Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 98: September 2018 - 25. årgang

Østfold Hvalfangerklubb er 25 år!

Det er blitt invitert til høst- og vårfester på Manstad Vel de siste årene, men - hva har skjedd; det har vært for få som har meldt seg på.

Avlyst! 

Musikken må avbestilles - lokalene måtte avbestilles.

Dette var jo utbetalinger som ØHK kunne vært spart for.

På styremøtet 5. september var vi fulltallig – og enighet om en 25 årsmarkering ble for usikkert, så dermed blir det ingen fest i den anledning.


Leseværelse på Betania 

Vi har muligheter til å treffes – når det måtte passe hver enkelt; hos Edith på BETANIA i Gamlebyen, Fredrikstad - Kasernegata 52. 

Leseværelse for sjømenn og hvalfangere, selvsagt!

Det er åpent hver andre onsdag i måneden. ( ikke 3. onsdag)

Det kan være 8 – 10 ex-hvalfangere tilstede, kanskje det kunne bli flere som møtte opp – av og til? Ellers møter en kvinnelig telegrafist, og noen gjester; all ros til damene på kjøkkenet som steker vafler!

Kaffen og vaflene smaker så herlig, ta med deg en kompis og kom

Velkommen til en hyggelig prat! Åpent fra klokken 12 til 14.


Hvalfangermuseet i Gamlebyen er historie

Omkvedet fra mange besøkende i Hvalfangermuseet var: «Har ikke penger, har dere VIPPS, eller tar dere kort».

Interessen for den delen av historien som vi representerte har blitt helt borte hos yngre mennesker. 

Slik er det med: Steinhoggere, teglsteinarbeidere, tenk bare på all fløting av tømmer til treindustrien og for ikke å snakke om skipsverft-industrien. ALT ER BORTE. 

Men, ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB skal bestå! 

Godt å ha noen å mimre sammen med!


Østersjøens vrak får museum

De mange godt bevarte skipsvrakene som er funnet på bunnen av Østersjøen vil snart åpne i Stockholm. To av vrakene er datert til 1300- og 1400-tallet. 

Det kalde brakk-vannet i Østersjøen gjør at mark og andre småkryp ikke trives. 

Tenk bare på regalskipet Vasa, det er bare fantastisk der det ligger godt bevart under tak. 

Det nye museet vil få navnet Treasures of the Baltic Sea, og skal etter planen åpne i 2020. 


En kriger fra FMV

Hva var det som kunne leses i Fredriksstad Blad 07.07. i år. 

En kriger fra FMV, - med navn POL XIV som var byggenummer 333 - 1950. 

D/S POL XIV ble levert som hvalfanger til rederiet Melsom & Melsom.

Akk og ve – at slikt kan skje, at en av våre egne skulle bli mot oss. Det eneste vi kan «skryte» av er at det var kun denne type fartøy som egnet seg til å jakte på hvalfangere. 

Den 68 år gamle hvalfangerskuta POL XIV vil i følge «bandittene» klare kampen i Sydishavet mange år til.


Sea Shepherd fakta rubrikk:

  • Miljøorganisasjon som bruker direkte aksjoner for å avsløre og konfrontere virksomheter på havet som de selv mener er ulovlig.
  • Formålet er å få slutt på det de mener er ødeleggelse av marine habitater og slakt av dyrelivet i verdenshavene for å beskytte økosystemet og artene.
  • Sea Shepherd ble etablert av Paul Watson f. des. 1950. tidligere Greenpeace-medlem.
  • Han ble utstøtt fordi han mente direkte aksjon var rett metode i kampen for miljøet.
  • Organisasjonen har både fått kritikk og støtte for sine aksjoner mot spesielt hvalfangst, hai- og selfiske.
  • Flere kaller deres aksjoner voldelige, farlige og ulovlige, men på den annen side samarbeider Sea Shepherd med myndigheten og kystvakta flere steder i verden.

