Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 43: September 2005 - 12. årgang

Glomma har ført mengder med vann fra sitt spede ”oppkomme”

Med bulder og vannkaskader sydover og med en vis voldsomhet kaster Glomma seg utfor Sarpefossen. Men nå vil elva være elv, og renne rolig og bedagelig ut til havet.
Denne ferdselsåra ble nok tidlig utnyttet for transport av tømmer mellom strykene, ja endog utfor de minste – etter hvert ble det bygget tømmerrenner så stokkene skulle komme helskinnet fram til treforedlings fabrikkene.
- Disse lå langs elva slik at seilskutene kunne med flaks og god vind manøvrere seg et stykke opp langs Glomma bredd.
Sjøfartsbyen Fredrikstad ble etter hvert et begrep, med 180 skip på det meste.

Petter Wessel Tordenskjold var jo en som behersket vind og seil, men det var rundt i Hvalerskjærgården, han angrep jo den svenske flåten i Dynekilen 8. Juli 1716.

Morfaren til Edvard Munch – Andreas Bjølstad (1806 – 1887), på 1840-tallet var han stor på Danmarkfarten med trelast.

Familien, og faren til Roald Amundsen Jens Ingebrigt (1820 – 1886), utgjorde på 1800-tallet et dynasti innen shipping de eide 22 seilskip. De holdt til i Borge, syd for Sarpefossen.
Jens Ingebrigt bygget seg opp en formue ved å seile i Svartehavet under Krimkrigen på 1850-tallet. Han døde da Roald var 14 år gammel.

Mer om seilskuter i boka til Knut W Engebretsen ”Fredrikstadskuter på de syv hav”.

Tenk på kysten fra Halden, med Hvaler og Kråkerøy, Onsøy-landet,
Råde, Moss og nordover – ikke rart at det ble ”Seilskutefest” i Fredrikstad i sommer.

Men Southern Actor ville ikke ”komiteen” ha liggende i Gamlebyen,
i sommer. Verdiene skapte også hvalfangerne, men de ble ikke fult verdsatt som sjøfolk, å – de skulle bare ha vært med en tur i isen, de som sier noe annet.


Fra THOR – GLIMT oktober 1962 som er et jubileumsår for Thor Dahl

Han var grosserer og skipsreder født 28. mai 1862 – døde 15. april 1920.
75 år har gått siden 1887 – mangt har skjedd, mange har hatt et en arbeidsplass i dette rederiet. Inntjeningsevnen til rederiet har nok over sikt vært god – mye har blitt gitt i gaver og verdier er bygd opp. Etter bestemmelse i Thor Dahls testamente ble det gitt ca. 1,2 millioner kroner til forskjellige gode formål og gaver.
Denne tradisjon ble ført videre av hans etterkommere. I 1917 ga konsul Lars Christensen hvalfangermuseum til Sandefjord by. Det ble innviet 23. mai 1917.
Det ble oppført etter tegning av arkitekt Grimnes.

Fra THOR – GLIMT oktober 1962

Gaver og anvendelse av kapital uten for det forretningsmessige.
I anledning Aktieselskabet ”Ørnen” sitt 50-årsjubileum i 1953 ble det gitt kr. 250 000,- til kurbad for revmatiske sykdommer i tilknytning til det nye sykehuset i Sandefjord.
Skipsselskapet Thorsholm ga i 1956 100.000 kroner til samme formål. Konsul Lars Christensen ga 100.000 kroner til nytt vaskeri ved sykehuset.

I Park Hotel som er et fellesforetagende, bygget av samtlige hvalfangstselskaper og skipsrederier og et flertall av de store industribedrifter i Sandefjord eier A/S Thor Dahls selkaper 332 andeler av 1000, altså 33,2 %.


Fra arkivet til Bjørn Jørgensen, ØHK's museum:

Den 23. juni 1960 ble det flagget overalt i byen (Sandefjord) og på havna

Dagen opprant med strålende solskinn og Sandefjord viste seg fra sin vakreste side. Sandefjord skulle få en ny gave – Hvalfangermonumentet.
Dette var en gave til Sandfjord fra konsul Lars Christensen, Thor Dahl Hvalfangerselskap, A/S, Aktieselkabet ”Ørnen”, A/S Odd, Skipsaktieselskapet Thorsholm, A/S Framnes Mek. Værksted og A/S Thor Dahl med konsul Lars Christensen og hans familieselskap Thor Dahls Hvalfangerselskap A/S som de største bidragsytere.


