Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 61

Kaskelotten nr. 61: Desember 2009 - 16. årgang

Sykdom i maskinrommet

På grunn av sykdom i maskinrommet, fikk vi ikke besøk av SOUTHERN ACTOR denne høsten.
Påmelding fra distriktets skoler var bra, men – akk.

Takket være data-alderen fikk vi gitt beskjed til samtlige påmeldte at ikke hvalbåten kom.
Det ble holdt åpent i museet for noen elever som hadde gledet seg så veldig til å komme. Et hyggelig og givende treff i museet ble det - hvor vi viste film og fikk en skikkelig hvalfangerprat.

Det ble forresten noen "haste" linjer i FB om det inntrufne med hvalbåten, dermed fikk alle beskjed.
Alt står bra til med mannskapet nå!


Høstfesten på Manstad Vel

Høstfesten på Manstad Vel ble til gangs en fin kveld for de ca. 60 som var påmeldt.
Det ble servert gryterett og ris med sprø og fin salat, alt smakte helt utmerket.
Einar sørget for trivelig fin musikk, med kjente og kjære melodier.
Kaffe og en helt skjønn bløtkake ble servert – kransekakene var passe seige, - da er de gode da!

Loddsalget innbrakte såpass at den dekte musikken og noe av de andre utgiftene. Mange takk for fine gevinster – gaver – alle tiders loddkjøpere også!

Mange takk for en hyggelig kveld! Et stort forarbeide og etterarbeide – av festkomiteen.


Reisbrev fra Lofoten 25. – 30. aug. 2009

KASKELOTTENS utsendte Kolbjørn Karlsen

Tanken på å dra til Lofoten var blitt ca. 1 år gammel, tirsdag 25. august var det avreise for 29 personer med "Norwegian" fra Rygge direkte til Bødø.
Etter en fantastisk reise i maksvær over Vestfjorden med"M/S Nordkapp" på vel 11. 000 tonn og 15 knops fart var vi framme i Svolvær kl. 2100 etter en liten stopp i Stamsund. Vi ble møtt av kvasse fjell, frisk luft, måkeskrik og glitrende turkisblått hav.

Selvfølgelig hilste "Feskarkjerringa" og " Svolværgeita" oss velkommen til Lofotens hovedstad. Noen rakk en liten tur i byen før vi gikk til sengs på Rica Svolvær Hotell.
Lofotværet viste seg fra sin beste side på onsdag, etter frokost gikk turen videre til med buss mot Kabelvågsom er Lofotens eldste fiskevær med røtter til bake til middelalderen. Vi passerte Vågan kirke eller Lofotkatedralen, lys gul i farge, en praktfull bygning med plass til 1200 personer, den er den største tre-kirken i Norge.
Et besøk i Lofotakvariet i Storvågan var vel verdt. Lunsjen, en velsmakende fiskesuppe, inntok vi i Henningsvær, - "Lofotens Venedig", det mest kjente fiskevær i Lofoten med Vågakallen i bakgrunn, 942 m. o. h.

Vi besøkte galleriet til vår kjente kunstmaler Karl Erik Harr og Lofotens hus. Ferden gikk videre mot Leknes som er kommunesenteret i Vestervågøy, og det er hit de store cruiseskipene kommer med turister som vil besøke denne delen av Norge.

Reisen fortsatte på E 10, smale og svingete veier i en mektig natur, med en dyktig og kunnskapsrik sjåfør kom vi vel fram til vårt hjem for de neste dagene, flotte rorbuer på "OleNilsøy ", ytterst på Reine. Vi ble ønsket velkommen av vertinnen Lydia Rostad.
Etter en opplevelsesrik dag inntok vi en velsmakende middag, ovnsbakt torsk med tilhørende dessert på Hamnøy Mat og Vinbu.

Etter en god nattas søvn og selvlaget frokost var det torsdag og avreise til Å, - et gammelt fiskevær lengst sør på Moskenesøya.

Det lukter tørrfisk overalt, og vi besøkte verdens eneste tørrfiskmuseum, og vi lyttet til historien om denne berømte fisken og om Lofotfisket.
Millioner av gyteferdig torsk ble fanget i disse områdene i tiden januar – april, en lang og tradisjonsrik historie.

Lukten av tran måtte vi ha med oss, et besøk på trandamperiet ga oss historien om Møllers tran og hvor godt dette var for helsa. Etter lunsj på "Maren Anna" besøkte vi Reine Kultursenter, Reines gamle barneskole, hvor vi så „Lofotens fire årstider“ et flott lysbildeshow og galleriet til kunstneren Eva Harr.
Fiskeværmuseet må også nevnes, her fikk vi et lite innblikk i hva slags redskap og utstyr fiskerne hadde i fordums tider.

Fredag var vi på farta igjen, fortsatt i et nydelig sensommervær, til det kjente fiskeværet Nusfjord. På sørsiden av Flakstadøya ligger stedet, en av de mange perlene i Lofoten og et av de best bevarte fiskeværene.

Ingen skjønte hvor den kom fra, men plutselig var den der, havørna, kongen til hele riket, - sirklet over oss noen få minutter.
Stedet Sund er etter hvert mest kjent som "Smeden i Sund", kjent for sine elegante skarver smidd i stål, et utrolig vakkert håndverk.
Men, stedet kunne varte opp med mer av interesse, en stor samling av gamle båtmotorer, store og små; noen var det fortsatt liv i. Den herlige dunk-dunk låten sitter fortsatt i kroppen. Etter lunsj på Ramberg Gjestegård bar det hjemover til Reine.

Etter en lang og lat lørdags formiddag satte vi kurs for sentrum av Reine. På Reine Kultursenter traff vi lokale hvalfangere, medlemmer av Norges Små- kvalfangerlag, til informasjon og utveksling om hvalfangst i nord og syd. En moderne hvalbåt var vel verdt et besøk, noe forstskjellig fra fordums hvalbåter som vi var om bord i.

Tilslutt et hyggelig samvær på loftet med nydelig smaksprøver av havets delikatesser. Alle fikk med seg et minne i form av et krus med logo. Vi forlot det vakre stedet Reine som ligger i maleriske omgivelser ved et gammelt fiskemottak med kurs for avskjedsmiddag på Hamnøy.

Søndag er avreisedag med ferga "Bodø" – fra Moksnes til Bodø, en fire timers tur.

Underveis fikk vi et ønske oppfylt, - vi så hval!

Hjemreisen gikk bra over et litt urolig hav. Mange fine minner har vi fått med oss, vi lot oss forføre av de magiske stedene vi var innom. Det uendelige øyriket med alpine fjell som stuper i det turkisblå havet, den gode maten basert på de ferskeste råvarer.

Vi forlot Lofoten med den visshet at vi fått oppleve et av de vakreste stedene i nord. De gamle rødmalte rorbuene er ennå i bruk og torsken henges fremdeles til tørk på samme mate som i vikingtiden. En spennende reise i kunst og kultur.

Takk til alle for en uforglemmelig tur, og drikk – drikk tran!


De siste hvalfangerne

Der er hvalen, - ropes det fra utkikkstønna øverst i masta på 53-fotingen HAVUR.
En glinsende vågehvalrygg har akkurat brutt vannflaten et par hundre meter unna. Hvalfanger og kaptein Stein Karlsen (46 ) snur brått blikket i retningen "speiderne" Hermod Buschmann (69) og Sigmund Nilssen (39) har pekt ut.
Så er den oppe igjen. Og igjen.
- Babord! Litt nærmere solstaven! roper Karlsen med en hånd på harpunkanonen tilbake til lillebror Øyvind (36), som sitter i grinden over styrhuset og manøvrer den saktegående skøyten i det stille havet uten for Røst i Lofoten.

Ingen sier noe. Alle speider.
Før eller senere må den jo ha luft igjen.
Minuttene går.

21 fangstfartøyer igjen. De er smertelig klar over det, der de venter på at hvalen skal dukke opp igjen: Det er ikke den som er utrydnings truet – det er hvalfangerne selv.
Ifølge Statistikksentralbyråd drev 89 fartøyer hvalfangst i norske farvann i 1980, på 1950-tallet var det rundt 350 fartøy. Etter hvalfangststoppen mellom 1987 og 1993 har det på det meste vært 34 båter i aksjon.

Skal vi se, sier Per Rolandsen i Råfisklaget. Der er han som sitter med ansvaret for salget av hvalkjøtt og kontakten med samtlige hvalfangere og kjøpere. Han teller over antall båter som leverte hvalkjøtt i 2008. I fjor var det 27 fartøyer som drev fangst, - i år (2009), - 21fartøy.

31. aug. er årets hvalfangstsesong offisielt over, men de siste ukene har det bare vært liten og sporadisk etterspørsel. Tidligere i sommer måtte til og med flere båter ligge ved land grunnet omsetningsproblemer. Men vågehvalen, er den eneste sorten norske hvalfanger driver fangst på, er det nok av. 107.00 vågehval finnes det i norske farvann, i følge Havforskningsinstituttet. Sesongen er nå forlenget til 15. september – 09. I år er det bare tatt 281 hval av årets kvote på 885.Det er den minste fangsten siden 1996 og 64 færre enn det den endte på i fjor, men mer har ikke hvakjøttkjøperne fått ut i markedet. Spesielt ikke år, da finanskrise har skapt fiskerikrise.

- I de tøffeste årene på 1980- og 1990-tallet gikk kampen ut på å bevise at man ikke drev overbeskatning av stamme. Det målet er oppnådd.
- Nå er problemet å få omsatt kvotene, sier Rolandsen i Råfiskelaget.

Det handler mye om at folk var mer vant til hvalkjøtt før.
Når en vare har vært ute av markedet i lang tid, som hvalkjøttet var, er det vankelig å få det på "bena" igjen, sier Jan Skjærvø, leder i Fiskearlaget.

...det ser ut til at hvalen druknet sier Stein Karlsen oppgitt. I år fikk han satt harpunen i 18 hval. Han kaller seg "bitt av basillen".
Under dagens vilkår kommer hvalfangsten til å holde på – muligens - 10 – 15 år. I Stein Karlsen (46) sin tid var det 6 –7 av 13 ungdommer som gikk ut i fiske. Nå er det èn hvert femte år, blant dem er det få som vil drive hvalfangst, svaret ligger i fortjenesten.

18 år gamle Odd Helge Isaksen er den første fiskerrekrutten på seks år, på Røst, og dette er hans første hvalfangstsesong. Sammen med hvalfangstveteranen Nils Jørgen Nilsen har de nettopp kommet til bake med fem hval. Men noen hvalfanger tror ikke Odd Helge at han kommer til å bli, i hvert fall ikke med egen båt.

På grunn av lav kvote og fangststopp har en hel generasjon ikke fått vært med på det her.
Det er ikke noe i veien med resursene, kommenterer Nilsen. Fra Greenpeace, sier Truls Gulowsen...

- Hvalfangsten er kun nødvendig for hvalfangerne selv, og for dem er det kun en biinntekt. I Norge er under 100 årsverk knyttet til hvalfangsten.


Hvalbåten SOUTHERN SKY forlist under en orkan ved Syd Georgia

Aftenposten, onsdag 17. april 1929

Hvalbåten SOUTHERN SKY, reservebåt i Prins Olavs havn på Syd Georgia, dro i forrige uke på fangst istedenfor SOUTHERN FLOWER, som hadde kjelesjau.
SOUTHERN SKY gikk fredag morgen fra Coal Harbour på vestsiden av Georgia. Da den ikke var kommet fram lørdag morgen, og det fredag var blåst opp en voldsom storm, og to av båtens livbøyer og en del tomkasser var observert i nærheten av "Welcome Island" lørdag ettermiddag, fryktet man at hvalbåten var gått under og alle mann om bord omkommet. De fire fangstbåter som lå i Prins Olavs havn, avseilte fra lørdag morgen alle havner på SKYs rute uten resultat.

De fire hvalbåter fortsatte så sammen med samtlige andre på Syd Georgia stasjonerte båter undersøkelsene søndag og mandag.
Hvalbåten SOUTHERN SPRAY fant i går forskjellige vrakgods som det er sannsynlig stammer fra SOUTHERN SKY.

Besetningen på denne båten av følgende 12 nordmenn:
Skytter og fører Jørgen Andersen, Sandeherad. Styrmann Hans Christffersen, Sandeherad. Maskinist Lars Sørensen, Sandeherad.
2. maskinist Arne Johnsrud, Vivestrand. Stuert Karl Abrahamsen, Sandeherad. Martos Hans Chr Pettersen, Tjølling. Matros Lauritz Mathiassen, Sem. Matros Jarl Johansen, Råde. Matros Håkon Magnussen, Tjølling. Fyrbøter Karsten Svendsen, Holteløkken, Moss. Fyrbøter Kåre Karlsen, Sandeherad. Fyrbøter Kristen Nordby, Hedrum. Dessuten er om bord en engelksmann, 3. styrmann på transportskipet SOUTHERN KING. De fleste av mannskapet er gifte.

SOUTHERN SKY hører hjemme i England, men mannskapet er forsikret efter tilsvarende regler som gjelder om bord i norske hvalbåter.

Det engelske selskapets representant i Sandefjord, A. C. Olsen, meddeler at den stormen, i hvilken SOUTHERN SKY er gått under, efterhvert øket til en fryktelig orkan og at må anses som ganske avgjort, at hvalbåten er forlist og at samtlige om bordværende er omkommet.


ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB har også medlemmer uten for Østfolds grenser

Det er sønner og døtre av tidligere hvalfanger som er medlemmer i ØHK. Derfor blir det et lite utdrag fra Fredrisstad Blad lørdag 19. sept 2009

Tekst : Gunnar Steen Iversen

Fakt om hval og hvalfangerne fra Østfold

  • Østfold Hvalfangerklubb ble dannet i 1993 og teller 220 medlemmer. Nåværende leder er Kåre Martinsen
  • På 1950-tallet var det 10.500 hvalfangere engasjert på kokerier, landstasjoner og hvalbåter.
  • 10 prosent av mannskapene kom fra østsiden av Oslofjorden.
  • Hvalfanger yrket var hardt og ofte måtte man jobbe 24 timer i strekk, spesielt om bord på hvalkokeriene hvor dyrene ble bearbeidet.
  • Opptil 50 hval ble tatt hånd om i løpet av ett døgn og dette ga 2.800 – 3.000 fot olje. – Ett fat = 157 liter –
  • Lønnsnivået for en hvalfanger lå mellom 10.000 og 15.000 kroner i året Hvalfangsten foregikk i Sørishavet og kjente steder var Sør Georgia (Falklandsøyene) og landstasjonene Grytviken, Husvik, Leith.
  • Blåhvalen kunne bli opptil 30 meter lang og veie over 100 tonn. Finnhvalen kunne bli 24 meter lang og veie 75 tonn. Knøllhvalen kunne bli 18 meter lang med en vekt på 40 tonn, mens spermhvalen (KASKELOTTEN) og seihvalen kunne bli opptil 15 meter lange med en vekt på 30 – 40 tonn.

Arne Jensen som kommer fra Utgårdkilen på Hvaler ble regnet som den ene av verdens to beste hvalskyttere. Han skjøt 8.000 hval.
Som 21 –åring dro han på hvalfangst, skytter ville han bli. Og så, - to år senere gikk "drømmen " i oppfyllelse.

-Selvsagt husker jeg den første hvalen jeg skjøt. Det var en sperm på 50 fot og 50 tonn tung, jeg må innrømme at jeg var en stolt 23-åring, minnes Jensen, som nå er 85 år. Fem sesonger var han beste skytter i isen.

-Fartøyene var viktige, jeg likte godt: TERJE 11, gjorde 19 knop, med 3.300 hestekrefter under dørken. ARNE SKONTORP og KOS 55. STAR I var også fin, i samme klasse som NORREFF var de nok de to beste båtene som har vært i isen.

Den stillferdige Arne Jensen er mer opptatt av at han fikk hekla full av makrell for noen dager siden sønna for Torbjørnskjær, på Storegrunn.

