Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 37

Kaskelotten nr. 37: Mai 2004 - 11. årgang

Vårfesten på Manstad Vel

Denne gangen hadde vi besøk av Erik Jacobsen fra Tønsberg; han utga boka HVALFANGST EVENTYRET … på sporet av en tapt storhetstid føre jul, men fikk den ikke ut til bokhandlerne i Fredrikstad i tide, - ei heller så mange andre steder, bortsett fra bokhandlerne Vestfold.
Jacobsen hadde med seg lysbilder fra boka som han kåserte om, her var det utrolig nok en del spennende og noe nytt,- en ny vri på fortellerevne.
Dere som måtte ønske å kjøpe boka kan henvende dere til museet i Gamlebyen,- pris kr. 400,- (ØHK tjener 50 kroner på hver bok som selges!)

Maten på festen smakte deilig; erter, kjøtt og flesk med alt tilbehør er jo bare godt!!
Det var 48 personer til stede, alle forspiste seg. Men danse ville dem, etter toner og rytme fra musikeren fra Torp.God stemning hele kvelden.
Som vanlig var det et fantastisk gevinstbord, det kunne vært en gevinst til hver, men enkelte har mer vinner lykke enn andre. Med det innkomne fra loddsalget ble musikken betalt.
Mange takk til dere som hadde med en "gevinstgave" - og like mange takk til loddkjøperne! Kaffe og kakebordet var som alltid; rikelig, med velsmakende kaker og kaffe!
Vår mann fra Tønsberg fortsatte noe av seansen med sin bok i peisestua, hvor han fikk solgt en del.
Festen varte til over midnatt, - takk for en hyggelig kveld og godt opplegg av festkomiteen, alt var helt topp!


Museet til ØHK i Gamlebyen

Det er utført en storstilet "ansiktsløftning" i HVALFANGERMUSEET i Gamlebyen i Fredrikstad.
Denne sommer må du bare besøke oss,- studer vaktlista på side 8 & 9 og ta med familien og slå av en prat med andre hvalfangere.
Bildene blir hengt opp på en slik måte at det blir mer oversiktlig å finne enkelt personer og mannskaper som hørte til de forskjellige ekspedisjonene.
Det finnes en masse bilder av båter og mannskap, noe redskap. Modellene av hvalkokeri THORSHØVDI og hvalbåtene POL 14 og STAR I kan en beskue i glassmontere.
"Kørja" står der, kommunikasjonen mellom hvalbåten og koka, en velkledd skytter eller hvalbåtkar har fått en fin plass ved siden av "kørja" . Ellers er det en del hobbyarbeider: pingviner av hvaltenner, hvalører som har profiler av forskjellige personer, mange var flinke til å male disse.

Opphalingskloa på kokeriet med en hvalrumpe (spæern) i miniatyr - et flott stykke treskjærerarbeide utført av et medlem i Moss henger nå på midtveggen i rommet.
På denne deleveggen er det plassert nye bilder som er gruppert til respektive ekspedisjoner og landstasjoner. Video`n har fått en ny plass. Puter til plaststolene er innkjøpt, så det er bare å si: - sitt ned og snurr film!. Hvalpikken har fått plass i taket igjen, så store saker må en se opptil.
Nytt er også: bokreolen med "lesebord", men bøkene lånes ikke ut.

Dugnadsgjengen har bestått av Kolbjørn Karlsen og Harald Storebaug fra Moss og fra Fredrikstad Hans Martin Hansen og Bjørn Jørgensen. Det gikk med fem dager midt i mars mnd. Godt arbeidet, og fantastisk utnyttelse av plassen, - den er jo ikke all verden stor.

… ta en tur, alt må oppleves ved selvsyn!
Medlemmer har fri adgang til museet, ellers koster det kr. 10,- pr. person.
Velkommen!


Det var bare å komme i gang så fort som råd var

Tre av de tyske kokeriene ble funnet i Østersjøen da krigen sluttet, 1945. To av dem var relativt intakte, WIKINGER og UNITAS, ble midlertidig tatt hånd om av Ministry of War Transport i London. Det lykkes å få begge disse kokeriene utrustet og sendt på fangst høsten 1945, samtidig som det ble forhandlet om hvilken nasjon som skulle få dem.
Inter-Allied Reparations Agency fordelte kokeriene til Sovjet og Storbritannia, mens Norge fikk det tredje, WALTER RAU som var krigsskadet.
UNITAS som var det største av dem fikk navnet EMPIRE VICTORY
(senere omdøpt til ABRAHAM LARSEN (KASKELOTTEN nr. 29).

Sesongen 45/46 ble det drevet av United Whalers som jo hadde mistet sitt kokeri TERJE VIKEN, et søster skip av UNITAS.
Av britiske myndigheter ble skipet i juni 1946 solgt til The Union Whaling Co Ltd, Durban, som var ungguttene fra Lyngdal (KASKELOTTEN nr. 29).
Adskillig blest var det om dette kokeriet siden det ble levert i sept. 1937 fra Werk Seebeck i Bremerhaven til det britisk-nederlandske-tyske Unilever-konsernet.

Unilever hadde inntekter stående "frosset" i tyske banker, kokeriet og de ti hvalbåtene ble betalt med slike midler. Ekspedisjonen ble befraktet av "Unitas" Deutsche Whalfang GmbH i Hamburg og seilte under tysk flagg. Med sine
21.845 brt. var det verdens største kokeri. Utstyret var topp moderne: fabrikken (under flensedekket) besto av 20 Hartmann-apparater og hvalmelanlegg. På sin første sesong ble det ført av Arnt Karlsen og noterte seg for en roduksjon på 118.010 fat.
Etter krigsutbruddet høsten 1939 ble skipet rekvirert av den tyske marine, og fra mai 1940 lå UNITAS som "Stütspunkt Schiff" i Gothenhavnen, som er Gdynia i dag. I 1944 ble det underlagt 1. Marine Bordlak Abteilung som losjiskip og ble senket i Gothenhavnen under flyangrep. 25 mann omkom, skipet var ikke verre skadet enn at det ble hevet og tatt som krigsbytte i Kiel 1945.

Unilever krevde å få skipet tilbake, da det proforma var eiet av et nederlandsk datterselskap, men kravet ble avvist og koka ble tildelt Storbritannia.
I slutten av juli 1945 ble kokeriet omdøpt til EMPIRE VICTORY, dokksatt i Southampton, og overtatt driftsmessig av United Whalers Ltd i London for regning av Ministry of Food.
Med Eugen Christoffersen som kaptein kom skipet til Tønsberg i september (1945) for utrustning. Hector Whalings norske agenter; Bugge & Krogh-Hansen sto som disponenter for ekspedisjonen. som fikk med seg to overlevende UNITAS hvalbåter og åtte andre. Produksjonen denne første sesongen ble på 89.500 fat.


Småplukk fra avisene i Moss

1928:

Bouvetøya i det sørlige Atlanterhavet ble lagt inn under norsk overhøyhet ved kongelig resolusjon. Øya var blitt annektert 1. desember 1927 da en ekspedisjon under ledelse av kaptein H. Horntvedt gikk i land der. Ekspedisjonen bygde hus og anla depoter med tanke på hval- og selfangst.
Bouvetøya, som er vulkansk og nesten helt dekket av is, er en yndet hekkeplass for fugler og da særlig pingviner og petreller.
En stor stamme av pelssel og sjøelefanter har også tilhold på øya.

1941:

I løpet av en dag, - 14.januar 1941, greide den tyske hjelpekrysseren PENGUIN å kapre tre norske hvalkokerier i nærheten av Bouvetøya i Antarktis. De to hvalkokeriene OLE WEGGER og SOLGLIMT lå ved siden av hver andre, og mannskapet ante fred og ingen fare, da hjelpekrysserens lyskastere plutselig lyste opp. Det tok bare 20 minutter før kokeriene var under tysk kontroll. Senere på dagen kom også PELAGOS på tyske hender. 11 hvalbåter ble også kapret. Tre hvalbåter greide imidlertid å komme seg unna, det samme gjorde kokeriet THORSHAMMER. I alt 574 mann ble tatt til fange under aksjonen og sendt hjem til Norge.

Fra Moss Avis 25.01. 2004:

To knølhval på mellom 10 og 15 meter boltret seg i Botnerbaugen.
- En fantastisk naturopplevelse forteller Helge Johansen som skal inkluderes i Norsk Pattedyratlas.
Helge Johansen var ikke mer enn ti meter fra de enorme dyrene som forvillet seg inn i Oslofjorden. Han var kommet til Botnerbaugen for å fiske da han observerte de to knølhvalene. De var oppe for å trekke luft, løftet på halefinnene (spæèrn) og dykket ned i det kalde vannet.
- Det var en unik opplevelse. De var like ved meg, og det kom som et sjokk. Vannet sprutet opp fra de enorme dyrene. Fem minutter sener så han de to pattedyrene svømme i retning Moss.
- Hval er vanskelig å artsbestemme, med de gode beskrivelsene fastslo biolog Viggo Ree at det måtte være en knølhval. Dette er andre observasjon av knøl i Oslofjorden i løpet av de siste 30 år, forteller biologen.
- Knølhval ble utsatt for omfattende fangst helt fram til 1956, da ble hvalen fredet. Nå er det c. 1000 knølhval i Barentshavet og Norskehavet, men å se hval uten for Moss er nok en sensasjon, påpeker Viggo Ree.


Min lille historie fra hvalkokeriet SIR JAMES CLARK ROS som messegutt 1962, - da Rossen sprakk.

Da jeg fyllte 15 år ville jeg prøve sjølivet, for hjemme var det fattigdom og lite mat. På hyrekontoret i Drammen fikk jeg mønstre på SIR JAMES CLARK ROS.
Jeg var spent på hvordan det var å arbeide om bord i en båt, jeg hadde jo aldri arbeidet tidligere noe sted, så dette var spennende for en 15-åring. Da jeg fikk se den store båten ble jeg litt skremt, den ruvet godt i sjøen, - og alle menneskene om bord da!

Nesten alt gikk på "steam" om bord. Jeg fikk en firemannslugar, med utsikt rett ut i brekken.
Jeg hadde ansvaret for to bord med til sammen 20 mann, lønna var kr.222,- pr mnd pluss prosentene av olja, men det var i hvert fall bedre enn det jeg fikk hjemme. Vi var innom Las Palmas for å bunkre, det var spennende for meg å se et fremmed land!

Så gikk vi videre nedover. Jeg skjønte at noe var på gang da alle de som jobbet på dekket begynte å lage et nytt tredekk. Etter noen dager begynte det å bli kaldere. Vi nærmet oss isen. Det var spennende å se de store isfjellene når kom vi ned i isen.

Vi messegutta løp opp på dekket når den første hvalen ble dratt om bord. Det var morsomt å se all den aktiviteten som det da ble på dekket!
Da vi hadde vært en stund på feltet kom det en annen stor båt som la seg like ved siden hvalkokeriet. Etter en stund vrimlet det av japanere på dekket til koka vår. De skulle nemlig ha hvalkjøttet, så de var med på å flense og skjære dette, de var noen riktige arbeidsfolk. Noen slapp kofferten rett ned i blodet på dekket og kom i gang med å flense hvalen.

Etter noen uker fikk vi et kraftig uvær. Det begynte med at det var helt stille luft og hav, da fikk vi messegutta beskjed om ta på slingreduker og sette opp slingrebretta. Det gjorde alle av oss bortsett fra en. I løpet av noen minutter angret han på det. Jeg så ut av ventilen. Det hadde begynt å blåse kraftig, så kom bølgene som en kjempestor vegg. Vi kom rett ut i en orkan. Bølgene traff skutesiden med slik kraft at båten ristet. Messegutten som ikke hadde lukket igjen ventilen fikk hele havet inn, alt som sto på bordet ble bare feid bort. Vi hadde orkan i mange dager. På dekket ble en stor hval tjoret fast med vaier. I orkanen fikk jeg se havets krefter. Det kom en stor bølge opp brekken, feide innover dekket og tok med seg hvalen, vairene røk vert av, og hvalen fór ut brekken og til havs. Det var store krefter i gang!

Rett etter på hørte vi et brak da en ny bølge slo inn i skutesiden. Da fikk vi høre over høyttaleren i messa at båten hadde sprukket i bunnen. De begynte å tømme oljetankene over i en annen båt som kom til.

De gikk så i gang med å sveise sprekken, - men desto mer de sveiset mer sprakk det opp for hver bølge som slo inn. Vi messegutter hadde ikke vett på å være redde, det var veldig spennende.
Vi måtte i tørrdokk i Cape Town, det viste seg at flere plater var rustet i stykker, her ble vi liggende i 5 mnd. før vi seilte ned på feltet igjen. Hjemturen til Sandefjord gikk med sakte fart, de andre kokene var hjemme for lengst.


