Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 112: August 2021 - 28. årgang

Vi får håpe at de RESTERENDE månedene av 2021 blir triveligere!

Ja, la oss virkelig håpe på et godt og mer folkelig – 2022!

Men, la oss holde på det vi har vent oss til.


Chr. Salvesen & Co

Skipsrederi og hvalfangstselskap grunnlagt i Leith i Skottland 1872 av Christian Salvesen, som i 1851 utvandret fra Mandal

Salvesen var først partner i firmaet Salvesen Turnbull & Co., som ble dannet i 1846 av hans eldre bror Johan Theodor Salvesen (1820–65). Firmaet ekspanderte sterkt, drev skipsfart med ruter på Norge, eksport av kull og jern og import av hvalolje og trelast, eide dessuten kobbergruver i Norge og skoger og sagbruk i Finland. 

Salvesens sønn, Theodore Emile Salvesen (1863–1942), begynte hvalfangst, og firmaet ble en av verdens største hvalfangstselskap i 1920- og 1930-årene.

På Sør-Georgia var den store stasjonen Leith Harbour i drift til 1966. 

Det ble drevet pelagisk fangst, som fikk størst omfang under sønnen Harold Keith Salvesen (1897–1970). Mannskapet (1000–1500 mann) var for største delen norsk, og utrustningen skjedde hovedsakelig i Norge.

I 1963 ble det siste flytende kokeriet lagt opp, og firmaet beskjeftiget seg deretter i hovedsak med skipsfart, fiske og distribusjon, fra 1969 under navnet Christian Salvesen Ltd. Firmaet sluttet med skipsfart i 1990 og driver nå distribusjon av varer på det europeiske markedet -Christian Salvesen PLC.

FLK SOUTHERN HARVESTER var et flytende hvalkokeri tilhørende rederiet Christian Salvesen i Leith i Skottland gjennom selskapet The South Georgia Co. Ltd. Det var søsterskip til SOUTHERN VENTURER som ble levert året før, men hadde større tonnasje og maskineri.

SOUTHERN HARVESTER var i pelagisk hvalfangst i Sørishavet i 17 sammen-hengende sesonger, fra 1946/47 til 1962/63. Fangsten ble gjennomført med 9 til 14 hvalbåter. 

Den første sesongen førte skipet norsk kaptein (fangstbestyrer), mens offiserer og skipsmannskap hovedsakelig var britiske. 

De fleste flensere og prosess-operatører var imidlertid nordmenn. Kokeriet hadde sin beste fangstsesong i 1955/56 med en total produksjon på 173 912 fat hvalolje. Etter sesongen 1962/63 ble SOUTHERN HARVESTER lagt opp i Melsomvik. Sommeren 1963 besluttet Salvesen å slutte med hvalfangst, og «Harvester» ble solgt til Japan.

Japanerne var kun interessert i kvoten, og skipet ble liggende flere år i Melsomvik. I 1966 kjøpte Salvesen henne tilbake og videresolgte samme år til Aker-gruppen, som også kjøpte hvalkokeriet THORSHØVDI. 

Planen var å konvertere de to hvalkokeriene til boreskip, men det endte med at kun THORSHØVDI ble ombygd. 

«Harvester» ble liggende i opplag i Oslo i flere år før hun ble solgt til Spania for hugging. 

A/S Tønsbergs Hvalfangeri var et norsk hvalfangstselskap som drev fangst i Sydishavet og ble stiftet 1. oktober 1907.

Selskapet etablerte seg med det flytende hvalkokeriet Bucentaur («Busen») i Husvik Harbour; i Strømnes-fjorden på Sør-Georgia 24. desember 1907. 

Tønsbergs Hvalfangeri drev fangst først med to fangstbåter, deretter tre og så fire fangstbåter fram til nedleggelsen av virksomheten i Husvik i 1931. 

Husvik ble gjenåpnet i 1945 og solgt i 1960.

