Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 40: Desember 2004 - 11. årgang

100 år siden...

Det er faktisk 100 år siden hvalfangerne på Syd Georgia ønsket hver andre god jul første gang.

  • Grytviken ble åpnet 16. november i 1904 av C. A. Larsen på vegne av Compania Argentina de Pesca. Fangststasjonen var aktiv i 62 år, fram til 1965.
  • Leith Harbour åpnet i 1909 av Chr. Salvesen fra Skottland, under navnet South Georgia Company som stengte 1966.
  • Strømnes åpnet i 1907, det var Sandefjord Whaling Company, The Southern Whaling and Sealing Company og Vestold Whaling Company som sto bak etableringen, etter 1931 overtok Salvesen South Georgia. Stasjonen som nå drevet som reparasjonsverksted for hvalflåten i Antarktis fram til 1961.
  • Husvik Harbour startet stasjonen opp i 1907, med flytende kokerier, men tre år senere kom produksjonen i gang på landstasjonen som ble drevet av Tønsberg Hvalfangeri. Denne stasjonen ble også overtatt av Salvesen med eierskap gjennom Albion Star. Her ble det slutt i 1961. Bestyrerboligen brukes i dag av forskere.
  • Ocean Harbour ble etablert 1909 av Ocean Whaling Company. Etter noen år kom Sandefjord Whaling Company inn på eiersiden. Stasjonen ble nedlagt i 1920, og mye av utstyret ble flyttet over til Strømness.
  • Prince Olav Harbour (New Fortuna Bay) som ble drevet av Southern Whaling and Sealing Company anla først basestasjon for hvalfangst fra flytende kokerier fra 1912 fram til 1916. Da ble landstasjonen bygget.
    Salvesen kom også denne gangen inn på eiersiden med South Georgia og overtok landstasjonen, utstyrer ble flyttet til Leith Harbour i 1932.
  • Godthul 1908 - 1929 var ingen landstasjon, men en bukt hvor flytende kokerier ankret opp for å bearbeide fanget hval. Det var Bryde og Dahl i Sandefjord som sto bak Godthul hvor det bare var en bygning og lagerplass på land. I dag kan en se tydelig resultater av at kokeriene har ligget der. Strandkanten er full av beinrester fra hval.

På Øya er det 155 kjente gravsteder

Kirkegårdkonsulent Helge Klingenberg fra Stokke har foretatt en grundig registrering av samtlige graver på fem av de sju kjente hvalfangststasjonene på Syd Georgia.
På Leith Harbour er det registrert 57 gravsteder på den nyeste kirkegården, men på Leith har det vært ytterligere to kirkegårder. Den ene i sentrum av bebyggelsen hvor det to nordmenn har sin grav. Den tredje kirkegården ligger under store rasmasser.

Den yngste som ble gravlagt S. G. var 17 år gammel, mens den eldste var 73 år. Gjennomsnittsalder på de som døde her ned var 40 år. Det var spesielt mange dødsulykker under arbeide i 1920-årene. Ellers var sykdom en av dødsårsakene, selvmord forekom. De av hvalfangerne som døde på veie til eller fra feltet fikk sin grav i havet.

Minneplate over de døde er satt opp i bryggekapellet i Sandefjord, det er 137 navn på hvalfangere som er gravlagt på Syd Georgia, de representerer 33 norske kommuner. Stålplatene er hentet fra Grytviken med bla. annet hjelp fra den britiske marine.


Jul på Syd Georgia

Det er jul på Syd Georgia, klokkene ringer i verdens sydligste kirke. Hvalfangerne ved landstasjonen på Grytvika og familiene fra kolonien fra "Odden" fyller kirkebenkene, og samles til den høytidelige åpningen av julehelgen 1958.

Kirkeorgelet bruser, vakre julekoraler synges og Det Hellige Juleevangeliet høres fra prekestolen. Det leses på tre forskjellige språk; engelsk, spansk og norsk.
Ingen av årets dager føler hvalfangerne seg mer "utenfor" enn på den store "hjemlengselsaften". Tre tusen juletelegrammer blir sendt og mottatt av telegrafistene ved de tre landstasjonene på Syd Georgia.

