Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 49

Kaskelotten nr. 49: Februar 2007 - 14. årgang

Southern Actor besøkte oss

Det ble en riktig lynvisitt, ankom torsdag 31. august på ettermiddagen, lå hele fredag og dro til Sandefjord lørdag 2. september. Det kan jo spørres om det var turen til Fredrikstad vert. Men vi som opplevde besøket satte pris på det; det er alltid hyggelig å treffe mannskapet på Actor.

Hadde hvalbåten ligget over helgen hadde nok besøkstallet og kronebeløpet blitt større. Det ble heller ikke solgt noen effekter denne gangen. Formidlingen av invitasjonene til skolene fra skolekontoret klikket helt, ingen hadde fått noe brev om at hvalbåten lå i Gamlebyen og ventet på skoleklasser. En observant lærer som kom fra vestiden til østsiden med fergen på vei til sin skole, slo av en prat og gjorde en avtale med mannskapet om å komme med sine elever på hvalbåtbesøk.

Det kom faktisk tre klasser som ble delt opp i grupper slik at våre medlemmer kunne ta de med rundt på båten. Og det var det hele. Noen voksne – pensjonister fikk også en omvisning, men vi skulle jo hatt mange 4. – 5. klassinger på besøk fra hele Fredrikstad, og i hvert fall fra Onsøy og Gressvik.

Kai Jacobsen fikk levert frysevarer fra Gilde og Prior, mer var det ikke å få fra industrien denne gangen. Det var noen som dro med kystbussen fra Fredrikstad til Sandfjord torsdag morgen, de ble med på overfarten, en alle tiders tur med en avstikker under Vrengenbrua.


Dølar på kvalfangst

Av Per Ottesen

Boka er på 148 sider (A4) stive permer, masse fotografier fra Øya og de store hvalkokeriene. Mange fine mannskapsbilder – og et fint register som vi strever med å få til – med de har klart det!

Forfatteren er beskjeden og ærlig, ikke for mye tabeller og tall . . . det viktigasteer å gi et innsyn i utviklinga frå tidligare tider og til den tida som her har hovudrolla, 1949 – 1968.Det er også av interesse å sjå på omfanget av fangsta og korleis nordmenn gjennom hardt arbeid og stor kompetanse – ikkje mint gjennom sentrale oppfinningar – har prega dei siste 100 aktive år med fangsting...
Harpunkongen Svend Foyn som var fødd i Tønsberg 1809, Sir James Clark Ross og C A Larsen er blant de sentrale navn som må tas med.

...i Barenshavet tømte hollendere og engelskmenn ( med litt hjelp frå Danmark/Norge) havet for kval...

Fleire banebrytande oppfinningar

Fram til 1925 dreiv både landstasjonane og kokeria på sett og vis "landbasert" . Landstasjonane låg på Sør-Georgia mens mange av kokeria fangsta ved Sør-Shetland. Grunnen til at også kokeria måtte halde seg nær land var det store behovet for ferskvatn under produksjonen. (Evaporatorar, kort sagt, den ble funnet opp). Opphalingslippen, kloa, i det hele tatt var det mange flinke folk som fikk satt sine ideer ut i livet.

...dei som "overlevde" krigen i bra stand var SIR JAMES CLARK ROSS, THORSHAMMER, SUDERØY. "ROSSEN" var ikkje så gamal som mange trur, for det kom ein ny "ROSS" i august 1930, bygd hos Furness Shipbuilding Ltd.

SIR JAMES CLARK ROSS var det første kokeriet med dieselmotor. Den fekk med seg 30 sesonger og hadde sin siste sesong 1964/ 65.
...kvalbåtagent Onesimus Andersen- ...og hans medhjelper Ellen Louise Frances Emilie, eller "Kiss", - eller det mer formelle Fru Rosenlund ...mange gode historier å lese!

Salmonella i kvalkjøttet

Per Sandbu få Sjoa var byveterinær i Sandfjord i 35 år. Like før han feff den stillinga var han ein tur i Sydishavet med kokeriet THORSHØVDI for å finne ut kvifor det var salmonellabakterier i kvalmjølet. Etter fleire negative prøver fekk han endeleg fulltreff. Det viste seg at ein kval dei hadde fanga hadde salmonella. Per var med "HØVDI" frå nyttår 1961 og til slutten av mars, og da han kom heim, skreiv han til Niels Winge-Sørensen i Thor Dahl og tilrådde rederiet å kjøpe seg reagensanlegg som kunne påvise salmonella i kvalkjøtt. Anlegget ville koste rundt ein million kroner, og det tykte Winge-Sørensen var for dyrt, men han ordna likevel eit anlegg til kokeriet.

Etter det fikk dei full pris for kvalkjøttet sitt, innen eitt år var anlegget tjent inn att.

Videre finnes det i boka tre sider med navn og forklaringer om seks hvaler:

Blåkvalen, det latinske navnet må jo ha noe med muskler å gjøre ( Balaenoptera musculus).
Han kan bli 30 meter lang og vega langt over 100 tonn.( Som tommelfingerregel reknar vi 1 tonn pr. fot, men dette aukar fort når lengda kjem opp i 75 – 100 fot). Noen rapporter sier 130 tonn, andre 160 tonn, det snakkes også om hval på 190 tonn.
Blåkvalen får en unge – kalv – kvart 2. Eller 3. År frå 7-årsalder.
Var blåhvalen for liten, sånn på en 60 fot, fekk den navnet "myrbjønn".

Finnkvalen kan bli 24 meter lang og vega 75 tonn.

Knølkvalen kan bli 18 meter lang og vega 40 tonn. Denne kvalen vart hardt beskattet dei første åra det var stasjonar på Syd–Georgia, så det var fangst berre 4 dagar i året i svært mange år. Kvalen var ekstremt full av olje.

Spermkvalen også kalla kaskelott eller spermasttkval. !5 meter lang, vekt 45 tonn.
Det er faktisk viet en side om "vår" hval – KASKELOTTEN.

Seikval er den minste av dei kvalane son den fangstes på; 15 meter lang og 30 tonn.

Spekkhogger tannkval som kan bli opptil 9 meter lang og veg 8 tonn. Dette er ikkje ein kval det var fangsta kommersielt på i Antarktis. Dei var svært pågående særlig mot dei kvalane som låg bak i brekken, Disse rovdyra var særlig etter tunga. Dei var nok heller ikkje framande for å gå på ein flagga kval som låg som eit ferdig måltid ute "på jordet". Ved koka blei dei skutt med rifle.

Dette var et utdrag om de forskjellige hvalene, mer fyldige opplysninger har forfat-teren skrevet, sammen med fine fotografier.

Kilder til boka bør nevnes:

  • Dag Bakka jr.: "Hvalfangsten – eventyret tar slutt". Krohn Johansen forl. 1992
  • Erik Jacobsen: "Hvalfangsteventyret". Tønsberg 2003
  • Gibbie Fraser: " Shetland`s Whalers Remember". Gilbert A Fraser 2001
  • Enok Sandbakken: "En hvalfangers beretning - ... Krohn Johansen forl. 1998
  • Tore Asplin: " På hvalfangst med Salvesen". Eget forl. 197
  • Rauland Historielag: "Kval i sikte – frå fjellbyggda". 2001
  • Hvalfangstmagasinet frå Tønsberg Blad 24.09. 04.
  • Per Ottesen har også benyttet seg av Internett, hvor han fant ei særoppgave frå 1968 av Terje Larsen. "Den norske hvalfangst historie. Fra begynnelsen til slut-ten i 1968".

Selvsagt har han også besøkt Hvalfangstmuseet i Sandefjord hvao han også har fått god hjelp.

Siste avsnitt i boka med tekst: For interesserte har Øyas Venner ein inn-landsklubb. Det er ein Pelagos-klubb i Tønsberg, og Hvalfangerklubben i Sandefjord. Østfold Hvalfangerklubb har eige museum, tidsskrift (KASKELOTTEN) og webside (www.hvalfangerklubben.net). Kanskje det kunne vera av interesse å starte ein kvalfagerklubb i Gudbrandsdalen?, spør Per Ottesen.

De 20 siste sidene i boka har forfatteren klart å samle opplysninger fra tiden 240 personer var på hvalfangst samt fotografier.


Kaffen's lange reise

Dette er hentet fra boken "Uncommon Grounds"

  • 1400-tallet Arabicakaffe blir dyrket på Den arabiske halvøy
  • 1616 Nederlenderne får tak i kaffetrær eller spiredyktige frø
  • 1699 Nederlenderne tar med trær til Java og andre av De ostindiske øyer
  • 1700-tallet Kaffe blir dyrket i Mellom-Amerika og Karibia
  • 1718 Franskmennene sender kaffetrær til Réunion
  • 1723 G M de Clieu tar med en kaffeplante fra Frankrike til Martinique
  • 1800-tallet Kaffe blir dyrket på Hawaii

Kaffens interessante historie begynte i det etiopiske høylandet, der den viltvoksende kaffeplanten har sitt naturlige voksested.

I dag er det over 25 millioner ( jeg har skrevet riktig) familiegårdsbruk i omkring 80 land som dyrker kaffe, og de har anslagsvis 15 milliarder kaffetrær. Det de produserer, blir brukt til å lage de 2,25 milliarder kopper kaffe som drikkes hver dag.

Problemet i dag at det er overproduksjon av kaffe. Noe som gjør situasjonen enda vanskeligere, er at politikk, økonomi og mektige karteller har gjort kaffedyrkerne i mange land fattige, og mange av dem lider nød.

Kaskelotten nr. 50

Kaskelotten nr. 50: Februar 2007 - 14. årgang

... tre måneder... to og en halv, - så er vi hjemme, - sånn tenkte vi og sånn pratet vi enten vi var på Øya, båt eller koka.

Noen tanker – vi er jo en mimreklubb: Kolbjørn Karlsen tar oss med tilbake ca. 50 år i tid.

Egg og tomater

Midt ute i det sørlige Atlanterhavet på 54 grader syd og 36 grader vest, ca. 1800 km øst for Kapp Horn ligger Syd Georgia, på denne øya etablerte Salvesen fangststasjon i 1909. Stasjonen fikk navnet "Leith Harbour" og ble operert under navnet "South Georgia Company", en stasjon som holdt det gående til og med sesongen 1960 – 61, sener bortleid til japanske intersser.
Må også nevne "Strømnes", en stasjon som Salvesen overtok i 1931.

Jeg er om bord i SOUTHERN SOLDIER, datoen er 16. 03. 1958 og den pelagiske hvalfangsten i isen er slutt for i år, sesongen 57/ 58 var bra, 111 000 fat for SOUTHERN HARVESTER.

Men fangsten på øya er ikke slutt og vi skal være med i fangsten de siste dagene for "Leith Horbour", fram til 31.03. Vi hadde også en for-sesong på Øya, så dette blir en lang sesong, helt siden 01.10. 57.
6 mnd. om bord i hvalbåten, det skal bli greit å komme i land.
31.03. 1958 er det slutt på øyfangsten for denne gang, 77 340 fat pluss biprodukter er bra.

Alle som skal hjem har gått om bord i SOUTHERN OPAL, - avgang klokken 1200 for Norge.
Jeg skal ikke hjem, har bestemt meg for å vintre, har fått bra jobb som vaskeriassistent.

Både S. VENTURER og S. HARVESTER ligger inne for å levere overvintrings-mannskaper. Det er litt rart da S. OPAL kaster fortøyningene og forlater havna, vi har tatt avskjed med hverandre; god vinter, god tur hjem, håper at vi sees neste sesong.

I det S. OPAL setter nesa ut Strømnesfjorden kommer tre lange hese støt og stasjonen svarer farvel.
Det er lange dager i vaskeriet, ofte helt til kl.2200, med mye over tid blir det også noen kroner, det er derfor jeg er her på "Leith" sammen med ca. 200 andre fordelt med ca. halvpart norske og resten engelsktalende, de fleste fra Shetland.

Alle hvalbåtene, inkl. de flytende kokeriene skal på Service, i dokk på Strømnes, maling med mer. Ellers skal alt på stasjonen få en overhaling og oppgradering.
Når våren her på øya kommer til bake, i slutten av september, er alt klart for en ny sesong.

Vi har ingen problemer med fritiden, velferden her på "Leith" har mange fine fri-tidsfasiliteter. !7. mai 1958 var det åpnning av ny kino med dertil stort show og gratis utlodning av varer fra slappen. Et forrykende snøvær satte en spiss på det hele, ja været på øya er ikke til å spøke med og det skifter fort, 19. mai var det + 2 grader C, i dag 20. mai er det minus 16 grader C. Noen skriver brev, vi venter båt, "John Bisco" fra Falkland, det blir lenge til neste gang.

Andre driver med halvsåling av sko og støvler, binding av torske- ruser – det er populært. Skigåing er også populært her. Vi har egen fotoklubb og biblioteket er bra utstyrt og godt besøkt. Det nærmer seg St. Hans og vi savner ferske grønnsaker, tross alt så lever vi godt her på "Leith"; melk til frokost laget på melkepulver, det samme med eggomelett laget på eggpulver,- men vi savner spesielt ferske egg og tomater.

Vinteren går fort, personlig har jeg sydd meg skipssekk, montert 2 torskeruser etter oppskrift av Arne Nilsen Bastviken og Finn Uteng, pluss en det malerarbeid på hvalører og spermtenner.

Vi får nyheter hver dag oppslått på kontorveggen. Det er først i august – 58, og S. OPAL har gått fra Norge via England, kommer de samme gutten tilbake tro, er det mange nye?

I dag 8. august 1958 er det ett år siden jeg forlot Norge. Det er brevskrivning igjen, det kommer båt, CONQUISTADOR fra Sør Amerika med bl.a. 14 sekker post, sikkert noe til Grytvika og Husvik også.

