Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 53

Kaskelotten nr. 53: Desember 2007 - 14. årgang

Reiselystne hvalfangere

De drar ikke bare til Sør-Afrika. Denne gangen var det Lerwick på Shetland, nordvestlig retning.

Det er lørdag 8.september 2007. 25 forventningsfulle personer; seks damer og 19 mannfolk toger fra Sarpsborg, Fredrikstad og Moss over fjellet til Bergen hvor vi skal ta Smyril Lines "Norröna" til Shetland, en lang flytende reise, om bord i en moderne båt som er 163 m lang – 30 m bred og 35 000 tonn tung. Det var jo nettopp med båt de første vikingene kom til Shetland, for ca. 3 000 år siden.

Etter en overnatting på Hotell Rosenkrantz i Bergen er det tidlig vekking, båten skal gå kl.0600, men den er ikke kommet. Etter en del venting går "Norröna" først kl. 1400, nærmere 9 timer forsinket. Vel om bord finner vi oss til rette med god mat og godt drikke, praten går, noen sover i stolene. Etter ca. 10 timer i et disig men behagelig vær er vi framme på Shetland. En øygruppa med mer enn 100 øyer langt ute i Nordsjøen; 360 km vest for Bergen, 60 grader N og 1 grad W.

Bussen henter oss på terminalen, det skal bli godt å komme til Queens Hotell for en god natts søvn, hotellet er gammelt, bygd i 1860 sener modernisert - rommene er ok.

Etter en god engelsk frokost på mandag er vi invitert til en byvandring i Lerwick. Vår guide er kunnskapsrik, snakker norsk og vi besøker de mest kjente stedene i byen, bl.a. "Fort Charlotte" som er bygget i 1665 hvor kanonene peker utover havna og "Bressay Sound". Byens rådhus må besøkes, en flott steinbygning med fantastiske glassmalerier av bl. a Margaret, datter av kong Christian I av Norge som ble gift med kong James III av Shetland, - dette skjedde i 1469 – samme år som Shetland ble en del av Skottland.

Vi er innom flere kirker og i en av dem gir guiden oss litt åndelig føde i form av orgelspill og kjente salmer, noen høytidlige minutter som vi satte stor pris på. Mye kan nevnes om Lerwick som er Shetlands livlige hovedstad med omtrent 7500 innbyggere. Det er en "grå" by vi besøker, alle hus er bygget av stein.
Her treffer vi fastboende, turister og sjøfolk. Vi besøker butikker, puber og restauranter. Strikkevarene fra Shetland må nevnes, de er av verdensberømt kvalitet. Den shetlandske kokkekunsten bygger på produkter som er fra stedet, - vi finner alltid fisk og lam på menyen. Mens vi er på byvandring slår det oss hvor rent det er i gatene, en helt annen kultur enn her hjemme.

Der er blitt tirsdag og i dag går det busstur på gode veier nordover på hovedøya Mainland of Shetland". Været er ikke helt med oss, med mye tåke er det ikke rart å se av landskapet, men vi får med oss værbitte klipper og hvitbleke strender med bukter og viker overalt, og vi observerer Nordsjøen og Atlanterhavet på engang.

Været bedres og på tilbaketuren er vi innom Scalloway, den gamle hovedstaden. Vi besøker minnesmerket over Shetlands-gjengen og tilhørende museum over trafikken fra 2. verdenskrig.
Havna ble hovedkvarter for redingsaksjonen for flyktninger fra det okkuperte Norge, virksomheten er kjent som shetlandsbussen.
I Scalloway ser vi faktisk noen trehus. Her er man borte fra jag og mas der vi fortsetter "hjemover" gjennom noen av de vakreste landskap på øya, - vi inntar en velsmakende lunsj og er tilbake i Lerwick på ettermiddagen.

I kveld er vi invitert til felles arrangement sammen med shetlandske ex-hvalfangere i den lokale "Boating Clubs" lokaler.
Vi ble ønsket hjertelig velkommen til et historisk treff. Shetlandske hvalfanger var i hovedsak hyret på i Salvesen & Co. De møtte mannsterke opp sammen med sine respektive, noen helt fra nord på den nordligste øya. Det ble et hjertelig gjensyn selv om få kjente hverandre igjen, telefonnummer og adresser ble utvekslet i løpet av kvelden.

Lokale musikere spilte typisk shetlandsk musikk – godt drikke og noe å bite i gjorde treffet til en minnerik aften.Ønsket om en gjenvisitt til Fredrikstad var så absolutt tilstede, og shetlendrene er hjertelig velkommen!

Onsdag er fridag og det er tid for shopping og lokale restaurantbesøk. Venneforeningen Shetland/ Norge inviterer til fest på Grand Hotell, en uforglemmelig aften. Tre av oss er invitert ut til en norsk-shetlans-beboer i Scalloway – hvor vi hygger oss i sene kveldstimer.

Vi er i kontrastenes land, det gjelder å se så mye som mulig, torsdag går bussen sydover på øya. Landskapet er i stadig forandring; forblåste lyngheier og frodig grønn vegetasjon, men uten trær. Langs veien ser vi stadig skilt med advarsel om at her går der oter over veien. Sjøen er turkisfarget og ser vi nærmere på den lille grønne øya St. Ninian som er knyttet til fastlandet med en smal "hvit stripe" av den reneste sand, vakkert.

Shetlandsponniene må nevnes, disse dyra som er populære blant turistene. Alle sauene, 350 000, beiter overalt – de hvite er i flertall, men det finnes også grå, brune og svarte. Ser en godt etter vil en oppdage harer også på øya. Her syd på øya dyrkes det faktisk havre og bygg, men i lite omfang.

Shetlenderen er kjent for å ta vare på gamle ting og tradisjoner, alle museene vitner om det, ikke mint det store bymuseet i Lerwick som er vel verd å besøke, her finnes også en avdeling om hvalfangst – bl. a. en hvalkanon fra 1948 av merket Kongsberg. Her syd på øya ender vi opp på det arkeologiske museum på "Jarlshof", et fantastisk sted hvor man fremdeles kan gå på oppdagelsesferd og som omfatter et tidsrom på 3 000 år, fra yngre steinalder til vikingetiden. Vikingene holdt til på "Jarlshof" i nærmere 200 år, sporene gir oss et glimt inn i deres liv og tid.

