Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Artikler om hval og hvalfangst

Her kan du lese artikler som er skrevet av hvalfangere. Artiklene er sortert under ulike kategorier.

Artikkelside: Innhold i artiklene:
Artikkelside 1: Gamle hvalfangere ble forskere 
  Vi ”etterbehandlet” hvalolja også!
  Hvalfangstnæringen gikk mot slutten
  Avisutklipp fra Fredriksstad Blad, 27. april 1982
  Fra Illustrert Vitenskap nr. 2 1998
  Værballonger truer hvaler

Artikkelside 2:

Til dere som har vært på øya

  Diverse artikler fra Kaskelotten
  Anders Ellefsen
  To artikler fra Fredriksstad Blad

Artikkelside 3:

Hvalskyttere i Østfold fra 1880 årene fram til den "bitter end" 

  Flytende kokerier krigsforliste under den andre verdenskrig
  Litt Historikk
  Finn Uteng forteller fra "Øya"

Artikkelside 4: En presentasjon av de ulike hvalarterene 

Artikkelside 5: Hyggelig å mimre sammen!
  Vi må få til noe!
  Våre etterkommere!
  Ta en tur til Øssia!
  Hvalkokeriet SS "Silvestri"
  Hvalkokeriene returnerte til Norge
  Noen små biter…
  Den glade matros - av Harald Storebaug

Artikkelside 6: Hvalfangstens far ble hedret! 
  Gravplasser på Sør Georgia

Artikkelside 7:

Thule, hvor er nå det? - av Odd Winther

  Dikt: Minner fra smuglertiden

Artikkelside 8: Historier fra Thorshavet

Artikkelside 9:

Krigsforliste flytende kokerier under 2. Verdenskrig

  Glansperioden i Sydishavet 
  ”Pelagos”s siste reise 
  Fangstsesongen fra 1959 til 1962

Artikkelside 10:

17. mai i år sendte NRK filmen fra ØYA turen

  Greåker Cellulose 
  God Jul!
  Telegrafverket
  Hyrekontrakt

Artikkelside 11:

Avskrift av radioforedrag, av veterinær Egil Ole Øen 16.11.96

 

Gamle hvalfangere ble forskere

Fra Illustrerte Vitenskap 3/98 Erik Leister

Loggbøker viser at havisen ved Antarktis er skrumpet inn.
Nye opplysninger om klimaendringer kan komme fra de merkeligste kilder. Nå har en grundig gjennomgang av gamle loggbøker fra hvalfangstskip avslørt at en firedal av all havisen omkring Antarktis er forsvunnet i perioden 1954 til 1972.
Ingen vet ennå hvordan så mye som 5,65 millioner km2 is kunne forsvinne på så kort tid, men årsaken har neppe vært stigende lufttemperatur. I denne perioden var den menneskeskapte drivhuseffekten bare så vidt begynt å slå igjennom. En annen mulighet er at fenomenet skyldes endringer i havstrømmene, men dessverre har ikke oseanografene ingen sikre kunnskaper på dette punktet.
Havisens mystiske forsvinningsnummer ble oppdaget ved et tilfelle av William de la Mare ved Australien Antarctic Divisjon på Tasmania.
de la Mare begynte å studere fangstrapportene til norske og britiske hvalfangstskip innberettet fra 1920 og fram til 1987, da hvalfangst ved Antarktis ble forbudt.
Hvalfangernes posisjonsangivelser gir temmelig nøyaktige data om havisens bevegelser, fordi skipene jaktet på hvalene nær opptil isfronten.
En så omfattende smelting må uunngåelig ha påvirket det globale klimaet.


Vi ”etterbehandlet” hvalolja også!

Østfoldingen var der

Av Erik Leister

Østfold hvalfangerne var med Sven Foyn i 1880 åra for å utprøve kanoner og harpuner på Finnmarkskysten og senere i Antarktis.
Fra 1904 var Østfold hvalfangeren til stede i Grytvika sammen med C. A. Larsen (Kaskelotten nr.12). Utallige var de hvalfangere fra Østfold og selvsagt Onsingen som hadde sin arbeidsplass på den andre siden av kloden.
Påmønstringen skjedde over noen dager i Vestfoldbyene, hvalflåtens avgangen skjedde i september / oktober, med hjemkomst og avmønstring gjerne før 17. mai (året etter). Det var lang arbeidsøkt og mange mil til arbeidsplassen i Syd isen, 1297 mil (norske mil) til 60 grader syd.
Den siste sesongen; 1967/68 deltok det kun ett flytende kokeri fra Norge. Dette var en storhetstid Onsøy- og Østfold-hvalfangeren kan få lov å sole seg i glansen av!

Annen industri blomstret også!