Oppslaget på veggen forteller oss at S. OPAL er på 7 grader N den 8. september, om ikke mange dagene er den på plass i havna ved "Jeriko", vi gleder oss, jeg håper jeg får en stor bladpakke med Sarpsborg Arbeiderblad,
dette blir for ferske nyheter å regne. Vinteren er over. Datoen er 1. oktober 1958, hvordan blir sesongen 58/ 59 tro? Den begynner i hvert fall bra, 10 finnhvaler i dag og fullt kjør på plan.

Til lunsj i dag er det fersk eggomelett og smakfulle modne tomater.

Kolbjørn Karlsen


Svend Foyn var ubetinget Tønsbergs store sønn. Greit det, men hva med de andre hvalfangstpionerene?

Skrevet av Norvald Fuglestrand

De mange som har utført store bragder uten å få noen minnesmerker i byen, men bare en gravstein på kirkegården. En av dem var Henrik Nicolai Henriksen. Han var en av "gamlesmedens" sønner, født på Teien 8/11 1866 og gift i 1894 på Island med Mimi Andersen fra Oslo. De hadde ingen barn. Som så mange andre sjømannshustruer måtte hun være alene store deler av sitt liv.

H. N. Henriksen fikk sin første utdannelse ved sin fars H. Henriksen Mek Verksted, hvor det ble laget alskens utstyr og fangstredskaper, like fra harpuner til utstyr for fangststasjoner med guanofabrikker. Henrik fikk teoretisk og praktisk utdannelse ved verfter og verksteder i England og Oslo og arbeidet i flere år på Island før han ble verksmester ved Moss verft. I 1999 kom han så til Tønsberg og anla det som senere skulle bli den største arbeidsplass byen noen gang har hatt; Kaldnæs Slip og mek. Verksted. Der var han bedriftens første bestyrer og ble etter to år avløst av sin bror, Harald. Så kommer vi til en periode som ble innledning til at tusener av norske fangstmenn tok hyre hos den norskfødte gründer, Chr. Salvesen i Skottland. Det er akkurat 100 år siden.

Året var 1902, og for Henriksen tok hans engasjement på Kaldnes en brå slutt. Med sitt gode rykte som planlegger og byggeleder for en rekke hvalfangststasjoner på Island, ble han en ettertraktet person. Det skjønte også Chr. Salvesen. Etter de gode hvalfangstår på Island på slutten av 1800-tallet kom også de magre. Mange av bedriftene sto på konkursens rand, og noen lånte penger av den velstående skipsagent og forretningsmann Chr. Salvesen i havnebyen Leith. Etter hvert overtok Salvesen flere av stasjonene på Island til en lav pris. En av dem tilhørte Svend Foyns fostersønn, Marcus C. Bull.

Som en parentes kan nevnes at M. C. Bull i 1878 var bestyrer for Svend Foyn i Vadsø. Det var han som bygde opp hvalstasjonen i Tenvik 1891, og det var Bull som i 1901 bragte verdens største blåhvalskjelett til museet i Tønsberg. Dessuten var det hos M, C. Bull på Island at den legendariske Leganger Hansen hadde sin første sesong på hvalfangst. Litt underlig er det også å tenke på at Svend Foyns fostersønn, etter å ha solgt sin stasjon til Salvesen i 1906, skulle ende opp som bestyrer for Salvesen helt til 1913. Og det jo også litt underlig at både Henriksen og Leganger Hansen etter hvert skulle bli to av Salvesens mest betrodde menn.

Salvesen gjorde utvilsomt et stort varp da han for nøyaktig 100 år siden "headhuntet" Henrik N. Henriksen på Kaldnes og dro nytte av hans ekspertise og sterke arbeidskraft. Men for Henriksen og hans kone hadde det sikkert vært behageligere om han hadde fortsatt som direktør på Kaldnes enn å slite seg ut på hvalfangst.

Det var under en 50 års markering i kinosalen på Leith Harbour januar 1959 at Chr. Salvesens oldebarn, og senere konsernsjef, Sir Gerald Elliot holdt et foredrag. Tema var hvalfangst på Syd Georgia og historien om Salvsens engasjement i det store hvalfangsteventyret.. Ved å lese gjennom manuskriptet – og sammenholde det med bokverket "Den moderne hvalfangsts historie" – og kildemateriale som slektningene til Leith Harbours første bestyrer har tatt vare på, er det litt av hvert å hente frem. For oss som lever i dag er det vanskelig å forestille seg hvilke utfordringer de første pionerer hadde når de skulle bygge opp stasjoner milevis hjemmefra.

De hadde ikke tekniske hjelpemidler som vi nå har. Heller ikke kunne de sende en fax og få ting ettersendt om det var noe de hadde glemt. I den minste detalj måtte alt planlegges før de dro hjemmefra. I mange tilfeller ble materialer fra nedlagte stasjoner fra Finnmark og øyer i nordlige farvann flyttet sørover. Salvesen ga således Henriksen i oppdrag å rive ned og bygge opp de mange hvalfangststasjoner på Island, Shetland, Færøene, New Island på Falkland for til sist å bringe det meste til Salvesens største landstasjon, Leith Harbour på Syd Georgia.Salvesen var ikke først. Det var som kjent C.A. Larsen som anla stasjonen Grytviken i 1904. Flere kom etter, blant dem den norske stasjonen, Husvik Harbour, hvor de legendariske Søren Berntsen og Bernt Sørensen satte sine spor. Salvesen kom ikke bildet før han i 1908 sendte Henriksen til "Øya" med følgende beskjed: "Finn en brukbar plass for å anlegge en landstasjon". Året etter, i 1909 kom Henriksen med 57 mann og tre båtlaster med alt som skulle til for å bygge opp hvalstasjonen, Leith Harbour.

For bestyrer Henriksen ble det en veldig utfordring. En stasjon med slipp, verksted, smie, flenseplan og kokerianlegg skulle fortest mulig settes opp, slik at hvalbåtene kunne komme seg ut på fangst og inn med hval.Dernest å sørge for at mannskaper som jobbet med flensing og annen bearbeidelse av hvalen skulle få en trivelig arbeidsplass. Det siste gikk ikke så bra til å begynne med. En gjeng med arbeidsledige personer av blandet nasjonalitet og motivasjon skapte store problemer.

Den hektiske oppstart til tross, det var også lyspunkter. I et brev datert 11. mars 1910 skrev Henrik et brev til sin bror, Harald, som hadde overtatt som direktør på Kaldnes, med hilsener til sin andre bror, Ludvig. Han var medeier i Tønsberg Hvalfangeri, som drev nabostasjonen Husvik Harbour. Av brevet fremgår det at det gikk godt på de andre stasjonene og med hvalbåtene, men… og her innrømmer han: "Her er umåtelig masse med hval og spørsmålet er bare om at koge. Vi kunde gjort svære affærer her i aar, men kan ingen vei komme paa grund af umulige folk."

Henriksen gjorde utvilsomt en feil da han bestemte at plan- og kokerianlegg skulle legges på en slette like under den 600 m høye Coronda Pig (Tveitantoppen). Flere snøras med tap av menneskeliv førte til at anlegget måtte flyttes flere hundre meter unna. Det ruinerte anlegget fikk da navnet Jeriko mens det nye anlegg fikk navnet Jedderen. Det skyldtes angivelig at mange hvalfangere mistrivdes med anleggs arbeid på den øde "Øya". De følte seg som fanger, i likhet med de som av ulike grunner ble anbragt på tvangsanstalten Oppstad på Jæren. (også kalt Jedderen.)

En kan ikke ta med alt som skjedde i årenes løp, men vi må ta med at Leganger Hansen var stasjonsformann på Leith fra starten i 1909. Og da Henriksen etter første. verdenskrig ble syk, var det naturligvis Leganger som i 1921 overtok som bestyrer og var det til 1938. Senere bestyrere markerte seg ikke som de to første.
31. mars 1961 var det slutt med hvalfangst på Leith Harbour, og selv om Salvesens flytende kokerier, Southern Venturer og Southern Harvester fortsatte henholdsvis ett og to år til, var det med en underlig følelse at hvalfangerne sa: "Farvel Syd Georgia", for siste gang.

For de mange som år etter år var ansatt eller søkte hyre på Onesimus Andersens kontor i Nedre Langgate er det er et savn at også dette er borte.

Det gjaldt også Kaldnes Mek Verksted hvor Henriksen startet og hvor H. K Salvesen satt som styremedlem i flere år. På den annen side er det i det siste skrevet mange bøker og gjort endel filmopptak om hvalfangstens historie. Gamle hvalfangere møtes fortsatt til hyggetreff. Det skjer blant annet i Salvesen Ex- Whalers Club.

Henriksens siste år ble svært ulykkelige for ham selv og for hans kone. Etter et strevsomt liv fikk han en kraftig hjerneblødning, som førte til at han ble pleiepasient i mer enn fire år før han døde, 13/2 1925, 59 år gammel. I ettertid er det sagt om ham som blant mye annet også anla slippen på Kaldnes i 1899 og flenseplan på Leith Harbour i 1909: "Han slet seg ut for Salvesen!"
Til slutt vil vi referere litt fra en historisk dag 18. mars 1998. Sir Gerald Elliot, som 38 år tidligere holdt sitt foredrag på Leith Harbour om Salvesens hvalfangst, er nå på Nøtterøy. Han er gjest på Sjølyst og spiser lunch på kontoret i Henriksen Mek. Verksted. Her får han se klenodier som Salvesen hadde gitt til sin betrodde bestyrer før han sluttet.

En minibuss fra Leganger Hansens legat tar Sir Gerald og noen inviterte på tur Nøtterøy rundt for å se hvor betydningsfulle fangstmenn hadde sine hjem. Om kvelden er det fullt hus i Teie kirke, hvor det er utstilling og hvor Sir Gerald taler til en lydhør forsamling. Mot slutten av talen, som for øvrig er gjengitt i Nøtterøy Historielags årsskrift Njotarøy 1998, sa Elliot at mange i vår tid så på hvalfangsten som en skammelig fortredelse. Det var han ikke enig i og håpet at Salvesens og andres historie vil bli godt bevart til opplysning for våre etterkommere.

Norvald Fuglestrand er pensjonert gårdbruker, hjemmehørende på Nøtterøy
Tønsberg Blad 19.09.2002


Hvalfangst på Island

Myndighetene hadde besluttet å gjenoppta hvalfangsten etter 20 års stopp, og den første finnhvalen var allerede skutt av hvalbåten HVALUR 9 om lag 200 nautiske mil vest av Island.
Nyhetene om at HVALUR 9 igjen jaktet på de store hvalene fikk meg til å tenke på da jeg var med om bord HVALUR 9 kort tid før all hvalfangst på Island opphørte.
HVALUR 9 var en tidligere norsk hvalbåt, TIGER bygget i langesund i 1952 for Thor Dahl-gruppen i Sandefjord. Sammen med tre andre hvalbåter, hvorav den ene HVALUR 8 var bygget på Kaldnes mek. Verksted i 1948 som KOS XII. De ble innkjøpt av rederiet Hvalur H/F og fanget for landstasjonen i Hafnarfjordur, ikke langt vekk fra Reykjavik. Fangst av blåhval var forbudt, mens jakten på finnhval, seihval og spermhval var tillatt begrenste til et visst antall dyr. Fangsten begynte i slutten av mai, og den tillatte kvoten ble gjerne nådd en gang i september.

Fast fisk

Selve fangsten på Island foregikk på samme måten som på Sydfeltet, men hvalen ble ikke flagget. På landstasjonen var produksjon av hvalkjøtt det viktigste. For at kjøttet skulle bli av beste kvalitet, ble hvalen med en gang den var avlivet bløgget og buken åpnet. Under slepet til stasjonen ville tarmer og innvolder flyte ut, slik at de indre deler ble gjennomspylt av kaldt og friskt vann. På denne måten unngikk man ødeleggende gassdannelse, som forringet kjøttet. Vi hadde temmelig dårlig vær, men vi fikk etter intens jakt skutt to ganske store spermhvaler. Så bar det i full fart tilbake til land, for slepetiden skulle helst være maks 24 timer.

Blant lærere og studenter

Straks vi var kommet inn til stasjonen, bar det opp på flenseplanet, og det varte ikke lenge før den første spermhvalen på 54 fot var flenset og partert. Mange av dem som arbeider på stasjonen var lærere og studenter som hadde dette som sommerjobb.
Det var gutter som kunne svinge flensekniven og som ikke var redd for gørr, urin og blod. Hele fangsten i løpet av sesongen ble frosset for så å bli skipet til Japan, hvor hvalkjøtt er en delikatesse; ja selv spekket skal gå til menneske føde. Det er r tre japanske veterinærer på stasjonen; de fulgte nøye med og sørget for at de forskjellige deler av hvalen blir partert , sortert, merket og pakket i stasjonens fryselager
Det ble sagt at fangsten ble sortert i mer enn 40 grupper etter kvalitet fra indrefilet til spekk.

Landstasjonens produksjon av hvalolje og for mel var derfor beskjeden. Det var kjøttet som ga penger på bok.

Norsk hvalfangst på Island

Stasjonen på Hafnarfjordur hadde vært i drift siden 1948, og etter bortimot 20 års fangst lot det til at tilgangen på hval fremdeles var tilfredstillende.
Islendingene hadde ikke høstet mer enn bestanden tålte. Det var ikke tilfelle da de norske hvalfangerne invaderte Island. Den norske hvalfangsten hadde så smått begynt så tidlig som i 1882. Den fremsynte Svend Foyn hadde med bekymring fulgt den økende misnøye som fiskerne i Finmark hadde i forbindelse med hvalfangsten, som de mente var skadelig for fiskerinæringen. På grunn av en rekke formaliteter gikk han trett av det hele og ga opp å fange hval på Island.

