Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 62

Kaskelotten nr. 62: Februar 2010 - 17. årgang

Årsmøte

Årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb blir avholdt tirsdag 16. mars kl. 18.00 i Lille Frederik i Gamlbebyen Fredrikstad.
Kaffe og wienerbrød serveres. Velkommen!


Etterlyser bok

Oslo Sjømanns-forenings Kulturkomité med ansvar bl.a. for innkjøp av interessante bøker til det ellers rikholdige maritime bibliotek, vil gjerne kjøpe boka til Torbjørn Ødegaard, "Østfold hvalfangernes historie". Er noen som har en bok å avse, den er utsolgt overalt.
Kontakt: Jan Erik Øverbye, tlf: 905 70 956, e-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.


Juristen som ble "pelagiker"

Tekst: Peer Møller Sandefjords Avis. Februar 1970

I karakteristisk positur *skuer han mot havet ved rådhusets hovedinngang. 27. februar var det 25 år siden han døde.

Da Anders Jahre ble utnevnt til århundrets sandefjording, var det for de aller fleste sandefjordinger et naturlig valg. Historien om hans vel 90 år lange liv inneholder en nesten uendelig rekke kapitler som har involvert tusener av mennesker. De aller fleste av dem har stått på lønningslista i en virksomhet der Jahre har trukket i trådene.

Svært mange er også blitt belønnet av donatoren Anders Jahre, ikke minst gjennom hans humanitære stiftelse. Til sammen utgjør de et stort antall mennesker som har hatt en relasjon til skipsrederen og forretningsmannen som er beæret med en *statue ved inngangen til byens rådhus.

Men det var som jurist han kom til by'n- opprinnelig fra Lasken i daværende Sandar kommune - og åpnet egen praksis. Og det varte ikke lenge før "hr.overrettssakfører Anders Jahre" presenterte seg ettertrykkelig for byens befolkning - som forretningsmann. Mange vil trolig hevde at det mest spennende og fascinerende kapittel i en biografi om Anders Jahres liv vil være perioden fra 1923 til 1928. Uten fnugg av erfaring og med oppvekst i en familie med sysselsetting på landjorda hoppet han rett inn i en næring der etternavnet Jahre var totalt ukjent.

Men før han for 79 år siden overrasket ikke bare en hel by og hele fylket - men også en hel nasjon med å bestille verdens største tankbåt og verdens største flytende hvalkokeri - i eget navn - hadde han introdusert seg også i Larvik og i Tønsberg. Historien indikerer at det sannsynligvis var den unge overrettssakførerens aller første, store taktiske manøver i en
langtidsstrategi.

Det er 90 år siden Anders Jahre begynte å praktisere som overrettsakfører i Sandefjord. Da var han 26 år gammel. Men han hadde ikke drevet lenge i sjøfartsbyen før han fattet interesse for forretningsdrift og hvalfangst.

Det ga seg konkret utslag i følgende:

  • I 1918 ble han valgt som medlem og ordfører i representantskapet til The Dominion Whaling Company
  • I 1920 gikk han i spissen for en sammenslutning av dette selskapet og de to hvalfangerselskapene A/S Odd og The South Pacific Whaling Company

Det nye selskapet fikk navnet A/S Odd og hadde en aksjekapital på 8,1 millioner kroner. Jahre satt som formann til 1923.

I 1923 deltok han i dannelsen av Hvalfangerselskapet Bass II for å drive pelagisk fangst utenfor kysten av Vest Afrika. En av byens kjente skipsredere, N. T. Nielsen-Alonso (70), var disponent i selskapet, men overlot den egentlige ledelse til styrets forman, overrettssakfører Anders Jahre (32).

1923 var året da unge Jahre begynte egen rederivirksomhet i eget navn og som personlig ansvarlig. Men han fortsatte med sin sakførerforretning og beholdt sin tittel.

"Økonomisk sett var ikke ekspedisjonen særlig vellykket", skrev magister Odd Thorson mange år senere, men siterte Sigurd Risting i "Hvalfangstens historie": "Selskapet har et større flytende kokeri, men da det ikke har noen fangstkonsesjon, har man vært henvist til å drive fangsten i åpen sjø og tilgodegjøre hvalen uten forbindelse med noen havn. Dette er for så vidt noe nytt, selv om det nu og da er praktisert i mindre stil, men det er muligens fremtidens form for hvalfangst".

Ikke rik, men...

Overrettssakføreren fra Sandefjord var ikke blitt rik av denne ekspedisjonen, men erfaringene skulle vise seg gull verd. Jahre var blant dem som hevdet at hvis pelagisk hvalfangst skulle være rasjonell og dermed mer lønnsom, måtte man få hvalen opp på dekk, fordi flensing langs skipssiden langt til havs var både tidkrevende og væravhengig. Men slett ikke alle var enige med ham, og i diskusjonen mellom talsmenn for gamle og en helt ny fangstmetode framsto Anders Jahre som en sentral "pelagiker".

Men kokeriet og de tre hvalbåtene fra Bass II-ekspedisjonen var solgt. Han var flåteløs. I januar 1925 ble det holdt konstituerende generalforsamling i Hvalfangerselskapet Globus A/S i Larvik, med Anders Jahre fra Sandefjord som sentral aktør.

Han ledet generalforsamlingen og holdt tale under middagen, der han ikke la skjul på at selskapet hadde hatt en trang fødsel. Selv hadde han hatt en meget aktiv rolle i å stable selskapet på beina.

Men nå var alt på plass. Selskapet skulle disponeres av rederiet Melsom & Melsom på Nanset, og blant de største aksjonærene, foruten Jahre, var skipsreder N. T. Nielsen-Alonso, som også ble medlem av styret, hvalfangstbestyrer Th. Sørlle samt kaptein og hvalskytter P. Sørlle. Sistnevnte hadde "patentert plan til flytende kokeri uten forbindelse med land", som det sto i aksjeinnbydelsen, og skulle lede ekspedisjonen.

Men det var flere enn Jahre, Nielsen-Alonso og Sørlle fra Sandefjord i dette selskapet. I representantskapet, der Jahre ble sittende som ordfører til 1928, hadde han også med seg grosserer Hans Sperre, som satt der like lenge.

Fint utgangspunkt

Uten at det kan dokumenteres, må det nye selskapet i Larvik ha vært det perfekte utgangspunkt for en ambisiøs overrettssakfører som gikk rundt med planer om å engasjere seg i moderne, pelagisk hvalfangst. Her var tilstrekkelig kapital skaffet til veie, her var også høy kompetanse samt teknologi til å gjennomføre introduksjonsfasen.

Det skjedde enda en ting dette året - 1925 - som ga signaler om unge Jahres framtidsbeskjeftigelse. Sammen med skipsreder Olav Ringdal kjøpte han tørrlastskipet "Balboa" - ex "Viben" - bygget i Fevik to år tidligere og eid av August F. Christensen. Dette skipet, på drøyt 2.100 tonn dødvekt, ble solgt i 1928.

Et vendepunkt

27 år gamle "Flackwell" på 12.000 tonn kom til Sandefjord fra Antwerpen en drøy måned etter generalforsamlingen, ble ombygd til kokeri med opphalingsslipp akterut ved Framnæs mek. Værksted og fikk navnet "Lancing". Nettopp "Lancing" skulle komme til å innlede et nytt kapittel i norsk hvalfangsthistorie.

Den dag "Lancing" forlater landet for å legge ut på sin første ekspedisjon, vil betegne et vendepunkt, en ny æra for den norske hvalfangst", skrev Østlands-Posten.

Pelagisk fangst

Fangsten, med fem hvalbåter, foregikk utenfor kysten av Kongo, og oljen ble levert på Vera Fabrikker i Sandefjord. Senere ble det fanget ved Syd Orknøyene og ved Syd Georgia. Overskuddet ble mindre enn forventet, på grunn av spesielle omstendigheter, men Jahre & Co kunne konstatere at opphalingslippen var kommet for å bli. Det ga optimisme og førte til at enda et hvalfangerselskap, Polaris A/S, ble dannet. Jahre, Nielsen-Alonso og Sperre inntok de samme posisjoner som i Globus A/S, og Jahres partner på sakførerkontoret i Sandefjord, Frithjof Bettum, ble selskapets revisor.

Det nye, ombygde kokeriet på 14.000 tonn fikk navnet "N. T. Nielsen-Alonso". Ekspedisjonen gikk til Rosshavet med fire hvalbåter i august 1926.

Også i Tønsberg

Dermed var den nå 35 år gamle overettssakfører Anders Jahre i aller høyeste grad engasjert i pelagisk hvalfangst. To år senere - i 1928 - ble han aktør også i nabobyen Tønsberg, der han tok
initiativet til å starte hvalfangerselskapene Antarctic A/S og Pelagos A/S med aksjekapital på henholdsvis 2,5 og 3,5 mill. kroner.

Dannelsen ble en suksess. Sentrale medarbeidere var skipsrederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe, samt direktør Carl F. Herlofson, sistnevnte ansatt som bestyrer. De ombygde kokeriene fikk navnene "Antarctic" og "Pelagos". I skorsteinen hadde de rederiflagg med blått kors på hvit bunn - og tre stjerner i krysset.

Men året 1928 skulle få enda større betydning for overrettssakføreren i Sandefjord. Ikke fordi han avsluttet sin sakførerforretning, men fordi han allerede i januar - i en alder av 36 - hadde sendt et brev til sin venn, ingeniør Chr. Fredrik Christensen i England, med følgende tekst:

"Kjære Chr. Fredrik. Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20-25.000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kapasitet og et kokeriarrangement som du finner mest fordelaktig. Hilsen Anders
P.S. Jeg skal også ha 7-8 hvalbåter, sett deg i forbindelse med Smiths' Doc. Det haster."

Verdens største

Under arbeidet med å etablere nye ekspedisjoner, hadde Jahre erfart at det var vanskelig å finne passende store dampskip for ombygging til flytende kokerier. Det var trolig da han begynte å sysle med sin kongstanke om å bygge et spesialskip.

"O. r. sakfører Jahre har kontrahert en 23.000 tons tankbåt - til levering 5. august 1929. Skibet, som blir verdens største tankbaat, skal disponeres av herr Jahre", het det i en tittel over to spalter i Sandefjords Blad 3. september. I det kortfattede stoffet kunne man lese blant annet: "Herr Jahre opplyser at det er sandsynlig at skibet vil bli anvendt som fl. kokeri i sæsongen 1929-30, men for hvis regning er ennu ikke bestemt."

Men mandag 8. oktober kunne avisa opplyse sine lesere om at Hvalfangerselskapet Kosmos A/S var konstituert. «Selskapet skal disponeres av o. r. sakfører Anders Jahre, Sandefjord. Det bemerkes at Kosmos har omtrent samme ledelse som Antarctic og Pelagos», sto det. Bare to dager senere registrerte Sandefjords befolkning at en ny forretningsbank - Privatbanken - var etablert i Sandefjord, og at overrettssakføreren hadde hatt en finger med også der.

Han hadde jern i ilden både på land og til vanns. Anders Jahre var kommet skikkelig i gang. Allikevel skulle det vise seg bare å være innledningen til et liv som sentral aktør innen hvalfangst,
shipping og næringsliv.

Dette er en notisbok fra Australia sesongen 1936

De første sidene består av opptegnelse av overtid:

  • Overtid i smia: 23-4. til 29.-4. til sammen 9 timer
  • Overtid på dekk: Valvis Bay 18 ½ time, bunkring 39 timer
  • Kjelesjau 19/7 til 7/8
  • 11/ 8 kjelesjau på ( KOS 2) 20 kr. + 8 timer
  • 24/8. kj.sjau på A-N 20 kr.
  • Overtid ble det på kjelesjau i det store og hele, men det var også en del overtid på plan
  • Søndag 28/12. på plan 15 timer
  • Nyttårsaften og –dagen (1937) 40 timer. 14/1. på plan 8 ½ time.
  • Peru-sesongen til sammen 307,25 kr. + 2 hvalbåter 40,00 blir kr. 347,25
  • Det står skrevet 1,00 kr pr. time øverst på en side hvor overtiden er ramset opp
  • Overtid på Australia og Peru-kysten til sammen 494,73

Fra "dagbok" føringen – sirlig håndskrift med penn(esplitt) og blekk

Vrengen pr. Tönsberg: Avgang den 20 – 4 – 1936. Fikk maskinskade i Nordsjöen og lå og drev et ½ dögn. Efter nogen timers arbeide, blev den nogenlunde i orden, så vi kunne gå til England, for å reparere.

Kom inn til Falmout den 24/4., det tok fire dager å få utbedret skaden. Gikk så til Gibraltar for å ta inn bunkers fra en engels tankbåt. Dit kom vi 2. mai, tok inn 7 000 tonn olje på 36 timer. Da gikk vi ut derifra den 4 – 5., og satte kurs for Las Palmas, for der lå en hvalbåt, som vi skulle ha med oss. Den fikk bunker og proviant, og vi gikk så syd over. Passerte noen døgn senere et krigsskip nede på Afrika-kysten.

Ankom Valvis Bay den 27 – 5. Der lå det mange hvalbåter i opplag, og av de skulle vi ha fem. Mannskapene ble da satt om bord i respektive hvalbåter. Det tok omtrent to døgn for å bunkre og proviantere båtene. Vi fikk også en del proviant fra land, som kom i lektere, og det var bare neger-sjauere om bord. De var utstyrt med klær i alle regnbuens farger, så det var komisk å se.

(Passerte ekvator 17. mai under en voldsom hete. Den dagen fikk vi fri på ettermiddagen, for da ble det holdt taler og forskjellig annet)

Gikk fra Walvis Bay 29. mai sammen med de seks hvalbåtene som vi skulle bruke på feltet. Passerte Cape Town 1. juni om natten. Den 4. juni passerte vi en annen by i Syd-Afrika; East London. Nå ble kursen satt for feltet på vestkysten av Australia. Sjøen var rolig, og det var stekende solskinn hver eneste dag. Den første hvalen ble skutt 9. juni omtrent midtveis i Det indiske-hav . Det var en seihval som skulle brukes til fender.

Ankom til feltet 25. juni, etter 67 døgn reise. Hvalbåtene hadde gått et stykke føre og hadde alt begynt å skyte hval – så om kvelden kom de inn med 22 hval. Nå var fangsten i full gang. De første dagene var det et urolig arbeidstempo på plan, for det var så mange nye folk der. Mange ganger kunne det se ut som at både den ene og den andre skulle falle i press-kokene, men det fikk heldig utfall – som godt var. Det var omtrent bare knøl, og den var også den feteste, de var fra 22 til 49 fot, så det ble mye av dem. Det ble også noen få finnhval, selv om de var på over 70 fot, var de så magre – så det ble mindre olje av dem. Det kunne bli kokt ut over 1.000 fat olje i døgnet, det meste var 1.460 fat. En eneste gang fikk vi bare 6 hval som ga 250 fat olje. På en dag fikk vi 40 hval, men klarte ikke å ta i mot mer enn 28, - så de andre lå til dagen etter.

