Kaskelotten nr. 32: Februar 2003 - 10. årgang
Hvordan begynte det?
… på hotell Atlantic i Sandefjord 1991 avholdt byens Hvalfangerklubb
julemiddag for sine medlemmer, her var blant annet Kåre Martinsen og Erik
Leister til stede med sine koner.
Fullt hus og stor stemning, en riktig fin forsmak på jula.
Det var ikke lett å kjenne igjen de en hadde vært ute sammen med,
men det viste seg etter hvert at vi nok hadde forandret oss allikevel
Vi fra ”hena sia” fjorden syntes det var en alle tiders kveld: ”Vi må vel kunne få til noe vi også”?
Hvalfangerklubben i Sandefjord sendte oss utdrag av sin medlemsliste med adresser
fra Østfold, Kåre hadde en del andre navn utenom som han kontaktet.
Oktober 1992 kunne Kåre ønske velkommen til Majorstuen i Gamlebyen;
han gav utrykk for det samholdet hvalfangerne viste ute, det vil kunne opprettes
igjen med en hvalfangerklubb, vi som har så mye felles!
Det er mange år siden 1968, da hvalfangerne gikk i land for siste gang,
skal vi prøve å få til noe? Kåre fikk en skikkelig
applaus!
Spiren til Østfold Hvalfangerklubb ”vokste” fram med god
mat og prat om gamledager, det ble servert erter kjøtt og flesk med kålrabistappe
og en halvliter, - alt smakte så godt!
Det var 66 mann som registrerte seg med navn, adresse og båt/ stasjon.
Samme antall koner / venninner fikk også en føling av at tiden
hadde ”fart” av gårde, barna var blitt store.
Jonny Eriksen og Truls Trulsen sammen med ei lita jente med navn Camilla sang
og underholdt – akkompagnert med trekkspill. De fremførte sanger
og melodier som var en hvalfanger epoke verdig, med noe nytt. Camilla reiste
hjem rett etter middagen, da kaffen ble servert ble også vitser fra de
to ”tømt” ut av sekken.
SRS lokal TV var også på plass, på den måten var det
faktisk noen som ”meldte” seg etter at de hadde sett programmet
i ett par repriser.
… ny invitasjon ble sendt ut …
ØHK ble stiftet
Nok en gang kunne Kåre Martinsen ønske velkommen til stiftelsesmøtet.
Fra protokollen side to står det å lese: Søndag 17. januar
1993, klokken 1900 ble ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB stiftet på Majorstuen
restaurant i Gamlebyen Fredrikstad.
Det var møtt fram ca. 75 tidl. hvalfangere samt noen fruer, til sammen
90 personer.
Kåre gikk rett på første ”post” som var valg
av styre. Samtlige var forespurt og hadde sagt ja, slik at Kåre kunne
ramse opp alle navn til de forskjellige verv.
Den nyvalgte formann fra Moss, Walle Rainals takket for tilliten og håpet
at vi sammen kunne få til en sterk og fin hvalfangerklubb her i Østfold.
Birger Arvesen (styremedl.) hadde med en hilsen fra Hvalfangerklubben i Sandefjord
som ønsket oss lykke til! Onsingen, Birger viste fram et maleri av SOUTHERN
ACTOR som han hadde vunnet i Sandfjord, loddsalget hadde foregått over
lang tid.
Ragnar Martinsen (Engelsviken) hadde med et maleri av en hvalbåt som en
gave til den nystiftede, ØHK som ble et lotteriobjekt med idé
fra Sandefjord. Mange takk, Ragnar!
Formålet med hvalfangerklubben og kontingenten ble det spurt etter, kontingenten
ble fastsatt til kr. 50,- , styret skal ta seg av formålet og framtidig
møteplan.
Turer og planer var det mange som hadde allerede.
Birger Arvesen (ERNESTO TORNQUIST se Kaskelotten nr. 21) viste en ny innkjøpt
video film fra THORSHAVET (Blåst forut). Møtet ble hevet 21.30.