Det ble andre fra Tønsberg som flyttet utstyret fra stasjonene i Finnmark til Island, hvor det var konstatert en betydelig hvalbestand. Stokkeselskapet Skjærsnes var det første, og året etter kom Victor-selskapet fra Tønsberg, disponert av N Bugge.

I 1902 var aktiviteten på det høyeste med 13 forskjellige selskaper som fanget med til sammen 30 hvalbåter. Deretter gikk det raskt nedover. Det minket på hvalen, og i 1915 var det slutt.
I løpet av ca. 30 år hadde norske hvalfangere tatt livet av bortimot 20. 000 hval, eller omtrent det samme antall hval som var fanget på Finnmark-kysten inntil hvalloven fra 1903 forbød all hvalfangst i Finnmark for et tidsrom på 10 år. Forbudet betydde ikke så mye. Det hadde for lengst begynt å gå nedover med tilgangen på hval. Hvalfangsten i Finnmark fikk likevel sin store betydning for norsk fangstvirksomhet, som senere ble drevet rundt om i verden.

Sven Gjeruldsen, Nøtterøy
Tønsberg Blad 27.12.2006


Postkortet kostet 26.465 kroner

Ja, du leste riktig. Gamle brev og kort med stempel fra SG er mye verdt.

I Bjerggata i Sandefjord bor Tron Ole Kløw. Han er en beundrer av gamle hus. Selv bor han i et av de eldre husene i Sandefjord. Som de andre gamle husene han eier, er dette huset også meget nennsomt restaurert og modernisert. Tron Kløw har alltid hatt en god følelse for det som har vært. Tidlig begynte han også å samle på bilder og postkort fra sitt hjemsted Sandefjord. Han var interessert i å se hvordan det var her før. Endringer skjer sakte, men over tid kan forskjellene være store når det gjelder gater, steder og bygninger. Dette har han stor glede av å holde seg orientert om.

Postkort fra 1911

Tron Kløw er nabo til et av de større husene som er bygget i Bjerg gata. Det er KUF-lokalet, også kalt den kristen ungdomsforeningen. Nylid er dette huset blitt til Røde Kors-huset.
I hans samling av gamle postkort fra Sandefjord finnes også et hundre år gammelt bilde av dette vakre murstenhuset. Tron Kløw har i mange år kjøpt og byttet til seg mange fine kort fra distriktet. I dag teller samlingen hans ca. to tusen forskjellige postkort fra Sandefjord fra 1898 og fra til i dag.

Stor var imidlertid hans forbauselse i fjor da et postkort fra 1911 med bilde av ungdomsforeningen i Sandfjord dukket opp på det verdenskjente amerikanske nettauksjonsstedet ebay.com
Ebay regnes av mange for å være verdens største auksjonssted på Internett, og folk over hale verden handler der. Selgere og samle finner her sine objekter, og det som skal selges settes opp i håp om frisk budgiving.

Til hans store forbauselse ble postkortet "Ungdomsforeningen i Sandefjord" solgt for 3.950 dollar (kurs kr. 6,70) det ble lagt inn 32 bud. Det opprinnelige startutropet var 99 dollar med selgers påstand om at kortet var meget sjeldent.

Det spesielle med kortet var nok ikke motivet, men at det var datert 11. 11. 1911 og stemplet på Syd Georgia.

I Vestfold finnes det flere eksperter på postkort, brev og frimerker fra hvalfangstperioden. Store auksjonsforretninger i Oslo kontakter disse for å få råd når slike objekter dukker opp.
Tre av disse spesialistene er: Odd Galteland, Tore Clason i Sandefjord, og Erik Evensen i Tønsberg.

Erik Evensen forteller: Motivet på postkortet av "Ungdomsforeningen i Sandefjord" har ingen betydning for denne sjeldent høye prisen for et postkort. Årsaken til prisen finnes på baksiden.
Fra "slippen" på Kaldnes til flenseplan på Leith Harbour.

Kortet er stemplet South Georgia 11 NO 11 med et ordinært rundt datostempel. Men i stedet for et frimerke på 1 penny, som var porto for postkort til Norge på den tiden, er det på ført "Paid at .
South Georgia" med provisorisk linje stempel.

Med håndskrift er det deretter skrevet inn "1" og initialene "E.B.B." som er postmesteren på Syd Georgia den gang, Edward Beveridge Binnie.
Årsaken til dette var rett og slett at man hadde gått tom for 1 og 2 penny frimerker etter at den tyske sydpolekspedisjonen i oktober 1911 hadde besøkt Grytviken på vei syd over.

I tillegg til alt dette, forteller Evensen, er det også et meget interessant hvalfangsthistorisk kort. Adressaten Signe Kielland er datter av den berømte hvalfangstbestyrer og pioner Carl Anton Larsen. Hun var gift med Adalbert Kielland (Albert?) , som blant annet var arkitekt for kirken i Grytviken. Avsender var hennes fetter Fridtjof Jacobsen som i 1914 overtok etter C A Larsen som bestyrer i Grytviken.
Evensen forteller videre at han bor på Husvik ved Tønsberg, hvor han kom over et kort på en engelsk nettauksjon sendt fra Husvik Harbour på SG i 1940 til Ingeborg Berntsen på hans hjemsted. Dette kortet oppnådde en pris betydelig over kortet med bilde av Ungdomsforeningens lokaler.

Det som selvfølgelig er en godt bevart hemmelighet, er hvem som kjøpte et av verdens dyreste postkort med motiv fra Bjerggata i Sandefjord. – Det er nok ikke meg det dreier seg om, smiler Trond Kløw.

På et samlermøte i Sandefjord nylig dukket det opp et hundre år gammelt postkort med bilde av "Ungdomsforeningen, Sandefjord". Kjøper av kortet og nåværende eier av denne posthistoriske skatten verdsatt til 3950 dollar, bor i Sandefjord.

Harald Fevang, Sandefjord Blad 27.01.2007

Kaskelotten nr. 51

Kaskelotten nr. 51: April 2007 - 14. årgang

Juristen som ble "pelagiker"

I karakteristisk positur skuer han mot havet ved rådhusets hovedinngang.
27. februar var det 25 år siden han døde.

Tekst: Peer Møller

Da Anders Jahre ble utnevnt til århundrets sandefjording, var det for de aller fleste sandefjordinger et naturlig valg. Historien om hans vel 90 år lange liv inneholder en nesten uendelig rekke kapitler som har involvert tusener av mennesker. De aller fleste av dem har stått på lønningslista i en virksomhet der Jahre har trukket i trådene. Svært mange er også blitt belønnet av donatoren Anders Jahre, ikke minst gjennom hans humanitære stiftelse. Til sammen utgjør de et stort antall mennesker som har hatt en relasjon til skipsrederen og forretningsmannen som er beæret med en statue ved inngangen til byens rådhus.

Men det var som jurist han kom til by'n- opprinnelig fra Lasken i daværende Sandar kommune - og åpnet egen praksis. Og det varte ikke lenge før "hr. overrettssakfører Anders Jahre" presenterte seg ettertrykkelig for byens befolkning - som forretningsmann. Mange vil trolig hevde at det mest spennende og fascinerende kapittel i en biografi om Anders Jahres liv vil være perioden fra 1923 til 1928. Uten fnugg av erfaring og med oppvekst i en familie med sysselsetting på landjorda hoppet han rett inn i en næring der etternavnet Jahre var totalt ukjent. Men før han for 79 år siden overrasket ikke bare en hel by og hele fylket - men også en hel nasjon med å bestille verdens største tankbåt og verdens største flytende hvalkokeri - i eget navn - hadde han introdusert seg også i Larvik og i Tønsberg. Historien indikerer at det sannsynligvis var den unge overrettssakførerens aller første, store taktiske manøver i en langtidsstrategi.

Det er 90 år siden Anders Jahre begynte å praktisere som overrettsakfører i Sandefjord. Da var han 26 år gammel. Men han hadde ikke drevet lenge i sjøfartsbyen før han fattet interesse for forretningsdrift og hvalfangst. Det ga seg konkret utslag i følgende:

  • I 1918 ble han valgt som medlem og ordfører i representantskapet til The Dominion Whaling Company.
  • I 1920 gikk han i spissen for en sammenslutning av dette selskapet og de to hvalfangerselskapene A/S Odd og The South Pacific Whaling Company. Det nye selskapet fikk navnet A/S Odd og hadde en aksjekapital på 8,1 millioner kroner. Jahre satt som formann til 1923.
  • I 1923 deltok han i dannelsen av Hvalfangerselskapet Bass II for å drive pelagisk fangst utenfor kysten av Vest Afrika. En av byens kjente skipsredere, N. T. Nielsen-Alonso (70), var disponent i selskapet, men overlot den egentlige ledelse til styrets forman, overrettssakfører Anders Jahre (32). 1923 var året da unge Jahre begynte egen rederivirksomhet i eget navn og som personlig ansvarlig. Men han fortsatte med sin sakførerforretning og beholdt sin tittel.
  • "Økonomisk sett var ikke ekspedisjonen særlig vellykket", skrev magister Odd Thorson mange år senere, men siterte Sigurd Risting i "Hvalfangstens historie": "Selskapet har et større flytende kokeri, men da det ikke har noen fangstkonsesjon, har man vært henvist til å drive fangsten i åpen sjø og tilgodegjøre hvalen uten forbindelse med noen havn. Dette er forsåvidt noe nytt, selv om det nu og da er praktisert i mindre stil, men det er muligens fremtidens form for hvalfangst".

Overrettssakføreren fra Sandefjord var ikke blitt rik av denne ekspedisjonen, men erfaringene skulle vise seg gull verd. Jahre var blant dem som hevdet at hvis pelagisk hvalfangst skulle være rasjonell og dermed mer lønnsom, måtte man få hvalen opp på dekk, fordi flensing langs skipssiden langt til havs var både tidkrevende og væravhengig. Men slett ikke alle var enige med ham, og i diskusjonen mellom talsmenn for gamle og en helt ny fangstmetode framsto Anders Jahre som en sentral "pelagiker". Men kokeriet og de tre hvalbåtene fra Bass II-ekspedisjonen var solgt. Han var flåteløs.

I januar 1925 ble det holdt konstituerende generalforsamling i Hvalfangerselskapet Globus A/S i Larvik, med Anders Jahre fra Sandefjord som sentral aktør. Han ledet generalforsamlingen og holdt tale under middagen, der han ikke la skjul på at selskapet hadde hatt en trang fødsel. Selv hadde han hatt en meget aktiv rolle i å stable selskapet på beina. Men nå var alt på plass. Selskapet skulle disponeres av rederiet Melsom & Melsom på Nanset, og blant de største aksjonærene, foruten Jahre, var skipsreder N. T. Nielsen-Alonso, som også ble medlem av styret, hvalfangstbestyrer Th. Sørlle samt kaptein og hvalskytter P. Sørlle.

Sistnevnte hadde "patentert plan til flytende kokeri uten forbindelse med land", som det sto i aksjeinnbydelsen, og skulle lede ekspedisjonen. Men det var flere enn Jahre, Nielsen-Alonso og Sørlle fra Sandefjord i dette selskapet. I representantskapet, der Jahre ble sittende som ordfører til 1928, hadde han også med seg grosserer Hans Sperre, som satt der like lenge. Uten at det kan dokumenteres, må det nye selskapet i Larvik ha vært det perfekte utgangspunkt for en ambisiøs overrettssakfører som gikk rundt med planer om å engasjere seg i moderne, pelagisk hvalfangst. Her var tilstrekkelig kapital skaffet til veie, her var også høy kompetanse samt teknologi til å gjennomføre introduksjonsfasen.

Det skjedde enda en ting dette året - 1925 - som ga signaler om unge Jahres framtidsbeskjeftigelse. Sammen med skipsreder Olav Ringdal kjøpte han tørrlastskipet "Balboa" - ex "Viben" - bygget i Fevik to år tidligere og eid av August F. Christensen. Dette skipet, på drøyt 2.100 tonn dødvekt, ble solgt i 1928. 27 år gamle "Flackwell" på 12.000 tonn kom til Sandefjord fra Antwerpen en drøy måned etter generalforsamlingen, ble ombygd til kokeri med opphalingsslipp akterut ved Framnæs mek. Værksted og fikk navnet "Lancing".Nettopp "Lancing" skulle komme til å innlede et nytt kapittel i norsk
hvalfangsthistorie.

Den dag "Lancing" forlater landet for å legge ut på sin første ekspedisjon, vil betegne et vendepunkt, en ny æra for den norske hvalfangst", skrev Østlands-Posten.

Pelagisk fangst

Fangsten, med fem hvalbåter, foregikk utenfor kysten av Kongo, og oljen ble levert på Vera Fabrikker i Sandefjord. Senere ble det fanget ved Syd Orknøyene og ved Syd Georgia. Overskuddet ble mindre enn forventet, på grunn av spesielle omstendigheter, men Jahre & Co kunne konstatere at opphalingslippen var kommet for å bli. Det ga optimisme og førte til at enda et hvalfangerselskap, Polaris A/S, ble dannet. Jahre, Nielsen-Alonso og Sperre inntok de samme posisjoner som i Globus A/S, og Jahres partner på sakførerkontoret i Sandefjord, Frithjof Bettum, ble selskapets revisor.

Det nye, ombygde kokeriet på 14.000 tonn fikk navnet "N. T. Nielsen-Alonso". Ekspedisjonen gikk til Rosshavet med fire hvalbåter i august 1926.