Når vi farter slik rundt på Shetland merker vi oss alle de kilometerlange steingjerdene rundt beitemarkene og eiendommer, de er utrolig flott lagt opp, rett og slett vakkert. I dag finnes egne entreprenører som har dette som fag.

Vi tar oss tid til en kopp kaffe før vi vender nesa mot Lerwick, dagen i dag har vært solrik med mye vind, – inntrykkene har vært mange.
Vi takker Derek Herning for flott guiding og håper at vi sees igjen.

Fredag er avreisedag, bussen går kl. 0500, det blir igjen lang vente tid og tilslutt viser det seg at båten ikke kommer innom Lerwick p g a for sterk vind. Ansatte i Smyril Line jobber febrilsk for å skaffe oss fly, de første 13 av oss reiste fra Sumburgh Airport først ved middagstider via Aberdeen – Bergen – Torp og buss hjem.
De resterende måtte deles i to puljer, noen havnet på fly til Orkenøyene med overnatting, andre med båt til Kirkwall . Etter hvert samles resten på 12 personer i Aberdeen for fly, noen til Gardermoen og noen til Torp. En reiste med opplevelser for noen, - og til besvær for andre.

Turen i "vesterled" var en opplevelse, Shetlands uberørte skjønnhet og rike dyreliv, - øyenes særpreg og kulturliv ga oss en varm velkomst. Personlig kunne jeg tenke meg en tur tilbake, jeg føler at jeg har skaffet meg venner som jeg i fremtiden vil skrive og telefonere med.

Jeg takker alle for samværet i disse septemberdagene, kanskje vi treffes på en ny tur til et annet sted.

Kolbjørn Karlsen


For 40 år siden

6. mai 1967 var siste gang THORSHAVET kom hjem fra fangst i isen, - det hadde med seg 60.028 fat. Det ble besluttet at koka skulle gå i opplag ved Thorøya, etter 64 års sammenhengende hvalfangst. Rederiets siste generasjon dampdrevne hvalbåter ble solgt høsten 1965.

THORDR, THORARINN, THORGLIMT og THORIS ble utleid for fangst med KOSMOS IV sesongen 67/ 68 – som var med på å sette endelig punktum for norsk hvalfangst.
Fra mai 1968 ble alle liggende i Sandefjord , - for salg. Det viste seg ingen andre kjøpere enn opphuggere, og i juni 1969 ble syv av de eldste solgt for hugging i Grimstad. ENEREN og THORD ble solgt til ombygging til fiskerifartøyer, THORARINN ble solgt til Karlsen Shipping i Halifax for fangst på Nova Scotia. For aller siste gang ble en hvalbåt rustet ut ved Thorøya og gikk 24. mai 1970 til Halifax med skytter Per Stokke som fører

Utbruddet av krigen i Midtøsten i juni 1967 med stenging av Suezkanalen ga stor etterspørsel etter tankskip, THORSHAVET ble nå sluttet for flere turer, både fra Caribbean og Svartehavet. Etter en innbringende periode kom THORSHAVET hjem til Sandefjord i mars 1968 for å gå i opplag. Samme høsten ble skipet bortleid til Nordsildmel som lager for norskprodusert sildeolje. Det ble liggende ved Thorøya, hvor oljen ble levert fra små tankskip, og utpå vinteren lå "koka" inne med 17 000 tonn

Kokeriet ble liggende, nå sammen med KOSMOS IV som den siste påminnelse om fordums storhet.
Etter forhandlinger med det svenske farmasutiske konsernet Astra ble THORSHAVET i september 1969 solgt til et nystiftet selskap på Bahamas, Astra Overseas Fishing Ltd. Prisen var 14 millioner kroner, Ørnen og Odd tegnet 7 av de 18 millionene som var selskapets aksjekapital.

Ved Framnæs ble skipet nå bygget om fra å produsere fiskeolje- og fiske- mel ( hvalolje- og beinmel, . . . det er størrelse det kommer ann på. - Red. kommentar).
Fabrikkanlegget ble skiftet ut med utstyr fra Stord Bartz, som kunne produsere 10- 12 000 hl sild i døgnet. 20 siloer, hver 23 meter høye, ble plassert på tankdekket, de raget da 8 meter over "flenseplan" (dekket). Siloene rommet 6 000 tonn ferdig mel.

Etter siste utrustning i Göteborg, satte skipet, nå omdøpt ASTRA – under britisk flagg kurs for fiskefeltene utenfor Vest-Afrika 16. mars 1970. En av rederites (Thor Dahl) erfarne hvalfangstkapteiner, Gilbert Knutsen, tok skipet ut fra Sandefjord, - forstsatt var det A/S Thor Dahl som stad for driften, med Nils Erling Olsen som teknisk sjef på kontoret; han hadde vært bestyrer både i Husvik Harour og på ABRAHAM LARSEN.

ASTRA fanget nå sammen med norske snurpere som var leiet inn, 9-11 i tallet.
På fiskefeltet møtte ASTRA igjen sin gamle kjenning fra hjembyen, KOSMOS IV, nå som SUIDERKRUIS; også med norske offiserer.
Fangstperioden var delt i to 5 mnd. perioder med intensiv drift og verkstedopphold imellom. Hver sommer lå skipet (koka, - jeg må bare ...) med sine snurpere hjemme i Sandefjord for overhaling og dokking. Produksjonen gikk teknisk sett bra om bord i ASTRA, selv om lønnsomheten varirte med prisene på olje og mel. Etter hvert tok resultatene seg opp og ga eierne og besetningen et godt levebrød.
Etter årlig overhaling på Framnæs dro ASTRA sørover 15. september 1973 – for siste gang.

Klokken 0730 1. påskedags morgen 15. april 1974 mens det lå stille utenfor kysten av Guinea, ble det pårent av lasteskipet KARONGA.

