Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 75: April 2013 - 20. årgang

Tirsdag 28. mai blir det vårtur Sandefjord – Strömstad

Bussen går fra Apenesgata klokken 0900. Henter: på Ørebekk, Engelsviken, Manstad  og Saltnes Grendehus –  fergekaia i Moss. 
 
Vi kjører så til Sandefjord. Her skal vi besøke JOTUN fabrikk-museum. 
Hotell Atlantic med en lettere lunsj – og en omvisning i Peder Melsom sitt gamle «magasin» - i hotellets bakgård! 
Så skal vi ta båten fra Sandefjord til Strömstad.
Om bord blir vi henvist til reserverte bord for ØHK. Slappen er åpen, ta med solide vesker
 
Bindene påmelding til Thorleif 69 32 81 23 innen 7. mai eller så raskt som mulig.
 
Turen vil koste kr. 350,-  pr. person.
 
Kontingenten i ØHK er på samme «lavnivå» - andre  priser har steget som: Buss, båt og mat.
 
Lunsj-talrekken med dessert og kaffe klokken 1200 på Atlantic koster kr. 195,- den er ikke inkludert i prisen, men vil du ha lunsj på Atlantic må du oppgi det til Thorleif – for bestillingen skyll.

Kåre Martinsen ville blitt 81 år i april 2013

 
Kåre var formann, og stifter av Østfold Hvalfangerklubb, formannsvervet hadde han i vekslende perioder. 
 
Det var flere omganger med lungebetennelser som ble hans bane, han døde 20. februar.
 
Kåre ble født på Kjærre i Onsøy, 8. april 1932, fikk sin skolegang og ungdomstid i Onsøy – som en habil fotballspiller.
Faren Nils var hvalskytter som slo seg ned i Durban i 1946 med sin familie.
Kåre dro ut som dekksgutt 17 år gammel fra Sandefjord med EMPIRE VICTORY etter realskolen i 1949. Uten for Durban fanget ca.15 hvalbåter for Union Whaling Company.
I 1952 hadde Kåre fått opparbeidet nok fartstid slik at han kunne dra hjem til Fredrikstad å ta styrmannseksamen.
22 år gammel ble jeg skytter, etter 10 år – var jeg fremdeles den yngste hvalskytter i rederiet til Abraham Larsen.
 
Kåre fikk dobbelt sesonger – isen og på Durban.
Fem måneder om bord i hvalbåten i Antarktis, deretter en kort ferie i Durban før fangsten der begynte. Her var han skytter fram til 1969.
 
Vi i ØHK tenker tilbake med takknemlighet på de 20 åra som vi fikk sammen med Kåre, som var en av initiativtakerne til ØHK- han
ga også navnet til klubbavisen – KASKELOTTEN. 
I kjelleren hans fikk vi rå oss selv – slik at det ble ryddet plass til dagens HVALFANGERMUSEUM.
 
Vi må få hylle og takke Erna, hans kone, som alltid har vært der!
Etter hvert har vi også blitt kjent med Kåres to sønner og to døtre.
Det har også vært romslig og godt sammen med Erna og hennes tre sønner.
Storfamilien – som hvalfangerne har inkludert seg med i.
 
Siste linje vil bestå av:
Herlige minner vil vi alltid ha med oss fra Gamlebyen og Kåres hjem!

Betraktninger og tilbakeblikk en oktober morgen i Sandefjord 1991

 
Bølgene legger seg etter Strømstadfergen på vei ut, og regndråpene overtar igjen den stille vannflaten. Noen lystbåter holder stand etter sommeren; ellers er havnen utdødd. Takk og pris for SOUTHERN ACTOR! Ute ved Framnæs mek. Verksted reiser den trassige baug og mastre som i protest mot tiden og forglemmelsen.

Det er snart 30 år siden havnen sydet av liv og aktivitet på denne tiden!

Nymalte hvalbåter lå overalt i havnen, bemannet og klare, med dampen oppe. Kokeriene lå lenger ute; Kosmosene ved Jahres fabrikker, Ross ved Framnæs, Thor Dahl ved Thorøya.

