Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 29

Kaskelotten nr. 29: Juni 2002 - 9. årgang

Empire Victory / Abraham Larsen

The Union Whaling Co Ltd, Durban

Abraham E Larsen ble født i Lyngdal 1880, emigrerte som 19 åring til Sør-Afrika, og ”slo” seg opp som snekker,- og senere som reder.

The Union Whaling & Fishing Co Ltd ble stiftet i Durban i 1909 av den norske konsulen i byen,- Jacob J Egeland og hans fetter Abraham E Larsen. Begge var født i Lyngdal og emigrerte til Sør-Afrika i ung alder, hvor de bygget opp sine forretninger. To gamle hvalbåter ble anskaffet sammen med utstyr til en landstasjon ved Durban. The Union Whaling Co Ltd ble stiftet i 1921,- det ble også drevet landstasjon.
Fra 1937 kom selskapet med i pelagisk fangst med kokeriet ”UNIWALECO”, tidligere ”Sir James Clark Ross”.
Egeland og Larsen holdt nære forbindelser med Norge slik som, innkjøp av utstyr, forhyringer av mannskap, skyttere og bestyrere.
Gjennom Hvalfangernes Assuranceforening i Sandfjord var ekspedisjonen forsikret – det også i Norge.
”UNIWALECO” ble senket i mars 1942 mens det gikk i tankfart.

Høsten 1946 kom verdens største hvalkokeri til Sandefjord for å ta om bord hvalfangere og forsyninger for sesongen.
Kokeriet var ”EMPIRE VICTORY” som ble kjøpt i juni 1946 for 1.050.000 pund, senere kjent som ”ABRAHAM LARSEN” - det ble om døpt i 1950.
Sesongen 1946/47 ble det rekord produksjon for ”EMPIRE VICTORY” med 204.879 fat og 1.339 tonn hvalmel. Produksjons verdien var på 1,8 millioner pund, som betalte både kokeriet og driftsutgiftene og ga 420.000 pund i utbytte til aksjonærene, i forhold til aksjekapitalen på 1,5 millioner pund.

Selskapet hadde bare et fåtall gamle hvalbåter igjen etter krigen, men klarte i 1946 og skaffe seg 12 båter, dels gamle ”HEKTOR”-båter fra 1930 og dels mer moderne materiell fra 1935-36.
De fikk navn ”UNI 1 - 9 og ”UNI X – XIV; nummer 13 fantes ikke (!). Fra 1948 fikk selskapet nye båter, disse ble navngitt etter personer, bla. skytterne ”ARNT KARLSEN” og ”ANDERS ARVESEN”, båtene ble lagt opp i Durban etter endt sesong i Isen, sjelden i Norge. De hadde norske skyttere og offiserer og norske matroser om bord på hvalbåtene, på kokeriet var det sør- afrikanere og nordmenn som utgjorde mannskapet, fifty - fifty.
Ved siden av disse båtene hadde selskapet også flere gamle båter som fanget for landstasjonen. 16 hvalbåter hadde ekspedisjonen omkring 1950,- da reguleringen ble innført ble det skåret ned til 13 båter.
Rundt Union Whaling og Hector Whaling oppsto en hel koloni av nordmenn i Sør-Afrika. Mange av skytterne slo seg ned der, for å være med på sesongen fra landstasjon, og senere på høsten den pelagiske fangsten i Isen. Arnt Karlsen hadde til sammen 52 sesonger på hvalfangst ved Island, Norge, Antarktis og Afrika. Han døde 1951 og var bedre kjent som ”Durban-Karlsen”, en av båtene bar allerede hans navn.
Abraham Larsen ble i 1946 norsk honorær konsul i Durban, denne stillingen overtok han etter Jacob Egeland.
Havnen hadde mange norske anløp, bla av Thor Dahl-båter i ”Christensen African Line”. I det norske miljøet var ellers Sjømannskirken en viktig faktor.
Som britisk skip fikk ”EMPIRE VICTORY” sine årlige reparasjoner og ”dokking” i England, Birkenhead eller i Newcastle. Tidlig på 50-tallet ble det likevel vanlig at kokeriet kom til Framnæs for vedlikehold og utrusting.

I forbindelse med Abraham Larsens 70-årsdag sommeren 1950 ble skipet omdøpt etter ham, da lå det for ombygging i Newcastle – det ble 40 nye lugarer og fellesrom i akterskipet.

Empire Victory 21.845 brt. Levert sept 1937 fra Deutsche Schiff und Maschinen bau AG Weser, Werk Seebeck, Bremerhaven som UNITAS til Unitas Deutsche Walfang GmbH, Hamburg. Tysk fangst 37 – 39, deretter marinetjeneste. Britisk prise i 1945, rustet ut som ”EMPIRE VICTORY” for sesongen45/46, drevet av United Whalers Ltd. Solgt juni 1946 til Union Whaling, omdøpt til ”ABRAHAM LARSEN” 1950. Solgt 1956 og levert til Japan 1957 med dieseldrift, hugget våren 1987.


Privat

240 Innes Road,
Durban. 23. jan. 1959
Flypost!

Hr. Theiman Theisen, Viestad, Spind, Farsund, Norge.

Kjäre Theiman Theisen,
Dette brev maa jeg be om maa väre helt privat mellom deg og meg. Vär saa snild! – Vil så foreslaa at vi som Spind-värdinger fra Østre Spind blir Du’s saa vi kan skrive mer fritt til hverandre.

”Slik innleder Abraham Larsen sitt brev til ordføreren i sin hjembygd”.

Vi har begge forsøkt å gjøre vårt beste for vår hjembygd og Spind sogn. Du har ofret mye av din tid i arbeide for distriktet og sognet. Du var vel medlem av Herredsstyret i mange år og arbeidet deg opp til å bli ordfører i Spind sogn, den høyeste stilling som en kan tilby sin beste mann i sognet. Det synes jeg er enestående godt gjort av deg.

Som ordfører har du på en stille og verdig måte ledet sognets affærer til gavn for sognet og til ære for deg selv. Du arbeidet for å få et gamlehjem for Spind sogn, du ga full støtte, og arbeidet sammen med komiteen som ble valgt til å fremme saken for å få et førsteklasses bygg satt opp som kunne være verdig det gode gamle Spindfolk å bo i – for de nåværende gamle og for Spinds fremtidige eldre som kommer til å bo der. Dette byggeverk står der nå som et stort minne om hva Spindinnbyggere var istand til, tross vanskelige tider, å få satt opp idet Herrens år 1958 da Theiman var ordfører i Spind sogn.
Hvis dere ikke allerede har tatt et fotografi av Herredsstyret med byggekomiteen samlet, bør dere gjøre det. Det fotografiet skal henge på hvilehjemmet for kommende slekter - å se. Der er visst ikke i Norges land en liten kommune som har et så velinnredet og vakkert hvilehjem som Spind sogn.

Bortsett fra hvor midlene til å bygge hjemmet kom fra (de kom fra Abraham L.) så var det dog Spinds ordfører Theiman Theisen fra Viestad, Østre Spind - som sammen med kommunestyret tok det største tak ved å få de forskjellige komiteer valgt og satt arbeidet i gang.
Det er derfor deg og dine mange medarbeidere Spind-folket skyller den største takk for vel utført arbeide, spesielt synes jeg det var godt gjort å bli fri arkitekten på den tid, arbeidet ble jo utført billigere – uten ham.

Jeg vil også personlig som Spindværing få lov å takke deg hjertelig for ditt store arbeide med å få hvilehjemmet så vel utstyrt og ferdig på billigste måte.
Du skrev for en tid siden at noen hadde sagt til deg at Abraham Larsen hadde vært en god mann for Spind sogn. Du svarte han kommer fra Østre Spind. Han har ikke alene vært god for Spind, men for hele landet. Det siste kan jeg være enig med deg i.

Jeg reiste fra Bjørnevaag 7de mai 1897. Forlot London paa min 17de aars geburtsdag, gikk med ”Pembroke Castle” til Durban og kom hit 13de juni. Hadde ikke lärt det engelske sprog. Var ung og hadde godt mot. ”Motet har hjulpet mange over bekken før” – og slik gikk det for meg med. Fikk arbeide for 5 pund dagen, var forsiktig og sparte litt med den lille lønn. Leiet et rom sammen med sammen med Otto Aadnesgaard, - vi betalte hver 10 pund måneden – holdt oss selv med mat. Spiste middag hver søndag.

Etter ca. to år kjøpte jeg en tomt og bygde et hus,- det tok tre måneder, det fikk jeg solgt med det samme og tjente 125 pund. Det ga penger til å kjøpe en ny tomt, jeg var da 19 år gammel. Senere bygde jeg flere hus, så i 1904 hadde jeg seks hus og fikk en leieinntekt på 65 pund pr mnd., betalte 30 pund i månedlig renter av et lån med pant i eiendommene. Jeg syntes jeg var ovenpå da. Var en tur i Norge og kom tilbake i september. Begynte aa ta kontrakter (vil det si at det ble skrevet kontrakter på leieforholdet, red. annm.)

Tidene ble enda dårligere – nesten ingen bygging så Egeland kunne ikke holde det gående stort lengere, så han foreslo andre ting vi måtte finne på. Jeg hadde som gutt overvært en samtale mellom min far og en hvalfanger i Haugesund om et selskap som drev hvalfangst på Island. Denne samtalen husket jeg godt og sa til Egeland: ”Vi skal begynne hvalfangst”. ”Hvalfansgst, er her hval utenfor da?”- var Egelands motspørsmål.
Jeg sa jeg hadde talt med fiskere som hadde sett flere hval utenfor kysten, - Enok Aadnesgaard var fiskeskipper her da. Han gikk med på og undersøkte så godt han kunne når han var ute og fisket, for så å rapportere til oss til hvilke tider og hvor mye hval det kunne være.

Vi fikk så lisens og Egeland reiste til Norge for å få kapital, men var uheldig å treffe på upålitelige menn. De sendte en gammel stasjon fra Island som ikke passet her,- det gikk kun ett år uten fortjeneste. I mellomtiden hadde jeg fått konsesjon 100 mil sønnen for Durban, men havnen var dårlig så jeg fikk regjeringen til å sette ut to tomter i nærheten av Durban hvor jeg fikk min konsesjon overført til en av dem.

Vi fikk etter meget strev en liten kapital på 20.000 pund som vi begynte med, - vi kjøpte to hvalbåter og redskap fra Norge. Det begynte å gå bra, men etter syv år kom første krig (første verdenskrig).
Frankrike trengte små båter,- som vi hadde. De bød oss en god pris og vi solgte båtene og stasjonen, aksjonærene tjente 300% og fikk sin kapital tilbake på syv år.

I 1919 begynte jeg igjen, fikk kapital ganske lettvint, hadde kun to båter til å begynne med. Tjente lite første året, men senere gikk det godt. Så i 1936 kjøpte vi det flytende kokeriet ”UNIWALECO” som ble tatt av engelskmennene med en last brennselolje. Dette var i 1940 i den annen verdenskrig, ”UNIWALECO” ble senere torpedert i 1942.
Egeland gikk av med pensjon i 1936 da vi kjøpte ”UNIWALECO” , han hadde heller ikke noe videre tro på pelagisk hvalfangst.

Da vi hadde mistet vårt kokeri under krigen ble vi nå tilbudt å få kjøpt UNITAS. Vi sikret oss kapital og bød 1.000.050 pund og det fikk vi det for.
Det var den gang verdens største skip på hvalfangst. Allting gikk godt. Vi tjente opp skipet nesten en og en halv gang første turen.
Gud har vært med meg og velsignet mitt arbeide og hjulpet meg så godt. Han skal ha æren for det. Vi gjorde det godt hvert år, så da jeg sluttet i 1952 som bestyrer hadde vi fisket for over 30.000.000 pund. Betalt ut ca. 10.000.000 pund i utbytte. Fra Norge ble det kjøpt: båter og redskap, betalt hyrer og part til det norske mannskapet for 10.000.000 pund eller over 200.000.000 kroner. Så det må vel sies at det har vært godt for Norge. Som du vet fikk jeg av kong Haakon - kommandør orden av St. Olav.
Det måtte vel være for den støtten Norge har fått av mitt arbeide utenfor Norge.
Som du skjønner har jeg hatt et travelt liv. I flere år hadde jeg fra 1000 – 1500 mann av hvite og sorte i arbeide. Ved siden av dette har jeg hatt i mange år seks forretninger i Zululand. Vi hadde som regel en varebeholdning i alle ”storene” til en verdi av 40.000 pund. Så har jeg flere farmer. Det har vært liten fortjeneste på forretningene da jeg ikke selv kunne ta del i driften overalt, måtte stole på fremmende som ofte ” saa efter seg selv først”.
Men så har eiendommene gått opp i verdi, det samme med farmlandet – så jeg kommer godt ut av det til slutt.
Jeg vet ikke hvorfor jeg har skrevet alt dette til deg, men tenkte du ville ha interesse av å lese det. Vil gjerne at det skal være konfidensielt for deg, men du kan se hva gutten fra Østre Spind utrettet i de 62 år han var i Durban.

Takk for lånet av originalbrevene Kåre M. Slik at de nå, etter 43 år ikke lenger er hemmelige.


Nå kommer boka om Østfoldhvalfangeren

Fra 6. juli selges den i museet: lørdag og søndag (12 - 16), og i de dagene museet er åpent i fellesferien.

Medlemmene kan få kjøpt den til redusert pris: kr. 200.-
det betyr at ØHK får til bake det beløpet vi forskutterte Ødegaard mens han skrev boka.
Ta også kontakt med Erik Leister telefon 69 39 07 10

Utsalgspris kr. 295,- (bokhandlere).

Skal boka sendes i posten, vil den komme på ca. kr. 245,-

Boka blir inndelt på denne måten
Del 1: Del 2:
  • Tilblivelsen av boka
  • Begynnelsen
  • Hvalfangere i krig
  • Ulykkene
  • Durban
  • Cape Town
  • Sydishavet
  • Syd-Georgia
  • Slutten
  • Hvalfangere fra Østfold 1958/59
  • Østfoldingenes hvalfanger-kavalkade 45/68
  • Hvalskyttere fra Østfold
  • En eim av hvalolje lå over Fredrikstad
  • Skytter-intervjuene
  • Hvalfangernes fortellinger
  • Kilder og litteratur

Boka blir på 175 sider, den vil inneholde 150 fotografier. Noen vil nok kjenne seg igjen,- men det er rart med det når unggutten lot hår og skjegg gro for å beskytte seg mot vær og vind noen harde måneder i Sydishavet.
Høsten 1958 dro det ut over 400 østfoldinger på hvalfangst, unggutten var ofte ikke fylt 15 år, men fylte han 15 år på feltet, kunne han mønstre ut, - det var regler det!

Denne boka vil bli tatt i mot som et historisk oppslagsverk for kommende generasjoner. Pass på å kjøp til barnebarn og oldebarn.


Tilblivelsen av boka

”Om boka og hvordan den ble til”. – Sommeren 2001 hadde Torbjørn Ødegaard noen samtaler med Kåre Martinsen om emnet hvalfangst.
Ødegaard som er journalist og forfatter hadde lyst til å gripe fatt i det som Østfold Hvalfangerklubb har drømt om i lengere tid; det å få skrevet ned historien om Østfold Hvalfangeren. Det kan fortelles at ØHK har vært i kontakt med flere forfattere, - men, - nei, de har ikke helt skjønt hvordan de skulle gripe det hele an.
Ødegaard fattet interesse, med glød og entusiasme, vi ble forespeilet utgivelse av boka både til jul og på ny året, men ettersom Ødegaard fordypet seg i emnet og dens historiske verdi, måtte han bearbeide dette viktige stoffet på en helt annen måte en han selv tenkte i fjor sommer.

Råmanuskriptet er nå gjennom gått av Hans Martin, Finn, Kjell og Erik fra styret, samt Ragnar Martinsen.
Bjørn Jørgensen og Kåre Martinsen har vært nære medhjelpere under hele skriveprosessen, Bjørn har lagt ned enormt mange timer og reiser sammen med forfatteren. Johan og Eline Mikkelsen, samt Arne Boran har også vært gode hjelpere. Intervjuer er gjort i indre og ytre Østfold; så derfor vil hvalfangere i hele Østfold – være nevnt i boka, alle vil hermed takkes for god hjelp!
Ødegaard vil også sende en takk til samtlige styremedlemmer i ØHK for god assistanse,- ingen flere nevnt og ingen glemt.

Vi gleder oss til å få vår historie mellom to permer: et historisk dokument for de familier som hadde fedre som var i Sydishavet, og til de som vil studere og forske videre på hva denne form for industri betydde for fylket vårt – og for landet for øvrig.
Noen linjer – forsmak, fra boka lar seg ikke gjøre å velge ut, her blir alt å nyte som: God-boka sommeren 2002!
Redaksjonen i Kaskelotten hilser boka velkommen!
Dere får følge med i pressen, slik at dere kan ile til å anskaffe boka om Østfoldhvalfangeren!

Brev fra Abraham Larsen

Brev, A. E. Larsen

Durban 7. mars 1959

Kjære Theiman,

Det er nok jeg som skyller brev. Du får unnskylde at jeg ikke har skrevet før. Etter jul var jeg ikke så bra, men er meget bedre nå, men har fremdeles 2 – 3 doktorer som kommer to ganger i uken for å hjelpe meg (det er muligens sykepleiere det er snakk om, - red. anm.) Må fremdeles ta piller og få sprøyter. Det ser ut til å hjelpe, men jeg er fremdeles svak og blir så fort andpusten. Håper om noen måneder at jeg vil bli bedre. Om jeg blir så, vil jeg gjerne reise hjem en tur i år, men det er vel tvilsomt,- alt ligger i Guds hånd.
Jeg sendte fotografiene til min fetter Sigvald Salvesen, Farsund og ba ham få passende ramme på dem og sendt inn til hvilehjemmet. Håper rammene ble passende. Du husker du ba meg om å ha dekorasjonene på meg så sendte jeg dem slik.
Hører det går godt på hvilehjemmet og alle er fornøyde. Har de fått ferdig de seks værelserene på loftet? – De skulle jo gjøres ferdig selv om de kun blir brukt en gang i blant. Dere har jo hatt en kald vinter så dere har funnet ut om huset er varmt og godt.
Vil sette pris på om du vil skrive og fortelle meg litt fra våre kanter, både fra vestre og østre Spind.
Vennlig hilsen Abraham.

