Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 50: Februar 2007 - 14. årgang

... tre måneder... to og en halv, - så er vi hjemme, - sånn tenkte vi og sånn pratet vi enten vi var på Øya, båt eller koka.

Noen tanker – vi er jo en mimreklubb: Kolbjørn Karlsen tar oss med tilbake ca. 50 år i tid.

Egg og tomater

Midt ute i det sørlige Atlanterhavet på 54 grader syd og 36 grader vest, ca. 1800 km øst for Kapp Horn ligger Syd Georgia, på denne øya etablerte Salvesen fangststasjon i 1909. Stasjonen fikk navnet "Leith Harbour" og ble operert under navnet "South Georgia Company", en stasjon som holdt det gående til og med sesongen 1960 – 61, sener bortleid til japanske intersser.
Må også nevne "Strømnes", en stasjon som Salvesen overtok i 1931.

Jeg er om bord i SOUTHERN SOLDIER, datoen er 16. 03. 1958 og den pelagiske hvalfangsten i isen er slutt for i år, sesongen 57/ 58 var bra, 111 000 fat for SOUTHERN HARVESTER.

Men fangsten på øya er ikke slutt og vi skal være med i fangsten de siste dagene for "Leith Horbour", fram til 31.03. Vi hadde også en for-sesong på Øya, så dette blir en lang sesong, helt siden 01.10. 57.
6 mnd. om bord i hvalbåten, det skal bli greit å komme i land.
31.03. 1958 er det slutt på øyfangsten for denne gang, 77 340 fat pluss biprodukter er bra.

Alle som skal hjem har gått om bord i SOUTHERN OPAL, - avgang klokken 1200 for Norge.
Jeg skal ikke hjem, har bestemt meg for å vintre, har fått bra jobb som vaskeriassistent.

Både S. VENTURER og S. HARVESTER ligger inne for å levere overvintrings-mannskaper. Det er litt rart da S. OPAL kaster fortøyningene og forlater havna, vi har tatt avskjed med hverandre; god vinter, god tur hjem, håper at vi sees neste sesong.

I det S. OPAL setter nesa ut Strømnesfjorden kommer tre lange hese støt og stasjonen svarer farvel.
Det er lange dager i vaskeriet, ofte helt til kl.2200, med mye over tid blir det også noen kroner, det er derfor jeg er her på "Leith" sammen med ca. 200 andre fordelt med ca. halvpart norske og resten engelsktalende, de fleste fra Shetland.

Alle hvalbåtene, inkl. de flytende kokeriene skal på Service, i dokk på Strømnes, maling med mer. Ellers skal alt på stasjonen få en overhaling og oppgradering.
Når våren her på øya kommer til bake, i slutten av september, er alt klart for en ny sesong.

Vi har ingen problemer med fritiden, velferden her på "Leith" har mange fine fri-tidsfasiliteter. !7. mai 1958 var det åpnning av ny kino med dertil stort show og gratis utlodning av varer fra slappen. Et forrykende snøvær satte en spiss på det hele, ja været på øya er ikke til å spøke med og det skifter fort, 19. mai var det + 2 grader C, i dag 20. mai er det minus 16 grader C. Noen skriver brev, vi venter båt, "John Bisco" fra Falkland, det blir lenge til neste gang.

Andre driver med halvsåling av sko og støvler, binding av torske- ruser – det er populært. Skigåing er også populært her. Vi har egen fotoklubb og biblioteket er bra utstyrt og godt besøkt. Det nærmer seg St. Hans og vi savner ferske grønnsaker, tross alt så lever vi godt her på "Leith"; melk til frokost laget på melkepulver, det samme med eggomelett laget på eggpulver,- men vi savner spesielt ferske egg og tomater.

Vinteren går fort, personlig har jeg sydd meg skipssekk, montert 2 torskeruser etter oppskrift av Arne Nilsen Bastviken og Finn Uteng, pluss en det malerarbeid på hvalører og spermtenner.

Vi får nyheter hver dag oppslått på kontorveggen. Det er først i august – 58, og S. OPAL har gått fra Norge via England, kommer de samme gutten tilbake tro, er det mange nye?

