Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 27: Januar 2002 - 9. årgang

1902 – 2002

Kaptein Carl Anton Larsen

Født 1860 i Tjølling – døde i Rosshavet 1924
Ble gravlagt i Sandefjord 15. mai 1925
75 år senere – i 2000 – overtok Sandefjord
kommune ansvaret for hans gravsted, som æresgrav.

C. A. Larsen førte selfangstskipet ”JASON” som tilhørte Chr. Christensen på ekspedisjon til Syd Georgia og Rosshavet 1892/93. I Finnmark var han så bestyrer på en stasjon med navn Skjold & Værge inntil han fikk tilbud om å føre ekspedisjonsskipet ”ANTARCTIC” for den svenske naturforskeren Otto Nordenskiöld – Den Svenske Sydpolar-expeditionen.
Våren 1902, - ankret han opp i East Cumberland Bay med ”ANTARCTIC”, - bukta som senere fikk navnet Grytviken.
Isen knuste skipet, mannskapet måtte overvintre i åtte måneder før de kunne dra i åpen båt til Snow Hill Island for å hente hjelp hos Nordenskiöld, ekspedisjonen ble ført til Buenos Aires av et argentinsk krigsskip.
Det var her Larsen la fram sine planer om et hvalfangerselskap for fangst på Syd Georgia,- Compania Argentina de Pesca var en realitet.
Da Larsen slo seg ned i Grytviken med sine kjeler og bygninger var han sikker på at han var i herreløst land. Men på grunnlag av tidligere annektering hadde Storbritannia for lengst regnet øya med til kolonien Falkland Island. Colonial Office London ble adressen til de norske hvalfangerne, med britisk lisens for landbasert hvalfangst i Antarktis.


Hvalfangst, en skraphandlers Klondyke

Skrevet av Enok Stene

Da fangstsesongen var over ble det noen hektiske dager for Skraphandler Thor Stene, spesielt når kokeriene skulle inn til Fredrikstad, da måtte alle som kunne krype og gå være med å jobbe.
Dato for ankomst av kokeriene som skulle til DeNoFa i Fredrikstad var avmerket på kalenderen, og måtte på ingen måte glemmes. Det store eventyret varte fra krigens slutt og fram til 1963, da var det hele over for vår del.
Enok har sine spesielle opplevelser fra denne storhetsepoke og husker godt kokerienes utrustning.
FLK. Thorshøvdi var som å komme til himmelen. Det var den mest moderne koka med elektriske vinsjer og annet teknisk utstyr.
Levert fra Burmester & Wains i København 19. oktober 1948
Så kom Thorshavet som var eldre og hadde steamvinsjer.
Levert fra Harland & Wolff i Belfast 19. juni 1947
Thorshammer, Nordhval og Sir James Clark Ross. Disse kokeriene hadde Stene fast fra år til år.
Stene var med losbåten ut for å møte kokeriene, og de kom gjerne med et par dagers mellomrom.
På det tidspunktet måtte alle forberedelser være gjort.
Store flate prammer var innleid fra trelastbrukene ved Glomma, og slepebåten MARNET, lå klar til å taue prammene til fortøying langs skutesiden. Om bord på disse ble alt skrap samlet for borttauing.
Som 14 åring skulle Enok være ”skipper” på en av prammene som skulle forhales langs skutesiden. Ved et uhell røk slepetrossen og prammen med Enok om bord begynte å drive nedover med strømmen.
Det skjedde ikke noe galt, men mange undret seg på at det var forsvarlig å la en 14 åring være alene på prammen.

Trosser, (old rops) gjorde bare en sesong, likedan annet tauverk og forløpere, (linen som fulgte harpunen). De tok aldri sjansen på en ny sesong med gammelt utstyr, til det var hvalen for meget verd.
Dette ble kjøpt og låret ned på en flat lekter for transport til Oslo. Her ble det videresolgt og forvandlet til dytte stry innsatt med tjære for bygningssektoren, til tjøredrev for rørleggere og meget annet. Det var Oslo tjæredrevfabrikk som kjøpe dette.