Arne husker godt at hvalskytterne på 60-tallet var så ettertraktet at de fikk særskilte tilbud fra rederne, blant dem Anders Jahre.

-28.000 fat olje representerer mine skutte 8.000 hval.

Det er en spesiell opplevelse å snakke med hvalfangerne i museet: De søker samhold i Østfold Hvalfangerklubb, i Fredrikstad mangler det ikke på profiler.
De er intense, patriotiske og ikke mint yrkesstolte mennesker som vil at den oppvoksende slekt skal få vite hva hvalfangsten betød for nasjonen etter siste verdenskrig.

I Fredrikstad kan man få den beste kunnskapen om dette ved å besøke Hvalfangermuseet i Gamlebyen, - Fredrikstad.


Oppstart har også noe med hvor hvalen befinner seg. I fjor var det god fangst på Finnmarkskysten

De fleste av båtene kommer fra Lofoten, men også en del båter fra Møre og Trøndelag deltar i fangsten.

Egen bearbeiding
Flere hvalfangere enn før bearbeider og videreselger nå sin egen fangst. Det vanligste er at fangerne leverer kjøttet til produksjonsbedrifter som skjærer kjøttet til forbrukerpakninger.

Hovedtyngden av kjøttet landes i Skrova, der det blir produsert og videresolgt. Men det fins også en del produksjon ellers i Lofoten og på Møre.
I fjor gjorde imidlertid flere fangere enn før bearbeidingen og salget selv.

Ifølge Høge Nord Alliansen ble så mye som en tredel av fjorårets hvalkjøtt produsert og solgt av fangerne selv.

Greenpeace beklager at Norge øker vågehvalkvoten
– Kvoteøkningen er en unødig provokasjon i forhold til at den internasjonale hvalfangstkommisjonen fortsatt ikke tillater kommersiell hvalfangst, sa Truls Gulowsen i Greenpeace i en pressemelding da kvoteøkningen ble kjent.
Ifølge organisasjonen bidrar hvalfangstsektoren kun med om lag 100 årsverk her i landet.
Økningen skyldes ifølge fiskeri- og kystminister Helga Pedersen (Ap) at regjeringen vil regulere bestanden.

Da årets kvote ble fastsatt i fjor, begrunnet statsråden det med at dette var et steg på veien for å få til en økosystembasert regulering av hvalfangsten.

Artikkelen er noe forkortet. Den er hentet fra Dagens Næringsliv 29. aug 2009. Skrevet av Erlend Arntsen


Hvalfangstselskapet Ørnen

Fra Moss Avis har Kolbjørn Karlsen sendt meg denne enspalte artikkelen

1905: Hvalfangstselskapet Ørnen holdt i august ekstraordinært generalforsamling for å behandle et forslag fra disponent Christen Christensen om å gi styret myndighet til å forsøke fangst i Sørishavet.
Det gikk i orden.

21. oktober samme år dro hvalfangerne sørover.
Hovedfartøyet i ekspedisjonen het ADMIRALEN, og var et lastefartøy på 2 400 tonn dw., ombygd til flytende kokeri.
Fangstfolkene kom til Falklandsøyene 13. desember og fikk tillatelse av britene til senere å drive fangst.
En måneds tid senere forsøkte de seg også ved Sør-Shetland. Overskuddet av fangsten ble 9 500 kroner, kanskje ikke det helt store utbytte.
Fra da av var Sørishavet likevel norsk fangstområde.


Eventyre Anders Jahre

Alf R. Jacobsen har skrevet: "Eventyre Anders Jahre". Boka som hjemførte 600 MILLIONER til Norge. Utgitt på: Forlaget Oktober AS, – 2008. (1. utgivelse 1982). 315 sider.

...dette er historien om Anders Jahres innsats i norsk shipping og hvalfangst, slik man kjenner den fra festtalene. Til stående applaus fra aksjonærene gikk 88-åringen fra borde etter femti år som sjef for Kosmos-konsernet. Av sin umåtelige formue hadde shippingkongen skapt seg et udødelig navn ved å gi bort til vitenskapelige og veldedige formål over 200 millioner kroner. Det var myten Anders Jahre som ble hyllet av aksjonærene i 1979. Det er ikke om myten denne boken handler. Det finnes nemlig en ukjent Anders Jahre – en hardkokt, tidligere landsviksiktet reder, som i ly av Panamas bekvemme flagg bygde opp et skjult imperium. Det er om ham resten av boken handler.
De som vil beholde de lojale undersåttenes ydmyke portrett av eneren og samfunnsmennesket Anders Jahre, - bør stoppe her.

Resten kan fortsette...

... det ukonvensjonelle møtet i New York i 1936 var et av de første steg den unge skips- og hvalfangstrederen Anders Jahre tok i arbeidet med å bygge opp et imperium i utlandet. . . .
Etter at han begynte å arbeide under andre flagg enn det norske - viste han fabelaktiv evne til å overvinne offentlig kritikk og motstand, og komme helskinnet og som regel høyt dekorert ned på alle fire...

Det var ikke problematisk å starte nye hvalfangstselskaper midt i 30-årene – i alle fall ikke under fremmed flagg.

Hvalfangsten - den norske paradenæringen og en av landets fremste valutakilder – var inne i en dyp krise. Det hadde ikke bare sammenheng med depresjonen i verdensøkonomien. Det skyltes også tvil om hvor lenge råstoffgrunnlaget – de store hvalene i Antarktis – kunne motstå det årlige angrepet fra en armada av hurtiggårende kanonbåter.

Helt siden midten av 1800-tallet og Svend Foyns dager hadde nordmenn - og vestfoldinger i særdeleshet – vært foregangsmenn i jakten på de svømmende fettbergene...
Etter århundreskiftet i Antarktis, hvor Chr. Christensen, som den første, seilte inn med ADMIRALEN – det flytende kokeri...

... opphalingsslippen med L ANCING, så VIKINGEN og KOSMOS – Jahres store verk, 1928...
... 1930/ 31 produserte KOSMOS et fat hvalolje for 33 kroner. Gjennomsnittprisen var over 60 kroner.

Året etter produserte KOSMOS II alle tiders fangstrekord under ledelse av den legendariske skytter Lars Andersen – 1979 hval, 222 224 fat olje.

Lenge har nordmenn og briter vært alene om sjansespillet under Sydpolisen – og den rekordartede fortjenesten. Som en kostelig skatt har de voktet det blodige håndverket. Å harpunere hval kan ikke hvem som helst. Det er presisjonsarbeide foreldet gjennom generasjoners målbevist arbeid til formen kunst. . . .
1930/ 31 ble det produsert 3,5 millioner fat av den illeluktende hvaloljen – til et marked for margarin, såpe og kosmetikk som knapt kan svelge tre fjerdedeler av tilbudet.
... Krakk, kriseår...

-Boka er å anbefale.

E.Le.


Ber Japan stoppe hvalfangst

EU-kommisjonen er bekymret over Japans planlagte forskningsfangst av hval i Antarktisk og ber om at den blir stanset.

NTB Publisert: 20.11.2007 - 17:53

De japanske hvalfangerne, som la ut fra havna Shimonoseki søndag, skal etter planen jakte på 935 vågehvaler, 50 finnhvaler og 50 knølhvaler i det som Japan kaller forskningsfangst.
EU-kommisjonen mener på sin side at det ikke er noen grunn til å drepe hval for å forske på den, siden data kan innsamles med ikke-dødelige midler.
– Japans avgjørelser er alarmerende siden finnhvaler og knølhvaler er klassifisert som «truet» og «sårbare» på Verdens naturvernunions rødliste for truede arter, heter det i en uttalelse fra Kommisjonen tirsdag.

Knølhvalen var på nippet til å bli utryddet da det ble innført moratorium på kommersiell hvalfangst i 1986, men bestanden har siden vokst til anslagsvis 30-40.000. Japan sier at en fangst på 500 dyr dermed er bærekraftig.

Kommisjonen mener Japan undergraver moratoriet til Den internasjonale hvalkommisjonen (IWC), som riktignok åpner for forskningsfangst. Men kritikerne mener at Japan bruker forskningen som et påskudd til å drive kommersiell fangst siden hvalkjøttet blir solgt etter at hvalene er undersøkt.
De japanske hvalfangerne blir fulgt tett av Greenpeace med skipet Esperanza og organisasjonen har lovt å gjøre alt i deres makt for å forstyrre fangsten.


Per Skaug, født 29.10.1942 i Drammen. Messegutt 1960-61.

Vi var fire kamerater: Leif Kristiansen, Sverre van der Eynden (Nubben), Magnar Sjuve og meg selv som høsten 1960 ville "ut i verden". Gjennom Salvesen i Tønsberg mønstret vi på som messe/byssegutter på Southern Harvester. Den 28. oktober tok kokeriet farvel med Husvik med retning Newcastle (South Shields) i England. Ekspedisjonen ble der fylt opp med engelskmenn, shetlendere og skotter foruten oss nordmenn.

Turen til Antarktis gikk over Atlanter’n via Aruba i Karibien for bunkring av olje etc. Der var det sol og varme, noe som vi skulle lengte mye etter de neste månedene og spesielt de hundre dagene fangsten skulle vare.

Min jobb om bord var som messegutt i "Firemens Mess" om bord på kokeriet. Vi jobbet alle 12 timers skift og var i grunn glade for det da fritid ble et problem. Det beste var å jobbe eller sove hele tiden. Spesielt husker jeg hver 14.dag da det ble servert "One Tot of Rom" til alle.

Det var fordi vi seilte under "The Queen’s Flag" og fulgte reglene for "The British Mercant Navy". Om bord var det ellers ikke adgang til alkohol blant mannskapet. Jeg husker godt "Slappen" med billig røyk (Willy Woodbine til 80 øre pakka!), sjokolade og annet snoop.Under fangssesongen var vi tre ganger inne på Syd Georgia (Leith Harbour og Grytvika) for forsyninger, reservedeler eller lignende.
Jeg har altså satt mine bein på "Øya" men det fristet ikke å tilbringe en vinter der. Vi hadde nok eventyrlysten, men det ble med tanken om eventuelt å gå i land i Cape Town ved sesongslutt. Men vi reiste hjem til Norge! Etter hvalfangsten seilte jeg riktignok en tur rundt jorda før jeg slo meg ned for godt her hjemme. Under land var jeg en mindre tur om bord i "Southern Actor", den som i dag ligger i Sandefjord.

Vi hadde den som bøyebåt under et annet navn, men jeg husker ikke hva det var. I de senere år er jeg flere ganger om bord på skytterbåten om sommer’n og fornemmer det at jeg er gammel hvalfanger (og det er stadig færre av oss!) med stolthet. Jeg besøker også Hvalfangstmuseet ofte med barn og barnebarn, som har stor glede av å høre bestefar fortelle om sine opplevelser i Sydishavet.

Fangsten av hval gikk vel sånn noenlunde bra, men ekspertene sa det var magert. Jeg husker godt lukta av hval/olje/mel og som jeg har senere erfart ved besøk ved et fermenteringsanlegg utenfor Chicago. "It smells Money!" Ingen av mannskapet ble rike på denne sesongen som altså viste seg å bli en av de siste.

Ekspedisjonen hadde en uvanlig og spesiell ekstraoppgave: Til London Zoo skulle vi ta med 50 pingviner samt en sjøelefantunge. På dekket av Harvester ble det bygget basseng og pingvinene trivdes ganske godt den første tiden på vei nordover. Over ekvator ble det nok i varmeste laget og dessverre var det bare 23 som overlevde og kunne "gå i land" i London. Sjøelefanten klarte seg bra og bor kanskje fortsatt der?

Jeg savner egne bilder fra sesongen i isen og håper kanskje noen som var med i 1960-61 har det. Det var flere av mannskapet som var fra Østfold og spesielt fra Engelsviken. Har du et ekstra bilde eller kopi mottar jeg den med glede.

Med de beste hilsener fra Messegutt Per fra Drammen!

Kaskelotten nr. 62

Kaskelotten nr. 62: Februar 2010 - 17. årgang

Årsmøte

Årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb blir avholdt tirsdag 16. mars kl. 18.00 i Lille Frederik i Gamlbebyen Fredrikstad.
Kaffe og wienerbrød serveres. Velkommen!


Etterlyser bok

Oslo Sjømanns-forenings Kulturkomité med ansvar bl.a. for innkjøp av interessante bøker til det ellers rikholdige maritime bibliotek, vil gjerne kjøpe boka til Torbjørn Ødegaard, "Østfold hvalfangernes historie". Er noen som har en bok å avse, den er utsolgt overalt.
Kontakt: Jan Erik Øverbye, tlf: 905 70 956, e-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.


Juristen som ble "pelagiker"

Tekst: Peer Møller Sandefjords Avis. Februar 1970

I karakteristisk positur *skuer han mot havet ved rådhusets hovedinngang. 27. februar var det 25 år siden han døde.

Da Anders Jahre ble utnevnt til århundrets sandefjording, var det for de aller fleste sandefjordinger et naturlig valg. Historien om hans vel 90 år lange liv inneholder en nesten uendelig rekke kapitler som har involvert tusener av mennesker. De aller fleste av dem har stått på lønningslista i en virksomhet der Jahre har trukket i trådene.

Svært mange er også blitt belønnet av donatoren Anders Jahre, ikke minst gjennom hans humanitære stiftelse. Til sammen utgjør de et stort antall mennesker som har hatt en relasjon til skipsrederen og forretningsmannen som er beæret med en *statue ved inngangen til byens rådhus.

Men det var som jurist han kom til by'n- opprinnelig fra Lasken i daværende Sandar kommune - og åpnet egen praksis. Og det varte ikke lenge før "hr.overrettssakfører Anders Jahre" presenterte seg ettertrykkelig for byens befolkning - som forretningsmann. Mange vil trolig hevde at det mest spennende og fascinerende kapittel i en biografi om Anders Jahres liv vil være perioden fra 1923 til 1928. Uten fnugg av erfaring og med oppvekst i en familie med sysselsetting på landjorda hoppet han rett inn i en næring der etternavnet Jahre var totalt ukjent.

Men før han for 79 år siden overrasket ikke bare en hel by og hele fylket - men også en hel nasjon med å bestille verdens største tankbåt og verdens største flytende hvalkokeri - i eget navn - hadde han introdusert seg også i Larvik og i Tønsberg. Historien indikerer at det sannsynligvis var den unge overrettssakførerens aller første, store taktiske manøver i en
langtidsstrategi.

Det er 90 år siden Anders Jahre begynte å praktisere som overrettsakfører i Sandefjord. Da var han 26 år gammel. Men han hadde ikke drevet lenge i sjøfartsbyen før han fattet interesse for forretningsdrift og hvalfangst.

Det ga seg konkret utslag i følgende:

  • I 1918 ble han valgt som medlem og ordfører i representantskapet til The Dominion Whaling Company
  • I 1920 gikk han i spissen for en sammenslutning av dette selskapet og de to hvalfangerselskapene A/S Odd og The South Pacific Whaling Company

Det nye selskapet fikk navnet A/S Odd og hadde en aksjekapital på 8,1 millioner kroner. Jahre satt som formann til 1923.

I 1923 deltok han i dannelsen av Hvalfangerselskapet Bass II for å drive pelagisk fangst utenfor kysten av Vest Afrika. En av byens kjente skipsredere, N. T. Nielsen-Alonso (70), var disponent i selskapet, men overlot den egentlige ledelse til styrets forman, overrettssakfører Anders Jahre (32).

1923 var året da unge Jahre begynte egen rederivirksomhet i eget navn og som personlig ansvarlig. Men han fortsatte med sin sakførerforretning og beholdt sin tittel.