Tankbåten Thorshov fra Sandefjord kom ned til oss 14. august, da fikk vi post alle mann. Seihvalen fra 9. juni ble lagt mellom oss og tankbåten for den skulle ha med oljen når vi hadde full last. Under "fisket" fikk vi voldsom slingring noen dager. Da var det farlig å være i nærheten av hvalen, for da rullet den fra borde til borde.

Hvaloljen pumpet vi over i tankbåten etter som den ble kokt ut, og på samme tid fikk vi fyringsolje fra dem. 4. september smalt det siste skuddet og dermed var sesongen på Australia kysten ferdig. Da hadde vi 60. 000 fat olje og det var solgt til DE NO FA ( De nordiske fabrikker i Fredrikstad). Vi sendte post med tankbåten da den gikk om ettermiddagen. Det ble "fisket" 1.559 hval på 70 døgn. Så gikk vi sydover igjen, og det ble sett etter hval. Vi stoppet uten for Albany ( i Australia 35 grader S ) hvor det engang hadde vært en landstasjon. Der ble hvalbåtene bunkret - og vi gikk videre igjen.

En fyrbøter på A – N - 3 ble syk og da fikk jeg den jobben til han ble frisk igjen. Jeg var om bord og fyrte i 10 døgn, på den tiden fikk jeg vite mye angående oljefyring. Der gikk vi 4 – 4, så det ble 30 vakter som fyrbøter. Det var uvær omtrent hver dag, vind og sjørøyk, slingring og mye overvann. Jeg fikk til og med sjøen over meg når jeg var på fyrdørken. Så kom jeg om bord i kokeriet igjen. Vi gikk stadig sydover og rundt Australia helt opp mot Sydney. På den strekningen ble det bare skutt noen få sperm.

Nå ble kursen satt for New Zealand, til en by som het Wellington. Der skal kjelene repareres, vi kom dit den 1. oktober.

Det kom lege om bord og undersøkte oss før vi fikk gå i land. Verksted- folkene fra land begynte å arbeide på kjelene samme dagen. Det var en stor og flott by med meget stor biltrafikk. Jeg fikk rede på at det 48 hoteller, og at de hadde hver sin bar. Det var mange skandinavere der, og en god del av dem var nordmenn – det var for øvrig folk av alle slags nasjoner; sorte, brune, gule og hvite. I alle fruktforetninger var eierne japanesere, kineserne eide vask- og stryke-foretninger.

Vi fikk 7 £ hver oss mens vi lå der. Fem mann ble påmønstret – fire nordmenn og en engelskmann - til gjengjell for de fem som ble sendt hjem med tankbåten. Det ble tatt inn proviant og en del smågriser, noen brune andre sorte. En hvalbåtmatros falt ned fra riggen og ble sendt til sykehus med ribbensbrudd, matrosen måtte bli igjen når vi stakk til sjøs. Den 17. oktober var båten reparert, og kursen ble foreløpig satt for Syd-Amerika.

Mandag 19. oktober var vi på 180 grader og dagen etterpå var det også mandag – og samme dato.

Den 2. november 1936 gikk vi oppunder en ør-liten stillehavsøy som het Pitcairn, her var det stille så vi kunne bunkre hvalbåtene. En hvalbåt gikk til land med kaptein, første styrmann, legen og sekretæren, de skulle se seg omkring. De hadde med seg et par gevær for de kunne jo ikke vite hva slags folk det var. Da de kom til bake hadde de store robåter på slep som var bemannet med folkene på øya. Meste parten var mørke, men det var også et par lyse. De hadde med seg mange kurver med frukt og forskjellige ting de hadde laget selv. Vi byttet til oss forskjellig med såpe og fyrstikker. Kvinner og menn var barbente og lettkledde, det bodde 214 mennesker på øya – de var religiøse, og det var kun en mann som røkte tobakk. Den eneste forbindelsen de hadde med den øvrige verden var at det kom en båt dit to ganger i året.

Ingen av dem arbeidet, de levde av det som gror på øya. At det i hele tatt t bodde folk der kom av at det strandet et skip dr for mange, mange år siden. Mannskapet hadde gjort mytteri og satt båten på land. Og der måtte de jo slå seg til ro for de kunne jo ikke komme derifra uten hjelp.

Om kvelden (3.11.) gikk vi ut igjen. Noen dager senere fikk vi ordre fra rederiet om å gå til Panama for å bunkre i en by som het Balboa. Nå er kursen satt for den nye ordren, men først skal vi til Galapagos, der skal hvalbåtene bunkres og bli liggende, mens vi går med kokeriet til Panama.

14. november ble en kjeletømmer gal; han hadde forsøkt å gå ut gjennom en av lukene og til sjøs. Han ble stengt inne på en av lugarene, hvor det ble holdt vakt over ham.

Ankom Galápagosøyene 16. november; ankret opp, båtene fikk olje og proviant. Kapteinen, første styrmann og et par andre ble rodd i land for å jakte. Der var gjeter på øya , men ingen ble skutt.
Gikk så ut samme dagen og ankom Balboa 20. november om kvelden etter 34 døgn reise fra New Zealand. Innseilingen var oppstukket med lysbøyer på to sider, så det var en smal renne som var flere hundre meter lang. Byen lå i selve Panama-kanalen, det passerte mange båter den dagen vil der.

Noen av oss fikk anledning til å være i land et par timer. Byen viste seg å være en forstad til selve Panama-City, og der var omtrent bare negerer der. Vi så en forretning hvor det ble solgt alt mulig, fra klær til brennevin. På begge sider av gatene grodde det store palmer og bambus. Negrene kom kjørende med trillebårer hele dagen lastet med bananer, appelsiner og kokosnøtter som vi kunne kjøpe. Det var få huser hvor det var vinduer, det var for det meste nettining for varmen skyll. Omtrent alle hadde flotte klær. I en side gate satt noen å spilte kort, og det ble de ikke nektet. Polisen spaserte på strøket, - kølla de bar på hadde en lang lærrem, samt en Browning i belte.

Var ferdig lastet dagen etter, og gikk ut om natten 21. november – med kurs for Peru. Det ble avmønstret 12 mann i Balboa, åtte av dem var syke. Det ble på mønstret to mann, en svenske og en amerikaner, men de rømte igjen om natten.

Om kvelden – den 21/ 11. ble vi innhentet av en stor passasjerbåt, den gikk forbi oss med svær fart – den het Del – Pacific.

26/ 11. passerte vi en øy som hadde et stort fyr. Samme dagen skiftet sjøen plutselig farge, og ble helt rødbrunt i flere timer, på samme tid passerte en stor tankbåt. I går fikk vi en stor "sverm" av pelikaner og ender rundt oss.

Ankomst til feltet på Peru kysten i dag 28. november, etter neste syv døgn reise fra Panama, - og fangsten er i gang. Kjølig vær, fikk 22 sperm. Ligger nå på 14 grader – 30/11. 7 finnhval. Se egen fangsttabell for desember 1936 – det er kun den som foreligger.

Videre er å lese fra dagboka til Harry Eriksen på S/S ANGLO – NORSE

...om kveldene ble det fisket flyvefisk, hai og blekksprut – for det kryr av alle slag rundt båten – på perukysten. Spermhvalen lever av blekksprut, og i dens buk var det store eksemplarer, på over 1 meter med 8 til 10 armer. På spermhvalens hode er det store merker etter sugekoppene.

Fangsten ble avsluttet 23. mars 1937 etter å ha "fisket" i 115 døgn. Største blåhval var på 82 fot, - største sperm var på 62 fot. Det ble skutt: 1.255 sperm, 67 blåhval, 71 finnhval, 9 knøl og 1 seihval. Til sammen 1.403 hval, som utgjør 42.713 fat olje.
Harry Roald Eriksen S/S ANGLO – NORSE 20/4 - 1936

M / T HAVSTEN tok hvalolja for å gå til Hamburg. Gikk fra feltet 23.mars 1937 med kurs for Panama, der skal vi gå i tørrdokk som tilhører den amerikanske marine. Kom til Balboa 28. mars – fire døgns reie fra feltet. Vi lå her i 14 døgn, hver mann fikk 35 dollar.

Gikk herifra og gjennom Panama-kanalen til Colón for å ta inn proviant. Vi brukte 7 timer gjennom kanalen, det var interessant å se dette veldige bygg-verket av de seks slusene. I de 3 første slusene gikk vi 84 fot opp og de 3 siste var de 84 fot ned igjen, slusene er 80 fot dype. Vi passerte en norsk båt og to engelske i kanalen. Kom til Colón 11. april og lå her i 6 døgn og lastet fra en norsk båt som het GEISA. Her var der svær skiptrafikk, på en dag lå det 4 norske, 5 tyske, 3 engelske og 2 amerikanske båter. Lå her i 6 døgn, avgikk så fra Colón 18. april med kurs for Curacao i Vestindia for å ta inn fyrolje.

Har nå hvalbåten A – N 2 på slep, da den har fått brent opp en fyr- gang, slepet skal gå til London. De andre hvalbåtene har gått over til Walvis Bay i Syd-Afrika. Ankom til Willemstad i Curacao 24. april etter 6 døgn reise. Har passert ekvator 4 ganger. Avgikk fra Curacao .27.april etter å ha ligget der i døgn og lastet 7. 000 tonn asfaltolje for London. Passerte vestindiaøyene St. Martin og Porto Rico (mot Atlanterhavet) dag 30. april. Går nå med 9 mils fart. 2. mai var vi ute av det tropiske farvann, går nå med 10 mils fart – har pent vær. Har nå ordre på Lands End. Passerte Asorene 10. mai om kvelden, da hadde vi to små øyer – Corvo og Fail på babord og selve Asorene på styrbord, går fremdeles med 10 mil, - i dag 12. mai. Ankom Falmouth17. mai og leverte hvalbåten til verkstedet, gikk videre samme dagen. Fikk ordre for London, losen kom om bord kl. 1830 18. mai, passerte Dover kl. 0830. Plenty båter og disig vær. Det ble 20 døgns reise fra Curacao til England. 19.mai ankom vi losseplassen som lå et stykke oppe i Themsen – kl.0400, her er det bare olje tanker å se. Det er 1 ½ time med tog inn til London. Vi gikk 7 engelske mil til en liten by som heter Standford.

I går kveld 20. mai hoppet tredje maskinisten over bord og druknet, i ettermiddag 21. mai er det forhør i land.

Var ferdig losset til middag, men ligger ute i Themsen og venter på et par mann som er til forhør. – Oljeplassen heter Chell – havnen. Gikk ut om kvelden kl.2215, 21.mai – gjorde 11,25 mil. Passerte 2 seilskuter i Nordsjøen 22. mai – går nå med 11,5 mil.

Fikk Færder fyr i sikte kl. 15 og passerte fyret 1530, kom inn til Vrengen kl. 630 hvor vi ankret opp den 24. mai 1932 - etter en tur på 13 mnd. og 4 dager.

Perufangsten i desember 1936

Perufangsten i desember 1936


Falkland Shipowners Ltd (Anton von der Lippe), Jersey

I oppbyggingen av hvalfangsten etter krigen prøvde de norske myndighetene best mulig å ta vare på næringen, og samtidig skåne hvalbestanden. I Norge og Storbritannia var det en veldig opinion mot nye ekspedisjoner, som Onassis "Olympic Challenger" og Cia Argentina de Pesca nye kokeri "Juan Peron".

Men det var også et par ekspedisjoner drevet fra Norge som fikk noe frynset anseelse i internasjonale hvalfangstkretser. Det var fangsten med de gamle kokeriene "Anglo – Norse" og "Jarama" på feltene ved Peru, Madagaskar og Fransk Congo.

Falkland Shipowners Ltd, registrert på kanaløya Jersey, var siden 1936 kontrollert av Hvalfangstselskapet Antarctic A/S, Tønsberg med Anton von der Lippe som disponentfirma. Selskapet eide i 1946 to eldre hvalbåter, "A-N 4" og "A-N 5" og kjøpte samme vår tilbake sitt gamle kokeri "Anglo-Norse" fra Ministry of War Transport for 22.500 £. Anton von der Lippe søkte først om dispensasjon fra Bemanningsloven, dvs. tillatelse til å forhyre norske hvalfangere under utenlands flagg, for antarktis-fangst med dette kokeriet sesongen 1946/ 47. I mellom tiden kom kokeriet, som i krigsårene hadde hatt navnet " Empire Norse", fra Newcastle hjem til Tønsberg i juni 1946 og ble tatt til Kaldnes mek. Verksted for reparasjoner og utrustning.

GAMMEL TØNSBERG-BÅT

ANGLO-NORSE var faktisk en gammel Tønsberg-båt , bygget i 1914 ved Palmers Co Ltd i Sunderland som damptanker MARICOPA for Wilh Wilhelmsen.

Januar 1929 ble skipet solgt til Angl-Norse Co. Ltd A/S i Tønsberg for 70.000 £ . Ved Götaverken I Gøteborg ble det bygget om til hvalkokeriet ANGLO-NORSE , med kapasitet på 60.000 fat. Det var således av de mindre kokeriene og hadde heller ikke akterslipp.

Angl-Norse-selskapet var opprinnelig stiftet i november 1927 av skipsreder H M Wrangell i Haugesund med interessenten bak Tønsbrg Hval og britisk kapital. Det var først tanken å fange utenfor Ecuador på lisens som Tønsberg Hval hadde fått, men ekspedisjonen satset i stedet ved South Sandwich Island. Fangsten kom i gang allerede sesongen 1927/ 28, først med det gamle kokeriet REY ALFONSO, som var omdøpt ANGLO-NORSE. I 1929 ble Angl-Norse omorganisert, under Wrangels ledelse. Et nytt selskap med samme eierstruktur; Falkland Shipowners Ltd, ble registrert i London og kjøpte MARICOPA, som ble bygget om til nye ANGLO-NORSE, og hvalbåtene "A-N 1" – "4" .

Et datterselskap ble registrert på Jersey som Falkland Whaling Co Ltd. og overtok gamle ANGLO – NORSE, nå under navnet POLAR CHIEF. Samtidig ble et tredje selskap etablert i Port Standly på Falklandsøyene, Anglo – Norse Co Ltd, som sto for selve fangsten med materiell leiet fra Falkland Shipowners.

Hans Borge i Tønsberg var disponent for ekspedisjonen. Etter sin første sesong ble det forbedret, og til sesongen 1930/ 31 hadde kokeriet de to første Kværner-apparatene om bord. Men tross godt resultat ble det rammet av sammenbruddet på hvaloljemarkedet, og ANGLO – NORSE ble liggende i opplag.

