Hilsen Skipperen På ”Southern Actor”.


FMV og hvalfangsten

"Southern Actor" er et unikt stykke hvalfangsthistorie. Båten er restaurert tilbake til opprinnelig standard, og ombord har den en dampmaskin av trippel ekspansjons-typen . Båten er bygget i England, men den knytter også historiske bånd til A/S Fredriksstad mek. Verksted (FMV) med den betydningen hvalfangsten hadde for verftet og utviklingen av dampmotoren.

Av: Christian Mohn

HvalbåtJeg husker oktoberdagen i 1955 som om det var i går. Jeg fikk være med min far, overingeniør Alf Chr. Mohn ved FMV, til Larvik. Han skulle med den nye FMV-konstruerte hvalbåten "Nortreff" over fjorden og på overfarten foreta vibrasjonsmålinger. "Nortreff" var under grundig utprøving. Den hadde en FMV dampmotor ombord spesielt utviklet for hvalbåter. Motoren var på hele 3400 ihk som ga en prøvetursfart på 17,5 knop! Til sammenligning kan nevnes at dampmaskinene til "Southern Actor" bare yter 1800 ihk. Verdens største hvalbåt gravde opp Oslofjorden på full fart. Og spesielt gjorde den store hekkbølgen et dypt inntrykk på en vitebegjærlig unggutt.
En viktig grunn til at den såkalte FMV-dampmotoren klarte seg i konkurranse med dieselmotoren helt opp til midten av 1950-årene var nettopp hvalfangsten og det at hvalfangerne lenge foretrakk dampmaskinen som frem-driftskilde fremfor dieselmotoren. Argumentet var at den lagde langt mindre støy enn dieselmotoren og derfor egnet seg bedre når hvalbåten skulle snike seg inn på hvalen.

Hva var det som var så spesielt med den såkalte FMV-damp-motoren? "Dampmotoren" var ikke annet en en videreutvikling av den vanlige dampmaskinen. Men denne nyutviklede dampmaskinen besto av to compound-maskiner montert på felles aksel og bunnramme.
Dampmaskinen hadde på den tiden mange venner som ikke ønsket å gå over til den moderne dieselmotoren, selv om den var langt enklere å billigere i drift en den tradisjonelle trippel ekspansjons maskinen. FMV utviklet derfor sin såkalte "dampmotor" som skulle vise seg å bli meget populær. Men i stedet for å ta utgangspunkt i den vanlige trippel ekspansjons maskinen valgte verftet å videreutvikle compound-maskinen som bare besto av en høytrykks- og en lavtrykkssylinder. Det var en langt enklere konstruksjon. Dampmotoren ble utviklet i 1930-årene og ble raskt meget populær - også blant hvalfangerne. Den siste dampmotoren ble levert til "Star I" i 1956. I 1957 brukte forøvrig "Star I" 20 døgn og 10 timer tilbake fra fangstfeltet og det var ny rekord for en steambåt, refererte Tønsberg Blad. Hvalskytter Alfred Skontorp, som ble ekspedisjonens beste skytter den sesongen, sa seg også meget godt fornøyd med båten. Dieselmotoren tok så etter hvert over som fremdriftsmaskin også blant hvalbåtene. Navnet dampmotor er forøvrig bare et reklamenavn og ble til fordi utseende og lyden av motoren kunne minne om en dieselmotor.
Foruten FMV-dampmotorens bidrag til hvalfangsten kan det også nevnes at det her i landet og i andre land totalt ble bygget nærmere 70 hvalbåter etter FMVs spesifikasjoner og tegninger. Flere av båtene ble ansett som det ypperste av norske hvalbåter. Så det er ingen overdrivelse å si at hvalsfangsten har hatt stor betydning for driften ved FMV og dermed også for industriarbeidsplassene i Fredrikstad-distriktet. Det kan være tanker å ta med seg når "Southern Actor" nå igjen besøker Fredrikstad.

Verdens største. Hvalbåten "Nortreff" ble levert fra FMV i oktober 1955 til Melsom & Melsom i Larvik. Hvalbåten var verdens største og det ypperste som fantes på fangstfeltet med FMV dampmotor og en rekke forbedringer i forhold til tidligere hvalbåter.


Årsrevy

Redaktøren av Hvalfangsliv - Henry R. Istre må ha vært en driftig kar, tenk alle tabellene med hvalolje og for ikke å snakke om alle ekspedisjonene og båtene han holdt styr på.
Kaskelotten er avhengig av å ta stoff fra det som en gang var, derfor er svært mye klippet fra nevnte avis: Årsrevy 1960.

