Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 57

Kaskelotten nr. 57: Desember 2008 - 15. årgang

40 år... og eventyret er ute

Det er mangt og meget som skrives om det som en gang var – og det som skjedde for mange år siden.
For mange år siden var det, som det skulle være, ingen tenkte noe særlig lenger enn til morgen dagen, - for ikke å si, - til neste sesong.
For det å ta "spranget" fra våren til høsten – var jo ikke all verden, litt ferie og litt tid til familie og omgivelser.

Muligheter til å hyre ut fra Vestfold nok en gang? Selvsagt, - klart det.
Ny sesong på noen måneder, avskåret fra familie og venner.
Oktober var avreise til Sydisen, hjemkomst i mai.
Denne arbeidsplassen ( arbeidstiden ) er nå blitt historisk.
Svært mange synes å ville ta del i det som fortelles og som er blitt samlet mellom to permer. Mange bøker har fått forskjellige formater og antall sider, men de forteller historien om mennesket som sto for verdiskapninger langt, langt hjemmefra.

Ettersom tiden har modnet seg er også mange gamle slitte smalfilmer;
8 - og 16 mm blitt redigert over på to forskjellige avspillings muligheter.
Det siste heter DVD.
Anders Jahre, Thor Dahl, Pelagos ( flere?) – de var nå framsynte, de ville i hvert fall sørge for at noe av det som foregikk på feltet ble festet til filmruller.
"Grusomhetene" med blod og avlivning ble for Anders Jahre altfor sterke sener - så det danske filmteamet fikk beskjed om å legge filmrullene på hylla. Erik Jacobsen fra Tønsberg klarte å spore dem opp, - han fikk laget en "ny" film – med innslag av dagens hvalfangere og deres "versjon" av livet i isen, men alt er utsolgt.

I Fredrikstad foreligger det også en dokumenterfilm om hvalfangst en gang utover.
Boka til Ødegård fra Fredrikstad er på det meste utsolgt.
De som kan hvalfangsthistorien har kommet godt av gårde i alder, – men sannelig er de spreke og kan fortelle sin historie med innlevelse .
De yngste kommer etter, men er nå bare er omkring 60 og litt over.


...Men hvem holder stand - jo, det er de som engang var i isen

Hvalfangerfest i haven til Kåre og Erna – 25.juli 2008

Røyksignalene er alt registrert over hele Gamlebyen, og mange har flyktet fra stedet, kloke av skade. For nå er disse gærne hvalfangerne på ferde igjen. Ja er det nó rart at det ryker? Det er kjøpt inn tre stk. Vågehval, eller Minker som de også kalles. De er jo en tendens til å minke i dette selskapet vil jeg mene. Behandlingen her på grillen er heller ingen spøk. Det er rene kremasjonsprosessen det. Det ryker noe aldeles forferdelig, man kan høre harking og hosting fra området nært og fjernt. Nå skal byens fine fruer bli overrasket når de får se klesvasken. Vi kan vel bare gjette, om de som svir maten er innvandrere, eller er det som vanlig: Terje, Finn og Kjell. Vi ser bare det hvite i øynene på dem. Sjefen sjøl, og far i huset, forholder seg rolig og verdig, og hans Erna sjekker at alt er ferdig.
Nå ønsker Kåre oss alle Velkommen!
Det er stas å få komme hit. Det er alltid hyggelig, og jeg vet ingen have som kommer opp mot denne. Den er meget gammel og svært spesiell. Det samme kan sies om enkelte av oss som er her i kveld.

Nå har alle børstet av seg støvet, og skinner så pene under løvet. – Siden de fleste av oss er antikke, eller i hvert fall museums gjenstander, kunne jeg tenke meg å komme med følgende spørsmål: Er det noen her som kunne tenke seg et videre liv som konservert? Eller rettere sagt som mumifisert? Dere kan jo tenke grundig over forslaget, en to tre timer, så "schnacker vi om dette "scenere" i kveld. Tenk for en enestående sjanse å kunne leve et evig liv i kjelleren her hos Kåre!? Åsså så hyggelig for deg da Kåre. – Slik vil jo du alltid ha selskap!?
Nå er det jo litt trangt nedi kjelleren, så kanskje det burde begrenses til en enkel kroppsdel, slik det er gjort med hvalen? Da ville det ikke merkes på plassen i det hele tatt, - så lenge ingen tukler med dem da.
Akk ja sa'n, så var vi der igjen da?

Hilsen Arne Boran


På havefesten hos Kåre og Erna 25. juli...

...hadde Kolbjørn Karlsen en hilsen til oss, via Svend Svendsen (forfatter).

Jeg har seilt så lenge ute under sydkors, under sol
at jeg lengter litt til landet mitt der oppe under pol.
Over køya har jeg fremme bilder av dem der hjemme,
og et skilderi av huset nesten skjult av kaprifol.

Å, gud vet hvor mange ganger jeg har gledet meg til det:
Legge armen min rundt Randi og ta lille Gerd på kne.
Men, så kom den samme tanken: Best med enda litt i banken.
Bare en liten tripp til Isen – så til sommeren skal det skje.

Og slik seilte jeg for penger - men, jeg ante ikke da
at for hvert et ekstra tusen drev jeg lenger hjemmefra
For hva hjelper alle gaver i fra verdens skjønne haver,
jeg forsto for sent dessverre, det var meg de ville ha.

Da jeg endelig en sommer så min barndoms by igjen,
Var lille Gerd blitt voksen, en prinsesse blant menn.
Selv om Randi var den samme
var det liksom en flamme hadde sloknet.
vi var fremmed. - Så la gå ,- la fare hen.

Jeg tok ut igjen til høsten da dens blomster sto i flor.
Og, nå driver jeg på havet som en skute uten ror.
Jeg har intet mer å miste så jeg sender til det siste
alt jeg tjener til de kjæreste jeg vet om her på jord.


Siste gang

Museums-ansvarlig Bjørn Jørgensen, har redigert denne artikkelen.

31.oktober 1967 sendte KOSMOS IV ut sine tre tunge støt over den høstlige Sandefjordsfjorden, og sto ut forbi Rauer.

Det lå liksom i lufta at det var siste gang; 385 mann var påmønstret, - dette ble som en blek skygge av de 7 000 mann som 15 år tidligere hadde kalt seg hvalfangere.

Fem hvalbåter var "skrapt" sammen; KOS 55, THORDR, THORARINN, THORGLIMT og THORIS.
Fangsten begynte 12. desember 1967 sydvest av Cape Town 40 grader syd – 12 grader øst.
Ekspedisjonen trekker så videre sydøst over mot Prins Edvard øyene, litt nord for disse østlig retning helt til 50 grader øst hele tiden mellom 40 grader syd og 50 grader syd.
Kerguelen ligger på ca. 70 grader øst og ca. 48 grader syd.

Isesongen 1966/ 67 ble det fanget så langt vest som 58 grader vest og 48 grader syd, i begynnelsen av sesongen, senere dro de mot øst med bra resultat i området mellom Prins Edvard- og
Crozetøyene 35 grader øst - 55 grader øst og 40 grader syd – 50 grader syd.
Tidlig i april 1968 ble den siste hval trukket opp brekken, sesongen var over for siste gang.
Det er over 40 år siden siste hjemkomst; THORARINN 29. april fulgte hakk i hæl av KOS 55 og THORDR etter 20 døgns kappkjøring fra Antarktis.
6. mai 1968 kom så KOSMOS IV glidende inn fjorden, bestyrer om bord var Ludvig Helgesen.
En stor takk til Arne Jensen for karter og rapportbøker som vi har fått til museet vårt.

La disse hvalbåtene og koka KOSMOS IV få en "æresbølge":

KOS 55 735 brt 224,3/ 32,6/ 16,9 ft 8-syl Hayashikane 3600 HK
Levert november 1964 Hayashikane Zosen KK, Shimonoseki til Kosmos som KOS 55. Fangst med KOSMOS IV , siste sesong 1967/68.
Solgt september 1969 Kyokuyo KK, Tokyo for $ 360.000, omdøpt KYOMARU No 27. Fra 177 overtatt an Nippon Kyodo Hogei KK, Tokyo, (eksisterte 1992).

THORDR 658 brt 204,2/ 32,3/ 13,1 ft 2xMAN 3200 bhk
Levert november 1959 fra NV Ijsselwerft, Rotterdam som THOMAS W VINKE til Nederlandsche Mij voor de Walfichvaart NV, Amsterdam. Kjøpt i juli 1964 av Odd og Ørnen for £325.000 sammen med et søsterskip, overtatt i Cap Town og omdøpt THORDR. Mannskapet dro nedover med ENEREN i oktober, og båten fanget fra sesongen 64/ 65 med THORSHAVET.
Utleid sesongen 67/ 68 for fangst med KOSMOS IV. Opplagt i Sandefjord fra sommeren 1968 til juni 1970 da ble det solgt til Vestlandet for ombygging til snurper ENDRE DYRØY, (eksisterte 1992, i fiske).

THORARINN 656 BRT 204,5/ 32,3/ 14,5 ft 2x7-syl MAN 3200bhk
Levert november 1961 fra NV Ijsselwerft, Rotterdam som INGA VINKE til Nederlandsche Mij voor de Walfichvaart NV, Amsterdam. Kjøpt i juli 1964 sammen med søsterskip for £325.000 overtatt i Cap Town og omdøpt THORARINN. Fanget 64/ 65 med THORSHØVDI, deretter med THORSHAVET. – Utleid 67/ 68 med KOSMOS IV. Opplagt i Sandefjord inntil den ble solgt i mai 1970 til Karlsen Shipping Co Ltd, Halifax, med per Stokke som skytter. Fanget fra stasjon Chester på Novia Scotia til og med 1972, bygd om til seismisk forskningskip GOEL NO 1 i 1975. Grunnstøtte og sank 27.januar 1976 i uvær ved Robben Island uten for Cape Town.

THORGLIMT 838 brt 207,4/ 33,1/ 16,5 ft Sulzer 2400bhk
Levert august 1941 fra Harland & Wolf Ltd, Belfast som korvett H.M.S. EGLANTINE. I norsk tjeneste 1941 – 45. Kjøpt til Norge i 1946 som K.N.M. SØRØY. Overtatt av Thor Dahl-selskapene i august 1956 for 875.000 kroner en bloc med NORKYN. Bygget om til diesel-drevet hvalbåt ved Framnæs, levert i november 1957 som THORGLIMT. Fangst med THORSHØVDI FRA 57/ 58, fra 1963 med THORSHAVET. Siste sesong 1966/ 67, skytter Leif Fon skjøt den siste hval i Thor Dahl-flåten fra denne båten 6. april 1967.
Leiet for fangst med KOSMOS IV i 67/ 68. Opplagt i Sandefjord fra mai 1968 til juni 1969, da ble den solgt til Norsk Skipsopphugging og slept til Grimstad.

THORIS 838 brt 207,4/ 33,1/ 16,5 ft 6-syl Sulzer 2400bhk
Levert april 1942 fra Harland & Wolf Ltd, Belfast som korvett H.M.S.
BUTTERCUP. Norsk bemannet 1941 – 45. Innkjøpt til Norge i 1946 som K.N.M. NORDKYN. Solgt til sameiet Thor Dahl i august 1956 for 875.000 kroner en bloc med SØRØY, og levert etter ombygging til dieseldrevet hvalbåt ned Framnæs i nov. 1957 Under prøverturen 21. nov. gikk båten på grunn på Trangsholmen og ble stående med stor slagside. Fanget fra 57/ 58 mange sesonger med THORSHAVET, unntatt 64/ 65 med THORSHØVDI.
Siste gang med THORSHAVET i 66/ 67, deretter med KOSMOS IV som bøyebåt 1967 - 68 .
Opplagt i Sandefjord fra mai 1968. Solgt i juni 1969 til Norsk Skipsopphugging.

KOSMOS IV 13.474 brt 554,1/ 74,5/ 33,5 ft 2xC4 spør bjørn om HK
Levert september 1937 fra Deutche Werft AG, Hamburg som WALTER RAU til Walter Rau Walfang AG, Hamburg. Fangst i 37/ 38 og 38/ 39, deretter tysk marinetjeneste. Tildelt Norge som krigserstatning i april 1946 og solgt til Kosmos. I fangst som KOSMOS IV fra 1947/ 48.

Forlenget og bygget om til dieseldrift i Kiel sommeren 1951: 14.516 brt
21.600 tdw 606,6 ft 2xMAN HK ?? SPØR BJØRN
Siste sesong 1967/ 68, solgt i mai 1971 til Kyokuyo KK, Tokyo og omdøpt til KYOKUSEI MARU. Solgt 1980 til Korea Sea Trading Co, Pusan – til fiskerifabrikkskip.

Bakka jr. HVALFANGSTEN Eventyret tar slutt . (utgitt 1992).
Har også benevnelsen "Hval-bibelen". Mange venter på et nytt opplag.

Ikke mer hvalfangst, - nå må vi kun leve på minnene. Og dem er det mange av, - og fine.
Fint at vi fikk oppleve denne epoken av norgeshistorien!


Idrettslivet på Syd Georgia

Sandefjords Blad: Harald Fevang skrev dette 20.mai 2006

Hans R Pedersen hadde rekorder som elleve blank på 100-meter og syv blank på 60-meter. Den siste rekorden er faktisk klubbrekord i Syd Georgia Idrettsforening SGIF.
Det var derfor naturlig at han deltok i de årlige idrettstevner som ble avholdt da han ble ansatt som sveiser på hvalstasjonen Grytviken i 1958.
Den 8. februar 1959 skriver Norvald Fuglestrand et interessant referat fra disse idrettslekene; et lite utdrag følger:
I dag den 8. februar, er steinørkenen på Husvik Harbour forvandlet til en festlig stadion. Det argentinske, britiske og norskeflagg vaier friskt i den kjente Syd Georgia-vinden. Det er også satt opp en liten paviljong for dommerkollegiet, saniteten og kringkastningsstasjonen HBC, Husvik Broadcasting Corporation. Radiostasjonen har også en liten vogn inneholdende mikrofon, båndopptager og flere lange ledninger som går via radiosenderen. Så kan reporteren referere fra stevnet slik at alle hvalfangere på øya som ikke er på selve stevnet kan følge med på det som foregår.

Mange av idrettsutøverne kan nok komme inn under betegnelse gjengangere. De går igjen fra år til år. Vi har en viss peiling på våre kandidater og favoritter. I kulestøt og diskos er Arne Skogli fra Husvik regnet som suveren, og han får da også gull i begge grener. Gunnar Brudahl fra Grytviken har i mange år vært klar favoritt i høydehopp. Dette året blir av slått av Per Gunnar Nerlie også fra Grytviken. I junior- klassen viser Jens Østvang også fra Grytviken, at han med sin elegante dykkerstil slår ut favorittene med en hel centimeter! Direkte oppsiktsvekkende er det at Leith Harbour, som aldri har fått skikk på øvelsen 1000 meter stafett, gikk hen og slo ikke bare de konkurrerende lag, men også alle tidligere rekorder, og satte ny Syd Georgia- rekord med utrolige 2. 28. 0.
I finalen på 100 meter var det Hans R Pedersen fra Grytviken som vant med den gode tida 11.3
Da øvelsene var slutt for i år kom regnet, og alle tydde mot messa under reklameplakaten "Magnussens Dampkjøkken" . Derfra ble servert lapskaus og småsuppe gratis til deltagere, funksjonærer og tilskuere med riskrem til dessert. Uten for et hus står plakaten " Telefon-Radio". Og inne sitter telegrafisten Bjørn Wendt og forsøker å få forbindelse til Sandefjord over Bergen Radio. Det er jo morsdag hjemme i Norge!
En av frysehallene er ennå ikke tatt i bruk, og her er det rigget til for premieutdeling. Stasjonens lege, Roar Nilssen og hans frue, har sammen med formann i stasjonens idrettsforening, Oddvar Skaug, fått jobben med å dele ut premiene. Vandrepokalen til beste lag, som denne gangen ble Husvik Harbour, ble delt ut av The British Magistrate for Syd Georgia under et voldsomt bifall.

- Våren 1958 var det behov for 25 overvintrings mannskaper til Grytviken, minnes Hans R Pedresen i 2006. Vi fløy fra Jarlsberg til Amsterdam, og gikk om bord i den gamle transportbåten CONQUISTADOR i Rotterdam. På Kapp Verde fikk vi om bord 4 000 tonn olje, og deretter gikk vi rett til Grytviken. Maten og trivselen om bord var i den gamle båten var dårlig. Farten var liten, og under et fælt uvær på 40-gradene ble båten skyllet akterover i flere døgn. En svær sjø slo inn døra til lugaren, og feide både døra og stolene på sjøen. Kjølemaskinene virket ikke på lenge slik at mye av forsyningene til Grytviken ble ødelagt og måtte lempes over bord. Vel framme på " Øya " – kolliderte den italienske skipperen med kaia. Det ble losset 4000 tonn olje og 500 tonn vann som hadde lekket inn i tankene på turen nedover.