I 1936 ble aksjene i selskapet overtatt av Hvalfangerselskapet Antartic A/S i Tønsberg. ANGLO – NORSE ble nå bygget i Rotterdam og fikk akterslipp, og høsten 1936 gikk det til Peru og fanget spermhval.

Våren 1937 var tankmarkedet blitt så bra at det var mest lønnsomt å sette skipet i tankfart, inntil det høsten 1939 ble rekvirert av Ministry of War Transport, disponert av Chr Salvesen & Co under navnet EMPIRE NORSE. Også gamle POLAR CHIEF ble satt i tankfart - og på samme måte overtatt av britiske myndigheter i 1939 som EMPIRE CHIEF. Etter krigen ble det overtatt av Salvesen og kom tilbake til Tønsberg som transportskipet POLAR CHIEF.

SPERMACET WHALING CO LTD

Sommeren 1946 lå gamle ANGLO-NORSE således i Tønsberg for å sttes i stand til hvalfangst etter ni år i tankfart. På denne tid fikk Anton von der Lippe forespørsel fra Anders Jahre om å leie ut kokeriet til et nystiftet amerikansk selskap, SPERMACET WHALING CO LTD, Panama. Bak dette selskapet sto bl. a. det amerikanske firmaet The Wener G Smith co i Archer Daniels Midland – konsernet, som selv var avtaker av sperm – og hvalolje. Anders J var agent for SPERMACET WHALING.

... først 14.april 1947 kom ekspedisjonen seg av gårde fra Tønsberg, med kaptein Hjalmar Christensen , Nøtterøy, som bestyrer. Inklusiv hvalbåtmann-skapene var 261 mann forhyret med ekspedisjonen. Fangsten startet i Hum-boldtstrømmen / Peru i mai/ juni. Det ble opparbeidet 92.000 fat spermolje fra mai 1947 til januar 1948. Produksjonen ble losset i New York - videre kurs til Kaldnes for overhaling. Neste sesong 3. juli –48 utenfor Peru – lossing mars 1949 i New York. Høsten –48 ble kokeriet RONALD kjøpt og bygget opp som JARAMA ( Jahre/ Panama).

Fra boka til Dag Bakka Jr.


Antall besøkende på vår nettside – www.hvalfangerklubben.net

Siden 9. juni 2003 har vi hatt målinger av antall besøkende på vår nettside. Dette måles som "unike besøkende" slik at om du besøker nettsiden flere ganger samme dag blir du bare telt som én.
Programmet som teller antall besøkende gir oss statistikk pr. dag, uke og måned. Fra juni 2003 og frem til i dag har vi hatt 23.486 unike besøkende.

Antall besøkende

Kaskelotten nr. 64

Kaskelotten nr. 64: August 2010 - 17. årgang

En norsk hvalfangstferd 1843 -1846

Konservator Thomas Hauge ved Norsk Sjøfartsmuseum var nysskjærig og åpnet en pakke i grått seilduksomslag og fant et merkelig kodet dokument om den første norske hvalfangsekspedisjon på vei til Sydishavet; og det var:

Captain Crawfurds Dagbok

Innledning av den 296 tykke boka, - utgitt 1953.
Når en er oppmerksom på hvilken posisjon norsk hvalfangst og norske hvalfangere har ute i verden i dag (1953), er det underlig å tenke på, for at omtrent hundre år siden var det umulig å oppdrive kyndig norsk mannskap til en påtenkt hvalfangstferd.

Den første norske ekspedisjon som var rustet for pelagisk fangst, seilte ut fra Arendal ved juletider 1843 med norsk kaptein og hovedsakelig norsk mannskap. Men, fangstmenn - hadde man vært nødt til å forhyre i Frankrike. En fransk kaptein skulle være deres sjef.

Både den norske og den franske kaptein hadde fått nøyaktig skriftlig instruks om forholdet dem i mellom. Det var ikke lenge før en viss friksjon begynte å gjøre seg gjeldene.
Snart slo uvennskapet ut i lys lue. Kaptein Crawfurd (= norsk) førte først sin journal med vanlige norske bokstaver, i dag august 2010 er det 10 familier med det etternavnet her i landet (red. anmerkning, ELe).

Men da uvennskapet begynte, gikk han over til gotisk, for at ingen av de fremmede skulle forstå hva han skrev. Snart var heller ikke det betryggende, og det begynner å dukke opp noen underlige tegn som har vist seg å være en kode, bygget på tegn i Pittmans stenografisystem. Dette systemet var ganske nytt den gangen. Det blir mer og mer av disse tegnene ut gjennom dagboka. Det er greit å forstå at det er den franske kapteinen Holmer som omtales i disse "stenogrammene".

Det må sies at ved et rent tilfelle lykkes det å få disse tegnene tydet. En av damene på den Britiske Ambassade i Oslo, måtte gi opp. En engelsk stenograf med 30 års opphold i Norge, måtte gi opp. Flere andre, måtte gi opp. Utenriksdepartementets chifferkontor, - måtte også gi opp.

Rent tilfeldig fikk Tomas Hauge god hjelp av løytnant Kåre Grimsrud i Luftforsvarets Overkommando, han klarte dette på rekordtid!
Boken ble trykket i 1953 med støtte av Ole Schrøder, Oslo og Anders Jahre fra Sandefjord.

Dagbog:
holden ombord i Skipet "17de Mai" af Arendal, paa en reise til Kamtschatka & Sydhavet paa Hvalfiskerie i Aaret 1844.
...dette blir ikke enkelt, dere får være overbærende med redaktøren i KASKELTTEN og hans "oversettelse ".

Den 21. desember 1883 seilte fra Arendal med vinden SW løy Bris.
Besetningen besto da av i alt 24 mann, Capteinerne i beregnede , av mannskapet var det ikke mer enn 2 fullbefarende matroser, - de øvrige besto av Jundmænd og Drenge". Vi skal anløpe Havre Rehd for å få styrmenn og skyttere samt skipslege. Ellers var skuta proviantert for to år!

22. og 23. desember storm, var nødsaget til å søke nødhavn i Ny Hellesund da det var farlig å seile så nær kysten på denne årstid. Flesteparten av mannskapet var sjøsyke og slett ikke verd å ha om bord.
Slik var været til 5. januar 1844, vi kunne seile kl. 1100. Den 9. kl. 0900 fikk vi Gallopper i sikte, storm regn i 3 dager. Den 10. fikk vi los om bord fra Portsmouth og ankret opp på Motherbank . kl. 1600. Om morgenen da det ble lyst reiste jeg og Capt. Holmer = fransk, i land for å kjøpe og bestille det vi ikke fikk i Arendal bla. To kobber kjølere og to kobber pumper.

Den 12. dro Capt. Holmer til Havere de Grace for å hente resten av mannskapet. Det ble tumulter da noen av mannskapet måtte smugles ut av Frankrike; Skiplegen og 3. styrmann ble arrestert og ført til bake til Frankrike. Men 1. styrmann hadde de fått smuglet ut på et vis.
Legen kom om bord mandag 22. januar . Saker og ting kom om bord.

TORSDAG 25. Vinden NNV, lav bris, Br. 50 gr. 13´ Long. 1 gr. 46´ Vest.
FREDAG 26. …… MANDAG 29. Det forberedes å få harpunert Spermhval mellom Madeira og Azorene.
FREDAG 2. (febr) Utstyret og båtene er klarerte, hvis noe skulde dukke opp. Disse båtene ( 3 stk.) 26 Fod dansk lange og 5 fot – 4 tomme brede, de er bygget av Cedertrærplanker ca. ½ tomme tykke, bemannet med fem til å ro og en Fiskestyrmand so styrer båten med en åre som er 18 fot lang.

Til hver båt hører 2 – 3 harpunliner på ca. 250 – 300 favner. sammen spleisede og oppkveilet i en balje. 5 harpuner med tilhørende harpunpåler
7 fot lange, 3 lanser, lansepåler 7 fot lange, ...

TORSDAG 8. Passerte mellom Isle Sol og St. Antonio – de to nordligste
af de Cap Verdiske Øer men så ingen av dem da det var temmelig disig luft.

LØRDAG 10. Satte båtene på vannet for å excersere Folkene da vi hadde nesten stille. En av de tre båtene fikk tatt tre stim blakfisk etter to timers roing. Foruten spekket fikk vi også ferskt kjøtt. Kjøttet langs ryggen ble tillaget og smakte som biff. Ellers er hjernen, hjertet, leveren, samt nyrene meget gode. Kokte ut 5 tønner tran av spekket på BLAKFISKENE (Hva er blakfisk?)
FREDAG 16. (febr.) Vinden løyet, små regnbyger.

Havde saaledes passert Linjen med Bris. Da de fleste av det norske mannskapet ikke hadde krysset "lina" tidligere ble de gitt fridag – for at holde sig lystige med Dans og Musikk.
SØNDAG 3. mars ….. diverse observasjoner, vær og kompass, misvisning.

Vinden frisk med byger NNV. Fikk en stor byge kl.1400 VNV. Splittede store bramseil. Tok 2 rev i mersseil. Klyver, mesan & storseil fast. Senere dreide vinden mer sydlig; regn og Lyild . . .
Vi praier andre seilskuter fra tid til annen for å få en prat og høre hva de har fått av hval.
Kastet en flaskepost med skutas navn og posisjon – på fransk, engelsk og norsk.

TORSDAG 7. Det ble ropt fra utkikken i masta: There she breaks! Det ble antatt at det var et par finbacks (finnhval) – været var ei heller godt. Fisket og fanget Solfisk 5 ft lang og 4,5 fot bred – 1,5 fot tykk. Det indre av fisken smakte som hummer. Oljen av leveren smøres på stive ledd – meget verdifullt.

SØNDAG 17. Mange finnhval, umulig å få de – er meget sky. 20. Passerte Falklandsøyene. 30. mars var de faktisk på 57 grade syd, 75 gr.V. Her forekommer det snø. Det tydelig at de skal rundt "Hornet" , men må styre godt gått unna land.

Langfredag 5. mars Det ble fanget en Albatros.

Påskeaften 6. 1844: Capt. Holmer var tydelig beruset (overlastet af stærke Sager). Han kommer ned til et veldekket bord hvor andre har ventet på ham.
Drittsinne og et sterkt ordbruk – dekketøy blir slengt "skott i mellom". Han for svant ut – kom senere tilbake og brant opp noen dokumenter og lukkede Døren til sit Kammer. Da hørte vi at han lader sine pistoler. De ble ikke brukt.

Fra mandag 2. påskedag er dagboken skrevet med gotiske bokstaver. I Valparaiso i Chile på Norsk / Svensk Kosulatet – ville det være en mulighet å bli kvitt Capt. Holmer. - Capt. Crawfurd: Har alle muligheter og Haab at Reisen uden ham skal gaae lige saalykkeligt.

Tirsdag 30. mai Holmer er så grei som en kan ønske, han har ikke smakt alkohol på lenge, - men i dag, 31.mai – begynner han vist igjen …….

MANDAG 5. aug. For å være i denne "farten" (hvalfanger) må en har rikelig med tålmodighet . Sommeren går og vi blir nødt til å finne andre fangst-plasser, provianten minker også, - og vi får ingen olje om bord. …
… vi har sett flere finnhvaler, men ingen retthvaler... Det er som flere kapteiner har sagt meg; at hvalfangsten er en levevei som ingen burde velge, med mindre de var tvunget till det.
Jeg gruer hver gang jeg tenker på at vi har 20 mnd. igjen at flakke rundt på havet med mennesker jeg dels forakter og dels ikke kan prate med.

ONSDAG 14. Tar opp en død flytende hval – antagelig bare noen dager gammel. Når de begynte å hive på den – eksploderte den – gøre og lukt overalt . Brænderiet blev Fyrt opp ( kokeriet, - kjelene) og det ble 50 tønner olje. Det ble mer "fersk" hval – som de jaget selv. Det tok 3 –4 dager å få kokt opp en hval, spekket måtte legges i kjelene etter hvert som de skar/ flenset, dette ga omtrent 100 tønner Tran (olje), begrepet olje tran går om hverandre. Kjøttet ble dumpet, - noe ble brukt til mat om bord. Holmer er daglig full.

TORSDAG 21. sept. … nå hadde de nådd fram til Hawaii . Angående Honolulu, da var dette en utmerket hav – dannet av koraler. Her var også to store kjølhalingsplasser for seilskuter, store magasiner for oppbevaring av Ladningene gods/ last – et transitt lager. Politilovene er strenge, og politi finnes i mengder. Sjappene måtte forlates av sjøfolk innen kl.2030, da var ikke politi nådige viss noen ble funnet etter den tid. Lovene med desertering var meget streng, de ble puttet inn til det ga seg en anledning med et annet skip slik at vedkommende kom seg videre. Rettssaker er unnagjort straks en forklaring var gitt. Juryen er suveren.

TORSDAG 25, desember Passerer Cape Horn – på vei til hjem. De hadde vært innom Chile, Hawaii, - og helt opp til Kamtsjatra / Petropavlovk USSR.

Men å få regnet ut hvor mange tønner med olje eller hvor mange hval som ble tatt er nok ikke enkelt å få til - det vil stå ubesvart.
At den franske skipper Holmer var et "ødeleggende" kasus om bord er det ingen tvil om.

Skipsreder Chr. Stephansen i Arendal sendte 17de MAI til Amerika sist i mai måned 1847 med emigranter.


Synd at hvalfangsten tok slutt som den gjorde

Hentet fra Fredriksstad Blad onsdag 20. desember 1978

Elias Arvesen minnes gamle dager på hvalfangst i Sydisen

Hva var det som fikk en 16-åring til å dra på hvalfangtst?
Jo, det skal jeg fortelle.

Naboer og kamerater kom hjem fra hvalfangsten brune og fine, de røykte Lucky Strike og hadde med silkestrømper til pikene. Dette var hoved grunnen til at jeg reiste til Durban og mønstret på Abraham Larsens hvalbåter i slutten av 40-årene, smiler Elias Arvesen i Lervik.

Jeg mønster på som matros, minnes Arvesen, - selv om jeg var i byssa på den første turen. Livet på hvalbåten var nok mye annerledes enn det var om bord på koka. Vi måtte stå på døgnet rundt. Når vi jaktet ble det ikke mye søvn på den enkelte, jeg var engang på dekket 56 timer uten søvn. Mot slutten av denne perioden kan en si at det gikk på stumpene løs. Det var ikke mulig å kle av seg for å krype til køys. Nei, vi måtte pent nok sove med klærne på. For hvis det ble observert hval, var det bare å tørne ut. Med dagens ( 1978) arbeidsmiljølov ville nok hvalfangsten i dag vært en umulighet. Vi hadde til tider ikke tid til å tenke. Samtidig måtte vi passe oss nesten for alt mulig. Det var nemlig ingen som passet på deg.
Røfft liv?