Det var stor interesse for å treffes igjen ut over våren.
Første styremøtet ble avholdt Majorstuen 2. Mars 1993
Styret i ØHK:
- Formann: Walle Rainals
- Viseformann: Karl Bøe
- Kasserer: Thorleif Karlsen
- Sekretær: Erik Leister
- Styremedlem: Birger Arvesen
- Styremedlem: Erik Eriksen
- Styremedlem: Bernt Nilsen
- Varamedlem: Victor Short
- Varamedlem: Torleif Andersen
- Varamedlem: Kjell Paulsen
Formann Walle Rainals kunne ønske en nystiftet hvalfangerklubb i Østfold
velkommen. Når en leser ut av de referat som er skrevet har det vært
mange gode ideer med vide perspektiver. Velkomstbrev som Karl Bøe (faren
til Brede Bøe – skuespiller) hadde forfattet ble justert og diskutert
til en ordlyd som ble sendt ut sammen med kontingent-giroen.
Walle R. skal ta kontakt med Liverød i Sandefjord om en overnattingstur
på Park, samt omvisning på SOUTHERN ACTOR og Hvalfangermuseet. Turen
ble gjennomført 20. - 21. mars 1993 via Strømstad, 39 personer
(med noen koner).
Det ble foreslått en åpen lørdagsformiddag på Blå Grotte, med visning av video filmer fra feltet – den gang var det kun noen få filmer på markedet. Nå er det ganske mange. (Kan ideen realiseres nå i 2003? – redaktørens anm.)
Andre ideer; en tirsdag / søndag i mnd. kunne det holdes uformelle treffe på Majorstuen Gamlebyen, Engelsviken og Saltnes.
19. mars 1993 ble velkomstbrevet sendt ut med innbetalingsgiro.
Klubbens formål skal være å ta vare på den kulturen som norsk hvalfangermiljø var i alle de år tusenvis av nordmenn deltok i pelagisk hvalfangst, og fangst fra forskjellige landstasjoner geografisk spredt på øyer i forskjellige verdensdeler.
I mai 1993 var vi 80 medlemmer,- i dag 10 år senere teller vi bortimot 190 medlemmer. Nå har vi også kontakt med omverdenen via Internett – adressen står på siste side.
Thorshammer
Bryde & Dahl Hvalfangerselskap A/S, Sandefjord
12. juli 1945 kom kokeriet THORSHAMMER sigende inn til Sandefjord og la seg
til ved kaia til Sandar Fabrikker. Kaptein Hjalmar Braavold hadde 234 mann om
bord, av dem var det 175 passasjerer, vesentlig sjøfolk som hadde mønstret
av etter krigsinnsatsen. THORSHAMMER var ved siden av ROSS det eneste Sandefjord-
kokeriet som overlevde krigen, det kom til å være byens eldste ”koke”
i mange år.
Den hørte til samme serien av ti supertankere som blant andre ANTARCTIC
og OLE WEGGER, levert i september 1914 fra William Doxford & Sons Ltd, Sunderland
som SAN NAZARIO til Eagle Oil Transport co Ltd, London. Det var i sin tid verdens
største tankskip (THORSHAMMER) PÅ 17. 232 tdw, og etter mange års
tankfart mellom Mexico og Storbritannia ble skipet kjøpt av BRYDE &
DAHL Hvalfangerselskap A/S, Sandefjord – juli 1928. Det nye navnet ble
THORSHAMMER. Samtidig kjøpte A/S Ørnen, som også var kontrollert
av familien Christensen, søsterskipet SAN LORENZO, som i fangst som OLE
WEGGER. Bryde & Dahl Hval-fangstselskap ble stiftet i 1908 av Thor Dahl
og Ingvald Bryde på Syd Georgia. Det ble ikke bygget landstasjon, men
drevet fra flytende kokeri, seilskuta AVIEMORE, som lå for anker. Selskapet
ble etter hvert helt overtatt av Thor Dahl og ved hans død i 1920 av
svigersønnen Lars Christensen. ( Christensen navnet sammen med travkjører
og en TV programleder er ikke ukjent for oss). Da Bryde & Dahl i juli 1928
kjøpte sitt ”nye, store kokeri”, var det med sikte på
pelagisk fangst.