Dermed var den nå 35 år gamle overettssakfører Anders Jahre i aller høyeste grad engasjert i pelagisk hvalfangst. To år senere - i 1928 - ble han aktør også i nabobyen Tønsberg, der han tok
initiativet til å starte hvalfangerselskapene Antarctic A/S og Pelagos A/S med aksjekapital på henholdsvis 2,5 og 3,5 mill. kroner. Dannelsen ble en suksess. Sentrale medarbeidere var skipsrederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe, samt direktør Carl F. Herlofson, sistnevnte ansatt som bestyrer. De ombygde kokeriene fikk navnene "Antarctic" og "Pelagos". I skorsteinen hadde de rederiflagg med blått kors på hvit bunn - og tre stjerner i krysset.

"Det haster"

Men året 1928 skulle få enda større betydning for overrettssakføreren i Sandefjord. Ikke fordi han avsluttet sin sakførerforretning, men fordi han allerede i januar - i en alder av 36 år - hadde sendt et brev til sin venn, ingeniør Chr. Fredrik Christensen i England, med følgende tekst:

"Kjære Chr. Fredrik. Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20-25.000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kapasitet og et kokeriarrangement som du finner mest fordelaktig. Hilsen Anders
P.S. Jeg skal også ha 7-8 hvalbåter, sett deg i forbindelse med Smiths' Doc. Det haster."

Verdens største

Under arbeidet med å etablere nye ekspedisjoner, hadde Jahre erfart at det var vanskelig å finne passende store dampskip for ombygging til flytende kokerier. Det var trolig da han begynte å sysle med sin kongstanke om å bygge et spesialskip.

"O. r. sakfører Jahre har kontrahert en 23.000 tons tankbaat - til levering 5. august 1929. Skibet, som blir verdens største tankbaat, skal disponeres av herr Jahre", het det i en tittel over to spalter i Sandefjords Blad 3. september I det kortfattede stoffet kunne man lese blant annet: "Herr Jahre opplyser at det er sandsynlig at skibet vil bli anvendt som flytende kokeri i sæsongen 1929-30, men for hvis regning er endu ikke bestemt." Men mandag 8. oktober kunne avisa opplyse sine lesere om at Hvalfangerselskapet Kosmos A/S var konstituert. "Selskapet skal disponeres av o. r. sakfører Anders Jahre, Sandefjord. Det bemerkes at Kosmos har omtrent samme ledelse som Antarctic og Pelagos", sto det.

Bare to dager senere registrerte Sandefjords befolkning at en ny forretningsbank - Privatbanken - var etablert i Sandefjord, og at overrettssakføreren hadde hatt en finger med også der.

Han hadde jern i ilden både på land og til vanns. Anders Jahre var kommet skikkelig i gang. Allikevel skulle det vise seg bare å være innledningen til et liv som sentral aktør innen hvalfangst, shipping og næringsliv.

Per Møller – Sandefjord Blad


Hvalfangstmuseet i Sandefjord fyller 90 år

Østfold Hvalfangerklubb gratulerer med dagen!

23. mai er det 90 år siden Lars Christensen overrakte Hvalfangstmuseet til Sandefjord by, denne begivenhet skal ikke forbigås i stillhet fra museets side. Jubileumsåret skal markeres gjennom flere aktiviteter og utstillinger i løpet av året.

Dette er en flott anledning til å fortelle om museets tilbud til publikum og betrakte vår rolle i samfunnet, sier museumsbestyrer Sidsel Hansen. Foretningsmannen Lars Christensen fra Sandefjord var bare 30 år da han i 1914 begynte å sysle med tanken om et museum over den omfattende hvalfangstnæringen han selv var involvert i. Ideen fikk han blant annet fra allerede godt etablerte hvalfangstmuseet i New Bedford i USA hvor han hadde vært på besøk. Etter stor innsats fra ham selv og andre kunne Lars Christensen 23. mai 1917 overrekke museet til Sandefjord by Museet fikk det offisielle navnet Kommandør Chr Christensen Hvalfangermuseum etter Lars Christensens far.

90 år er gått og museet har på disse årene gjennomgått store forandringer, det ble bygget på i 1981, og i dag arbeides det igjen med planer for ytterligere utvidelse. Det opprinnelige museumsbygget fra 1917 tegnet av Nils W Grimnæs er imidlertid uforandret og den gamle utstillingen står som et museum i museet.

Lars Christensen etablerte et museum over og for sin samtid, og vi bringer samtidsperspektivet videre ved å orientere oss mot aktuelle temaer innenfor blant annet forvaltningen av hvalen som en av havets resurser og miljøkonsekvensene av hvalfangsten, forteller museumssjef Sidsel Hansen.

Samtidig vil vi legge vekt på å fram historiene til de menneskene som var med i hvalfangsten på ulike måter.


Aker investerer 500 mill. i krillfartøy

TDN Finans 20.03.2007

Aker BioMarine overtar fabrikktråleren ATLANTIC NAVIGATOR, og bygger om fartøyet for kril-satsting i Sørishavet.

Selskapet investerer rundt 500 millioner kroner i fartøyet, inkludert ombygging en moderne ekstraksjonsfabrikk.
Med dette grepet kommer Aker BioMarine raskere i gang med egn krillolje. Investeringene er under halvparten av prisen på et nytt krillfartøy, og risikoen er lavere, sier konsernsjef Helge Midttun i Aker BioMarine i en kommentar.

Selskapet høster på denne måten verdifull erfaring og kompetanse med om bordproduksjon før det eventuelt bygges et nytt krillfartøy, som vil erstatte SAGA SEA , heter det i meldingen.

Ifølge Aker BioMarine tas det sikte på at ATLANTIC NAVIGATOR vil være operativ for krillfangst i 2009. Dermed oppnår Aker BioMarine produksjon av rundt 500 tonn egenprodusert krillolje ett år tidligere enn planen som ble lagt i firbinelse med emisjonen på 1,2 miliarder kroner i desember 2006.


Liten reke med stor betydning, – antarktisk, hvalmat

Krill er små rekelignende krepsdyr, som blir inntil 6 cm og veier ca. 2 gram. Krillen er viktig mat for hvaler, pingviner, blekksprut, sel, sjøfugl og fisk. Det er usikkert hvor gammel krillen blir, men i fangenskap har den blitt hele 11 år. Det er derfor ikke urimelig å anta at krillen i naturen kan bli rundt 6 - 8 år.

Krillen spiser andre planktonorganismer, og filtrerer både planteplankton og dyreplankton fra vannet. Krillen har ingen store fettreserver, men overlever trolig vinteren ved å spise alger som vokser på undersiden av isen. Studier har vist at krillen kan overleve hele 200 dager uten mat ved å senke forbrenningen og krympe i størrelse – noe som er helt unikt for krillen.

Krillen legger inntil 10 000 egg i løpet av den antarktiske sommeren. Ofte legger de også egg flere ganger i løpet av en sesong, med hovedvekt i januar – februar. Man tror at eggene synker til 2 000 meter før de klekkes. Etter klekkingen begynner larvene sin lange vandring på inntil 10 dager opp til overflaten for å spise, - hvor de beveger seg gjennom flere larvestadier.
Krillen anslås av mange til å være et av de mest tallrike dyrene på jorden.

Den tilbringer største delen av sitt 7 år lange liv i store svermer og stimer på flere kilometer i hver retning, - 30 000 krill pr. kubikkmeter. Det er nettopp denne stimdannelsen som gjør at den kan fiskes med trål. Det antas at den totale vekten av krill i Antarktisk er et sted mellom 50 og 500 millioner tonn. Krillen lever pelagisk (oppe i sjøen), og beveger seg opp og ned i vannsøylen. Den kryper ned i dypet for å unngå å bli spist på dagen, og kommer opp igjen til overflaten for å spise plankton om kvelden.

Krillen er føde for mange andre i økosystemet, disse konsumerer mellom 155 – 310 millioner tonn krill, (hvalen alene er stor i kjeften, red. anm.). Krillen er under hardt press både fra en økende fiskeflåte, men også som følge av klimaendringer.

Næringskjeden i Antarktisk er kort og tett sammenved, og dramatiske endringer i en bestand vil få store konsekvenser for de andre artene. Dette gjør det ekstremt viktig å ha en god økosystembasert forvaltning som sikrer disse resursene også i framtiden. (Hvalfangst langt inn i framtiden? – grådigheten, pengebegjæret, - hvalfangsten tok slutt. Vegetabilske produkter overtok også. Redaktøren måtte bare få sagt det, E Le.).

Økosystembasert forvaltningen må også ta hensyn til det økologiske samspillet mellom krill og artene som er avhengi av den og det kommersielle fisket.

Antarktisk krill forvaltes og reguleres av organisasjonen CCAMLR, Convention for the Conservation of Antarictic Marine Living Resources. CCAMLR ble opprettet i 1981 med 24 land som inkluderer; Australia, New Zealand, Chile, Argentina, Sør-Afrika; Norge, Japan, Sør-Kora og EU.


Hvalbåt brenner i Antarktis

En japansk hvalbåt står i brann i Rosshavet og et medlem av mannskapet er savnet, melder kystvakten i New Zealand.

Publisert 15.02.2007 – Aftenposten

Brannen brøt ut tidlig om morgenen torsdag (15/2) på NISSHIN MARU, det 8000 tonn store flaggskipet til den japanske hvalflåten som driver hvalfangst i Sørishavet.
Tre andre hvalbåter har kommet til for å hjelpe – de har tatt om bord 142 medlemmer av mannskapet fra den brennende båten. 20 mann er fortsatt om bord for å forsøke å slukke brannen. Senere på torsdagen ble det meldt at brannen var under kontroll.

En 27 år gammel mann er savnet, men det er ikke klart om han falt over bord eller om han er omkommet i brannen.
Årsaken til brannen er ukjent, men det er i alle fall klart at den ikke har noe gjøre med virksomheten til miljøaktivister som i de siste dagene har forsøkt å hindre fangsten.
Brannen oppsto i et rom for behandling av hvalkjøttet akterut i skipet og spredte seg raskt, sier en talsmann for den japanske hvalindustrien. Det kunne ikke bekreftes at det hadde vært en eksplosjon om bord før brannen, det er ingen fare for at båten skal synke.

Paul Watson i antihvalfangst- organisasjonen Sea Shepherd opplyste at hans to båter er 1000 kilometer fra de japanske hvalbåtene, og Greenpeaces er 700 kilometer borte.
Greenpeaces advarte om at den brennende båten utgjør en fare for dyrelivet i det skjøre området, både på grunn av mulige oljeutslipp og bruken av brannslukkings-utstyret. Båten befinner seg bare 100 nautiske mil fra kysten av Antarktis.

New Zealands miljøvernminister Chris Carter sa at hans regjering er i ferd med å utarbeide planer for å bekjempe eventuelle utslipp. Han har kontaktet Australia, USA, og Storbritannia om eventuell hjelp. USA har et kystvaktskip og en isbryter i området som kan bistå om nødvendig.

850 hval kan japanske båter fange. De er i flere uker blitt trakassert av Sea Shepherd som forsøker å hindre fangsten, og mandag kolliderte to av Sea Shepherds båter med en av de japanske båtene.
Tirsdag trakk Paul Watson sine båter ut av kampen mot den japanske hvalfangsten fordi de var i ferd med å slippe opp for drivstoff, og satte kursen mot New Zealand.

(NTB)


Øyas Venner har burstag, 10 år

Det ble markert 28. april på årsmøtet i Glasgow-huset, Sandefjord, i nærheten av Framnæs.

Det startet med ØYA OG KJÆRKA-SEMINARET i Sandefjord 12. sept. 1994. Det var biskopen av Tunsberg, Sigurd Osberg som tok invitasjonen fra erkebiskopen i Cantebury til å få til noe ..… mellom Sandefjord og Kirken på Syd Georgia.

Pastor Stephen Palmer fra Falklandsøyene var erkebiskopens mann på dette seminaret, en meget sympatisk kar. Det var til sammen 70 personer fra inn- og utland. Det ble et strengt program, vi var også ute på Framnæs og fikk et innblikk i restaureringsarbeidet med SOUTHERN ACTOR. Fra Fredrikstad møtte Harald Hauge, Karl Bøe, Bjørn Myhre, Erik Leister og Geir Hasle, (Eggen Press) - Fredriksstad Blad.

Dette treffet var forløperen til ØYAS VENNER som ble stiftet 1. februar 1997, oppgaven er å ivareta etterlevningene av den industrielle delen på SG. gravplassene og kirken på øya, registre gjenstander og byggninger og bygge opp museet der nede, i hele tatt ta vare på det som hørte til hvalfangermiljøet i Sydishavet, med Syd Georgia som base.

I Svend Einar Hansens bok ”Hvalfangerkirken” beskrives den dramatiske historien om ANTARCTIC og forliset i Weddelhavet den 12. februar 1903. Det var den mirakuløse redningen som ledet til kaptein C A Larsens etablering av den første norske fangststasjon på Syd Georgia, med Argentinsk kapital.

Hundreårsdagen ble markert gjennom Antarctic Quest 2003 ekspedisjonen med argentinske, svenske og norske etterkommere av forskere og mannskap.
I samarbeide med The Explorers Club samt britiske og argentinske forskere ble de ukjente antartktisheltene, mannskapet på pioner-ekspedisjonen Antarctic 1901 – 1903, hedret med minneplaketter ved steinhytta på Paulet-øya der de overvintret i 1903, og ved Ole K Wennersgaards grav.

Hentet fra Syd Georgia Tidene H_K L,/ og Ele.

Kaskelotten nr. 52

Kaskelotten nr. 52: September 2007 - 14. årgang

Tønsberg Blad onsdag 11. april 1956

(Avisen er kjøpt i Kirkeparkens kiosk i Fredrikstad) – er gitt av en eller annen til HVALFANGERMUSEET.