Hele byen var på beina for å se flåten dra ut, ekspedisjon for ekspedisjon, - for å fange hval på den andre siden av jordkloden. Både hvalen og hvalfangsten er borte i dag; «ufiskede» bestander av blåhval, finnhval, knøl og sperm streifer ennå omkring og vil vel med tiden ta seg opp igjen. Men for Vestfold og Sandefjord er eventyret for lengst over.

Forfatteren av «hval-bibelen» HVALFANGSTEN  - eventyret tar slutt, Dag Bakka jr. kan henvise til den fullstendige historien om norsk og internasjonal hvalfangst: 

4-bindsverket  Den Moderne Hvalfangsts Historie som ble fullført av Johan N Tønnesen i 1970.            
 
HVALFANGSTEN  - eventyret tar slutt: Dag Bakka jr. er en populistisk gjennomgang av hvalfangsteventyret – som er både folkelig fortalt og meget oversiktlig med sine 215 sider. Klubbavisen KASKELOTTEN har hatt stor glede av å ta for seg av diverse artikler til sine medlemmer i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB.
Boka ble nok solgt på vestsiden av fjorden, de færreste av oss på henesia kjenner den. 
 
Gode medhjelpere til boka må nevnes: 
Konservatorene: Einar Wexelsen på Hvalfangstmuseet i Sandefjord og Per Thoresen ved Vestfold Fylkesmuseum.
Museumsdirektør Bård Kolltveit og stipendiat Bjørn Basberg, John Harland fra British Colombia, - og kaptein Bjørn Larsen.
Gode medhjelpere fra hvalfangere – fra båter og kokerier – mange privatpersoner og kotorfolk var også medspillere.   
...en næring og kultur som i dag er utdødd. Dette er de siste ordene som er innledningen til Bakkas bok, utgitt ved Krohns Forlag 1992
 

De hvalfangerne som er igjen fra Østfold vil så lenge det er liv, prøve å formidle «næringen og kulturen» som vi var en del av fra tidenes morgen – der nede på andre siden av jordkloden.

For i vårt lille museum i Gamlebyen i Fredrikstad har vi utrolig mange kunnskapsrike medlemmer som guider sommerturister rundt i en meget intim kjeller; med utrolig fine fotografier, gjenstander – og diverse filmer som kan vi vise.

Klubbavisen til ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB er avhengig av stoff fra «omverden» - det vil si; avskrift fra bøker om hvalfangst, boka til Dag Bakka jr. har jo vært et fint oppslagsverk for KASKELTTEN gjennom tidene. Det har også forekommet dagbok notater fra noen av våre medlemmer som jeg har fått benytte fullt ut, men tilbudene har vært veldig begrenset.
 
Kolbjørn Karlsen har lånt bort sine notarer som jeg vil benytte en tid framover.
Dagboka starter med bilder fra Sandefjord: Hvalfanger monumentet, Park Hotell, prospektkort av hvalbåter, tankbåter i Sandefjord-bassenget med villaen til Anders Jahre i bakgrunn.
 
Kolbjørn skriver innledningsvis:
Mitt hvalfangsteventyr begynte i Sandefjord i 1955.
Reiste høsten 1955 med KOS 50 tilhørende Anders Jahre, skytter var Knut Hansen, Nøtterøy. Hvalkokeri var KOSMOS III.
 
Senere ble det hvalbåthyre i Salvesen og fangst til SOUTHERN HARVESTER, arbeidet ved forskjellige etater på Leith Harbour, SG., hvorav to overvintringer.
Kom hjem med transportbåten SOUTHERN OPAL i 1961.
På de følgende sider er det satt inn en del fotografier: Oversiktsbilde (fra et ukeblad) med Table Mountain og omlandet, panoramabilde av CapeTown, mannskapsbilder med bl.a. 17 år gamle Kolbjørn.
Mann i tønna; korvetten ARNE SKONTORP som skal levere noe av dagens fangst.
Knut Hansen som gjør seg klar på lemmane for å fyre av. 
Stopp-fangst med en del hvalbåter ute på «jordet» - helt bleike. KOSMOS III med full fyr på alle kjeler og med hvalbåter som skal levere. Blankt fint vann.
 
Jeg regner med at dere ser alt dette for dere!
 
Sesongen 1955/ 56 – slutt.
En eventyrlig sesong med mye fint vær og mye hval.
KOS 50: 31 sperm, 11 blå, 194 finn = til sammen 236 hval.