Kilde: Wikipedia 


Paul Watson og Sea Shepherd

Vi har Enghaug og hans små hvalfangst i frisk erindring, hvordan de ble hundset med i Paul Watsons ødeleggende tankegang med å stoppe en næring.

P.W. bor i eksil med arrestordre mot seg fra Costa Rica (for brudd på sjøtrafikken) og Japan; for sine handlinger mot hvalfangst. 

POL XIV

På en båt-kirkegård i Afrika i 2009 ble POL XIV funnet, helt nedlesset med rotter og kakerlakker, det ble båt av den – med noen millioner til kjøp og renovering.

Dagens skipper Alex Cornelissen (født i Holland) – har vært med SEA SHEPHERD i 16 år – roser POL XIV: Ingen er som hennes karakter på sjøen! Omdøpt til BOB BARKER.

Tenk på det; om bord er det et mannskap på 37. Linebingen må vel være bygd om til lugarer?!

La oss komme ned i Isen den gang det var fredelig - og hvalfangst og selfangst var til det beste for alle.


Historie fra heftet Hval, Veide, Fangst og Norske Kyster

Jan Erik Ringstad, Sandefjord har noen gode linjer jeg kan dele med ex-hvalfangerne.

Med Argentinsk kapital anla C. A. Larsen i 1904 en landstasjon i Grytviken, den første på Syd Georgia og i Antarktis. Stedet lå godt skjermet og hadde rikelig med tilgang på ferskvann. 

Skjønt selskapet var argentinsk, var hele foretagendet preget av vestfoldinger. Selskapets første hvalbåt ble bygget på Christensens verft, Framnæs.

Larsen bestilte alt utstyret i Sandefjord, liksom mannskapet i det vesentlige også kom derfra.

Sandefjord kom til å tjene betydelig summer på selskapet.

I byen var Grytviken og Compania Argentina de Pesca S.A. eller bare «Pesca» var på alles lepper. »Øya» er i store deler av Vestfold (og Østfold) et entydig og dekkende begrep på Syd-Georgia.

Etableringen på Syd-Georgia førte til diplomatiske forviklinger som endte med at England gjorde krav på øya, og kom til å regulere fangsten der gjennom tildeling av konsesjoner og fangst-lisenser. England la også eksportavgift på hvalolja.

Den første sesongen var Pescas utbytte 20 % av kapitalen som i sin helhet gikk til avskrivninger. Over 80 % av fangsten var knøl. Like til 1912 var knølen det viktigste byttedyret, men allerede fra 1916 var den av underordnet betydning. Fra 1926 til 1939 ble det ved Øya (SG) tatt 360 knøl av totalt 34 000 hval.

De første årene sto Syd-Georgia med sine landstasjoner for det meste av fangsten i Antarktis, og det var ingen tvil om at stasjonene tjente penger. 

I forhold til land-stasjonene slet kokeriene med kortere sesong og lavere utkok pr. hval (da snakker vi om utabords-flensing).

Hvalskytter Petter Sørrle fra Sandefjord, tenkte og tente til slutt på en genial måte å få hvalen opp på kokeriet. 

Sørrle syntes det muligens var for lite fram drift – han var jo skytter sammen med andre – og det «hopet» seg opp med hval langs skutesida – utenbords flensing tok tid, og var farefull.

1922 tok Petter Sørrle ut patent på opphaling-slippen (brekken).

Britenes regulering av hvalfangsten gjennom konsesjoner omfattet i realiteten all fangst så lenge den var landbasert. 

Konsesjonene var utstedt rundt 1906 – 1910 for en periode på 21 år, og var dermed i ferd med å løpe ut i slutten av 1920-åra.

Siste del av 1920-årene er en brytningstid: Det kan betegnes som den moderne pelagiske hvalfangsten.

En ny æra var nå innvarslet; moderne fabrikkskip med opphaling-slipp og evaporator- anlegg som omdannet saltvann til ferskvann.

Gjennom Hval-aksje selskapet «Globus» var Melsom & Melsom først ute med å prøve opphalingslippen med kokeriet LANCING. 

