Kaskelotten nr. 103: September 2019 - 26. årgang

Grand Canarias eneste skandinaviske avis

Er trykket på Grand Cananaria siden 1999 - # - Denne utgaven er fra MARS 2019

www.dagnatt.com - # - Etter et besøk på den solvarme «KANARIA» kom Leif Strand over denne avisen på Sjømannskirken i Arguineguin, han tenkte KASKELOTTEN – og det var riktig tenkt av mangeårige medl. av ØHK, takk skal du ha! 

Artikkelen er skrevet av Bente Storsveen Åkervall - Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

På den katolske kirkegården i nærheten av flyplassen på Grand Canaria, finnes en gammel og overgitt grav.

Marmorsteinen er sprukket og den graverte skriften er bleknet av tidens tann. Det kan leses: Karl Kristiansen døde 12. april 1938 på Gando, en liten stjerne forteller at Kristiansen var født 2. februar 1900 i Ullensaker kommune. 

 

Den skjebnesvangre dagen;12. april 1938 kommer et følge båter inn til Las Palmas. 

Den største båten heter SÜDMEER – et flytende hvalkokeri.

Hvalbåtene som følger er: SÜD I SÜD II, SÜD III … osv. Ferden har vært lang, mannskapene er slitne og lengter hjem. Havnen i Pas Palmas er en kjærkommen bunkringshavn – på veien hjem fra isen, et avbrekk fra kostholdet i Antarktis som ble ensidig etter hvert. 

Moderskipet SÜDERMEER har allerede ankret opp i havna; Puerto de la Luz. Da er SÜD IV på høyde med Gando bukten.

Så vidt skult under overflaten – foran den lille halvøya som gjemmer bukten, ligger det lumske og fryktede revet som på folkemunne kalles La Baja de Gando. På lavvann og stille er det kun en lett krusning på overflaten som kan «fortelle» at noe ligger dypere – kun en halvmeter under overflaten. Men, denne dagen var det uvær – 12.april 1938 – i løpet av bare 7 minutter går den tyske hvalbåten SÜD VI ned med mann og mus. 

I Gando bukten holder 17 solbrente, kanariske fiskere til. 

Året 1938 er preget av stor ustabilitet og konflikter i Spania, det ble sverget lojalitet til General Franco.

Fattigdom og analfabetisme er sterkt utbret på G C.

De 17 fiskerne som befant seg på stranda med sine trebåter ville se an været, da de ble vitne til forliset med hvalbåten, klokken 1630, på ettermiddagen. 

De hørte rop fra voksne menn om hjelp, instinktiv fikk de sine fiskebåter på vannet – rodde fram til de havarerte og fikk reddet 14 av hvalbåtbesetningen på 15 mann. De var alle tyske-statsborgere.

Den omkomne var norsk – Karl Kristiansen som hadde fylt 38 år noen måneder tidligere, han var eneste av besetningen som var norsk, trolig styrmann.

Som takk for innsatsen fikk de 17 fiskerne en påskjønnelse fra rederiet. Hundre pesetas den gangen var et kjærkomment beløp. I kjølvannet av denne hendelsen, ville også den tyske stat, «det tredje riket» fremheve de som hadde utført denne heltedåden. Derfor ankom høyt rangerte personligheter samt sjefen for nazi- partiet i Las Palmas, og marine kommandøren og Tysklands konsul. 

Det ble holdt en flott tale til fiskerne – som nå var blitt til riktige helter. De ble offisielt feiret, pressen var til stede; Diario de Las Palmas 13.04. 1938, og de ble takket for innsatsen. I talen ble også nordmannen Karl Kristoffersen nevnt, hvis liv hadde gått tapt. Deretter fikk hver og en av redningsmennene en konvolutt med 200 DM, tilsvarende 860 pesetas – på den tiden. Fiskene fikk ikke fram et ord, de ble så overveldet av å ha så mange penger i sine hender. For manges vedkommende måtte noe kvittere for pengegaven med fingeravtrykk – ikke alle kunne skrive.

Hele seremonien ble avsluttet ved at man ropte; Arriba Espaniã! Arriba Alemania!

Viva Franco! og Heil Hitler!


En tysk begravelse?