Beste dagsresultat til KOSMOS III var 60 finnhval.

På neste side finnes et utklipp fra Vi Menn (fra omkring 1975) som er viet skytter Knut Hansen fra Nøtterøy. Dette var en fargerik person, Vi Menn valgte overskriften

- Hvalen er mitt liv. Knut dro på hvalfangst som, så mange andre – 15 år gammel.
Egil Ulateig møtte eventyreren i Angola. Kolbjørn har bare god minner om storskytteren Egil Hansen
 
Neste kapittel i dagboka:
Høsten 1957 gikk ferden til sydover igjen. Denne gangen med SOUTHERN OPAL – jeg skal til Syd Georgia – for så å gå om bord i SOUTHERN SOLDIER, med skytter med Alf Mathisen.
Las Palmas var en bunkringsplass for mangt et skip som skulle ned i isen, så også for OPAL. 
Oversiktsbilde over kaia – og innover land er utrolig – på land kan en bare se nakne fjellsider og åser.
Norvald Fuglestrand og Kolbjørn er vitterlig på bytur i paradis.
 
Med overskriften i en av Sarpsborg avisene:
En må passe seg godt for juksemakere når en besøker Kanariøyene
I KASKELOTTEN nr. 44 side 2,3 og 4 ble faktis dette gjengitt.
 
Vel framme i havna på Leith Harbour, det ble dokumentert via fotografer: Her på torget i Leith Harbour kan sees skinneganger, en Ferguson traktor med tilhenger, svartrøyk fra en skorstein, tre mann av «de innfødte» om bord i åpen taubåt. En av karene klapper og «småprater» med en elghund, i bakgrunn ligger snøen på de høyeste åsryggene, i solsiden har det tydelig begynte å smelte.  

Det er også et flott bilde av hvalbåter i opplag i Jeriko, med OPAL til kai i bakgrunn.

Dimensjoner – det må en si om bildet som er tatt høyt opp i fjellsiden med en masse snø på alle kanter, og langt der nede ligger et lite samfunn med nedsnødde oljetanker og hus – og nedsnødde hvalbåter, LEITH HARBOUR.

Sommeren har kommet: Hvalbåtene venter på ordre for å stikke til sjøs, Fuglestrand og Lunde lar seg fotografere på Tveitantoppen 700 m.o.h. – med utsyn rett ned i en sommerlig Leith Harbour – ikke noe snø å se!

«Armer og bein», hørt om han? – Kolbjørn har foreviget Arvid Rynning – tenk på det han hadde 7 ½ år i ett her på Øya.

Sarpsborg Arbeiderblad ( 10. febr. 1961)kunne glede sine lesere med en lang artikkel fra øya langt mot syd med overskriften: 
Ingen reiser til Sør-Georgia for sin fornøyelse skyld. 
Men stedet er bedre enn sitt rykte
I KASKELOTTEN nr. 45 ble faktis dette leserbrevet gjengitt.
Mektige fjell som sikkert er dekket med snø året rundt; Lieth under fjellmassivet bildet er tatt fra Strømnesodden med tittel: Siesta – en sommerdag.
Faktaopplysninger: Det finnes hverken trær eller busker på SG, men masse tussock-gress, som danner tuer på opptil 2 meter. Røttene på denne planta ble spist i den første fangsttiden i mangel av annen tilgang på grønnsaker.
Den engelske marine var også på besøk, dette er dokumentert, likeså en kanon fra 1940 åren, Britiske myndigheter hadde i flere år et mindre lager av olje og håndvåpen på Leith.
 
Det må bli en ny runde med innblikk i Kolbjørns dag bok som inneholder vel så mange fotografier, med tilhørende tekst. 

20-års jubileumsfest

15. mars var det duket for 60 personer ved et 
u-formet, vel dekket og pyntet, bord!
Asbjørn Arvesen var toastmaster, han var en flittig 
bruker av onsingenes selvopplevde historier – 
disse fikk latteren og smilet fram hos noen og en hver.
Sanger for anledningen lå ved hver kuvert.