Det ble nå stadig nye typer kverner og koker – beinsaga kom,stadig fornying.

Den moderne hvalfangsten var i gang!

Advokaten Anders Jahre – var hverken hvalfanger eller sjømann, men penger skjønte han seg på. Tidligere kokerier og passasjerbåter ble bygd og til dagens «moderne» kokerier.

Men Anders Jahre øynet fortjeneste-muligheter verdien i å bygge nytt!

Jahre skriver et brev (det sies at det ble skrevet på en serviett) til sin venn ingeniør Chr. Fred. Christensen i Newcastle on Tyne i januar 1928:

«Kjære Chr: Fred.

Jeg akter å bygge et nytt kokeri 20 – 25 000 tonns damp – eller dieseldrevet med størst mulig kokekapasitet og et kokeri- arrangement som du finner mest fordelaktig. 

Hilsen Anders

P.S. Jeg skal også ha 7 – 8 hvalbåter, sett deg i forbindelse med Smiths Dock. Det haster!

Skipet måtte tegnes fra kjøl til mastetopp, det ble levert fra Belfast 16 måneder senere. – Det hadde en lasteevne på 120 000 fat og var verdens største hvalkokeri og tankbåt. Med en kokekapasitet på 2 500 fat olje i døgnet.

Evaporator-anlegget produserte 200 tonn ferskvann i døgnet. 

Sesongen 1930/ 31 produserte KOSMOS 199 000 fat olje, 11 000 fat mer enn fem landstasjoner på Syd-Georgia til sammen.//


Hvalfangerkirken

Forfatter: Svend Einar Hansen

Det snakkes her om kirken på Øya, et samfunn uten prest hva var nå det? 

Pastor Kristen Larsen fikk i 1912 – etter en utlysning, ble han ansatt som prest og foredragsholder på Syd-Georgia.

Forfatteren beskriver livet på SG på en levede og fin måte, Kaskelotten kan ikke ta med alt som er skrevet – stoffet må tilpasses de sidene som råder i vår klubbavis.

Det ble holdt gudstjenester i et forsamlings-lokale, det ble for lite til jule-

gudstjenesten. 

Ellers i sesongen var de som var dere nede; mest interessert i å tjene mest mulig penger, - en annen ting var at forsamlingslokalet lå nokså avsides. 

Det kan nevnes at det var folk fra: Argentina, Russland, fra Balkan og andre steder i verden, det store flertallet var fra Norge.

C.A. Larsen og pastor Løken «luftet» allerede i 1912 tanken om det kunne være mulig å få reist et kirkebygg. Det ble drøftet mere inngående 18. april 1913, det ble faktisk samlet inn kr. 5 650,- på denne dagen, Bededagen, Larsen sto for 

kr. 5.000,- alene. 27. mai dro Kristen Løken hjemover (det må jo selvsagt vært med et tankbåt) for å planlegge kirkebygget. Innsamlingen nærmet seg nå kr. 8 500,- C.A. Larsen garanterte personlig for resten beløpet som måtte til. 

Byggeoppdraget ble gitt til Strømmen Trævarefabrikk på Strømmen i Akershus som et «preprcut» byggesett. Den 24. november 1913, var det høytidelig Grunnsteinsnedleggelse – magistrat Wilson var invitert. At kristenliv og kirke-gang ikke akkurat er hvalfangernes hovedbeskjeftigelse, det rokket ikke ved Larsens tro på at kirken skal bygges. Egne anleggsfolk fantes ikke på hval-stasjonen, men det var en viss pågangs mot at karene selv ville arbeide i 12 timers økter. Hvalfangst og snekring ble godt tilpasset – frivillig, for julefeiring i egen-bygget kirke ville de ha, og det klarte de brave hvalfangerne.

 De fikk betalt og en bonus var også i sikte! En aldri så liten tjuvstart» skulle det imidlertid bli, for hele stasjonen er invitert til stor fest på julaften. Også denne festen er planlagt i detalj. Det er benkeplass til 180 i kirken, men nå var det rigget til plass for 250 personer

Etter diverse taler og salmer; Grytviken Sangforening bidro, det ble deklamasjon og sang ved gitarakkompagnement; høydepunktet for mange ble utdeling av pakker og frukt til deltagerne. 

