Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 100: Januar 2019 - 26. årgang

Årsmøte 26. februar 2019

ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB vil avholde årsmøte 26. februar 2019 - klokken 1400 – hos Onsøy Regnskap AS 

Adresse: Storveien 15 – syd for rundkjøringen ved Ørebekk.

Kjør sydover mot Gressvik – ca. 500 meter: Nedkjøring til parkering ved stort hvitt firmaskilt på venstre side - Onsøy Regnskap AS.

VELKOMMEN - enkel servering!


Påmønstring 30.09.1947

Av Enok Sandbakken, hentet fra Kaskelotten nr. 98 og 99. 

Julaften 24.12.1947 – det var en torsdag, det året. 

SALUTA la seg til skutesiden på HARVESTER og forsynte oss med drivstoff (diesel og smøreolje) – og kjærkommen post, og aviser.

Mannskapet fra SALUTA kom om bord for å hilse på – det ble gjensynsglede for enkelte av vestfoldingene – «gjøs er du om bord her?» Det var en del som tydeligvis kjente hverandre.

Noen tørre tall og fakta før julemiddagen ble servert: Hvalfangstflåtens mannskaper var i sesongen 1947/ 48 på 8 697 nordmenn, hvorav 2 703 var utlendinger.

Av 5 994 nordmenn var 4 705 fra Vestfold og resterende 1 289 fra andre landsdeler.

Julemiddagen var god og messa var stappende full. Noen av mannskapet var fikk plass i offisersmessa. 

Vi fikk en ½ kopp rom hver. Tømmermann Peter, skotte, fikk min rasjon, det hadde han også fått tidligere, for han var glad i dette – i motsetning av meg. 

Han var nevenyttig, jeg fikk en kniv lagt av baufilblad og hvaltann. Vi samlet oss på lugar 48 – men noe snask og prat, så plutselig hørte vi løping og skrik og røp i korridoren.

På spørsmål hva som hadde hent; skutesiden på styrbord side hadde fått en sprekk. Førstestyrmann i uniform (det var jo julekvelden), dekksbossen, og den røslige skotten hadde kommandoen. Dekksfolka kom løpende med en seilduk som de rullet ut over dekket – som var rent! 

I krot-enden av seilduken (ca.5 X 10 meter) ble det festet flere harpuner.

Vi sto ved rekka og så vannet fosse inn i skuta. Gutta med seilduken fikk låret denne over sprekken, det gikk kvikt! Harpunene ble borte under vannlinja, og vi så seilduken ble sugd inn i sprekken. Meget genialt! Jeg beundret skotten, - rolig, ikke noe hast, pekte, snakket og instruerte, - men fort gikk det.

 Det var glohet graks (avfall fra kokene) – som ble lenset akkurat i vann-linja. SALUTA hadde losset sin last – så vi lå dypere en vi pleie – varm graks og iskaldt sjøvann, det oppsto voldsomme spenninger.

Det ble utkommanderte til å snekre en forskaling i høyde med sprekken.

1.juledag 25. desember - og 100%. kl. 0600 var jeg med på å blande og støpe en blokk opp over den fatale sprekken i skutesiden. 

Det er sannelig mye å tenke på av – litt av hvert, sand og sement – da gutt.

8 mann blandet bruk, seilduken holdt stand. SALUTA forlot oss i ettermiddag med olje og kjøtt/ beinmel. Det var også tre mann som ble med hjem; en fysisk syk og to i psykisk ubalanse. 

26. desember – 2. juledag. Tank arbeid, har vårt forut og svipet opp oljerester, når vi går med gassmasker for vi kr. 40,- ekstra. Tåke. Men akterut ligger det 25 hval fra i går. Jeg har et ønske om å få være med en hvalbåt - noen dager. 

Jeg har hils på styrmann på SOLDIER og skytteren på SATSA – jeg får leve i håpet.

28. desember SOUTHERN WILOX:

Ville ha meg med; skytter Johan Borgen også kaptein, 1.styrmann Ragnar Mostuen ble jeg fort kjent med – det var han som skulle ha ansvaret for «gjesten» - et godt bekjentskap, da han kom fra Stor-Elvdal, nabokommunen til Rendalen.

Vi dro ut i midnatt sol – helt herlig.