Noe gikk også til Norges Bank og ble forvandlet til fiber som senere ble blandet inn i seddelpapiret for å gjøre det sterkere. Ullpapp ble også forsterket med fiber fra gamle trosser.
Trossene besto av manila fra Filippinene, men ble senere erstattet av perlon, et meget sterkt nylonprodukt.
Dette ble gjerne kjøpt direkte av båtsmannen om bord.

Maskinsjefen hadde andre produkter som metaller i forskjellige legeringer. Evaporatoren som forvandlet saltvann til søtvann måtte ofte utbedres, og her var det meget kopper og bronse som hadde tjent sin tid. Det var i hundretusener liter av sjøvann som hvert døgn passerte til forvandling, noe som satt sine spor på slitedelene.
Fra kjelene på fyrdørken ble det hentet en mengde store tunge sink blokker, noe som var tungt for en ung gutt å bære på ryggen opp de mange og lange leiderne fra maskinen, rødt gods; bronse og kopper måtte også bæres opp den samme veien.
Det var pappa som ordnet det økonomiske, mens vi guttungene måtte bære alt i strisekker opp på dekket. Det var ofte en tung tørn, men moro vare det.
En natt hadde vi jobbet 36 timer i strekk og sto ved rekka for å hvile tok den nysgjerrige Enok turen rundt i mannskapslugarene på fordekket der han fant hvaltenner og barder som mannskapet hadde reist ifra, men som nå fant veien hjem til Enok.
I en lugar kom han over en hele klase bananer som trolig var hengt opp til modning, og senere glemt.
Stolt kom han ruslende over dekket med et par bananer i hånden, men da det ble kjent hvor de befant seg var klasen brått høstet. Bananer på den tiden var nemlig ikke hverdags kost.

I lasterommene var det som regel gjemt bort drums, (stål fat) som styrmannen hadde ansvaret for. Dette kunne selges til Greåker Cellulose, da det var stor manko på emballasje rett etter krigen. Det kunne ofte være 50 – 60 slike om bord.
Dette var på hvalfangstens storhetstid, men, - jeg husker det siste året av glanstiden, da var det ikke mer å få kjøpt enn det vi fikk lastet opp på en av de minste lastebilene våre.

Kokken var av den sparsommelige typen som ikke kastet noe som kunne komme til nytte. På utsiden av byssa hadde han et par eikefat fulle med fett, og fettrester fra ekspedisjonen. Dette var et ettertraktet råstoff til Fett og Lim Industri i Onsøy.
Så her fikk kokken avsetning på det som ellers ville havnet i sjøen.

Den samme kokken hadde kjøpt et stort parti revet kjøtt fra Argentina som han hadde bearbeidet til karbonadekaker.
Fra Durban i syd Afrika kom alle hvalfangerne og skytterne om bord i koka, da hvalbåtene ble liggende igjen der nede for å gjøres klare til neste sesong. Det var ca. 500 av disse karene som skulle videre til Vestfold. Så snart kokeriet klappet til kai på DeNoFa, hoppet hele horden i land. De var mer innstilt på å komme hjem til kone og forlovede en å spise karbonadekaker. Det var et yrende liv på kaia med drosjer og busser som bare ble pisket fram. Tilbake sto den arme kokken med hele sin armada med ferdige karbonadekaker.
I Fredrikstad fantes det ikke kjøle og fryseskap på den tiden, så faren for at maten skulle bli ødelagt var overhengende. Dette var i begynnelsen av mai måned og våren hadde alt gjort sin entre.
Resultatet ble at pappa kjøpte hele ”matfatet” og tok med hjem til Oredalen. Alle familier i nær omkrets fikk hver sin porsjon karbonadekaker. Det samme fikk de i menigheten Smiths Venner, så alle spiste og koste seg i mange dager.
Størrelsen på kakene var vel slik at det holdt med en til hver. Historien sier at både kokk og det kjøttetende publikum ble fornøyde. Det er vel aldri blitt spist så mange karbonadekaker unisont som det ble den gang, men nå er også det historie.