"Økonomisk sett var ikke ekspedisjonen særlig vellykket", skrev magister Odd Thorson mange år senere, men siterte Sigurd Risting i "Hvalfangstens historie": "Selskapet har et større flytende kokeri, men da det ikke har noen fangstkonsesjon, har man vært henvist til å drive fangsten i åpen sjø og tilgodegjøre hvalen uten forbindelse med noen havn. Dette er for så vidt noe nytt, selv om det nu og da er praktisert i mindre stil, men det er muligens fremtidens form for hvalfangst".

Ikke rik, men...

Overrettssakføreren fra Sandefjord var ikke blitt rik av denne ekspedisjonen, men erfaringene skulle vise seg gull verd. Jahre var blant dem som hevdet at hvis pelagisk hvalfangst skulle være rasjonell og dermed mer lønnsom, måtte man få hvalen opp på dekk, fordi flensing langs skipssiden langt til havs var både tidkrevende og væravhengig. Men slett ikke alle var enige med ham, og i diskusjonen mellom talsmenn for gamle og en helt ny fangstmetode framsto Anders Jahre som en sentral "pelagiker".

Men kokeriet og de tre hvalbåtene fra Bass II-ekspedisjonen var solgt. Han var flåteløs. I januar 1925 ble det holdt konstituerende generalforsamling i Hvalfangerselskapet Globus A/S i Larvik, med Anders Jahre fra Sandefjord som sentral aktør.

Han ledet generalforsamlingen og holdt tale under middagen, der han ikke la skjul på at selskapet hadde hatt en trang fødsel. Selv hadde han hatt en meget aktiv rolle i å stable selskapet på beina.

Men nå var alt på plass. Selskapet skulle disponeres av rederiet Melsom & Melsom på Nanset, og blant de største aksjonærene, foruten Jahre, var skipsreder N. T. Nielsen-Alonso, som også ble medlem av styret, hvalfangstbestyrer Th. Sørlle samt kaptein og hvalskytter P. Sørlle. Sistnevnte hadde "patentert plan til flytende kokeri uten forbindelse med land", som det sto i aksjeinnbydelsen, og skulle lede ekspedisjonen.

Men det var flere enn Jahre, Nielsen-Alonso og Sørlle fra Sandefjord i dette selskapet. I representantskapet, der Jahre ble sittende som ordfører til 1928, hadde han også med seg grosserer Hans Sperre, som satt der like lenge.

Fint utgangspunkt

Uten at det kan dokumenteres, må det nye selskapet i Larvik ha vært det perfekte utgangspunkt for en ambisiøs overrettssakfører som gikk rundt med planer om å engasjere seg i moderne, pelagisk hvalfangst. Her var tilstrekkelig kapital skaffet til veie, her var også høy kompetanse samt teknologi til å gjennomføre introduksjonsfasen.

Det skjedde enda en ting dette året - 1925 - som ga signaler om unge Jahres framtidsbeskjeftigelse. Sammen med skipsreder Olav Ringdal kjøpte han tørrlastskipet "Balboa" - ex "Viben" - bygget i Fevik to år tidligere og eid av August F. Christensen. Dette skipet, på drøyt 2.100 tonn dødvekt, ble solgt i 1928.

Et vendepunkt

27 år gamle "Flackwell" på 12.000 tonn kom til Sandefjord fra Antwerpen en drøy måned etter generalforsamlingen, ble ombygd til kokeri med opphalingsslipp akterut ved Framnæs mek. Værksted og fikk navnet "Lancing". Nettopp "Lancing" skulle komme til å innlede et nytt kapittel i norsk hvalfangsthistorie.

Den dag "Lancing" forlater landet for å legge ut på sin første ekspedisjon, vil betegne et vendepunkt, en ny æra for den norske hvalfangst", skrev Østlands-Posten.

Pelagisk fangst

Fangsten, med fem hvalbåter, foregikk utenfor kysten av Kongo, og oljen ble levert på Vera Fabrikker i Sandefjord. Senere ble det fanget ved Syd Orknøyene og ved Syd Georgia. Overskuddet ble mindre enn forventet, på grunn av spesielle omstendigheter, men Jahre & Co kunne konstatere at opphalingslippen var kommet for å bli. Det ga optimisme og førte til at enda et hvalfangerselskap, Polaris A/S, ble dannet. Jahre, Nielsen-Alonso og Sperre inntok de samme posisjoner som i Globus A/S, og Jahres partner på sakførerkontoret i Sandefjord, Frithjof Bettum, ble selskapets revisor.

Det nye, ombygde kokeriet på 14.000 tonn fikk navnet "N. T. Nielsen-Alonso". Ekspedisjonen gikk til Rosshavet med fire hvalbåter i august 1926.

Også i Tønsberg

Dermed var den nå 35 år gamle overettssakfører Anders Jahre i aller høyeste grad engasjert i pelagisk hvalfangst. To år senere - i 1928 - ble han aktør også i nabobyen Tønsberg, der han tok
initiativet til å starte hvalfangerselskapene Antarctic A/S og Pelagos A/S med aksjekapital på henholdsvis 2,5 og 3,5 mill. kroner.

Dannelsen ble en suksess. Sentrale medarbeidere var skipsrederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe, samt direktør Carl F. Herlofson, sistnevnte ansatt som bestyrer. De ombygde kokeriene fikk navnene "Antarctic" og "Pelagos". I skorsteinen hadde de rederiflagg med blått kors på hvit bunn - og tre stjerner i krysset.

Men året 1928 skulle få enda større betydning for overrettssakføreren i Sandefjord. Ikke fordi han avsluttet sin sakførerforretning, men fordi han allerede i januar - i en alder av 36 - hadde sendt et brev til sin venn, ingeniør Chr. Fredrik Christensen i England, med følgende tekst:

"Kjære Chr. Fredrik. Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20-25.000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kapasitet og et kokeriarrangement som du finner mest fordelaktig. Hilsen Anders
P.S. Jeg skal også ha 7-8 hvalbåter, sett deg i forbindelse med Smiths' Doc. Det haster."

Verdens største

Under arbeidet med å etablere nye ekspedisjoner, hadde Jahre erfart at det var vanskelig å finne passende store dampskip for ombygging til flytende kokerier. Det var trolig da han begynte å sysle med sin kongstanke om å bygge et spesialskip.

"O. r. sakfører Jahre har kontrahert en 23.000 tons tankbåt - til levering 5. august 1929. Skibet, som blir verdens største tankbaat, skal disponeres av herr Jahre", het det i en tittel over to spalter i Sandefjords Blad 3. september. I det kortfattede stoffet kunne man lese blant annet: "Herr Jahre opplyser at det er sandsynlig at skibet vil bli anvendt som fl. kokeri i sæsongen 1929-30, men for hvis regning er ennu ikke bestemt."

Men mandag 8. oktober kunne avisa opplyse sine lesere om at Hvalfangerselskapet Kosmos A/S var konstituert. «Selskapet skal disponeres av o. r. sakfører Anders Jahre, Sandefjord. Det bemerkes at Kosmos har omtrent samme ledelse som Antarctic og Pelagos», sto det. Bare to dager senere registrerte Sandefjords befolkning at en ny forretningsbank - Privatbanken - var etablert i Sandefjord, og at overrettssakføreren hadde hatt en finger med også der.

Han hadde jern i ilden både på land og til vanns. Anders Jahre var kommet skikkelig i gang. Allikevel skulle det vise seg bare å være innledningen til et liv som sentral aktør innen hvalfangst,
shipping og næringsliv.

Dette er en notisbok fra Australia sesongen 1936

De første sidene består av opptegnelse av overtid:

  • Overtid i smia: 23-4. til 29.-4. til sammen 9 timer
  • Overtid på dekk: Valvis Bay 18 ½ time, bunkring 39 timer
  • Kjelesjau 19/7 til 7/8
  • 11/ 8 kjelesjau på ( KOS 2) 20 kr. + 8 timer
  • 24/8. kj.sjau på A-N 20 kr.
  • Overtid ble det på kjelesjau i det store og hele, men det var også en del overtid på plan
  • Søndag 28/12. på plan 15 timer
  • Nyttårsaften og –dagen (1937) 40 timer. 14/1. på plan 8 ½ time.
  • Peru-sesongen til sammen 307,25 kr. + 2 hvalbåter 40,00 blir kr. 347,25
  • Det står skrevet 1,00 kr pr. time øverst på en side hvor overtiden er ramset opp
  • Overtid på Australia og Peru-kysten til sammen 494,73

Fra "dagbok" føringen – sirlig håndskrift med penn(esplitt) og blekk

Vrengen pr. Tönsberg: Avgang den 20 – 4 – 1936. Fikk maskinskade i Nordsjöen og lå og drev et ½ dögn. Efter nogen timers arbeide, blev den nogenlunde i orden, så vi kunne gå til England, for å reparere.

Kom inn til Falmout den 24/4., det tok fire dager å få utbedret skaden. Gikk så til Gibraltar for å ta inn bunkers fra en engels tankbåt. Dit kom vi 2. mai, tok inn 7 000 tonn olje på 36 timer. Da gikk vi ut derifra den 4 – 5., og satte kurs for Las Palmas, for der lå en hvalbåt, som vi skulle ha med oss. Den fikk bunker og proviant, og vi gikk så syd over. Passerte noen døgn senere et krigsskip nede på Afrika-kysten.

Ankom Valvis Bay den 27 – 5. Der lå det mange hvalbåter i opplag, og av de skulle vi ha fem. Mannskapene ble da satt om bord i respektive hvalbåter. Det tok omtrent to døgn for å bunkre og proviantere båtene. Vi fikk også en del proviant fra land, som kom i lektere, og det var bare neger-sjauere om bord. De var utstyrt med klær i alle regnbuens farger, så det var komisk å se.

(Passerte ekvator 17. mai under en voldsom hete. Den dagen fikk vi fri på ettermiddagen, for da ble det holdt taler og forskjellig annet)

Gikk fra Walvis Bay 29. mai sammen med de seks hvalbåtene som vi skulle bruke på feltet. Passerte Cape Town 1. juni om natten. Den 4. juni passerte vi en annen by i Syd-Afrika; East London. Nå ble kursen satt for feltet på vestkysten av Australia. Sjøen var rolig, og det var stekende solskinn hver eneste dag. Den første hvalen ble skutt 9. juni omtrent midtveis i Det indiske-hav . Det var en seihval som skulle brukes til fender.

Ankom til feltet 25. juni, etter 67 døgn reise. Hvalbåtene hadde gått et stykke føre og hadde alt begynt å skyte hval – så om kvelden kom de inn med 22 hval. Nå var fangsten i full gang. De første dagene var det et urolig arbeidstempo på plan, for det var så mange nye folk der. Mange ganger kunne det se ut som at både den ene og den andre skulle falle i press-kokene, men det fikk heldig utfall – som godt var. Det var omtrent bare knøl, og den var også den feteste, de var fra 22 til 49 fot, så det ble mye av dem. Det ble også noen få finnhval, selv om de var på over 70 fot, var de så magre – så det ble mindre olje av dem. Det kunne bli kokt ut over 1.000 fat olje i døgnet, det meste var 1.460 fat. En eneste gang fikk vi bare 6 hval som ga 250 fat olje. På en dag fikk vi 40 hval, men klarte ikke å ta i mot mer enn 28, - så de andre lå til dagen etter.

Tankbåten Thorshov fra Sandefjord kom ned til oss 14. august, da fikk vi post alle mann. Seihvalen fra 9. juni ble lagt mellom oss og tankbåten for den skulle ha med oljen når vi hadde full last. Under "fisket" fikk vi voldsom slingring noen dager. Da var det farlig å være i nærheten av hvalen, for da rullet den fra borde til borde.

Hvaloljen pumpet vi over i tankbåten etter som den ble kokt ut, og på samme tid fikk vi fyringsolje fra dem. 4. september smalt det siste skuddet og dermed var sesongen på Australia kysten ferdig. Da hadde vi 60. 000 fat olje og det var solgt til DE NO FA ( De nordiske fabrikker i Fredrikstad). Vi sendte post med tankbåten da den gikk om ettermiddagen. Det ble "fisket" 1.559 hval på 70 døgn. Så gikk vi sydover igjen, og det ble sett etter hval. Vi stoppet uten for Albany ( i Australia 35 grader S ) hvor det engang hadde vært en landstasjon. Der ble hvalbåtene bunkret - og vi gikk videre igjen.

En fyrbøter på A – N - 3 ble syk og da fikk jeg den jobben til han ble frisk igjen. Jeg var om bord og fyrte i 10 døgn, på den tiden fikk jeg vite mye angående oljefyring. Der gikk vi 4 – 4, så det ble 30 vakter som fyrbøter. Det var uvær omtrent hver dag, vind og sjørøyk, slingring og mye overvann. Jeg fikk til og med sjøen over meg når jeg var på fyrdørken. Så kom jeg om bord i kokeriet igjen. Vi gikk stadig sydover og rundt Australia helt opp mot Sydney. På den strekningen ble det bare skutt noen få sperm.

Nå ble kursen satt for New Zealand, til en by som het Wellington. Der skal kjelene repareres, vi kom dit den 1. oktober.

Det kom lege om bord og undersøkte oss før vi fikk gå i land. Verksted- folkene fra land begynte å arbeide på kjelene samme dagen. Det var en stor og flott by med meget stor biltrafikk. Jeg fikk rede på at det 48 hoteller, og at de hadde hver sin bar. Det var mange skandinavere der, og en god del av dem var nordmenn – det var for øvrig folk av alle slags nasjoner; sorte, brune, gule og hvite. I alle fruktforetninger var eierne japanesere, kineserne eide vask- og stryke-foretninger.

Vi fikk 7 £ hver oss mens vi lå der. Fem mann ble påmønstret – fire nordmenn og en engelskmann - til gjengjell for de fem som ble sendt hjem med tankbåten. Det ble tatt inn proviant og en del smågriser, noen brune andre sorte. En hvalbåtmatros falt ned fra riggen og ble sendt til sykehus med ribbensbrudd, matrosen måtte bli igjen når vi stakk til sjøs. Den 17. oktober var båten reparert, og kursen ble foreløpig satt for Syd-Amerika.

Mandag 19. oktober var vi på 180 grader og dagen etterpå var det også mandag – og samme dato.

Den 2. november 1936 gikk vi oppunder en ør-liten stillehavsøy som het Pitcairn, her var det stille så vi kunne bunkre hvalbåtene. En hvalbåt gikk til land med kaptein, første styrmann, legen og sekretæren, de skulle se seg omkring. De hadde med seg et par gevær for de kunne jo ikke vite hva slags folk det var. Da de kom til bake hadde de store robåter på slep som var bemannet med folkene på øya. Meste parten var mørke, men det var også et par lyse. De hadde med seg mange kurver med frukt og forskjellige ting de hadde laget selv. Vi byttet til oss forskjellig med såpe og fyrstikker. Kvinner og menn var barbente og lettkledde, det bodde 214 mennesker på øya – de var religiøse, og det var kun en mann som røkte tobakk. Den eneste forbindelsen de hadde med den øvrige verden var at det kom en båt dit to ganger i året.

Ingen av dem arbeidet, de levde av det som gror på øya. At det i hele tatt t bodde folk der kom av at det strandet et skip dr for mange, mange år siden. Mannskapet hadde gjort mytteri og satt båten på land. Og der måtte de jo slå seg til ro for de kunne jo ikke komme derifra uten hjelp.

Om kvelden (3.11.) gikk vi ut igjen. Noen dager senere fikk vi ordre fra rederiet om å gå til Panama for å bunkre i en by som het Balboa. Nå er kursen satt for den nye ordren, men først skal vi til Galapagos, der skal hvalbåtene bunkres og bli liggende, mens vi går med kokeriet til Panama.

14. november ble en kjeletømmer gal; han hadde forsøkt å gå ut gjennom en av lukene og til sjøs. Han ble stengt inne på en av lugarene, hvor det ble holdt vakt over ham.

