Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten X-tra

Kaskelotten Ekstra Utgave: August / September 2001 - 8. årgang

Kaskelotten Ekstra Museums Utgave

Denne utgaven av klubbavisen Kaskelotten er noe tilpasset dere besøkende på kaia i Gamlebyen. Kaskelotten nr. 25 ble sendt ut først i august til medlemmene.

Østfold Hvalfangerklubb ønsker velkommen til en skikkelig hvalfangerprat og omvisning på det eneste fartøyet som har overlevde det første norske oljeeventyret.

”Southern Actor” har sin hovedbase i Sandefjord, og er et museumsskip, det drives av mange tidligere hvalfangere som nå er pensjonister,- riktige ildsjeler!

Det er Sandefjord Kommune som står for den daglige drift, -men, med hjelp fra Hvalfangerklubben i Sandefjord er det mulig å gå på tokt til Gamlebyen i Fredrikstad, samt andre byer og steder.
Entusiastene,- de pensjonerte hvalfangerne er helt og holdent Sand-fjord Kommunes beste samarbeidspartnere!
Det satses på salg av ”effekter” og charterturer så hvalbåten kan leve videre, i mange sesonger til!


Historien om Østfold-hvalfangerne

- utformes i disse dager av undertegnede, Torbjørn Ødegaard. Et par kapitler er allerede så godt som ferdigskrevet, det ene om krigsseilerne som dro på hvalfangst i 1945 og det andre om Onsøy-hvalfangere i Durban.

Jeg har et par meldinger til alle medlemmene i klubben: Det er veldig viktig at dere sender meg hvalfangstbilder med dere selv som motiver. Legg ved bildetekst slik at jeg kjenner dere igjen. Alle fotos blir returnert etter hvert. Kjenner dere til at hvalfangstbilder eksisterer i andres eie, ville det være veldig bra om dere selv kunne ta et initiativ til å få disse registrert og deretter sende dem til meg.
Inntil nå har jeg besøkt ganske mange hjem. Ofte er bildene spredt, lånt ut og gitt bort. Det er viktig at jeg får anledning til å kopiere bildene før det skjer.

Om intervjuene: Jeg har ringt en del. Flere skal kontaktes igjen, mange har jeg ennå ikke kontaktet. Har dere noe på hjertet, noe som dere synes bør komme med i boka, så ring meg. Spesielt er jeg interessert i historier fra Durban og andre steder i Afrika. Er det noen som forresten vet hvor Linga-Linga er?

Jeg regner med på ha et manus klart i løpet av høsten med påfølgende trykking, slik at boka ligger klar i desember. Bilder og gode historier har en selvfølgelig plass, mindre om selve den tekniske delen av historien, som jo er gjentatt i alle andre bøker. Dette er ingen bok om hvalfangst, men om hvalfangere!

Jeg gjør også oppmerksom på at dette ikke blir noen ”skryte-bok”, heller ingen mimre-bok i husker-du-stil. Jo, vi tar med noen gode fangsthistorier, men den enkeltes refleksjon der og da er like viktig. Derfor ønsker jeg å få tak i mer brevmateriale som kort, hilsninger og ordinære brev hjem. Er det noen som tør å åpne brevbunken, så send meg noen kopier – dersom dere aksepterer publisering.

Til slutt vil jeg si noen om bokens disposisjon: Ca 10 kapitler hvor vi følger de lokale hvalfangere – fortrinnsvis fra Saltnes, Lervik, Engelsviken og Hvaler – gjennom en sesong. Intervjuer med hvalfangere til hvert kapittel i tillegg til min tekst. Små anekdoter. Til slutt kavalkade med oversikt over hva som skjedde med østfoldingene i isen år for år. Bilder: cirka 200.

Beste hilsen
Torbjørn Ødegaard
Tollbodgata 36 b
1632 Gamle Fredrikstad
Tlf. 69 32 44 39
E -mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.


DENOFA , BORGAR, Sarpsborg Mek. verksted, Glomma Mek.

Fredrikstad Mekaniske Verkstad – og mange flere bedrifter med disse ga arbeide til en stor del av befolkning i Østfold. Det er snart glemt hva som var drivkraften for hvalfangsten og det hvalfangerne bedrev 7 måneder av året; god fortjeneste til alle parter. Velstanden vokste her i landet.
Grunnlaget for de nevnte bedrifter ble en direkte følge av hvalfangs-ten, det er nok dessverre glemt.
Vi som ennå kjenner realitetene til dette ”jeger-folket” og som ennå er en del av denne yrkesgruppen, vi må fortelle dem om hva det inne-bar,- bare de tar seg tid til å lytte (og lære) før det er for sent.


Southern Actor

Levert september 1950 fra Smith`s Dock Co Ltd, Middelsbrough til Salvesen. - 439 BRT 158.8 /27.6/ 14.1 ft T3 1800 ihk.
Fanget alle sesonger med Southern Harvester, unntatt 60/61 fra Leith og den siste med Venturer i 61/62. Solgt mars 1964 etter lengere tids opplag i Melsomvik for kr. 160.000,- til Elling Aarseth & Co, Ålesund, men først registrert som norsk POLARBRIS 8 juni 65.
I fangst fra Skjelnan sommeren 1965. Overført i 1969 til K/S og registrert i Tromsø. Fangst hver sommer, senest 1971. Gikk i opplag i Ålesund høsten 1971 og solgt i april 1975 til Industria Ballenera SA, Vigo og satt i fangst som IBSA UNO . Var i drift til 1985, sist som ITAXA III. Solgt til opphugging i Cee, Spania 1989, men ble reddet til bake til Sandefjord som museumsbåt høsten –89.
Først midlertidig omdøpt Pingvin, men under fullstendig restaurering tilbake til opprinnelig stand som Southern Actor.


Sørlendingen Chr. Salvesen

Hentet fra tidsskriftet Hvalfangstliv – årsrevyen 1960

Den 10. desember 1909 tauet ”Selma” inn den første hvalen som ble flenset på Leith Harbour.
S/S ”Starlight” ankom Syd Georgia den 13. september med utstyr til den nye stasjonen. ”Coronda” kom til Leith Harbour den 30. novem-ber med de første hvalfangerne og hvalbåten ”Swona” sluttet seg til ”Selma” like etter. De to hvalbåtene fanget 527 hval den første sesong-en, hovedsakelig knøl. Oljeproduksjonen ble 16.000 fat olje.
I løpet av de 50 år Leith Harbour har vært i drift, har stasjonen kontinuerlig måttet utvide og forbedre fabrikkanlegget, lagerhus, mannskapsbrakker osv. Særlig etter annen verdenskrig har Chr. Sal-vesen & Co. investert betydelig beløp på Øya. Nytt moderne verksted, kraftstasjon, nytt fryseanlegg, laboratorium samt ny kino.

Det overvintrer mer enn 350 mann her på Leith hvert år.
Etter at Salvesen overtok Strømnes etter krigen har også denne sta-sjonen gjennom gått en rivende utvikling. En ny flytedokk, nye solide kaianlegg og en kraftstasjon er oppført. Leith og Strømnes tjener ikke bare som fangststasjon, men i like høy grad som opplagshavn for Chr. Salvesen & Co`s isbåter – det er rederiets pelagiske fangstbåter som overhales og repareres ved stasjonen mellom sesongene. De vel 350 overvintrende mannskaper har fullt opp å gjøre med å få hvalbåtene fangstklare til kommende sesong. Når ”SOUTHERN VENTURER” og ”SOUTHERN HARVESTER” seiler sørover om høsten og har tatt inn brennselolje i Aruba eller Curaco, settes kursen for Syd Georgia for å ta om bord utstyr samt ferskt vann, før de pelagiske ekspedisjonene går til fangstfeltet.
På Leith Harbour er arbeidsstokken ca. 50 % norske og 50% britiske mannskaper. Nordmennene ble etter hvert flinke til å prate engelsk, engelskmennene ble flinke til å gå på ski med dyktige instruktører,- en til hver, de ble også flinke til å prate norsk!
For utenforstående kan det fortelles at alle hvalbåtene og de flytende hvalkokeriene til selskapet til Salvesen er gråmalte og heter noe med ”SOUTHERN” . Nå er det kun ”SOUTHERN ACTOR” som er en lev-ning av dette hvalfangerselskapet. Det eies og driver av Sandefjord Mu-seeme – Hvalfangermuseet
Det er et spørsmål fra maskinrommet på ”Actor”: KOKOSMATTER til å legge på dørken ønskes! Har du en å avse? Ta den med om bord.

6152 norske hvalfangere i år – 1960 - 665 færre enn i fjor.
The International Association of Whaling Companies kan melde at reduksjonen skylles at ”SUDERØY” – ekspedisjonen ikke ble sendt ut.


Østfold Hvalfangerklubb

Østfold Hvalfangerklubb er en gjeng med tidligere hvalfangere som kommer sammen noen ganger i året, hvor vi mimrer og minnes de ”gode tider”.
Det startet med et beskjedent antall i underkant av 50 mann i 1993. Medlemslista på nest siste side kan du studere, og finne ut at vi er ca. 180 i dag.

Styret består av (valgt 14. mars 2001):

Verv Navn Telefonnummer Sted
Formann Hans Martin Hansen 69 39 08 54 Fredrikstad
Viseform Kåre Martinsen 69 32 29 32 Fredrikstad Øst
Kasserer Thorleif Karlsen 69 35 15 25 Gressvik
Sekretær Erik Leister 69 39 07 10 Fredrikstad
Styremedlem Victor Short 69 26 84 77 Moss
Styremedlem Birger Syversen 69 33 32 17 Saltnes
Styremedlem Finn Uteng 69 32 77 31 Gressvik
Styremedlem Kjell Paulsen 69 33 34 02 Engalsviken
Styremedlem Bjørn Jørgensen 69 32 44 21 Fredrikstad Øst
Styremedlem Oddbjørn Falkensten 69 25 04 68 Moss
Varamedlem Kai Jacobsen 69 13 65 45 Borgenhaugen
Varamedlem Kolbjørn Karlsen 69 25 33 70 Moss
Varamedlem Harald Hauge 69 39 75 99 Lisleby
Festkomiteen Hans O. Johansen 69 32 74 78 Gressvik
Festkomiteen Kai Jacobsen 69 13 65 45 Borgenhaugen
Festkomiteen Terje Haraldsen 69 33 06 06 Manstad
Revisor Terje Haraldsen 69 33 06 06 Manstad
Valgkomiteen John Kjærre 69 33 32 89 Manstad
Valgkomiteen Kåre Martinsen 69 32 29 32 Fredrikstad Øst

Klubbavisen ”Kaskelotten” er utgitt siden høsten 1994, med 3 – 4 nummer i året. – Nå med ekstranummer 25 – (årsabonnement kr. 100,-)

Høsten 1995 vedtok vi å føre museumsplanen fram – så vi kan åpne sommeren –96. Da kom også ”Southern Actor” kom på besøk, helgen aug./ sept. Museum- og hvalbåt besøket ble en suksess for alle parter.
Museet har siden hatt åpent hver helg fra mai til september.

Fredrikstad Museum – Isegran – er en meget god partner og medhjelper, det var de fra første stund!

ØHK følger aktivt med på det som skjer når det gjelder kultur og fornminner, - ØHK’ museum bør få plass i Tøihuset så fort som mulig da vi ennå har medlemmer som kjenner til hvordan et miljø rundt et hvalfangermuseum bør bygges opp.


Giverglede

Disse firmaene har blitt spurt om en håndsrekning – gave – i form av egne produkter eller en sjekk som kommer godt med til driften av veteran hvalbåten ”Southern Actor”.

  • DENOFA; tok imot båtlaster med hvalolje, som var en resurs for driften i svært mange år. Produkter av forskjellige slag er ønsket!
  • MILLS (tidl. Borgar); benyttet fett som DENOFA raffinerte,- til margarin produksjonen.
    Ved denne bedriften er det også mange produkter som vil komme til anvendes om bord!
  • Stabburet; leverte proviant til hvalfangst-ekspedisjonene.
    - Gunnar Nilsen hadde planer om hvalkjøtt og svinekjøtt. –
    Proviant fra det store spiskammeret fra Stabburet vil mannskapet sette stor pris på!
  • Stene Stål; Var på plass og kjøpte opp rester av det som var av metaller, tauverk og annet som en skraphandler kunne videre omsette. En gavesjekk vil nok ”Southern Actor” sette pris på.
  • Østfold Fina Olje – Ragnar Larsen & sønner AS; som onsinger har de fått mange hvalfangerhistorier helt ”gratis”, så her er det spurt om marinediesel til fyrkjelene.
  • Borg Havnevesen; har sikkert med seg ett eller annet!?

Som takk inviteres to representanter fra de respektive firmaer til sjømannskost om bord på hvalbåten; fredag 31. august kl. 1200.
På gjensyn og velkommen om bord!

Hilsen Skipperen På ”Southern Actor”.


FMV og hvalfangsten

"Southern Actor" er et unikt stykke hvalfangsthistorie. Båten er restaurert tilbake til opprinnelig standard, og ombord har den en dampmaskin av trippel ekspansjons-typen . Båten er bygget i England, men den knytter også historiske bånd til A/S Fredriksstad mek. Verksted (FMV) med den betydningen hvalfangsten hadde for verftet og utviklingen av dampmotoren.

Av: Christian Mohn

HvalbåtJeg husker oktoberdagen i 1955 som om det var i går. Jeg fikk være med min far, overingeniør Alf Chr. Mohn ved FMV, til Larvik. Han skulle med den nye FMV-konstruerte hvalbåten "Nortreff" over fjorden og på overfarten foreta vibrasjonsmålinger. "Nortreff" var under grundig utprøving. Den hadde en FMV dampmotor ombord spesielt utviklet for hvalbåter. Motoren var på hele 3400 ihk som ga en prøvetursfart på 17,5 knop! Til sammenligning kan nevnes at dampmaskinene til "Southern Actor" bare yter 1800 ihk. Verdens største hvalbåt gravde opp Oslofjorden på full fart. Og spesielt gjorde den store hekkbølgen et dypt inntrykk på en vitebegjærlig unggutt.
En viktig grunn til at den såkalte FMV-dampmotoren klarte seg i konkurranse med dieselmotoren helt opp til midten av 1950-årene var nettopp hvalfangsten og det at hvalfangerne lenge foretrakk dampmaskinen som frem-driftskilde fremfor dieselmotoren. Argumentet var at den lagde langt mindre støy enn dieselmotoren og derfor egnet seg bedre når hvalbåten skulle snike seg inn på hvalen.

Hva var det som var så spesielt med den såkalte FMV-damp-motoren? "Dampmotoren" var ikke annet en en videreutvikling av den vanlige dampmaskinen. Men denne nyutviklede dampmaskinen besto av to compound-maskiner montert på felles aksel og bunnramme.
Dampmaskinen hadde på den tiden mange venner som ikke ønsket å gå over til den moderne dieselmotoren, selv om den var langt enklere å billigere i drift en den tradisjonelle trippel ekspansjons maskinen. FMV utviklet derfor sin såkalte "dampmotor" som skulle vise seg å bli meget populær. Men i stedet for å ta utgangspunkt i den vanlige trippel ekspansjons maskinen valgte verftet å videreutvikle compound-maskinen som bare besto av en høytrykks- og en lavtrykkssylinder. Det var en langt enklere konstruksjon. Dampmotoren ble utviklet i 1930-årene og ble raskt meget populær - også blant hvalfangerne. Den siste dampmotoren ble levert til "Star I" i 1956. I 1957 brukte forøvrig "Star I" 20 døgn og 10 timer tilbake fra fangstfeltet og det var ny rekord for en steambåt, refererte Tønsberg Blad. Hvalskytter Alfred Skontorp, som ble ekspedisjonens beste skytter den sesongen, sa seg også meget godt fornøyd med båten. Dieselmotoren tok så etter hvert over som fremdriftsmaskin også blant hvalbåtene. Navnet dampmotor er forøvrig bare et reklamenavn og ble til fordi utseende og lyden av motoren kunne minne om en dieselmotor.
Foruten FMV-dampmotorens bidrag til hvalfangsten kan det også nevnes at det her i landet og i andre land totalt ble bygget nærmere 70 hvalbåter etter FMVs spesifikasjoner og tegninger. Flere av båtene ble ansett som det ypperste av norske hvalbåter. Så det er ingen overdrivelse å si at hvalsfangsten har hatt stor betydning for driften ved FMV og dermed også for industriarbeidsplassene i Fredrikstad-distriktet. Det kan være tanker å ta med seg når "Southern Actor" nå igjen besøker Fredrikstad.