- Jeg var utdannet sveiser, og dro ut for å tjene penger til det nye huset vi ville bygge her i Tordivelveien på Gjekstad, forteller Pedersen.
Jeg ville være ute lenge, og tok alle de ekstra drittjobbene jeg kunne for å tjene penger, smiler han. I en meter snø sveiset vi opp to nye tanker på 10 meter i diameter, 14 meter høye, minnes han. En gang måtte vi stoppe kinoforestillingen for alle måtte ut for å måke snø.
Seinere blåste vinduet på rommet opp i snøværet og jeg som har så godt sovehjerte våknet om morgen med en svær snøfonne inne på rommet.


Jul på SG – for 50 år siden

Julaften var alltid en høytid med ekstra god forpleining på Grytviken, forteller Per Gunnar Nerli i Åbolåsen.

Julegrisen var slaktet i god tid, og alle gledet seg til kotelettene til julemiddagen.
Noen pyntet seg i anledning kvelden, og den engelske administrasjonen på King Edwards Point kom over for en julemarkering i kirken. Vi hadde en sekretærassistent ved navn Odd Aspås. Han spilte trombone og det kunne det bli fin julemusikk av, forteller Nerli, som arbeidet på Grytviken fra 1954 til 1962 inkludert tre overvintringer.

- Ellers levde vi godt på Øya, sier Nerli. Argentinsk kjøtt var alltid av god kvalitet. Det var mørt og fint. På Grytviken hadde vi i 1958 ca. 50 mann fra Argentina som arbeidet med oss norske. De spiste vår norske mat, men de var ikke alltid kjent med våre spesialiteter. En gang så jeg en argentiner som la speilegget oppi havresuppa. Ellers var jo den argentinske spesialiteten bønner og flesk alltid velkommen til frokost.

Fangstsesongen 1957 og 1958 er det ansatt 410 man på Grytviken Hvalstasjon. I tillegg arbeider 139 mann om bord i 13 fangstbåter.
30. desember 1958 skriver Norvald Fuglestrand i brev hjem litt om julefeiringen på Øya. Han forteller bl.a.: ingen av årets dager føler hvalfangerne seg mer utenfor enn på selve julaften – den store hjemlengsels aften. Da skulle man jo helst vært hjemme. Men her er det bare tankene som vender hjem. Men de som er hjemme tenker også på oss her nede.

Tre tusen juletelegrammer blir sendt og mottatt av telegrafistene på Øya nå i desember. De tolker felles savn og trøst: "Samme juestjerne kjære, står og lyser på vår vei, ingen avstand, ingen breddegrad kan skille deg og meg". Det er noe eget ved julehøytiden. lugarer, brakkerom og mindre hybler er pyntet til fest. Under taket og på vegger henger girlander og norske flagg. Det er den store hjemlengsels aften. Da skulle man jo helst vært hjemme. Men her er det bare tankene som vender hjem. Men de som er hjemme tenker også på oss her nede.

Tre tusen juletelegrammer blir sendt og mottatt av telegrafistene på Øya nå i desember. De tolker felles savn og trøst: "Samme juestjerne kjære, står og lyser på vår vei, ingen avstand, ingen breddegrad kan skille deg og meg". Det er noe eget ved julehøytiden. Også på Syd Georgia gjøres store anstrengelser for å gjøre julen så stemningsfull som mulig. Messerom og lugarer, brakkerom og mindre hybler er pyntet til fest. Under taket og på vegger henger girlander og norske flagg. Det er hvite duker med rød løper på messebordene. Små kunstige juletrær glitrer og pryder over alt.
Juletravelheten gjør seg også gjeldene for dem som steller med mat og velferd. Andre kan ta det med ro. Nå kan også hvalbåtmannskapene ta seg fri med god samvittighet, uten tanke på vær og hvalfangst. 24. og 25 desember er fangsten innstilt på Syd Georgia. Da tar hvalfangerne seg et herlig julebad, legger dongeriklærne til side og trekker finklærne på. Enkelte tar på seg slips.

Det føltes stramt og rart i halsen. – Så er de rede til festen og går til et veldekket bord. Etterpå er det gavene, julens symbol på den himmelske gave: Barnet i krybben.
Så kommer de medbrakte pakkene hjemmefra med på skriften ÅPNES JULAFTEN. Voksne menn gleder seg som små barn.
Fra Husvik Harbour lyder et fint juleprogram i radioen Stasjonen har en sterk radiosender som alle på Øya kan lytte på. Slik er det også på julaften. Det er vankelig å få inn kortbølgesendingen fra Norge, derfor er det godt å ha HBC, Husvik Broadcasting Corporation. De sender fin sang og musikk og nyheter så å si hver eneste dag til glede for mange på Øya. Denne julaften er det julemusikk, juleevangeliet, korsang og underholdning, tale av bestyreren og mye mer.

På Leith Harbour blir det kjørt kinoforestilling. I pausen kan hørers dempet julemusikk. Noen går tidlig og legger seg, andre sitter i grupper på brakkerom og lugarer og koser seg. Selv om det er midtsommer nå ved juletider er vinden fæl denne julenatten. Det durer og rister. Utover formiddagen 1. juledag løyer det, og mange benytter anledningen til å ta seg turer bortetter tussock-tustene mellom måltidene, og for mange er det rent befriende å komme litt opp i høydene uten for "leiren" når været tillater det.

Men så er hvalbåtene igjen ute igjen på bølgene og speider etter hval. Året 1958 ebber ut. Men fangsten, hittil, har vært som været. Det har ikke alltid vært så mye å skryte av.


Skriver historien om KAPDUEN

Enkelte sandefjordinger av eldre årgang kan muligens fortsatt huske den gamle damptråleren og hvalbåtene KAPDUEN.

I så fall er den engelske sjøfarthistorikeren Robb Robinson ved Hull College i England interessert i all supplerende informasjon, fotografier eller dokumenter som kan fortelle noe om dette spesielle fartøyet.

  • Det nevnte dampskipet het altså KAPDUEN da det opererte ut fra Sandefjord, men det het egentlig VIOLA fra det ble bygd i Hull i 1906 til det ble benyttet av det britiske admiralitet under første verdenskrig, forteller Dr. Robinson til Sandefjords Blad.
  • Rundt 1920 ble damptråleren innkjøpt av Selskapet AS Sandefjord Trålfiskeselskap. Selskapets korresponderende reder var A H Andersen, og i følge Det norske Veritas register het kapteinen H C Hansen, opplyser han.
  • I løpet av få år ble trålfikseselskapet overført til Nils Thorvald Nielsen Alonso, og ble i 1923 ombygd til hvalfanger. I den forbindelse ble en ny bru konstruert. Skipet ble sendt på hvalfangst til Angola på Afrika-kysten sammen med fabrikkskipet BAS II, forteller den engelske sjøfartshistorikeren.
  • I 1924 ble KAPDUEN og fabrikkskipet solgt til et annet selskap, AS South Atlantic, med base i Tønsberg, og sendt på hvalfangst utenfor kysten av Cape Blanco i fransk Vest-Afrika i 1925 – 26.
  • Deretter lå fartøyet en periode i opplag i Sandefjord, men ble etter hvert solgt til et selskap som ble kalt "Pesca" og som fanget for hvalstasjonen Grytviken på Syd Georgia.
  • DIAS ble båtens nye navn, og i nesten 40 år ble det brukt til å jakte på elefantseler og utforske de sørlige havene.

Det er blitt anslått at skipet ble brukt til utforskning i en lengre periode enn noe annet skip i Sør-Atlanteren. Skipet har overlevd til i dag på den forlatte hvalstasjonen Grytviken, Robb Robinson.
Han forteller at KAPDUEN, senere DIAS, hadde gjennomgått et fargerikt liv også før skipet ankom Sandefjord i 1920. Det var opprinnelig kalt VIOLA og altså bygget i Hull for en skipsreder som drev stort i damptrålere, Charles Hellyer. Han døpte alle sine skip med navn fra Shakespeare, og VIOLA opererte i Nordsjøen helt til første verdenskrig.
- Da krigen brøt ut i 1914, ble VIOLA rekvirert av det britiske admiralitetet, bevæpnet og plassert i anti-ubåtpatruljen uten for Shetland og dretter Tyne.


Jul i Sydishavet

Sigurd Øie, Sandefjords Blad 20.novevmer 2006 – Lørdagsbilaget

Hvalfangere som ikke fikk feire julaften sammen med sine kjære, savnet dem så voldsomt at de ble deprimerte.

Det var ingen selvfølge at mann fikk fri julaften for å feire julekvelden. To til fire timer var vanlig – så tilbake til arbeide.
Willy Liverød fra Sandefjord fikk oppleve julaften i på Syd Georgia to ganger; i 1949 og i 1950. Det var to vidt forskjellige dager. Den første jula i 1949 føltes ikke som en julaften i det hele tatt. Jeg ble så forbanna at jeg sverget på at jeg ikke skulle ha en slik julaften til i isen, sier Liverød.
Da de ansatte på Leith Harbour satte seg ned til middagsbordet julaften, fikk de en helt vanlig søndagsmiddag – skinkestek. Og de fikk en gave fra selskapet: - Vi fikk tre sigaretter. Tre sigaretter! Vi betalte 30 kroner for 1000 sigaretter, og vi hadde nok av dem selv. De gikk til messegutten som ryddet opp.

Det ble ingen feiring, vi gikk rett på brakke-rommene; noen leste sine juletelegram og brev fra familie og venner. Andre hadde med seg pakker hjemmefra – med påskriften: Skal ikke pakkes opp før julaften.

Den neste jula begynte Willy Liverød å planlegge i god tid, og han fikk kameratene med seg.
- Vi bygget vårt eget juletre. Det eneste som var ekte på treet, var stammen, det var et skafteemne. Snekkerverkstedet boret små huller, der vi satte inn sveisepinner. Deretter tvettet vi opp hampetau i små biter, og la det i grønnbeis. Der lå det noen dager, før vi tok det opp og tørket det. Så bandt vi det med sytråd på sveiespinnene. Det ble riktig fint, sier Liverød, og forteller at det var nøyaktig 36 lys på treet.

Pynten laget gutta selv av det de hadde for hånden. Fingerferdige laget stjerner og andre figurer i blikk, som ble malt – og vips, så hadde man mye fin pynt.
Noen av gutta hadde tårer i øynene, de syntes det var stemningsfullt, forteller Liverød.
Selve julaften ble veldig bra. Det ble preken og julesang, og julenissen kom og delte ut gaver. Liverød hadde nemlig sørget for å få laget en nissedrakt av det røde hvalflagget som ble satt på skutt hval.

Etter julaften 1950 tok Liverød drakten med til familien som et minne, og den var i bruk så sent som i fjor. Nå har Hvalfangstmuseet fått drakten.
Willy Liverød arbeidet som verkstedarbeider i maskinverkstedet på Syd Georgia.
Der savnet de ikke bare familien i julen, men også om sommeren.

- I juli hyler snøbygene rundt husene på Syd Georgia, der er det vinter når det er sommer hjemme. Vi spøkte med det at folk lå og solte seg på Vøra mens vi gikk rundt i snøen og frøys.
- Det var ganske mange som ble deprimert av slikt.
- Det var ikke lett å få kontakt med familien?
- Nei. Vi fikk post først i oktober. Noen sendte telegram, men selv det kunne ta en uke å få svar på.

Andre sendte telegram bare for å få livstegn på tre-fire ord fra familien når de lengtet som verst hjem.
Det var oppmuntrende, sier Liverød, som nøyde seg med tre sesonger i isen.
Da hadde han lagt det økonomiske grunnlaget for å bygge huset sitt på Breidablikk.
- Men det ble både julaften og 17.mai på en gang når dere kom hjem i slutten av mai?
- Helt fra vi dro til isen gledet vi oss til å komme hjem. Vi hadde anledning til å kjøpe en del fine ting til familien i utlandet.
Selv kjøpte jeg silkestoff til min forlovedes brudekjole – slikt var ikke å få tak i hjemme i butikkene, nylon var også populært.

- Julemiddagen og gaver fra rederiene "bedret" seg etter hvert!

Kaskelotten nr. 58

Kaskelotten nr. 58: Februar 2009 - 16. årgang

Aktivitets-kalender første halvår 2009

  • Tirsdag 17. mars: Foredrag om Svenn Foyn, Nøtterøykulturhus
  • Fredag 27. mars: Vårfest på Manstad Vel
  • Mandag 6. april: Årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb
  • Onsdag 6. mai: Sarpsborg Bryggeri inviterer til omvisning og bespisning – med dertil drikke
  • Tirsdag 19. mai: Busstur til Tønsberg hvor vi skal treffe PELOGOS – mannskaper. Turen går videre til Strømstad

Prisnivå på fester og turer holder vi stabile, – det kan forsvares ved at det selges lodder på vårfesten på Manstad og bussturen.


Hvalfangertreff i Engelsviken

Referat fra turen sto i Tønsberg Blad 21. juni 2008

Pelagos-Antarctic-klubben møtte hvalfangere fra Østfold på et treff i Engelsviken onsdag (18. juni), og det ble stor suksess. Først med flott båttur fra fiskebrygga i

Tønsberg til idylliske Engelsviken utenfor Fredrikstad.
Det var omkring 40 hvalfanger med ektefeller som deltok, og i Engelsviken ble de møtt av medlemmer i Østfold Hvalfangerklubb.

Møtet foregikk i bryggerestauranten der man fortærte ”verdens beste fiskesuppe”. Formennene i de to foreninger, - henholdsvis Ragnar Hallberg (Tønsberg) og Kåre Martinsen, hvalskytter gjennom mange sesonger, ønsket velkommen til trefettet.

Tønsberg-klubbens sekretær Tore Asplin kåserte om det flytende PELAGOS og trakk fram mange gode minner fra tiden i Sydishavet. Ellers gikk praten livelig.

Nå kommer antakelig Østfold Hvalfangerklubb på gjenvisitt til Tønsberg, da for å bese det nye flotte sjøfartshistoriske senter i den gamle tollbod-bygningen.


Bryggelangs

Morten Børsum, Tønsberg Blad, 7. mai 2008

Årets første kaitreff i regi av Pelagos Antarctic-klubben fant sted på Tønsberg sjøfartshistoriske senter i deilig vårsol tirsdag.
- Nå sitter vi og pratær om hvalfangst og diverse, forteller Per Hallberg, formann i Pelagos Antarctic-klubben, som svar på spørsmålet om hva de gjør på kaitreffet på tollbodkaia, - hvor i alt 11mann – nyter vårsola.
Tønsberg Sjømannsforening, som driver sjøfartshistoriske senter, sørget
for kaffen.
- Vi skal ha kaitreff første tirsdag hver måned så lenge det er åpent her. Andre hvalfangere er også velkommen hit, sier nestformann Per Ormestad.
Pelagos Antarctic-klubben arrangerer også sine egne byvandringer med guide. De faste møtene sine har de i VIP-rommet på Jarlsberg Travebane.
Et årlig høyde punkt er årsmøtene i mars, der serveres det salt kjøtt og erter. Klubben har for tiden 100 medlemmer og er interessert i å få flere .

Skip ohoi i Horten

Fra samme avis kan det leses om verven i Horten

Tekst: Anette Haldorsen, TB

Tirsdag ble det arrangert en konferanse med temaet ”Skipsbyggingens kulturarv”. På sjømilitære samfunn i Horten var representanter fra norsk museumsliv, historielag og interesseorganisasjoner samlet – for å drøfte og lære mer om den store industrien som brått forsvant fra fylket på 80-tallet.
- Vestfold verftsindustri brakk ryggen på midten av 80-tallet.

Det var over 6000 ansatte bare her i Vestfold. I løpet av noen år endret seg helt. Dette er en viktig del av fylkets historie, som danner grunnlaget for mye av samfunnet slik det ser ut i dag, forteller Stig-Tore Lunde fra Nord-Jarlsberg-museene.

- I dag kan du godt si at vi har sjøsatt ”verven” igjen, i alle fall for en liten stund, ler han.
En som var glad for akkurat det, - var den siste administrerende direktør for ”verven” i Horten, Knut Kristiansen.
Han var med på å sette kroken på døra i 1986, i dag er han med på å ta den ta den av igjen.
Kristiansen har sammen med en gruppe ildsjeler kastet seg ut i den store oppgaven med å samle inn, og systematisere fotografier og dokumenter fra ”vervens” lange historie.
Vi har jobbet i tre og et halvt år med å gå gjennom over 13 000 historiske fotografier fra området.

Det er litt av en jobb, men vi jobber nå med å lage fremtidens historiebok. Det må jo gjøres nå, mens vi som faktisk kjenner historien fremdeles er her, forteller Kristiansen.
Konferansen i Horten hadde blant annet besøk av forelesere fra Norsk teknisk museum, Fylkesarkivet i Vestfold, Byantikvariatet i Uddevalla, Østfoldmuseet, Leif Preus og Marinemuseet. Blant tilhørerne var interesserte fra hele Norge; fra Rana til Moss, Rjukan og Arendal.


Hvalskytter

Hentet fra Hvalfangstliv Sesongen 1957/ 58. Bj. Jø.
Arne O. Jensen

I løpet av de om lag 20 år som ”Hvalfangsliv” er blitt utgitt, har vi fra tid til annen hatt en rekke intervjuer med ledende aktive hvalfangere som fangstbestyrere, kapteiner, fangstledere, hvalskyttere m.a.