Deres «goodwill» propaganda kan man også tenke seg at gjorde seg utslag for en eneste nordmann om bord på den tyske hvalbåten, den arme Karl Kristiansen som mistet livet. Sannsynligvis organiserte tyskerne hans begravelse; sørget for at graven ble forseglet med en marmorplate, og at inskripsjonene ble riktige. 

Fikk Karl Kristiansens familie beskjed om forliset? Mange spørsmål ble stilt, da invasjonen i Norge var et faktum 9. april 1940. Vet familien på Ullensaker at sønnen ble gravlagt på Gran Canaria? 

Tyskerne ønsket å bygge opp en nasjonal hvalfangstnæring

Tyskland hadde gjort flere ekspedisjoner til Antarktis for å etablere en hvalfangst-stasjon og ytret et ønske om å tilegne seg en del av dette store og for dem ukjente territoriet.

Det ble fanget 40 201 hval og produsert mer enn 3,7 millioner fat olje i 1930/31.

Nå ville tydelig Tyskland også være med på å tilegne seg noe av dette i framtiden. I Herman Göring sin fireårsplan fra 1936 sto oppbyggingen av en nasjonal tysk hvalfangstnæring sentralt.

Året etter bistod den beryktede nordmannen – hvalskytter Lars Andersen, også kalt «Lars Faán» («Lars Fanden») det nasjonalsosialistiske Tyskland med å hyre norsk mannskap til landet første fangstekspedisjon til Antarktis. 

Som skytter og bestyrer skal «Lars Faán» ha fått 300 000 kroner i lønn. Dette var to-tre ganger så mye som ved en norsk innsatts i Isen den gang. Det hele sier selv hvor avhengi tyskerne var av den norske ekspertisen. Det var fristende å tjene gode penger. 

Og for Tyskland og ikke aller minst å bli selvforsynt med råstoffer til matfett – margarin. Og så var det det at de ville annektere en sektor i Antarktis. Forberedelsene til ekspedisjonen ble gjort i all hemmelighet – målet var mellom 20 grader vest og 20 grader øst.

Angående Karl Kristiansen – så blir jo det et spørsmål, uten svar.

Kan det være slik at Kristiansen fra Ullensaker ble «lokket» over til den tyske

hvalfangsten, der han fikk en betydelig høyre fortjeneste – mot den kunnskapen og erfaringen han hadde som norsk hvalfanger?

Det norske konsulatet på Gran Canaria ble først opprettet i 1959 - så derfor er ikke Karl Kristiansen å finne i deres arkiver.

Da forliset skjedde ble det dokumentert i lokalavisen – det er å finne i arkivet.

SÜD VI er lokalisert på havets bunn, et bilde fra avisen DIRIO DE LAS PALMAS – viser vraket på 400 meters dyp. 

Funnet av dykker og arkeolog; Eduardo Grandio ( www.grandio.org ) – her fins et stort antall skip som har gått ned. En kystlinje som var urimelig vanskelig.

Hvalbåten SÜD VI var opprinnelig norsk

Den ble bygget ved Smiths Dock i Middlesbrough for selskapet Kosmos A/S, eid av Anders Jahre, den gang kalt; KOS III. Den var en serie av syv hvalbåter som Jahre bestilte samtidig som KOSMOS – ble bygget i Belfast 1928. 

Den gang verdens største hvalkokeri som innleder en ny epoke i hvalfangstens historie.

Med sine 7 nybygde hvalbåter produserer KOSMOS på sin første

sesong 1929/ 30 nær 120 000 fat hvalolje.

KOS III var fangstbåt for Kosmos-ekspedisjonen fram til avslutningen av *sesongen 1935/36. 

*Sesongen 1936/37 går KOS III som fangstbåt for Fraternitas-ekspedisjonen med kurs for Antarktis via Walvis Bay for bunkring.

1937 blir det norske fabrikkskipet TORODD solgt til Ölmúhlen Rohstoffe Hamburg og omdøpt til SÜDMEER. 

Da skal 280 arbeidskontrakter med nordmenn også ha blitt overtatt av tyskerne. Samme år blir også KOS III solgt til det samme tyske selskapet med Hamburger Walfang som disponenter. 