Det kan en trygt vel trygt si. Det var en rekke av oss som likevel trivdes i dette yrket.

Og det er vel like mange som beklager at det ble slutt så fort og på den måten det sluttet på.
Men det var lite eller ingenting mannskapet hadde å si i den anledning. Dessuten ble det nesten slutt på hvalen, slik at det hele låste seg selv mot slutten. Men jeg er glad for at jeg har opplevd det, og jeg ville ikke vært det foruten.

Dramatisk for en 16-åring?
Det kan man godt si. Ungdommelige sinn mottar inntrykkene mye sterkere enn voksne mennesker.
Jeg husker at hvalskytteren på den båten jeg var på, ble drept mens han arbeidet. Det satte dype spor i en ungdom, men ikke verre enn at jeg kom over det også.

Vi fikk fra tid til annen nye folk om bord. Det vil si det var folk i fra koka som trengte miljøforandring. De som lengtet hjem og som hadde vanskeligheter med å finne seg til rette om bord. De fikk oppdrag på hvalbåten som med sitt intense arbeid fikk dem til å glemme problemer eller lengsel hjem. Det var nok verdifullt for dem, - også for oss andre for den saks skyld.
Vi lærte virkelig å kjenne hverandre etter en sesong i isen. Vi gikk mer eller mindre opp på hverandre uten at det gikk på livet løs. Gikk man vakt med en og samme person døgn etter døgn, ble det tilslutt vanskelig å finne noe å snakke om. Det ble da til at man snakket om familien hjemme.

Under slike samtaler kunne det komme fram mye rart som en selv kunne ta lærdom av.
Hvalbåtene hadde fast stasjon i Durban, hvalbåtmannskapene kunne likevel komme seg hjem med koka. De første årene dro også Arvesen hjem, men etter hvert bosatte han seg i Durban hvor han bodde i 10 år, så lenge hvalfangsten varte.

Hadde du noen motforestillinger om selve fangsten?
Nei, jeg kan ikke si det. Riktignok var det en del regler vi forsøkte å leve etter. Det var hvalskytteren som kom inn i bildet i denne forbindelse. I løpet av det sekundet hvalen så vidt var synlig i vannskorpa måtte han kunne bedømme størrelsen.
Vi hadde et minste mål å forholde oss til. Det samme gjaldt mor med unge. De lot vi gå. Hvis vi ved en misforståelse likevel skjøt en mor med hvalunge, fikk vi ingenting for den. Det var bortimot dødssynd å skyte mor med hvalunge.

Hadde hvalen noen som helst sjanse?
Nei, den hadde vel ikke det. Men det var forhold vi ikke tenkte så mye på.
Det dreide seg om jakt og vi var vel alle bitt av jaktbasillen i den forbindelse. For jakt var det absolutt.

Konkurranse mellom hvalbåtene?
Bevares. Det kunne til tider gå temmelig hardt for seg. Vi kunne komme oppi en stim av hval. Båtene fra de forskjellige rederiene skjøt da annen hver gang.

Hvis man skjøt samme hvalen?
Da avgjorde den som hadde den sterkeste vinsjen. De fikk "fisken" inn til skutesiden for så å kappe linen til konkurrenten. Jo, dette var krig på kniven.

Mange skader?
Det var det nok. Vi hadde blant annet en del arbeidsoppgaver om bord som, jeg hadde nær sagt, var vanskelige.
Det var ikke mange som hadde fingrene like hele når de kom hjem til Norge. Forholdet var det at etter at hvalen var skutt, begynte den å dra selvfølgelig. Da var det viktig å holde linen såpass slakk at ikke spleisen i tauverket røk. Dette gjorde man ved stadig å bevege linen.
Hvis vi da ikke fulgte godt med og passet seg så ikke fingrene kom for langt med linen, ble fingertuppene temmelig raskt borte. Noen sto og arbeidet med votter og de merket ikke noen ting før votten ble blodig.

En annen ting var taukveilene i den såkalte bingen. Hvis man ble sittende fast der når man dro fra vinsjen. Ble man ikke særlig eldre.
Etter hvert som utstyret ble bedre og båtene gikk raskere fikk hvalen stadig færre sjanser til å overleve.
Det var nok denne utviklingen som for alvor satte fart i slutten for norsk hvalfangst.

Tor Braarud Jensen, FB.


Hvor kom de første beboerne på Pitcairn kom fra?

Man tror at øya har vært befolket for så lenge som for 3500 år siden. Arkeologene mener også at et det mellom det 12. og 15. århundre var en polynesisk befolking på både Pitcairn og atollen Henderson.
I perioder har øyene vært ubefolket, og det var de nok også da den spanske oppdagelsesreisende de Quiros, var innom Henderson i 1606. Den første europeer til oppdage selve Pitcairn var den brittiske marineoffiseren Philip Carteret i 1767, og øya fikk sitt navn etter han som fikk øye på den vulkanske flekken. I 1787 seilte HMS Bounty fra England til Stillehavet for å finne brødfrukttrær som de kunne bringe tilbake til Karibien, for å skaffe billig mat til slavene som arbeidet på sukkerrørmarkene der. Bounty oppholdt seg på Tahiti i seks måneder, og tre uker etter at de satte kurs mot Europa gjorde Fletcher Christian og en del av mannskapet mytteri.

Kaptein Bligh og 18 av hans trofaste ble satt i den åpne lettbåten, og de klarte etter masse strabaser å nå helt fram til Indonesia. Mytteristene seilte tilbake til Tahiti og plukket opp tolv av de damene de hadde funnet så vennligsinnete der, pluss seks innfødte menn og et barn. Noen av mytteristene valgte å bli på Tahiti, mens de åtte andre pluss Fletcher Christian seilte av gårde for å finne et sted å gjemme seg, for ikke å møte galgen i England. De fant Pitcairn, satte fyr på skipet og bosatte seg på land. Det gikk ikke særlig bra, det ble krangel og elendighet, og i 1794 var alle de polynesiske mennene og fem av mytteristene døde, inkludert Fletcher Christian. 1808 ble den lille kolonien oppdaget av hvalfangere, og da var det bare John Adams igjen, pluss 10 kvinner og 23 barn. I 1831 fryktet den engelske regjeringen at øya ville bli overbefolket og flyttet dem alle til Tahiti. Det gikk heller ikke bra, ti av de, døde ganske snart av sykdommer de ikke hadde motstandskraft for, og innen et år var de 65 overlevende tilbake på Pitcairn. Øya ble en engelsk koloni i 1838, men i 1956 ble hele befolkningen, da på 94 flyttet til den tidligere australske fangeøya Norfolk. To år seinere returnerte 16 av dem til Pitcairn, og flere fulgte etter. Rett før den andre verdenskrig var befolkningen på Pitcairn blitt til 223, men så startet folk å flytte til New Zealand. Ikke på grunn av frykt for overbefolkning, men fordi man var på jakt etter bedre muligheter.

I dag bor det rundt 50 mennesker på Pitcairn, og isolasjonen er fortsatt stor. Det går ingen ruteskip til øyene, det er nesten bare seilbåter og cruisefartøy som stikker innom - for å besøke øya som er blitt så kjent etter filmene om mytteriet på Bounty.


SOUTHERN ACTOR på besøk til Fredrikstad

Dette blir sendt ut til skolene i Fredrikstad:

Fra 22. – 26. september får Fredrikstad besøk av hvalbåten SOUTHERN ACTOR som er en del av Sandefjord Museene.
Hvalbåten reiser rundt i kystnærestrøk for at historien om en industriell del av vårt samfunn ikke skal glemmes.

For Fredrikstad betydde hvalfangsten svært mye; DE NO FA ble bygd opp for å herde hvalfettet, - som igjen ble brukt til matfett, - således BORGAR margarinfabrikk.
Hvalbåter ble bygd på Fredriksstad mek. Verksted.

Glomma - og Sarpsborg mek. Verksteder hadde vedlikehold av svært mange hvalbåter fram til 1968.
Da var det slutt med norsk hvalfangst i Sydishavet – Antarktisk.

Det var flere hundre mann fra omlandet til Fredrikstad, for ikke å si hele Østfold som dro ut på hvalfangst år etter år.
Fra Kråkerøy, Fredrikstad, Onsøy og Saltnes var det flere hvalskytter som var med – år etter år.

Østfold Hvalfangerklubb vil herved invitere skolebarn til omvisning på hvalbåten, her blir det tidligere hvalfangere fra distriktet som vil ta med puljer rundt på båten som kan fortelle om livet om bord.

Det vil bli vist film i Hvalfangermuseet i Gamlebyen, her kan en studere modeller av hvalkokeriet THORSHØVDI , hvalbåter og redskaper som ble brukt. Masse fotografier kan studeres.
Tidligere hvalfangere tar seg av omvisningen.

Det vil bli åpen båt og museum for skoleklasser (fra 4. og oppover),
TORSDAG 23. og FREDAG 24. SEPTEMBER .

Vi organiserer det hele på disse to dagene, - sammen med lærerne.

V E L K O M M E N!


Syd Georgia-hvalfanger: invasjonen i Normandie
Norvald Fuglestrand dro på hvalfangst som 22 åring i 1949.
Denne artikkelen skrevet av Norvald sto i SYD GEORGIA TIDENE nr. 5 - 2009.

D-dagen, 6. juni 1944 – for 65 år siden – står som et gjennombrudd i krigshistorien.
Invasjonen ble regnet som suksess, men minnet om innsatsen og ofrene vil alltid være risset inn i vår historie.
Nærmere 60 000 ble landsatt på de fem landgangstrendene. På forhånd ble det regnet med store tap, og det skulle vise seg at ikke mindre enn 10 000 allierte soldater falt på selve D-dagen.

På Syd Georgia traff jeg mange som hadde vært med i krigen og kunne fortelle om den tragedier. Noen hadde nervepirrende opplevelser fra de mange torpederinger av norske tankskip. Andre hadde vært med MTB-raid over til Vestlandet. En hadde vært kommandosoldat og ville helst ikke snakke om sine opplevelser på vestfronten. Mens en annen betrodde meg at det verste var å ligge i dagevis i telt og vente på ordre om å gå til angrep på fiendens styrker.
Det tok som kjent 11 måneder fra D-dagen til krigens slutt.

Av hyggelige opplevelser som hvalfangerne kunne fortelle om var den 3. august 1942, da kong Haakons 70-års dag ble feiret. 5 000 nordmenn var samlet i Hyde Park og Albert Hall.
To av dem, Paulus Vik og Einar Kløvstad, hadde vært sjåfører for kong Haakon og statsminister Johan Nygaardsvold. Men de fleste måtte gjennomgå hard trening for å ruste til kamp.

I 2004 var det en stor internasjonal 60-års markering av D-dagen i Normandi. Kongeskipet NORGE og kong Harald var der, samt flere krigsveteraner fra begge sider av Atlanterhavet. Men også noen pårørende av de falne dro med M/S NORDSTJERNEN til Caen for å delta. Det eneste skip som gikk tapt i sjøslaget i den Engelske Kanal var den norske jageren SVENNER som ble truffet an en tysk torpedo. Den brakk i to og akterenden rakte høyt over vannet, og dannet en V som i om lag 20 minutter sto som et seierstegn mot himmelen før fartøyet veltet og sank i kanalen. Av en besetning på 230, mistet 33 livet. Blant dem var Harald Aagård Hansen Aas fra Nøtterøy. Han hadde overvitret på Syd Georgia i 1938 og 1939, han gledet seg til å komme hjem til familien og nytt hus, - som han hadde spart penger til på ØYA. Men slik gikk det ikke. Tyskerne hadde invadert Norge og den store hvalflåten, med unntak av noen skip som ble overfalt av tyske marineskip på hjemtur fra feltet, ble beordret til Storbritannia. Harald tjenestegjorde i marinen og var kvartetermester på jageren SVENNER.

Sønnen Hans Olaf Aas, som var med på turen til Normandie, var bare sju år da pappaen i 1937 dro til Syd Georgia.
NORDSTJERNEN stoppet på hjemveien i den posisjon hvor SVENNER gikk ned. Her ledet marineprest Terje Løvstad en minnehøytidlighet hvor Hans Olaf Aas fra Nøtterøy fikk hedre sin far, Harald Aagård Hansen Aas og alle de andre som forsvant med skipet, - ved å kaste en krans på havet.

Hans Olaf har fortalt meg om de mange inntrykk som sitter igjen etter reisen og fremhever spesielt hva en av de overlevende fra SVENNER, tidligere fenrik Monrad Mosberg, fortalte om dramatiske timer før forliset.
Gunnar Sønsterby (Kjakan eller nr. 24) og krigseileren Ingwald Wahl fortalte også om krigenes gru og folks traumer i ettrekant. For familier som håpet å se sine kjære igjen i 1945 var det både sorger og gleder.

For Hans Olaf, moren, og tre søsken var det det verste at ikke pappa kom hjem, særlig når andre sjøfolk kom hjem og deres barn fikk bananer og gotterier.
Om turen til Normandie må jeg, tross alt si at det ble et uforglemmelig minne, avslutter Hans Olaf Aas.

Norvald Fuglestrand har et lite hjertesukk og PS

Det viser seg dessverre at mange av hvalfangerne ikke har gitt sine barn dokumentasjon på hvilke ekspedisjoner og båter de var på. Dessuten hører vi stadig at mange bebreider seg selv for ikke å ha spurt sine fedre eller andre om opplysninger mens de levde.
Når de er borte, og det som eventuelt ligger igjen av bilder, er ikke lett å finne ut av. Det kan jo være en påminnelse til oss som har vært ute, at vi tekster bilder, som måtte ligge i konvolutter og album – mens vi lever.

For ingen kjenner dagen før solen går ned.

Dette kan være et apropos til så mangt, - ta av litt tid å få en prat med "avkommet", eller - kanskje barnebarna ville være mer lydhøre? ELe.


Historie

Man er ikke sikre på hvor de første beboerne på Pitcairn kom fra, men man tror at de har vært befolket for så lenge som for 3500 år siden. Arkeologene mener også at et det mellom det 12. og 15. århundre var en polynesisk befolking på både Pitcairn og atollen Henderson. I perioder har øyene vært ubefolket, og det var de nok også da den spanske oppdagelsesreisende de Quiros, var innom Henderson i 1606. Den første europeer til oppdage selve Pitcairn var den brittiske marineoffiseren Philip Carteret i 1767, og øya fikk sitt navn etter han som fikk øye på den vulkanske flekken.

