Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 36

Kaskelotten nr. 36: Februar 2004 - 11. årgang

Hvor var du - for 48 år siden?

Redaktøren er den første til å svare: - "Gikk i 6 klasse på Trara skole".
De hvalfangerne som førte dagbok kan i grunn gjenoppleve og finne ut hvilke opplevelser de hadde i 1956.

Kolbjørn Karlsen har bladd i sin dagbok, og vil dele opplevelsene med oss; 14/2-56. "KOS 50":
Pent vær, solen har stått opp og det er nesten havblikk. Noen av båtene kom opp i hval ved 5-tiden i morges. Vi fikk den første kl. 0530.
I dag har vi kommet til iskanten i Rosshavet, masse høye isfjell, en opplevelse.
Mange single finn, vanskelig å jage på. Har vært i nærheten av koka (KOSMOS III) i hele dag.
Pikker opp hval og går mot koka for bunkring i kveld.
I dag: KOS 50 - 6 finn. Totalt i dag 41 finn.

15/2-56: Fortsatt inne i isen, solskinn, frisk bris. Fikk en singel finn kl. 0600. Jag på to blå ved middagstid, fikk en ganske fort. Tok opp jakten på den andre og prøyset på den i 3 timer, kom på hold og dauskudd. En kraftig rugg på 90 fot. Blåste opp til kuling, men løyet igjen i kveld.
I dag: KOS 50 - 1 finn og 2 blå. Totalt i dag 24 finn og 2 blå.

Pent vær og nesten havblikk. ASBJØRN LARSEN kom opp i en masse hval tidlig i morges og hadde 3 finn før kl. 0600. Han var langt av så vi ville prøve å finne noen selv. Litt å se men vanskelig å jage. Hørte på meldingen at A. LARSEN hadde 9 finn til kl. 1200. Er i nærheten av Suderøy-båtene. Stoppfangst kl. 1800.
I dag: KOS 50 - 1 finn og 2 blå. Totalt i dag 42 finn og 7 blå. (A. LARSEN 14 finn).

Dette må sies å være riktig storfangst med over 100 hval på 3 døgn!
Sesongen 55/56 hadde KOSMOS III over 166 000 fat hvalolje.


Selfangst på Syd Georgia

Mer fra dagboka til Kolbjørn Karlsen; Leith Harbour mars 1959.

"Argentina de Pesca" med base i Grytviken hadde lisens på å drive selfangst av arten sjøelefant, og det var lov til kun å skyte hanndyr.
Dette var siste sesong for argentinerne, men de hadde rett til fornyelse. Det gikk rykter om at selskapet ønsket å slutte med selfangst.
Salvesen & Co. søkte da om en prøvefangst på inntil 15 dyr, dette for å teste utkoket av selolje - tillatelse ble gitt.

Den 26/3-59 dro vi av gårde med gamle BOVET, det var 5 mann fra skytterlaget. Det var nydelig vær, og vel fremme i "Bikkjebukta" fikk vi etter hvert 12 dyr. Vi jagde dem ned til strandkanten før de ble avlivet og flenset, for senere å bli dratt ut til båten. Opparbeidelsen måtte skje i natt så vi fikk nok å arbeide med, - det var jo hvalfangst også.
Utkoket ble bra, 15 fat, Salvesen & Co. bestemte seg for å søke om konsesjon, men det ble til at " Argentina de Pesca" gikk på en ny periode, hvis ikke så kan det jo hende at man hadde blitt selfangere i stedet for hvalfangere.

(Mange takk Kolbjørn! -redaktøren)


Harald Storebaug arbeider fortsatt med registreringen av medlemmene i ØHK.

Det blir en gang et fint historisk dokument - som nettopp du er med på å forme for fremtidige generasjoner.
Hva gjorde hvalfangerne fra Østfold i Sydishavet? Svaret blir å finne i medlemsregisteret som Østfold Hvalfangerklubb har utarbeidet sammen med medlemmene.


Globe 14

Internettadressen til Bjørn Svendsen skal du få her. Men hvem er nå det? - og hva har han å vise fram?
På Internett kan du få en titt på hvalbåten Globe 14, den ligger og venter på å seile på tokt med turister og tidligere hvalfangere.
Globe XIV ble bygget på Stord Verft i 1951 etter tegninger fra Fredrikstad Mek. Verksted.

Det vil bli en artikkel om hvalbåten i neste nummer.


Nybygg og fart i handelsflåten

THOR DAHL, Sandefjord skriver i THOR GLIMT nr. 10, 1961
Det er høst, våre tre hvalkokerier og 31 hvalbåter er på vei til Antarktis.

THORSHAMMER gikk fra Sandefjord 14. okt. med Martin Marthinsen som fangstbestyrer og Gilbert Knutsen som kaptein.
THORSHAVET gikk den 18. okt. med Finn A. Ranberg som bestyrer/kaptein.
THORSHØVDI gikk 21. oktober med Nils Larsen som avløser for bestyrer Thorvald Hansen (permisjon).

THORSHAMMER har partsgrunnlag på 79. 000 fat.
THORSHAVET 106.000 fat - og THORSHØVDI 109.000 fat.

Det er sjøsatt to nybygg i sommer (1961), det største ble levert fra Uddevalla 29. aug. 1961. Turbintanker THORSHALL på 42.000 t.d.w. Gudmor Cecil Christensen, ventes levert i desember, kaptein blir Hans And-reassen fra Hvasser.
Bulkcarrier THORSODD på 18.000 t.d.w. ble døpt av Fanny Gleditch 21. okt blir også bygd i Udevalla for Sameiet Thorsodd. Levering i februar 1962, skal føres av kaptein Anders Abrahamsen.
Nybygningsprogrammet er ytterligere to skip tankskip: 33.000 tonner ved Aker/Stord levering i 1962. En 54.000 tonner levert i 1963 fra Lithgows.
Rederiets eldste linjeskip MS THORSTRAND er solgt til tyske kjøpere, levert til Hamburg 18.september 1961. MS THORSCAPE ble overført til Norse Oriental Line hvor MS THORSTRAND seilte tidligere.
I Christensen Canadian African Lines hvor MS THORSCAPE tidligere seilte kommer 125000 tonner MS THORSCARRIER inn januar 1962.

Linjeskipene vil være fordelt slik i 1962:

Christensen Canadian African Lines
MS THORSTREAM, MS THORSRIVER, MS THORSHOPE og MS THORSCARRIER.
MS THORSRIVER og MS THORSHOPE kommer til Sandefjord for å installere kjølerom på mellomdekkene ved A/S Framnæs mek. værksted, henholdsvis i desember og februar. Båtene skal inn i fruktfart på Syd Afrika og Canada.
I Norse Oriental Line kommer MS THORSCAPE og THORS-GAARD til å gjøre tjeneste i Pacific Islands Transport Line kommer MS THOR I og THORSISLE til å fortsette seilingene.
MS THORSDRAKE vil antagelig seile i løsfart.

Litt om tankflåten:

Tre av tankskipene seiler på tidscertepartier; MT THORSVAAG, MT THORSØRN og MT THORSHOLM. Fire av tankskipene skal til fangstfeltet kommende sesong (61/62), MT THORSTAR skal dra fra Sandefjord 18. nov (61) og MT THORSØY drar 29. nov.
MT THORSHEIMER skal ned til Melsom & Melsom, mens MT THORSHAVN skal på feltet for Salvesen.

MT THORSHOV seiler på konsekutive reiser på Østen.
MT THORSKOG skal til ITALIA 11. nov. hvorfra den skal gjøre tre reiser til Kontinentet med gassolje.
MT THORSAGA seiler i løsfart. Ratene for dirty i løsfart er fortsatt så lave at de ikke gir dekning for utgiftene for tankskip i mellomstørrelsen. Det er meget livlig på kornmarkedet. En rekke tankskip er sluttet med korn fra US Gulf og St. Lawrence til Kontinentet.

Særlig til Polen kommer det mange tankskip med korn i ukene fremover. De rater som er oppnådd i kornfarten, kalkulerer til dekning for utgiftene, eller i beste fall en beskjeden fortjeneste for tankskip i mellomstørrelsen.
… Rederforbundets president nevnte i sin tale på generalmøtet i Sandefjord bl.a at verdenshandelen har vært økende hvert eneste år etter krigen, bortsett fra 1958. Mesteparten av varene sendes med skip, og med en vekst på ca. 6 % i 1959 var de internasjonale sjøtransportene kommet opp i ca. 1.000 mill. tonn. For 1960 kan oppgavene anslås til ca. 10 %, og den har fortsatt i 1961.
… Oppleggene av tankskip har sunket adskillig. De utgjør pr. 1. sept. i år (1961) 3,5 mill. dwt. mot vel 7 mill. dwt. i 1959.

Selv om dette er en vesentlig bedring, er overskudd tonnasjen fremdeles såpass stor at ratene i løsfart ikke er påvirket vesentlig. De gir for mange skip fremdeles direkte tap på driften.


Jubileum-frimerkeutstilling

Frimerker har alle hatt et forhold til i livet, det har blitt sent brev eller postkort til kjente og kjære.
Noen har fattet interesse for å samle på dem generelt, mens andre har spesialisert seg på motiver som har blitt til fine samlinger; - katter, fugler og Antarktisk med hvalbåter, kokerier, pingviner - og de mange hvalartene.
Blant våre medlemmer (ØHK) finnes det frimerkesamlere - filatelister, en av dem er Bjørn Myhre som har en stor spesialsamling fra Antarktis.
Han hadde en liten "smakebit" av sin samling fra Antarktis på jubileumsutstillingen i rådhuset i fjor sommer sammen med ØHK sine bilder og gjenstander.

På sensommeren ble Østfold Hvalfangerklubb spurt om de ville være med på å presentere seg (profilere klubben) på frimerkeutstillingen FREFIL 03 i Kongstenhallen 21. - 23. nov. 2003.
- Det ble takket ja!

Torsdag 20. november rigget Bjørn og Erik opp hvalfanger-standen med fotografier av hvalbåter, kokerier og mannskapsbilder samt bilder fra Syd Georgia i Kongstenhallen hvor det var tilrettelagt for frimerkesamlere, myntsamlere, prospektkort-samlere og "kremere"!
De lånte Antarktisk-frimerkene (fra Rådhuset) til Bjørn Myhre ble strategisk montert som et blikkfang på vår stand.

Det ble lagt fram noen faktaopplysninger om hvalen og dens levemåte. En del ekstra eksemplarer av KASKELOTTEN og annet materiale ble lagt ut så publikum kunne forsyne seg selv.

Fredrikstad Filatelistklubb markerte sin 75-årsdag med en nasjonal frimerkeutstilling, dette er den 9. utstillingen i klubbens historie, og den andre i nasjonal klasse. Derfor navnet FREFIL 03.

Verdifulle og sjeldne frimerker fra årene på hvalfangst

Flere av filatelistene kom fra Vestfold, at de skulle råke på en hvalfangerklubb i Fredrikstad med så mange fine bilder og så mye "facts" syntes de var noe forunderlig; - "men vi ble enige om at de beste skytterne kom fra denne siden ev fjorden".

Noen av de som var der var:

  • Odd Galteland fra Sandefjord Filatelistklubb presenterte fine frimerker frahvalfangst i Antarktis 1892 - 1942. Samlingen består av brev, kort og annet relevante materiale fra hvalfangsten i antarktiske og subantarktiske områder i tidsrommet 1892 - 1942. Materiale fra samtlige av de åtte ulike hvalfangstfeltene vises.
    For denne samlingen fikk Galteland sølvmedalje. Samlingen er Norges desidert beste når det gjelder postal dokumentasjon av hvalfangst.
  • Bjørn Myhre stilte ikke ut sin Antarktis samling denne gangen, den er vist fram tidligere og fikk internasjonalt forgylt sølvmedalje i Nederland 1994. Men, denne gangen viste Bjørn fram noe annet fra sin samling: Postale opplysningstempler brukt i Norge. Samlingen viser postale opplysningstempler på forskjellige typer forsendelser og blanketter.
  • Det var bortimot 100 filatelister som stilte ut sine samlinger som besto av 1 - 5 tavler med konvolutter med frimerker, bare stempler eller bare frimerker som var satt i spesielle rammer slik "vi amatører" har vært med på å samle i album.

Medlemmer av ØHK! Vær oppmerksomme når det skal ryddes i kottet eller på loftet!

Det ligger sikkert en del konvolutter med frimerker blant våre hvalfanger-medlemmer og andre personer som hvalfangerne sendte brev til fra Sydishavet, Syd Georgia, Durban, Cape Town ... osv.
Og brev som ble sendt fra Norge til en eller annen agent med adresse på skrevet av rederikontoret.

Ta godt vare på disse konvoluttene med frimerker og stempler - det kunne av og til bli mange på en konvolutt. Dette er verdifullt, en enkelt konvolutt som ser noenlunde hel og pen ut kan være verdt mangfoldige kroner.
Klipp aldri frimerker av en konvolutt, gjør du det mister du mye av verdien, på noe du trodde bare var ingen ting verdt!

Bjørn Jørgensen kunne gjøre en dansk frimerkehandler oppmerksom på at Danmark en gang hadde et hvalkokeri, dette var ukjent for han.
Er det noen andre som kjenner til dette? La Kaskelotten få høre fra deg.
Franternitas- (A P Möller) - Mærsk, Jahre ble med på et spleiselag i 1937/38, det ble ikke mer med danskene enn denne turen.
Hvalbåtene bar navnene: TASS 1 - 6. Det var greit at koka hadde dansker om bord, men på båtene ville Jahre ha nordmenn!


Sør-Georgia, Syd-Georgia, Syd Georgia også ØYA...