Usedvanlig godt vær på feltet, sier fangstbestyrer Gøthesen - PELAGOS hjem til Helodden i går kveld - 12 timer forsinket på grunn av storm

Tønsbergs eget hvalkokeri, PELAGOS stevnet inn i hjemmelige farvann. Det skjedde ved 20-tiden i går kveld, men det var samlet en anselig menneskemengde før det på bryggen ved Helodden. Forventningsfulle blikk søkte mot den vellaste koloss som ség stille inn i vakkert skjær fra kvelds solen. Akterut vaiet det norske flagg på halvstang til ære for koker Einar A Paulsen, Slagen, som døde på opptur fra feltet.

Det har vært tradisjon for PLAGOS de siste år å anløpe de hjemmelige farvann om morgenen, men en storm uten for Portugal laget strek i regningen på 12 timer. Gjensynet på begge sider var ikke mindre av den grunn, selv om mørket litt etter litt falt på, gikk det rutinemessige arbeidet med fortolling og avmønstring greit unna i ekte PELAGOs- regi. På bryggen og på strekningen fram til hovedveien var det sørget for nødvendig belysning. Trafikken til og fra kokeriet gikk for øvrig også smertefritt, idet rederiet hadde engasjert flere båter for denne farten. Om bord var det selvsagt lyst nok i enhver henseende, og sett fra land fikk gamle ærverdige PELAGOS et ekstra romantisk skjær over seg med lys fra for til akter.

Det er mange år siden vi har hatt så godt vær som under denne sesongen, forteller fangstbestyrer Fritz B Gøthesen i en samtale med Tønsberg Blads medarbeider. For så vidt kan sesongen betegnes som usedvanlig. Men også på andre måter har sesongen forløpt tilfredstillende. Det har vært bra forhold om bord, - og helsetilstanden har vært god.

  • Det ble stort sett midtfeltet for PELAGOS i år, opplyser kaptein Gøthesen videre. Det endelige resultatet lyder på 77 700 fat olje> 74 400 fat hvalolje (bardehval) og 3 325 fat spermolje ( den hvalen som har tenner, opplysning til de uinnvidde. Red. bemerkning).
  • et ble fanget i alt 27 blåhval, 1199 finnhval, 9 knøl, 1 sei og 75 spermhval. Det har vært 97 fat utkok pr. beregnet hval.

.. Hva med fast kvote til hver enkelt ekspedisjon?
Det har selvsagt meget for seg, men jeg tror det vil passe bedre med begrensning av antall hvalbåter. PELAGOS – ekspedisjonen har da også i de senere år tatt konsekvensen av dette syn.

PELAGOS- ekspedisjonen har hatt rasjonsfangst i tre dager denne sesongen.
Beste skytter har vært Torger Bruun om bord i PELIKAN. Om en ukes tid går kokeriet til Sandefjord for lossing av spermoljen og halvparten av hvaloljen. Resten av lasten vil senere på sommeren bli losset i Karlshamn i Sverige.

Alt har gått knirkefritt sier stuerten, Frithjof Welmer som vi treffer blid og fornøyd i nærheten av sitt departement som har forsynt ekspedisjonen under hele sesongen av 450 mann:
37 000 kg kjøtt, 68 000 kg poteter, 3 500 kg kaffe, 1 200 kg sukkerbiter, bare for å nevne noe.

10 år i velferden kan Birger Thorsen smykke seg med om bord i koka. Nytt i år var hobbyrommet, hvalfangstkontrollør Harald Berg har vært en ildsjel for å få til, det har vært flittig benyttet av rye-knyttere, her har hvaltenner blitt til pingviner bl.a. Bridgeturneringer med avslutning til påske; Pelagos-mestere
Per Winge, Odd Kopstad, Reidar Tenden og Guttorm Firing, - det deltok i alt 24 mann, turneringen gikk over ni kvelder.

Tre passasjerer fra Cape Town var med hjemover. En av dem er 19 år gamle Erik Steen-Nilsen, sønn til skipshandler Erling Steen-Nilsen som kom til Cape Town i 1929.
- Jeg har aldri vært i Norge før, og dette skal bli morsomt, stavrer han på gebrokkent norsk. Den unge mann har for øvrig den videre reiseruten klar. Først går turen til Drammen, til sin bestefar. Så til England og videre rundt i Europa. Kanskje hjemreisen kan bli med PELAGOS til høsten. Stormen uten for Portugal vil jeg ikke oppleve en gang til.

Harry Eriksen, den minste mann i kokeriet, det var i 1947, Tønsberg Blad hadde bilde av meg og en til fra koka, men det var den gang det. Her er det uklart å lese i den 51 år gamle avisen; men det tyder på at Eriksen lagde en hvalbåtmodell av spermtenner. Det har gått med 250 timer.
Mulig at jeg selger dem for å kjøpe meg en lydbåndopptager, avslutter Stokke-mannen.


En slitt avis fra 1956 er alltid morsomt å ble i...

Under bildet med artikkeloverskriften: Historien om Las Palmasdukkene er
...Arvid 3 ½ år og bor i Fredrikstad ( noe tekst mangler) Gutten er fint dresset opp med press i langbuksa, jakke med glidelås og med hatt på hode.
Han ”passer” på fire esker med dukker med hyssing rundt, (ikke tape).

Stekende sol over rødglødende fjell. Kvalm Las Palmas-luft krydrer neseborene. En lang kai stikker smal ut fra land. En rekke biler står plassert midt på kaia med gestikulerende folk, med åpen silkeskjorte, hatt på hode og gummisko på beina, stående rundt bilene - sammen med en mengde pakker og eske. En båt stevner inn, akkurat det folkene står og gestikulerer. Så myldrer de om bord, handelsfolk i Las Palmas, Cubellos folk. Cubello selv står med sigar i munnen og dirigerer det hele. Han har konsesjon på detaljsalg på båtene som kommer til Las Palmas.

Mannskapet er svakt interessert. Degosene myldrer omkring dem – de selger silketørklær, nylonstrømper, duker, tepper, kurvvesker og smykker. Perlekjeder til 6 kroner, som går i stykker den første timen. Og dukker, ikke å forglemme, - de berømte Las Palmas-dukkene som er lyse og fagre, mørke og ildfulle. Dukkene som kan sitte og gå, nikke og smile, sove og si mamma, og som har klær av silke. I alle størrelser selges denne reklamen for Las Palmas og Kanariøyene.

- Kjingsa for kjinsa! Kjøpe fine dukka hjem til lille baby?
Selgerne har fått en interessert tilhørerskare.
- Du norska , - fine saker!
- Sigaretter? Selgerne blir vaktsom i blikket:
- Amerikano? Lucky Strike – Camel? 5 kartonger. Ikke mye for en så fin dukke.

De snakker forståelig norsk, karene, efter å ha opplevd norske hvalfangere i en menneskealder. Pruttingen går videre, det er halve salget både for selger og kjøper. Den ene efter den andre av mannskapet rusler ned i lugaren med en grå eske under armen. Med en dukke til – til den lille piken. På hjemturen blir lokket ofte tatt av, den er fin, dukken som kan si mamma. Nå skal hun bli glá.
Gleden er umåtelig når eskene med det rare endelig er vel på kaia i Norge. Småpikene eller småguttene passer vel på sin fine eiendom. Og stas i stuen blir det senere, når pappa ivrig demonstrer dukken som kan gå og sove, og smile – og si mamma på norsk!

Hvalfangernes hjemkomst:

  • I GÅR: Fl.k. PELAGOS til Helodden. 6 ”Setter”- båter til Tenvik.
  • Fl.k. KOSMOS IV samt 6 ”Kos”- båter til Sandefjord.
  • I DAG: ”Setter VI” til Tenvik. Fl.k.THORSHAVETsamt 6 av ekspedi sjonenens hvalbåter til Sandefjord. Fl.k. SIR JAMES CLARK ROSS til Sandefjord kl.12.. 10 ”Kos”- båter til Sandefjord. (De resterende).
  • I MORGEN: ”Setter X”, ”Setter XI” og ”Terje 11” til Tenvik Fl.k. BALAENA ventes til Jarlsøy lørdag.

TB 11.04.1956


Vi leser videre fra Tønsberg Blad 11.april 1956

Kosmos IV tok 2 251 hval som ga 113 100 fat olje

KOSMOS IV kom i går eftermiddag til Sandefjord med flagget på halv stang. En fyrbøter om bord i en av hvalbåtene døde av hjerneblødning siste dag på feltet. Båren fulgte med kokeriet hjem.
Bestyrer Kjell Tholfsen, Sandefjord kunne fortelle at kokeriet hadde ”tjukke” i begynnelsen av fangsten. Siden var det stort sett bra vær med noen små- kulinger innimellom.
Spermfisket begynte den 23. november på 20 grader ost. Lenger østover – fra 90 grader ost og 70-80 grader ost hadde ekspedisjonen gode sperm-dager.

Langhvalfisket (bardehval) ble begynt på 105 grader ost, og i den første delen av fangstiden oppholdt man seg mellom 90 og 120 grader ost.

Dagen før langhvalfangsten begynte hadde hvalbåten ”KOS 33” et uhell idet den fikk en spermhval i propellen. Hvalbåten måtte gå til Australia for å reparere, og var til sammen 26 dager ute av fangst. KOSMOS IV – ekspedisjonen fanget i alt 2 251 hval. Finnhvalen var noe mager. Den gjennomsnittlige størrelsen på finnhval 67 fot. Samlet produksjon var 113 100 fat olje, hvorav 80 560 fat hvalolje og 32 450 spermolje. På tankene hjem var 50 500 fat hvalolje og 10 500 fat spermolje. All spermoljen skal losses til Jahres Kjemiske Fabrikker A/S. Sandar Fabrikker A/S skal ha 1 800 fat hvalolje, mens resten - 48 700 fat – gar til De-No-Fa i Fredrikstad.

Mannskapet var stort sett fornøyd med sesongen. Helsetilstanden har vært god. Velferdsarbeidet har vært variert og godt.

Bugge gjenvalgt som formann i den internasjonale hvalfangstforening

Det ble i går holdt generalforsamling i The Internasjonal Association of Whaling Companies, ledet av N R Bugge, Tønsberg. Møtet ble holdt i Sandefjord. Som nytt medlem i stedet for avdøde skipsreder A C Olsen ble valgt skipsreder Christian Olsen.

De øvrige styremedlemmer ble gjenvalgt: Formann skipsr. Bugge, Tønsberg, viseformann skipr. Peder G Melsom, Larvik, skipsr. H Winge Sørensen, Sandefjord, skipr. Carsten Bruun, Tønsberg, skipr. Anders Jahre, Sandefjord. Suppleanter: skipr. Harald Krogh-Hansen, Tønsberg, skipr. Lars Christensen jr., Sandefjord, skipsr. Svend Foyn Bruun, Tønsberg.


Gjør butikk av Bess Jahres kjoler

Tekst: Marianne Henriksen, Sandfjord Blad 22.05.06

Motebutikken Secret Society i Oslo drives av Fanny Jahre (28) som er datter av Bess Jahres nevø. Her kan kjoler fra en svunnen tid nå leies for en kveld. Fanny Jahre med kjoler fra Bess Jahres rikholdige garderobe.

Fant en kjoleskatt
– Det ble en skattejakt med pappa da vi gikk igjennom kjolene.
Hun møter oss på Midtåsen, der kjolene ble oppbevart fram til Bess Jahres død. Hun kan fortelle at kjoler signert Bess Jahres favorittdesigner selges i de store motebyene for 10.000 til 13.000 kroner. Tatt i betraktning at de er 30 til 40 år gamle er det ingen dårlig pris.

For enhver anledning
– Kjolene etter "bestemor" er både selskapskjoler som disse, og enklere kjoler i mer Pucci-stil, designeren som er populær nå. "Bestemors" favorittdesigner het Leonardo.
Fanny Jahre viser fram to selskapskjoler som kan ha vært brukt både på slottsmiddager og i sosietetsselskap av internasjonal klasse. Både tyngden og håndarbeidet i flere av kjolene imponerer. Gull, perler og broderier er sydd inn med nennsom hånd. Det slår oss at for en vever kropp må det ha vært en bragd å ha kjolen på seg gjennom en lang kveld.

Artikkelen er noe forkortet.


Småfaen

Han var så stor og sterk at de kalte han for småfaen.
En gang holdt han 2. kokken utenfor skutesida etter nakke og bukseræva og forlangte bedring i renholdet. Og bedring ble det.

Det ble også fortalt av de som kjente småfaen at han en gang hadde ryddet danselokalet på Siljan. Den siste han kasta ut var ovnen, en stor rødglødende etasje-ovn med krone.

Fra Harald Storebaugs arkiv


Sandefjords Blad 30. juli 2007

Antall besøkende på Hvalfangstmuseet i juli er nesten doblet fra i fjor. Mange av de besøkende er barn. Det ble bortimot 7 000 besøkende denne måneden, museumssjef Sidsel Hansen er storfornøyd.
- Vi har satset på barn og hatt aktiviteter for dem i hele sommer. I tillegg har vi hatt ny utstilling, åpen café og økt markedsføring. Vi har også vært mer synlig i mediene.
Men, vi skal ikke legge skjul på at været har hatt sitt å si for suksessen, sier Hansen.

Hvalfangstmuseet har også vært en del av ordningen med museumskortet for Vestfold. Nytt av året er også blåhvalskjelettet og utstillingen om museets grunnlegger Lars Christensen, i forbindelse med 90-årsjubileet. Normalt besøker rundt 30 000 personer Hvalfangstmuseet årlig,- og nå 7 000 på en måned ( juli)

Ifølge museumssjef Sidsel Hansen er barn et av museets satsingsområder.
- Det er viktig for oss å være et museum som er godt tilrettlagt for barn. Vi har film, tegnebord og egne nettsider for barn, sier Hansen.