I dag 8. august 1958 er det ett år siden jeg forlot Norge. Det er brevskrivning igjen, det kommer båt, CONQUISTADOR fra Sør Amerika med bl.a. 14 sekker post, sikkert noe til Grytvika og Husvik også.

Oppslaget på veggen forteller oss at S. OPAL er på 7 grader N den 8. september, om ikke mange dagene er den på plass i havna ved "Jeriko", vi gleder oss, jeg håper jeg får en stor bladpakke med Sarpsborg Arbeiderblad,
dette blir for ferske nyheter å regne. Vinteren er over. Datoen er 1. oktober 1958, hvordan blir sesongen 58/ 59 tro? Den begynner i hvert fall bra, 10 finnhvaler i dag og fullt kjør på plan.

Til lunsj i dag er det fersk eggomelett og smakfulle modne tomater.

Kolbjørn Karlsen


Svend Foyn var ubetinget Tønsbergs store sønn. Greit det, men hva med de andre hvalfangstpionerene?

Skrevet av Norvald Fuglestrand

De mange som har utført store bragder uten å få noen minnesmerker i byen, men bare en gravstein på kirkegården. En av dem var Henrik Nicolai Henriksen. Han var en av "gamlesmedens" sønner, født på Teien 8/11 1866 og gift i 1894 på Island med Mimi Andersen fra Oslo. De hadde ingen barn. Som så mange andre sjømannshustruer måtte hun være alene store deler av sitt liv.

H. N. Henriksen fikk sin første utdannelse ved sin fars H. Henriksen Mek Verksted, hvor det ble laget alskens utstyr og fangstredskaper, like fra harpuner til utstyr for fangststasjoner med guanofabrikker. Henrik fikk teoretisk og praktisk utdannelse ved verfter og verksteder i England og Oslo og arbeidet i flere år på Island før han ble verksmester ved Moss verft. I 1999 kom han så til Tønsberg og anla det som senere skulle bli den største arbeidsplass byen noen gang har hatt; Kaldnæs Slip og mek. Verksted. Der var han bedriftens første bestyrer og ble etter to år avløst av sin bror, Harald. Så kommer vi til en periode som ble innledning til at tusener av norske fangstmenn tok hyre hos den norskfødte gründer, Chr. Salvesen i Skottland. Det er akkurat 100 år siden.

Året var 1902, og for Henriksen tok hans engasjement på Kaldnes en brå slutt. Med sitt gode rykte som planlegger og byggeleder for en rekke hvalfangststasjoner på Island, ble han en ettertraktet person. Det skjønte også Chr. Salvesen. Etter de gode hvalfangstår på Island på slutten av 1800-tallet kom også de magre. Mange av bedriftene sto på konkursens rand, og noen lånte penger av den velstående skipsagent og forretningsmann Chr. Salvesen i havnebyen Leith. Etter hvert overtok Salvesen flere av stasjonene på Island til en lav pris. En av dem tilhørte Svend Foyns fostersønn, Marcus C. Bull.

Som en parentes kan nevnes at M. C. Bull i 1878 var bestyrer for Svend Foyn i Vadsø. Det var han som bygde opp hvalstasjonen i Tenvik 1891, og det var Bull som i 1901 bragte verdens største blåhvalskjelett til museet i Tønsberg. Dessuten var det hos M, C. Bull på Island at den legendariske Leganger Hansen hadde sin første sesong på hvalfangst. Litt underlig er det også å tenke på at Svend Foyns fostersønn, etter å ha solgt sin stasjon til Salvesen i 1906, skulle ende opp som bestyrer for Salvesen helt til 1913. Og det jo også litt underlig at både Henriksen og Leganger Hansen etter hvert skulle bli to av Salvesens mest betrodde menn.

Salvesen gjorde utvilsomt et stort varp da han for nøyaktig 100 år siden "headhuntet" Henrik N. Henriksen på Kaldnes og dro nytte av hans ekspertise og sterke arbeidskraft. Men for Henriksen og hans kone hadde det sikkert vært behageligere om han hadde fortsatt som direktør på Kaldnes enn å slite seg ut på hvalfangst.