  • THORSHAVET 17 081 brt . 21 858 tdw 600,0/77,3/39,9 ft. 2xB&W 6500 bhk
  • Levert oktober 1947 fra Harland & Wolff Ltd, Belfast til Ørnen
  • Forlenget 1955 til 19 168 brt og 644,1 ft. I fangst sammenhengende fra 1947/48 til 66/67. Solgt september 1969 til Astra Overseas Fishing Ltd, Nassau, bygget om ved Framnæs til fabrikkskip for fiskemel, omdøpt ASTRA
  • Sank 17. april 1974 etter kollisjon uten for Guinea.
  • Thorshammer 12 215 brt 16 050 tdw 535,0/ 66,5/ 34,0 ft. Q4 774 bhk
  • Levert september 1914 fra William Doxford & Son Ltd, Sunderland som tankskip SAN NAZARIO til Eagle Oil Transport Co Ltd, London. Kjøpt av Bryde & Dahl i juli 1928 100.000 pund, bygget om til hvalkokeri THORSHAMMER ved Framnæs i 1928 og 1929 . I Nortraships flåte under krigen. Modernisert i Belfast somrene 1947 – 49
  • Siste sesong 61/ 62 og solgt til opphugging i La Spezia august 1962.
  • Thorshøvdi 18 361 brt 23 250 tdw 639,0/ 77,3/ 41,3 ft. 2x B&W ihk
  • Levert oktober 1948 fra Burmester & Wain, København til Odd
  • I fangst 48/ 49 til og med 64/ 65, unntatt 52/ 53. Solgt oktober 1966 til Aker –gruppen for ombygging til boreskip DRILLSHIP, senere STAR I, igjen DRILLSHIP, SONDA I og J W BATES. Opphugget 1985 Thailand.

Roald Amundsen

...mange av oss var i farvannet etter Roald Amundsen som ble født 1872 i Nordre Borge på grensen mellom Sarpsborg og Fredrikstad.
Han var bare noen måneder gammel da familien flyttet til Oslo, men familien forble sterkt knyttet til "Tomta", som gården ved Glomma heter. Familien Amundsen utgjorde på 1800-tallet et dynasti innen shipping. På det meste eide de 22 seilskip.

Opprinnelig holdt familien til på Vesterøy, Hvaler, men flyttet til Vesten i Borge på 1850-tallet. Beliggenheten ved det vanligvis isfrie Glomma var trolig en grunn, seilskutene lå i vinter opplag ved Vesten.
En annen årsak til flyttingen kan ha vært at Glomma på den tiden ble landets fremste elv for tømmerfløting. Mye tømmer ble derfor skipet ut fra Fredrikstad.

Flere i Amundsen-slekta var både redere og skippere. Det gjaldt for Roalds far, Jens Ingebrigt (1820 – 1886), som selv var ute på djerve tokt. Han bygget seg opp en formue ved å seile i Svartehavet under Krimkrigen på 1850-tallet. I 1866 måtte han slå ned et blodig mytteri, - den karen var nok også en tøffing. Jens I Amundsen døde da Roald var 14 år gammel. Et hardt slag for en ung gutt.

Som far så sønn, - vi kjenner jo til Roalds liv og levnet.


Utdrag fra dagens avis

Alf Hansen og Bjørn Nerlie slår av en prat med Harald Fevang i SB 07.10.2007

De to fikk åtte sesonger hver på THORSHØVDI-ekspedisjonen på 50-tallet.
- Det var mye bortkastet tid, mener Alf , det var jo ikke noe liv i lengden. Vi eksisterte jo bare, men det var gode penger å ta med seg i ungdommen.
- Ja, fortsetter Bjørn, på hvalbåt ble vi sjøsyke hver høst, men vi måtte tåle ganske mye den gang, humrer han, vi var jo unge, og det ble bra arbeidslag om bord i hvalbåtene. Skytteren plukket ut sine folk og deriblandt var også maskinsjefen. Og han plukket igjen ut sine folk. Vi kjente hverandre godt og det var en god trivsel på "svanene" våre, som Nerlie kaller hvalbåtene CONDOR, THORSLEP og THORGRY.
Alf var elektriker på koka sammen med seks andre. Fire mann hadde dag vakt og to nattevakt på feltet.
- Men det var et hardt liv for meg, medgir Alf Hansen. Til tross for kraftig og mye mat om bord gikk jeg ned 10-12 kilo hver sesong, avslutter han.

Sandefjords Blad 27. sept 2007:

Tekst Bjørn Ulstad

Det er fortsatt litt igjen av Sandfjords hvalfangstflåte.
Oddvar Schrøder, Larvik-mann med stor interesse for vår fortid. Under et besøk på Island fikk han et nostalgisk syn ved havna i Reykjavik.
Fire hvalbåter, side ved side, akkurat som i havna i Sandefjord på 50-tallet. Islendingene mente at den ene var NORDTREFF, men det viste seg å være TIGER, en gammel kjenning av meg fra da jeg var på hvalfangst i 1959/ 60. Den er fortsatt i fin stand, mens de tre andre begynner å se slitne ut
De ligger nå i beredskap, i tilfelle markedet skulle endre seg, og ny etterspørsel etter hvalprodukter oppstaår.
To av båtene som nå ligger i Reykjavik, TIGER og KOS XII, var objekter for oss da vi var på leting etter en hvalbåt på slutten av 80-tallet, sier kommuneadvokat Ivar Otto Myhre.
Tiger var jo en Thor Dahl båt, KOS XII tilhørte Pelagos, de to andre båtene har tilhørt Salvesen.

Vi reiste til Island for å se på båtene, og var veldig interessert i å kjøpe. Båtene var ikke til salgs, og vi endte som kjent opp med å kjøpe SOUTHERN ACTOR i stedet, sier Ivar Otto Myhre

Sandefjords Blad 13. sept 2007:

Tekst Tina Wettergreen

Bestyrer boligen i Husvik Harbour på Syd Georgia skal få en skikkelig oppussing. Det er andre gangen en gruppe sandefjordinger drar til SG for å gjøre i stand bestyrerboligen i Husvik Harbour. Forrige gang ble det foretatt utvendig oppussing av boligen, mens denne gangen er det innvendige arbeider som står for tur. Gjengen på fem skal ikke dra før på nyåret, materialene sendes nedover med Hurtigruteskipet NORD-NORGE. Det blir omlasting på Falklandsøyene, med en offisiell båt videre til Syd Georgia, forteller Henrik Klums (som fikk satt opp "pakkhuset" til Melsom & Melsom i bakgården på Atlantic. Hotell i Sandefjord – anm fra E Le). Sammen med Thorfinn Myhre, Hans Kristian Røknes, John Collin Poole og Eirik Myhre skal også bytte ut noen vinduer – samt male innvendig.

Stiftelsen South Georgia Heritage Trust ( SGHT), som står for prosjektet, har fått mye støtte.
- Sandefjord Kommune og Vestfold fylkeskommune har gitt oss et godt bidrag. I tillegg har vi fått fantastisk respons fra det lokale næringslivet. Også Hurtigruta har sponset oss ved å frakte materialene gratis, forteller prosjektleder Stig-Tore Lunde.