Kommentar fra redaktør, ELe: 

Nå har det blitt mye hvalkokerier – hvalfangsten starter jo med at hvalbåtene får inn fulltreffere og at bøyebåten bringer «resultatet» til hekken på koka.

I rettferdighetens navn må hvalbåt-mannskapet få noen linjer i neste nummer av KASKELOTTEN – Det blir opplevelsen til vår unge mann fra Rendalen som blir gjengitt... følg med i neste nummer som blir 101 - 2019 

Inge Mørland er redaktør i bladet HJEM – bladet kjenner vi fra Leseværelse i Gamlebyen, de ligger der få å bli tatt med. 

Som flere av oss vet er det en «avdeling» i Sjømannskirken, - som heter leseværelse. 

Her var det norske aviser, var en heldig kunne en finne en avis fra hjemstedet også! Bøker og tidsskrifter kunne en også finne om en ville ha litt fred og ro.

Vafler og kaffe var det bare å hente og forsyne seg med!


Å leve i endring

Fra HJEM nr.4/18 kan en lese

«Hvis sjømannskirken skal bli hva den alltid har vært, kan den ikke være hva den var. 

Dette er en finurlig formulering av tidligere generalsekretær Halfdan T Bondevik fra 1980-tallet, - god beskrivelse av Sjømannskirkens overlevelses-strategi i møtet med nye tider og nye utfordringer.

Det handler om å være i bevegelse. Derfor oppretter vi stasjoner, flytter ressurser, endrer driftsmodeller og legger ned når behovene er større andre steder. Gjennom historien har våre forgjengere i Sjømannskirken vist en imponerende evne og vilje til å forlate gamle og velprøvde – og nye veier for å møte flest mulig nordmenn på reise eller arbeide i utlandet. Framveksten av stadig nye ambulerende og oppsøkende besøkstjenester de siste tiårene, er gode eksempler på dette. 

Uten denne tilpasningsevnen, ville neppe Sjømannskirken eksitert i dag. I stedet har fleksibiliteten, nytenkningen og omstillingen skapt muligheter for ny vekst. Men selv om organisasjonen trolig aldri før har nådd så stor del av verden som i 2018, er det ingen grunn til å hvile på laurbærene. 

Vi lever i en tid som er mer uforutsigbar og komplisert enn på lenge. Verden endrer seg raskere og raskere!

Det var også hovedbudskapet til styreleder Jørn-Henning Theis på årets generalforsamling, hvor han signaliserte at Sjømannskirken må vise større endringsvilje i tiden framover.

Leseværelse

I Fredrikstad har vi kun Leseværelse. Men du verden som praten kan «gå» om løst og fast, her har vi det trivelig: Ta med en kjenning, han må ikke ha vært på sjøen! 

Leseværelse 2019: 13. februar - 13. mars, - 10. april, - 8.mai,  åpent fra 1200 – 1400 

Det er hyggelig med kaffe og vafler – og en god prat!

BETANIA Kasernegt .52 Gamlebyen – Fredrikstad

Velkommen! 


Utdrag fra Syd Georgia – eventyrernes øy

Fra boka til Arild Pettersen; Syd Georgia – eventyrernes øy. Gitt ut på Færder forlag as 1999 – en bok på 254 sider, inneholder 36 kapitler, - med dertil fotografier, så her blir det stoff langt fram over. 

Noen ord om forfatteren, Arild Pettersen født i Søndre Slagen i 1932, dro ut som 16-åring høsten 1948 med SOUTHERN VENTURE. Bestemmelsesstedet var Weddelhavet i det vestlige Antarktis. På vei sørover og på hjemturen var de innom Leith Harbour på S G. 

Arild var 11 sesonger på hvalfangst, han overvintret to sesonger på Øya. Hans siste sesong i Sørishavet var 1961/ 62, som salonggutt på SOUTHERN VENTURE. Det ble mange år i marinen og sener i handelsflåten.

Nye stasjoner: Hvalstasjonen i Grytviken var klar for fangst – den 22. desember 1904 kom FORTUNA inn med den første knølhvalen, to dager senere, på julaften var produksjonen i full gang. Fangsten lovet godt i begynnelsen. Allerede den 18. februar 1905 satte ROLF seil for Buenos Aires med den første oljelasten, 165 tonn. Sjøelefanter ble også fanget – utkoket var så der. I 1905 ble det tatt 80 dyr, det ga 168 fat olje. Selfangsten ble regulert etter hvert, øya ble inndelt i fire soner med en kvote på 6 000 dyr, og det ble drevet fangst i en sone pr. sesong. Bare hanndyr vor lovlig vilt. 

