Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 85: Desember 2015 - 22. årgang

Årsmøte

Det vil bli avholdt årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb tidligere en vanlig.

Torsdag 14. januar 2016 klokken 1800, i Lille Fredrik  i Gamlebyen i Fredrikstad.

Kaffe og kringle serveres!

 

 

Førstereisguttens Reiseminner

Karl Bøe - fhv. harpunsmed tar for seg sesongen 1948/49

Det var blitt høst og sommerens bravader var slutt for de hvalfangere som denne morgen i oktober måtte komme seg om bord i flytende kokeri SOUTHERN HARVESTER, daglig betegnelse "koka". Den lå nå klar til avgang fra Husøyflaket utenfor Tønsberg. Koka skal til fangstfeltet i Antarktis etter anløp på Tenerife for bunkring, videre til Chr. Salvesen & Co's landstasjon på Leith Harbour på Syd Georgia. Det var ikke bare mannskap fra egen ekspedisjon, men også avløsnings-mannskap for neste overvintring etter sesongen på "øya". Videre var det mannskaper for ekspedisjonenes egne hvalbåter som hadde ligget i opplag ved "stasjonen" fra forrige sesong. Inntil ankomst – Syd Georgia var det ca. 250 mann om bord.

Under reisen var alle opptatt med forberedelser til den forestående fangstsesongen, bemanningen var fifty – fifty, norsk/engelsk.

Fra tidlig morgen og utover dagen var det hektisk avreisevirksomhet fra brygga på Husøy. Dette var før glassfiber- og plastbåtenes tid, solide og velholdte tresnekker tøffet jevnt og trutt mellom brygga og koka med skippsekker, kofferter og mannskap. Noen hvalfangere fra distriktet hadde med seg kone og barn, og venner som ville følge dem helt til fallrepet.

Enkelte fikk ikke avsluttet avskjeden helt – og måtte derfor ha litt hjelp de siste trinnene opp leideren. Først når vedkommende hadde faste dekksplanker under føttene og alle sine personlige eiendeler ved sin side; gjensto bare å kaste et siste sløret blikk og et vink til følget som forlot den "garvede" hvalfanger.

Eller var det kanskje en 15 – 16 åring som med en klump i halsen som står der og vinker farvel og som nå virkelig øyner sin første tur til det store hav og eventyr!?

Vel om bord, et mylder av folk, - bare mannfolk. Nå var det bare å vente på beskjed hvilken lugar en var tildelt.

Det var tydelig at det var mange kjente fra tidligere fangstsesonger, det var gjensynsglede og mye å snakke om etter en opplevelsesrik sommer i moderlandet. Mange hadde ikke sett hverandre siden de gikk fra borde etter forrige sesong.

For førstereisguttene fra by og land som endelig hadde lykkes med å få hyre på hvalfangst fortoner denne stunden seg noe merkelig, temmelig alene i verden.

Nei, - det er ikke til å forklare.

Her sto vi sammen med folk i alle aldere, og hvem var de alle sammen?

Var det mulig å bli kjent med noen av dem? Det var i hvert fall godt å vite at en hadde pass og en fersk kontrakt i lomma, som ga følelsen av å vite at en var i ferd med å bli skikkelig voksen.

Et helt nytt og ukjent, og til dels tøft miljø ventet unggutten der ute.

Slepende på skipssekken og en Kurer reiseradio sto førstereisen utenfor cabin no. 12 med skilt over: "Crew only – 4 able seaman". Han hadde fått beskjed av en styrmann om å finne sin plass der sammen med tre andre førstereis, - de var noen år eldre.

Felles for dem alle var at de skulle til landstasjonen Strømnes som var Leith Harbour `s bistasjon med verksted og flytedokk for reparasjon av hvalbåter.