Abraham Larsen ble født 1880, var 79 år da brevene ble skrevet.


Onsingen som bodde i Durban

Våren 1932 så Kåre Martinsen dagens lys.
Kåres far, var hvalskytter. Etter hvert flyttet familien til Durban.

Som 17-åring reiste Kåre ut som matros med UNI 9 som var bøyebåt, her var Sigurd Hovland skytter.
Neste sesong ble Kåre med sin far Nils, som var skytter, de var sammen på hvalfangst på Durban og i isen,- her snakkes det om dobbelt sesonger.
Far og sønn holdt sammen flere slike dobbelt sesonger, de var om bord i Abraham Larsen sine hvalbåter fra 1949 til 1957.
Kåre ble tidlig ”krøket” med faren som læremester,- og god skytter ble han. Men gradene måtte beseires, etter endt sesong på varmen dro Kåre til Fredrikstad august 1952, hvor han begynte på styrmanns-skolen.
Eksamen ble avlagt våren –53, han kunne da dra til Durban og bli med på fangsten der. Sesongen i isen, 1953/54 mønstret han ut som nybakt styrmann på UNI 12.
Kåre hadde mange dobbelt sesonger som de andre norske hvalfangerne i Durban på den tiden. Så her gikk det unna får’n si!

Selskaper og båter Kåre var med på:

  • KOSMOS 4, WILLEM BARENDSZ, SIDNEY SMITH 56/57,
  • KOS 26/44 58/59 (byttet båt i isen), KOS 33 59/60,
  • SMITH 60/61, AM. 7/15/21 63/64, ARNFINN BERGAN 64/65

Nils Martinsen var på disse båtene/ ekspedisjonene:

  • Emp. Victory 48/49, 49/50, 50/51, 51/52,
  • ARNT KARLSEN 52/53, 53/54, 54/55, 55/56,
  • J K HANSEN 56/57,
  • SUDERØY XIV 58/59,
  • GOS IV 59/60, 60/61

50 års jubileum: Leith Harbour 1909 – 1959

I 1959 var det 50 års jubileum for Salvesen på Leith Harbour, og iden anledningen gjorde jeg noen notater i min dagbok, - Kolbjørn Karlsen, Moss.

Syd Georgia ble oppdaget av kaptein Cook i 1775. Den første fangsten som ble drevet her var omkring 1892, det var et lite hvalkokeri med navn ”JASON” som rådet her den gang. I 1913 var det full fangst på Øya, som var innledningen til moderne hvalfangst. Den første hvalbåten her syd var ”C A LARSEN”.

Selskapet Chr. Salvesen begynte hvalfangst i 1904. Leith Harbour ble grunnlagt i 1909, og hadde da en hvalbåt som het ”FORTUNA”. Chr. Salvesen var sønn av en forretningsmann i Mandal. Han reiste til Skottland da han var 22 år, som skipsagent. Han fikk interesse for hvalfangst, hans første kokeri het
”NEKO”. Strømnes som ble grunnlagt i 1908 tilhørte ”Sandefjord Whaling Compani” med hvalkokeriet ”F NANSEN” som gikk på grunn i 1912 og sank. Strømnes ble senere kjøpt av Chr. Salvesen og brukt som dokkplass og verksted for hvalbåter, - også andre rederier fikk nyte godt av dette anlegget.

Litt statestikk fra lokalfangsten på Øya:

  • 1910 – 1911 ble det fanget 5299 knøl, 76 blå og 97 finnhval.
  • 1917 – 1918 - ” - 70 knøl, 1800 blå og 1100 finnhval.

Som man ser ble knølhvalen raskt fisket opp da den var det lett å fange, og tidlig nesten utryddet ved Øya. I denne tiden ble det fanget hele året, men mest sommertid.
Det første snøraset på stasjonen gikk i 1920, og tok med seg en liten del av anlegget. I 1929 kom neste ras og ødela hele stasjonen, raset tok også med seg fire mann som arbeidet i smia. Da ble stasjonen flyttet dit hvor den nå ligger. Restene etter den gamle stasjonen har enere fatt navnet ”Jeriko”.

Jubelår for oss som fikk være med,- vi kan nok snakke om ”ett – jubel-år som har vart i 100 år”, og som vi faktisk er en del av.

Send inn noen av dine opplevelser til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.!


Historiens første Nordpol-ekspedisjon

Tekst George Bush - for Vi Menn - 13/1961


Mannskapet fra det forliste skipet ”JEANETTE” kjempet for livet, der de styrtet fram over drivisen. Isflakene knaket under dem, ristet på seg og truet hvert øyeblikk med å sende de ulykkelige menneskene ned i en våt og iskald grav.
Men karene tenkte på en ting – å nå ”fast grunn” på et stort isflak der framme, et isflak som kunne holde dem oppe noen timer iallfall. De tenkte på at redningen ikke var noen redning, ikke så mye som et håp. I sin fortvilelse hadde de glemt at nærmeste ”faste grunn” var mer enn 125 mil borte. Langt, langt i sør lå Sibir-kysten, like kald og utilnærmelig som selveste Arktis som de hadde trosset.

Siste mann over rekka var skipets kaptein, den tapre og viden kjente kommandørkaptein George Washington de Long. Da han styrtet ned på isen, hadde den krøllet seg sammen under ham i samme øyeblikk, og han ble liggende hjelpeløs på de skånselløse isskruingenene. I neste øyeblikk gled blokkene fra hverandre og sendte kapteinen ned i det blåsvarte dypet og iskalde vannet, med høyre hånd forsøkte han å holde seg fast i en av de skarpe iskantene for å få levert fra seg loggboka han holdt i sin venstre hånd. Kaptein de Long hadde sikkert fått en rask død,- om ikke skipet plutselig på grunn av isskruingen hadde kastet på seg og fikk skjøvet kapteinen opp på isen igjen. Han stønnet lettet, men hadde han visst hva framtiden skulle by på ham, hadde han nok heller ønsket at var blitt der nede. Han krøp på fire noen meter før han kom seg på bena. Og mens klærne frøs til is på kroppen hans, slet han seg fram til de andre av besetningen som hadde samlet ved siden av det de hadde fått reddet av forsyninger – i siste øyeblikk. Det var i alt 32 overlevende, og alle som en lot de kapteinen greie seg selv. De stirret på skipet som vred seg i sine siste ”krampetrekninger” under isens voldsomme favntak.
- Der - der går han ned! Ropte Charles W Chipp, en ung rødmusset løytnant med dun på haken. Plutselig krenget ”JEANETTE” over, mastene slo i isen med et brak, issørpa veltet inn over dekket, skrugarden løftet seg, og med et var det stolte skipet knust til pinneved.

-> Fortsetter i neste nummer av Kaskelotten (nr. 30).


Bli med på å fyll ut spørsmålene nedenfor

Svarene kan enten sendes til:

  • Harald Storebaug, Bamsev 128, 1596 MOSS
  • eller Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Ønsket informasjon:

  • Navn:
  • Adresse:
  • Født:
  • Antall sesonger:
  • Sesongen:
  • Ekspedisjon:
  • Fartøy / Landstasjon:
  • Stilling:
  • Øvrige familiemedlemmer på hvalfangst:
  • Etter at du sluttet på hvalfangst:
  • Yrke på land:

Sammen med ”tørre” opplysninger vil det være fint med et passbilde eller foto der vedkommende er tydelig gjenkjennelig. Foto kan enten sendes inn digitalt med e-post, eller som papir til adressen ovenfor.
Gjerne et bilde fra en av sesongene, har du et som er tatt i det siste? send også det med - det er alltid fint å kunne ”myke” opp med fotografier i en slik presentasjon.
Ta gjerne en prat med Terje Haraldsen – telefon 69 33 06 06.

Dette blir et historisk og kulturelt ”skriv” som kan komme våre etterkommere til gode,- det vil være interessant for oss også – selvsagt!

Oppslagstavla

Reiser og fester 2002 – Østfold Hvalfangerklubb

Elverum Skogbruksmuseet lørdag 28. september:

  • Send inn en giro med navnet ditt og navnet på den som du skal ha med deg.
  • Giro 0540 08 30772. ØHK - Storv. 92. 1621 GRESSVIK
  • For kr. 250,- blir det buss fra Apenesgata kl. 0800
  • Det er plass til 50 personer (eller 100)
  • Dere bør bestemme dere snarest,- det er mange ting som tar tid å forberede!
  • Mat og drikke må hver og en betale selv.
  • Det vil bli arrangert et treff med Innlandshvalfangere som er medlemmer av Øyas Venner.
  • Festkomiteen: Kontaktperson Terje Haraldsen 69 33 06 06, Kai Jacobsen 69 13 65 45, Kjell Paulsen 69 33 34 02

Høstfest

  • Manstad Vel, lørdag 19. oktober, kl. 1900.

Salg av filmer

Det er kjøpt inn noen serier med Hvalfangst Eventyret som TV- Vestfold laget.
Det er tre filmer som hører sammen, koster 600 kroner, filmene er å anbefale.

  • FILM 1 Svend Foyn den glemte nasjonalhelt.
  • FILM 2 Kosmos III , den myteomspunnede sesongen og Syd-Georgia.
  • FILM 3 Balaena, den beste sesongen og Hvalskytteren’s – innflytelse.

Filmene selges (tar opp bestilling) i Hvalfangermuseet i Gamlebyen.

Vi kan også snakke om en drømmeprins

I 1930 klarte Emil Unger det mange bare drømte om. Han giftet seg med datteren til Abraham Larsen, Inga Larsen. Emil Unger forsatte imidlertid å arbeide i Rossholts skipshandel-firma helt fram til 1948.

Emil Unger, er broren til Thedor Unger som grunnla Unger Fabrikker i Fredrikstad. Emil og beste vennen Rolf Steen (født på Tomb i Råde 1905) Begge to var vitebegjærlige og ville noe mer … vekk fra depresjonen i 1925 og ut i verden.
De skrev til Henry Ford i Amerika og spurte høflig å få låne en bil, en T-Ford. Vi fikk personlig svar og et høflig avslag, brevet foreligger hos Steens familie. De to unge menn hyret på en lastebåt som skulle til Sør-Afrika.
Da de nærmet seg Durban, meldte alvoret seg, om de skulle bli med båten videre eller … de kastet mynt og kron.
Ferden videre ble til fots gjennom Zululand, ”lykkejegerene” gikk, og var på farten i lang tid.

Før jula 1925 fortalte sjømannspresten i Durban; at det ble satt opp elektrisk gatebelysning lenger inne i landet, og at det kunne være arbeide å få der.
På selveste julaften la de i vei til fots i 40 grader varme. De gikk 18 mil gjennom Zululand nordvest for Durban. For å nå fram måtte de sove under oksekjerrer om natten og hvile under trærne på dagen når sola var for ubarmhjertig. Etter flere dager på farten nådde vi fram og fikk arbeide. De tjente 40 engelske pund i mnd det var veldig godt betalt den gang.


Tømmermannen og skipshandleren

Rolf ble sjef og direktør for Rhodesian Timber LMT. Rolf var 91 år i 1996 og bodde da i Durban.
Emil ble en god arbeidsmann hos nordmannen Martin Rossholt som var stor innen skiphandelen i Durban. Her må han fått godt fotfeste, men i 1948 startet han sin egen skipshandel IM UNGER LMT, det vokste til Sør-Afrikas største skipshandel, hans sønn overtok i 1954,- Theodor er hans navn (som sin onkel på Torp). Sønnen til Thedor igjen heter Emil – som sin bestefar som en gang dro ut fra Fredrikstad sammen med en fra Tomb i Råde.

Denne historien er hentet fra Fredriksstad Blad 29. mai 1996 – er kortet mye ned.


Hvalfangstmuseet i Sandefjord...

...det vet vi hva er, men - i Sandefjord er det flere museer: Sjøfartsmuseum, Bymuseum og Museumsbrygga (Southern Actor). Alle de fire institusjonene er samlet i felles betegnelsen Sandefjordmuseene som utøver en fagtjeneste på det musealeplan. Her kan interesserte få innblikk i 14.000 bøker med tilhørende lesesaler. Fotografier kan bestiles og rådgivning for bruk av arkivet får du.

Adressen til fotoarkivet er:

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Telefon: 33 48 46 54 – er å treffe hver tirsdag.
Telefon 33 48 46 52 – her treffer du bibliotekaren / arkivaren Lone:
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.


Fra Strømstad / Sandefjord-turen 25. mai kan det rapporteres:

Det var kun 19 som var med på denne utflukten, noe regn, svake dønninger, men mat og godt drikke smakte godt! Slappen hadde noe for en hver smak.
Neste gang vi skal ut på båttur må fødselsdatoen også være med,- det må vi huske på! Gjelder ikke bussturer.
Takk for turen!

God sommer til våre lesere!

Kaskelotten nr. 30

Kaskelotten nr. 30: September 2002 - 9. årgang

Har du sikret deg boka om vår egen historie?

Torbjørn Ødegaard fikk skrevet den for oss. Vi ventet lenge, men nå kan vi hygge oss med mange kjente historier og mange gode ungdomsbilder av hvalfanger-kamerater.

Boka er på 170 sider med en masse fine fotografier.
Medlemmer kan få boka tilsendt i posten til en pris på kr. 293.-

Boka blir sendt på billigste måte med ”Norges Pakken”,- 93 kroner.
Bestilling / forskuddsbetaling (293,-) av Hvalfangerboka sendes til ØHK`s giro: 0540 08 30772 Østfold Hvalfangerklubb, Storveien 92, 1621 Gressvik.
Husk å skriv på avsender!

Boka selges også hos Thorleif Karlsen Storveien 92 – Gressvik kveldstid (ring 69 35 15 25 / 69 32 81 23) – kr. 200,- til medlemmer (Bokhandlerpris kr. 295,-).


Historien om oss!

Hvalfangere - Skrevet av Thorbjørn Ødegaard, Kystforlaget

Kjære medlemmer!

Nå må dere anskaffe historien om dere selv,- det er skrevet mangt og meget fra de tider hvalfangsten pågikk i Sydishavet. Forholdene der ”nede” er nok ikke ukjente.
Men, nå kan du få studere hvordan skipskameraten din så ut som unggutt, kanskje kjenner du også til noe av historiene som er å finne i boka.

Åra har løpt såpass av gårde, så dine barnebarn, ja, - oldebarn - for den saken skyll vil kunne hygge seg med boka sammen med deg som ”første konsulent” hva hvalfangst angår.

Dette er en yrkeshistore som de unge kan formidle om sine bestefedre og oldefedre.

Boka er også et fint oppslagsverk,- som burde komme inn i skolebibliotekene i Østfold og selvsagt i distriktet!

Er du i tvil om noe ang. boka i forhold til deg som medlem:
Ring Thorleif Karlsen 69 35 15 25 /(69 32 81 23 om kvelden)
Finn Uteng 69 26 84 31. Erik Leister 69 39 07 10.

Utsalgspris kr. 295,- (bokhandleren).


Fra langt nord, til langt syd!

Hvalbåten Fiskeren og kokeriet Norhval sammenfatter ytterpunktene i Larviks hvalfangsthistorie. Den første ble sendt nordover til Finnmark-kysten våren 1883, mens kokeriet kom hjem for siste gang fra Antarktis i mai 1962.
Det var kaptein Anders Berntsen som tok initiativet til det første hvalfangst selskapet i Larvik. I 1881 kom han til Bussesund i Finmark som fører av barken LAURA, som var sendt opp som kokeri for skipsreder I M Bryde i Sandefjord.
Berntsen sikret seg et område på Svartnes ved Vardø og stiftet senere Laurigs I/S for Hvalfangst, med Christian Nielsen som disponent.
Da Svend Foyns 10-års patent utløp i 1883 var Laurvig-selskapet klar til fangst, det holdt på helt til forbudet i 1904. (Se Kaskelotten nr. 22)

Christian Nielsen så seg nå om etter andre fangstfelt. Stasjonen Ronas Voe ble anlagt på Shetland i 1903, som den første på øygruppen. Sommeren 1905 ble Laurvig-selskapets to båter sendt nordover til Svalbard for å drive hvalfangst med den avriggede seilskuten FIGARO som kokeri. De neste åren sto Chr Nielsen bak flere nye selskaper som kom i fangst rundt om i verden, - han markerte seg som en av landets dyktigste hvalfangstredere (!).
Hvalfangstselskapet Ocean ble opprettet i 1909 med lisens for Syd-Georgia,- med stasjonen New Fortuna Bay. Hvalfangstselskapet Norge ble stiftet og kokeriet SOLSTREIF ble sendt til South Shetlands. De neste årene ble det stiftet tre selskaper for fangst i Australia og New Zealand: A/S Spermacet, Western Australia Whaling og New Zealand Whaling Co. – Da Christian Nielsen døde i 1914 hadde selskapene hans 4 landstasjoner, 5 kokerier og 21 hvalbåter.