Pappa hadde gjort avtale med stuerten at vi fikk kjøpt mat om bord, og det var de rene herregårdsmåltider vi ble servert, for det fineste vi ellers fikk på ”kaka” var sukker.
I tillegg til oss ungene hadde pappa fått med noen originaler fra Vaterland til å hjelpe seg. De jeg husker best var ”kake” Bernhard og Arvid ”snørra”, men det var en hel gjeng i tillegg. Det var nemlig meget hektisk for å bli ferdig da koka skulle videre så fort som råd var. Tid var penger.
Normalt greide en voksen person bare en av disse store leivene, men kaka Bernhard fikk truet ned 8 stykker. Ingen forsto hvordan han greide det, men det gikk.

Vi Menn – fra 24. juni 1959

Utlånt av Gunnar Hagberg

Menneskets griskhet kan være uten grenser. Ikke engang de mest blodtørstige blant rovdyrene er så ødsle med andres liv som nettopp vi, skapningenes herre – vi, som myrder en elefant bare for å få tak i støttennene, eller lager næringsvei av å slå i hjel hundretusener av sel og tjene formuer på pelsen deres. Utallige er beretningene om menneskenes hensynsløse slakterier. Her kan VI MENN bringe enda en – om fangst på grønnlandshval i slutten av det forrige århundre (sist på 1800-tallet); da de gigantiske havdyrene ble harpunert så fangstfolkene (rederne) kunne få tak i bardene deres og selge dem til franske korsettfabrikker. Tonnevis med spekk og kjøtt ble kastet – en halv verden sultet; det var ikke lønnsomt å fangste for matens skyld.

(Hvalfangsten ble dog mer human etter hvert, og hvalen ble godt utnyttet, husk at det var amerikanere som var redere! = red. anm.)

Marcus Schrøder som har fylt 81 år (1959) forteller til Rolf Engesland i VI MENN hva han har opplevd av frådende bølger på livets lange seilas: Han har krysset de syv hav med seilskuter, stått på utkikk og speidet etter fiendtlige ubåter under første verdenskrig, vært hvalskytter i femten år, svettet i vindslitta under troenes brennende sol og kjent polarsnoen stikke som isnåler gjennom kroppen langs kysten av Sibir – dette for å nevne noen av opplevelsene.
Hans første tur som hvalfanger ( ca. 1893, som 15-åring, årstallet husker han ikke helt) gikk fra Sandefjord til Beringstredet, han mønstret lettmatros på sandefjordbarken Haardraade. Den var nettopp solgt til USA, og skulle til Beringstredet å jakte på grønnlandshval.
Skuta ble omdøpt til Bowhead, det amerikanske navnet på hvalen.
- Så vidt jeg husker, dro vi fra Sandefjord de første dagene i februar, kursen ble satt sørover; vi dro gjennom Middelhavet, Suezkanalen og Rødehavet over det Indiskehav opp Stillehavet for å komme til isen i Beringstredet, en reise som tok oss mellom tre og fire måneder. Hadde vi bare hatt seil å ta oss fram med, ville turen sikkert ha vart enda lenger.
(Suezkanalen ble påbegynt 1859 og ble offisielt åpnet 17. nov. 1869).
Dampmaskinen skjøv oss fram med åtte mil i timen, - når der var vindstille.