Verdens største. Hvalbåten "Nortreff" ble levert fra FMV i oktober 1955 til Melsom & Melsom i Larvik. Hvalbåten var verdens største og det ypperste som fantes på fangstfeltet med FMV dampmotor og en rekke forbedringer i forhold til tidligere hvalbåter.


Årsrevy

Redaktøren av Hvalfangsliv - Henry R. Istre må ha vært en driftig kar, tenk alle tabellene med hvalolje og for ikke å snakke om alle ekspedisjonene og båtene han holdt styr på.
Kaskelotten er avhengig av å ta stoff fra det som en gang var, derfor er svært mye klippet fra nevnte avis: Årsrevy 1960.

Om hvalskytteren fra Onsøy kan leses (årsrevy 1960):

12. mai var Alfred Skontorp, Olsrød i Slagen 65 år. Samtidig kan han feiere at det er 50 år siden første gang dro på hvalfangst med ”Roald Amundsen”.
Om Skontorp kan man vel si at han er hvalens personifisere arvefiende. Det er 44 år siden han første gang fikk jobben bak hvalkanonen og har vel i alt skutt bortimot 8 000 hval. Navnet Skontorp stammer fra Onsøy, han kom fra hvalskytterøya til Tønsberg som åtteåring.
Han har opplevd mye både på hvalfeltet og under siste verdenskrig.
Skontorp var med på to torpederinger, pussig nok på samme dato, men med to års mellomrom.

Vekt og mål av en fet blåhval tatt på Syd Georgia 1926. Fra heftet hval og hvalfangst.

Mål i meter:  
Lengde 27,18 mtr.
Høyde (hvalen ligger på siden) 3,10 mtr.
Størst omkrets 13,90 mtr.
Kjevebents lengde 6,95 mtr.
Bardenes lengde 5,90 mtr.
Svevenes lengde 3,00 mtr.
Mål i kilogram:  
Spekk 25 653 kg
Kjøtt 56 444 kg
Ben 22 280 kg
Tunga 3 158 kg
Lunger 1 228 kg
Hjertet 631 kg
Nyrer 547 kg
Tarmer 1 563 kg
Lever 335 kg
Barder 1 133 kg
Blod ca. 8 000 kg
Kjevebenet 2 117 kg
Hodet 4 508 kg
Ryggraden 10 230 kg
Sidelemmer 3 863 kg
Sveiver 960 kg
Sveiveblader 602 kg
Total vekt ca. 143 000 kg

Kongelig resolusjon om hvalfangstreglementet

En kongelig resolusjon av 13. desember 1959 lyder slik:
I medhold av lov om fangst av hval av 16. juni 1939 endres reglementet for fangst av bardehval og spermhval m. v. av 23. september 1949 i samsvar med et fremlagt utkast.
Utkastet lyder:
Endringer reglementet for fangst av bardehval og spermhval m. v. av
23. september 1949.
Følgende paragrafer skal heretter lyde:
§ 5, første ledd.
Det er forbudt å nytte flytende kokeri eller hvalbåt knyttet til dette til fangst eller opparbeiding av bardehval i noe farvann syd for 40 gr. syd, unntagen i tiden fra 28. desember til derpå følgende 7. april, begge dager medregnet. Fangst av blåhval kan dog først begynne den 1. februar og fangst av knølhval bare foregå i 4 dager fra og med 20. januar.
§ 7.
a) Antallet av bardehval som kan fanges syd for 40 gr. syd i den åpne sesong av hvalbåter knyttet til norske flytende kokerier, skal ikke over stige 5 800 blåhvalenheter.
b) En blåhvalenhet regnes slik: 1 blåhval eller 2 finnhval eller 2,5 knøl –hval eller 6 seihval.
c) Meldingom fangst skal skje etter Industridepartementets bestemmelse.

12 kjøleskip og 9 tankere var engasjert i den japanske hval-flåte siste sesong.
Det var også med seks kokerier samt 78 hvalbåter, ett av kokeriene hadde med helikopter for første gang, til å se etter blåst (hval).


Frosset hvalkjøtt - Russerne er også kommet med

Hector Whalings fryseskip ”Bransfield” og selskapets nylig innkjøpte ”Enderby” har hvert år med et betydelig kvantum frosset hvalkjøtt hjem fra Antarktis. Rederiets to kjøttbåter ”Kai” og ”Hektor” er under hele sesongen engasjert i denne traden. Det frosne hvalkjøttet går hovedsakelig til dyrefor i England, (hundemat). Flere norske kokerier bringer også med seg noen tonn, men det er bare småtterier, sett i relasjon til nevnte britiske selskap samt de japanske ekspedisjoner.

Japanerne har en hel armada på 12 fryseskip

De anvender kjøttet til menneskeføde, kvaliteten spiller selvsagt en stor rolle. Det japanske selskapet Taiyo Fisheres Co. har sluttet kontrakt med det nederlandske hvalfangstselskapet om kjøp av inntil seks tusen tonn hvalkjøtt fra ”Willem Barendsz” (Nederland drev også hvalfangst i Antarktis). De kjøpte også kjøtt for produksjon til engelsk hundemat, av ”WB” for 10.000 yen pr. tonn og solgte på det brittiske marked for 70.000 yen pr. tonn.

Den samlede japanske hvalflåte begynte fangsten 28. desember og avsluttet 26. mars, da var enhetene oppfisket. Dette utgjorde: 551.255 fat hvalolje, 65.876 fat spermolje pluss betydelige kvanta med biprodukter.

Sovjet Unionen hadde to pelagiske ekspedisjoner på feltet siste sesong

Det var gamle ”Slava” ex. ”Vikingen”, samt det nye store 44.000 tonns store kokeri ”Sovjetskaja Ukraina” med hvalbåter og fryseskipet ”Sjevastopolb”. Fryseskipet ble bygget i fjor og er på 4.366 br. reg. tonn, og hadde en produksjon på 2100 tonn frosset siste sesong. ”Sovjetskaja Ukraina” produserte 7200 tonn hvalmel 726 tonn hvallever.


Pensjonisttryggden for sjømenn

Det er faktisk en del hvalfangere som ikke er klar over at de muligens har penger til gode.
Alderspensjon – tilbakebetaling av pensjonsavgift.

Kjære medlemmer av ØHK!

Dere må undersøke på hyrekontoret, eller det som det heter;
Aetat Fredrikstad. Nygårdsgt. 33 - telefon 69 30 16 00

Medlemmer som sogner til andre steder, får undersøke på stedets Aetat.
Det er satt en grense til 36 mnd. farts tid, men utdannelse innen det maritime, marinen og ferie kan også til sammen utgjøre 36 mnd.
Dette kan gjelde oss som ikke har så mange sesonger på hvalfangst.
Redaktøren nokker ikke 36 mnd. selv med to båter i koffardi.
MEN,- alle pairer fra maskinistskolen, gass-sveisekurs, marinen (de få mnd. det var), verkstedtid på FMV, fartstiden på ”Jessie Stove” og ”Krossfonn”, og selvsagt den ene sesongen på ”Thorshavet” – alt dette skal jeg sende inn papirer på. Det ble jeg rådet til av Aetat!

En av våre medlemmer født 1938 fikk vel 14.000 kroner.

Et avsnitt fra brevet:
”Etter de foreliggende opplysninger har du fått godskrevet 67 pen-sjonsmåneder. Dette er ikke tilstrekkelig fartstid til å få sjømannspen-sjon”.

------- men noe ble det da, fra tiden på hvalfangst:
”KOS 50” dekksg/lugarg. 30. sept. 55. – 7. apr. 56
”S. Soldier” ” ” 12. aug. 57. – 30. apr. 59
”Leith Horbour” arbeider 16. aug. 59. – 4. mai 61

På de 14.000 ble det trukket skatt.


Southern Actor vakter i Gamlebyen

Fredag 31. august

  • Fra klokken 0900 til 1200:
    Arne Paus - Harald Hauge – Harry Hauge – Ole Olsen
  • Fra klokken 1200 til 1500:
    Åge Haraldsen – Øyvind Ellingsen - Birger Syversen
    Thorleif Johansen – Oddvar Martinsen – Ragnar Martinsen
  • Fra klokken 1500 til 1800:
    Harald Storebaug – Egil Grønli -Oddbjørn Falkensten
    Jens R Gjølberg – Jan Gjølberg – Hans A Gjølberg – Gunnar Grønli

Lørdag 1. september

  • Fra klokken 1100 til 1400:
    John Kjærre - Rolf Berg -Leif Brandt -Birger Arvesen- Ole Karlsen
    Thorleif Karlsen - Ragnar Karlsen - Kolbjørn Karlsen
  • Fra klokken 1400 til 1700 :
    Gunnar Hagberg – Haldor Hansen – Kjell Paulsen – Roald Kjøniksen
    Knut Olsen - Ragnar Nilsen – Leif Strand - Sverre Strand.

Søndag 2. september

  • Fra klokken 1100 til 1400:
    Birger Syversen – Arne Jensen – John Kjærre –– Rolf Amundsen
    Bernt Andersen – Asbjørn Johansen – Hans P Aune – Kjell Larsen
  • Fra klokken 1400 til 1700 :
    John Skaugen – Victor Short – Thorleif Karlsen – John Reinertsen
    Hans Martin Hansen – Harald Hauge -Bjørn Jørgensen – Finn Uteng

Kaskelotten nr. 56

Kaskelotten nr. 56: August 2008 - 15. årgang

40 år og stopp

Det er mangt og meget som skrives om det som en gang var – og det som skjedde for mange år siden.
For mange år siden var det som det skulle være, ingen tenkte noe særlig lenger enn til morgen dagen, - for ikke å si til neste sesong.
For det å ta "spranget" fra våren til høsten – var jo ikke all verden, litt ferie og litt tid til å rå seg med familie og omgivelser.
Ukene fra først i mai til sist oktober ble rakst" forbrukt" .

Muligheter til å hyre ut fra Vestfold nok en gang, hva skulle en gjøre?
Ny sesong på noen måneder, avskåret fra familie og venner.
Oktober var avreies til Sydisen, hjemkomst i mai.
Denne arbeidsplassen er nå blitt historisk.

Svært mange synes å ville ta del i det som fortelles og som er blitt samlet mellom to permer. Mange bøker har fått forskjellige formater og antall sider, men de forteller historien om mennesket som sto for verdiskapninger langt, langt hjemmefra.
Ettersom tiden har modnet seg er også mange gamle slitte smalfilmer; 8 - og 16 mm blitt redigert over på to forskjellige avspillings muligheter.
Det siste heter DVD.

Anders Jahre, Thor Dahl, Pelagos ( flere?) – de var nå framsynte, de ville i hvert fall sørge for at noe av det som foregikk på feltet ble festet til filmruller.
"Grusomhetene" med blod og avlivning ble for Anders Jahre altfor sterke sener så det danske filmteamet fikk beskjed om å legge filmrullene på hylla. Erik Jacobsen fra Tønsberg klarte å spore dem opp, - han fikk laget en ny film – som alt er utsolgt.
I Fredrikstad forekommer det også en dokumenterfilm om hvalfangst en gang utover.
Boka til Ødegård fra Fredrikstad er på det meste utsolgt.

De som kan hvalfangsthistorien har kommet godt av gårde i alder, – men sannelig er de spreke og kan fortelle sin historie med innlevelse . De yngste kommer etter, men er nå bare er omkring 60 år.

Sigurd Nilsen i Ula (Sandefjord) var min onkel. Han ble født i 1889, han var alltid skoleflink, og året etter han giftet seg med Olivia Abrahamsen i Sandefjord tok han Kristiania Maskinistskole i 1914, 25 år gammel. I 1932 tok han sine styrmann- og skipperpapirer i Sandefjord, og året etter tok han telegrafisteksamen, heletiden med de beste karakterer, forteller Ingar Nilsen.
I 1928/ 29 var han skytter på hvalbåten FØYK, og året etter var han skytter på hvalbåten SILVA ut fra Syd Georgia.
Denne hvalbåten var verdens første med jagerbru. Båten opererte fra Leith Harbour på SG.

Senere ble han både fangstbestyrer på kokeriet ESVILLA og hvalfangstinspektør for Union Whaling Co. i Durban.
Sammen med sin kone Olivia bosatte de seg den gang i Sør Afrika. Han ble dessverre enkemann der nede allerede i 1945.
Fra onkel Sigurds dagbok:
Da de to tyske hvalkokeriene UNITAS og WIKINGER skulle fordeles som krigsbytte etter krigen, ble Union Whaling tildelt kokeriet som senere skulle bli kjent i Norge som ABRAHAM LARSEN. Sovjetunionens statsrederi ble tildelt det tyske kokeriet WIKINGER som ble omdøpt til SLAVIA. Om bord ble det forhyrt 177 russiske sjømenn og 50 norske hvalfangere som skulle lære opp russerne til hvalfangst.

Onkel Sigurd ble tilbudt stillingen som fangstbestyrer i samarbeide med kaptein Kissel fra Vladivostok. Det var nok ikke populært i Norge at norske hvalfanger tok hyre på utenlandske ekspedisjoner, men regjeringen var i fredsdagene velvillig til å gi dispensasjon for 50 hvalfangere til denne russiske ekspedisjonen. Mange av disse hvalfangerne kom fra Vestfold.
(Var det med noen fra Østfold også? – det kan vel tenkes, la meg få høre fra dere).
Skipet hadde tidligere tilhørt rederiet Johan Rasmussen i Sandefjord, og hadde før det ble solgt til tyskerne i 1938 hatt norsk mannskap.

Fra sesongen 1946/ 47 skrev Sigurd Nilsen dagbok fra starten på samarbeidet med russerne om bord på SLAVA.

  • 22.12. 1946: Avgikk Liverpool med kurs for Gibraltar. Kostholdet er så dårlig som det kan bli. Skittent og urent er det overalt. Jeg klaget på dette og ble lovet bedring.
  • 23.12.: Ingen forandring i kosten. Byssa er så møkkete at det er en gru.
  • 24.12.: Julaften var etter omstendighetene nokså bra med en ekstra tilstelt juledinner, dram, øl og drinker etterpå. Vi norske var samlet i offisermessa.
  • 25.12.: Intet arbeide i dag, alt er stille og rolig.
  • 26.12.: Alle mann arbeider med fangstutstyret. Et hvalbåtmannskap er i gang med å spleise liner og lære opp russerne til dette. Flensere og lemmere er i gang med wirespleisenig. Det er lite kunnskap blant russerne om dette sjømannsarbeide. Dårlig sjømanns-style. Spisetiden er aldri noen bestemt tid, det ser ut til at kokken som bestemmer det. Jeg hadde et møte med kapteinen og hans adjutanter og lot dem forstå nødvendigheten av style og rutiner om bord. Fast arbeidstid og faste måltider!
  • 28.12.: Samme rot og tøys som før. Ingen mat ferdig til tiden. Suppa er fremdeles god men resten er bare noe søl. Jeg fikk middagen nesten tre timer over tiden.
  • 29.12.: Det kom klagemål fra de norske mannskaper over kostholdet. Hvis dette fortsetter legger de norske ned arbeidet.
  • 30.12.: Dessverre ingen forandring i kosten, samme søl, men suppa er god. Arbeidet på dekk med klargjøring av fangstredskaper går nå bedre. Søren Bjønnes er nå oljekokerformann.
  • 31.12.: Et evinnelig rot med rengjøring av tanker. Tankformann Pettersen i stadig trøbbel om steam og varmt vann, og forsinkelser om dette i stor skala. Kjefting og spetakkel med russere hele dagen.
  • 01.01. 1947 : Avgikk Gibraltar kl.0900. En nordmann rømt.
  • 02.01.: Måltider og dampfløyte for arbeidsstart fremdeles uregelmessig. Klagemål fra de norske om for små matrasjoner.
  • 04.01.: Arbeidet går nå nogenlunde bra, og jeg sporer fremskritt fra russernes side. Dårlig disiplin. Forberedelsene i kokeriet var mer eller mindre tilfredstillende. Stopper i le av Fuerteventura og bunkrer hvalbåtene.
  • 05.01.: Arbeidet går sin sene og trege gang. Vi spiser spekesild og poteter to ganger for dagen. Suppa var i dag uspiselig. Jeg er nesten på gråten når jeg tenker på at vi skal være gjenstand for noe slikt griseri som vi blir servert her om bord. Drikkevannet brukes nå til rengjøring, og fryseriet er nesten tomt for kjøtt. Jeg har nå forlangt at kapteinen setter kurs for Cape Town for å få de nødvendige forsyninger til ekspedisjon som dette. Han har forklart at det finnes store mengder med hermetikk om bord og at det skal holde. Suppa var god og varm til kvelds, men daglig spekesild er ikke godt.