Flere hvalfanger-redere i Larvik

Bugge & Olsen ble stiftet i 1912; The Whaling Co, som hadde kokeriet POLYNESIA var med på fangst ved Australia og Fernando Poo. Rederiet disponerte også det tyske Deutsche Walfang Ges STURMVOGEL.
Larvik hadde også landets største og best utstyrte kokeri i 1912, THØGER, eiet av A/S Quilimane (Thøger Andersen). Fangsten ved Mozambique i 1912 ble mislykket og kokeriet måtte selges.
Chr. Nielsen & Co måtte også sanere det meste av virksomheten. Fangsten ved Svalbard ble innstilt i 1912, - Shetland og Australia i 1916.
Men SOLSTREIF holdt det gående uavbrutt gående til 1931.
Magnus Melsom og H G Melsom stiftet hvalfanger-selskaper Globus i 1924, de fikk sitt første kokeri med slipp akter: LANCING ble levert samme år.

Søster-selskapet Polaris fikk året etter et lignende kokeri: T NIELSEN-ALONSO; med tradisjoner som etter krigen ble ført videre av Norhval. To forholdsvis store selkaper opprettet av Chr Nielsen & C0 i 20-årene kom til å få kortvarig forbindelse med Larvik. Det ene var Larviks Hvalfangerselskap som ble opprettet i 1923 for å drive fangst fra Spania med kokeriet REY
ALFONSO. Aksjemajoriteten ble kort etter overtatt av H M Wrangell og selskapet ble overflyttet til Haugesund. Likedan gikk det med det større Hvalfangerselskapet Atlas som ble stiftet i januar 1929 for pelagisk fangst. Det svenske passasjerskipet STOCKHOLM ble kjøpt inn og bygget om til kokeriet SOLGLIMT. Etter sin første sesong ble selskapet i august 1930 overtatt av Christensen- gruppen og året etter fusjonert inn i A/S Odd og overført til Sandefjord.
Da SOLSTREIF måtte legge opp etter rekordsesongen 1930/31, gikk Chr Nielsen & Co ut av hvalfangsten. Kokeriet ble solgt til opphugging 1 1934, og samme år ble Roligheten Verft solgt til Melsom & Melsom.


NORHVAL

Hvalfangerselskapet Globus A/S, og - Polaris A/S: Melsom & Melsom
Arven fra LANCING og N T NIELSEN- ALONSO ble ført videre til NORHVAL, som kom hjem til Larvik en sen novemberdag i 1945. Det ble tatt om bord forsyninger og mannskap.

Norges skip ble av staten solgt til et sameie av selskapene Polaris og Globus for 24 millioner kroner. Furness Shipbuilding Co Ltd i Haverton Hils ved Tees - Methil i Skottland bygde NORHVAL på rekordtid for å få det ferdig til sesongstart. 29. desember 1945 lå det klart på feltet.
Kokeriet la ut på sin første ekspedisjon med 330 mann om bord, Hans Farmen var kaptein og bestyrer,- han var tidligere 1. Styrmann på NT NIELSEN- ALONSO.
NORHVAL var bygget som bygget som et vanlig tankskip med et 22 fot høyt mellom dekk – hvor kokeri utstyret var plassert, og med flenseplan på toppen.
De to triple expansion-maskinene utviklet 5.000 ihk., men det viste seg at de 8 kjelene ikke kunne yte steam til full produksjon og framdrift. NORHVAL var handelsflåtens første skip med radar!

Ekspedisjonen hadde ni hvalbåter; Statens: NORHVAL II, IV og V, samt CAPITAN NUNES,- og de private HEKTOR VII, KOS V, XII og
SKULD VI. Produksjonen ble ikke mer enn 82.480 fat. Hvalbåtene ble lagt opp i Durban, NORHVAL til Las Palmas og bunkret, og så rett hjem til Larvik og med verkstedopphold på Framnæs.

Det ble malt om og fikk fire nye Kværner-apparater. Neste sesong gjorde ekspedisjonen det meget godt,- 175.466 fat. De to neste sesongene gjorde de det også veldig godt! Sommeren 1951 tok det to turer fra Aruba til Europa med olje, Korea-krigen skapte stor etterspørsel etter tankskip.

Etter sesongen 1950 ble alle hvalbåter tatt hjem til sitt eget verft, Roligheten Verft. Dokksetting av båtene ble utført ved Sarpsborg Mek. Verksted (Greåker) og Kristiansand.

NORHVAL var det første norske kokeriet som tok i bruk helikopter for å lokalisere hval, et Westland-Sikorsky S-51 ble innkjøpt i 1952. Det hadde sin plattform på poopen . To år senere ble det erstattet med en maskin som hadde lengere rekkevidde, men det havarerte 25. februar 1954 like akten for koka, de to om bord ble reddet. Ny maskin av samme type ble innkjøpt til neste sesong, - det ble brukt til det havarerte i 1961.
Investeringene i 1955; med nytt helikopter og en ny hurtiggående hvalbåt ,- samt forlengelse av koka i 1956 ved Kieler Howaldtswerke med to tankseksjoner, til sammen 66 fot,- 3.000 tonn større tankvolum. Melsom &Melsom så på dette som lønnsomme effektfulle investeringer, sesongen 56/57 kom de opp i 112.000 fat,- men falt til 54.000 fat i 59/60. Neste sesong var de oppe igjen i 113.565 fat (bare Thorshøvi var bedre). NORHVAL- eskpedisjonen var i toppklasse når de gjaldt skyttere. Ut gjennom 50-årene var Johan Antonsen selskapets ”leading gunner” med NORFINN og senere NORTREFF. Da BALAENA ble solgt, tok topp-scoreren; Finn Ellefsen som var bosatt i Cape Town over som sjefskytter fra 1960. Han markerte seg som topp-scorer de to siste sesongene.

På et felles styremøte 1. Juni 1965 sluttet styrene i Globus og Polaris å avhende kokeriet og hvalbåtene, med unntak av NORTREFF (Kaskelotten nr. 25). De syv hvalbåtene ble solgt til norske kjøpere, mens opphugging ventet kokeriet. Under slep av JACOB van HEEMSKERK gikk NORHVAL ut Vealøpsgapet 31. januar 1966 og ble levert til hogging i Bilbao 16. februar.

Ved Roligheten Verft ble den siste hvalbåt solgt,- NORTREFF i 1970, en epoke var over for hvalfangstbyen Larvik.


Historien om Østfold Hvalfangeren

Noen linjer, – fra boka lar seg ikke gjøre å velge ut, her blir alt å nyte som: God-boka, høsten og jula 2002!
Pressen og et 20-tals inviterte var samlet føre ferien på Major-Stuen for å få boka pressenter av Torbjørn Ødegaard.
Kåre Martinsen hilste fra ØHK og hadde mange lov ord om boka og håpet selvsagt at alle medlemmene kjøpte hver sin slik at kommende generasjoner kunne få en forståelse for hva fedrene en gang var med på.
Ordføreren hilste fra kommunen, men noe direkte forståelse for hva hvalfangsten hadde betydd for distriktet og Østfold – og landet hadde han ikke noe peiling på.
Vi får leve i hå(Haa)bet at han tar seg tid til å lese boka som han fikk i gave.

- Det var på tide at boka "Hvalfanger" kom nå, slik at noen og en hver kan få med seg historien som vi var med å forme!

Fra inndelingen av boka kan noe nevnes:

Syd Georgia Durban CapeTown
Krigsårene Krigsårene 1958 / 59 1945/ 68 sesongene
Ulykkene Skytterintervjuene Kilder/ litteratur
Skyttere fra Østfold Hvalfangernes fortellinge En eim av hvalolje over Fredrikstad (DENOFA/ - industrien

Historiens første Nordpol-ekspedisjon.

Tekst George Bush – for VI MENN – 13/1961.

(Fortsettelse fra Kaskelotten nr. 29)

Karene på isen stad tause og så på det dramatiske skuespillet. Litt etter litt ble de klar over at dette bare var begynnelsen til et mareritt som neppe noen av dem kom til å overleve. Kommandørkaptein George Washington de Long (Roald Amundsen nevner han i en bok; som en leder med mye uflaks) tok med skjelvende fingre fram loggboken som han hadde stukket innunder jakken. Med en blyantstubb noterte han møysommelig hva som var skjedd:

Den 13. juni 1881, posisjon 77 grader, 15 minutter nord, 155 grader øst. Han så bedrøvet ut, det vil bli vondt å være den mannen som forsøkte å nå Nordpolen, men som mistet sitt skip på 77 grader nord, - sa han stille,- ekspedisjonen var dermed en fiasko og tragedie.

Det hadde gått galt helt fra begynnelsen. Og nå, når det hele var over, var stunden kommet til at hans besetning skulle vise et heltemot og en offervilje som Arktis aldri har opplevd maken til.

Pumpene går dag og natt

Det var nesten to år siden ekspedisjonen startet – 8. juli 1879. På denne dagen hadde ”JEANETTE” gått fra kaia i San Francisco mens det ble holdt taler og hornmusikken spilte, alt var fest og glede. Marineministeren hadde vært til stede og velsignet skipets ferd ut i det ukjente.
Utgiveren av avisen New York Herald, som hadde bevilget mesteparten av pengene for reklamens skyld, hadde flott erklært at hvis uhellet var ute og skipet ikke kom tilbake fra sin vågelige ferd så ville besetningens enker og barn bli beskyttet av han personlig.

Det var høy stemning om bord da skipet seilte ut i Stillehavet, passerte Golden Gate og satte kursen mot det fjerne og ukjente Arktis, nesten 30 år før Peary var første mann på Nordpolen. De første ukene gikk det riktig fint. Skipet nådde Beringstredet i god behold, og så bar det inn i Nordishavet,- her begynte vanskelighetene.

Vinteren kom tidlig det året, i slutten av august strøk de første isflakene langs skip-siden, og 7. september stod skipet dørgende fast i pakkisen. Måned etter måned drev ”JEANETTE” av sted, skruisen gnog hull i skipsiden, og pumpene måtte starte opp, snart gikk de både natt og dag. Det var et blodslit å holde skipet flytende, det ble enda verre når de begynte å slippe opp for proviant, -kullforrådet minket også raskt.

Pumpene gikk uavbrutt, og 33 mann begynner å bli så trett og lei av det hele st de føler seg nærmest som fanger som er satt i fengsel på livstid,- skrev den 36 år gamle de Long i loggboken i august 1880 – ett år etter skipet var skrudd fast i pakkisen.

Måned etter måned gikk. En av fyrbøterne ble gal og måtte legges i jern. Nestkommanderende, John W Danenhower , fikk infeksjon i øynene og måtte opereres av skipslegen, dr. Ambler – med den følge at han nesten mistet synet.


En liten chanse - men den må vi ta!

Etter 21 mnd i pakkisen, hadde skipet drevet nesten 500 kilometer mot nordvest. Men nå kunne ikke de skrøpelige spantene lenger motstå presset av ismassene. Den 12. Juni 1881, like etter at ”JEANETTE” hadde passert to klippe øyer i Ishavet, ble skipet kilt inn mellom to ruvende isfjell. Nå var det bare spørsmål om timer når skipet ville bli knust av den uimotståelige kraften disse utviste.

de Long ga ordre om at mest mulig av forsyningene og livbåtene skulle settes ut på isen. Ved midnatt begynte ”JEANETTE” å synke, og ved fire-tiden på morgenen var det hele over. Det var bare noen bordbiter som lå og skvalpet mellom isflakene. Besetningen begynte å forberede seg til ferden mot fastlandet langt, langt i sør, mot en verden som hadde oppgitt dem for lengst.

Jerome J Collins var meteorolog, han skulle også skrive for avisen.
- Hvor lang tid tar det før isen legger seg mellom iskanten og fastlandet? spurte de Long
meteorologen svarte og mente i hvert fall åtte uker. Dette ville bli en håpløs oppgave å trekke tre livbåter med proviant,- vi har jo kun proviant for åtte uker, svarte de Long.

I så fall greier vi det ikke, sa Collins tørt. Men da han så de Long i øynene, trakk han på skuldrene og la til: - Antar det er best å gjøre et forsøk, allikevel. Mannskapet ble kalt sammen, og det ble gitt ordre om å sette seg i bevegelse.

Denne historien vil fortsette i flere nummer i Kaskelotten


Fattigfolks kår

I Gulatingtingsloven og Frostatingsloven fra 900- tallet finner vi en spe begynnelse til sosialomsorg. Lovene ga påbud om å hjelpe de fattige.
Legdsystemet var bondesamfunnets måte å hjelpe fattigfolk på.

Så tidlig som under Magnus Lagabøte på 1200-tallet ble legdsystemet stadfestet i loven. Hver bygd fikk plikt til å ta seg av sine fattige. De ble sendt fra gård til gård. Et liv på legd var et liv i kummerlige kår. Legdsystemet var i bruk til langt ut på 1800-tallet.

I middelalderen hjalp også klostrene fattigfolk. Etter reformasjonen i 1537 falt denne hjelpen bort. Lite ble gjort for å bøte på nøden. Tallet på fattigfolk økte, og mange tiggere streifet omkring.

Fra midten av 1700- tallet ble fattigkommisjoner nedsatt. Der satt ”øvrigheta”, med presten som formann og lensmann som medlem, og skilte mellom verdige og uverdige trengende.

I 1845 kom den første fattigloven, den ble endret flere ganger. Kravene for å få hjelp ble skjerpet. For mange kommuner ble fattig hjelpen en tung økonomisk bør.

De Harde Trettiåra

Tjueåra og første del av trettiåra var preget av nød og stor arbeidsløshet. Fremdeles var fattigkassa den eneste utvei for mange. Fra midten av trettitallet kom det bedre tider. Det ga rom for å utvide syketrygden og innføre nye reformer. De nye reformene var rettigheter og ikke fattighjelp.

Alderstrygden – 1937

I 1844 debatterte Stortinget for første gang spørsmålet om en aldersforsikring. Men veien fram til innføring en av alderstrygden var lang og kronglet. Mange tilbrakte sine siste år i usle kår. I 1923 ble det vedtatt en lov om alderstrygd. På grunn av vanskelige økonomiske kår ble den aldri satt ut i livet.
I 1937 ble endelig behovsprøvd alderstrygd fra fylte 70 år innført.
Flere ganger ble en omfattende syke-, invalide- og aldersdomsforsikring utredet. Arbeidet ga ikke resultater. Det var uenighet om hvem ordningen skulle omfatte, og hvordan den skulle finansieres. En foreløpig Blinde- og vanførelov ble satt i verk 1937. Loven omfattet bare en liten gruppe uføre.


Det måtte vel ta slutt, - arbeidsplassene i Sydishavet.

Sagbrukene langs Glomma, likeså teglverkene, skipsbyggeriene også langs Glomma ble borte,- pussig, 70-, 80,- 90-års sykluser og så kommer det noe nytt.

DENOFA og Borgar Margarinfabrikker som ble bygget opp på som en følge av hvalfangsten og dens hvalolje, har dog overlevd – de benytter i dag vegetabilskeoljer i sine produkter.

Dagens yngste hvalfangere er midt i 50-åra,- en kan jo si at de var heldige som fikk oppleve de siste årene på feltet.
Det er til dags dato noen som angrer for at de ikke tok hyre og kom seg en tur på feltet i Sydishavet.

Kai Jacobsen f. 26. 8. 1949 i Sarpsborg dro på hvalfangst etter sjøguttskolen i Borre.
- Jeg gikk på dekkslinja og fikk dermed bedre hyre.
Oktober 1965 entret Kai gangveien til flytende kokeri THORSHAVET for å tatt fatt som messegutt om bord i en koloss av en båt. Kai trivdes godt med å ”varte” opp i underoffiser-messa. Det ble rokkeringer i rekkene pga sykdom, så nå måtte unggutten fra Sarpsborg ta arbeide som vaskeriassistent, denne oppgaven hadde han en måned, vaskeriassistenten ble friskmeldt. Resten av sesongen ble tittelen lugar- og salonggutt.
Senere ble det linjefart hos Thor Dahl A/S med THORSRIVER. Flere båter kan ramses opp av den senere vel befarte sjømannen. Han var med i Nordsjøen og tok seg av olja der også!
Men, det han opplevde på feltet førte Kai til ØHK, hvor han er styremedlem og en del av festkomiteen.
Videre kan han fortelle om så mangt og meget.

-Vet du at videofilmen Blåst Forut ble tatt opp sesongen jeg var med. Jeg er faktisk å se et tiendedels sekund et par ganger.

Da vi skulle begynne fangsten var det forferdelig tregt, vi måtte gå å lete etter hval helt ned på 63 grader syd. Vi tok en Blåhval til tross for at den var fredet, denne ble vitenskapelig målt og tatt diverse prøver av.
Finn- og seihval, og sperm ble fanget. To minker og en knølhavl til vitenskapens formål ble også tatt. Jeg må nevne at Blåhvalen var på 87 fot.
Vi hadde 9 båter som fanget, NORTREFF til Melsom & Melsom var innleid,- med skytter Finn Ellefsen. Vi fanget kvota 63.000 fat.

På fritiden renset vi hvaltenner (spermasettenner, dette for de uinvidde) det var mange flinke til å lage pingviner, smykker, beltespenner, osv - sjefen min lagde tenner til seg selv som han hadde fått tannlegen til å sette inn!
Da de siste spermhvalene ble tatt fikk vi ungguttene beskjed om at vi skulle ta med en tom tobakksboks å gå ned på plan (dekket) å få spermolje ”tappet” rett fra spermens hode i boksen, olja skulle brukes som sol-olje (høy solfaktor må det ha vært) på varmen.
Luktet,- nei, alle smurte seg med spermolje og luktet dermed likt.
- Nå må jeg ”hoppe” litt.
Fra Sandefjord gikk vi direkte til Rotterdam, for å bunkre, der var det billigst bunkersolje. Så lå vi noen timer på ”reia” i Las Palmas og tok inn grønnsaker, frukt og annen proviant, (puroen kom over rekka).
Fra isen og oppover fikk vi beskjed å gå til Rotterdam for å losse en del av hvalolja. Da var det mange som hadde organisert og bestilt busser direkte til Sandfjord.
THORSHAVET og ankom Sandfjord 4. mai 1966. En epoke for hvalfangst-næringen nærmet seg slutten. –
Slutt ble det som kjent i 1968.