Festen ble avsluttet med utdeling av premier for skirennet som var 10. august: Presten var en velferdens-mann også – det var nemlig første gang det ble arrangert skirenn på disse breddgrader! Etter festen i den ny innvidde kirken gikk deltagerne tilbake til sine spisesteder for å innta sin julemiddag – og til manges glede var det rigget til et toddybord! - med ekte varer.

Innvielse og fest

Første juledag 1913, Grytviken ligger i et uvirkelighetens skjær. En underlig stillhet hviler over den ellers så travle hvalstasjonen. Her er det vanligvis ingen forskjell på hverdag og høytid – er det hval i bøyene, må det arbeides. 

Nå er alt arbeidet stoppet. Larmen fra kjettinger og vaiere på flensplanet er forstummet, borte er hvinene fra vinsjene og den skjærende lyden fra beinsagene.

Et snøvær på selveste julaften - har lagt et teppe over landskapet, som ligger urørt og gnistrende hvitt, en nesten hjemmelig ramme rundt den nye, hvit malte kirken.

Denne juledagen blir spesiell, det ligger en høytid – ja, over hele Syd Georgia. 

Ved kaiene og ute på bukta ligger båter fra alle hvalstasjonene – til og med de som har drøye fire timers sjøreise, som «Prins-havna, har det kommet folk

Det er mureren på Grytviken, Magnus Abrahamsen, som drar i tauene til kirke-klokkene, og kaller til gudstjeneste og innvielse av verdens sørligste protestantiske kirke. På veggen er det skrevet: Ringt første gang

24/12 1913 M. Abrahamsen. Kirken er fylt til siste plass, noen står utenfor og i døråpningen. Kirkerommet er pyntet med de nasjoners flagg som representer de som har sin virksomhet på Grytviken. Også juletreet har fått sin plass, ikke den tradisjonelle grana, men et «tre» som er kunstferdig laget og pyntet av fingernemme hvalfangere. 

Kirken var oppdrag nummer 1.063 på Strømmen Trævarefabrikk. Prosjektet ble utført med et hvis tempo – som våre dagers arkitekter og byggmestere ville betegne som helt vilt – muligens umulig!

24.juli 1913 ble tegningene overlevert – vinduene ble endelig ferdig tegnet med detaljer 10. august. Kirken var tidlig i september på vei til Larvik for utskiping til Syd Georgia med SS OCEAN – byggesettet som var bygget opp, tatt ned og nummerert, precut, kom vel fram og kirken sto ferdig til jula 1913.

1 stk. kirke kr.10.400,-

2 stk. Kirkeklokker kr. 1.173,50 

Frakt kr. 0,- 

Larsen betalte mesteparten selv, det var noe «kronerulling» på Øya. Hvalfangerne var veldig ivrige med å trå til etter skiftet og selvsagt når det var stille på plan.  

Carl Anton Larsen

  • Carl Anton Larsen (C A Larsen) ble født 7. aug. 1860 i Tjølling ved Larvik. Faren var skipskaptein. Som 9-åring fikk C A – være med sin far på barken ELIDA til Skottland, senere til Middelhavet med trelast. For unge Larsen lokket sjølivet mer enn skole gang: hans eldre bror var styrmann på farens skute. 
  • Så C. A. tok styrmannseksamen som 18-åring, - han hadde middel-skolen, men sluttet før eksamen. 
  • Det var vanskelig å få hyre som styrmann, så han dro ut som kokk – med det fikk han en god forståelse for å proviantere – senere på de mange ekspedisjoner han la ut på! 
  • C. A .Larsen døde 8/12 – 1924, kista ble tatt med til Sandefjord. 