1907

Søren Berntsen var hvalfangstbestyrer mange sesonger, han førte dagbøker, dette er gjengitt av i boksform og utgitt i Vestfold. Utdrag fra Njotarøy historielag`s tidsskrift ……. (redaktør Terje Fr. Gulbrandsen) Brevene er skrevet på den tids skrivemåte.

Søren Berntsen var også en flink og ivrig brevskriver, alt dette er blitt tatt vare på for så å bli en bok som barnebarnet Karl Jan Skontorp har redigert.
Berntsen gikk om bord i D/S BUCENTAUR i Tønsberg lørdag 12.10.1907, de var innom Tyne Dock for å bunkre kull før skuta satte til havs.

Mot sør

Madeira 7/11-1907: Nu er vi endelig kommet til Madeira hvor vi skal intage kul med KARL og MATHILDE, men du kan tro vi har hatt stygt veir paa reisen. Vi har ikke hatt andet end storm og modvind hele veien og mandag havde vi orkan. Da trodde jeg vi hadde mistet Hvalbaadene for jeg synes ikke dem kunde flyte i saa meget vind og saan sø, men det var Gud som holdt dem oppe.
KARL hang i sleber paa BUCENTAUR og jeg saa den gikk igjennom brot saa vandet pisket paa Tønden. MATHILDE klarte sig bedre, jeg har aldri sett bedre baad til at klare sig på søen, men den var sommetider tør på propellen naar den havde gaat imellem søen. Men nu har vi faat veir og nu begynner dt at blive varmt. BUCENTAUR gaar smaat saa vi faar lang reie nedover, men nu skulde vi være klar av dem værste stormene saa nu gaar det vel litt bedre.
En mand maatte vi gaa ifra i England, han hadde gaat uloves i land og saa kom han ikke om bord til at vi skulde gaa . . .

St. Vincent 15de November 1907

(Jeg velger dagens skrivemåte, Ele.)
I går kom vi til Cape Verde hvor vi bunkrer kull og har kjelesjau. Vi hadde fint vær fra Madeira og hit, men BUCENTAUR går ikke fort så det vil ta tid før vi kommer til Sd Georgia. Nå blir det lenge til dere får høre (brev) fra oss for vi er ikke i Port Standley før jul. Det er lang vei herfra og dit!
Vi er friske alle sammen om bord, bortsett fra maskinisten som her et vondt kne. . . . Vi fikk ikke noe ut av doktoren på Madeira, . . . men vi skal forsøke en lege her.
Du må ikke se så nøye på skriften Ingeborg for de holder på å laste (trille) kull så dekket over og under meg rister.

MOT SØR 1907

Bucentaur den 10/12-07: I kveld tenker jeg vi er i munningen av Laplatafloden og vi skal gå til en liten havn som heter Maldonado for å ”kulle” (bunkre) begge hvalbåtene, men jeg vet ikke om det går an å få sendt noe post herfra. Jeg går om bord i MATHILDE herfra til Port Standley for å forhandle med Guvernøren om tillatelse å fange hval (fagnstkontrakt for 07/ 08 betyr vel det, Ele). BUCENTAUR og KARL skal holde følge videre. Du kan tro vi har hatt fint vær fra Madeira.

Bucentaur den 17/12-07: Nå er vi endelig kommet til Falkland, jeg var jo hos Guvernøren for å ordnet med å få ”fiske” på SG. I dag kom BUCENTAUR og KARL og vi er klare for å gå til Syd Georgia. Vi har leid land på SG i 21 år og sakal betale £ 250 årlig så slipper vi andre utgifter.

Utdrag fra et brev desember 1908:

Syd Georgia 11/12. 1908: På turen til SG fra Montevideo berget vi mannskapet fra en engelsk fullrigger: RUDLAND CASTEL fra Liverpool. Skipet hadde mistet riggen. Pampero og stormasten hadde brukket opp dekket i det den hadde falt så pumpene var så blitt ødelagte, vraket var synkeferdig når vi traff det. Livbåtene var også knust, så det var på høy tid at vi kom og fikk berget dem. Vi traff dem fem dager etter at de hadde mistet riggen.