Det var jo åpenbart at den første ekspedisjonen med SLAVA hadde mange og store problemer, avslutter Ingar Nilsen, men både russere og onkel Sigurd dysset det ned så godt de kunne.

Problemene og skylden for det hele ble lagt på at ekspedisjonen hadde kommet i vei i en forrykende hast. Onkel ble også med året etter, men deretter og fram til 1971 var skipet så vidt jeg vet bare bemannet med russere. Dette året ble skipet overtatt av Japan og omdøpt til FUJI MARU.

Underteksten på et avisbilde (fra Per G. Nerlis samling) i denne artikkelen:

Det russiske kokeriet SLAVA med Sigurd Nilsen som bestyrer fra 1946 til 1949 ble bygget som kokeriet VIKINGEN i 1929 for rederiet Johan Rasmussen i Sandefjord. Kokeriet hadde da engelsk flagg. I 1934 ble skipet omregistrert i Panama, men solgt til Tyskland fire år senere som WIKINGER.
Etter krigen ble det tatt av engelskmennene som krigsbytte og omdøpt til EMPIRE VENTURE før det ble overlatt til Sovjet som SLAVA. I 1971 solgt til Japan og omdøpt til FUJI MARU.

Sandefjord Blad, 3. februar 2007/ tekst Harald Fevang


Vårfesten på Manstad Vel

Det hadde vært fullt hus, - men av og til kommer sykdom i veien.
Ertesuppa var brenn god, - det var rikelig så her var der bare å forspise seg.

Einar Solem spilte gamle kjente melodier – noe som vi setter pris på.

Masse gevinster – god stemning. Thorleif og Finn hadde litt av et "gavebord" med gevinster som ble fordelt
Loddsalget bidrar til musikken, - takk for det.

Mange takk til festkomiteen: Bjørg Karlsen, Ragnhild og Finn Uteng, samt Kjell Paulsen og Kari Dahle for en hyggelig kveld.


Fra HVALFANGSTLIV - Høsten 1958:

Flk. "Sovjetskaja Ukraina" 46 000 tonn dw. Sjøsatt

I Svartehavsbyen Nokolaief er russernes første spesialbygde flytende kokeri sjøsatt. "Sovjetskaja Ukraina" er på 46 000 tonn dw., har en lengde på 719 fot og er 108 fot bred. De to dieselmotorene vil utvikle 15 000 HK.
Tankkapasiteten er 28 000 tonn hvalolje og vil kunne ta i mot inntil 65 hval (finnhval?) pr. dag. Mannskapet og spesialistene skal utgjøre 500 mann.
- En del av det tekniske utstyret er laget av Kieler Howaldtwerke.

Videre har russerne under bygging 20 hurtiggående hvalbåter.

Er det noen som har kjennskap til om det var østfoldinger med på noen russer-ekspedisjoner? – Send noen tips til KASKELOTTEN om dette.
Det var både tyske- og japanske-ekspedisjoner i isen. For ikke å snakke om engelske. Hollanske- eskspedisjoner var også til stede.

Hvem kan fortelle om japanske-, tyske-, og hollandske- ekspedisjoner; var det østfoldinger med?

Angående engelske- ekspedisjoner så var det mange som var i Salvesen, la oss få noen historier til KASKELOTTEN.
Det vil jo bli rene historieboka til slutt.


Anders Jahre

Johansen – Blå-Buss kjørte med en av sine store busser og første påstigning I Fredrikstad var unna gjort på tre minutter.
Videre gikk turen til Onsøy-bygda, etter hvert var 50 seter besatt av tidligere hvalfangere fra ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB, - noen "hvalfanger-kjærringer" var også med, det skaper trygghet og trivsel.
Stemningen var god, været var helt topp, Moss-Horten ferga lå der, vår kasser, Thorleif hadde pengene klare og billett-dama kunne ønske oss god tur videre.
Da det skulle være bryllup på Midtåsen måtte vi komme oss raskest mulig til Jahres hjem, - Sandefjords fineste tomt.

Det ble spørsmål om blåbussen var for høy til å komme gjennom portalen, sannelig gikk det bra – det hadde Jahre allerede tenkt på den gangen han bygde i 1933.
Vi ble tatt godt i mot av to hyggelige guider og en representant fra Hvalfangerklubben i Sandefjord.

I den store hallen kunne vi se utover havna hvor alle KOS-hvalbåtene og KOSMOS kokeriene lå side om side, i sin tid.
I dag ligger havna med stort blankt vannspeil uten en hvalbåt, - bortsett fra SOUTHERN ACTOR, og alle plastfritidsbåtene.
Hva mer kunne vi se gjennom de store vinduene; jo, nederst i haven var det satt ut et stort antall stoler til bryllupsgjestene med et dertil "alter" hvorfra vielsen skulle fore gå.
Vi, ex-hvalfangere fra Østfold ble delt i to grupper og guidet rundt.

Fantastisk, mye flott håndverk i smijern- og trearbeid. Her må vi snakke om dyktige møbelsnekkere og det som betegnes i dag som kunstsmedarbeide.
Flotte gulv med innfellinger av kompassrose og snirklete hjørnedekorasjoner, for ikke å snakke om de flotte buede vindusrammene med glass i ett av karnappene.
Bare herlig alt sammen.

I Arnebergstuen fikk vi gå raskt igjennom, her var det duket til gjestebud, bryllupsfestdekket bord med et vist antall glass i krystall og ditto typer "skaffetøy" og "pletter".
- Som det ble bemerket, her kan en eta og drekke med begge hender.
Kjøkkenet ( et stort penteri) fikk vi også passere – her var det veldig ryddig og sterilt – dagens krav. Maten ble fraktet til stedet og "bakket" opp og holdt varmt.
Nede i Jahres private vinkjeller var det tomt, - det samme var det - store høye, brede og dype pengeskapet hans.


Midtåsen er fredet

Hentet fra Sandefjords Blad onsdag 11. juni 2008, av Alf Tore Bergsli

Riksantikvaren har lagt en vernende hånd over Anders Jahres gamle bolig og hage.

Riksantikvaren har fattet et endelig vedtak om fredning av Villa Midtåsen og de omkringliggende kultiverte områdene, melder Vestfold fylkeskommune.

Omfattende fredning

Det er ikke kun det Arneberg-tegnede hovedhuset som er blitt vedtatt fredet.

På riksantikvarens liste står alt fra drivhus og garasje med portnerbolig med trapper, bassenger, murer, skulpturer, solur, belysningsarmatur og innkjøringsporten.

Også detaljer som overflatebehandling, listverk, radiatorer, og enkelte møbler er inkludert i fredingspkken.
Spesielt alt innholdet i Arneberg-stuen, Anders Jahres kontor og grønt gjestenrom i annen etasje vektlegges som interessant for ettertiden.

"Fredningen skal sikre enkeltbygningens innbyrdes sammenheng samt kulturhistoriske og arkitekturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet", heter det blant annet i fredningsbrevet fra Riksantikvaren ifølge fylkeskommunen.

Spleiselag

Sandfjord kommune kjøpte Midtåsen i 2006. Fylkeskommunen gikk også inn med penger, men Sandfjord kommune har aksjemajoriteten i selskapet som råder over området.

Midtåsen ble midlertidig fredet av fylkeskommunen i september samme år.
Riksantikvaren er et statlig organ med ansvar for kulturminner, kulturmiljø og landskap.


Glad det var over

Hentet fra Sandefjords Blad onsdag 6. mai 2008

- Det var faktisk litt godt at det var slutt. Jeg hadde vel fått nok, sier tidligere maskinist Åsmund Johansen han hadde fire sesonger på hvalbåt og 11 sesonger på kokerier.
Da kokeriet KOSMOS IV kom inn Sandfjordsfjorden 6. mai 1968, var det slutten på 87 års hvalfangsttid ( de startet i 1881) der sandefjordinger var involvert. Det visste imidlertid ikke for nøyaktig 40 år siden, men det flytende kokeriet KOSMOS IV var det aller siste fartøyet som kom hjem ( 1967/ 68 var jo den siste hvalfangst –sesongen i isen, - red. anm.)

Dårligst vær på 35 sesonger

Det hadde vært en god, men slitsom sesong, kunne Sandefjords Blad omtale 7. mai 1968.
- Dette er den dårligste sesongen jeg har hatt med hensyn til været, bemerket kaptein og bestyrer Ludvig Helgesen overfor avisen, Helgesen hadde da avsluttett sin 35. sesong.
En faksimle av nevnte avis: KOSMOS IV er hjemme igjen efter en fin sesong på feltet. Bestyreren uttaler: Dårligste vær jeg har opplevd noen gang.
Velferdssjefen uttaler: Beste sesong jeg har hatt på feltet.

Vår eneste hvalfangstekspedisjon er hjemme igjen. I går morges (6. mai) kom kokeriet sigende inn fjorden. Ved 09-tiden klappet det til kai ved Thorøya, der hvalfangernes familie og venner hadde møtt fram for å ta imot. Noe strålende vær kunne man ikke hilse de 275 hvalfangerne velkommen hjem i, riktig nok tittet solen fram i morgentimene, men det skyet til igjen. Men det er så langt fra været man tenker på når koka siger inn mot kai og man har fått armen i været for å vinke til kona, forloveden eller kjæresten. En sesong på feltet kan bli lang særlig når det går fem og en halv måned uten ett eneste brev hjemmefra. Og de siste dagene mot slutten av hjemreisen blir gjerne også lange, på tross av fint vær.

Men, det var mange blide og fornøyde ansikter å se om bord .Hvalfangerne var mer tilfreds enn noen gang tidligere.
Koka lå dypt i sjøen. Det så man straks. Den hadde hele produksjonen om bord; 34.240 fat olje og 7.752 tonn frosne produkter.
Kvoten var 31.000 fat olje. Fortjenesten var med andre ord meget god. Vi snakket med en arbeidet som hadde gjort over 17.000 kroner. Det var en pen fortjeneste, man hadde grunn til å være fornøyd.

...Her stoppet "avisutklippet"

Tilbake til Åsmund Johansen:

Men selv om fortjenesten var god, var det ikke mer å tjene, mener Åsmund Johansen i dag.
- Vi måtte begynne å tenke på noe annet, så da fortsatte jeg som maskinist på ferjene i Oslo i 30 år.
Brann og død motor i orkan. Johansen husker ikke den siste sesongen spesielt, men har både gode og mindre gode minner fra 15 sesonger i Sørishavet.
- Samholdet og kameratskapet var godt. Men det var dramatisk en gang det var brann i en hvalbåt i et voldsomt vær. En annen gang opplevde vi nesten orkan på et kokeri som hadde mistet all motorkraft, og det var litt skummelt, minnes han.

78-åringen er full av beundring for kona som var hjemme i mange måneder hvert år med parets tre små barn, og han synes de hjemmeværende har fått altfor lite oppmerksomhet i etterkant.
Bjarne Liverød synes det er litt rart og vemodig at "eventyret" var over for 40 år siden.
- Det var jo noe vi hadde bygd opp over mange år, og det var forferdelig at det tok slutt. Men det var jo ikke lønnsomhet lenger, og vi hadde nok vært litt for harde med ressursene i havet. Minste målet på dyrene kunne nok ha vært større. Men jeg kan ikke huske at vi tenkte på det den gang.

Vi mennesker er jo en gang sånn at vi gjerne lukker øyne hvis vi kan tjene penger, sier Liverød, som hadde 13 sesonger i Sørishavet.

- Der var vel om å gjøre å komme seg hjem, er Åsmund Johannesens minner fra siste ekspedisjonstur.

Teppeknytingsinterssen falt

Oppsummeringen i Sandfjords Blad ( 7. mai –68) om turen om turen favnet blant annet velferdstilbudet: 720 timer med lydbånd og grammofon ble spilt over høytaleranlegget, ønskekonserten var svært populær og det samme var biblioteket. Men teppeknytingen var ikke fult så mye i skuddet, bare 34 tepper ble solgt i løpet av sesongen. Av de 26 filmene som ble vist var 19 gode, fire var middels og tre var direkte dårlige, heter det i reportasjen.

Sandefjords Blad onsdag 6. mai 2008, Tone Merethe Udne


HVALFANGST

  • Hvalfangst knyttet til Sandefjord omfatter perioden 1881 – 1968. Mange tusen sandefjordinger deltok i løpet av alle diss årene.
  • 1881 dro kokeriet LAURA, som første skip og eid av Sandefjord-selskapet Haabet, på ekspedisjon.
  • To årstall sier litt om veksten i Sandefjord sammenlignet med nabobyene:
    1904 var det 29 norske selskaper, hvorav 11 fra Sandefjord, 7 fra Tønsberg og 2 fra Larvik.
    I 1912 var det 23 selskaper fra Sandefjord, 8 fra Tønsberg og 8 fra Larvik.
  • Sandfjord var for rundt 100 år siden den dominerende norske hvalfangstbyen.
  • I toppsesongen 1930/ 31 deltok rundt 10.500 mann. Ca. 8.000 av disse var fra Vestfold.
  • 6. mai 1968 kom det siste fartøyet – flytende kokeri KOSMOS IV, hjem fra Sørishavet

Kilde: Jan Erik Ringstad, Hvalfangstmuset Sandefjord


Det er herlig når det havner små utklipp i postkassa i Jorunsvei 19 i Fredrikstad, - den postkassa tilhører han som skriver KASKELOTTEN.

Dette kommer fra Kolbjørn i Moss, fra spalten DAGEN I DAG, eller for 25 ÅR – 50 år siden. Tilbakeblikk er alltid hyggelig lesning:

1959: Etter at hvalfangstkonferansen i Tokyo brøt sammen, var det umulig å få enighet om fangstkvoter for hval i Antarktisk. Dette førte til at Norge og Nederland meldte seg ut av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen. Samtlige planlagte norske hvalfangstekspedisjoner dro av sted til fangst-feltene. Dette kunne bety slutten på hvalen, mente erfarne hvalfangere.

Fra HVALFANGSTLIV 1959/ 60:
Klarer vi å komme under 18.000 blåhvalenheter kommende sesong?

Ekspedisjoner Antall hvalbåter Antall enheter
Kosmos III 9 705
Kosmos IV 9 705
Norhval 9 705
Pelagos 8 585
Sir James Clark Ross 9 705
Thorshammer 8 585
Thorshavet 9 705
Thorshøvdi 9 705

SLAVA på vei til feltet

(UPI): Det Sovjet-russiske hvalkokeriet SLAVA med 12 nye hvalbåter forlot Odessa med kurs for fangstfeltet i Antarktis.
I følge telegrambyrået TASS vil en annen sovjetisk hvalfangstekspedisjon sette kurs for feltet om noen dager, den vil bestå av et kokeri og 20 hvalbåter.
Hvalbåtene i SLAVA- ekspedisjonen er hurtiggående og utstyrt med dieselelektrisk maskeneri.

Hvalbåten POL VII er solgt til firma Elling Aarseth i Ålesund.
Båten er bygd i 1936, og er på 338 br. reg. tonn


Mer stoff fra HVALFANGSTLIV, nå 16. ÅRGANG høstnummer 3 – 4 1955

Disse bladene fra 1955 til 1960 har Kolbjørn gitt til HVALFANGSTMUSEET.

50 år siden fl.k. ADMIRALEN dro sørover og la grunnlaget for den gigantiske hvalfangst i Antarktis
1905 – den 21. oktober – seilte ADMIRALEN fra Sandefjord, det første flytende kokeriet som krysset Antarktis’ ugjestmilde farvann, sammen med hvalbåtene ØRNEN og HAUKEN.
ADMIRALEN var på 1100 br.reg tonn og ble innkjøpt av A/S Ørnen. Skipets navn var tidligere S/S GIBRALTAR og ble ominnredet ved Framnæs Mek. Værksted (Sandefjord). Fangstbestyrer var Alex Lange. Hvalbåtene som var på 100 br.reg tonn ble bygget ved Framnæs, heleekspedisjonen telte 63 mann.

Midt i desember ankom ekspedisjonen Port Standley på Falkland, etter å ha anløpt Newcastle, St. Vicent, og Buenos Aires. Det primære var å finne en god ankringsplass, men dette var ikke så helt like til. Imidlertid fortok hvalbåtene en rekognoseringstur og skjøt snart hver sin blåhval og knøl.