Fra 1920 til 1931 drev Tønsbergs Hvalfangeri også hvalfangst rundt Sør-Orknøyene med kokeriene Orwell I og Orwell II, og i perioden 1925-27 langs kysten av Peru med kokeriet STROMBUS.

Hvalfangerselskapet Pelagos A/S ble etablert i juni 1928 og blant eierne finner man blant annet rederne: Svend Foyn Bryn, Anton von der Lippe og Anders Jahre. Selskapets første kokeri, var passasjer- og fryseskipet 

DS ATHENIC, som etter ombygging fikk navnet Flk. PELAGOS. 

Mang en ung vestfolding har reist på hvalfangst med Pelagos-ekspedisjonene.

Første fangstsesong, 1928–29

Kaptein Sverre Schjeldsøe, som tidligere hadde ført kokeriet LANCING, ble ansatt som fangstbestyrer og skipsfører. Det var ikke tid til å gå til Norge etter ombyggingen, og mannskap og utstyr måtte derfor sendes hjemmefra. PELAGOS avgikk fra Middlesbrough 18. september 1928 og anløp deretter Cardiff for å ta om bord kull. Dette var en omstendelig prosess, da skipet etter ombyggingen hadde små luker og små lasterom med til dels vanskelig adkomst. Først den 10. oktober gikk reisen videre, med 12 000 tonn kull om bord. 

PELAGOS ankom Sør-Georgia 5. november og fikk etterfylt kull og ferskvann i Leith Harbour. Tidlig om morgenen den 9. november satte alle ekspedisjonsfartøyene kursen østover, forbi Sør-Sandwichøyene, og deretter videre sørøstover.

To dager senere gikk startsignalet for fangsten. Det ble fanget både langs iskanten og i åpent hav fram til 2. mars 1929, da man returnerte til Sør-Georgia. Her gikk hvalbåtene i opplag, og PELAGOS gikk deretter hjem til Tønsberg med ankomst 11. april. Den første sesongen ble det fanget 766 hval, noe som ga 69 600 fat med hvalolje. 

1930-årene:

Sverre Schjeldsøe førte PELAGOS de tre første sesongene. 

1930/31 ble det satt ny fangstrekord med 122 000 fat, og drifts-overskuddet ble på kr. 4 302 073,36. 

Det var også rekordmange hvalfangst-ekspedisjoner i Antarktis denne sesongen, med 41 kokerier og seks landstasjoner i aktivitet. 

Totalfangsten utgjorde 3,6 millioner fat olje. På grunn av overproduksjon og økonomisk depresjon kollapset imidlertid markedet for hvalolje, og året etter lå alle de norske kokeriene i opplag. PELAGOS lå også i opplag den neste sesongen, 1932/33, men våren 1933 ble hun ombygget til oljefyring ved Framnæs mek. Verksted i Sandefjord og deretter utrustet for en ny fangstsesong. Deretter fanget hun i Sørishavet i alle sesongene fram til andre verdenskrig. Også hvalbåtene ble i denne perioden bygget om til oljefyring, og flere nye hvalbåter ble anskaffet.

Andre verdenskrig 

Til tross for krigsutbruddet i 1939, gikk de fleste hvalfangst-ekspedisjonene sørover også dette året. PELAGOS forlot Tønsberg 7. oktober og fulgte kysten rundt til Stat og krysset Nordsjøen nord for Shetland. Via Curaçao og Walvis Bay, der hvalbåtene lå i opplag utenfor sesongen, kom hun seg trygt fram til fangstfeltet. Fangsten pågikk fram til 2. mars; og 17. mars ankom hele ekspedisjonen Walvis Bay. 

Hvalbåtene ble etterlatt der for overhaling og opplag, mens PELAGOS fortsatte nordover. 

Den 9. april 1940 befant PELAGOS seg om lag 200 mil sør-sørøst for Asorene. Etter skipsråd om bord ble det besluttet å opprettholde den nordlige kursen, men dagen etter ble det bestemt at man skulle sette kursen mot New York. Etter opprettelsen av Nortraship noen dager senere ble det gitt ordre om å gå til Bermuda eller Halifax, og 19. april ankom PELAGOS sistnevnte havneby. 