...det er fire måter å benevne denne øygruppen som ligger 54 - 55 gr. s.br. og ca. 37 gr. v.l består av en øy på 4143 km2, samt noen små øyer. 1800 km øst for Kapp Hoorn. Ble oppdaget første gang av engelskmannen Antonio de la Roche, men ble senere undersøkt av James Cook i 1775.
Fjellene består av vulkanske tuffberbergarter og når opp i 3000 m.o.h. de er dekket av isbreer. Vegitasjonen er tussokgress som vokser i tuer. Fra 1800 - 1815 var det en omfattende selfangst her.
Historien om landstasjoner som ble etablert kjenner vi godt til.

Fra 1920 ble det fart i den pelagiske fangsten, så aktiviteten på de landbaserte fangststasjonene gikk tilbake, men Grytviken, Husvik og Leith Harbor var i virksomhet etter 1945. Omkring 1960 da nordmenn og argentinske interesser trakk seg ut prøvde Japan seg et par år, men ga opp. I 1965 opprettet British Antarctic Survey en forskningsstasjon på S.G.
Kongepingviner kryr det av, masse reinsdyr og sel finnes her nå.
Grytviken er et norsk navn, etter jerngrytene som det ble funnet.
Grytviken har kirke fra 1913, prefabrikkert av Strømmen Trevarefabrikk.
I havna ligger to råtne og ned sunkne båter: ALBATROSS bygd i Oslo 1921 og DIAS bygd i England 1906.
PETREL ligger der med harpun intakt i baugen - 35 meter lang, 245 tonn bygd i Oslo 1928.
Her har flere tusen mann hatt sin arbeidsplass; 400 mann holdt til om sommeren her (i fangst tiden), mens det var 80-90 mann her på vinteren, som drev vedlikehold av båter og utstyr.
175 250 dyr ble partert på dette flenseplanet som ennå ligger der, men som ser noe medtatt ut. Her ble det hval opptil 30 meter og mer partert.
200 000 hval svømte her nede engang, nå er det ca. 3000 dyr tilbake.

Menneskene trengte olja og fettet den gangen, det ble galt sier noen i dag.
Er det så veldig klokt og riktig å ta ut olja fra jodkloden,- menneskene trenger den, sier noen, i dag !? ... Ja, ja.
Hva som enn sies og menes, olja, hvor den nå enn kom(mer) fra så er den til gavn på en eller annen måte. Menneskene ville nok ikke stoppet opp med ei stein øks i handa for å bli boende med sin familie i ei hule.
E.Le.


Thorleif Gunder Thoresen, hvem var nå det?

Jo, han var far til to jenter og tre gutter; Gerd Pedersen (medl. ØHK) sendte litt mer enn som så til medlemsregisteret som Harald Storebaug i Moss lager.

Hun fortalte om sin far Thorleif Gunder Thoresen som ble født 12. mars 1901 der Roklubben i Fredrikstad ligger nå. Han avtjente sin verneplikt i Horten. Den førstefødte så dagens lys i Horten 1924, og navnet ble Thorbjørn, han ble for øvrig jernbanemann, ikke sjømann. - Gerd ble født fem år senere i Tønsberg 1929. Det ble med far som med hans brødre; far dro også tidlig til sjøs og på hvalfangst: Han var med på hvalfangst i Mexico Gulfen og på Peru, men det ble dårlig utbytte. 

Durban og Antarktis ble hans arbeidsplass etter hvert. Harry er det eneste av barna han så som baby,- født i Durban 1932, her ble det dårlig med hyrer etter hvert og far dro til Johannesburg for å arbeide i gullgruvene,- som maskinist. Familien bodde tre år i Durban hvor Roy ble født i 1934, - før fam. dro til Trøndelag.

Jeg er så glad for det store arbeidet dere gjør for å minnes hvalfangerne. Det var et råslit vet jeg. Far var på hvalfangst i mange år. Han var i hvert fall ute når jeg ble født. Da krigen brøt ut var han på sjøen.
I 1942 får vi telegram fra Røde kors: "Båten er torpedert. Alle omkom"
I mai 1945 får vi nok ett telegram:
"Ankommer Fredrikstad klokken 1100. Far."
- For en sorg og glede to telegrammer gjorde, det kan bare oppleves.

Jeg var alltid så stolt og glad i min far. Han var så rolig, omsorgsfull, aldri har han løftet stemmen til oss barn, eller kommandert oss. Det var en selvfølge av oss å være lydige og snille. Sikkert vanskelig for to viltre gutter som var yngre enn meg.
Det var da mor minnet oss på: Husk far må reise på sjøen snart skal vi få noe å spise, han seilte som fyrbøter og var ute i lange perioder.
Det var fælt under krigen. Vi hadde nettopp flyttet fra Namdalen i Trøndelag til Frydenberg i Fredrikstad. Senere kjøpte vi hus på Lahelle.

Under hele krigen sendte han trekk hjem, selv om han ikke visste om vi levde, det må ha vært noe rot med mønstringspapirene til far for vi hadde jo fått telegram om at han var omkommet.
Far hadde gått i land i Skottland kvelden før båten skulle gå, da han ikke følte seg frisk: Han oppsøkte sykehuset som den gang var et drivhus i mangel av noe annet, der ble han innlagt, han kom seg til god helse igjen.

Far ble værende i Glasgow og utdannet seg til tanntekniker, før han lot seg innrullere i De norske styrkene som tanntekniker. Far fikk jo et helt nytt yrke noe han håpet på å kunne fortsette med etter krigen. Han kom hjem sammen med de norske styrkene i Skottland.
De pengene far sendte hjem under krigen fikk vi ikke før lenge etter på, så det var hardt for mor i de fem årene. Alle familier hadde nok med seg selv.
Min eldste bror arbeidet på jernbanen. Vi sultet de første krigsåra, så i 1942 reiste jeg alene sammen med Harry og Roy til Trøndelag der mors søster hadde en liten bondegård, og det reddet oss. Harry holdt på å dø av underernæring.

Jeg var 13 år da vi reiste hjem igjen sist i januar 1945. Vi fikk således 1 1/2 år skolegang i Trøndelag før vi kom hjem til Fredrikstad.
Pengene far sendte fra Skottland fikk han igjen etter krigen. Det viste seg at de var stoppet så ikke tyskerne skulle få dem.
I følge Gerd var faren meget flink til å modellere, - han var veldig netthendt. Så nå ville han gjerne etablere seg i Folketshus i Fredrikstad som tanntekniker: Men da han ikke ville melde seg inn i fagforeningen til Tannteknikerne ble han boikottet av tannlegene i byen. Da dro han rett og slett på hvalfangst - en gang hvalfanger alltid hvalfanger, kan en trygt si.
Jeg minnes godt feststemningen da far og brødrene kom hjem, nå bodde familien på Lahelle.

Den fæle lukten som satt i klærne som far hadde med hjem glemmer jeg aldri, tykke skinnjakker osv. som jeg måtte stå ute ved springen i gata å skure i sterkt salmiakkvann. Hadde ikke vaskemaskin den gangen, brukte ikke hansker heller.
Dette til tross, tenk den gleden det var når hvalfangerne kom hjem med hvalkjøtt som hele familien fikk en smak av, det måtte deles med alle og spises (hadde ikke fryser heller den gangen). Ranker med bananer, en sekk med søte appelsiner og en sekk med råkaffe og hermetisk frukt.

Gerd byttet bort en halv kilo råkaffe med et garnnøste, som hun attpå til måtte legge tikroner i mellom. Men strikkegarn fikk hun, og genser til sin halvannet år gamle baby.
Omkring 1950 flyttet noen av familien til Durban, her ble grunnlaget for sjømannslivet og fangstlivet lagt for Roy og Harry, de var 16 - 18 åringer da de etter hvert ble med far på hvalfangst.
Datteren Erna var syv år da de flyttet til Durban, den norske kolonien av hvalfangere i Durban holdt sammen, - så også barna.
Kjærlighetens veier er uransakelig, nå er Erna gift med hvalskytter Kåre Martinsen i Gamlebyen.

Gerd Pedersen var nygift da foreldrene flyttet til Syd-Afrika. To av brødrene mine som fikk sine sjømannsutdannelse var mye hjemme hos oss. Harry gikk på styrmannsskolen i Fredrikstad og Roy gikk på maskinistskole i Sandefjord, Thorbjørn som ble født i Horten 1924 tok tjeneste ved jernbanen i Fredrikstad etter middelskolen, senere flyttet han til Stavanger.
Da far ble 60 år flyttet de hjem fra Durban.
Da fikk han arbeide hos tannteknikker Kristiansen fram til han var 67 år.
Far var en ivrig fotograf, hadde framviser så det var stas når lakenet kom opp på veggen og vi så hval, delfiner, hai, tilfrosne hvalbåter der de slo løs tykk is - før det frøs igjen, bilder av meg på elefantryggen, og Harry som baby, samt andre utflukter og reiser. Men det ble et forrykende uvær som ødela alle filmene som lå i et kott som ble oversvømmet og rullene ble kastet.

Far var en trofast hedersmann, vi har vært heldige med foreldre.
Hvalfangerboka er populær i familien vår, og blitt gitt som gaver.

Takk for hyggelig "pratestunder" som ga noen flere linjer enn det du sendte til Harald i Moss.
E.Le.


Bønder i Antarktis - hvalfangst og landbruk 1925 - 1940

Tenk å skrive en doktoravhandling om dette emnet, - Robert Lalla har gjort det!
Han disputerte og forsvarte sin avhandling 12. desember i fjor. Tilstede på Norges Landbrukshøgskole var: Bjørn Jørgensen, Harald Storebaug og Erik Leister fra ØHK. Da Robert er medlem av ØHK fikk vi en invitasjon til NLH på Ås, sammen med representanter fra Hvalfanger Museet i Sandefjord. Samt venner og kjente av Robert, det var et trettitalls tilhørere tilstede.
1. opponent: professor Bjørn Bassberg var den som skulle spørre ut om hvalfangst - og "sette fast" kandidaten, dette emnet kjenner jo Basberg godt, så det ble mange "bekvemme" spørsmål fra Robert's 240 sider (bok) store besvarelse.

2. opponent: var forsker Harald Espeli spurte ut alt som gjaldt den økonomiske delen og gevinsten som bønder fra områder i Vestfold hadde av å dra på hvalfangst.
Det mest sympatiske ved disputasen var for oss som kjenner hvalfangsten var de spørsmålene som professor Basberg stilte kandidaten, Robert Lalla.
Etter disputasen var det for oss hvalfangere noe som burde "ryddes" opp i; Bjørn fikk forskeren i tale og forklarte ham om livet og kosten til sjøs …. "ingen hvalfangere dro hjem for å spise frokost, kosten lå i hyra …- (hjemme må maten kjøpes i butikken") …

16. februar 1956 - (det er 48 år siden, det!)

Det er ofte slik at økonomer ser på tall fra forskjellige vinkler - og ikke med øynene som andre gjør det, derfor blir sluttsummen så forskjellige, og debatten tar bare ingen ende.
Robert Lalla ble født i Essen, Tyskland i 1974. Han er utdannet cand.agric fra Norges Landbrukshøgskole 1999 med hovedoppgave innen økonomisk historie.
I norsk økonomisk historie har yrkeskombinasjoner alltid spilt en viktig rolle. En av de tallrike kombinasjonsmulighetene bestod av landbruk og hvalfangst. Spesielt den pelagiske hvalfangsten i antarktiske farvann, - "bonde om våren/sommeren så innhøsting før en dro sydover. Kone og barn tok seg av kyr og andre husdyr".

Undersøkelsen er gjort i perioden 1925 - 1940 i herredene Sandar; Stokke og Våle i Vestfold. Det foretas en kvantifisering ved å estimere antall hvalfangere som hadde tilknytning til landbruket. Hvalfangernes lønnsnivå i sammenheng med alternative fortjenestemuligheter undersøkes.
Det var en masse opplysninger fra mange instanser som er innhentet, selvsagt fra hvalfangstmuseet i Sandefjord. Til sammen 11 sider i diplomoppgaven (en bok på 240 sider) ramser opp de mest utrolige hjelpekilder og litteratur henvisninger; mannskapslister, lønnsoppgaver, tariffforhandlinger, folketelling osv, fra Bibelen: Salmene 104,26. "Der går skipene, der er Leviatan som du har skapt til å leke seg i vannet" (se i leksikon hva LEVIATAN betyr)

… riktig nok finner man i Diplomatarium Norvegicum et dokument fra 1200-tallet som omhandler Norges handel med byen Brügge i Belgia, der hvalproduktene nevnes som handelsvare. (Fra tiden de drev hvalfangst i nordlige farvann. Red. anm.)

Ved en anledning må vi få Robert til å komme til en av våre fester på Manstad Vel og i korte trekk fortelle noe av det som er essensen fra hans oppfatning av bønder på hvalfangst. Det var jo på koka de fleste bøndene mønstret på.

Robert snakker så godt norsk som noen nordmann, han bodde hos hvalfanger Gunnar Christoffersen når han studerte på Ås siste åra på 90-tallet.
Professor Stein Tveite har vært veiler for avhandlingen.
Robert Lalla arbeider for tiden som amanuensis ved Institutt for ressursforvaltning.

- Lykke til videre og gratulerer!

Kaskelotten nr. 37

Kaskelotten nr. 37: Mai 2004 - 11. årgang

Vårfesten på Manstad Vel

Denne gangen hadde vi besøk av Erik Jacobsen fra Tønsberg; han utga boka HVALFANGST EVENTYRET … på sporet av en tapt storhetstid føre jul, men fikk den ikke ut til bokhandlerne i Fredrikstad i tide, - ei heller så mange andre steder, bortsett fra bokhandlerne Vestfold.
Jacobsen hadde med seg lysbilder fra boka som han kåserte om, her var det utrolig nok en del spennende og noe nytt,- en ny vri på fortellerevne.
Dere som måtte ønske å kjøpe boka kan henvende dere til museet i Gamlebyen,- pris kr. 400,- (ØHK tjener 50 kroner på hver bok som selges!)