Det ble servert erter kjøtt og flesk med det som 

hører til; akevitt og øl – noe foretrakk alkoholfritt. 
Desserten besto av kortreist – karamellpudding.
Sent men, - morsomt kunne Arne Boran (presentere menyen) 
fortelle hva vi hadde spist på en fornøyelig måte.
Det vanket flere vitsemakere som fikk latteren til å runge. 

Hvalfangerfester,  – hva er nå det uten loddsalg
Thorleif og Finn solgte lodder så vår eminente 
musiker gjennom mange år kunne få sitt honorar. 
Så mange takk til loddkjøperene, 
og giverne av de fine gevinstene!

Dans ble det til kjente toner og gode melodier,
behagelig musikk var det ved middagsbordet også! 

Kaffe og to flotte bøtekaker – kringle samt, Cognac.  

En fin markering av vårt 20-års jubileum 


Tøffet rundt med maling i en gammel motorsnekke i Sandefjords havnebasseng til hvalbåtene

Når maling skulle leveres til hvalkokeriene eller til Framnæs mek. Værksted ble det transportert med motorsnekke fra Jotuns kai.

En av de store gründerne i hvalfangstbyen er Odd Gleditsch som startet fargehandel og skipsrekvisita-forretning i 1920 og leverte maling til hvalflåten. Det var to mann som var ansatt i fabrikken den gang.

Den rusthindrende malingen Arcanol, som Gleditsch kjøpte rettighetene til i 1928, ble en salgssuksess – innen skipsvedlikehold.

Odd Gleditsch var blant de mange som tidlig fikk et nært forhold til hvalfangst. Allerede som 15-åring – i 1910 dro han på hvalfangst med kokeriet SOBRAON til Sørishavet. Flere sesonger deretter var han på hvalbåt, blant annet som styrmann.
 
Vi som har vært på feltet kjenner Jotun-malingen. – Hva hadde Jotun vært uten hvalfangsten, med de mangfoldige kvadratmeter overflater som skulle males etter endt sesong.

I maskinrommet gikk maskingutten og dagmennane og vasket og malte svært ofte også på feltet!

De fire største maling-produsentene i Norge var: Alf Bjercke, Fleischers Kjemiske Fabrikker, De No Fa  Lilleborg Fabrikker og Jotun = disse fusjonerte i 1971 – og ble Jotunkonsernet.  

Torstein Bryn har skrevet historien om Jotun – han er også ansvarlig for museet, noe å tenke på når ØHK skal ha sin årlige vår-tur med Strømstad som mål! 
 
Det var «gamlesmeden» Henrik Henriksen som var 
med på å gjøre hvalfangsten til det den ble – og var.
 
Det var sammen med Svend Foyn at de to utviklet en effektiv harpun/ granat i 1872. For denne fikk H. Henriksen gullmedalje på en utstilling i London 1883.
Produksjon/ levering til hvalflåten utgjorde 60 % av verkstedets totale omsetning. Noe blir levert til småhvalfangsten i Norge, Island, Grønland, Japan og USA (Alaska-inuitene) er kunder hos Tønsberg-bedriften. 
Foyn og gamlesmeden var to sterke personligheter: En vinter i 1880-årene skulle det leveres en harpun til Foyn, Henriksen dro harpunen på en kjelke ut til Foyns skute. Foyn mente at harpunen ikke var god nok– med håp om reduksjon i prisen. 
 
Henriksen likte dette dårlig og dumpet harpunen: «Er den ikke god nok for deg, er den heller ikke god nok for meg». 
Etter dette ble det ikke snakk om kvalitet eller pruting. 

I 1947 ble det produsert 35.000 granater.


Hørstfest i oktober

– klarer vi en jubileumsfest i oktober også?
Denne oktober-festen blir på linje med det vi har hatt alle år tidligere.
Menyen er ikke bestemt, heller ikke datoen.


Et avisutklipp, men fra hvilken avis vites ei, - Moss Avis?

I løpet av an dag, - 14. januar 1941, greide den tyske hjelpekrysseren PENGUIN å kapre tre norske hvalkokerier i nærheten av Bouvetøya Antarktis-område. De to hvalkokeriene OLE WEGGER og SOLGLIMT lå ved siden av hverandre, og mannskapet ante fred og ingen fare, da hjelpekrysserens lyskastere plutselig lyste opp. Det tok bare 20 minutter før kokeriene var under tysk kontroll. Senere på dagen kom også kokeriet PELAGOS på tyske hender.