Hentet fra KASELOTTEN s første nummer 1994


Hver 3. onsdag

  • Hver 3. onsdag; er det åpent – leseværelse i Gamlebyen, Fredrikstad.
  • Hvalfangere, sjøfolk fra handelsflåten og andre pensjonister. Blant oss er også Kari som seilte som telegrafist.
  • VELKOMMEN – klokken 1200 – 1400 (1430)
  • Kaffe og vafler serveres.
  • Trivelig med en prat om den gang...

Onsdag 16. desember kl. 1200 er det "juletrefest"

  • Gaver - gevinster mottas med takk, loddsalget er med på å finansiere fiskesuppen alá Edit, som blir servert.
  • Senere blir det kaffe og julekake med "godt smør"

Elliot sitt kåseri på Leith - siste avsnitt:

Bryde & Dahl fortsatte å fiske fra Godthul med flytende kokeri, for det meste med THOR I, det ble slutt sist i tyveårene.

Det skal også sies litt om bestyrerne på den tiden. På Leith Harbour var den berømte Leganger Hansen, Hjalmar Andersen på Husvik, Esbensen på Grytviken, Sørli på Strømnæss og Abrahamsen på Prince Olaf Harbour.

Ved en anledning ble en av kontor-personalet hos Southern Whaling sendt nedover for å lære litt om hvalfangst på Prince Olaf Harbour. Abrahamsen nektet han å gå i land, og først etter at han hadde telegrafert til hovedkontoret og de hadde telegrafert en direkte ordre tilbake til bestyreren, fikk han gå i land.

NEKO dro etter krigen tilbake til Syd Shetland, og fanget der inntil 1922/ 23 sesongen. I 1923 forliste hun ved inngangen til Rio havn på veien hjem etter endt sesong. - Det verserte en historie at hun kapp-seilte ("kappkjørte") med en annen av selskapets båter og at føreren trodd han kjente en snarvei. SEVILLA startet som fl. kokeri først i 1922/ 23, og SARAGOSSA stuttet seg til den i 1925/ 26. Ingen av dem hadde opphalingslipp akter. SEVILLA ble senere solgt til et norsk selskap og SOURABAYA og SALVESTRIA ble satt inn i fangst. Begge var ombygde passasjerbåter og hadde opphalingslipp.

Under det såkalte "opplagsåret", 1931/ 32, da bare Salvesen og Unilever hadde sine flytende- kokerier i drift, gikk SARAGOSSA tapt under brann nede i isen.

Selskapet kjøpte det nylig ombygde kokeriet NEW SEVILLA samt selskapet som eide det.

Gamle SEVILLA endte således sine dager som transportskip.

Kokeriet STROMBUS ble innkjøpt i 1935 og brukt som hjelpe-kokeri og transportskip. Samtlige flytende kokerier gikk tapt under krigen, likeledes Unilevers SOUTHERN EMPRESS og SOUTHERN PRINCESS som Salvesen hadde kjøpt sammen deres fangstbåter under krigen.

Etter krigen tok Salvesen "Southern" navnet på alle sine ny bygde skip i hvalfangstflåten.

Med slutten av annen verdenskrig kom byggingen av: SOUTHERN VENTURER og SOUTHERN HARVESTER og nyåpningen av Leith Harbour.

Vi var dermed inne i en moderne tids-epoke som nok de fleste av oss husker godt.

Så vil jeg avslutte med håp om at hvalfangsten må fortsette her syd i nye 50 år - som de 50 år vi nå har lagt bak oss.


I fangstmenns fotefar

Forfatter Karthon Håland

Her går jeg inn i et kapittel som kan være av interesse for hvalfangere.

"Det er ikke lett å få sove når midnattssolen står høyt på teltduken og sjøfuglene holder et øredøvende "spetakkel" over fjord og strender.
– Men er man trett nok, sovner man.

Ellers blir man gjerne døgnvill den første tiden på Svalbard, sola går ikke ned fra midten av april til slutten av august."