Maten på festen smakte deilig; erter, kjøtt og flesk med alt tilbehør er jo bare godt!!
Det var 48 personer til stede, alle forspiste seg. Men danse ville dem, etter toner og rytme fra musikeren fra Torp.God stemning hele kvelden.
Som vanlig var det et fantastisk gevinstbord, det kunne vært en gevinst til hver, men enkelte har mer vinner lykke enn andre. Med det innkomne fra loddsalget ble musikken betalt.
Mange takk til dere som hadde med en "gevinstgave" - og like mange takk til loddkjøperne! Kaffe og kakebordet var som alltid; rikelig, med velsmakende kaker og kaffe!
Vår mann fra Tønsberg fortsatte noe av seansen med sin bok i peisestua, hvor han fikk solgt en del.
Festen varte til over midnatt, - takk for en hyggelig kveld og godt opplegg av festkomiteen, alt var helt topp!


Museet til ØHK i Gamlebyen

Det er utført en storstilet "ansiktsløftning" i HVALFANGERMUSEET i Gamlebyen i Fredrikstad.
Denne sommer må du bare besøke oss,- studer vaktlista på side 8 & 9 og ta med familien og slå av en prat med andre hvalfangere.
Bildene blir hengt opp på en slik måte at det blir mer oversiktlig å finne enkelt personer og mannskaper som hørte til de forskjellige ekspedisjonene.
Det finnes en masse bilder av båter og mannskap, noe redskap. Modellene av hvalkokeri THORSHØVDI og hvalbåtene POL 14 og STAR I kan en beskue i glassmontere.
"Kørja" står der, kommunikasjonen mellom hvalbåten og koka, en velkledd skytter eller hvalbåtkar har fått en fin plass ved siden av "kørja" . Ellers er det en del hobbyarbeider: pingviner av hvaltenner, hvalører som har profiler av forskjellige personer, mange var flinke til å male disse.

Opphalingskloa på kokeriet med en hvalrumpe (spæern) i miniatyr - et flott stykke treskjærerarbeide utført av et medlem i Moss henger nå på midtveggen i rommet.
På denne deleveggen er det plassert nye bilder som er gruppert til respektive ekspedisjoner og landstasjoner. Video`n har fått en ny plass. Puter til plaststolene er innkjøpt, så det er bare å si: - sitt ned og snurr film!. Hvalpikken har fått plass i taket igjen, så store saker må en se opptil.
Nytt er også: bokreolen med "lesebord", men bøkene lånes ikke ut.

Dugnadsgjengen har bestått av Kolbjørn Karlsen og Harald Storebaug fra Moss og fra Fredrikstad Hans Martin Hansen og Bjørn Jørgensen. Det gikk med fem dager midt i mars mnd. Godt arbeidet, og fantastisk utnyttelse av plassen, - den er jo ikke all verden stor.

… ta en tur, alt må oppleves ved selvsyn!
Medlemmer har fri adgang til museet, ellers koster det kr. 10,- pr. person.
Velkommen!


Det var bare å komme i gang så fort som råd var

Tre av de tyske kokeriene ble funnet i Østersjøen da krigen sluttet, 1945. To av dem var relativt intakte, WIKINGER og UNITAS, ble midlertidig tatt hånd om av Ministry of War Transport i London. Det lykkes å få begge disse kokeriene utrustet og sendt på fangst høsten 1945, samtidig som det ble forhandlet om hvilken nasjon som skulle få dem.
Inter-Allied Reparations Agency fordelte kokeriene til Sovjet og Storbritannia, mens Norge fikk det tredje, WALTER RAU som var krigsskadet.
UNITAS som var det største av dem fikk navnet EMPIRE VICTORY
(senere omdøpt til ABRAHAM LARSEN (KASKELOTTEN nr. 29).

Sesongen 45/46 ble det drevet av United Whalers som jo hadde mistet sitt kokeri TERJE VIKEN, et søster skip av UNITAS.
Av britiske myndigheter ble skipet i juni 1946 solgt til The Union Whaling Co Ltd, Durban, som var ungguttene fra Lyngdal (KASKELOTTEN nr. 29).
Adskillig blest var det om dette kokeriet siden det ble levert i sept. 1937 fra Werk Seebeck i Bremerhaven til det britisk-nederlandske-tyske Unilever-konsernet.

Unilever hadde inntekter stående "frosset" i tyske banker, kokeriet og de ti hvalbåtene ble betalt med slike midler. Ekspedisjonen ble befraktet av "Unitas" Deutsche Whalfang GmbH i Hamburg og seilte under tysk flagg. Med sine
21.845 brt. var det verdens største kokeri. Utstyret var topp moderne: fabrikken (under flensedekket) besto av 20 Hartmann-apparater og hvalmelanlegg. På sin første sesong ble det ført av Arnt Karlsen og noterte seg for en roduksjon på 118.010 fat.
Etter krigsutbruddet høsten 1939 ble skipet rekvirert av den tyske marine, og fra mai 1940 lå UNITAS som "Stütspunkt Schiff" i Gothenhavnen, som er Gdynia i dag. I 1944 ble det underlagt 1. Marine Bordlak Abteilung som losjiskip og ble senket i Gothenhavnen under flyangrep. 25 mann omkom, skipet var ikke verre skadet enn at det ble hevet og tatt som krigsbytte i Kiel 1945.

Unilever krevde å få skipet tilbake, da det proforma var eiet av et nederlandsk datterselskap, men kravet ble avvist og koka ble tildelt Storbritannia.
I slutten av juli 1945 ble kokeriet omdøpt til EMPIRE VICTORY, dokksatt i Southampton, og overtatt driftsmessig av United Whalers Ltd i London for regning av Ministry of Food.
Med Eugen Christoffersen som kaptein kom skipet til Tønsberg i september (1945) for utrustning. Hector Whalings norske agenter; Bugge & Krogh-Hansen sto som disponenter for ekspedisjonen. som fikk med seg to overlevende UNITAS hvalbåter og åtte andre. Produksjonen denne første sesongen ble på 89.500 fat.


Småplukk fra avisene i Moss

1928:

Bouvetøya i det sørlige Atlanterhavet ble lagt inn under norsk overhøyhet ved kongelig resolusjon. Øya var blitt annektert 1. desember 1927 da en ekspedisjon under ledelse av kaptein H. Horntvedt gikk i land der. Ekspedisjonen bygde hus og anla depoter med tanke på hval- og selfangst.
Bouvetøya, som er vulkansk og nesten helt dekket av is, er en yndet hekkeplass for fugler og da særlig pingviner og petreller.
En stor stamme av pelssel og sjøelefanter har også tilhold på øya.

1941:

I løpet av en dag, - 14.januar 1941, greide den tyske hjelpekrysseren PENGUIN å kapre tre norske hvalkokerier i nærheten av Bouvetøya i Antarktis. De to hvalkokeriene OLE WEGGER og SOLGLIMT lå ved siden av hver andre, og mannskapet ante fred og ingen fare, da hjelpekrysserens lyskastere plutselig lyste opp. Det tok bare 20 minutter før kokeriene var under tysk kontroll. Senere på dagen kom også PELAGOS på tyske hender. 11 hvalbåter ble også kapret. Tre hvalbåter greide imidlertid å komme seg unna, det samme gjorde kokeriet THORSHAMMER. I alt 574 mann ble tatt til fange under aksjonen og sendt hjem til Norge.

Fra Moss Avis 25.01. 2004:

To knølhval på mellom 10 og 15 meter boltret seg i Botnerbaugen.
- En fantastisk naturopplevelse forteller Helge Johansen som skal inkluderes i Norsk Pattedyratlas.
Helge Johansen var ikke mer enn ti meter fra de enorme dyrene som forvillet seg inn i Oslofjorden. Han var kommet til Botnerbaugen for å fiske da han observerte de to knølhvalene. De var oppe for å trekke luft, løftet på halefinnene (spæèrn) og dykket ned i det kalde vannet.
- Det var en unik opplevelse. De var like ved meg, og det kom som et sjokk. Vannet sprutet opp fra de enorme dyrene. Fem minutter sener så han de to pattedyrene svømme i retning Moss.
- Hval er vanskelig å artsbestemme, med de gode beskrivelsene fastslo biolog Viggo Ree at det måtte være en knølhval. Dette er andre observasjon av knøl i Oslofjorden i løpet av de siste 30 år, forteller biologen.
- Knølhval ble utsatt for omfattende fangst helt fram til 1956, da ble hvalen fredet. Nå er det c. 1000 knølhval i Barentshavet og Norskehavet, men å se hval uten for Moss er nok en sensasjon, påpeker Viggo Ree.


Min lille historie fra hvalkokeriet SIR JAMES CLARK ROS som messegutt 1962, - da Rossen sprakk.

Da jeg fyllte 15 år ville jeg prøve sjølivet, for hjemme var det fattigdom og lite mat. På hyrekontoret i Drammen fikk jeg mønstre på SIR JAMES CLARK ROS.
Jeg var spent på hvordan det var å arbeide om bord i en båt, jeg hadde jo aldri arbeidet tidligere noe sted, så dette var spennende for en 15-åring. Da jeg fikk se den store båten ble jeg litt skremt, den ruvet godt i sjøen, - og alle menneskene om bord da!

Nesten alt gikk på "steam" om bord. Jeg fikk en firemannslugar, med utsikt rett ut i brekken.
Jeg hadde ansvaret for to bord med til sammen 20 mann, lønna var kr.222,- pr mnd pluss prosentene av olja, men det var i hvert fall bedre enn det jeg fikk hjemme. Vi var innom Las Palmas for å bunkre, det var spennende for meg å se et fremmed land!

Så gikk vi videre nedover. Jeg skjønte at noe var på gang da alle de som jobbet på dekket begynte å lage et nytt tredekk. Etter noen dager begynte det å bli kaldere. Vi nærmet oss isen. Det var spennende å se de store isfjellene når kom vi ned i isen.

Vi messegutta løp opp på dekket når den første hvalen ble dratt om bord. Det var morsomt å se all den aktiviteten som det da ble på dekket!
Da vi hadde vært en stund på feltet kom det en annen stor båt som la seg like ved siden hvalkokeriet. Etter en stund vrimlet det av japanere på dekket til koka vår. De skulle nemlig ha hvalkjøttet, så de var med på å flense og skjære dette, de var noen riktige arbeidsfolk. Noen slapp kofferten rett ned i blodet på dekket og kom i gang med å flense hvalen.

Etter noen uker fikk vi et kraftig uvær. Det begynte med at det var helt stille luft og hav, da fikk vi messegutta beskjed om ta på slingreduker og sette opp slingrebretta. Det gjorde alle av oss bortsett fra en. I løpet av noen minutter angret han på det. Jeg så ut av ventilen. Det hadde begynt å blåse kraftig, så kom bølgene som en kjempestor vegg. Vi kom rett ut i en orkan. Bølgene traff skutesiden med slik kraft at båten ristet. Messegutten som ikke hadde lukket igjen ventilen fikk hele havet inn, alt som sto på bordet ble bare feid bort. Vi hadde orkan i mange dager. På dekket ble en stor hval tjoret fast med vaier. I orkanen fikk jeg se havets krefter. Det kom en stor bølge opp brekken, feide innover dekket og tok med seg hvalen, vairene røk vert av, og hvalen fór ut brekken og til havs. Det var store krefter i gang!

Rett etter på hørte vi et brak da en ny bølge slo inn i skutesiden. Da fikk vi høre over høyttaleren i messa at båten hadde sprukket i bunnen. De begynte å tømme oljetankene over i en annen båt som kom til.

De gikk så i gang med å sveise sprekken, - men desto mer de sveiset mer sprakk det opp for hver bølge som slo inn. Vi messegutter hadde ikke vett på å være redde, det var veldig spennende.
Vi måtte i tørrdokk i Cape Town, det viste seg at flere plater var rustet i stykker, her ble vi liggende i 5 mnd. før vi seilte ned på feltet igjen. Hjemturen til Sandefjord gikk med sakte fart, de andre kokene var hjemme for lengst.


Argentinsk glød for iskald norsk historie

Fra Aftenposten 14.01.2003

For 100 år siden ble en norsk skute skrudd ned av isen i Antarktis. Men takket være en blakk argentiner vil hvalfangstskipper og polarforsker C.A. Larsen og hans mannskap ikke bli glemt.
PER NORDRUM Aftenposten Buenos Aires
Argentineren Ricardo Capdevila er oppslukt av Antarktis, og leder den museumshistoriske avdelingen i Det argentinske Antarktis-instituttet i Buenos Aires. Nå brenner han for å få restaurert den norske steinhytta på Pauletøya, der det norske mannskapet nødovervintret, før det er for sent å berge både den og gjenstandene som har ligget der i 100 år.
Det bør også være i norsk interesse at det ser noenlunde ut ved et slikt monument; at det ser ut som Norge bryr seg om sin egen historie, sier Capdevila. -
"Monumentet" er steinhytta på Pauletøya i Weddellhavet i Antarktis.

Der overlevde 20 skibbrudne nordmenn under ledelse av C.A. Larsen en hel vinter etter at skipet deres, "Antarctic", ble offer for skruisen den 12. februar 1903 klokken 12.45. Det ser ille ut der nå, med pingvinmøkk over alt, sier den 29 år gamle journalisten og Antarktis-entusiasten Pablo Wainschenker. Han var på Pauletøya sammen med Capdevila for et knapt år siden.