Denne gangen presenteres Arne O Jensen som er bosatt i Fredrikstad.
Arne Jensen hører ikke inn i kategorien ”gamle kara”, for han er født i 1924, men har tross sin unge alder fortsatt å sette seg i respekt på hvalflåten i Antarktis. Han ble beste mann i isen denne sesongen ( 57/58) med 428 hval som i beregnet partshval utgjorde 255.280.
Denne fangst representerer i produsert olje ca. 28 000 fat. I sesongen 1954/ 1955 ble han også sesongens skytterkonge, med 487 hval = 284.137 beregnet hval, et resultat som det skal bli vanskelig å slå.

Som skytter startet han for Balaena – ekspedisjonen 1950/ 51 og har senere hver sesong til og med i år skutt for Hector Whaling Limited. For de som følger med i disse gigantiske race – år etter år, kjenner til at Jensens fangsresultater alltid har vært blant de aller beste.
På disse 8 sesongene i isen har Arne Jensen skutt 2 404 hval, utgjørende 1464. 267 beregnet hval.
Foruten nevnte sesonger i Antarktis skjøt han for St. Thome landstasjon på Vest Afrika sommersesongen 1951. Resultatet ble 151 hval, hovedsakelig blåhval, slik at Jensens samlede fangsresultat, inklusive siste sesong, kommer opp i 2 555 hval – en pen presentasjon når man er 33 somre gammel. Hva dette representerer i verdier, skal vi ikke komme inn på her.
På Bugge & Krogh-Hansens kontorer i Tønsberg treffer vi Arne Jensen, en vakker vårdag etter hjemkomsten. Vi benytter derfor den gitte anledning i farten å veksle noen ord med årets skytterkonge, idet vi ønsker ham velkommen hjem.

I en avis så vi at De hadde skutt 29 finnhval på et døgn.
Det var vel litt av en påkjenning for alle man om bord? Det var ikke 29, men – 23 finnhval, sier vårt intervjuobjekt.
- Selvsagt var det en hard jobb for karene, men det gikk glatt allikevel, og været var ideelt. Var det like fint hele sesongen?
- Å nei da, vi kom ut i full storm, og da blir det jo svarte garn, som fiskerne sier. Da ble vi liggende på været. Det var ikke annet å gjøre.

Etter hva vi forstår har De et førsteklasse mannskap på TERJE II
- Ja, det er dyktige og drevne karer, og det må til hvis resultatet skal bli bra.
Det ble lite blåhval i år?
- Ja, vi fikk bare en på hele ekspedisjonen, men så var det en stor rusk på 87 fot, feit og fin, - som det sikkert ble en skvett olje av.
Tåler hvalbestanden påkjenningen?
- Det tør jeg ikke uttale meg om, men det er klart at det minker. For hadde vi ikke hatt den redskapen som vi nå operer med, hadde det blitt temmelig magert. Hadde jeg gått ut med en av de gamle båtene, var det meget tvilsomt om jeg noensinne ville fått ”fast fisk”.
Hvordan liker De for øvrig spermfangsten?
- Det er jo en slags bifangst, men det blir litt olje av spermen også. Vi ”fisket” sperm de første 14 dagene, siden ble det ikke mer av denne fangsten. Jakten på storhvalen ble heretter det primære for oss.

Og De stor trives i yrket?
- Ja, jeg får vel si det, for jeg liker jakt og fiske i alminnelighet. Og når det gjelder storvilt som hvalen, er spenningen og kampen om blåhvalenhetene rent fascinerende.
Var dere borte i noen av de andre ekspedisjonene?
- Jo, vi hadde føling med WILLEM BARENDZS , fangstbåtene til KOSMOS-kokeriene, likeså THORSHØVDI. Det er jo for øvrig hyggelig å slå av en prat med kollegene.
Noen særlig hobby?
- Som ovenfor nevnt liker jeg jakt og fiske, og nå tar jeg snart ut snekka og prøver lykken i hjemlige farvann.
Sønnafor Færder?
- Ja, helst det, for det er særlig størja som det er moro å ta, for her er fart og liv.
Fangstredskaper?
- Vi bruker gjerne harpungevær, men av og til får jeg anledning til å bli med noen kjente som driver fiske med not. Og da kan det hende det blir stor fangst. Jensen har sin unge frue med, og de skal benytte anledningen til å bese Tønsberg.

God og hyggelig sommer på den andre siden av Oslofjorden.


7. januar 1904 vedtok Stortinget en lov om at fangst av hval i sjøterritoriet i Nord Norge skulle være forbudt i 10 år.
I de første årene etter 1900 var fiskerne i Finnmark i en opprørt sinnstemning. Det skyltes forbitrelse mot hvalfangerne.
Den alminnelige mening i Nor Norge var at det var hvalen som drev fiskestimene mot land, og når sjøen ble svart for fisk, fikk hvalfangerne skylden. I juni 1903 kom det til opptøyer, 1300 fiskere gikk løs på hvalfangst- stasjonen i Mehamn og ødela den. Stedet ble erklært i belæringstilstand, og soldater tykket ut mot fiskerne.
Hvalstriden hadde satt fart i den sosialistiske bevegelse og bidro av- gjørende til at Nord Norge i 1903 fikk fire sosialister inn på Stortinget.

Moss Avis – Kolbj. Ka.


HVALFANGSTLIV - Årsrevy 1961

1901 – 1961 PELAGOS jubilerer

Veteranen PELAGOS har avsluttett sin 26. fangstsesong i Sørishavet og har inntatt sin plass ute ved Helodden. Nestoren blant ishavsfarerne fyller 60 år.
Skipsverftet Harland & Wolff i Belfast bygde skipet under navnet ATHENIC, det ble solgt til White Star Line for kr. 600.000,- og ominnredet til kokeri ved Smiths Dock i Middelsbrough for kr. 1. 730.000,- . Ferdig innredet hvalkokeri ble kostnadene på kr. 2.627.923,- ( en moderne hvalbåt koster i dag ( 1961)
ca. 8 millioner kroner).

1928 dro kokeriet sørover sammen med hvalbåtene på sin første vellykede tur til Antarktis. - Så fulgte mange gode fredlige år fram til 1940.
15. januar 1941 lå PELAGOS intet anende i godt ”fiske” , ble telegrafisten anropt av den tyske hjelpekrysser PINGUIN: Don´t use your wireless , if you won´t be sunk.
Med kanonene rettet mot kokeriet entret tyske offiserer og prismannskaper i fullt krigsutstyr PELAGOS. Kaptein Fritz B Gøthesen kunne ikke annet enn å overlate skipet til tyskerne. Det ble laget noen granater om bord på oppturen fra isen, men disse var utilstrekkelige – tyske vakter var det å se overalt; så best var det kan hende at det gikk som det gikk … Uten å møte noen alliert var tyskerne heldige (likeså hvalfangerne) å komme til en tysk kontrollert havn i Vest Afrika. Hvalfangerne ble betraktet som krigsfanger og ble internert i en fangeleir i Frankrike.
I 1945 lå PELAGOS i Narvik som forsyningsskip for de tyske U-båtene.

PELAGOS er et sterkbygget skip og er meget godt vedlikeholdt. Kokeriet går fortsatt med sine to dampmaskiner som utvikler 5100 IHK. Skipet står i 1. klasse i Det Norske Veritas. Rederiets fangstbestyrere i den forløpne tid har vært:
Sverre Scheldsøe, Alex. Andreassen (kalt Alik), Hjalmar Christensen, Fritz B Gøthesen og Ansgar D Carlsen.
Den samlede oljeproduksjon i disse 26 fangst-sesongene utgjør: fra og med 1928/ 29 til og med 1939/ 40 1.079.500 ( En million syttini tusen fem hundre ) fat hval- og spermolje.
1940/ 41 da tyskerne kom ned isen og kapret kokeriet ble det produsert 60.800 fat hval- og spermolje. Fra 1945/ 46 til og med 1960/ 61 utgjør oljeproduksjonen i etter-krigs-sesongene 1.369.450 fat hval- og spermolje. Totalt blir dette:2.525.750 fat olje.

En kan ikke avslutte disse små streif uten å berøre den gode ånd og det utmerkede samarbeid som karakteriserer befal og mannskaper om bord på PELAGOS og dens hvalbåter, og som igjen er gjenskinn av forholdet mellom disse og selve rederiet. Her man ved bakgrunnen til at det er PELAGOS- folk som har stått om bord i en liten menneskealder.
Folkene møter samlet opp til forhyring hver høst og når noen går i land for godt, er det kun fordi man vil nyte noe mer av sin tid ved hjemmets arne. Og så får de yngre ta sin tørn.
Men de følger alltid PELAGOS videre i sine tanker. Vi (redaksjonen i HVALFANGSTLIVET 1961) GRATULERER MED JUBILEET og ønsker den gamle hederskronede veteranen fortsatt hell og lykke på sine videre ferder.

Redaktør Henry I Istre.
Artikkelen er tilpasset KASKELOTTEN, noe forkortet.

PELAGOS

  • 12.113 brt 12.100 tdw 516.0/63.3/29.0 ft Q4 4800ihk
  • Levert januar 1902 fra Harland & Wolff, som passasjerskip ATHENIC til Oceanic Steam Navigation Co Ltd, Liverpool
  • Kjøpt av Pelagos i mai 1928 for £ 33. 500, bygget om til hvalkokeri
  • Oppbragt av tysk raider 15. januar 1941, ført til Frankrike, senere som ubåtmoderskip i Narvik
  • På fangst 1945/ 45 til og med 61/62. Solgt til Hamburg for opphugging juni 1962

HVALFANGSLIV nr. 1 – 2/ 61 Årerevy 1961

Bj Jø

Redaktør Henry Istre kan nok en gang ønske hvalfangstflåten:
Velkommen hjem!
Vel 5 300 norske hvalfangere er atter hjemme, eller underveis.
Nå som før har ikke alle vært like heldige hva fangst og fortjeneste angår, men felles for dem alle er at de har gjort en god innsats. Realverdier for et par hundre millioner er fanget opp fra havet, til gang for den enkelte og for landet. Igjen har farvannene omkring Sydpolkalotten vært slagmark, heldigvis av fredlig natur, men likevel hard.

– Alle som reiste ut kom dessverre ikke hjem igjen, noen ble der ute på sin post, - vi lyser fred over deres minne.
- Vi sender også en hilsen til flere hundre hvalfangere som overvintrer på Syd Georgia, hvor snøen, kulden, stormene og polarnatten nå for alvor har satt inn.
Hermed ønsker ”Hvalfangstliv” flåtens befal og mannskaper velkommen hjem.

HVALFANGSLIV nr. 1 – 2 / 1961

Det regnes med vanskelige tider for norsk hvalfangst

I et sirkulære til A/S Ørnens aksjonærer som ble sendt ut i desember f.å. heter det blant annet at man dessverre på grunn av den store russiske og japanske ekspansjon må regne med vanskelige tider for norsk hvalfangst.

For skipsfartens vedkommende må man regne med økt konkurranse fra en rekke land som tidligere ikke har deltatt i denne næringen Hertil kommer økt flaggdiskriminering fra enkelte lands side. Alt dette gjør at man bør stå best mulig rustet til å møte de vanskeligheter som muligens vil få i de nærmeste år.
Styrene i to selskapene har derfor blitt enige om å foreslå sammenslutning av selskapene med bibehold av navnet Aktieselskapet Ørnen.

Når byggeprogrammet er fullført vil selskapet få en koffardiflåte på til sammen 123.295 tonns d. w.
I tillegg til denne flåte kommer fangstflåten, fl. k. THORSHAVET med hvalbåter.


Tønsberg Blad Tirsdag 10. januar 1950

Efter 11 fangst dager er produksjonen 101. 660 fat mot 104. 500 fat hvalolje efter 12 dager forrige sesong.
Den første meldingen om den pelagiske fangst i Antarktis sesongen 1949/ 50 viser for de 10 norske ekspedisjoners vedkommende at de innledende fangst- dager fra 22. desember til 1. januar, begge dager medregnet, har gitt meget ujevne resultater. Det er produser noe spermolje.

Sesongen 1948/ 49 begynte som fangsten 15. desember, og pr. 26. desember, altså efter 12 dagers fangst, utgjorde produksjonen 104. 500 fat hvalolje.
Når man tar hensyn til den større innsats av hvalbåter inneværende sesong og det forhold at kokeriene i hele den periode som meldingen omfatter, har hatt anledning til å fange knølhval, ligger fangsten denne sesong ugunstigere an enn fangsten pr. 26. desember 1948

Husvik Harbours fangst større enn i fjor etter 11 fangstuker

Den norske landstasjonen Husvik Harbours hadde pr. 8. januar en fangst på 29.700 fat hvalolje og 24.500 sekker hvalmel.
Den argentinske landstasjon Grytviken hadde pr. 7. jan. 20.000 fat hvalolje.

Av de fire britiske kokeriene er det er bare BALAENA som kan melde pr. 31. desember 1949 - 31. 000 fat hval- og spermolje. Dette er spermolje produsert før 22. desember.
Fra HVALFANGSTLIV høsten 1961

Bj Jø


Hvalfangerselskapet Pelagos A/S har solgt Hvalbåten GOS VIII til Østfold Skipsopphugning i Sarpsborg for kr. 102 500, -
GOS VIII er bygget ved Deutsche Maschin- und Schiffgebau, Bremen, i 1936og er identisk med TERJE 3 som tilhørte Terje Viken-ekspedisjon som gikk under britisk flagg med norske offiserer og mannskap om bord.
Selskapet United Whalers Ltd. Var innregistrert i London, med Bugge & Krogh-Hansen, Tønsberg, - som norske representanter. Kaptein Gullik Jensen, Nøtterøy var ekspedisjonens fører og fangstbestyrer.

...videre fra HVALFANGSTLIV høsten 1961:
Nytt lasteskip til Salvesen på 12 500 tonn dødvekt ble i høst sjøsatt fra Oskarhamn-Varvet. Det er bygget for Salvesen & Co., Leith og av samme type som tre tidligere leverte skip. Dette fik navnet SALVARA.

...Hector Whaling, som solgte Balaena-ekspedisjonene til Japan, har gått over til havfiske. To trålere er kontrahert ved Seawork Ltd., de er 133 fot lange, og med en maskinkraft på over 1 000 hk. Hector, som nå tilhører British- and Commonwealth Shippinggroup, disponerer to tankbåter, likeså en 22 000 tons bulkcarrier som i sommer gikk en prøvetur fra belgisk verft. Det vil bli en prøvedrift med de to trålerne – går det bra vil flere bli bygget. Dessuten drives det kysthvalfangst fra Saldanhna Bukten i Syd-Afrika.

...Den 30. august 1961 sjøsatte Uddevalla-varvet en 42 000 tonns turbintanker for Aksjeselskapet Ørnen og A/S Odd ( Thor Dahl ). Det nye skipet fikk navnet THORSHALL, og får et General Electrics turbinmaskineri.
Neste sjøsetting ved Uddevalla-varvet blir også for A/S Thor Dahl, idet en bulkcarrier på 18 00 tonn – går på vannet 21. okt 1961.

Hva betyr dette: Rederne, - ser nok inn i ”glasskula” . De hadde teft for framtidige forretninger.
Det tok faktisk ikke så mange årene før hvalfangsten tok slutt.
- Våren 1968 la de siste båtene fra Sydishavet til kai i Sandefjord etter en lang og verdig tjeneste for landets økonomi.


Fra HVALFANGSTLIV nr. 2 1949 Redaktør H R Istre

Bj Jø

Hvaloljen vil heretter møte hard konkurranse med de vegetabilske oljer

Det er vel ingen overdrivelse å si at hvalfangst-næringen er den mest hasardiøse næring ”her hjemme”. Omkring £ 100 (pund) som er oppnådd for hvaloljen hittil, kan selvsagt ikke holde seg i lengden.
Et eksempel på har en når det gjelder spermoljen som i fjor ble betalt med£ 130, som i dag betales med kun £ 60 - et fall på vel 50%.
Med et tilsvarende hvaloljeprisene er det ikke vanskelig å konstatere at hvalfangsten muligens vil bli ulønnsom. Selvsagt er en oppmerksom på at hvalolje er spiseolje – margarin, og at spermolje utelukkende benyttes til teknisk bruk.
Når markedet er mettet – faller prisene, det gjelder for alle produkter.

Forhåpentligvis vil dette kunne unngås i de første årene framover, derfor må de norske selskapene oppta kampen overfor de utenlandske selskaper når det gjelder hvalbåtene. Det er allerede et faktum at vi er akterutseilt når det gjelder hvalbåtmateriellet, - dette må være i toppklasse, - med høyeste effektivitet. For mange fangstbåter i hardere tider - bør reduseres. Men da bør de som benyttes være i topp form.