11 hvalbåter ble kapret sammen med kokeriene.
Tre hvalbåter greide imidlertid å komme seg unna, det samme gjorde kokeriet THORSHAMMER.

I alt 574 mann ble tatt til fange under aksjonen og sendt hjem til Norge.


Årsmøtet

Fra årsmøtet 3. april 2013 var det i underkant av 20 personer tilstede.

Asbjørn Arvesen ønsket velkommen. Med ett minutt stillhet markerte vi de av våre hvalfangerkameraters bortgang – ingen nevnt, ingen glemt.

Erna hadde kokt kaffe, Bjørn hadde sørget for bakverket – dette smakte godt!
Det formelle med årsmøtet ble «klubbet inn».

Kasser, Thorleif presenterte tallene: Kronebeløpet tilsa at kontingenten blir uforandret.
Sekretæren la fram i korte trekk hva som hadde skjedd i ØHK i året som hadde gått.
Det var ikke kommet noen forslag som skulle tas opp på årsmøtet.

Årsmøtet ble hevet – og praten kunne gikk livlig for seg som vanlig, det er utrolig hva
hva som dukker opp av tidligere hendelser på feltet eller på Øya. Det er bare morsomt å høre og opp servere.

E Le.


MOSSINGÆR «Til sjøs, på Brygga og på Værven»

Vi er i havn med boka «Mossingerær». Den første telefonen ble tatt til tidligere bryggeformann Roy Larsen. Vi hadde noen skarve fotografier å ta utgangspunkt i, samt en mengde muntlige fortellinger fra egen familie og venner å ta tak i.

Deretter begynte bølga å bygge seg opp til store høyder før vi setter punktum for vår boklige seilas.
Vi har vokst opp med fortellinger fra våre fedres og andre familiemedlemmers arbeidsliv knyttet til både sjømannslivet, Brygga og Værven. Vi har kjent krigsseilere og hvalfangere.
Dette synes vi er en lite påaktet del av vår lokalhistorie. Boka er en hyllest til alle de som har bidratt til å gjøre den maritime lokalhistorien om Moss til allemannseie.
...dette er et utdrag av forordet som er signert av Lennart Fløseth født 1967 og Jon Gundersen født 1961, 12. 12. 12 Jeløya, Moss

Sidene 4 og 5 gir gode inntrykk av Moss Værft & Dokk A/S fra 1930. Ny platehall er på plass på slutten av 1950-tallet. Det tredje flyfoto er fra ca. 1970. Klare fine bilder.

Innholdsfortegnelse:
Skipsbygging i Norge og i Moss på 1800-tallet – i 1840 fikk Norge sitt første skip med jernskrog, «Jernbarden» ble satt i trafikk på Mjøsa. Ellers var det nok seilskuter det handlet om på denne tiden – skonnerter.

Boka er på 325 sider – med 25 sider henvisings oppslag. Fram til side 231 er det utrolig mange fine bilder av skip som er levert fra Moss – Værven. Her finnes masse bilder fra overleveringer, mannskap, læregutter på Værven, førstereis gutten...

Masse fine replikker og skøyerstreker fra mosseungdommen – som etterhvert ble gode sjømenn.
Her er noe for en hver som er historisk interessert!

Endelig kommer kapittel 3 på side 231: Hvalguttær.
Her finner vi mye repetisjon; fra James Cook i 1775 som fant Syd Georgia. Opphaling slippen (på hvalkokeriet) kom i 1920-åra. I perioden 1955 – 1960 var verdensproduksjonen av hvalolje på ca. 500.000 tonn årlig. Amerikanerne eksperimenterte tidlig med forløpere av granat harpuner. I 1870 kom Svend Foyn etter utallige eksperimenter med sin patenterte granatharpun.
Ragnar Karlsen og Kolbjørn Karlsen (medl. ØHK) har bidratt til denne sekvensen av mossehistorien.
Boken selges i bokhandel i Moss og på Karlshus, boka kan sikkert bestilles ved å oppgi tilell:
MOSSINGÆR «Til sjøs, på Brygga og på Værven»
Lennart Fløseth og Jon Gundersen

Fra boka Syd Georgia – KONGENES ØY- skrevet av Tom Schandy, født 1962, bor i Vestfossen. Arbeider som frilans naturskribent, naturfotograf og forfatter.