Totalt blir det sendt seks paller med malerutstyr og matforsyninger.
Bestyrerboligen kan i dag brukes som overnatting for grupper som er på Syd Georgia, enten det er forskere eller turister.
- Det er viktig at vi synliggjør oss i Husvik Harbour. Man skal kunne se at her har det vært nordmenn og fanget hval, og ikke aller minst at vi bryr oss om å ta vare på kulturhistorien, sier Lunde. Det er nok ikke siste gang at vi sender en dugnads-gjeng til SG.


De har nok et meget nært forhold til hvalfangst i Sandefjord, skal du se, derfor skrives det såpass mye og ofte om hval og hvalfangst.

- Men vi i Østfold synes det er dårlig at det ikke skrives noen "mimre-historier" - om dette emnet.
- Østfold har mange lokal aviser.
- Det var nå snakk om flere hundre mann som brakte en vis kronebalanse inn i Østfold-samfunnet, vi snakker om østfoldhvalfangeren. Han var å finne i hele fylket.
- Det var mange gode skyttere og andre fine fagarbeidere som hadde dette som levebrød – og var dermed gode skattebetalere.


Fra "slippen" på Kaldnes til flenseplan på Leith Harbour

Svend Foyn var ubetinget Tønsbergs store sønn. Greit det, men hva med de andre hvalfangstpionerene?

Norvald Fuglestrand

De mange som har utført store bragder uten å få noen minnesmerker i byen, men bare en gravstein på kirkegården. En av dem var Henrik Nicolai Henriksen. Han var en av "gamlesmedens" sønner, født på Teien 8/11 1866 og gift i 1894 på Island med Mimi Andersen fra Oslo. De hadde ingen barn. Som så mange andre sjømannshustruer måtte hun være alene store deler av sitt liv.
H. N. Henriksen fikk sin første utdannelse ved sin fars H. Henriksen Mek Verksted, hvor det ble laget alskens utstyr og fangstredskaper, like fra harpuner til utstyr for fangststasjoner med guanofabrikker. Henrik fikk teoretisk og praktisk utdannelse ved verfter og verksteder i England og Oslo og arbeidet i flere år på Island før han ble verksmester ved Moss verft. I 1999 kom han så til Tønsberg og anla det som senere skulle bli den største arbeidsplass byen noen gang har hatt; Kaldnæs Slip og mek. Verksted. Der var han bedriftens første bestyrer og ble etter to år avløst av sin bror, Harald. Så kommer vi til en periode som ble innledning til at tusener av norske fangstmenn tok hyre hos den norskfødte gründer, Chr. Salvesen i Skottland. Det er akkurat 100 år siden.

Året var 1902, og for Henriksen tok hans engasjement på Kaldnes en brå slutt. Med sitt gode rykte som planlegger og byggeleder for en rekke hvalfangststasjoner på Island, ble han en ettertraktet person. Det skjønte også Chr. Salvesen. Etter de gode hvalfangstår på Island på slutten av 1800-tallet kom også de magre. Mange av bedriftene sto på konkursens rand, og noen lånte penger av den velstående skipsagent og forretningsmann Chr. Salvesen i havnebyen Leith. Etter hvert overtok Salvesen flere av stasjonene på Island til en lav pris. En av dem tilhørte Svend Foyns fostersønn, Marcus C. Bull.

Som en parentes kan nevnes at M. C. Bull i 1878 var bestyrer for Svend Foyn i Vadsø. Det var han som bygde opp hvalstasjonen i Tenvik 1891, og det var Bull som i 1901 bragte verdens største blåhvalskjelett til museet i Tønsberg. Dessuten var det hos M, C. Bull på Island at den legendariske Leganger Hansen hadde sin første sesong på hvalfangst. Litt underlig er det også å tenke på at Svend Foyns fostersønn, etter å ha solgt sin stasjon til Salvesen i 1906, skulle ende opp som bestyrer for Salvesen helt til 1913.

Og det jo også litt underlig at både Henriksen og Leganger Hansen etter hvert skulle bli to av Salvesens mest betrodde menn.
Salvesen gjorde utvilsomt et stort varp da han for nøyaktig 100 år siden "headhuntet" Henrik N. Henriksen på Kaldnes og dro nytte av hans ekspertise og sterke arbeidskraft. Men for Henriksen og hans kone hadde det sikkert vært behageligere om han hadde fortsatt som direktør på Kaldnes enn å slite seg ut på hvalfangst.

Det var under en 50 års markering i kinosalen på Leith Harbour januar 1959 at Chr. Salvesens oldebarn, og senere konsernsjef, Sir Gerald Elliot holdt et foredrag. Tema var hvalfangst på Syd Georgia og historien om Salvsens engasjement i det store hvalfangsteventyret.. Ved å lese gjennom manuskriptet – og sammenholde det med bokverket "Den moderne hvalfangsts historie" – og kildemateriale som slektningene til Leith Harbours første bestyrer har tatt vare på, er det litt av hvert å hente frem.

For oss som lever i dag er det vanskelig å forestille seg hvilke utfordringer de første pionerer hadde når de skulle bygge opp stasjoner milevis hjemmefra. De hadde ikke tekniske hjelpemidler som vi nå har. Heller ikke kunne de sende en fax og få ting ettersendt om det var noe de hadde glemt. I den minste detalj måtte alt planlegges før de dro hjemmefra. I mange tilfeller ble materialer fra nedlagte stasjoner fra Finnmark og øyer i nordlige farvann flyttet sørover. Salvesen ga således Henriksen i oppdrag å rive ned og bygge opp de mange hvalfangststasjoner på Island, Shetland, Færøene, New Island på Falkland for til sist å bringe det meste til Salvesens største landstasjon, Leith Harbour på Syd Georgia.

Salvesen var ikke først. Det var som kjent C.A. Larsen som anla stasjonen Grytviken i 1904. Flere kom etter, blant dem den norske stasjonen, Husvik Harbour, hvor de legendariske Søren Berntsen og Bernt Sørensen satte sine spor. Salvesen kom ikke bildet før han i 1908 sendte Henriksen til "Øya" med følgende beskjed: "Finn en brukbar plass for å anlegge en landstasjon". Året etter, i 1909 kom Henriksen med 57 mann og tre båtlaster med alt som skulle til for å bygge opp hvalstasjonen, Leith Harbour.