100-årsekspedisjon

Like rundt hjørnet, den 12. februar 2003, er det 100 år siden dramaet i Weddell-havet. C.A. Larsens sønnesønn, Hans-Kjell Larsen, er ildsjelen bak en ekspedisjon, Antarctic Quest, der det fremdeles er ledig plass for eventyrere. På 100-årsdagen skal ekspedisjonen ha en minnestund i Weddellhavet og ved steinhytta på Pauletøya. Dessuten ved graven der, hvor et enkelt trekors viser hvor den 22 år gamle matrosen Ole Kristian Wennersgaard fra Larvik fikk sitt siste hvilested. Han ble begravd i sin skinnsovepose, tildekket med stein, etter at hjertet sviktet.
Det russiske ekspedisjonsskipet "Grigorij Mikhejev", bygget i Finland i 1990 for Det hydrografiske instituttet i St.Petersburg, skal ta deltagerne inn i Weddellhavet. C.A. Larsen var hvalfangstskipper og polarforsker. Allerede i 1893 var han i det området i Antarktis der han sommeren 1901 (mens det var vinter på den nordlige halvkule) kom til å bringe den svenske polarforskeren Otto Nordenskiöld og hans medarbeidere. Da vinteren 1902 kom i sør, seilte han "Antarctic" til blant annet Falklandsøyene.

- Et halvår senere skulle Nordenskiöld og hans menn hentes. Men slik gikk det ikke. Det ble to overvintringer og 22 lange måneder på Snow Hill for svenskene, forteller dr. Capdevila mens vi står om bord i den argentinske korvetten "Uruguay" i havnen i Buenos Aires. "Uruguay" ble redningen, ikke bare for Nordenskiöld, men også for C.A. Larsen.
Da "Antarctic" ble skrudd ned av isen 12. februar 1903, kunne de ikke annet enn å se på at det skjedde. Men det ble tatt mange bilder, så hendelsen er godt dokumentert. De slo opp telt på isen, og de spilte kort. Etter alt å dømme hersket det midt i dramaet en underlig, god stemning blant de 20, sier Capdevila. - Ja, det er nesten så jeg spør meg selv om de hadde smakt litt på akevitten, tilføyer han med et kjennet smil.

Det var den gang menn var menn, og var nødt til å være det. De sto på et isflak med det de hadde reddet unna fra det synkende skipet. Uten satellittelefon og utsikt til at et helikopter skulle komme til unnsetning før mørket falt på. De visste at det var langt fra noen selvfølge at de skulle overleve.
- På isflaket hadde de all sin mat og mye utstyr, samt to livbåter og denne essa, sier Capdevila mens han viser rundt i "Uruguay", som nå er museumsskip. Det var nemlig denne korvetten, en elvebåt som ble isolert litt mot kulde og forsterket litt før den satte kurs mot isødet, som ble redningen for både C.A. Larsen og hans menn, og Nordenskiöld og hans forskere.

Underets dag

Den ufullstendige kortversjonen går ut på at Larsen og fem mann fra Pauletøya tilfeldigvis slet seg frem til Snow Hill, hvor argentinerne skulle redde Nordenskiöld-folkene, bare timer etter at "Uruguay" var ankommet. De hadde rodd 18 mil. Den 8. november 1903 ble underets dag. De som var igjen på Pauletøya ble hentet. To master knakk på "Uruguay" under den dramatisk hjemturen til Buenos Aires. Det var på nære nippet at folk som hadde klart seg gjennom to polarvintre, skulle forlise på hjemveien.
- Forestill deg hvilken luksus det var for disse nedgrodde villmennene, som hadde overlevd to vintre i Antarktis, å komme om bord i "Uruguay", utbryter Capdevila.
Livet på Pauletøya var primitivt. Men takket være smeden om bord i "Antarctic" ble det nok bedre enn det ellers ville vært.
- Han hadde nektet å la seg skille fra essa. C.A. Larsen mente smeden var gal, som ville redde noe slikt mens skipet sank. Men flertallet av mannskapet var enig med smeden. Dermed ble essa satt på isen, den også. De neste 16 dagene halte og bar de båter og utstyr 25 mil, før de endelig fikk øye på Pauletøya halvannen mil unna.

På Pauletøya bygget de den steinhytta som Capdevila insisterer på å restaurere før det er for sent. Det var i denne hytta smedens esse fungerte som ovn.
De holdt varmen med å fyre forsiktig opp den ene båten og spe på med pingvin kadavre.
Essa blir nok stående om bord i museumsskipet "Uruguay" i havnen i Buenos Aires, sammen med adskillige gjenstander fra Nordenskiölds forskningsstasjon på Snow Hill.
Allerede i 1979 begynte Capdevila å planlegge restaureringen av hytta der, et lite prefabrikkert, 5-roms hus på 25 kvadratmeter. Det var ferdig restaurert til 100-årsjubileet for starten på Nordenskiöld-ekspedisjonen i 2001.

Redningsoperasjonen som nå står for døren, gjelder altså steinhytta på Pauletøya

Syre i pingvinmøkka vil langsomt tære opp alt som finnes av gjenstander der, ting som er viktige deler av norsk polarhistorie kan forsvinne. Det må renses og vaskes og settes opp et gjerde så pingvinene ikke ødelegger når alt er restaurert. Jeg har gjerdet klart, men trenger å få det fraktet dit, sier Capdevila, som da han møter Aftenposten ikke vet at Antarctic Quest-ekspedisjonen har planer om nettopp å ta med seg gjerdet.

Også graven skal vernes

Det meste Capdevila trenger, er en generator og en høytrykksspyler for å få vekk tykke lag med pingvinmøkk. Ikke så mye mer. I et Argentina som gjennom-lever den verste økonomiske krisen i sin historie, er det ikke penger til slikt, sier han lavmælt.
- Det finnes mange løpende Antarktis-prosjekter i verden som får penger. Men slike historiske prosjekter som har med det sosiale, med mennesker å gjøre, finnes det knapt penger til, fastslår han.
- Så du tar i grunnen vare på et stykke norsk polarhistorie i Antarktis?
- Ja, men det er jo felles norsk-argentinsk historie. Det var argentinere som reddet både svenskene og nordmennene, sier Capdevila, en beskjeden mann som knapt våger å antyde at det ikke ville vært av veien med litt økonomisk støt-te fra norske interesser.
I Argentina ble C.A. Larsen helt; en halvannen kilometer lang gate i Buenos Aires bærer hans navn.

I februar blir dr. Capdevila med Hans-Kjell Larsens spennende ekspedisjon for å minnes bestefar C.A. i Weddellhavet.


Sperm eksploderte

Fra Aftenposten 29.01.04

En spermhval eksploderte i helgen på vei til et forskningssenter i den taiwanske byen Tainan. Tilfeldige forbipasserende ble dekket av blod og stinkende innvoller.

Den døde hvalen var plasser på en trailer på vei til et forskningssenter da eksplosjonen skjedde. En marin biolog sier til BBC News at årsaken til eksplosjonen (den kjenner du nok til som hvalfanger, men vi har en del andre lesere også . . .) var at det hadde "bygget" seg opp gasser i det råtnende pattedyret.
Flere parkerte biler og passerende ble voldsomt tilgriset. Lokale forretningsmenn og innbyggerne måtte bruke masker i opprydningsarbeidet. . . .
50 mann og tre kraner hadde arbeidet med den 50 tonn hvalen i 13 timer for å få hvalen på en gravemaskintilhenger. Den 17 meter lange hvalen er den største som er registrert i Taiwan. Til tross for at havlen eksploderte , er det fortsatt nok igjen av den til at det vil bli foretatt undersøkelser


Et tilbake blikk fra sesongen 61/62

Av Erik Leister

På veien ned til feltet ble det skutt og halt opp to spermhval som lå i brekken ( hullet bak i hvalkokeriet) på koka som skulle benyttes som fendere når tankbåten kom for å bunkre THORSHAVET før vi gikk inn i isen.

Min lugarkamerat hadde flere sesonger, og samme lugar som tidligere mot brekken. Her var det fin lufting med vindtutene i ventilene og "gjennomtrekken" i brekken - helt supert på varmen.
Men så en dag sier min lugarkamerat at nå må vi lukke ventilene, for spermen vil eksplodere om kort tid.
To dager senere luktet det pyton, gørr og innvoller var blitt sendt rundt i brekken. Som fendere var restene helt fine. Godt at ventilen vår var stengt - de andre ventilene som vente ut mot brekken var også stengt.

Senere på sesongen ble det brukt "nyskutt" finnhval når vi fikk tankbåt.


Eventyret forsetter!

Ny bok på markedet: "Hvalfangst eventyret ...på sporet av en tapt storhetstid" av Erik Jacobsen
[Les mer om boken her...]

For første gang i Norgeshistorien kommer boka der tidenes mest utskjelte og minst omtalte forretningseventyr brettes ut i all sin prakt - i farger!
Og for første gang kommer et stort antall hvalfangere til ordet, med sin verson.
Hval og hvalfangst engasjerer alle, bare tenk på Keiko!
Boka er som sagt ispedd bortimot 1000 fargebilder, så her kan mange - alle de uvitende om hvalfangst virkelig få "oppleve" hvordan det var på feltet under fullt kok.
Det handler om jakt og slakt av verdens største skapninger. I is og kulde . Det er blod og gørr. Men like fullt fantastisk.
Det er historien om ukjente helter, kjappe fortjenester, sjømannsbragder og rekorder, men også ulykker og elendighet. Og ikke minst: lengsel og savn. De personlige historiene er mange, og sterke.

I dag er den over 100-årige epoken på mange måter et skammens kapittel. Men det var en virkelig storhetstid for fylkene Vestfold og Østfold,- og for utrolig mange et "være - eller ikke være". Jakten på havets giganter var ikke minst viktig for Norge som nasjon, og en verden som hungret etter matfett!

Enda en ny bok, - hva er nytt med denne boka?

Det finnes mange gode bøker om hvalfangsthistorien. Få har likevel vært opptatt av hvalfangernes opplevelser. De trofaste sliterne og deres personlige opplevelser er gått i glemmeboka, i hvert fall er det få som kjenner den via sine fedre og besteforeldre.

Det handler også om å hente fram og bygge videre på det gamle, gode - som nærmest er støvet ned. Men alt sammen er pakket inn, skrevet og presentert på en moderne måte, - visuelt og opplevelsesrikt! Dermed kan boka fenge de aller fleste - uansett alder og kjønn. Akkurat slik som mange mener at Jacobsens TV-serie greide.
Boka bør finnes i en hver hvalfangerfamilie, østfoldinger er også nevnt!

Som dere skjønner så har Erik Jacobsen virkelig fått til en fargesprakende bok, den har solgt godt og fått mye ros for sitt forarbeide til denne dokumentasjonen om en forgangen storhets tid på de store jaktområdene i Antarktis.

Kaskelotten nr. 38

Kaskelotten nr. 38: September 2004 - 11. årgang

Nok en gang kom guttane hjem fra isen

Etter en årrekke med mange (Klondyke tilstander) hvalfangstekspedisjoner fra Sydishavet ble det trappet drastisk ned på 60-tallet.
Det ble stadig færre guttær som kom hjem fra isen, siste hjemkomst var vå-ren 1968.
Ex-hvalfangerne begynte å savne noe. Noe måtte gjøres. Samholdet kara seg imellom fra tiden om bord og savnet om en hvalprat,- hva kunne gjøre med det.

Hvalfangerklubber ble stiftet

Hvalfangerklubben i Sandefjord med sin avis "Hvalposten"
Ex-Whaler Club i Tønsberg- Salvesen sender ut rundskriv.
Østfold Hvalfangerklubb med sin avis "Kaskelotten"
Øyas Venner med SYD GEORGIA TIDENDE.
Pelagos Hvalfangerklubb ble stiftet for et par år siden, de har laget en videofilm.
Er det flere hvalfangerklubber, hvem kan hjelpe til å spore opp flere med stiftelse året?

  • Guttane kom hjem fra isen sommeren 1995 i forbindelse med 100-årsjubileet til Sandefjord
  • Guttane kom hjem fra isen sommeren 2004 i forbindelse med 100-årsmarkeringen av hvalfangstens begynnelse.

Hans Martin Hansen, John Kjærre og Erik Leister var invitert om bord i SOUTHERN ACTOR som "mannskap" som kom hjem etter endt sesong.
Turid og Elias Arvesen var på kaia blant de mange konene og barna som ventet på far som nå hadde med ei stor Las Palmas-dukke.
Bananklasene hang i riggen, de smakte godt, alle barna frydet seg.


A/S THOR DAHL

THOR DAHL's flåte juni 1957

A/S Thor Dahl vil i tiden fremover forsøke å utgi en bedriftsavis som tenkes distribuert blant dem som er ansatt i firmaet - til sjøs og på land. Avisen skal ut-komme to ganger i året, den skal hete THOR - GLIMT. (. Avisen har samme format som KASKELOTTEN, red. anm).
Vi tror at behovet for et lite nyhetsorgan er til stede. Rundt regnet er det i dag ca. 2500 personer hos A/S Thor Dahl.
Til våre 3 hvalkokerier er det 1600 mann, på våre 15 koffardiskip seiler det nor-malt 700 personer. De øvrige 200 er fast tilknyttet Thorøya og Kamfjordverven, samt kontorer og skipshandel i Sandefjord.

Som navnet tilsier skal vi forsøke å gi noen glimt fra de forskjellige grener innen vår bedrift. Vi føler at vi i dag, med dette første nummer av THOR - GLIMT, legger ut på en seilas i ukjent farvann. Vi mottar gjerne innlegg og bilder, og er åpne for kritikk, slik at neste nummer kan bli bedre enn det første. Det første nummeret kommer nå på den tid hvalfangerne er hjemme. Det vil derfor bli preget av stoff fra rederiets koffardiflåte. Senere på året, når hvalfangerne er påmønstret for sesongen 1957/58, er det meningen å utgi et nytt nummer av THOR - GLIMT og da med innhold som er hvalfangstpreget. (1961/ 62 fikk vi avisen i A-4 format, når den første tankbåten kom ned med bunkers, red. anm).