- Takk for praten Kai

Dere som var med på sesongen 67/68, vær snill å ta kontakt med:
Erik Leister telefon 69 39 07 10.


Arrangement

Du inviteres herved til Høstfest lørdag 19. oktober kl. 1900 på Manstad Vel

Saltkjøtt & erter (Manstad Kjøtt) og en flaske øl (mineralvann), kaffe og kaker.
Musikken som er blitt ganske dyr kan trygt erstattes med
CD-plater, Kjell ordner det sammen med Kai og Terje.

Bindende påmelding innen 10. oktober til:
Kjell Paulsen 69 33 34 02 – Terje Haraldsen 69 33 06 06.
Kr. 130,- betales ved frammøte.

Kommer du ikke, må vi kreve kr. 130,- av deg senere!

Gevinster tas i mot med takk! - Aftentrekning!
Det blir ikke sendt ut noen ny invitasjon. Vi sees!

Velkommen!


Bli med på å fyll ut spørsmålene nedenfor

(Hentet fra Kaskelotten nr. 29)

Svarene kan enten sendes til:

  • Harald Storebaug, Bamsev 128, 1596 MOSS
  • eller Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Ønsket informasjon:

  • Navn:
  • Adresse:
  • Født:
  • Antall sesonger:
  • Sesongen:
  • Ekspedisjon:
  • Fartøy / Landstasjon:
  • Stilling:
  • Øvrige familiemedlemmer på hvalfangst:
  • Etter at du sluttet på hvalfangst:
  • Yrke på land:

Sammen med ”tørre” opplysninger vil det være fint med et passbilde eller foto der vedkommende er tydelig gjenkjennelig. Foto kan enten sendes inn digitalt med e-post, eller som papir til adressen ovenfor.
Gjerne et bilde fra en av sesongene, har du et som er tatt i det siste? send også det med - det er alltid fint å kunne ”myke” opp med fotografier i en slik presentasjon.
Ta gjerne en prat med Terje Haraldsen – telefon 69 33 06 06.

Dette blir et historisk og kulturelt ”skriv” som kan komme våre etterkommere til gode,- det vil være interessant for oss også – selvsagt!


Hører du på radioen – av og til?

Brita Blomquist i NRK besøkte museet i sommer. Hun er kjent for sine reise-programmer som sendes hver søndag: God tur!
søndag klokken 1005, med reprise på mandag 2205.

Sendingen fra museet kommer en eller annen gang ut over høsten.
Dere får lytte på radion, – programmene hennes denne høsten og vinteren blir fra slike små museer og samlinger som enkelt personer og foreninger har bygget opp om spesielle yrker og særinteresser.
Thorleif og Erik er ”sikre” lyttere på søndag kl. 1005 eller mandag 2205.

Det viser seg å være mye interessant på radion, tenk ”åssen” vi søkte da vi var i isen, og satt med hode inne i ”Mascot’èn” eller ”Kurer’n”
De som bidro til dette programmet var: Hans M Hansen, Bjørn Jørgensen, Kåre Martinsen, Finn Uteng, Tor Nilsen, Thorleif Karlsen og Erik Leister.

Radiodeltakere
På bildet fra venstre: Bjørn ,Kåre, Brita Blomquist, Thorleif, Finn og Tor.


Fra museet kan det fortelles

Mannskapene som stiller opp og tar vakter, en eller flere, takkes herved for det!
Dugnadsånden lever hos hvalfangerene, - spørsmålet om å få bli satt opp på vaktlista til neste sommer har allerede blitt stilt av medlemmer som aldri har hatt vakt tidligere. Vi hilser dette velkommen, vakt skal dere få!
Totalt betalende 906 (barn gratis, det kan ha vært 50 – 60 barn innom også)
Det er solgt 45 bøker, 350 lodd er solgt,- to nye medlemmer har vi også fått.

Den 8. juni var det kun 5 betalende (varmt fint vær), 78 betalende var det på en overskyet dag – 21. juli.
Som sesong avslutning rigget festkomiteen sammen med Erna & Kåre i stand hagefest hvor det ble grillet hvalkjøtt og svinekjøtt, salater i forskjellige varianter, - det satte vi alle pris på, stor takk til dere alle!

Det som skulle drikkes til maten måtte hver og en holde selv. Kaffe og kaker ble satt fram senere på kvelden. Det var bortimot 30 personer, konene inkludert. Medlem nummer 123 Roy Thoresen fra Mosjøen var på ferie hos sin søster Erna, dermed fikk Roy anledning til å treffe noen av sine tidligere hvalfangervenner.
Kasseren takker for godt resultat av loddsalget og for de som bidro med gevinster. Pris pr. person var 100,- kroner. En hyggelige kveld!

Modellen av POL XIV 597 brt 169.3/29.7/16.7 ft C4 2000 ihkFMV tilhører Fredrikstad Museum,- vårt museum fikk låne den i år. Til neste år blir den å se igjen, - hos oss, vi har et fint samarbeide med Isegran!

POL 14 ble levert i september 1950 fra Fredriksstad Mekaniske Verksted, til Melsom & Melsom, Polaris og Globus.

I fangst med NORHVAL til og med 61/62, gikk så i opplag i Larvik. Solgt oktober 1965 for 300.000 kroner til Sunnmøre, bygget om til fiskerifartøy VOLSTAD JUNIOR. Ble senere utleid til kystvakten.

Takk til dere som har lånt oss gjenstander og gitt gaver til museet!

Mange hilsen Bjørn Jørgensen

Kaskelotten nr. 31

Kaskelotten nr. 31: Desember 2002 - 9. årgang

God Jul og Godt Nytt År...

...til våre annonsører og medlemmer og andre som leser Kaskelotten!

Hvordan skal vi markere 10-års jubileet til Østfold Hvalfangerklubb i 2003?
Send inn forslag, - det triveligste forslaget blir honoret med ett eller annet!


Hvalfangerklubben i Sandefjord fylte 15 år, 25.august

ØHK kan bare gratulere med innsatsen til ledelsen og medlemmene!

I jubileumsåret har de satt i gang et filmprosjekt, de vil dekke hvalfangstens historie. Her skal det vises hvordan livet artet seg for hvalfangeren på vakt og på fritiden om bord, og livet for de hjemmeværende familiene samt rederienes oppgaver. Hvalfangerklubben har 876 medlemmer i jubileumsåret!

Videofilmen er tatt opp på forskjellige steder, nødvendigvis, det skal bli spennende å se filmen ferdig - fra 2. desember er den til salgs.

Ta kontakt med Arne Haugen i telefon 33 42 94 55, for bestilling.


Hvalfangerbyen Tønsberg

Ved verftet på Revodden rustet Svend Foyn ut SPES & FIDES vinteren 1863/64, dette er den spede begynnelse av den moderne hvalfangsten.
99 år varte hvalfangsteventyret for Tønsberg, fra SPES & FIDES la ut på sin første tur nordover til Finmark 18. februar 1864, til SOUTHERN HARVESTER ankret opp i Melsomvik 6. juni 1963 etter siste sesong i Antarktis.

Disse 99 år må betegnes som særegne, nyskapende, dramatiske og rikholdige for Tønsberg som by og dens omegn. Med alle ringvirkninger som en slik næring fører med seg. Sammen med rivalen Sandfjord var det de to byene som virkelig betydde noe i den internasjonale hvalfangsten; hit kom finansfolk og hvalfangere fra hele verden for å hente ekspertise og anskaffe utrustning. Mange fulgte i Svend Foyns kjølvann til Finnmark og senere til Island. Da Foyn døde i 1894 (se KASKELOTTEN nr. 22) fikk hvalfangsten et sterkt tilbakeslag da hele hans formue ble testamentert til misjonsbevegelsen. Da fangsten ble forbudt i Finnmark 1904, dro hvalfangerne fra Tønsberg til Færøyene, Irland og Sør-Afrika. I 1907 slo Tønsberg Hvalfangeri seg ned på Syd Georgia, to år senere etablerte A/S Hektor seg på Deception med to lisenser.

C A Larsen var der allerede fra 1904 (se KASKELOTTEN nr. 28). Andre Tønsberg-selskap prøvde seg i Angola og Australia, men med lite hell.
I 1928, under omleggingen og ekspansjonen fra lisensfangst til pelagisk- fangst, hadde byen 12 kokerier og transportskip og 42 hvalbåter, som tilsammen sysselsatte over 2000 mann. To skipsverft ble anlagt i byen, hvalbåter og kokerier ble bygget her. Andre næringer som etablerte seg som en følge av hvalfangsten var bla: harpunfabrikken, Ellefsen Tendskruefabrik
(se KASKELOTTEN nr. 22), Tønsberg Reperbane som laget tauverk, - forløpere i nylon og perlon. Tenk bare på proviant og forsyninger som skulle til for en lang sesong, det var mange bedrifter som følge av hvalfangsten.
Etter 1945 ble hvalfangsten bygget opp igjen med ni ekspedisjoner, hvor av to som fanget i tropiske farvann. Tre ekspedisjoner gikk under norsk flagg. Salvesen, Hector, Spermacet og Sopecobas ekspedisjonene var like norske som PELAGOS, ANTARCTIC og landstasjonen Husvik Harbour.

Fra midt i mai til september var det stor aktivitet på havnen og i distriktet. Salvesens to kokerier; SOUTHERN VENTURER og HARVESTER og noen noen av transportskipene lå oppankret ved Jarlsøy, med BALAENA langs siden.

En etter en dro de over til Newcastle for sine årlige verksted opphold. Sentrum i denne livlige aktiviteten var Kaldnes Mek. Verksted. Her lå PELAGOS og ANTARCTIC , Tønsberg Hval sitt transportskip ORWELL og senere TEIE, Hector’s BRANDFIELD og THULE, - kokeriene ANGLO-NORSE eller JARAMA benyttet tørrdokka av og til. Av de rundt 80 hvalbåtene lå de fleste i opp på Syd Georgia, noen av Hector båtene lå i Cape Town, mens Pelagos og Antartic begynte å ta sine båter hjem etter at anlegget i Walvis Bay brente i 1950. Tenk dere hvilken beskjeftigelse det ga Kaldnes Mek, Husø Verft og Mågerø Verft da disse båtene skule overhales med bla slippsetting!
Tidlig på 50-tallet var det mer enn 1200 mann fra Tønsberg – Nøtterøy, Tjøme, Sem og Slagen forhyret på hvalfangst. Her rundt Slottsfjellet var det hektiske dager med forhandlinger om hyrer, innkjøp til ekspedisjonene, fangstkvoter, salg av olje og biprodukter.

Navn som skriver seg tilbake til pionertiden er nå med på disse forhandlingene (megler/konsulenter) Bugge & Krogh-Hansen, Svend Foyn Bruun, Antonvon der Lippe og kaptein Onesimus Andersen som representant for Chr. Salvesen & Co.
Avviklingen av hvalfangsten fra Tønsberg skjedde ganske brått. Sesongen 1959/60 var det kun fem ekspedisjoner i Isen, i 1962/63 var det bare en.
Så var det hele over.
Pelagos, Antartic og Tønsberg Hval fortsatte som rederier med tank- og bulkskip,- med de samme skorstein fargene. Forbindelsene med Hector Whaling ble holdt opp ved at Krogh-Hansen rekrutterte mannskaper til landstasjonen i Saldana, mens A/S Hector for lengst var blitt et rent rederi.
Chr. Salvesen holdt lengst ut; restene av flåtene ble liggende lenge i Melsomvik,- høsten 1968 ble SOUTHERN HARVESTER slept bort.


1912 – 2002

Vekst og fornyelse basert på forskning og utvikling i 90 år!
Dette er et utdrag fra en informasjon alle hustander i Fredrikstad-distriktet fikk i sommer fra Denofa.

Med andre ord et jubileums-skrift, og en hyllest til alle som har bidratt til bedriftens ”fødsel” og vekst! Det står å lese på side to:
Takk til alle som har brakt oss dit vi er i dag!
Denne takken kan du som hvalfanger ta til deg!

Videre har administrerende direktør Anders Hoel skrevet:
Vi retter en stor takk til gründere, medarbeidere og vertsbyen Fredrikstad! Til sammen har de skapt grunnlaget for Denofas utvikling gjennom 90 år.

Bakgrunnen for etableringen i 1912 var hvalfangsten i sørishavet, og en tysk patent for å foredle hvalolje til rent, hvitt spisefett. Havets resurser virket endeløse, og Norge var en ledende hvalfangstnasjon.

Siden den gang har Denofa vært i kontinuerlig omstilling, både i forhold til produksjon og markedstilpassing. Soyabønnene har for lengst erstattet hvalolje som hovedråstoff.
Herdet fiskeolje er etter hvert blitt mindre viktig i næringsmiddelindustrien, mens vegetabilske produkter har kommet mer på banen.

Vel så viktig som naturresursene er menneskene; det vil si de ansatte, familier og arbeidspartnere i inn- og utland, - og egentlig alle i vertsbyen Fredrikstad.
Alle bidrar til at Denofa i dag framstår som den dominerende produsenten på sine områder i Norge. Det vil si oljer og fett til i næringsmiddelindustrien og helsekostmarkedet, soyamel til dyrefôr og fiske-olje til fôr for oppdrettsfisk.

Historikk:

1912: De Nordiske Fabrikker AS (DE-NO-FA) grunnlegges.
1929: Mølla, produksjonslokale for pressing av kopra, tas i bruk.
1955: Ekstraksjonsverket for soyabønner står ferdig.
1959: Borregaard kjøper opp DE-NO-FA & Lilleborg Fabrikker.
1972: Nytt ekstraksjonsverk ferdig til bruk.
1989: Tapperiet brenner ned.
1992: Stor evakuering etter brann i X-verket.
1994: DE-NO-FA starter margarinfabrikk i Russland med 50% eierskap.
1996: DE-NO-FA og Lilleborg skiller lag. Virksomheten endrer navn til Denofa og etabler salgskontoret Denofa Foods i Romania.
1997: Denofa kjøper opp majoriteten av Marine Lipids og oppretter ”spesialolje” som nytt forretningsområde.
1998: Denofa etablerer salgskontor i Polen.
1999: Denofa overtar fullt eierskap i Marine Lipids, som nå heter Denofa Leknes. Samme år etablerer Denofa selskapet ”RenMat” i Brasil.

Da det var svingninger og nedleggelser i trelastindustrien mente daværende ordfører Wilhelm Blakstad at DE-NO-FA burde etableres. Fra tanke til handling var ”veien” kort den gangen, ære være politikerne for det! (se KASKELOTTEN nr. 22- side 4).
Egil Blakstad, sønn til W. Blaktad ble senere direktør på DENOFA.

Østfold Hvalfangerklubb stiller seg i rekkene av gratulantene,- noe sent, men mer helhjertet – da det var vi som ”kom” med olja.
Yrkesgruppen hvalfangere betydde jo svært mye for DE NO FA.
ØHK gjorde et framstøt i september for muligens å få en invitasjon til jubileumsfesten med en oppmerksomhet.
90-års markeringen hadde foregått med de ansatte, en hyggelig markering!

DENOFA / MEMBER OF THE ORKLA GROUP


Det smakte bæl-godt!

Det er maten som ble servert på høstfesten 19. oktober til omkring 40 personer med og uten ektefeller på Manstad Vel denne lørdagskvelden det siktes til: Ertesuppe tilsatt rikelig med timian, og med flatbrød til. Saltkjøtt,- flesk, kålrabistappe og poteter – og godt med sky eller litt ertesuppe, ble bakket opp fra et bord midt på gulvet. Når det serveres slik mat er det lov å forspise seg,- det ble spist både lenge og vel! Kjell sørget for dempet behagelig musikk, bordene var dekket og pyntet i harmoniske høstfarger. En fin ramme om det hele,- det ville vært plass til deg også! Festkomiteen som består av Kai, Kjell og Terje hadde hjelp fra sine respektive og andre frivillige. ”Musikk maistro” styrte CD-plater slik at det ble en svingom.

Harald Storebaug fra Bamseveien i Moss benyttet anledningen til å vise fram noen sider fra Medlemsregister-boka som han lager. Råmanuskriptet til boka er jammen fint, men noen sender inn bare opplysinger om seg selv uten bilde, Dere må huske å sende med bilde også!

Vår kasserer hadde denne kvelden ”innkassert” 44 gevinster. Da han arbeider hos Jernvarehandler Nicolaysen passer han på å tigge noen gevinster av selgere og andre forretningsforbindelser. Det var mange spennene innpakkede gevinster og trygge gode vinflasker, mange takk skal dere ha! En gevinst til hver burde det blitt, men så vel er det nå ikke – noen har mer flaks enn andre.
Med et gjennomsnitt loddkjøp på kr. 100,- kan festkomiteen holde lav kuvertpris. Kaffe og to slags kaker ble servert med trillebord,- fra bord til bord, veldig smart, Nina!
Arne satte oss i stemning med sitt trekkspill, du vet – slike melodier finnes ikke på dagens CD-plater. Toner fra et trekkspillet holdt nok flere på dansegulvet, - enkelte takket for seg før elleve.
Stor takk til alle som bidro til denne hyggelige lørdagskvelden!

Maten til ØHK `s høstmøte på Manstad Vel ble laget og brakt til oss i varmecontainere fra Manstad Kjøtt, alt var godt og varmt –bare bæl-godt!
Gjør julehandelen av kjøttvarer hos Øyvind Karlsen,- det vil smake fortreffelig!