Det skjedde noe innen industrien som også fikk Østfoldingen til å være med på å slutte ringen om hvalen og landets første olje boom! 

De Nordiske Fabrikker A/S (nå DENOFA) ble etablert våren 1912 etter å ha sikret seg en metode som gjorde at man ved herding kunne innføre hvalfett i spisefettindustrien, dette ble vist stor interesse. Ordfører Wilhelm Blakstad (far til Egil Blakstad) utøvet hektisk virksomhet for å få denne bedriften til Øra, juni 1912 ble kontrakten underskrevet, 14. august ble det første spadestikket tatt.
I 1913 sto første del av fabrikkanlegget ferdig, etter henstilling fra Blakstad ble det i stor grad benyttet lokal arbeidskraft og lokale bedrifter som FMV som laget tankene på anlegget blant annet. (FMV bygget også hvalbåter). 

Det ble en fifty andel av tysk / norsk kapital, de tyske interesser ble kort tid senere overtatt av britiske Lever Brothers (senere Unilever). 
Råvarene og det grunnleggene var hvalolje, fiskeolje (maritimtfett) samt vegetabilske oljer som ble raffinert til spisefet, margarin. De-No-Fa, Jahres Fabrikker og J. C. Martens & Co. produserte 160 000 tonn herdet fett årlig, hvorav 2/3 ble eksportert. Verdensproduksjonen av hvalolje var i perioden 1955 til 1960 bortimot 0,5 mill. tonn årlig, det aller meste ”fisket” i Antarktis.
Norges andel var vanligvis noe under halvparten eller nærmere 40 prosent til en verdi av nesten 300 mill. kroner årlig, tall fra 1954 - 55.
Det var kun spermolja som ikke kunne brukes til matfett, den består av ikke glycerider eller vanlige fettstoffer. Denne olja er nærmest voksaktig og domineres av forskjellige alkoholer, - ved spalting gir den fettalkoholer som brukes bla. til syntetiske vaskemidler. Spermolja ble brukt innen farmasi og kosmetikk industrien. Den egnet seg ypperlig som smøremiddel i fint maskineri fordi viskositeten endrer seg lite med temperaturen.
Ringvirkninger av hvalfangsten kan nevnes; FMV og en del andre skipsverft i distrktet. DENOFA fettherding og foredling. Borgar med sin margarin produksjon.


Fra Kaskelotten nr. 21

Mot slutten av 50- åra var det klart at hvalfangstnæringen gikk mot slutten. Fangsten var nå sterkt regulert med nasjonale kvoter, og fra japansk side ble det arbeidet aktivt for å overta

her skal det vær e mer tekst andre ekspedisjoner med kvoter. Også for ”Thorshammer” viste japanerne interesse, og i juli 1958 søkte rederiet om kompensasjon for salg av kokeriet og åtte hvalbåter til Japan, i bytte mot kontrakt på bygging av en 8.500 –tonns cargoliner. Søknaden ble avslått. Tross moderate fangst resultater mot slutten av 50-åra drev ”Thorshammer” med overskudd hver eneste sesong. Reduserte kvoter gjorde det nødvendig med innskrenkninger av den norske flåten. Forhandlinger mellom selskapene førte i 1961 til at en avtale om å trekke ut ”Pelagos og Thorshammer”. Sesongen 1961/ 62 ble derfor den siste, 17. oktober 1961 dro ”Thorshammer” for siste gang fra Sandefjord, på sin 33. sesong. 

Kaptein var Gilbert Knutsen, Sandefjord; mange år styrmann på ”Thorshøvdi”, mens bestyrer var skytter Martin Martinsen. Resultatet ble godt, 82.628 fat, bedre enn både ”Thorshavet” og ”Southern Venturer”. ”Hammer`n”, var en av de fem Sandefjords-kokeriene som kom hjem for siste gang, 14. mai 1962. Ved Framnæs ble det mest verdifulle utstyret demontert og solgt, og om sommeren ble også skipet solgt til opphugging i Italia for 2,1 millioner kroner. Med Nils Larsen på broen, bestyreren som hadde ført skipet seks sesonger i Antarktis, gikk kokeriet fra Sandefjord 24. august 1962 til Italia. 6. september ble det overlevert til skrapverftet Cantieri Navali Santa Maria i La Spezia.I norsk hvalfangsthistorie står ”Thoshammer” som den viktigste veteranen med sine 33 sesonger mellom 1928 og 1962. 2,6 millioner fat hvalolje og 400.000 fat spermolje ble opparbeidet om bord. ”Hammer`n” hadde hatt en stab av folk som stod mer eller mindre fast om bord, selv om ingen kunne måle seg med planformann Thoralf Halle, som var 65 år da skipet gikk ut av fangst. Han hadde stått om bord samtlige sesonger unntatt to, en pga sykdom og en sesong under krigen, til sammen 31 sesonger. Og ved siden av han var det tusener av vestfoldinger som hadde hatt levebrød og arbeidsplasser om bord i ”Thorshammer”.