De tolker felles savn - og trøst: Samme julestjerne, kjære, står og lyser på vår vei.. Ingen avstand, ingen breddegrad kan skille deg og meg!

Dette var to av mange telegramtekster som mannskapene kunne velge ut av et skjema med et dertil nummer som ble levert til telegrafisten via en postkasse som sto plassert i messa.

Det er noe eget ved julehøytiden. Og så på Syd Georgia gjøres det store anstrengelser for å gjøre julen så festlig som mulig. Messerom og lugarer, brakkerom og mindre hybler er pyntet til fest. Under taket og på veggene henger girlander og norske flagg. Det er hvite duker på messebordene med juleløpere. Små kunstige juletrær glitrer og pryder overalt. Juletravelheten gjør seg gjeldene for de som steller med mat og velferd, mens andre kan ta det med ro og slappe av. Nå kan hvalbåtmannskapene ta seg fri med god samvittighet, uten tanke på vær og hvalfangst. Julekvelden og 1. Juledag og nyttårshelga er fangsten innstilt på Syd Georgia. Da tar man et herlig julebad - legger dongeri klærne til side - og trekker finklærne på. Enkelte tar på seg slips! Det føles liksom så rart og stramt i halsen. Og så er man rede til festen, - går til et veldekket bord og spiser så en får vondt i magen.
Da er det jul.

Og ikke å forglemme julegavene da, julens symbol på Den Himmelske Gave. Barnet i krybben.
Nå kommer de frem, pakkene i skapet, som hadde påskriften: Åpnes julaften! Voksne menn gleder seg som små barn.

Det er bare på Grytviken det er kirke. Ved de andre stasjonene er det utelukket å åpne julehelgen på denne måten (med kirke gang, red. bemerkn.). Det må gjøre på andre måter. Den helnorske stasjonen Husvik Harbour (BUSEN), hadde laget et flott juleprogram. Der er en forholdsvis sterk radiostasjon på 700 watt. (Like før jul fikk de blant annet direkte telefonforbindelse med Cape Town og Durban, og det er ikke dårlig). Lytterforholdene på Syd Georgia er ofte dårlige, slik også julaften.

Derfor er det godt å ha BUSEN. De sender festlig sang og musikk hver eneste dag, så å si, til glede for samtlige stasjoner på ØYA. På julaften var det klassisk musikk, julebudskapet ble båret frem, og det var tale av bestyreren. Det var korsang og underholdning, og mye mye mer.

På Leith ble det også sendt ut juleprogram, det var juletoner i musikk og sang, og det var en kort tolkning av Juleevangeliet.
Kinoen hat et veldig tak på hvalfangerne, selv på julaften ble det kjørt film på Leith Harbour. Men det var en film av det gode slaget, i pausene hørtes dempet julemusikk i en "farvet" og dempet belysning av salen. - Og ellers feiret vi kvelden, hver på vårt vis. Noen gikk tidlig til køys, mens andre satt i små grupper, i lugaren og brakkene og koste seg som best man kunne - ut i de små timer.

Hva været angår var det ingen hvit jul på Syd Georgia. For det er midtsommer her nede i syden på denne årstiden.
Julenatten ble langt fra stille. Det blåste så bygningene ristet, og mange ting hadde flyttet på seg i løpet av natten. Men det løyet utover formiddagen 1. juledag. Mange benyttet da anledningen til å ta seg en tur i skog og mark - unnskyld, skog har vi nok ikke, vi har bare Tussock.

Men det er mye fin natur på øya, og det er rent befriende å komme opp i høydene og uten for "leieren" når været tillater det.
- Også er det slutt på ØYA for en del av oss. "Trekkfuglene" kan vende hjem etter en av de magreste sesongene i manns minne. Men noen blir alltid igjen her nede. Det er de som skal overvintre. Efter de fangstresultater som til dags dato foreligger på Leith Harbour, kan i allfall ingen komme å si at man har hatt noe særlig "griseflaks" til nå på Salvesens landstasjon i sesongen 1958/59!