Hører du på radioen – av og til?

(Spørsmålet ble stilt i forrige Kaskelotten)

Brita Blomquist fra NRK besøkte museet i sommer, hun laget som kjent et program i Hvalfangermuseet. Det ble sendt søndag 20. oktober kl. 1005 som er reiseprogrammet GOD TUR!
Men du som har Internett kan følge denne oppskriften og få ta del i det som ble sagt.
Sendingen kan du høre i sin helhet hvis du klikker deg inn på http://home.no.net/hval. Her må du klikke deg videre slik at det kommer opp en radio på dataskjermen din. Du kan spole deg fram til innslaget fra Hvalfangermuseet.
Du må ha på lyden på datamaskinen din. –

Kåre Martinsen, Hans Martin Hansen, Finn Uteng og Erik Leister var de som ble intervjuet av Brita Blomquist. Tilstede under opptaket ble disse også intervjuet: Bjørn Jørgensen, Tor Nilsen og Thorleif Karlsen. ”Rå-bandet”, – som ble tatt opp vil bli sendt oss.

Straks programmet var ferdig, ringte det en lytter fra Sarpsborg, han var overbevist at dette museet burde han ha besøkt i sommer.
Han hadde vært på Rossen tre sesonger, - han skal kontaktes og meldes inn i ØHK! Er det noen som kjenner Trond Lund (56) ?
Han var på Star IX sammen med Arvesen og den gang Rossen måtte klinke noen plater på skutesiden.


En epoke for Norge tok slutt

I 1948 ble Bjørn Røste født på (i) Hamar. Han vokste opp på Helgøya i Mjøsa der foreldrene hadde ansvar og servering på øya’ s kafé, et treffsted hvor alle aldersgrupper trivdes!
Bjørn fikk sin yrkesskoleutdanning på Jern- og Metallinja. Sommeren 1965 annonserte Anders Jahre etter mannskaper til sin hvalfangerflåte, det var mange poster som skulle bemannes.

Den unge Hedmarkingen lot seg friste sammen med 23 andre førstereis til sesongen 1965/66. Han gikk om bord i hvalkokeriet KOSMOS 4 som messe-/ byssegutt. Med mange erfaringer og brukbar avmønstring lot Bjørn og Arne fra Østerdalen seg mønstre for nok en sesong, denne gangen ble arbeidsoppgaven ved en vinsj som dro kjøtt opp kjøttsklia. Kjøttet ble pakket i aluminiumsformer i 30 kilos blokker om bord på KOSMOS 4 og fraktet på transportband til fryseriet i bunnen av båten.

Om bord hadde vi japanske arbeidere som tok kjøtt direkte fra forplan og ned i små båter som fraktet det til KOJU MARU; en hval til Norge - og en hval til Japan.
hentet og stuet ombord i japanske fryseskip. Denne sesongen, 1966/67, hadde Bjørn tatt med fargefilm til kameraet sitt. Med god oversikt over dekket ble en del situasjoner foreviget. Men i dag snakker han om at det burde blitt brukt flere fargefilmer, - det kan nok de fleste av oss andre også være enige i!

Tredje og siste sesong –1967/68, ikke bare for kompisene Arne og Bjørn, men for hele hvalfangsten. Bjørn kjørte framhiver-vinsjen. Nok en gang med god oversikt og muligheter for fotografering. På denne turen måtte det bare tas vare på en del fra Sydishavets store hvaleventyr. I kjellerstua i Sarpsborg finnes et mini-museum med fargebilder, tenner, malte ører, barder, polerte tennrør med mer. Minner og navn har hvalfangeren fra Mjøsa tatt vare på, han hadde faktisk en navnelise med telefonnummer og adresser som det står respekt av. Han har også funnet fram og gjenopptatt kontakten med noen av sine hvalfanger-beskjentskaper.
Arne Jensen som var på KOS 55 og skjøt for kokeriet, kunne han tenke seg å ta en mimre-prat med.- Han bor i nærheten av Yrkesskolen i Fredrikstad.

20-åringen (1968) som hadde omgitt seg med ferskvann i oppveksten og saltvann i Sydishavet – måtte bare fortsette å seile, men nå på Mjøsa med en båt som ble bygget i Fredrikstad: byggenummer 131 fra Glomma Mek. Verksted. Hamar- Kappfergen som tok 20 biler og 400 passasjerer. Som sine foreldre, så sønn, – han er nå kokk på det nittende året ved Kolstad sykehjem, hans kone er også kokk. Datteren har ansvaret for fiskedisken i Ultra i Sarpsborg.

I 1977 ble han og familien sarpinger og trives med det.

Siste sesong på hvalfangst 1967 – 1968

Tor Nilsen ble født; 1950 på Tangen – Engelsviken. Han rakk å bli konfirmert før han dro ut med KOS 55 1966/67 som dekks- /messegutt.
Møtet med hvalfangsten fortonet seg rent som alkejakta i hjemlige farvann, det ble nemlig skutt 23 sperm på en dag!( Det var den dagen- det). Det ble mange harde tak for en førstereis, men han fikk nok litt oppmuntring av sin bror Bernt som kjente båten fra flere sesonger. Tor kan ikke få fullrost skytteren Arne Jensen; han var en fin kar som behandlet alle likt, rolig og avbalansert!

Månedene om bord ble nok ikke så avskrekkende, Tor ble med ut 67/68,- en historisk tur kan en si!
Hele familien Nilsen dro på hvalfangst; far Anton, - brødrene, Bernt og Rolf med 16 eller 17 sesonger. Rolf overvintret på Øya også, han hadde et par sesonger mer enn eldste bror. Det ramses opp onkler og søskenbarn. Det henvises til boka HVALFANGERE på side 80 og 63,- familien!

For å kunne delta i ”samtalen” når familien var samlet, måtte jeg bare få en sjanse til å oppleve fangsten i Sydishavet, sier Nilsen. Da min far Anton laget ålerøser og torskerøser til Arne Jensen, ble det nok inngått en ”kontrakt” for meg også, - ellers var jo Bernt en god referanse for lillebror.
Alle var klar over at hvalfangsten ville ta slutt, så en får jo si at jeg kom ut i grevens tid. Sesongen 67/68 forsto vi at dette definitivt ville bli siste tur til Sydishavet for norske ekspedisjoner.

Dagen etter at fangsten var slutt, fikk vi messeguttene lov til å skyte resten av skuddene (uten harpun). Ladingen besto av poser med ½ kilo krutt + forladningen, - det smalt godt.

Da vi kom opp til Cape Town, dro skytterene hjem med fly. De fløy forresten også ned for å ta båten de siste åra.
Tor fortsatte på sjøen, men han har en ”beskjeden” fartsbok som forteller at han sto om bord flere år på samme båt. Som uteksaminert kystskipper fra marinen førte han TRAFIKK- båten i Oslofjorden i 14 år. Her var det for-resten andre ex-hvalfangere også. Nordsjøfart: med papir og kjemikaler – seks uker på, seks uker i land. Nå er det buksering med BALDER som gir fjorten dager på – fjorten dager i land. Fartstiden er seilt inn for lengst med mesteparten av årene på broa. Minner fra sildefiske og taubåtene til Schelee, og skolegangen i marinen 1970 måtte vi selvsagt streife innom. Dette er grunnlaget for diplomet fra Norsk Rederiforbund som henger på veggen sammen med andre minner fra Isen.

Siste sesong på Syd Georgia, hvem opplevde det? … det kunne også være interessant å formidle videre til våre lesere! … kontakt Erik Leister 69 39 0710 …


Historiens første Nordpolekspedisjon

(Hentet fra VI MENN 13/1961)

Grenselandet mellom liv og død

Ekspedisjonens trekkhunder, 23 skabbete bikkjer ble spent foran båtsledene, og 60 dagers rasjoner; av kjøtt, pemmikan, syltetøy, brennevin og kaffe ble fordelt på båtene. Så satte det forunderlige ”toget” seg i bevegelse; bikkjene la seg iselene, karene satte skulderen til og fikk så vidt movert de tunge sledene. Slik slet seg fram meter for meter, det ble kilometer av det, de plumpet i det iskalde vannet, klærne frøs til som ispanser rundt de dødstrette legemene. Den fjerde dagen brøt de første sammen. De som led av magekrampe på grunn av isen de sugde, hadde det i grunnen best, de kunne huke seg ned og bli kvitt sine plager for en stund.
Da sto det verre til med de andre som ikke hadde fordøyelsen i orden, for ikke å snakke om de som begynte å få koldbrann i frostsårene. En av kokkene, Meredith, hadde det verst. Han hadde falt i sjøen så mange ganger – så han ble faktisk aldri tørr på kroppen. Føttene hans var forfrosset, og han måtte slepes mellom to av kameratene sine. Da dr. Ambler ville se på føttene hans, fikk han sjokk. Han rev buksene og undertøyet av den stakkars pasienten, men da han dro av strømpene fulgte to tær med,- leggene var også på lang vei ødelagt,- råtnet bort.
- Amputasjon? spurte de Long stille da han kom for å se til den syke.
- For sent, dessverre, svarte legen. Stakkars Meredith hylte og bar seg hele natten,- først ut på morgensiden var det slutt. Han ble gravlagt mellom to iskosser, de Long forrettet ved den avholdte kokkens hvilested. Nå var de 32 tilbake.

Vi driver nordover

I dagene som fulgte avanserte det sørgelige opptoget bare rykkevis mot syd. Nesten hver etappe måtte forseres opp til flere ganger av de samme karene, etter som de ikke hadde krefter nok til å få alt med seg på en gang. Selv hundene begynte å bli utslitte av slitet og mangelen på mat, og la seg ned oftere og oftere ned med et oppgitt uttrykk i de trofaste ansiktene. En dag klarte de ikke mer enn en kilometer – ”terrenget” var bare et morass av skruis.

Endelig en dag, den 25. juni, klarnet det så mye opp at de Long kunne ta frem sekstanten for å finne høyden. Ifølge hans beregninger skulle de ha tilbakelagt omkring 70 kilometer i retning av iskanten i syd.

Men da han av leste instrumentet, begynte hende hans å skjelve. Han måtte se etter nok en gang, målte så høyden så nøyaktig som mulig, - gjorde ingen feil, og kom nøyaktig til samme resultat. Han vaklet til bake til teltet og fikk med seg meteorologen Collins utenfor teltet, - til å ta solhøyden og undersøke sekstanten. 77 grader, 46 minutter, kom han til.

de Long gispet av skrekk og ut brøt,- hviskende – allmektige Gud! Det var det jeg fryktet, sa kapteinen,- vi er 40 kilometer nordafor det stedet vi startet. De to mennene så på hverandre i dyp taushet. De skjønte begge to hva som hadde hendt, de hadde slitt seg sydover, men ikke så fort som pakkisen drev nordover. De var nærmere Nordpolen og lenger borte fra Sibir enn noensinne tidligere.

Vinterstormene slår til

Det var ikke annet å gjøre en å skifte retning. de Long la kursen mer sydover i håp om å kunne kompensere driften nordover en smule. Til folkene sa han: at han ville sende Dunbar alene av sted sydover for å rekognosere, som sagt så gjort. Dunbar kom tilbake og rapporterte at skruisen var så voldsom at det ikke gikk an å klatre over den. På de sørgelige restene av pemmikanen og litt te forsøkte karene å holde liv i seg mens de slet seg videre, meter for meter. Solen tinte opp det øverste islaget, slik at de vasset i sørpe til knes. Den 29. juli nådde de en liten holme i isørkenen – det var i hvert fall fast grunn.
de Long skriver i loggen at han tok øya i De Forente Staters besittelse og kalte den for Bennett-øya, til ære for den mannen som hadde fått ideen og bekostet ekspedisjonen. Etter hvert kom de fram til mer åpent vann, og de klarte å lappe båtene sammen slik at de kunne ro over de åpne strekningene i isen.
Da de omsider landet på Faddeevski-øya i Ny-Sibir den 30. august, var alle 32 ennå i live,- men de hadde bare to hunder igjen. Alle de andre var enten omkommet av sult eller slått i hjel og spist opp. Da de gjorde oppbestikket den dagen, viste det seg at all maten var oppbrukt, unntatt pemikann for ti dager.
- De første vinterstormene er grusomme i denne delen av verden, skrev de Long i loggen.
- Vårt eneste håp er å nå fastlandet før de setter inn.

Like etter slo den første vinterstormen til med alle krefter. Karene brøt opp leieren med det samme vindbygene ulte over isen, og i et fortvilt forsøk på å nå åpen sjø med båtene. De slet seg fram, radmagre og med langt hår og skjegg som frøs til is, klærne var snart bare stivfrosne filler som slo mot hverandre. Ut av de ødelagte støvlene dryppet blodet fra de ødelagte føttene. Collins skriver i sin dagbok at: ” Det var lett å følge sporene etter blodflekkene i snøen og isen”.

Den 91. dagen etter at ”JEANETTE” var sunket, - den 11. september, nådde de Semenov-øya, det siste faste punkt før det asiatiske fastlandet. Det var en søndag, og karene fikk et lite håp om at kanskje det ville lykkes likevel. Det gjenstod ”bare” et åpent havstykke, her kunne de seile av sted i båtene sine, i stedet for å dra dem over isen. – ”Det står bra til, vi har sluppet fra sjøbuken, og håper med Guds hjelp å nå Lena-munningen neste uke. Vi har skutt tre ender og en sel, og regner med å ha mat for de nærmeste dagene”,- dette fikk de Long skrevet på et stykke papir.

En brottsjø – og bare 24 mann igjen

Da de Long hadde skrevet disse linjene, puttet han lappen i en blikkboks og plasserte denne på en forhøyning og laget en liten steinvarde,- et stykke fra leieren så ingen så ham. (Mange år senere kom en russisk fangstmann til stedet og fant blikkboksen og lappen).

...fortsetter i nr. 32

Tenk dere hva vi leste av blader og bøker da vi var på feltet, om og om igjen, - vi byttet med hverandre.
Det var ”julekvelden” når tankbåten kom for å bunkre oss!
Nå som det snart er jul kan du ”bunkre” hos ALFA – BETA i TORVBYEN. På motsatt side har du en liste med bøker som burde være artig å kjøpe!


Hefte om medlemmene – prosjektet bør ikke ta for lang tid

Svar på spørsmålene nedenfor og send de, og et bilde til:
Harald Storebaug
Bamsev 128
1596 MOSS

  • Navn
  • Adresse
  • Antall sesonger
  • Sesongen
  • Ekspedisjon fartøy/landstasjon stilling
  • Øvrige familiemedlemmer på hvalfangst
  • Etter at DU sluttet på hvalfangst
  • Yrke på land

Sammen med opplysningene må også et passbilde eller foto der vedkommende er tydelig gjenkjennelig, sendes med. Gjerne et bilde fra en av sesongene.

Jo, raskere dere er med å få sent opplysninger og bilde, til Harald i MOSS - jo, raskere blir heftet tilgjengelig for oss.

Det ville vært fint å få utgitt heftet neste år – 2003 for da fyller ØHK 10 år!


Innhentet av den markedsøkonomiske tiden

Hvalkokeriene ble liggende i ro for overhaling fra de kom hjem om våren til de skulle ut på ny ekspedisjon om høsten. Slik var det i årene før 1967.
For å finne lønnsom beskjeftigelse utenom sesongen, ble KOSMOS IV sendt på sildefiske. I 1966 fulgte den sildefisket i Nordsjøen og året etter var den ved Island som moderskip, med 140 mann forhyret. Produksjonen var
25 750 tønner Island-sild, samt olje og frosne produkter, det ga ikke særlig fortjeneste.
September 1967 ble KOSMOS IV nok en gang rustet ut for en tur til Sydishavet, men nå som det siste norske hvalkokeri.
Bestyreren var fra Løten og het Ludvig Helgesen, han hadde i flere år vært overstyrmann om bord. Fem av de beste norske hvalbåtene som kunne fremskaffes skulle i isen nå. Det var fire motorbåter fra Thor Dahl: THORDR, THORARINN, THORIS og THORGLIMT,- med KOS 55 som eneste Kosmos- båt.
Her kan vi snakke om et gedigent spleiselag for ikke å miste helt troa på hvalfangsten.

31. oktober 1967 kunne det høres tre hese støt fra den dype fløyta til KOSMOS IV utover havna i Sandefjord.

Kursen ble satt for Curacao med 384 mann forhyret på den siste norske hvalfangstekspedisjonen. Fangsten begynte 12. desember, ved avslutningen 7. april var det produsert 34 240 fat olje og 7 752 tonn frosset hvalkjøtt. Denne siste sesongen var plaget med dårlig vær,- med sine 35 år på feltet kunne i Helgesen ikke huske å ha opplevd maken.
Fra 1904 til 1968, - med 62års ”tilhørighet” i farvannet var det kanskje en måte Sydishavet ville vinke farvel til norsk hvalfangst?
Første hvalbåt hjem var THORARINN 29. april 1968. Etter 20 døgn ”seilas” fra den andre siden av kloden kom KOSMOS IV inn til Sandefjord for siste gang.
Rederiet og næringen syslet med tanken om både fiske og fangst, kunnskapen om pelagisk fangst hadde vi jo!
Oljeprisene var for lave og det norske kostnadsnivå var blitt for høyt.
Mars 1971 ble det tegnet kontrakt på salg av kokeriet til Kyokuyo KK, Tokyo for 2. 950. 000 US dollar. I april ble koka tatt inn i flytedokka på Framnæs og overlevert etter 17. mai-feiringen samme år, til Japan.
Koka ble benyttet som fryseri i Antarktis, senere som moderskip på laksefiske Det Nordlige Stillehavet. Også som koreansk fiskerimoderskip (1992).