Fra Kaskelotten nr. 21

Avisutklipp fra Fredriksstad Blad, 27. april 1982 

Skrevet av Geir Ola Eggen.

Hvalfanger Thorbjørn Sørlie, han var styrmann på hvalbåt fire sesonger og en overvintring.
Britene hadde en magistrat der nede som var underlagt guvernøren på Falkland. I alt bodde det en koloni på ti briter i Grytviken sammen med sine familier. Hvalfangerne på Syd Georgia søkte britene om konsesjon, og betalte 1,5 prosent av fangstverdien i avgift. Øya er britenes territorium.
Det går mot vinter der nede (april), om to måneder vil det være midtvinter med snestormer og svært vanskelige værforhold. I denne situasjonen tror jeg ikke det er rare motstanden argentinerne kan yte. De kan ikke trekke seg tilbake ettersom de har fjellene i ryggen, og jeg tror de vanskelig kan bruke fly. Jeg har ikke greie på rekkevidden og slikt, men det er et stormfullt strøk. Det kan ryke opp til orkan på et øyeblikk, forteller Sørlie. Hvalfangststasjonen i Grytviken ble grunnlagt av C A Larsen, sammen med det argentinsk selskapet "Argentina de Pesca" i 1904.
Larsen hadde i 1894 forsøkt å opprette en norsk stasjon i Grytviken, men fikk ikke reist den nødvendige kapital. Det hører med til historien at C A Larsen heiste det argentinske flagget på stasjonen da den ble opprettet, men den britiske guvernøren på Falklandsøyene sendte krigsskip mot Øya og truet Larsen til å fire det argentinske flagget og heise det britiske.
Navnet Grytviken kommer av to spekkgryter som amerikanske hvalfangere hadde etterlatt seg på stedet før C A Larsen opprettet "sin" hvalstasjon. De to grytene finnes nå på Hvalfangstmuseet i Sandefjord (også i Tønsberg, se ref.) Thorbjørn Sørlie overvintret i Husvik Harbour fra april til oktober 1947. Det handte at vi måtte grave oss oppover for å komme ut av brakkene i lå i.
Så mye snødde det. Vi måtte ut for å måke snø av båtene om natta, når det snødde mye og la seg på den ene siden av båten kunne den kantre.
Sørlie var en av de 52 som overvintret i Husvik. Like mange overvintret i Grytviken, og omkring 200 i den engelske stasjonen i Leith Harbour. I Strømenes Bay var det en stasjon som var underlagt Leith Harbour. Alle disse stasjonene er nå nedlagt. Tidligere var det også en norsk hvalfanger-stasjon lenger nordvest på kysten ved navn Prins Olavs Harbour som også er nedlagt.


Fra Illustrert Vitenskap nr. 2 1998

Er tyrefekting dyremishandling, kan tyrefekting virkelig kalles en sport?
Det er ingen tvil om at oksen føler smerte og er stresset under tyrefektingen. Det kan man se, men det kan også måles i dyrets blod, som etter tyrefektingen inneholder en høy konsentrasjon av stresshormoner.
Tyrefekting er vanlig i Spania, Portugal, den sydlige delen av Frankrike, i Mexico og store deler av Latin-Amerika. Alle disse stedene er tyrefektning dypt forankret i kulturen.
En tyrefektning varer ca. 20 min. og består av tre akter. Første og annen akt blir oksen trettet ut ved at tyrefekternes hjelpere stikker lanser og spyd inn i nakkemusklene på oksen.
I tredje akt er matadoren alene med oksen nå stikkes en 70 cm lang kårde inn i oksens hjerte, som regel dør dyret. Det er ikke uvanlig at det også må stikkes med en spesial kniv i hjernen for å få avlivet oksen.
Helt til sin voldsomme død har oksene levd et godt liv ute på store grønn gresstepper. Tyrefekting betraktes ikke som sport, heller ikke i Spania, der den er spesielt populær. Det dreier seg om en rituell dyst, et møte mellom oksens villskap og menneskets kløkt.