For bestyrer Henriksen ble det en veldig utfordring. En stasjon med slipp, verksted, smie, flenseplan og kokerianlegg skulle fortest mulig settes opp, slik at hvalbåtene kunne komme seg ut på fangst og inn med hval. Dernest å sørge for at mannskaper som jobbet med flensing og annen bearbeidelse av hvalen skulle få en trivelig arbeidsplass. Det siste gikk ikke så bra til å begynne med. En gjeng med arbeidsledige personer av blandet nasjonalitet og motivasjon skapte store problemer.

Den hektiske oppstart til tross, det var også lyspunkter. I et brev datert 11. mars 1910 skrev Henrik et brev til sin bror, Harald, som hadde overtatt som direktør på Kaldnes, med hilsener til sin andre bror, Ludvig. Han var medeier i Tønsberg Hvalfangeri, som drev nabostasjonen Husvik Harbour. Av brevet fremgår det at det gikk godt på de andre stasjonene og med hvalbåtene, men… og her innrømmer han: "Her er umåtelig masse med hval og spørsmålet er bare om at koge. Vi kunde gjort svære affærer her i aar, men kan ingen vei komme paa grund af umulige folk".

Henriksen gjorde utvilsomt en feil da han bestemte at plan- og kokerianlegg skulle legges på en slette like under den 600 m høye Coronda Pig (Tveitantoppen). Flere snøras med tap av menneskeliv førte til at anlegget måtte flyttes flere hundre meter unna. Det ruinerte anlegget fikk da navnet Jeriko mens det nye anlegg fikk navnet Jedderen. Det skyldtes angivelig at mange hvalfangere mistrivdes med anleggs arbeid på den øde "Øya". De følte seg som fanger, i likhet med de som av ulike grunner ble anbragt på tvangsanstalten Oppstad på Jæren. (også kalt Jedderen.)
En kan ikke ta med alt som skjedde i årenes løp, men vi må ta med at Leganger Hansen var stasjonsformann på Leith fra starten i 1909. Og da Henriksen etter første. verdenskrig ble syk, var det naturligvis Leganger som i 1921 overtok som bestyrer og var det til 1938. Senere bestyrere markerte seg ikke som de to første.

31. mars 1961 var det slutt med hvalfangst på Leith Harbour, og selv om Salvesens flytende kokerier, Southern Venturer og Southern Harvester fortsatte henholdsvis ett og to år til, var det med en underlig følelse at hvalfangerne sa: "Farvel Syd Georgia", for siste gang. For de mange som år etter år var ansatt eller søkte hyre på Onesimus Andersens kontor i Nedre Langgate er det er et savn at også dette er borte. Det gjaldt også Kaldnes Mek Verksted hvor Henriksen startet og hvor H. K Salvesen satt som styremedlem i flere år. På den annen side er det i det siste skrevet mange bøker og gjort endel filmopptak om hvalfangstens historie. Gamle hvalfangere møtes fortsatt til hyggetreff. Det skjer blant annet i Salvesen Ex- Whalers Club.

Henriksens siste år ble svært ulykkelige for ham selv og for hans kone. Etter et strevsomt liv fikk han en kraftig hjerneblødning, som førte til at han ble pleiepasient i mer enn fire år før han døde, 13/2 1925, 59 år gammel. I ettertid er det sagt om ham som blant mye annet også anla slippen på Kaldnes i 1899 og flenseplan på Leith Harbour i 1909: "Han slet seg ut for Salvesen!"

Til slutt vil vi referere litt fra en historisk dag 18. mars 1998. Sir Gerald Elliot, som 38 år tidligere holdt sitt foredrag på Leith Harbour om Salvesens hvalfangst, er nå på Nøtterøy. Han er gjest på Sjølyst og spiser lunch på kontoret i Henriksen Mek. Verksted. Her får han se klenodier som Salvesen hadde gitt til sin betrodde bestyrer før han sluttet. En minibuss fra Leganger Hansens legat tar Sir Gerald og noen inviterte på tur Nøtterøy rundt for å se hvor betydningsfulle fangstmenn hadde sine hjem.

Om kvelden er det fullt hus i Teie kirke, hvor det er utstilling og hvor Sir Gerald taler til en lydhør forsamling. Mot slutten av talen, som for øvrig er gjengitt i Nøtterøy Historielags årsskrift Njotarøy 1998, sa Elliot at mange i vår tid så på hvalfangsten som en skammelig fortredelse. Det var han ikke enig i og håpet at Salvesens og andres historie vil bli godt bevart til opplysning for våre etterkommere.

Norvald Fuglestrand er pensjonert gårdbruker, hjemmehørende på Nøtterøy


God Jul til medlemmene og andre lesere av KASKELOTTEN!

Kaskelotten nr. 54

Kaskelotten nr. 54: Februar 2008 - 15. årgang

HVALFANGSTLIV: Årsrevyen 1962 23. årgang

SESONGEN 1961/ 62 Redaktør Henry R Istre (Utlånt av Bjørn Jørgensen)

Sesongen 61/ 62 deltok i Antarktisk i alt 19.641 mannskaper fordelt på 21 kokerier, 1 landstasjon på SG, 269 hvalbåter, 20 fryseriskip og 32 kjøttbåter.

I den foregående fangstsesongen deltok 21 kokerier, 2 landstasjoner, 268 hvalbåter og 27 kjøttbåter.

Fangsten startet 12. desember 1961 og varte til 7. april 1962, som for- øvrig var 16 dager lenger, slik at sesongens varighet var 117 dager og ble således den lengste etter krigen.
Russerne satte denne sesongen inn sitt fjerde fl. kokeri, superkokeriet SOVIETSKAYA ROSSIA som var Sovjets flaggskip denne sesongen. 18 hypermoderne hvalbåter fulgte moderskipet.

Fangstbegrensningen på 15.000 blåhvalenheter var opphevet også for denne sesongen i liket med foregående. I statsråd 22. september foregående år ble en norsk fangstkvote på 5.100 enheter fasttsatt og ble fordelt på de 7 norske kokerier. KOSMOS III som ble solgt til Japan hadde føre salget fant stad en kvote på 700 enheter, - som nå bortfalt.

En frikvote på 400 enheter ble ikke fordelt.