Ankom Galápagosøyene 16. november; ankret opp, båtene fikk olje og proviant. Kapteinen, første styrmann og et par andre ble rodd i land for å jakte. Der var gjeter på øya , men ingen ble skutt.
Gikk så ut samme dagen og ankom Balboa 20. november om kvelden etter 34 døgn reise fra New Zealand. Innseilingen var oppstukket med lysbøyer på to sider, så det var en smal renne som var flere hundre meter lang. Byen lå i selve Panama-kanalen, det passerte mange båter den dagen vil der.

Noen av oss fikk anledning til å være i land et par timer. Byen viste seg å være en forstad til selve Panama-City, og der var omtrent bare negerer der. Vi så en forretning hvor det ble solgt alt mulig, fra klær til brennevin. På begge sider av gatene grodde det store palmer og bambus. Negrene kom kjørende med trillebårer hele dagen lastet med bananer, appelsiner og kokosnøtter som vi kunne kjøpe. Det var få huser hvor det var vinduer, det var for det meste nettining for varmen skyll. Omtrent alle hadde flotte klær. I en side gate satt noen å spilte kort, og det ble de ikke nektet. Polisen spaserte på strøket, - kølla de bar på hadde en lang lærrem, samt en Browning i belte.

Var ferdig lastet dagen etter, og gikk ut om natten 21. november – med kurs for Peru. Det ble avmønstret 12 mann i Balboa, åtte av dem var syke. Det ble på mønstret to mann, en svenske og en amerikaner, men de rømte igjen om natten.

Om kvelden – den 21/ 11. ble vi innhentet av en stor passasjerbåt, den gikk forbi oss med svær fart – den het Del – Pacific.

26/ 11. passerte vi en øy som hadde et stort fyr. Samme dagen skiftet sjøen plutselig farge, og ble helt rødbrunt i flere timer, på samme tid passerte en stor tankbåt. I går fikk vi en stor "sverm" av pelikaner og ender rundt oss.

Ankomst til feltet på Peru kysten i dag 28. november, etter neste syv døgn reise fra Panama, - og fangsten er i gang. Kjølig vær, fikk 22 sperm. Ligger nå på 14 grader – 30/11. 7 finnhval. Se egen fangsttabell for desember 1936 – det er kun den som foreligger.

Videre er å lese fra dagboka til Harry Eriksen på S/S ANGLO – NORSE

...om kveldene ble det fisket flyvefisk, hai og blekksprut – for det kryr av alle slag rundt båten – på perukysten. Spermhvalen lever av blekksprut, og i dens buk var det store eksemplarer, på over 1 meter med 8 til 10 armer. På spermhvalens hode er det store merker etter sugekoppene.

Fangsten ble avsluttet 23. mars 1937 etter å ha "fisket" i 115 døgn. Største blåhval var på 82 fot, - største sperm var på 62 fot. Det ble skutt: 1.255 sperm, 67 blåhval, 71 finnhval, 9 knøl og 1 seihval. Til sammen 1.403 hval, som utgjør 42.713 fat olje.
Harry Roald Eriksen S/S ANGLO – NORSE 20/4 - 1936

M / T HAVSTEN tok hvalolja for å gå til Hamburg. Gikk fra feltet 23.mars 1937 med kurs for Panama, der skal vi gå i tørrdokk som tilhører den amerikanske marine. Kom til Balboa 28. mars – fire døgns reie fra feltet. Vi lå her i 14 døgn, hver mann fikk 35 dollar.

Gikk herifra og gjennom Panama-kanalen til Colón for å ta inn proviant. Vi brukte 7 timer gjennom kanalen, det var interessant å se dette veldige bygg-verket av de seks slusene. I de 3 første slusene gikk vi 84 fot opp og de 3 siste var de 84 fot ned igjen, slusene er 80 fot dype. Vi passerte en norsk båt og to engelske i kanalen. Kom til Colón 11. april og lå her i 6 døgn og lastet fra en norsk båt som het GEISA. Her var der svær skiptrafikk, på en dag lå det 4 norske, 5 tyske, 3 engelske og 2 amerikanske båter. Lå her i 6 døgn, avgikk så fra Colón 18. april med kurs for Curacao i Vestindia for å ta inn fyrolje.

Har nå hvalbåten A – N 2 på slep, da den har fått brent opp en fyr- gang, slepet skal gå til London. De andre hvalbåtene har gått over til Walvis Bay i Syd-Afrika. Ankom til Willemstad i Curacao 24. april etter 6 døgn reise. Har passert ekvator 4 ganger. Avgikk fra Curacao .27.april etter å ha ligget der i døgn og lastet 7. 000 tonn asfaltolje for London. Passerte vestindiaøyene St. Martin og Porto Rico (mot Atlanterhavet) dag 30. april. Går nå med 9 mils fart. 2. mai var vi ute av det tropiske farvann, går nå med 10 mils fart – har pent vær. Har nå ordre på Lands End. Passerte Asorene 10. mai om kvelden, da hadde vi to små øyer – Corvo og Fail på babord og selve Asorene på styrbord, går fremdeles med 10 mil, - i dag 12. mai. Ankom Falmouth17. mai og leverte hvalbåten til verkstedet, gikk videre samme dagen. Fikk ordre for London, losen kom om bord kl. 1830 18. mai, passerte Dover kl. 0830. Plenty båter og disig vær. Det ble 20 døgns reise fra Curacao til England. 19.mai ankom vi losseplassen som lå et stykke oppe i Themsen – kl.0400, her er det bare olje tanker å se. Det er 1 ½ time med tog inn til London. Vi gikk 7 engelske mil til en liten by som heter Standford.

I går kveld 20. mai hoppet tredje maskinisten over bord og druknet, i ettermiddag 21. mai er det forhør i land.

Var ferdig losset til middag, men ligger ute i Themsen og venter på et par mann som er til forhør. – Oljeplassen heter Chell – havnen. Gikk ut om kvelden kl.2215, 21.mai – gjorde 11,25 mil. Passerte 2 seilskuter i Nordsjøen 22. mai – går nå med 11,5 mil.

Fikk Færder fyr i sikte kl. 15 og passerte fyret 1530, kom inn til Vrengen kl. 630 hvor vi ankret opp den 24. mai 1932 - etter en tur på 13 mnd. og 4 dager.

Perufangsten i desember 1936

Perufangsten i desember 1936


Falkland Shipowners Ltd (Anton von der Lippe), Jersey

I oppbyggingen av hvalfangsten etter krigen prøvde de norske myndighetene best mulig å ta vare på næringen, og samtidig skåne hvalbestanden. I Norge og Storbritannia var det en veldig opinion mot nye ekspedisjoner, som Onassis "Olympic Challenger" og Cia Argentina de Pesca nye kokeri "Juan Peron".

Men det var også et par ekspedisjoner drevet fra Norge som fikk noe frynset anseelse i internasjonale hvalfangstkretser. Det var fangsten med de gamle kokeriene "Anglo – Norse" og "Jarama" på feltene ved Peru, Madagaskar og Fransk Congo.

Falkland Shipowners Ltd, registrert på kanaløya Jersey, var siden 1936 kontrollert av Hvalfangstselskapet Antarctic A/S, Tønsberg med Anton von der Lippe som disponentfirma. Selskapet eide i 1946 to eldre hvalbåter, "A-N 4" og "A-N 5" og kjøpte samme vår tilbake sitt gamle kokeri "Anglo-Norse" fra Ministry of War Transport for 22.500 £. Anton von der Lippe søkte først om dispensasjon fra Bemanningsloven, dvs. tillatelse til å forhyre norske hvalfangere under utenlands flagg, for antarktis-fangst med dette kokeriet sesongen 1946/ 47. I mellom tiden kom kokeriet, som i krigsårene hadde hatt navnet " Empire Norse", fra Newcastle hjem til Tønsberg i juni 1946 og ble tatt til Kaldnes mek. Verksted for reparasjoner og utrustning.

GAMMEL TØNSBERG-BÅT

ANGLO-NORSE var faktisk en gammel Tønsberg-båt , bygget i 1914 ved Palmers Co Ltd i Sunderland som damptanker MARICOPA for Wilh Wilhelmsen.

Januar 1929 ble skipet solgt til Angl-Norse Co. Ltd A/S i Tønsberg for 70.000 £ . Ved Götaverken I Gøteborg ble det bygget om til hvalkokeriet ANGLO-NORSE , med kapasitet på 60.000 fat. Det var således av de mindre kokeriene og hadde heller ikke akterslipp.

Angl-Norse-selskapet var opprinnelig stiftet i november 1927 av skipsreder H M Wrangell i Haugesund med interessenten bak Tønsbrg Hval og britisk kapital. Det var først tanken å fange utenfor Ecuador på lisens som Tønsberg Hval hadde fått, men ekspedisjonen satset i stedet ved South Sandwich Island. Fangsten kom i gang allerede sesongen 1927/ 28, først med det gamle kokeriet REY ALFONSO, som var omdøpt ANGLO-NORSE. I 1929 ble Angl-Norse omorganisert, under Wrangels ledelse. Et nytt selskap med samme eierstruktur; Falkland Shipowners Ltd, ble registrert i London og kjøpte MARICOPA, som ble bygget om til nye ANGLO-NORSE, og hvalbåtene "A-N 1" – "4" .

Et datterselskap ble registrert på Jersey som Falkland Whaling Co Ltd. og overtok gamle ANGLO – NORSE, nå under navnet POLAR CHIEF. Samtidig ble et tredje selskap etablert i Port Standly på Falklandsøyene, Anglo – Norse Co Ltd, som sto for selve fangsten med materiell leiet fra Falkland Shipowners.

Hans Borge i Tønsberg var disponent for ekspedisjonen. Etter sin første sesong ble det forbedret, og til sesongen 1930/ 31 hadde kokeriet de to første Kværner-apparatene om bord. Men tross godt resultat ble det rammet av sammenbruddet på hvaloljemarkedet, og ANGLO – NORSE ble liggende i opplag.

I 1936 ble aksjene i selskapet overtatt av Hvalfangerselskapet Antartic A/S i Tønsberg. ANGLO – NORSE ble nå bygget i Rotterdam og fikk akterslipp, og høsten 1936 gikk det til Peru og fanget spermhval.

Våren 1937 var tankmarkedet blitt så bra at det var mest lønnsomt å sette skipet i tankfart, inntil det høsten 1939 ble rekvirert av Ministry of War Transport, disponert av Chr Salvesen & Co under navnet EMPIRE NORSE. Også gamle POLAR CHIEF ble satt i tankfart - og på samme måte overtatt av britiske myndigheter i 1939 som EMPIRE CHIEF. Etter krigen ble det overtatt av Salvesen og kom tilbake til Tønsberg som transportskipet POLAR CHIEF.

SPERMACET WHALING CO LTD

Sommeren 1946 lå gamle ANGLO-NORSE således i Tønsberg for å sttes i stand til hvalfangst etter ni år i tankfart. På denne tid fikk Anton von der Lippe forespørsel fra Anders Jahre om å leie ut kokeriet til et nystiftet amerikansk selskap, SPERMACET WHALING CO LTD, Panama. Bak dette selskapet sto bl. a. det amerikanske firmaet The Wener G Smith co i Archer Daniels Midland – konsernet, som selv var avtaker av sperm – og hvalolje. Anders J var agent for SPERMACET WHALING.

... først 14.april 1947 kom ekspedisjonen seg av gårde fra Tønsberg, med kaptein Hjalmar Christensen , Nøtterøy, som bestyrer. Inklusiv hvalbåtmann-skapene var 261 mann forhyret med ekspedisjonen. Fangsten startet i Hum-boldtstrømmen / Peru i mai/ juni. Det ble opparbeidet 92.000 fat spermolje fra mai 1947 til januar 1948. Produksjonen ble losset i New York - videre kurs til Kaldnes for overhaling. Neste sesong 3. juli –48 utenfor Peru – lossing mars 1949 i New York. Høsten –48 ble kokeriet RONALD kjøpt og bygget opp som JARAMA ( Jahre/ Panama).

Fra boka til Dag Bakka Jr.


Antall besøkende på vår nettside – www.hvalfangerklubben.net

Siden 9. juni 2003 har vi hatt målinger av antall besøkende på vår nettside. Dette måles som "unike besøkende" slik at om du besøker nettsiden flere ganger samme dag blir du bare telt som én.
Programmet som teller antall besøkende gir oss statistikk pr. dag, uke og måned. Fra juni 2003 og frem til i dag har vi hatt 23.486 unike besøkende.

Antall besøkende

Kaskelotten nr. 64

Kaskelotten nr. 64: August 2010 - 17. årgang

En norsk hvalfangstferd 1843 -1846

Konservator Thomas Hauge ved Norsk Sjøfartsmuseum var nysskjærig og åpnet en pakke i grått seilduksomslag og fant et merkelig kodet dokument om den første norske hvalfangsekspedisjon på vei til Sydishavet; og det var:

Captain Crawfurds Dagbok

Innledning av den 296 tykke boka, - utgitt 1953.
Når en er oppmerksom på hvilken posisjon norsk hvalfangst og norske hvalfangere har ute i verden i dag (1953), er det underlig å tenke på, for at omtrent hundre år siden var det umulig å oppdrive kyndig norsk mannskap til en påtenkt hvalfangstferd.

Den første norske ekspedisjon som var rustet for pelagisk fangst, seilte ut fra Arendal ved juletider 1843 med norsk kaptein og hovedsakelig norsk mannskap. Men, fangstmenn - hadde man vært nødt til å forhyre i Frankrike. En fransk kaptein skulle være deres sjef.

Både den norske og den franske kaptein hadde fått nøyaktig skriftlig instruks om forholdet dem i mellom. Det var ikke lenge før en viss friksjon begynte å gjøre seg gjeldene.
Snart slo uvennskapet ut i lys lue. Kaptein Crawfurd (= norsk) førte først sin journal med vanlige norske bokstaver, i dag august 2010 er det 10 familier med det etternavnet her i landet (red. anmerkning, ELe).

Men da uvennskapet begynte, gikk han over til gotisk, for at ingen av de fremmede skulle forstå hva han skrev. Snart var heller ikke det betryggende, og det begynner å dukke opp noen underlige tegn som har vist seg å være en kode, bygget på tegn i Pittmans stenografisystem. Dette systemet var ganske nytt den gangen. Det blir mer og mer av disse tegnene ut gjennom dagboka. Det er greit å forstå at det er den franske kapteinen Holmer som omtales i disse "stenogrammene".

Det må sies at ved et rent tilfelle lykkes det å få disse tegnene tydet. En av damene på den Britiske Ambassade i Oslo, måtte gi opp. En engelsk stenograf med 30 års opphold i Norge, måtte gi opp. Flere andre, måtte gi opp. Utenriksdepartementets chifferkontor, - måtte også gi opp.

Rent tilfeldig fikk Tomas Hauge god hjelp av løytnant Kåre Grimsrud i Luftforsvarets Overkommando, han klarte dette på rekordtid!
Boken ble trykket i 1953 med støtte av Ole Schrøder, Oslo og Anders Jahre fra Sandefjord.

Dagbog:
holden ombord i Skipet "17de Mai" af Arendal, paa en reise til Kamtschatka & Sydhavet paa Hvalfiskerie i Aaret 1844.
...dette blir ikke enkelt, dere får være overbærende med redaktøren i KASKELTTEN og hans "oversettelse ".

Den 21. desember 1883 seilte fra Arendal med vinden SW løy Bris.
Besetningen besto da av i alt 24 mann, Capteinerne i beregnede , av mannskapet var det ikke mer enn 2 fullbefarende matroser, - de øvrige besto av Jundmænd og Drenge". Vi skal anløpe Havre Rehd for å få styrmenn og skyttere samt skipslege. Ellers var skuta proviantert for to år!