Værballonger truer hvaler

En matematikker har regnet seg fram til en overraskende trussel mot bestanden av store hvaler i havområdene nær Sydpolen: brukte værballonger. Hvert årsendes det opp ca. 10 000 værballonger fra basene i Antarktis. Etter noen timers flyging sprekker de og faller ned. Mange av ballongene havner i havets enorme vannmasser, der man til nå har regnet med at de bare utgjorde en ubetydelig risiko for dyrelivet. Men modellen som er lagd av Gerald Eddlemon ved Oak Ridge National Laboratory i USA, viser noe annet. I den ble ballongene fordelt helt tilfeldig i Sørishavet, og så lot han hvalene svømme rundt på måfå med åpne gap. På tross av store avstander viste det seg at hver hval faktisk har syv prosent risiko for å svømme inn i og kanskje sluke en ballong i løpet av et år.

Fra Redaksjonen:

En kan jo bare tenke for lidelser det blir for en hval som får noe slikt i magen og fordøyelsessystemet. Redaksjonen har lest en artikkel om en annen tragedie. Der ble det funnet hvalkadaver som ble undersøkt (obdusert) for å kartlegge døds årsaken, her ble det dratt fram store plaststykker, plast sekker og plastkanner.
På denne siden ble det mye ”leit” å lese, men det er fakta! Det som kom ”ut” av hvalen på flenseplanet i ”våre dager,” var store mengder krill.

Hvalskyttere i Østfold fra 1880 årene fram til den "bitter end"

Utarbeidet av Finn Uteng og Ragnar Martinsen 

A H L P
Andersen Sigurd Hansen Karsten Lervik Håkon Paulsen Olaf
Andersen Finn Hansen Kristian Lervik Anders  Paulsen Hjalmar
Andreasen Alek Hansen Harald Lervik Elias Paulsen Knut
Andreasen Arnt Hendriksen Anders Lie Håkon Paulsen Johan
Andreasen Johannes Hendriksen Hilmar Lie Anton Pettersen Ludvig
Andreassen Johan Hestevold Julius M S
Andreassen Arne Hovland Sigurd Martinsen Harald Skontorp Jan
Andresen Øivind I Martinsen Nils Skontorp Alfred
Arvesen Anders Ingebretsen Albert Martinsen Asbjørn Skontorp Arne
Arvesen Johannes Iversen Ivar Martinsen Kristoffer Stene Julius
Arvesen Albert Iversen Andreas Martinsen Kåre Stene Juel
Arvesen Jens J Martinsen Lie Stene Johan
Arvesen Arve Jensen Ivar Martinsen Rolf Sørensen Hans
Augensen Theodor Jensen Edvart Mikkelsen Mikal T
B Jensen Arne N Theodorsen Johan
Bjørnevågen Jens Jensen Levrist Nilsen Martin  
Bjørnevågen Ragnar Johansen Ludvik Nilsen Kristian  
Bråten Jens Jørgensen Arne Nilsen Elling  
Bråten Johan Jørgensen Edvart Nilsen Nils  
Bråten Aksel Jørgensen Nils Nilsen Harald  
C Jørgensen Ludvik Nilsen Hans  
Christensen Håkon K Nilsen Trygve  
E Karlsen Kristian Nilsne Arne  
Edvartsen Egil Karlsen Hugo O  
Eliasen Edvardt Karlsen Olaf Olsen Martin  
Eliasen Hans Karlsen Arnt Olsen Karl  
Ellingsen Sigurd Karlsen Edvart Olsen Arne  
F Karlsen Martin Olsen Rolf  
Finstad Arne Karlsen Oskar Olsen Bjarne  
G Krate Sigvart Olsen Nils  
Grundvig Kaare Kråketorp Arnt Olsen Søren  
    Olsen Håkon  

Flytende kokerier krigsforliste under den andre verdenskrig

Navn Nasjonalitet Skjæbne
Jan Wellem Tysk 11.04.1940 skutt i brann i Narvik
Salvestia Britisk 27.07.1940 minesprengt i Skottland
New Sevilla Britisk 20.09.1940 torpedert i Irland
Kosmos Norsk 26.09.1940 oppbrakt og senket St-Paul
Strombus Norsk 26.10.1940 minesprengt i Swansea
Ole Wegger Norsk 14.01.1941 oppbrakt i Antarktis
Solglimt Norsk 14.01.1941 oppbrakt i transport i Antarktis
Pelagos Norsk 15.01.1941 oppbrakt i fangst i Antarktis
Terje Viken Britisk 07.03.1941 torpedert i nord Atlanteren
Uniwaleco Britisk 07.03.1942 torpedert i Trinidad
Skyttern Norsk 01.04.1942 senket av mannskapet i Skagerak
Lancing Norsk 07.04.1942 torpedert
Hektoria Britisk 11.09.1942 torpedert i nord Atlanteren

Litt Historikk

Skrevet av Finn Uteng

Sesongen 1930 / 31 var hvaloljeproduksjon den største i hvalfangsten historie da den kom opp i 601 391 tonn. Denne produksjon ble oppnådd av 41 flytende kokerier og 6 landstasjoner som fanget med 232 hvalbåter. Den totale fangsten av hval var hele 40 201, ca. 30 000 av den totale fangsten var Blåhval. Det var først i 1937 / 38 at det var snakk om å regulere fangsten i Antarctic. Knølen ble helt fredet på den sørlige halvkule i 1963, Blårhvalen ble fredet i 1966, da var det antagelig litt sent. Blåhvalbestanden var da anslått til å være på ca. 1000 stykk igjen på den sydlige halvkule.