Det var under en 50 års markering i kinosalen på Leith Harbour januar 1959 at Chr. Salvesens oldebarn, og senere konsernsjef, Sir Gerald Elliot holdt et foredrag. Tema var hvalfangst på Syd Georgia og historien om Salvsens engasjement i det store hvalfangsteventyret.. Ved å lese gjennom manuskriptet – og sammenholde det med bokverket "Den moderne hvalfangsts historie" – og kildemateriale som slektningene til Leith Harbours første bestyrer har tatt vare på, er det litt av hvert å hente frem. For oss som lever i dag er det vanskelig å forestille seg hvilke utfordringer de første pionerer hadde når de skulle bygge opp stasjoner milevis hjemmefra.

De hadde ikke tekniske hjelpemidler som vi nå har. Heller ikke kunne de sende en fax og få ting ettersendt om det var noe de hadde glemt. I den minste detalj måtte alt planlegges før de dro hjemmefra. I mange tilfeller ble materialer fra nedlagte stasjoner fra Finnmark og øyer i nordlige farvann flyttet sørover. Salvesen ga således Henriksen i oppdrag å rive ned og bygge opp de mange hvalfangststasjoner på Island, Shetland, Færøene, New Island på Falkland for til sist å bringe det meste til Salvesens største landstasjon, Leith Harbour på Syd Georgia.Salvesen var ikke først. Det var som kjent C.A. Larsen som anla stasjonen Grytviken i 1904. Flere kom etter, blant dem den norske stasjonen, Husvik Harbour, hvor de legendariske Søren Berntsen og Bernt Sørensen satte sine spor. Salvesen kom ikke bildet før han i 1908 sendte Henriksen til "Øya" med følgende beskjed: "Finn en brukbar plass for å anlegge en landstasjon". Året etter, i 1909 kom Henriksen med 57 mann og tre båtlaster med alt som skulle til for å bygge opp hvalstasjonen, Leith Harbour.

For bestyrer Henriksen ble det en veldig utfordring. En stasjon med slipp, verksted, smie, flenseplan og kokerianlegg skulle fortest mulig settes opp, slik at hvalbåtene kunne komme seg ut på fangst og inn med hval.Dernest å sørge for at mannskaper som jobbet med flensing og annen bearbeidelse av hvalen skulle få en trivelig arbeidsplass. Det siste gikk ikke så bra til å begynne med. En gjeng med arbeidsledige personer av blandet nasjonalitet og motivasjon skapte store problemer.

Den hektiske oppstart til tross, det var også lyspunkter. I et brev datert 11. mars 1910 skrev Henrik et brev til sin bror, Harald, som hadde overtatt som direktør på Kaldnes, med hilsener til sin andre bror, Ludvig. Han var medeier i Tønsberg Hvalfangeri, som drev nabostasjonen Husvik Harbour. Av brevet fremgår det at det gikk godt på de andre stasjonene og med hvalbåtene, men… og her innrømmer han: "Her er umåtelig masse med hval og spørsmålet er bare om at koge. Vi kunde gjort svære affærer her i aar, men kan ingen vei komme paa grund af umulige folk."

Henriksen gjorde utvilsomt en feil da han bestemte at plan- og kokerianlegg skulle legges på en slette like under den 600 m høye Coronda Pig (Tveitantoppen). Flere snøras med tap av menneskeliv førte til at anlegget måtte flyttes flere hundre meter unna. Det ruinerte anlegget fikk da navnet Jeriko mens det nye anlegg fikk navnet Jedderen. Det skyldtes angivelig at mange hvalfangere mistrivdes med anleggs arbeid på den øde "Øya". De følte seg som fanger, i likhet med de som av ulike grunner ble anbragt på tvangsanstalten Oppstad på Jæren. (også kalt Jedderen.)