På Grytviken ble det drevet selfangst helt fram til nedleggelsen i 1965. 

Andre selskaper, i første rekke norske, så mulighetene og etablerte seg på SG.

Alt i 1906 ble flytende kokeri FRIDTJOF NANSEN tilhørende Peder Bogens rederi i Sandefjord, sendt sørover. Kokeriet møtte sin skjebne 10. november 1906, på en umerket grunne utenfor Godthul, ni av besetningen omkom. Kaptein om bord var Anders Wiger Sørlle (1861 – 1908), fangstbestyrer var Chr. Castberg (1870 – 1953).

 Forliset skjedde i stille og klart vær. Skipet hadde en besetning på 60 mann, seilte sørøstover langs nordkysten av øya, på søk etter innseilingen til Cumberland Bay. 

Som kjentmann hadde ekspedisjonen med styrmann F L Andreassen, som tidligere hadde fulgt C A Larsen da ANTARCTIC besøkte SG.

Han mente de var kommet for langt sør, skipet vendte og gikk umiddelbart på en båe et par sjømil av land. I løpet av seks – syv minutter brakk FRIDTJOF NANSEN i tre og gikk til bunns. To livbåter ble satt ut og til alt hell befant fangstbåtene SUDERØY og NORØNA seg i nærheten. De overlevende ble bragt til Grytviken, deres beretninger om forliset tyder på at sjøfolkene om bord viste stor åndsnærværelse i de avgjørende minuttene etter grunnstøtingen, mens det var tilløp til panikk blant de øvrige fangstfolkene. Etter noen dystre døgn i Grytviken satte begge fangstbåtene kursen mot Norge.

Nyetableringene skjedde nå i rask rekkefølge. I 1907 fattet Tønsberg Hvalfangeri interesse for områdene sørøst i Strømnes-fjorden. Likevel, fire år senere ble Prince Olav-stasjon anlagt nettopp i Possesion Bay. I Strømnes-fjorden fant den 27 år gamle Søren Berntsen en god havn, den fikk navn etter hans hjemsted, Husvik i Slagen: Husvik Harbour. I startfasen ble kokeriet BUCENTAUR, senere også kjøttkokeriet EMS brukt til produksjonen.

I 1913, da stasjonen i land sto ferdig klar til bruk, ble BUCENTAUR solgt til Ellefsen i Stokke mens EMS ble beordret til Grytviken som avløsning for NOR. 

De første fangstbåtene MATHILDE og KARL ble bygget i 1883 og 1884. 

BUCENTAUR så vel som de to fangstbåtene hadde tidligere operert fra Nord-Norge og Svalbard. KARL eller «VESLEKARL», skulle få en lang og mangslungen historie. KARL ble sjøsatt som DUNCAN GREY i Christiania i 1884, for fangst på kysten av Finnmark; var på beskjedene 77 tonn, 29,6 meter lang og med 75 hestekrefter. 

I 1960 var båten i aktivitet på La Platafloden.

Nå er den nok bitt til spiker (?). - ELe

Første juledag1907 kom kokeriet BUCENTAUR dampende inn til Possesion Bay på nordvest kysten. KARL skulle senere fange til Husvik Harbour, og gjorde det fram til 10. januar 1910, denne dagen overtok CA Larsen (Grytviken) – båten for 15.000 kroner.

I 1907 ble nok en stasjon etablert i Strømnes fjorden: 

Sandefjord Hvalfangerselskap A/S. Der fortøyde FRIDTJOF NANSEN II; fangstbåtene var: HERKULES og SAMSON. Etter to år var stasjonen klar – 2300 mål var leid av det britiske kolonidepartementet for et nærmest symbolsk beløp.

Thoralf Sørlle ble bestyrer på landstasjonen. 

FRIDTJOF NANSEN II ble degradert til skrottkokeri og transportskip.

Jeg finner fortsettelsen av dette avsnittet lite interessant så jeg stopper her - ELe

Velger å ta med noen ord fra forordet til boka, det vil ta for mye plass å skrive om klondike-tilstandene på Syd Georgia – mange av oss kjenner til flere av stasjonene.