Hentet fra Kaskelotten nr. 15

Finn var en tur på Øya

Ja, du leste riktig, Finn Uteng var en tur på Syd Georgia januar 1999, - han dro torsdag 7. (jan.)
Det var en tur Øyas Venner arrangerte, venneforeningen av Syd Georgia med 52 deltagere av begge kjønn som var med på turen mot syd! Barnebarnet til C. A. Larsen, Hans-Kjell Larsen var initiativtaker for denne reisen.

Lang flyreise

Det å komme til Øya i disse dager tar mange timer, men da med fly. T/R satt Finn 43 timer i fly og var innom 15 flyplasser.
Madrid - San Paulo i Brasil var den lengste reisa, 10 timer som ble fløyet om natta.

Forskningsfartøy

Fly reisa fortsatte til Chile, med overnatting. Neste etappe var med mellom landing også endelig framme på Falklandsøyene. En drøy time med buss og de reisende kunne gå om bord i et Russisk et fartøy på 1800 tonn med 33 manns besetning, her var det topp service og flott innredning for passasjerer, båten var bygget om til å gå i cruise fart i polar områder. Det opprinnelige havforskningsfartøyet ble bygd i Finland -85.

Kun 5 seihval å se!

Finn var på brua med kaffe og stramt blikk fra klokken fem om morgen, mange så hval, men det var rester av isfjell og mellom store fartøy langt utpå jordet. Men plutselig kom de STORE hvalene til syne, det var - seihval. Og det var kun det som var å se av liv i havet, bortsett fra sel.

55 timers seiling

Jeg ble fylt med andakt og en forunderlig stemning som er helt ubeskrivelig, forteller Finn da vi stevnet inn Strømnesfjorden ved syvtiden neste morgen.
Finn har tok et bilde hvor Strømnes ligger der med sine rustne blikktak, fjellene har sitt mørke preg med i spedd noen kritt hvite snøflekker. Det er et grønt fint "dalsøkk" som strekker opp i fjellet bakk bebyggelsen som bærer preg av vær og vind. Men dog står de majestetiske etter så mange år, -med det store vannspeilet i forkant.

Forgjengelig

I landstigningen og inntrykket av Øya var som forventet etter så mange år som stedet har ligget og tatt i mot det harde klimaet.
Jern og treverk er jo forgjengelig, for øvrig var det ingen tegn på forurensning, ingen flekker hverken fra fyringsolje eller hvalolje. Ren deilig luft og en stillhet til å føle på, varmt og godt var det i sola også.
Gress og løvtann trivdes godt på Strømnes, det samme gjorde reinsdyra de var velfødde enkelte med store gevir. 

Kirken og kirkegårdene

Kirken var i fin stand, det var en stor samling der med alle deltagerne den norske domprost Magne Storlien foretok en velsignelse (vielse) av et ungt par fra Danmark/Tyskland som var seilbåt turister.
Seks kirkegårder ble besøkt, de var alle stelt og holdt godt vedlike.
Ved en av gravene ble det holdt en minnestund; i 1955 omkom en hvalfanger i Grytvika, nå var tre av hans døtre her for å besøke farens grav.

Ringen er sluttet

Sonja Binnie ble født på King Edward Point 1926, datter av Magistraten. Hun reiste fra Øya tre år gammel og var til bake nå 70 år senere.

"Avmønstring"

Og det skjedde 16. januar, da stevnet vi ut fra Grytvika i kuling med senere liten storm så litt ruske vær fikk jeg opplevde også, humrer Finn. Matlysta var heller dårlig søndag frokost. Den 19. like før Falklandsøyene fikk vi strålende vær igjen.
Det bar nå av gårde med buss til flyplassen. Reiseleder Hans-Kjell Larsen ble syk så Finn påtok seg denne oppgaven i Santiago hvor det var lagt inn fem dager opphold for 12 av deltagerne, dette var noe Finn ikke hadde planlagt.

Nå er Finn vel hjemme etter en eventyrlig opplevelse vil vi alle tro.

Til dere som har vært på øya

Er det noen som kjenner til om jernkorsene som står på kirkegården på Prince Olav Harbour og Leith ble støpt på Øya eller fraktet ditt fra Norge?
Det er redaktøren av ”Grytviken Tidene” som spør om dette i medlemsbladet til Øyas Venner.