Ombyggingen skjedde på Framnæs, tiden var knapp fra august til
oktober så kokeriet ble installert, samt flensedekkene. Sesongen 1928/29
måtte THORSHAMMER derfor fange på tradisjonelt vis med flensing
utenbords. Nye hvalbåter ble bestilt fra Aker Mek. Sommeren 1929 ble akterslippen
bygget. Skipet var dermed blant flåtens største og mest moderne,
med en kapasitet på 70.000 fat.
Før krigen fanget den som en av Christensens fire ekspedisjoner, utenom
TORODD som ble solgt i 1934: OLE WEGGER, SOLGLIMT og FRNGO som gikk under amerikansk
flagg. I april 1940 søkte THORSHAMMER inn til Trinidad og kom senere
på sommeren til Halifax etter at produksjonen var losset på Curacao.
THORSHAMMER var ett av de tre kokeriene som ble rustet ut i Halifax til sesongen
1940/41. Da den tyske raideren PINGUIN slo til mot OLE WEGGER – ekspedisjonen
14. Januar 1941, klarte tre hvalbåter å stikke av og advare THORSHAMMER.
Tyskerne sikret seg OLE WEGGER og , SOLGLIMT og PELAGOS, mens THORSHAMMER styrte
unna for full fart og søkte til Syd Georgia. Som det eneste norske kokeri
fikk THORSHAMMER fortsette på hvalfangst gjennom nesten hele krigen. Høsten
1941 ble det sendt på spermfangst utenfor Peru sammen med 8 båter,
en fangst som ble gjentatt både i 1942 og 1943. I desember 1943 lå
skipet igjen i Halifax for utrustning til Antarktis, som den eneste pelagiske
ekspedisjonen denne sesongen.
En ny giv og raske beslutninger
I august/ september 1945 lå ”HAMMER’N” på Akers for dokking og klargjøring til fangst. Staten og selskapene hadde satset mye på å komme raskt i gang med produksjonen og hadde kommet til enighet om en pool-ordning for de tre første sesongene, Fellesdriften. 20. september 1945 dro ”HAMMER’N” av sted, med kaptein Kristian Evensen som bestyrer. Han hadde vært bestyrer på OLE WEGGWER før krigen, og den gang kokeriet ble tatt av tyskerne i 1941. Nortraship i New York hadde sørget for innkjøp og utstyr til fangsten. Kokeriet gikk derfor først til Halifax og New York for å ta inn forsyninger og derfra til Curacao for bunkring. I Grytviken møtte kokeriet de åtte hvalbåtene, en blanding av gamle og nye båter: THORGRIM, GAUPE, NIERN, ENERN, TOERN, STAR XVI og de nye THORDR og THORARINN.
Ekspedisjonen var den første til å begynne fangsten, 24. november 1945. Det ble produsert 108 463 fat, det nest beste resultat denne sesongen. Rekord ble satt på neste sesong med 148 627 fat med ni båter,- bestyrer var Braavold.
Ombyggingen skjedde på Framnæs, tiden var knapp fra august til
oktober så kokeriet ble installert, samt flensedekkene. Sesongen 1928/29
måtte THORSHAMMER derfor fange på tradisjonelt vis med flensing
utenbords. Nye hvalbåter ble bestilt fra Aker Mek. Sommeren 1929 ble akterslippen
bygget. Skipet var dermed blant flåtens største og mest moderne,
med en kapasitet på 70.000 fat.