Fra forordet i boka til Arild Pettersen: Hva hadde de egentlig å gjøre der sør?

Hvordan artet livet seg for modige fangstmenn på små fartøyer i det enorme ødet mellom pisket hav, drivende isfjell og forreven himmel? Gjennom to hundre år forsøkte mennesket å erobre det umulige. Britiske hvalfangere startet fangst på SG i 1786. Amerikanerne fulgte etter i 1872, de to nasjonene dominerte det meste av fangsten i det vestlige Antarktis i hundre år, fram til århundreskiftet 1899 – 1900.

Først på det tyvende århundre dukket norske fangstmann opp i vest-Antarktis og på Syd Georgia. 

Pelagiskhvalfangst utviklet seg, rasjonelle arbeidsmetoder trengte seg fram.

Men, 1967/ 68 var siste sesong på feltet. Høsten 1968 dro ingen ut fra Sandefjord.

Forkortet og tilpasset KASKELOTTEN – noe er også lagt til; redaksjonen – E Le.

Onsdag 12. desember var det jule-samling, - juletrefest på BETANIA i Gamlebyen, Fredrikstad.

Det var flere fra ØHK som hadde funnet veien, det var jo hyggelig!

Edith hadde også invitert noen gjester – storsalen burde jo fylles så godt som mulig. 

Bordene var pent dekket og pyntet, det indikerte til fiskesuppe – dype tallerkener og skje. Gjett om det smakte, damene på kjøkkenet hadde puttet oppi mye godt, vi spiste lenge og vel!

Det var hilsener og orientering fra de innbudte, og fra Sjømannskirkens representanter.

Kaffe og vafler, samt julekake smakte fortreffelig.

Vår eminente pianist, – som også trakterer trekkspillet hadde julesanger og bjelleklangen på sitt repertoar, - med dombjeller. 

Alle medbrakte gaver ble så loddet ut til inntekt for Sjømannskirken utrettelige arbeide ute i de mange havnebyer.

Gangen rundt juletreet ble avslutningen på hyggelig onsdag på leseværelse. 


Hard arbeide, enkle forhold 

Dette står som overskrift på side 70 i boka som Torbjørn Ødegaard skrev 2002.

Østfold Hvalfangerklubb har de siste årene hatt en formann - som har vært arbeidsom – han har tenkt tall og økonomi nærsagt dag ut dag inn. 

Navnet på formannen er Asbjørn Arvesen. 

Hva med hvalbåtmatroene på Saldana Bay? Tjente de seg rike på fangsten? Asbjørn Arvesen fra Mossik i Onsøy var en typisk norsk hvalbåtmatros på Saldana Bay. Hans første fangstsesong var i 1952, da gikk han om bord i hvalbåten SETTER IV sammen med skytter Arnt Krogtorp. Tidligere hadde Arvesen bare fanget til hvalkokerier i isen (pelagisk-fangst). Våren 1953, da han var ferdig med Antarktis-fangsten, stopper han nok en gang over i Sør-Afrika.

Saldana i 53 ble Arvesens sjette sesong som hvalfanger. 

Etter seks måneder som matros på den kølafyrte hvalbåten STEENBERG tjente han om lag 6000 kroner, basert på 37 pund i måneden, tilsvarende 750 datidens-kroner, pluss part – da ble snart 1000 kroner. Akkurat samme lønn som de fargede sørafrikanske kollegaene fikk. Skatten til Sør-Afrika var i underkant av 2 %. Men, sett i forhold til skytterlønn var 6000 kroner en dråpe i havet!

Hvalbåtmatrosens tilværelse på Saldana Bay var hardt arbeide under enkle forhold. Spesielt de gamle kølafyrte sydafrikanske båtene fra 1920-tallet; OOSTERWAL, DRAPERELBERG, PERELBERG, STEENBERG, ZWARTBERG og STELLENBERG, var ribbet for komfort, selv etter 50-tallets standard.

De gamle båtene hadde hverken radio eller peileapparat, og mannskapet var overlatt til seg selv – dag og natt. 