Den 14. januar 1941 ble kokeriet OLE WEGGER med fire hvalbåter og forsyningsskipet SOLGLIMT oppbrakt i posisjon 57°45′S 2°30′V av den tyske raideren: PINGUIN. Den tyske hjelpekrysseren, som de siste dagene hadde lyttet til den åpne radiotrafikken mellom hvalfangst-ekspedisjonene, utnyttet den manglende oppmerksomheten i forbindelse med ankomsten av forsyningsskipet. PINGUIN fortsatte sitt tokt østover, og oppbrakte PELAGOS og hennes sju hvalbåter. 

PELAGOS ble deretter benyttet som forsynings- og reparasjonsskip for tysk-kontrollert skipsfart utenfor Nord-Norge. Skipet ble gjenfunnet i Narvik etter krigen, full av utstyr for dette formålet.

Etterkrigstiden

Selskapet Bruun & von der Lippe ble etter krigen splittet opp og Svend Foyn Bruun overtok A/S Pelagos. Etter endt sesong 1962 ble hun solgt til opphugging i Tyskland. 

PELAGOS var på det tidspunkt verdens eldste hvalkokeri og et av de eldste skipene i verdensflåten.

Ved Slottsfjellsmuseet (VESTFOLDMUSEENE) er det bevart fotografier, tegninger og modeller av skipet, samt deler av interiøret.

DS/FLK SUDERØY

I 1929 ble eierselskapet A/S Suderøy etablert, og SUDERØY ble ombygget til hvalkokeri uten opphalingsslipp ved Kaldens Mekaniske Verksted i Tønsberg. Hun ble ferdigstilt i september 1929 med ny bruttotonnasje 6 268 brt. og ny hovedmaskin med en ytelse på 711 hk. 

SUDERØY gikk rett til Sørishavet og fanget med fire hvalbåter i Vest-Antarktis.

I likhet med resten av den norske hvalfangstflåten lå hun i opplag sesongen 1931/32 på grunn av kollaps i hvaloljemarkedet. Heller ikke sesongen etter ble hun tatt ut av opplag.

Senere samme år ble SUDERØY utstyrt med opphalingsslipp ved Rosenberg Mekaniske Verksted i Stavanger. 

Etter dette øket bruttotonnasjen til 6 198 brt. I 1937, mellom de antarktiske fangstsesongene, gikk hun noen måneder i tankfart før hun igjen ble ombygget, denne gang ved NV Amsterdamsche Droogdok i Amsterdam. 

Ny måling viste bruttotonnasje 7 592 brt, etter at blant annet kjelene var bygget om til oljefyring.

Under andre verdenskrig ble SUDERØY innlemmet i NORTRASHIPS FLÅTE og gikk med tropper og varer mellom Storbritannia og USA. 

I fangstsesongen 1944/45 ble skipet benyttet som transportskip for kokeriet SIR JAMES CLARK ROSS. 

Oktober 1945 ble hun levert tilbake til eierne, og fanget i Sørishavet alle sesonger fra 1945/46 til 1958/59 med 5–6 hvalbåter. I 1950 ble hun modernisert i Bremen, blant annet med nye kjeler.

Etter endt sesong 1958/59 ble SUDERØY solgt til Norges Hvalfangstforbund i Sandefjord og lagt i opplag. Anders Jahres rederi kjøpte henne i 1961 og hun ble omdøpt JALINGA.

FLK JALINGA hadde til hensikt å sette inn JALINGA i sperm fangst utenfor Ecuador, men i stedet ble hvalkvotene overført til Jahres KOSMOS IV -ekspedisjon. JALINGA ble liggende i opplag i Sandefjord frem til 1964, da hun ble solgt for opphugging, hun ankom Bremerhaven 29. mai 1964.

Landstasjonene

Grytviken var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis. Carl Anton Larsen ankret opp i Cumberland Bay 16. november 1904 og begynte å reise en landstasjon for hvalfangst. Kapital var skaffet til veie i Argentina via selskapet Compañía Argentina de Pesca. Julaften samme år startet produksjonen. Den formelle lisensen for hvalfangstdrift ble tildelt 1. januar 1906. Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. 

