Artikler

Kaskelotten nr. 109: Januar/Februar 2021 - 28. årgang

Et bedre 2021

Vi kan, – vi bør, håpe på et bedre år i år!

Ja, la oss virkelig håpe på et godt og trivelig 2021.

La oss holde på noe av det vi vente oss til i fjor!

Vaksineringen som tilbys må vi bli med på!

Vi hvalfangere er i en risikogruppe. 

At vi tar med oss noen gode vaner fra epidemi-året 2020 en god stund fram over, vil nok være av det gode. 

Godt nytt år til alle lesere av Kaskelotten

Vi får ta sikte på at ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB kan få avholdt årsmøte en gang ut på ettervinteren/våren 2021.

Valgkomiteen er i full sving med sin oppgave.


Sjømannskirken 

Harald Eia: Programleder for NRK-serien «Sånn er Norge»

Sitat: «Jeg forbinder Sjømannskirken med en kjærkommen; trygg og hyggelig oase med norskhet i en stor verden» 

Det kan vel noen og enhver av oss skrive under på. Hvalfangerne var nok ikke så nærme byer og steder hvor det var en Norsk Sjømannskirke. 

Men, etter hvert som åra gikk og hvalfangeren tok hyre i koffardi – utenriksfart ble det nok et besøk på Kjerka hvor det enn måtte være! 

Vi som bor i Østfold, har «filialen» til Sjømannskirken i Gamlebyen/ Fredrikstad som blir benevnt som LESEVÆRELSE; med vertinne, Edith, og hennes trofaste hjelpere. 

Trivelige dekket småbord, nystekte vafler, kaffe og av og til en kake! 

Hvem er så gjestene; jo det er tidligere hvalfangere og andre som har reist rundt på de syv hav samt noen andre pensjonister.

Bare mannfolk altså.

Og nei, - vi har en kvinnelig telegrafist blant oss, noen andre damer som også fristet sjøen som arbeidsplass i ung alder. 


Utdrag fra en historie fra Angola 

Fortsettelse fra forrige utgave (desember 2020)

I juni 1979 brøt piratfangsten for alvor gjennom som en skamplett i verdensopinionen.

Dette ga aksjonistene tid til å forsterke presset på Den Sørafrikanske Regjering, som nedla forbud mot å sette båtene i fangst. 

Så ble båtene liggende, mens juristene kranglet om eiendomsrett og erstatninger. I 1993 ble båtene kondemnert – uten å ha vært i drift. Akkurat da oppmerksomheten mot de to hvalbåtene i Durban var på det største, ble det oppdaget at de samme interessene hadde enda et nytt fartøy under utrustning i Cape Town. Det var den tidligere hekktråleren FISHER, registrert i Panama.

Da skipet skulle seile fra Cape Town til Las Palmas i mai 1979, beordret myndighetene alle sørafrikanske borgere i land. 

Det kom seg likevel av sted – og satt i fangst under navnet ASTRID; det ble en meget kortvarig fangst – fram til 1980. 

Aksjonistene rettet så oppmerksomheten mot spanske og islandske hvalfangere. 

Etter flere aksjoner ute på feltet og et par mislykkede sabotasjeforsøk mot de spanske hvalbåtene, slo de til for alvor. 

27. april 1980 ble hvalbåtene IBSA UNO og IBSA DOS – tidligere norske POLARIS 8 og POL XIII – senket med sprengladninger i nærheten av Vigo, kun IBSA UNO kom i fangst igjen. 

9. november 1986 Greenpeace-aktivistene klarte også senke de to HVALUR-båtene 6 og 7 ved å åpne bunnventilene, - båtene lå i opplag i Reykjavik. 

1985 var den spanske hvalfangsten slutt, mens den i beskjedent omfang pågår på Island.


Tragiske seanser utspilte seg også i vårt nærområde, Onsøylandet

Småhvalfangsten, ja, det var jo slik vi fra Sørishavet betegnet hvalfangsten i Nordsjøen. Men som var en viktig næring!

Arvid Enghaugen fra Onsøy og de andre hvalfangerkollegane hans kunne varte opp med: – hvalkjøtt av beste kvalitet.

Kjøtt-beista på den andre siden av kloden – var trevlete og grov i kjøttet.

Men sausen var god!