Jeg var eneste nordmann om bord på STEENBERG – og den eneste matrosen i hele Saldana Bay, det kom seg av at ingen nordmenn var interessert i å arbeide under slike kummerlige forhold. Betingelsen for at jeg fikk matrosjobben, var at jeg skulle ligge på samme lønnsnivå som afrikanerne, ellers ville det ha blitt splid mannskapet imellom. I sen var betalingen bedre, men det var også en himmelvid forskjell mellom en matros og skytteren. Etter endt sesong i Antarktis satt en matros igjen med 10 – 15 000 kroner før skatt mens en god skytter kunne ha en årslønn på flere hundretusen kroner.

Så var også skytteren drivkraften og nerven i hele hvalfangsten.

Det fantes verken kjøleskap eller fryseboks om bord, så ferskmat kunne derfor ikke oppbevares særlig lenge. Når vi fikk en pen seihval, skar vi ofte ut et dypt kjøttstykke på 40 x 40 centimeter rundt ryggfinna. Kjøttet strimlet vi opp, saltet det og hang det til tørk på akterdekket. Etter tre ukers tørking var det serveringsklart. Vi skar av biter og gikk og gomlet på hvalkjøttet – som om det skulle vært skråtobakk. Andre ganger tok vi kjøttet rett fra hvalen og stekte det som biff med løk og suas!

Nettene var rå og kalde. De sørafrikanske fyrbøterne sov i «skarpen», som lå helt forut – kummerlige binger å sove i. Vi som var matroser sov i tomanns-lugarer like akten for fyrbøterne, det var verken bad eller klosett. Vi vasket oss på dekk, toalettet lå akterut – som var en planke, vi satt på. 

Matrosene måtte speide etter hval og styre båten. Så vi hval, var det bare fullfart etter den. . . . 

Vinsjen som ble styrt av maskinsjefen. Dere som er hvalbåt-folk kjenner nok alle prosedyrer etter fast «fiks» (hval). 

Men her var rutiner som gjaldt – det var et teamwork med fire matroser, og én styrmann og skytteren. 

Det var vanskelig å finne igjen flagget. I Antarktis kunne vi peile oss inn på isfjell, men det gikk ikke på åpent hav – utenfor Saldana. Styrmannen fulgte flagget så lenge han kunne se det. Peilinga ble avlest. Man tok cirka-avstand til flagget. Klokkeslett ble notert samt alle kurser og distanser. Når vi bestemte oss for å gå tilbake for å finne den flaggede hvalen brukte vi en mediumkurs. Under 1953 sesongen på Saldana mistet vi ikke en eneste hval med denne metoden.

Hvis vi ikke fikk hval, og været var greit, - lå vi og drev om natta. Syd-Atlanteren hadde mye røft vær å by på. Vi var der fra april til september.


Brev fra Arnt Krogtorp til Hvalfangerselskapet Kosmos, Sandefjord

(Etter sesongen 60/ 61 - også fra boka til Torbjørn Ødegaard, side 75.)

Om bord i WILFRID FEARNHEAD 10.04. 1961

H/B WILFRID FEARNHEAD er nok en god båt på Durban-feltet, men i isen er den i svakeste laget. Min erfaring angående båten denne sesongen er at bunkersbeholdningen ikke bør være under 100 tonn, når båten er i fangst. Under 100 tonn blir den rank og vaglete. Dette går ut over hele håndteringen av båten fangstmessig sett, og ikke minst skytingen. 

Folk som har vært med FEARNHEAD før den fikk asdic, kjenner den ikke igjen. Asdic-rommet fortrengte ca. 40 tonn av bunkers-beholdningen. Ved å bunkre fullt ble båten meget tung i sjøen. Dette ble gjort for ikke å bunkre så ofte. Bunkringen i isen er jo avhengig av vær-forholdene, og likeledes må man regne å komme i «atterhanda», da særlig når det så lyst så å si døgnet rundt. 

Angående den hjelp asdicen har vært for fangst-resultatet, kan jeg si at noen hval har vi nok fått med dens hjelp, mens andre hvaler har satt opp slik fart at det ikke nytter å ta dem igjen.

Hvalen er jo meget spakere på Afrika-kysten enn i isen, så der er, nok asdicen til god hjelp, til tross for liten fart.

Men ett er sikkert, - en førsteklasses operatør er nødvendig for å få resultater.