Dette er innledningen til et av kapitlene i boka: I FANGSTMENNS FOTSPOR skrevet av Karthon Håland, 1982

Det var nemlig de ufattelige mengder med hval og hvalross som fikk det 16. århundres store sjøfarts-nasjoner; England og Nederland til å søke nordover med sine fangstflåter.

Riktignok hadde nordmenn og islendinger oppdaget Svalbard for mange hundre år siden.

I islandske annaler for året 1194 står det kort og godt: "Svalbardi funndin".

Ellers vet vi fra historien at nordmennene dro på lange sjøferder den gangen, de oppdaget mange øygrupper, dessuten Grønland og Vinland. Men akkurat Svalbard fristet vel ikke til forsøk på kolonisering slik som for eksempel Vest-Grønland, der det var godt beite i de lune fjorddalene.

På Svalbard fantes det ingen mulighet for jordbruk og husdyrhold. Fisk og sjødyr hadde de lettere tilgang til langs norskekysten.

En kald polar øy fristet ikke.

Århundrene gikk - Andre nasjoner begynte å gjøre seg gjeldene både politisk og i handel og næringsliv. Her kan nevnes: Nederland, England, Frankrike, - for ikke å forglemme; de tyske hanseatenes storhetstid på 1300-tallet. Svartedauden kom og utrydder store deler av den norskebefolkning.

1492 oppdaget Columbus Amerika, han trodde han hadde kommet til India, (ja, slik kan en ta feil – red anm).

Hva med en snarvei til fjerne Østen – nordenfor Amerika – nordenfor Russland?

Den lange besværlige reiseruten sør Afrika var velkjent og lang – flere måneder. En vårdag i 1596 stevnet to nederlandske skip nordover, ledet av Willem Barents. Etter å ha seilt lenge og vel skimtet de en forrevet øy med bratte klipper. De gikk i land og kom i kamp med en isbjørn – som de til slutt fikk drept.

De døpte øya til "Beerent Eylant" - Bjørnøya. De heiste seil, etter flere døgn mot nord, fikk de landkjenning – 17. juni.

Dette var Svalbard – eller Spitsbergen som Willem Barents kalte det, etter utseende. De dro videre for å finne Nordøst-passasjen, noe som ikke lykkes.

Nyheten ble kjent i sjøfartskretser, og snart fulgte britiske ekspedisjoner etter. Det ble oppdaget store mengder med hval og hvalross ved Spitsbergen.

Nye ekspedisjoner ble utrustet, og kom tilbake søkklastet med hvalolje, barder, hvalrosskinn og "elfenben" - hvalrosstenner.

Dette ble en hensynsløs rovdrift rundt Svalbard, utryddelse kan det snakkes om.

Hval og hvalross begynte å trekke bort fra kysten, slik ble det også med de forskjellige ekspedisjonene. Men nordmennene fortsatte med sine aktiviteter i ishavet; sel og isbjørn ble tatt – det ble også sanket dun, de jaktet på rein og rev også, fangstmennene begynte å etablere på land (Svalbard) med sine hytter hus av rekved (fra Sibir).

Hardt slit og streng kulde, mange klarte påkjenningen og ble der over flere perioder.

Det var mel og gryn, kaffe og sirup, kondensert melk, saltet fisk – erter og margarin ble etter hvert det fangstmannen tok med seg.

Kjøtt og fugl var det bare å jakte på. Mange ble tatt av skjørbuk. De mente at det var bra å drikke blod av et skutt dyr, noen mente at dette var bra mot skjørbuk.

Forskere har funnet ut (nå – i ettertid) at den lille planten som vokste på Spitsbergen var full av C-vitaminer, men det er nok for sent å fortelle om det nå!


Jon Michelet – En sjøens helt

Jon Michelet – En sjøens helt, om Rendølingen, tjueåringen Halvor Skramstad, som søkte seg vekk fra kystfarten og ville ut i verden – på større skip. Han fikk hele den 2. verdenskrig i "fanget".