Før krigen fanget den som en av Christensens fire ekspedisjoner, utenom
TORODD som ble solgt i 1934: OLE WEGGER, SOLGLIMT og FRNGO som gikk under amerikansk
flagg. I april 1940 søkte THORSHAMMER inn til Trinidad og kom senere
på sommeren til Halifax etter at produksjonen var losset på Curacao.
THORSHAMMER var ett av de tre kokeriene som ble rustet ut i Halifax til sesongen
1940/41. Da den tyske raideren PINGUIN slo til mot OLE WEGGER – ekspedisjonen
14. Januar 1941, klarte tre hvalbåter å stikke av og advare THORSHAMMER.
Tyskerne sikret seg OLE WEGGER og , SOLGLIMT og PELAGOS, mens THORSHAMMER styrte
unna for full fart og søkte til Syd Georgia. Som det eneste norske kokeri
fikk THORSHAMMER fortsette på hvalfangst gjennom nesten hele krigen. Høsten
1941 ble det sendt på spermfangst utenfor Peru sammen med 8 båter,
en fangst som ble gjentatt både i 1942 og 1943. I desember 1943 lå
skipet igjen i Halifax for utrustning til Antarktis, som den eneste pelagiske
ekspedisjonen denne sesongen.
…samholdet om bord, det ble ofte sterkt
Etter mange års ”vandring” på land fant yrkesgruppen
hvalfangere sammen igjen, det er faktisk et førtitall av de som var med
fra starten – samholdet!
Når medlemslister oppigjennom de ti åra gjennomgås er det
noen som har vært med ØHK i flere omganger, det vil si at de har
hatt noen ”hvileperioder”.
Det har blitt sendt ut giro på årskontingent, men aldri noen purringer
– derfor har det blitt kortere eller lenger ”hvilepauser”
på enkelte av våre medlemmer.
Under veis har vedkommende, som glemte å betale ved forfall, savnet invitasjoner
og klubbavisen. Giroen med årskontingenten har blitt forlagt det ene året,
eller to.
Det er hyggelig å ha dere med, alle sammen, svært mange har vært
stabile de siste åtte årene. Noen nye kommer og spør om de
kan bli medlem i ØHK. I fjor telte vi faktisk over 190 – når
dette leses er det fremdeles noen som ikke har betalt, erfaringsmessig er de
er nok på ”plass” innen sommerferien.
Når det gjeldet KASKELOTTEN så sendes den til selvkost, de faste
annonsørene sørger for det kr. 300,- pr. utgivelse. Som en gave
til 10-årsjubileet betalte DENOFA svært godt for denne ”gratulasjons-annonsen
” .
I august/ september 1945 lå ”HAMMER’N” på Akers
for dokking og klargjøring til fangst. Staten og selskapene hadde satset
mye på å komme raskt i gang med produksjonen og hadde kommet til
enighet om en pool-ordning for de tre første sesongene, Fellesdriften.
20. september 1945 dro ”HAMMER’N” av sted, med kaptein Kristian
Evensen som bestyrer. Han hadde vært bestyrer på OLE WEGGWER før
krigen, og den gang kokeriet ble tatt av tyskerne i 1941. Nortraship i New York
hadde sørget for innkjøp og utstyr til fangsten. Kokeriet gikk
derfor først til Halifax og New York for å ta inn forsyninger og
derfra til Curacao for bunkring. I Grytviken møtte kokeriet de åtte
hvalbåtene, en blanding av gamle og nye båter: THORGRIM, GAUPE,
NIERN, ENERN, TOERN, STAR XVI og de nye THORDR og THORARINN.
Ekspedisjonen var den første til å begynne fangsten, 24. november
1945. Det ble produsert 108 463 fat, det nest beste resultat denne sesongen.
Rekord ble satt på neste sesong med 148 627 fat med ni båter,- bestyrer
var Braavold.