Vegetabilske oljer er jo en hovedfaktor på verdensmarkedet, - det kan bety at hvaloljeprisene kan falle etter hvert som de oversjøiske plantasjene kommer i full drift.
Den britiske regjering regner med å investere £ 20 millioner i plantasjer i Øst Afrika. I Amerika og Østen forekommer det også store plantasjer av soya og jordnøtter, og kopra.
Produksjonen av vegetabilske oljer har tatt seg voldsomt opp etter krigen, - den ble så smått utviklet under krigen, - da det var mangel på matfett.
Den totale verdensproduksjonen av animalsk - (hval og fisk) og vegetabilsfett før krigen var i følge professor Brandt ca. 22 millioner tonn. Det ble produser kun 300.000 tonn hvalolje.
Fettmangelen i verden er et forbigående fenomen, som følge av krigens forskyvninger i verdensøkonomien.

Artikkelen er noe forkortet og fortettet, - ELe.


De nye limvann-separatorer utvinner like mye olje som en fangstbåt klarer å fange

De nye svenske limvannsearatorer yter ett fremragende arbeide for å nyttiggjøre oljeutvinningen, således at minst mulig olje sammen med limvannet som bare for noen år siden gikk over bord ved utblåsning av kokeapparatene nyttiggjøres, - til fullverdig olje. Dette betyr en god tilvekst i oljeproduksjonen. Svenske LAVAL, - er nå anskaffet av de fleste kokerier og landstasjoner.
Resultater fra siste sesong med Laval- limvann-separatorer:

SOUTHERN VENTURER 12 000 fat olje
KOSMOS III 10 200 fat olje
THORSHØVDI 5 000 fat olje
KOSMOS IV 6 000 fat olje
BALAENA 20 000 fat olje
THORSHAVET 8 600 fat olje
SOUTHERN HARVESTER 9 000 fat olje

Dette er som en BONUS og regne, sikkert en god investering!


HVALFANGSTLIV

Bj Jø

Hvalskytter Alfred Skontorp, Olsrød i Slagen, var 65 år – samtidig som han også kunne feiere at det var 50 år siden han første gang dro på hvalfangst med ROALD AMUNDSEN.

Om Skontorp kan man vel si at han er hvalens personifiserte arvefiende.
Det er 44 år siden han første gang fikk jobben bak hvalkanonen og har vel i alt skutt bortimot 8 000 hval.

Navnet Skontorp stammer i fra Onsøy, han kom til Tønsberg som 8-åring. – Han har opplevd mye både hvalfeltet og under siste verdenskrig. Han var med på to torpederinger, - pussig nok på samme dato, men med to års mellomrom. Skontorp er prototypen på den norske hvalskytter. Røslig, lun og slagferdig i replikken. Det er en fest å se ham om bord i STAR 1 når han kommer fra feltet. Da ruver han som en allfader blant barn og barnebarn – og deler sin hjertelighet med dem alle sammen.

Kaskelotten nr. 59

Kaskelotten nr. 59: Mai 2009 - 16. årgang

Norske eventyrere til Hawaii i 1881

Hentet fra Familien nr. 27. 19/12.08
Av: Tom Helgesen;- forkortet og tilpasset KASKELOTTEN


Dette må leses sakte, og med forståelse for det norske språk på 1800-tallet.

Kontrakter med de, der vil reise til Sandwichsøerne, utferdiges og undeskrives fra Onsdag den 22de Septbr. Samt paafølgende Dage paa Hans P Fayes Kontor i Drammen fra kl. 11 – 3.

Vedkommende maa være forsynede med gode Anbefalinger samt Attestastion for plettfri Vandel. Værnepliktige maa medbringe Fripass for Tjeneste.
Mindreaariges Underskrift maa, for at være gyldig, vedtages av Værge.

Betingelserne ere nu ordnede bestemt saaledes: Arbeidere over 20 Aar; 9 Dollars, under 20 Aar noget mindre.

Koner; 4 1/2 Dollars, under 20 Aar noget mindre, - alt pr. Maaned med fri Kost eller Kostpenge samt fritt Hus. Familier kan medtage 2 Børn.
Fri Reise samt Kost, der ikke senere skal oparbeides.

Chr. L’Orange, Agent for Hawaiiske Invandringsbureau, Sandwichsøerne.

Denne annonsen sto i Drammens Tidende i september 1880.
Navnet Sandwichøyene ble brukt om Hawaii tidligere fordi James Cook - (som oppdaget Hawaii i 1778, og ble drept der også) ga øyene navnet etter sin venn og støttespiller jarlen av Sandwiich.

Hundrevis av nordmenn utvandret hit i 1881. Et tropisk paradis, trodde de langveisfarende, men slik skulle det ikke bli . . .

Den 27. oktober 1880 forlot barken BETA havne i Drammen med kurs for Hawaii. Båten var fullastet med folk fra store deler av Østlandet, Sverige og Danmark. Alle ville de prøve lykken som arbeidere på sukkerplantasjer på nesten motsatt side av jordkloden.

Den tyske barken MUSCA dro fra Drammen i samme ærend i slutten av november.
Det ligger fullstendig passasjerlister fra begge båtene i Statsarkivet i Kongsberg.

Til sammen reiste over 600 personer til Hawaii denne høsten, fra Drammen. Overfarten ble tøff og krevde mange liv, mellom 20 og 30 av passasjerene, mesteparten barn, kom aldri til land i live.
BETA var framme etter bare 118 dagers seilas, mens søsterskipet MUSCA var mer uheldig med vær og strømfoldhold. Først etter nærmere seks måneder nådde de utsultede passasjerene havna i Honolulu.

Kanskje ikke så rart at dette ble den eneste norske masseinnvandringen til øyriket i Stillehavet.
Når man vet at dette er lenge før Panama-kanalen ble bygd, - den ble åpnet i 1914, så skjønner alle at reisen ble lang. Husk de måtte jo dra helt ned og rundt Kapp Horn, - med andre ord måtte Ekvator krysses to ganger! Det virker som et vanvittig prosjekt i dag, men forteller vel bare at folk var desperate og gjorde nesten alt for å få et bedre liv.
I slutten av 1870-årene var det alvorlige nedgangstider i Norge, og både trelasthandelen og skipsfarten fikk etter hvert store problemer med på følgende konkurser.
Folk slet med arbeidsløshet, fattigdom og nød. Da det dukket opp forlokkende annonser i pressen, var det lett å bli fristet.

Arbeiderne måtte binde seg til tre års arbeide i sukkerplantasjene mot å få gratis reise til Hawaii. I realiteten var ikke reisen gratis, - nordmennene fikk nemlig litt mindre lønn enn andre sukkerarbeidere. På den måten betalte de reisen selv.

At nettopp Drammen ble valgt som utreishavn for utvandringen skyltes flere ting; initiativtageren for denne farten var at kaptein Christian L’Orange fra Halden, i 1877 giftet seg med Caroline Faye fra Drammen – i tillegg var Drammen en sjøfartsby med stort omland og mange arbeidsledige.

På slutten av 1870-årene hadde L’Orange etablert sukker plantasjer både på Kauai og Maui, - sammen med onkelen sin, Valdemar Knudsen fra Kristiansand.
Utfordringen var mangel på arbeidskraft, på plantasjene. Det svenske og det norske kongedømme inngikk i 1850-åren en traktat med kongedømmet Hawaii om vennskap, handel og skipsfart – og dermed lå alt til rette for arbeidsinnvandring fra Norge.

L’Orange fikk lokket mange med seg, men noen suksess ble det ikke.

Etter ankomsten ble de voksne plassert på forskjellige sukkerplantasjer, på de litt større øyene på Hawaii. Nordmennene følte at de ble behandlet som slaver, og de sendte blant annet klagebrev hjem og organiserte streiker. Streikende nordmenn organiserte på Hawaii i 1881, ble nesten historiske, for dette var noen av verdenshistoriens første streiker.

Forholdene for arbeiderne på Hawaii ble også gjort kjent i Norge, og diplomaten Johan Anton Wolf Grip kom over til Hawaii høsten 1882 som representant for de norske myndighetene. Da han ankom byen Hilo på Big Island – Hawaiis største øy, fikk han med et møte med sheriffen høre at 60 nordmenn fra "Hitchcock" - plantasjen var fengslet fordi de nektet å arbeide. Etter forhandlinger ble saken løst her, Grip intervjuet 256 norske og svenske arbeidere.Konklusjonen til diplomaten fra nord var at nordboerne ikke hadde stor grunn lit å klage. Noen kvinner fikk etterbetalt bl. a. samt andre ting ble det orden på.

Lange arbeidsdager og mye regnvær, - 12 000 millimeter i året, etter 3-års kontrakten dro noen nordmenn til USAs fastland, mens andre returnerte til Norge.
På folkemunne har det blitt fortalt at de utvandrede nordmennene ble kalt for aka-meier av lokalbefolkningen på Hawaii. Årsaken skal være at de syntes livet på plantasjene var både varmt og slitsomt. Da skal de ha sukket tungt og ha sagt: "Akk a’ mei". De innfødte syntes dette var litt morsomt og kalte nordmennene for akameinene.


Vårfesten på Manstad...

...var som den pleier å være; bare helt topp. Det var mange der, helt fullt – det ble til å med opprettet venteliste, lokalene tar 60 personer.

Ertesuppe. Kjøtt og flesk med kålrabistuing og en fortryllende sky over det hele. Kort sagt erter, kjøtt og flesk er så godt at det er lovlig å forspise seg.
Praten går og det er bare herlig å være tilhører, det er utrolig hva som dukker opp av minner fra Isen og Øya. Tenk bare å huske de forskjellige "klegge-navn" og i tillegg kunne beskrive deres fakter og væremåte.

Det med vær og vind – og hvor mange hval som ble tatt til en hver tid, mens praten gikk klarte Kaskelottens utsendte å forsyne seg to ganger.
Etterpå var det kaffe og kransekaker og wienerstenger. Loddsalget innbraket 5 000 kroner, - men så var det sannelig mange flotte gevinster.
Einar sørget for behagelig bakgrunnsmusikk.
Dansemusikken var av det slaget vi kjenner godt til, mange takk Einar.

En stooor takk til festkomiteen – som blir herved utbasunert!!!!


SOUTHERN ACTOR

Hvalbåten SOUTHERN ACTOR ble bygget I 1950 ved Smith's Dock Ltd. Middelsbrough. Skipet tilhørte til å begynne med Sevilla Whaling Co Ltd. disponert av Chr Salvesen & Co, Skottland. Selskapet drev hvalfangst i Sydishavet. I tidsrommet 1951/ 52 til 1959/ 60 fanget den for flytende kokeri SOUTHERN HARVESTER. Sesongen 1960/ 61 var båten i fangst for Salvesens landstasjon Leith Harbour på Syd Georgia, 1961/ 62 fanget den for flytende kokeri SOUTHERN VENTURER.

SOUTHERN ACTOR lå deretter i opplag til 1964, da den ble solgt til Elling Aarseth i Ålesund, hvor den fanget til Skjelnan kvalstasjon. Her fikk den navnet POLARIS 8. I 1973 ble båten solgt videre til Spania, hvor den først var i fangst under navnet IBSA DOS, senere som ITXAS UNO. I 1985/ 86 gikk båten i opplag. Hvalbåten ble oppdaget da den lå for opphugging i Nord-Spania høsten 1989.
Den var lite forandret, og ble derfor vurdert som et godt verneobjekt.

Den 1800 hestekrefter store dampmaskinen var på plass og intakt, likeledes det originale hvalspillet. Etter alt å dømme ville dette være siste realistiske anledning til å skaffe en hvalbåt som det i all hovedsak var mulig å tilbakeføre til opprinnelig standard innenfor overkommelige kostnadsrammer. Både privat og offentlig innsats måtte til før det lot seg gjøre å kjøpe SOUTHERN ACTOR til muselumsformål.

25. oktober 1989 ankom den Sandefjord under slep. Det ble dannet en egen komité som fikk ansvaret for restaureringen. Hvalbåtkomiteen har arbeidet nært med Hvalfangerklubben i Sandefjord, som gjennom flere år har stått for imponerende dugnadsinnsats.

Den 1. juli 1995 ble offisielt overrakt Sandefjordmuseene i gave. Hvalfangsten er utvilsomt den mest særpregende av Vestfolds næringsveier i moderne tid. SOUTHERN ACTOR er helt ut representativ for den type hvalbåter det ble bygget flest av i perioden 1945 – 1955; og som også norske hvalfangstselskaper disponerte en lange lang rekke av.

Svært få norske museer disponerer skip i operativ stand. Gjennom SOUTHERN ACTOR har Sandfjordmuseene fått en unik mulighet til å formidle viktige sider av fylkets hvalfangstkultur til nye generasjoner.

Vi, – ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB håper på et besøk i månedskifte august / september av hvalbåten. Da kan vi invitere skoleklasser, 4 – 6 klassinger fra distriktet, - da kan besteforeldrene (kanskje oldefar) være personlig guid, - et tanke eksperiment fra redaksjonen i KASKELOTTEN.

Får vi båten fra onsdag ettermiddag til søndag middag vil det bli folksomt av østfoldinger på kaia og om bord.


Tirsdag 27. august 1996 besøkte hvalbåten Fredrikstad

Fra KASKELOTTEN nr. 6 – oktober 1996

Det ble gitt skikkelige støt i fløyta da vi gikk opp vester-elva. Fra brygge-promenaden ble det vinket og applaudert; tydelig at dette satte mange tankehvinninger i sving for mange.
Skipperen ( Per Christensen) og John (Syversen) konfererte litt om strømmen i elva. – "Det overlater jeg til deg", var skipperens siste ord. ( Hvalbåten lå nå ved fergestedet på Østsiden).
Ved denne manøveren til John og Bjørn (Jørgensen), som imponerte alle (om bord og på kaia) ble det ikke slått akterover en eneste gang, energien i elva (strømmen) ble utnyttet på en ypperlig måte. (ACTOR "sugde" seg til kaia, med roret i borde og sakte forover). Presis kl. 1500 ble vi fortøyd av våre egne blåkledde ( våre medlemmer hadde blå kjeledresser med logoene til ØHK på ryggen).

Det var et yrende liv på kaia ( i Gamlebyen). Av de inviterte gjestene var Tove Thøgersen fra Fredrikstad Museum med gaver til båten, fra havnedireksjonen hadde vi selvsagt besøk, har vanket både sjekk og gave ( båten slapp å betale havneavgift også), Kulturkontoret v/ Egil Syversen og Nipen kom også med gaver. FREVAR v/ Terje Harladsen og Harald Hauge ( formann i ØHK) overrakte en sjekk på 4000 kroner.

DENOFA kom med diverse såpe og rengjøringsmiddel for mannskap og skute. Staburret brakte en del proviant om bord, Diplom-is kom med desserten.
Fra ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB overrakte Thorleif Karlsen et tinnfat med inskripsjon og vårt emblem (Thorleif hadde med hammer og spiker for å få det opp på skottet i messa. MEN, - dette har vi ikke sett noe til siden 1999,- hvor er det?).

Det var ikke alle inviterte som kom, - da, ei heller noen gave til ACTOR; obersten i Gamlebyen uteble, det samme med direktør Olsen på Fredrikstad Energiverk (landstrøm), Borgar Fabrikker så vi heller ikke noe til. Men, Birger Arvesen (medl. av ØHK) var der med to store kjeler med nykokt og varm ertesuppe, de ble tatt over rekka og satt på bysseovnen. Mange fikk seg en plett, - det vist ikke nok til alle.

- Det gjenstår å si mange takk for besøket og gavene!
Norge har fått et kulturminne som bør tas vare på fra en industri som ga grunnlaget for mye av velstanden som ble bygd opp i 50/ 60 åra.
Våre blåkledde medlemmer sørget for å holde museet åpent med visning av videofilmer fra feltet. Gjenstandene og bildene var også av stor interesse for dem som besøkte oss ( i Hvalfangermuseet i Gamlebyen).

Det var mange av våre egne medlemmer som hadde med seg venner og kjente, tidligere hvalfangere meldte seg inn i klubben.

Fredag var det folksomt om bord da skoleklasser i kommunen kom til en pedagogisk innføring om livet i Sydisen ved Stig Tore Lunde fra Sandefjordmuseene.
Medlemme i ØHK stilte også opp som guider om bord – førstehånds undervisning. Det var blitt oppfordret til å gå skift for å dekke bemanning i museet og om bord, hvilket fungerte bra.
På kvelden (fredag) og hele lørdag var det rene folkevandringen til gamle stolte hvalbåten SOUTHERN ACTOR.

Søndag klokken 1200 kastet ACTOR loss for Sandefjord og takket for seg med skikkelige støt i dampfløyta. Dette var en fin opplevelse for de mange som har hatt tilknytning hvalfangst her i Østfold fram til sesongen 67/ 68, - da var det slutt.

Fredriksstad Blad og Fredrikstad Avisen Demokraten var også på kaia – F B tok senere inn intervjuer og stoff som elevene ved Manstad skole hadde på sin skole-avis-side. Yngvild E. Holmen hadde en fin tegning av en stor blåhval med dertil opplysninger fra sin bestefar som i sin tid satt høyt oppe i masta for å se etter hval

Kristian Eriksen intervjuet av sin bestefar, maskingutt Arne Paus fra Onsøy, - han var på SOUTHERN WHEELER.