Hvalen som ble tatt i Nordsjøen, var håndterbar på samme båt som hadde hvalkanonen forut, vågehvalen ble straks partert; spekk og kjøttet lagt til kjøling umiddelbart under dekk. Det var bare herlig når annonsen kom i avisa; nå var det hvalkjøtt å få kjøpt, folk gikk nærmest mann av huse. 

Ja, selv ihuga hvalfangere som var kommet hjem i mai måned ventet på denne anledningen til å få hvalkjøtt uten grove trevler.

Men disse våre kollegaer som skjøt småhval fikk heller ikke være i fred: «Nei til hvalfangst».

Vågehvalfangsten kom i gang sist på 1920-tallet; etter at bottlenose-fangsten ebbet ut – det var særlig på Møre-kysten. 

Etter hvert ble farkostene større og fangstfeltene begynte å strekke seg nordover. Store og kraftigere motorer ble nå en forutsetning i næringen.

Våren 1933 ble en epoke for vågehvalfangsten langs kysten.

Siden 1938 ble det krav til konsesjon for å kunne delta. 

Etter 1945 ble båtene tildelt kvoter. Da næringen stabiliserte seg, begynte Kongsberg Våpenfabrikk og Hendriksen mek. Verksted å produsere kanoner og harpuner til denne næringen også.

Så begynte forretningsmannen Anders Jahre å våkne og tenke.

Han så muligheten; han brakte 300 tonn hvalkjøtt hjem fra Antarktis i 1963. 

Men det tilfredsstilte ikke veterinærenes krav. 

Vågehvalkjøttet – biffen, var jo best må vite, fersk og god!

Avsnittet er basert på overskrifter fra aviser jeg fikk av småhvalfanger Arvid Enghaugen fra Onsøy for noen år tilbake.

Så kom miljøvernerne på banen (vannet), og de gjorde mye rart – og fandenskap - for å stoppe fangsten langs kysten, - og for Enghaugen. 

1993 åpnet Norge igjen for kommersiell fangst, det ble lenge tatt ca. 600 hval årlig. 

I 1986 fredet International Whaling Commission (IWC) den nord-øst-atlantiske vågehvalen. 

Så begynte det snilt og pent med aksjoner og protester; det var i mai måned 1993:

– Arvid Enghaugen ba journalist Helge Solheim i Fredrikstad Avisen Demokraten … om ikke å skrive om den forestående hvalfangsten. 

Tenk på det; avisen holdt det de lovet, og de kunne uforstyrret dra. 

Fra Bodø: Greenpeace og andre fikk kaffe og bløtkake av hvalfangerne på kaia; de 13 aksjonistene fikk svar på alt de spurte om!

Den store hvalkrigen: 32 norske skuter innleder nå fangsten av 296 vågehval, det er det miljøaktivistene fra inn- og utland helst vil stoppe. 

Fredrikstad Avisen Demokraten skrev dette 27/5. 1993:

Før nedtrappingen i 1980-årene var årlig fangstkvote på ca. 1800 hval. Bestanden er anslått til rundt 86.000 hval som «vandrer fra ekvator til sommerbeiter i norske farvann.

Fredriksstad Blad journalisten Gunnar Steen Iversen er med Arvid Enghaugen sist i mai 1993 på feltet. Arvid E. på SENIT er klar for fangst – ikke siden 1987 har de vært på feltet, da forbudet kom.

13. juli 1993 skriver Nationen: 35 av 50 forskningshval er tatt.

25. januar 1994 skrev Fredrikstad Avisen Demokraten:

Sea Shepherd slo til mot Onsøy-skuta SENET i ly av nattemørket.

Enghaugen og hans menn var raskt til stede med pumper, - så dermed ble det ikke som Paul Watson hadde håpet – overskriften ble: SABOTASJE-TABBE. 

Hvalbåten ble reddet, 20.000 liter vann ble pumpet ut. 

26. januar 1994: Mangeårig hvalfanger på Finnmark-kysten Jan Olsen fra Kjøkøya/ Kråkerøy er skremt over hendingen med SENET. 

«Harpunens Venner», ble spontant stiftet; de vil støtte opp der det blir økonomisk vanskelig for familier.

Det ble mange tøffe konfrontasjoner, masse stoff for lokalpressen langs hele kysten. Etter hvert var det flere som ga opp sin næring.