Argentinsk glød for iskald norsk historie

Fra Aftenposten 14.01.2003

For 100 år siden ble en norsk skute skrudd ned av isen i Antarktis. Men takket være en blakk argentiner vil hvalfangstskipper og polarforsker C.A. Larsen og hans mannskap ikke bli glemt.
PER NORDRUM Aftenposten Buenos Aires
Argentineren Ricardo Capdevila er oppslukt av Antarktis, og leder den museumshistoriske avdelingen i Det argentinske Antarktis-instituttet i Buenos Aires. Nå brenner han for å få restaurert den norske steinhytta på Pauletøya, der det norske mannskapet nødovervintret, før det er for sent å berge både den og gjenstandene som har ligget der i 100 år.
Det bør også være i norsk interesse at det ser noenlunde ut ved et slikt monument; at det ser ut som Norge bryr seg om sin egen historie, sier Capdevila. -
"Monumentet" er steinhytta på Pauletøya i Weddellhavet i Antarktis.

Der overlevde 20 skibbrudne nordmenn under ledelse av C.A. Larsen en hel vinter etter at skipet deres, "Antarctic", ble offer for skruisen den 12. februar 1903 klokken 12.45. Det ser ille ut der nå, med pingvinmøkk over alt, sier den 29 år gamle journalisten og Antarktis-entusiasten Pablo Wainschenker. Han var på Pauletøya sammen med Capdevila for et knapt år siden.

100-årsekspedisjon

Like rundt hjørnet, den 12. februar 2003, er det 100 år siden dramaet i Weddell-havet. C.A. Larsens sønnesønn, Hans-Kjell Larsen, er ildsjelen bak en ekspedisjon, Antarctic Quest, der det fremdeles er ledig plass for eventyrere. På 100-årsdagen skal ekspedisjonen ha en minnestund i Weddellhavet og ved steinhytta på Pauletøya. Dessuten ved graven der, hvor et enkelt trekors viser hvor den 22 år gamle matrosen Ole Kristian Wennersgaard fra Larvik fikk sitt siste hvilested. Han ble begravd i sin skinnsovepose, tildekket med stein, etter at hjertet sviktet.
Det russiske ekspedisjonsskipet "Grigorij Mikhejev", bygget i Finland i 1990 for Det hydrografiske instituttet i St.Petersburg, skal ta deltagerne inn i Weddellhavet. C.A. Larsen var hvalfangstskipper og polarforsker. Allerede i 1893 var han i det området i Antarktis der han sommeren 1901 (mens det var vinter på den nordlige halvkule) kom til å bringe den svenske polarforskeren Otto Nordenskiöld og hans medarbeidere. Da vinteren 1902 kom i sør, seilte han "Antarctic" til blant annet Falklandsøyene.

- Et halvår senere skulle Nordenskiöld og hans menn hentes. Men slik gikk det ikke. Det ble to overvintringer og 22 lange måneder på Snow Hill for svenskene, forteller dr. Capdevila mens vi står om bord i den argentinske korvetten "Uruguay" i havnen i Buenos Aires. "Uruguay" ble redningen, ikke bare for Nordenskiöld, men også for C.A. Larsen.
Da "Antarctic" ble skrudd ned av isen 12. februar 1903, kunne de ikke annet enn å se på at det skjedde. Men det ble tatt mange bilder, så hendelsen er godt dokumentert. De slo opp telt på isen, og de spilte kort. Etter alt å dømme hersket det midt i dramaet en underlig, god stemning blant de 20, sier Capdevila. - Ja, det er nesten så jeg spør meg selv om de hadde smakt litt på akevitten, tilføyer han med et kjennet smil.

Det var den gang menn var menn, og var nødt til å være det. De sto på et isflak med det de hadde reddet unna fra det synkende skipet. Uten satellittelefon og utsikt til at et helikopter skulle komme til unnsetning før mørket falt på. De visste at det var langt fra noen selvfølge at de skulle overleve.
- På isflaket hadde de all sin mat og mye utstyr, samt to livbåter og denne essa, sier Capdevila mens han viser rundt i "Uruguay", som nå er museumsskip. Det var nemlig denne korvetten, en elvebåt som ble isolert litt mot kulde og forsterket litt før den satte kurs mot isødet, som ble redningen for både C.A. Larsen og hans menn, og Nordenskiöld og hans forskere.

Underets dag

Den ufullstendige kortversjonen går ut på at Larsen og fem mann fra Pauletøya tilfeldigvis slet seg frem til Snow Hill, hvor argentinerne skulle redde Nordenskiöld-folkene, bare timer etter at "Uruguay" var ankommet. De hadde rodd 18 mil. Den 8. november 1903 ble underets dag. De som var igjen på Pauletøya ble hentet. To master knakk på "Uruguay" under den dramatisk hjemturen til Buenos Aires. Det var på nære nippet at folk som hadde klart seg gjennom to polarvintre, skulle forlise på hjemveien.
- Forestill deg hvilken luksus det var for disse nedgrodde villmennene, som hadde overlevd to vintre i Antarktis, å komme om bord i "Uruguay", utbryter Capdevila.
Livet på Pauletøya var primitivt. Men takket være smeden om bord i "Antarctic" ble det nok bedre enn det ellers ville vært.
- Han hadde nektet å la seg skille fra essa. C.A. Larsen mente smeden var gal, som ville redde noe slikt mens skipet sank. Men flertallet av mannskapet var enig med smeden. Dermed ble essa satt på isen, den også. De neste 16 dagene halte og bar de båter og utstyr 25 mil, før de endelig fikk øye på Pauletøya halvannen mil unna.

På Pauletøya bygget de den steinhytta som Capdevila insisterer på å restaurere før det er for sent. Det var i denne hytta smedens esse fungerte som ovn.
De holdt varmen med å fyre forsiktig opp den ene båten og spe på med pingvin kadavre.
Essa blir nok stående om bord i museumsskipet "Uruguay" i havnen i Buenos Aires, sammen med adskillige gjenstander fra Nordenskiölds forskningsstasjon på Snow Hill.
Allerede i 1979 begynte Capdevila å planlegge restaureringen av hytta der, et lite prefabrikkert, 5-roms hus på 25 kvadratmeter. Det var ferdig restaurert til 100-årsjubileet for starten på Nordenskiöld-ekspedisjonen i 2001.

Redningsoperasjonen som nå står for døren, gjelder altså steinhytta på Pauletøya

Syre i pingvinmøkka vil langsomt tære opp alt som finnes av gjenstander der, ting som er viktige deler av norsk polarhistorie kan forsvinne. Det må renses og vaskes og settes opp et gjerde så pingvinene ikke ødelegger når alt er restaurert. Jeg har gjerdet klart, men trenger å få det fraktet dit, sier Capdevila, som da han møter Aftenposten ikke vet at Antarctic Quest-ekspedisjonen har planer om nettopp å ta med seg gjerdet.

Også graven skal vernes

Det meste Capdevila trenger, er en generator og en høytrykksspyler for å få vekk tykke lag med pingvinmøkk. Ikke så mye mer. I et Argentina som gjennom-lever den verste økonomiske krisen i sin historie, er det ikke penger til slikt, sier han lavmælt.
- Det finnes mange løpende Antarktis-prosjekter i verden som får penger. Men slike historiske prosjekter som har med det sosiale, med mennesker å gjøre, finnes det knapt penger til, fastslår han.
- Så du tar i grunnen vare på et stykke norsk polarhistorie i Antarktis?
- Ja, men det er jo felles norsk-argentinsk historie. Det var argentinere som reddet både svenskene og nordmennene, sier Capdevila, en beskjeden mann som knapt våger å antyde at det ikke ville vært av veien med litt økonomisk støt-te fra norske interesser.
I Argentina ble C.A. Larsen helt; en halvannen kilometer lang gate i Buenos Aires bærer hans navn.

I februar blir dr. Capdevila med Hans-Kjell Larsens spennende ekspedisjon for å minnes bestefar C.A. i Weddellhavet.


Sperm eksploderte

Fra Aftenposten 29.01.04

En spermhval eksploderte i helgen på vei til et forskningssenter i den taiwanske byen Tainan. Tilfeldige forbipasserende ble dekket av blod og stinkende innvoller.

Den døde hvalen var plasser på en trailer på vei til et forskningssenter da eksplosjonen skjedde. En marin biolog sier til BBC News at årsaken til eksplosjonen (den kjenner du nok til som hvalfanger, men vi har en del andre lesere også . . .) var at det hadde "bygget" seg opp gasser i det råtnende pattedyret.
Flere parkerte biler og passerende ble voldsomt tilgriset. Lokale forretningsmenn og innbyggerne måtte bruke masker i opprydningsarbeidet. . . .
50 mann og tre kraner hadde arbeidet med den 50 tonn hvalen i 13 timer for å få hvalen på en gravemaskintilhenger. Den 17 meter lange hvalen er den største som er registrert i Taiwan. Til tross for at havlen eksploderte , er det fortsatt nok igjen av den til at det vil bli foretatt undersøkelser


Et tilbake blikk fra sesongen 61/62

Av Erik Leister

På veien ned til feltet ble det skutt og halt opp to spermhval som lå i brekken ( hullet bak i hvalkokeriet) på koka som skulle benyttes som fendere når tankbåten kom for å bunkre THORSHAVET før vi gikk inn i isen.

Min lugarkamerat hadde flere sesonger, og samme lugar som tidligere mot brekken. Her var det fin lufting med vindtutene i ventilene og "gjennomtrekken" i brekken - helt supert på varmen.
Men så en dag sier min lugarkamerat at nå må vi lukke ventilene, for spermen vil eksplodere om kort tid.
To dager senere luktet det pyton, gørr og innvoller var blitt sendt rundt i brekken. Som fendere var restene helt fine. Godt at ventilen vår var stengt - de andre ventilene som vente ut mot brekken var også stengt.

Senere på sesongen ble det brukt "nyskutt" finnhval når vi fikk tankbåt.


Eventyret forsetter!

Ny bok på markedet: "Hvalfangst eventyret ...på sporet av en tapt storhetstid" av Erik Jacobsen
[Les mer om boken her...]

For første gang i Norgeshistorien kommer boka der tidenes mest utskjelte og minst omtalte forretningseventyr brettes ut i all sin prakt - i farger!
Og for første gang kommer et stort antall hvalfangere til ordet, med sin verson.
Hval og hvalfangst engasjerer alle, bare tenk på Keiko!
Boka er som sagt ispedd bortimot 1000 fargebilder, så her kan mange - alle de uvitende om hvalfangst virkelig få "oppleve" hvordan det var på feltet under fullt kok.
Det handler om jakt og slakt av verdens største skapninger. I is og kulde . Det er blod og gørr. Men like fullt fantastisk.
Det er historien om ukjente helter, kjappe fortjenester, sjømannsbragder og rekorder, men også ulykker og elendighet. Og ikke minst: lengsel og savn. De personlige historiene er mange, og sterke.

I dag er den over 100-årige epoken på mange måter et skammens kapittel. Men det var en virkelig storhetstid for fylkene Vestfold og Østfold,- og for utrolig mange et "være - eller ikke være". Jakten på havets giganter var ikke minst viktig for Norge som nasjon, og en verden som hungret etter matfett!

Enda en ny bok, - hva er nytt med denne boka?

Det finnes mange gode bøker om hvalfangsthistorien. Få har likevel vært opptatt av hvalfangernes opplevelser. De trofaste sliterne og deres personlige opplevelser er gått i glemmeboka, i hvert fall er det få som kjenner den via sine fedre og besteforeldre.

Det handler også om å hente fram og bygge videre på det gamle, gode - som nærmest er støvet ned. Men alt sammen er pakket inn, skrevet og presentert på en moderne måte, - visuelt og opplevelsesrikt! Dermed kan boka fenge de aller fleste - uansett alder og kjønn. Akkurat slik som mange mener at Jacobsens TV-serie greide.
Boka bør finnes i en hver hvalfangerfamilie, østfoldinger er også nevnt!

Som dere skjønner så har Erik Jacobsen virkelig fått til en fargesprakende bok, den har solgt godt og fått mye ros for sitt forarbeide til denne dokumentasjonen om en forgangen storhets tid på de store jaktområdene i Antarktis.

Kaskelotten nr. 38

Kaskelotten nr. 38: September 2004 - 11. årgang

Nok en gang kom guttane hjem fra isen

Etter en årrekke med mange (Klondyke tilstander) hvalfangstekspedisjoner fra Sydishavet ble det trappet drastisk ned på 60-tallet.
Det ble stadig færre guttær som kom hjem fra isen, siste hjemkomst var vå-ren 1968.
Ex-hvalfangerne begynte å savne noe. Noe måtte gjøres. Samholdet kara seg imellom fra tiden om bord og savnet om en hvalprat,- hva kunne gjøre med det.

Hvalfangerklubber ble stiftet

Hvalfangerklubben i Sandefjord med sin avis "Hvalposten"
Ex-Whaler Club i Tønsberg- Salvesen sender ut rundskriv.
Østfold Hvalfangerklubb med sin avis "Kaskelotten"
Øyas Venner med SYD GEORGIA TIDENDE.
Pelagos Hvalfangerklubb ble stiftet for et par år siden, de har laget en videofilm.
Er det flere hvalfangerklubber, hvem kan hjelpe til å spore opp flere med stiftelse året?