En kan ikke ta med alt som skjedde i årenes løp, men vi må ta med at Leganger Hansen var stasjonsformann på Leith fra starten i 1909. Og da Henriksen etter første. verdenskrig ble syk, var det naturligvis Leganger som i 1921 overtok som bestyrer og var det til 1938. Senere bestyrere markerte seg ikke som de to første.
31. mars 1961 var det slutt med hvalfangst på Leith Harbour, og selv om Salvesens flytende kokerier, Southern Venturer og Southern Harvester fortsatte henholdsvis ett og to år til, var det med en underlig følelse at hvalfangerne sa: "Farvel Syd Georgia", for siste gang.

For de mange som år etter år var ansatt eller søkte hyre på Onesimus Andersens kontor i Nedre Langgate er det er et savn at også dette er borte.

Det gjaldt også Kaldnes Mek Verksted hvor Henriksen startet og hvor H. K Salvesen satt som styremedlem i flere år. På den annen side er det i det siste skrevet mange bøker og gjort endel filmopptak om hvalfangstens historie. Gamle hvalfangere møtes fortsatt til hyggetreff. Det skjer blant annet i Salvesen Ex- Whalers Club.

Henriksens siste år ble svært ulykkelige for ham selv og for hans kone. Etter et strevsomt liv fikk han en kraftig hjerneblødning, som førte til at han ble pleiepasient i mer enn fire år før han døde, 13/2 1925, 59 år gammel. I ettertid er det sagt om ham som blant mye annet også anla slippen på Kaldnes i 1899 og flenseplan på Leith Harbour i 1909: "Han slet seg ut for Salvesen!"
Til slutt vil vi referere litt fra en historisk dag 18. mars 1998. Sir Gerald Elliot, som 38 år tidligere holdt sitt foredrag på Leith Harbour om Salvesens hvalfangst, er nå på Nøtterøy. Han er gjest på Sjølyst og spiser lunch på kontoret i Henriksen Mek. Verksted. Her får han se klenodier som Salvesen hadde gitt til sin betrodde bestyrer før han sluttet.

En minibuss fra Leganger Hansens legat tar Sir Gerald og noen inviterte på tur Nøtterøy rundt for å se hvor betydningsfulle fangstmenn hadde sine hjem. Om kvelden er det fullt hus i Teie kirke, hvor det er utstilling og hvor Sir Gerald taler til en lydhør forsamling. Mot slutten av talen, som for øvrig er gjengitt i Nøtterøy Historielags årsskrift Njotarøy 1998, sa Elliot at mange i vår tid så på hvalfangsten som en skammelig fortredelse. Det var han ikke enig i og håpet at Salvesens og andres historie vil bli godt bevart til opplysning for våre etterkommere.

Norvald Fuglestrand er pensjonert gårdbruker, hjemmehørende på Nøtterøy
Tønsberg Blad 19.09.2002


Hvalfangst på Island

Myndighetene hadde besluttet å gjenoppta hvalfangsten etter 20 års stopp, og den første finnhvalen var allerede skutt av hvalbåten HVALUR 9 om lag 200 nautiske mil vest av Island.
Nyhetene om at HVALUR 9 igjen jaktet på de store hvalene fikk meg til å tenke på da jeg var med om bord HVALUR 9 kort tid før all hvalfangst på Island opphørte.
HVALUR 9 var en tidligere norsk hvalbåt, TIGER bygget i langesund i 1952 for Thor Dahl-gruppen i Sandefjord. Sammen med tre andre hvalbåter, hvorav den ene HVALUR 8 var bygget på Kaldnes mek. Verksted i 1948 som KOS XII. De ble innkjøpt av rederiet Hvalur H/F og fanget for landstasjonen i Hafnarfjordur, ikke langt vekk fra Reykjavik. Fangst av blåhval var forbudt, mens jakten på finnhval, seihval og spermhval var tillatt begrenste til et visst antall dyr. Fangsten begynte i slutten av mai, og den tillatte kvoten ble gjerne nådd en gang i september.