Jeg har lest de tre bøkene: SKOGSMATROS – SKYTTEREN og GULLGUTTEN. Den fjerde boka: BLODIGE STRENDER er like tjukk som de andre, 696 sider.

For oss som har pløyet havets bølger må jeg si at det blir en fin repetisjon om ord og uttrykk. Landgang med besøk på barer og puber ... jo sannelig er det fornøyelig skrevet.

Jon Michelet tar også for seg enkelt personer som Rendølingen, Halvor Skramstad, treffer om bord i båtene, det forekommer folk fra Østfold og Vestfold.

Husk bøkene er romaner – hvor navn på båter og personer er oppdiktet.

Det er for eksempel hvalfangeren fra New Sandefjord, her utdypes det hvalfangst på høyt nivå – forfatter Michelet har aldri vært på hvalfangst, med han har tilegnet seg kunnskaper om dette feltet så riktig forsmår.

Havner og posisjoner – det kan han, dette blir som en fin reiseskildring. Boka et utstyrt med kart og reiseruter, her er det mye facts.

Etter hvert stiger spenningen, torpederinger – forlis og voldsomme opplevelser i livbåten blir skildret slik at en må bare leses videre.

Forelskelse og kjærlighet får også Skogsmatrosen, Halvor, oppleve med den irske blomster-ekspeditøren som vil bli sykepleier, skildringene føler en nesten selv!

Nortraship – hva har de lovet sine sjømenn, hva kommer det ut av det?!

Halvor, hovedpersonen i bøkene begynner å undres slik noen av hans skipskammerater også begynner å undres.

BLODIGE STRENDER:

En gammel newyorker av norsk herkomst er ute og reker gatelangs i det fine vårværet. Han er stuttvokst i en knappeløs, loslitt frakk, shabby bukser og tynnslitte sko. Han bærer en Davy Crocertt lue med hale. Hagbart Susebakke Olson hilser på tre opplagte unggutter på landlov i New York.

Alle fire er de tørste i vårsola som varmer godt. Den gamle; er fra Eidsberg, - stokken han støer til er lagd av en skikkelig einer fra soknet fra ei buske like ved Eidsberg kirke. - - - - Den gamle fyrbøteren fra damperen Folgefonna av Flekkefjord kommer til å huske det han en gang forfattet til det vesle håndskrevne juleheftet; det var mens de lå til ankers i Firth of Forth.

Feiende flott forfengelig formfullendt fifferfrøken fra Fredrikstad fant fem forbløffende feite fyrbøtere. Fikk førjulsfestens førstepremie, formeldest flaksen. Fyrbøterne forlangte fri faderullandei.

Frekke førkja foreslo freidig fem flate femtiøeringer for fornøyelsen. Forhandlinger foregikk.

Fikk fyrbøterne fin fin fredrikstadfrøkenfiddeliditte?

Den gamle newyorker av norsk herkomst, som er en-og-åtti, er en skikkelig morsom rimsmed, han hadde noe om dekksfolka også...

Jeg er en squareheadog sailor akkurat som dere, you see.

Seilte klipperskip rundt Kapp Horn i tida rundt århundreskiftet, gikk i kølafart mellom England og Norge i den forrige storkrigen og endte opp som maskinist på taubåter her i New York Harbour - til han fylte 60. Født 12. april 1861 i Eidsberg, - ved Mysen. You know Mysen. En av de tre er fra Moss, også østfolding – seiler som båtsmann. En annen er fra Hvasser. Dermed kommer det en strofe --- for utpå Nøtterøy fins all verdens ----- gamle Susebakke Olson har ikke glemt alt fra gamle landet. Så var det Halvor fra Rena som strak fram hånden: - replikken kom raskt, "gutten fra Rena Kartong bruker aldri kardong" . . . det er en fornøyelse å lese om sjøfolka, med deres opphavssteder, ofte fra områder rundt Oslofjorden.