Norsk Telegram Byrå NTB/ Fredriksstad Blad - lørdag 2. juli 94; hadde dette på trykk: SENET fikk uventet besøk fredag kveld av fem aksjonister fra Greenpeace-skipet SOLO. To av aksjonistene ble lempet over rekka, de tre andre hoppet på sjøen på egenhånd. Vi tar 100% avstand fra Paul Watson. 

Vi fra SOLO er kun «fredelige», sier Geir Wang-Andersen. VG hadde et oppslag 2. juli 94 – hvor Geir Wang-Andersen slett ikke synes noe om at mannskapet på SENET kastet folk ut i Nordsjøen.

Aftenposten søndag 03.07- 94 – Harpunkanonen var ladd, SENET hadde hval i sikte; Greenpeace-aktivistene forsøkte å demontere den ladde kanonen.

Steinar Bastesens kommentar; - på land hadde vi kalt dette innbrudd!

Dette var en smakebit fra noe aviser. En næring som lovlig – hva med elgjakta, der er det også kvoter som skal følges.

Paul Watson truer med å benytte en miniubåt som SEA SHEPHERD skal ha med seg til Lofoten 1. juli 94.

VG – skrev om dette tirsdag 21. mai 1994 – de hadde nemlig godt litt i «dybden» av dette utsagnet. Bløff fra ende til annet. 

Dagbladet 03.07- 1994: «AKSJONISTENE VAR SKIT-REDDE» det er Sigurd Grundvig på SENET som forteller dette. 

Søndag/ Søndag 3. juli -94, NTB. GREENPEACE TAPTE SJØSLAGET OM SENETs HVALKANON.

Det var masse å lese, men det er kun overskriftene som har kommet med i KASKELOTTEN. 

Det må ha vært en fæl tid for mannskap og skipper på de forskjellige fangstbåter. 

Arvid hadde to plastposer med lokalaviser som beskrev hendelser fra vår langstrakte kyst.

Arvid Enghaugen solgte SENET til Onarheim/ Stord. Det er (var) 11 som fortsatte, og hadde konsesjon på hvalhvalfangst av vågehval langs norskekysten. 

De er ikke lenger plaget av aksjonister.

Hvalkjøtt er å få kjøpt i butikkene. Salgs-bodene langs Onsøy-kysten er stengt for godt.

KASKELOTTEN nr. 90/ 2016 hadde også en omtale om denne saken.


Da poteta kom til Norge - Treg start på potetdyrkingen.

Forfatter: Hilde Sandvik

Potet er en av de mange søramerikanske plantene som europeere ble kjent med på 1500-tallet. 

Den kunne også dyrkes i Nord-Europa, men det tok lang tid før det ble vanlig å dyrke poteter i stor stil. På 1800-tallet ble poteten svært viktig. Den ga store avlinger og gjorde en stor befolkningsvekst mulig. 

Gjennom 1800-tallet ble store barnekull fostret opp på sild og poteter. Poteta var en C-vitaminkilde, og sammen med kålrot var den et viktig tilskudd i kostholdet og hindret skjørbuk.

I motsetning til andre såkalte kolonivarer som tobakk, sukker og kaffe, som raskt ble populære, tok det lang tid med poteten. 

Det kan skyldes at poteta kom som erstatning for korn, som en var vant til og foretrakk, mens tobakk og kaffe var nye smaker, og sukker var en god erstatning for honning.

I Agder og på Vestlandet ble poteta dyrket i små og godt gjødsla og bearbeidede åkrer, som ga gode avlinger. 

Flatbygdene på Hedmarken var derimot langt seinere med å ta poteten i bruk.

Prester og nødsår gjør poteten populær

De mange «potetprestene» på 1700-tallet talte varmt for poteta, og mange ga ut veiledninger og bøker som: 

Det ble utgitt en bok i 1763 av presten i Ullensvang i Hardanger:

"Underretning for Bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos plante."

Det viste seg at boka hadde vært til nytte.

I Norge var det nødsårene under Napoleons krigen som for alvor satte fart i potetdyrking. Blokaden gjorde kornforsyning vanskelig, frost og regn ødela kornavlingene. Mange erstatninger ble brukt, men poteta var den mest velsmakende.