DENOFA feirer 100 år – 10. mai 2012 

Fra et utklipp fra Fredriksstad Blad 10/5. 2012

KRONIKK av Per Olav Vollen – Markedsdirektør i DENOFA

(Artikkelen er forkortet og tilpasset KASKELOTTEN)

10. mai 1912 ble fabrikken etablert for å produsere spisefett av hvalolja. I næringslivet kommer man ikke langt med nostalgi, men et slikt jubileum gir jo rom for refleksjoner. 

Fra å være et stort konsern og verdens-ledende på utnyttelse av hval- og fiskeolje til næringsmidler (margarin); er DENOFA i dag et mellom-stort industriselskap som leverer soyaprodukter til dyrefor og næringsmiddel-industrien (margarin). 

De sentrale personene bak selskapet for 100 år siden hadde ulike bakgrunn; 

En apoteker med interesser for kjemi, en kremmer fra Oslo og garver-utdannet generalkonsul med tyske aner.

Ideen var å produsere fett fra hvalolja til menneskeføde. Øra – østre Fredrikstad ble valgt i «kampen» om å få fabrikken – hit til Fredrikstad; her ble det gitt gode betingelser for vann og strøm.

I Tyskland sikret man kapital og teknologi- kompetanse, fra norsk hvalfangermiljø fikk man råvarer. Selv om det nok var en fordel med tysk-kunnskaper de første årene, tok de norske ingeniørene raskt over ansvaret.

Fra første stund var det fokus på å utnytte ny teknologi.

Det ble flere fabrikker som DENOFA som ble etablert – Vera fabrikker i Sandefjord. 

Et datterselskap i Kina begynte så tidlig som i 1919 å produsere soyaolje.

Etter store tap i 2004 var ikke lenger eierne av Orkla interessert i å fortsette driften av DENOFA. – Nye eiere – Brasil-import av soyabønner ble redningen. 

...Endringene i markedet har påvirket DENOFA sterkt igjennom disse 100 årene. Bedriften har forholdt seg til to verdenskriger, blokader, EU, økende kostnader, eierproblemer, råstoffproblemer og tøff konkurranse.

Så det er en spennende bedriftshistorie og en stolt industri-tradisjon - som skal føres videre.// 


SOUTHERN HARVESTER

Tirsdag 30. september 1947 i en alder av 23 år entret Enok Sandbakken leideren, på flytendekokeri SOUTHERN HARVESTER.

Onesimus Andersen og Reidar Hilvang var hyggeligheten selv, de gikk rett på sak; du er fra Rendalen og vi regner med at du er vant til å arbeide og at du snakker engelsk – for halve mannskapet er engelsktalende. Han kom trekkende med et flak av en kontrakt på engelsk og med små skrift som han satte i skrive-maskinen.

Navn, født pårørende osv. Det var fort gjort – sendte to flak over til meg som skulle undertegnes. Lot blikket falle nedover – og stoppet opp ved: «pay to be kr. 335 per month». Er det månedslønna dristet jeg til å si. 

- Nei du får bonus på olja, mel og - fisker dere over kvota blir det ekstra bonus. 

Jeg tok ut kr. 150 – i forskudd. 

HARVESTER virket stor, skutesida var høy og leideren svaiet og virket ustabil og liten i forhold til «trafikken» opp og ned.

Pass ble kontrollert og innsjekkingen gikk raskt unna. Det var uryddig på dekk, skipsekker, kofferter og ryggsekker – alle folka, kvinner og barn!?

Avskjedens time var inne.

Jeg fant det ikke risikabelt å sette fra meg koffert og skipsekk og ta en runde. Uff, jeg ble betenkt – og satte meg på skippsekken og tok en røyk; hva nå liksom. Mens jeg satt der tankeløs og tom kom en eldre herre ruslende med en svær gul koffert.

-Ser du etter lugar, spurte han.

-Ja jeg gjør jo det. Bli med meg hvis du har lyst sa han videre uten å hilse.