Språkproblemer

Alle offiserene om bord var amerikanere, - øvrig mannskap på 20 var norske, det var kun seilmakeren og en matros som kunne engelsk. Vi skjønte ikke ordrene som yankeene skrek ut; når vi klamret oss til riggen for å berge seil, eller sto og halte i rorknaggene, - da kunne vi gjøre det motsatte av det kommandoen gikk ut på. Hyrekontrakten lød på at vi skulle stå om bord i to år. Bare offiserene var sikret part av fangsten, vi andre fikk vanlig hyre. Som lettmatros tjente jeg 35 kroner måneden.

Lange og mange døgn

Bowhead var bygget for arktiske farvann, således fantes det ikke lufting til maskinrommet, karene på dørken holdt på å stryke med da maskinen fant på å stoppe midt i det heteste Rødehavet og de måtte tvinge seg ned leideren for å få fart på hestekreftene igjen. Det hente de svimet av og måtte få slengt en pøs med sjøvann over seg for å våkne. Ferden gikk videre, døgn etter døgn, - som ble til uker og måneder. Vi dro gjennom storm og stille, - stekte flygefisk som vi plukket på dekket, og stirret mot Sydkorset på lange nattvakter. Av og til anløp vi en eller annen havn for å ta inn ferskvann og komplettere provianten. Men slike kjærkomne avbrytelser i den endeløse seilasen ble alltid gjort så korte som mulig; det hastet for oss å nå isen og få begynt fangsten.

I Nippons land

Yokohama ble vår siste stopp på ferden mot fangstfeltet i Barentshavet, her tok vi blant annet om bord 60 – seksti – fat med dårlig japansk brennevin og en del billig varer som vi skulle bruke til tuskhandel med eskimoene. Jeg glemmer aldri første gang jeg opplevde den krystallklare polarluften: Den var liksom ikke noen grense for hvor langt man kunne se; midt i Beringstredet husker jeg at jeg sto på dekk og kunne skimte Sibir på den ene siden, mens kysten av Alaska tegnet sine konturer på motsatt side – Sovjet og Amerika på en gang.

Vi trodde at det bare var hvalfangst -

vi skulle drive der oppe, men skjønte snart at skipperen var langt mer interessert i å handle med eskimoene enn å jage av sted etter blåst.
Vi hadde kontakt med så å si hver eneste landsby både på den russiske og amerikanske siden av stredet. Her tusket vi til oss verdifulle skinn av hvitrev og isbjørn for bare noen slurker med brennevin ( NIKKA whisky = red. anm.) Kostbare hvalross tenner fikk vi også. Jeg har besøkt mange primitive mennesker i mitt liv; særlig indianere i Nord-Amerika.
… primitivt er ikke ordet. Men aldri møtte jeg noen som levde så fjernt fra all sivilisasjon som nettopp disse eskimoene i Beringstredet, deres eneste kontakt med omverdenen var når en eller annen ishavsskute stakk innom for å tuske til seg skinn.
Det var som sagt ikke stort vi ga for skinnene; eskimoene hadde ikke forstand på penger, og deres krav til livet lå nærmest på eksistensminimum. Særlige de på den sibirske siden levde utrolig primitivt; de var kledd i skinn fra innerst til ytterst og spiste all sin mat rå. – Men, å ta seg ei fyll likte de. Når en eskimo først gikk inn for en salig rus, holdt han det gjerne gående en måneds tid, uten å få i seg annen næring enn alt det dårlige brennevinet han tyllet i seg.
Selv om eskimoene nesten kunne være umenneskelig seige og utholdene, fikk mange av dem likevel sin helse knekket for livstid under den slags fylleorgier. Og enkelte, som la seg i snøen for å sove ut rusen, frøs i hjel.
Det var et utrolig barskt liv disse folkene levde. For hver landsby var det en slags konge; han hadde gjerne fem koner og hersket over liv og død. Ble for eksempel en av hans undersåtter sinnssyk, bant man hender og føtter på stakkaren og la han ut i snøen et døgn eller to for at de onde åndene kunne bli frosset ut. Hjalp ikke denne kuren, ble ”pasienten” ganske enkelt avlivet – en kniv ble bundet til en lang stang og stukket inn i hjertet.