For dere som var med Pelagos
Det er laget to filmer fra ekspedisjonen 1946/ 1947 i sort hvit kr. 200.-,
og en film i farger fra 1961/62 kr. 250.-
Filmene kan bestilles hos: JAN P KLØVSTAD – BAGLERGT. 10 C –
3111 TØNSBERG. TELEFON 33 39 48 86 (PRIVAT 33 31 59)
Pelagos –klubben ble stiftet i fjor våres, de har vært aktive
og av holdt fire styremøter, tre medlemsmøter med bortimot 50
personer tilstede hvor de har hatt gode foredragsholdere. Flere omtaler i Tønsbergs
Blad, intervjuer i TV-Vestfold. Klubben har en drøm å få
GOS 12 fra Island til Tønsberg, men det må foreløpig bli
en drøm.
Pelagos –klubben har kontakt med de øvrige hvalfangerklubbene i
Vestfold og oss - ØHK hvor det har blitt reklamert for filmene og sammenkomstene
de har. Det er nok Åge og Terje Haraldsen i Onsøy som mest kontakt
med dem.
Det kan nevnes at praten går like livlig på møtene der borte
som hos oss; ”spennende og hyggelige samtaler som frisker opp hvordan
vi ble ”voksne karer” i et tøft, lukrativt og lærerikt
miljø hvor naturkreftene var en viktig aktør”
Aktiviteter 2003
Det er 40 år siden Pelagos ekspedisjonen hadde sin siste sesong i Antarktis,
det skal markeres med salt kjøtt og erter sist i febr.( den tiden KASKELOTTEN
kommer ut)
Det skal også avlegges et besøk på Henriksen Mek. Verksted
som ble etablert for 150 år siden og som fremdeles produserer og leverer
harpuner og annet utstyr til hvalfangsflåtene (?) (dette skal det ble
en artikkel om i neste KASKELOTT).
De siste linjene i brevet har de også den samme oppfordringen som ØHK
har hatt:
Ideer / tanker til program Tegninger, bilder, notater. Bekjente som ønsker
medlemskap.
Siste sesong på Leith Harbour
Kolbjørn f. 1938 var en ivrig skribent; takket være det kan han slå opp i sine dagbøker å gjenoppleve ”tiden” på Øya som han nå vil dele med oss.
26. mars 1961: Bris, kaldt og noe overskyet. Dårlig vær til havs,
de fleste båtene ligger i le på forskjellige steder på øya.
På Leith er det pent stille vær i kveld. I dag er kvota i olja nådd,
bra! Tidligere, den 21. mars nådde vi kvota på biprodukter. Selv
om dette ser bra ut fangstmessig og lønnsmessig så prates det stadig
om at dette er siste sesong på Leith, det antydes at kostnadene er for
store og lønnsomheten for dårlig.
27. mars var det igjen brukbart vær utepå og fangsten er 6 finn og 5 sei. Dårlig vær for i morgen.
28. mars: Dårlig vær utpå, de fleste båtene er inne. Ingen hval i dag. I mannskapsmessa avholdes halvårsmøte i Norsk Sjømannsforbund avd, Leith Harbour. Formann Oskar Kristiansen antyder at dette er antagelig siste sesong,- og han sier det slik: Jeg er ikke optimist.
De neste dagene går med blanding av regn, snø og kuling til havs, - ingen hval.
31. mars stille og fint vær på Leith. Alle båtene nedrigget og lagt opp for vinteren (for de uinvidde: på denne siden av kloden er årstidene omvendt av vår). Flere av oss tror at dette er siste dag vi er i sammen her på stasjonen, og en kameratgjeng holder avskjedsfest. SOUTHERN OPAL går for England og Norge allerede i morgen kl. 0930.
Hva sier en dagbok, etter 42 år i taushet
Jeg skal hjem uansett, har vintret, så 1 ½ år her på øya iett er nok. Bra sesong forresten. Totalfangsten til Leith ble 1026 hval, da hadde vi litt hjelp av SOUTHERN LAUREL og SOUTHERN ROVER de siste par ukene. Dette ble det 51.780 fat olje av, og 17. 476 tonn biprodukter. De tre beste båtene ble: SOUTHERN ACTOR med 210 hval, SOUTHERN RANGER 171 hval og SOUTHERN SOBKRA med 145 hval.