Se www.hvalfangstmuseet.no


Godbiter fra Harald Storebaug, Moss, selvopplevde anekdoter

Bananene på Kap Verde skiftet eier for helt ned til 2 pakker sigaretter
Disse ble hengt opp i store mengder på tankdekket til modning. Hvem som eide den enkelte bananklase var av mindre betydning. Nå skulle det imidlertid vise seg at modningen gikk langt raskere enn noen kunne tenke seg, og overmodne bananer ble snart et hovedelement i kosten, noe som ga seg tydelig til kjenne ved at det ble produsert store mengder tarmgass med en helt spesiell odør, kort sagt: drittlukt.

Noen påsto at gassen til og med tærte hull i underbuksa.
Før avløsning ved roret ble det gått brannrunder og det var da naturlig å fortære ei banan eller flere på runden. Rorhuset ble etter hvert et illeluktende oppholdssted og vakthavende størrmann måtte tilbringe vakta på brovingen i lo.
Når opphold i bestikklugar og radiostasjonen heller ikke var tilrådelig, ble resten av bananene dumpet, og etter ei ukes tid kunne en igjen puste i noenlunde frisk luft...

Brytærn fra Tørp
Blant guttane i 8 mannslugaren forut gikk det store ord om en som skulle være veldig farlig. Han var en av de berømte bryterbrødrene fra Tørp, og kunne mange stygge knep.

Det skulle snart vise seg at ”den farlige” var ei lita reke av en fyr som brøt i 48 kg. Klassen, altså 25 kg lettere og 2 år yngre enn meg.
På ungdoms vis var dette en utfordring, og etter ei tids småknuffing tok vi skikkelig tak i hverandre etter en ubetydelig diskusjon i messa.

I det jeg hadde fått låst begge armene hans langs kroppen, og bestemt meg for å tyne safta ut av figuren skjedde DET. På en uforklarlig måte fant jeg meg selv igjen under messebordet blant veltede stoler, og uten mine langskafta trebunnstøvler. Oppe under dekk var det avsatt to striper etter helbroddene på støvlene. Grepet jeg ble et enkelt offer for, ble kalt hodefall. Nå ja, - nok om det: - Hvem stal min venstre trebunnstøvel?

Jollegutten
Han het bare "Møllærn". Han var jollegutt, og jeg kjørte winsjene.
Vi var sammen i 2 sesonger uten å veksle ord i arbeidstiden.
All vår kommunikasjon besto av håndbevegelsene:
Hiv – lår – fort – pent, samt diverse ansiktsuttrykk.
Vi forsto hverandre til 100 %

Osvald planformann spiste rått hvalkjøtt og drakk melk av nyskutt diehval. Han påsto at det skulle være oppbyggende for potensen.

Kolbjørn Karlsen har sakset dette fra Moss Avis for 50 år siden - 22. april 1957

En 19 år gammel pike ble forleden pågrepet på Bastø-fergen mellom Moss og Horten, efter han hadde robbet en venn av seg.
Den freidige unge damen hadde truffet en hvalfanger, og han hadde bedt henne med seg ut. De havnet på et hotell i Tønsberg der det ble drukket en del, og efter dette tok de sammen opphold på et hotellrum. Der sovnet mannen, og mens han sov robbet piken ham for 360 kroner han hadde på seg.
Politiet tok seg av saken, og ikke lenge efter ble hun grepet på en av Bastøfergene.

Jeg må ta med denne fra TB 11/4-56 også:

Dømt for promille uten blodprøve
En Slagenmann er i Jarlsberg herredrett dømt til 24 dagers fengsel samt 200 kroner i saksomkostninger for promillekjøring. Der forelå ingen blodprøve i saken, men den kliniske prøven som ble foretatt av stadslegen I Tønsberg viste at mannen var alkoholpåviket.

Selv påsto han at han bare hadde drukket litt øl og at beruselsen skyltes morfinpåvirkning.


Hva med vårt eget museum?

Kjølig, overskyet og mange regnbyger i lengre perioder, da blir det godt besøk i museet.
Sånn var været i sommer, - dermed var det mange innom museet, vi hadde 900 betalende voksne barn kommer gratis inn hos oss, - da blir det straks 2500 som har vært innom i sommer.
Det vises også film hos oss, unger er veldig vitebegjærlige, de stor- trives og har mange spørsmål.

Det kommer av og til noen som vil at vi skal ta vare på noe som ble funnet på loftet eller ved annen oppryding, dette passer bedre her hos dere, vi takker ja, men vi vet ikke alltid hvem som er giveren. Det er jo litt dumt. Papir og kulepenn, - det burde skrives ned navn og adresse inn i loggen.

Vaktene har gått greit. Det byttes og hjelpes til slik at alt har gått fint.

Bjørn takker vaktene for fin innsatts denne sommeren!

Sesongen er faktisk over for denne gang, tenk om vi kunne ha flere vakter og mer åpent, flere dager i uka.
Vi får ta det opp i løpet av vinteren.


Arne Nævra på Sør Georgia

Arne Nævra har nylig vært på Sør Georgia for å forberede en ny TV-serie som vil bli vist på TV til vinteren.

- Og hvor stammer din interesse for polare strøk og Syd Georgia fra?
Polare strøk har alltid fascinert meg. Det skulle nå bare mangle også om jeg som nordmann ikke skulle fatte interesse for Svalbard, for eksempel.
Det har blitt mange opptaksreiser dit, for å skildre natur og dyreliv først og fremst. Men jeg lagde også et program om fangstmannen, og Svalbardentusiasten Odd Lønø som fangstet isbjørn og fjellrev rundt Edgeøya.

Seinere har det også blitt flere programmer fra Russisk Arktis, bla. der jeg bodde sammen med et hopetall isbjørner på øya Wrangel – som sikkert mange fikk med seg da min serie Villdyr og Villmark
ble sendt på NRK.
Jeg er jo biolog av bakgrunn – og jeg har alltid vært interessert i dyr og økologi. Det var naturlig for meg å bli interessert i livet i Antarktis også, og se etter forskjeller og likheter med de nordlige, arktiske områdene. Akkurat dette lagde jeg jo også innslag til Schrødingers Katt på i forbindelse med Det Internasjonale Polaråret som ble dratt i gang 1.mars i år.

Arne Nævra og Stein P. Aasheim på Syd-Georgia. De to turene jeg nå har avsluttet i sør, er faktisk første besøk i Antarktis og Sub-Antarktis.
Den første turen var en virkelig eventyrreise. Jeg leide en liten seilbåt, en yacht, på noen og femti fot på Falklandsøyene. Sammen med eventyreren Stein P. Asheim dro jeg etter noen dager i Falklandsnaturen – til Sør-Georgia og Den Antarktiske Halvøya. Til sammen 40 dager i båten i perioden november 2006 til januar 2007. Det ble selvsagt utrolige opplevelser, men også en del dager der jeg ønsket meg langt vekk.

Det var dagene da jeg var temmelig sjøsjuk under overfartene i åpent hav. Drakepassasjen er ikke å spøke med når du er i en liten båt og kommer fra innlandsnorge. Derfor ble det høyere sigarføring og mer behagelig da jeg ble med på en lengre rundreise med cruisebåten Polar Star på den siste turen – i februar og mars. Da fikk jeg en god del ekstra bilder – og kom også inn i Weddellhavet – til de sagnomsuste Paulet-øya og Snow-hill. Begge to er jo kjent fra Nordensjkjøld-ekspedisjonen, der C. A. Larsen var kaptein.

Denne tredelte serien (som trolig sendes til vinteren i NRK) skal bli en blanding av klassisk natur og opplevelsesreise. Jeg tar for meg natur og dyreliv på vegen, mens Stein P. forteller om explorere og den historiske biten. På en måte seiler vi – og går – i Ernest Shackletons fotspor – på den berømte Endurance –ekspedisjonen. Vi går for eksempel i land på Elefantøya – der Schackletons menn var strandet i flere måneder. Der ser jeg etter dyreliv, mens Stein er opptatt av hvor leiren til disse karene var.

VI kommer begge inn på sel- og hvalfangsten i disse områdene, ikke minst når vi er på Sør-Georgia. Her er vi innom mange av de kjente stasjonene, som Grytviken, Husvik , Leith og Strømnes.

Noen av høydepunktene for meg var nok å dykke i en tett krillstim, og sammen med pelssel, weddelsel og leopardsel.

- Vil den bli tilgjengelig på f.eks DVD og vil den bli markedsført i utlandet?
Det er ikke noen planer om DVD-utgivelse ennå, men det kan komme. Vi får se om utlandet etter hvert vil ha serien. De øvrige nordiske land burde nok i hvert fall være interesserte. På flere måter er jo Sør-Georgia som en fargerik oase der ute i storhavet. Ikke bare er den vakker, med dramatiske fjelltopper med snø og isdekke i skarp kontrast til irrgrønne bakker og blågrønn sjø. Den virker jo også som en magnet på et utrolig dyreliv. Ikke minst er de enorme koloniene av pingviner og seler imponerende. Fugler og pattedyr er tillitsfulle, det er jo ingen landbaserte rovdyr å være redd der, og de kommer helt opp til deg for å ta en titt.

Vi kommer selvsagt inn på hvfalfangsten, på godt og vondt. Hvor viktig den var for Norge på den tida – og hvor mange mennesker den sysselsatte. Samtidig kan en ikke unngå å tenke på hvor fatal den var for de store bardehvalene. Det er jo bare noen få prosent igjen av en blåhvalbestand på kanskje 200.000 dyr.

Jeg fikk ikke se en eneste blåhval på de to turene, og jeg skal love deg at vi speidet. Men knølhvalen har gjort en god tilbakekomst. Og selene har tatt revansje. Nå er det opp mot 4 mill pelsseler i disse områdene, og på mange strender ligger de så tett at det er vanskelig å komme i land. Men bakom lurer klimatrusselen – og nedgang i krillbestanden som så mange dyr er avhengig av.

Innholdet er tatt far Syd Georgia Tidene


Større flyt av varer mellom øst og vest

- Panama-kanalen skal bli bredere og dypere

Utbyggningsarbeidet vil bli et av de største entreprenøroppdrag så langt i vårt århundre. Det vil koste over 32 milliarder kroner og skal være avsluttet til Panama-kanalens 100-årsjubileum i 2014.

Den åtte mil lange kanalen som sto ferdig sommeren 1914, forbinner Stillehavet med Atlanderhavet. I fjor passerte 14 000 skip med mellom 200 og 300 millioner tonn last gjennom kanalen.
Når utbyggingen er ferdigskal den kunne ta 18 000 skip årlig, med lastevolum på 600 millioner tonn. Arbeidet vil koste 5,4 milliarder dollar, og er ventet å gi arbeide til 40 000 personer.

De spanske erobrerne som nettopp var kommet til Amerika, var allerede på 1500-tallet opptatt av tanken om en kanal gjennom Panama. Gull og andre gjeve metaller som conquistadorene kom over i Peru, ble fraktet sjøveien opp til stillehavskysten i Panama. Der ble de lastet om og fraktet til lands over det smale Panamaeidet til skip som ventet på atlanterhavskysten.

Kort om Panamakanalen:

  1. Forbinder Atlanterhavet og Stillehavet gjennom Panamaeidet fra byen Colón ved det Karibiskehav til Balboa ved Stillehavet.
  2. Fra Colón fører en 11 km lang kanal til Gatún-slusene, somhever skipene 26 meter opp til innsjøen med sammenavn.
  3. Etter 4 mil på innsjøen passeres den 15 km lange Gaillatd-skjæringen før man når slusene ved Pedro Miguel Miraflores.
  4. Selve passeringen tar åtte timer. Kapasitet ca. 50 skip i døgnet.

Aftenposten 18. juni 2007, side 18

Kaskelotten nr. 53

Kaskelotten nr. 53: Desember 2007 - 14. årgang

Reiselystne hvalfangere

De drar ikke bare til Sør-Afrika. Denne gangen var det Lerwick på Shetland, nordvestlig retning.

Det er lørdag 8.september 2007. 25 forventningsfulle personer; seks damer og 19 mannfolk toger fra Sarpsborg, Fredrikstad og Moss over fjellet til Bergen hvor vi skal ta Smyril Lines "Norröna" til Shetland, en lang flytende reise, om bord i en moderne båt som er 163 m lang – 30 m bred og 35 000 tonn tung. Det var jo nettopp med båt de første vikingene kom til Shetland, for ca. 3 000 år siden.

Etter en overnatting på Hotell Rosenkrantz i Bergen er det tidlig vekking, båten skal gå kl.0600, men den er ikke kommet. Etter en del venting går "Norröna" først kl. 1400, nærmere 9 timer forsinket. Vel om bord finner vi oss til rette med god mat og godt drikke, praten går, noen sover i stolene. Etter ca. 10 timer i et disig men behagelig vær er vi framme på Shetland. En øygruppa med mer enn 100 øyer langt ute i Nordsjøen; 360 km vest for Bergen, 60 grader N og 1 grad W.

Bussen henter oss på terminalen, det skal bli godt å komme til Queens Hotell for en god natts søvn, hotellet er gammelt, bygd i 1860 sener modernisert - rommene er ok.

Etter en god engelsk frokost på mandag er vi invitert til en byvandring i Lerwick. Vår guide er kunnskapsrik, snakker norsk og vi besøker de mest kjente stedene i byen, bl.a. "Fort Charlotte" som er bygget i 1665 hvor kanonene peker utover havna og "Bressay Sound". Byens rådhus må besøkes, en flott steinbygning med fantastiske glassmalerier av bl. a Margaret, datter av kong Christian I av Norge som ble gift med kong James III av Shetland, - dette skjedde i 1469 – samme år som Shetland ble en del av Skottland.