Compañia Argetina de Pesca drev Grytviken frem til 1960, da stedet ble solgt til Albion Star South Georgia. Hvalfangsten ble stadig mer effektiv, med den konsekvens at hvalbestanden gikk kraftig tilbake. 

Albion Star la ned sin virksomhet i Grytviken i 1962 og leide ut stedet til japanske Kokusai Gyogyo Kabushike fra 1963 til 1965. Grytviken ble forlatt 4. desember 1965, etter å ha vært i kontinuerlig drift siden 1904, med unntak av sesongen 1962-63. 

I 1979 ble Grytviken solgt til det skotske selskapet Chr. Salvesen & Co. I 1992 ble stedet overdratt til britiske myndigheter. 

Bestyrerboligen i Grytviken ble i 1992 omgjort til et hvalfangstmuseum, men ble senere utvidet til å dekke flere områder, slik som øyas oppdagelse, dens naturhistorie, polarforskeren Ernest Schakletons grav, og Falklandskrigen. I 2003 startet en større sanering av bygningsmassen. I regi av britiske myndigheter ble det ryddet store mengder asbest og falleferdige bygnings-strukturer. 15 informasjonsskilt er satt opp for å forklare hva man ser og hva som en gang var.

Det ligger i dag en forskningsstasjon drevet av British Antarctic Survey en km fra Grytviken på King Edward Point (norsk: Sauodden).

Med støtte fra Norge har det blitt gjennomført en rekke tiltak for å ivareta bygninger og øvrige kulturminner.

Husvik ble etablert 24. desember 1907 av A/S Tønsbergs Hvalfangeri. Virksomheten i Husvik ble nedlagt i 1931. I de 24 årene det var drift i Husvik ble 16 200 hval fanget og 900 000 fat hvalolje og 380 000 sekker guano ble produsert.

I 1945 ble fangsten til Husvik gjenopptatt, og med etablering av et stort kjøttfryseanlegg i 1957 startet den første norske kjøttproduksjonen i Antarktis. Kjøttproduksjonen ble kortvarig og i 1960 overtok Albion Star stedet. Stasjonen ble delvis demontert og kjøttfryseanlegget flyttet til Grytviken.

I 1979 ble Husvik solgt til det skotske selskapet Chr. Salvesen & Co. I 1992 ble overdratt til britiske myndigheter. 

Husvik har sitt navn etter Husvik i Slagen i Vestfold, hvor den første bestyreren Søren Berntsen kom fra.

En gruppe håndverkere fra Vestfold gjorde i 2006 og i 2008 større reparasjoner på bestyrervillaen. Leith Harbour ble etablert av Christian Salvesen & Co. 13. september 1909. 

Hvalfangstvirksomheten i Leith Harbour var i drift frem til 1965, med unntak av årene 1932-33, 1940-41 og 1942-45. Selskapet bak Leith Harbour kjøpte etter hvert opp alle de øvrige anleggene på øya.

Christian Salvesen & Co eide Leith Harbour frem til overdragelsen til den britiske stat i 1992.

I New Fortuna Bay ble Ocean Harbour etablert av Hvalfangstselskapet Ocean A/S fra Larvik på initiativ fra Lauritz E. Larsen, som var Carl Anton Larsens fem år eldre bror.

Han hadde arbeidet som underbestyrer i Grytviken og fikk lisens for å etablere en landstasjon i New Fortuna Bay fra 1. oktober 1909 Lisensen var gyldig fra 10. oktober 1909 til 1920, da stasjonen ble slått sammen med Strømnes. Ocean Harbour ble overdratt til britiske myndigheter i 1924.

Prince Olav Harbour ble etablert av det sørafrikanske selskapet Southern Whaling & Sealing Co i 1911. 