*Sesongen 1937/38 seiler den som fangstbåt tilknyttet Südmeer-ekspedisjonen, den blir da omdøpt til SÜD VI – hvor Karl Kristiansen befinner seg.

Karl Kristiansens familie: Lokalhistoriker Håkon Elvhaug fra Kløfta var ivrig på å oppklare hvem den omkomne, sambygdingen Karl var.

Hans niese som var bare to år når forliset skjedde – kan fortelle at hennes onkel aldri var gift. Karls mor døde 1947 og faren døde 1952.

De så aldri sin sønns grav. I dag er det ingen som kan fortelle noe om hvalfangeren fra Ullensaker.

Dykkeren Eduardo kan fortelle at etter krigen ble det gitt konsesjon til et tysk forsikringsselskap for dykking etter hvalbåten SÜD VI og eventuelt plukke opp verdisaker.

Redaktøren/ journalisten Bente Storsveen Åkervall har vært meget dyktig med å oppsøke mange kilder i Norge: Lohne Kirchhoff / Vestfoldmussene, Lardex, 

Dag I. Børresen/ Hvalfangstmuseet - «Kosmos gjennom 25 år», halfangstarkiver.no og Håkon J. Elvhagen.

- www.grandio.org –

Det har blitt tatt ut det essensielle og tilpasset KASKELOTTEN – red. Ele. ØHK

Redaktøren av Dag &Natt Bente Storsveen Åkervall røper et sted i avisen at hun har bodd på Grand Canaria en mannsalder.


Mosjonister på ville veier

Det er vel en gjennomgangstone som kan gjenspeile seg fra norske forhold også: 

Flere og flere – egosentriske sykelister inntar veier også på Kanariøyene, selv på de mest trafikkerte og de smale og svingete - veier som på strekningen til Porto Mogan – hvor tunnelene er uten belysning, veien og svingen (høyt der opp) hvor bussene tuter - for sikkerhetskyll – nå snakker vi høyrisikosport. 

Har på følelsen at det snakkes om nordmenn på sykkel-setet og ikledd fargerikt antrekk som er en syklist «verdig», de finnes faktisk i vårt land også – hvor sebrastriper som skal passeres bør ha fullt stopp for biler.

Nå ja, det forekommer sikkert andre europeere på ferieøya enn nordmenn som har inntatt den samme hurtighet på to hjul og trikot (tights) – og muligens samme holdning, - pass dere for her kommer vi! 

Det var en fornøyelig lesning – med et utrag; fra – redaktøren; Bente som har ordet. 


Siste samling på Leseværelse 12. juni

Da var «små bordene» i storsalen pyntet for rekefest!

Det hadde vært plass til flere ex-hvalfangere, det er jo synd at så mange av oss uteblir.

Det var godt med reker, loff, smør og majones pluss en salatbolle på hvert bord. Trivelig pyntet for anledningen!

Det ble servert is og kaker – samt vafler selvsagt med kaffe dertil. 

Det ble et skikkelig lunsjbord. Vår trofaste Gerd var der med trekkspillet og sanger som ble delt ut.

Skal vi si at det var en god begynnelse på sommeren, svært mange kaller slike sammenkomster for – sommeravslutning?!

Selv i den vesle salen er det god plass når vi spiser vafler og drikker kaffe og – hvor praten om løst og fast – og om fast fisk med dertil alle mann på dekk for å klargjøre til neste hval! 

Vi har det så hyggelig – fra kl.1200 til ca. 1400 

VELKOMMEN SKAL DU VÆRE onsdag 11. september, da starter treffene opp igjen.

Høsten/ vinterens møteplan:

Onsdag 11. september, onsdag 9. oktober, onsdag 13.november, og onsdag 11.desember – så er det jul igjen! 

Noter dette på kalenderen, med en gang!

Ring og avtal med noen som kan hente deg, eller at du tilbyr å hente en eller annen.


HVALBÅTLIV

Hentet fra Dag Bakka jr. HVALFANGSTEN, eventyret tar slutt.

På det meste telte flåten av norsk-bemannede hvalbåter over to hundre mann; hver hvalbåt hadde 18 – 20 manns besetning. Et godt sommertegn spesielt i Sandefjord var alle hvalbåtene som fikk sitt vedlikehold gjennom med dokksetning og ettersyn av alle vitale deler på hvalbåten – det samme var også med kokeriene. Denne «servicen» ble også foretatt ved verftene rundt hele Oslofjorden, også langs Glomma. 