  • Hvor gammel var du da du dro ut? Jeg var 18 år.
  • Hvordan var det å jobbe i fyrrommet? Det var bra å jobbe i maskin- rommet, for der gynget det minst når det sjøet.
  • Hvordan var det å drive hvalfangst? Det var slitsomt, vi jobbet 12 timer i døgnet.
  • Var det spendende på hvalfangst? Hvalfangst var moro, men livet på båten var kjedelig.
  • Hvor stor var den største hvalen dere fanget? Den var 29 meter lang.
  • Har du vært sjøsyk noen gang? Første dagen var jeg litt sjøsyk og spydde litt, men det gikk fort over.
  • Har du opplevd noe som du ikke glemmer? Det ble borte to gutter på min alder. De forsvant på transportbåten på vei til Sørishavet. Jeg snakket med den ene gutten klokken 12 på natta. Noen timer senere oppdaget vi at de var borte. De hadde ikke hatt noen sjanse til å klare i mørket og kulda.

K E


Den elektriske avlivning

Det var i sesongen 1935/ 36 noen ganske få hvalbåter som hadde montert elektrisk aggregat, men ettersomsesongen skred frem, begynte stridens bølger å gå høyt omkring metodens anvendelighet. Flere meldinger gikk ut på at en del skyttere var tilfredse, og mente at det var grunn til å fortsette så en kunne overvinne den elektriske avlivnings barnesykdommer.
Andre derimot konstaterte at metoden var totalt mislykket og at den forårsaket et forferdlig dyreplageri.

Av en annen mening var flere av skytterne på Sir James Clark Ross-ekspedisjonen, som i sesongen hadde skutt 440 hval elektrisk. Disse skyttere meddelte sitt rederi, at metoden med elektrisk avlivning hele tiden hadde virket tilfredstillende.

Hvalskytter Otto Olsen, Veierland, som hadde STAR 21, uttalte til pressen ved hjemkomsten, at han var godt fornøyd med de elektriske avlivningsapparatene som stadig var blitt forbedret og nå fungerte tilfrestillende. Denne sesongen ( 1937/ 38) opplyste Olsen at han klarte 229 hval på 335 skudd, hvilket vil si 1,4 skudd pr. hval – og hvert skudd er "dauskudd" tilføyde han.
Hvalen lammes for øvrig straks og er således en mer human avlivningsmetode.

I den nå avsluttende fangstsesongen har Balaena-ekspedisjonen fortsatt prøvedriften på dette område med et anlegg av Elektrisk Hvalskytnings type. Forrige sesong kom en til det resultat, at den elektriske metode ikke kunne konkurrere med granatharpunering når en her anvendte nylonforløper.

I år vil – for å sikre et bedre sammenligningsgrunnlag ved vurderingen av de to metoder – TERJE II og korvetten TERJE XI foreta prøveskytning elektrisk med nylonforløpere.

For norsk regning har i år THORGAUT tilhørende A/S Thor Dahl likeledes praktisert elektro-harpunering. Systemet som her er anvendt er utarbeidet av Corneliussens Mek. Verksted i Sandefjord.

En representant for General Electric Company samt en ingeniør fra Kongsberg Våbenfabrikk har i inneværende sesong vært med i Antarktis, for å fortsette prøvene med å skyte hval med hjelp av elektrisitet.

Da denne artikkelen er skrevet mens hvalfangsflåten opererte i Sørishavet, er vi derfor nå avskåret fra å meddele de resultatene de respektive fangstbåter som skyter "elektrisk" er kommet til.
Forhåpentlig skal vi ved en senere anledning komme tilbake til dette.

Tanken med å drepe hval elektrisk er meget gammel, i året 1880 ble det allerede anmeldt et engelsk – patent, og i 1881 fikk fabrikkeier Bjerke patent på elektrisk avlivning under tvil.
I det følgende år gikk man allerede over til eksperimentering, og ingeniør Alfred Nielsen skjøt en finnhval på vestkysten av Norge. Eksperimentet resulterte i at forløperen ble revet i stykker under manøvreringen, og den døde hvalen fant man neste dag.

I 1905 grep Birkeland tak i idéen, - og begynte å eksperimentere. Selvfølgelig kunne man med datidens tekniske midler og kunnskap om strømmens virkning på organiske vesener ikke oppnå resultater av praktisk betydning, men grunntanken har vært riktig.

En pol må føres inn i dyret og strømmens tilbakeledning skjer gjennom vannet. Noe annet system er av elektriske, mekaniske og fysiologiske grunner umulig, Og karakteristisk er nettopp at disse pionérer slo inn på den riktige vei, mens i de siste år ble gjort forsøk som fravek prinsippet med den en-polige strømtilførsel, - en fiasko måtte være følgen. …

Beviset for at hvalens hud er elektrisk tett, levertes først i juli 1929, da de første 4 hval ble drept elektrisk.

Fangstredskaper

Disse må naturligvis tåle alle mekaniske påkjenninger, så som skyting og innhivning kan kreve. Harpuner og forløpere har derfor samme dimensjoner og vekt som ved granatharpunering.
Praktiske hensyn sier at et nytt system må kunne brukes ved siden av det gamle og omvendt, og mekaniske og fysikalske hensyn krever at kanonens kaliber bibeholdes.
Den elektriske harpunen må imidlertid ikke skytes igjennom hvalen, - den er derfor utstyrt med en tippbar spiss som bremse; den legger seg på tvers, etter at harpunhodet er kommet innenfor hvalkroppen.

Forløperens tre kordeler har hver en elektrisk kabel, av hvilke allerede en er tilstrekkelig for å føre den drepende strøm.
Forløperen er som sedvanlig spleiset til linen, som dog kun sjelden benyttes.
Til harpunens hode er forløperen "knyttet" ved spleis.

I kravene til apparaturet måtte det naturligvis være absolutt sikkerhet mot elektriske støt, enkelhet i betjening og driftssikkerhet.

Mannskapets sikkerhet garanteres ved at drepningskretsen alltid, selv under jaget og skyting – er spenningsfri.

Artikkelen er forkortet. Ohm, volt og watt og andre finurlige tekniske ting er tilsidesatt.
Som så ofte tidligere er denne artikkelen også hentet fra HVALFANGSTLIV v/ Bjørn Jørgensen sitt skattkammer.
Kopi av hele artikkelen kan sendes til den av dere som måtte ha interesse, for kr. 50,- (3 A4-sider – inkl. porto).


Det første dieseldrevne kokeri

SIR JAMES CLARK ROSS var landets nest største skip, etter KOSMOS. Det var det første dieseldrevne kokeri, med to Burmester & Wain-maskiner som ga en fart på 9- 10 knop. Kapasiteten var på 110.000 fat, og kokeriet fulgte det vanlige konsept for spesialbygde kokerier, som et tankskip med produksjonsutstyret plassert på hoveddekket med flenseplan over. Fabrikkutstyret og dekksmaskineriet var dampdrevet og fikk "steam" fra fire kjeler. Skipet hadde lugarer for 225 mann. Arbeiderne bodde forut under bakken, mens besetning og hvalbåt-mannskapene hadde sine lugarer i akterskipet.

Hvalfanger A/S Rosshavet tilhørte "Rasmussen-gruppen", som på denne tid kunne overta fire kokerier til forskjellige selskaper, VIKINGEN, ROSS, SVEND FOYN og VESTFOLD. Under krisen i 1931, lykkes det bare å beholde ROSS under norsk flagg, mens de andre fortsatt ble drevet fra Sandefjord, under britisk og pannamask flagg.
SIR JAMES CLARK ROSS gjorde godt.

Første sesong 1930/ 31 ble full last og vel så det, 117 000 fat, men neste år lå hele flåten i opplag hjemme. Sesongen 1923/ 33 ga 156 000 fat, som ble skipet rekord. Siste del av 30-årene ble preget av japansk og tysk inntreden i hvalfangsten, og Furness Shipbuilding solgte "Ross"- tegningene til Japan, som bygde to søsterskip i 1936/ 37, NISSHIN MARU og NISSHIN MARU No 2.

9. april 1940 var ekspedisjonen på vei nordover, med kaptein Oscar Nilsen som bestyrer. Kokeriet søkte straks inn til Barbados, og gikk senere til Halifax hvor de norske kokeriene samlet seg. Lasten ble losset og hvalfangerne meldte seg til Marinen. ROSS ble så satt inn i forsyningsfart over Atlanterhavet med olje og krigsutstyr. Etter å ha overlevd i utsatte krigssoner, ble det etter norsk påtrykk overført til fart mellom USA og Hawaii, for mulig å redde skipet for fremtidig fangst. Det lykkes å få kokeriet rustet ut for sesongen 1944/ 45, med Oscar Nilsen som bestyrer. Åtte hvalbåter, som hadde vært ute med THORSHAMMER, ble nå frigitt fra maritimtjeneste og rustet ut: GLOBE VIII, og IX, THORFJELL, THORIS, THORGAUT, OTTERN, POL VII og THORFINN. Kokeriet SUDERØY ble sendt med som transportskip, og ekspedisjonen kunne noter seg seg for gode 148 000 fat.

Kaskelotten nr. 61

Kaskelotten nr. 61: Desember 2009 - 16. årgang

Sykdom i maskinrommet

På grunn av sykdom i maskinrommet, fikk vi ikke besøk av SOUTHERN ACTOR denne høsten.
Påmelding fra distriktets skoler var bra, men – akk.

Takket være data-alderen fikk vi gitt beskjed til samtlige påmeldte at ikke hvalbåten kom.
Det ble holdt åpent i museet for noen elever som hadde gledet seg så veldig til å komme. Et hyggelig og givende treff i museet ble det - hvor vi viste film og fikk en skikkelig hvalfangerprat.

Det ble forresten noen "haste" linjer i FB om det inntrufne med hvalbåten, dermed fikk alle beskjed.
Alt står bra til med mannskapet nå!


Høstfesten på Manstad Vel

Høstfesten på Manstad Vel ble til gangs en fin kveld for de ca. 60 som var påmeldt.
Det ble servert gryterett og ris med sprø og fin salat, alt smakte helt utmerket.
Einar sørget for trivelig fin musikk, med kjente og kjære melodier.
Kaffe og en helt skjønn bløtkake ble servert – kransekakene var passe seige, - da er de gode da!

Loddsalget innbrakte såpass at den dekte musikken og noe av de andre utgiftene. Mange takk for fine gevinster – gaver – alle tiders loddkjøpere også!

Mange takk for en hyggelig kveld! Et stort forarbeide og etterarbeide – av festkomiteen.


Reisbrev fra Lofoten 25. – 30. aug. 2009

KASKELOTTENS utsendte Kolbjørn Karlsen

Tanken på å dra til Lofoten var blitt ca. 1 år gammel, tirsdag 25. august var det avreise for 29 personer med "Norwegian" fra Rygge direkte til Bødø.
Etter en fantastisk reise i maksvær over Vestfjorden med"M/S Nordkapp" på vel 11. 000 tonn og 15 knops fart var vi framme i Svolvær kl. 2100 etter en liten stopp i Stamsund. Vi ble møtt av kvasse fjell, frisk luft, måkeskrik og glitrende turkisblått hav.

Selvfølgelig hilste "Feskarkjerringa" og " Svolværgeita" oss velkommen til Lofotens hovedstad. Noen rakk en liten tur i byen før vi gikk til sengs på Rica Svolvær Hotell.
Lofotværet viste seg fra sin beste side på onsdag, etter frokost gikk turen videre til med buss mot Kabelvågsom er Lofotens eldste fiskevær med røtter til bake til middelalderen. Vi passerte Vågan kirke eller Lofotkatedralen, lys gul i farge, en praktfull bygning med plass til 1200 personer, den er den største tre-kirken i Norge.
Et besøk i Lofotakvariet i Storvågan var vel verdt. Lunsjen, en velsmakende fiskesuppe, inntok vi i Henningsvær, - "Lofotens Venedig", det mest kjente fiskevær i Lofoten med Vågakallen i bakgrunn, 942 m. o. h.

Vi besøkte galleriet til vår kjente kunstmaler Karl Erik Harr og Lofotens hus. Ferden gikk videre mot Leknes som er kommunesenteret i Vestervågøy, og det er hit de store cruiseskipene kommer med turister som vil besøke denne delen av Norge.

Reisen fortsatte på E 10, smale og svingete veier i en mektig natur, med en dyktig og kunnskapsrik sjåfør kom vi vel fram til vårt hjem for de neste dagene, flotte rorbuer på "OleNilsøy ", ytterst på Reine. Vi ble ønsket velkommen av vertinnen Lydia Rostad.
Etter en opplevelsesrik dag inntok vi en velsmakende middag, ovnsbakt torsk med tilhørende dessert på Hamnøy Mat og Vinbu.

Etter en god nattas søvn og selvlaget frokost var det torsdag og avreise til Å, - et gammelt fiskevær lengst sør på Moskenesøya.

Det lukter tørrfisk overalt, og vi besøkte verdens eneste tørrfiskmuseum, og vi lyttet til historien om denne berømte fisken og om Lofotfisket.
Millioner av gyteferdig torsk ble fanget i disse områdene i tiden januar – april, en lang og tradisjonsrik historie.

Lukten av tran måtte vi ha med oss, et besøk på trandamperiet ga oss historien om Møllers tran og hvor godt dette var for helsa. Etter lunsj på "Maren Anna" besøkte vi Reine Kultursenter, Reines gamle barneskole, hvor vi så „Lofotens fire årstider“ et flott lysbildeshow og galleriet til kunstneren Eva Harr.
Fiskeværmuseet må også nevnes, her fikk vi et lite innblikk i hva slags redskap og utstyr fiskerne hadde i fordums tider.

Fredag var vi på farta igjen, fortsatt i et nydelig sensommervær, til det kjente fiskeværet Nusfjord. På sørsiden av Flakstadøya ligger stedet, en av de mange perlene i Lofoten og et av de best bevarte fiskeværene.

Ingen skjønte hvor den kom fra, men plutselig var den der, havørna, kongen til hele riket, - sirklet over oss noen få minutter.
Stedet Sund er etter hvert mest kjent som "Smeden i Sund", kjent for sine elegante skarver smidd i stål, et utrolig vakkert håndverk.
Men, stedet kunne varte opp med mer av interesse, en stor samling av gamle båtmotorer, store og små; noen var det fortsatt liv i. Den herlige dunk-dunk låten sitter fortsatt i kroppen. Etter lunsj på Ramberg Gjestegård bar det hjemover til Reine.

Etter en lang og lat lørdags formiddag satte vi kurs for sentrum av Reine. På Reine Kultursenter traff vi lokale hvalfangere, medlemmer av Norges Små- kvalfangerlag, til informasjon og utveksling om hvalfangst i nord og syd. En moderne hvalbåt var vel verdt et besøk, noe forstskjellig fra fordums hvalbåter som vi var om bord i.

Tilslutt et hyggelig samvær på loftet med nydelig smaksprøver av havets delikatesser. Alle fikk med seg et minne i form av et krus med logo. Vi forlot det vakre stedet Reine som ligger i maleriske omgivelser ved et gammelt fiskemottak med kurs for avskjedsmiddag på Hamnøy.

Søndag er avreisedag med ferga "Bodø" – fra Moksnes til Bodø, en fire timers tur.

Underveis fikk vi et ønske oppfylt, - vi så hval!

Hjemreisen gikk bra over et litt urolig hav. Mange fine minner har vi fått med oss, vi lot oss forføre av de magiske stedene vi var innom. Det uendelige øyriket med alpine fjell som stuper i det turkisblå havet, den gode maten basert på de ferskeste råvarer.

Vi forlot Lofoten med den visshet at vi fått oppleve et av de vakreste stedene i nord. De gamle rødmalte rorbuene er ennå i bruk og torsken henges fremdeles til tørk på samme mate som i vikingtiden. En spennende reise i kunst og kultur.

Takk til alle for en uforglemmelig tur, og drikk – drikk tran!


De siste hvalfangerne

Der er hvalen, - ropes det fra utkikkstønna øverst i masta på 53-fotingen HAVUR.
En glinsende vågehvalrygg har akkurat brutt vannflaten et par hundre meter unna. Hvalfanger og kaptein Stein Karlsen (46 ) snur brått blikket i retningen "speiderne" Hermod Buschmann (69) og Sigmund Nilssen (39) har pekt ut.
Så er den oppe igjen. Og igjen.
- Babord! Litt nærmere solstaven! roper Karlsen med en hånd på harpunkanonen tilbake til lillebror Øyvind (36), som sitter i grinden over styrhuset og manøvrer den saktegående skøyten i det stille havet uten for Røst i Lofoten.

Ingen sier noe. Alle speider.
Før eller senere må den jo ha luft igjen.
Minuttene går.

21 fangstfartøyer igjen. De er smertelig klar over det, der de venter på at hvalen skal dukke opp igjen: Det er ikke den som er utrydnings truet – det er hvalfangerne selv.
Ifølge Statistikksentralbyråd drev 89 fartøyer hvalfangst i norske farvann i 1980, på 1950-tallet var det rundt 350 fartøy. Etter hvalfangststoppen mellom 1987 og 1993 har det på det meste vært 34 båter i aksjon.

Skal vi se, sier Per Rolandsen i Råfisklaget. Der er han som sitter med ansvaret for salget av hvalkjøtt og kontakten med samtlige hvalfangere og kjøpere. Han teller over antall båter som leverte hvalkjøtt i 2008. I fjor var det 27 fartøyer som drev fangst, - i år (2009), - 21fartøy.