Daglige ledere av THOR DAHL var skipsreder H. Winge Sørensen og skipsreder Lars Christensen jr.


Gaver til museet vårt!

Hvalfangermuseet i Gamlebyen hadde ikke mer enn åpnet for sesongen så fikk vi besøk av Kari Nøkleby Evensen som kom og forærte oss en hvalklo som var skåret ut i hvalben. Alle detaljene og funksjoner var riktige på denne minikloa på ca. 14 cm. Noe historie om kloa: Bestefaren til fru Nøkleby Evensen var sogneprest i Tønsberg. Sannsynlig fikk presten kloa som gave av en hvalfanger en gang. Kloa har bare blitt liggende og liggende inntil nå i sommer da ØHK fikk den.
Kloa ble gitt til ode og eie, hvilket vi takker så mye for!

Samme søndag kom vårt medlem fra indre Østfold - Leif Brandt og over-rakte en sort selskinnskåpe, også til odel og eie i ØHK og Hvalfangermu-seet i Gamlebyen.
Han fortalte at i 1949 skjøt han to leopardseler, flådde disse og fikk sendt skinna til Trondheim for bereding og farging og søm.
Skinna var borti fem meter lange og to meter brede på det bredeste, så her kunne buntmakeren boltre med de beste og største stykkene.
Leif fortalte at det var en del prøvekok av selolje, men England beholdt konsesjonen på selolje-koking selv. Av en sel fikk de 2 fat olje!

Det var flere av de besøkende som la merke til at det var en ny" vri" i museet i år, slikt er jo bare hyggelig. Det betyr at noen er gjenganger i museet.
Det var godt besøk i fellesferien og fram mot september da det stengte.
Interessen for vårt museum og det vi arbeider for synes og være stor blant nors-ke og utenlandske turister.


Hvalskytternes fangstresultater

Ifølge overenskomsten med Norsk Hvalskytterforening offentliggjør "HVALFANGSTLIV" hvalskytternes fangstresultater for de pelagiske ekspedisjoner for sesongen 1947/48.

UNI 4: ute av fangst f.o.m. 26.11. t.o.m 29.12. 1947, mistet propellen og ble tauet til Durban av EMPIRE CATCHER 2, dermed var denne båten også ute av fangst i samme tidsrom.
UNI 5 fikk kjeleskade og var ute av fangst f.o.m. 09.02. 1948, ble tauet til Durban av transportbåten BUSEN STAR. Skytter Alf Lie og mannskapet overtok bøyebåten
UNI 1 12.01.1948 Den totale fangst for skytter A. Lie er påført UNI 5.


Ta en titt på dette

En skytter med for eksempel 300 hval kunne bli bestemann selv om en annen hadde 315.
Mange blåhval og store hval ble avgjørende i beregningen.
Totalt fot og olje på båten ble det avgjørende for denne beregningen (beste skytter).
For sesongen 45 - 46 var det etter Internasjonale avtaler lov å ta inntil 16.000 blåhvalenheter, dette ble gradvis redusert helt til hvalfangstendette ble gradvis redusert helt til hvalfangsten sluttet. Det viste seg jo at 16.000 enheter var alt for mye.
Spermen ble fanget uten om de 16.000 enhetene, og var nærmest fritt vilt hele året over hele verden

Mange takk Bjørn Jørgensen for disse tabellene.


Skapte formuer - forlot ruiner

Hentet fra Aftenposten 10. jan.04 Lars-Ludvig Røed

Nordmenn var hvalfangstens og Antarktis-farvannenes herrer. Mens eventyret pågikk, tjente de store penger. Da det tok slutt, etterlot de seg forfall og skrot.

"Petrel" ligger godt fortøyd ved kaien. Landgangen er ute, men bare den dumdristige tenker på å hoppe om bord. For "Petrel", bygget på Nylands Mek i 1928, ligger delvis under vann, ja, både "Petrel" og hennes naboer ved brygga, "Albatros" og "Dias", er synkeferdige skip. De er så rustne som båter kan bli etter mange tiår uten mannskap, uten stell.

Her er ingen lokalbefolkning som klager på forurensning og manglende opprydding. De tre hvalbåtene ligger på en av verdens ytterste utposter, langt og enda litt lenger ute i Sør-Atlanteren, et sted i triangelet mellom Sør-Amerika, Afrika og Antarktis. Mest Antarktis, faktisk, her i Grytviken på Syd-Georgia er det uvanlig barskt og ufyselig værhardt, et sted ingen vil bo.

Men det var her de arbeidet, det var her de tjente store penger, nordmennene som for 100 år siden våget seg til den andre siden av kloden. På jakt etter hvalene, etter olje og spekk og kjøtt, de store dyrene som var så tallrike her i ingenmannshav.

Men eventyret, det tok slutt. Og de barske nordmenn reiste hjem. Med "Petrel", "Dias" og "Albatros" ved kaia, med produksjonsanlegg, kontorer, bolighus og kirke på land. Og oppe i fjellet en demning, leverandør av vann til verdens sydligste kraftstasjon. Håpet var å komme tilbake, sette i gang på nytt. Men stillheten er blitt langvarig. Og forfallet betydelig.

Noen tusen kilometer lenger nord, i hvalfangernes hjemland, viser Stig-Tore Lunde oss bilder. Det er blitt januar 2004, nøyaktig 100 år er gått siden Sandefjord-mannen C.A. Larsen etablerte Grytviken hvalfangststasjon.

- Her er spekk-kokeanlegget, sterkt medtatt. Her er produksjonsbygninger, delvis stående, delvis i ruiner. De tre hvalbåtene, til dels under vann. Og kirken, hvit og fin. Den er det eneste av de få restaurerte byggene som har fått norsk støtte, vi har bidratt med 150 000 kroner.

Lunde har arbeidet ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord, nå jobber han for den franske kulturvernstiftelsen Institut Minos. Og budskapet hans er klart:

- Norge må ta ansvar for sin historie i Antarktis. Vi må ta oss av noen prosjekter, gå inn i et formalisert samarbeid med andre land og bli enige om forvaltningen av disse gamle stasjonene. Særlig ønsker britene norsk rådgivning og hjelp til formidling og forståelse av hva som foregikk her.

Han er ikke alene i sin analyse. Øyas Venner (med 450 tidligere hvalfangere, slektninger og etterkommere av hvalfangere som medlemmer) sier nøyaktig det samme. På vår statlige dør banker dessuten to betydelige aktører i Antarktis, Storbritannia og Frankrike; vil Norge bidra?

Ifølge Stig-Tore Lunde har britene allerede brukt ca. 50 millioner kroner på å rydde opp i Grytviken. Fjerning av asbest, olje i tanker og i jordsmonn og farlige bygningsstrukturer er prioritert. Asbesten (dvs. svevestøvet fra isolasjonen i sammenraste hus og installasjoner) er nemlig ikke bare plagsom, den er så farlig at den truer hele aktiviteten på den nærliggende britiske basen King Edward Point. For det er britisk land, dette, og nettopp det er et kjernepunkt.

Grytviken ble satt opp med til dels argentinsk kapital, på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise. I dag er både kapital og folk borte, mens landet er like britisk. Så hvor langt strekker Norges ansvar seg? I rapporten "Antarktis, norsk natur- og kulturminneforvaltning", utgitt av Norsk Polarinstitutt, heter det at "Grytviken kan sies å ha en spesielt høy verneverdi". Og blant "innsatsområdene" heter det at "Norske myndigheter skal så langt som mulig støtte bevaringsprosjekter ledet av andre land, men som omfatter "norske" kulturminner (for eksempel kulturminnene som finnes etter hvalfangsten på Syd-Georgia og i Whalers Bay på Deception Island). Dette gjennomføres gjennom finansiell støtte, kunnskapsstøtte etc."

Rapporten forelå i 1999. Deretter er svært lite skjedd i Grytviken, altså fra norsk side. Like stille har det vært på de seks andre norske hvalfangststasjonene på Syd-Georgia. Under sitt besøk i Antarktis i januar i fjor varslet imidlertid miljøvernminister Børge Brende at Norge vil bidra med faglig bistand for å ivareta kulturminnehensyn og at Norge og Storbritannia vil innlede samarbeid om Grytviken. Ett år senere beskriver hans statssekretær tilstanden slik:

- Norge har mange kulturminner både i Antarktis og i Arktis. Vi jobber nå med å finne en felles måte å takle de ulike henvendelser på, det er flere departementer og flere land involvert i dette, sier Lars Jacob Hiim, statssekretær i Miljøverndepartementet. Noen penger til Grytviken vil han ikke love.

- Det er et britisk ansvar å rydde opp i området. Vi har ved flere anledninger hatt kontakt om disse spørsmålene, og fra norsk side er det signalisert at det kan være aktuelt å bidra med kompetanse i det videre arbeidet. Altså ekspertise på kulturminner, i form av registrering og dokumentasjon.

- Men ingen penger, tross mange års norsk nærvær?

- Det har vært en betydelig norsk aktivitet i dette området. Men hele tiden har dette vært britisk territorium og ansvar. Og i årenes løp har den norske virksomheten gitt britene anselige beløp i skatteinnbetalinger.

- Nå er det sommer i Antarktis, og britene er på Syd-Georgia med både folk og fartøyer for å rydde opp. Noen norsk bistand er ikke i sikte?

- Vi har ikke noen planer om norsk hjelp denne sesongen. Ikke på den finansielle siden, i hvert fall. Sier statssekretær Hiim. Og understreker at det jobbes med å få "total oversikt og se ting i sammenheng".

Der står altså saken. Mens Stig-Tore Lunde fra sitt utsiktssted kan melde om "betydelig, hoderystende frustrasjon på britisk hold" over manglende norske tilbakemeldinger og respons. Og Øyas Venner, som i november 2003 skrev til hele fire komiteer i Stortinget, må vente på innfrielsen av sine ønsker om "å gi britiske myndigheter en positiv respons på henvendelsen om å være med på å betale for oppryddingen" og "at det blir satt av midler til bevaring av de unike anleggene og bygningene nå, før de forsvinner for godt".

Mens det på stedet selv, altså Syd-Georgia, bare strømmer på med flere og flere turister. Denne vinteren har 44 cruiseskip meldt sin ankomst til Grytviken. Der ikke bare "Petrel" holder på å synke, her er også den engelske polarhelten Ernest Shackleton begravd på den vesle kirkegården. Grytviken var et helt nødvendig støttepunkt for de store sydpolekspedisjonene, Roald Amundsen inkludert, alle lente de seg på hvalfangernes erfaring og spesielle kompetanse.

Flere hundre sjømil unna, på øygruppen Kerguelen (omtrent midtveis mellom Sør-Afrika og Tasmania, Australia), har Frankrike valgt sitt svar på spørsmålet om hva man gjør med den gamle norske hvalfangststasjonen der. I november 2003 åpnet et museum på Kerguelen. Øyene er franske, og åpningen ble foretatt av kommisjonæren for de franske besittelser i Antarktis. Stig-Tore Lunde var til stede, og rapporterer at tre av bygningene er restaurert, en brakke har stadig sine rom intakte. Verkstedbygningen rommer tungt materiell som er pusset opp i Frankrike. For her har norske penger ikke vært siden 1929. Da ble stasjonen lagt ned, etter å ha vært i drift siden 1908, bygd opp og befolket av nordmenn.

I 70 år lå stasjonen så ubenyttet, etter hvert fremsto den som en ruinhaug. Men de siste fem årene har Frankrike tatt fatt. I dag er det et stort ønske fra fransk side om å komme i kontakt med folk som måtte ha noe å fortelle om driften den gang, det være seg i form av slekt, brev eller annen dokumentasjon. Stasjonen sees som et av de viktigste minnesmerker i området.

Som gammel stormakt i Antarktis, og som en av dagens aktører med ønske om en solid hånd på rattet som styrer fremtiden her, er Norges opptreden og nærvær viktig. Men det er neppe for sterkt å kalle dem utålmodige, de som i dag jobber med historien til Norges hvalfangere. Stig-Tore Lunde sier det slik: - Gjentatte britiske henvendelser om norsk medvirkning i miljøoppryddingen har ikke resultert i annet enn at ballen er kastet til andre departementer og til Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Museet er kommunalt, med kommunale budsjetter og prioriteringer, det kan ikke delta i internasjonale nettverk eller lignende aktiviteter. Å ivareta denne viktige epoken i norsk historie må være et statlig ansvar.

Kaskelotten nr. 41

Kaskelotten nr. 41: Februar 2005 - 12. årgang

Det ble tur til Afrika!

Det reiser: 4 personer fra Moss, 2 personer fra Sandefjord, 2 personer fra Fredrikstad, 1 person fra Mosjøen, 1 person fra Engelsviken, 1 person fra Larvik, i alt 11 deltagere.
Temareiser Fredrikstad: www.temafredrikstad.no

Deltagerne skal besøke Kappunktet, Robben Island hvor Nelson Mandela satt fengslet. Et vin distrikt utenfor Cape Town skal også besøkes. Byen Hermanus med hval attraksjoner ved Det Indiske Hav blir det også tid til.
Saldana Bay hvor de beste hvalfangstplassene var skal "oppleves".
NRK korrespondent Tomm Kristiansen og tidligere fiskeriminister Svein Munkejord skal kåsere og fortelle om dagens fiskeripolitikk i SørAfrika.