De syv ovennevnte (på forrige side) ekspedisjoner tok siste sesong 3.698 blåhvalenteter som fordelte seg slik:

Det ble i 1961/ 62: produserte 498.717 fat hvalolje og 69.587 fat spermolje.
Grytviken: 45.395 fat hvalolje, 4.456 fat spermolje, 9.666 fat selolje og 72820 sekker hvalmel.

Sesongen 1961/ 62 hadde hvalflåten anløp på feltet av nedenstående tankskip:


Fra Hvalfangstliv - redaktøren

Velkommen hjem!
Når dette skrives er sesongen 1961/ 62 gått over i historien som av de lengste og til dels skuffende etter krigen slutt 1945.
Snart får vi se hundrevis av brunbarkede karer i Vestfolds byer og bygder, som ishavet og tropesolen har satt sitt preg på.
Det er slitets menn som nå får en velfortjent hvil og avkobling i hjemlig miljø sammen med familien.

Flere hundre mann som nå har vært ute på hvalfangst har foretatt sin siste reis (forstå det riktig, E Le anm.).
Mange er sikkert ikke så lei for det, men det er nå litt vemodig allikevel.
Når enkelte tildragelser kommer litt på avstand, savner en tross alt samværet med de gamle gode skipskameratene som en har tatt så mang en stri tørn med – både i storm og stille.

Hermed ønsker "Hvalfangsliv" flåtens befal og mannskap velkommen hjem.

Det var ikke bare drivstoff disse båtene kom ned i isen med; det var proviant av forskjellig slag, reservedeler og hva annet som var blitt telegrafert hjem om.
Vi fikk tankbåt før vi gikk inn i isen, to fendere lå klare i brekken, - de to spermhvalene tok vi såpass tidlig at de fikk "gasset" seg skikkelig opp.
Tross varmen på lugaren mente min lugarkamerat at tiden var inne for å lukke ventilene for godt, det likte jeg dårlig.
Men, Rolf – fyrbøteren hadde erfaring med "fendere" i brekken, de eksploderte i løpet av 10- 12 timer. Da var det godt at ventilene var lukket. Med høytrykk-vannslanger ble gørr og "elende" spylt på havet.
Men, lukta fikk vi beholde inntil tankbåten hadde ligget og "gnagd" opp sperm-fenderne i løpet av noen dager.
Post til mannskapet var vel det gjeveste som tankbåten kom med, - sett med mannskapets øyne.
Vi fikk også "nye" ukeblader og aviser for et par pakker sigaretter, muligens at det ble "handlet" i det skjulte med litt brennevin også fra tankbåtmannskapet.

Og så - , fikk vi en forkjølelse om bord i koka,- det var hver gang tankbåten kom.
Vi levde jo bakteriefritt nede i Sydishavet..

61/62 maskingutten på "HAVET"


SANDEFJORDS BLAD MANDAG 14. JANUAR 2008

Tekst: Jan Eric Møller

Ivrige "ikke-hvalfangere" – vi får kalle de kulturfangere.

Klokken ni lørdag formiddag forlot de båten EXPLORER 2 i to gummibåter med 50 HK håndholdte utenbordsmotorer. Etter en kjølig tur rundt Tønsberg Point åpenbarte Husvik seg i all sin prakt. De som hadde vært der før hadde klump i halsen, de andre var stumme. Stranden var full av pelssel, men ikke verre en at deltagerne kom trygt i land.
Det blåste opptil 50 knop i kastene, men solen skinte og alt var fryd og gammen. En strek i regningen var at båten med forsyningene dere ikke kom før søndag kveld.

Det ble en kjølig natt uten mye mat, takket være det britiske byråkratiet som nektet dem å få med mat fra EXPLORER 2. Det var imidlertid noen stridsrasjoner fra Falklandskrigen i bestyrerboligen, så humøret var likevel på topp. Gruppen fikk rikelig med drikke med seg fra skipet, går det fram av en rapport som Stig-Tore Lunde i South Georgia Heritage Trust har fått.

Det er andre gangen en gruppe sandefjordinger er på Syd Georgia for å oppgradere bestyrerboligen. Første ekspedisjon fant sted i 2005.

Gruppen skal være på SG fram til 4. februar. Innen den tid skal oppussingen være ferdig. Da vil det være utført en innsats som beløper seg til noen millioner kroner, opplyser Stig-Tore.

Sandefjord kommune, private givere og cruisepassasjerer i Antarktis har bidratt med penger til istandsettelsen av bestyrerboligen.

Stig-Tore Lunde i South Georgia Heritage Trust har vært intiativtaker.

Deltagere på årets ekspedisjon som skal avslutte oppussinger er Henrik Kulms, Hans Kristian Røkenes, Thorfinn Myhre og Eirik Myhre.

Henrik Kulms, husker dere han. Han fikk jo pakkhuset til Peder Melsom (Melsom & Melsom) og flyttett det inn bakgården til sitt hotell, Atlantic i Sandefjord (se KASKELOTTEN nr. 51/ 07). Denne karen kom til verden for sent til å bli med på hvalfangst, - men, han har jo bygd opp Atlantic Hotell med minner fra hvalfangsttiden som Hvalfangstmuseet nesten kan misunne ham.
Kulms syntes det var leit at spermen som lå å fløt ute i fjorden 11.feb.03 – fløt på østfoldsiden av "grensa". Han ville gjerne hatt den om den hadde drevet rundt noe mer vest.
Han og Bjarne Liverød, og Knut Evensen alle tre fra Sandefjord var i hvert fall på plass med flenskniver da spermen ble heist på land ved Øra-kaia i Fredrikstad og fraktet til en barkeseng lenger inn på land.

Det ble Endre Hoffeker som nå tok ansvaret for at spermen ble partert og "finkjemmet" slik at alle knokler skulle komme fram i lyst og bli bevart.
Han tappet flere fat med olje ut av hvalens hode. Ettersom tiden gikk måtte han bruke spade for å få de siste oljeresten ut, det var jo februar og kaldt i været ( se KASKELOTTEN nr 33/ 03).