Det var i alt 29 mann; 7 av dem var prentiser eller lærlinger; sønner av gode foreldre, de var fra 15 år og oppover. Katten og kanarifuglen fikk vi berget, den synger for oss om dagen. Grammofonen fikk de også med seg, så nå er det konsert om bord hos oss. Du kan tro det er folksomt her, til sammen 102 mann. De ble med til SG hvor vi fordelte dem. !3 er om bord hos Castberg de resterende er her. 4 av dem har vi forhyret for å være med oss på turen. En mann kommer til å reise fra oss for jeg tror KASKELOT skal seile til Buenos Aires. Kapteinen fra det forliste skipet bor hos meg. . . . I dag er han med far på hvalfangst . . . Vinden frisknet til under redningsaksjonen, vi klarte således ikke å redde noe av provianten. ”Det skulde været en deilig kullægter og faat med sig til SG”. Den hadde 3200 tonn kul om bord, før Kapteinen forlot skipet tente han fyr på det, da det var et jernskip og omtrent synkeferdig – det tok nok ikke lang tid før det sankt utpå natten.


Salve Christian Fredrik Salvesen 1827 – 1911

. . . hørte til en kjøpmannsfamilie i Mandal Det var lite for han å gjøre hjemme, så sammen med sin bror Theodore seilte han til Skottland, hvor de begynte med et shipping agentur i Grangemouth og Leith, i 1843 – 16 år gammel! Skottland var i full utvikling og det var mer enn nok å gjøre over Nordsjøen med eksport av kull og innføring av trelast. Theodore, som ledet selskapet i Grangemouth, døde ganske ung, og Christian bygget opp selskapet i Leith som eneinnehaver. Christian var en meget dyktig forretningsmann. Ved siden av agenturforretningen og et ganske stort rederi ble han også en pioner i skog- og trelastindustrien i Finland. Han var med på bygge den første elektriske jernbane i Norge, i Orkdal, og etablerte en parafinfabrikk i Mandal,- det eneste av hans foretak som mislyktes.

Christian ble først interessert i hvalfangst ved slutten av forrige århundret. Firmaet var blitt agent for salg av hvalolje fra Svend Foyn`s stasjon nordpå – og leverte kull til den Så ble det et naturlig skritt å ta opp hvalfangsten selv, med den fordel at Salvesen, alltid forsiktig, hadde til disposisjon kapital som manglet blant hvalfangstpionerene.
Christian, eller rettere sagt hans sønn Theodore, tok sjansen og investerte på Island, Færøyene og i 1904 på Shetland. Firmaets aktivitet ble senere konsentrert på Shetland, noe som varte helt til 1930.

Stødige familier: Chr. Salvesen og Abraham Larsen = se KASKELOTTEN 29/ 2002

Salvesen kom seg også til Syisen, men etter at C A Larsen hadde vist veien. Salvesens første stasjon ble satt opp på New Island på Falklandsøyene i 1908 med maskiner fra en nedlagt stasjon på Island. Det ble aldri noen suksess her, men den fortsatte til 1916, fangsten var mager – den besto mye av seihval.
Men rundt Syd Georgia vrimlet det av hval, mest knøl. Neste år kom Salvesen til Syd Georgia og bygget sin base på Leith Habour. Denne basen gjorde bra fra starten og fram til nedleggelsen i 1960 /61.

Hans Abrahamsen var toppskytter og skytterleder, han begynte sin karriere som fyrbøter.
De aller fleste av Salvesen hvalfangere den gangen på land og sjø var nordmenn. Transportskipene var alltid britiske, fra Salvesens handelsflåte, mannskapene var stort sett britiske, bortsett fra første verdenskrig – da ble det mangel på sjøfolk.