I 1787 seilte HMS Bounty fra England til Stillehavet for å finne brødfrukttrær som de kunne bringe tilbake til Karibien, for å skaffe billig mat til slavene som arbeidet på sukkerrørmarkene der. Bounty oppholdt seg på Tahiti i seks måneder, og tre uker etter at de satte kurs mot Europa gjorde Fletcher Christian og en del av mannskapet mytteri. Kaptein Bligh og 18 av hans trofaste ble satt i den åpne lettbåten, og de klarte etter masse strabaser å nå helt fram til Indonesia.

Mytteristene seilte tilbake til Tahiti og plukket opp tolv av de damene de hadde funnet så vennligsinnete der, pluss seks innfødte menn og et barn. Noen av mytteristene valgte å bli på Tahiti, mens de åtte andre pluss Fletcher Christian seilte av gårde for å finne et sted å gjemme seg, for ikke å møte galgen i England. De fant Pitcairn, satte fyr på skipet og bosatte seg på land. Det gikk ikke særlig bra, det ble krangel og elendighet, og i 1794 var alle de polynesiske mennene og fem av mytteristene døde, inkludert Fletcher Christian.

1808 ble den lille kolonien oppdaget av hvalfangere, og da var det bare John Adams igjen, pluss 10 kvinner og 23 barn. I 1831 fryktet den engelske regjeringen at øya ville bli overbefolket og flyttet dem alle til Tahiti. Det gikk heller ikke bra, ti av de, døde ganske snart av sykdommer de ikke hadde motstandskraft for, og innen et år var de 65 overlevende tilbake på Pitcairn. Øya ble en engelsk koloni i 1838, men i 1956 ble hele befolkningen, da på 94 flyttet til den tidligere australske fangeøya Norfolk. To år seinere returnerte 16 av dem til Pitcairn, og flere fulgte etter.

Rett før den andre verdenskrig var befolkningen på Pitcairn blitt til 223, men så startet folk å flytte til New Zealand. Ikke på grunn av frykt for overbefolkning, men fordi man var på jakt etter bedre muligheter. I dag bor det rundt 50 mennesker på Pitcairn, og isolasjonen er fortsatt stor. Det går ingen ruteskip til øyene, det er nesten bare seilbåter og cruisefartøy som stikker innom - for å besøke øya som er blitt så kjent etter filmene om mytteriet på Bounty.

Kaskelotten nr. 65

Kaskelotten nr. 65: November 2010 - 17. årgang

Hjertelig takk til Arne Osmundsvaag - Flybåten

ØHK vil sende en hjertelig takk til Arne Osmundsvaag, - Flybåten.
ØSTFOL–hvalfangerne ble tatt med båt fra Engelsviken til Tønsberg, videre med buss til Sandefjord – til kr. 150 ,- Dette må kalles snill pris, og det var det Osmundsvaag lovet, og han holdt det til tross for at noen uteble.

Det ble nok skuffende for selskapet at enkelte bare uteble.

Det går ann å ta en tur med FLYBÅTEN bare til Tønsberg og BOLÆRNE, som en fin og trivelig dagstur.Tenk på det til våren / sommeren.


SOUTHERN ACTOR var på besøk

Østfold Hvalfangerklubb kunne nok en gang glede seg over besøket fra Sandefjord med hvalbåten SOUTHERN ACTOR.
Vi må rette en takk til de av våre medlemmer som stilte som vakter på kaia og i museet for å guide skolebarn og andre interesserte.
Hvalbåten la til kaia onsdag 22. september ved fem tiden på ettermiddagen, da var det møtt opp en "velkomstkomité".

Torsdag og fredag var preget av skolebarn, gruppevis ble de geleidet rundt på hvalbåten og i museet hvor det ble vist film. Lørdag var det åpen båten for publikum. Søndag reiste en del av Øyas Venner med ACTOR til Sandefjord.

Kan vi forvente at vi får hvalbåtbesøk om noen år, – to år, - tre år?.
Vi får leve i håpet. Velkommen skal SOUTHERN ACTOR være!


Her presenteres de oppslagene Arve Madsen hadde fått laget til utstillingen i Kornmagasinet på Skjærhalden – Hvaler - 2003

Menneskene har fra gammelt av benyttet barder

Grønnlandshvalens barder kunne bli opp til 4 meter lange. Det var nok slike barder som ble benyttet til spante-surringen på Osebergskipet.
I viktoriatiden var korsettet på mote blant kvinnene. Disse ble laget av retthval-barder som spiler.
Ellers ble barder brukt til pisker, paraplyer og andre varer som skulle være elastiske.
Se også KASKELOTTEN NR. 56, side 2.


Carl Anton Larsen (1856 – 1919), sydhavsfarer og hvalfanger

Han ledet en fangstekspedisjon til Sydhavet 1892 – 93. med selfangeren JASON og gjorde da flere geografiske oppdagelser.

Larsen var fører av det svenske ekspedisjonsskipet ANTARTIC fra 1901 til 1904 som forliste, men ekspedisjonens medlemmer ble reddet av argentinere og havnet i Buenos Aires. På en bankett her kom Larsen i kontakt med skandinaver som hadde gjort det svært godt i Argentina, - bl.a. Tønsberg-mannen som ble kaldt "don Pedro".

C A Larsen hadde fått en stor ide, nemlig å starte hvalfangst fra Syd Georgia.
Vel hjemme i Norge forsøkte han å reise kapital, men lyktes ikke.

Han reiste til bake til Argentina og fikk reist nødvendig kapital, ikke mint takket være don Pedro. Selskapet Compania Argentina de Pesca ble stiftet.
Utstyr og nøkkelpersonell ble hentet fra Norge. Larsen ledet selskapet fra 1904 – 14 som ble en god forretning. Han hadde riktignok trodd han etablerte seg i herreløst land og brydde seg verken om å undersøke suvereniteten eller anektere Syd Georgia som norsk.

Våren 1905 ankret et britisk krigsskip i Grytviken, og Pesca fikk deretter operere på lisens fra Colonial Office i London. Årene etter ble opprettet mange andre fangststasjoner på Syd Georgia, men Grytvika ble vel nærmest å regne som "hovedstad".

C A Larsen førte den første norske pelagiske fangststasjonen til Rosshavet i 1924 – og døde på denne. Han var den første til å komme igjennom isbarieren.

don Pedro

don Pedro, egentlig Peder Christophersen – var ved århundreskifte en av de ledene forretningsmenn i Buenos Aires.Han var en viktig medspiller da C A Larsen tok initiativ til dannelse av Compania Argentina de Pesca. Som svigersønn av en av Argentinas tidligere presidenter og som leder av handelskammeret og børsen i landet nøt han stor anseelse.
Peder Christophersen vokste opp i en alminnelig arbeiderfamilie i Tønsberg.

I 1904 ble hvalfangsten fredet utenfor kysten av Nord-Norge

Finnmarksfangsten foregikk fra 1864 - 1904.
De første 10-årne foregikk fangsten inne i fjordarmene og ved kysten. Senere måtte hvalbåtene lenger til havs for å finne hval.
Det ble fra 1864 til 1904 opparbeidet ca. 27.750 hval i Norge.

Selfangst på SG

Omkring 1780-årene hadde amerikanske selfangere nærmest utryddet av pelssel (Sjøbjørn) ved Bird Island. Nå er den fredet.
Da argentineren Pesca begynte selfangst var det under streng engelsk kontroll. Det var først og fremst gamle hanner som ble tatt - minstemål 3,5 meter.
Maskinfolk og folk på toppen (= dekksoffiserer) var nordmenn, arbeidsfolk var argentinere. Kvoten var ca. 7.000 dyr. Det ble også jaktet på sjøelefanter fra september til oktober. Årlig utbytte var 10.000 fat selolje, - 1fat = 180 liter.

C A Larsen fant disse store jerngrytene som selspekket ble kokt i; derav navnet Grytviken – Grytvika.
I dag befinner grytene seg på Hvalfangermuseet i Sandefjord.

På alle verdenshav

I 1912 var 58 selskaper i norske hender. 46 av disse ble disponert fra Vestfold. Fram til 1. verdenskrig spredte norsk hvalfangst seg til kystområder over store deler av kloden: Island 1883, Færøyene 1894, New Foundland 1898, Japan 1899, Spitsbergen og Shetland 1903, Hebridene 1904, Sør Georgia, Falklandsøyene og Sør-Shetland 1905, Chile og Alska 1907, Irland, Sør-Afrika og Kerguelen 1908.
Brasil, Sør-Orknøyene og Sør-Sandwichøyene 1911, Australia og New Zealand 1912, Mexico 1913.

Bakgrunne for disse historiene

Alle disse "innrammede" historiene stammer fra en utstilling i kornmagasinet på Skjærhalden på Hvaler 2003 som Arve Madsen rigget opp og senere tok ned. "Interessen for hvalfangsten ville ikke fenge her ute i havgapet ble det sagt". Etter Arves død – kontaktet hans søster, Sidsel Madsen, ØHK - som fikk masse fotografier og oppslag med tekster som er gjengitt på de
foregående sider.

Østfold Hvalfangerklubb og redaktøren for klubbvisen er veldig takknemlig, for denne gaven!


I 1915 hadde 15 selskaper etablert seg med fangst i Antarktis

Det var knølhval som var den viktigste hvalarten i starten. Da det begynte å minke på denne arten, ble blåhvalen mer aktuell. Det ble tatt blåhval opptil 100 fot – ja, endog større, mye over 30 meter lange, med en vekt på over 100 tonn.

Nye fangstmetoder og et økende antall ekspedisjoner – toppåret i statistikken av alle slag; antall skutt hval, utkokt sperm og hvalolje finner var 1931.
Men, prisene sank dramatisk, slik at neste sesong lå nesten alle båtene hjemme, - det var ikke lønnsomt å drive.

Man så at hvalbestanden rundt i verden ikke var uutømmelig. Fangsten ble kvoteregulert i 1932 – 33. Som et resultat av dette ble den internasjonale hvalkommisjonen I W C etablert i 1946. Telling av hval skulle skaffes et materiale som kunne brukes til utdeling av kvoter til de land som drev hvalfangst.

I etterkrigstiden var det Norge, England, Sør-Afrika, Japan og Russland som var mest aktive.
Norge hadde i perioder flest ekspedisjoner og de hadde de beste mannskaper og skyttere, - og de kom fra Østfold. Noen av fangstfolkene bosatte seg i Sør-Afrika, dermed fikk de delta i to sesonger.

Kvotereguleringen hjalp ikke. Lønnsomheten for rederne ble svekket, de trakk ut sine ekspedisjoner.
I 1930 – 31 var det 41 ekspedisjoner og 6 landstasjoner som fanget med 232 hvalbåter. Det ble produsert 3 600 000 fat hvalolje (det går 6 fat på ett tonn).

I 1965 fanget norske hvalfangere fra 1 landstasjon og 2 flytende kokerier.
I 1967 var det kun et kokeri som dro ned i isen, og det var KOSMOS IV, når det kom hjem våren - 68 fra isen og gikk det i opplag. Hvalfangstepoken var over, - det var slutt.


Arve Madsen fant også plass til små-hvalfangsten – kyst-hvalfangsten

- Høy jaktmoral, sier veterinæren

Jeg er imponert over fangstfolkenes ro. De er erfarne og aldri rådløse, sier veterinær Torger Våg fra Haugesund.
For femte året på rad er han blant Fiskeridirektoratets over 30 utsendinger som følger hvalfangsten på nært hold.

Han overvåket alt som skjedde om bord i ANN BRITA fra skuddet gikk , til kjøttet lå på is i lasterommet.
Fangstfolkene viser respekt for dyret så lenge det lever. Jakten her er betydelig mer presis enn mye annen storviltjakt, skytterne vet hva de gjør og tar ingen sjanser, sier veterinæren som ikke legger skjul på at han trives blant hvalfangerne.

21. oktober 1905 reiste de første norske hvalfanger til Sørishavet.
Det var etter et forslag fra disponenten i hvalfangerselskapet Ørnen, Christen Christensen. Han fremla dette i selskapets ekstraordinære generalforsamling i august samme år.

Hovedfartøyet i den første ekspedisjonen var ADMIRALEN, på 2.400 tonn d. w. Det ble ominnredet fra vanlig lastebåt til flytende kokeri.
Fangstfolkene kom til Falklandsøyene 13. desember og fikk britisk tillatelse til å drive med fangst. På nyåret forsøkte nordmennene også på Sør-Shetland. Fangsten "der nede" ga et overskudd på 9.500 kroner. Fra nå – var Sørishavet norsk fangstområde.

Avisutklipp


Hilsen fra styret og readksjonen i Kaskelotten

Styret i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB og redaksjonen i KASKELOTTEN ønsker alle medlemmene samt andre forbindelser og våre trofaste annonsører
RIKTIG GOD JUL og GODT NYTT ÅR


Flytende kokerier som forliste under 2. verdenskrig

Hentet fra DEN MODERNE HVALFANGSTS HISTORIE - / av Joh. Tønnessen 4. Bind 1970


Forliste hvalbåter 1911 - 1960

Listen er neppe fullstendig da det mangler opplysninger fra Newfoundland, Norlige Stillehav (med Japan) og Australia.
Det er ikke regnet med RAU III som sank med 12 mann på prøveturen 1937, eller med 7 av Chr. Salvesen & Co.sine båter som sank under opplag i Leith Harbour 1964.

FORTUNA, argentinsk transportbåt forliste ved England 1927.
SARAGOSSA, britisk kokeri brant på feltet 1932.
ERNEST TORNQUIST argentinsk transportbåt forliste ved Syd Georgia 1951.
Det er ikke regnet med krigsforliste 1939 - 45.


Kokerier etter krigen

ob. = ombygd -- nb.= nybygg

Nr. 15, 17 og 21 fanget på Peru
Andre fanget i nordlige Stillehavet og ved Boninøyene.
Nr. 20: fangst 47 - 67. Tankfart. Fiskefabrikskip ASTRA
Nr. 21: 48 - 52. 53 - 65. 67= borreplatfom.
Den moderne hvalfangsthistorie har masse andre opplysninger...

Takk for lånet Bjørn Jø.


Bokas tittel: "Etsteds" på Kanadas østkyst

Forfatter JOSTEIN A. KJELSRUD. Bokas eier Bjørn Jørgensen

Ved krigsutbruddet i 1940 var den norske hvalfangsflåten på vei hjemover fra fangstfeltet i Sydishavet. Hvalkokeriene ble dirigert til nøytral havn og i løpet av sommeren havnet i alt sju av dem i Halifax i Canada. Senere kom også 16 hvalbåter dit for å bli ombygget til krigstjeneste for Den Norske Marine. Dette dannet grunnlaget for Marinens aktiviteter i Canada de første årene av krigen.