Ved middagen i forbindelse med generalforsamlingen i A/S Kosmos kom skipsreder Anders Jahre også inn på den norske hvalfangsts stilling og fremtidsutsiktene. Vi hitsetter en del av talen:
Det er med sorg og beklagelse vi står foran det faktum at det nok er slutt - ikke neste år, men i nærmeste fram tid – på det norske hvalfangsteventyret. Jeg håper jeg tar feil, men faktum er at vi kan ikke lenger konkurrere. Det er flere grunner – der er bare en kjøper til hvaloljen, Unilever, og det konsernet vil skaffe seg råvarer til sin margarinproduksjon så billig som mulig. Her kommer konkurransen også fra planteoljer inn. De siste 4 måneder er produksjonen i England sunket med 14 % – Unilever kan ikke avta all hvaloljen. Altså må hvaloljen lagres, noe som igjen avføder opplegg og kanskje stopp i norsk antarktisk hvalfangst. Vi må håpe på et lykkelig treff, men i dag ser vi mørkt på den norske hvalfangsten.

Jahre kom videre inn på den overhåndtagende konkurransen fra utlendingenes side. Regjeringen har sett på utviklingen med lysblå øyne, og har ikke lyttet til sakkyndige. Vi har ikke fått konkurranse på like fot, og resultatet er at utlendingene er kommet foran oss. Uten internasjonal kontroll er det håpløst.
Han kom også inn på Norges utmeldelse av Den internasjonale hvalfangstkonvensjon og regjeringens beslutning om å melde oss inn igjen. Omstendlighetene i denne forbindelse førte beviselig til at norsk hvalfangst tapte 80 – 90 millioner kroner i minsket fangst og inntekter.

Med synkende hvalbestand, synkende priser på hvalolje og internasjonal kontroll er det klart at Norge har små sjanser. Russerne erklærte seg tilfreds med 20 % av blåhvalenhetene på 15.000, altså 3.000 enheter. Sovjet har nu 4 ekspedisjoner på fangstfeltet, den 5. er under bygging. Med denne hvalfangstflåte er det utenkelig at russene nøyer seg med 3.000 enheter.
Vi vet ikke hva som kan skje, men dessverre må vi nok vente tilbakeslag for norsk hvalfangst, slik det ligger an i dag.

Hvaloljeprisen er gått ned fra ca. £ 73 i fjor til £ 53 nu. Med sådan nedgang på £ 20 pr. tonn kan hvalfangsten ikke bære de store utgiftene man har i dag. Det er konkurranse fra sild og "ansjos" som fiskes ved Peru som er en av grunnene til fallet i hvaloljebransjen.

Denne produksjonen er plutselig øket fra 15. 000 tonn til 120.000 tonn, og denne oljen er så å si jevnbyrdig med hvalolje. Styret var klar over dette og måtte på denne bakgrunn ta stilling til salg av KOSMOS III . Vi bestemte oss for å selge – og var heldige som fikk solgt skipet. Vi var ikke begeistret for ordningen i forbindelse med salget, men det var ingen annen vei å gå. Styret er fornøy med det som er skjedd, sa Jahre.


Fra Harald Storebaugs minnebok har vi noen godbiter

LOSSETUR

Ett av de siste dagers mange "byssetelegrammer" lyder som følger: " Årets lossetur går til København. Det vil bli behov for mannskaper på dekk, maskin, fyrdørk og sweepegjeng"
Til tross for at svært få hadde tillit til Elling og hans" telegrammer", var det etter hvert mange som lekte med tanken om hva en kunne gjøre i KØBENHAVN!
Nå skulle det imidlertid vise seg at denne gangen ble byssetelegrammet bekreftet ved oppslag i messa, og de som kunne tenke seg turen skulle si ifra til "Båsen" snarest. Dette ble tatt svært bokstavelig, og det var alt kø foran Båsens lugar når jeg innfant meg.

Vel framme i døråpningen fikk jeg beskjed om at det kun var behov for komplettering av sweepegjengen med fire mann. Dette fant jeg noe underlig all den tid ryktene om enorme fortjenestemuligheter var godt kjent, - så pytt pytt: Skriv opp meg! Utsiktene til en ekstraslant fristet nok mer enn historiene om blodslit og at farlig arbeide skremte.

Jobben gikk i korte trekk ut på å sørge for at hvalolja som hadde tyknet til en kremlignende substans mot en kald skutebunn ble blandet med oppvarmet olje etter at det var losset til det gjensto en og en halv meter over tankbunnen. Deretter gikk sweepegjengen til aksjon! Iført gummisko, badebukse og gassmaske vassa vi rundt i tanken mens bein og armer virket som visper og blandet den tykke, kalde kremen med den varmere hvalolja. Dette måtte skje fort da det var viktig for å kunne sweepe den resterende hvalolja mot pumpeinntaket.
Angående arbeidsutstyret, fant vi snart ut at det å iføre seg ei kald, klissete badebukse når vi skulle angripe en ny tank egentlig var helt uten hensikt, så arbeidsantrekket besto etter hvert av kun gummisko og gassmaske.
… med besøk av en pikeklasse

Et flytende hvalkokeri var for mange utenom Vestfoldbyene et spennende og eksklusivt besøk. Det var derfor stadig besøk og omvisning for blant annet Københavns skoleklasser. Tankdekket hadde lenge vært unntatt for offentlig beskuelse, helt til dattra til skipperen fant ut at hun ville sørge for at også denne delen av fartøyet skulle besøkes sammen med en pikeklasse fra en av byens realskoler.
Ved en tilfeldighet falt dette sammen med at tank nr. 14 var tømt for hvalolje, og sweepegjengen på vei opp fra dypet. Førstemann over tanktoppen ble på grunn av at gassmaska dugget, ikke klar over situasjonen før han var omgitt av hylende 17 åringer. Ned kom han ikke! Der var gjengens øvrige medlemmer utålmodige etter å komme opp i frisk luft. Snarrådig som har var, beholdt han gassmaska på samtidig som han etter beste evne dekket sine edlere kroppsdeler.

Etter hvert som den hvaloljemarinerte sweepegjengen i all sin nakenhet entret tankdekket ble kaoset totalt. Gassmaskene dugget, hvalfangerne famlet seg fram, småjentene holdt hendene for ansiktet mens de sprikte med fingrene, og løp i alle retninger. Mindre og større kollisjoner var derfor ikke til å unngå, noe som utløste ville hyl og mindre besvimelsesanfall.

Nå ja. Det løste seg jo etter hvert, men jeg er skråsikker på at de 25 – 30 danske damer i dagens trygge tilværelse og som nå skulle være i 60 års alderen fikk et minne for livet takket være norske hvalfangere iført et "lett" arbeidsantrekk og ei kreativ skipperdatter.