NEKO, Salvesens første kokeri, kom til Syd Shetland i 1911. Det var et ombygget lasteskip på omkring 6.000 tonn, samme størrelse som de kokeriene som fantes på den tiden. (På 30-tallet ble kokeriene på 20.000 – 30.000 tonn).
HORATIO ble benyttet som hjelpekokeri på Leith Harbour, det tok fyr og ble ødelagt i 1916.
NEKO fortsatte til 1924, da det havarerte uten for Rio på vei hjem. Salvesen hadde skaffet SEVILLA I 1922 og SARAGOSSA ble kjøpt som erstatning for
NEKO. De to kokeriene, sammen med Leith Harbour, drev fangst i Sydishavet til slutten av 20-årene. Det ble stort oppsving i hvalfangsten i 1929. Prisene på hvalolje var høy, og man var i ferd med å utvikle pelagisk (gresk: pelagisk = hav) hvalfangst over hele Sydishavet. Større kokerier med opphalingslipp og flensedekk (tidligere utbords flensing), kokerier på opptil 30.000 tonn.Det var en storaktivitet i Norge for å få utrustet nye ekspedisjoner.

1927/ 28 var det 17 ekspedisjoner – fram til 1930/ 31 var antallet steget til hele 41 ekspedisjoner. Nye selskaper ble dannet, noen av dem med britisk kapital, - det var mye pengespekulasjoner i Vestfold.

Ingen krise for Salvesen, men nedgangen kom i 1931. Hvaloljeprisen falt, og nesten hele hvalfangstflåten gikk i opplag i 1931/ 32.I Norge var det noen rederier som klarte seg bra, mens andre gikk konkurs. Anders Jahre, som bygget to nye kokerier, KOSMOS I og KOSMOS II, fikk glimrende fangst og greide å betale til bake alle sine lån. Andre var ikke så heldige og mye penger gikk tapt
Salvesen sto utenfor dette finansielle virvaret, de hadde solide reserver, og det ville ikke forekomme dem å låne penger for å bygge skip.
SEVILLA og SARAGOSSA var ikke egnet til isfangst og ble erstattet med to større ombygde passasjerskip; SALVESTRIA og SOURABAYA. I 1931/ 32 da de norske rederne la opp flåtene sine, drev Salvesen og UNILEVER fangst alene. SARAGOSSA gikk tapt i brann i løpet av sesongen, og Salvesen fikk NEW SEVILLA i stedet, et billig kjøp fra et konkursslått norsk/britisk selskap. ( se KASKELOTTEN nr. 15/ 1999, pga skrivefeil – kan nok båtene gjenkjennes, beklagelse fra red.)
NEW SEVILLA sammen med SALVESTRIA og SOURABAYA var Salvesens kokerier på feltet inntil krigsutbruddet i 1939. . . .

Større konkurranse - mindre hval. Men sesongen 55/ 56, det var glansens år. Store problemer hadde dog reist seg. Japan var kommet tilbake til hvalfangsten med stadig stigende krefter. USSR, som overtok kokeriet VIKINGEN som krigsbytte, omdøpt til SLAVA, var i ferd med å bygge tre nye ekspedisjoner.

Fangsten var av International Whaling Commision begrenset til 16.000 blåhvalenheter, som svarte til 25.000 hval, men de tallene viste seg tidlig å være mer enn hvalbestanden kunne tåle. De 16.000 ble kuttet ned til 14.500. Men det var klart at russerne, selv om de hadde undertegnet avtalen, ikke ville holde seg til de fastsatte kvoter og regler. De andre nasjonene kunne ikke gå med på at de skulle begrense fangsten mens russerne fanget fritt de hvalene som vi sparte. I 1959 meldte Norge seg ut av avtalen i et forsøk på å tvinge de andre til å akseptere en fordeling av nasjonale kvoter i stedet for den totalkvoten som var satt opp av IWC.

Det ble til slutt en slik avtale i 1962, men da var det for sent. Hvalbestanden hadde minket så mye at det var svært lite igjen. Norge og England gjorde det de kunne for å redde hvalbestanden. I Japan, USSR og Holland var det mindre bekymring. De manglet den erfaring Norge og England hadde fra fangst i verdens hav i over hundre år. Særlig må Holland ta skylden. De presset sine krav til det ytterste og utsatte kvoteavtalen i fire år, mens hvalbestanden gikk mot undergang. De norske og britiske selskaper skjønte ganske tidlig at fremtiden var mørk, og begynte etter hvert å selge til Japan.
Først gikk ABRAHAM LARSEN, EIET I Syd Afrika, men med norsk mannskap.
Så gikk KOSMOS I I og BALAENA.
VENTURER ble solgt i 1962 og HARVESTER i 1963.
Leith avsluttet i 1961, men et japansk selskap leide det fram til 1963.
De norske selskapene gav opp fangsten etter hvert – våren 1968 var det slutt for norsk hvalfangst i Sydishavet.