22. og 23. desember storm, var nødsaget til å søke nødhavn i Ny Hellesund da det var farlig å seile så nær kysten på denne årstid. Flesteparten av mannskapet var sjøsyke og slett ikke verd å ha om bord.
Slik var været til 5. januar 1844, vi kunne seile kl. 1100. Den 9. kl. 0900 fikk vi Gallopper i sikte, storm regn i 3 dager. Den 10. fikk vi los om bord fra Portsmouth og ankret opp på Motherbank . kl. 1600. Om morgenen da det ble lyst reiste jeg og Capt. Holmer = fransk, i land for å kjøpe og bestille det vi ikke fikk i Arendal bla. To kobber kjølere og to kobber pumper.

Den 12. dro Capt. Holmer til Havere de Grace for å hente resten av mannskapet. Det ble tumulter da noen av mannskapet måtte smugles ut av Frankrike; Skiplegen og 3. styrmann ble arrestert og ført til bake til Frankrike. Men 1. styrmann hadde de fått smuglet ut på et vis.
Legen kom om bord mandag 22. januar . Saker og ting kom om bord.

TORSDAG 25. Vinden NNV, lav bris, Br. 50 gr. 13´ Long. 1 gr. 46´ Vest.
FREDAG 26. …… MANDAG 29. Det forberedes å få harpunert Spermhval mellom Madeira og Azorene.
FREDAG 2. (febr) Utstyret og båtene er klarerte, hvis noe skulde dukke opp. Disse båtene ( 3 stk.) 26 Fod dansk lange og 5 fot – 4 tomme brede, de er bygget av Cedertrærplanker ca. ½ tomme tykke, bemannet med fem til å ro og en Fiskestyrmand so styrer båten med en åre som er 18 fot lang.

Til hver båt hører 2 – 3 harpunliner på ca. 250 – 300 favner. sammen spleisede og oppkveilet i en balje. 5 harpuner med tilhørende harpunpåler
7 fot lange, 3 lanser, lansepåler 7 fot lange, ...

TORSDAG 8. Passerte mellom Isle Sol og St. Antonio – de to nordligste
af de Cap Verdiske Øer men så ingen av dem da det var temmelig disig luft.

LØRDAG 10. Satte båtene på vannet for å excersere Folkene da vi hadde nesten stille. En av de tre båtene fikk tatt tre stim blakfisk etter to timers roing. Foruten spekket fikk vi også ferskt kjøtt. Kjøttet langs ryggen ble tillaget og smakte som biff. Ellers er hjernen, hjertet, leveren, samt nyrene meget gode. Kokte ut 5 tønner tran av spekket på BLAKFISKENE (Hva er blakfisk?)
FREDAG 16. (febr.) Vinden løyet, små regnbyger.

Havde saaledes passert Linjen med Bris. Da de fleste av det norske mannskapet ikke hadde krysset "lina" tidligere ble de gitt fridag – for at holde sig lystige med Dans og Musikk.
SØNDAG 3. mars ….. diverse observasjoner, vær og kompass, misvisning.

Vinden frisk med byger NNV. Fikk en stor byge kl.1400 VNV. Splittede store bramseil. Tok 2 rev i mersseil. Klyver, mesan & storseil fast. Senere dreide vinden mer sydlig; regn og Lyild . . .
Vi praier andre seilskuter fra tid til annen for å få en prat og høre hva de har fått av hval.
Kastet en flaskepost med skutas navn og posisjon – på fransk, engelsk og norsk.

TORSDAG 7. Det ble ropt fra utkikken i masta: There she breaks! Det ble antatt at det var et par finbacks (finnhval) – været var ei heller godt. Fisket og fanget Solfisk 5 ft lang og 4,5 fot bred – 1,5 fot tykk. Det indre av fisken smakte som hummer. Oljen av leveren smøres på stive ledd – meget verdifullt.

SØNDAG 17. Mange finnhval, umulig å få de – er meget sky. 20. Passerte Falklandsøyene. 30. mars var de faktisk på 57 grade syd, 75 gr.V. Her forekommer det snø. Det tydelig at de skal rundt "Hornet" , men må styre godt gått unna land.

Langfredag 5. mars Det ble fanget en Albatros.

Påskeaften 6. 1844: Capt. Holmer var tydelig beruset (overlastet af stærke Sager). Han kommer ned til et veldekket bord hvor andre har ventet på ham.
Drittsinne og et sterkt ordbruk – dekketøy blir slengt "skott i mellom". Han for svant ut – kom senere tilbake og brant opp noen dokumenter og lukkede Døren til sit Kammer. Da hørte vi at han lader sine pistoler. De ble ikke brukt.

Fra mandag 2. påskedag er dagboken skrevet med gotiske bokstaver. I Valparaiso i Chile på Norsk / Svensk Kosulatet – ville det være en mulighet å bli kvitt Capt. Holmer. - Capt. Crawfurd: Har alle muligheter og Haab at Reisen uden ham skal gaae lige saalykkeligt.

Tirsdag 30. mai Holmer er så grei som en kan ønske, han har ikke smakt alkohol på lenge, - men i dag, 31.mai – begynner han vist igjen …….

MANDAG 5. aug. For å være i denne "farten" (hvalfanger) må en har rikelig med tålmodighet . Sommeren går og vi blir nødt til å finne andre fangst-plasser, provianten minker også, - og vi får ingen olje om bord. …
… vi har sett flere finnhvaler, men ingen retthvaler... Det er som flere kapteiner har sagt meg; at hvalfangsten er en levevei som ingen burde velge, med mindre de var tvunget till det.
Jeg gruer hver gang jeg tenker på at vi har 20 mnd. igjen at flakke rundt på havet med mennesker jeg dels forakter og dels ikke kan prate med.

ONSDAG 14. Tar opp en død flytende hval – antagelig bare noen dager gammel. Når de begynte å hive på den – eksploderte den – gøre og lukt overalt . Brænderiet blev Fyrt opp ( kokeriet, - kjelene) og det ble 50 tønner olje. Det ble mer "fersk" hval – som de jaget selv. Det tok 3 –4 dager å få kokt opp en hval, spekket måtte legges i kjelene etter hvert som de skar/ flenset, dette ga omtrent 100 tønner Tran (olje), begrepet olje tran går om hverandre. Kjøttet ble dumpet, - noe ble brukt til mat om bord. Holmer er daglig full.

TORSDAG 21. sept. … nå hadde de nådd fram til Hawaii . Angående Honolulu, da var dette en utmerket hav – dannet av koraler. Her var også to store kjølhalingsplasser for seilskuter, store magasiner for oppbevaring av Ladningene gods/ last – et transitt lager. Politilovene er strenge, og politi finnes i mengder. Sjappene måtte forlates av sjøfolk innen kl.2030, da var ikke politi nådige viss noen ble funnet etter den tid. Lovene med desertering var meget streng, de ble puttet inn til det ga seg en anledning med et annet skip slik at vedkommende kom seg videre. Rettssaker er unnagjort straks en forklaring var gitt. Juryen er suveren.

TORSDAG 25, desember Passerer Cape Horn – på vei til hjem. De hadde vært innom Chile, Hawaii, - og helt opp til Kamtsjatra / Petropavlovk USSR.

Men å få regnet ut hvor mange tønner med olje eller hvor mange hval som ble tatt er nok ikke enkelt å få til - det vil stå ubesvart.
At den franske skipper Holmer var et "ødeleggende" kasus om bord er det ingen tvil om.

Skipsreder Chr. Stephansen i Arendal sendte 17de MAI til Amerika sist i mai måned 1847 med emigranter.


Synd at hvalfangsten tok slutt som den gjorde

Hentet fra Fredriksstad Blad onsdag 20. desember 1978

Elias Arvesen minnes gamle dager på hvalfangst i Sydisen

Hva var det som fikk en 16-åring til å dra på hvalfangtst?
Jo, det skal jeg fortelle.

Naboer og kamerater kom hjem fra hvalfangsten brune og fine, de røykte Lucky Strike og hadde med silkestrømper til pikene. Dette var hoved grunnen til at jeg reiste til Durban og mønstret på Abraham Larsens hvalbåter i slutten av 40-årene, smiler Elias Arvesen i Lervik.

Jeg mønster på som matros, minnes Arvesen, - selv om jeg var i byssa på den første turen. Livet på hvalbåten var nok mye annerledes enn det var om bord på koka. Vi måtte stå på døgnet rundt. Når vi jaktet ble det ikke mye søvn på den enkelte, jeg var engang på dekket 56 timer uten søvn. Mot slutten av denne perioden kan en si at det gikk på stumpene løs. Det var ikke mulig å kle av seg for å krype til køys. Nei, vi måtte pent nok sove med klærne på. For hvis det ble observert hval, var det bare å tørne ut. Med dagens ( 1978) arbeidsmiljølov ville nok hvalfangsten i dag vært en umulighet. Vi hadde til tider ikke tid til å tenke. Samtidig måtte vi passe oss nesten for alt mulig. Det var nemlig ingen som passet på deg.
Røfft liv?

Det kan en trygt vel trygt si. Det var en rekke av oss som likevel trivdes i dette yrket.

Og det er vel like mange som beklager at det ble slutt så fort og på den måten det sluttet på.
Men det var lite eller ingenting mannskapet hadde å si i den anledning. Dessuten ble det nesten slutt på hvalen, slik at det hele låste seg selv mot slutten. Men jeg er glad for at jeg har opplevd det, og jeg ville ikke vært det foruten.

Dramatisk for en 16-åring?
Det kan man godt si. Ungdommelige sinn mottar inntrykkene mye sterkere enn voksne mennesker.
Jeg husker at hvalskytteren på den båten jeg var på, ble drept mens han arbeidet. Det satte dype spor i en ungdom, men ikke verre enn at jeg kom over det også.

Vi fikk fra tid til annen nye folk om bord. Det vil si det var folk i fra koka som trengte miljøforandring. De som lengtet hjem og som hadde vanskeligheter med å finne seg til rette om bord. De fikk oppdrag på hvalbåten som med sitt intense arbeid fikk dem til å glemme problemer eller lengsel hjem. Det var nok verdifullt for dem, - også for oss andre for den saks skyld.
Vi lærte virkelig å kjenne hverandre etter en sesong i isen. Vi gikk mer eller mindre opp på hverandre uten at det gikk på livet løs. Gikk man vakt med en og samme person døgn etter døgn, ble det tilslutt vanskelig å finne noe å snakke om. Det ble da til at man snakket om familien hjemme.

Under slike samtaler kunne det komme fram mye rart som en selv kunne ta lærdom av.
Hvalbåtene hadde fast stasjon i Durban, hvalbåtmannskapene kunne likevel komme seg hjem med koka. De første årene dro også Arvesen hjem, men etter hvert bosatte han seg i Durban hvor han bodde i 10 år, så lenge hvalfangsten varte.

Hadde du noen motforestillinger om selve fangsten?
Nei, jeg kan ikke si det. Riktignok var det en del regler vi forsøkte å leve etter. Det var hvalskytteren som kom inn i bildet i denne forbindelse. I løpet av det sekundet hvalen så vidt var synlig i vannskorpa måtte han kunne bedømme størrelsen.
Vi hadde et minste mål å forholde oss til. Det samme gjaldt mor med unge. De lot vi gå. Hvis vi ved en misforståelse likevel skjøt en mor med hvalunge, fikk vi ingenting for den. Det var bortimot dødssynd å skyte mor med hvalunge.

Hadde hvalen noen som helst sjanse?
Nei, den hadde vel ikke det. Men det var forhold vi ikke tenkte så mye på.
Det dreide seg om jakt og vi var vel alle bitt av jaktbasillen i den forbindelse. For jakt var det absolutt.

Konkurranse mellom hvalbåtene?
Bevares. Det kunne til tider gå temmelig hardt for seg. Vi kunne komme oppi en stim av hval. Båtene fra de forskjellige rederiene skjøt da annen hver gang.

Hvis man skjøt samme hvalen?
Da avgjorde den som hadde den sterkeste vinsjen. De fikk "fisken" inn til skutesiden for så å kappe linen til konkurrenten. Jo, dette var krig på kniven.

Mange skader?
Det var det nok. Vi hadde blant annet en del arbeidsoppgaver om bord som, jeg hadde nær sagt, var vanskelige.
Det var ikke mange som hadde fingrene like hele når de kom hjem til Norge. Forholdet var det at etter at hvalen var skutt, begynte den å dra selvfølgelig. Da var det viktig å holde linen såpass slakk at ikke spleisen i tauverket røk. Dette gjorde man ved stadig å bevege linen.
Hvis vi da ikke fulgte godt med og passet seg så ikke fingrene kom for langt med linen, ble fingertuppene temmelig raskt borte. Noen sto og arbeidet med votter og de merket ikke noen ting før votten ble blodig.

En annen ting var taukveilene i den såkalte bingen. Hvis man ble sittende fast der når man dro fra vinsjen. Ble man ikke særlig eldre.
Etter hvert som utstyret ble bedre og båtene gikk raskere fikk hvalen stadig færre sjanser til å overleve.
Det var nok denne utviklingen som for alvor satte fart i slutten for norsk hvalfangst.

Tor Braarud Jensen, FB.


Hvor kom de første beboerne på Pitcairn kom fra?

Man tror at øya har vært befolket for så lenge som for 3500 år siden. Arkeologene mener også at et det mellom det 12. og 15. århundre var en polynesisk befolking på både Pitcairn og atollen Henderson.
I perioder har øyene vært ubefolket, og det var de nok også da den spanske oppdagelsesreisende de Quiros, var innom Henderson i 1606. Den første europeer til oppdage selve Pitcairn var den brittiske marineoffiseren Philip Carteret i 1767, og øya fikk sitt navn etter han som fikk øye på den vulkanske flekken. I 1787 seilte HMS Bounty fra England til Stillehavet for å finne brødfrukttrær som de kunne bringe tilbake til Karibien, for å skaffe billig mat til slavene som arbeidet på sukkerrørmarkene der. Bounty oppholdt seg på Tahiti i seks måneder, og tre uker etter at de satte kurs mot Europa gjorde Fletcher Christian og en del av mannskapet mytteri.

Kaptein Bligh og 18 av hans trofaste ble satt i den åpne lettbåten, og de klarte etter masse strabaser å nå helt fram til Indonesia. Mytteristene seilte tilbake til Tahiti og plukket opp tolv av de damene de hadde funnet så vennligsinnete der, pluss seks innfødte menn og et barn. Noen av mytteristene valgte å bli på Tahiti, mens de åtte andre pluss Fletcher Christian seilte av gårde for å finne et sted å gjemme seg, for ikke å møte galgen i England. De fant Pitcairn, satte fyr på skipet og bosatte seg på land. Det gikk ikke særlig bra, det ble krangel og elendighet, og i 1794 var alle de polynesiske mennene og fem av mytteristene døde, inkludert Fletcher Christian. 1808 ble den lille kolonien oppdaget av hvalfangere, og da var det bare John Adams igjen, pluss 10 kvinner og 23 barn. I 1831 fryktet den engelske regjeringen at øya ville bli overbefolket og flyttet dem alle til Tahiti. Det gikk heller ikke bra, ti av de, døde ganske snart av sykdommer de ikke hadde motstandskraft for, og innen et år var de 65 overlevende tilbake på Pitcairn. Øya ble en engelsk koloni i 1838, men i 1956 ble hele befolkningen, da på 94 flyttet til den tidligere australske fangeøya Norfolk. To år seinere returnerte 16 av dem til Pitcairn, og flere fulgte etter. Rett før den andre verdenskrig var befolkningen på Pitcairn blitt til 223, men så startet folk å flytte til New Zealand. Ikke på grunn av frykt for overbefolkning, men fordi man var på jakt etter bedre muligheter.

I dag bor det rundt 50 mennesker på Pitcairn, og isolasjonen er fortsatt stor. Det går ingen ruteskip til øyene, det er nesten bare seilbåter og cruisefartøy som stikker innom - for å besøke øya som er blitt så kjent etter filmene om mytteriet på Bounty.