  • Guttane kom hjem fra isen sommeren 1995 i forbindelse med 100-årsjubileet til Sandefjord
  • Guttane kom hjem fra isen sommeren 2004 i forbindelse med 100-årsmarkeringen av hvalfangstens begynnelse.

Hans Martin Hansen, John Kjærre og Erik Leister var invitert om bord i SOUTHERN ACTOR som "mannskap" som kom hjem etter endt sesong.
Turid og Elias Arvesen var på kaia blant de mange konene og barna som ventet på far som nå hadde med ei stor Las Palmas-dukke.
Bananklasene hang i riggen, de smakte godt, alle barna frydet seg.


A/S THOR DAHL

THOR DAHL's flåte juni 1957

A/S Thor Dahl vil i tiden fremover forsøke å utgi en bedriftsavis som tenkes distribuert blant dem som er ansatt i firmaet - til sjøs og på land. Avisen skal ut-komme to ganger i året, den skal hete THOR - GLIMT. (. Avisen har samme format som KASKELOTTEN, red. anm).
Vi tror at behovet for et lite nyhetsorgan er til stede. Rundt regnet er det i dag ca. 2500 personer hos A/S Thor Dahl.
Til våre 3 hvalkokerier er det 1600 mann, på våre 15 koffardiskip seiler det nor-malt 700 personer. De øvrige 200 er fast tilknyttet Thorøya og Kamfjordverven, samt kontorer og skipshandel i Sandefjord.

Som navnet tilsier skal vi forsøke å gi noen glimt fra de forskjellige grener innen vår bedrift. Vi føler at vi i dag, med dette første nummer av THOR - GLIMT, legger ut på en seilas i ukjent farvann. Vi mottar gjerne innlegg og bilder, og er åpne for kritikk, slik at neste nummer kan bli bedre enn det første. Det første nummeret kommer nå på den tid hvalfangerne er hjemme. Det vil derfor bli preget av stoff fra rederiets koffardiflåte. Senere på året, når hvalfangerne er påmønstret for sesongen 1957/58, er det meningen å utgi et nytt nummer av THOR - GLIMT og da med innhold som er hvalfangstpreget. (1961/ 62 fikk vi avisen i A-4 format, når den første tankbåten kom ned med bunkers, red. anm).

Daglige ledere av THOR DAHL var skipsreder H. Winge Sørensen og skipsreder Lars Christensen jr.


Gaver til museet vårt!

Hvalfangermuseet i Gamlebyen hadde ikke mer enn åpnet for sesongen så fikk vi besøk av Kari Nøkleby Evensen som kom og forærte oss en hvalklo som var skåret ut i hvalben. Alle detaljene og funksjoner var riktige på denne minikloa på ca. 14 cm. Noe historie om kloa: Bestefaren til fru Nøkleby Evensen var sogneprest i Tønsberg. Sannsynlig fikk presten kloa som gave av en hvalfanger en gang. Kloa har bare blitt liggende og liggende inntil nå i sommer da ØHK fikk den.
Kloa ble gitt til ode og eie, hvilket vi takker så mye for!

Samme søndag kom vårt medlem fra indre Østfold - Leif Brandt og over-rakte en sort selskinnskåpe, også til odel og eie i ØHK og Hvalfangermu-seet i Gamlebyen.
Han fortalte at i 1949 skjøt han to leopardseler, flådde disse og fikk sendt skinna til Trondheim for bereding og farging og søm.
Skinna var borti fem meter lange og to meter brede på det bredeste, så her kunne buntmakeren boltre med de beste og største stykkene.
Leif fortalte at det var en del prøvekok av selolje, men England beholdt konsesjonen på selolje-koking selv. Av en sel fikk de 2 fat olje!

Det var flere av de besøkende som la merke til at det var en ny" vri" i museet i år, slikt er jo bare hyggelig. Det betyr at noen er gjenganger i museet.
Det var godt besøk i fellesferien og fram mot september da det stengte.
Interessen for vårt museum og det vi arbeider for synes og være stor blant nors-ke og utenlandske turister.


Hvalskytternes fangstresultater

Ifølge overenskomsten med Norsk Hvalskytterforening offentliggjør "HVALFANGSTLIV" hvalskytternes fangstresultater for de pelagiske ekspedisjoner for sesongen 1947/48.

UNI 4: ute av fangst f.o.m. 26.11. t.o.m 29.12. 1947, mistet propellen og ble tauet til Durban av EMPIRE CATCHER 2, dermed var denne båten også ute av fangst i samme tidsrom.
UNI 5 fikk kjeleskade og var ute av fangst f.o.m. 09.02. 1948, ble tauet til Durban av transportbåten BUSEN STAR. Skytter Alf Lie og mannskapet overtok bøyebåten
UNI 1 12.01.1948 Den totale fangst for skytter A. Lie er påført UNI 5.


Ta en titt på dette

En skytter med for eksempel 300 hval kunne bli bestemann selv om en annen hadde 315.
Mange blåhval og store hval ble avgjørende i beregningen.
Totalt fot og olje på båten ble det avgjørende for denne beregningen (beste skytter).
For sesongen 45 - 46 var det etter Internasjonale avtaler lov å ta inntil 16.000 blåhvalenheter, dette ble gradvis redusert helt til hvalfangstendette ble gradvis redusert helt til hvalfangsten sluttet. Det viste seg jo at 16.000 enheter var alt for mye.
Spermen ble fanget uten om de 16.000 enhetene, og var nærmest fritt vilt hele året over hele verden

Mange takk Bjørn Jørgensen for disse tabellene.


Skapte formuer - forlot ruiner

Hentet fra Aftenposten 10. jan.04 Lars-Ludvig Røed

Nordmenn var hvalfangstens og Antarktis-farvannenes herrer. Mens eventyret pågikk, tjente de store penger. Da det tok slutt, etterlot de seg forfall og skrot.

"Petrel" ligger godt fortøyd ved kaien. Landgangen er ute, men bare den dumdristige tenker på å hoppe om bord. For "Petrel", bygget på Nylands Mek i 1928, ligger delvis under vann, ja, både "Petrel" og hennes naboer ved brygga, "Albatros" og "Dias", er synkeferdige skip. De er så rustne som båter kan bli etter mange tiår uten mannskap, uten stell.

Her er ingen lokalbefolkning som klager på forurensning og manglende opprydding. De tre hvalbåtene ligger på en av verdens ytterste utposter, langt og enda litt lenger ute i Sør-Atlanteren, et sted i triangelet mellom Sør-Amerika, Afrika og Antarktis. Mest Antarktis, faktisk, her i Grytviken på Syd-Georgia er det uvanlig barskt og ufyselig værhardt, et sted ingen vil bo.

Men det var her de arbeidet, det var her de tjente store penger, nordmennene som for 100 år siden våget seg til den andre siden av kloden. På jakt etter hvalene, etter olje og spekk og kjøtt, de store dyrene som var så tallrike her i ingenmannshav.

Men eventyret, det tok slutt. Og de barske nordmenn reiste hjem. Med "Petrel", "Dias" og "Albatros" ved kaia, med produksjonsanlegg, kontorer, bolighus og kirke på land. Og oppe i fjellet en demning, leverandør av vann til verdens sydligste kraftstasjon. Håpet var å komme tilbake, sette i gang på nytt. Men stillheten er blitt langvarig. Og forfallet betydelig.

Noen tusen kilometer lenger nord, i hvalfangernes hjemland, viser Stig-Tore Lunde oss bilder. Det er blitt januar 2004, nøyaktig 100 år er gått siden Sandefjord-mannen C.A. Larsen etablerte Grytviken hvalfangststasjon.

- Her er spekk-kokeanlegget, sterkt medtatt. Her er produksjonsbygninger, delvis stående, delvis i ruiner. De tre hvalbåtene, til dels under vann. Og kirken, hvit og fin. Den er det eneste av de få restaurerte byggene som har fått norsk støtte, vi har bidratt med 150 000 kroner.

Lunde har arbeidet ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord, nå jobber han for den franske kulturvernstiftelsen Institut Minos. Og budskapet hans er klart:

- Norge må ta ansvar for sin historie i Antarktis. Vi må ta oss av noen prosjekter, gå inn i et formalisert samarbeid med andre land og bli enige om forvaltningen av disse gamle stasjonene. Særlig ønsker britene norsk rådgivning og hjelp til formidling og forståelse av hva som foregikk her.

Han er ikke alene i sin analyse. Øyas Venner (med 450 tidligere hvalfangere, slektninger og etterkommere av hvalfangere som medlemmer) sier nøyaktig det samme. På vår statlige dør banker dessuten to betydelige aktører i Antarktis, Storbritannia og Frankrike; vil Norge bidra?

Ifølge Stig-Tore Lunde har britene allerede brukt ca. 50 millioner kroner på å rydde opp i Grytviken. Fjerning av asbest, olje i tanker og i jordsmonn og farlige bygningsstrukturer er prioritert. Asbesten (dvs. svevestøvet fra isolasjonen i sammenraste hus og installasjoner) er nemlig ikke bare plagsom, den er så farlig at den truer hele aktiviteten på den nærliggende britiske basen King Edward Point. For det er britisk land, dette, og nettopp det er et kjernepunkt.

Grytviken ble satt opp med til dels argentinsk kapital, på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise. I dag er både kapital og folk borte, mens landet er like britisk. Så hvor langt strekker Norges ansvar seg? I rapporten "Antarktis, norsk natur- og kulturminneforvaltning", utgitt av Norsk Polarinstitutt, heter det at "Grytviken kan sies å ha en spesielt høy verneverdi". Og blant "innsatsområdene" heter det at "Norske myndigheter skal så langt som mulig støtte bevaringsprosjekter ledet av andre land, men som omfatter "norske" kulturminner (for eksempel kulturminnene som finnes etter hvalfangsten på Syd-Georgia og i Whalers Bay på Deception Island). Dette gjennomføres gjennom finansiell støtte, kunnskapsstøtte etc."

Rapporten forelå i 1999. Deretter er svært lite skjedd i Grytviken, altså fra norsk side. Like stille har det vært på de seks andre norske hvalfangststasjonene på Syd-Georgia. Under sitt besøk i Antarktis i januar i fjor varslet imidlertid miljøvernminister Børge Brende at Norge vil bidra med faglig bistand for å ivareta kulturminnehensyn og at Norge og Storbritannia vil innlede samarbeid om Grytviken. Ett år senere beskriver hans statssekretær tilstanden slik:

- Norge har mange kulturminner både i Antarktis og i Arktis. Vi jobber nå med å finne en felles måte å takle de ulike henvendelser på, det er flere departementer og flere land involvert i dette, sier Lars Jacob Hiim, statssekretær i Miljøverndepartementet. Noen penger til Grytviken vil han ikke love.

- Det er et britisk ansvar å rydde opp i området. Vi har ved flere anledninger hatt kontakt om disse spørsmålene, og fra norsk side er det signalisert at det kan være aktuelt å bidra med kompetanse i det videre arbeidet. Altså ekspertise på kulturminner, i form av registrering og dokumentasjon.

- Men ingen penger, tross mange års norsk nærvær?

- Det har vært en betydelig norsk aktivitet i dette området. Men hele tiden har dette vært britisk territorium og ansvar. Og i årenes løp har den norske virksomheten gitt britene anselige beløp i skatteinnbetalinger.

- Nå er det sommer i Antarktis, og britene er på Syd-Georgia med både folk og fartøyer for å rydde opp. Noen norsk bistand er ikke i sikte?

- Vi har ikke noen planer om norsk hjelp denne sesongen. Ikke på den finansielle siden, i hvert fall. Sier statssekretær Hiim. Og understreker at det jobbes med å få "total oversikt og se ting i sammenheng".

Der står altså saken. Mens Stig-Tore Lunde fra sitt utsiktssted kan melde om "betydelig, hoderystende frustrasjon på britisk hold" over manglende norske tilbakemeldinger og respons. Og Øyas Venner, som i november 2003 skrev til hele fire komiteer i Stortinget, må vente på innfrielsen av sine ønsker om "å gi britiske myndigheter en positiv respons på henvendelsen om å være med på å betale for oppryddingen" og "at det blir satt av midler til bevaring av de unike anleggene og bygningene nå, før de forsvinner for godt".

Mens det på stedet selv, altså Syd-Georgia, bare strømmer på med flere og flere turister. Denne vinteren har 44 cruiseskip meldt sin ankomst til Grytviken. Der ikke bare "Petrel" holder på å synke, her er også den engelske polarhelten Ernest Shackleton begravd på den vesle kirkegården. Grytviken var et helt nødvendig støttepunkt for de store sydpolekspedisjonene, Roald Amundsen inkludert, alle lente de seg på hvalfangernes erfaring og spesielle kompetanse.