ADMIRALEN hadde omsider funnet seg en brukelig ankerplass.
"Fisket" (utrykk, som ble brukt) gikk sin gang og problemet hvalbestand eksiterte ikke, - for en kunne den gang gå tørrskodd på hvalryggene som eldre hvalfangere pleier å si.
- Ekspedisjonen raket opp for kull og i februar avløste den ene forrykende storm den annen slik at bestyrer Lange fant det mest forsvarlig å sette kursen for Falkland. –
Fangsten fortsatte ennå noen uker, men i april ble fangsten avbrutt og ADMIRALEN satte kursen nordover - for Norge.

Fangsten ble 4200 fat hvalolje samt 12 tonn barder. (12 tonn med barder; hva skulle de med det? – Det ble stanset ut knapper og laget spiler til dameundertøy, red. anm. ELe.)

Det var som kjent verkseier Chr. Christensen i Sandefjord som unnfanget idéen med de flytende kokerier og som med direktør Ole Weger ved Framnæs Mek. Værksteds hjelp satte idéen ut i livet – først i Nordishavet og senere i Sydishavet.

Med ADMIRALEN var det flytende kokeri " ført ut over eksperimentets- og inn i realitetens verden", skrev Sigurd Risting i sin bok:

- Av hvalfangstens historie -


Hvalcupen 1955

Det er en kjensgjerning at kampen om havets flakkende konger i den antarktiske arena foregår i et veldig tempo og i et konsentrert jag – dag og natt.
Her gjelder det ikke bare æren, men også det usle jordiske mammon spiller også selvsagt særlig inn.

For en eldre hvalfanger som for lengst er gått i land, ser det ut for at hobbyen med konkurranser også på landjorda er gått hvalfangerne i blodet. Den gang da undertegnede* farte på hvalfangst, hadde vi ingen idrettskonkurranser av betydning. På landstasjonene hadde vi selvsagt hyggelige konkurranser i friidrett, skiløp, og fotball.
Svømmekonkurranser var lett forståelig grunner ikke mulig å arrangere på Syd Georgia.

Imidlertid seiler det nå på hvalfangst så vidt mange og spreke idrettsfolk, at en i senere år har funnet det opportunt å starte bl. a. den såkalte Hvalcupen. Disse kampene er blitt veldig populære og rederiene setter spiss på arrangementet idet de sender sine representanter for å bivåne de respektive oppgjør. *Redaktør Henry R. Istre (HVALFANGSTLIV 1955)

  • 1. runde: Kosmos 4/ S. Harvester 2-1. Ross/ Pelagos 2-0. Norhval/ Grytviken 4-2. Balaena/ Abr. Larsen 8-2. Thorshammer/ Thorshøvdi 3-1. S.Venturer/ Thorhavet 3-2. Kosmos 3/ Husvik H. Husvk trakk seg, Kosmos 3 fikk seieren.
  • 2. runde: Norhval/ S. Venturer 6-3. Ross/ Komos III 4-3. Kosmos 4/ Balaena 3-2. Thorshammer w. o. i 2. runde.
  • Semifinale: Ross/ Thorshammer (etter ekstra omganger) 4-3. Kosmos 4/ Norhval 2-0.
  • FINALE: Kosmos 4/ Ross 3-2.

Vi røkte og pratet om løst og fast og tok et par skåler for de vi hadde hjemme og ønsket at de hadde det bedre enn hva vi hadde det!

- Arne Bossum


Syd Georgia Tidene – South Georgia Times

Medlemsinformasjon fra og til Øyas Venner, Interesseforening for Bevaring av Norske Industrielle Kulturminner på Syd Georgia i Sydishavet

Denne A4 format avisen som kommer ut seks ganger i året.
Nr. 1 – 2008 februar - Årgang 10 består av 16 sider (8 A-4 ark), nå med flotte fargebilder. Det er 325 medlemmer.
ØYASVENNER ble stiftet i 1. februar 1997.

12. sept. 1994 var det en samling i Hotell Atlantic i Sandefjord på ca. 70 personer. HVALFANGERE OG ANTARKTIS - DE SYNLIGE SPOR var tittelen på seminaret.
Fra Østfold Hvalfangerklubb: Karl Bøe, Harald Hauge, Bjørn Myhre og Erik Leister – vi hadde med Geir Hasle fra Eggen Press/ Fredriksstad Blad.
Finn Uteng satt i styret noen år, nå er han i valgkomtiéen.

Redaktør Gustav Ellingsen (www.oyasvenner.org) har viet Østfold Hvalfangerklubb med en side i sin avis:

"Det finnes flere organisasjoner i Norge som engasjerer tidligere hvalfangere. Østfold Hvalfangerklubb. Utdrag fra deres flotte hjemmeside".

Det var jo hyggelig!
Hjemmesideansvarlig: Ole Henrik Leister.

Kaskelotten nr. 57

Kaskelotten nr. 57: Desember 2008 - 15. årgang

40 år... og eventyret er ute

Det er mangt og meget som skrives om det som en gang var – og det som skjedde for mange år siden.
For mange år siden var det, som det skulle være, ingen tenkte noe særlig lenger enn til morgen dagen, - for ikke å si, - til neste sesong.
For det å ta "spranget" fra våren til høsten – var jo ikke all verden, litt ferie og litt tid til familie og omgivelser.

Muligheter til å hyre ut fra Vestfold nok en gang? Selvsagt, - klart det.
Ny sesong på noen måneder, avskåret fra familie og venner.
Oktober var avreise til Sydisen, hjemkomst i mai.
Denne arbeidsplassen ( arbeidstiden ) er nå blitt historisk.
Svært mange synes å ville ta del i det som fortelles og som er blitt samlet mellom to permer. Mange bøker har fått forskjellige formater og antall sider, men de forteller historien om mennesket som sto for verdiskapninger langt, langt hjemmefra.

Ettersom tiden har modnet seg er også mange gamle slitte smalfilmer;
8 - og 16 mm blitt redigert over på to forskjellige avspillings muligheter.
Det siste heter DVD.
Anders Jahre, Thor Dahl, Pelagos ( flere?) – de var nå framsynte, de ville i hvert fall sørge for at noe av det som foregikk på feltet ble festet til filmruller.
"Grusomhetene" med blod og avlivning ble for Anders Jahre altfor sterke sener - så det danske filmteamet fikk beskjed om å legge filmrullene på hylla. Erik Jacobsen fra Tønsberg klarte å spore dem opp, - han fikk laget en "ny" film – med innslag av dagens hvalfangere og deres "versjon" av livet i isen, men alt er utsolgt.

I Fredrikstad foreligger det også en dokumenterfilm om hvalfangst en gang utover.
Boka til Ødegård fra Fredrikstad er på det meste utsolgt.
De som kan hvalfangsthistorien har kommet godt av gårde i alder, – men sannelig er de spreke og kan fortelle sin historie med innlevelse .
De yngste kommer etter, men er nå bare er omkring 60 og litt over.


...Men hvem holder stand - jo, det er de som engang var i isen

Hvalfangerfest i haven til Kåre og Erna – 25.juli 2008

Røyksignalene er alt registrert over hele Gamlebyen, og mange har flyktet fra stedet, kloke av skade. For nå er disse gærne hvalfangerne på ferde igjen. Ja er det nó rart at det ryker? Det er kjøpt inn tre stk. Vågehval, eller Minker som de også kalles. De er jo en tendens til å minke i dette selskapet vil jeg mene. Behandlingen her på grillen er heller ingen spøk. Det er rene kremasjonsprosessen det. Det ryker noe aldeles forferdelig, man kan høre harking og hosting fra området nært og fjernt. Nå skal byens fine fruer bli overrasket når de får se klesvasken. Vi kan vel bare gjette, om de som svir maten er innvandrere, eller er det som vanlig: Terje, Finn og Kjell. Vi ser bare det hvite i øynene på dem. Sjefen sjøl, og far i huset, forholder seg rolig og verdig, og hans Erna sjekker at alt er ferdig.
Nå ønsker Kåre oss alle Velkommen!
Det er stas å få komme hit. Det er alltid hyggelig, og jeg vet ingen have som kommer opp mot denne. Den er meget gammel og svært spesiell. Det samme kan sies om enkelte av oss som er her i kveld.

Nå har alle børstet av seg støvet, og skinner så pene under løvet. – Siden de fleste av oss er antikke, eller i hvert fall museums gjenstander, kunne jeg tenke meg å komme med følgende spørsmål: Er det noen her som kunne tenke seg et videre liv som konservert? Eller rettere sagt som mumifisert? Dere kan jo tenke grundig over forslaget, en to tre timer, så "schnacker vi om dette "scenere" i kveld. Tenk for en enestående sjanse å kunne leve et evig liv i kjelleren her hos Kåre!? Åsså så hyggelig for deg da Kåre. – Slik vil jo du alltid ha selskap!?
Nå er det jo litt trangt nedi kjelleren, så kanskje det burde begrenses til en enkel kroppsdel, slik det er gjort med hvalen? Da ville det ikke merkes på plassen i det hele tatt, - så lenge ingen tukler med dem da.
Akk ja sa'n, så var vi der igjen da?

Hilsen Arne Boran


På havefesten hos Kåre og Erna 25. juli...

...hadde Kolbjørn Karlsen en hilsen til oss, via Svend Svendsen (forfatter).

Jeg har seilt så lenge ute under sydkors, under sol
at jeg lengter litt til landet mitt der oppe under pol.
Over køya har jeg fremme bilder av dem der hjemme,
og et skilderi av huset nesten skjult av kaprifol.

Å, gud vet hvor mange ganger jeg har gledet meg til det:
Legge armen min rundt Randi og ta lille Gerd på kne.
Men, så kom den samme tanken: Best med enda litt i banken.
Bare en liten tripp til Isen – så til sommeren skal det skje.

Og slik seilte jeg for penger - men, jeg ante ikke da
at for hvert et ekstra tusen drev jeg lenger hjemmefra
For hva hjelper alle gaver i fra verdens skjønne haver,
jeg forsto for sent dessverre, det var meg de ville ha.

Da jeg endelig en sommer så min barndoms by igjen,
Var lille Gerd blitt voksen, en prinsesse blant menn.
Selv om Randi var den samme
var det liksom en flamme hadde sloknet.
vi var fremmed. - Så la gå ,- la fare hen.

Jeg tok ut igjen til høsten da dens blomster sto i flor.
Og, nå driver jeg på havet som en skute uten ror.
Jeg har intet mer å miste så jeg sender til det siste
alt jeg tjener til de kjæreste jeg vet om her på jord.


Siste gang

Museums-ansvarlig Bjørn Jørgensen, har redigert denne artikkelen.

31.oktober 1967 sendte KOSMOS IV ut sine tre tunge støt over den høstlige Sandefjordsfjorden, og sto ut forbi Rauer.

Det lå liksom i lufta at det var siste gang; 385 mann var påmønstret, - dette ble som en blek skygge av de 7 000 mann som 15 år tidligere hadde kalt seg hvalfangere.

Fem hvalbåter var "skrapt" sammen; KOS 55, THORDR, THORARINN, THORGLIMT og THORIS.
Fangsten begynte 12. desember 1967 sydvest av Cape Town 40 grader syd – 12 grader øst.
Ekspedisjonen trekker så videre sydøst over mot Prins Edvard øyene, litt nord for disse østlig retning helt til 50 grader øst hele tiden mellom 40 grader syd og 50 grader syd.
Kerguelen ligger på ca. 70 grader øst og ca. 48 grader syd.

Isesongen 1966/ 67 ble det fanget så langt vest som 58 grader vest og 48 grader syd, i begynnelsen av sesongen, senere dro de mot øst med bra resultat i området mellom Prins Edvard- og
Crozetøyene 35 grader øst - 55 grader øst og 40 grader syd – 50 grader syd.
Tidlig i april 1968 ble den siste hval trukket opp brekken, sesongen var over for siste gang.
Det er over 40 år siden siste hjemkomst; THORARINN 29. april fulgte hakk i hæl av KOS 55 og THORDR etter 20 døgns kappkjøring fra Antarktis.
6. mai 1968 kom så KOSMOS IV glidende inn fjorden, bestyrer om bord var Ludvig Helgesen.
En stor takk til Arne Jensen for karter og rapportbøker som vi har fått til museet vårt.

La disse hvalbåtene og koka KOSMOS IV få en "æresbølge":

KOS 55 735 brt 224,3/ 32,6/ 16,9 ft 8-syl Hayashikane 3600 HK
Levert november 1964 Hayashikane Zosen KK, Shimonoseki til Kosmos som KOS 55. Fangst med KOSMOS IV , siste sesong 1967/68.
Solgt september 1969 Kyokuyo KK, Tokyo for $ 360.000, omdøpt KYOMARU No 27. Fra 177 overtatt an Nippon Kyodo Hogei KK, Tokyo, (eksisterte 1992).

THORDR 658 brt 204,2/ 32,3/ 13,1 ft 2xMAN 3200 bhk
Levert november 1959 fra NV Ijsselwerft, Rotterdam som THOMAS W VINKE til Nederlandsche Mij voor de Walfichvaart NV, Amsterdam. Kjøpt i juli 1964 av Odd og Ørnen for £325.000 sammen med et søsterskip, overtatt i Cap Town og omdøpt THORDR. Mannskapet dro nedover med ENEREN i oktober, og båten fanget fra sesongen 64/ 65 med THORSHAVET.
Utleid sesongen 67/ 68 for fangst med KOSMOS IV. Opplagt i Sandefjord fra sommeren 1968 til juni 1970 da ble det solgt til Vestlandet for ombygging til snurper ENDRE DYRØY, (eksisterte 1992, i fiske).

THORARINN 656 BRT 204,5/ 32,3/ 14,5 ft 2x7-syl MAN 3200bhk
Levert november 1961 fra NV Ijsselwerft, Rotterdam som INGA VINKE til Nederlandsche Mij voor de Walfichvaart NV, Amsterdam. Kjøpt i juli 1964 sammen med søsterskip for £325.000 overtatt i Cap Town og omdøpt THORARINN. Fanget 64/ 65 med THORSHØVDI, deretter med THORSHAVET. – Utleid 67/ 68 med KOSMOS IV. Opplagt i Sandefjord inntil den ble solgt i mai 1970 til Karlsen Shipping Co Ltd, Halifax, med per Stokke som skytter. Fanget fra stasjon Chester på Novia Scotia til og med 1972, bygd om til seismisk forskningskip GOEL NO 1 i 1975. Grunnstøtte og sank 27.januar 1976 i uvær ved Robben Island uten for Cape Town.

THORGLIMT 838 brt 207,4/ 33,1/ 16,5 ft Sulzer 2400bhk
Levert august 1941 fra Harland & Wolf Ltd, Belfast som korvett H.M.S. EGLANTINE. I norsk tjeneste 1941 – 45. Kjøpt til Norge i 1946 som K.N.M. SØRØY. Overtatt av Thor Dahl-selskapene i august 1956 for 875.000 kroner en bloc med NORKYN. Bygget om til diesel-drevet hvalbåt ved Framnæs, levert i november 1957 som THORGLIMT. Fangst med THORSHØVDI FRA 57/ 58, fra 1963 med THORSHAVET. Siste sesong 1966/ 67, skytter Leif Fon skjøt den siste hval i Thor Dahl-flåten fra denne båten 6. april 1967.
Leiet for fangst med KOSMOS IV i 67/ 68. Opplagt i Sandefjord fra mai 1968 til juni 1969, da ble den solgt til Norsk Skipsopphugging og slept til Grimstad.

THORIS 838 brt 207,4/ 33,1/ 16,5 ft 6-syl Sulzer 2400bhk
Levert april 1942 fra Harland & Wolf Ltd, Belfast som korvett H.M.S.
BUTTERCUP. Norsk bemannet 1941 – 45. Innkjøpt til Norge i 1946 som K.N.M. NORDKYN. Solgt til sameiet Thor Dahl i august 1956 for 875.000 kroner en bloc med SØRØY, og levert etter ombygging til dieseldrevet hvalbåt ned Framnæs i nov. 1957 Under prøverturen 21. nov. gikk båten på grunn på Trangsholmen og ble stående med stor slagside. Fanget fra 57/ 58 mange sesonger med THORSHAVET, unntatt 64/ 65 med THORSHØVDI.
Siste gang med THORSHAVET i 66/ 67, deretter med KOSMOS IV som bøyebåt 1967 - 68 .
Opplagt i Sandefjord fra mai 1968. Solgt i juni 1969 til Norsk Skipsopphugging.