SOUTHERN ACTOR på besøk til Fredrikstad

Dette blir sendt ut til skolene i Fredrikstad:

Fra 22. – 26. september får Fredrikstad besøk av hvalbåten SOUTHERN ACTOR som er en del av Sandefjord Museene.
Hvalbåten reiser rundt i kystnærestrøk for at historien om en industriell del av vårt samfunn ikke skal glemmes.

For Fredrikstad betydde hvalfangsten svært mye; DE NO FA ble bygd opp for å herde hvalfettet, - som igjen ble brukt til matfett, - således BORGAR margarinfabrikk.
Hvalbåter ble bygd på Fredriksstad mek. Verksted.

Glomma - og Sarpsborg mek. Verksteder hadde vedlikehold av svært mange hvalbåter fram til 1968.
Da var det slutt med norsk hvalfangst i Sydishavet – Antarktisk.

Det var flere hundre mann fra omlandet til Fredrikstad, for ikke å si hele Østfold som dro ut på hvalfangst år etter år.
Fra Kråkerøy, Fredrikstad, Onsøy og Saltnes var det flere hvalskytter som var med – år etter år.

Østfold Hvalfangerklubb vil herved invitere skolebarn til omvisning på hvalbåten, her blir det tidligere hvalfangere fra distriktet som vil ta med puljer rundt på båten som kan fortelle om livet om bord.

Det vil bli vist film i Hvalfangermuseet i Gamlebyen, her kan en studere modeller av hvalkokeriet THORSHØVDI , hvalbåter og redskaper som ble brukt. Masse fotografier kan studeres.
Tidligere hvalfangere tar seg av omvisningen.

Det vil bli åpen båt og museum for skoleklasser (fra 4. og oppover),
TORSDAG 23. og FREDAG 24. SEPTEMBER .

Vi organiserer det hele på disse to dagene, - sammen med lærerne.

V E L K O M M E N!


Syd Georgia-hvalfanger: invasjonen i Normandie
Norvald Fuglestrand dro på hvalfangst som 22 åring i 1949.
Denne artikkelen skrevet av Norvald sto i SYD GEORGIA TIDENE nr. 5 - 2009.

D-dagen, 6. juni 1944 – for 65 år siden – står som et gjennombrudd i krigshistorien.
Invasjonen ble regnet som suksess, men minnet om innsatsen og ofrene vil alltid være risset inn i vår historie.
Nærmere 60 000 ble landsatt på de fem landgangstrendene. På forhånd ble det regnet med store tap, og det skulle vise seg at ikke mindre enn 10 000 allierte soldater falt på selve D-dagen.

På Syd Georgia traff jeg mange som hadde vært med i krigen og kunne fortelle om den tragedier. Noen hadde nervepirrende opplevelser fra de mange torpederinger av norske tankskip. Andre hadde vært med MTB-raid over til Vestlandet. En hadde vært kommandosoldat og ville helst ikke snakke om sine opplevelser på vestfronten. Mens en annen betrodde meg at det verste var å ligge i dagevis i telt og vente på ordre om å gå til angrep på fiendens styrker.
Det tok som kjent 11 måneder fra D-dagen til krigens slutt.

Av hyggelige opplevelser som hvalfangerne kunne fortelle om var den 3. august 1942, da kong Haakons 70-års dag ble feiret. 5 000 nordmenn var samlet i Hyde Park og Albert Hall.
To av dem, Paulus Vik og Einar Kløvstad, hadde vært sjåfører for kong Haakon og statsminister Johan Nygaardsvold. Men de fleste måtte gjennomgå hard trening for å ruste til kamp.

I 2004 var det en stor internasjonal 60-års markering av D-dagen i Normandi. Kongeskipet NORGE og kong Harald var der, samt flere krigsveteraner fra begge sider av Atlanterhavet. Men også noen pårørende av de falne dro med M/S NORDSTJERNEN til Caen for å delta. Det eneste skip som gikk tapt i sjøslaget i den Engelske Kanal var den norske jageren SVENNER som ble truffet an en tysk torpedo. Den brakk i to og akterenden rakte høyt over vannet, og dannet en V som i om lag 20 minutter sto som et seierstegn mot himmelen før fartøyet veltet og sank i kanalen. Av en besetning på 230, mistet 33 livet. Blant dem var Harald Aagård Hansen Aas fra Nøtterøy. Han hadde overvitret på Syd Georgia i 1938 og 1939, han gledet seg til å komme hjem til familien og nytt hus, - som han hadde spart penger til på ØYA. Men slik gikk det ikke. Tyskerne hadde invadert Norge og den store hvalflåten, med unntak av noen skip som ble overfalt av tyske marineskip på hjemtur fra feltet, ble beordret til Storbritannia. Harald tjenestegjorde i marinen og var kvartetermester på jageren SVENNER.

Sønnen Hans Olaf Aas, som var med på turen til Normandie, var bare sju år da pappaen i 1937 dro til Syd Georgia.
NORDSTJERNEN stoppet på hjemveien i den posisjon hvor SVENNER gikk ned. Her ledet marineprest Terje Løvstad en minnehøytidlighet hvor Hans Olaf Aas fra Nøtterøy fikk hedre sin far, Harald Aagård Hansen Aas og alle de andre som forsvant med skipet, - ved å kaste en krans på havet.

Hans Olaf har fortalt meg om de mange inntrykk som sitter igjen etter reisen og fremhever spesielt hva en av de overlevende fra SVENNER, tidligere fenrik Monrad Mosberg, fortalte om dramatiske timer før forliset.
Gunnar Sønsterby (Kjakan eller nr. 24) og krigseileren Ingwald Wahl fortalte også om krigenes gru og folks traumer i ettrekant. For familier som håpet å se sine kjære igjen i 1945 var det både sorger og gleder.

For Hans Olaf, moren, og tre søsken var det det verste at ikke pappa kom hjem, særlig når andre sjøfolk kom hjem og deres barn fikk bananer og gotterier.
Om turen til Normandie må jeg, tross alt si at det ble et uforglemmelig minne, avslutter Hans Olaf Aas.

Norvald Fuglestrand har et lite hjertesukk og PS

Det viser seg dessverre at mange av hvalfangerne ikke har gitt sine barn dokumentasjon på hvilke ekspedisjoner og båter de var på. Dessuten hører vi stadig at mange bebreider seg selv for ikke å ha spurt sine fedre eller andre om opplysninger mens de levde.
Når de er borte, og det som eventuelt ligger igjen av bilder, er ikke lett å finne ut av. Det kan jo være en påminnelse til oss som har vært ute, at vi tekster bilder, som måtte ligge i konvolutter og album – mens vi lever.

For ingen kjenner dagen før solen går ned.

Dette kan være et apropos til så mangt, - ta av litt tid å få en prat med "avkommet", eller - kanskje barnebarna ville være mer lydhøre? ELe.


Historie

Man er ikke sikre på hvor de første beboerne på Pitcairn kom fra, men man tror at de har vært befolket for så lenge som for 3500 år siden. Arkeologene mener også at et det mellom det 12. og 15. århundre var en polynesisk befolking på både Pitcairn og atollen Henderson. I perioder har øyene vært ubefolket, og det var de nok også da den spanske oppdagelsesreisende de Quiros, var innom Henderson i 1606. Den første europeer til oppdage selve Pitcairn var den brittiske marineoffiseren Philip Carteret i 1767, og øya fikk sitt navn etter han som fikk øye på den vulkanske flekken.

I 1787 seilte HMS Bounty fra England til Stillehavet for å finne brødfrukttrær som de kunne bringe tilbake til Karibien, for å skaffe billig mat til slavene som arbeidet på sukkerrørmarkene der. Bounty oppholdt seg på Tahiti i seks måneder, og tre uker etter at de satte kurs mot Europa gjorde Fletcher Christian og en del av mannskapet mytteri. Kaptein Bligh og 18 av hans trofaste ble satt i den åpne lettbåten, og de klarte etter masse strabaser å nå helt fram til Indonesia.

Mytteristene seilte tilbake til Tahiti og plukket opp tolv av de damene de hadde funnet så vennligsinnete der, pluss seks innfødte menn og et barn. Noen av mytteristene valgte å bli på Tahiti, mens de åtte andre pluss Fletcher Christian seilte av gårde for å finne et sted å gjemme seg, for ikke å møte galgen i England. De fant Pitcairn, satte fyr på skipet og bosatte seg på land. Det gikk ikke særlig bra, det ble krangel og elendighet, og i 1794 var alle de polynesiske mennene og fem av mytteristene døde, inkludert Fletcher Christian.

1808 ble den lille kolonien oppdaget av hvalfangere, og da var det bare John Adams igjen, pluss 10 kvinner og 23 barn. I 1831 fryktet den engelske regjeringen at øya ville bli overbefolket og flyttet dem alle til Tahiti. Det gikk heller ikke bra, ti av de, døde ganske snart av sykdommer de ikke hadde motstandskraft for, og innen et år var de 65 overlevende tilbake på Pitcairn. Øya ble en engelsk koloni i 1838, men i 1956 ble hele befolkningen, da på 94 flyttet til den tidligere australske fangeøya Norfolk. To år seinere returnerte 16 av dem til Pitcairn, og flere fulgte etter.

Rett før den andre verdenskrig var befolkningen på Pitcairn blitt til 223, men så startet folk å flytte til New Zealand. Ikke på grunn av frykt for overbefolkning, men fordi man var på jakt etter bedre muligheter. I dag bor det rundt 50 mennesker på Pitcairn, og isolasjonen er fortsatt stor. Det går ingen ruteskip til øyene, det er nesten bare seilbåter og cruisefartøy som stikker innom - for å besøke øya som er blitt så kjent etter filmene om mytteriet på Bounty.

Kaskelotten nr. 65

Kaskelotten nr. 65: November 2010 - 17. årgang

Hjertelig takk til Arne Osmundsvaag - Flybåten

ØHK vil sende en hjertelig takk til Arne Osmundsvaag, - Flybåten.
ØSTFOL–hvalfangerne ble tatt med båt fra Engelsviken til Tønsberg, videre med buss til Sandefjord – til kr. 150 ,- Dette må kalles snill pris, og det var det Osmundsvaag lovet, og han holdt det til tross for at noen uteble.

Det ble nok skuffende for selskapet at enkelte bare uteble.

Det går ann å ta en tur med FLYBÅTEN bare til Tønsberg og BOLÆRNE, som en fin og trivelig dagstur.Tenk på det til våren / sommeren.


SOUTHERN ACTOR var på besøk

Østfold Hvalfangerklubb kunne nok en gang glede seg over besøket fra Sandefjord med hvalbåten SOUTHERN ACTOR.
Vi må rette en takk til de av våre medlemmer som stilte som vakter på kaia og i museet for å guide skolebarn og andre interesserte.
Hvalbåten la til kaia onsdag 22. september ved fem tiden på ettermiddagen, da var det møtt opp en "velkomstkomité".

Torsdag og fredag var preget av skolebarn, gruppevis ble de geleidet rundt på hvalbåten og i museet hvor det ble vist film. Lørdag var det åpen båten for publikum. Søndag reiste en del av Øyas Venner med ACTOR til Sandefjord.

Kan vi forvente at vi får hvalbåtbesøk om noen år, – to år, - tre år?.
Vi får leve i håpet. Velkommen skal SOUTHERN ACTOR være!


Her presenteres de oppslagene Arve Madsen hadde fått laget til utstillingen i Kornmagasinet på Skjærhalden – Hvaler - 2003

Menneskene har fra gammelt av benyttet barder

Grønnlandshvalens barder kunne bli opp til 4 meter lange. Det var nok slike barder som ble benyttet til spante-surringen på Osebergskipet.
I viktoriatiden var korsettet på mote blant kvinnene. Disse ble laget av retthval-barder som spiler.
Ellers ble barder brukt til pisker, paraplyer og andre varer som skulle være elastiske.
Se også KASKELOTTEN NR. 56, side 2.


Carl Anton Larsen (1856 – 1919), sydhavsfarer og hvalfanger

Han ledet en fangstekspedisjon til Sydhavet 1892 – 93. med selfangeren JASON og gjorde da flere geografiske oppdagelser.

Larsen var fører av det svenske ekspedisjonsskipet ANTARTIC fra 1901 til 1904 som forliste, men ekspedisjonens medlemmer ble reddet av argentinere og havnet i Buenos Aires. På en bankett her kom Larsen i kontakt med skandinaver som hadde gjort det svært godt i Argentina, - bl.a. Tønsberg-mannen som ble kaldt "don Pedro".

C A Larsen hadde fått en stor ide, nemlig å starte hvalfangst fra Syd Georgia.
Vel hjemme i Norge forsøkte han å reise kapital, men lyktes ikke.

Han reiste til bake til Argentina og fikk reist nødvendig kapital, ikke mint takket være don Pedro. Selskapet Compania Argentina de Pesca ble stiftet.
Utstyr og nøkkelpersonell ble hentet fra Norge. Larsen ledet selskapet fra 1904 – 14 som ble en god forretning. Han hadde riktignok trodd han etablerte seg i herreløst land og brydde seg verken om å undersøke suvereniteten eller anektere Syd Georgia som norsk.

Våren 1905 ankret et britisk krigsskip i Grytviken, og Pesca fikk deretter operere på lisens fra Colonial Office i London. Årene etter ble opprettet mange andre fangststasjoner på Syd Georgia, men Grytvika ble vel nærmest å regne som "hovedstad".

C A Larsen førte den første norske pelagiske fangststasjonen til Rosshavet i 1924 – og døde på denne. Han var den første til å komme igjennom isbarieren.

don Pedro

don Pedro, egentlig Peder Christophersen – var ved århundreskifte en av de ledene forretningsmenn i Buenos Aires.Han var en viktig medspiller da C A Larsen tok initiativ til dannelse av Compania Argentina de Pesca. Som svigersønn av en av Argentinas tidligere presidenter og som leder av handelskammeret og børsen i landet nøt han stor anseelse.
Peder Christophersen vokste opp i en alminnelig arbeiderfamilie i Tønsberg.

I 1904 ble hvalfangsten fredet utenfor kysten av Nord-Norge

Finnmarksfangsten foregikk fra 1864 - 1904.
De første 10-årne foregikk fangsten inne i fjordarmene og ved kysten. Senere måtte hvalbåtene lenger til havs for å finne hval.
Det ble fra 1864 til 1904 opparbeidet ca. 27.750 hval i Norge.

Selfangst på SG

Omkring 1780-årene hadde amerikanske selfangere nærmest utryddet av pelssel (Sjøbjørn) ved Bird Island. Nå er den fredet.
Da argentineren Pesca begynte selfangst var det under streng engelsk kontroll. Det var først og fremst gamle hanner som ble tatt - minstemål 3,5 meter.
Maskinfolk og folk på toppen (= dekksoffiserer) var nordmenn, arbeidsfolk var argentinere. Kvoten var ca. 7.000 dyr. Det ble også jaktet på sjøelefanter fra september til oktober. Årlig utbytte var 10.000 fat selolje, - 1fat = 180 liter.

C A Larsen fant disse store jerngrytene som selspekket ble kokt i; derav navnet Grytviken – Grytvika.
I dag befinner grytene seg på Hvalfangermuseet i Sandefjord.

På alle verdenshav

I 1912 var 58 selskaper i norske hender. 46 av disse ble disponert fra Vestfold. Fram til 1. verdenskrig spredte norsk hvalfangst seg til kystområder over store deler av kloden: Island 1883, Færøyene 1894, New Foundland 1898, Japan 1899, Spitsbergen og Shetland 1903, Hebridene 1904, Sør Georgia, Falklandsøyene og Sør-Shetland 1905, Chile og Alska 1907, Irland, Sør-Afrika og Kerguelen 1908.
Brasil, Sør-Orknøyene og Sør-Sandwichøyene 1911, Australia og New Zealand 1912, Mexico 1913.