Dere kan skrive eller ringe til TEMAREISER og få vite om det blir flere turer.
Denne turen varer fra 20. februar til 2. mars. - God tur!
Neste KASKELOTT vil ha et fyldig referat fra turen.


Gaver til museet tas i mot med takk!

I fjor sommer (21.07.04) fikk HVALFANGER MUSEET i Gamlebyen to store glass med Spermolje rett fra hodet (bare noen timer etter et hvalen kom på land, var den ennå flytende, tross flere døgn i sjøen) og voks fra spermoljen av Endre Hoffecker.


Kan du huske hva som sto i KASKELOTTEN nr. 33/2003?

... Respektabelt besøk til ØHK's 10-års jubileum
Tirsdag 11. februar 2003 meldte mannskapet på Color Viking at det fløt et hvalkadaver midtfjords, tre nautiske mil vest for Torbjørnskjær.
Tannhvalen ble anslått til 12-14 meter og anslagsvis 20-30 tonn. Myndighetene fikk noen hektiske og vanskelige timer før det ble konstatert at den hørte til på østsiden av fjorden. Den ble tauet inn til Slevikbrygge samme kveld.

Spørsmålet fra helsevesenet i Fredrikstad kommune ved Steinar Haugsten lød: - Hvis noen har brukt for hvalen, kan de få den. Gladelig!

Neste dag (onsdag 12.) var det oppslag i aviser og på radio, og en mann med navn Endre Hoffeker, som er utdannet biolog - har alltid har ønsket seg et hvalskjelett,- så han takket JA til gaven!

Onsdag kveld var KASKELOTTEN’s utsendte medarbeider. Ute på Slevikbrygge, her var det skikkelig (h)valfart av "landkrabber", det var til tider trafikkaos, flere biler en folk. Skoleklasser hadde vært der på dagen!
Ingen tvil, det er en sperm, den lå forholdsvis høyt i vannet, luktet sånn passe.
På koka var uttrykket; det lukter penger, ti still.
Et lite kåseri om hvalfangst og spermasetthvalen som hadde tenner og delikaterte seg på kjempe blekkspruter fikk de skuelystne med seg av den "utsendte" fra klubbavisa KASKELOTTEN. Spørsmålet om hva som flyter der?- ble også stilt. Svaret var: Det ble laget stålamper av døm en gang.

Onsdag 12.
Endre Hoffeker har preparet og satt i sammen mange smådyr-skjelleter, men aldri et dyr på denne størrelsen.

Torsdag 13.
Fredrikstad Havnevesen fikk tauet hvalen til Ørakaia i Fredrikstad
Siste reis gjennom lufta med en gedigen kran, med innebygget vekt, - vekta viste 28 tonn.
Fredag 14. Klokken 0700 var ØHK representert med fire mann på Øra-kaia i Fredrikstad Harald1 Storebaug, Moss, Gunnar Hagberg og Erik Leister samt Terje Haraldsen fra Fredrikstad/Onsøy.

Tre sandefjordinger var også på plass den morgenen; Bjarne Liverød Sandefjord Museene, Knut Evensen hvalentusiast. Tredje mann på laget driver Hotell Atlantic, kjelleren på hotellet kan konkurrere med et hvilket som helst hvalfangermuseum; til og med i korridorene finnes det montere med gjenstander og store bilder fra en fordums tid i Sydishavet og på SG. Om du ikke skal overnatte på dette hotellet bør du i hvert fall ta en tur innom og spørre etter hotelldirektøren Henrik Kulms -, og hilse fra Fredrikstad, og se på alle gjenstandene, det er bare å gå på!!
Han var så ivrig at han hadde tatt med seg flensekniv fra egen samling.

En flerehjulshenger fra Slettevold fikk den 28 tonn "fisken" på sine aksler, - vekta ble tatt av kranføreren.
Med store kjettinger over ryggen og en siste "fis"(mye gass i en stor kropp, må du vite) dro de til et lukket område ved forbrenningsanlegget i Fredrikstad.

Denne dagen måtte 1000-ting ordnes for innehaveren av 28 tonn hval. TV og presse fra inn- og utland var til stede, de ville ha bilder av "tanngarden" og emnet til stålampa.
Endre Hoffeker måtte prøveskjære og figurere som Jonas i hvalens kjeft for mediaoppbudet.
Lørdag 15. februar 2003 på ettermiddagen var Hoffeker`s gjeng nr. 2 på plass og flenset. De imponerte med å benytte traktor som vinsj - når spekket ble flenset, "dratt" av i lange strimler. Ryggraden og ribbeina kunne sees. Hvalskjelettet ble renset og i Zalo-vann i store kar og dunker på skolegården til nedlagte Hauge skole på Rolvsøy.

9. april 2003
På skrivebordet til Endre lå noen av de minste tenne til spermen, 3 - 5 cm lange. Disse sitter helt bakerst på den lange underkjeven; tennene som vi kjenner, de sitter fra midten og framover. De små var nok for små til å bli sett og tatt vare på.
Virvler og bein er tatt godt vare på for så å bli "satt sammen" igjen, for å vises fram om en god stund. Leserne skal bli underrettet om framdriften.

Lykke til videre med arbeidet, Endre!

1. februar 2005 var jeg på besøk hos Endre Hoffeker utenfor Fredrikstad, Gamle Hauge Skole

Underkjeven - uten tenner, lå oppi et stort kar sammen med "pannebrasken" som fettputa hviler i.
Endre kunne fortelle at det hadde vært en langvarig avfettnings-prosess, men nå ville resten bli tatt utover våren. Mange av knoklene var blitt bleket, det samme med de 54 tennene som en sperm har i sin lange underkjeve. De innerste tennene er bare noen centimeter lange, de er knapt synlige før de blir skjært ut.
Hva som vil skje videre har han ingen konkrete planer om (selv om han har sine drømmer).
Endre ga meg adressen til en fantastisk fotosamling på Internett:
www.spermasetthval.no - har du en mulighet til å se disse bildene av "Jubileumshvalen"??

Det blir en ny prat med Endre i neste nummer av KASKELOTTEN.
Se også www.spermasetthval.no!


Forskning

Norske glasiologer har de siste 10 år forsket intenst på hvilke endringer som foregår i isbreen Jutulstraumen med en utbredelse på 124 000 kvadratkilometer.
Noen av de sentrale spørsmål forskerne ønsker svar på er om ismengden i Antarktis er i balanse, - øker eller minker. Radar benyttes til å måle isens tykkelse.

Den norske ekspedisjonen henter iskjerner fra ismassene her. Disse blir analysert for å kunne gi klimatiske data 1000 år tilbake i tid. Norske forskere deltar også i et europeisk forskningsprogram der iskjerner fra 3-4000 meter dyp blir analysert.

- Dette er viktig kunnskap som skal gi en indikator på fremtidig klima sett ut fra tidligere tiders variasjoner, sier forsker Jan-Gunnar Winther ved Norsk Polarinstitutt i Tromsø.
Det er også sat opp reflektorer på isbreen slik at man kan følge breens bevegelser ved hjelp av satellitt. Fra disse observasjonene viser det seg at breen beveger seg 500 meter pr år. Ozonnivået blir også studert her.

Hentet fra Dialog 1998/2.


Hva skjedde på Syd Georgia, - notater før Falkland krigen

  • 1965 - I desember avsluttes hvalfangsten på Øya. De siste stasjonene stenger, utstyr blir smurt og lagret på Leith, Strömnes (Stromness) og Grytviken. Prince Olav Harbour og Husvik er allerede stengt.
  • 1969 - 14. november blir stasjonen på King Edward Point overført fra Falkland Islands Dependencies (FID) Government til British Antarctic Survey (BAS).
  • 1976 - 7. november. Argentinsk marinebase blir i all hemmelighety etablert på South Thule, South Sandwich Islands. Britene protesterer formelt i brev av 19.januar 1977.
  • 1979 - 19. september. Christian Salvesenand Co. som eier rettighetene på Hus-vik, Grytviken, Prince Olav Harbour, Leith og Strömnes i tilfelle kommersiell hvalfangst skulle bli tatt opp igjen, eller annen kommersiell virksomhet skulle være aktuell. Gir en kontrakt til Constantino Davidoff fra Argentina om å ta ut skrapmetall fra stasjonene under spesielle vilkår.
  • 1981 - 20. desember. Davidoff inspiserer stasjonene i Stromness Bay fra det argentinske ALMIRANTE IRIZAR, som kom og forsvant i smug.
  • 23. desember. En BAS-patrulje oppdager det argentinske besøket, rapporterer til magistraten som igjen sender beskjed til FID guvernøren.
  • 1982 - 13.februar. CAIMAN, en yacht fra Buenos Aires, ankommer og prøver å starte plyndring av stasjonene i Stromness Bay, henviser til at det er en del av kontrakten til Davidoff. De blir stoppet av en BAS-patrulje i Leith Harbour.
  • 6. mars. JOHN BISCOE seiler fra King Edward Point, BAS-stasjonen begynner forberedelsene til vintersesongen.
  • 11., 16.,18.,19. mars og 23. april; Argentinske Herculesfly fra Luftvåpenet flyr rekognoserinstokter over Syd Georgia.
  • 14. mars. En fransk yacht, CINQ GARS POR ankommer King Edward Cove.
  • 15. mars. HMS ENDURANCE ankommer King Edward Cove.
  • 16. mars. HMS ENDURANCE foretar helikopterinspeksjon i Stromness Bay, men finner ikke noe ureglementert. Slår opp notiser på flere språk utenfor villaen, setter så kursen for Port Standly. Kl. 1630 samme dag vedtar den argentinske militærregjering å starte "Operacion Alpha", med formål å etablere en militærbase på Syd Georgia.
  • 17. mars. BAHIA BUEN SUCESO ankommer Leith Harbour under radiotaushet om kvelden.
  • 18. mars. ryddeoperasjonen til Davidoffs selskap begynner. BAHIA PARAISO forlater flåtebase Ushuaia med militære forsyninger og spesialstyrker om bord.
  • 19. mars. BAS (Government til British Antarctic Survey) -patrulje oppdager BAHIA BUEN SUCESO og melder i fra til magistraten
  • 20. mars. BAS folkene leverer en formell protest fra FID (Falkland Islands Dependencies) regjeringen via magistraten. Det argentinske flagget blir tatt ned slik der er blitt forlangt. BAS-patruljen trekker seg tilbake, BAS HQ er blitt informert om hva som skjer.
  • 21. mars. BAS oppretter en observasjonspost og radiolyttepost nær Janson Peak og kan se ned på de argentinske posisjonene. HMS ENDURANCE forlater Port Stanley kl.0845 for Syd Georgia. BAHIA BUEN SUCESO forlater Stromness Bay kl.1900.
  • 22. mars.Oberevasjonsposten rapporterer at mint 10 personer arbeider på jettyen i Leith. CINQ GARS POR forlot King Edward Cove brått, ankommer Srtomness-Bay hvor de hjelper argentinerne og filmer aktiviteten.
  • 24. mars HMS ENDURANCE ankommer King Edward Cove og Royal Marines (RM) overtar observasjonsposten fra BAS; memorandum fra den britiske ambassaden i Buenos Aires til FCO og guvernøren advarer mot utviklingen og muligheten for evakuering av BAS fra Grytviken.
  • 25. mars.Den argentinske militærregjeringen vedtar å invadere Falklandsøyene og Syd Georgia. BAHIA PARAISO ankommer Leith Harbour fra de antarktiske stasjonene og South Thule med forsterkninger for en garnison.
  • 26. mars. Sovjetisk tråler, SPACATEL ankommer for å fylle vann, reiser neste dag.
  • 30. mars.En annen sovjetisk tråler, STORKI "full av antenner" ankommer fra Elephant Island, også for å fylle vann, men reiser videre sener samme dag.
  • 31. mars.GUERRICO slår følge med BAHIA PARAISO i Stromness Bay, en militær overtakelsesseremoni gjennomføres; HMS ENDURANCE drar tilbake til Falkland 1900. 22RM`s blir igjen i King Edward Cove.
  • 1. april. Guvernøren holder en radio om kvelden og erklærer områdene i unntakstilstand kl. 0445 neste morgen.
  • 2. april. Argentinerne invaderer Falkland Islands; BAHIA PARAISO går inn i Cumberland Bay, dårlig vær1 med vind 20 m/s, forhindrer videre aktivitet.
  • 3.april Slaget om Grytviken begynner kl. 1000, militæret overgir seg 1430, de sivile 1600. BAHIA PARAISO, med fanger om bord (22RM's og 13 BAS), og den skadde GUERRICO går mot Leith og deretter mot argentinsk farvann.
  • FN's sikkerhetsråd vedtar Resolusjon 502. HMS ENDURANCE går i dekkning for å observere. BAS sine folk fortsetter på Bird Island, Schleiper Bay, Lyell Glacier og St. Andrews Bay.
  • 17. april. Fangene fra Syd Georgia slippes fri i Montevideo, kl. 0230.
  • 19. april. Den britiske marine begynner operasjoner rundt Syd Georgia.
  • 20. april. RM og BAS fangene når Brize Norton i England, 0420.
  • 25. april. Argentinske styrker på King Edward Point overgir seg; Britisk garnison opprettes King Edward Point.
  • 26. april. Argentinske styrker i Leith Harbour overgir seg, 39 skrapmetallarbeidere ble også arrestert.
  • 14. juni. Argentinske styrker på Falkland Islands overgir seg.
  • 20. juni. Argentinsk marinestasjon på South Thule og South Sandwich Islands stenges av Royal Navy.
  • 20. august. HMS ENDURANCE vender tilbake til Storbritannia.
  • 19. september. BAS folkene vender tilbake til Syd Georgia, stasjonen på Bird Island gjenåpner, stasjonen på King Edward Point inspisert og satt i stand.
  • 1983 - 4. februar.Argentinsk marinebase på South Thule og South Sandwich Islands ødelegges av Royal Navy.
  • 1985 - 3. oktober. Begrepet Falkland Islands Dependencies forandres til South Georgia and South Sandwich Islands.
  • 1990-91 - sommeren: opprenskningoperasjoner gjennomføres på hvalstasjonene på Syd Georgia. Hvalmuseet etableres på Øya!!!
  • 2001 - 21. mars. Stasjonen på King Edward Point overføres fra Forsvarsministeriet til BAS.