Vi er innom flere kirker og i en av dem gir guiden oss litt åndelig føde i form av orgelspill og kjente salmer, noen høytidlige minutter som vi satte stor pris på. Mye kan nevnes om Lerwick som er Shetlands livlige hovedstad med omtrent 7500 innbyggere. Det er en "grå" by vi besøker, alle hus er bygget av stein.
Her treffer vi fastboende, turister og sjøfolk. Vi besøker butikker, puber og restauranter. Strikkevarene fra Shetland må nevnes, de er av verdensberømt kvalitet. Den shetlandske kokkekunsten bygger på produkter som er fra stedet, - vi finner alltid fisk og lam på menyen. Mens vi er på byvandring slår det oss hvor rent det er i gatene, en helt annen kultur enn her hjemme.

Der er blitt tirsdag og i dag går det busstur på gode veier nordover på hovedøya Mainland of Shetland". Været er ikke helt med oss, med mye tåke er det ikke rart å se av landskapet, men vi får med oss værbitte klipper og hvitbleke strender med bukter og viker overalt, og vi observerer Nordsjøen og Atlanterhavet på engang.

Været bedres og på tilbaketuren er vi innom Scalloway, den gamle hovedstaden. Vi besøker minnesmerket over Shetlands-gjengen og tilhørende museum over trafikken fra 2. verdenskrig.
Havna ble hovedkvarter for redingsaksjonen for flyktninger fra det okkuperte Norge, virksomheten er kjent som shetlandsbussen.
I Scalloway ser vi faktisk noen trehus. Her er man borte fra jag og mas der vi fortsetter "hjemover" gjennom noen av de vakreste landskap på øya, - vi inntar en velsmakende lunsj og er tilbake i Lerwick på ettermiddagen.

I kveld er vi invitert til felles arrangement sammen med shetlandske ex-hvalfangere i den lokale "Boating Clubs" lokaler.
Vi ble ønsket hjertelig velkommen til et historisk treff. Shetlandske hvalfanger var i hovedsak hyret på i Salvesen & Co. De møtte mannsterke opp sammen med sine respektive, noen helt fra nord på den nordligste øya. Det ble et hjertelig gjensyn selv om få kjente hverandre igjen, telefonnummer og adresser ble utvekslet i løpet av kvelden.

Lokale musikere spilte typisk shetlandsk musikk – godt drikke og noe å bite i gjorde treffet til en minnerik aften.Ønsket om en gjenvisitt til Fredrikstad var så absolutt tilstede, og shetlendrene er hjertelig velkommen!

Onsdag er fridag og det er tid for shopping og lokale restaurantbesøk. Venneforeningen Shetland/ Norge inviterer til fest på Grand Hotell, en uforglemmelig aften. Tre av oss er invitert ut til en norsk-shetlans-beboer i Scalloway – hvor vi hygger oss i sene kveldstimer.

Vi er i kontrastenes land, det gjelder å se så mye som mulig, torsdag går bussen sydover på øya. Landskapet er i stadig forandring; forblåste lyngheier og frodig grønn vegetasjon, men uten trær. Langs veien ser vi stadig skilt med advarsel om at her går der oter over veien. Sjøen er turkisfarget og ser vi nærmere på den lille grønne øya St. Ninian som er knyttet til fastlandet med en smal "hvit stripe" av den reneste sand, vakkert.

Shetlandsponniene må nevnes, disse dyra som er populære blant turistene. Alle sauene, 350 000, beiter overalt – de hvite er i flertall, men det finnes også grå, brune og svarte. Ser en godt etter vil en oppdage harer også på øya. Her syd på øya dyrkes det faktisk havre og bygg, men i lite omfang.

Shetlenderen er kjent for å ta vare på gamle ting og tradisjoner, alle museene vitner om det, ikke mint det store bymuseet i Lerwick som er vel verd å besøke, her finnes også en avdeling om hvalfangst – bl. a. en hvalkanon fra 1948 av merket Kongsberg. Her syd på øya ender vi opp på det arkeologiske museum på "Jarlshof", et fantastisk sted hvor man fremdeles kan gå på oppdagelsesferd og som omfatter et tidsrom på 3 000 år, fra yngre steinalder til vikingetiden. Vikingene holdt til på "Jarlshof" i nærmere 200 år, sporene gir oss et glimt inn i deres liv og tid.

Når vi farter slik rundt på Shetland merker vi oss alle de kilometerlange steingjerdene rundt beitemarkene og eiendommer, de er utrolig flott lagt opp, rett og slett vakkert. I dag finnes egne entreprenører som har dette som fag.

Vi tar oss tid til en kopp kaffe før vi vender nesa mot Lerwick, dagen i dag har vært solrik med mye vind, – inntrykkene har vært mange.
Vi takker Derek Herning for flott guiding og håper at vi sees igjen.

Fredag er avreisedag, bussen går kl. 0500, det blir igjen lang vente tid og tilslutt viser det seg at båten ikke kommer innom Lerwick p g a for sterk vind. Ansatte i Smyril Line jobber febrilsk for å skaffe oss fly, de første 13 av oss reiste fra Sumburgh Airport først ved middagstider via Aberdeen – Bergen – Torp og buss hjem.
De resterende måtte deles i to puljer, noen havnet på fly til Orkenøyene med overnatting, andre med båt til Kirkwall . Etter hvert samles resten på 12 personer i Aberdeen for fly, noen til Gardermoen og noen til Torp. En reiste med opplevelser for noen, - og til besvær for andre.

Turen i "vesterled" var en opplevelse, Shetlands uberørte skjønnhet og rike dyreliv, - øyenes særpreg og kulturliv ga oss en varm velkomst. Personlig kunne jeg tenke meg en tur tilbake, jeg føler at jeg har skaffet meg venner som jeg i fremtiden vil skrive og telefonere med.

Jeg takker alle for samværet i disse septemberdagene, kanskje vi treffes på en ny tur til et annet sted.

Kolbjørn Karlsen


For 40 år siden

6. mai 1967 var siste gang THORSHAVET kom hjem fra fangst i isen, - det hadde med seg 60.028 fat. Det ble besluttet at koka skulle gå i opplag ved Thorøya, etter 64 års sammenhengende hvalfangst. Rederiets siste generasjon dampdrevne hvalbåter ble solgt høsten 1965.

THORDR, THORARINN, THORGLIMT og THORIS ble utleid for fangst med KOSMOS IV sesongen 67/ 68 – som var med på å sette endelig punktum for norsk hvalfangst.
Fra mai 1968 ble alle liggende i Sandefjord , - for salg. Det viste seg ingen andre kjøpere enn opphuggere, og i juni 1969 ble syv av de eldste solgt for hugging i Grimstad. ENEREN og THORD ble solgt til ombygging til fiskerifartøyer, THORARINN ble solgt til Karlsen Shipping i Halifax for fangst på Nova Scotia. For aller siste gang ble en hvalbåt rustet ut ved Thorøya og gikk 24. mai 1970 til Halifax med skytter Per Stokke som fører

Utbruddet av krigen i Midtøsten i juni 1967 med stenging av Suezkanalen ga stor etterspørsel etter tankskip, THORSHAVET ble nå sluttet for flere turer, både fra Caribbean og Svartehavet. Etter en innbringende periode kom THORSHAVET hjem til Sandefjord i mars 1968 for å gå i opplag. Samme høsten ble skipet bortleid til Nordsildmel som lager for norskprodusert sildeolje. Det ble liggende ved Thorøya, hvor oljen ble levert fra små tankskip, og utpå vinteren lå "koka" inne med 17 000 tonn

Kokeriet ble liggende, nå sammen med KOSMOS IV som den siste påminnelse om fordums storhet.
Etter forhandlinger med det svenske farmasutiske konsernet Astra ble THORSHAVET i september 1969 solgt til et nystiftet selskap på Bahamas, Astra Overseas Fishing Ltd. Prisen var 14 millioner kroner, Ørnen og Odd tegnet 7 av de 18 millionene som var selskapets aksjekapital.

Ved Framnæs ble skipet nå bygget om fra å produsere fiskeolje- og fiske- mel ( hvalolje- og beinmel, . . . det er størrelse det kommer ann på. - Red. kommentar).
Fabrikkanlegget ble skiftet ut med utstyr fra Stord Bartz, som kunne produsere 10- 12 000 hl sild i døgnet. 20 siloer, hver 23 meter høye, ble plassert på tankdekket, de raget da 8 meter over "flenseplan" (dekket). Siloene rommet 6 000 tonn ferdig mel.

Etter siste utrustning i Göteborg, satte skipet, nå omdøpt ASTRA – under britisk flagg kurs for fiskefeltene utenfor Vest-Afrika 16. mars 1970. En av rederites (Thor Dahl) erfarne hvalfangstkapteiner, Gilbert Knutsen, tok skipet ut fra Sandefjord, - forstsatt var det A/S Thor Dahl som stad for driften, med Nils Erling Olsen som teknisk sjef på kontoret; han hadde vært bestyrer både i Husvik Harour og på ABRAHAM LARSEN.

ASTRA fanget nå sammen med norske snurpere som var leiet inn, 9-11 i tallet.
På fiskefeltet møtte ASTRA igjen sin gamle kjenning fra hjembyen, KOSMOS IV, nå som SUIDERKRUIS; også med norske offiserer.
Fangstperioden var delt i to 5 mnd. perioder med intensiv drift og verkstedopphold imellom. Hver sommer lå skipet (koka, - jeg må bare ...) med sine snurpere hjemme i Sandefjord for overhaling og dokking. Produksjonen gikk teknisk sett bra om bord i ASTRA, selv om lønnsomheten varirte med prisene på olje og mel. Etter hvert tok resultatene seg opp og ga eierne og besetningen et godt levebrød.
Etter årlig overhaling på Framnæs dro ASTRA sørover 15. september 1973 – for siste gang.

Klokken 0730 1. påskedags morgen 15. april 1974 mens det lå stille utenfor kysten av Guinea, ble det pårent av lasteskipet KARONGA.

  • THORSHAVET 17 081 brt . 21 858 tdw 600,0/77,3/39,9 ft. 2xB&W 6500 bhk
  • Levert oktober 1947 fra Harland & Wolff Ltd, Belfast til Ørnen
  • Forlenget 1955 til 19 168 brt og 644,1 ft. I fangst sammenhengende fra 1947/48 til 66/67. Solgt september 1969 til Astra Overseas Fishing Ltd, Nassau, bygget om ved Framnæs til fabrikkskip for fiskemel, omdøpt ASTRA
  • Sank 17. april 1974 etter kollisjon uten for Guinea.
  • Thorshammer 12 215 brt 16 050 tdw 535,0/ 66,5/ 34,0 ft. Q4 774 bhk
  • Levert september 1914 fra William Doxford & Son Ltd, Sunderland som tankskip SAN NAZARIO til Eagle Oil Transport Co Ltd, London. Kjøpt av Bryde & Dahl i juli 1928 100.000 pund, bygget om til hvalkokeri THORSHAMMER ved Framnæs i 1928 og 1929 . I Nortraships flåte under krigen. Modernisert i Belfast somrene 1947 – 49
  • Siste sesong 61/ 62 og solgt til opphugging i La Spezia august 1962.
  • Thorshøvdi 18 361 brt 23 250 tdw 639,0/ 77,3/ 41,3 ft. 2x B&W ihk
  • Levert oktober 1948 fra Burmester & Wain, København til Odd
  • I fangst 48/ 49 til og med 64/ 65, unntatt 52/ 53. Solgt oktober 1966 til Aker –gruppen for ombygging til boreskip DRILLSHIP, senere STAR I, igjen DRILLSHIP, SONDA I og J W BATES. Opphugget 1985 Thailand.

Roald Amundsen

...mange av oss var i farvannet etter Roald Amundsen som ble født 1872 i Nordre Borge på grensen mellom Sarpsborg og Fredrikstad.
Han var bare noen måneder gammel da familien flyttet til Oslo, men familien forble sterkt knyttet til "Tomta", som gården ved Glomma heter. Familien Amundsen utgjorde på 1800-tallet et dynasti innen shipping. På det meste eide de 22 seilskip.

Opprinnelig holdt familien til på Vesterøy, Hvaler, men flyttet til Vesten i Borge på 1850-tallet. Beliggenheten ved det vanligvis isfrie Glomma var trolig en grunn, seilskutene lå i vinter opplag ved Vesten.
En annen årsak til flyttingen kan ha vært at Glomma på den tiden ble landets fremste elv for tømmerfløting. Mye tømmer ble derfor skipet ut fra Fredrikstad.

Flere i Amundsen-slekta var både redere og skippere. Det gjaldt for Roalds far, Jens Ingebrigt (1820 – 1886), som selv var ute på djerve tokt. Han bygget seg opp en formue ved å seile i Svartehavet under Krimkrigen på 1850-tallet. I 1866 måtte han slå ned et blodig mytteri, - den karen var nok også en tøffing. Jens I Amundsen døde da Roald var 14 år gammel. Et hardt slag for en ung gutt.

Som far så sønn, - vi kjenner jo til Roalds liv og levnet.


Utdrag fra dagens avis

Alf Hansen og Bjørn Nerlie slår av en prat med Harald Fevang i SB 07.10.2007

De to fikk åtte sesonger hver på THORSHØVDI-ekspedisjonen på 50-tallet.
- Det var mye bortkastet tid, mener Alf , det var jo ikke noe liv i lengden. Vi eksisterte jo bare, men det var gode penger å ta med seg i ungdommen.
- Ja, fortsetter Bjørn, på hvalbåt ble vi sjøsyke hver høst, men vi måtte tåle ganske mye den gang, humrer han, vi var jo unge, og det ble bra arbeidslag om bord i hvalbåtene. Skytteren plukket ut sine folk og deriblandt var også maskinsjefen. Og han plukket igjen ut sine folk. Vi kjente hverandre godt og det var en god trivsel på "svanene" våre, som Nerlie kaller hvalbåtene CONDOR, THORSLEP og THORGRY.
Alf var elektriker på koka sammen med seks andre. Fire mann hadde dag vakt og to nattevakt på feltet.
- Men det var et hardt liv for meg, medgir Alf Hansen. Til tross for kraftig og mye mat om bord gikk jeg ned 10-12 kilo hver sesong, avslutter han.