Kaptein Cook ble skuffet; han trodde han hadde funnet det antarktiske kontinent – det såkalte Terra Australis Incognita – Han seilte videre og skjønte etter hvert at det var en øy han hadde funnet.
Om Cook ble skuffet, var det andre som ikke ble det. Nedtegnelser av selforekomster gikk ikke upåaktet hen. Bare 11 år etter kaptein Cooks ilandstigning, i 1786, var engelske selfangere på plass. Den første var trolig Thomas Delano som seilte fra London om bord på Lord Hawkesbury. Amerikanerne fulgte etter, og fem år senere var det mer enn 100 skip på selfangst i Sydishavet. Et økende behov for olje eller tran var grunnen til at selfangerne satte kursen sydover. Anvendelse potensialet var stort – fra medisiner, til støping av lys, til smøremidler og brennstoff i lamper. Dessuten var det etterspørsel etter skinn. Det var ingen regulering av selfangsten her nede på denne tiden, så selfangerne kunne ta sel av begge kjønn og elle aldre. Også elefantselen ble fanget.

Det britiske selfangstskipet Ann tok med seg mer enn 50.000 pelssel-skinn fra Syd Georgia i sesongen 1992/ 93. Den samme sesongen var det en amerikansk selfanger som kom på idéen om å frakte pelsselskinn fra Sydishavet til Kina. Allerede i 1825 var det tatt mer enn 1,2 millioner skinn fra Syd Georgia. Den omfattende fangsten førte til at pelsselen nesten var utryddet ved begynnelsen av 1900-tallet. Dermed gravde selfangerne sin egen grav.

Nå fulgte i stedet hvalfangerne. På slutten av 1800-tallet var hvalbestanden på den nordlige halvkule i tilbakegang, og næringen søkte derfor etter nye fangstområder. Flere ekspedisjoner satte kursen for Antarktis. To av disse forlot Europa i 1892 og returnerte i 1893, fire fartøy fra Skottland ( Dundee-ekspedisjonene) – Balaena, Diana, Active og Polar Star – og ett fartøy fra Norge – Jason.
De to ekspedisjonene hadde hver sin mann som skulle bli fremtredende i utforskning av Antarktis – skotten W. C. Bruce, og nordmannen Carl Anton Larsen. De besøkte ikke Syd Georgia, selv om den norske ekspedisjonen passerte svært nær den 7. november 1892. En ny norsk ekspedisjon satte av sted bare to måneder etter at den første returnerte.
Denne besto av tre fartøyer – Jason under kommando av C.A. Larsen, Hertha under kommando av C.J. Evensen og Castor med M. Pedersen som kaptein.

De tre skipene hadde henholdsvis 36, 25 og 30 mann om bord. Skipene utforsket områder i Antarktis hver for seg i 1894, men de avtalte at de skulle møtes på Syd Georgia før hjemreisen til Norge. Her harpunerte Hertha den første hvalen på Syd Georgia – en sørlig retthval i Royal Bay.

Dette var C. A. Larsens første møte med Syd Georgia, og bare to etter spurte han Royal Geographical Society i London om muligheten for å etablere en hvalstasjon på øya.
Dette ble starten på hvalfangstepoken – en epoke som skulle preget livet til mange tusen nordmenn det neste århundret.

Syd er Georgia lang og smal, ca. 170 km lang og to-tre mil bred, halvparten av øya er dekket av is og permanent snø. Mer enn 150 isbreer siger ned mot havet fra den sentrale fjellkjeden på øya, den mektigste av dem alle, Nordenskjöld-breen, munner ut i Cumberland Bay som en tre kilometer bred og 30 meter høy vegg. Mesteparten av kyststripen er vanskelig tilgjengelig, men det finnes noen beskyttede fjorder og bukter. Det var her C. A. Larsen slo seg ned og bygde opp sin hvalstasjon Grytviken. Hvalfangernes «hovedstad» fikk navnet etter de store spekkgrytene som stod igjen etter den grufulle nedslaktingen av sel, som foregikk gjennom hele 1800-tallet.