Fast fisk

Selve fangsten på Island foregikk på samme måten som på Sydfeltet, men hvalen ble ikke flagget. På landstasjonen var produksjon av hvalkjøtt det viktigste. For at kjøttet skulle bli av beste kvalitet, ble hvalen med en gang den var avlivet bløgget og buken åpnet. Under slepet til stasjonen ville tarmer og innvolder flyte ut, slik at de indre deler ble gjennomspylt av kaldt og friskt vann. På denne måten unngikk man ødeleggende gassdannelse, som forringet kjøttet. Vi hadde temmelig dårlig vær, men vi fikk etter intens jakt skutt to ganske store spermhvaler. Så bar det i full fart tilbake til land, for slepetiden skulle helst være maks 24 timer.

Blant lærere og studenter

Straks vi var kommet inn til stasjonen, bar det opp på flenseplanet, og det varte ikke lenge før den første spermhvalen på 54 fot var flenset og partert. Mange av dem som arbeider på stasjonen var lærere og studenter som hadde dette som sommerjobb.
Det var gutter som kunne svinge flensekniven og som ikke var redd for gørr, urin og blod. Hele fangsten i løpet av sesongen ble frosset for så å bli skipet til Japan, hvor hvalkjøtt er en delikatesse; ja selv spekket skal gå til menneske føde. Det er r tre japanske veterinærer på stasjonen; de fulgte nøye med og sørget for at de forskjellige deler av hvalen blir partert , sortert, merket og pakket i stasjonens fryselager
Det ble sagt at fangsten ble sortert i mer enn 40 grupper etter kvalitet fra indrefilet til spekk.

Landstasjonens produksjon av hvalolje og for mel var derfor beskjeden. Det var kjøttet som ga penger på bok.

Norsk hvalfangst på Island

Stasjonen på Hafnarfjordur hadde vært i drift siden 1948, og etter bortimot 20 års fangst lot det til at tilgangen på hval fremdeles var tilfredstillende.
Islendingene hadde ikke høstet mer enn bestanden tålte. Det var ikke tilfelle da de norske hvalfangerne invaderte Island. Den norske hvalfangsten hadde så smått begynt så tidlig som i 1882. Den fremsynte Svend Foyn hadde med bekymring fulgt den økende misnøye som fiskerne i Finmark hadde i forbindelse med hvalfangsten, som de mente var skadelig for fiskerinæringen. På grunn av en rekke formaliteter gikk han trett av det hele og ga opp å fange hval på Island.

Det ble andre fra Tønsberg som flyttet utstyret fra stasjonene i Finnmark til Island, hvor det var konstatert en betydelig hvalbestand. Stokkeselskapet Skjærsnes var det første, og året etter kom Victor-selskapet fra Tønsberg, disponert av N Bugge.

I 1902 var aktiviteten på det høyeste med 13 forskjellige selskaper som fanget med til sammen 30 hvalbåter. Deretter gikk det raskt nedover. Det minket på hvalen, og i 1915 var det slutt.
I løpet av ca. 30 år hadde norske hvalfangere tatt livet av bortimot 20. 000 hval, eller omtrent det samme antall hval som var fanget på Finnmark-kysten inntil hvalloven fra 1903 forbød all hvalfangst i Finnmark for et tidsrom på 10 år. Forbudet betydde ikke så mye. Det hadde for lengst begynt å gå nedover med tilgangen på hval. Hvalfangsten i Finnmark fikk likevel sin store betydning for norsk fangstvirksomhet, som senere ble drevet rundt om i verden.

Sven Gjeruldsen, Nøtterøy
Tønsberg Blad 27.12.2006


Postkortet kostet 26.465 kroner

Ja, du leste riktig. Gamle brev og kort med stempel fra SG er mye verdt.

I Bjerggata i Sandefjord bor Tron Ole Kløw. Han er en beundrer av gamle hus. Selv bor han i et av de eldre husene i Sandefjord. Som de andre gamle husene han eier, er dette huset også meget nennsomt restaurert og modernisert. Tron Kløw har alltid hatt en god følelse for det som har vært. Tidlig begynte han også å samle på bilder og postkort fra sitt hjemsted Sandefjord. Han var interessert i å se hvordan det var her før. Endringer skjer sakte, men over tid kan forskjellene være store når det gjelder gater, steder og bygninger. Dette har han stor glede av å holde seg orientert om.