31. aug. er årets hvalfangstsesong offisielt over, men de siste ukene har det bare vært liten og sporadisk etterspørsel. Tidligere i sommer måtte til og med flere båter ligge ved land grunnet omsetningsproblemer. Men vågehvalen, er den eneste sorten norske hvalfanger driver fangst på, er det nok av. 107.00 vågehval finnes det i norske farvann, i følge Havforskningsinstituttet. Sesongen er nå forlenget til 15. september – 09. I år er det bare tatt 281 hval av årets kvote på 885.Det er den minste fangsten siden 1996 og 64 færre enn det den endte på i fjor, men mer har ikke hvakjøttkjøperne fått ut i markedet. Spesielt ikke år, da finanskrise har skapt fiskerikrise.

- I de tøffeste årene på 1980- og 1990-tallet gikk kampen ut på å bevise at man ikke drev overbeskatning av stamme. Det målet er oppnådd.
- Nå er problemet å få omsatt kvotene, sier Rolandsen i Råfiskelaget.

Det handler mye om at folk var mer vant til hvalkjøtt før.
Når en vare har vært ute av markedet i lang tid, som hvalkjøttet var, er det vankelig å få det på "bena" igjen, sier Jan Skjærvø, leder i Fiskearlaget.

...det ser ut til at hvalen druknet sier Stein Karlsen oppgitt. I år fikk han satt harpunen i 18 hval. Han kaller seg "bitt av basillen".
Under dagens vilkår kommer hvalfangsten til å holde på – muligens - 10 – 15 år. I Stein Karlsen (46) sin tid var det 6 –7 av 13 ungdommer som gikk ut i fiske. Nå er det èn hvert femte år, blant dem er det få som vil drive hvalfangst, svaret ligger i fortjenesten.

18 år gamle Odd Helge Isaksen er den første fiskerrekrutten på seks år, på Røst, og dette er hans første hvalfangstsesong. Sammen med hvalfangstveteranen Nils Jørgen Nilsen har de nettopp kommet til bake med fem hval. Men noen hvalfanger tror ikke Odd Helge at han kommer til å bli, i hvert fall ikke med egen båt.

På grunn av lav kvote og fangststopp har en hel generasjon ikke fått vært med på det her.
Det er ikke noe i veien med resursene, kommenterer Nilsen. Fra Greenpeace, sier Truls Gulowsen...

- Hvalfangsten er kun nødvendig for hvalfangerne selv, og for dem er det kun en biinntekt. I Norge er under 100 årsverk knyttet til hvalfangsten.


Hvalbåten SOUTHERN SKY forlist under en orkan ved Syd Georgia

Aftenposten, onsdag 17. april 1929

Hvalbåten SOUTHERN SKY, reservebåt i Prins Olavs havn på Syd Georgia, dro i forrige uke på fangst istedenfor SOUTHERN FLOWER, som hadde kjelesjau.
SOUTHERN SKY gikk fredag morgen fra Coal Harbour på vestsiden av Georgia. Da den ikke var kommet fram lørdag morgen, og det fredag var blåst opp en voldsom storm, og to av båtens livbøyer og en del tomkasser var observert i nærheten av "Welcome Island" lørdag ettermiddag, fryktet man at hvalbåten var gått under og alle mann om bord omkommet. De fire fangstbåter som lå i Prins Olavs havn, avseilte fra lørdag morgen alle havner på SKYs rute uten resultat.

De fire hvalbåter fortsatte så sammen med samtlige andre på Syd Georgia stasjonerte båter undersøkelsene søndag og mandag.
Hvalbåten SOUTHERN SPRAY fant i går forskjellige vrakgods som det er sannsynlig stammer fra SOUTHERN SKY.

Besetningen på denne båten av følgende 12 nordmenn:
Skytter og fører Jørgen Andersen, Sandeherad. Styrmann Hans Christffersen, Sandeherad. Maskinist Lars Sørensen, Sandeherad.
2. maskinist Arne Johnsrud, Vivestrand. Stuert Karl Abrahamsen, Sandeherad. Martos Hans Chr Pettersen, Tjølling. Matros Lauritz Mathiassen, Sem. Matros Jarl Johansen, Råde. Matros Håkon Magnussen, Tjølling. Fyrbøter Karsten Svendsen, Holteløkken, Moss. Fyrbøter Kåre Karlsen, Sandeherad. Fyrbøter Kristen Nordby, Hedrum. Dessuten er om bord en engelksmann, 3. styrmann på transportskipet SOUTHERN KING. De fleste av mannskapet er gifte.

SOUTHERN SKY hører hjemme i England, men mannskapet er forsikret efter tilsvarende regler som gjelder om bord i norske hvalbåter.

Det engelske selskapets representant i Sandefjord, A. C. Olsen, meddeler at den stormen, i hvilken SOUTHERN SKY er gått under, efterhvert øket til en fryktelig orkan og at må anses som ganske avgjort, at hvalbåten er forlist og at samtlige om bordværende er omkommet.


ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB har også medlemmer uten for Østfolds grenser

Det er sønner og døtre av tidligere hvalfanger som er medlemmer i ØHK. Derfor blir det et lite utdrag fra Fredrisstad Blad lørdag 19. sept 2009

Tekst : Gunnar Steen Iversen

Fakt om hval og hvalfangerne fra Østfold

  • Østfold Hvalfangerklubb ble dannet i 1993 og teller 220 medlemmer. Nåværende leder er Kåre Martinsen
  • På 1950-tallet var det 10.500 hvalfangere engasjert på kokerier, landstasjoner og hvalbåter.
  • 10 prosent av mannskapene kom fra østsiden av Oslofjorden.
  • Hvalfanger yrket var hardt og ofte måtte man jobbe 24 timer i strekk, spesielt om bord på hvalkokeriene hvor dyrene ble bearbeidet.
  • Opptil 50 hval ble tatt hånd om i løpet av ett døgn og dette ga 2.800 – 3.000 fot olje. – Ett fat = 157 liter –
  • Lønnsnivået for en hvalfanger lå mellom 10.000 og 15.000 kroner i året Hvalfangsten foregikk i Sørishavet og kjente steder var Sør Georgia (Falklandsøyene) og landstasjonene Grytviken, Husvik, Leith.
  • Blåhvalen kunne bli opptil 30 meter lang og veie over 100 tonn. Finnhvalen kunne bli 24 meter lang og veie 75 tonn. Knøllhvalen kunne bli 18 meter lang med en vekt på 40 tonn, mens spermhvalen (KASKELOTTEN) og seihvalen kunne bli opptil 15 meter lange med en vekt på 30 – 40 tonn.

Arne Jensen som kommer fra Utgårdkilen på Hvaler ble regnet som den ene av verdens to beste hvalskyttere. Han skjøt 8.000 hval.
Som 21 –åring dro han på hvalfangst, skytter ville han bli. Og så, - to år senere gikk "drømmen " i oppfyllelse.

-Selvsagt husker jeg den første hvalen jeg skjøt. Det var en sperm på 50 fot og 50 tonn tung, jeg må innrømme at jeg var en stolt 23-åring, minnes Jensen, som nå er 85 år. Fem sesonger var han beste skytter i isen.

-Fartøyene var viktige, jeg likte godt: TERJE 11, gjorde 19 knop, med 3.300 hestekrefter under dørken. ARNE SKONTORP og KOS 55. STAR I var også fin, i samme klasse som NORREFF var de nok de to beste båtene som har vært i isen.

Den stillferdige Arne Jensen er mer opptatt av at han fikk hekla full av makrell for noen dager siden sønna for Torbjørnskjær, på Storegrunn.

Arne husker godt at hvalskytterne på 60-tallet var så ettertraktet at de fikk særskilte tilbud fra rederne, blant dem Anders Jahre.

-28.000 fat olje representerer mine skutte 8.000 hval.

Det er en spesiell opplevelse å snakke med hvalfangerne i museet: De søker samhold i Østfold Hvalfangerklubb, i Fredrikstad mangler det ikke på profiler.
De er intense, patriotiske og ikke mint yrkesstolte mennesker som vil at den oppvoksende slekt skal få vite hva hvalfangsten betød for nasjonen etter siste verdenskrig.

I Fredrikstad kan man få den beste kunnskapen om dette ved å besøke Hvalfangermuseet i Gamlebyen, - Fredrikstad.


Oppstart har også noe med hvor hvalen befinner seg. I fjor var det god fangst på Finnmarkskysten

De fleste av båtene kommer fra Lofoten, men også en del båter fra Møre og Trøndelag deltar i fangsten.

Egen bearbeiding
Flere hvalfangere enn før bearbeider og videreselger nå sin egen fangst. Det vanligste er at fangerne leverer kjøttet til produksjonsbedrifter som skjærer kjøttet til forbrukerpakninger.

Hovedtyngden av kjøttet landes i Skrova, der det blir produsert og videresolgt. Men det fins også en del produksjon ellers i Lofoten og på Møre.
I fjor gjorde imidlertid flere fangere enn før bearbeidingen og salget selv.

Ifølge Høge Nord Alliansen ble så mye som en tredel av fjorårets hvalkjøtt produsert og solgt av fangerne selv.

Greenpeace beklager at Norge øker vågehvalkvoten
– Kvoteøkningen er en unødig provokasjon i forhold til at den internasjonale hvalfangstkommisjonen fortsatt ikke tillater kommersiell hvalfangst, sa Truls Gulowsen i Greenpeace i en pressemelding da kvoteøkningen ble kjent.
Ifølge organisasjonen bidrar hvalfangstsektoren kun med om lag 100 årsverk her i landet.
Økningen skyldes ifølge fiskeri- og kystminister Helga Pedersen (Ap) at regjeringen vil regulere bestanden.

Da årets kvote ble fastsatt i fjor, begrunnet statsråden det med at dette var et steg på veien for å få til en økosystembasert regulering av hvalfangsten.

Artikkelen er noe forkortet. Den er hentet fra Dagens Næringsliv 29. aug 2009. Skrevet av Erlend Arntsen


Hvalfangstselskapet Ørnen

Fra Moss Avis har Kolbjørn Karlsen sendt meg denne enspalte artikkelen

1905: Hvalfangstselskapet Ørnen holdt i august ekstraordinært generalforsamling for å behandle et forslag fra disponent Christen Christensen om å gi styret myndighet til å forsøke fangst i Sørishavet.
Det gikk i orden.

21. oktober samme år dro hvalfangerne sørover.
Hovedfartøyet i ekspedisjonen het ADMIRALEN, og var et lastefartøy på 2 400 tonn dw., ombygd til flytende kokeri.
Fangstfolkene kom til Falklandsøyene 13. desember og fikk tillatelse av britene til senere å drive fangst.
En måneds tid senere forsøkte de seg også ved Sør-Shetland. Overskuddet av fangsten ble 9 500 kroner, kanskje ikke det helt store utbytte.
Fra da av var Sørishavet likevel norsk fangstområde.


Eventyre Anders Jahre

Alf R. Jacobsen har skrevet: "Eventyre Anders Jahre". Boka som hjemførte 600 MILLIONER til Norge. Utgitt på: Forlaget Oktober AS, – 2008. (1. utgivelse 1982). 315 sider.

...dette er historien om Anders Jahres innsats i norsk shipping og hvalfangst, slik man kjenner den fra festtalene. Til stående applaus fra aksjonærene gikk 88-åringen fra borde etter femti år som sjef for Kosmos-konsernet. Av sin umåtelige formue hadde shippingkongen skapt seg et udødelig navn ved å gi bort til vitenskapelige og veldedige formål over 200 millioner kroner. Det var myten Anders Jahre som ble hyllet av aksjonærene i 1979. Det er ikke om myten denne boken handler. Det finnes nemlig en ukjent Anders Jahre – en hardkokt, tidligere landsviksiktet reder, som i ly av Panamas bekvemme flagg bygde opp et skjult imperium. Det er om ham resten av boken handler.
De som vil beholde de lojale undersåttenes ydmyke portrett av eneren og samfunnsmennesket Anders Jahre, - bør stoppe her.

Resten kan fortsette...

... det ukonvensjonelle møtet i New York i 1936 var et av de første steg den unge skips- og hvalfangstrederen Anders Jahre tok i arbeidet med å bygge opp et imperium i utlandet. . . .
Etter at han begynte å arbeide under andre flagg enn det norske - viste han fabelaktiv evne til å overvinne offentlig kritikk og motstand, og komme helskinnet og som regel høyt dekorert ned på alle fire...

Det var ikke problematisk å starte nye hvalfangstselskaper midt i 30-årene – i alle fall ikke under fremmed flagg.

Hvalfangsten - den norske paradenæringen og en av landets fremste valutakilder – var inne i en dyp krise. Det hadde ikke bare sammenheng med depresjonen i verdensøkonomien. Det skyltes også tvil om hvor lenge råstoffgrunnlaget – de store hvalene i Antarktis – kunne motstå det årlige angrepet fra en armada av hurtiggårende kanonbåter.

Helt siden midten av 1800-tallet og Svend Foyns dager hadde nordmenn - og vestfoldinger i særdeleshet – vært foregangsmenn i jakten på de svømmende fettbergene...
Etter århundreskiftet i Antarktis, hvor Chr. Christensen, som den første, seilte inn med ADMIRALEN – det flytende kokeri...

... opphalingsslippen med L ANCING, så VIKINGEN og KOSMOS – Jahres store verk, 1928...
... 1930/ 31 produserte KOSMOS et fat hvalolje for 33 kroner. Gjennomsnittprisen var over 60 kroner.

Året etter produserte KOSMOS II alle tiders fangstrekord under ledelse av den legendariske skytter Lars Andersen – 1979 hval, 222 224 fat olje.

Lenge har nordmenn og briter vært alene om sjansespillet under Sydpolisen – og den rekordartede fortjenesten. Som en kostelig skatt har de voktet det blodige håndverket. Å harpunere hval kan ikke hvem som helst. Det er presisjonsarbeide foreldet gjennom generasjoners målbevist arbeid til formen kunst. . . .
1930/ 31 ble det produsert 3,5 millioner fat av den illeluktende hvaloljen – til et marked for margarin, såpe og kosmetikk som knapt kan svelge tre fjerdedeler av tilbudet.
... Krakk, kriseår...

-Boka er å anbefale.

E.Le.


Ber Japan stoppe hvalfangst

EU-kommisjonen er bekymret over Japans planlagte forskningsfangst av hval i Antarktisk og ber om at den blir stanset.

NTB Publisert: 20.11.2007 - 17:53

De japanske hvalfangerne, som la ut fra havna Shimonoseki søndag, skal etter planen jakte på 935 vågehvaler, 50 finnhvaler og 50 knølhvaler i det som Japan kaller forskningsfangst.
EU-kommisjonen mener på sin side at det ikke er noen grunn til å drepe hval for å forske på den, siden data kan innsamles med ikke-dødelige midler.
– Japans avgjørelser er alarmerende siden finnhvaler og knølhvaler er klassifisert som «truet» og «sårbare» på Verdens naturvernunions rødliste for truede arter, heter det i en uttalelse fra Kommisjonen tirsdag.

Knølhvalen var på nippet til å bli utryddet da det ble innført moratorium på kommersiell hvalfangst i 1986, men bestanden har siden vokst til anslagsvis 30-40.000. Japan sier at en fangst på 500 dyr dermed er bærekraftig.

Kommisjonen mener Japan undergraver moratoriet til Den internasjonale hvalkommisjonen (IWC), som riktignok åpner for forskningsfangst. Men kritikerne mener at Japan bruker forskningen som et påskudd til å drive kommersiell fangst siden hvalkjøttet blir solgt etter at hvalene er undersøkt.
De japanske hvalfangerne blir fulgt tett av Greenpeace med skipet Esperanza og organisasjonen har lovt å gjøre alt i deres makt for å forstyrre fangsten.


Per Skaug, født 29.10.1942 i Drammen. Messegutt 1960-61.

Vi var fire kamerater: Leif Kristiansen, Sverre van der Eynden (Nubben), Magnar Sjuve og meg selv som høsten 1960 ville "ut i verden". Gjennom Salvesen i Tønsberg mønstret vi på som messe/byssegutter på Southern Harvester. Den 28. oktober tok kokeriet farvel med Husvik med retning Newcastle (South Shields) i England. Ekspedisjonen ble der fylt opp med engelskmenn, shetlendere og skotter foruten oss nordmenn.

Turen til Antarktis gikk over Atlanter’n via Aruba i Karibien for bunkring av olje etc. Der var det sol og varme, noe som vi skulle lengte mye etter de neste månedene og spesielt de hundre dagene fangsten skulle vare.

Min jobb om bord var som messegutt i "Firemens Mess" om bord på kokeriet. Vi jobbet alle 12 timers skift og var i grunn glade for det da fritid ble et problem. Det beste var å jobbe eller sove hele tiden. Spesielt husker jeg hver 14.dag da det ble servert "One Tot of Rom" til alle.