LEITH HARBOUR 28/1- 59. Kolbjørn Karlsen


Aktivitet blant tidligere hvalfanger...

... både i Vestfold og Østfold, ja til og med blant de som kom fra innlandet enten det var øst eller vest for Oslofjorden.

Sandefjord har Hvalfangerklubben med ca. 800 medlemmer, Pelagos-klubben i Tønsberg har omkring 95 medlemmer, det samme har Salvesen Ex-Whalers Club også i Tønsberg. Østfold Hvalfangerklubb teller faktisk godt over 200 medlemmer.

Øyas Venner er mer myntet på hvalfangere som har oppled Syd Georgia, men her finnes også mange som kom fra innlandet, og som var planarbeidere eller hadde andre funksjoner på de flytende kokeriene. Denne interesseforeningen har vært dyktig med å markedsføre seg, de har 450 medlemmer!
De har vært dyktige til å markedsføre seg!

Det er vel og bra at det finnes foreninger som tar seg av hvalfangerhistorien lokalt, men her burde vi som kjenner Sydishavet og som har opplevd livet på hvalfangst forene oss.
På den måten blir vi sterke og kunne vinne noe mer forståelse for hva vi kjemper for.

Tenk bare på den tilbakeholdenheten som Norge viser over for England - som nå rydder opp på Syd Georgia alene!
Miljø-forstå-seg-på-landet Norge. Stor skam!

Museene: Fylketsmuseet i Tønsberg, Museene i Sandefjord, Hvalfangermuseet i Fredrikstad, disse intuisjonene har noe av historien om hvalfangst og hvalfangeren som de vil formidle til kommende generasjoner. De to hvalfangerklubbene i Tønsberg har sikkert også noe å vise fram i sine klubblokaler.

Alle foreninger og klubber skal formidle historier til sine omgivelser, men tyngden i historien forblir nok fjærlett når vi kun steller på hver vår "tue".

Selvsagt føler vi alle en tilfredshet med det vi bedriver, for ØHK som har sitt museum i "turistmekka" Gamlebyen i Fredrikstad. Om høsten er vi fornøyde med besøkstallene, og det vi har formidlet til nærsagt alle nasjoner. Det gledelige er jo at svært mange unge har slik interesse for det som vi forteller eller viser av videofilmer.
Det er heldigvis basert på frivillighet, men myndighetene burde belønnet oss med litt forståelse når vi bidrar med vår kunnskap til den norske industrihistorien.
Hver og en av foreningene skal fortsatt drive det arbeidet de har holdt på med i alle år.

Men vi burde hatt et felles taleorgan (paraplyorganisasjon) som kunne fremme våre ønsker, og ikke aller minst ta våre på det som er bygget opp hos de forskjellige foreninger, og klubber. En ting er sikkert - medlemmer og entusiasmen hos disse forsvinner egentlig fortere enn vi aner. Så hva da?!

Med frivillighet og entusiasme skal vi nok føre "kampen" videre. Som medlemmer av våre meget spesielle foreninger skal vi nok holde historiene i hevd! Det der med å ha vært i samme båt, i ordet rette forstand gjør nok sitt til at samhørigheten er så sterk. Men, at samtlige foreninger og museer burde hatt ett felles organ (paraplyorganisasjon) som vi kunne støtte oss til ville sikkert vært lurt!

Hvalfangerklubben i Sandefjord ble stiftet i 1980-årene, Rolf Enge er formann. Medlemmene møtes 5-6 ganger i året på Hotell Atlantic.
Salvesen Ex. Whalers Club ble stiftet i 1985, James Meiklejohn er å regne som livsvarig formann. De startet med 247 medlemmer, nå er de ca. 90 av naturlige årsaker. Medlemmene møtes jevnlig med sosialt samvær, foredrag relatert til hvalfangstog middag.