Romanen – boka, bøkene og denne nr. fire i rekken fra Jon Michelet er fornøyelig lesning. – Han har planer om nr. fem i serien. Takk så langt! ELe.


GENTLEMAN-SKYTTEREN...

...er overskriften om Arne Jensen fra Vesterøy – Hvaler

Fra boka HVALFANGERE som Torbjørn Ødegaard utga i 2002 – på Kystforlaget

I ettertid innrømmer hvalskytter Arne Jensen at det kunne gå litt vilt for seg under fangsten, men samtidig var en jo yrkesutøver. (jakt-instingt, red.anm).

I et intervju i 1967, året før året den norske hvalfangsten i Antarktis ble avsluttet for godt, la Jensen vekt på nettopp det med lagarbeidet om bord:

Skal en skytter skyte mye hval, så er første betingelse at han har et godt mannskap. Det er jo tross alt hele mannskapet som er med på å fange hvalen.

Innvendinger om tingenes tilstand ble ikke tålt, i så fall ble det med den sesongen og vekk med kverulanten.

Arne Jensen startet med tankbåtfart i 1945 i koffardi, så ble det hvalfangst fra 1947.

Først som matros i Antarktis med Balaena-ekspedisjonen, senere som styrmann på Saldana med Arnt Krogtorp som skytter.

Sommeren 1949 ble Jensen skytter – ved en tilfeldighet, han ble spurt om å stå bak kanona – skytteren på STEENBERG hadde tatt seg en ukes fri. Jensen var den eneste som fikk hval på Saldana Bay den uka!

Jensen var da 25 år og eneste hvite mann om bord i hvalbåten. Men styrmann Lloyd, en farget sørafrikaner, hadde vært på norske hvalbåter i en årrekke – så han kunne prate med Jensen på norsk.

Jensens karriere var ellers oppskriftsmessig. Han fulgte det fastlagte mønsteret, ble snart fast skytter – var bestemann gjennom sju sesonger på Saldana og holdt seg til samme reder; engelske Hector Whaling – langt utpå 1960-tallet. Etter at Hector Whalings kokeri BALAENA ble solgt til Japan, fortsatte Jensen hvalfangsten i Kosmos. Her ble han beste skytter på hver eneste KOSMOS IV – ekspedisjon fram til hvalfangsten tok slutt i 1968.

Som skytter var ikke Jensen "sønn av han far" - som så mange andre skyttere.

Unge Jensen skjøt seg fram på egen hånd, bortsett fra anbefalingen fra skytter Arnt Krogtorp.

I Antarktis ble Arne Jensen en av de fremste norske hvalskyttere. Han ble "sydhavskonge" i sesongene 54/55 og 57/58, det vil si bestemann av alle skyttere i isen, og var i toppen på hver eneste Balaena-ekspedisjon fra slutten av 40-tallet og fram til 1960.

For engelske Hector Whaling var Arne Jensen en "pengemaskin", på en dag i Sør-Afrika skjøt han 19 sperm. 1964/ 65 skjøt han over 600 hval – det ble til sammen 8.000 hval i løpet av 20 sesonger som skytter.

Han var blant de fire store skytterne i Østfold: Arnt Karlsen, Anders Arvesen og Ragnar Bjørnevaagen.

Arne Jensen forteller videre:

Det hendte på Saldana at vi kunne få om bord en mann som i utgangspunktet ikke var hvalfanger, altså en nybegynner, men det var ikke noe å gjøre med. I Sør-Afrika hadde vi skyttere ingen innflytelse over utvelgelsen av mannskap.

Det hadde selskapet ordnet før sesongen begynte, men det var mange som ba om å få bli med den eller den skytteren.

Før fangsten i isen hadde skytteren større valgfrihet. (For de uinnvidde; det snakkes om hvalfangst på Afrika-kysten med levering av hvalen til landstasjonen.