Det var fordi vi seilte under "The Queen’s Flag" og fulgte reglene for "The British Mercant Navy". Om bord var det ellers ikke adgang til alkohol blant mannskapet. Jeg husker godt "Slappen" med billig røyk (Willy Woodbine til 80 øre pakka!), sjokolade og annet snoop.Under fangssesongen var vi tre ganger inne på Syd Georgia (Leith Harbour og Grytvika) for forsyninger, reservedeler eller lignende.
Jeg har altså satt mine bein på "Øya" men det fristet ikke å tilbringe en vinter der. Vi hadde nok eventyrlysten, men det ble med tanken om eventuelt å gå i land i Cape Town ved sesongslutt. Men vi reiste hjem til Norge! Etter hvalfangsten seilte jeg riktignok en tur rundt jorda før jeg slo meg ned for godt her hjemme. Under land var jeg en mindre tur om bord i "Southern Actor", den som i dag ligger i Sandefjord.

Vi hadde den som bøyebåt under et annet navn, men jeg husker ikke hva det var. I de senere år er jeg flere ganger om bord på skytterbåten om sommer’n og fornemmer det at jeg er gammel hvalfanger (og det er stadig færre av oss!) med stolthet. Jeg besøker også Hvalfangstmuseet ofte med barn og barnebarn, som har stor glede av å høre bestefar fortelle om sine opplevelser i Sydishavet.

Fangsten av hval gikk vel sånn noenlunde bra, men ekspertene sa det var magert. Jeg husker godt lukta av hval/olje/mel og som jeg har senere erfart ved besøk ved et fermenteringsanlegg utenfor Chicago. "It smells Money!" Ingen av mannskapet ble rike på denne sesongen som altså viste seg å bli en av de siste.

Ekspedisjonen hadde en uvanlig og spesiell ekstraoppgave: Til London Zoo skulle vi ta med 50 pingviner samt en sjøelefantunge. På dekket av Harvester ble det bygget basseng og pingvinene trivdes ganske godt den første tiden på vei nordover. Over ekvator ble det nok i varmeste laget og dessverre var det bare 23 som overlevde og kunne "gå i land" i London. Sjøelefanten klarte seg bra og bor kanskje fortsatt der?

Jeg savner egne bilder fra sesongen i isen og håper kanskje noen som var med i 1960-61 har det. Det var flere av mannskapet som var fra Østfold og spesielt fra Engelsviken. Har du et ekstra bilde eller kopi mottar jeg den med glede.

Med de beste hilsener fra Messegutt Per fra Drammen!

Kaskelotten nr. 62

Kaskelotten nr. 62: Februar 2010 - 17. årgang

Årsmøte

Årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb blir avholdt tirsdag 16. mars kl. 18.00 i Lille Frederik i Gamlbebyen Fredrikstad.
Kaffe og wienerbrød serveres. Velkommen!


Etterlyser bok

Oslo Sjømanns-forenings Kulturkomité med ansvar bl.a. for innkjøp av interessante bøker til det ellers rikholdige maritime bibliotek, vil gjerne kjøpe boka til Torbjørn Ødegaard, "Østfold hvalfangernes historie". Er noen som har en bok å avse, den er utsolgt overalt.
Kontakt: Jan Erik Øverbye, tlf: 905 70 956, e-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.


Juristen som ble "pelagiker"

Tekst: Peer Møller Sandefjords Avis. Februar 1970

I karakteristisk positur *skuer han mot havet ved rådhusets hovedinngang. 27. februar var det 25 år siden han døde.

Da Anders Jahre ble utnevnt til århundrets sandefjording, var det for de aller fleste sandefjordinger et naturlig valg. Historien om hans vel 90 år lange liv inneholder en nesten uendelig rekke kapitler som har involvert tusener av mennesker. De aller fleste av dem har stått på lønningslista i en virksomhet der Jahre har trukket i trådene.

Svært mange er også blitt belønnet av donatoren Anders Jahre, ikke minst gjennom hans humanitære stiftelse. Til sammen utgjør de et stort antall mennesker som har hatt en relasjon til skipsrederen og forretningsmannen som er beæret med en *statue ved inngangen til byens rådhus.

Men det var som jurist han kom til by'n- opprinnelig fra Lasken i daværende Sandar kommune - og åpnet egen praksis. Og det varte ikke lenge før "hr.overrettssakfører Anders Jahre" presenterte seg ettertrykkelig for byens befolkning - som forretningsmann. Mange vil trolig hevde at det mest spennende og fascinerende kapittel i en biografi om Anders Jahres liv vil være perioden fra 1923 til 1928. Uten fnugg av erfaring og med oppvekst i en familie med sysselsetting på landjorda hoppet han rett inn i en næring der etternavnet Jahre var totalt ukjent.

Men før han for 79 år siden overrasket ikke bare en hel by og hele fylket - men også en hel nasjon med å bestille verdens største tankbåt og verdens største flytende hvalkokeri - i eget navn - hadde han introdusert seg også i Larvik og i Tønsberg. Historien indikerer at det sannsynligvis var den unge overrettssakførerens aller første, store taktiske manøver i en
langtidsstrategi.

Det er 90 år siden Anders Jahre begynte å praktisere som overrettsakfører i Sandefjord. Da var han 26 år gammel. Men han hadde ikke drevet lenge i sjøfartsbyen før han fattet interesse for forretningsdrift og hvalfangst.

Det ga seg konkret utslag i følgende:

  • I 1918 ble han valgt som medlem og ordfører i representantskapet til The Dominion Whaling Company
  • I 1920 gikk han i spissen for en sammenslutning av dette selskapet og de to hvalfangerselskapene A/S Odd og The South Pacific Whaling Company

Det nye selskapet fikk navnet A/S Odd og hadde en aksjekapital på 8,1 millioner kroner. Jahre satt som formann til 1923.

I 1923 deltok han i dannelsen av Hvalfangerselskapet Bass II for å drive pelagisk fangst utenfor kysten av Vest Afrika. En av byens kjente skipsredere, N. T. Nielsen-Alonso (70), var disponent i selskapet, men overlot den egentlige ledelse til styrets forman, overrettssakfører Anders Jahre (32).

1923 var året da unge Jahre begynte egen rederivirksomhet i eget navn og som personlig ansvarlig. Men han fortsatte med sin sakførerforretning og beholdt sin tittel.

"Økonomisk sett var ikke ekspedisjonen særlig vellykket", skrev magister Odd Thorson mange år senere, men siterte Sigurd Risting i "Hvalfangstens historie": "Selskapet har et større flytende kokeri, men da det ikke har noen fangstkonsesjon, har man vært henvist til å drive fangsten i åpen sjø og tilgodegjøre hvalen uten forbindelse med noen havn. Dette er for så vidt noe nytt, selv om det nu og da er praktisert i mindre stil, men det er muligens fremtidens form for hvalfangst".

Ikke rik, men...

Overrettssakføreren fra Sandefjord var ikke blitt rik av denne ekspedisjonen, men erfaringene skulle vise seg gull verd. Jahre var blant dem som hevdet at hvis pelagisk hvalfangst skulle være rasjonell og dermed mer lønnsom, måtte man få hvalen opp på dekk, fordi flensing langs skipssiden langt til havs var både tidkrevende og væravhengig. Men slett ikke alle var enige med ham, og i diskusjonen mellom talsmenn for gamle og en helt ny fangstmetode framsto Anders Jahre som en sentral "pelagiker".

Men kokeriet og de tre hvalbåtene fra Bass II-ekspedisjonen var solgt. Han var flåteløs. I januar 1925 ble det holdt konstituerende generalforsamling i Hvalfangerselskapet Globus A/S i Larvik, med Anders Jahre fra Sandefjord som sentral aktør.

Han ledet generalforsamlingen og holdt tale under middagen, der han ikke la skjul på at selskapet hadde hatt en trang fødsel. Selv hadde han hatt en meget aktiv rolle i å stable selskapet på beina.

Men nå var alt på plass. Selskapet skulle disponeres av rederiet Melsom & Melsom på Nanset, og blant de største aksjonærene, foruten Jahre, var skipsreder N. T. Nielsen-Alonso, som også ble medlem av styret, hvalfangstbestyrer Th. Sørlle samt kaptein og hvalskytter P. Sørlle. Sistnevnte hadde "patentert plan til flytende kokeri uten forbindelse med land", som det sto i aksjeinnbydelsen, og skulle lede ekspedisjonen.

Men det var flere enn Jahre, Nielsen-Alonso og Sørlle fra Sandefjord i dette selskapet. I representantskapet, der Jahre ble sittende som ordfører til 1928, hadde han også med seg grosserer Hans Sperre, som satt der like lenge.

Fint utgangspunkt

Uten at det kan dokumenteres, må det nye selskapet i Larvik ha vært det perfekte utgangspunkt for en ambisiøs overrettssakfører som gikk rundt med planer om å engasjere seg i moderne, pelagisk hvalfangst. Her var tilstrekkelig kapital skaffet til veie, her var også høy kompetanse samt teknologi til å gjennomføre introduksjonsfasen.

Det skjedde enda en ting dette året - 1925 - som ga signaler om unge Jahres framtidsbeskjeftigelse. Sammen med skipsreder Olav Ringdal kjøpte han tørrlastskipet "Balboa" - ex "Viben" - bygget i Fevik to år tidligere og eid av August F. Christensen. Dette skipet, på drøyt 2.100 tonn dødvekt, ble solgt i 1928.

Et vendepunkt

27 år gamle "Flackwell" på 12.000 tonn kom til Sandefjord fra Antwerpen en drøy måned etter generalforsamlingen, ble ombygd til kokeri med opphalingsslipp akterut ved Framnæs mek. Værksted og fikk navnet "Lancing". Nettopp "Lancing" skulle komme til å innlede et nytt kapittel i norsk hvalfangsthistorie.

Den dag "Lancing" forlater landet for å legge ut på sin første ekspedisjon, vil betegne et vendepunkt, en ny æra for den norske hvalfangst", skrev Østlands-Posten.

Pelagisk fangst

Fangsten, med fem hvalbåter, foregikk utenfor kysten av Kongo, og oljen ble levert på Vera Fabrikker i Sandefjord. Senere ble det fanget ved Syd Orknøyene og ved Syd Georgia. Overskuddet ble mindre enn forventet, på grunn av spesielle omstendigheter, men Jahre & Co kunne konstatere at opphalingslippen var kommet for å bli. Det ga optimisme og førte til at enda et hvalfangerselskap, Polaris A/S, ble dannet. Jahre, Nielsen-Alonso og Sperre inntok de samme posisjoner som i Globus A/S, og Jahres partner på sakførerkontoret i Sandefjord, Frithjof Bettum, ble selskapets revisor.

Det nye, ombygde kokeriet på 14.000 tonn fikk navnet "N. T. Nielsen-Alonso". Ekspedisjonen gikk til Rosshavet med fire hvalbåter i august 1926.

Også i Tønsberg

Dermed var den nå 35 år gamle overettssakfører Anders Jahre i aller høyeste grad engasjert i pelagisk hvalfangst. To år senere - i 1928 - ble han aktør også i nabobyen Tønsberg, der han tok
initiativet til å starte hvalfangerselskapene Antarctic A/S og Pelagos A/S med aksjekapital på henholdsvis 2,5 og 3,5 mill. kroner.

Dannelsen ble en suksess. Sentrale medarbeidere var skipsrederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe, samt direktør Carl F. Herlofson, sistnevnte ansatt som bestyrer. De ombygde kokeriene fikk navnene "Antarctic" og "Pelagos". I skorsteinen hadde de rederiflagg med blått kors på hvit bunn - og tre stjerner i krysset.

Men året 1928 skulle få enda større betydning for overrettssakføreren i Sandefjord. Ikke fordi han avsluttet sin sakførerforretning, men fordi han allerede i januar - i en alder av 36 - hadde sendt et brev til sin venn, ingeniør Chr. Fredrik Christensen i England, med følgende tekst:

"Kjære Chr. Fredrik. Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20-25.000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kapasitet og et kokeriarrangement som du finner mest fordelaktig. Hilsen Anders
P.S. Jeg skal også ha 7-8 hvalbåter, sett deg i forbindelse med Smiths' Doc. Det haster."

Verdens største

Under arbeidet med å etablere nye ekspedisjoner, hadde Jahre erfart at det var vanskelig å finne passende store dampskip for ombygging til flytende kokerier. Det var trolig da han begynte å sysle med sin kongstanke om å bygge et spesialskip.

"O. r. sakfører Jahre har kontrahert en 23.000 tons tankbåt - til levering 5. august 1929. Skibet, som blir verdens største tankbaat, skal disponeres av herr Jahre", het det i en tittel over to spalter i Sandefjords Blad 3. september. I det kortfattede stoffet kunne man lese blant annet: "Herr Jahre opplyser at det er sandsynlig at skibet vil bli anvendt som fl. kokeri i sæsongen 1929-30, men for hvis regning er ennu ikke bestemt."

Men mandag 8. oktober kunne avisa opplyse sine lesere om at Hvalfangerselskapet Kosmos A/S var konstituert. «Selskapet skal disponeres av o. r. sakfører Anders Jahre, Sandefjord. Det bemerkes at Kosmos har omtrent samme ledelse som Antarctic og Pelagos», sto det. Bare to dager senere registrerte Sandefjords befolkning at en ny forretningsbank - Privatbanken - var etablert i Sandefjord, og at overrettssakføreren hadde hatt en finger med også der.

Han hadde jern i ilden både på land og til vanns. Anders Jahre var kommet skikkelig i gang. Allikevel skulle det vise seg bare å være innledningen til et liv som sentral aktør innen hvalfangst,
shipping og næringsliv.

Dette er en notisbok fra Australia sesongen 1936

De første sidene består av opptegnelse av overtid:

  • Overtid i smia: 23-4. til 29.-4. til sammen 9 timer
  • Overtid på dekk: Valvis Bay 18 ½ time, bunkring 39 timer
  • Kjelesjau 19/7 til 7/8
  • 11/ 8 kjelesjau på ( KOS 2) 20 kr. + 8 timer
  • 24/8. kj.sjau på A-N 20 kr.
  • Overtid ble det på kjelesjau i det store og hele, men det var også en del overtid på plan
  • Søndag 28/12. på plan 15 timer
  • Nyttårsaften og –dagen (1937) 40 timer. 14/1. på plan 8 ½ time.
  • Peru-sesongen til sammen 307,25 kr. + 2 hvalbåter 40,00 blir kr. 347,25
  • Det står skrevet 1,00 kr pr. time øverst på en side hvor overtiden er ramset opp
  • Overtid på Australia og Peru-kysten til sammen 494,73

Fra "dagbok" føringen – sirlig håndskrift med penn(esplitt) og blekk

Vrengen pr. Tönsberg: Avgang den 20 – 4 – 1936. Fikk maskinskade i Nordsjöen og lå og drev et ½ dögn. Efter nogen timers arbeide, blev den nogenlunde i orden, så vi kunne gå til England, for å reparere.

Kom inn til Falmout den 24/4., det tok fire dager å få utbedret skaden. Gikk så til Gibraltar for å ta inn bunkers fra en engels tankbåt. Dit kom vi 2. mai, tok inn 7 000 tonn olje på 36 timer. Da gikk vi ut derifra den 4 – 5., og satte kurs for Las Palmas, for der lå en hvalbåt, som vi skulle ha med oss. Den fikk bunker og proviant, og vi gikk så syd over. Passerte noen døgn senere et krigsskip nede på Afrika-kysten.

Ankom Valvis Bay den 27 – 5. Der lå det mange hvalbåter i opplag, og av de skulle vi ha fem. Mannskapene ble da satt om bord i respektive hvalbåter. Det tok omtrent to døgn for å bunkre og proviantere båtene. Vi fikk også en del proviant fra land, som kom i lektere, og det var bare neger-sjauere om bord. De var utstyrt med klær i alle regnbuens farger, så det var komisk å se.

(Passerte ekvator 17. mai under en voldsom hete. Den dagen fikk vi fri på ettermiddagen, for da ble det holdt taler og forskjellig annet)

Gikk fra Walvis Bay 29. mai sammen med de seks hvalbåtene som vi skulle bruke på feltet. Passerte Cape Town 1. juni om natten. Den 4. juni passerte vi en annen by i Syd-Afrika; East London. Nå ble kursen satt for feltet på vestkysten av Australia. Sjøen var rolig, og det var stekende solskinn hver eneste dag. Den første hvalen ble skutt 9. juni omtrent midtveis i Det indiske-hav . Det var en seihval som skulle brukes til fender.

Ankom til feltet 25. juni, etter 67 døgn reise. Hvalbåtene hadde gått et stykke føre og hadde alt begynt å skyte hval – så om kvelden kom de inn med 22 hval. Nå var fangsten i full gang. De første dagene var det et urolig arbeidstempo på plan, for det var så mange nye folk der. Mange ganger kunne det se ut som at både den ene og den andre skulle falle i press-kokene, men det fikk heldig utfall – som godt var. Det var omtrent bare knøl, og den var også den feteste, de var fra 22 til 49 fot, så det ble mye av dem. Det ble også noen få finnhval, selv om de var på over 70 fot, var de så magre – så det ble mindre olje av dem. Det kunne bli kokt ut over 1.000 fat olje i døgnet, det meste var 1.460 fat. En eneste gang fikk vi bare 6 hval som ga 250 fat olje. På en dag fikk vi 40 hval, men klarte ikke å ta i mot mer enn 28, - så de andre lå til dagen etter.