Kanonene ble sendt til Kongsberg for en grundig puss og justering. Slike oppgaver ga arbeide til mange hvalfanger – som i grunn kjente sin båt og eventuelt mangler. Det var stor aktivitet! En etter en ble de gjort klare for kommende sesong, deretter fulgte utrustning for avreisen til Sydishavet og en ny sesong. Styrmenn og maskinister hadde vært inne i bildet med hver «sin» båt, nå ble også båtene fordelt på selskapets skyttere – slik at de beste skytterne fikk velge mellom de raskeste båtene.

I begynnelsen av oktober ble mannskapene mønstret og kom om bord, avgangsdagen ble bestemt, mens skipshandlere og servicefolk vrimlet om bord, hektiske dager – og timer.

Vanligvis var skytteren også kaptein på hvalbåten. På de gamle hvalbåtene var besetning på rundt 12 mann, dette økte til 16 -20 mann i etterkrigstiden.

ENERN som ble levert 1952 – motordrevet hvalbåt – hadde 24 mann om bord. Sist på 60-tallet fikk noen båter ansatt egen kaptein, slik at skytteren kun konsentrere seg om hvalen.

Vanligvis hadde skytter/ kaptein lugar under broa, offiserene – underdekk akten for maskinrommet. Mannskapet holdt til under bakken – etter hvert ble det mannskapslugarer akterut – under dekk.

Før avgang var båtene ute en prøvetur, korrigerte kompasset og skytteren hadde mulighet til et prøveskudd.

Så, - en etter en kastet hvalbåtene loss, slik de lå side om side, innerst i Sandefjord-fjorden. Det ble fløytet tre ganger – så gled de sakte utover. 

Kokeriene lå lenger ute i fjorden.

Innen oktober lå det kun noen reservebåter, eldre båter som ikke lenger holdt tidsmessig mål.

På vei til feltet hadde båtene fått ordre om holde «økonomifart» - ca. 20 knop!

Gikk båtene sammen med koka – hadde de radiokontakt en gang i døgnet.

Dette varierte; skulle koka til Las Palmas fulgte båtene koka, skulle koka til Curacao for å bunkre, forlot båtene sin havn et par uker senere.

På turen nedover var det masse som skulle gjøres klart før en kom inn mellom 40 og 60 gradene.

Det er bare dager til så er mannen i tønna på plass, - skytteren tok seg sjelden tid til å ta av seg mer enn ytterklærne. På et øyeblikk måtte jo han være på plass. 

Asdic-operatøren har viktig – sammen med han i tønna. Skytterens skarpe blikk rettes framover, mens han dirigerer rormannen – med ror og maskinfart. 

Fast fisk ble brølt fra skytteren, nå viste alle hva de hadde gjøre.

Alt gikk som smurt! 

Det var været som bestemte mye av om det skulle jages (jaktes på hval).

Høy sjø var elendig – da kunne i hvert fall mannskapet få sove ut – inntil det ble roligere på vannet - hvalblåsten syntes dog i noe urolig vær.

Mannskapslista på hvalbåten NEBB sesongen 1961/ 62:

Skytter Erling Haugen, Ranvik. Skipper/ telegrafist Ole A Sporsem, Aukra.

Overstyrmann, 1. styrmann, 6 matroser, Stuert, 2 byssegutter, Maskinsjef, 1.maskinist, 2.maskinist, Maskinassistent, 3 fyrbøtere og Maskingutt.

Et mannskap på 21

Det er to NEBB-hvalbåter: den ene ble levert 1930 fra Aker Mek. Verksted i Oslo som HEKTOR 11 – til Hektor. Kjøpt av Ørnen i 1934 og omdøpt til NEBB. Norsk marinetjeneste fra 1940 – 1945. Fangst fra 46/47 med THORSHAMMER. Siste sesong ute 50/51 som bøyebåt med Høvdi. Solgt høsten 1951 for kr. 390.000 og fanget for Pisco Bay som NORMAN I 

NEBB levert 1952 fra Mjellem & Karlsen, Bergen til Ørnen; bygget etter FMV tegninger, med maskin fra Bremer Vulkan – pris: 4,3 mill. kroner. 