KOSMOS IV 13.474 brt 554,1/ 74,5/ 33,5 ft 2xC4 spør bjørn om HK
Levert september 1937 fra Deutche Werft AG, Hamburg som WALTER RAU til Walter Rau Walfang AG, Hamburg. Fangst i 37/ 38 og 38/ 39, deretter tysk marinetjeneste. Tildelt Norge som krigserstatning i april 1946 og solgt til Kosmos. I fangst som KOSMOS IV fra 1947/ 48.

Forlenget og bygget om til dieseldrift i Kiel sommeren 1951: 14.516 brt
21.600 tdw 606,6 ft 2xMAN HK ?? SPØR BJØRN
Siste sesong 1967/ 68, solgt i mai 1971 til Kyokuyo KK, Tokyo og omdøpt til KYOKUSEI MARU. Solgt 1980 til Korea Sea Trading Co, Pusan – til fiskerifabrikkskip.

Bakka jr. HVALFANGSTEN Eventyret tar slutt . (utgitt 1992).
Har også benevnelsen "Hval-bibelen". Mange venter på et nytt opplag.

Ikke mer hvalfangst, - nå må vi kun leve på minnene. Og dem er det mange av, - og fine.
Fint at vi fikk oppleve denne epoken av norgeshistorien!


Idrettslivet på Syd Georgia

Sandefjords Blad: Harald Fevang skrev dette 20.mai 2006

Hans R Pedersen hadde rekorder som elleve blank på 100-meter og syv blank på 60-meter. Den siste rekorden er faktisk klubbrekord i Syd Georgia Idrettsforening SGIF.
Det var derfor naturlig at han deltok i de årlige idrettstevner som ble avholdt da han ble ansatt som sveiser på hvalstasjonen Grytviken i 1958.
Den 8. februar 1959 skriver Norvald Fuglestrand et interessant referat fra disse idrettslekene; et lite utdrag følger:
I dag den 8. februar, er steinørkenen på Husvik Harbour forvandlet til en festlig stadion. Det argentinske, britiske og norskeflagg vaier friskt i den kjente Syd Georgia-vinden. Det er også satt opp en liten paviljong for dommerkollegiet, saniteten og kringkastningsstasjonen HBC, Husvik Broadcasting Corporation. Radiostasjonen har også en liten vogn inneholdende mikrofon, båndopptager og flere lange ledninger som går via radiosenderen. Så kan reporteren referere fra stevnet slik at alle hvalfangere på øya som ikke er på selve stevnet kan følge med på det som foregår.

Mange av idrettsutøverne kan nok komme inn under betegnelse gjengangere. De går igjen fra år til år. Vi har en viss peiling på våre kandidater og favoritter. I kulestøt og diskos er Arne Skogli fra Husvik regnet som suveren, og han får da også gull i begge grener. Gunnar Brudahl fra Grytviken har i mange år vært klar favoritt i høydehopp. Dette året blir av slått av Per Gunnar Nerlie også fra Grytviken. I junior- klassen viser Jens Østvang også fra Grytviken, at han med sin elegante dykkerstil slår ut favorittene med en hel centimeter! Direkte oppsiktsvekkende er det at Leith Harbour, som aldri har fått skikk på øvelsen 1000 meter stafett, gikk hen og slo ikke bare de konkurrerende lag, men også alle tidligere rekorder, og satte ny Syd Georgia- rekord med utrolige 2. 28. 0.
I finalen på 100 meter var det Hans R Pedersen fra Grytviken som vant med den gode tida 11.3
Da øvelsene var slutt for i år kom regnet, og alle tydde mot messa under reklameplakaten "Magnussens Dampkjøkken" . Derfra ble servert lapskaus og småsuppe gratis til deltagere, funksjonærer og tilskuere med riskrem til dessert. Uten for et hus står plakaten " Telefon-Radio". Og inne sitter telegrafisten Bjørn Wendt og forsøker å få forbindelse til Sandefjord over Bergen Radio. Det er jo morsdag hjemme i Norge!
En av frysehallene er ennå ikke tatt i bruk, og her er det rigget til for premieutdeling. Stasjonens lege, Roar Nilssen og hans frue, har sammen med formann i stasjonens idrettsforening, Oddvar Skaug, fått jobben med å dele ut premiene. Vandrepokalen til beste lag, som denne gangen ble Husvik Harbour, ble delt ut av The British Magistrate for Syd Georgia under et voldsomt bifall.

- Våren 1958 var det behov for 25 overvintrings mannskaper til Grytviken, minnes Hans R Pedresen i 2006. Vi fløy fra Jarlsberg til Amsterdam, og gikk om bord i den gamle transportbåten CONQUISTADOR i Rotterdam. På Kapp Verde fikk vi om bord 4 000 tonn olje, og deretter gikk vi rett til Grytviken. Maten og trivselen om bord var i den gamle båten var dårlig. Farten var liten, og under et fælt uvær på 40-gradene ble båten skyllet akterover i flere døgn. En svær sjø slo inn døra til lugaren, og feide både døra og stolene på sjøen. Kjølemaskinene virket ikke på lenge slik at mye av forsyningene til Grytviken ble ødelagt og måtte lempes over bord. Vel framme på " Øya " – kolliderte den italienske skipperen med kaia. Det ble losset 4000 tonn olje og 500 tonn vann som hadde lekket inn i tankene på turen nedover.

- Jeg var utdannet sveiser, og dro ut for å tjene penger til det nye huset vi ville bygge her i Tordivelveien på Gjekstad, forteller Pedersen.
Jeg ville være ute lenge, og tok alle de ekstra drittjobbene jeg kunne for å tjene penger, smiler han. I en meter snø sveiset vi opp to nye tanker på 10 meter i diameter, 14 meter høye, minnes han. En gang måtte vi stoppe kinoforestillingen for alle måtte ut for å måke snø.
Seinere blåste vinduet på rommet opp i snøværet og jeg som har så godt sovehjerte våknet om morgen med en svær snøfonne inne på rommet.


Jul på SG – for 50 år siden

Julaften var alltid en høytid med ekstra god forpleining på Grytviken, forteller Per Gunnar Nerli i Åbolåsen.

Julegrisen var slaktet i god tid, og alle gledet seg til kotelettene til julemiddagen.
Noen pyntet seg i anledning kvelden, og den engelske administrasjonen på King Edwards Point kom over for en julemarkering i kirken. Vi hadde en sekretærassistent ved navn Odd Aspås. Han spilte trombone og det kunne det bli fin julemusikk av, forteller Nerli, som arbeidet på Grytviken fra 1954 til 1962 inkludert tre overvintringer.

- Ellers levde vi godt på Øya, sier Nerli. Argentinsk kjøtt var alltid av god kvalitet. Det var mørt og fint. På Grytviken hadde vi i 1958 ca. 50 mann fra Argentina som arbeidet med oss norske. De spiste vår norske mat, men de var ikke alltid kjent med våre spesialiteter. En gang så jeg en argentiner som la speilegget oppi havresuppa. Ellers var jo den argentinske spesialiteten bønner og flesk alltid velkommen til frokost.

Fangstsesongen 1957 og 1958 er det ansatt 410 man på Grytviken Hvalstasjon. I tillegg arbeider 139 mann om bord i 13 fangstbåter.
30. desember 1958 skriver Norvald Fuglestrand i brev hjem litt om julefeiringen på Øya. Han forteller bl.a.: ingen av årets dager føler hvalfangerne seg mer utenfor enn på selve julaften – den store hjemlengsels aften. Da skulle man jo helst vært hjemme. Men her er det bare tankene som vender hjem. Men de som er hjemme tenker også på oss her nede.

Tre tusen juletelegrammer blir sendt og mottatt av telegrafistene på Øya nå i desember. De tolker felles savn og trøst: "Samme juestjerne kjære, står og lyser på vår vei, ingen avstand, ingen breddegrad kan skille deg og meg". Det er noe eget ved julehøytiden. lugarer, brakkerom og mindre hybler er pyntet til fest. Under taket og på vegger henger girlander og norske flagg. Det er den store hjemlengsels aften. Da skulle man jo helst vært hjemme. Men her er det bare tankene som vender hjem. Men de som er hjemme tenker også på oss her nede.

Tre tusen juletelegrammer blir sendt og mottatt av telegrafistene på Øya nå i desember. De tolker felles savn og trøst: "Samme juestjerne kjære, står og lyser på vår vei, ingen avstand, ingen breddegrad kan skille deg og meg". Det er noe eget ved julehøytiden. Også på Syd Georgia gjøres store anstrengelser for å gjøre julen så stemningsfull som mulig. Messerom og lugarer, brakkerom og mindre hybler er pyntet til fest. Under taket og på vegger henger girlander og norske flagg. Det er hvite duker med rød løper på messebordene. Små kunstige juletrær glitrer og pryder over alt.
Juletravelheten gjør seg også gjeldene for dem som steller med mat og velferd. Andre kan ta det med ro. Nå kan også hvalbåtmannskapene ta seg fri med god samvittighet, uten tanke på vær og hvalfangst. 24. og 25 desember er fangsten innstilt på Syd Georgia. Da tar hvalfangerne seg et herlig julebad, legger dongeriklærne til side og trekker finklærne på. Enkelte tar på seg slips.

Det føltes stramt og rart i halsen. – Så er de rede til festen og går til et veldekket bord. Etterpå er det gavene, julens symbol på den himmelske gave: Barnet i krybben.
Så kommer de medbrakte pakkene hjemmefra med på skriften ÅPNES JULAFTEN. Voksne menn gleder seg som små barn.
Fra Husvik Harbour lyder et fint juleprogram i radioen Stasjonen har en sterk radiosender som alle på Øya kan lytte på. Slik er det også på julaften. Det er vankelig å få inn kortbølgesendingen fra Norge, derfor er det godt å ha HBC, Husvik Broadcasting Corporation. De sender fin sang og musikk og nyheter så å si hver eneste dag til glede for mange på Øya. Denne julaften er det julemusikk, juleevangeliet, korsang og underholdning, tale av bestyreren og mye mer.

På Leith Harbour blir det kjørt kinoforestilling. I pausen kan hørers dempet julemusikk. Noen går tidlig og legger seg, andre sitter i grupper på brakkerom og lugarer og koser seg. Selv om det er midtsommer nå ved juletider er vinden fæl denne julenatten. Det durer og rister. Utover formiddagen 1. juledag løyer det, og mange benytter anledningen til å ta seg turer bortetter tussock-tustene mellom måltidene, og for mange er det rent befriende å komme litt opp i høydene uten for "leiren" når været tillater det.

Men så er hvalbåtene igjen ute igjen på bølgene og speider etter hval. Året 1958 ebber ut. Men fangsten, hittil, har vært som været. Det har ikke alltid vært så mye å skryte av.


Skriver historien om KAPDUEN

Enkelte sandefjordinger av eldre årgang kan muligens fortsatt huske den gamle damptråleren og hvalbåtene KAPDUEN.

I så fall er den engelske sjøfarthistorikeren Robb Robinson ved Hull College i England interessert i all supplerende informasjon, fotografier eller dokumenter som kan fortelle noe om dette spesielle fartøyet.

  • Det nevnte dampskipet het altså KAPDUEN da det opererte ut fra Sandefjord, men det het egentlig VIOLA fra det ble bygd i Hull i 1906 til det ble benyttet av det britiske admiralitet under første verdenskrig, forteller Dr. Robinson til Sandefjords Blad.
  • Rundt 1920 ble damptråleren innkjøpt av Selskapet AS Sandefjord Trålfiskeselskap. Selskapets korresponderende reder var A H Andersen, og i følge Det norske Veritas register het kapteinen H C Hansen, opplyser han.
  • I løpet av få år ble trålfikseselskapet overført til Nils Thorvald Nielsen Alonso, og ble i 1923 ombygd til hvalfanger. I den forbindelse ble en ny bru konstruert. Skipet ble sendt på hvalfangst til Angola på Afrika-kysten sammen med fabrikkskipet BAS II, forteller den engelske sjøfartshistorikeren.
  • I 1924 ble KAPDUEN og fabrikkskipet solgt til et annet selskap, AS South Atlantic, med base i Tønsberg, og sendt på hvalfangst utenfor kysten av Cape Blanco i fransk Vest-Afrika i 1925 – 26.
  • Deretter lå fartøyet en periode i opplag i Sandefjord, men ble etter hvert solgt til et selskap som ble kalt "Pesca" og som fanget for hvalstasjonen Grytviken på Syd Georgia.
  • DIAS ble båtens nye navn, og i nesten 40 år ble det brukt til å jakte på elefantseler og utforske de sørlige havene.

Det er blitt anslått at skipet ble brukt til utforskning i en lengre periode enn noe annet skip i Sør-Atlanteren. Skipet har overlevd til i dag på den forlatte hvalstasjonen Grytviken, Robb Robinson.
Han forteller at KAPDUEN, senere DIAS, hadde gjennomgått et fargerikt liv også før skipet ankom Sandefjord i 1920. Det var opprinnelig kalt VIOLA og altså bygget i Hull for en skipsreder som drev stort i damptrålere, Charles Hellyer. Han døpte alle sine skip med navn fra Shakespeare, og VIOLA opererte i Nordsjøen helt til første verdenskrig.
- Da krigen brøt ut i 1914, ble VIOLA rekvirert av det britiske admiralitetet, bevæpnet og plassert i anti-ubåtpatruljen uten for Shetland og dretter Tyne.


Jul i Sydishavet

Sigurd Øie, Sandefjords Blad 20.novevmer 2006 – Lørdagsbilaget

Hvalfangere som ikke fikk feire julaften sammen med sine kjære, savnet dem så voldsomt at de ble deprimerte.

Det var ingen selvfølge at mann fikk fri julaften for å feire julekvelden. To til fire timer var vanlig – så tilbake til arbeide.
Willy Liverød fra Sandefjord fikk oppleve julaften i på Syd Georgia to ganger; i 1949 og i 1950. Det var to vidt forskjellige dager. Den første jula i 1949 føltes ikke som en julaften i det hele tatt. Jeg ble så forbanna at jeg sverget på at jeg ikke skulle ha en slik julaften til i isen, sier Liverød.
Da de ansatte på Leith Harbour satte seg ned til middagsbordet julaften, fikk de en helt vanlig søndagsmiddag – skinkestek. Og de fikk en gave fra selskapet: - Vi fikk tre sigaretter. Tre sigaretter! Vi betalte 30 kroner for 1000 sigaretter, og vi hadde nok av dem selv. De gikk til messegutten som ryddet opp.

Det ble ingen feiring, vi gikk rett på brakke-rommene; noen leste sine juletelegram og brev fra familie og venner. Andre hadde med seg pakker hjemmefra – med påskriften: Skal ikke pakkes opp før julaften.

Den neste jula begynte Willy Liverød å planlegge i god tid, og han fikk kameratene med seg.
- Vi bygget vårt eget juletre. Det eneste som var ekte på treet, var stammen, det var et skafteemne. Snekkerverkstedet boret små huller, der vi satte inn sveisepinner. Deretter tvettet vi opp hampetau i små biter, og la det i grønnbeis. Der lå det noen dager, før vi tok det opp og tørket det. Så bandt vi det med sytråd på sveiespinnene. Det ble riktig fint, sier Liverød, og forteller at det var nøyaktig 36 lys på treet.

Pynten laget gutta selv av det de hadde for hånden. Fingerferdige laget stjerner og andre figurer i blikk, som ble malt – og vips, så hadde man mye fin pynt.
Noen av gutta hadde tårer i øynene, de syntes det var stemningsfullt, forteller Liverød.
Selve julaften ble veldig bra. Det ble preken og julesang, og julenissen kom og delte ut gaver. Liverød hadde nemlig sørget for å få laget en nissedrakt av det røde hvalflagget som ble satt på skutt hval.

Etter julaften 1950 tok Liverød drakten med til familien som et minne, og den var i bruk så sent som i fjor. Nå har Hvalfangstmuseet fått drakten.
Willy Liverød arbeidet som verkstedarbeider i maskinverkstedet på Syd Georgia.
Der savnet de ikke bare familien i julen, men også om sommeren.

- I juli hyler snøbygene rundt husene på Syd Georgia, der er det vinter når det er sommer hjemme. Vi spøkte med det at folk lå og solte seg på Vøra mens vi gikk rundt i snøen og frøys.
- Det var ganske mange som ble deprimert av slikt.
- Det var ikke lett å få kontakt med familien?
- Nei. Vi fikk post først i oktober. Noen sendte telegram, men selv det kunne ta en uke å få svar på.