Flere hundre sjømil unna, på øygruppen Kerguelen (omtrent midtveis mellom Sør-Afrika og Tasmania, Australia), har Frankrike valgt sitt svar på spørsmålet om hva man gjør med den gamle norske hvalfangststasjonen der. I november 2003 åpnet et museum på Kerguelen. Øyene er franske, og åpningen ble foretatt av kommisjonæren for de franske besittelser i Antarktis. Stig-Tore Lunde var til stede, og rapporterer at tre av bygningene er restaurert, en brakke har stadig sine rom intakte. Verkstedbygningen rommer tungt materiell som er pusset opp i Frankrike. For her har norske penger ikke vært siden 1929. Da ble stasjonen lagt ned, etter å ha vært i drift siden 1908, bygd opp og befolket av nordmenn.

I 70 år lå stasjonen så ubenyttet, etter hvert fremsto den som en ruinhaug. Men de siste fem årene har Frankrike tatt fatt. I dag er det et stort ønske fra fransk side om å komme i kontakt med folk som måtte ha noe å fortelle om driften den gang, det være seg i form av slekt, brev eller annen dokumentasjon. Stasjonen sees som et av de viktigste minnesmerker i området.

Som gammel stormakt i Antarktis, og som en av dagens aktører med ønske om en solid hånd på rattet som styrer fremtiden her, er Norges opptreden og nærvær viktig. Men det er neppe for sterkt å kalle dem utålmodige, de som i dag jobber med historien til Norges hvalfangere. Stig-Tore Lunde sier det slik: - Gjentatte britiske henvendelser om norsk medvirkning i miljøoppryddingen har ikke resultert i annet enn at ballen er kastet til andre departementer og til Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Museet er kommunalt, med kommunale budsjetter og prioriteringer, det kan ikke delta i internasjonale nettverk eller lignende aktiviteter. Å ivareta denne viktige epoken i norsk historie må være et statlig ansvar.

Kaskelotten nr. 41

Kaskelotten nr. 41: Februar 2005 - 12. årgang

Det ble tur til Afrika!

Det reiser: 4 personer fra Moss, 2 personer fra Sandefjord, 2 personer fra Fredrikstad, 1 person fra Mosjøen, 1 person fra Engelsviken, 1 person fra Larvik, i alt 11 deltagere.
Temareiser Fredrikstad: www.temafredrikstad.no

Deltagerne skal besøke Kappunktet, Robben Island hvor Nelson Mandela satt fengslet. Et vin distrikt utenfor Cape Town skal også besøkes. Byen Hermanus med hval attraksjoner ved Det Indiske Hav blir det også tid til.
Saldana Bay hvor de beste hvalfangstplassene var skal "oppleves".
NRK korrespondent Tomm Kristiansen og tidligere fiskeriminister Svein Munkejord skal kåsere og fortelle om dagens fiskeripolitikk i SørAfrika.

Dere kan skrive eller ringe til TEMAREISER og få vite om det blir flere turer.
Denne turen varer fra 20. februar til 2. mars. - God tur!
Neste KASKELOTT vil ha et fyldig referat fra turen.


Gaver til museet tas i mot med takk!

I fjor sommer (21.07.04) fikk HVALFANGER MUSEET i Gamlebyen to store glass med Spermolje rett fra hodet (bare noen timer etter et hvalen kom på land, var den ennå flytende, tross flere døgn i sjøen) og voks fra spermoljen av Endre Hoffecker.


Kan du huske hva som sto i KASKELOTTEN nr. 33/2003?

... Respektabelt besøk til ØHK's 10-års jubileum
Tirsdag 11. februar 2003 meldte mannskapet på Color Viking at det fløt et hvalkadaver midtfjords, tre nautiske mil vest for Torbjørnskjær.
Tannhvalen ble anslått til 12-14 meter og anslagsvis 20-30 tonn. Myndighetene fikk noen hektiske og vanskelige timer før det ble konstatert at den hørte til på østsiden av fjorden. Den ble tauet inn til Slevikbrygge samme kveld.

Spørsmålet fra helsevesenet i Fredrikstad kommune ved Steinar Haugsten lød: - Hvis noen har brukt for hvalen, kan de få den. Gladelig!

Neste dag (onsdag 12.) var det oppslag i aviser og på radio, og en mann med navn Endre Hoffeker, som er utdannet biolog - har alltid har ønsket seg et hvalskjelett,- så han takket JA til gaven!

Onsdag kveld var KASKELOTTEN’s utsendte medarbeider. Ute på Slevikbrygge, her var det skikkelig (h)valfart av "landkrabber", det var til tider trafikkaos, flere biler en folk. Skoleklasser hadde vært der på dagen!
Ingen tvil, det er en sperm, den lå forholdsvis høyt i vannet, luktet sånn passe.
På koka var uttrykket; det lukter penger, ti still.
Et lite kåseri om hvalfangst og spermasetthvalen som hadde tenner og delikaterte seg på kjempe blekkspruter fikk de skuelystne med seg av den "utsendte" fra klubbavisa KASKELOTTEN. Spørsmålet om hva som flyter der?- ble også stilt. Svaret var: Det ble laget stålamper av døm en gang.

Onsdag 12.
Endre Hoffeker har preparet og satt i sammen mange smådyr-skjelleter, men aldri et dyr på denne størrelsen.

Torsdag 13.
Fredrikstad Havnevesen fikk tauet hvalen til Ørakaia i Fredrikstad
Siste reis gjennom lufta med en gedigen kran, med innebygget vekt, - vekta viste 28 tonn.
Fredag 14. Klokken 0700 var ØHK representert med fire mann på Øra-kaia i Fredrikstad Harald1 Storebaug, Moss, Gunnar Hagberg og Erik Leister samt Terje Haraldsen fra Fredrikstad/Onsøy.

Tre sandefjordinger var også på plass den morgenen; Bjarne Liverød Sandefjord Museene, Knut Evensen hvalentusiast. Tredje mann på laget driver Hotell Atlantic, kjelleren på hotellet kan konkurrere med et hvilket som helst hvalfangermuseum; til og med i korridorene finnes det montere med gjenstander og store bilder fra en fordums tid i Sydishavet og på SG. Om du ikke skal overnatte på dette hotellet bør du i hvert fall ta en tur innom og spørre etter hotelldirektøren Henrik Kulms -, og hilse fra Fredrikstad, og se på alle gjenstandene, det er bare å gå på!!
Han var så ivrig at han hadde tatt med seg flensekniv fra egen samling.

En flerehjulshenger fra Slettevold fikk den 28 tonn "fisken" på sine aksler, - vekta ble tatt av kranføreren.
Med store kjettinger over ryggen og en siste "fis"(mye gass i en stor kropp, må du vite) dro de til et lukket område ved forbrenningsanlegget i Fredrikstad.

Denne dagen måtte 1000-ting ordnes for innehaveren av 28 tonn hval. TV og presse fra inn- og utland var til stede, de ville ha bilder av "tanngarden" og emnet til stålampa.
Endre Hoffeker måtte prøveskjære og figurere som Jonas i hvalens kjeft for mediaoppbudet.
Lørdag 15. februar 2003 på ettermiddagen var Hoffeker`s gjeng nr. 2 på plass og flenset. De imponerte med å benytte traktor som vinsj - når spekket ble flenset, "dratt" av i lange strimler. Ryggraden og ribbeina kunne sees. Hvalskjelettet ble renset og i Zalo-vann i store kar og dunker på skolegården til nedlagte Hauge skole på Rolvsøy.

9. april 2003
På skrivebordet til Endre lå noen av de minste tenne til spermen, 3 - 5 cm lange. Disse sitter helt bakerst på den lange underkjeven; tennene som vi kjenner, de sitter fra midten og framover. De små var nok for små til å bli sett og tatt vare på.
Virvler og bein er tatt godt vare på for så å bli "satt sammen" igjen, for å vises fram om en god stund. Leserne skal bli underrettet om framdriften.

Lykke til videre med arbeidet, Endre!

1. februar 2005 var jeg på besøk hos Endre Hoffeker utenfor Fredrikstad, Gamle Hauge Skole

Underkjeven - uten tenner, lå oppi et stort kar sammen med "pannebrasken" som fettputa hviler i.
Endre kunne fortelle at det hadde vært en langvarig avfettnings-prosess, men nå ville resten bli tatt utover våren. Mange av knoklene var blitt bleket, det samme med de 54 tennene som en sperm har i sin lange underkjeve. De innerste tennene er bare noen centimeter lange, de er knapt synlige før de blir skjært ut.
Hva som vil skje videre har han ingen konkrete planer om (selv om han har sine drømmer).
Endre ga meg adressen til en fantastisk fotosamling på Internett:
www.spermasetthval.no - har du en mulighet til å se disse bildene av "Jubileumshvalen"??

Det blir en ny prat med Endre i neste nummer av KASKELOTTEN.
Se også www.spermasetthval.no!


Forskning

Norske glasiologer har de siste 10 år forsket intenst på hvilke endringer som foregår i isbreen Jutulstraumen med en utbredelse på 124 000 kvadratkilometer.
Noen av de sentrale spørsmål forskerne ønsker svar på er om ismengden i Antarktis er i balanse, - øker eller minker. Radar benyttes til å måle isens tykkelse.

Den norske ekspedisjonen henter iskjerner fra ismassene her. Disse blir analysert for å kunne gi klimatiske data 1000 år tilbake i tid. Norske forskere deltar også i et europeisk forskningsprogram der iskjerner fra 3-4000 meter dyp blir analysert.

- Dette er viktig kunnskap som skal gi en indikator på fremtidig klima sett ut fra tidligere tiders variasjoner, sier forsker Jan-Gunnar Winther ved Norsk Polarinstitutt i Tromsø.
Det er også sat opp reflektorer på isbreen slik at man kan følge breens bevegelser ved hjelp av satellitt. Fra disse observasjonene viser det seg at breen beveger seg 500 meter pr år. Ozonnivået blir også studert her.

Hentet fra Dialog 1998/2.