Sandefjords Blad 27. sept 2007:

Tekst Bjørn Ulstad

Det er fortsatt litt igjen av Sandfjords hvalfangstflåte.
Oddvar Schrøder, Larvik-mann med stor interesse for vår fortid. Under et besøk på Island fikk han et nostalgisk syn ved havna i Reykjavik.
Fire hvalbåter, side ved side, akkurat som i havna i Sandefjord på 50-tallet. Islendingene mente at den ene var NORDTREFF, men det viste seg å være TIGER, en gammel kjenning av meg fra da jeg var på hvalfangst i 1959/ 60. Den er fortsatt i fin stand, mens de tre andre begynner å se slitne ut
De ligger nå i beredskap, i tilfelle markedet skulle endre seg, og ny etterspørsel etter hvalprodukter oppstaår.
To av båtene som nå ligger i Reykjavik, TIGER og KOS XII, var objekter for oss da vi var på leting etter en hvalbåt på slutten av 80-tallet, sier kommuneadvokat Ivar Otto Myhre.
Tiger var jo en Thor Dahl båt, KOS XII tilhørte Pelagos, de to andre båtene har tilhørt Salvesen.

Vi reiste til Island for å se på båtene, og var veldig interessert i å kjøpe. Båtene var ikke til salgs, og vi endte som kjent opp med å kjøpe SOUTHERN ACTOR i stedet, sier Ivar Otto Myhre

Sandefjords Blad 13. sept 2007:

Tekst Tina Wettergreen

Bestyrer boligen i Husvik Harbour på Syd Georgia skal få en skikkelig oppussing. Det er andre gangen en gruppe sandefjordinger drar til SG for å gjøre i stand bestyrerboligen i Husvik Harbour. Forrige gang ble det foretatt utvendig oppussing av boligen, mens denne gangen er det innvendige arbeider som står for tur. Gjengen på fem skal ikke dra før på nyåret, materialene sendes nedover med Hurtigruteskipet NORD-NORGE. Det blir omlasting på Falklandsøyene, med en offisiell båt videre til Syd Georgia, forteller Henrik Klums (som fikk satt opp "pakkhuset" til Melsom & Melsom i bakgården på Atlantic. Hotell i Sandefjord – anm fra E Le). Sammen med Thorfinn Myhre, Hans Kristian Røknes, John Collin Poole og Eirik Myhre skal også bytte ut noen vinduer – samt male innvendig.

Stiftelsen South Georgia Heritage Trust ( SGHT), som står for prosjektet, har fått mye støtte.
- Sandefjord Kommune og Vestfold fylkeskommune har gitt oss et godt bidrag. I tillegg har vi fått fantastisk respons fra det lokale næringslivet. Også Hurtigruta har sponset oss ved å frakte materialene gratis, forteller prosjektleder Stig-Tore Lunde.

Totalt blir det sendt seks paller med malerutstyr og matforsyninger.
Bestyrerboligen kan i dag brukes som overnatting for grupper som er på Syd Georgia, enten det er forskere eller turister.
- Det er viktig at vi synliggjør oss i Husvik Harbour. Man skal kunne se at her har det vært nordmenn og fanget hval, og ikke aller minst at vi bryr oss om å ta vare på kulturhistorien, sier Lunde. Det er nok ikke siste gang at vi sender en dugnads-gjeng til SG.


De har nok et meget nært forhold til hvalfangst i Sandefjord, skal du se, derfor skrives det såpass mye og ofte om hval og hvalfangst.

- Men vi i Østfold synes det er dårlig at det ikke skrives noen "mimre-historier" - om dette emnet.
- Østfold har mange lokal aviser.
- Det var nå snakk om flere hundre mann som brakte en vis kronebalanse inn i Østfold-samfunnet, vi snakker om østfoldhvalfangeren. Han var å finne i hele fylket.
- Det var mange gode skyttere og andre fine fagarbeidere som hadde dette som levebrød – og var dermed gode skattebetalere.


Fra "slippen" på Kaldnes til flenseplan på Leith Harbour

Svend Foyn var ubetinget Tønsbergs store sønn. Greit det, men hva med de andre hvalfangstpionerene?

Norvald Fuglestrand

De mange som har utført store bragder uten å få noen minnesmerker i byen, men bare en gravstein på kirkegården. En av dem var Henrik Nicolai Henriksen. Han var en av "gamlesmedens" sønner, født på Teien 8/11 1866 og gift i 1894 på Island med Mimi Andersen fra Oslo. De hadde ingen barn. Som så mange andre sjømannshustruer måtte hun være alene store deler av sitt liv.
H. N. Henriksen fikk sin første utdannelse ved sin fars H. Henriksen Mek Verksted, hvor det ble laget alskens utstyr og fangstredskaper, like fra harpuner til utstyr for fangststasjoner med guanofabrikker. Henrik fikk teoretisk og praktisk utdannelse ved verfter og verksteder i England og Oslo og arbeidet i flere år på Island før han ble verksmester ved Moss verft. I 1999 kom han så til Tønsberg og anla det som senere skulle bli den største arbeidsplass byen noen gang har hatt; Kaldnæs Slip og mek. Verksted. Der var han bedriftens første bestyrer og ble etter to år avløst av sin bror, Harald. Så kommer vi til en periode som ble innledning til at tusener av norske fangstmenn tok hyre hos den norskfødte gründer, Chr. Salvesen i Skottland. Det er akkurat 100 år siden.

Året var 1902, og for Henriksen tok hans engasjement på Kaldnes en brå slutt. Med sitt gode rykte som planlegger og byggeleder for en rekke hvalfangststasjoner på Island, ble han en ettertraktet person. Det skjønte også Chr. Salvesen. Etter de gode hvalfangstår på Island på slutten av 1800-tallet kom også de magre. Mange av bedriftene sto på konkursens rand, og noen lånte penger av den velstående skipsagent og forretningsmann Chr. Salvesen i havnebyen Leith. Etter hvert overtok Salvesen flere av stasjonene på Island til en lav pris. En av dem tilhørte Svend Foyns fostersønn, Marcus C. Bull.

Som en parentes kan nevnes at M. C. Bull i 1878 var bestyrer for Svend Foyn i Vadsø. Det var han som bygde opp hvalstasjonen i Tenvik 1891, og det var Bull som i 1901 bragte verdens største blåhvalskjelett til museet i Tønsberg. Dessuten var det hos M, C. Bull på Island at den legendariske Leganger Hansen hadde sin første sesong på hvalfangst. Litt underlig er det også å tenke på at Svend Foyns fostersønn, etter å ha solgt sin stasjon til Salvesen i 1906, skulle ende opp som bestyrer for Salvesen helt til 1913.

Og det jo også litt underlig at både Henriksen og Leganger Hansen etter hvert skulle bli to av Salvesens mest betrodde menn.
Salvesen gjorde utvilsomt et stort varp da han for nøyaktig 100 år siden "headhuntet" Henrik N. Henriksen på Kaldnes og dro nytte av hans ekspertise og sterke arbeidskraft. Men for Henriksen og hans kone hadde det sikkert vært behageligere om han hadde fortsatt som direktør på Kaldnes enn å slite seg ut på hvalfangst.

Det var under en 50 års markering i kinosalen på Leith Harbour januar 1959 at Chr. Salvesens oldebarn, og senere konsernsjef, Sir Gerald Elliot holdt et foredrag. Tema var hvalfangst på Syd Georgia og historien om Salvsens engasjement i det store hvalfangsteventyret.. Ved å lese gjennom manuskriptet – og sammenholde det med bokverket "Den moderne hvalfangsts historie" – og kildemateriale som slektningene til Leith Harbours første bestyrer har tatt vare på, er det litt av hvert å hente frem.

For oss som lever i dag er det vanskelig å forestille seg hvilke utfordringer de første pionerer hadde når de skulle bygge opp stasjoner milevis hjemmefra. De hadde ikke tekniske hjelpemidler som vi nå har. Heller ikke kunne de sende en fax og få ting ettersendt om det var noe de hadde glemt. I den minste detalj måtte alt planlegges før de dro hjemmefra. I mange tilfeller ble materialer fra nedlagte stasjoner fra Finnmark og øyer i nordlige farvann flyttet sørover. Salvesen ga således Henriksen i oppdrag å rive ned og bygge opp de mange hvalfangststasjoner på Island, Shetland, Færøene, New Island på Falkland for til sist å bringe det meste til Salvesens største landstasjon, Leith Harbour på Syd Georgia.

Salvesen var ikke først. Det var som kjent C.A. Larsen som anla stasjonen Grytviken i 1904. Flere kom etter, blant dem den norske stasjonen, Husvik Harbour, hvor de legendariske Søren Berntsen og Bernt Sørensen satte sine spor. Salvesen kom ikke bildet før han i 1908 sendte Henriksen til "Øya" med følgende beskjed: "Finn en brukbar plass for å anlegge en landstasjon". Året etter, i 1909 kom Henriksen med 57 mann og tre båtlaster med alt som skulle til for å bygge opp hvalstasjonen, Leith Harbour.

For bestyrer Henriksen ble det en veldig utfordring. En stasjon med slipp, verksted, smie, flenseplan og kokerianlegg skulle fortest mulig settes opp, slik at hvalbåtene kunne komme seg ut på fangst og inn med hval. Dernest å sørge for at mannskaper som jobbet med flensing og annen bearbeidelse av hvalen skulle få en trivelig arbeidsplass. Det siste gikk ikke så bra til å begynne med. En gjeng med arbeidsledige personer av blandet nasjonalitet og motivasjon skapte store problemer.

Den hektiske oppstart til tross, det var også lyspunkter. I et brev datert 11. mars 1910 skrev Henrik et brev til sin bror, Harald, som hadde overtatt som direktør på Kaldnes, med hilsener til sin andre bror, Ludvig. Han var medeier i Tønsberg Hvalfangeri, som drev nabostasjonen Husvik Harbour. Av brevet fremgår det at det gikk godt på de andre stasjonene og med hvalbåtene, men… og her innrømmer han: "Her er umåtelig masse med hval og spørsmålet er bare om at koge. Vi kunde gjort svære affærer her i aar, men kan ingen vei komme paa grund af umulige folk".

Henriksen gjorde utvilsomt en feil da han bestemte at plan- og kokerianlegg skulle legges på en slette like under den 600 m høye Coronda Pig (Tveitantoppen). Flere snøras med tap av menneskeliv førte til at anlegget måtte flyttes flere hundre meter unna. Det ruinerte anlegget fikk da navnet Jeriko mens det nye anlegg fikk navnet Jedderen. Det skyldtes angivelig at mange hvalfangere mistrivdes med anleggs arbeid på den øde "Øya". De følte seg som fanger, i likhet med de som av ulike grunner ble anbragt på tvangsanstalten Oppstad på Jæren. (også kalt Jedderen.)
En kan ikke ta med alt som skjedde i årenes løp, men vi må ta med at Leganger Hansen var stasjonsformann på Leith fra starten i 1909. Og da Henriksen etter første. verdenskrig ble syk, var det naturligvis Leganger som i 1921 overtok som bestyrer og var det til 1938. Senere bestyrere markerte seg ikke som de to første.

31. mars 1961 var det slutt med hvalfangst på Leith Harbour, og selv om Salvesens flytende kokerier, Southern Venturer og Southern Harvester fortsatte henholdsvis ett og to år til, var det med en underlig følelse at hvalfangerne sa: "Farvel Syd Georgia", for siste gang. For de mange som år etter år var ansatt eller søkte hyre på Onesimus Andersens kontor i Nedre Langgate er det er et savn at også dette er borte. Det gjaldt også Kaldnes Mek Verksted hvor Henriksen startet og hvor H. K Salvesen satt som styremedlem i flere år. På den annen side er det i det siste skrevet mange bøker og gjort endel filmopptak om hvalfangstens historie. Gamle hvalfangere møtes fortsatt til hyggetreff. Det skjer blant annet i Salvesen Ex- Whalers Club.

Henriksens siste år ble svært ulykkelige for ham selv og for hans kone. Etter et strevsomt liv fikk han en kraftig hjerneblødning, som førte til at han ble pleiepasient i mer enn fire år før han døde, 13/2 1925, 59 år gammel. I ettertid er det sagt om ham som blant mye annet også anla slippen på Kaldnes i 1899 og flenseplan på Leith Harbour i 1909: "Han slet seg ut for Salvesen!"

Til slutt vil vi referere litt fra en historisk dag 18. mars 1998. Sir Gerald Elliot, som 38 år tidligere holdt sitt foredrag på Leith Harbour om Salvesens hvalfangst, er nå på Nøtterøy. Han er gjest på Sjølyst og spiser lunch på kontoret i Henriksen Mek. Verksted. Her får han se klenodier som Salvesen hadde gitt til sin betrodde bestyrer før han sluttet. En minibuss fra Leganger Hansens legat tar Sir Gerald og noen inviterte på tur Nøtterøy rundt for å se hvor betydningsfulle fangstmenn hadde sine hjem.

Om kvelden er det fullt hus i Teie kirke, hvor det er utstilling og hvor Sir Gerald taler til en lydhør forsamling. Mot slutten av talen, som for øvrig er gjengitt i Nøtterøy Historielags årsskrift Njotarøy 1998, sa Elliot at mange i vår tid så på hvalfangsten som en skammelig fortredelse. Det var han ikke enig i og håpet at Salvesens og andres historie vil bli godt bevart til opplysning for våre etterkommere.

Norvald Fuglestrand er pensjonert gårdbruker, hjemmehørende på Nøtterøy


God Jul til medlemmene og andre lesere av KASKELOTTEN!

Flere artikler …

  1. Kaskelotten nr. 54