Først utdannet Marinen mannskaper til de ombygde hvalbåtene og andre norske krigsfartøy. Marinen bygde en egen liten leir til dette formålet i den lille fisker- og sjøfartsbyen Lunenburg. Byggearbeidet stod hvalfangere og lokale håndverkere for. Senere ble leieren tatt i bruk som skole for Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten, og fungerte også depot for disse skytterne fram til skolen ble flyttet i 1943.

Nærmere 2.000 nordmenn var i løpet av krigen innom Lunenburg i kortere eller lengre tid i en eller annen militær sammenheng.
Noen av hvalfangerne som mønstret av i Halifax i 1940 "stoppet" i land og gikk inn i sivile jobber som sto udekket på grunn av mobiliseringen i landet; særlig innenfor skipsindustrien, jord- og skogbruk.
Nordmennene ble godt mottatt, var populære og etterlot seg et godt omdømme da de dro derfra.

I mai 1994 var det et veterantreff og det ble avduket minnesteien i byene Lunenburg, Liverpool og Chester.

Denne boka gir en god oversikt over de norske militære aktivitetene i Nova Scotia, Canada - under den siste verdens krigen. Den er også en minnebok for dem som var der den gangen - og for pårørende til de av dem som allerede er døde.

Boka er å anbefale! ...det følger et lite utrag fra boka:

107 hvalbåter var under Nortraships kontroll i løpet av sommeren og høsten 1940.
21 av dem beholdt Nortraships Whaling Department til de tre ekspedisjonene som ble sendt ut høsten 1940 fra Halifax.
Marinen rekvirerte 16 båter og resten ble utleid til Royal Navy.

Arbeidet ble ledet av orlogskaptein Hostvedt ved: Lunenburg Foundry Company Thompson Bros. Machinery Co. Ltd. i Liverpool en by 50 km syd for Lunenburg, Canada.
Båtenes engene besetninger deltok i arbeidet sammen med verkstedarbeiderne. Det ble omfattende arbeider og reparasjoner.
Blant annet måtte det bygges barett og plattform forut for en 10 cm kanon og plattformer for 12,7 millimeter mitraljøser på hver bruvinge. . . .

Følgende båter ble ombygd til patruljebåter: H J BULL ("Namsos"),
KOS 1 ("Svolvær"), KOS 2 ("Horten"), KOS 5 ("Risør),
KOS 6 ("Farsund"), KOS 20 ("Molde"), GOS 1 ("Moss"),
GOS 8 ("Bodø") og GOS 9 ("Narvik").

Disse ble minesveipere:
KOS 4 ("Drøbak"), KOS 13 ("Brevik"), KOS 14 ("Mandal"),
KOS 15 ("Grimstad"), KOS 16 (forliste før navnebytte),
KOS 17 ("Harstad") og KOS 18 ("Vardø").

...mangt og meget er skrevet, - noen avsnitt må passeres...

Så snart båtene ble ferdig ombygd og fikk øvde besetninger om bord dro fem patruljefartøyer og de syv minesveiperne til Storbritannia, mens tre patruljefartøyer dro til Island. Til sammen 318 mann.

GOS 1 eller MOSS, ble beholdt i Lunenburg som øvningsfartøy.
Senere ble den øvningsfartøy (skyteskole) i Skottland. I krigens siste fase i Norge gikk MOSS til Kristiansand hvor den blant annet var med når norske myndigheter overtok byen igjen.

GOS 1 – seilte tilbake til Canada, rigget til hvalfangst i 1945 – fram til sommeren 1952, de siste årene uten for Congo-kysten.
Solgt til Vestlandet - ombygget til snurper med navnet ELDJARN , - senere STÅLBAS.
3. juli 1973 grunnstøtte og sank snurperen ved innseilingen til Isle aux Morts på New Foundland.

Kaskelotten nr. 67

Kaskelotten nr. 67: Mai 2011 - 18. årgang

Anders Jahre & Co. – Skipsavisen

Nr. 51- 20.desember 1954

Jan H Eriksen, Sarpsborg var omord i KOSMOS III.
Nyhetsavisen kom ut på A – 4 ark og hengt opp i alle messene på koka.
Det var gnisten – telegrafisten – som fikk inn nyhetene; han fikk disse nedskrevet med skrivemaskin og mangfoldiggjort ( stensilert).

Bare to uker efter eksplosjonen ombord i M/T OLAV RINGDAL JR. , som fremdeles er uoppklart, - nye eksplosjoner og skipsbranner:
Flere hundre mil nord for Puerto Rico; eksplosjon ombord i M/T BRACONDA 19.000 t/dw. B. 1953, Ludv. G. Braathen, Oslo.
270 n. mil n-v San Juan/ Puerto Rico eksplosjon i en av sylindrene på hovedmotoren, med påfølgende brann om bord i M/T FENSAL 23.400 t/dw.b. 1952, N. Chr. Evensen, Oslo. Med sakte fart kunne skipene fortsette til sine bestemmelsessteder Aruba og New York - efter at brannene var slukket, minimale person skader blir det meldt om.

Politiet vil nu granske de mange eksplosjoner om bord på norske skip i den senere tid, men vil foreløpig ikke ha sagt noe om sabotasje.
11 norske skip er på kort tid skadet ved brann. Norges fremste ekspert på skipsbranner, Dir. Thorolf Wikborg, uttaler i intervju med "N.H & S.T" , at verdens lasteskipsflåte hittil i 1954 er blitt rammet av over 150 skipsbranner, neste alle maskinrom-branner inntruffet mellom midnatt og 0400. Han tillegger uforsiktig røyking en meget stor del av ansvaret for ulykkene, dertil meget, hendelige uhell, og resten det ukjente X.

Så – kom det et avsnitt om UTLANDET: Statsråder fra 14 NOTO-land...
China: Chou En-Lai vil motta gen.sekr. Hammarskjöld...
Cypern: Krisetilstand innført efter demonstrasjoner og 24-timers genaralstreik
Panama/Chile: Onasis´ hvalflåte på vei til Antarktis. Mulkten er som tidl. meddelt betalt, men Lloyds har foreløpig bare lånt O. pengene (3 mill. dollar)
Panama vil ha saken opp i Haag. – Norge, Danmark, Sverige, U:K: og USA har protestert mot at Chile, Peru og Equador har utvidet sine territorialfarvann til 200 mil fra kysten. Protesten avist.
Eire: Verste oversvømmelse på 70 år...

(Disse avsnitt hadde noen flere linjer enn det KASKELOTTEN har tatt med. Det ble kun små utdrag i vår klubbavis!)

NORGE: H.r. adv. Einar Sunde ble formann i lønnsvevnda for utenriksfarten. Øvrige medlemmer: h.r. dommer C. Kruse Jensen, h.r.adv Brynjulf Bull,
dir. A.P. Østberg og sekr. P. Mentsen oppnevnt av departementet.
Som spesielle representanter har Styrmannforeningen utpekt bestyrer Nils Nilsen.
Maskinistforbundet; forbundsformann Leif Lerstad.
Sjømannsforbundet; forr.fører Ingvald Haugen.
Sjømannsforbundets Arbeidsgiverforening dir. H. J. Darre Hirsch. –

- Midt i uken blåste det full storm, som på sine steder var opp i orkan styrke, mellom Nordmøre-kysten og Helgelandsbukta. Langs hele Vestlandet stod for øvrig havet i rokk. . . . . . masse mye mer vær …..
Ålesund fikk 50 mm regn på et halvt døgn, Indre Matre fikk 90 mm på 12 timer.
Mobiliseringsordningen i Norge er ikke nevneverdig forbedret siden 1940, uttaler generalmajor i Heimevernet, Mans Haukeland.
Bare 100.000 mann med dårlig utstyr og umoderne våpen vil stå klar til å møte overfallet. . . . Hansten, mener det motsatte …..

I Nord-Norge er det 5854 helt ledige personer. Forsendelser av juleappelsiner nordover er som vanlig forsinket. Juleposten slår alle rekorder i år!

SPORT: Året første skøyteløp I Lillehammer under fine forhold.
Bortsett fra Hjalmar Andersen og Sv. Haugli startet hele den norske eliten.
Resultater: 1500 m.: 1) Roald Aas 2.20.2. 0 = ny banerekord. 2) Jan Kristiansen 2.20.8. - 500 m.: 1) Sigmund Søfteland 43.8...
5000 m.: 1) Roald Aas 8.16.4. 2) Knut Johannessen 8.29.7...

SKIP, SJØ og HAVN: En sjømann som rømte fra sitt skip i en sør-amerikansk havn i 1953 og en nordmann som rømte fra et skip i en havn i India samme år, har fått forholdet avgjort av påtalemyndighetene. Henholdsvis: kr. 100,- og 15 dg. fengsel samt et oppgjør med rederiet for utgifter til hjemreise på kr. 1937,95 – Den andre sjømannen: Fikk en bot på kr. 150.- subsidiært 21 dagers fengsel, omk. til rederiet kr. 2659,50. Begge forelegg ble vedtatt.

Sovjet har gjennom en Oslo-megler rettet forespørsel til en del norske verksteder om de kan påta seg bygging av skip for russisk regning. Verkstedene har ennå ikke svart.
"Havets gamle dame" – STAVANGERFJORD, kom helt presis efter ruten til New York, mens nyere Atlanterhavsskip p.g.a. uværet ble opptil 24 timer forsinket.

NORGES flytende imperium – handelsflåten vokser med rekordfart i år.
I løpet 1954 vil rederiene overta 98 nye skip fra verft i inn- og utland på til sammen over 1 million t/ dw. Nye tankskip utgjør ca. 80% av den tonnasjen som i år kommer under norsk flagg idet rederiene får 50 nye tankskip på til sammen over 802.00 t/dw. Av disse er tre på over 30.000 t/dw. To av disse "supertankerne" seiler under Sig. Bergersen d.y. – BERGEBOSS og BERGELAND. Sistnevnte er bygget ved Rosenberg Mek. Verksted, Stavanger.
Den tredje "supertankeren" tilhører Hilmar Reksten, Bergen – OCTAVIAN.

Så går vi inn i den siste uken før jul. Innspurten preges av oppjagethet og travelhet. . . . . Juleværet har hittil uteblitt, det er mest regn og mørke.
Sandefjord Bystyre har gjenvalgt Frithjof Bøe som ordfører for 1955. Varaordfører ble politimester Olav R Lea.
Sandar Kommune er f.t. i forhandlinger med kontorsjef Jens Ytterbøe om et større tomte areal ved Vardeveien, Kamfjord, ca. 50 mål. Kommunen vil bygge 2 boligblokker med 24 leiligheter. Et Oslo-firma har levert inn et anbud på den 1. blokka på kr.422.587,- Bare i tettbebyggelsen rundt byen har Sandar det dobbelte av folketallet i Sandefjord. Det bor 12.000 i ca. 2.200 hus.

Vår hvalbåt KOS 45 måtte gå til Table Bay for å reparere propellen etter at en sperm hadde angrepet båten i Isen. Skytteren A Jonassen hadde truffet hvalen med den første harpunen, men dyret døde ikke, enda harpunladningen eksploderte inne i kroppen. Hvalen dukket straks og Jonassen ga ordre om fullfart akterover. Mens KOS 45 bakket unna dukket den 55 tonn store spermen opp like ved skutesiden og svømte mot propellen, det ene bladet ble revet av – et annet ble bøyd. Heldigvis døde hvalen kort etter og ble tauet til KOSMOS III.
Den nesten 100 år gamle LØVEN som i mange år trofast har gått mellom Oslo og Sandefjord sank nylig på grunt vann utenfor Arendal

Posisjoner: ...det blir kun tatt med noen få... Fl.k. KOSMOS III 25100, ank feltet 20/11. Fl.k. KOSMOS IV 21500, ank feltet 24/11.
M/T KOSMOS V, 26760, avg. Rotterdam 7/12 for Curacao.

Takk for lånet Jan Harry Eriksen.


En epilog - 65 år etter den 2. verdenskrig: "Leif - uteseiler’n"

Hentet fra Fredrisstad Blad 29.11. 2010, forfattet av Odd Løkkevik, Fredrikstad.

Like etter at jeg hadde fylt 8 år i 1946 flytter min familie til Gamlebyen i Fredrikstad. Gjennom de årene som fulgte etter dette var det mye som ble registeret i den lille guttens hode, men som han ikke skjønte - DA.

En høyreist flott mann i slutten av 30-årene var dog en av mange personer som gikk inn i erindringene.
Jeg kan, etter å ha kontaktet flere, således oppsummere følgende:

"Leif" var født i november 1920. 16 år gammel dro han til sjøs som maskingutt. Da han kom tilbake, etter 18 mnd. i utenriksfart, fikk han arbeide i motorverkstedet på FMV - og tok samtidig maskinistskolen på kveldstid under maskinsjef Eriksen.

En dag i januar 1940 dro han til Kristiansund og mønstret på et skip som skulle til Portugal (med klippfisk ?).

Derfra bar det over Atlanteren til Cuba hvor det ble lastet sukker for Texas.
Men skipet kom i et forferdelig uvær og forliste. Heldigvis ble hele besetningen reddet og ført til en havn i USA

"Leif" og flere av de andre overlevende kom seg til New York hvor de henvendte seg til det norske hyrekontoret.
Den 9. april ble Norge invadert av tyske styrker. Vi var i krig.

Men allerede før dette hadde 392 av landets sjøfolk omkommet etter å ha blitt senket av tyske fly og u-båter.

Alle norske skip ble beordret om å gå til nøytrale / vestlige havner.
"Nortra-ship" ble en realitet. Et felles "rederi" for alle norske skip - som ble styrt av skipreder Lorentzen fra London.
"Leif" endte dermed opp i konvoifarten med forsyninger fra USA til England.
Hans første skip var en 10.000 tonns tankbåt. Mer enn 40 % av alle oljeprodukter ble, under krigen, fraktet over Atlanteren på norsk kjøl.

Etter å ha vært med på to turer ble han overført til et annet fartøy som skulle frakte matprodukter.

Vinteren 1942 satte u-båtkrigen øst for U.S.A. til for fullt.
Da skipet til "Leif" ble senket, var han en av flere ombord som ble reddet.
Tilbake på nytt skip ble det frakt av teknisk utstyr, fra lokomotiver, tanks, kanoner og andre våpen til flyene "Spitfire". Det gikk bra flere ganger, men under den sjette turen gikk det igjen galt. Etter flere døgn i livbåt ble Leif og 11 andre mirakuløst plukket opp.

Han bodde deretter i noen uker i en "brakkeby" utenfor Liverpool.
I begynnelsen av 1944 fikk leiren besøk av representanter for den norske marine, og "Leif" ble beordret å gå om bord som 3. maskinist på et norsk marinefartøy.
Under D-dagen ved Normandi var dette fartøyet med og assisterte under landgangen.
Den 8. mai var "Det europeiske helvete over" - og den 7. juni ble det festmottakelse for kong Håkon. Seks dager etter, den 13. juni, gikk
"Gutta på skauen" i seiersparade opp Karl Johans gate mot slottet.