Det mimres og drømmes om svunnen tid

PELAGOS Hvalfanger klubben er stiftet i Tønsberg, der har de kommet over en 16 mm film som nå er spilt over til video, og dermed gitt et nytt liv. Bestilling: ring Svein Dahl 33 32 56 35 ( TELLUSV 15. 3313 TØNSBERG.

NRK har engasjert Karivold Film på Sellebakk til å lage dokumentarfilm om hvalfangst. Det er flott at en næring blir så godt tatt vare på, med dokumentasjon.

Disse videofilmene er på markedet:

Hvalfangst eventyret's tre filmer: SvendFoyn, Kosmos III og Syd Georgia, Balaena og Hvalskytteren.
Blåstforut og Med Rossen på feltet.

Tittel: Hvalfangerkoner og barn forteller skrevet av Jorunn Vesterlid.
Hjemmelivet fra 1930 til 1967
Forlag: Vestfold Grafiske a/s - utg. 1992

Tittel: Snipp snapp snute…, skrevet av Tore Østevik
Syv sesonger fra 1950, som matros og telegrafist. Forlag: Færder - utg. 1998.

Tittel: En hvalfangers beretning - fra en første reis`dagbok
skrevet av Enok Sandbakken 1947/48 Southern Harvester
Forlag: Krohn Johansen A/S - utg. 1998.

Tittel: Syd Georgia-eventyrenes øy skrevet av Arild Pettersen.
1948 - 62, overvintringer bla.
Forlag: Færder - utg. 1999

Tittel: HVALFANGERKIRKEN skrevet av Svend Einar Hansen.
Ble skrevet i forbindelse med turen/ ekspedisjonen til Syd- Georgia.
Forlag: Genesis - utg. 1999

Tittel: HVALFANGERE skrevet av Torbjørn Ødegaard.
Historien om Østfold hvalfangerne, historien du selv var delaktig i!
Forlag: Kystforlaget. - utg. 2002

Kaskelotten nr. 33

Kaskelotten nr. 33: April 2003 - 10. årgang

Respektabelt besøk til vårt 10-års jubileum

Foto: Ole Henrik Leister

Endre Hoffeker og Erik Leister ved hvalkadaveretTirsdag 11. februar 2003 meldte mannskapet på Color Viking at det fløt et hvalkadaver midtfjords, tre nautiske mil vest for Torbjørnskjær.
Tannhvalen ble anslått til 12- 14 meter og anslagsvis 20 - 30 tonn, ble tatt for å være en spermasetthval. Det var jo riktig, vår hval, den vi har som vårt bumerke.
Den ble tauet inn til Slevikbrygge samme kveld. Myndighetene fikk noen hektiske og vanskelige stunder før det ble konstatert at den hørte til på østsiden av fjorden.
Meldingen gikk til skjærgårdtjenesten i Tønsberg. – Uff, og nei.
Vestfold pustet lettet ut når det ble fastslått at det hørte til Østfold-siden og Fredrikstad.
Vår kasserer Thorleif Karlsen, ØHK ble oppringt av Fredriksstad Blad, de lurte på hva han mente om hvalens videre skjebne. Forslaget gikk utpå å la forsvaret ”sende hvalen videre” med grovkalibret skyts.

De siste linjene i avisen lød slik: - Hvis noen har brukt for hvalen, kan de få den. Gladelig, sier Steinar Haugsten fra kommunens helsevern.
Neste dag (onsdag) var det oppslag i aviser og på radio, og en mann med navn Endre Hoffeker, som er utdannet biolog - har alltid har ønsket seg et hvalskjelett,- så han takket JA til gaven!

Onsdag kveld var KASKELOTTEN’s utsendte medarbeider. Ute på Slevikbrygge, her var det skikkelig (h)valfart av ”landkrabber”, det var til tider trafikkaos, flere biler en folk. Skoleklasser var der på dagen!
Ingen tvil, det er en sperm, den lå forholdsvis høyt i vannet, luktet sånn passe. På koka var uttrykket; det lukter penger, ti stille.
Et lite kåseri om hvalfangst og spermasetthvalen som hadde tenner og delikaterte seg med kjempe blekkspruter fikk de skuelystne med seg av den ”utsendt” fra klubbavisa KASKELOTTEN. Spørsmålet om hva som flyter der?- ble også stilt. Svaret var: Det ble laget stålamper av døm en gang.

Rekefisker, frykter hval i trålen

Hva skal vi gjøre med hvalen, dette blir en hodepine for oss i kommunen.
Vi vil samarbeidde med Fiskeridirektoratet, og så må vi vite om dyret synker, det han kanskje Veterinærinstituttet svare på.
Diskusjonen og diverse undersøkelse ble gjort onsdag formiddag. Så ble alle lykkelige for hvalen skulle bli tatt hånd om av en som slett ikke ”viste” hva han hadde påtatt seg. Det er nå ikke helt riktig, Endre Hoffeker har preparet og satt i sammen mange smådyr-skjelleter, men aldri et dyr på denne størrelsen.
Fredrikstad Havnevesen sammen med kommunen fikk tauet hvalen til Ørakaia i Fredrikstad, torsdag 13.

Siste reis gjennom lufta

Fredag 14. var ØHK representert med fire mann kl. 0700. Harald Storebaug, Moss, Gunnar Hagberg og Erik Leister (E.Le.) samt Terje Haraldsen fra Fredrikstad / Onsøy.
Jeg må nevne at torsdag kveld ringte eieren av Hotell Atlantic i Sandefjord og spurte om han kunne få overta hvalen. ”Da må du komme til Ørakaia og forhandle med Hoffeker, hvalen er hans nå”!

Tre sandefjordinger var på plass om morgenen; Bjarne Liverød kjent fra restaureringen av ”Southern Actor”, Knut Evensen lastebil- og hval entusiast. Tredje mann på laget har en kjeller som kan konkurrere med et hvilket som helst hvalfangermuseum; til og med i korridorene på Hotell Atlantic finnes det montere med gjenstander og store bilder fra en fordums tid i Sydishavet og på SG, skal du ikke overnatte på dette Hotellet bør du i hvert fall ta en tur innom og hilse på Henrik Kulms. Han var så ivrig at han hadde tatt med seg flensekniv fra egen samling, han ville være med på å flense hvalen som skulle plasseres trygt på land, langt fra folks fine neser,- Henrik fra Sandefjord hadde virkelig håndlaget,- det er rart med det.

To timer med forberedelser; med radiokontakt til kranføreren høyt der oppe kunne Torbjørn Skarsvåg på bukseringsbåten til Borg Havnevesen skyve spermen på plass på et stort lasteflak. Flere forsøk på løft, nei – småjusteringer fra kranføreren måtte til, og – så ”beistet” lå helt nydelig på sin siste reis i et fremmed element (luft må den jo ha for å puste, men å sveve slik …).
En flere-hjulshenger fra Slettevold fikk den 28 tonn ”fisken” på sine aksler, - vekta ble tatt av kranføreren, Bjarne Liverød hadde med seg målebånd; 14 meter.
Med store kjettinger over ryggen og en siste ”fis”(mye gass i en stor kropp, må du vite) dro de til et lukket område ved forbrenningsanlegget til Fredrikstad.

Denne dagen måtte1000-ting ordnes for innehaveren av 28 tonn hval, Tv og presse fra inn- og utland var til stede, de ville ha bilder av ”tanngarden” og emnet til stålampa.
Endre Hoffeker rakk å prøveskjære og figurere som Jonas i hvalens kjeft for mediaoppbudet.

Atlantic Klums hadde funnet sin stil, iført orange regndress og små gummistøvler (uten pigger på hælene), han klarte seg godt som en representant og medhjelper for Hoffeker så lenge pressefolka var der.

Forhalte til museet i Gamlebyen

Gjestene fra Sandefjord var innom hos Kåre og fikk gitt utrykk for begeistringen av å få vært med på noe av et eventyr som ikke kunne bli alle til dels. At de fikk oppleve det på denne siden av fjorden fikk så være.
Begeistringen for hva Østfold Hvalfangerklubb hadde fått til, ga de virkelig utrykk for!
Det var jo hyggeli å vise Bjarne Liverød rundt, han tar seg av hval- interesserte på Hvalfangermuseet i Sandefjord om sommeren.
Liverød kunne gjenkjenne merkelappene på noen av ”våre” gjenstander,- jøss de kommer jo fra oss. Alle museer har stiltiende utvekslings avtaler vet du vel!

Fullt skift - 12/12

Lørdag ettermiddag var Hoffekers gjeng nr 2 på plass og flenset, de imponerte med å benytte traktor som vinsj - når spekket ble flenset, ”dratt” av i lange strimler.
Ryggraden og ribbeina kunne sees.

Når dette leses er hvalskjelettet renset og ligger i Zalo-vann i store kar og dunker på skolegården til nedlagte Hauge skole på Rolvsøy. 9. april var E Le og slo av en prat med Endre Hoffeker. På hans skrivebord lå noen av de minste tenne til spermen, 3 – 5 cm lange. Disse sitter helt bakerst på den lange underkjeven; tennene som vi kjenner dem sitter fra midten og framover. De små var nok for små til å bli tatt vare på.
Virvler og bein er tatt godt vare på for så å bli ”satt sammen” igjen, for å vises fram om en god stund (et års tid ?). Leserne skal bli underrettet om framdriften.
Lykke til videre med arbeidet, Endre!


Det var andre hvalfangstbyer også

Vestfold-byene; det var hvalfangstbyene, trodde vi, for det hørte vi bestandig.

Fra 1883 til 1959 ble det rustet ut hvalbåter fra Haugesund – rundt forbi Smedasundet. Sildefisket i Haugesund løftet byen fram til bystatus i 1866. I 1879 rustet Mons Larsen Kro sin sildeflåte og dro til Island, han gjorde det så godt at han ville prøve seg med hvalfangst og fikk med seg Svend Foyn. De dro av gårde i 1883 til Island, og det ble etablert en stasjon sammen med Thomas og Peder Almli i Alptafjord. Foyn solgte seg snart ut av foretaket, Almli-brødrene fortsatte under dansk flagg, men hadde de hadde base hjemme i Haugesund, (Mons Larsen Kro`s navn nevnes ikke mer, så han stilte nok kun med båt).
Senere ble det etablert to nye stasjoner på Island, Talkna og Hekla – de ble slått sammen i 1912 og ga opp fangsten, høsten 1915 som de siste. Under Dansk Hvalfangst & Fiskeri ble driften overført til Færøyene, hvor den fortsatte til 1930.
Haugesunderne dro også sørover. I 1911 tok Haugesund Hvalfangerselskap med Erich Lindøe som leder opp fangsten fra Bahiados Tigres i Angola med kokeriet AUGVALD og fire hvalbåter.

Hakon Marcus Wrangell ble byens store hvalfangstreder, ved siden av fiskeri, skipsfart og politikk. Han var med Hekla & Talkna og stiftet i 1912 Hvalfangerselskapet Harald Haarfagre for fangst fra Plettenberg i Sør-Afrika. Selv om dette mislyktes, mistet han ikke interessen.
I mai 1924 gjorde kjøpte han Wrangell ”come back” ved å kjøpe aksjemajoriteten i Larviks Hvalfangerselskap. Dette var stiftet for fangst fra Spania med kokeriet REY ALFONSO og fire hvalbåter. Da driften ble avviklet i 1927, søkte Wrangell sammen med Tønsberg Hval og stiftet Anglo-Norse Co. Ltd., som fikk to ekspedisjoner under britisk fagg.
Wrangell solgte sine interesser i 1936 til Antarctic i Tønsberg. Wrangell gikk sterkt inn i flere av de pelagiske selskapene; han var styremedlem Antarctic, Pelagos, Kosmos og Kosmos I I. Under eget rederiflagg drev han kokeriet NORSKEHAVET i fangst mellom Jan Mayen og Davidstredet fra 1930 – 1932.

Haugesund hadde også landets minste ekspedisjon, kokeriet KING og to hvalbåter ute i Norskehavet sommeren 1929. Den var eiet av fiskerifirmaet Brødrene Lothe. Om Wrangell satset sine interesser i uten-bys selskaper fra 1927, fikk Haugesund likevel sin egen pelagiske ekspedisjon. Det var SUDERØY-EKSPEDISJONEN som dro sørover høsten 1929.

Knut Knutsen er mannen bak Suderøy, han var med å gjenåpne stasjonen Mossamedes i Angola 1929. Etter fire sesonger ble den avviklet, hvalbåtene ble sendt til Antarktis sammen med kokeriet SUDERØY. Tross sin posisjon som det minste norske kokeriet, holdt SUDERØY byens hvalfangsttradisjon levende i mange år.

Haugesundselskapene var avhengig av fagfolk fra Vestfold, således var det med SUDERØY, det fantes dog et lokalt hvalfangstmiljø i Sveio nord for Haugesund.
- De var representert, men Vestfold-byene var de ledene, slik vi alltid hørte.

De siste tre støt i fløyta

9. september 1959 ga SUDERØY sine siste toner fra seg, de hørtes over hele Haugesund. I 30 år hadde kokeriet vært en del av byens hverdag. En hvalfangstepoke på 76 år var over for byen og distriktet. Skipsreder Knut Knutsen som eide en av de minste hvalfangstekspedisjoner som ble utrustet uten for Vestfold må nok sies å ha vært i en særstilling. Knutsen hadde utviklet sin forretningsvirksomhet fra sildesalting og eksport i 1890-årene til å være landets tredje største rederi i 1939, med hovedvekt på tank- og linjefart.
I 1923 tok Knutsen opp Haugesund`s lange tradisjoner med hvalfangst da han kjøpte en landstasjon i Mossamedes i Angola. Hvalfanger-I/SPraia Amelia ble opprettet for å stå for driften, som imidlertid ble oppgitt etter tre sesonger. På denne tiden var den pelagiske hvalfangsten inne i en rivende utvikling, på forsommeren 1929 sendte Knutsen 11.000 tonneren SUDERØY til Kaldnes Mek. Verksted i Tønsberg for å bli bygget om til kokeri. Det ble bygget for tradisjonell uten bordsflensing.

SUDERØY:

  • 7562 brt. 11000 tdw. 457.0/57.7/33.1 ft. T3 711 nhk
  • Levert mars 1913 fra Sir W G Armstrong, Whitworth & Co, Newcastle som malmskip KIM til P Johannessen, Tønsberg.
  • Solgt 1917 til Haugesund som BALTO, kjøpt av Knut Knutsen OAS, Haugesund januar 1925 og omdøpt til SUDERØY.
  • Bygget om til kokeri ved Kaldnes sommeren/ høsten 1929. Senere mer fullstendig ombygd.
  • I fangst alle sesonger etter krigen fra 1945 til 1959.
  • Solgt september 1959 til Norges Hvalfangstforbund og derfra til Anders Jahre i 1961, omdøpt JALINGA.
  • Opplagt i Gonvik fra høsten 1959 til mai 1964, da ble skipet solgt til opphugging i Hamburg.

Referat fra ØHK’s årsmøtet på Lille Fredrik

12. mars 2003

Presist kl. 1800 åpnet Hans Martin årsmøtet ved å ønske oss velkommen, - det ble holdt ett minutt stillhet for de av våre medlemmer som døde inneværende år.
Kåre ble valgt til møteleder og Erik til referent.
Innkallingen ble sendt ut 8. mars med KASKELOTTEN, ingen innvendinger.

  • Årsberetningen ble lagt fram med kopi og lest av Erik
  • Regnskapet ble også lagt fram med kopi og redegjort av Thorleif, det kan vises til overskudd, samt penger på bankbok!
  • Valgkomiteen hadde en veldig grei jobb, alle tok gjenvalg. Da Oddbjørn Falkensten er syk vil han trekke seg fra styret. Kolbjørn Karlsen tar hans plass, ingen ny ble valgt inn. Formann er på valg hvert år,- han ble enstemmig gjenvalgt.

Kåre ble takket fore en grei gjennom føring av årsmøtet.

Kaffe og kringle ble servert.