SG ligger mellom 54 og 55 grader sydlig bredde. Det er like langt fra Sydpolen til Syd Georgia som fra Hamburg til Nordpolen. Temperaturen varier fra minus 19 til pluss 24 grader Celsius – med en gjennomsnitt temperatur på 7 grader C. Om vinteren kan det falle opptil en meter snø, den ligger fra mai til uti oktober – da kommer våren! Det kan regne opptil 100 millimeter på en dag.
Samlet nedbør på et år kan være 1.400 millimeter.

Den 16.november 1904 glir seilskutene Louise og Rolf, samt hvalbåten Fortuna inn i Cumberland Bay.
Om bord er 60 nordmenn med gründeren, «arkitekten» og entusiasten, kaptein Carl Anton Larsen fra Østre Halsen utenfor Larvik.
Ni måneder i forveien , i februar 1904, hadde den driftige Larsen opprettet et hvalselskap – Compania Argentina de Pesca – i Buenos Aires, med argentinsk kapital. Hvalfangsteventyret kunne begynne!

De tre fartøyene hadde med seg tungt fabrikkutstyr, bygningsseksjoner og hundrevis med tonn med kull.
I løpet av en månedstid satte nordmennene opp tre prefabrikkerte hus, en opphalingsplass for skutene og en fabrikk med 13 spekk-kokere.
Allerede den 22. desember 1904, bare fem uker etter ankomsten, ble den første knølhvalen tatt. På selveste julaften samme år produserte fabrikken sin første hvalolje.
18. februar 1905 seilte Rolf til Buenos Aires med den første oljelasten, 165 tonn hvalolje. Dette skulle bli starten på en endeløs transport av hvalolje mellom SG og det søramerikanske fastland.
Helt fram til 1965 spilte SG en viktig rolle i norsk hvalfangst. I løpet av disse årene arbeidet det mer enn 30.000 nordmenn der nede, og «Øya» ble et begrep!

Det er en merkelig følelse å bli landsatt i Grytviken i år 2000, – 35 år etter at siste hvalfanger forlot Øya.

Et par kongepingviner står i giv akt foran britenes nyoppussede hvalfangstmuseum, i bakgrunnen ser en spiret til den nyrestaurerte Grytviken kirke.

Men så er det også slutt på velstanden. I havna ligger to råtne og halvveis sunkne hvalbåter: Albatross bygd i Norge 1921 og Dias bygd i England 1906. Lenger borte ligger Petrel med harpunen i baugen: 35 meter lang, 245 tonn og bygd i Oslo 1928.

Det å rusle gjennom «gatene» i hvalfangernes hovedstad er nedslående, rustene blikkplater, forfallende bygninger er vondt å se.
Sommertid kunne det være opptil 400 mann i arbeide på stasjonen, mens ca. 80 mann (overvintrede) holdt hjulene i gang vinterstid.

En blåhval-hunn på 27 meter kunne gi ca. 1000 liter olje pr. meter – 27.000 liter olje.
I 1955 var en slik hval verdt 6.000 dollar.
Det ble dratt opp 175.250 på flenseplanet i Grytviken, litt av et antall på 35 år.

Sesongen 1905/ 06 ble det opparbeidet 399 hval på stasjonen.
Den beste sesongen på Grytviken var 1925/ 1926 da ble det tatt 7825 hval, hovedsakelig blåhval og finnhval.

I 1925 kom de havgående hvalkokeriene med slipp - pelagisk hvalfangst.

Siste sesong på Grytviken 1965/ 1966 ble det bare tatt 239 hval.
Da dro hvalfangere hjem og siden har øya ligget der med sine stasjoner med all rust og elende som monumenter er en storhetstid.
Sel, pingviner og til dels reinsdyr hat tatt over arenaen.

De senere årene har det blitt pusset opp bygninger som er tatt tilbake som en museal del av en fordums industri.

Turisttrafikken er faktis stor til Syd Georgia, unge seilende par kan også bli viet i bestyrerboligen.

Dette er et kort utdrag fra boka til TOM SCHADY som er på 144 sider.
Noe av teksten er tilpasset KASKELOTTEN.