Fanget først for THORSHAVET, senere for Hammern og Høvdi. 

Siste gang ute i 1964/ 65 med THORSHAVET. Solgt 1956 for 350.000 kroner, bygd om til snurper – ASTRID BAKK.

Det er godt å «lene» seg til Dag Bakka jr. HVALFANGSTEN eventyret tar slutt som kom ut på Krohn Johansen Forlag 1992, bok ble raskt utsolgt. Den er muligens å få kjøpt i et antikvariat! (?)


Dampskipet SPES & FIDE

Med dampskipet SPES & FIDE var Svend Foyn den 18. februar 1864 i gang med å utvikle en effektiv fangstmetode.

Han var da 55 år da han la ut på en prøveferd. Han hadde fysiske og intellektuelle resurser, tross sin høye alder. Feiling og prøving, men i 1870 kom han fram til metoden som kunne anvendes, han fikk 10-års patent på granatharpunen og for en tid enerett til fangst på Finnmark-kysten. Her utviklet det seg slik at i 1883 var 20 hvalbåter i Barentshavet.

22. november 1894 døde Svend Foyn hjemme på Ramnes, 85 år gammel. Like til det siste hadde han vært en foregangsmann; i 1890/ 91 – prøvefangst ved Svalbard, de to neste somrene ved Island. I 1893 sendte han selfangeren ANTARCTIC til Sydishavet for å undersøke mulighetene for fangst der. 

Mot slutten av 90-årene tok Sandefjord over som hvalfangerbyen. Foyns formue gikk til misjonsformål.

Den moderne hvalfangsten deles i to faser: 1864 -1882, hvor den var under oppbygning – og ble anvendt på Finnmark-kysten.

I årene 1882 – 1905 ble kystfangsten spredt og fangstmetoden overført til andre land.

Det var Svend Foyn selv som tok opp fangsten fra Island i 1883 med hvalbåten GRATINA fra en stasjon på Nord-Island i Alptafjord.

Sakte men sikkert spredte fangstmetoden seg til:

Murmansk-kysten i 1884, Øst-Sibir i 1887 og Japan i 1900.

Den første hvalstasjonen ble anlagt på Færøyene i 1894 og på Shetland i 1903.

Newfoundland – 1898, British Colombia – 1905, Alaska – 1912 og i 1903 ble det fangst ved Svalbard. 1904 i Antarktis – Syd Georgia. 1907 Corral i Chile,

Durban 1908 og 1912 Australia. 

Bak de fleste av disse foretak stod norsk ekspertise og kapital. Det dreide seg om utflytting og samarbeide med lokale interesser og seile under fremmed flagg. 

Mange av selskapene ble kortlivede. 

På felt etter felt skjedde den samme historien; etter en lovende første sesong ble feltet overfylt av konkurrerende selskaper, som etter få år forlot et ødeleggende og utfisket hvalfelt.

Fangsten fra Finnmark ble stanset ved Stortings-vedtak i 1904. 

I realiteten betød det ikke så mye, for hvalbestanden var i tilbakegang.

Finnmarksfangsten hadde hatt sin betydning: Her ble utstyret prøvd ut, erfaringer vunnet, samtidig som en hadde funnet frem til en hensiktsmessig opparbeidelse av hvalen. Mens den tradisjonelle fangsten bare hadde utnyttet spekk og barder, var den moderne hvalfangsten blitt industri. 

På landstasjonene i Finnmark ble hvalen flenset og lemmet, - spekk, kjøtt og bein ble kokt ut til olje, mens avfallet ble til guano – dyrefôr. 

Erik Eriksen (født1820 – død 1888), er å betegne som en oppdagelsesreisende – og en som ble bedratt.

Han var ishavsskipper fra Lyngør, gikk i land på Kong Karls Land som første mann den 27. juli 1859.

Eriksen var videre idehaver, oppfinner og designer av granartharpunen brukt i modernehvalfangst. Erik Eriksen dro til Tønsberg med en tremodell for å kommersialisere granatharpunen med hjelp av Svend Foyn.