Dette var utdrag av foredraget skotter og nordmenni isen som Sir Gerald Elliot holdt for 350 tilhørere i Teie kirke, - han var invitert av Nøtterøy Historielag.
Siste del kommer her:

En æra er forbi

Dermed ble et stort kapittel i Norges historie avsluttet Jeg tror ikke at folk ute i verden riktig skjønner hvor viktig hvalfangsten var i Norges næringsliv opp til 1939. Hvalfangsten var toppindustri i Norge, og nordmenn var suverene i hvalfangst over hele kloden.
Det var ikke bare at de var eksperter i faget, de hadde også søkt ut hval hvor de enn kunne finnes i verden og satte opp sine foretagender for å utnytte den Nordmenn var stolte av dette og var ikke helt fornøyde med at utlendinger skulle komme inn, til og med Salvesen, som var like mye norsk som britisk. Etter krigen fikk hvalfangsten mindre betydning, selv om den hadde noen av sine beste dager. Skipsfart begynte å overta som hoved næring i Vestfold, og man skjønte at andre land også kunne hvalfangst, noen kanskje bedre enn nordmenn. Japan hadde ikke bruk for norske skyttere eller teknikere, og Russland greide seg også godt uten dem.

Men det er til ære for Norge og England at vi holdt industrien gående på samme høye nivå, selv når vi viste at alt ville falle sammen.
Det var pinlig for Salvesen, som for alle hvalfangstselskaper at våre 60 år med hvalfangst endelig måtte ta slutt. Men det var en trøst at hvalfangere i Skottland og Norge stort sett klarte å finne seg nye jobber meget fort, mange i handelsflåten, andre i land.
De som reiste på hvalfangst, er i følge lang tradisjon vant til å legge hånd på hva som helst, som for eksempel snekker, sveiser, kokk, frisør ( vi hadde blant titlene ” Altmuligmann gruppe V ” , og det hjalp nok til å skaffe arbeide.

Det er nå 36 år siden HARVESTER seilte fra Husøyflaket til Sydisen. Nesten to generasjoner har pssert, og vi deltok i fangsten har ikke lenge igjen ( det var da pessimistisk, red anm.) Vi lever i en annen verden, hvor fangst av hval ikke blir sett på som noe ærefullt eventyr, men som skammelig foreteelse.
Jeg er stolt av vår hvalfangst, og annet syn kan jeg ikke ha. Jeg håper at vår og andres historie i Tønsberg og Sandefjord vil bli godt oppbevart til opplysning for våre etterkommere.


E H Shackleton

Den berømte britiske sydpolforsker, Ernest H Shackleton, la i august 1914 ut på sin andre polferd, for å finne den geografiske og magnetiske sydpol. Men skuta hans ENDURANCE, ble skrudd ned av isen, og mannskapet møtte svære utfordringer i kampen for å overleve. Shackleton og to av hans mannskaper klarte etter voldsomme strabaser å ta seg fram til Syd Georgia.

Syd Georgia den 1ste Juni 1916

… Shackleton som reiste herfra December1914 paa Sydpolsexpedisjon, kom hit til vestsiden av Georgia fra Syd Sjetland i en liten robaat nu for 12 dager siden.

Han hadde (havde) forlist med sin skute i isen i oktober. Siden hadde han og mannskapet (mandskabet) hodlt seg på isen i flere måneder. Tilslutt seilte de med livbåtene og havnet på Elefantøya på Syd Shetland ( S Sjetland). Derfra hadde Shackleton og fem mann seilt hit til Georgia og landet på vestsiden. Shackleton og to mann gikk tvers over øya og kom til Strømnes. De var da så skjeggete at Sørle kjente dem ikke før han (Shackleton) sa hvem han var. Sørle sendte SAMSON på den andre siden av øya for å hente de tre andre som var igjen i livbåten.

Nå er de reist til Elefantøya for å hente resten av mannskapet på 22 mann, Thom er med og henter dem.
Shackleton spurte (spurgte) om han kunne få lov å være med dem, de har vært borte i ni dager så jeg venter dem i morgen. Håper (haaber) de har fått berget alle de 22 som var igjen.