1. april 1961 kl.1030 vinker vi farvel til Leith og Syd Georgia; øya
med hvalstasjonen ville fjell, pingviner og sjøelefanter, bare minnene
vil stå tilbake. Ingen reiste hit for fornøyelsens skyll, - men
for å tjene penger, noen tjente masse penger.
Aldri har så mange vært så sikre på at dette var siste
sesong. Vi vinker også farvel til de som skal overvintre, noen skal jo
være igjen her, det ligger fortsatt en del hvalbåter som skal ettersees,
kokeriene SOUTHERN HARVESTER og SOUTHERN VENTURER skal vel sydover til neste
sesong.
Den gamle hvalbåten BOUVET lar slepetauet gå og S OPAL er snart
ute i åpent hav. Tenk, noen av oss trodde sikkert at detteeventyret skulle
vare i ennå mange år, men næringen har sviktet, det er kanskje
ikke så rart, det er jo snart 60 år siden Syd Georgia-fangsten startet.
Noen av oss står på dekk denne fine 1. april-dagen, øya forsvinner
bak oss, prater om løst og fast ,men mest om hvalfangst.
Farvel Syd Georgia, farvel Leith Harbour etter flere år på øya
hvor jeg har fått være med på det meste. Jeg vil minnes denne
vakre øya på 54 grader syd og 36 grader vest.
Kolbjørn hadde et utdrag fra sin dag i KASKELOTTEN nr. 20 s 12, nr.
28 s 6 og nr. 29 s 10.
Norsk rein ble sendt til Syd Georgia … sakset fra NATIONEN: se KASKELOTTEN
nr. 23.
I år skal det jubileres
Til høsten blir det en utstilling av gjentander og bilder i Rådhuset
i Fredrikstad, den vil finne sted etter skolen begynner.
Forberedelsene med arrangementet startet alleder i desember. Øyas Venner
blir også med,- med sin store bildeutstilling fra Syd Georgia.
Det skal til en hver tid være tre av våre medlemmer som vil ”guide” publikum. På en storskjerm skal det vises filmer fra Sydishavet, filmene kjenner nok de fleste av oss!
VI MENN 13/1961
Men her sviktet hellet dem igjen. Det var ingen bebyggelse i den retningen som ble antatt, den lå nemlig i motsatt retning, - mot vest lå den sibirske fiskerlandsbyen som kunne vært nådd på tre dager.
Bare 15 kilometer borte var redningen
– og de Long snudde ryggen til den! Den følgende morgen gjorde
karene seg klare til ferden mot øst. For å kunne bevege seg fortere,
lot de mesteparten av utstyret ligge igjen. Utpå dagen skjøt de
et reinsdyr, de drakk blodet og kom til nye krefter for en stund. En ny vinterstorm
kom huiende over det flate steppe-landskapet og gjorde hvert åndedrag
til en lidelse,- det var som å fylle lungene med isnåler.
Utpå kvelden gikk en av karene bort til dr Ambler og ba han se på
foten sin, det viste seg at et av bena i foten hadde brukket. Dr. Ambler skar
vekk det døde svarte kjøttet ved bruddstedet, det gikk smerte
fritt for seg, dødt kjøtt er uten nerver.
Vinden økte på, og det ble snøstorm. Karene kjempet seg
mot uværet med sine siste krefter meter for meter, men til slutt klarte
de ikke mer. De stupte over ende og ble liggende, ute av stand til å reise
seg. Men de Long jaget dem opp igjen – for noen timer, inntil kvelden
kom og de kunne krype inn i teltene. Slik holdt de på i fem dager - de
gikk stadig mot øst, bort fra liv og redning. Den femte dagen skjøt
de nok et reinsdyr, nye krefter ble etabler for en stund. Den 15. dagen var
etappene skåret ned til bare tre kilometer om dagen. Ericksons fot ble
verre og verre, koldbrannen spredte seg opp over benet. Dr. Ambler fant ingen
grunn til å amputere foten – det ville være den visse død.