Hva skjedde på Syd Georgia, - notater før Falkland krigen

  • 1965 - I desember avsluttes hvalfangsten på Øya. De siste stasjonene stenger, utstyr blir smurt og lagret på Leith, Strömnes (Stromness) og Grytviken. Prince Olav Harbour og Husvik er allerede stengt.
  • 1969 - 14. november blir stasjonen på King Edward Point overført fra Falkland Islands Dependencies (FID) Government til British Antarctic Survey (BAS).
  • 1976 - 7. november. Argentinsk marinebase blir i all hemmelighety etablert på South Thule, South Sandwich Islands. Britene protesterer formelt i brev av 19.januar 1977.
  • 1979 - 19. september. Christian Salvesenand Co. som eier rettighetene på Hus-vik, Grytviken, Prince Olav Harbour, Leith og Strömnes i tilfelle kommersiell hvalfangst skulle bli tatt opp igjen, eller annen kommersiell virksomhet skulle være aktuell. Gir en kontrakt til Constantino Davidoff fra Argentina om å ta ut skrapmetall fra stasjonene under spesielle vilkår.
  • 1981 - 20. desember. Davidoff inspiserer stasjonene i Stromness Bay fra det argentinske ALMIRANTE IRIZAR, som kom og forsvant i smug.
  • 23. desember. En BAS-patrulje oppdager det argentinske besøket, rapporterer til magistraten som igjen sender beskjed til FID guvernøren.
  • 1982 - 13.februar. CAIMAN, en yacht fra Buenos Aires, ankommer og prøver å starte plyndring av stasjonene i Stromness Bay, henviser til at det er en del av kontrakten til Davidoff. De blir stoppet av en BAS-patrulje i Leith Harbour.
  • 6. mars. JOHN BISCOE seiler fra King Edward Point, BAS-stasjonen begynner forberedelsene til vintersesongen.
  • 11., 16.,18.,19. mars og 23. april; Argentinske Herculesfly fra Luftvåpenet flyr rekognoserinstokter over Syd Georgia.
  • 14. mars. En fransk yacht, CINQ GARS POR ankommer King Edward Cove.
  • 15. mars. HMS ENDURANCE ankommer King Edward Cove.
  • 16. mars. HMS ENDURANCE foretar helikopterinspeksjon i Stromness Bay, men finner ikke noe ureglementert. Slår opp notiser på flere språk utenfor villaen, setter så kursen for Port Standly. Kl. 1630 samme dag vedtar den argentinske militærregjering å starte "Operacion Alpha", med formål å etablere en militærbase på Syd Georgia.
  • 17. mars. BAHIA BUEN SUCESO ankommer Leith Harbour under radiotaushet om kvelden.
  • 18. mars. ryddeoperasjonen til Davidoffs selskap begynner. BAHIA PARAISO forlater flåtebase Ushuaia med militære forsyninger og spesialstyrker om bord.
  • 19. mars. BAS (Government til British Antarctic Survey) -patrulje oppdager BAHIA BUEN SUCESO og melder i fra til magistraten
  • 20. mars. BAS folkene leverer en formell protest fra FID (Falkland Islands Dependencies) regjeringen via magistraten. Det argentinske flagget blir tatt ned slik der er blitt forlangt. BAS-patruljen trekker seg tilbake, BAS HQ er blitt informert om hva som skjer.
  • 21. mars. BAS oppretter en observasjonspost og radiolyttepost nær Janson Peak og kan se ned på de argentinske posisjonene. HMS ENDURANCE forlater Port Stanley kl.0845 for Syd Georgia. BAHIA BUEN SUCESO forlater Stromness Bay kl.1900.
  • 22. mars.Oberevasjonsposten rapporterer at mint 10 personer arbeider på jettyen i Leith. CINQ GARS POR forlot King Edward Cove brått, ankommer Srtomness-Bay hvor de hjelper argentinerne og filmer aktiviteten.
  • 24. mars HMS ENDURANCE ankommer King Edward Cove og Royal Marines (RM) overtar observasjonsposten fra BAS; memorandum fra den britiske ambassaden i Buenos Aires til FCO og guvernøren advarer mot utviklingen og muligheten for evakuering av BAS fra Grytviken.
  • 25. mars.Den argentinske militærregjeringen vedtar å invadere Falklandsøyene og Syd Georgia. BAHIA PARAISO ankommer Leith Harbour fra de antarktiske stasjonene og South Thule med forsterkninger for en garnison.
  • 26. mars. Sovjetisk tråler, SPACATEL ankommer for å fylle vann, reiser neste dag.
  • 30. mars.En annen sovjetisk tråler, STORKI "full av antenner" ankommer fra Elephant Island, også for å fylle vann, men reiser videre sener samme dag.
  • 31. mars.GUERRICO slår følge med BAHIA PARAISO i Stromness Bay, en militær overtakelsesseremoni gjennomføres; HMS ENDURANCE drar tilbake til Falkland 1900. 22RM`s blir igjen i King Edward Cove.
  • 1. april. Guvernøren holder en radio om kvelden og erklærer områdene i unntakstilstand kl. 0445 neste morgen.
  • 2. april. Argentinerne invaderer Falkland Islands; BAHIA PARAISO går inn i Cumberland Bay, dårlig vær1 med vind 20 m/s, forhindrer videre aktivitet.
  • 3.april Slaget om Grytviken begynner kl. 1000, militæret overgir seg 1430, de sivile 1600. BAHIA PARAISO, med fanger om bord (22RM's og 13 BAS), og den skadde GUERRICO går mot Leith og deretter mot argentinsk farvann.
  • FN's sikkerhetsråd vedtar Resolusjon 502. HMS ENDURANCE går i dekkning for å observere. BAS sine folk fortsetter på Bird Island, Schleiper Bay, Lyell Glacier og St. Andrews Bay.
  • 17. april. Fangene fra Syd Georgia slippes fri i Montevideo, kl. 0230.
  • 19. april. Den britiske marine begynner operasjoner rundt Syd Georgia.
  • 20. april. RM og BAS fangene når Brize Norton i England, 0420.
  • 25. april. Argentinske styrker på King Edward Point overgir seg; Britisk garnison opprettes King Edward Point.
  • 26. april. Argentinske styrker i Leith Harbour overgir seg, 39 skrapmetallarbeidere ble også arrestert.
  • 14. juni. Argentinske styrker på Falkland Islands overgir seg.
  • 20. juni. Argentinsk marinestasjon på South Thule og South Sandwich Islands stenges av Royal Navy.
  • 20. august. HMS ENDURANCE vender tilbake til Storbritannia.
  • 19. september. BAS folkene vender tilbake til Syd Georgia, stasjonen på Bird Island gjenåpner, stasjonen på King Edward Point inspisert og satt i stand.
  • 1983 - 4. februar.Argentinsk marinebase på South Thule og South Sandwich Islands ødelegges av Royal Navy.
  • 1985 - 3. oktober. Begrepet Falkland Islands Dependencies forandres til South Georgia and South Sandwich Islands.
  • 1990-91 - sommeren: opprenskningoperasjoner gjennomføres på hvalstasjonene på Syd Georgia. Hvalmuseet etableres på Øya!!!
  • 2001 - 21. mars. Stasjonen på King Edward Point overføres fra Forsvarsministeriet til BAS.

Ernest Schackletons skip "Endurance" med mannskap på 27 mann gikk fra England i 1914 - med Antarktisk som mål.

Skipet ble som kjent skrudd ned, mannskapet overlevde fordi Schackleton klarte å ta seg fram til Grytvika og fikk hjelp av hvalfangerne der.
Det ryktes at mannen som fant TITANIC nå vil lete etter "Endurance".

Gode priser om en har noen godbiter å by på!

Det er skrevet om gamle frimerker som ennå sitter på konvolutten, de kan en få godt betalt for.
Oppfordringen er: ikke kast noe som ligger gjemt og glemt i et hvalfangerhjem!
Sjokoladeplate til 5000 kroner - smaker helt sikkert ikke godt, men om du skulle ha en fra tiden du var på tokt i Sydishavet kan det tenkes ut du kunne få solgt den!
I 2002 ble en hundre år gammel sjokoladeplate solgt for 470£ (ca.5000 kr) på auksjon i London. Den ti cm. lange sjokoladen som Captain Robert Scott hadde med på sin ekspedisjon i 1901 - 1904. Han hadde med seg 1750 kilo sjokolade (ikke rart at det ble noe igjen, red.anm) Dette var første forsøk på å nå Sydpolen, men nådde ikke helt fram. Ved neste forsøk kom han jo fram i 1912, men fant teltet til Amundsen og det norske flagget.

Av andre ting som ble solgt på auksjonen til Christie var dagboka til Alexander Macklin, legen som var med ENDURANCE, prisen den ble 104.950 £, dobbelt så høy som forventet!!!
Har du noe liggende?

Ernest Schackletons eget fotografi av ENDURANCE, med mange fingermerker og fettflekker gikk for 15.000 £

Når det gjelder gamle frimerker kan de verdsettes hos Fredrikstad Filatelist Forening, - red. kan formidle kontakt.

De norske reinsdyra tålte turen til Øya i sin tid (se KASKELOTTEN nr. 23/2001)

Fra rene fjellvidder til den nesten "sterile" tilværelsen på Syd Georgia klarte reinsdyra fra 1924 å formere seg til de grader, hvalfangerne hadde også mange fine steiker og annen god mat.
For ett par år siden ble tre reinsdyr flyttet fra SG over til Falkland, de døde av innvollsorm. De gikk i samme beiteområder som sau, sauen var vant med sine ormer - men reinsdyra klarte ikke å "fø" videre på dem.

Vet dere at...
Den første boka til Torbjørn Ødegaard - HVALFANGERE, gikk til den norske ambassaden i Sør-Afrika, bok nr. to ble bestilt av Steinar Bastesen.


Forsvarets nye fregatter kan gi hvaler dykkersyke

Ti hvaler døde sannsynligvis av dykkersyke etter at de ble utsatt for lavfrekvent sonar under en NATO-øvelse. Det norske forsvaret vil undersøke dette nærmere. Det første fartøyet skal levers i 2005.

De ti nebbhvalene som ble funnet under en NATO-øvelse på Kanariøyene i 2002, har dykkersyke-lignende skader, viser undersøkelser foretatt av spanske og britiske forskere.
Det norske forsvaret skal ta i bruk lavfrekvens sonar på de nye fregattene i
Fridtjof Nansen-klassen. Forsvaret tar dette alvorlig. Forsvaret er veldig opptatt av at de ikke skal komme i konflikt med hval. Vi har derfor igangsatt et prosjekt ved

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) der det skal undersøkes om diss sonarene kan skade livet i havet, sier informasjonssjef Finn Kristian Hannestad ved Forsvarsstabben.
- Dette har fått stor oppmerksomhet i fagmiljøet. Vi vil sammen med Universitet i Trømsø teste de spanske og britiske forskernes teorier, - sier forsker Petter Kvadsheim ved FFI.
De spanske og britiske forskerne har, ifølge Kvadsheim, to hovedteorier om hvorfor hvalene får dykkersyke: Enten fordi hvalene får panikk og stiger til overflaten for raskt, eller at selve trykkbølgen fra sonaren fører til at hvalene dødelige gassbobler i kroppen.

De utenlandske forskerne som står bak de nye teoriene, vil legge frem en endelig rapport neste år, som FFI venter spent på..
- Hvis vi finner ut at denne typen sonar skader hval, må vi anbefale restriksjoner på bruken av de nye fregattene. Vi vil anbefale at fregattene holder seg unna områder hvor man vet det finnes hval, og ellers forsikre seg på forhånd om at det ikke finnes slike dyr i området de operer i, sier Kvadsheim.

Forsvaret har bestilt fem - 5 - nye fregatter i Fridtjof Nansen-klassen. Dette er Forsvarets største investeringsprosjekt noensinne, og beløper seg til hele
20 milliarder kroner.

Denne artikkelen er skrevet av Knut H Leknes, 18. november 2003. Hvilken avis vites ei.


Bøker og filmer til salgs

Det er noen få videofilmer igjen av siste produksjon som ble tatt opp om bord i SOUTHERN ACTOR. Hvalfangsthistorien fortalt av de som var med. Kr. 300,-
Filmen er godt laget og satt sammen av tidligere klipp og nyinnspilling av pensjonerte hvalfangere fra Vestfold.
Kontakt Erik Leister i JORUNSVEI 19 i FREDRIKSTAD - telefon 69 39 07 10

Det er noen få bøker igjen som Torbjørn Ødegaard skrev om HVALFANGERE fra Østfold.
Kontakt Erik Leister i JORUNSVEI 19 i FREDRIKSTAD - telefon 69 39 07 10

Thorleif Karlsen har også noen filmer som ble laget av Erik Jacobsen, det er en serie på tre filmer til en pris på kr. 600,-
Ring Torleif 69 32 81 23, Storveien 92 GRESSVIK.

HVALFANGST EVENTYRET ...på sporet av en tapt storhetstid.
Boka har fått strålende kritikk - i Vestfold!
Den er også lest og kommentert i Østfold, - meget god, skolene burde kjøpe den inn!

Alle hvalfanger-familier burde ha den i sin bokhylla så etterslekta kan få et innblikk i det som en gang var virkeligheten fra oktober til mai. Det bestefar forteller er ikke skrøner!

Bare innledningskapitelet er verd nesten hele innkjøpsprisen.
Dette storverket burde være et obligatorisk innhold i alle bokhyller i fylket.
Svein Døvle Larssen - Tønsberg Blad.

Forfatteren ha fått fram en imponerende bredde.
Dette er en viktig bok, som han har all ære av.
Anbefales på det varmeste!
Sandefjord Blad.

Kontakt Erik Leister i JORUNSVEI 19 i FREDRIKSTAD - telefon 69 39 07 10

Boka kan også sendes i posten, da blir det lagt til kr. 95.- i porto. (kr 495,-)

Østfold Hvalfangerklubb tjener 50 kroner på hver solgte bok!

Kaskelotten nr. 20

Kaskelotten nr. 20: September 2000 - 7. årgang

Hvalfangstens far ble hedret!

C. A. Larsen ble gravlagt 15. mai 1925 i Sandefjord.
Han døde i Rosshavet 8. desember 1924 mens han ledet sin andre pelagiske ekspedisjon om bord på den første ”Sir James Clark Ross”.
Larsen ble bisatt om bord, men etter eget ønske ble hans legeme balsamert og brakt hjem til Sandefjord, hvor han ble begravet.
På 75 årsdagen for begravelsen overtar nemlig Sandefjord kommune ansvaret for hans gravsted, og skal holde det i hevd som æresgrav.


Klipp fra ”Hvalposten” nr.1 – 2000

Klubbavisen til Hvalfangerklubben i Sandefjord

Fangstsesongen 1959:

Om bord på Hvalkokeriet ”Balaena” av Tønsberg, befinner det seg for første gang en dame blant 600 hvalfangere.
Det er sykepleiersken Esther Berg som ble den første kvinne som dro på pelagisk-hvalfangst.

Fangstsesongen 1961:

Hvalkokeriet ”Kosmos III ” ble solgt til Japan, med norsk kvote på 600 enheter; salgssum 55, 5 millioner kroner.
1961 sesongen var den norske kvoten på 5 100 blåhval-enheter. Men neste sesong ble den redusert med 1 000 blåhval-enheter.

Hvalfangerklubben i Sandefjord har ca. 920 medlemmer.
På denne siden av fjorden er det omkring 180 medlemmer, i ØHK.


AMBRA - hva er nå det?

AMBRA er faktisk navnet på årboka til Sandefjormuseene.
Men, - Ambra er hvalrav, et voksliknende stoff hos enkelte spermasetthval.

Den ble i sin tid benyttet ved fremstilling av visse parfymer. Ambra er meget verdifull – ett hekto ambra ga 100 liter parfyme – og prisen var eventyrlig. I 1913 reddet et konkurstruet hvalfangerselskap seg på funn av store mengder ambra.

Det har gått 13 år siden den første årboka ble utgitt, ØHK`s redaksjon fikk denne utgaven tilsendt i mars måned (gratis) for å anmelde den i ”KASKELOTTEN”. Boka har stive permer og er på 143 sider, nydelige fargebilder, på førsteklasses papir. Den koster kr. 198,- (10 stk. kr. 178,-) og kan anbefales!