Prince Olav Harbour ligger i en bukt ved innseilingen til Possession Bay og var den nordligste landstasjonen på øya. Området hvor Prince Olav Harbour ligger ble i 1907 vurdert av Tønsbergs Hvalfangeri, men de valgte i stedet å etablere en stasjon i Strømnes-fjorden, da stedet var for værutsatt. Frem til 1919 var Prince Olav Harbour havn for flytende kokerier og først i 1919 var landstasjonen ferdigbygd. 

Samme år ble stedet solgt til Unilever. Unilever solgte stedet videre til Christian Salvesen & Co i 1934. Hvalfangststasjonen var i drift frem til 1931 og stedet ble overdratt til britiske myndigheter i 1935, men Christian Salvesen & Co fikk flyttet hus og utstyr til Leith og Strømnes.

Nordmannen Einar Abrahamsen var eneste bestyrer i Prince Olav Harbour fra oppstarten i 1920 til nedleggelsen i 1934.

Strømnes ble etablert av Sandefjords Hvalfangerselskab i 1906 i Strømnes-fjorden. I de første årene var det kun flytende kokerier på grunn av manglende leierettigheter for landfast virksomhet. I 1908 ble det påstartet bygging av anlegg på land og Strømnes var ferdig utbygd i 1914-15.

Det var til Strømnes Ernest Shackleton og hans mannskap på fem tok seg frem til i mai 1916, 16 måneder etter polarskipet ENDURANCE s forlis. De hadde seilt fra Elefant Øya som ligger 1 300 km sør i en seks meter lang livbåt. De ankom King Haakon Bay på den andre siden av Sør-Georgia 8. mai. 

36 timer senere ankom de Strømnes. Dagen etter dro de tilbake til Elefant Øya for å redde resten av mannskapet.

Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931, og stasjonen ble etter den tid benyttet som reparasjonsbase for hvalbåtene frem til 1961.

Godthul ble etablert i 1908 av Bryde & Dahls Hvalfangerselskap A/S. Godthul var det eneste stedet på Sør-Georgia hvor man kun fanget til flytende kokerier. Men det ble bygd en kai, et par skur og et vannverk. Godthul fikk sitt navn etter en bukt på øya Veierland i Vestfold. Driften i Godthul ble avviklet i 1929. 

A/S Kosmos ble startet av Chr. Christensen i 1910, han fikk levert fartøyene: KIT, LLOYDSEN og TULLA fra Akers mekaniske Verksted. Disse ble bygget som kombinert hvalbåt og kokeri. på ca. 160 fot lange, maskinen var trippel dampmaskin på 763 IHK. KIT hadde installert radiotelegraf.

DS KIT var det eneste av fartøyene som var så langt nord som til Bering- stredet. Med den russiske kyst nære innpå fangstområdet – det ble fanget rundt Kamchatka halvøya og inne i (bukta) Othoskahavet – alt dette er nord for Japan.

Det viste seg at alle tre fartøyene var for store til å jage hval med – og forlite som hvalkokeri. Det ble i stedet jaktet så sel og hvalross. Christensen ga opp og solgte de tre fartøyene: TULLA gikk til Russland 1913. LLOYDSEN gikk til Sverige 1914. KIT gikk også til Russland 1915.

Chr. Christensen var for øvrig medeier i «The Siberian Steamship Manufacturing & Trading Co. Aktieselskap». som drev med trelasthandel i nord-Sibir ved de store elvene Ob og Jenisej. 

DS TULLA ble brukt i august 1912 til en tur til området i elva Jenisej for å laste tømmer – skipperen ga opp og returnerte grunnet vanskelige isforhold.

Etter dette (1912) er det ikke noen steder å spore Chr. Christensen til navnet KOSMOS, ei heller etter salget av KIT til Russland 1915. 

Derimot dukker navnet til en sakfører med navnet Anders Jahre opp. Han startet opp Hvalfangstselskapet Kosmos 1928.

Men, hva med navnet Kosmos? Var det et navn som «klang» godt i ørene på Anders Jahre? 

Hvorfor og hvordan forsvant Kosmos ut av Chr. Christensen sinn og tankegang?