Postkort fra 1911

Tron Kløw er nabo til et av de større husene som er bygget i Bjerg gata. Det er KUF-lokalet, også kalt den kristen ungdomsforeningen. Nylid er dette huset blitt til Røde Kors-huset.
I hans samling av gamle postkort fra Sandefjord finnes også et hundre år gammelt bilde av dette vakre murstenhuset. Tron Kløw har i mange år kjøpt og byttet til seg mange fine kort fra distriktet. I dag teller samlingen hans ca. to tusen forskjellige postkort fra Sandefjord fra 1898 og fra til i dag.

Stor var imidlertid hans forbauselse i fjor da et postkort fra 1911 med bilde av ungdomsforeningen i Sandfjord dukket opp på det verdenskjente amerikanske nettauksjonsstedet ebay.com
Ebay regnes av mange for å være verdens største auksjonssted på Internett, og folk over hale verden handler der. Selgere og samle finner her sine objekter, og det som skal selges settes opp i håp om frisk budgiving.

Til hans store forbauselse ble postkortet "Ungdomsforeningen i Sandefjord" solgt for 3.950 dollar (kurs kr. 6,70) det ble lagt inn 32 bud. Det opprinnelige startutropet var 99 dollar med selgers påstand om at kortet var meget sjeldent.

Det spesielle med kortet var nok ikke motivet, men at det var datert 11. 11. 1911 og stemplet på Syd Georgia.

I Vestfold finnes det flere eksperter på postkort, brev og frimerker fra hvalfangstperioden. Store auksjonsforretninger i Oslo kontakter disse for å få råd når slike objekter dukker opp.
Tre av disse spesialistene er: Odd Galteland, Tore Clason i Sandefjord, og Erik Evensen i Tønsberg.

Erik Evensen forteller: Motivet på postkortet av "Ungdomsforeningen i Sandefjord" har ingen betydning for denne sjeldent høye prisen for et postkort. Årsaken til prisen finnes på baksiden.
Fra "slippen" på Kaldnes til flenseplan på Leith Harbour.

Kortet er stemplet South Georgia 11 NO 11 med et ordinært rundt datostempel. Men i stedet for et frimerke på 1 penny, som var porto for postkort til Norge på den tiden, er det på ført "Paid at .
South Georgia" med provisorisk linje stempel.

Med håndskrift er det deretter skrevet inn "1" og initialene "E.B.B." som er postmesteren på Syd Georgia den gang, Edward Beveridge Binnie.
Årsaken til dette var rett og slett at man hadde gått tom for 1 og 2 penny frimerker etter at den tyske sydpolekspedisjonen i oktober 1911 hadde besøkt Grytviken på vei syd over.

I tillegg til alt dette, forteller Evensen, er det også et meget interessant hvalfangsthistorisk kort. Adressaten Signe Kielland er datter av den berømte hvalfangstbestyrer og pioner Carl Anton Larsen. Hun var gift med Adalbert Kielland (Albert?) , som blant annet var arkitekt for kirken i Grytviken. Avsender var hennes fetter Fridtjof Jacobsen som i 1914 overtok etter C A Larsen som bestyrer i Grytviken.
Evensen forteller videre at han bor på Husvik ved Tønsberg, hvor han kom over et kort på en engelsk nettauksjon sendt fra Husvik Harbour på SG i 1940 til Ingeborg Berntsen på hans hjemsted. Dette kortet oppnådde en pris betydelig over kortet med bilde av Ungdomsforeningens lokaler.

Det som selvfølgelig er en godt bevart hemmelighet, er hvem som kjøpte et av verdens dyreste postkort med motiv fra Bjerggata i Sandefjord. – Det er nok ikke meg det dreier seg om, smiler Trond Kløw.

På et samlermøte i Sandefjord nylig dukket det opp et hundre år gammelt postkort med bilde av "Ungdomsforeningen, Sandefjord". Kjøper av kortet og nåværende eier av denne posthistoriske skatten verdsatt til 3950 dollar, bor i Sandefjord.

Harald Fevang, Sandefjord Blad 27.01.2007