Ernest Schackletons skip "Endurance" med mannskap på 27 mann gikk fra England i 1914 - med Antarktisk som mål.

Skipet ble som kjent skrudd ned, mannskapet overlevde fordi Schackleton klarte å ta seg fram til Grytvika og fikk hjelp av hvalfangerne der.
Det ryktes at mannen som fant TITANIC nå vil lete etter "Endurance".

Gode priser om en har noen godbiter å by på!

Det er skrevet om gamle frimerker som ennå sitter på konvolutten, de kan en få godt betalt for.
Oppfordringen er: ikke kast noe som ligger gjemt og glemt i et hvalfangerhjem!
Sjokoladeplate til 5000 kroner - smaker helt sikkert ikke godt, men om du skulle ha en fra tiden du var på tokt i Sydishavet kan det tenkes ut du kunne få solgt den!
I 2002 ble en hundre år gammel sjokoladeplate solgt for 470£ (ca.5000 kr) på auksjon i London. Den ti cm. lange sjokoladen som Captain Robert Scott hadde med på sin ekspedisjon i 1901 - 1904. Han hadde med seg 1750 kilo sjokolade (ikke rart at det ble noe igjen, red.anm) Dette var første forsøk på å nå Sydpolen, men nådde ikke helt fram. Ved neste forsøk kom han jo fram i 1912, men fant teltet til Amundsen og det norske flagget.

Av andre ting som ble solgt på auksjonen til Christie var dagboka til Alexander Macklin, legen som var med ENDURANCE, prisen den ble 104.950 £, dobbelt så høy som forventet!!!
Har du noe liggende?

Ernest Schackletons eget fotografi av ENDURANCE, med mange fingermerker og fettflekker gikk for 15.000 £

Når det gjelder gamle frimerker kan de verdsettes hos Fredrikstad Filatelist Forening, - red. kan formidle kontakt.

De norske reinsdyra tålte turen til Øya i sin tid (se KASKELOTTEN nr. 23/2001)

Fra rene fjellvidder til den nesten "sterile" tilværelsen på Syd Georgia klarte reinsdyra fra 1924 å formere seg til de grader, hvalfangerne hadde også mange fine steiker og annen god mat.
For ett par år siden ble tre reinsdyr flyttet fra SG over til Falkland, de døde av innvollsorm. De gikk i samme beiteområder som sau, sauen var vant med sine ormer - men reinsdyra klarte ikke å "fø" videre på dem.

Vet dere at...
Den første boka til Torbjørn Ødegaard - HVALFANGERE, gikk til den norske ambassaden i Sør-Afrika, bok nr. to ble bestilt av Steinar Bastesen.


Forsvarets nye fregatter kan gi hvaler dykkersyke

Ti hvaler døde sannsynligvis av dykkersyke etter at de ble utsatt for lavfrekvent sonar under en NATO-øvelse. Det norske forsvaret vil undersøke dette nærmere. Det første fartøyet skal levers i 2005.

De ti nebbhvalene som ble funnet under en NATO-øvelse på Kanariøyene i 2002, har dykkersyke-lignende skader, viser undersøkelser foretatt av spanske og britiske forskere.
Det norske forsvaret skal ta i bruk lavfrekvens sonar på de nye fregattene i
Fridtjof Nansen-klassen. Forsvaret tar dette alvorlig. Forsvaret er veldig opptatt av at de ikke skal komme i konflikt med hval. Vi har derfor igangsatt et prosjekt ved

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) der det skal undersøkes om diss sonarene kan skade livet i havet, sier informasjonssjef Finn Kristian Hannestad ved Forsvarsstabben.
- Dette har fått stor oppmerksomhet i fagmiljøet. Vi vil sammen med Universitet i Trømsø teste de spanske og britiske forskernes teorier, - sier forsker Petter Kvadsheim ved FFI.
De spanske og britiske forskerne har, ifølge Kvadsheim, to hovedteorier om hvorfor hvalene får dykkersyke: Enten fordi hvalene får panikk og stiger til overflaten for raskt, eller at selve trykkbølgen fra sonaren fører til at hvalene dødelige gassbobler i kroppen.

De utenlandske forskerne som står bak de nye teoriene, vil legge frem en endelig rapport neste år, som FFI venter spent på..
- Hvis vi finner ut at denne typen sonar skader hval, må vi anbefale restriksjoner på bruken av de nye fregattene. Vi vil anbefale at fregattene holder seg unna områder hvor man vet det finnes hval, og ellers forsikre seg på forhånd om at det ikke finnes slike dyr i området de operer i, sier Kvadsheim.

Forsvaret har bestilt fem - 5 - nye fregatter i Fridtjof Nansen-klassen. Dette er Forsvarets største investeringsprosjekt noensinne, og beløper seg til hele
20 milliarder kroner.

Denne artikkelen er skrevet av Knut H Leknes, 18. november 2003. Hvilken avis vites ei.


Bøker og filmer til salgs

Det er noen få videofilmer igjen av siste produksjon som ble tatt opp om bord i SOUTHERN ACTOR. Hvalfangsthistorien fortalt av de som var med. Kr. 300,-
Filmen er godt laget og satt sammen av tidligere klipp og nyinnspilling av pensjonerte hvalfangere fra Vestfold.
Kontakt Erik Leister i JORUNSVEI 19 i FREDRIKSTAD - telefon 69 39 07 10

Det er noen få bøker igjen som Torbjørn Ødegaard skrev om HVALFANGERE fra Østfold.
Kontakt Erik Leister i JORUNSVEI 19 i FREDRIKSTAD - telefon 69 39 07 10

Thorleif Karlsen har også noen filmer som ble laget av Erik Jacobsen, det er en serie på tre filmer til en pris på kr. 600,-
Ring Torleif 69 32 81 23, Storveien 92 GRESSVIK.

HVALFANGST EVENTYRET ...på sporet av en tapt storhetstid.
Boka har fått strålende kritikk - i Vestfold!
Den er også lest og kommentert i Østfold, - meget god, skolene burde kjøpe den inn!

Alle hvalfanger-familier burde ha den i sin bokhylla så etterslekta kan få et innblikk i det som en gang var virkeligheten fra oktober til mai. Det bestefar forteller er ikke skrøner!

Bare innledningskapitelet er verd nesten hele innkjøpsprisen.
Dette storverket burde være et obligatorisk innhold i alle bokhyller i fylket.
Svein Døvle Larssen - Tønsberg Blad.

Forfatteren ha fått fram en imponerende bredde.
Dette er en viktig bok, som han har all ære av.
Anbefales på det varmeste!
Sandefjord Blad.

Kontakt Erik Leister i JORUNSVEI 19 i FREDRIKSTAD - telefon 69 39 07 10

Boka kan også sendes i posten, da blir det lagt til kr. 95.- i porto. (kr 495,-)

Østfold Hvalfangerklubb tjener 50 kroner på hver solgte bok!

Kaskelotten nr. 20

Kaskelotten nr. 20: September 2000 - 7. årgang

Hvalfangstens far ble hedret!

C. A. Larsen ble gravlagt 15. mai 1925 i Sandefjord.
Han døde i Rosshavet 8. desember 1924 mens han ledet sin andre pelagiske ekspedisjon om bord på den første ”Sir James Clark Ross”.
Larsen ble bisatt om bord, men etter eget ønske ble hans legeme balsamert og brakt hjem til Sandefjord, hvor han ble begravet.
På 75 årsdagen for begravelsen overtar nemlig Sandefjord kommune ansvaret for hans gravsted, og skal holde det i hevd som æresgrav.


Klipp fra ”Hvalposten” nr.1 – 2000

Klubbavisen til Hvalfangerklubben i Sandefjord

Fangstsesongen 1959:

Om bord på Hvalkokeriet ”Balaena” av Tønsberg, befinner det seg for første gang en dame blant 600 hvalfangere.
Det er sykepleiersken Esther Berg som ble den første kvinne som dro på pelagisk-hvalfangst.

Fangstsesongen 1961:

Hvalkokeriet ”Kosmos III ” ble solgt til Japan, med norsk kvote på 600 enheter; salgssum 55, 5 millioner kroner.
1961 sesongen var den norske kvoten på 5 100 blåhval-enheter. Men neste sesong ble den redusert med 1 000 blåhval-enheter.

Hvalfangerklubben i Sandefjord har ca. 920 medlemmer.
På denne siden av fjorden er det omkring 180 medlemmer, i ØHK.


AMBRA - hva er nå det?

AMBRA er faktisk navnet på årboka til Sandefjormuseene.
Men, - Ambra er hvalrav, et voksliknende stoff hos enkelte spermasetthval.

Den ble i sin tid benyttet ved fremstilling av visse parfymer. Ambra er meget verdifull – ett hekto ambra ga 100 liter parfyme – og prisen var eventyrlig. I 1913 reddet et konkurstruet hvalfangerselskap seg på funn av store mengder ambra.

Det har gått 13 år siden den første årboka ble utgitt, ØHK`s redaksjon fikk denne utgaven tilsendt i mars måned (gratis) for å anmelde den i ”KASKELOTTEN”. Boka har stive permer og er på 143 sider, nydelige fargebilder, på førsteklasses papir. Den koster kr. 198,- (10 stk. kr. 178,-) og kan anbefales!

Det er ni kapitler som igjen er delt opp i mange interessante stykker og historier.

  • Industriens kirkegård.
  • Vestfolds oljemagnater.
  • Gebisset var søkk borte.
  • Salg av skrap.
  • Bevaring eller til bake til naturen?.
  • Gravsteder på Syd Georgia.
  • Et særegent stykke norsk kirkehistorie.
  • ”Og for en forsamling”.
  • Mismodige stunder.
  • Avreise fra Gardermoen 9. februar –99.
  • Andreas Ellefsens oppfinnelse.
  • Hvit hvalen jages på nytt.
  • Fangst i eldre tider
  • Pluss enda mer.

”De norske hvalfangerne reiste for godt. Men noen levende skapninger fra nord befolker fortsatt på Syd Georgia. ”Øya” har to reins – dyrstammer. Tre bukker og syv simler kom hit fra Valdres i 1911 på en hvalbåt – en annen gruppe kom sener. I dag er det flere tusen dyr, de har tilpasset seg et nytt kosthold, og klarte i løpet av èn sesong å snu tiden fra brunst og kalving så det passet den nye årstiden”.

Boka kan formidles gjennom KASKELOTTEN – (Erik Leister, Jorunsvei 19, 1613 Fredrikstad)


”Thorshavet” - fra Bjørn Jørgensens arkiv.

Sesongen 1961/ 62

45 blå-, 876 finn-, 5 sei- og 354 sperm. 733,566 partshval.

Båt Skytter Hjemsted Blåhval Finnhval Sei Spermhval Sum
"Thorlyn" Alf Andreassen Husøy 4 145 0 28 177
"Thorgry" Hagobert Hansen Nøtterøy 12 126 1 29 168
"Tiger" Herman Berntsen Cape Town 8 108 2 48 166
"Thorvald" Alf Karlsen Tjøme 7 111 0 45 163
"Thoris" Thomas Augensen Onsøy 5 108 2 44 159
"Seksern" Ole Amundsen Nøtterøy 4 104 0 46 154
"Femern" Kristian Slettsjø Viksfjord 1 96 0 59 156
"Djerv" K. Berntsen / K. Hansen   0 58 0 43 101
"Pigvin" B/B Reidar Olsen Sandefjord 0 1 0 6 7
"Thorgrim" B/B Harald Nilsen-Dalen Onsøy 0 0 0 1 1
"Pigvin" (spermsesongen)   0 0 0 5 5

Sesongen 1961/62

21 fl. Kokerier, 1 landstasjon på Syd Georgia og 269 hvalbåter,

20 fryseskip og 32 kjøttbåter, med til sammen 19.641 mannskaper som deltok i Antarktisk. Fangsten startet 12 desember 1961 og varte til 7. april 1962, den ble 16 dager lenger, slik at sesongen ble den lengste etter krigen med 117 dager.

Utreise 17. oktober - hjemkomst 5. mai = 201 dag, ca. to døgn (for eksempel) i Las Palmas. Disse datoene kunne variere. Russerne satte denne sesongen inn sitt fjerde fl. kokeri, - superkokeriet ”Sovietskaya Rossia” som var Sovjets flaggskip denne sesongen. 18 hypermoderne hvalbåter fulgte moderskipet.


Høstfest

Manstad Vel, fredag 6. oktober kl. 1900

Det blir servert reker, en flaske pils/ mineralvann - evt. hvitvin til damene.
Musikk og dans, - kaffe og kaker!

Dette vil koste kr. 125,- pr. person,- som må innbetales senest 25. sept. til:
Postbankgiro 0540 08 30772 – Østfold Hvalfangerklubb.
Øl og blandevann kan dere få kjøpt.
Gevinster mottas med takk, - da blir det aftentrekkning –
Våre fester er jo kjent for fine gevinster!

Velkommen!

Det er viktig å overholde på meldingsfristen – rekene skal bestilles! – alt skal tilrettelegges. Fort deg å send inn påmeldingen!