Øyas Venner er en; interesseforening for bevaring av norske industrielle kulturminner på Syd Georgia. Foreningen har 300 medlemmer, de håper å øke antallet til 350 i år! ØV har planer om en tur til Øya i forbindelse med 100 års jubileet i 2004. 
Formann Kjell Tokstad kan kontaktes om det er noen som kan bidra med opplysninger om jernkorsene / evntuelt turen i 2004.
Adr.: Sognsveien 145, - 0860 OSLO.


Fra Kaseklotten nr. 21

”Ernosto Tornquist” grunnstøtte 16. oktober 1950. Båten tilhørte Compnia Argentina De Pesca og var transportbåt for Grytviken. ”Ernosto Tornquist” gikk fra Sandefjord 12. september, om bord befant det seg utstyr for hvalfangstsesogen 1951;harpuner, tauverk, stålwirer, reservedeler av alle slag; kopper og kar, proviant mm.

De var innom og bunkret på Kapp Verdeøyene,- St. Vincent. 
Seks, syv skyttere til landstasjonen Leith Harbour var også med, det var som en hjelp for å komme fram i tide (en helt annen historie). Det var jo til Grytviken trannsportbåten skulle med mannskap til hvalbåtene som var blitt pusset opp i løpet av vinteren på Syd Georgia – april / oktober. I alt var det 252 mann om bord, inkludert det argentinske mannskapet Da skuta nærmet seg Øya ble det tåke og svarte natt, plutselig får folket på brua øye på noe stort som ”lyst” i mørket, - et formektelig isfjell! På grunn av dårlig sikt viste de ikke hvor de befant seg på kartet, radar hadde de ikke. Roret ble lagt hardt over og det hele endte på land, ”Tornquist” ble tatt av strøm og vind og dreiet slik at den tross alt ”lagde” en lun vik.
Birger som dro ut sist i januar 1947, gikk gradene som messegutt,- byssegutt og seilte som annen kokk inntil han mømstret av etter 37 mnd i handelsflåten. Nå ville han prøve hvalfangsteventyret,- men får å kunne avansere på hvalbåt eller i et rederi måtte en begynne som messegutt. Slik var reglene. 
Hvalbåten Birger skulle om bord i (på Grytviken) het ”Don Miles” (Pesca) med Asbjørn Martinsen som skytter. 

Vi gikk på ved totiden om natta,- over høytaleren ble det gitt beskjed om; at alle måtte kle seg godt og ta med det som var av ulltepper og mønstre ved livbåtene, ingen personlige eiendeler ble tatt med. Her var det full forvirring, båtene var ikke til å rikke, rust, maling og mangel på bruk av fettpressa gjorde at livbåtene var veldig vanskelig å rikke på – eller få ut. En båt kom på vannet, med ei trosse festet på land ble det halt over en masse folk til tørt land i svarte natta. Dette fungerte bra og etter hvert fikk en satt flere båter på vannet, noen strabasiøse timer senere var alle vel på fast grunn, men hvor vi var viste ingen. Noen livbåter ble halt på land og fyrt opp (tennveske var puro) slik at vi kunne varme oss. Ved dagslys viste det seg at vi hadde grunnstøtt ved Cape Constanse, på folkemunne; Blåhvalbukta. Hvalbåter fra Leith Harbour og Grytviken kom oss til unnsetning og alle ble nok en gang berget og kom vel i fra det med skrekken halvannet døgn senere. Etter endt sesong om bord i ”Don Miles” ville Birger overvintre, 1951/ 52. Det ble fort spurt om hans ferdigheter og ”rulleblad” de månedene som sesongen varte, 50/51. 
Birger hadde vært to år som lærling hos baker Ragnvald Pettersen, - så på ”DON MILES vanket det mye godt bakverk fra Lervik guttens hånd! På Grytviken trengte de både annen kokk og baker , - saken ble greit løst. Her var det 112 mannfolk og kona til legen som skulle mettes. For den 19 år gamle Lervik gutten var det å stå på fra kl.1700 til 0500 den seks måneder lange sesongen. Mat og bakverk i lange baner, slagging av de to kullfyrte byssene (ovnene) rakk han også på natta! Dermed var Birgers karriere som kokk og senere stuert lagt, det ble 13 sesonger på feltet med mat og forpleining!

Det var i forbindelse med Øyas Venner at Birger sammen med Åge Antonsen og omkring 50 andre fra ”Torquist” var samlet til et minnetreff om de dramatiske timene i sydlige farvann for 50 år siden. Leif Brandt fra Rakkestad var med på redningsaksjonen.