Andre sendte telegram bare for å få livstegn på tre-fire ord fra familien når de lengtet som verst hjem.
Det var oppmuntrende, sier Liverød, som nøyde seg med tre sesonger i isen.
Da hadde han lagt det økonomiske grunnlaget for å bygge huset sitt på Breidablikk.
- Men det ble både julaften og 17.mai på en gang når dere kom hjem i slutten av mai?
- Helt fra vi dro til isen gledet vi oss til å komme hjem. Vi hadde anledning til å kjøpe en del fine ting til familien i utlandet.
Selv kjøpte jeg silkestoff til min forlovedes brudekjole – slikt var ikke å få tak i hjemme i butikkene, nylon var også populært.

- Julemiddagen og gaver fra rederiene "bedret" seg etter hvert!

Kaskelotten nr. 58

Kaskelotten nr. 58: Februar 2009 - 16. årgang

Aktivitets-kalender første halvår 2009

  • Tirsdag 17. mars: Foredrag om Svenn Foyn, Nøtterøykulturhus
  • Fredag 27. mars: Vårfest på Manstad Vel
  • Mandag 6. april: Årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb
  • Onsdag 6. mai: Sarpsborg Bryggeri inviterer til omvisning og bespisning – med dertil drikke
  • Tirsdag 19. mai: Busstur til Tønsberg hvor vi skal treffe PELOGOS – mannskaper. Turen går videre til Strømstad

Prisnivå på fester og turer holder vi stabile, – det kan forsvares ved at det selges lodder på vårfesten på Manstad og bussturen.


Hvalfangertreff i Engelsviken

Referat fra turen sto i Tønsberg Blad 21. juni 2008

Pelagos-Antarctic-klubben møtte hvalfangere fra Østfold på et treff i Engelsviken onsdag (18. juni), og det ble stor suksess. Først med flott båttur fra fiskebrygga i

Tønsberg til idylliske Engelsviken utenfor Fredrikstad.
Det var omkring 40 hvalfanger med ektefeller som deltok, og i Engelsviken ble de møtt av medlemmer i Østfold Hvalfangerklubb.

Møtet foregikk i bryggerestauranten der man fortærte ”verdens beste fiskesuppe”. Formennene i de to foreninger, - henholdsvis Ragnar Hallberg (Tønsberg) og Kåre Martinsen, hvalskytter gjennom mange sesonger, ønsket velkommen til trefettet.

Tønsberg-klubbens sekretær Tore Asplin kåserte om det flytende PELAGOS og trakk fram mange gode minner fra tiden i Sydishavet. Ellers gikk praten livelig.

Nå kommer antakelig Østfold Hvalfangerklubb på gjenvisitt til Tønsberg, da for å bese det nye flotte sjøfartshistoriske senter i den gamle tollbod-bygningen.


Bryggelangs

Morten Børsum, Tønsberg Blad, 7. mai 2008

Årets første kaitreff i regi av Pelagos Antarctic-klubben fant sted på Tønsberg sjøfartshistoriske senter i deilig vårsol tirsdag.
- Nå sitter vi og pratær om hvalfangst og diverse, forteller Per Hallberg, formann i Pelagos Antarctic-klubben, som svar på spørsmålet om hva de gjør på kaitreffet på tollbodkaia, - hvor i alt 11mann – nyter vårsola.
Tønsberg Sjømannsforening, som driver sjøfartshistoriske senter, sørget
for kaffen.
- Vi skal ha kaitreff første tirsdag hver måned så lenge det er åpent her. Andre hvalfangere er også velkommen hit, sier nestformann Per Ormestad.
Pelagos Antarctic-klubben arrangerer også sine egne byvandringer med guide. De faste møtene sine har de i VIP-rommet på Jarlsberg Travebane.
Et årlig høyde punkt er årsmøtene i mars, der serveres det salt kjøtt og erter. Klubben har for tiden 100 medlemmer og er interessert i å få flere .

Skip ohoi i Horten

Fra samme avis kan det leses om verven i Horten

Tekst: Anette Haldorsen, TB

Tirsdag ble det arrangert en konferanse med temaet ”Skipsbyggingens kulturarv”. På sjømilitære samfunn i Horten var representanter fra norsk museumsliv, historielag og interesseorganisasjoner samlet – for å drøfte og lære mer om den store industrien som brått forsvant fra fylket på 80-tallet.
- Vestfold verftsindustri brakk ryggen på midten av 80-tallet.

Det var over 6000 ansatte bare her i Vestfold. I løpet av noen år endret seg helt. Dette er en viktig del av fylkets historie, som danner grunnlaget for mye av samfunnet slik det ser ut i dag, forteller Stig-Tore Lunde fra Nord-Jarlsberg-museene.

- I dag kan du godt si at vi har sjøsatt ”verven” igjen, i alle fall for en liten stund, ler han.
En som var glad for akkurat det, - var den siste administrerende direktør for ”verven” i Horten, Knut Kristiansen.
Han var med på å sette kroken på døra i 1986, i dag er han med på å ta den ta den av igjen.
Kristiansen har sammen med en gruppe ildsjeler kastet seg ut i den store oppgaven med å samle inn, og systematisere fotografier og dokumenter fra ”vervens” lange historie.
Vi har jobbet i tre og et halvt år med å gå gjennom over 13 000 historiske fotografier fra området.

Det er litt av en jobb, men vi jobber nå med å lage fremtidens historiebok. Det må jo gjøres nå, mens vi som faktisk kjenner historien fremdeles er her, forteller Kristiansen.
Konferansen i Horten hadde blant annet besøk av forelesere fra Norsk teknisk museum, Fylkesarkivet i Vestfold, Byantikvariatet i Uddevalla, Østfoldmuseet, Leif Preus og Marinemuseet. Blant tilhørerne var interesserte fra hele Norge; fra Rana til Moss, Rjukan og Arendal.


Hvalskytter

Hentet fra Hvalfangstliv Sesongen 1957/ 58. Bj. Jø.
Arne O. Jensen

I løpet av de om lag 20 år som ”Hvalfangsliv” er blitt utgitt, har vi fra tid til annen hatt en rekke intervjuer med ledende aktive hvalfangere som fangstbestyrere, kapteiner, fangstledere, hvalskyttere m.a.

Denne gangen presenteres Arne O Jensen som er bosatt i Fredrikstad.
Arne Jensen hører ikke inn i kategorien ”gamle kara”, for han er født i 1924, men har tross sin unge alder fortsatt å sette seg i respekt på hvalflåten i Antarktis. Han ble beste mann i isen denne sesongen ( 57/58) med 428 hval som i beregnet partshval utgjorde 255.280.
Denne fangst representerer i produsert olje ca. 28 000 fat. I sesongen 1954/ 1955 ble han også sesongens skytterkonge, med 487 hval = 284.137 beregnet hval, et resultat som det skal bli vanskelig å slå.

Som skytter startet han for Balaena – ekspedisjonen 1950/ 51 og har senere hver sesong til og med i år skutt for Hector Whaling Limited. For de som følger med i disse gigantiske race – år etter år, kjenner til at Jensens fangsresultater alltid har vært blant de aller beste.
På disse 8 sesongene i isen har Arne Jensen skutt 2 404 hval, utgjørende 1464. 267 beregnet hval.
Foruten nevnte sesonger i Antarktis skjøt han for St. Thome landstasjon på Vest Afrika sommersesongen 1951. Resultatet ble 151 hval, hovedsakelig blåhval, slik at Jensens samlede fangsresultat, inklusive siste sesong, kommer opp i 2 555 hval – en pen presentasjon når man er 33 somre gammel. Hva dette representerer i verdier, skal vi ikke komme inn på her.
På Bugge & Krogh-Hansens kontorer i Tønsberg treffer vi Arne Jensen, en vakker vårdag etter hjemkomsten. Vi benytter derfor den gitte anledning i farten å veksle noen ord med årets skytterkonge, idet vi ønsker ham velkommen hjem.

I en avis så vi at De hadde skutt 29 finnhval på et døgn.
Det var vel litt av en påkjenning for alle man om bord? Det var ikke 29, men – 23 finnhval, sier vårt intervjuobjekt.
- Selvsagt var det en hard jobb for karene, men det gikk glatt allikevel, og været var ideelt. Var det like fint hele sesongen?
- Å nei da, vi kom ut i full storm, og da blir det jo svarte garn, som fiskerne sier. Da ble vi liggende på været. Det var ikke annet å gjøre.

Etter hva vi forstår har De et førsteklasse mannskap på TERJE II
- Ja, det er dyktige og drevne karer, og det må til hvis resultatet skal bli bra.
Det ble lite blåhval i år?
- Ja, vi fikk bare en på hele ekspedisjonen, men så var det en stor rusk på 87 fot, feit og fin, - som det sikkert ble en skvett olje av.
Tåler hvalbestanden påkjenningen?
- Det tør jeg ikke uttale meg om, men det er klart at det minker. For hadde vi ikke hatt den redskapen som vi nå operer med, hadde det blitt temmelig magert. Hadde jeg gått ut med en av de gamle båtene, var det meget tvilsomt om jeg noensinne ville fått ”fast fisk”.
Hvordan liker De for øvrig spermfangsten?
- Det er jo en slags bifangst, men det blir litt olje av spermen også. Vi ”fisket” sperm de første 14 dagene, siden ble det ikke mer av denne fangsten. Jakten på storhvalen ble heretter det primære for oss.

Og De stor trives i yrket?
- Ja, jeg får vel si det, for jeg liker jakt og fiske i alminnelighet. Og når det gjelder storvilt som hvalen, er spenningen og kampen om blåhvalenhetene rent fascinerende.
Var dere borte i noen av de andre ekspedisjonene?
- Jo, vi hadde føling med WILLEM BARENDZS , fangstbåtene til KOSMOS-kokeriene, likeså THORSHØVDI. Det er jo for øvrig hyggelig å slå av en prat med kollegene.
Noen særlig hobby?
- Som ovenfor nevnt liker jeg jakt og fiske, og nå tar jeg snart ut snekka og prøver lykken i hjemlige farvann.
Sønnafor Færder?
- Ja, helst det, for det er særlig størja som det er moro å ta, for her er fart og liv.
Fangstredskaper?
- Vi bruker gjerne harpungevær, men av og til får jeg anledning til å bli med noen kjente som driver fiske med not. Og da kan det hende det blir stor fangst. Jensen har sin unge frue med, og de skal benytte anledningen til å bese Tønsberg.

God og hyggelig sommer på den andre siden av Oslofjorden.


7. januar 1904 vedtok Stortinget en lov om at fangst av hval i sjøterritoriet i Nord Norge skulle være forbudt i 10 år.
I de første årene etter 1900 var fiskerne i Finnmark i en opprørt sinnstemning. Det skyltes forbitrelse mot hvalfangerne.
Den alminnelige mening i Nor Norge var at det var hvalen som drev fiskestimene mot land, og når sjøen ble svart for fisk, fikk hvalfangerne skylden. I juni 1903 kom det til opptøyer, 1300 fiskere gikk løs på hvalfangst- stasjonen i Mehamn og ødela den. Stedet ble erklært i belæringstilstand, og soldater tykket ut mot fiskerne.
Hvalstriden hadde satt fart i den sosialistiske bevegelse og bidro av- gjørende til at Nord Norge i 1903 fikk fire sosialister inn på Stortinget.

Moss Avis – Kolbj. Ka.


HVALFANGSTLIV - Årsrevy 1961

1901 – 1961 PELAGOS jubilerer

Veteranen PELAGOS har avsluttett sin 26. fangstsesong i Sørishavet og har inntatt sin plass ute ved Helodden. Nestoren blant ishavsfarerne fyller 60 år.
Skipsverftet Harland & Wolff i Belfast bygde skipet under navnet ATHENIC, det ble solgt til White Star Line for kr. 600.000,- og ominnredet til kokeri ved Smiths Dock i Middelsbrough for kr. 1. 730.000,- . Ferdig innredet hvalkokeri ble kostnadene på kr. 2.627.923,- ( en moderne hvalbåt koster i dag ( 1961)
ca. 8 millioner kroner).

1928 dro kokeriet sørover sammen med hvalbåtene på sin første vellykede tur til Antarktis. - Så fulgte mange gode fredlige år fram til 1940.
15. januar 1941 lå PELAGOS intet anende i godt ”fiske” , ble telegrafisten anropt av den tyske hjelpekrysser PINGUIN: Don´t use your wireless , if you won´t be sunk.
Med kanonene rettet mot kokeriet entret tyske offiserer og prismannskaper i fullt krigsutstyr PELAGOS. Kaptein Fritz B Gøthesen kunne ikke annet enn å overlate skipet til tyskerne. Det ble laget noen granater om bord på oppturen fra isen, men disse var utilstrekkelige – tyske vakter var det å se overalt; så best var det kan hende at det gikk som det gikk … Uten å møte noen alliert var tyskerne heldige (likeså hvalfangerne) å komme til en tysk kontrollert havn i Vest Afrika. Hvalfangerne ble betraktet som krigsfanger og ble internert i en fangeleir i Frankrike.
I 1945 lå PELAGOS i Narvik som forsyningsskip for de tyske U-båtene.

PELAGOS er et sterkbygget skip og er meget godt vedlikeholdt. Kokeriet går fortsatt med sine to dampmaskiner som utvikler 5100 IHK. Skipet står i 1. klasse i Det Norske Veritas. Rederiets fangstbestyrere i den forløpne tid har vært:
Sverre Scheldsøe, Alex. Andreassen (kalt Alik), Hjalmar Christensen, Fritz B Gøthesen og Ansgar D Carlsen.
Den samlede oljeproduksjon i disse 26 fangst-sesongene utgjør: fra og med 1928/ 29 til og med 1939/ 40 1.079.500 ( En million syttini tusen fem hundre ) fat hval- og spermolje.
1940/ 41 da tyskerne kom ned isen og kapret kokeriet ble det produsert 60.800 fat hval- og spermolje. Fra 1945/ 46 til og med 1960/ 61 utgjør oljeproduksjonen i etter-krigs-sesongene 1.369.450 fat hval- og spermolje. Totalt blir dette:2.525.750 fat olje.

En kan ikke avslutte disse små streif uten å berøre den gode ånd og det utmerkede samarbeid som karakteriserer befal og mannskaper om bord på PELAGOS og dens hvalbåter, og som igjen er gjenskinn av forholdet mellom disse og selve rederiet. Her man ved bakgrunnen til at det er PELAGOS- folk som har stått om bord i en liten menneskealder.
Folkene møter samlet opp til forhyring hver høst og når noen går i land for godt, er det kun fordi man vil nyte noe mer av sin tid ved hjemmets arne. Og så får de yngre ta sin tørn.
Men de følger alltid PELAGOS videre i sine tanker. Vi (redaksjonen i HVALFANGSTLIVET 1961) GRATULERER MED JUBILEET og ønsker den gamle hederskronede veteranen fortsatt hell og lykke på sine videre ferder.

Redaktør Henry I Istre.
Artikkelen er tilpasset KASKELOTTEN, noe forkortet.

PELAGOS

  • 12.113 brt 12.100 tdw 516.0/63.3/29.0 ft Q4 4800ihk
  • Levert januar 1902 fra Harland & Wolff, som passasjerskip ATHENIC til Oceanic Steam Navigation Co Ltd, Liverpool
  • Kjøpt av Pelagos i mai 1928 for £ 33. 500, bygget om til hvalkokeri
  • Oppbragt av tysk raider 15. januar 1941, ført til Frankrike, senere som ubåtmoderskip i Narvik
  • På fangst 1945/ 45 til og med 61/62. Solgt til Hamburg for opphugging juni 1962

HVALFANGSLIV nr. 1 – 2/ 61 Årerevy 1961

Bj Jø

Redaktør Henry Istre kan nok en gang ønske hvalfangstflåten:
Velkommen hjem!
Vel 5 300 norske hvalfangere er atter hjemme, eller underveis.
Nå som før har ikke alle vært like heldige hva fangst og fortjeneste angår, men felles for dem alle er at de har gjort en god innsats. Realverdier for et par hundre millioner er fanget opp fra havet, til gang for den enkelte og for landet. Igjen har farvannene omkring Sydpolkalotten vært slagmark, heldigvis av fredlig natur, men likevel hard.