Svend Foyn fikk derimot senere patentert og 

industrialisert granat-harpunen. 

Eriksen fikk verken penger eller ære; «av det som Foyn – hadde utviklet», en løgn fra ende til annet Det må jo vært i fortvilelse, (red. anm. Ele). 

Eriksen forlot kone og ni barn og emigrerte til Amerika, hvor han døde under en snøstorm i Dakota. 

Det er dog skrevet en del om hans bragder:

  • Erik Eriksen-stredet ( Svalbard). Norsk Polarinstitutt.
  • Erik Eriksen 1820 – 1888 Norsk Polar Historie.
  • Jan Erik Ringstad; Erik Eriksen, Ishavsskipper, Norsk biografisk leksikon
  • Norsk Polarhistorie biografiside om Erik Eriksen.
  • Dette som er ramset opp her tyder på at han var en helt! (ELe).

Gå inn å se mer om Erik Eriksen (skipper) på Google / Wikipedia.


Rekefesten hos Kai i august – var bare topp!

Vi var godt over 30 personer til stede – medlemmer, enker og andre kjente!

Det var dekket flere bord og pyntet for rekefest med alle ingrediensene som hører til, også løk alá Terje H, – alt dette sto Reidun og Willy for. De to var på plass i god tid, - de kan det med å stelle i stand!

Formann i ØHK – Asbjørn ønsket velkommen og overrakte en blomsterbukett til Kai og fruen – for her i dobbelt garasjen som de da hadde lukket opp dørene til var det et vel av de mest «herlige» museums-gjenstander i tak og på vegger!

Noen og enhver ble tydelig målløse – et laangt øyeblikk! 

Ferske reker fra Engelsviken var virkelig noe som smakte – og dermed var praten om opplevelser fra hine hårde dager i gang. Det ble spist både lenge og vel, Reidun og Willy etterfylte med reker – bakkene var godt fylt til enhver tid. 

Det ble servert kaffe og kaker – samt wienerkringle.

Kai ble nok født for sent – hvalfangsten var blitt historie da Kai var tenåring, men han har jo vært omgitt med naboer som han ivrig lyttet til når de kom hjem i mai.

 - Så han fikk dratt med seg «fartstid og sesonger» etter hvert. 

Når hvalfangermuseet i Gamlebyen ble ryddet – var Kai på plass og ervervet seg noe av det som skulle avhendes; noe vi kunne være lykkelige for – han hadde disse gjenstandene synlig plassert på veggen, det snakkes om hvalpenisen, andre småting var plassert på hyller.

Mange takk for en alletiders ettermiddags-sammenkomst – tror sannelig vi vil «booke» oss inn neste år også! 

Nok engang, mange takk, Kai, at vi fikk komme!