MANN I KOKA

Harald (en annen med samme navn) hadde skåret ned ribba slik at ribbebeina lå i kryss ved det åpne kokehullet. Når han skulle løse stroppen lå kokehullet i skyggen, og han gikk i koka.

Varselskriket mitt satt fast i halsen så jeg fikk ikke fram en lyd. - Det gjorde derimot jollegutten i nærheten av meg.
MANN I KOKA!! LJOMET OVER PLANET, og på få sekunder var Harald oppe, avkledd og nedkjølt med flere pøser kaldt vann.
Under hele opperasjonen ble det ikke gitt en eneste ordre. Alle visste hva de hadde å gjøre, - og gjorde det. IMPONERENDE.
Harald berget livet, men tilbrakte resten av sesongen i sykelugaren.

SJØMANNSKAP

Blant uteseilere i koffardiflåten var det en vanlig oppfatning av at hvalfangere ikke var sjøfolk..
Bønder, slaktere og skogsmatroser var det nærmeste de kunne komme når det gjaldt en yrkesbeskrivelse.

Dette var noe av min oppdragelse i min første tid til sjøs: trampfart på Øst-Afrika - Madagaskar og tankfart på Europa og Gulfen.
Etter spennende beretninger fra gnisten ( som var fra Sandefjord) om bord i M/T SIBELLA om hvalfangst og hvalfangstens eventyrlige fortjeneste-muligheter besluttet jeg allikevel å kontakte A/S Thor Dahl når min kontrakttid utløp neste sommer.

Vel om bord i Fl.k. Thorshammer ble jeg storlig overasket over at bønder, slaktere, tømmerhoggere og andre kategorier landkrabber behersket alle typer spleis både på wire og tauverk.
Knop, stikk , taklinger og bendslinger ble utført som en selvfølgelighet.
Ferdigheter og sjømannskap kun et fåtall av mine tidligere "sjømannskammerater" var i besittelse av.

Nei, - en skal ikke tro på alt en hører.
Sjøfolk er jævlige til å ljuge.

Mange takk for dine fine bidrag til KASKELOTTEN, - Harald Storebaug fra Moss!


Det er faktisk noen 60-åringer blant oss hvalfangere

Selv du som har kommet lenger i aldersrekka bør du lese dette., - og ta en prat med din sønn.
Karer, dette med prostata problemer bør ikke være ensbetydende med kreft.
Det er mange av oss som er lite gran "lekk" – og føler at vi må tisse bare vi fyller bensin eller skal skjenke kaffe. Det kommer noen dråper og så må vi på`n igjen.
Kælle-problemet som vi får bør en ta tak i.

Det blir ikke bedre. Noe må gjøres med en gang.
Her gjelder det å handle raskt. - Snakk med legen din snarest å la deg undersøke – følg opp legens råd. Sommel fra legen med å la deg gå videre til UROLOG kan bli skjebnesvangert og føre til masse tråkigheter. Venter du kan konsekvensene ble noe helt annet.

Det blir så dumt at vi holder dette kælle-problemet for oss selv.
Neste gang du treffer en hvalfangervenn eller nabo – gjerne en svoger, spør rett ut åssen det står til med vannlatingen.
Rett ut, - spør om han pisser så det skummer for tiden.
For det gjorde det jo, en gang for mange år siden.

Her følger et utdrag, og veldig forkortet historie fortalt av Terje Fjellum:
Artikkelen er hentet fra Magasinet for FAGORGANISERTE
NR. 9. DESEMBER 2007 Tekst Håvard Sæbø.

Prostatakreft rammer stadig flere norske menn – helt ned i 45-årsalderen.
Terje Fjellum vil at alle godt voksne menn skal komme seg til legen for å ta en blodprøve.
Et lite stikk er alt som skal til for å oppdage kreften på et tidlig stadium.
Terje står fram med sin historie i bladet Magasinet for FAGORGANISERTE:
Terje er "heldig" siden han har høyt kolesterol, og derfor må ta jevnlige blodprøver. Da han rundet 50 år, mente fastlegen hans at det kunne være lurt å ta en blodprøve for å måle PSA-nivået. Forhøyet PSA indikerer at det er noe galt med prostatakjertelen.

To sider er skrevet om Terje som hadde fått kreft.
Han ble operert i tide.
Han ville ikke ha strålebehandling, han kom tidlig til behandling og fikk derfor en kirurg til å "rydde" godt unna.

Det er ikke sikkert jeg hadde kommet så godt ut av det dersom jeg ikke hadde tatt PSA-prøven, understreker Terje.

FAKTA

  • Postatakreft er den hyppigste krefttypen blant norske menn
  • Et lyspunkt er likevel at av menn som fikk diagnosen prostatakreft i perioden 1995 – 99, var det fortsatt tre av fire i live, fem år senere.
  • Prostatakreft er vanligst hos eldre mann, og fordi andelen av eldre i befolkningen øker, forventes det at forekomsten av prostata vi øke med ca. 40% fram mot 2020.
  • Arv og livsstil har mye å si for hvem som blir rammet. Et sundt kosthold med mye grønnsaker og lite kjøtt - i tillegg til mosjon, har forebyggende effekt.
  • På et tidlig stadium kan prostatakreft være uten symptomer. Svulsten må ha en viss størrelse før problemene oppstår. MEN …
  • De første symptomene på at noe er galt med prostataen merkes ofte ved hyppige dobesøk, fordi det er vanskelig å få tømt seg for urin.
  • PROFO er forkortelsen for Prostatakreftforeningen.

Ring gjerne kontakttelefon: 02606. E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.


Den russiske innsjøen Bajkalsjøen er verden dypeste, den er vel 1600 meter dyp. Den et 636 km lang og 80 kilometer på det bredeste. Vannet er så klart at en har fin sikt ca. 50 ned i sjøen. Det er noen bitte små krepsdyr som fungerer som filter – de spiser alger og andre bakterier som gjør vannet uklart i andre innsjøer.
Bajkalsjøen er tilholdsted for titusener av bajkalseler, eller nerpa, de lever av dypvannsfisk. Ingen kan gi noen forklaring på hvordan denne ferskvannselen kom hit. Den blir ikke mer enn ca.1,4 meter lang, altså verdens minste sel. Dens nærmeste slektning lever 300 kilometer unna.