Det er utenkelig at noen kunne komme levende fram i en liten båt fra Syd Shetland og hit på denne årstiden.
Shackleton og hans to menn sov her om natten før de dro ut på redningsekspedisjonen. Fra deres soverom hørtes et farlig leven i søvne, de trodde kanskje de var på havet i den vesle båten, (en kan få mareritt av mindre, red.anm.).

Tønsberg Blad hadde 14.august 1916 et langt brev fra legen på Husvik Harbour, dr. Bjarne Løveid, som i langt mer dramatiske ordelag enn Berntsen skildre møtet med Shackleton.


Fra Museet Sesongen 2005

Først vil jeg takke alle vaktene for i år. Spesielt de som på kort varsel tro inn når det var sykdom, og den litt spesielle situasjonen ved Tall Ships Races, vi fikk jo ikke kjøre inn i Gamlebyen – men vi greide det også.
Kommunen hadde ”delt” ut mange gratis adgangsbevis til byens museer i forbindelse med TSR (oss inkludert, noe vi ikke viste om) ja, ja vi var snille – kanskje kommunen tenker litt på oss ved neste korsvei?!

Besøket har som vanlig vært bra, en masse unger har sett videofilm og forundret seg over hva slags film og aktører de så (det sies at hvalfangere er en egen rase)
Som – 45 modell må jeg beundre dere alle, - dere er noen freskinger hele gjengen, alderen tatt i betraktning!

En stor takk til Arne Jensen for hans gave til museet: Rapportbøker, notater og resultater fra sin tid som toppskytter i Balaena, Kosmos og Saldana. Alt vil bli tatt godt vare på, jeg kan love at det er mye interessant!

Nå er tiden inne for å tilby DVD plater med Blåst Forut: kr. 150,- pluss porto.

Vennlig hilsen Bjørn Jørgensen.

Fra kasserer Thorleif kan det fortelles at det har vært 967 betalende på museet, det er kun voksne som betaler, barn og medlemmer i ØHK går gratis.

Loddsalget innbrakte en god sum til kassa og drifta av museet, gevinstene er av levert (en gevinst gikk til Horten) det ble solgt noen få bøker og restopplaget av videofilmer ble også solgt.
Ett par medlemmer lot seg verve da museet var åpent.

Neste sesong skal vi selge Caps med emblemet vårt på.

På høstfesten på Manstad 7/10-05. kan det kjøpes medlemsmerker.


Norsk ”by” fyller 100

Denne byen er unik og den det handler om er lille Grytviken på øya Syd Georgia. Den ble grunnlagt 16.november 1904 av den norske kapteinen Carl Anton Larsen. Vi vil tro at den er mer vital nå enn hva den var for 100 år siden, for nå strømmer det turister til øya, og det i store mengder.
( det er mange måter å ”måle” vitalitet på - red.anm.)

Postverket på øya har sett det nødvendig å gi ut øyas første frimerkehefte med i alt åtte selvheftende frimerker. Merkene i heftet er uten valør og har påtegningen ”Airmail Postcard”, og er altså da øremerket for de postkort som turistene sender.

Til jubileet ble det produsert noen andre frimerker og de med motiv av Larsen og et med oversikt over Grytviken. Det kom også to andre, et med hvalfangeren Fortuna, og for å holde norske tradisjoner ved like, et med en skihopper: Faktisk var det konkurranser i bakkehopping på Øya i 1913!

Hvorfor det nettopp heter Grytviken der, er at det fantes jerngryter på stranden. Allerede fra tidlig på 1800-tallet var det selfangere i områdetog det var også base for oppdagelsesreiser – så tidlig!
Et argentinsk foretak var det første til å fange hval i disse farvannene, men det var Larsen som grunnla ”byen” Grytviken.

Han besøkte området flere ganger i tiden 1892 – 1902, i 1905 tok han med kone og sju barn og reiste dit for godt. Han hadde tidligere gjort alt det nødvendige planarbeidet for å etablere stedet.
Seilfartøyet LOUISE var innkvarteringen til alle de som hadde med anleggsvirksomheten å gjøre, det sto ikke på før både fabrikk og direktørbolig sto ferdig.
Direktørboligen er i dag Syd Georgia´s ”nasjonalmuseum”.