Flere opplevelser – før det ble hvalfangst

Oppe i fjellene levde det eskimoer som var enda mer primitive; de hadde i det hele tatt ikke kontakt med folk av andre raser.
Eskimoene ved sjøen ville ha sitt område for seg selv, og de ble simpelthen tvunget til å holde seg der de hørte hjemme – i fjellene. Så ille var det at hvis de fra fjellet viste seg ved kysten, ble det grepet til harpuner og kniver – til blodet fløt – en kort og hektisk krig. Det var nok for å holde på tuskhandelen under kontroll, - ingen innblanding takk!
Sjøeskimoene kunne dra opp i fjellene og tuske til seg skinn for en absolutt billig pris, - så handel skjønte de seg på.

Korsettspiler til damene på kontinentet

Men, - det var jo tross alt for å fange grønnlandshval vi hadde dratt den lange veien fra Sandefjord til Beringstredet. Det var ikke de tonnevis av spekk som hvert av de ofte over seksti fot lange kolossene svømte omkring med vi var ute etter, - men ene og alene bardene.

Disse ble godt betalt av korsettfabrikkene i Frankrike, de ble brukt til å stive opp om de kvinnelige former, det var utrolig mange ”slanke” og strømlinjeformede damer rundt om i Europa og Amerika på den tiden.
Det var et fryktelig sløseri vi forårsaket der oppe. Mens en halv verden sultet, harpunerte vi hval og tok de lange bardene – og lot resten av dyrene drive av sted til mat for isbjørn og håkjerringer, - eller til forråtnelse. Riktignok klarte vi ikke å ta så veldig mange dyr. Det kunne gå uker mellom hver gang utkikken rapporterte blåst, og det var sjelden vi fikk has på de dyrene vi ga oss til å jage.
Vi hadde jo bare håndharpuner den gangen, og måtte seile etter hvalene med små båter, hver med seks mann om bord. Vi våget ikke å ro; lyden av årene ville forplante seg gjennom vannet og røpe oss. Både båter og seil var malt hvite så hvalen tok oss for å være en av mange iskossene som drev omkring.

Slett ikke ufarlig jakt

Vi måtte helt opp på ryggen av dyrene før vi kunne støte harpunene i dem; og for at ikke båtene skulle kantre under denne manøveren, var de utstyrt med opptrekkbare senterbord i stedet for kjøl.
Selv om grønnlandshvalen er et meget godmodig dyr, som gir opp kampen og rolig finner seg i sin skjebne straks den blir såret – motsetning til for eksempel blåhvalen som setter av sted i samme sekund den får harpunen i seg. Det kunne likevel gå på livet løs der oppe.
Han som stod i baugen hadde den mest utsatte jobben. Harpunen var festet på en lang stang, og var så tung at han måtte støte ovenfra og ned for å få kraft nok på den. En sprengladning, som var festet i spissen på harpunen, eksploderte når våpenet hadde trengt inn i dyret, stangen kom fykende tilbake som et prosjektil – da gjaldt for harpunèren å holde hender og hode unna.
Selv om grønnlandshvalen straks ga opp kampen, måtte vi likevel jage harpun etter harpun inn i den – helt til det sprutet blod i blåsten; tegn på at dyret var dødelig såret.
Og nå gjaldt det å få båten unna i en viss fart. For når dødstrekningene tok til, var det livsfarlig å være i nærheten av giganten – mange båter er blitt knust til pinneved og utallige fangstfolk drept fordi de kom i veien for den slående sporen på den døende grønnlandshvalen.