Fangsten i isen foregikk over flere måneder med levering av hvalen til et hvalkokeri.

Var en først kommet i isen – måtte en pent ha det mannskapet som mønstret på) – red. anm. Ele.

Våren 1951 satt jeg hjemme på trappa i Utgårdskilen – Hvaler – og pratet med en gammel kjenning, matrosen Nils Alexandersen, også fra Utgårdskilen.

Han hadde vært ute under hele krigen – men nå ønsket han å ha mer tid med familien.

Jeg spurte om han ville bli med å fange til Hector Whaling ved Cape Lopez utenfor Belgisk Kongo, han svarte ja.

Alexandersen skulle egentlig mønstres som fyrbøter, men vi fikk han på dekk. Han ble den beste hvalbåtmatros av alle jeg hadde med meg.

Det lå naturlig for ham, han så som en falk.

En vanlig skytter som fikk kvota si, tjente rundt 50.000 kroner på en sesong.

Denne kvota var stipulert på forhånd.

Hvis hvalkokeriet som skytteren fanget til, hadde ei samlet kvote på 120.000 fat, og det var ti hvalbåter – fikk hver båt ei kvote på 12.000 fat. Det var først etter at denne hvalolje-kvota var oppfylt at skytteren kunne tjene gode penger.

Det dreide seg om ti kroner pr. fat hvalolje.

En finnhval for eksempel, kunne gi 60 – 70 fat olje, da ble det 6-700 kroner til skytteren. Alle de norske ekspedisjonene hadde ei samlet kvote, og når denne var oppbrukt, ble fangsten avslutt.

Det var konkurranse kokeriene (ekspedisjonene) seg i mellom.

Noen ekspedisjoner havnet i et godt hvaltrekk og kunne dermed produsere til sammen 200.000 fat i løpet av en sesong, andre kunne få et utkok på 70.000 fat.

På de enkelte fangstbåtene (hvalbåtene) var det slik at noen skyttere fisket (skjøt/ fanget) dobbelt så mye av den stipulerte kvota, mens det var andre som ikke engang klarte å få oppfylt kvota som vedkommende var tildelt.

Mengden av utkokt hvalolje var også avhengig av hvor dyktige folkene på kokeriet var og hvilket felt man lå på.

Lengre vestover, spesielt utenfor Syd Georgia, fikk man alltid et bedre utkok enn andre steder.

Man tjente bedre i Antarktis enn på Saldana Bay, - dobbelt så mye og mer enn det.

Fra boka HVALFANGERE som Torbjørn Ødegaard, utga i 2002 – på Kystforlaget

Fortalt av Jan Krogtorp: Det var i 1952, like etter at SETTER – båtene hadde kommet fra isen. Eierne skulle ha det på billigst mulig måte og ville at vi skulle bo om bord i båtene, men det var direkte helsefarlig. Ikke var det varme. Vannet rant av skottene. Jeg måtte ta mandlene, men arbeidsformannen avfeide det med fyllesjuke. Doktor Zion fra Cape Town tok affære. Først bestemte han seg for å ta mandlene på meg og en Tønsberg-kar.

Så beordret han alle folkene flyttet fra båtene. Mesteparten av guttene ble sendt til det norskdrevne Hotell Olsen i Kensington Gardens.

Fortalt av Thomas Olsen: Jeg stoppa aldri over for å fange hval i Sør-Afrika, men jeg besøkte Cape Town på turene til og fra feltet et par ganger. Jeg traff noen hjemmefra på restaurant Delmonico – en samlingsplass for hvalfangere. De andre Saltnes-folka jeg traff i Cape Town var også innom for å bunkre før de gikk i isen.

I varehuset Woolworth synes jeg det var mye å få kjøpt, for det var ikke akkurat flust med klær hjemme i Norge. Fjellet Taffelberget var jo berømt, men dit kom jeg aldri – på grunn av for mye vind.