Bakgrunne for disse historiene

Alle disse "innrammede" historiene stammer fra en utstilling i kornmagasinet på Skjærhalden på Hvaler 2003 som Arve Madsen rigget opp og senere tok ned. "Interessen for hvalfangsten ville ikke fenge her ute i havgapet ble det sagt". Etter Arves død – kontaktet hans søster, Sidsel Madsen, ØHK - som fikk masse fotografier og oppslag med tekster som er gjengitt på de
foregående sider.

Østfold Hvalfangerklubb og redaktøren for klubbvisen er veldig takknemlig, for denne gaven!


I 1915 hadde 15 selskaper etablert seg med fangst i Antarktis

Det var knølhval som var den viktigste hvalarten i starten. Da det begynte å minke på denne arten, ble blåhvalen mer aktuell. Det ble tatt blåhval opptil 100 fot – ja, endog større, mye over 30 meter lange, med en vekt på over 100 tonn.

Nye fangstmetoder og et økende antall ekspedisjoner – toppåret i statistikken av alle slag; antall skutt hval, utkokt sperm og hvalolje finner var 1931.
Men, prisene sank dramatisk, slik at neste sesong lå nesten alle båtene hjemme, - det var ikke lønnsomt å drive.

Man så at hvalbestanden rundt i verden ikke var uutømmelig. Fangsten ble kvoteregulert i 1932 – 33. Som et resultat av dette ble den internasjonale hvalkommisjonen I W C etablert i 1946. Telling av hval skulle skaffes et materiale som kunne brukes til utdeling av kvoter til de land som drev hvalfangst.

I etterkrigstiden var det Norge, England, Sør-Afrika, Japan og Russland som var mest aktive.
Norge hadde i perioder flest ekspedisjoner og de hadde de beste mannskaper og skyttere, - og de kom fra Østfold. Noen av fangstfolkene bosatte seg i Sør-Afrika, dermed fikk de delta i to sesonger.

Kvotereguleringen hjalp ikke. Lønnsomheten for rederne ble svekket, de trakk ut sine ekspedisjoner.
I 1930 – 31 var det 41 ekspedisjoner og 6 landstasjoner som fanget med 232 hvalbåter. Det ble produsert 3 600 000 fat hvalolje (det går 6 fat på ett tonn).

I 1965 fanget norske hvalfangere fra 1 landstasjon og 2 flytende kokerier.
I 1967 var det kun et kokeri som dro ned i isen, og det var KOSMOS IV, når det kom hjem våren - 68 fra isen og gikk det i opplag. Hvalfangstepoken var over, - det var slutt.


Arve Madsen fant også plass til små-hvalfangsten – kyst-hvalfangsten

- Høy jaktmoral, sier veterinæren

Jeg er imponert over fangstfolkenes ro. De er erfarne og aldri rådløse, sier veterinær Torger Våg fra Haugesund.
For femte året på rad er han blant Fiskeridirektoratets over 30 utsendinger som følger hvalfangsten på nært hold.

Han overvåket alt som skjedde om bord i ANN BRITA fra skuddet gikk , til kjøttet lå på is i lasterommet.
Fangstfolkene viser respekt for dyret så lenge det lever. Jakten her er betydelig mer presis enn mye annen storviltjakt, skytterne vet hva de gjør og tar ingen sjanser, sier veterinæren som ikke legger skjul på at han trives blant hvalfangerne.

21. oktober 1905 reiste de første norske hvalfanger til Sørishavet.
Det var etter et forslag fra disponenten i hvalfangerselskapet Ørnen, Christen Christensen. Han fremla dette i selskapets ekstraordinære generalforsamling i august samme år.

Hovedfartøyet i den første ekspedisjonen var ADMIRALEN, på 2.400 tonn d. w. Det ble ominnredet fra vanlig lastebåt til flytende kokeri.
Fangstfolkene kom til Falklandsøyene 13. desember og fikk britisk tillatelse til å drive med fangst. På nyåret forsøkte nordmennene også på Sør-Shetland. Fangsten "der nede" ga et overskudd på 9.500 kroner. Fra nå – var Sørishavet norsk fangstområde.

Avisutklipp


Hilsen fra styret og readksjonen i Kaskelotten

Styret i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB og redaksjonen i KASKELOTTEN ønsker alle medlemmene samt andre forbindelser og våre trofaste annonsører
RIKTIG GOD JUL og GODT NYTT ÅR


Flytende kokerier som forliste under 2. verdenskrig

Hentet fra DEN MODERNE HVALFANGSTS HISTORIE - / av Joh. Tønnessen 4. Bind 1970


Forliste hvalbåter 1911 - 1960

Listen er neppe fullstendig da det mangler opplysninger fra Newfoundland, Norlige Stillehav (med Japan) og Australia.
Det er ikke regnet med RAU III som sank med 12 mann på prøveturen 1937, eller med 7 av Chr. Salvesen & Co.sine båter som sank under opplag i Leith Harbour 1964.

FORTUNA, argentinsk transportbåt forliste ved England 1927.
SARAGOSSA, britisk kokeri brant på feltet 1932.
ERNEST TORNQUIST argentinsk transportbåt forliste ved Syd Georgia 1951.
Det er ikke regnet med krigsforliste 1939 - 45.


Kokerier etter krigen

ob. = ombygd -- nb.= nybygg

Nr. 15, 17 og 21 fanget på Peru
Andre fanget i nordlige Stillehavet og ved Boninøyene.
Nr. 20: fangst 47 - 67. Tankfart. Fiskefabrikskip ASTRA
Nr. 21: 48 - 52. 53 - 65. 67= borreplatfom.
Den moderne hvalfangsthistorie har masse andre opplysninger...

Takk for lånet Bjørn Jø.


Bokas tittel: "Etsteds" på Kanadas østkyst

Forfatter JOSTEIN A. KJELSRUD. Bokas eier Bjørn Jørgensen

Ved krigsutbruddet i 1940 var den norske hvalfangsflåten på vei hjemover fra fangstfeltet i Sydishavet. Hvalkokeriene ble dirigert til nøytral havn og i løpet av sommeren havnet i alt sju av dem i Halifax i Canada. Senere kom også 16 hvalbåter dit for å bli ombygget til krigstjeneste for Den Norske Marine. Dette dannet grunnlaget for Marinens aktiviteter i Canada de første årene av krigen.

Først utdannet Marinen mannskaper til de ombygde hvalbåtene og andre norske krigsfartøy. Marinen bygde en egen liten leir til dette formålet i den lille fisker- og sjøfartsbyen Lunenburg. Byggearbeidet stod hvalfangere og lokale håndverkere for. Senere ble leieren tatt i bruk som skole for Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten, og fungerte også depot for disse skytterne fram til skolen ble flyttet i 1943.

Nærmere 2.000 nordmenn var i løpet av krigen innom Lunenburg i kortere eller lengre tid i en eller annen militær sammenheng.
Noen av hvalfangerne som mønstret av i Halifax i 1940 "stoppet" i land og gikk inn i sivile jobber som sto udekket på grunn av mobiliseringen i landet; særlig innenfor skipsindustrien, jord- og skogbruk.
Nordmennene ble godt mottatt, var populære og etterlot seg et godt omdømme da de dro derfra.

I mai 1994 var det et veterantreff og det ble avduket minnesteien i byene Lunenburg, Liverpool og Chester.

Denne boka gir en god oversikt over de norske militære aktivitetene i Nova Scotia, Canada - under den siste verdens krigen. Den er også en minnebok for dem som var der den gangen - og for pårørende til de av dem som allerede er døde.

Boka er å anbefale! ...det følger et lite utrag fra boka:

107 hvalbåter var under Nortraships kontroll i løpet av sommeren og høsten 1940.
21 av dem beholdt Nortraships Whaling Department til de tre ekspedisjonene som ble sendt ut høsten 1940 fra Halifax.
Marinen rekvirerte 16 båter og resten ble utleid til Royal Navy.

Arbeidet ble ledet av orlogskaptein Hostvedt ved: Lunenburg Foundry Company Thompson Bros. Machinery Co. Ltd. i Liverpool en by 50 km syd for Lunenburg, Canada.
Båtenes engene besetninger deltok i arbeidet sammen med verkstedarbeiderne. Det ble omfattende arbeider og reparasjoner.
Blant annet måtte det bygges barett og plattform forut for en 10 cm kanon og plattformer for 12,7 millimeter mitraljøser på hver bruvinge. . . .

Følgende båter ble ombygd til patruljebåter: H J BULL ("Namsos"),
KOS 1 ("Svolvær"), KOS 2 ("Horten"), KOS 5 ("Risør),
KOS 6 ("Farsund"), KOS 20 ("Molde"), GOS 1 ("Moss"),
GOS 8 ("Bodø") og GOS 9 ("Narvik").

Disse ble minesveipere:
KOS 4 ("Drøbak"), KOS 13 ("Brevik"), KOS 14 ("Mandal"),
KOS 15 ("Grimstad"), KOS 16 (forliste før navnebytte),
KOS 17 ("Harstad") og KOS 18 ("Vardø").

...mangt og meget er skrevet, - noen avsnitt må passeres...

Så snart båtene ble ferdig ombygd og fikk øvde besetninger om bord dro fem patruljefartøyer og de syv minesveiperne til Storbritannia, mens tre patruljefartøyer dro til Island. Til sammen 318 mann.

GOS 1 eller MOSS, ble beholdt i Lunenburg som øvningsfartøy.
Senere ble den øvningsfartøy (skyteskole) i Skottland. I krigens siste fase i Norge gikk MOSS til Kristiansand hvor den blant annet var med når norske myndigheter overtok byen igjen.

GOS 1 – seilte tilbake til Canada, rigget til hvalfangst i 1945 – fram til sommeren 1952, de siste årene uten for Congo-kysten.
Solgt til Vestlandet - ombygget til snurper med navnet ELDJARN , - senere STÅLBAS.
3. juli 1973 grunnstøtte og sank snurperen ved innseilingen til Isle aux Morts på New Foundland.

Kaskelotten nr. 67

Kaskelotten nr. 67: Mai 2011 - 18. årgang

Anders Jahre & Co. – Skipsavisen

Nr. 51- 20.desember 1954

Jan H Eriksen, Sarpsborg var omord i KOSMOS III.
Nyhetsavisen kom ut på A – 4 ark og hengt opp i alle messene på koka.
Det var gnisten – telegrafisten – som fikk inn nyhetene; han fikk disse nedskrevet med skrivemaskin og mangfoldiggjort ( stensilert).

Bare to uker efter eksplosjonen ombord i M/T OLAV RINGDAL JR. , som fremdeles er uoppklart, - nye eksplosjoner og skipsbranner:
Flere hundre mil nord for Puerto Rico; eksplosjon ombord i M/T BRACONDA 19.000 t/dw. B. 1953, Ludv. G. Braathen, Oslo.
270 n. mil n-v San Juan/ Puerto Rico eksplosjon i en av sylindrene på hovedmotoren, med påfølgende brann om bord i M/T FENSAL 23.400 t/dw.b. 1952, N. Chr. Evensen, Oslo. Med sakte fart kunne skipene fortsette til sine bestemmelsessteder Aruba og New York - efter at brannene var slukket, minimale person skader blir det meldt om.

Politiet vil nu granske de mange eksplosjoner om bord på norske skip i den senere tid, men vil foreløpig ikke ha sagt noe om sabotasje.
11 norske skip er på kort tid skadet ved brann. Norges fremste ekspert på skipsbranner, Dir. Thorolf Wikborg, uttaler i intervju med "N.H & S.T" , at verdens lasteskipsflåte hittil i 1954 er blitt rammet av over 150 skipsbranner, neste alle maskinrom-branner inntruffet mellom midnatt og 0400. Han tillegger uforsiktig røyking en meget stor del av ansvaret for ulykkene, dertil meget, hendelige uhell, og resten det ukjente X.

Så – kom det et avsnitt om UTLANDET: Statsråder fra 14 NOTO-land...
China: Chou En-Lai vil motta gen.sekr. Hammarskjöld...
Cypern: Krisetilstand innført efter demonstrasjoner og 24-timers genaralstreik
Panama/Chile: Onasis´ hvalflåte på vei til Antarktis. Mulkten er som tidl. meddelt betalt, men Lloyds har foreløpig bare lånt O. pengene (3 mill. dollar)
Panama vil ha saken opp i Haag. – Norge, Danmark, Sverige, U:K: og USA har protestert mot at Chile, Peru og Equador har utvidet sine territorialfarvann til 200 mil fra kysten. Protesten avist.
Eire: Verste oversvømmelse på 70 år...

(Disse avsnitt hadde noen flere linjer enn det KASKELOTTEN har tatt med. Det ble kun små utdrag i vår klubbavis!)

NORGE: H.r. adv. Einar Sunde ble formann i lønnsvevnda for utenriksfarten. Øvrige medlemmer: h.r. dommer C. Kruse Jensen, h.r.adv Brynjulf Bull,
dir. A.P. Østberg og sekr. P. Mentsen oppnevnt av departementet.
Som spesielle representanter har Styrmannforeningen utpekt bestyrer Nils Nilsen.
Maskinistforbundet; forbundsformann Leif Lerstad.
Sjømannsforbundet; forr.fører Ingvald Haugen.
Sjømannsforbundets Arbeidsgiverforening dir. H. J. Darre Hirsch. –

- Midt i uken blåste det full storm, som på sine steder var opp i orkan styrke, mellom Nordmøre-kysten og Helgelandsbukta. Langs hele Vestlandet stod for øvrig havet i rokk. . . . . . masse mye mer vær …..
Ålesund fikk 50 mm regn på et halvt døgn, Indre Matre fikk 90 mm på 12 timer.
Mobiliseringsordningen i Norge er ikke nevneverdig forbedret siden 1940, uttaler generalmajor i Heimevernet, Mans Haukeland.
Bare 100.000 mann med dårlig utstyr og umoderne våpen vil stå klar til å møte overfallet. . . . Hansten, mener det motsatte …..

I Nord-Norge er det 5854 helt ledige personer. Forsendelser av juleappelsiner nordover er som vanlig forsinket. Juleposten slår alle rekorder i år!

SPORT: Året første skøyteløp I Lillehammer under fine forhold.
Bortsett fra Hjalmar Andersen og Sv. Haugli startet hele den norske eliten.
Resultater: 1500 m.: 1) Roald Aas 2.20.2. 0 = ny banerekord. 2) Jan Kristiansen 2.20.8. - 500 m.: 1) Sigmund Søfteland 43.8...
5000 m.: 1) Roald Aas 8.16.4. 2) Knut Johannessen 8.29.7...

SKIP, SJØ og HAVN: En sjømann som rømte fra sitt skip i en sør-amerikansk havn i 1953 og en nordmann som rømte fra et skip i en havn i India samme år, har fått forholdet avgjort av påtalemyndighetene. Henholdsvis: kr. 100,- og 15 dg. fengsel samt et oppgjør med rederiet for utgifter til hjemreise på kr. 1937,95 – Den andre sjømannen: Fikk en bot på kr. 150.- subsidiært 21 dagers fengsel, omk. til rederiet kr. 2659,50. Begge forelegg ble vedtatt.

Sovjet har gjennom en Oslo-megler rettet forespørsel til en del norske verksteder om de kan påta seg bygging av skip for russisk regning. Verkstedene har ennå ikke svart.
"Havets gamle dame" – STAVANGERFJORD, kom helt presis efter ruten til New York, mens nyere Atlanterhavsskip p.g.a. uværet ble opptil 24 timer forsinket.

NORGES flytende imperium – handelsflåten vokser med rekordfart i år.
I løpet 1954 vil rederiene overta 98 nye skip fra verft i inn- og utland på til sammen over 1 million t/ dw. Nye tankskip utgjør ca. 80% av den tonnasjen som i år kommer under norsk flagg idet rederiene får 50 nye tankskip på til sammen over 802.00 t/dw. Av disse er tre på over 30.000 t/dw. To av disse "supertankerne" seiler under Sig. Bergersen d.y. – BERGEBOSS og BERGELAND. Sistnevnte er bygget ved Rosenberg Mek. Verksted, Stavanger.
Den tredje "supertankeren" tilhører Hilmar Reksten, Bergen – OCTAVIAN.