Pelagos-klubben ble stiftet 2001, formann Ragnar Hallberg de treffes fire ganger i året med foredrag knyttet til hvalfangst.
ØHK ble stiftet 1993, formann Hans Martin Hansen. Vi har Hvalfangermuseet som er åpent fra mai til september, medlemmene blir satt opp på vakter, her blir mange aktivisert. Ellers er det vår- og høstfest. De som har hatt vakter i museet blir tilkjent en havefest med grillet hvalkjøtt med mye mer!

Iden til det som er skrevet på side 1, 2, 5 (3/4 side) og 6 har redaktøren av KASKELOTTEN fått via "hvalfangstmagasinet" som ble utgitt av Sandefjord Blad og Tønsberg Blad 24.sept. 2004
En alle tiders reportasje og en verdig 100-års markering av historien fra Sydishavet.


Jeg blir fristet til å gjengi nok en artikkel i "hvalfangstmagasinet"

Glemmer ikke hjemkomstene

Da hvalfangerne kom hjem om våren, var det et yrende liv på brygga.

Magna Rismyhr (88) var blant de mange hvalfangerkonene som møtte trofast opp når hvalfangerne kom tilbake til Sandefjord fra Sørishavet i april og mai.
Hennes ektemann Harald Rismyhr hadde 27 sesonger bak seg i Thor Dahl da han gikk i land for godt etter første gang å ha reist ut til sjøs som 15-åring. Hun har mange minner fra disse årene. Hjemkomstene er noe av det hun husker best og satte mest pris på.

Litt av et syn

Det er noe en aldri glemmer. Fjorden full av småbåter, hvalbåter og kokerier. Tenk på alle de glade menneskene. Hun forteller at hun sto tidlig opp den dagen mannen skulle komme hjem. Det hendte ofte at hun kjørte til Vesterøya ( i Sandefjord) for å møte hvalbåtene der og se de stevnet inn Sandefjord-fjorden. Det hente også at hun var ute i båt for å møte mannen. - Da sto hvalfangerne ved rekka og var i godt humør! For oss som møtte dem, var det så moro at det var nesten utrolig, sier hun.

Grønne bananer

- Det var rent og ryddig i huset, og det vel for alle hvalfangerkonene. Også ungene frydet seg når pappa kom hjem fra hvalfangst. Ofte vaket det gaver som de hadde kjøpt med seg på hjemturen. Amerikansk tyggegummi var blant de mest populære gavene til barna.
- Jeg husker at jeg fikk en kamfertrekiste av mannen min. Den er jeg fremdeles stolt av. En gang hadde han med seg en stokk grønne bananer. Den ble hengt på lageret til modning i butikken vår. Stoffer, klær, spiker og kaffe hadde han også med seg.

Ble en vane

Magna Rismyhr var blant de mange hvalfangerkonene i Vestfold som måtte klare seg selv halve året mens husbonden jaktet på hval i isen. Det var mange praktiske gjøremål å ta seg av for en hvalfangerkone. Hun syntes det gikk veldig greit,og tilføyer at det ble en vane å være alene med de to barna deres.Men savnet etter ektemannen var selvfølgelig til stede, spesielt i høytider som julen.
- Vi var gift i over 20 år før vi fikk en julaften sammen, sier fru Magna. Under krigen var mannen i marinen, han kom hjem til Norge i 1945, men han var bare hjemme i 13 dager før han dro på hvalfangst . Vi skrev brev, men det tok sin tid med transportbåten, ellers ble det telegrafert.
Harald Rismyhr var kokeriarbeider på THORSHØVDI, han tok seg også av velferden om bord.


M. Martinsen fanget med THORVARD mens THORBRANN var i Australia for propellskade.


Sammenkomster er trivelig!

Det er alltid hyggelig å treffe hvalfangervenner, og det er mulig i hvert fall to ganger i året på høst- og vårfesten på Manstad.

De av medlemmene som går vakter i museet blir tilgodesett med en sommerfest i haven til Erna & Kåre i Gamlebyen - for 100 kroner kan det spises grillet hvalkjøtt som en spesialitet, og vanlig grillmat med salater og dressinger. Kaffe og kaker blir også servert. Her må hver og en ta med stol og bord, samt drikke. Har du lyst til å gå vakt i museet sesongen 2005?
Det er bare å gi Bjørn Jørgensen et tips om det: send han et julekort med ditt navn og telefonnummer, så vil vaktene bli satt opp for sommeren 2005.