Erickson fikk feber utover natten og døde noen timer senere. Den 9. oktober
var halvparten på dødens rand av sult og koldbrann. De Long konfererte
i sitt telt med dr. Ambler og Collins (meteorologen) i sitt telt. – Vi
er nødt til å ta en avgjørelse, sa han.
- Vi kan ikke fortsette lenger i denne retningen, det er den visse død,
med dette tempoet. – La meg bli igjen, - jeg har bare noen dager, maksimum
fire dager, igjen å leve, sa Collins. – Vi som snart skal dø
allikevel – la oss være tilbake, så kan dere som er friske
komme dere mye fortere av sted. de Long ristet på hodet: - Aldri i verden!
glefset han. – Vi forlater dere ikke!
I stedet besluttet de å sende to av de sterkeste karene, Norod og Nindemann,
av sted for å hente hjelp i landsbyen. De to sjøfolkene skulle
bare få med seg en rifle til å skyte vilt som de måtte treffe
på, og noen dråper brennevin. Det var alt.
En dagbok om døden
Neste morgen brøt Norod og Nindemann opp. De andre forsøkte
å kravle av sted så godt det lot seg gjøre. Den 17. oktober
døde neste mann. Til slutt slo de opp teltene for å stelle sårene
og gjøre opp bestikket. De hadde ikke krefter igjen.
De Long skrev videre i loggen sin, men bokstavene ble mest uleselige tegn. Han
hadde ikke krefter til å holde blyanten lenger. Men disse setningene var
tydelige nok: - 24. oktober, Collins lever ennå. En vond natt. Lee kravlet
ut av teltet for å dø alene. – 25. oktober: Tirsdag. 165.
dagen. ( Det var det hele. Med den 165. dagen mente nok de Long tiden som var
gått siden ”JEANETTE” gikk ned). 28 oktober, Iversen døde
i natt. Siste rasjon av brennevin. Ingen mat. 29. oktober, Dressler er død.
30 oktober, Boyd og Goert død. Collins døende. Collins levde lenger
enn han selv hadde trodd, men ingen vet når han døde. Både
dr. Ambler og de Long døde antagelig like etter.
Nå var det bare de to, Norod og Nindemann som var under veis, de klarte
seg,- det samme gjorde de i maskinsjefens båt. De var så heldige
å lande like ved en landsby. Melville og hans ni menn var reddet. En eskimo
fant Norod og Nindemann liggende i snøen, de var døende, det var
bare minutter om å gjøre. De klarte ikke å gjøre seg
forstått raskt nok til å fortelle om sine kamerater lenger vest.
Ironisk nok ble de to karene funnet den 22. oktober – åtte dager
før de siste av de Longs parti ble dødens bytte. Eskimoene klarte
å føre de to døende sjøfolka til landsbyen sin. Her
kom de seg litt etter litt, og til slutt kunne de si takk for hjelpen og dra
videre til nærmeste siviliserte landsby, hvor Melville og hans båtgjeng
oppholt seg! Melville satte øyeblikkelig av sted for å lete etter
skipskameratene. Men han måtte gi opp, vinteren var for hard.
Ikke før utpå våren, da de andre overlevende var på
vei tilbake til Statene igjen, skulle Melville få se sin kaptein igjen.
Den tapre kapteinen på et ulykkelig skip lå oppe i en liten skråning,
delvis dekket av snø og is. Like ved siden av han lå dr. Ambler
og messegutten Sam.
Kapteinen lå med ansiktet ned i bakken – og inntil brystet holdt
han Bibelen , - og loggen fra ”JEANETTE”. #
Takk for lånet av det gamle VI MENN – fra 1961, Gunnar!