Så går vi inn i den siste uken før jul. Innspurten preges av oppjagethet og travelhet. . . . . Juleværet har hittil uteblitt, det er mest regn og mørke.
Sandefjord Bystyre har gjenvalgt Frithjof Bøe som ordfører for 1955. Varaordfører ble politimester Olav R Lea.
Sandar Kommune er f.t. i forhandlinger med kontorsjef Jens Ytterbøe om et større tomte areal ved Vardeveien, Kamfjord, ca. 50 mål. Kommunen vil bygge 2 boligblokker med 24 leiligheter. Et Oslo-firma har levert inn et anbud på den 1. blokka på kr.422.587,- Bare i tettbebyggelsen rundt byen har Sandar det dobbelte av folketallet i Sandefjord. Det bor 12.000 i ca. 2.200 hus.

Vår hvalbåt KOS 45 måtte gå til Table Bay for å reparere propellen etter at en sperm hadde angrepet båten i Isen. Skytteren A Jonassen hadde truffet hvalen med den første harpunen, men dyret døde ikke, enda harpunladningen eksploderte inne i kroppen. Hvalen dukket straks og Jonassen ga ordre om fullfart akterover. Mens KOS 45 bakket unna dukket den 55 tonn store spermen opp like ved skutesiden og svømte mot propellen, det ene bladet ble revet av – et annet ble bøyd. Heldigvis døde hvalen kort etter og ble tauet til KOSMOS III.
Den nesten 100 år gamle LØVEN som i mange år trofast har gått mellom Oslo og Sandefjord sank nylig på grunt vann utenfor Arendal

Posisjoner: ...det blir kun tatt med noen få... Fl.k. KOSMOS III 25100, ank feltet 20/11. Fl.k. KOSMOS IV 21500, ank feltet 24/11.
M/T KOSMOS V, 26760, avg. Rotterdam 7/12 for Curacao.

Takk for lånet Jan Harry Eriksen.


En epilog - 65 år etter den 2. verdenskrig: "Leif - uteseiler’n"

Hentet fra Fredrisstad Blad 29.11. 2010, forfattet av Odd Løkkevik, Fredrikstad.

Like etter at jeg hadde fylt 8 år i 1946 flytter min familie til Gamlebyen i Fredrikstad. Gjennom de årene som fulgte etter dette var det mye som ble registeret i den lille guttens hode, men som han ikke skjønte - DA.

En høyreist flott mann i slutten av 30-årene var dog en av mange personer som gikk inn i erindringene.
Jeg kan, etter å ha kontaktet flere, således oppsummere følgende:

"Leif" var født i november 1920. 16 år gammel dro han til sjøs som maskingutt. Da han kom tilbake, etter 18 mnd. i utenriksfart, fikk han arbeide i motorverkstedet på FMV - og tok samtidig maskinistskolen på kveldstid under maskinsjef Eriksen.

En dag i januar 1940 dro han til Kristiansund og mønstret på et skip som skulle til Portugal (med klippfisk ?).

Derfra bar det over Atlanteren til Cuba hvor det ble lastet sukker for Texas.
Men skipet kom i et forferdelig uvær og forliste. Heldigvis ble hele besetningen reddet og ført til en havn i USA

"Leif" og flere av de andre overlevende kom seg til New York hvor de henvendte seg til det norske hyrekontoret.
Den 9. april ble Norge invadert av tyske styrker. Vi var i krig.

Men allerede før dette hadde 392 av landets sjøfolk omkommet etter å ha blitt senket av tyske fly og u-båter.

Alle norske skip ble beordret om å gå til nøytrale / vestlige havner.
"Nortra-ship" ble en realitet. Et felles "rederi" for alle norske skip - som ble styrt av skipreder Lorentzen fra London.
"Leif" endte dermed opp i konvoifarten med forsyninger fra USA til England.
Hans første skip var en 10.000 tonns tankbåt. Mer enn 40 % av alle oljeprodukter ble, under krigen, fraktet over Atlanteren på norsk kjøl.

Etter å ha vært med på to turer ble han overført til et annet fartøy som skulle frakte matprodukter.

Vinteren 1942 satte u-båtkrigen øst for U.S.A. til for fullt.
Da skipet til "Leif" ble senket, var han en av flere ombord som ble reddet.
Tilbake på nytt skip ble det frakt av teknisk utstyr, fra lokomotiver, tanks, kanoner og andre våpen til flyene "Spitfire". Det gikk bra flere ganger, men under den sjette turen gikk det igjen galt. Etter flere døgn i livbåt ble Leif og 11 andre mirakuløst plukket opp.

Han bodde deretter i noen uker i en "brakkeby" utenfor Liverpool.
I begynnelsen av 1944 fikk leiren besøk av representanter for den norske marine, og "Leif" ble beordret å gå om bord som 3. maskinist på et norsk marinefartøy.
Under D-dagen ved Normandi var dette fartøyet med og assisterte under landgangen.
Den 8. mai var "Det europeiske helvete over" - og den 7. juni ble det festmottakelse for kong Håkon. Seks dager etter, den 13. juni, gikk
"Gutta på skauen" i seiersparade opp Karl Johans gate mot slottet.

De ca. 38.000 sjøfolka som hadde gjort sin innsats for konge, flagget og fedrelandet defilerte ikke!
Av disse var det 3.782 som fant sin grav i havet.

Per Hanson skrev boka "Hver 10. mann måtte dø".
Men sjøfolkenes innsats ble ikke gitt mange linjene i norske aviser.

For å få nytt pass, samt bli gitt anledning til et sted å bo, måtte de derimot vise nasjonale holdninger.
"Nortrashipfondet", som var opparbeidet etter trekk i hyra for utbetaling når krigen var slutt, ble beslaglagt.

Da sjøfolkene gikk til rettssak mot staten i 1948 og 1951 tapte de for Gerhardsen & Co.

Saken ble ført helt frem til høyesterett. De fikk ikke 5 flate øre.
Dertil ble det fremmet at det eventuelt bare var seilende dager som kunne telle med.
Dager i livbåter og ombord på reddende skip ville bli trukket fra.

Mange led ikke bare av fysiske skader, men ikke minst av psykiske lidelser som medførte opphold på steder som Veum og Gaustad.

Ikke få frøs i hjel som uteliggere. Hvor var hjelpeapparatet?
Å komme tilbake til et normalt liv var for mange nesten en umulighet.

Da Per Borten kom på banen som statsminister i 1972 opphevet han Høyesterettens dom og "Nortra-ship-fondet" måtte utbetale til de som fremdeles var i live - kr. 200,- per seilte måneder - minus skatt.

"Leif uteseiler’n"dro til sjøs igjen i 1946, men kom tilbake allerede etter 10 mnd.
Muligens på grunn av fyll. Han var blitt et nervevrak.
I Nabbetorpveien bodde han hos sin gamle mor.
Når han kom inn til Gamlebyen for å gå på polet, erindrer jeg at han var iført en pen lys tweed - frakk (sikkert kjøpt i U.S.A. eller England ?)

Etter 3 - 4 arrestasjoner for fyll ble han sendt til "Jæder’n".
En konsentrasjonsleir for "fyllefanter" med oppholdstid 18 mnd. per "tørrlegging".

Når dette var over, kunne "Leif utesiler" reise hjem. Så var det flere runder med nye arrestasjoner og deportasjoner.

En kamerat av meg, som studerte til siv. agronom, var på ekskursjon til "Jædder’n" i 1960 og kunne da se "Leif uteseiler" gå og luke gulrøtter .

Året etter var han tilbake i Fredrikstad og drakk seg i hjel kort tid etter - 41 år gammel.
Nå i november ville "Leif uteseiler" ha kunnet feire 90 år!

Kanskje noe å reflektere over!
Odd Løkkevik


1. april var det vårfest på Manstad Vel

Det var god oppslutning, det ble servert snitter og drikke, øl/ mineralvann.
Alle spiste og koset seg til toner av Einar – som senere på kvelden fikk dansefoten til å vibrere.

Det ble solgt bra med lodder – gevinst bordet var stort. Overskuddet er med på å dekke en del av musikken. Kaffe og kaker ble også satt fram, hm, deilig!
Takk for en alle tiders fredags kveld!


HVALFANGERMUSEET – SESONGEN 2011

Åpent lørdag og søndag klokken 12.00 - 16.00 fra 28. mai til 4. september 2011.
Du finner oss her: Tolbodgata 37, 1632 Gamle Fredrikstad. Se kart her.


Tur til Syd-Afrika?

Da jeg har fått noen forespørsler om nevnte tur, vil jeg lufte det for medlemmene først og fremst, - og andre som kanskje vil være med til gamle "jaktmarker".
Det er fint om dere gir en tilbakemelding, slik at jeg kan se om det er noen interesse for en slik tur.

Deretter vil jeg arbeide fram en reiseplan – samt priser. Dette blir så sendt til dere som jeg hører i fra, en prat om det hele vil selvsagt ikke være bindene
Dere treffer meg på telefon 69 32 29 32 Jeg har da mail også: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Så vil jeg ønske alle våre medlemmer med familier et riktig godt nyttår.
Og takke for godt samarbeide.

Hilsen forman i ØHK
Kåre Martinsen


Om fellesdriften 1945 – 48 (side 12 nr. 66)

Utarbeidet av redaktørsekretæren

Norge gikk i den annen verdenskrig med 13 flytende hvalkokerier under norsk flagg. Av disse tapte vi 8 kokerier på til sammen 121.000 tdw.
og 39 hvalbåter.

I 1945 var det kun 5 kokerier som var mer eller mindre i god stand, da fellesfangsten ble drøftet i 1945; var det to store problemer de norske hvalfangstledere skulle ta stilling til i 1945.
På den ene side var spørsmålet om den norske hvalfangsten skulle gjenreises. Omkostningene ville i tilfelle bli meget store og ikke dekkes av de beløp hvalfangstnæringen hadde til gode i form av assuranse og leie for skip og salget av hvaloljen.

Det beløp disse tre poster innbrakte var kr. 211. 395. 000,- Men man måtte ytterligere regne med at det ville bli behov for 130 mill. kroner til anskaffelse av nye kokerier og hvalbåter. Dessuten regnet mann med ca. 80 mill. kroner ville bli nødvendig til utskifting av foreldet hvalbåtmateriell.
Man får et begrep om prisstigningen når vi erindrer at KOSMOS I I og ni hvalbåter kostet vel 10 mill. kroner i 1931. Nå får en snaut nok 4 hvalbåter i 1945/ 46 for dette beløpet. (SE KASKELOTTEN NR.60 SIDE 12)

Hvis man besluttet seg for gjenoppbygging av hvalfangstflåten, hvordan skulle da disse store beløp anskaffes? Den norske hvalfangstnæringens menn har stor ære av den dyktighet som preget løsningen av disse store problemer.

På et møte i De Norske Hvalfangstselskapers Forbund den 11. juni 1945 ble representanter for de Norske Sydhavsselskaper enige om å anmode regjeringen om at rekvisisjoneringen av kokerier og hvalbåter måtte opphøre. Samtidig nedsatte man en komité som skulle utarbeide et forslag til den fellesdrift av hvalfangsten som var foreslått, bestående av: Tre medlemmer; Anders Jahre, Peder Melsom og Hans Winge Sørensen – som sekretær Harald B. Paulsen – direktør i Hvalfangerforbundet. Allerede 4. juli hadde komiteén sitt forslag ferdig. Og det var preget av viljen til samarbeide og gjensidig hjelp, som i høyeste grad ble til gavn for den norske hvalfangstnæring i en vanskelige gjenoppbyggingsperiode.

I korthet gikk komiteéns forslag ut på; som ble til rådet av samtlige 10 hvalfangstselskaper som drev fangst i Antarktis i sesongen 1939/ 40, ut på følgende: Prinsippet én for alle – alle for én, ble lagt til grunn.
De selskaper som hadde mistet sitt materiell under krigen, skulle ikke være dårligere stillet enn de som tilfeldigvis hadde sitt i behold.

Fra høsten 1945 til våren 1948 skulle derfor Sydhavsfangsten drives for fellesregning; i disse tre sesongene. De selskaper som hadde mistet sine kokerier fikk frist til 1. juni 1946 for nykontrahering, og innen våren 1948 mente man at alle selskaper ville ha gjenskaffet sitt tapte materiell.

Under fellesdriftens tre sesonger skulle den samlede fortjeneste deles i to like store parter. Den ene halvdel skulle brukes til avskrivning på overpriser for den nykontraherte tonnasje.
Samtidig skulle det naturligvis tas hensyn til at nytt materiell betydde bedre materiell enn det gamle som var i funksjon.
Den andre halvparten av fellesfangstens fortjeneste ble fordelt på selskapene etter en klasseinndeling for kokeriene fra før krigen, slik at hvert selskap fikk en bestemt prosentsats.

Tre selskaper - de to Kosmos- selskapene og Rosshavet, fikk hver sine 12,4% Fire selskaper fikk 9,2%, to fikk 6,2% og ett selskap fikk 4,3%.

Oljen som ble produsert ved fellesdriften skulle selges under ett av De Norske Hvalfangerselskapers Forbund.

Da det siste norske kokeriet gikk av stabelen i april 1948, var den norske hvalfangstflåten gjenreist. Av de 10 flytende kokeriene, som den gjenopp-bygde flåten besto av, var seks fra før krigen:

  • SIR JAMES CLARK ROSS 19 300 tdw.
  • KOSMOS IV ( WALTER RAU ) 21 500 tdw.
  • THORSHAMMER 16 050 tdw.
  • PELAGOS 13 500 tdw.
  • ANTARCTIC 17 250 tdw.
  • SUDERØY 10 080 tdw.

De fire nye kokeriene var:

  • KOSMOS III 25 100 tdw.
  • THORSHØVDI 23 250 tdw.
  • THORSHAVET 21 858 tdw.
  • NORHVAL 21 030 tdw.

Fra 1945 til 1951 har investeringene i norsk hvalfangst nådd opp i 635 millioner kroner.

Til sammenligning kan nevnes at industrien i årene 1946 – 1950 investerte for 3,4 milliarder kroner og skipsfarten for 4.057 milliarder kroner.

Takk for hjelpa, Bjørn Jørgensen.


Årsmøte ØHK 10. mars 2011

Formann ønsket vel møtt til årsmøtet, og forsamlingen mintes de som er gått bort med ett minutt stillhet. Frammøte: 17 personer.
Til dirigent ble valgt Kåre Martinsen. Kolbjørn Karlsen ble valgt til referent.
Årsberetningen ble referert av sekretæren – og enstemmig godkjent.

Regnskapet ble referert av kassereren, og enstemmig godkjent.
Under posten forslag; foreslo Kolbjørn Karlsen at årsmøtevedtaket fra 2010 ang. endringer av statutter for ØHK skulle stå ved lag i 2011 da det ikke er avholdt noe møte om saken, det ble avstemt slik: 5 ja, - 12 nei.

Derimot ble det vedtatt etter forslag fra Bjørn Jørgensen at ØHK skal se tiden an, og at saken kan tas opp igjen når tiden er mer moden.

Moss 11/3-2011, Kolbjørn Karlsen


Østfolds første hvalfanger

Østfolds første registrerte hvalfanger; kom fra Råde – Kristian Hansen – var på hvalfangst i 1875. Han ble skytter i 1880 og var det fram til 1905.

  • Hans Eliasen fra Råde var skytter fra 1889 til 1926
  • Edvart Eliasen fra Råde var skytter fra 1890 til 1925
  • Jens Larsen fra Onsøy var skytter fra 1880

Det kom omkring 150 hvalfangere fra Råde, fra Onsøy er det anslått 480 hvalfangere gjennom tiden.

Dette er utarbeidet av Ragnar Martinsen og Finn Uteng, de to karene dro omtrent fra dør til dør og pratet med folk, 1996/97.