Det er ikke noen steder å spore opp et svar! 


Christen Christensen, født 9. september 1845 i Sandefjord 

Etter en tid på kostskole i Skottland begynte han 17 år gammel på Handelsakademiet i København.

23 år gammel overtok han ledelsen av skipsverftet på Rødtangen i Sandefjord, etter sin mor som da var enke. Ti år senere ble Christensen eneeier av verftet. 

I 1892 kjøpte han Sandefjord Mekaniske Verksted, og slo dette sammen med Rødsverven til skipsbyggeriet Framnæs Mekaniske Værksted, 1868.

Christensen var sentral i oppbyggingen av hvalfangst i Antarktis og finansierte blant annet to hvalfangstekspedisjoner til:

Antarktis i 1892-94 Jason-ekspedisjonene.

Christen Christensen, far til Lars Christensen, som utrustet den norske ekspedisjonen som annekterte:

Bouvetøya på vegne av Norge 1. desember 1927.

Christensen var kjent med at det fantes bestander av i hval i sørlige farvann. 

Sammen med skipperen Carl Anton Larsen utrustet han en ekspedisjon til Antarktis, for å lete etter hval og sel. 

Den 3. september 1892 forlot barken JASON Sandefjord; Carl Anton Larsen var skipper på denne første norske ekspedisjonen til Antarktis. Christensen grunnla i 1903 enda et selskap som skulle drive hvalfangst, nå i Nord-Atlanteren: A/S Ørnen. På skipsbyggeriet Framnæs fikk han ombygd skipet ADMIRALEN til et flytende fabrikkskip.

Etter å ha driftet i Grønlandshavet en kort tid, ble fabrikkskipet sendt til Antarktis høsten 1905 sammen med to hvalbåter. 

Nyvinningen med fabrikkskip revolusjonerte hvalfangsten, noe som på lang sikt gjorde store utslag på bestandene av storhval.

Christen Christensen døde i Sandefjord i 1923


Plimsoll 

Et lastelinjemerke, fribords merke eller uformelt et Plimsoll-merke, er en oppmerking midtskips på et skipsskrogside som viser hvor dypt det er tillatt å laste skipet. Det uformelle navnet stammer fra briten Samuel Plimsoll som kjempet en utrettelig kamp for å forbedre sikkerheten til britiske sjøfolk. 

Denne kampen ble kronet med hell da parlamentet vedtok the Merchant Shipping Act i 1875. 

Loven påbød innføring av lastelinjer på alle handelsskip. Dette forhindret «flytende likkister».

En plimsoller er et folkelig uttrykk om et fartøy som er dårlig vedlikeholdt og ikke sjødyktig, gjerne overlastet. 

Merkene er plassert midtskips under dekkslinjen som vanligvis går gjennom det punktet forlengelsen av friborddekkets overflate skjærer skipssidenes ytterflater.

Merket består av en ring med 300 mm ytre diameter som er gjennomskåret av en horisontal linje på 450 mm. Linjens øvre kant går gjennom ringens sentrum. 

På denne linjen plasseres initialene til klassifikasjonsselskapet/lastelinjemyndigheten som har ansvar for å utstede lastelinjesertifikat. Initialene LR står f.eks. for Lloyd's Register og NV for Det Norske Veritas.

De horisontale linjene angir høyeste tillatte vannivå på skipets skrogside for forskjellig tetthet av sjøvannet. 

Tettheten varierer primært med salthet (salinitet) og temperatur og det er derfor egne linjer for fersk- og saltvann samt for sommer- og vinterforhold.

Plimsoll line

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Plimsoll_line.png

Plasseringen av lastelinjemerket på skipet er fastsatt av Den internasjonale konvensjonen om lastelinjer, 1966.

Hvor lavt eller høyt fribord et skip kan ha, er regulert av et lastelinjemerke. Dette merket er malt i vannlinjen på et skip, og regulerer hvor høyt fribord et skip kan ha i forskjellige farvann.