De ca. 38.000 sjøfolka som hadde gjort sin innsats for konge, flagget og fedrelandet defilerte ikke!
Av disse var det 3.782 som fant sin grav i havet.

Per Hanson skrev boka "Hver 10. mann måtte dø".
Men sjøfolkenes innsats ble ikke gitt mange linjene i norske aviser.

For å få nytt pass, samt bli gitt anledning til et sted å bo, måtte de derimot vise nasjonale holdninger.
"Nortrashipfondet", som var opparbeidet etter trekk i hyra for utbetaling når krigen var slutt, ble beslaglagt.

Da sjøfolkene gikk til rettssak mot staten i 1948 og 1951 tapte de for Gerhardsen & Co.

Saken ble ført helt frem til høyesterett. De fikk ikke 5 flate øre.
Dertil ble det fremmet at det eventuelt bare var seilende dager som kunne telle med.
Dager i livbåter og ombord på reddende skip ville bli trukket fra.

Mange led ikke bare av fysiske skader, men ikke minst av psykiske lidelser som medførte opphold på steder som Veum og Gaustad.

Ikke få frøs i hjel som uteliggere. Hvor var hjelpeapparatet?
Å komme tilbake til et normalt liv var for mange nesten en umulighet.

Da Per Borten kom på banen som statsminister i 1972 opphevet han Høyesterettens dom og "Nortra-ship-fondet" måtte utbetale til de som fremdeles var i live - kr. 200,- per seilte måneder - minus skatt.

"Leif uteseiler’n"dro til sjøs igjen i 1946, men kom tilbake allerede etter 10 mnd.
Muligens på grunn av fyll. Han var blitt et nervevrak.
I Nabbetorpveien bodde han hos sin gamle mor.
Når han kom inn til Gamlebyen for å gå på polet, erindrer jeg at han var iført en pen lys tweed - frakk (sikkert kjøpt i U.S.A. eller England ?)

Etter 3 - 4 arrestasjoner for fyll ble han sendt til "Jæder’n".
En konsentrasjonsleir for "fyllefanter" med oppholdstid 18 mnd. per "tørrlegging".

Når dette var over, kunne "Leif utesiler" reise hjem. Så var det flere runder med nye arrestasjoner og deportasjoner.

En kamerat av meg, som studerte til siv. agronom, var på ekskursjon til "Jædder’n" i 1960 og kunne da se "Leif uteseiler" gå og luke gulrøtter .

Året etter var han tilbake i Fredrikstad og drakk seg i hjel kort tid etter - 41 år gammel.
Nå i november ville "Leif uteseiler" ha kunnet feire 90 år!

Kanskje noe å reflektere over!
Odd Løkkevik


1. april var det vårfest på Manstad Vel

Det var god oppslutning, det ble servert snitter og drikke, øl/ mineralvann.
Alle spiste og koset seg til toner av Einar – som senere på kvelden fikk dansefoten til å vibrere.

Det ble solgt bra med lodder – gevinst bordet var stort. Overskuddet er med på å dekke en del av musikken. Kaffe og kaker ble også satt fram, hm, deilig!
Takk for en alle tiders fredags kveld!


HVALFANGERMUSEET – SESONGEN 2011

Åpent lørdag og søndag klokken 12.00 - 16.00 fra 28. mai til 4. september 2011.
Du finner oss her: Tolbodgata 37, 1632 Gamle Fredrikstad. Se kart her.


Tur til Syd-Afrika?

Da jeg har fått noen forespørsler om nevnte tur, vil jeg lufte det for medlemmene først og fremst, - og andre som kanskje vil være med til gamle "jaktmarker".
Det er fint om dere gir en tilbakemelding, slik at jeg kan se om det er noen interesse for en slik tur.

Deretter vil jeg arbeide fram en reiseplan – samt priser. Dette blir så sendt til dere som jeg hører i fra, en prat om det hele vil selvsagt ikke være bindene
Dere treffer meg på telefon 69 32 29 32 Jeg har da mail også: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Så vil jeg ønske alle våre medlemmer med familier et riktig godt nyttår.
Og takke for godt samarbeide.

Hilsen forman i ØHK
Kåre Martinsen


Om fellesdriften 1945 – 48 (side 12 nr. 66)

Utarbeidet av redaktørsekretæren

Norge gikk i den annen verdenskrig med 13 flytende hvalkokerier under norsk flagg. Av disse tapte vi 8 kokerier på til sammen 121.000 tdw.
og 39 hvalbåter.

I 1945 var det kun 5 kokerier som var mer eller mindre i god stand, da fellesfangsten ble drøftet i 1945; var det to store problemer de norske hvalfangstledere skulle ta stilling til i 1945.
På den ene side var spørsmålet om den norske hvalfangsten skulle gjenreises. Omkostningene ville i tilfelle bli meget store og ikke dekkes av de beløp hvalfangstnæringen hadde til gode i form av assuranse og leie for skip og salget av hvaloljen.

Det beløp disse tre poster innbrakte var kr. 211. 395. 000,- Men man måtte ytterligere regne med at det ville bli behov for 130 mill. kroner til anskaffelse av nye kokerier og hvalbåter. Dessuten regnet mann med ca. 80 mill. kroner ville bli nødvendig til utskifting av foreldet hvalbåtmateriell.
Man får et begrep om prisstigningen når vi erindrer at KOSMOS I I og ni hvalbåter kostet vel 10 mill. kroner i 1931. Nå får en snaut nok 4 hvalbåter i 1945/ 46 for dette beløpet. (SE KASKELOTTEN NR.60 SIDE 12)

Hvis man besluttet seg for gjenoppbygging av hvalfangstflåten, hvordan skulle da disse store beløp anskaffes? Den norske hvalfangstnæringens menn har stor ære av den dyktighet som preget løsningen av disse store problemer.

På et møte i De Norske Hvalfangstselskapers Forbund den 11. juni 1945 ble representanter for de Norske Sydhavsselskaper enige om å anmode regjeringen om at rekvisisjoneringen av kokerier og hvalbåter måtte opphøre. Samtidig nedsatte man en komité som skulle utarbeide et forslag til den fellesdrift av hvalfangsten som var foreslått, bestående av: Tre medlemmer; Anders Jahre, Peder Melsom og Hans Winge Sørensen – som sekretær Harald B. Paulsen – direktør i Hvalfangerforbundet. Allerede 4. juli hadde komiteén sitt forslag ferdig. Og det var preget av viljen til samarbeide og gjensidig hjelp, som i høyeste grad ble til gavn for den norske hvalfangstnæring i en vanskelige gjenoppbyggingsperiode.

I korthet gikk komiteéns forslag ut på; som ble til rådet av samtlige 10 hvalfangstselskaper som drev fangst i Antarktis i sesongen 1939/ 40, ut på følgende: Prinsippet én for alle – alle for én, ble lagt til grunn.
De selskaper som hadde mistet sitt materiell under krigen, skulle ikke være dårligere stillet enn de som tilfeldigvis hadde sitt i behold.

Fra høsten 1945 til våren 1948 skulle derfor Sydhavsfangsten drives for fellesregning; i disse tre sesongene. De selskaper som hadde mistet sine kokerier fikk frist til 1. juni 1946 for nykontrahering, og innen våren 1948 mente man at alle selskaper ville ha gjenskaffet sitt tapte materiell.

Under fellesdriftens tre sesonger skulle den samlede fortjeneste deles i to like store parter. Den ene halvdel skulle brukes til avskrivning på overpriser for den nykontraherte tonnasje.
Samtidig skulle det naturligvis tas hensyn til at nytt materiell betydde bedre materiell enn det gamle som var i funksjon.
Den andre halvparten av fellesfangstens fortjeneste ble fordelt på selskapene etter en klasseinndeling for kokeriene fra før krigen, slik at hvert selskap fikk en bestemt prosentsats.

Tre selskaper - de to Kosmos- selskapene og Rosshavet, fikk hver sine 12,4% Fire selskaper fikk 9,2%, to fikk 6,2% og ett selskap fikk 4,3%.

Oljen som ble produsert ved fellesdriften skulle selges under ett av De Norske Hvalfangerselskapers Forbund.

Da det siste norske kokeriet gikk av stabelen i april 1948, var den norske hvalfangstflåten gjenreist. Av de 10 flytende kokeriene, som den gjenopp-bygde flåten besto av, var seks fra før krigen:

  • SIR JAMES CLARK ROSS 19 300 tdw.
  • KOSMOS IV ( WALTER RAU ) 21 500 tdw.
  • THORSHAMMER 16 050 tdw.
  • PELAGOS 13 500 tdw.
  • ANTARCTIC 17 250 tdw.
  • SUDERØY 10 080 tdw.

De fire nye kokeriene var:

  • KOSMOS III 25 100 tdw.
  • THORSHØVDI 23 250 tdw.
  • THORSHAVET 21 858 tdw.
  • NORHVAL 21 030 tdw.

Fra 1945 til 1951 har investeringene i norsk hvalfangst nådd opp i 635 millioner kroner.

Til sammenligning kan nevnes at industrien i årene 1946 – 1950 investerte for 3,4 milliarder kroner og skipsfarten for 4.057 milliarder kroner.

Takk for hjelpa, Bjørn Jørgensen.


Årsmøte ØHK 10. mars 2011

Formann ønsket vel møtt til årsmøtet, og forsamlingen mintes de som er gått bort med ett minutt stillhet. Frammøte: 17 personer.
Til dirigent ble valgt Kåre Martinsen. Kolbjørn Karlsen ble valgt til referent.
Årsberetningen ble referert av sekretæren – og enstemmig godkjent.

Regnskapet ble referert av kassereren, og enstemmig godkjent.
Under posten forslag; foreslo Kolbjørn Karlsen at årsmøtevedtaket fra 2010 ang. endringer av statutter for ØHK skulle stå ved lag i 2011 da det ikke er avholdt noe møte om saken, det ble avstemt slik: 5 ja, - 12 nei.

Derimot ble det vedtatt etter forslag fra Bjørn Jørgensen at ØHK skal se tiden an, og at saken kan tas opp igjen når tiden er mer moden.

Moss 11/3-2011, Kolbjørn Karlsen


Østfolds første hvalfanger

Østfolds første registrerte hvalfanger; kom fra Råde – Kristian Hansen – var på hvalfangst i 1875. Han ble skytter i 1880 og var det fram til 1905.

  • Hans Eliasen fra Råde var skytter fra 1889 til 1926
  • Edvart Eliasen fra Råde var skytter fra 1890 til 1925
  • Jens Larsen fra Onsøy var skytter fra 1880

Det kom omkring 150 hvalfangere fra Råde, fra Onsøy er det anslått 480 hvalfangere gjennom tiden.

Dette er utarbeidet av Ragnar Martinsen og Finn Uteng, de to karene dro omtrent fra dør til dør og pratet med folk, 1996/97.

Kaskelotten nr. 69

Kaskelotten nr. 69: Desember 2011 - 18. årgang

God Jul

God jul til våre medlemmer og annonsører!
Hilsen styret i Østfold Hvalfangerklubb.


Styret i ØHK 2011

I 2011 var vi faktisk 212 medlemmer.
Oppfordring: Betal kontingenten for 2012 så raskt som mulig, det letter arbeidet for kasserer og redaksjonen, og KASKELOTTEN kommer til deg i riktig tid på nyåret.


God Jul - det er hva vi hilser hverandre med -

Fra notatene til: Erik Leister, maskingutt 61/62.

I Sydishavet, på hvalbåtene og hvalkokeriene ble det ikke sagt God Jul før på selveste julaften.

Da håpet vi i ordets rette forstand på en god jul; for i reglementet heter det at julefeiring innbefattet middagen skulle vare kun fire timer.
Så sant det var hval i sikte eller hval som skulle opparbeides på kokeriet.
Tenk dere fire timer fri på et halvår!

Forberedelsen til julefeiringen startet allerede først i oktober for hver enkelt av hvalfangerne, det skulle blant annet pakkes ned i kofferten ei pen mørk bukse, hvitskjorte og slips, en pen genser eller jakke.
Julepresangene fra familien var pakket omhyggelig inn i julepapir og med merkelapper.
Alt dette lå nederst i kofferten.

Selv gikk jeg om bord 17. oktober 1961; på flytende kokeri THORSHAVET, det var ett av de tre hvalkokeriene til Thor Dahl.
Det var nok kjøle- og frysekapasitet om bord i koka; men å mette 400mann, pluss alle mannskapene til de 9 hvalbåtene i perioden oktober til mai, nei.
Vi måtte ha tankbåt med forsyninger

FORBEREDELSER TIL JUL!
Uka før jul ble det vasket og pusset i messa (der hvor mannskapet spiste).
Det var hektiske dager - alt skulle skinne om bord!

I maskinrommet ble det også vasket vekk oljeflekker på dører og skilleskott hvor maskinfolka hadde tatt seg fore med svarte olje-fingre, og da særlig i dårlig vær, - til dette ble det brukt sterkt sodavann så gummihansker var påkrevet.
Det ble også malt hist og her.

Kobber og messing ble pusset med Blue Star og hvite filler, dette ble jeg, som maskingutt ferdig med lillejulaften.

Samme kvelden, lørdag 23. desember - etter kveldsmaten ble lugaren som Rolf og jeg delte vasket skikkelig, - alle i maskinkorridoren vasket lugarenesine denne kvelden, og pyntet opp med det de hadde tatt med hjemmefra i oktober.
Etter to timer la Rolf juleduken på bordet og pyntet opp med et par andre juleaktige småting; han hadde flere sesonger og viste hvordan en skulle té seg til jul - med en eim av grønsåpe ble det hele riktig hjemmelig!

Fra mine notater: Den 24. tørnet ut som vanlig til 100% oppdrag ved fyrdørken (jeg fikk overtid hver søndag for å spe på hyra) hvor jeg tok min tørn og renset vannfilter. Mens jeg arbeidet ble det vasket noe undertøy, et håndkle, pluss det store badehåndkleet i arbeidstiden så klart, hang det opp på kjeletoppen.

THORLYN KOM MED FORSYNINGER - 9. desember kom et forsyningsskip (tankbåt) ned med drivstoff til hvalbåtene og kokeriet, post til mannskapet og en del proviant - noe av JULEMATEN.

I pølsemakeriet ble det voldsom aktivitet, for ikke å snakke om i bakeriet, her hadde det allerede pågått i flere dager; tenk på alle syv slaga med småkaker som skal være ferdig til ca 700 mann på julaften - et antall på 23.800 kaker.
På julaften skal det være ferdig et stort antall bløtekaker og napoleonskaker, om ikke det er nok med det så skal det dageligbrød bakes i et antall på 320.