Det er ni kapitler som igjen er delt opp i mange interessante stykker og historier.

  • Industriens kirkegård.
  • Vestfolds oljemagnater.
  • Gebisset var søkk borte.
  • Salg av skrap.
  • Bevaring eller til bake til naturen?.
  • Gravsteder på Syd Georgia.
  • Et særegent stykke norsk kirkehistorie.
  • ”Og for en forsamling”.
  • Mismodige stunder.
  • Avreise fra Gardermoen 9. februar –99.
  • Andreas Ellefsens oppfinnelse.
  • Hvit hvalen jages på nytt.
  • Fangst i eldre tider
  • Pluss enda mer.

”De norske hvalfangerne reiste for godt. Men noen levende skapninger fra nord befolker fortsatt på Syd Georgia. ”Øya” har to reins – dyrstammer. Tre bukker og syv simler kom hit fra Valdres i 1911 på en hvalbåt – en annen gruppe kom sener. I dag er det flere tusen dyr, de har tilpasset seg et nytt kosthold, og klarte i løpet av èn sesong å snu tiden fra brunst og kalving så det passet den nye årstiden”.

Boka kan formidles gjennom KASKELOTTEN – (Erik Leister, Jorunsvei 19, 1613 Fredrikstad)


”Thorshavet” - fra Bjørn Jørgensens arkiv.

Sesongen 1961/ 62

45 blå-, 876 finn-, 5 sei- og 354 sperm. 733,566 partshval.

Båt Skytter Hjemsted Blåhval Finnhval Sei Spermhval Sum
"Thorlyn" Alf Andreassen Husøy 4 145 0 28 177
"Thorgry" Hagobert Hansen Nøtterøy 12 126 1 29 168
"Tiger" Herman Berntsen Cape Town 8 108 2 48 166
"Thorvald" Alf Karlsen Tjøme 7 111 0 45 163
"Thoris" Thomas Augensen Onsøy 5 108 2 44 159
"Seksern" Ole Amundsen Nøtterøy 4 104 0 46 154
"Femern" Kristian Slettsjø Viksfjord 1 96 0 59 156
"Djerv" K. Berntsen / K. Hansen   0 58 0 43 101
"Pigvin" B/B Reidar Olsen Sandefjord 0 1 0 6 7
"Thorgrim" B/B Harald Nilsen-Dalen Onsøy 0 0 0 1 1
"Pigvin" (spermsesongen)   0 0 0 5 5

Sesongen 1961/62

21 fl. Kokerier, 1 landstasjon på Syd Georgia og 269 hvalbåter,

20 fryseskip og 32 kjøttbåter, med til sammen 19.641 mannskaper som deltok i Antarktisk. Fangsten startet 12 desember 1961 og varte til 7. april 1962, den ble 16 dager lenger, slik at sesongen ble den lengste etter krigen med 117 dager.

Utreise 17. oktober - hjemkomst 5. mai = 201 dag, ca. to døgn (for eksempel) i Las Palmas. Disse datoene kunne variere. Russerne satte denne sesongen inn sitt fjerde fl. kokeri, - superkokeriet ”Sovietskaya Rossia” som var Sovjets flaggskip denne sesongen. 18 hypermoderne hvalbåter fulgte moderskipet.


Høstfest

Manstad Vel, fredag 6. oktober kl. 1900

Det blir servert reker, en flaske pils/ mineralvann - evt. hvitvin til damene.
Musikk og dans, - kaffe og kaker!

Dette vil koste kr. 125,- pr. person,- som må innbetales senest 25. sept. til:
Postbankgiro 0540 08 30772 – Østfold Hvalfangerklubb.
Øl og blandevann kan dere få kjøpt.
Gevinster mottas med takk, - da blir det aftentrekkning –
Våre fester er jo kjent for fine gevinster!

Velkommen!

Det er viktig å overholde på meldingsfristen – rekene skal bestilles! – alt skal tilrettelegges. Fort deg å send inn påmeldingen!


Ny bok på markedet

Spør etter "Syd Georgia - eventyrenes øy" som er skrevet av Arild Pettersen, og gitt ut på Færder forlag, og koster kr. 325,- Boka bør skaffes av din bokhandler! Boka er på 255 sider med mange fine bilder og diverse kopier, kostliste for L. Harbour og Strømnes i 1950 åra. Den er delt inn i 38 avsnitt som berører historien så lenge mann har seilt og høstet fra havet, - år 895.

James Cook og hans oppdagelser i 1772, Ernest Shackleton var jo også på Øya!

Hvalskytter Carl Jacobsen på "Orcha" skjøt fast to hval i ett skudd i 32/33.


Fra lilleputt til stormakt

Moderne hvalfangst slik mange av oss lærte den å kjenne i sydpolare farvann, ble dominert av unggutter og menn fra Vestfold-skjærgården. Etter hvert kom andre med, særlig fra østsiden av Oslofjorden og Haugesund. Men kokeriene, fangstbåtene og landstasjonenes tank-og transportskip hadde alle sin hjemmehavn enten under Slottsfjellet, i Sandefjord eller under Bøkeskogen som kneiser over havnen i Larvik. Hit kom de etter endt sesong, unge og eldre, fra Tjøme, Nøtterøy, Stokke, Sandefjord, Andebu, Larvik, Onsøy, Fredrikstad, Ramnes, Haugesund, Borre, Horten, Hvaler, Sande, Lardal, Karmøy, Hoff, Svelvik, Langesund og Våle.

Mens diktere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Aleksander Kielland og Jonas Lie ble bejublet for sin store diktekunst - og Fridtjof Nansen som den første krysset Grønland på ski - ble grunnlaget for et industrielt og økonomisk eventyr i Norge skapt av navngjetne og navnløse fangstmenn som gjorde det umulige mulig, først i nord, deretter i antarktiske farvann. Nordmenn videreførte arbeidet som var påbegynt av foretaksomme briter, skotter og amerikanere. Det finnes dem som hevder at selfangst og hvalfangst er barbari satt i system - at det var galt av oss å gjøre jakten på sel og Arild Pettersens bok.

De har selvsagt rett til å mene det, akkurat som de ville hatt rett til å avstå fra å ta del i den utvikling og vekst som fant sted i fangstens kjølvann.

I denne boken har fangsten i Sørishavet stått i fokus, først og fremst fangsten med tilknytning til merkelige, golde og likevel eksotiske Syd Georgia fra en famlende begynnelse til er ugjenkallelig punktum. Min intensjon har vært å samle noen tråder for tilbakeblikket, med respekt for dem som satset liv og helse for å sikre en anstendig tilværelse for seg og sine.

Nordmenn kom sent med i hvalfangsten på åpent hav. Men fangst Langs kysten har nordmenn kanskje drevet i 1500 år, Ottars beretninger fra den engelske kongen i en fjern fortid bekrefter det; Kong Athelstan (895-940) fikk Ottars historier skrevet, historier om reiser til Hvitehavet der hval og hvalross ble veidet (jaktet).

Skriftene er godt bevart og vel beskyttet i original versjon, i kongens vakre håndskrift. Kjent er det at et mindre antall norske skuter, under dansk flagg, deltok i fangsten rundt Svalbard for 3-400 år siden. Den gang var det engelskmenn og hollendere som dominerte virksomheten.

Tar vi for oss år 1800 var det om lag 1000 fangstskuter i virksomhet ute på verdenshavene. Av disse var ikke mindre enn 700 amerikanske. Fangstskutene tok ikke bare sel, men også hval. Det var særlig på de lange reisene til og fra selfeltene i sør man fanget hval. En av de store skildringene foreligger i bokform, R. C.Murphys "Logbook for Grace".


”Pelagos’s siste reise”

Fra Hvalfangerselskapet ”Pelagos” A/S kom det før påske -1962 melding at det var definitivt avgjort at ”Pelagos”- ekspedisjonen innstiller hvalfangsten. Det var fangstforholdene og markedsprisene som nå har vært den avgjørende faktor.

Fra sesongen 1928/29 til nå har det gamle hederskronede kokeriet deltatt i alt 28 fangstsesonger ( det ble jo et opphold 5- 6 år ved siste krig). Verdien av de oljelaster som kokeriet har produsert i disse årene ligger på mellom 400 – 500 millioner kroner. Det er med vemod det tas farvel med ”Pelagos”, samholdet mellom befal og mannskaper og den ånd som alltid har hersket om bord er viden kjent!

Helt fra starten i 1928 da skipsreder Svend Foyn Bruun administrerte rederiet og etter hans død, - da sønnen Carsten Bruun overtok har rederiet gått inn for mannskapets ve og vel,- noe de også satte pris på!


Utdrag fra Arild Pettersens bok

På tampen av 1840-årene dro Arendal-skuta "17. mai" til de amerikanske og britiske feltene i Atlanterhavet og Stillehavet. På veien sørover stakk "17. mai" innom en havn i Frankrike for å ta om bord en fransk fiskeskipper og en håndfull fangstmenn.

Forholdet mellom den franske skipperen og den norske kapteinen var meget spent, visstnok på grunn av franskmannens liberale forhold til alkohol. Skuta hadde hjemmehavn i et av de mer puritanske områdene av Norge. Fangsten ble drevet i det sørlige Atlanterhavet og i Stillehavet. Resultatet ble ikke overvettes, men hun losset i Hamburg på hjemvei. At norske sjømenn og selfangere var å finne blant besetningen på britiske og amerikanske skuter, er også en kjensgjerning.

Jack Londons store roman "Ulf Larsen", er ikke bare fri diktning.

Forfatteren av denne boka som kom ut i 1999, - er skrevet av Arild Pettersen født på Søndre Slagen 1932.
Han dro ut som 16 åring høsten 1948 som førstereisgutt med hvalkokeriet "Southern Venturer", det ble elleve sesonger på feltet.
Arild overvintret to sesonger på "Øya". Hans siste sesong i Sydishavet var 1961/62, som salongstuert på "Southern Venturer". (Ringen ble sluttet, red. anm).

  • Tre mann kom vaklende
  • Den første verdenskrig
  • Alkohol og hard valuta
  • Grytvikens klagesang
  • Skinn av 1. 200. 000 sel
  • Fangst og forskning
  • Reinsdyr jakt i Hundebukta
  • De ni stasjonene
  • Den annen verdenskrig
  • Syd Georgias nye industri

Mimrekroken - ved 149 Kolbjørn Karlsen

Det skal dreie seg om reinsdyr jakt; med av reise fra Leith Harbour 13. juni 1960, vi måtte søke Dronningen av UK via magistraten på Grytvika. Det var medlemmer av skytterlaget som ble tatt ut til å være med på turen. En aldeles flott tur i fint skiterreng – mye slit og mye moro! Vi måtte bære alle dyra ned til stranda for å få dem om bord i ”SABRA”.

Avreise klokken 0500, - om bord i ”Sabra” – Husk skiutstyr!

Slik så jaktlaget ut:

Skyttere:

  • Hans Gran (leder)
  • Leif Hansen
  • Arild Pettersen
  • Kolbjørn Karlsen
  • Reidar Davidsen

Jagere:

  • Hans Kolberg (leder)
  • Jon Foss
  • Leif Skjerven
  • Dan (Britte)
  • Georg Hammerstad
  • Vetterhus og Myrvollen

Fra dagboka:

  • 13/7-60. Stille, overskyet pent vær. Dro av gårde på reinsdyrjakt med ”Sabra” kl.0500. Var framme i ”Hound bay” kl. 0730. Fikk 15 dyr var hjemme kl. 1830, fin tur!
  • 18/7-60. Frisk vind og snøvær, dro av gårde til ”Cumberland” i morges, fikk ett dyr. – Videre til ”Hound bay” her fikk vi 16 dyr. Senere på dagen strålende vær. Hjemme kl. 1930.
  • 22/7-60. Stille og minus 10 grader C. Dro kl. 0645 til ”Hound bay”, solskinn og flott skiføre, var helt på ”Vakop” for å se etter dyr, men nei. – Så tilbake til ”Cumberland”, så mange dyr, men det var for sent på dagen. Fint vær!
  • 25\07-60. Bris, klart vær – igjen til ”Cumberland”med ”Sabra”. Her fikk vi 35 dyr, mye rein å se stiv kuling. Stiv kuling og snøvær på hjemturen
  • Fine jaktturer og herlige opplevelser, i alt 67 dyr.

Noen små biter

Dette må vært et skriv som ble delt ut til hvalfangere føre ankomsten til Norge.

Velkommen hjem!