Fryktelig sløseri

Når en av båtene hadde fått fast fisk, fikk vi hjelp av de andre. Når dyret så endelig lå dødt og stille, skar vi av hodet, og slepte det bort til skuta og heiste det opp på dekket. Skrotten lot vi bare bli liggende igjen å drive. Når vi så hadde skåret løs bardene, lot vi havet få restenav hodet også – så var det og se etter nye blåst …
Mens han fortalte, hadde Schrøder sittet med et fjernt uttrykk i øynene – det var som han atter satt i en liten båt, mens det hvite seilet var fylt av en bitende polarvind og baugen klukkende kløvde det sortklare vannet, hele tiden med kurs mot en grønnlandshval.
Han tar en kake fra fatet på bordet foran oss, setter seg bedre til rette i sofaen, og smiler:
- Hadde kokken bydd på den slags godbiter der oppe i Beringstredet, ville vi vel ha trodd at vi drømte. Nei, mat var det heller dårlig med om bord i Bowhead; det kunne gå måneder uten at vi så sukker eller smør. I stedet hadde vi med oss tønner med oss noen tønner med melasse; et seigtflytende avfallsprodukt vi hadde fått billig fra en eller annen sukkerfabrikk. Det bøy i mot noen ganger når vi spiste dette, - vi byttet det bort til eskimoene, som spiste det som om det skulle vært iskrem. Og så var det hvalbiff - det ble det spist en del av, uten grønnsaker for det var det smått stell med om bord. Nei, noe sikringskost var det ikke snakk om til sjøs den gangen, det forundrer meg fremdeles at ikke enda flere kreperte av skjørbuk.
Selv om jeg det meste av mitt liv har trosset skjebnen og levd både uvørent og farefullt, har jeg sluppet heldig fra sykdommer og den slags.
Jeg er takknemlig for at jeg har fått lov til å bli så gammel, og kan bruke min livsaften til å bla i livets store minnebok og gjenoppleve alt jeg har fått være med på.

Dette var en fantastisk historie som vi fikk ta del i, - historien om våre egne opplevelser fra sydisen vil nok fortone seg ganske fantastiske for de som leser eller lytter til dem i fremtiden – om en 10/ 15 år!


Fangstbegrensninger også i mellomkrigstiden

Det siste norske kokeri som fanget hval dro til Antarktis i 1967-68. Sterk beskatning av bestanden og lite lønnsomhet var årsaken. Men beskatningen av hvalbestanden ble allerede i begynnelsen av 1930-årene tatt opp som et problem og kvoteregulering vurdert.

Av Christian Mohn

Hvalfangsten ble fra begynnelsen av drevet fra faste landstasjoner. Da var man avhengig av konsesjonsbestemmelsene for å kunne drive fangst. Den pelagiske fangsten gjorde med ett slag hvalfangstselskapene uavhengig av disse bestemmelsene. Oppfinnelsen av opphalingsslippen, først bygget på "Lancing" i 1925, medførte også til at en rivende utvikling begynte. Den følgende overproduksjon inntraff samtidig med den økonomiske verdenskrise mot slutten av 1920-årene. I sesongen 1931-32 ble hele den norske og delvis den utenlandske hvalfangstflåte lagt opp.

Hvalfangstselskapene, samtlige norske og flere av de utenlandske, gikk inn for å få i stand en begrensning av fangsten. Dette arbeidet ble tatt opp av Hvalfangstforeningen i Norge, som representerte både norske og utenlandske selskaper. Det resulterte i en første produksjonsavtale gjeldende for 1932-33. Avtalen ble forlenget for sesongen 1933-34. Hvalkvotene og produksjonen ble bestemt pr. blåhval-enhet som var satt til 110 fat. Enigheten om fangstkvoter brøt mer eller mindre sammen etter hvert. Behovet for fett var stort i verden, og her var det store penger å tjene. Under den annen verdenskrig stanset nesten all hvalfangst. De fleste av kokeriene forliste, og de freden kom var det bare i underkant av 10 brukbare igjen.