Det nye styret

Verv Navn Telefonnummer Sted
Formann Hans Martin Hansen 69 39 08 54 Fredrikstad
Viseform Kåre Martinsen 69 32 29 32 Fredrikstad Øst
Kasserer Thorleif Karlsen 69 35 15 25 Gressvik
Sekretær Erik Leister 69 39 07 10 Fredrikstad
Styremedlem Victor Short 69 26 84 77 Moss
Styremedlem Birger Syversen 69 33 32 17 Saltnes
Styremedlem Finn Uteng 69 32 77 31 Gressvik
Styremedlem Kjell Paulsen 69 33 34 02 Engalsviken
Styremedlem Kolbjørn Karlsen 69 25 33 70 Moss
Styremedlem Bjørn Jørgensen 69 32 44 21 Fredrikstad Øst
Varamedlem Kai Jacobsen 69 13 65 45 Borgenhaugen
Museumsbestyrer Bjørn Jørgensen 69 32 44 21 Fredrikstad Øst
Festkomiteen Kjell Paulsen 69 33 34 02 Engalsviken
Festkomiteen Kai Jacobsen 69 13 65 45 Borgenhaugen
Festkomiteen Terje Haraldsen 69 33 06 06 Manstad
Revisor Terje Haraldsen 69 33 06 06 Manstad
Valgkomiteen John Kjærre 69 33 32 89 Manstad
Valgkomiteen Kåre Martinsen 69 32 29 32 Fredrikstad Øst

Hvalfangermuseet - Vaktliste for sommeren 2003

  • Åpent lørdag og søndag kl. 1200 - kl. 1600
  • Husk å ta på kjeledressen!
  • 10 kroner for voksne, barn gratis sammen med voksne
Dato Vaktmann 1 Telefon Vaktmann 2 Telefon
31.mai og 1.juni Hans Aune 69 39 81 07 Hans M Hansen 69 39 08 54
7. og 8. juni Finn Uteng 69 32 77 31 Leif Strand 69 16 91 63
14. og 15. juni Ragnar Martinsen 69 33 33 71 Egil Johansen 69 28 26 10
21. og 22. juni Erik Leister 69 39 07 10 Bjørn Jørgensen 69 32 44 21
28. og 29. juni Victor Short 69 26 84 77 Odd Berntsen 69 26 69 07
05. og 06. juli William Hansen 69 33 13 05 Kristian Karlsen 69 28 26 58
12. og 13. juli Ole Olsen 69 33 34 97 Knut Olsen 69 37 37 93
19. og 20. juli Kolbjørn Karlsen 69 25 33 70 Harald Storebaug 69 25 53 45
26. og 27. juli Thorleif Johansen 69 32 22 58 Øivind Ellingsen 69 33 36 36
2. og 3. august Kjell A Jensen 69 33 39 35 Arne Husbakke 69 28 46 70
9. og 10.august Arne Steen Hansen 69 33 32 44 Oddvar Martinsen 69 33 34 09
16. og 17.august Kjell Paulsen 69 33 34 02 John Kjærre 69 33 32 89
23. og 24.august Ole Olsen 69 33 34 97 Knut Olsen 69 37 73 93
30. og 31. august Thorleif Karlsen 69328123 Helge Utgård 950 75 287

Fellesferien: samme åpningstid 12 –16

Dato Vaktmann 1 Telefon Vaktmann 2 Telefon
Uke 28 i juli:
Onsdag 9. Bernt Nilsen 69 33 37 44 Birger Syversen 69 33 32 17
Torsdag 10. Finn Uteng 69 32 77 31 Ivar Andersen 69 32 38 30
Fredag 11. William Hansen 69 33 13 05 Birger Isnes 69 33 34 07
Uke 29 i juli:
Onsdag 16. Enok Stene 69 31 51 07 Jens Gjølberg 69 33 34 14
Torsdag 17. Jan Gjølberg 69 32 77 56 Haldor Hansen 69 33 33 39
Fredag 18. Kjell Paulsen 69 33 34 02 Terje Haraldsen 69 33 06 06
Uke 30 i juli:
Onsdag 23. Arne Jensen 69 31 67 80 Bjørn Jørgensen 69 32 44 21
Torsdag 24. Øivind Ellingsen 69 33 36 36 John Reinertsen 69 32 81 50
Fredag 25. Hans Martin Hansen 69 39 08 54 Ragnar Martinsen 69 33 33 71
  • Nøkkelen henger i kafeen Lille Fredrik rundt hjørnet mot torvet og statuen.
  • Hvis du må bytte vakt, så bytt innbyrdes med noen av de som står oppført.
  • Ring og ta en prat med den du skal være sammen med på vakta, da bør det ikke bli noen misforståelser!

God Vakt! Hilsen bjørn jørgensen

Jubileumsutstilling i rådhuset i Fredrikstad

Mandag 25. august til søndag 31. august

Det vil bli satt opp vaktlister, disse blir sendt ut sist i juli, håper at dere som settes opp kan komme og ta dere av publikum i Vandrehallen i Rådhuset. Det skal være tre mann på hver vakt.

SOUTHERN ACTOR skal ligge ved kaia nede på ”Nordby-kaia” eller der ”Trafikken” la til en gang.
Vaktlister på to og to mann blir også sendt ut sist i juli, publikum liker å bli vist rundt på hvalbåten av erfarne hvalfangere.


Årsfesten på Manstad Vel - 2003

Fredag 14. mars møtte det 50 personer til ØHK`s årsfest, det viste seg snart at et ekstra bord måtte fremskaffes.
I anledning 10-årsjubileet ble det servert noe i høye glass ved ankomst.
Da alle hadde funnet sin plass ved bordet ønsket Hans Martin velkommen til årsfesten/ jubileumsfesten 2003; han redegjorde for hva vi skulle få og spise, og at det ekstra som ville bli servert i glassene var i anledning 10-års jubileet.
Det ble først servert en aldeles velsmakende ertesuppe, deretter; erter, kjøtt & flesk med kålrabiskiver med en ters av ertesuppa; en kunne velge drikke, rødvin, øl eller mineralvann.
Det ble spist både lenge og vel, det var også noen som ville ha en ekstra porsjon.
Kjell P sørget for dempet taffelmusikk fra husets musikkanlegg, trekkspillet til Arne Sten sto også parat, det tydet på at her skulle det bli kjente toner, noen hadde sørget for at hvalfanger-valsen var kopiert og delt ut!.
Kolbjørn Karlsen foreslo at samtlige skulle presentere seg, det var artig å bli kjent med medlemmene på denne måten, og så fikk vi et innblikk i hva de hadde drevet med på hvalfangst. (Presentasjonen burde blitt videre sendt til Harald Storebaug).
Ved ankomsten var vi ikke i tvil om at det ville bli en storslått aften-trekningen, bordet bugnet av medbragte gevinster.
Thorleif sendte ut loddselgere med opp til flere bøker, og det gikk unna.
Finn, John og Thorleif sto for trekningen; blomstene på bordene, sag, hammer, hagesett, vinflasker, bøker – ja, - hva var nå alt sammen.
Noen har mer flaks enn andre, slik er det bare.
En stor takk fra kassereren, til alle som kjøpte lodd og som hadde med en gave til gevinstbordet.

Noen av festdeltagerne denne kvelden var enker etter hvalfangere, det var spesielt tre søstre som i sin tid kjente godt til hvordan livet artet seg for de som skulle ta ansvaret hjemme med hus og barn, når mannen var på hvalfangst.

De tre søstrene hadde faktisk ”med” seg sine to brødre også,- de satt ved samme bord, - alle hadde de Hansen (Tomta) som etternavn en gang!
Uoppfordret stilte de seg opp og sang, de hadde stemmer som ennå var klare, tross sine vel 80 år; yngste bror Arne Sten på 67 år akkompagnerte på trekkspill.

Yngste søster Anny er 78 år, Eli – 83 år og Mary 84 år. Eldste bror som er formann i hvalfangerklubben har nådd en alder på 75 år, han var tydelig stolt av de fire søskena sine, en likere ”flokk” skal en lete lenge etter.
Ikke nok med det, men vi fikk en innføring i hvordan Charleston skulle danses. Finn var henrykt over sin 13 år eldre dansepartner!

Det ble servert to bløtkaker med utskjæringer av hval i marsipan, samt en stor kransekake, til dette ble det servert; likør, cognac og en oppfriskende kaffe.
Dansen varte nok ut i de små timer, de fleste ble til over midnatt.
Kjell styrte CD-dansen mens Arne Sten fikk til de trøuste gode toner og rytmer til å rykke i godfoten!

Takk for en hyggelig kveld, - de blåkledde fikk ”svinget” seg både før og etter festen.


Vær behjelpelig

Oppfordring til dere alle sammen!

Til utstilling i Rådhuset i Fredrikstad i uke 35 håper ØHK at noen kan låne bort noen bilder og gjenstander.
Øyas Venner blir også med,- med sin store bildeutstilling fra Syd Georgia.

Det skal til en hver tid være tre av våre medlemmer som vil ”guide” publikum. På en storskjerm skal det vises filmer fra Sydishavet. Det blir faktisk vist noen nye filmer fra Tønsberg og Sandefjord

Er det noen som har noe å låne bort denne uken? Gjenstandene blir utstilt i låsbare montere.

Ta kontakt med:

Navn: Sted: Telefon:
Finn Uteng Fredrikstad 69 32 77 31
Kolbjørn Karlsen Moss 69 25 33 70
Kai Jacobsen Sarpsborg 69 13 65 45
John Kjærre Onsøy 69 33 32 89
Bjørn Jørgensen Fredrikstad 69 32 44 21

Tur til Strømstad - Sandefjord

  • Kr. 300,- pr. person betales ved påstigning i bussen.
  • Bussavgang: Lørdag 24. mai klokken 1430, - fra Apenesgata i Fredrikstad
  • Bindene påmelding til festkomiteen:
    Terje Haraldsen: 69 33 06 06
    Kai Jacobsen: 69 13 65 45
    Kjell Paulsen: 69 33 34 02

Vi spiser (inkl. i prisen) samlet på turen til Sandefjord.
Sandefjord - Strömstad er det reservert plass i baren for – 50 personer – røykere og ikke-røyker!
Vi må ha navn, adresse og fødselsdato på de som skal være med, innen 20. mai.


Avskrift av radioforedrag

Av veterinær Egil Ole Øen 16.11.96

(P2 Akademiet bind J) Redigert for KASKELOTTEN Harald Storebaug

Det kan neppe være mange i Norge som ikke kjenner til at vi fangster vågehval på kysten og i nære havområder. Men i den debatten som er ført de siste årene, har enkelte framstilt den norske småskalafangsten som en nærmest ny og industrilignende geskjeft uten tradisjoner i Norge. Dette er feil.
Norsk kystfangst av hval er trolig svært gammel, og det å kalle denne fangsten som foregår fra små fiskebåter for ”industri” og sette den i bås med den høgt spesialiserte storhvalfangsten som foregikk fra 1500- tallet til i 1970 årene, er som å sette likhetstegn mellom en sjark og en fabrikktråler.

Ingen vet sikkert når nordmennene begynte å jakte på hval, men det er lenge siden. I alle fall er det funnet rester etter både små og store hval i møddingene ved steinalderboplasser. En kan naturligvis spørre om de bare åt selvdøde dyr som drev i land. Det siste er i hvert fall lite sannsynelig for mennesker som livnærte seg ved jakt og fiske, som vi vet ikke bare nøyde seg med småvilt, men som vi vet, gikk løs på langt større byttedyr. For disse jegerne måtte det være en utfordring og sikre seg en stor og fet hval. En vellykket jakt ga både aktelse, status, og for lokalsamfunnet kunne fangsten bety et være eller ikke være.

Den første beretning om hvalfangst i Norge finner vi i helgelendingen Ottars fortellinger i 890 til Kong Alfred Den Store av England. Men vi finner regler om hvalfangst i den eldre Gulatingslov fra 900 tallet, i Frostatingsloven og i Magnus Lagabøters landlov fra 1274.Vi vet at fangstmannen hadde merket redskapen sin og kunne gjøre krav på dyret som var drept. I Kongespeilet fra 1270 tallet beskrives og navngis forskjellige hvalarter. Og det berettes om veiding av både grønlandshval, som kan bli opp til 100 tonn, og rørhval, som var betegnelsen enten på finnhval eller blåhval som kan bli enda større enn grønlandshval. Om rørhvalen sier ”Kongespeilet” at den var ”----den største som menn har veidet (jaktet).
En stor hval var verdifull. Den ga mat, tran, bein og andre livsnødvendigheter og sagaene skildrer både slagsmål og drap for å sikre seg et hvalkadaver. Men som for andre verdier, tok Kongen retten også til selvdøde hval, og da kunne en miste sin ”hals”, altså dødsstraff dersom en røvet noe av kadaveret.

Hvalkjøtt var vanlig brukt. Engelske tolldokumenter forteller om tidlig import av hvalkjøtt, spekk og barder (se Kaskelotten nr. 27 korsett/ spiler) fra Norge, og det ble brukt hvalkjøtt som skipsproviant da Prinsesse Margrethe av Skottland kom til Norge i 1290.Folk i norrøne bebyggelser i Europa skulle ha vært kjent og fortrolige med hvalfangst slik den ble drevet i Norge. Det foregikk bl.a. en livlig hvalfangst på kysten av Normandie så tidlig som i det ellevte århundre, og normanske krigere hadde dusker av hvalbarder i hjelmene sine. Fridtjof Nansen gikk så langt som til å hevde at folk i Normandie hadde tatt med kunnskapene om hvalfangsten fra Norge, da både navn, redskaper og regelverk var nærmest identiske med de norske.
Det vanligste byttet var nok de små og mellomstore tannhvalene som kom i flokk. Disse ble tatt i garn eller ved å jage flokkene inn i fjorder og sund, og fra Sotra utenfor Bergen navngis gode fangstplasser allerede på 1500-tallet. Og fangstene kunne være betydelige. I 1700-årene ble det registrert fangster på 1000 og 2000 ”hvitskjeving” på en gang.

Nedskrevne øyenvitneskildringer har vi først fra 1800 tallet. Disse tyder på at organisering og fangstutøvelsen kunne variere noe fra sted til sted. Fra Sunnmøre fortelles det at folk løp ut i vannet til beltet selv vinters dag, med økser og jernkroker, for å avlive og dra hval til land. Men fra bergenskanten beskrives det i 1885 om fangst av 62 spekkhuggere som først ble drevet inn i en vik med båter, bemannet med huiende og skrikende striler. Når hvalene var drevet inn i trangere farvann ble mindre flokker avstengt med en indre not.
Etter dette kunne slaktningen begynne i fleng. Når man hadde fått i land så mange hval , som man trodde de kunne avspekke ble stengenoten tatt opp, og de andre hvalene sluppet ut i bassenget, inntil flensingen av de drepte var unnagjort, da kunne det samme gjenta seg.

Jakten foregikk uten plan, idet harpunene ble kastet nærsagt i hytt og vær, i håp om å få dyret avlivet så raskt som mulig, men det kunne ofte ta lang tid å få et så stort dyr avlivet.
Men det foregikk ikke alltid planløst. Et annet øyenvitne forteller at ved harpuneringen rodde noen båter innefor nota og begynte å forfølge de enkelte dyr. Det gjaldt å komme så nær dyret som mulig før harpunen, som kaltes ”skutel”, og som var festet til et tau og et løstsittende treskaft, ble støtt og ikke kastet, inn i dyret.

Skutelen hadde roterende hode slik at den hektet seg fast når skaftet ble trukket ut, eller at tauet ble strammet. Når skutelen satt fast, ble tauet overtatt av folk på land som dro hvalen inn og avlivet den med kniver. En kan undre seg over at dyra ikke prøvde å rømme ut av nota. Men dette skal ha vært sjelden. Kom de seg ut av innerste nota, svømte de vanligvis i ring i det ytre stenget, noe som i.flg. øyenvitnet ”… ikke taler til fordel for dyrenes intelligens…”
Det kan tyde på at kunnskapene om hvordan de store hvalene skulle fangstes døde ut en gang i middelalderen, iallfall i deler av landet.

Presten Peder Claussøn skriver i Norges Beskrivelser fra 1599 at fangstmetodene ”… for Mennischens Uddugelighed Schyld… var kommen af brug, saa at de nu ingen raad veed at veide Hualen uden hand driffuer paa landet til demb…”
Og hans kollega Petter Dass gjentar, om enn i en mer poetiske former, i Nordlands Trompet noen tiår senere:

Men aldrig var Nordlandske bonde saa klog,
At dig for u-lempet hans Spiud eller Krog,
Han vidste dig aldrig at fange,
Hvis icke du selver paa stranden opdrev,
Og dem til et Rovu-formodentlig blev,
Dog har bedaaret så mange.

Ja, for denne ”bedårelsen” kunne koste dem hodet.
Men kunnskapene var neppe så mangelfulle overalt som Peder Clausøn og Petter Dass beskriver. Prosten Rode forteller nemlig ca. 150 år senere i sine ” opptegnelser fra Finnmarken 1826 – 34” om storhvalfangst. Der sier han at de drepte hvalen ved at ”…de stødte mærket jern i hvalen…” og beskriver for øvrig fangsten på denne måten: ”Man ror i en båt hvalen like inn på livet, hvilket ikke er så farlig som man skulle formode, når man ser ryggen på dette uhyre heve seg over vandflaten. En harpun eller sterk jernkrok med mothaker, som er anbrakt løselig på en lang stang, støtes derpå med kraft inn i dyret av en sterk karl, som deretter trekker skaftet til seg igjen, så at alene jernet blir sittende og ved hvalens bevegelser arbeider seg dypere inn i kjøttet. Så snart hvalen er såret, søker den rom sjø; men er den truffet riktig, vil hvalen bøte med livet etter 24 timer.

Kaskelotten nr. 34

Kaskelotten nr. 34: August 2003 - 10. årgang - Jubileumsutgave

Østfold Hvalfangerklubb, 1993 – 2003 * 10 år!

Styret i ØHK ønsker alle hjertelig velkommen til noen trivelige festdager i Vandrehallen i Rådhuset.

Det er 35 år siden den siste norske hvalfangstekspedisjonen hadde sitt virke i Sydishavet og gikk i opplagsbøyene i 1968.
Et langt fangstliv for østfoldingen var over, det var fangstfolk fra Onsøy med fra 1904 som regnes for hvalfangstens tilblivelse i Grytviken på Syd Georgia.

Hos hvalfangerne finnes det nå kun en masse minner som vi vil dele med dere som ikke fikk muligheten til å oppleve et av landets største olje-eventyr.
Det har heldigvis blitt skrevet en god det bøker om nordmannens arbeidsplass i Sydishavet og smalfilmer har blitt satt over til video.
Vårt museum i Gamlebyen kan også fortelle en del!

En stor takk til dere som har fått dette til,- ingen nevnt - ingen glemt, det er nesten 200 medlemmer i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB.

Jubileumsgaven!

Man sliter og man kaver,
og man tager hva man haver!
Nå kommer det som bestilt et kaskelottkadaver!
Hva kunne passe bedre, som jubileumsgaver?
Gaven ble mottatt, for lengst har vi fått'n.
Vi tok det for gitt, at den nærmest var råtten!
Derfor var det ikke mange som smakte på skrotten.
Synd, de ville fått oppleve rene kompotten!
Det var riktig temperatur i havet,
derfor var kjøttet passe gravet!
Tenk hvilken stas det hadde vært for byen,
og hatt "Gravet kaskelott" på menyen?
I stedet fikk kjøttet en trist sorti,
av jord var det kommet, og det fikk det bli.
Da passer det vel at historien ender,
Biologen fikk ønsket sitt, - knokler og tenner!