Det var tøffe reiser ”eventyrerne” ble med på den gangen,
og vanskelige situasjoner kom de sannelig opp i!
Hvalfangerklubben i Sandefjord: Hvalfangst-historien… fortalt av de som var med
...har med sin film tatt vare på historien om hvordan hvalfangsten ble
utført.
Klubbens medlemmer, med mange tusen sesonger på hvalfangst, rederiansatte,
og familien hjemme forteller den virkelige historien.
Spilletid: 90 minutter. Pris: kr. 300,- kun noen få igjen! Henvendelse:
Thorleif Karlsen ( 69 32 29 32 dag tid) - Erik Leister 69 39 07 10
Denne filmen tar også med en del personer som slett ikke var på
feltet, sagbrukseieren som skar til varedekket til kokeriene og ellers alt av
trevirke som ble tatt med nedover.
Kontorfolka som fikk hjem rapporter om opparbeidet olje og biprodukter, dette
skulle regnes ut og være klart den dagen guttane gikk i land.
Koner og barn som var hjemme, i hele tatt var det mange som var engasjerte før,
under, og etter en sesong på fangstfeltet.
Tenk bare på provianteringen som skulle til, - ikke bare av mat, men …
alt skulle være om bord når vi dro! Det var ikke bare å stikke
innom Nicolaysen
Jernvare.
God fornøyelse!
Arrangementer
Årsmøte på Lille Fredrik i Gamlebyen
Onsdag 12. mars kl. 1800
Velkommen, kaffe og kringle blir servert.
Valg. Innkomne saker som skal tas opp må du sende snarest!
Årsfesten på Manstad Vel
Fredag 14. mars kl. 1900
Bindene påmelding til festkomiteen innen mandag 3. mars:
Kai 69 13 65 45 – Kjell 69 33 34 02 - Terje 69 33 06 06
Betalingen tas i mot ved frammøte: kr. 150.-
Det servert saltkjøtt og erter med tilbehør, øl eller vin.
Cognac/ likør til kaffen samt tre forskjellige kaker.
Utlodning med aftentrekning – gaver mottas med takk!
Musikk og dans fra våre egene krefter på trekkspill CD / kassetter.
Sang og underholdning ville det være fint om noen av gjestene kunne ordne
med.
Meld dere på så fort som mulig!
Velkommen til 10 års markeringen av ØHK!
Heftet med medlemmene – må ikke ta for lang tid
Svar på spørsmålene nedenfor og send de, og et bilde til:
Harald Storebaug Bamsev 128 1596 MOSS
- Navn
- Adresse
- Antall sesonger
- Sesongen
- Ekspedisjon fartøy/landstasjon stilling
- Øvrige familiemedlemmer på hvalfangst
- Etter at DU sluttet på hvalfangst
- Yrke på land
Sammen med opplysningene må også et passbilde eller foto der vedkommende
er tydelig gjenkjennelig, sendes med. Gjerne et bilde fra en av sesongene.
Sendes til: Harald Storebaug - Bamsev 128 - 1596 MOSS telefon 69 25 53 45
Jo, raskere dere er med å få sent opplysninger og bilde, til Harald
i MOSS - jo, raskere blir heftet tilgjengelig.
Det ville vært fint å få utgitt heftet i jubileumsåret
- 2003!
Det er vel 40 medlemmer som har svart på de oppsatte spørsmålene, men noen har glemt å sende med bilde(er).
De resterende medlemmene som ikke har sendt inn skjemaet og fotografi av seg selv fikk sist i januar tilsendt en ”prøveside” på hvor-dan det hele vil ta seg ut, - samt et spørreskjema.
Det må jo bli fint å få alle våre medlemmer samlet
i en perm i jubileumsåret for ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB.
Permen vil ligge i museet, en utgivelse i form av et trykt hefte kan det muligens
bli senere.
Nå venter Harald i Moss spendt på hvor mange registreringer han kan få ferdig til påske.