JULAFTEN falt på en søndag, det var null fangst - og dermed rolig på koka.
På kokeriet er det 12-timers skift, så nattskiftet spiser klokken 2400 - dag skiftet spiser klokken 1200
Da er det fullt i alle arbeidermessene ved hvert måltid.

Noe annerledes er det for dekksfolka og maskinfolka.

MASKINFOLKA:
møtte opp i messa som var pyntet med girlandere og et kunstige juletrær på ei hylle på skottet, på bordet var det i dag hvit papirduk og juleløper og stearinlys.
Sammen med pletten og skaffetøyet var det også et lite drammeglass!

Klokken 1830 var det klart for middag, og vær-så-god, jeg skal si det var mange velkledde mannfolk å se. Det ble servert suppe, koteletter, middagspølse og surkål, poteter og saus, øl og dram samt sydfrukter til dessert.
Det ble spist både lenge og vel; men noen av fyrbøterne og maskinfolka måtte forte seg ned i "kjelleren" igjen.

Bestyrer Ramberg gikk rundt og ønsket samtlige GOD JUL.
- Og GOD JUL ble sendt over radioen til hvalbåtene.
Det ble sunget julesanger som tonet ut fra høyttaleren via en grammofonplate.

Etter middagen hadde jeg masse tid for meg selv, så jeg var innom hos flere av gutta og Ønsket God Jul og fikk meg en aldri så liten juledram.
Jeg var jo maskingutten om bord!

Var også oppom salongen hvor det var pyntet og stemningen var skikkelig på topp!

Da jeg hadde avtale med min lugarkamerat som kom i fra fyrbøtervakta kl. 2000 (åtte), om at vi da skulle åpne presangene våre, måtte jeg være på plass i lugar 173 hvor vi da satt og åpnet presangene og leste brevene med julehilsen som lå i pakkene fra giverne, der hjemme, for mitt vedkommende var det mine foreldre, besteforeldre og ei tante og noen venner.

Klokken 2100 var det kaffe, dram og småkaker - samt napoleonskaker i maskinmessa.

Maskinfolka fikk spise middag noenlunde samla, - de som gikk på vakt fikk kaker og kaffe 2030.
Det samme opplegget var for dekksfolka. Altså de som har med båtens drift å gjøre.

Som dere kanskje har funnet ut så måtte det være to bordsetninger for arbeiderne - de som parter opp hvalen på dekket og kokeriarbeiderne som har sine oppgaver i "fabrikken" under dekket som koker ut olja: Det er de som utgjør brorparten av bemanningen om bord.

DET VAR MANGE KATEGORIER ARBEIDSGJENGER PÅ ET STORT HVALKOKERI.

TENK DERE DEN GANG DET IKKE VAR FRYSEROM om bord, da hadde de med smågriser som ble foret opp.
Disse var plassert i store binger forut under dekk på hvalkokeriet, det var egen grise-passer som hadde sin arbeidsplass her helt til siste gris var slaktet en gang utpå våren.
På den måten var det at matforsyningen til en ekspedisjon kunne holde seg fersk.
Det sies at enkelte av kara om bord tok med matrester, - noen brødskiver og hva det kunne bli igjen etter et måltid i messa og foret SIN gris, de fikk en gjensideig måte å kominisere på ble det sagt!

På Syd Georgia ordnet de seg med reinsdyrstek til jul, i 1924 ble det fraktet en del reinsdyr fra Valdres og Hardangervidda ned til Syd Georgia, dette med tanke for å kunne spise noe fersk kjøtt.
Her var det også et stort grisehus med kontinuitet i bingen.

Så, - som dere skjønner har mannen i isødet rigget seg til med juletradisjoner og mat gjennom alle år.


Nå skal vi bare bo - og det i blokker

Erverdige FMV i Sandefjord - Framneæs mek. Verksted blir som mange andre skipverft, - et sted å bo!
Thor Dahl tar i bruk 3D for å vise fremtidige boligkjøpere hvordan leiligheten vil ta seg ut og hva en vil kunne se gjennom vinduene.
I sommer åpnet AS Thor Dahl informasjonssenteret for Framnæs Bolig på brygga i Sandefjord.
Foreløpig er 25 prosent av det nye boligprosjektet solgt.
Ta en tur innom neste gang du er i Sandefjord

Sakset fra Sandfjord Blad 31.08.2011


Fl/k KOSMOS III 1953/ 54

Fl/k KOSMOS IV 1953/ 54

Fl/k PELAGOS

Fl/k NORHVAL

Fl/k THORSHØVDI

Fl/k THORSHAVET

Fl/k THORSHAMMER

Fl/k SUDERØY

Det blir flere tabeller og resultater fra SIR JAMES CLARK ROSS, SOUTHERN HARVESTER, BALLAENA og ABRAHAM LARSEN.

Redaksjonen har fått mye fint av Jan H Eriksen i Sarpsborg, mange takk - ser fram til å få det på trykk - på nyåret.


Hentet fra DAG BAKKA jr. HVALFANGSTEN tar slutt

SUDERØY:

  • 7562 brt. 11000 tdw. 457.0/57.7/33.1 ft. T3 711 nhk
  • Levert mars 1913 fra Sir W G Armstrong, Whitworth & Co, Newcastle som malmskip KIM til P Johannessen, Tønsberg.
  • Solgt 1917 til Haugesund som BALTO, kjøpt av Knut Knutsen OAS, Haugesund januar 1925 og omdøpt til SUDERØY.
  • Bygget om til kokeri ved Kaldnes sommeren/ høsten 1929. Senere mer fullstendig ombygd.
  • I fangst alle sesonger etter krigen fra 1945 til 1959.
  • Solgt september 1959 til Norges Hvalfangstforbund og derfra til Anders Jahre i 1961, omdøpt JALINGA.
  • Opplagt i Gonvik fra høsten 1959 til mai 1964, da ble skipet solgt til opphugging i Hamburg

Det var også andre enn bare Vestfold - byene...

Fra 1883 til 1959 ble det rustet ut hvalbåter fra Haugesund - rundt forbi Smedasundet.
Sildefisket i Haugesund løftet byen fram til bystatus i 1866. I 1879 rustet Mons Larsen Kro sin sildeflåte og dro til Island, han gjorde det så godt at han ville prøve seg med hvalfangst og fikk med seg Svend Foyn.

De dro av gårde i 1883 til Island, og det ble etablert en stasjon sammen med Thomas og Peder Almli i Alptafjord.
Foyn solgte seg snart ut av foretaket, Almli-brødrene fortsatte under dansk flagg, men hadde base hjemme i Haugesund.

Senere ble det etablert to nye stasjoner på Island, Talkna og Hekla - de ble slått sammen i 1912, men ga opp fangsten, høsten 1915 som de siste.

Under Dansk Hvalfangst & Fiskeri ble driften overført til Færøyene, hvor den fortsatte til 1930.
Haugesunderne dro også sørover. I 1911 tok Haugesund Hvalfangerselskap med Erich Lindøe som leder oppfangsten fra Bahiados Tigres i Angola med kokeriet AUGVALD og fire hvalbåter.
Hakon Marcus Wrangell ble byens store hvalfangstreder, ved siden av fiskeri, skipsfart og politikk. Han var med Hekla & Talkna og stiftet i 1912.
Hvalfangerselskapet Harald Haarfagre for fangst fra Plettenberg i Sør-Afrika. Selv om dette mislyktes, mistet han ikke interessen.

I mai 1924 gjorde Wrangell sitt "come back" ved å kjøpe aksjemajoriteten i Larviks Hvalfangerselskap. Dette var stiftet for fangst fra Spania med kokeriet REY ALFONSO og fire hvalbåter. Da driften ble avviklet i 1927, søkte Wrangell sammen med Tønsberg Hval og stiftet Anglo-Norse Co. Ltd.,
som fikk to ekspedisjoner under britisk flagg.

Wrangell solgte sine interesser i 1936 til Antarctic i Tønsberg. Wrangell gikk sterkt inn i flere av de pelagiske selskapene; han var styremedlem Antarctic, Pelagos, Kosmos og Kosmos I I.
Om Wrangell satset sine interesser i utenbys selskaper fra 1927, fikk Haugesund likevel sin egen pelagiske ekspedisjon.
Det var SUDERØY-EKSPEDISJONEN som dro sørover høsten 1929.

Knut Knutsen er mannen bak Suderøy, han var med å gjenåpne stasjonen Mossamedes i Angola 1929.
Etter fire sesonger ble den avviklet, hvalbåtene ble sendt til Antarktis sammen med kokeriet SUDERØY. Tross sin posisjon som det minste norske kokeriet, holdt SUDERØY byens hvalfangsttradisjon levende i mange år.

De siste tre støt i fløyta
9. september 1959 ga SUDERØY sine siste toner fra seg, de hørtes over hele Haugesund. I 30 år hadde kokeriet vært en del av byens hverdag.

En hvalfangstepoke på 76 år var over for byen og distriktet. Skipsreder Knut Knutsen som eide en av de minste hvalfangstekspedisjoner som ble utrustet uten for Vestfold må nok sies å ha vært i en særstilling.
Knutsen hadde utviklet sin forretningsvirksomhet fra sildesalting og eksport i 1890-årene til å være landets tredje største rederi i 1939, med hovedvekt på tank- og linjefart.

I 1923 tok Knutsen opp Haugesund`s lange tradisjoner med hvalfangst da han kjøpte en landstasjon i Mossamedes i Angola.
På denne tiden var den pelagiske hvalfangsten inne i en rivende utvikling.
På forsommeren 1929 sendte Knutsen 11.000 tonneren SUDERØY til Kaldnes Mek. Verksted i Tønsberg for å bli bygget om til kokeri.
Det ble bygget for tradisjonell uten bordsflensing.

Tancred Ibsen, barnebarn av både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, var en riktig glad gutt.
Han tilbrakte mye av sin ungdomstid på Finse, fant på mye morsomt for seg selv og gjestene på Finse Hotell.

(Les om det som er skrevet i historien om FINSE 1222 (m. o. h. skrevet av Finn R. Jørstad).
Tancred Ibsen var utdannet som flyver. I 1918 satte han skandinavisk høyderekord for flyvning med passasjer - 5100 meter. Ved den anledning ble denne visen laget: Fem tusen meter er ny rekord og løytnant Ibsen fløy den Henrik Ibsen i dybden gikk, og sønnesønnen i høyden.

Hva har dette med hvalfangst å gjøre - les videre.

Tancred Ibsen var ikke bare flypioner, han var også den første betydingsfulle filmregissøren i Norge. I 1931 hadde han suksess med den første norske lydfilmen Den Store Barnedåpen.
En av hans drømmer var å lage en spillefilm fra hvalfangsten i Antarktis, men det var ikke lett å få tillatelse til å bringe et helt filmteam, skuespillere, fotografer og hjelpemannskap, med på et norsk hvalkokeri.

Her kom Finse til hjelp
Under et opphold på hotellet spilte Tancred Ibsen spilt kort med skipreder Anders Jahre. I kampens hete inngikk de et veddemål. Dersom Ibsen vant skulle han og hans filmteam få bli med på tokt med en av Jahres ekspedisjoner, Ibsen vant.

Resultatet ble to kortfilmer og spillefilmen "Hvalfangst" som hadde premiere i januar 1940.
Det har alltid vanket gjester av en vis "kaliber" på Finse Hotell, så også, - redaktøren av KASKELOTTEN - som syklet Rallarvegen i sommer.

Rett utenfor inngangen til Finse 1222 Hotellet står en bauta som finsefarere flest har stusset over. Inskripsjonen lyder: " Reist af Nordmænd 1914 til ære for arktisk forskerånd og heltemod".
På motsatt side bærer bautaen navnet til den britiske polarforskeren Captain T. R. F. Scott og hans fire ledsagere.
Alle omkom, utslitt og utsultede, 12. januar 1914 på sin retur fra Sydpolen, etter at de hadde nådd frem til det teltet Roald Amundsen hadde reist og som ga dem vissheten at de ikke var de første på polpunktet.

Inne i hotellet henger det et stort fotografi av de seks polfarerne.
Det ble tatt da de trente og testet sitt utstyr for sydpolferden - de dro fra England i juni 1910.
Men - ? -

Det er ting som tyder på at Scott aldri var på Finse. Fridtjof Nansen foreslo at han burde reise til Finse for å prøve seg på isbreer og i det hele føle hvordan vær og vind kunne merkes, men å ta i mot råd i fra andre ville ikke Scott. Han dro til Fefor i Gudbrandsdalen, det var der Trygve Gran møtte Scott. Gran var jo bergenser og en flittig Finsegjest. Men noe som tydet på Scotts nærvær på Finse er for han ukjent.

- Så Scott på Finse er høyst sannsynlig en myte.

I mai 1914 kom Sir Ernest Shackleton til stedet på Bergensbanen som ligger 1222 m o h, for å prøve sine motorsleder.
Han hadde med seg seks mann som var plukket ut for sydpolekspedisjonen, de skulle sammen teste sydpolutrustningen - samt "smake" litt på polarlivet. Den engelske sydpolforskeren fant Jøkulen og dens omgivelser ypperlige, de traff på forskjellig vær. De la ut depoter og reiste et par telt. Bagasjen ble trukket på sleder, de brukte ikke ski - så det ble svært tungt i den løse snøen.
Det ser nå ut til at Shackleton hadde fått større tro på ski som framkomstmiddel.

De overnattet i sine telt, - og i det hele prøvde de seg fram og fikk testet utstyret grundig på Finsevannet og opp mot Kongsnut.
Han ville ikke ha med kjent folk, han ville prøve sine ferdigheter med kart og kompass.

Journalist i Bergens Tidene Edv, Welle-Strand beskrev Shackleton som en "brilliant skiløber", men det ble med skigåing kun på Finse.

Til tross for at Scott var alt annet en heldig med sine motorsleder, valgte Shackleton også slike, men med en annen konstruksjon.

Han benyttet luftpropell - "som et aeroplan", dette var sikkert første gang flymotorer ble testet på Finse.
Temperaturen var 4 - 5 pluss, motorene virket "opplagte" - farta var dårlig ( dårlig gli ).
Der de skal benyttes er det veldig kaldt, minus 30 - i hvert fall, vil de da fungere?
Shackleton kunne ønsket seg 20 grader kaldere måtte han innrømme.

ENDURANCE forlot London 1. august 1914. Resten av historien kjenner vi alle.
Selv om han fikk lite anvendelse av treningen på Finse, burde Shackleton fortjene en bauta, han med.
Vi vet med sikkerhet at Sir Ernest Shackleton var på Finse 1222.

Stoffet er hentet fra boka "Historien om Finse" av Finn R Jørstad