- Jeg vil med dette viktige skriv få Gratulere Østfold Hvalfangerklubb med 10-års jubileet!
Engelsviken 18/6- 03. Arne Boran


En prosess om ni millioner kroner

Hentet fra Hvalfangerselskapet Globus A/S 1925 - 1950

Forfatter Øyvind Næss

I driftsberetningen som Hvalfangerselskapet "Globus" A/S sendte ut i de-sember 1931 heter det b.la.:
"Etter at selskapet i januar 1931 underrettet kjøperne om at en del av LANCING 's produksjon var overført til M/S VIGDIS og M/S GYLFE og var ventet til Europa noen uker senere, oppstod det tvist med kjøperen (Unilever), som først nektet å motta oljen fra transportskipene, og som senere utvidet sin nektelse til å omfatte endog oljen fra det flytende kokeri LANCING. (red. anm.: en måte å presse prisen på?)
Umiddelbart etter å ha mottatt denne underretningen engasjert selskapet som sine norske rettsfulmektige, høyesterettsadvokatene Ole Røed og Valentin Voss, og representanter for selskapet reiste til London for å søke saken ordnet.
Kjøperne var imidlertid uvillige til noen minnelig ordning. Vårt selskaps styre og representantskap besluttet derfor å reise erstatningssøksmål mot kjøperne for et beløp svarende til £ 14 pr. tonn produsert olje (dvs. kontraktprisen £ 25 pr. tonn - den omforenede markedspris i januar 1931 £ 11 pr. tonn, hvilket utgjør ca. £ 182 000).
Saken ble i England overlatt til solicitorfirmaet Bell, den ble foretatt i handelsretten fra 19. november til 7. desember 1931, dommen falt samme dag, vi tapt. 21.desmber 1931 meddeler selskapet til aksjonærene at styret og regentskapet har besluttet å appellere til "Court of Appeal.
Også denne gangen ble kjøperne frifunnet og tilkjent saksomkostninger, 21. mars 1932. Nok en gang vil de prøve saken, denne gang i "House of Lords".
"Cirkulære nr. 26" datert Nanset pr. Larvik, 18.mai 1933: "Til aksjonærene i Hvalfangerselskapet "Globus" A/S.
"Det gleder oss å kunne meddele …, vunnet saken mot Unilever m.fl. i House of Lords!"

Vi har i etterkrikstiden fått misdannet våre begrep om pengers verdi, men i begynnelsen av 30-årene var ni millioner kroner et enormt beløp.
Melsom-selskapenes velferd sto på spill.

Saken må ha vist stor offentlig interesse; etter 18. mai da dommen ble kjent,- kom daværende statsminister Johan Ludwig Mowinckel gledesstrålene inn i Stortinget og forkynte med høy røst: "Norge vant i House of Lords". (Red. anm.: filosofer selv over dette utsagnet, kjære hvalfangere, - sjøfolk.) Oljesaken

Hva var foranledningen til denne "oljesaken" son den ble hetende i avisene. GLOBUS hadde sammen med POLARIS solgt hele sin produksjon av hvalolje i sesongen 1930 - 31 til Unilever Ltd., London, og DENOFA, Fredrikstad, for en pris på £ 25 pr. tonn. I kontraktens § 1 sto det at salget omfattet " the intire prodution of whaleoil per S/S LANCING for the season 1930 - 1931"
POLARIS hadde avsluttet en helt tilsvarende kontrakt angående salg av hele produksjonen av hvalolje "per S/S N.T. NIELSEN-ALONSO".
I den pelagiske hvalfangsten første år ble fangsten avbrutt når det var produsert et så stort kvantum hvalolje som kunne rommes i hvalkokeriets egne tanker. Man hadde ikke funnet fram til noen brukbar måte å overføre hvaloljen fra kokeriet til tankbåter på det åpne havet. Problemet ble løst ved å legge et par hvalskrottet mellom tankeren og koka, dette fungerte meget godt.
I en felles kontrakt, som en del noske hvalselskaper - men ikke GLOBUS og POLARIS - hadde avsluttet med Unilever i 1929, var inntatt en klausul om at selgeren kunne levere oljen "ex floating factories - and/or other vessels". En slik kontrakt var imidlertid ikke inntatt i GLOBUS og POLARIS 's kontrakter med Unilevers og DENOFA for sesongen 1930 - 31.
... Court of Appel: … To norske hvalselskaper har tapt noen millioner kroner, men indirekte har England tapt mer. … engelsk "fair-play" rettspleie ble det stilt spørsmålstegn ved.
. . . advokatene tilråde anke til House of Lords. Skipsreder Alf Lunde tilbød seg å dekke alle utgiftene som påløp ved å anke til House of Lords, men med rett til refusjon i tilfelle man vant saken til slutt. Tilbudet ble ikke mottatt.
De engelske advokatene hadde også meddelt at hvis anken var et økonomisk spørsmål for selskapene, ville de beregne meget rimelige honorarer, - hva de også gjorde. ... I sin prosedyre pekte advokat, Mr. Wilfrid Greene, på at Unilever og DENOFA 's nektelse på å motta hvalolja måtte sees på bakgrunn av det sterke fall i hvaloljeprisene. De impliserte var kjent med planene ang. tankbåter. ... (Red. anm.: Det er lov å prøve seg!)

Melsom-selskapenes advokat Mr. Greene fikk senere St. Olav.
Rettssakene kostet £ 25 000. Korrespondenten M. Martinsen, London - i Sjøfartstidene skrev bl.a.:
"Og der sto Magnus Melsom med en sjekk på 446000 puns sterling i hånden. Jeg ville fotografere ham og den vakre sjekken, men hr. Melsom er alltid den beskjedne mann, nesten redd for ikke å være stillfarende og for-siktig nok. Og sjekken var nok like god uten å bli fotgrafert."

Tidens Tegn skrev etter dommen: " Unilever-prosessen bringer 9 milloner kroner til landet og svære utbytter kan ventes i GLOBUS og POLARIS. Et beløp på 4 - 5 hundretusen pund sterling vil i ikke ubetydelig grad styrke den hjemlige valutasituasjonen.
... Melsom-papirene på børsen steg fra 132,5 til 170 prosent T. T.
Fra Aftenposten: "Overhusets dommere har med overlegen instinkt og rettferdighetssans forstått å skjære gjennom alt vrøvl, …
de har også innhentet "fair play" i engelsk rettferdighetssans."

Kapitelet fra boka var på over 20 sider,- for Kaskelotten er den skåret hardt ned,- Erik Leister.

Fra samme bok:

... på 6 uker fikk de 13 hval omkring Færder, Torbjørnskjær og langs svenskekysten. Vi dro hvalen opp på Helleodden i Bogen, kokte kjøttet der, mens spekket ble sendt til Foyns stasjon på Reveodden...

I 1934 -35 viste japanerne seg for første gang i Sydishavet,- to år senere var også tyskerne med.
Det var den økende konkurranse om en avtagende hvalbestand som nødvendiggjorde anskaffelsen av de største hvalbåtene. I 1935 ble H. J. BULL bygget på Fredrikstad Mek. Verksted, det var den første hvalbåt med dampmotor og den største hvalbåt som var bygd, mange mente den var for stor og uhandterlig, før de fikk se hva den dugde til.

Så tidlig som vinteren 1880 -81 drev grosserer Alf Bjerke harpunering og avlivning med strøm... det viste seg at hvalen var død med det samme, da en sterk maskin på 500 volt ga kraft til ledningen. Noen dager sener fant man hvalen ved Jomfruland. - (Metoden høres meget farlig og risikofylt ut for mannskapet som beveget seg på et jerndekk.)


Langsomt liv - lev lenge!

Sakset fra Dagbladet/ Hallgeir Opedal - juni 2003

Det er flere hvalarter som blir gamle. Finnhval og seihval kan bli 80 - 90 år gamle, men en grønnlands hval på denne alder har virkelig livet foran seg! Det er Morten Tryland ved Norges veterinærhøgskole som kan fortelle dette. Han arbeider med infeksjonssykdommer hos sjøpattedyr og reinsdyr.

Grønnlandshvalens høye alder?

Eskimoene har lov å fange et visst antall hvaler hvert år, og disse får forskerne i Point Barrow i Alaska ta prøver av. Et år fant de noen harpunspisser av bein og stein i spekket på en av hvalene. Dette gjenkjente eskimoene som gammelt fangstverktøy som ble brukt fram til midten av 1800-tallet.
Først trodde forskerne at eskimoene spøkte med dem, men så fant de flere harpunspisser i forskjellige dyr. I California hadde forskerne utviklet metoder for å aldersbestemme sjøpattedyr.

100 år er ingen alder!

Denne metoden ble brukt til å anslå alderen til 42 dyr som ble tatt i Alaska 1978 til 1979. Den eldste hvalen ble anslått til en alder på 211 år, ellers var de omkring 100 til 200 år.
"Ho-hvalens" eggstokker ble undersøkt, ved arrdannelser og arrvevet ble det beregnet rekorden på fødsler, her er det snakk om 41 kalver. Der går 3-4 år mellom hver fødsel, det betyr at denne hunnen må ha vært produktiv i 120- 160 år.
Grønnlandshvalen er kjønnsmoden mellom 20 og 30 år.
Det finnes mellom 7500 og 8000 grønnlanshvaler. Den statistiske sannsynligheten for at det finnes enda eldre eksemplarer er meget stor.

Disse hvalene har opplevd seilskutetida, to verdenskriger med torpedoer og ubåter

Til sammenlikning avsluttet Roald Amundsen sin ferd gjennom Nordvestpassasjen med GJØA i 1906. Noen av hvalene han møtte i Beuaforthavet var da 100år (?) De samme hvalene svømmer fremdeles rundt i havet. Det gir litt perspektiv.

Hvor holder grønnlandshvalen til?

Tidligere var grønnlandshvalen tallrik rundt Svalbard, særlig på vestsiden, helt mot Grønland. I løpet av en tiårsperiode på slutten av 1600-tallet ble det fanget flere enn 12 000 grønnlandshvaler ved Svalbard.

Fremdeles er de sjeldne i dette området. Den største populasjonen i dag finner vi i Beringstredet. Dyrene følger østkysten av Russland og ned mot Japan, og så trekker de motsatte strekning om våren.
Denne 20 meter lange bardehvalen kan veie hele 100 tonn, og spiser hovedsakelig plankton, noe av det minste en kan finne i havet.

Hva er forklaringen på at de blir så gamle?

Forskere mener det kan skyldes at alle livsprosessene til grønnlandshvalen er langsomme. De svømmer langsomt, de blir sent kjønnsmodne og kalvingsintervallet er stort. Det lange livsløpet er nødvendig for å sikre arten å formere seg.

Hele artikkelen ligger her.


Avskrift av radioforedrag. Av veterinær Egil Ole Øen 16.11.96

Redigert for Kaskelotten Harald Storebaug, del 1 i nr. 33

En harpun eller sterk jernkrok med mothaker, som er anbrakt løselig på en lang stang, støtes derpå med kraft inn i dyret av en sterk karl, som deretter trekker skaftet til seg igjen, så at alene jernet blir sittende og ved hvalens bevegelser arbeider seg dypere inn i kjøttet. Så snart hvalen er såret, søker den rom sjø; men er den truffet riktig, vil hvalen bøte med livet etter 24 timer.

Dette må ha vært en meget gammel fangstmetode. Sannsynligvis er dette den opprinnelige fangstmetoden for storhval. For det var nettopp slik det må ha foregått med de redskaper som var til rådighet, og det er forøvrig slik den foregår den dag i dag i primitiv fangst.

Men i Norge hadde vi også inntil år 1900 en helt særegen fangsmetode for vågehval i Skogsvågen på Sotra utenfor Bergen. En fangstmetode som det kanskje ikke har vært maken til i hele verden. Og nettopp fordi den var så gåtefull, har vi svært detaljerte opptegnelser fra denne fangsten. Skogsvågen er en fjordarm på østsiden av Sotra. Fjorden grener seg i to grener hvor en går sørover og inn i et trangt sund, Stekasundet til Kvalevågen. I Skogsvågen foregikk det meste av fangsten om våren når vågehvalen var på trekk nordover. Når hvalen kom opp fjorden, tok den av og til leia inn Skogsvågen. Kom den inn på vågen om formiddagen når sola sto i øst, tok den oftest bare en sving innover før den gikk ut igjen, men om ettermiddagen når sola sto i vest, kunne den gå helt inn på vågen før den snudde sør langs landet, ned i Stekasundet og inn i Kvalevågen der den havnet i fella. Der ble den avlivet ved hjelp av små piler, som hadde helt spesielle egenskaper. Fangstmetoden er beskrevet av Pontopidan i ”Norges Naturlige Historie” fra 1753, men er også nevnt så tidlig som i det 12. århundre i opptegnelser ved bispestolen i Bergen. Og det var ikke få dyr som ble tatt i Skogsvågen på denne måten. Det var vanlig med 5 – 6 hval om året og ett år ble det tatt hele 11 vågehval.

Når hval var i vente, satt det vakt ved vågen, og det ble ropt ”Kval i Våg” så det hørtes utover gårdene. Da ble alt arbeide kastet til side, og folk rodde og løp til Kvalevågen. I Stekasundet sto Kvalbua. Der lå det en kraftig not som ble brukt til å stenge sundet, og foran nota la de båter og slo i vannet for å holde hvalen vekk fra nota.

Så ble det sendt bud på skyttere. Det å skyte hval var forbeholdt spesielt kyndige personer. Skytterne hadde nærmest et laug, der det bare var de som engang hadde gitt hvalen banesår som ble regnet som ordentlig skyttere. Hadde de prestert dette en gang, hørte de til i lauget selv om de aldri traff flere ganger. Når en skytter ble tatt opp i lauget, måtte han spandere og bekoste en fest for de eldre skytterne. Traktementet var 2 kringler til manns samt bra med brennevin. Festen ble kalt ”hvalsjond”, et slags gravøl hvor de gamle skytterne, i.flg. en iakttager ”…kunne bli ganske muntre og høyrøstede…”

Fangstredskapene bestod av armbrøst og piler, skuteler og lanser. Armbrøsten var laget av spesielt utvalgte tresorter, og buestrengen var av hampetau. Pilspissen, som var 15 – 20 cm. Lang var smidd av jern og satt ganske løst i et treskaft.
Armbrøsten ble ikke holdt mot skulderen som en rifle, men mot låret. Skuddavstanden ble regulert ved å heve og senke buen. Enkelte skyttere skulle ha vært meget treffsikre. Når pilen traff, trengte bare pilspissen inn i hvalen. Skaftet falt av og fløt i vannet. Når hvalen var truffet ble den overlatt til seg sjølv, mens det ble holdt vakt ved nota.

Hvalen fikk ingen brå død. Ofte kunne det gå 2 – 3 dager, men som det het ”…8 dager aktes for lenge…” og fra 1780 årene berettes det om hval det skulle tatt 17 dager å avlive. Gikk det som normalt, forandret hvalen oppførsel etter ett til halvannet døgn. Den kom da oftere opp for å puste og svømte roligere. Gikk det over 2 døgn, ble den vanligvis omskutt.


Olje er hvalolje for en hvalfanger

17. oktober 1964 gikk THORSHØVDI fra Sandefjord, med sine åtte hvalbåter, en måned senere var de på feltet. På broen var Nils Larsen. Produksjonen denne sesongen ble 60 848 fat olje, bedre enn THORSHAVET og nummer to etter KOSMOS IV.
4. mai 1965 var kokeriet hjemme igjen, og etter lossing i Rotterdam og Brake la skipet til ved Thorøya 16. mai, langs siden av THORSHAVET. NORHVAL og ROSS ligger ved Framnestangen.
Ut på vinteren forsvant NORHVAL til opphugging i Spania, og i september 1966 ble også TORSHØVDI solgt.

Ny epoke: Jordolje

ThorshøvdiKokeriet ble solgt til Akergruppen for 10 millioner kroner og ble overlevert 1. oktober 1966. Seks mnd. senere het båten DRILLSHIP (Drill Ship Ltd. London) og var nå med i en ny olje-epoke, - hvalkokeriet var gjort om til boreskip. Midtskips ble det reist et boretårn på 50 meter, med borebrønn gjennom bunnen.
Fremdeles var det norske offiserer om bord, blant dem flere fra Thor Dahl.
I to år boret de for Amoco i Nordsjøen og ved Newfoundland.
Sommeren 1968 skipet opp i Sandefjord for vedlikehold på Framnæs, like rustflekkete som om det skulle kommet hjem fra Isen. Nå fikk det en flak-kende tilværelse. Det boret i Middelhavet, det ryktes at det var bunkringsskip for kononbåter som ble ført fra Frankrike til Israel jula 1969. I 1970 ble det overtatt av Reading & Bates Drilling Co og satt under Panama-flagg som SONDA I og senere som J W BATES. Rustflekkete og nedkjørt kom det gamle skipet til Sriracha i Thailand 9. September 1985. En lang seilas via hvalfeltene i Antarktis og ved Peru, tankfart fra Persiske Gulf, oljeboring i Nordsjøen, Middelhavet og til- slutt ende sin ferd på stranda i Thailand hvor det ble hugget vinteren 1985/86.

THORSHØVDI ble levert fra Burmester & Wain i København til a/s Odd, 19. oktober 1948. 18 361 brt. 639 fot lang. - 400 mannskapskøyer
6-sylindrede B&W motorer på 7 400 ihk. Fart, fullastet 12,5 knop.
20 Kværner apparater i kokeriet.
11 hovedtanker = 1. 080. 000 kubikkfot, to pumperom og bunkerstanker.