  1. Mønstringssjefen med assistenter og Bennets Reisebyrå møter skipet i Drøbak og følger med til Oslo.
  2. Skipet legger til ved ”Tyveholmen” (Fillipstad), hvor en enkel mottagelse finner sted.
  3. Alle sjøfolk og hvalfangere vil få biletter til hjemstedet og et beløp til diett under reisen. Nærmere meddelelse om utdelingen vil bli gitt om bord og eventuelt gjennom høyttalere ved ankomst til kai.
  4. Sjøfolk og hvalfangere kan lande snarest mulig etter ankomst til kai. På grunn av mangel på hotellplass i Oslo, bør flest mulig reise hjem ankomstdagen.
  5. Etter ankomst til Oslo vil det etter nærmere meddelelse i høytaleren bli gitt en enkel bespisning i Lyche’s Restaurant (tidl. Frimurerlogen) i 2. og 3. etasje. Her vil også mønstringssjefen med assistenter og reisebyrået’s folk være til stede og ordne med biletter og diettpenger. – Adgangskort til bespisningen vil bli utdelt ved ankomst til kai.
  6. De hjemvendte sjøfolk og hvalfangere som ikke rår over oppsparte midlere, kan etter søknad få utbetalt en stønad av staten i opp til 2 uker etter sin hjemkomst. Stønaden betales etter satsene i høyeste klasse i Arbeidsledighetstrygden. Søknad om slik stønad innleveres til Trygdekassen på hjemstedet.

Hilsen Kjell Paulsen, Engelsviken


Dere som har vært på øya!

Er det noen som vet; om jernkorsene som står på kirkegården på PRINCE OLAV HARBOUR og LEITH ble støpt på Øya eller fraktet ditt fra Norge?

Det er redaktøren av ”GRYTVIKEN TIDENE” som spør om dette i medlems-bladet til ØYA's VENNER.
ØYA's VENNER er en; interesseforening for bevaring av norske industrielle kulturminner på Syd Georgia.
Foreningen har 300 medlemmer, de håper å øke antallet til 350 i år!
ØV har planer om en tur til Øya i forbindelse med 100 års jubileet i 2004.
Formann Kjell Tokstad kan kontaktes om det er noen som kan bidra med opplysninger om jernkorsene / evnt. turen i 2004.
Adr.: Sognsveien 145, - 0860 OSLO.


Mimrekroken – ved Harald Storebaug

Med bakgrunn i antagelser om gjennomsnittsalderen til gjenlevende hvalfangere, går jeg ut fra at de fleste fra tid til annen mer eller mindre ubevisst har mimret om tidligere tiders fortreffelighet (eller gått i barndommen som noen kaller det). Mitt eget mimrebehov ble vel vekket da jeg for noen år siden ved en tilfeldighet ”ramla” ned trappa til Hvalfanger-museet i Fredrikstad, der noen gode selgere solgte meg et medlemskap i Hvalfangerklubben. Riktignok besøkes museene i Sandfjord og Tønsberg forholdsvis jevnlig, men dette var noe annet. Når jeg så senere på dagen spiste middag på Engelsviken kro der veggene var dekket av nostalgiske bilder fra ”Isen”, kom jeg i tanker om at det ett eller annet sted skulle befinne seg ei rotekasse med egne bilder og diverse suvenirer.

En iherdig leting ble iverksatt, - men – bare den som har hatt ubegrenset plass i 40 år vet hvor mye skrot som kan hope seg opp. Prosjektet måtte kort og godt legges på is.

Men heldigvis kan tingenes iboende faenskap også være til hjelp. Gjenstander dukker opp fra intet så snart en slutter å lete, så også med min rotekasse som viste seg å innholde FOTOALBUM: kjøpt av Moses eller en av hans mange sønner i Port Said i det herrens år 1953 for ”spesial price for me, jævla billig, kosta nesten ingen ting”, - men allikevel nok. Videre: bilder, hulter til bulter. Her var det tydelig behov for en omfattende restaurering. Negativer 6x6, som fotohandleren skulle ha ”en million” for å kopiere. Med andre ord; her måtte en ta skjea i egen hånd.

Tilsendte kurskataloger fra Friundervisningen, OAF og andre ble studert flittig, og påmelding til mørkeromskurs ble levert på trappa til Erik Wetals Skilt & Mørkerom A/S. Dette resulterte i bl.a. at jeg nå har en hel serie med bilder fra Thorshammer- ekspedisjonen 1956 og 1967 på veggene i ”furtebua”. Det har ikke stoppet der for nå er data utstyr innkjøpt til å ”kopiere” og forstørre bilder, for ei virkelig mimrekasse.


Fra museet

Besøket i museet har vært veldig bra denne sesongen. Bjørn Jørgensen synes vaktene har gått veldig greit – så han sender dere alle herved en – takk så langt!
Det gode besøkstallene skylles at det ble holdt åpent noen av ukedagene i ferien. Stor begeistring fra de mange internasjonale turistene som syntes vi hadde fått laget et fint og intimt museum.
Det helt spesielle denne sesongen var nok at tippoldebarnet til C. A. Larsen var på besøk med sin skoleklasse fra Eidsvoll – Jørgen var med i Fredrikstad Cup.
Havefesten hos Kåre og Erna med grill mat – grillet hvalkjøtt er virkelig godt! Denne sammenkomst er en gest til vaktene i museet og styret i ØHK.

Mange takk til festkomiteen og Bjørn Jørgensen!

Kaskelotten nr. 24

Kaskelotten nr. 24: Juni 2001 - 8. årgang

Vår egen hvalfanger bok

Det har vært snakk om å få samlet Østfold hvalfangerens historie mellom to permer. ØHK har vært i kontakt med flere forfattere, men det har blitt med tanken og noen utredninger.

Men nå, - hvis alle krefter er med oss kan boka ligge under mange juletrær 2001!!!

Har du noe å fortelle om? Eller gode hvalfangerfotos?

I så fall kan du som østfolding og tidligere hvalfanger ta kontakt med forfatter Torbjørn Ødegaard (tlf. 69 32 44 39) fra Fredrikstad.
Ødegaard er i ferd med å skrive historien om hvalfangerne fra Østfold, og konsentrerer seg om Antarktis- og Afrika-fangsten i perioden 1946-1968.

Ødegaard er interessert i å komme i kontakt med hvalfangere som synes de har noe å fortelle, og som har bilder.
Det beste er om østfoldinger er med på bildene, og at man kjenner navnene på disse.

Vi trenger bidrag til boka

Angående hjelp til boka så burde mange ha noen bilder som dere kan låne bort. Legg bildene i en konvolutt og skriv navn og adresse utenpå. Medlemmene kan få kjøpt boka til redusert pris, så du burde lete etter bilder eller / og bidra med en historie!
Boka skal inneholde like mange sider med bilder som historier og tekstsider.

Spesielt ønsker Ødegaard også å intervjue folk fra Indre Østfold som jobbet som bønder på sommeren, og som arbeidet på hvalkokeriene om vinteren. Disse er det ikke mange av i Fredrikstad-distriktet, der de fleste jobbet på hvalbåter som skyttere, styrmenn eller matroser.

Ellers er det meste av interesse. Bilder fra hvalfangermiljløene i Sjømannskirken i Durban og annet fra Afrika er også av interesse. Med denne boken ønsker forfatteren og Østfold Hvalfangerklubb å få historien i balanse. Østfoldinger på hvalfangst er en lite omtalt gruppe. I grunnen merkelig når man tenker på at de beste skytterne kom fra Onsøy og andre steder i Fredrikstad-distriktet.

Kom med ditt bidrag og ring forfatteren, Torbjørn Ødegaard tlf. 69 32 44 39.
Send også dine fotografier med tekst og husk å skriv ditt navn og adresse på konvolutten som bildene legges i, - bilder er veldig viktig!

Torbjørn Ødegaard, Toldbodgt. 36 B, 1632 Gamle Fredrikstad


ONASSIS - Liv og levnet til Ari Onassis

Et utdrag fra boka Onassis
Oversatt av Svein Borgen
Original: Peter Evans

... Han gjorde notater om alt, samtidig som han studerte kanadierne og målte deres bekymringer. Om natten arbeidet han med sitt kjøpetilbud og trakk fra noen tusen dollar for hvert engstelige blikk kanadierne hadde utvekslet. Mot slutten av tredje dage sto han på dekket av Canadien Miller og gryntet og gned seg på ørene og ristet på hodet. Han ville kjøpe de seks skipene, sa han, til en pris av tjue tusen dollar pr. stykk. Det var et tøft utspill, men han var den eneste deltager i byen. Kanadierne kremtet og harket og gav seg. Nå var han endelig blitt skipsreder.
Hans første handling i denne egenskap var å døpe om Canadien Miller og Canadien Spinner. De to første skipene i hans flåte ble Onassis Penelope og Onassis Sokrates, oppkalt etter hans mor og far.

Hun sto sammen med en liten gruppe av passasjerene ved relingen på Augustus og vinket farvel til venner som hadde kommet for å ønske dem god reise fra Buenos Aires til Genua, siste etappe på en moderne pilegrimsreise til Antarktis. Han kunne ikke få øynene fra henne. Hun lignet på Garbo med sine barberte øyenbryn og hule kinn, og hadde en aura av frekk sensualitet og alvorlig fatalisme. Hun ble oppmerksom på at han stirret så intenst at hun gjengjeldte det med et smil.

(Red. anm.: - det ble en del nysgjerrighet som etter hvert pirret begge)
Han ( Ari) hadde lagt merke til at millionæren don Juan Christophersen befant seg blant menneskene som vinket farvel til henne, og at det var til denne millionæren hun kastet en rose fra buketten sin.
… (med hjelp av masse fem dollar sedler fikk han frittet mye ut av betjeningen, for flere sedler fikk han lugar i nærheten av Ingeborg Dedichen).
Denne damen, Ingeborg D. reiste sammen med bla. Gustav Bull

en fremtredene norsk skipsreder, og Lars Christensen som eide en hvalfangstflåte. I. D. var yngst av de syv barna til Ingvald M Bryde også en fremtredene skipsreder. * * *
. . . Flere dager senere snakket Ari til henne da de møttes i svømmebassenget . . . (han var klossete …) ***
. . . effektivitet var det som telte mest i alle ting. Det må være forferdelig å være pengelens, sa hun, fornøyd over at det var så lett å snakke sammen ( det gikk på flere språk). Han presenterte seg.
”Og De er Mme Dedichen, vet jeg, vi kommer til å bli gode venner”.
. . . Purseren hadde fortalt henne at han var gresk konsul i Buenos Aires – og skipsreder. Da ble hun betenkt, fra sin tidlige barndom hadde hun hørt klager over de greske skipsrederne, de fant på de mest fantastiske skrøner overfor Lloyd’s i London.
Men om kvelden ble han invitert til bordet til Lars Christensen og frue og Gustav Bull og I. Dedichen.
Dette var menn som han (grekeren) senere skulle gjøre bruk av.
Året er 1934. - - det ble mye reising , dyre hoteller og restauranter når de kom til land. – men Ingeborg var en sommerfugl, på videre sverming. En dag fikk disse til en kontrakt; Bryde, Lars Christensen, advokat Anders Jahre (ble fremskaffet av Ingeborg Dedicen) grekeren og Hede på Götaverken. Nå ville verdens første 15.000 tonns tankskip for en pris på 800.000 dollar framstå –. Ari ga en bankett til 150 gjester på Grand Hotel i Göteborg kvelden før Arison skulle sjøsettes i juni 1938.
Jahre og Ari samarbeidet den første vinteren av annen verdenskrig.
Ari hadde syslet med hvalfangst under krigen i California, så ble det forhandlinger med tyske industriherrer og hvalkokeriet Olympic Challenger (tidligere T2-tankeren H.F. Whiton) med et mylder av ”eiere” i Syd Amerika og Tyskland ble Onassis med på det han kalte ”gambling av det mest primitive slag”. Fra dagboka: ”I dag drepte vi nesten bare blåhval” skrev en tysk planarbeider, 7. sept. 1954 en måned før sesongen var lovlig åpnet utenfor vestkysten av Sør-Amerika. . . . *** i Rotterdam ble Olympic Challenger og lasten beslaglagt. . . Ari Onassis’ hvalfangsteventyr; var født i en bar i Hamburg, ble begravd i en nattklubb i Tokyo.

(Hjemmets bokforlag)


Den siste hval ble tatt for 33 år siden

I 1968 kom den siste hvalfangstekspedisjonen hjem til Sandefjord og fortøyde for godt, - siste sesong i isen var nå gått over i historien!

1864 – 1882 Svend Foyn på Finmark kysten hvor fangstmetoder ble utprøvd og anvendt, - granatharpunen var en realitet.
1882 – 1905 kystfangsten ble utvidet og fangstmetodene ble kjent i andre land.
1904 Fangsten på Finmark ble stanset ved Stortingsvedtak.
(se Kaskelotten 22 side 3).
1881 ble Sandefjords første hvalfangerselskap, interesseselskapet HAABET, for å drive fangst i Båtsfjord (landstasjon),
1902 delte Johan Bryde og verftseier av Framnæs, Christen Christensen selskapet.
1903 Hvalbåten ”Ørnen” gikk til Chr Christensen som dannet Aksjeselskapet Ørnen. Tredamperen ”Telegraf” ble leiet inn og utrustet med eget spekk-kokeri ved Framnæs, det første flytende kokeri under norsk flagg. De satte kursen mot Svalbard, men møtte is og vanskeligheter med endte opp med 1.960 fat.