Vi hadde kun nytte av asdicen når været var fint og båten på trim. Asdicen ble da benyttet på den måten at vi holdt hvalen ved å sende asdic-strålene mot den. Vi kunne aldri følge hvalen mens den var nede.

Til slutt vil jeg nevne at afrikanerne var førsteklasses fangstfolk, 100 prosent!

Ærbødigst
Arnt Krogtorp, skytter


Hentet fra HVAL, VEIDE og FANGST

Tekst Jan Erik Ringstad – 10.10. 2011

Et siste forsøk i syd ble gjort på fangst av vågehval i begynnelsen av 1970-årene med kombinasjons-fartøyet PEDER HUSE tilhørende Torodd Huse & Co, Steinshamn.

Det kan søkes på: kombinasjonsfartøyet peder huse; på GOOGLE 

Med en så høy andel av den mannlige befolkningen fraværende i store deler av året, måtte kvinnene spille en sentral rolle. 

Det er likevel ikke åpenbart at hvalfangerhustruen er en selvfølgelig forsknings-kategori, og det er neppe dekning for å karakterisere hvalfanger-hustruer som gjennomgående sterkere eller dyktigere enn andre kvinner, slik det iblant er gjort. 

Tvert om representerer de et mangfold som selvsagt også omfattet sterke personligheter. Det var de som var hjemme under stortings- og kommunevalg og gjorde sin mening gjeldene.

Så var det de som tok seg av småbruket, hus og hjem. Som homogen gruppe trer de likevel i liten grad fram – med unntak ved avreise og hjemkomst – på kaia.

Mye tyder på at kvinnene var sterke når de måtte, de tilpasset seg og endret til dels væremåte avhengig av om mannen var hjemme eller på feltet

Men, at far hadde med en hel bananstokk og Las Palmas-dukker er nå sikkert, det kunne smelte ethvert pikehjerte. Det var vel det minste en kunne forvente, når en år etter år feiret jul uten pappa? 

Den mest inngripende virkning av hvalfangsten lå trolig nettopp i de mentale holdninger, de sosiale mønstre og den jevne velstand hvalfangsten skapte i de tusen hjem i Vestfold – og de mange hjem i Østfold (ELe. anm.)


Hver vår i 50 år

Fra 1912 til 1967, med unntak av krigsårene, lå det en eim av hvalolje over Fredrikstad

Fra boka til Thorbjørn Ødegaard

Det var de flytende kokeriene som hadde kommet fra Antarktis for å losse hvalolje ved DENOFA, senere A/S Denofa og Lilleborg Fabrikker.

I den pelagiske hvalfangstens periode var De-No-Fa Norges største mottager av hvalolje. Over halvparten av produksjonen i Fredrikstad ble eksportert, noe som gjorde bedriften til en viktig valutakilde for Norge, spesielt gjenreisningsårene etter 1945.

Lokalt skapte foredlingen av hvalolje hundrevis av arbeidsplasser og store skatte-inntekter som tilfalt Fredrikstad-distriktet.

Det hele begynte i 1912 med norsk og tysk kapital, et russisk patent og en framsynt Fredrikstad-ordfører, Wilhelm Blakstad, som sammen med gründerne så muligheten for kjemisk industri på Øra-kaia. Den teknologiske basisen til De-No-Fa var den nye kunnskapen om herding av hvalolje ved bruk av nikkelkatalysator og hydrogen.

I korthet: på De-No-Fa ble den flytende hvalolja, som kom på tanker i hval-kokeriene og tankbåter fra Sydishavet, omdannet til et fast; smakløst og luktfritt fett – margeritt – som i neste omgang ble det viktigste råstoffet til norsk margarin-industri. Slik ble margarinprodusenten Borgar Fabrikker på Østsiden (Fredrikstad) den andre store Fredrikstad-bedriften som hadde hvalolje som sitt eksistensgrunnlag. I tillegg fikk man en rekke biprodukter som teknisk fett, emulsjonsmidler, hermetikkolje, råstoff for såpe, glyserin til sprengstoff og surstoff på flasker i verkstedindustrien. 

6. mai 1946: Det flytende hvalkokeriet SIR JAMES CLARK ROSS (Rasmussen-gruppen) kom til Fr. stad i går ettermiddag og losser ved DE NO FA. 