Bokstavene i lastelinjemerket har følgende betydning:

  • TF – Ferskvann, Tropene
  • F – Ferskvann
  • T – Saltvann, Tropene
  • S – Saltvann, sommer
  • W – Saltvann, vinter
  • WNA – Vinter Nord-Atlanteren

Det var Samuel Plimsoll som ville ha slutt på over lasting av skip; som han kalte «coffin ship» – lik-kiste skip.

I Norge bestemmes et skips lastelinje av Det Norske Veritas.


Strømmen Trævarefabrik

Strømmen Trævarefabrik, lokalt omtalt som Trevar'n, ble opprettet i 1884 av Christen A. Segelcke og Gabriel Kielland Hauge, som var sønnesønn av legpredikanten Hans Nielsen Hauge. 

Her ble det laget dører, vinduer og listverk. Særlig var eksporten stor til Nederland, Tyskland, Storbritannia og Spania. 

Senere produserte bedriften ferdighus som i tillegg til europeiske land ble eksportert til Afrika og Sør-Amerika. Arkitekt var Holger Sinding-Larsen, som var opptatt av gammel norsk byggeskikk, og brukte sin kunnskap for å skape villaer inspirert av den hjemlige tradisjonen.

I 1888 var det 37 arbeidere ved bedriften, ti år senere 60, i 1912 var tallet steget til 200 og i 1919 til omkring 360.

I 1919 brant bedriften ned, og ble etter det ikke bygget opp til samme størrelse. Ferdighusproduksjonen ble etter brannen lagt ned, mens de fortsatte produksjonen av møbler, dører og kjøkkeninnredninger. 

Det mest kjente ferdighuset er antagelig Høfdi som arkitekt Olav Olson tegnet for den franske konsul i Reykjavik i 1908, og som den islandske regjeringen senere kjøpte som representasjons-bolig. 

Husene til Carsten E. Borchgrevink på Kapp Adare i Antarktis står også fremdeles.

Der bodde han da han var den første som overvintret i Antarktis (1899-1900).

Trevar'n leverte også kirken som ble bygget av hvalfangere i Grytviken på Sør-Georgia i 1913. Kirken ble satt opp på 29 dager – ferdig til julefeiringen, de hadde norsk prest fram til 1931, lønnet av Salvesen. 

For å kunne fylle kirkerommet gjennom sesongen ble det innført overtid for å møte opp! 

Da fangststasjonen ble nedlagt på 1960-tallet, forfalt kirken. Men i løpet av de siste årene er den blitt restaurert.

Hvalfangerklubbene i Østfold og Vestfold har i samarbeid med britiske forskere satt den i stand, og i 1999 ble den vigslet på nytt.

Organisasjonen Øyas Venner i Sandefjord gjennomførte et jubileums-cruise med minne-gudstjeneste ved hundreårsjubileet på 1. juledag i 2013. 

I 2014 kunne en annen av fabrikkens kirke-leveranser markere sitt hundreårsjubileum, nemlig sjømannskirken i Rotterdam. 


Østfold Hvalfangerklubb

Har dere lesere av KASKELOTTEN gjort dere noen tanker om ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB sin levetid, - framtid?!

Med 60 medlemmer – kan vi dog holde det gåenes en stund til. Det må være KASKELOTTEN som er «limet» som holder oss samlet – i ØHK. 

Noe rekrutering til ØHK – er av naturlige grunner forståelig 

Vi er jo en meget spesiell arbeidsgruppe som ennå er oppgående og kan tenke tilbake på de fine sesongene; 6 -7 måneder, og de trygge arbeids oppgavene vi hadde i isødet!

Noen refleksjoner må en få lovt til å gjøre seg.

Send meg noen ord om dette!

Hilsen Erik – maskingutten som snart fyller 78 – det vil si at det er 60 år siden jeg entret gangveien på hvalkokeriet THORSHAVET.


Styret i Østfoldhvalfanger Klubb kommer med en oppfordring:
Gjør det beste ut av det som er igjen av sommeren!

Håper på gjenåpninger så vi kan treffes for en samling - og en hvalprat!