Virksomheten ble bygd opp igjen etter krigen. Gjennom en avtale underskrevet i Washington i desember 1946 klarte man delvis å kvoteregulere fangsten. Man var klar over at hvalbestanden var i sterk tilbakegang, men noen regulering som fungerte effektivt klarte man aldri så lenge hvalfangsten pågikk å bli enig om. Det ble foran hver sesong en hard kamp om størst mulig kvote. Spesielt ille var det i 1959-61 da Sovjetunionen satte inn tre av verdens største kokerier med et tjuetalls store hvalbåter til hvert kokeri.

Vi vet hvordan det gikk. Menneskets grådighet og manglende forståelse for at man ikke kan høste ubegrenset av naturen enten det er til havs eller på land er skremmende. Den hensynsløse fangsten på hvalen førte til at havene nesten ble fanget tomt for hval. Om vi i år 2002 vet bedre, ja det gjenstår å se!

Kurve

Tallene for den pelagiske hvalfangsten i Vestantarktis og Rosshavet 1925-26 taler sitt tydelige språk.
(Kilde: Tønsberg Blad 16. jan 1946).


Hvalfangeren - i Østfold

Til dere som ringte før jul ang. boka, så må jeg nok svare at boka kommer som en forlengelse av ”hvalsesongen 2002”, mai- junimåned.
Thorbjørn Ødegaard har så mye stoff og bilder, samt en masse intervjuer som bør gi en god karakteristikk av – østfoldhvalfangeren.
La den komme ut til åpningen av museet!
Vi ser fram til dagen vi kan kjøpe boka


Sakset fra Fredriksstad Blad 1928 av Enok Stene

Da ”Southern Queen” gik til bunds i Sydhavet

Med 22,000 fat olje ombord. – Skibet fik et hul paa ½ m. i diameter i siden

Wilson linjens damper ”Smolensk” kom indom Larvik søndag nat ved 2-tiden for at landsette mandskapet fra det for en tid siden i Sydhavet forliste hvalkokeriet ”Southern Queen”.
Det var ved halvfemtiden på ettermiddagen 28. februar forliset fant sted. Vi hadde opparbeidet den hvalen vi hadde fått inn, været var fint, en del is drev rundt oss – slett ikke uvanlig for oss. Plutselig drev et flak mot skutesiden omkring der fyrdørken er, dette måtte ha dyptsittende ”utløpere” som flenget opp skutesiden.

Braket var veldig kraftig og vi forstod jo alle at ”Southern Queen”s dager var talte.

Heldigvis ble isflaket liggende ganske lenge, og stoppet hullet godt til. Fyrbøterene klarte dermed å komme seg vekk, de var kommet seg ut på maskindørken så plutselig sto en kraftig vannstråle inn gjenom det gapende hullet og tvers over maskinrommet. ”Proppen” var drevet bort.
Det var umulig å utbedre denne store skaden. Alle frivakter ble purret og ble bedt om å kle godt på seg å gå til livbåtene, - ordren gjaldt alle. Fire livbåter og en motorbåt ble satt på vannet, alt fungerte utmerket,- alt var i beste orden. Ingen panikk, redningsaksjonen gikk rolig for seg.
Det ble sendt ut meldinger på den trådløse telefonen til hvalbåtene i nærheten. Skipet ble raskt fylt med vann, så man risikerte ikke å være for lenge om bord, derfor fikk ingen reddet noe av sine eiendeler.
Alle kom velberget i livbåtene og rodde bort fra det synkende hvalkokeriet.


Denne regla måtte navigasjonselever lære på rams i ”gamle dager”:

Blir rødt og grønt du forut var,
gi styrbord ror og du går klar.
Grønt mot grønt og rødt mot rødt,
alt er vel, hold kursen støtt.

Men hvis en dampers grønne skinn
du har om babord inn,
så stort du ei å gjøre har,
ti nå har grønt å styre klar.

I fall du rødt om styrbord har,
er plikten din å styre klar,
gi styrbord ror –
stopp eller bakk, hva helst du tror.

Om alt er vel så husk da på,
du sikker utkikk holde må.