Den kom fra Sandefjord hvor den kom lørdag morgen fra Antarktis - sammen med seks hvalbåter (skyttere). En del av hvalolja ble losset ved Sandar-fabrikker for at båten skulle klare innløpet til Fredrikstad. 

Båten hadde 64.000 tonn fat hvalolje og 1.000 tonn tørket kjøttfôrmel. 

7. mars 1951: Ved 9-tiden i formiddag kom Thor Dahls 16. 500-tonner THORSØY (tank/ og forsyningsbåt) til DE NO FA med året første hvalolje-last fra Antarktis. Tankeren THORSØY kom opp til Færder- fyr i går aftes ved 19-tiden, og har brukt 29 døgn på turen opp. Av lasten – fet olje; bardehvalolje – til en verdi av 30 millioner kroner etter dagens (2002 kom boka ut) priser – skal 6 800 tonn losses ved DE NO FA – resten skal losses i Sandefjord. 

23. april 1954: Gamle gode - ROSSEN - SIR JAMES CLARK ROSS kom i går som første hvalkokeriet - fra feltet, med oljelast til Fredrikstad. Tauet opp fra «Bæljen» av fire fyrrige havhester: PER, RUSTON, LYR, og FURU.

Kokeriet er på ca. 22.000 tonn og kommer til DE NO FA med 14.000 tonn olje, eller 84. 000 fat hvalolje, den største hvaloljelast på en kjøl til Fredrikstad noen gang. Båten stakk 31,6 fot ned i brakkvannet.

19. mai 1955: 23 000-tonneren THORSHØVDI kom i går kveld til DE NO FA med 6 800 tonn hvalolje. Kokeriet har brukt vel fire uker fra feltet – og er det første kokeriet hjemme i år. Det vil bli pumpet i land 140 tonn i timen, slik at det kan gå videre torsdag morgen, den 21. mai.

Spermoljen skal losses i Sandefjord. 

Thorbjørn Ødegaard fikk samlet mange hvalfangere fra Onsøy, Hvaler, Fredrikstad, Sarpsborg og ellers i Østfold fylke - i boka han ga ut på Kystforlaget 2002. Og takk for det – Thorbjørn! 

Det var ofte single hvaler. Vi kom nærmere og nærmere, til slutt så sprengte vi den. Så fort det smalt fløy til vinsjen. Det var chiefen som styrte vinsjen og hev inn, jeg stod ved bremsen. Det gikk i ett sett, noen ganger opptil 48 timer før vi fikk søvn.

Når det ikke var fangst, var jobben min å holde redskapen ved like. Vi var aldri misunnelige på andre fangstbåter dersom de hadde mer, men konkurranse-instinktet var der! Fikk vi ikke hval satte «hvalsjuken» inn, den gjorde seg også gjeldene på koka. Det hendte vi kom i atterhanda. Det hadde seg slik da; at dersom vi for eksempel var siste til levere ved koka , og de andre båtene kom opp i hval, ble vi liggende tre-fire timer bak. Da fikk vi mindre enn andre fangstbåter.

Men stort sett gikk det unna, vi hadde ikke engang tid til å vaske oss, det var bare å ta av støvlene og ytterklærne og legge seg nedpå for en kort stund. Vi rakk å dusje en gang i måneden, helt når det var mørkt eller tåke – eller hvalstille.

Ragnar Bjørnevaagen, fra Kråkerøy, var kongen av alle skyttere på slutten av

50-tallet. Mange skyttere var bajaser, men Bjørnevaagen var renhårig! Han krevde mye av folk og tok ikke med seg hvemsomhelst. Jeg hadde 15 sesonger, det ser vel noe, som matros – og hvalmatros. Jeg var med å fange utenfor Durban og rundt Syd Georgia og i isen fra Peter I Land i vest til Rosshavet, hele veien rundt Syd Polen. Den verste plassen var Enderby Land, en utstikker fra fastlandsisen, populært kalt «Blåseby». Men vi viste aldri hvor vi skulle, det var bestyreren på koka som tok avgjørelsen. Stort sett var det langs iskanten. I begynnelsen kunne isen ligge nord for den norske øya Bouvetøya. Siste sesong stod vi shorts og fanget i varmen, da var det mindre med hval i isen.

Hilsen Ole Olsen Tangen, fra Engelsviken – hvalbåtmatros THORØRN 58/ 59