Fra Kaskelotten nr. 21

Sommeren –92 kom Hans Martin i kontakt med Egil Kiserud i museet.

De kom i prat og det viste seg at vedkommende hadde god kjennskap til Ellefsens Tendeskruefabrikk i Stokke. Han sendte Hans Martin noen reklamefoldere ang. produktene som sikkert er vel kjent for hvalbåtmannskaper. Kiserud la også ved et kopi fra "Norges næringsveier"


Anders Ellefsen

Fabrik for tidsbrandsrør og tændskruer, Stokke

Ellefsen ble født 30. juni 1875 i Stokke, Jarlsberg, sønn av hvalfangsbestyrer Andr. Ellefsen. Etter konfirmasjon var det meningen at han skille gå inn i sølvareproduksjonen og arbeidet med dette for øye i fabrikker her hjemme og i Tyskland, Spania og Amerika. Han reiste fra New York til Newfoundland høsten 1901,- mars 1902 startet han opp med en hvalbåt og landstasjon og drev denne forretningen til høsten 1908. Våren 1909 satte han i gang en fabrikk som tilvirket og produserte tidsbrandrør og tendskruer for hvalfangst etter et prinsipp som ble oppfunnet av hans far i 1894. Tidsbrandrør er patentbeskyttet. Fabrikken har hatt en jevn framgang og beskjeftiger for tiden 11 arbeidere. På Vestfold Fylkesutstilling 1925 i Tønsberg ble Ellefsens tidsbrandrør og tendskruer tildelt gullmedalje.Ellefsen har hatt mange kommunale tillitsverv; medlem av fattigstyret, herredsstyret, formann i lignings- nemnden og overligningen, samt Stokke kommunale elektrisitetsverk. Ellefsens eiendom - Skjærsnes i Stokke ligger vakkert til ved Tønsbergfjorden, den har vært i familiens eie siden 1814; under seilskutenes glansperiode ble det her drevet et større skipsbyggeri av den nåværende eiers bestefar.

Dette var en presentasjon av de forskjellige bedriftsledere i Norge på den tiden som ble utgitt muligens fire ganger i året.


Fra Fredriksstad Blad

Den 17. oktober 1950 sto disse linjene om ulykken i Fredriksstad Blad:
Den argentinske transportbåten ”Ernesto Tornqust” er gått på grunn ved Kapp Constanse på Syd Georgia melder Lloyds. Hvalbåter er underveis til havaristen som har 250 mann om bord. Hvalfangerne er landsatt.


Fra Fredriksstad Blad II

Den 18. oktober sto det å lese i Fredriksstad Blad:
Hilsen fra Syd Georgia.
Fra Syd Georgia har vi mottatt følgende telegram:

Hilsen til slekt og venner fra Syd Georgia.
Alt vel. Hilsen: Asbjørn Martinsen, Johan Kristiansen, Aage Antonsen, Arthur Finnstad, Birger Arvesen, Torleif Markussen, Kristen Karlsen og Ivar Jensen.

Hentet fra Kaskelotten nr. 18

Sperm-kaskelott 

Hannen 15 meter, vekt 45 tonn, - hunnen 11meter, 20 tonn. På den sørlige halvkule skjer parringen i tropiske farvann om våren og forsommeren. Hanne blir (kanskje) ikke kjønnsmoden før han er 18 - 21 år og ca. 12 meter lang, men han klarer muligens ikke å erobre en hunn før i 25 års alderen.
Ungene fødes syd for ekvator i januar - april, 14 - 16 mnd. etter parringen. Voksne hanner vandrer sørover for å fete seg opp i antarktiske farvann om sommeren. Føden består vesentlig av blekksprut.

Spermhval

Spermhval: Utbredelse, alle hav. - Levetid opptil 60 år. ungen blir født med halen først og er da omtrent så lang som ei stasjonsvogn. Moren dytter den ett tonn store babyen opp til vannflaten så den kan trekke sitt første vitale åndedrettet. Spermhvalen har fått sitt navn etter den melkeaktige væsken inne i hodet - de første hvalfangerne trodde denne væsken var sæd (sperma). Arten kalles også for kaskelott, etter et gammelt fransk ord som betyr "tannet". I mars er det parringstid for spermhvalen, og da er det mye av den i Det indiske hav utenfor Siri Lanka. De 11 m lange og 20 tonn tunge hunnene svømmer i stimer på opptil tyve dyr, noen ganger med en 15 m lang og 45 tonn tung moden hanne som en slags ledsagende haremsvokter etter seg.
Spermhvalhunnen har den lengste kjente drektighetsperioden av alle hvaler. Det tar om lag 15 mnd. før ungen fødes. Normalt får ungen melk av moren i to til tre år, men det er observert 13 års ungdyr som ennå ikke er avvendt.
Når moren dykker for å finne mat - kjempeblekkspruter 300 - 600 meter nede i dypet - fungerer en av de andre hunnene i gruppen som barne vakt. Med det samme moren kommer opp til overflaten, gjenopptar ungen den vanlige posisjonen sin, rett neden for hallen (sveiva) hennes, slik at den lett kan komme til pattene og suge melk. Blir hvalflokken truet av hai eller spekkhoggere, danner den en forsvarsfalanks omkring ungene, og alle holder seg helt stille. Selv en spekkhogger på røvertokt tenker seg om to ganger når den ser de svære tannbesatte kjevene til de voksne spermasetthvalene.