Om hvalskytteren fra Onsøy kan leses (årsrevy 1960):

12. mai var Alfred Skontorp, Olsrød i Slagen 65 år. Samtidig kan han feiere at det er 50 år siden første gang dro på hvalfangst med ”Roald Amundsen”.
Om Skontorp kan man vel si at han er hvalens personifisere arvefiende. Det er 44 år siden han første gang fikk jobben bak hvalkanonen og har vel i alt skutt bortimot 8 000 hval. Navnet Skontorp stammer fra Onsøy, han kom fra hvalskytterøya til Tønsberg som åtteåring.
Han har opplevd mye både på hvalfeltet og under siste verdenskrig.
Skontorp var med på to torpederinger, pussig nok på samme dato, men med to års mellomrom.

Vekt og mål av en fet blåhval tatt på Syd Georgia 1926. Fra heftet hval og hvalfangst.

Mål i meter:  
Lengde 27,18 mtr.
Høyde (hvalen ligger på siden) 3,10 mtr.
Størst omkrets 13,90 mtr.
Kjevebents lengde 6,95 mtr.
Bardenes lengde 5,90 mtr.
Svevenes lengde 3,00 mtr.
Mål i kilogram:  
Spekk 25 653 kg
Kjøtt 56 444 kg
Ben 22 280 kg
Tunga 3 158 kg
Lunger 1 228 kg
Hjertet 631 kg
Nyrer 547 kg
Tarmer 1 563 kg
Lever 335 kg
Barder 1 133 kg
Blod ca. 8 000 kg
Kjevebenet 2 117 kg
Hodet 4 508 kg
Ryggraden 10 230 kg
Sidelemmer 3 863 kg
Sveiver 960 kg
Sveiveblader 602 kg
Total vekt ca. 143 000 kg

Kongelig resolusjon om hvalfangstreglementet

En kongelig resolusjon av 13. desember 1959 lyder slik:
I medhold av lov om fangst av hval av 16. juni 1939 endres reglementet for fangst av bardehval og spermhval m. v. av 23. september 1949 i samsvar med et fremlagt utkast.
Utkastet lyder:
Endringer reglementet for fangst av bardehval og spermhval m. v. av
23. september 1949.
Følgende paragrafer skal heretter lyde:
§ 5, første ledd.
Det er forbudt å nytte flytende kokeri eller hvalbåt knyttet til dette til fangst eller opparbeiding av bardehval i noe farvann syd for 40 gr. syd, unntagen i tiden fra 28. desember til derpå følgende 7. april, begge dager medregnet. Fangst av blåhval kan dog først begynne den 1. februar og fangst av knølhval bare foregå i 4 dager fra og med 20. januar.
§ 7.
a) Antallet av bardehval som kan fanges syd for 40 gr. syd i den åpne sesong av hvalbåter knyttet til norske flytende kokerier, skal ikke over stige 5 800 blåhvalenheter.
b) En blåhvalenhet regnes slik: 1 blåhval eller 2 finnhval eller 2,5 knøl –hval eller 6 seihval.
c) Meldingom fangst skal skje etter Industridepartementets bestemmelse.

12 kjøleskip og 9 tankere var engasjert i den japanske hval-flåte siste sesong.
Det var også med seks kokerier samt 78 hvalbåter, ett av kokeriene hadde med helikopter for første gang, til å se etter blåst (hval).


Frosset hvalkjøtt - Russerne er også kommet med

Hector Whalings fryseskip ”Bransfield” og selskapets nylig innkjøpte ”Enderby” har hvert år med et betydelig kvantum frosset hvalkjøtt hjem fra Antarktis. Rederiets to kjøttbåter ”Kai” og ”Hektor” er under hele sesongen engasjert i denne traden. Det frosne hvalkjøttet går hovedsakelig til dyrefor i England, (hundemat). Flere norske kokerier bringer også med seg noen tonn, men det er bare småtterier, sett i relasjon til nevnte britiske selskap samt de japanske ekspedisjoner.

Japanerne har en hel armada på 12 fryseskip

De anvender kjøttet til menneskeføde, kvaliteten spiller selvsagt en stor rolle. Det japanske selskapet Taiyo Fisheres Co. har sluttet kontrakt med det nederlandske hvalfangstselskapet om kjøp av inntil seks tusen tonn hvalkjøtt fra ”Willem Barendsz” (Nederland drev også hvalfangst i Antarktis). De kjøpte også kjøtt for produksjon til engelsk hundemat, av ”WB” for 10.000 yen pr. tonn og solgte på det brittiske marked for 70.000 yen pr. tonn.