– Alle som reiste ut kom dessverre ikke hjem igjen, noen ble der ute på sin post, - vi lyser fred over deres minne.
- Vi sender også en hilsen til flere hundre hvalfangere som overvintrer på Syd Georgia, hvor snøen, kulden, stormene og polarnatten nå for alvor har satt inn.
Hermed ønsker ”Hvalfangstliv” flåtens befal og mannskaper velkommen hjem.

HVALFANGSLIV nr. 1 – 2 / 1961

Det regnes med vanskelige tider for norsk hvalfangst

I et sirkulære til A/S Ørnens aksjonærer som ble sendt ut i desember f.å. heter det blant annet at man dessverre på grunn av den store russiske og japanske ekspansjon må regne med vanskelige tider for norsk hvalfangst.

For skipsfartens vedkommende må man regne med økt konkurranse fra en rekke land som tidligere ikke har deltatt i denne næringen Hertil kommer økt flaggdiskriminering fra enkelte lands side. Alt dette gjør at man bør stå best mulig rustet til å møte de vanskeligheter som muligens vil få i de nærmeste år.
Styrene i to selskapene har derfor blitt enige om å foreslå sammenslutning av selskapene med bibehold av navnet Aktieselskapet Ørnen.

Når byggeprogrammet er fullført vil selskapet få en koffardiflåte på til sammen 123.295 tonns d. w.
I tillegg til denne flåte kommer fangstflåten, fl. k. THORSHAVET med hvalbåter.


Tønsberg Blad Tirsdag 10. januar 1950

Efter 11 fangst dager er produksjonen 101. 660 fat mot 104. 500 fat hvalolje efter 12 dager forrige sesong.
Den første meldingen om den pelagiske fangst i Antarktis sesongen 1949/ 50 viser for de 10 norske ekspedisjoners vedkommende at de innledende fangst- dager fra 22. desember til 1. januar, begge dager medregnet, har gitt meget ujevne resultater. Det er produser noe spermolje.

Sesongen 1948/ 49 begynte som fangsten 15. desember, og pr. 26. desember, altså efter 12 dagers fangst, utgjorde produksjonen 104. 500 fat hvalolje.
Når man tar hensyn til den større innsats av hvalbåter inneværende sesong og det forhold at kokeriene i hele den periode som meldingen omfatter, har hatt anledning til å fange knølhval, ligger fangsten denne sesong ugunstigere an enn fangsten pr. 26. desember 1948

Husvik Harbours fangst større enn i fjor etter 11 fangstuker

Den norske landstasjonen Husvik Harbours hadde pr. 8. januar en fangst på 29.700 fat hvalolje og 24.500 sekker hvalmel.
Den argentinske landstasjon Grytviken hadde pr. 7. jan. 20.000 fat hvalolje.

Av de fire britiske kokeriene er det er bare BALAENA som kan melde pr. 31. desember 1949 - 31. 000 fat hval- og spermolje. Dette er spermolje produsert før 22. desember.
Fra HVALFANGSTLIV høsten 1961

Bj Jø


Hvalfangerselskapet Pelagos A/S har solgt Hvalbåten GOS VIII til Østfold Skipsopphugning i Sarpsborg for kr. 102 500, -
GOS VIII er bygget ved Deutsche Maschin- und Schiffgebau, Bremen, i 1936og er identisk med TERJE 3 som tilhørte Terje Viken-ekspedisjon som gikk under britisk flagg med norske offiserer og mannskap om bord.
Selskapet United Whalers Ltd. Var innregistrert i London, med Bugge & Krogh-Hansen, Tønsberg, - som norske representanter. Kaptein Gullik Jensen, Nøtterøy var ekspedisjonens fører og fangstbestyrer.

...videre fra HVALFANGSTLIV høsten 1961:
Nytt lasteskip til Salvesen på 12 500 tonn dødvekt ble i høst sjøsatt fra Oskarhamn-Varvet. Det er bygget for Salvesen & Co., Leith og av samme type som tre tidligere leverte skip. Dette fik navnet SALVARA.

...Hector Whaling, som solgte Balaena-ekspedisjonene til Japan, har gått over til havfiske. To trålere er kontrahert ved Seawork Ltd., de er 133 fot lange, og med en maskinkraft på over 1 000 hk. Hector, som nå tilhører British- and Commonwealth Shippinggroup, disponerer to tankbåter, likeså en 22 000 tons bulkcarrier som i sommer gikk en prøvetur fra belgisk verft. Det vil bli en prøvedrift med de to trålerne – går det bra vil flere bli bygget. Dessuten drives det kysthvalfangst fra Saldanhna Bukten i Syd-Afrika.

...Den 30. august 1961 sjøsatte Uddevalla-varvet en 42 000 tonns turbintanker for Aksjeselskapet Ørnen og A/S Odd ( Thor Dahl ). Det nye skipet fikk navnet THORSHALL, og får et General Electrics turbinmaskineri.
Neste sjøsetting ved Uddevalla-varvet blir også for A/S Thor Dahl, idet en bulkcarrier på 18 00 tonn – går på vannet 21. okt 1961.

Hva betyr dette: Rederne, - ser nok inn i ”glasskula” . De hadde teft for framtidige forretninger.
Det tok faktisk ikke så mange årene før hvalfangsten tok slutt.
- Våren 1968 la de siste båtene fra Sydishavet til kai i Sandefjord etter en lang og verdig tjeneste for landets økonomi.


Fra HVALFANGSTLIV nr. 2 1949 Redaktør H R Istre

Bj Jø

Hvaloljen vil heretter møte hard konkurranse med de vegetabilske oljer

Det er vel ingen overdrivelse å si at hvalfangst-næringen er den mest hasardiøse næring ”her hjemme”. Omkring £ 100 (pund) som er oppnådd for hvaloljen hittil, kan selvsagt ikke holde seg i lengden.
Et eksempel på har en når det gjelder spermoljen som i fjor ble betalt med£ 130, som i dag betales med kun £ 60 - et fall på vel 50%.
Med et tilsvarende hvaloljeprisene er det ikke vanskelig å konstatere at hvalfangsten muligens vil bli ulønnsom. Selvsagt er en oppmerksom på at hvalolje er spiseolje – margarin, og at spermolje utelukkende benyttes til teknisk bruk.
Når markedet er mettet – faller prisene, det gjelder for alle produkter.

Forhåpentligvis vil dette kunne unngås i de første årene framover, derfor må de norske selskapene oppta kampen overfor de utenlandske selskaper når det gjelder hvalbåtene. Det er allerede et faktum at vi er akterutseilt når det gjelder hvalbåtmateriellet, - dette må være i toppklasse, - med høyeste effektivitet. For mange fangstbåter i hardere tider - bør reduseres. Men da bør de som benyttes være i topp form.

Vegetabilske oljer er jo en hovedfaktor på verdensmarkedet, - det kan bety at hvaloljeprisene kan falle etter hvert som de oversjøiske plantasjene kommer i full drift.
Den britiske regjering regner med å investere £ 20 millioner i plantasjer i Øst Afrika. I Amerika og Østen forekommer det også store plantasjer av soya og jordnøtter, og kopra.
Produksjonen av vegetabilske oljer har tatt seg voldsomt opp etter krigen, - den ble så smått utviklet under krigen, - da det var mangel på matfett.
Den totale verdensproduksjonen av animalsk - (hval og fisk) og vegetabilsfett før krigen var i følge professor Brandt ca. 22 millioner tonn. Det ble produser kun 300.000 tonn hvalolje.
Fettmangelen i verden er et forbigående fenomen, som følge av krigens forskyvninger i verdensøkonomien.

Artikkelen er noe forkortet og fortettet, - ELe.


De nye limvann-separatorer utvinner like mye olje som en fangstbåt klarer å fange

De nye svenske limvannsearatorer yter ett fremragende arbeide for å nyttiggjøre oljeutvinningen, således at minst mulig olje sammen med limvannet som bare for noen år siden gikk over bord ved utblåsning av kokeapparatene nyttiggjøres, - til fullverdig olje. Dette betyr en god tilvekst i oljeproduksjonen. Svenske LAVAL, - er nå anskaffet av de fleste kokerier og landstasjoner.
Resultater fra siste sesong med Laval- limvann-separatorer:

SOUTHERN VENTURER 12 000 fat olje
KOSMOS III 10 200 fat olje
THORSHØVDI 5 000 fat olje
KOSMOS IV 6 000 fat olje
BALAENA 20 000 fat olje
THORSHAVET 8 600 fat olje
SOUTHERN HARVESTER 9 000 fat olje

Dette er som en BONUS og regne, sikkert en god investering!


HVALFANGSTLIV

Bj Jø

Hvalskytter Alfred Skontorp, Olsrød i Slagen, var 65 år – samtidig som han også kunne feiere at det var 50 år siden han første gang dro på hvalfangst med ROALD AMUNDSEN.

Om Skontorp kan man vel si at han er hvalens personifiserte arvefiende.
Det er 44 år siden han første gang fikk jobben bak hvalkanonen og har vel i alt skutt bortimot 8 000 hval.

Navnet Skontorp stammer i fra Onsøy, han kom til Tønsberg som 8-åring. – Han har opplevd mye både hvalfeltet og under siste verdenskrig. Han var med på to torpederinger, - pussig nok på samme dato, men med to års mellomrom. Skontorp er prototypen på den norske hvalskytter. Røslig, lun og slagferdig i replikken. Det er en fest å se ham om bord i STAR 1 når han kommer fra feltet. Da ruver han som en allfader blant barn og barnebarn – og deler sin hjertelighet med dem alle sammen.

Kaskelotten nr. 59

Kaskelotten nr. 59: Mai 2009 - 16. årgang

Norske eventyrere til Hawaii i 1881

Hentet fra Familien nr. 27. 19/12.08
Av: Tom Helgesen;- forkortet og tilpasset KASKELOTTEN


Dette må leses sakte, og med forståelse for det norske språk på 1800-tallet.

Kontrakter med de, der vil reise til Sandwichsøerne, utferdiges og undeskrives fra Onsdag den 22de Septbr. Samt paafølgende Dage paa Hans P Fayes Kontor i Drammen fra kl. 11 – 3.

Vedkommende maa være forsynede med gode Anbefalinger samt Attestastion for plettfri Vandel. Værnepliktige maa medbringe Fripass for Tjeneste.
Mindreaariges Underskrift maa, for at være gyldig, vedtages av Værge.

Betingelserne ere nu ordnede bestemt saaledes: Arbeidere over 20 Aar; 9 Dollars, under 20 Aar noget mindre.

Koner; 4 1/2 Dollars, under 20 Aar noget mindre, - alt pr. Maaned med fri Kost eller Kostpenge samt fritt Hus. Familier kan medtage 2 Børn.
Fri Reise samt Kost, der ikke senere skal oparbeides.

Chr. L’Orange, Agent for Hawaiiske Invandringsbureau, Sandwichsøerne.

Denne annonsen sto i Drammens Tidende i september 1880.
Navnet Sandwichøyene ble brukt om Hawaii tidligere fordi James Cook - (som oppdaget Hawaii i 1778, og ble drept der også) ga øyene navnet etter sin venn og støttespiller jarlen av Sandwiich.

Hundrevis av nordmenn utvandret hit i 1881. Et tropisk paradis, trodde de langveisfarende, men slik skulle det ikke bli . . .

Den 27. oktober 1880 forlot barken BETA havne i Drammen med kurs for Hawaii. Båten var fullastet med folk fra store deler av Østlandet, Sverige og Danmark. Alle ville de prøve lykken som arbeidere på sukkerplantasjer på nesten motsatt side av jordkloden.

Den tyske barken MUSCA dro fra Drammen i samme ærend i slutten av november.
Det ligger fullstendig passasjerlister fra begge båtene i Statsarkivet i Kongsberg.

Til sammen reiste over 600 personer til Hawaii denne høsten, fra Drammen. Overfarten ble tøff og krevde mange liv, mellom 20 og 30 av passasjerene, mesteparten barn, kom aldri til land i live.
BETA var framme etter bare 118 dagers seilas, mens søsterskipet MUSCA var mer uheldig med vær og strømfoldhold. Først etter nærmere seks måneder nådde de utsultede passasjerene havna i Honolulu.

Kanskje ikke så rart at dette ble den eneste norske masseinnvandringen til øyriket i Stillehavet.
Når man vet at dette er lenge før Panama-kanalen ble bygd, - den ble åpnet i 1914, så skjønner alle at reisen ble lang. Husk de måtte jo dra helt ned og rundt Kapp Horn, - med andre ord måtte Ekvator krysses to ganger! Det virker som et vanvittig prosjekt i dag, men forteller vel bare at folk var desperate og gjorde nesten alt for å få et bedre liv.
I slutten av 1870-årene var det alvorlige nedgangstider i Norge, og både trelasthandelen og skipsfarten fikk etter hvert store problemer med på følgende konkurser.
Folk slet med arbeidsløshet, fattigdom og nød. Da det dukket opp forlokkende annonser i pressen, var det lett å bli fristet.

Arbeiderne måtte binde seg til tre års arbeide i sukkerplantasjene mot å få gratis reise til Hawaii. I realiteten var ikke reisen gratis, - nordmennene fikk nemlig litt mindre lønn enn andre sukkerarbeidere. På den måten betalte de reisen selv.

At nettopp Drammen ble valgt som utreishavn for utvandringen skyltes flere ting; initiativtageren for denne farten var at kaptein Christian L’Orange fra Halden, i 1877 giftet seg med Caroline Faye fra Drammen – i tillegg var Drammen en sjøfartsby med stort omland og mange arbeidsledige.

På slutten av 1870-årene hadde L’Orange etablert sukker plantasjer både på Kauai og Maui, - sammen med onkelen sin, Valdemar Knudsen fra Kristiansand.
Utfordringen var mangel på arbeidskraft, på plantasjene. Det svenske og det norske kongedømme inngikk i 1850-åren en traktat med kongedømmet Hawaii om vennskap, handel og skipsfart – og dermed lå alt til rette for arbeidsinnvandring fra Norge.

L’Orange fikk lokket mange med seg, men noen suksess ble det ikke.

Etter ankomsten ble de voksne plassert på forskjellige sukkerplantasjer, på de litt større øyene på Hawaii. Nordmennene følte at de ble behandlet som slaver, og de sendte blant annet klagebrev hjem og organiserte streiker. Streikende nordmenn organiserte på Hawaii i 1881, ble nesten historiske, for dette var noen av verdenshistoriens første streiker.

Forholdene for arbeiderne på Hawaii ble også gjort kjent i Norge, og diplomaten Johan Anton Wolf Grip kom over til Hawaii høsten 1882 som representant for de norske myndighetene. Da han ankom byen Hilo på Big Island – Hawaiis største øy, fikk han med et møte med sheriffen høre at 60 nordmenn fra "Hitchcock" - plantasjen var fengslet fordi de nektet å arbeide. Etter forhandlinger ble saken løst her, Grip intervjuet 256 norske og svenske arbeidere.Konklusjonen til diplomaten fra nord var at nordboerne ikke hadde stor grunn lit å klage. Noen kvinner fikk etterbetalt bl. a. samt andre ting ble det orden på.

Lange arbeidsdager og mye regnvær, - 12 000 millimeter i året, etter 3-års kontrakten dro noen nordmenn til USAs fastland, mens andre returnerte til Norge.
På folkemunne har det blitt fortalt at de utvandrede nordmennene ble kalt for aka-meier av lokalbefolkningen på Hawaii. Årsaken skal være at de syntes livet på plantasjene var både varmt og slitsomt. Da skal de ha sukket tungt og ha sagt: "Akk a’ mei". De innfødte syntes dette var litt morsomt og kalte nordmennene for akameinene.


Vårfesten på Manstad...

...var som den pleier å være; bare helt topp. Det var mange der, helt fullt – det ble til å med opprettet venteliste, lokalene tar 60 personer.

Ertesuppe. Kjøtt og flesk med kålrabistuing og en fortryllende sky over det hele. Kort sagt erter, kjøtt og flesk er så godt at det er lovlig å forspise seg.
Praten går og det er bare herlig å være tilhører, det er utrolig hva som dukker opp av minner fra Isen og Øya. Tenk bare å huske de forskjellige "klegge-navn" og i tillegg kunne beskrive deres fakter og væremåte.

Det med vær og vind – og hvor mange hval som ble tatt til en hver tid, mens praten gikk klarte Kaskelottens utsendte å forsyne seg to ganger.
Etterpå var det kaffe og kransekaker og wienerstenger. Loddsalget innbraket 5 000 kroner, - men så var det sannelig mange flotte gevinster.
Einar sørget for behagelig bakgrunnsmusikk.
Dansemusikken var av det slaget vi kjenner godt til, mange takk Einar.