Broren min hadde snakket om parken i byen, som skulle være så flott, men der var jeg heller ikke. Ellers bodde vi om bord i hvalbåtene de to-tre ukene da vi var i Cape Town i 1952.

Vi lå inne på grunn av reparasjon – vi måtte pakke om kondenseren på hvalbåten THORFINN.


Om bord i WILFRID FEARNHEAD 10. APRIL 1961

Til Hvalfangstselskapet Kosmos, Sandefjord

H/B WILFRID FEARNHEAD er nok god båt på Durban-feltet, men i isen er den i svakeste laget.

Min erfaring angående båten denne sesongen er at bunkersbeholdningen ikke bør være under 100 tonn, når båten er i fangst. Under 100 tonn blir den rank og vaglete.

Dette går utover hele handteringen av båten fangst-messig sett, og ikke minst skytingen.

Folk som har vært med WILFRID FEARNHEAD før den fikk asdic, kjenner den ikke igjen. Asdic-rommet fortrengte ca. 40 tonn av bunkersbeholdningen. Ved å bunkre fult ble båten meget tung i sjøen, dette ble gjort for ikke å bunkre så ofte.

Bunkring i isen er jo avhengig av værforholdene, og likeledes må man regne med å komme i "atterhanda",da særlig når det er lyst døgnet rundt.

Angående den hjelpen asdicen har vært for fangstresultatet, kan jeg si at noen hval har vi nok fått med dens hjelp, mens andre har satt opp slik fart at det ikke nytter å ta dem igjen. Hvalen er jo meget spakere på Afrika-feltene enn i isen, så der er nok asdicen til god hjelp, til tross for liten fart.

Men en ting er sikkert, førsteklasses operatør er nødvendig for å få resultater. Vi hadde kun nytte av asdicen når været var fint og båten på trim.

Asdicen ble da benyttet på den måte at vi holdt hvalen oppe ved å sendeasdic-strålene mot den. Vi kunne aldri følge hvalen mens den var nede.

Til slutt vil jeg nevne at afrikanerne var førsteklasses fangstfolk, 100 prosent

Betraktninger fra isen; 9. desember 1958

Det har vært klarvær siden frokost.

For seks dager siden, da de ankom iskanten, var det kuling. For fem dager siden – da mannskapet gjorde båten fangstklar – løyer det, men det var snøtjukke i lufta.

I dag har det vært pent vær siden det lysnet. Det var ved totida på morgenen. Men mannskapet er smånervøse, det er antydninger til hvalsjuke.

Spenningen er blitt mer og mer anspent for hver dag uten hval. På den lange turen nedover var alt bare moro. Nå er det annerledes. Nå er det alvor.

For fire dager siden kom ordren fra fangstbestyreren på det flytende kokeriet THORSHØVDI – fangsten etter sperm startet! –

Men det har ennå ikke vært hval å se.

Snart er det middag, på midtfeltet i Sydishavet, rundt 50 grader sør, 10 grader vest.

Fangstbåten - hvalbåten THORØRN leter etter hval et lite stykke nord for isen.

Nå skjer alt fort. Matrosen i tønna ser hvalblåst. Skytteren, den 42-årige Ragnar Bjørnevaagen fra Kråkerøy, springer ned jagerbrua. Spermhvalen forut blåser igjen.

THORØRN kommer på skuddhold, Bjørnevaagen har spermhvalen i sikte og setter harpunen godt innunder spekket. Sekunder senere eksploderer granaten dypt inni den svære hvalkroppen.

Mannskapet puster ut.

THORØRN legger seg inntil spermhvalen, matrosene pumper opp den døde hvalen med trykkluft og renner flaggspydet, fangstbåtens bumerke, inn i skrotten. Så blir det tåke og regn.

Slik kunne det fortone seg på det store hvalfeltet, – også hentet fra boka til Torbjørn Ødegaard.