I 1816 vedtok Stortinget å åpne for kommersiell brennevins brenning for flere. Poteta ble brukt som erstatning for korn i produksjonen av brennevin. Dermed kom også poteta i bruk som åkerplante i de store åkrene på Hedemarken.

Poteta ble brukt i mange varianter som menneskeføde. Kokt eller som erstatning for korn i flatbrød og lefse. 

Lokale varianter som kumla eller raspeball ble populære, og poteter ble brukt som dyrefôr.

Flere steder i landet erfarte en at vekselbruk med potet og korn ga gode avlinger og førte til god jordbearbeiding.

Poteta var likevel sårbar for plantesykdommer. I Irland førte feilslåtte potetavlinger på 1840-tallet til omfattende hungersnød og utvandring. 

I Norge kunne også tørråte og annen skade ødelegge avlingene.

Den første jordbruksstatistikken viser at i 1835 var kornavlingen 166 000 tonn, mens potetavlingen var 261 000 tonn. Potetavlingene var dobbelt så store som kornavlingene gjennom resten av 1800-tallet. 

Nå var sild og potet blitt hverdagskost, i tillegg til den velkjente grøten.


Koronaviruset

Koronaviruset – har sannelig satt oss – og hele verden på vendt. 

Det har sikkert blitt håndtert på en fornuftig måte her i landet. 

ØHK har ligget i dvale både lenge og vel, ingen styremøter med planlegging av sammenkomster hos Kai Kjøniksen. 

Leseværelse i GAMLEBYEN i Fredrikstad har også holdt stengt. 

Det må da vel bedre seg utover i 2021? - Vi får leve i håpet!


En norsk hvalfangstferd fra 1843-1846 - Captain Crawfurds Dagbok 

Utdrag fra boka

På magasinet til Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy lå i mange år en pakke i grått seilduksomslag.

Den lå der og lå der, upåaktet, – ingen hadde fattet interesse av hva den inneholdt, inntil konservator Thomas Hauge en dag kikket litt på innholdet. Hva fant han? 

Et merkelig dokument om den første norske hvalfangst-ekspedisjonen til Sydishavet, delvis skrevet i kode som var meget vanskelig å tyde. Så de sidene hopper jeg glatt over. 

I 1843 besluttet noen energiske skipsredere i Arendal å sende ut en hvalfangst-ekspedisjon til Stillehavet, hvor særlig amerikanske hvalfangstekspedisjon hadde gjort det forretningsmessig godt!

På den tiden fantes det ikke norske hvalfangere. 

Det måtte hyres utlendinger – franskmenn – som harpunerere og offiserer, av den grunn fikk ekspedisjonen to sjefer – den franske, kaptein Holmer og den norske kaptein Crawfurd.

Skildringen av hvalfangsten og utkokingen av hvalen er «krydret» med beretninger om det spente forholdet om bord.

Med datidens sirlige skrift førte Crawfurd sine skipsdagbøker; ekspedisjonen varte i tre år. 

Det er flere familier i Norge som har; Crawfurd som familie navn, opprinnelig fra Skottland/ England

Det var også andre Europeiske land som deltok i Stillehavs-fangsten 1800 – 1860 

Allerede lenge før den amerikanske frihetskrigen 1775 - 1783 drev New-England-statene (Det som etter hvert ble USA) en betydelig hvalfangst. Men under denne krigen med England ble den amerikanske hvalfangstflåen så godt som helt satt ut! 

Flåten og mannskap fikk andre «gjøremål». Omkring 130 hvalfangst-skip (det snakkes her om seilskutene som var moderskipet, til robåtene som harpunerte) ble kapret av engelskmennene, mannskapet ble sendt til England som fanger. 

Her fikk de valget mellom å tjenestegjøre i engelske krigsskip eller bli med på engelske hvalfangst-ekspedisjoner. Av to onder valgt de fleste hvalfangst.

De engelske hvalfangst-ekspedisjonene hadde en god fangst med det amerikanske mannspet, viste det seg. 

Etter fredsslutningene forsøkte amerikanerne å gjenoppta driften med hvalfangst, men det var ikke lenger den store etterspørselen etter produktene som før. 

Amerikanerne selv var gått over til å bruke talglys i stedet for stearinlys som var et produkt fra spermasett hvalen.