En stooor takk til festkomiteen – som blir herved utbasunert!!!!


SOUTHERN ACTOR

Hvalbåten SOUTHERN ACTOR ble bygget I 1950 ved Smith's Dock Ltd. Middelsbrough. Skipet tilhørte til å begynne med Sevilla Whaling Co Ltd. disponert av Chr Salvesen & Co, Skottland. Selskapet drev hvalfangst i Sydishavet. I tidsrommet 1951/ 52 til 1959/ 60 fanget den for flytende kokeri SOUTHERN HARVESTER. Sesongen 1960/ 61 var båten i fangst for Salvesens landstasjon Leith Harbour på Syd Georgia, 1961/ 62 fanget den for flytende kokeri SOUTHERN VENTURER.

SOUTHERN ACTOR lå deretter i opplag til 1964, da den ble solgt til Elling Aarseth i Ålesund, hvor den fanget til Skjelnan kvalstasjon. Her fikk den navnet POLARIS 8. I 1973 ble båten solgt videre til Spania, hvor den først var i fangst under navnet IBSA DOS, senere som ITXAS UNO. I 1985/ 86 gikk båten i opplag. Hvalbåten ble oppdaget da den lå for opphugging i Nord-Spania høsten 1989.
Den var lite forandret, og ble derfor vurdert som et godt verneobjekt.

Den 1800 hestekrefter store dampmaskinen var på plass og intakt, likeledes det originale hvalspillet. Etter alt å dømme ville dette være siste realistiske anledning til å skaffe en hvalbåt som det i all hovedsak var mulig å tilbakeføre til opprinnelig standard innenfor overkommelige kostnadsrammer. Både privat og offentlig innsats måtte til før det lot seg gjøre å kjøpe SOUTHERN ACTOR til muselumsformål.

25. oktober 1989 ankom den Sandefjord under slep. Det ble dannet en egen komité som fikk ansvaret for restaureringen. Hvalbåtkomiteen har arbeidet nært med Hvalfangerklubben i Sandefjord, som gjennom flere år har stått for imponerende dugnadsinnsats.

Den 1. juli 1995 ble offisielt overrakt Sandefjordmuseene i gave. Hvalfangsten er utvilsomt den mest særpregende av Vestfolds næringsveier i moderne tid. SOUTHERN ACTOR er helt ut representativ for den type hvalbåter det ble bygget flest av i perioden 1945 – 1955; og som også norske hvalfangstselskaper disponerte en lange lang rekke av.

Svært få norske museer disponerer skip i operativ stand. Gjennom SOUTHERN ACTOR har Sandfjordmuseene fått en unik mulighet til å formidle viktige sider av fylkets hvalfangstkultur til nye generasjoner.

Vi, – ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB håper på et besøk i månedskifte august / september av hvalbåten. Da kan vi invitere skoleklasser, 4 – 6 klassinger fra distriktet, - da kan besteforeldrene (kanskje oldefar) være personlig guid, - et tanke eksperiment fra redaksjonen i KASKELOTTEN.

Får vi båten fra onsdag ettermiddag til søndag middag vil det bli folksomt av østfoldinger på kaia og om bord.


Tirsdag 27. august 1996 besøkte hvalbåten Fredrikstad

Fra KASKELOTTEN nr. 6 – oktober 1996

Det ble gitt skikkelige støt i fløyta da vi gikk opp vester-elva. Fra brygge-promenaden ble det vinket og applaudert; tydelig at dette satte mange tankehvinninger i sving for mange.
Skipperen ( Per Christensen) og John (Syversen) konfererte litt om strømmen i elva. – "Det overlater jeg til deg", var skipperens siste ord. ( Hvalbåten lå nå ved fergestedet på Østsiden).
Ved denne manøveren til John og Bjørn (Jørgensen), som imponerte alle (om bord og på kaia) ble det ikke slått akterover en eneste gang, energien i elva (strømmen) ble utnyttet på en ypperlig måte. (ACTOR "sugde" seg til kaia, med roret i borde og sakte forover). Presis kl. 1500 ble vi fortøyd av våre egne blåkledde ( våre medlemmer hadde blå kjeledresser med logoene til ØHK på ryggen).

Det var et yrende liv på kaia ( i Gamlebyen). Av de inviterte gjestene var Tove Thøgersen fra Fredrikstad Museum med gaver til båten, fra havnedireksjonen hadde vi selvsagt besøk, har vanket både sjekk og gave ( båten slapp å betale havneavgift også), Kulturkontoret v/ Egil Syversen og Nipen kom også med gaver. FREVAR v/ Terje Harladsen og Harald Hauge ( formann i ØHK) overrakte en sjekk på 4000 kroner.

DENOFA kom med diverse såpe og rengjøringsmiddel for mannskap og skute. Staburret brakte en del proviant om bord, Diplom-is kom med desserten.
Fra ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB overrakte Thorleif Karlsen et tinnfat med inskripsjon og vårt emblem (Thorleif hadde med hammer og spiker for å få det opp på skottet i messa. MEN, - dette har vi ikke sett noe til siden 1999,- hvor er det?).

Det var ikke alle inviterte som kom, - da, ei heller noen gave til ACTOR; obersten i Gamlebyen uteble, det samme med direktør Olsen på Fredrikstad Energiverk (landstrøm), Borgar Fabrikker så vi heller ikke noe til. Men, Birger Arvesen (medl. av ØHK) var der med to store kjeler med nykokt og varm ertesuppe, de ble tatt over rekka og satt på bysseovnen. Mange fikk seg en plett, - det vist ikke nok til alle.

- Det gjenstår å si mange takk for besøket og gavene!
Norge har fått et kulturminne som bør tas vare på fra en industri som ga grunnlaget for mye av velstanden som ble bygd opp i 50/ 60 åra.
Våre blåkledde medlemmer sørget for å holde museet åpent med visning av videofilmer fra feltet. Gjenstandene og bildene var også av stor interesse for dem som besøkte oss ( i Hvalfangermuseet i Gamlebyen).

Det var mange av våre egne medlemmer som hadde med seg venner og kjente, tidligere hvalfangere meldte seg inn i klubben.

Fredag var det folksomt om bord da skoleklasser i kommunen kom til en pedagogisk innføring om livet i Sydisen ved Stig Tore Lunde fra Sandefjordmuseene.
Medlemme i ØHK stilte også opp som guider om bord – førstehånds undervisning. Det var blitt oppfordret til å gå skift for å dekke bemanning i museet og om bord, hvilket fungerte bra.
På kvelden (fredag) og hele lørdag var det rene folkevandringen til gamle stolte hvalbåten SOUTHERN ACTOR.

Søndag klokken 1200 kastet ACTOR loss for Sandefjord og takket for seg med skikkelige støt i dampfløyta. Dette var en fin opplevelse for de mange som har hatt tilknytning hvalfangst her i Østfold fram til sesongen 67/ 68, - da var det slutt.

Fredriksstad Blad og Fredrikstad Avisen Demokraten var også på kaia – F B tok senere inn intervjuer og stoff som elevene ved Manstad skole hadde på sin skole-avis-side. Yngvild E. Holmen hadde en fin tegning av en stor blåhval med dertil opplysninger fra sin bestefar som i sin tid satt høyt oppe i masta for å se etter hval

Kristian Eriksen intervjuet av sin bestefar, maskingutt Arne Paus fra Onsøy, - han var på SOUTHERN WHEELER.

  • Hvor gammel var du da du dro ut? Jeg var 18 år.
  • Hvordan var det å jobbe i fyrrommet? Det var bra å jobbe i maskin- rommet, for der gynget det minst når det sjøet.
  • Hvordan var det å drive hvalfangst? Det var slitsomt, vi jobbet 12 timer i døgnet.
  • Var det spendende på hvalfangst? Hvalfangst var moro, men livet på båten var kjedelig.
  • Hvor stor var den største hvalen dere fanget? Den var 29 meter lang.
  • Har du vært sjøsyk noen gang? Første dagen var jeg litt sjøsyk og spydde litt, men det gikk fort over.
  • Har du opplevd noe som du ikke glemmer? Det ble borte to gutter på min alder. De forsvant på transportbåten på vei til Sørishavet. Jeg snakket med den ene gutten klokken 12 på natta. Noen timer senere oppdaget vi at de var borte. De hadde ikke hatt noen sjanse til å klare i mørket og kulda.

K E


Den elektriske avlivning

Det var i sesongen 1935/ 36 noen ganske få hvalbåter som hadde montert elektrisk aggregat, men ettersomsesongen skred frem, begynte stridens bølger å gå høyt omkring metodens anvendelighet. Flere meldinger gikk ut på at en del skyttere var tilfredse, og mente at det var grunn til å fortsette så en kunne overvinne den elektriske avlivnings barnesykdommer.
Andre derimot konstaterte at metoden var totalt mislykket og at den forårsaket et forferdlig dyreplageri.

Av en annen mening var flere av skytterne på Sir James Clark Ross-ekspedisjonen, som i sesongen hadde skutt 440 hval elektrisk. Disse skyttere meddelte sitt rederi, at metoden med elektrisk avlivning hele tiden hadde virket tilfredstillende.

Hvalskytter Otto Olsen, Veierland, som hadde STAR 21, uttalte til pressen ved hjemkomsten, at han var godt fornøyd med de elektriske avlivningsapparatene som stadig var blitt forbedret og nå fungerte tilfrestillende. Denne sesongen ( 1937/ 38) opplyste Olsen at han klarte 229 hval på 335 skudd, hvilket vil si 1,4 skudd pr. hval – og hvert skudd er "dauskudd" tilføyde han.
Hvalen lammes for øvrig straks og er således en mer human avlivningsmetode.

I den nå avsluttende fangstsesongen har Balaena-ekspedisjonen fortsatt prøvedriften på dette område med et anlegg av Elektrisk Hvalskytnings type. Forrige sesong kom en til det resultat, at den elektriske metode ikke kunne konkurrere med granatharpunering når en her anvendte nylonforløper.

I år vil – for å sikre et bedre sammenligningsgrunnlag ved vurderingen av de to metoder – TERJE II og korvetten TERJE XI foreta prøveskytning elektrisk med nylonforløpere.

For norsk regning har i år THORGAUT tilhørende A/S Thor Dahl likeledes praktisert elektro-harpunering. Systemet som her er anvendt er utarbeidet av Corneliussens Mek. Verksted i Sandefjord.

En representant for General Electric Company samt en ingeniør fra Kongsberg Våbenfabrikk har i inneværende sesong vært med i Antarktis, for å fortsette prøvene med å skyte hval med hjelp av elektrisitet.

Da denne artikkelen er skrevet mens hvalfangsflåten opererte i Sørishavet, er vi derfor nå avskåret fra å meddele de resultatene de respektive fangstbåter som skyter "elektrisk" er kommet til.
Forhåpentlig skal vi ved en senere anledning komme tilbake til dette.

Tanken med å drepe hval elektrisk er meget gammel, i året 1880 ble det allerede anmeldt et engelsk – patent, og i 1881 fikk fabrikkeier Bjerke patent på elektrisk avlivning under tvil.
I det følgende år gikk man allerede over til eksperimentering, og ingeniør Alfred Nielsen skjøt en finnhval på vestkysten av Norge. Eksperimentet resulterte i at forløperen ble revet i stykker under manøvreringen, og den døde hvalen fant man neste dag.

I 1905 grep Birkeland tak i idéen, - og begynte å eksperimentere. Selvfølgelig kunne man med datidens tekniske midler og kunnskap om strømmens virkning på organiske vesener ikke oppnå resultater av praktisk betydning, men grunntanken har vært riktig.

En pol må føres inn i dyret og strømmens tilbakeledning skjer gjennom vannet. Noe annet system er av elektriske, mekaniske og fysiologiske grunner umulig, Og karakteristisk er nettopp at disse pionérer slo inn på den riktige vei, mens i de siste år ble gjort forsøk som fravek prinsippet med den en-polige strømtilførsel, - en fiasko måtte være følgen. …

Beviset for at hvalens hud er elektrisk tett, levertes først i juli 1929, da de første 4 hval ble drept elektrisk.

Fangstredskaper

Disse må naturligvis tåle alle mekaniske påkjenninger, så som skyting og innhivning kan kreve. Harpuner og forløpere har derfor samme dimensjoner og vekt som ved granatharpunering.
Praktiske hensyn sier at et nytt system må kunne brukes ved siden av det gamle og omvendt, og mekaniske og fysikalske hensyn krever at kanonens kaliber bibeholdes.
Den elektriske harpunen må imidlertid ikke skytes igjennom hvalen, - den er derfor utstyrt med en tippbar spiss som bremse; den legger seg på tvers, etter at harpunhodet er kommet innenfor hvalkroppen.

Forløperens tre kordeler har hver en elektrisk kabel, av hvilke allerede en er tilstrekkelig for å føre den drepende strøm.
Forløperen er som sedvanlig spleiset til linen, som dog kun sjelden benyttes.
Til harpunens hode er forløperen "knyttet" ved spleis.

I kravene til apparaturet måtte det naturligvis være absolutt sikkerhet mot elektriske støt, enkelhet i betjening og driftssikkerhet.

Mannskapets sikkerhet garanteres ved at drepningskretsen alltid, selv under jaget og skyting – er spenningsfri.

Artikkelen er forkortet. Ohm, volt og watt og andre finurlige tekniske ting er tilsidesatt.
Som så ofte tidligere er denne artikkelen også hentet fra HVALFANGSTLIV v/ Bjørn Jørgensen sitt skattkammer.
Kopi av hele artikkelen kan sendes til den av dere som måtte ha interesse, for kr. 50,- (3 A4-sider – inkl. porto).


Det første dieseldrevne kokeri

SIR JAMES CLARK ROSS var landets nest største skip, etter KOSMOS. Det var det første dieseldrevne kokeri, med to Burmester & Wain-maskiner som ga en fart på 9- 10 knop. Kapasiteten var på 110.000 fat, og kokeriet fulgte det vanlige konsept for spesialbygde kokerier, som et tankskip med produksjonsutstyret plassert på hoveddekket med flenseplan over. Fabrikkutstyret og dekksmaskineriet var dampdrevet og fikk "steam" fra fire kjeler. Skipet hadde lugarer for 225 mann. Arbeiderne bodde forut under bakken, mens besetning og hvalbåt-mannskapene hadde sine lugarer i akterskipet.

Hvalfanger A/S Rosshavet tilhørte "Rasmussen-gruppen", som på denne tid kunne overta fire kokerier til forskjellige selskaper, VIKINGEN, ROSS, SVEND FOYN og VESTFOLD. Under krisen i 1931, lykkes det bare å beholde ROSS under norsk flagg, mens de andre fortsatt ble drevet fra Sandefjord, under britisk og pannamask flagg.
SIR JAMES CLARK ROSS gjorde godt.

Første sesong 1930/ 31 ble full last og vel så det, 117 000 fat, men neste år lå hele flåten i opplag hjemme. Sesongen 1923/ 33 ga 156 000 fat, som ble skipet rekord. Siste del av 30-årene ble preget av japansk og tysk inntreden i hvalfangsten, og Furness Shipbuilding solgte "Ross"- tegningene til Japan, som bygde to søsterskip i 1936/ 37, NISSHIN MARU og NISSHIN MARU No 2.

9. april 1940 var ekspedisjonen på vei nordover, med kaptein Oscar Nilsen som bestyrer. Kokeriet søkte straks inn til Barbados, og gikk senere til Halifax hvor de norske kokeriene samlet seg. Lasten ble losset og hvalfangerne meldte seg til Marinen. ROSS ble så satt inn i forsyningsfart over Atlanterhavet med olje og krigsutstyr. Etter å ha overlevd i utsatte krigssoner, ble det etter norsk påtrykk overført til fart mellom USA og Hawaii, for mulig å redde skipet for fremtidig fangst. Det lykkes å få kokeriet rustet ut for sesongen 1944/ 45, med Oscar Nilsen som bestyrer. Åtte hvalbåter, som hadde vært ute med THORSHAMMER, ble nå frigitt fra maritimtjeneste og rustet ut: GLOBE VIII, og IX, THORFJELL, THORIS, THORGAUT, OTTERN, POL VII og THORFINN. Kokeriet SUDERØY ble sendt med som transportskip, og ekspedisjonen kunne noter seg seg for gode 148 000 fat.