Følgende tyske bedrifter var delaktige i moderne hvalfangst

  • 1912 ble Deutsche Walfang-Gesellschaft Sturmvogel i Bremen, drev hvalfangst fra landstasjonen i Lüderizbucht, Syd-Afrika, syd for Walvis Bay. de hadde to hvalbåter som i sin tid ble bygget på Aker Mekaniske Verksted: STURMVOGEL og SEADLER.
  • 1935 ble Erste Deutsche Walfang Gesellschaft i Wesermünde grunnlagt av firma ”Henkel & Cie GmbH” i Düsseldorf. Lasteskipet WÜRTTEMBURG ble ombygd til hvalkokeri JAN WELLEM av verftet Blohm & Voss i Hamburg. 
  • Hvalbåtene TREFF I - TREFF VIII, disse deltok i fangst fra 1936 til 1939 i Antarktis.
  • 1936 ble hvalkokeriet WALTER RAU bygget i Hamburg. 
  • De hadde hvalbåtene: RAU I - RAU VII som deltok på hvalfangst i Antarktis 1936 til 1939.
  • 1936 ble Hamburger Walfang Kontor grunnlagt. Gjennom selskapene Finnhval og Blaahval, under norske og tyske betingelser ervervet man kokeriet C. A. LARSEN med hvalbåtene HVAL 2 – HVAL 7, også SKYTTEREN med hvalbåtene SKUDD 1 – SKUDD 7.
  • 1936 ble kokeriet UNITAS bygget på Deutsche Schiffs- und Maschinenbau i Bremen Hvalbåtene UNITAS I – UNITASX deltok i Antarktis fra 1937 til 1939. 
  • 1937 ble kokeriet SÜDMEER kjøpt av Ölmühlen- Rohstoffe, og med hvalbåtene SÜD I – SÜD VII som ble innleid av Hamburger Walfang. 
    Karl Kristiansen var med her, og forliste i Las Palmas.
  • Omtrent samtidig ble kokeriet WIKINGER tidligere VIKINGEN, med sine hvalbåter WIKING I - WIKING V og den innleide VIKINGEN VI, VIKINGEN VII og VESTFOLD 4 overtatt.
  • 1937 til 1939 deltok alle disse fartøy på hvalfangst i Antarktis.
  • 1946 overtok Jahre som krigs-erstatning kokeriet, det fikk navnet KOSMOS IV. 
    1971 ble dette kokeriet solgt til Japan.
  • 1945 ble UNITAS tilfalt britene som krigsbytte, og gikk under navnet EMPIRE VICTORY, en kort stund het det A. E. LARSEN (eieren Abraham E. Larsen). 
  • 1948 til 1956 var det Union Whaling Company i Durban, Syd- Afrika som var eiere, og ble omdøpt til ABRAHAM LARSEN. 
  • 1957 ble det solgt til Japan, NISHIN MARU, det var med på feltet til -65.
  • 1949 henvendte Aristoteles Onassis til Erste Deutsche Walfang Gesellschaft (selskapet hadde ingen båter, men det eksisterte på papiret) med ønske om å kunne være behjelpelig med å bygge opp en hvalfangstflåte. Samme året skulle de amerikanske liberty-båtene av typen T2-SE-A1, HERMAN F. WHITON, bygges om til kokeriet OLYMPIC CHALLENGER på Kiler Werft. 
    Samtidig ble tolv kanadiske korvetter av Flower & Coastal typen ombygget til hvalbåter.
  • 1950 til 1955 deltok de på hvalfangst i Antarktisk.
  • 1955/1956 sesongen solgte Onassis” flåten” til det japanske hvalfangst-selskapet Kyokuyo Hogei 

Det at Tyskland ble med så tidlig som i 1912 med en hvalfanger-ekspedisjon kan ha noe med at Tyskland trengte mat-fett.

Det står ikke skrevet om noen ekspedisjoner mellom 1912 og 1935, men så; dette året var de på plass med TREFF hvalbåtene og hvalkokeri JAN WELLEM.

Etter sesongen 1937/ 38 fikk Tyskland annet å beskjeftige seg med.

Det med hvalfangst i Antarktisk var nok et tenkt spring-brett for å komme seg til å få annektert noe land på Sydpolplatået. 

Er det noen som har noen synspunkter på det? 


Annektering – sikre seg landområder. Det klarte Norge til gangs!

  • Bouvetøya 1927
  • Peter 1. Øy 1929
  • Dronning Maud Land i 1939.
    Dette var bare noen dager før Hermann Göring ankom samme området for å erobre denne «biten» av Antarktis på vegne av Nazi-Tyskland.

PIRATFANGSTEN

På side 141 i boka som Dag Bakka jr. utga i 1992 på Krohn Johansen Forlag er det kun noen få linjer om «PIRATFANGSTEN»

Den aller siste hvalfangst hvor nordmann deltok var nok den kontroversielle «piratfangsten» utover på 70-tallet.

Selv om fangsten foregikk utenfor avtalene til Den internasjonale Hvalfangst- kommisjon (International Whalin Commission), dels på fredete hvalarter, gikk den også delvis på lisenser fra nasjoner som ikke var tilsluttet Kommisjonen. 

Vi skal se bort i fra de legale og moralske aspekter og betrakter i stedet denne «hvalfeberen» som det siste, noe frynsete eventyr i norsk hvalfangst. 

De nordmenn som deltok i denne fangsten, og som vet hva som virkelig foregikk, har ennå ikke fortalt sine historier.

Vi må derfor nøye oss med å sette sammen de forskjellige kilder til et overfladisk bilde; så får det bli andres oppgave å kartlegge de riktige sammenhengene i denne dramatiske virksomheten.