Det ble drevet fangst langs norskekysten og ved Svalbard inntil 1905, da besluttet styret i Ørnen-selskapet å sende en ekspedisjon til Antarktis.

Pioner I Adolf Amandus Andersen

En av de to pionerene som startet med hvalfangst i Antarktis var Adolf Amandus Andersen (1872 – 1940) fra Sandefjord. Han fikk lisens for fangst fra Deception Island, - nyttårsaften 1903 ble den første hval skutt med moderne utstyr på den sørlige halvkule, - i Magellanstredet.
Sociedad Ballenera de Magallanes ble etablert av Andersen 1905, kokeriet ”Gobernador Bories” ble bygget om på Framnæs, en hvalbåt. ble også levert fra samme verft. Andersen ble nok glemt. .

Pioner II Carl Anton Larsen

Den andre pioneren var Carl Anton Larsen (1860 – 1924) han var jo noen turer i Antarktis før han etablerte seg ned med selskapet Compania Argentina de Pesca i 1903,- med Grytviken. På 55 grader syd ble denne stasjonen bygget i 1904 og drevet fram til 1962. Navnet stammer fra 1780-årene da amerikanerne faktisk drev så hard selfangst at dyra ble utryddet.

Fangstutviklingen i Antarktis

Utviklingen av fangst i Antarktis skjedde i flere faser; årene 1904 – 10 med de første etableringer og konsolidering, etterfulgt av den store ekspansjonen i 1910 – 12.
Colonial Office utstedte følgende lisenser, for landstasjoner eller havn til flytende kokeri. Lisensene gikk over 21 år og gjaldt først for 2 hvalbåter hver, senere flere.

Syd Georgia/ Falklandsøyene:

Selskap Havn Sesong
Compania Argentina de Pesca Grytviken 1905 - 1905
Sandefjord Hvalfangerselskap Stromness Bay 1907 - 1908
Tønsberg Hvalfangeri Husvik Harbour 1907 - 1908
Chr Salvesen & Co New Island, Falkland 1908 - 1909
Chr Salvesen & Co " Allardyce ** 1908 - 1909
Bryde & Dahl (kokeri) Godthul Harbour 1908 - 1909
Chr Salvesen & Co Leith Harbour 1909 - 1910
Compania Argentina de Pesca Jason Harbour ** 1909 - 1910
Hvalfangerselskapet Ocean New Fortuna Bay 1909 - 1910
R Irwin & Sons Prince Olav Harbour 1911 - 1912
** stasjon ikke oppført, brukt som tilleggslisens.
 
På South Shetland finnes: A/S Ørnen Admiraly Bay 1905 - 1906
Ballenera Magallanes ”Gobernardo Bories” Deception   1906 - 1907
AS Nor – ”Nor” Deception   1906 - 1907
NewFoundland Whaling ”Sobraon” Deception   1907 - 1908
Hvalfanger Sydhavet ”Svend Foyn” Deseption   1908 - 1909
A/S Hvalen ”Hvalen” Deseption   1910 - 1911
A/S Laboremus ”Roald Amundsen” Deseption   1910 - 1911
A/S Hektor landstasjon og ”Ronald”   1910 - 1911
 
På South Orkneys finnes: A/S Rethval ”Falkland” Powell Island 1911 - 1912
A/S Thule ”Thule” Powell Island 1912 - 1913
A/S Normanna ”Normanna” Signy Island 1912 - 1913
A/S Corral ”Tioga” Signy Island 1912 - 1913

 

Sesong          
1904 - 1905 1 landstasjon   4 hvalbåter 195 hval 5.302 fat
1913 - 1914 7 landstasjon 17 kokerier 63 hvalbåter 9408 hval 432.061 fat

Vaktliste for sommeren 2001

  • Åpent lørdag og søndag kl. 1100 - kl.1500 (også i fellesferien)
  • Husk å ta på kjeledressen!
  • 10 kroner for voksne, barn gratis sammen med voksne
Dato Vaktmann 1 Telefon Vaktmann 2 Telefon
23. og 24. juni Hans O. Johansen 69 32 74 78 Bjørn Jørgensen 69 32 44 21
30. juni og 1. juli Hans M. Hansen 69 39 08 54 Birger Arvesen 69 34 05 29
7. og 8. juli Kolbjørn Karlsen 69 25 33 70 Oddbjørn Falkensten 69 25 04 68
14. og 15. juli Ole Olsen 69 25 33 70 Knut Olsen 69 37 73 93
21. og 22. juli Thorleif Johansen 69 32 22 58 Øyvind Ellingsen 69 33 36 36
28. og 29. juli Finn Uteng 69 32 77 31 Leif Strand 69 16 91 63
4. og 5. august Bernt Nilsen 69 33 37 44 Arne Paus 69 33 32 88
11. og 12. august Kjell Paulsen 69 33 34 02 John Kjærre 69 33 32 89
18. og 19. august Thorleif Karlsen 69 32 81 23 John Reinertsen 69 32 81 50
25. og 26. august Terje Haraldsen 69 33 06 06 Haldor Hansen 69 33 33 39
1. og 2. september Bjørn Jørgensen 69 32 44 21 Hans M Hansen 69 39 08 54
Ons. 11. juli Jens Gjølberg 69 33 34 14 Birger Syversen 69 33 32 17
Tors. 12. juli Harald Hauge 69 39 75 99 Knut Johansen 69 33 34 08
Fre. 13. juli Kjell Paulsen 69 33 34 02 Harald Storebaug 69 25 53 45
Ons. 18. juli Ivar Andersen 69 32 38 30 Erik Leister 69 39 07 10
Tors. 19. juli William Hansen 69 33 13 05 Bjørn Jørgensen 69 32 44 21
Fre. 20. juli Kjell A. Jensen 69 33 39 35 John Kjærre 69 33 32 89
Ons. 25. juli Victor Short 69 26 84 77 Arne Husbakke 69 28 46 70
Tors. 26. juli Jan Gjølberg 69 32 77 56 Arne Paus 69 33 32 88
Fre. 17. august Øyvind Ellingsen 69 33 36 36 Birger Arvesen 69 34 05 29
  • Nøkkelen henger i i kafeen Lille Fredrik rundt hjørnet mot torvet og statuen.
  • Hvis du må bytte vakt, så bytt innbyrdes med noen av de som står oppført.
  • Ring og ta en prat med den du skal være sammen med på vakta, da bør det ikke bli noen misforståelser!

God Vakt! Hilsen Bjørn Jørgensen


”Southern Actor” kommer til Gamlebyen i Fredrikstad

Det er Sandefjord Reiselivsforening , Lindis Sørum som setter opp reiseruta til ”Southern Actor” sammen med John Reppesgård.
Hvalbåten kommer torsdag 30. august. og blir til mandag 3. september.
Fredag 31. august inviteres skolene til omvisning om bord!

Det er noen år siden 1996, men mange lurer på om hvalbåten ikke snart skal komme en tur igjen, men - nå kommer'n!
God butikk ble for hvalbåten og dens drift sist den var i Gamlebyen. Sandefjord Museene må huske å ta med rikelig med salgsobjekter: Filmene var meget attraktive, det samme var caps og t-shirt.
Det ble vist videofilm i ØHK's museum og folk gikk ned på
kaia og handlet!

  • Håper mange kan stille opp og ta vakter og være behjelpelig med omvisningen fredag, lørdag og søndag.
  • Torsdag 30. august kan vi Østfoldinger ta en buss til Sandefjord og bli med ”Southern Actor” over og hjem til Fredrikstad.
  • Det blir en mulighet å bli med over til Sandefjord 3. september også.
  • Les Kaskelotten nr. 6 - 1996, om ”ACTOR” i månedsskifte aug./ sept.
  • Den yngre generasjon må skynde seg og lære om denne delen av Norgeshistorien som han bestefar var delaktig i!

Tyskland drev også med hvalfangst i Antarktis.

Følgende bedrifter var delaktige i moderne hvalfangst:

  • 1912 ble ”Deutsche Walfang-Gesellschaft Sturmvogel” i Bremen grunnlagt.De drev hvalfangst fra en landstasjon i Lüderizbucht Syd Af-rika, de hadde to hvalbåter som i sin tid ble bygget på Aker Mekaniske Verksted: ”Sturmvogel” og ”Seadler”.
  • 1935 ble ”Erste Deutsche Walfang Gesellschaft mbH” i Wesermünde grunnlagt av firma ”Henkel & Cie GmbH” i Düsseldorf. Lasteskipet ”Württemburg” ble ombygd til hvalkokeri ”Jan Wellem” av verftet
    ”Blohm & Voss” i Hamburg. Hvalbåtene ”Treff I” - ”Treff VIII”, disse deltok i fangst fra 1936 til 1939 i Antarktis.
  • 1936 ble hvalkokeriet ”Walter Rau” bygget på ”Deutsche Werft AG” i Hamburg for eieren Walter Rau av selskapet ”Walter Rau Neusser Öl-werke”. De hadde hvalbåtene ”Rau I” - ”Rau VII” som deltok på hvalfangst i Antarktis fra 1936 til 1939.
    1946 overtok Anders Jahre Sandefjord kokeriet, det fikk navnet ”Kosmos IV”
    1971 ble dette kokeriet solgt til Japan, og kalt ”Kyokosei Maru”.
  • 1936 ble kokeriet ”Unitas” bygget på ”Deutsche Schiffs- und Maschi-nenbau AG” in Weser/Bremen av firma ”Jürgens van den Bergh-MargarineVerkaufs-Union GmbH” sammen med ”Unitas-Deutsche Walfangergesellschaft mbH”.
    Hvalbåtene ”Unitas I ” – ”UnitasX ” deltok i Antarktis fra 1937 til 1939. 1945 ble ”Unitas” tilfalt britene ( krigsbytte) og gikk under nav-net ”Empire Victory”, en kort stund het det også ”A. E. Larsen” (eieren Abraham E. Larsen).
    1948 til 1956 var det ”Union Whaling Company Ltd” i Durban Syd- Afrika som var eiere, - og ble omdøpt til ”Abraham Larsen”.
    1957 ble det solgt til Japan ”Nishin Maru”, det var med på feltet til 1965.
    1957 ble det solgt til Japan,”Nishin Maru”, det var med på feltet til -65.
  • 1936 ble ”Hamburger Walfang Kontor” grunnlagt. Gjennom selskapene ”Finnhval AG” og ”Blaahval AG”, under norske og tyske betingelser ervervet man kokeriet ”C. A. Larsen” med hvalbåtene ”Hval 2 – Hval 7, også ”Skytteren” mit hvalbåtene ”Skudd 1 – ”Skudd 7”.
    1937 ble kokeriet ”Südmeer” kjøpt av Ölmühlen- Rohstoffe GmbH, og med hvalbåtene ”Süd I ” – ”Süd VII ” av ”Hamburger Walfang Kontor” innleid.
    Omtrent samtidig ble kokeriet ”Wikinger” ex ”Vikingen”, med sine hvalbåter ”Wiking I ” - ”Wiking V ” og den innleide ”Vikingen VI ”, ”Vikingen VII ” og ”Vestfold 4 ” overtatt.
    1937 til 1939 deltok alle disse fartøy på hvalfangst i Antarktis.
  • 1949 henvendte Aristoteles Onassis til ” Erste Deutsche Walfang Gesellschaft mbH” ( selskapet hadde ingen båter, men det eksisterte på papiret) med ønske om å kunne være behjelpelig med å bygge opp en hvalfangstflåte. Samme året skulle de amerikanske liberty-båtene av typen ”T2-SE-A1”, Herman F. Whiton”, bygges om til kokeriet ”Olympic Challenger på Kiler Werft ”HDW”. Samtidig ble tolv kanadiske korvetter av ”Flower & Coastal” typen ombygget til hvalbåter.
  • 1950 til 1955 deltok de på hvalfangst i Antarktisk.
    1955/1956 sesongen solgte Onassis ”flåten” til det japanske hvalfangst-selskapet ”Kyokuyo Hogei K. K.”
    1970 / -71var siste sesong for moderskipet/ kokeriet ”Kyokuyo Maru 2” på feltet i Antarktisk.

Walfangdokumetation Peter & Malik Shulze - Oversatt av Erik Leister, mars 2001


Hjemtur i mai - men hvilket år?

Det er snakk om turen fra Sandefjord (til Strömstad) 12. mai 2001.
Festkomiteen i ØHK arrangerte en alle tiders tur. På denne turen ble nok noen ”fylt” med tanker fra den gangen unggutten ble hentet med snekke eller en skikkelig ”dunk – dunk” fiskeskøyte til Onsøylandet eller Hvaler, og bagasjen var skipssekk og koffert, - nok en sesong i isen over.
Det var ikke det helt store antallet deltagere, 34 personer var med. Konene syntes været var helt topp, ikke en krusning på vannet det var som et speil.

Alle spiste og hygget seg - praten gikk livlig, - med dette arrangementet kan festkomiteen og styret ønske alle medlemmer og lesere God Sommer!