Hvalolje eksporten til Europa ble vanskeliggjort ved høye tollsatser.

-Det var vel det at Europa hadde fått «lært», og erfaring med hvalfangst. 

Etter langvarige forhandlinger med den franske regjering reiste en del amerikanske hvalfangere over til Dunkerque hvor de slo seg ned og drev hvalfangst fra 1786 – 1793, da den franske revolusjon satte en stopper for alt. 

En annen amerikansk hvalfangstkoloni ble opprettet i Milford Haven i England og drev fangst herifra med adskillig hell under engelsk flagg.

I 1788 seilte et engelsk fangstskip – EMILIA, med hovedsakelig amerikanske mannskap rundt Cape Horn og inn i Stillehavet. 

Turen ble vellykket. 

EMILIA kom hjem med full last i 1790. Året etter seilte 6 amerikanske ekspedisjoner rundt Cape Horn og fant ut at havet vrimlet av Spermhval.

Spermasetthvalen og stearin begynte nå igjen å konkurrere ut talg-lysene. I 1807 var den amerikanske flåten på 120 skip. Fremtiden så lys ut. 

Men så kom krigen med England i 1812, og enda en gang ble det amerikanske fangstflåten omtrent utslettet av engelske; men-of-war.

Boka er gitt ut på CAPPELENS FORLAG 1953, den kan muligens finnes i et antikvariat (Captain Crawfurds Dagbok). 


Hvalfangst til "the bitter end"

KASKELOTTEN-utgaven; AUGUST 2020 nr. 107, hadde en forespørsel om hvem som var med på hvalfangst «to the bitter end»? 

Det var en som kunne fortelle om det; og det var – Bjørn Røste, den gang fra Helgøya, midt i Mjøsa, nå bosatt i Sarpsborg – han dro ut som 16 åring, 1965 med KOSMOS IV, som bysse/ messegutt.

Første turen med KOSMOS IV – 1965/ 66 som messe/ byssegutt.. 

Andre turen var 1966/ 67 som framhiver, samt vinsjen til kjøttsklia.

Tredje og siste tur – to the bitter end, - sesongen 1967/ 68: Operere vinsjen som fraktet kjøttet fra plan til øvre dekk,

De kommende linjer fikk jeg på mail fra Bjørn Røste, han skriver følgende:

Skrev kontrakten med Aksjeselskapet Kosmos 19. oktober 1967: Den forhyrede skal tjenestegjøre som Arbeider og har nummer 245 sto det i kontrakten.

Når vi skulle reise i slutten av oktober fikk vi besøk av TV-Nyhetene, husker ikke helt hva han som foretok intervju med oss heter, men jeg mener han het Leo Lukov?

Den siste sesongen der nede fortonet seg som tidligere sesonger, bortsett fra at vi var alene der nede.

Min oppgave denne sesongen var å kjøre vinsjen som fraktet kjøttet fra plan til øvre dekk, og mellom dette dra hvalen fra akterdekk til forplan. 

En litt vrien oppgave når koka beveget seg i bølgene. – 

Fikk noe kjeft, ja!

Det å oppfylle kvoten vår denne sesongen, ble også i grenseland. Husker ikke helt, men det ble skutt noe slik som 1466 hval. Fordelt på Finnhval, sei og spermasett. Men sesongen fikk en slutt denne gang også.

Men det var bare det at nå var hvalfangereventyret over.

Mønstret lykkelig av 6. mai 1968. Pengestrimla i lomma viste kr. 14.472,- fra slappkista var det trukket kr. 236,75 

Jeg var med to the bitter end!

Takk for bidraget, Bjørn! 

Bjørn tegnet den nye logoen til KASKELOTTEN; som kom med fra nr. 84- 2015. 

Logoen på KASKELOTTEN som Bjørn har fått så godt fram; forteller alt fra feltet: Hvalbåten, harpunen, lina, Spermen, flenseknivene – og den praktfulle solnedgang – som var å se av og til.

Helt til høyre i bilde har koka kommet ut av kurs og blitt borte denne kvelden.


Kontingent for 2021

En repetisjon av giroen i forbindelse med kontingenten på kr. 225,- Innbetaling til: 
Østfold Hvalfangerklubb v/ Onsøy Regnskap AS
Storveien 15
1624 GRESSVIK

Kontonummer: 1506 44 19991