Ny bok på markedet

Spør etter "Syd Georgia - eventyrenes øy" som er skrevet av Arild Pettersen, og gitt ut på Færder forlag, og koster kr. 325,- Boka bør skaffes av din bokhandler! Boka er på 255 sider med mange fine bilder og diverse kopier, kostliste for L. Harbour og Strømnes i 1950 åra. Den er delt inn i 38 avsnitt som berører historien så lenge mann har seilt og høstet fra havet, - år 895.

James Cook og hans oppdagelser i 1772, Ernest Shackleton var jo også på Øya!

Hvalskytter Carl Jacobsen på "Orcha" skjøt fast to hval i ett skudd i 32/33.


Fra lilleputt til stormakt

Moderne hvalfangst slik mange av oss lærte den å kjenne i sydpolare farvann, ble dominert av unggutter og menn fra Vestfold-skjærgården. Etter hvert kom andre med, særlig fra østsiden av Oslofjorden og Haugesund. Men kokeriene, fangstbåtene og landstasjonenes tank-og transportskip hadde alle sin hjemmehavn enten under Slottsfjellet, i Sandefjord eller under Bøkeskogen som kneiser over havnen i Larvik. Hit kom de etter endt sesong, unge og eldre, fra Tjøme, Nøtterøy, Stokke, Sandefjord, Andebu, Larvik, Onsøy, Fredrikstad, Ramnes, Haugesund, Borre, Horten, Hvaler, Sande, Lardal, Karmøy, Hoff, Svelvik, Langesund og Våle.

Mens diktere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Aleksander Kielland og Jonas Lie ble bejublet for sin store diktekunst - og Fridtjof Nansen som den første krysset Grønland på ski - ble grunnlaget for et industrielt og økonomisk eventyr i Norge skapt av navngjetne og navnløse fangstmenn som gjorde det umulige mulig, først i nord, deretter i antarktiske farvann. Nordmenn videreførte arbeidet som var påbegynt av foretaksomme briter, skotter og amerikanere. Det finnes dem som hevder at selfangst og hvalfangst er barbari satt i system - at det var galt av oss å gjøre jakten på sel og Arild Pettersens bok.

De har selvsagt rett til å mene det, akkurat som de ville hatt rett til å avstå fra å ta del i den utvikling og vekst som fant sted i fangstens kjølvann.

I denne boken har fangsten i Sørishavet stått i fokus, først og fremst fangsten med tilknytning til merkelige, golde og likevel eksotiske Syd Georgia fra en famlende begynnelse til er ugjenkallelig punktum. Min intensjon har vært å samle noen tråder for tilbakeblikket, med respekt for dem som satset liv og helse for å sikre en anstendig tilværelse for seg og sine.

Nordmenn kom sent med i hvalfangsten på åpent hav. Men fangst Langs kysten har nordmenn kanskje drevet i 1500 år, Ottars beretninger fra den engelske kongen i en fjern fortid bekrefter det; Kong Athelstan (895-940) fikk Ottars historier skrevet, historier om reiser til Hvitehavet der hval og hvalross ble veidet (jaktet).

Skriftene er godt bevart og vel beskyttet i original versjon, i kongens vakre håndskrift. Kjent er det at et mindre antall norske skuter, under dansk flagg, deltok i fangsten rundt Svalbard for 3-400 år siden. Den gang var det engelskmenn og hollendere som dominerte virksomheten.

Tar vi for oss år 1800 var det om lag 1000 fangstskuter i virksomhet ute på verdenshavene. Av disse var ikke mindre enn 700 amerikanske. Fangstskutene tok ikke bare sel, men også hval. Det var særlig på de lange reisene til og fra selfeltene i sør man fanget hval. En av de store skildringene foreligger i bokform, R. C.Murphys "Logbook for Grace".


”Pelagos’s siste reise”

Fra Hvalfangerselskapet ”Pelagos” A/S kom det før påske -1962 melding at det var definitivt avgjort at ”Pelagos”- ekspedisjonen innstiller hvalfangsten. Det var fangstforholdene og markedsprisene som nå har vært den avgjørende faktor.

Fra sesongen 1928/29 til nå har det gamle hederskronede kokeriet deltatt i alt 28 fangstsesonger ( det ble jo et opphold 5- 6 år ved siste krig). Verdien av de oljelaster som kokeriet har produsert i disse årene ligger på mellom 400 – 500 millioner kroner. Det er med vemod det tas farvel med ”Pelagos”, samholdet mellom befal og mannskaper og den ånd som alltid har hersket om bord er viden kjent!

Helt fra starten i 1928 da skipsreder Svend Foyn Bruun administrerte rederiet og etter hans død, - da sønnen Carsten Bruun overtok har rederiet gått inn for mannskapets ve og vel,- noe de også satte pris på!


Utdrag fra Arild Pettersens bok

På tampen av 1840-årene dro Arendal-skuta "17. mai" til de amerikanske og britiske feltene i Atlanterhavet og Stillehavet. På veien sørover stakk "17. mai" innom en havn i Frankrike for å ta om bord en fransk fiskeskipper og en håndfull fangstmenn.

Forholdet mellom den franske skipperen og den norske kapteinen var meget spent, visstnok på grunn av franskmannens liberale forhold til alkohol. Skuta hadde hjemmehavn i et av de mer puritanske områdene av Norge. Fangsten ble drevet i det sørlige Atlanterhavet og i Stillehavet. Resultatet ble ikke overvettes, men hun losset i Hamburg på hjemvei. At norske sjømenn og selfangere var å finne blant besetningen på britiske og amerikanske skuter, er også en kjensgjerning.

Jack Londons store roman "Ulf Larsen", er ikke bare fri diktning.

Forfatteren av denne boka som kom ut i 1999, - er skrevet av Arild Pettersen født på Søndre Slagen 1932.
Han dro ut som 16 åring høsten 1948 som førstereisgutt med hvalkokeriet "Southern Venturer", det ble elleve sesonger på feltet.
Arild overvintret to sesonger på "Øya". Hans siste sesong i Sydishavet var 1961/62, som salongstuert på "Southern Venturer". (Ringen ble sluttet, red. anm).

  • Tre mann kom vaklende
  • Den første verdenskrig
  • Alkohol og hard valuta
  • Grytvikens klagesang
  • Skinn av 1. 200. 000 sel
  • Fangst og forskning
  • Reinsdyr jakt i Hundebukta
  • De ni stasjonene
  • Den annen verdenskrig
  • Syd Georgias nye industri

Mimrekroken - ved 149 Kolbjørn Karlsen

Det skal dreie seg om reinsdyr jakt; med av reise fra Leith Harbour 13. juni 1960, vi måtte søke Dronningen av UK via magistraten på Grytvika. Det var medlemmer av skytterlaget som ble tatt ut til å være med på turen. En aldeles flott tur i fint skiterreng – mye slit og mye moro! Vi måtte bære alle dyra ned til stranda for å få dem om bord i ”SABRA”.

Avreise klokken 0500, - om bord i ”Sabra” – Husk skiutstyr!

Slik så jaktlaget ut:

Skyttere:

  • Hans Gran (leder)
  • Leif Hansen
  • Arild Pettersen
  • Kolbjørn Karlsen
  • Reidar Davidsen

Jagere:

  • Hans Kolberg (leder)
  • Jon Foss
  • Leif Skjerven
  • Dan (Britte)
  • Georg Hammerstad
  • Vetterhus og Myrvollen

Fra dagboka:

  • 13/7-60. Stille, overskyet pent vær. Dro av gårde på reinsdyrjakt med ”Sabra” kl.0500. Var framme i ”Hound bay” kl. 0730. Fikk 15 dyr var hjemme kl. 1830, fin tur!
  • 18/7-60. Frisk vind og snøvær, dro av gårde til ”Cumberland” i morges, fikk ett dyr. – Videre til ”Hound bay” her fikk vi 16 dyr. Senere på dagen strålende vær. Hjemme kl. 1930.
  • 22/7-60. Stille og minus 10 grader C. Dro kl. 0645 til ”Hound bay”, solskinn og flott skiføre, var helt på ”Vakop” for å se etter dyr, men nei. – Så tilbake til ”Cumberland”, så mange dyr, men det var for sent på dagen. Fint vær!
  • 25\07-60. Bris, klart vær – igjen til ”Cumberland”med ”Sabra”. Her fikk vi 35 dyr, mye rein å se stiv kuling. Stiv kuling og snøvær på hjemturen
  • Fine jaktturer og herlige opplevelser, i alt 67 dyr.

Noen små biter

Dette må vært et skriv som ble delt ut til hvalfangere føre ankomsten til Norge.

Velkommen hjem!

  1. Mønstringssjefen med assistenter og Bennets Reisebyrå møter skipet i Drøbak og følger med til Oslo.
  2. Skipet legger til ved ”Tyveholmen” (Fillipstad), hvor en enkel mottagelse finner sted.
  3. Alle sjøfolk og hvalfangere vil få biletter til hjemstedet og et beløp til diett under reisen. Nærmere meddelelse om utdelingen vil bli gitt om bord og eventuelt gjennom høyttalere ved ankomst til kai.
  4. Sjøfolk og hvalfangere kan lande snarest mulig etter ankomst til kai. På grunn av mangel på hotellplass i Oslo, bør flest mulig reise hjem ankomstdagen.
  5. Etter ankomst til Oslo vil det etter nærmere meddelelse i høytaleren bli gitt en enkel bespisning i Lyche’s Restaurant (tidl. Frimurerlogen) i 2. og 3. etasje. Her vil også mønstringssjefen med assistenter og reisebyrået’s folk være til stede og ordne med biletter og diettpenger. – Adgangskort til bespisningen vil bli utdelt ved ankomst til kai.
  6. De hjemvendte sjøfolk og hvalfangere som ikke rår over oppsparte midlere, kan etter søknad få utbetalt en stønad av staten i opp til 2 uker etter sin hjemkomst. Stønaden betales etter satsene i høyeste klasse i Arbeidsledighetstrygden. Søknad om slik stønad innleveres til Trygdekassen på hjemstedet.

Hilsen Kjell Paulsen, Engelsviken


Dere som har vært på øya!

Er det noen som vet; om jernkorsene som står på kirkegården på PRINCE OLAV HARBOUR og LEITH ble støpt på Øya eller fraktet ditt fra Norge?

Det er redaktøren av ”GRYTVIKEN TIDENE” som spør om dette i medlems-bladet til ØYA's VENNER.
ØYA's VENNER er en; interesseforening for bevaring av norske industrielle kulturminner på Syd Georgia.
Foreningen har 300 medlemmer, de håper å øke antallet til 350 i år!
ØV har planer om en tur til Øya i forbindelse med 100 års jubileet i 2004.
Formann Kjell Tokstad kan kontaktes om det er noen som kan bidra med opplysninger om jernkorsene / evnt. turen i 2004.
Adr.: Sognsveien 145, - 0860 OSLO.


Mimrekroken – ved Harald Storebaug

Med bakgrunn i antagelser om gjennomsnittsalderen til gjenlevende hvalfangere, går jeg ut fra at de fleste fra tid til annen mer eller mindre ubevisst har mimret om tidligere tiders fortreffelighet (eller gått i barndommen som noen kaller det). Mitt eget mimrebehov ble vel vekket da jeg for noen år siden ved en tilfeldighet ”ramla” ned trappa til Hvalfanger-museet i Fredrikstad, der noen gode selgere solgte meg et medlemskap i Hvalfangerklubben. Riktignok besøkes museene i Sandfjord og Tønsberg forholdsvis jevnlig, men dette var noe annet. Når jeg så senere på dagen spiste middag på Engelsviken kro der veggene var dekket av nostalgiske bilder fra ”Isen”, kom jeg i tanker om at det ett eller annet sted skulle befinne seg ei rotekasse med egne bilder og diverse suvenirer.

En iherdig leting ble iverksatt, - men – bare den som har hatt ubegrenset plass i 40 år vet hvor mye skrot som kan hope seg opp. Prosjektet måtte kort og godt legges på is.

Men heldigvis kan tingenes iboende faenskap også være til hjelp. Gjenstander dukker opp fra intet så snart en slutter å lete, så også med min rotekasse som viste seg å innholde FOTOALBUM: kjøpt av Moses eller en av hans mange sønner i Port Said i det herrens år 1953 for ”spesial price for me, jævla billig, kosta nesten ingen ting”, - men allikevel nok. Videre: bilder, hulter til bulter. Her var det tydelig behov for en omfattende restaurering. Negativer 6x6, som fotohandleren skulle ha ”en million” for å kopiere. Med andre ord; her måtte en ta skjea i egen hånd.

Tilsendte kurskataloger fra Friundervisningen, OAF og andre ble studert flittig, og påmelding til mørkeromskurs ble levert på trappa til Erik Wetals Skilt & Mørkerom A/S. Dette resulterte i bl.a. at jeg nå har en hel serie med bilder fra Thorshammer- ekspedisjonen 1956 og 1967 på veggene i ”furtebua”. Det har ikke stoppet der for nå er data utstyr innkjøpt til å ”kopiere” og forstørre bilder, for ei virkelig mimrekasse.


Fra museet

Besøket i museet har vært veldig bra denne sesongen. Bjørn Jørgensen synes vaktene har gått veldig greit – så han sender dere alle herved en – takk så langt!
Det gode besøkstallene skylles at det ble holdt åpent noen av ukedagene i ferien. Stor begeistring fra de mange internasjonale turistene som syntes vi hadde fått laget et fint og intimt museum.
Det helt spesielle denne sesongen var nok at tippoldebarnet til C. A. Larsen var på besøk med sin skoleklasse fra Eidsvoll – Jørgen var med i Fredrikstad Cup.
Havefesten hos Kåre og Erna med grill mat – grillet hvalkjøtt er virkelig godt! Denne sammenkomst er en gest til vaktene i museet og styret i ØHK.

Mange takk til festkomiteen og Bjørn Jørgensen!