Høstfesten ble i år også fint treff for 52 deltagere, Håkon Eriksen sørget for smektende toner og rytmer. Dette var sønn til Sverre.
Mange trodde at musikeren fra tidlige fester, som også het Håkon var sønn til Sverre Eriksen - men, nå er det oppklart.
Arne Boran er slett ikke dårlig til å trakter piano, - skrive kan han også!!

Gryteretten med tilbehør ble satt stor pris på, det samme var det med kaffen og kakene, her ble det så vidt en bitt igjen til festkomiteen.
Til dem kan det bare sies mange takk for en flott fest! Det må også gis honnør til festdeltagerne: Aftentrekningen er bare en fest for seg, med mange gevinstgaver og en utrolig vilje til å kjøpe lodd.
Hilsen referent.

Det kan meldes at 1. april 2005 blir det vårfest på samme sted, da blir det servert salt kjøtt og erter! Gled dere!
Sett av denne datoen, du har vel fått kalender for 2005!


En Vise om Valfangsten

1.
Vad jeg nu vil synge, det er blaat en sang om flytende kokeri, RONAL er dens navn. Nu vil jeg fortelle hvorledes det er at vere paa hvalfangsten der.

2.

Vi mønstret i Tönsberg og under vi skrev kontraktene og den er jo streng som du vet. Vi pligter at gjøre vad ordrene lød til arbeide, liv eller død.

3.

Vaar hyre er daalig og parten den er saa liten som mulig det sjønner en vær. Arbeiderne skal slite og ingen ting ha, de rike skal leve derav.

4.

Naar dagen er kommen vi avskjed skal ta fra hustru og den som en holder av. Avskjeden er tung ti for vist man ei vet om atter vi faar dem at se.

5.

Vi gikk i fra Tönsberg i Oktober i fjor omtrent 70 mand var forsamlet om bord. Vi lettede anker og sagde farvel til Tönsberg og til vaare hjem.

6.

Så gikk vi til Kardif for kul der at faa. Straks var vi klarert for atter at gaa uti franskebugten der stygvær vi fik, en livbaad sønder der gikk.

7.

Men lykkelig og vel vi dog over den bar. Det farvand det er jo det verste som er. Saa mangen sit øie har lukket her. Til sjømanden liv staar på spil.

8.

Pasaten er fin men, en plage det er. En fryktelig varme er nu der, og da vi passerede linjen vi blev Barberet vær eneste en.

9.

Insmurt vi blev nu med kjære og fet og neptun barberet med trekniven let. Saa blev vi servert med todì saa god av sukker og vand den bestod.

10.

Lit om vort befal jeg nu fortelle vil. Vor skipper han er nu lit mindre en snild. Vor størmand han er jo som oftes lit sur, men det er vel hamens natur.

11.

Vor proviantforvalter den snodige mand og slapkisten styrer han med god forstand. Ti dyrt er nu alting vi kjøpte av ham, den daabelte prisen i blant.

12.

Paa kosten at klage det tror jeg gaar an, thi brödet er dorligt det negtes ei kan. Thi ustekt og surt saa i maven det svir, og alting i sammen seg vrir.

13.

Ja, klasseforskjellen den er dog for stor, det viser sig altid hvor arbeideren bor. Den mindste betaling og dorligste mat det er alt vad vi faar for vort kjav.

14.

Og aldrig i verden det bedre vil bli för sosialisten for mer at si. Og tro mig jeg siger, snart kommer den dag arbeiderne vinde sin sak.

15.

Sist i Oktober vi Norge forlot og sist i Desember ved Sjetland vi stod. Vi takker nu Herren at vi nu er her, ti Havet de farefult er.

Skrevet av Konrad Georg Johannessen f. 1895. Dro til Amerika, siden har ingen hørt noe mer.
- Simon Svandal familie -