Jeg var glad til og fulgte med, vi gikk ned et par leidere – og han begynte å åpne noen dører, – her ser det bra ut! Vi hilste og sa våre navn og jeg fortalte at jeg var første reis. «Ja, jeg så det», sa han; du så skikkelig ut!

Han var sjømann og hadde vært med BALAENA tidligere, - Reidar fra Skien. Jeg følte trygghet. «Jeg tar underkøya her», sa han. Det var firemannsluger, så jeg valgte overkøya på motsatt side.

«Vi går opp i messa og ser om det er noe kaffe, og kanskje vi finner to hyggelige fyrer som vi kan dele lugar med», kom det rolig.

Plutselig banket det på døra med spørsmål om det var ledig, det kunne vi bekrefte og vi kunne henvise til de ledige køyene. 

Vi hilste med navn og stedsnavn: Eivind Monsen fra Undrumsdal og Håkon Storbråten fra Skjåk. 

Praten gikk inntil en brumlebasse av en skotte stakk hodet inn og spurte om vi ville jobbe? Ja, det var jo derfor vi var der.

Still på fordekket om to timer etter dere har fått dere noe mat. Vi skal laste harpuner og granater. Det ble arbeidet til mørket falt på – vår første overtid og dagslønn. 

Boka er skrevet som en dagbok. //


Hvalfangermuseet

Nå er Hvalfangermuseet historie.

Det gikk etter planen som var satt opp i forrige KASKELOTTEN:

Bjørn Jørgensen var sammen med to fra Fredrikstad Museum, de fikk pakket og katalogisert det som var av interesse for museet.

Gjenstandene som vi har hatt på lånt – er levert tilbake.

Om noen savner noe så kan dere henvende dere til Fredrikstad Museum – som holder hus i Tøihusgården i Gamlebyen.

Kørja og hvalpikken var det en fra Engelsviken som kjøpte og hentet.

For øvrig var det 16 personer som hentet sine eiendeler som de hadde lånt ut til Hvalfangermuseet.

Noen av bildene var det også enkelte som fikk ta med seg.

Det som var igjen (23. og 24.) ble kjørt rett på FREVAR (Øra).

Kanonen ble fjernet av Terje Haraldsen og firma Roar Edvardsen mandag 27/8. 

Samme dag – ved halv totiden kom en stor kassebil og tre mann og gikk løs på veggene som tidligere var bekledd med fotografier. 

Rommet var ryddet på en time, det som var igjen av innkjøpte bøker ble kjørt ut til Hans Lunderød i Onsøy inntil videre fordeling etter et styrermøte vi vil holde hos han 5. september. 

Meningen var at dette styremøtet skulle vi ha i de «nakne» lokalene (i museet hvor vi skulle ha gravøl med lettøl, kaffe og kringle), - styremøtet ble flyttet til Hans Lunderød! 

En kan jo si at det ble revet over hode på oss, rommet skulle overleveres sist i september – vi ble spart for 1 måneds huleie. 

Vi er jo bare happy – vi slapp jo denne rive-jobben som var satt til 29. 30.31.august.


Dette er – nesten vemodig! 

Tiden har innhentet oss; det var ikke så enkelt å få satt opp vakter.

Folk hadde ikke penger – ikke mynt i lomma lenger; men de ville betale med kort – eller vipse.

En annen ting var at interessen for hvalfangst var liten og helst fraværende hos dagens turister.

Men, kom igjen om noen år, da vil nok historien om hvalfangerne som reiste til den andre siden av kloden – dukke opp og bli interessant.

Tidsvitnene fra Isen vil da være borte.

ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB vil bestå.

KASKELOTTEN blir sendt ut 4 – 5 ganger i året. 

Det gjenstår å takke dere som i mange år var trofaste guider i museet.

Vi må også sende en takk en takk til de som fikk satt opp vegger og hyller til de utallige bildene og gjenstandene som vi kunne vise fram med stolthet.

Takk også til Museumsbestyrer Bjørn, som med tålmodighet tok mange ekstra vakter og stilte opp for foreninger og skoleklasser og «snurret film»!

Hilsen styret i ØHK