Etter parringstiden går flokkene i oppløsning

De voksne hannene blir hos flokken i noen få dager - lenge nok til å parre seg med noen mottakelige hunner. Etterpå drar hannen sin vei alene, noen drar så langt som til polarhavene i nord eller sør for å finne områder med nok mat. (Det forekom at en hunn hval (hore) ble med ned i isen. Red. anm.).

Siden hunnen går så lange drektig og ammer ungen så lenge etterpå, føder den bare hvert fjerde til sjette år, og får bare en unge hver gang. Ved fødselen er hanner og hunner omtrent like store.

En spermhval på næringsøk kan holde seg under vann mer enn en time, uten å gå opp for å puste.


Hvalarter

Hvaler, Cetacea

Pattedyrorden som lever i vann. Oftest store dyr, kroppsform fiskelignende med forlemmene omdannet til finnelignende «luffer»; baklemmer mangler eller er helt skjult i kjøttet, halefinnen horisontal. 76 arter, inndeles i bardehvaler og tannhvaler. 

Bardehvaler, Mysticeti

Underorden i ordenen hvaler; har barder i overmunnen. På fosterstadiet viser de tannanlegg i kjevene. De utvikles ikke, isteden utvikles barder. Bardehvalene inndeles i retthvaler, finnhvaler og gråhvaler. 10 arter.

Tannhvaler, Odontoceti

Pattedyrunderorden i ordenen hvaler. Har tallrike, likeformede, koniske tenner. Lever hovedsakelig av fisk. Mest små hvaler, vanligvis ikke over 10 m lange. Omfatter delfiner, niser, narhvaler og spermasetthval, til sammen 66 arter.

Blåhval, Balaenoptera musculus

Hvalart finnhvalfam. Bardehval, det største av alle nålevende dyr, opptil vel 30 m lang og 150 tonn. Lever av små planktoniske krepsdyr (krill). Næringsvandringer til arktiske og antarktiske havområder. Bestanden er sterkt redusert pga. jakt, og blåhvalen er nå totalfredet.
Munnen hos bardehvaler. Innerkantene er frynset. Vann som inneholder smådyr (plankton), tas stadig inn i munnen, og når vannet presses ut igjen mellom bardene, blir smådyrene hengende fast i frynsene. Dyrene blir så fordøyd.

Finnhvaler, Balaenopteridae

Pattedyrfamilie i ordenen hvaler. Bardehvaler med ryggfinner og med tallrike folder og furer foran på kroppens underside. Bardene er korte og grovtrådet. Omfatter vågehval, seihval, blåhval, finnhval, brydehval og knølhval. Bestanden har pga. hard beskatning blitt sterkt redusert, og de fleste artene er nå totalfredet.

Spekkhogger staurhval, Orcinus orca,

Hvalart i delfinfamamilen. 5-9 m lang. Hannene har stor trekantet ryggfinne. Rovdyr, som foruten fisk tar andre sjøpattedyr som hval og sel. Skal til og med kunne angripe bardehvaler. Utbredt i alle hav. Vanlig langs norskekysten.

Nebbhvaler, Ziphiidae

Pattedyrfamilie i ordenen hvaler. Tannhvaler med 1 eller 2 tenner i undermunnen og ingen i overmunnen. 18 arter, bl.a. nebbhval og spisshval.

Spermasetthval

Kaskelott, Physeter catodon, hvalart i spermhvalfam. Den største av alle tannhvaler, hannen nesten 20 m, hunnen 13 m. Stort, karakteristisk hode med en enormt tykk, butt snute og fettsamling (hvalrav) over kraniet utgjør 1/3 av kroppslengden. Lever vesentlig av blekksprut. Hører hjemme i tropiske og subtropiske farvann.

Tannhvaler, Odontoceti

Pattedyrunderorden i ordenen hvaler. Har tallrike, likeformede, koniske tenner. Lever hovedsakelig av fisk. Mest små hvaler, vanligvis ikke over 10 m lange. Omfatter delfiner, niser, narhvaler og spermasetthval, til sammen 66 arter.