Den samlede japanske hvalflåte begynte fangsten 28. desember og avsluttet 26. mars, da var enhetene oppfisket. Dette utgjorde: 551.255 fat hvalolje, 65.876 fat spermolje pluss betydelige kvanta med biprodukter.

Sovjet Unionen hadde to pelagiske ekspedisjoner på feltet siste sesong

Det var gamle ”Slava” ex. ”Vikingen”, samt det nye store 44.000 tonns store kokeri ”Sovjetskaja Ukraina” med hvalbåter og fryseskipet ”Sjevastopolb”. Fryseskipet ble bygget i fjor og er på 4.366 br. reg. tonn, og hadde en produksjon på 2100 tonn frosset siste sesong. ”Sovjetskaja Ukraina” produserte 7200 tonn hvalmel 726 tonn hvallever.


Pensjonisttryggden for sjømenn

Det er faktisk en del hvalfangere som ikke er klar over at de muligens har penger til gode.
Alderspensjon – tilbakebetaling av pensjonsavgift.

Kjære medlemmer av ØHK!

Dere må undersøke på hyrekontoret, eller det som det heter;
Aetat Fredrikstad. Nygårdsgt. 33 - telefon 69 30 16 00

Medlemmer som sogner til andre steder, får undersøke på stedets Aetat.
Det er satt en grense til 36 mnd. farts tid, men utdannelse innen det maritime, marinen og ferie kan også til sammen utgjøre 36 mnd.
Dette kan gjelde oss som ikke har så mange sesonger på hvalfangst.
Redaktøren nokker ikke 36 mnd. selv med to båter i koffardi.
MEN,- alle pairer fra maskinistskolen, gass-sveisekurs, marinen (de få mnd. det var), verkstedtid på FMV, fartstiden på ”Jessie Stove” og ”Krossfonn”, og selvsagt den ene sesongen på ”Thorshavet” – alt dette skal jeg sende inn papirer på. Det ble jeg rådet til av Aetat!

En av våre medlemmer født 1938 fikk vel 14.000 kroner.

Et avsnitt fra brevet:
”Etter de foreliggende opplysninger har du fått godskrevet 67 pen-sjonsmåneder. Dette er ikke tilstrekkelig fartstid til å få sjømannspen-sjon”.

------- men noe ble det da, fra tiden på hvalfangst:
”KOS 50” dekksg/lugarg. 30. sept. 55. – 7. apr. 56
”S. Soldier” ” ” 12. aug. 57. – 30. apr. 59
”Leith Horbour” arbeider 16. aug. 59. – 4. mai 61

På de 14.000 ble det trukket skatt.


Southern Actor vakter i Gamlebyen

Fredag 31. august

  • Fra klokken 0900 til 1200:
    Arne Paus - Harald Hauge – Harry Hauge – Ole Olsen
  • Fra klokken 1200 til 1500:
    Åge Haraldsen – Øyvind Ellingsen - Birger Syversen
    Thorleif Johansen – Oddvar Martinsen – Ragnar Martinsen
  • Fra klokken 1500 til 1800:
    Harald Storebaug – Egil Grønli -Oddbjørn Falkensten
    Jens R Gjølberg – Jan Gjølberg – Hans A Gjølberg – Gunnar Grønli

Lørdag 1. september

  • Fra klokken 1100 til 1400:
    John Kjærre - Rolf Berg -Leif Brandt -Birger Arvesen- Ole Karlsen
    Thorleif Karlsen - Ragnar Karlsen - Kolbjørn Karlsen
  • Fra klokken 1400 til 1700 :
    Gunnar Hagberg – Haldor Hansen – Kjell Paulsen – Roald Kjøniksen
    Knut Olsen - Ragnar Nilsen – Leif Strand - Sverre Strand.

Søndag 2. september

  • Fra klokken 1100 til 1400:
    Birger Syversen – Arne Jensen – John Kjærre –– Rolf Amundsen
    Bernt Andersen – Asbjørn Johansen – Hans P Aune – Kjell Larsen
  • Fra klokken 1400 til 1700 :
    John Skaugen – Victor Short – Thorleif Karlsen – John Reinertsen
    Hans Martin Hansen – Harald Hauge -Bjørn Jørgensen – Finn Uteng