Tankbåten Thorshov fra Sandefjord kom ned til oss 14. august, da fikk vi post alle mann. Seihvalen fra 9. juni ble lagt mellom oss og tankbåten for den skulle ha med oljen når vi hadde full last. Under "fisket" fikk vi voldsom slingring noen dager. Da var det farlig å være i nærheten av hvalen, for da rullet den fra borde til borde.

Hvaloljen pumpet vi over i tankbåten etter som den ble kokt ut, og på samme tid fikk vi fyringsolje fra dem. 4. september smalt det siste skuddet og dermed var sesongen på Australia kysten ferdig. Da hadde vi 60. 000 fat olje og det var solgt til DE NO FA ( De nordiske fabrikker i Fredrikstad). Vi sendte post med tankbåten da den gikk om ettermiddagen. Det ble "fisket" 1.559 hval på 70 døgn. Så gikk vi sydover igjen, og det ble sett etter hval. Vi stoppet uten for Albany ( i Australia 35 grader S ) hvor det engang hadde vært en landstasjon. Der ble hvalbåtene bunkret - og vi gikk videre igjen.

En fyrbøter på A – N - 3 ble syk og da fikk jeg den jobben til han ble frisk igjen. Jeg var om bord og fyrte i 10 døgn, på den tiden fikk jeg vite mye angående oljefyring. Der gikk vi 4 – 4, så det ble 30 vakter som fyrbøter. Det var uvær omtrent hver dag, vind og sjørøyk, slingring og mye overvann. Jeg fikk til og med sjøen over meg når jeg var på fyrdørken. Så kom jeg om bord i kokeriet igjen. Vi gikk stadig sydover og rundt Australia helt opp mot Sydney. På den strekningen ble det bare skutt noen få sperm.

Nå ble kursen satt for New Zealand, til en by som het Wellington. Der skal kjelene repareres, vi kom dit den 1. oktober.

Det kom lege om bord og undersøkte oss før vi fikk gå i land. Verksted- folkene fra land begynte å arbeide på kjelene samme dagen. Det var en stor og flott by med meget stor biltrafikk. Jeg fikk rede på at det 48 hoteller, og at de hadde hver sin bar. Det var mange skandinavere der, og en god del av dem var nordmenn – det var for øvrig folk av alle slags nasjoner; sorte, brune, gule og hvite. I alle fruktforetninger var eierne japanesere, kineserne eide vask- og stryke-foretninger.

Vi fikk 7 £ hver oss mens vi lå der. Fem mann ble påmønstret – fire nordmenn og en engelskmann - til gjengjell for de fem som ble sendt hjem med tankbåten. Det ble tatt inn proviant og en del smågriser, noen brune andre sorte. En hvalbåtmatros falt ned fra riggen og ble sendt til sykehus med ribbensbrudd, matrosen måtte bli igjen når vi stakk til sjøs. Den 17. oktober var båten reparert, og kursen ble foreløpig satt for Syd-Amerika.

Mandag 19. oktober var vi på 180 grader og dagen etterpå var det også mandag – og samme dato.

Den 2. november 1936 gikk vi oppunder en ør-liten stillehavsøy som het Pitcairn, her var det stille så vi kunne bunkre hvalbåtene. En hvalbåt gikk til land med kaptein, første styrmann, legen og sekretæren, de skulle se seg omkring. De hadde med seg et par gevær for de kunne jo ikke vite hva slags folk det var. Da de kom til bake hadde de store robåter på slep som var bemannet med folkene på øya. Meste parten var mørke, men det var også et par lyse. De hadde med seg mange kurver med frukt og forskjellige ting de hadde laget selv. Vi byttet til oss forskjellig med såpe og fyrstikker. Kvinner og menn var barbente og lettkledde, det bodde 214 mennesker på øya – de var religiøse, og det var kun en mann som røkte tobakk. Den eneste forbindelsen de hadde med den øvrige verden var at det kom en båt dit to ganger i året.

Ingen av dem arbeidet, de levde av det som gror på øya. At det i hele tatt t bodde folk der kom av at det strandet et skip dr for mange, mange år siden. Mannskapet hadde gjort mytteri og satt båten på land. Og der måtte de jo slå seg til ro for de kunne jo ikke komme derifra uten hjelp.

Om kvelden (3.11.) gikk vi ut igjen. Noen dager senere fikk vi ordre fra rederiet om å gå til Panama for å bunkre i en by som het Balboa. Nå er kursen satt for den nye ordren, men først skal vi til Galapagos, der skal hvalbåtene bunkres og bli liggende, mens vi går med kokeriet til Panama.

14. november ble en kjeletømmer gal; han hadde forsøkt å gå ut gjennom en av lukene og til sjøs. Han ble stengt inne på en av lugarene, hvor det ble holdt vakt over ham.

Ankom Galápagosøyene 16. november; ankret opp, båtene fikk olje og proviant. Kapteinen, første styrmann og et par andre ble rodd i land for å jakte. Der var gjeter på øya , men ingen ble skutt.
Gikk så ut samme dagen og ankom Balboa 20. november om kvelden etter 34 døgn reise fra New Zealand. Innseilingen var oppstukket med lysbøyer på to sider, så det var en smal renne som var flere hundre meter lang. Byen lå i selve Panama-kanalen, det passerte mange båter den dagen vil der.

Noen av oss fikk anledning til å være i land et par timer. Byen viste seg å være en forstad til selve Panama-City, og der var omtrent bare negerer der. Vi så en forretning hvor det ble solgt alt mulig, fra klær til brennevin. På begge sider av gatene grodde det store palmer og bambus. Negrene kom kjørende med trillebårer hele dagen lastet med bananer, appelsiner og kokosnøtter som vi kunne kjøpe. Det var få huser hvor det var vinduer, det var for det meste nettining for varmen skyll. Omtrent alle hadde flotte klær. I en side gate satt noen å spilte kort, og det ble de ikke nektet. Polisen spaserte på strøket, - kølla de bar på hadde en lang lærrem, samt en Browning i belte.

Var ferdig lastet dagen etter, og gikk ut om natten 21. november – med kurs for Peru. Det ble avmønstret 12 mann i Balboa, åtte av dem var syke. Det ble på mønstret to mann, en svenske og en amerikaner, men de rømte igjen om natten.

Om kvelden – den 21/ 11. ble vi innhentet av en stor passasjerbåt, den gikk forbi oss med svær fart – den het Del – Pacific.

26/ 11. passerte vi en øy som hadde et stort fyr. Samme dagen skiftet sjøen plutselig farge, og ble helt rødbrunt i flere timer, på samme tid passerte en stor tankbåt. I går fikk vi en stor "sverm" av pelikaner og ender rundt oss.

Ankomst til feltet på Peru kysten i dag 28. november, etter neste syv døgn reise fra Panama, - og fangsten er i gang. Kjølig vær, fikk 22 sperm. Ligger nå på 14 grader – 30/11. 7 finnhval. Se egen fangsttabell for desember 1936 – det er kun den som foreligger.

Videre er å lese fra dagboka til Harry Eriksen på S/S ANGLO – NORSE

...om kveldene ble det fisket flyvefisk, hai og blekksprut – for det kryr av alle slag rundt båten – på perukysten. Spermhvalen lever av blekksprut, og i dens buk var det store eksemplarer, på over 1 meter med 8 til 10 armer. På spermhvalens hode er det store merker etter sugekoppene.

Fangsten ble avsluttet 23. mars 1937 etter å ha "fisket" i 115 døgn. Største blåhval var på 82 fot, - største sperm var på 62 fot. Det ble skutt: 1.255 sperm, 67 blåhval, 71 finnhval, 9 knøl og 1 seihval. Til sammen 1.403 hval, som utgjør 42.713 fat olje.
Harry Roald Eriksen S/S ANGLO – NORSE 20/4 - 1936

M / T HAVSTEN tok hvalolja for å gå til Hamburg. Gikk fra feltet 23.mars 1937 med kurs for Panama, der skal vi gå i tørrdokk som tilhører den amerikanske marine. Kom til Balboa 28. mars – fire døgns reie fra feltet. Vi lå her i 14 døgn, hver mann fikk 35 dollar.

Gikk herifra og gjennom Panama-kanalen til Colón for å ta inn proviant. Vi brukte 7 timer gjennom kanalen, det var interessant å se dette veldige bygg-verket av de seks slusene. I de 3 første slusene gikk vi 84 fot opp og de 3 siste var de 84 fot ned igjen, slusene er 80 fot dype. Vi passerte en norsk båt og to engelske i kanalen. Kom til Colón 11. april og lå her i 6 døgn og lastet fra en norsk båt som het GEISA. Her var der svær skiptrafikk, på en dag lå det 4 norske, 5 tyske, 3 engelske og 2 amerikanske båter. Lå her i 6 døgn, avgikk så fra Colón 18. april med kurs for Curacao i Vestindia for å ta inn fyrolje.

Har nå hvalbåten A – N 2 på slep, da den har fått brent opp en fyr- gang, slepet skal gå til London. De andre hvalbåtene har gått over til Walvis Bay i Syd-Afrika. Ankom til Willemstad i Curacao 24. april etter 6 døgn reise. Har passert ekvator 4 ganger. Avgikk fra Curacao .27.april etter å ha ligget der i døgn og lastet 7. 000 tonn asfaltolje for London. Passerte vestindiaøyene St. Martin og Porto Rico (mot Atlanterhavet) dag 30. april. Går nå med 9 mils fart. 2. mai var vi ute av det tropiske farvann, går nå med 10 mils fart – har pent vær. Har nå ordre på Lands End. Passerte Asorene 10. mai om kvelden, da hadde vi to små øyer – Corvo og Fail på babord og selve Asorene på styrbord, går fremdeles med 10 mil, - i dag 12. mai. Ankom Falmouth17. mai og leverte hvalbåten til verkstedet, gikk videre samme dagen. Fikk ordre for London, losen kom om bord kl. 1830 18. mai, passerte Dover kl. 0830. Plenty båter og disig vær. Det ble 20 døgns reise fra Curacao til England. 19.mai ankom vi losseplassen som lå et stykke oppe i Themsen – kl.0400, her er det bare olje tanker å se. Det er 1 ½ time med tog inn til London. Vi gikk 7 engelske mil til en liten by som heter Standford.

I går kveld 20. mai hoppet tredje maskinisten over bord og druknet, i ettermiddag 21. mai er det forhør i land.

Var ferdig losset til middag, men ligger ute i Themsen og venter på et par mann som er til forhør. – Oljeplassen heter Chell – havnen. Gikk ut om kvelden kl.2215, 21.mai – gjorde 11,25 mil. Passerte 2 seilskuter i Nordsjøen 22. mai – går nå med 11,5 mil.

Fikk Færder fyr i sikte kl. 15 og passerte fyret 1530, kom inn til Vrengen kl. 630 hvor vi ankret opp den 24. mai 1932 - etter en tur på 13 mnd. og 4 dager.

Perufangsten i desember 1936

Perufangsten i desember 1936


Falkland Shipowners Ltd (Anton von der Lippe), Jersey

I oppbyggingen av hvalfangsten etter krigen prøvde de norske myndighetene best mulig å ta vare på næringen, og samtidig skåne hvalbestanden. I Norge og Storbritannia var det en veldig opinion mot nye ekspedisjoner, som Onassis "Olympic Challenger" og Cia Argentina de Pesca nye kokeri "Juan Peron".

Men det var også et par ekspedisjoner drevet fra Norge som fikk noe frynset anseelse i internasjonale hvalfangstkretser. Det var fangsten med de gamle kokeriene "Anglo – Norse" og "Jarama" på feltene ved Peru, Madagaskar og Fransk Congo.

Falkland Shipowners Ltd, registrert på kanaløya Jersey, var siden 1936 kontrollert av Hvalfangstselskapet Antarctic A/S, Tønsberg med Anton von der Lippe som disponentfirma. Selskapet eide i 1946 to eldre hvalbåter, "A-N 4" og "A-N 5" og kjøpte samme vår tilbake sitt gamle kokeri "Anglo-Norse" fra Ministry of War Transport for 22.500 £. Anton von der Lippe søkte først om dispensasjon fra Bemanningsloven, dvs. tillatelse til å forhyre norske hvalfangere under utenlands flagg, for antarktis-fangst med dette kokeriet sesongen 1946/ 47. I mellom tiden kom kokeriet, som i krigsårene hadde hatt navnet " Empire Norse", fra Newcastle hjem til Tønsberg i juni 1946 og ble tatt til Kaldnes mek. Verksted for reparasjoner og utrustning.

GAMMEL TØNSBERG-BÅT

ANGLO-NORSE var faktisk en gammel Tønsberg-båt , bygget i 1914 ved Palmers Co Ltd i Sunderland som damptanker MARICOPA for Wilh Wilhelmsen.

Januar 1929 ble skipet solgt til Angl-Norse Co. Ltd A/S i Tønsberg for 70.000 £ . Ved Götaverken I Gøteborg ble det bygget om til hvalkokeriet ANGLO-NORSE , med kapasitet på 60.000 fat. Det var således av de mindre kokeriene og hadde heller ikke akterslipp.

Angl-Norse-selskapet var opprinnelig stiftet i november 1927 av skipsreder H M Wrangell i Haugesund med interessenten bak Tønsbrg Hval og britisk kapital. Det var først tanken å fange utenfor Ecuador på lisens som Tønsberg Hval hadde fått, men ekspedisjonen satset i stedet ved South Sandwich Island. Fangsten kom i gang allerede sesongen 1927/ 28, først med det gamle kokeriet REY ALFONSO, som var omdøpt ANGLO-NORSE. I 1929 ble Angl-Norse omorganisert, under Wrangels ledelse. Et nytt selskap med samme eierstruktur; Falkland Shipowners Ltd, ble registrert i London og kjøpte MARICOPA, som ble bygget om til nye ANGLO-NORSE, og hvalbåtene "A-N 1" – "4" .

Et datterselskap ble registrert på Jersey som Falkland Whaling Co Ltd. og overtok gamle ANGLO – NORSE, nå under navnet POLAR CHIEF. Samtidig ble et tredje selskap etablert i Port Standly på Falklandsøyene, Anglo – Norse Co Ltd, som sto for selve fangsten med materiell leiet fra Falkland Shipowners.

Hans Borge i Tønsberg var disponent for ekspedisjonen. Etter sin første sesong ble det forbedret, og til sesongen 1930/ 31 hadde kokeriet de to første Kværner-apparatene om bord. Men tross godt resultat ble det rammet av sammenbruddet på hvaloljemarkedet, og ANGLO – NORSE ble liggende i opplag.

I 1936 ble aksjene i selskapet overtatt av Hvalfangerselskapet Antartic A/S i Tønsberg. ANGLO – NORSE ble nå bygget i Rotterdam og fikk akterslipp, og høsten 1936 gikk det til Peru og fanget spermhval.

Våren 1937 var tankmarkedet blitt så bra at det var mest lønnsomt å sette skipet i tankfart, inntil det høsten 1939 ble rekvirert av Ministry of War Transport, disponert av Chr Salvesen & Co under navnet EMPIRE NORSE. Også gamle POLAR CHIEF ble satt i tankfart - og på samme måte overtatt av britiske myndigheter i 1939 som EMPIRE CHIEF. Etter krigen ble det overtatt av Salvesen og kom tilbake til Tønsberg som transportskipet POLAR CHIEF.

SPERMACET WHALING CO LTD

Sommeren 1946 lå gamle ANGLO-NORSE således i Tønsberg for å sttes i stand til hvalfangst etter ni år i tankfart. På denne tid fikk Anton von der Lippe forespørsel fra Anders Jahre om å leie ut kokeriet til et nystiftet amerikansk selskap, SPERMACET WHALING CO LTD, Panama. Bak dette selskapet sto bl. a. det amerikanske firmaet The Wener G Smith co i Archer Daniels Midland – konsernet, som selv var avtaker av sperm – og hvalolje. Anders J var agent for SPERMACET WHALING.

... først 14.april 1947 kom ekspedisjonen seg av gårde fra Tønsberg, med kaptein Hjalmar Christensen , Nøtterøy, som bestyrer. Inklusiv hvalbåtmann-skapene var 261 mann forhyret med ekspedisjonen. Fangsten startet i Hum-boldtstrømmen / Peru i mai/ juni. Det ble opparbeidet 92.000 fat spermolje fra mai 1947 til januar 1948. Produksjonen ble losset i New York - videre kurs til Kaldnes for overhaling. Neste sesong 3. juli –48 utenfor Peru – lossing mars 1949 i New York. Høsten –48 ble kokeriet RONALD kjøpt og bygget opp som JARAMA ( Jahre/ Panama).

Fra boka til Dag Bakka Jr.


Antall besøkende på vår nettside – www.hvalfangerklubben.net

Siden 9. juni 2003 har vi hatt målinger av antall besøkende på vår nettside. Dette måles som "unike besøkende" slik at om du besøker nettsiden flere ganger samme dag blir du bare telt som én.
Programmet som teller antall besøkende gir oss statistikk pr. dag, uke og måned. Fra juni 2003 og frem til i dag har vi hatt 23.486 unike besøkende.

Antall besøkende