Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 44: Desember 2005 - 12. årgang

En må passe seg godt for juksemakere - Brev til Sarpsborg Arbeiderblad 1956

Fra Kolbjørn Karlsen

Over hele verden har Kanariøyene en egen klang i folks bevissthet. Hundrer har gjennom tidene reist til Kanariøyenes sanatorier for å rekreere eller for å bli helbredet for tuberkulose. Tusener har reist dit med passasjerbåter på cruise for å oppleve øyenes gode klima eller for å se kanarifuglenes hjemland.

Øygruppen består av syv store, kuperte med mange små øyer. Den største øye heter Teneriffe, og der ligger den ikke ukjente byen Santa Cruz. Gran Canaria er den nest største øya, her ligger byen Las Palmas med 153 000 innb, den største byen i øyriket. Jeg er ikke på cruise eller ferie, men på vei mot Sørishavet, Syd Georgia – Leith Harbour. Transportbåten jeg reiser med heter SOUTHERN OPAL, har 360 mann om bord og tilhører Chr. Salvesen & Co., et britisk hvalfangstselskap.

I mange år har SOUTHERN OPAL pleid å ta den lange veien om Caripito i Venezuela for å bunkre den nødvendige fyringsolje til hvalfangstens store maskineri. Helt siden vi gikk fra Tønsberg hørte vi ymt om at denne gangen ble det kanskje Las Palmas, men først skulle vi innom England for å ta om bord britiske mannskaper og diverse utstyr, og der, ville vi få den avgjørende ordre.
Og som alle håpet på; ble det Las Palmas denne gangen. Da smilte vi alle, og særlig de som ikke hadde vært der før.
Ellers er jo byen godt kjent av hvalfangere fra norske de norske ekspedisjonene – og av andre norske sjøfolk.

Vi startet med 1600 pesetas. Allerede klokken 7 om morgen la godværsbåten SOUTHERN OPAL til kaia på innsiden av den lange moloen som stikker ut fra den nye bydelen i Las Palmas. Med lommebøkene fullstappet med store skitne pesetasedler gikk vi i land. Allerede på kaia var det et yrende liv. Ivrige handelsmenn med dukker, dukker og mange stoffer og småting som overdøvet hver andre når det gjalt å tiltrekke seg hvalfangernes oppmerksomhet. Mange av dem var like påhengelige som norsk veps. Og ”pengegaloppen” gikk, ikke i norske kroner, men i spanske pesetas. På kaia sto en lang rekke taxier og ventet på tur.

1600 pesetas er ca. 200 kroner, og et trekløver av oss; Norvald, Reidar og Kolbjørn, startet opp med denne summen på vår første tur i Las Palmas. Det var langt å gå inn til byen, så det var bare å hoppe inn i den første og beste ”taxien”, ikke noe tursystem der i går`n. Og i vei bar det med ganske stor fart, i løpet av fem minutter var vi i sentrum.

Sjåføren forlangte 175 pesetas, vi betalte og tenkte ikke mer på det. Men da vi skulle til bake til båten betalte vi bare 50 pesetas, som var den rette prisen, ble vi litt flate, for vi skjønte vi hadde blitt lurt!
Så ble vi bedratt på ei sjappe. Vi synte at alt var så fremmed og flott, mye rart å se på også, så pesetas`n tenkte vi ikke på. Etter å ha kikket litt i lommebøkene våre skjønte vi at nå måtte vi ta frimodigheten til hjelp. Vi så gjorde, og da gikk det bedre.

Noe måtte vi handle også. Tiden var knapp, og det var ikke sikkert at SOUTHERN OPAL ville legge turen om Las Palmas neste gang, - noen suvenirer måtte vi jo ha. Prisene var nokså forskjellige i forretningene, mange prøvde også å få solgt dårlige varer til samme pris, men vi sa nei takk til de fleste og ruslet videre. Det måtte da finnes en forretning med noenlunde rimelige og faste priser (var fra Kolbjørn de tok slagordet i RIMI?)

Etter en masse tråkking rundt omkring i gatene fant vi til slutt en forretning med en rødlysende reklame, ”Casa Zaxmi” over døra som fortalte oss på engelsk at her kunne vi få det beste. ”Have best selections in all articles”. Det var to indere som ekspederte oss, og vi senere vite at de også eide forretningen. Til vår forbauselse snakket de engelsk, noe som er meget sjeldent i Las Palmas. De opplyste oss med en gang om at her var det kun en pris, ikke noe pruting!

Det de hadde, var også flotte varer i forhold til det vi hadde sett i de fleste andre forretningene. De to indiske guttene i 25 års alderen var stadig blide, høflige og greie å handle med. Det var ikke rart vi fikk for det vi kunne avse i pesetas, men noe ble det da, ja en dukke hver måtte vi jo ha.

Som sagt var tiden knapp, og vi ville helst se så mye som mulig før avreisen. Vi stolte på de to i forretningen, og Norvald spurte en av dem om han kunne bestille en taxi ”turismo” som for en billig penge kunne kjøre oss rundt, slik at vi kunne få besett oss når vi først var her. Joda, det skulle han ordne, etter 5 min. rullet en rød ”Austin A95” opp foran forretningen. Den var påmalt Turismo med gule bokstaver . En mørk godslig og heller litt tykk spanjol kom ut, bukket høflig til oss, åpnet bildøra og sa ett eller annet på spansk, som vi forsto svært lite av, - men det var nok vær så god han sa. Etter å ha snakket litt med vår medhjelper kom han ut igjen, satte seg godt til rette bak rattet, ut med blunken, og så av sted.

Vi kjørte rundt i den gamle og nye bydelen. Den gamle bydelen viste seg å være like gammel som Colobus.
Plutselig befant vi oss utenfor et luksuriøst hotell, SANTA CATALINA. Maken til hotell skal en lete lenge etter. Parken, badeanlegget, bygningen i seg selv og servicen innenfor, - det må bare oppleves. Og så mange nydelige ”dukker” ! Mørke, langt bølgende hår, - og lys levende; av et slikt syn blir man litt geléaktig i knærne.
Turismo kjørte opp en bilvei som slynget seg oppover fjellsiden til et stort høydedrag. Herfra så vi hele Las Palmas med Atlanterhavet utenfor i et eneste stort panorama, med en mengde små og store båter.

SOUTHERN OPAL lå der nede ved den lange molen, og da den ikke er noe særlig for øyet, så den enda styggere ut der den lå bak en flott hvitmalt italiensk luksusdamper. På toppen av høyen lå en praktfull katedral, helt ny, moderne og stil ren. Vi kunne kune se en nokså stor bananplantasje like i utkanten av den gamle bydelen, en skog av palmekroner med en sterk grønnfarge.

Snudde vi oss den andre veien , kunne vi se bort på noen sanatorier som lå oppe i ås siden ovenfor den nye bydelen, den store ”badebeachen” som vi skulle besøke senere , og noen små fiskebåter som kastet garn etter noe som lignet brisling. Alt var så flott, kanskje fordi det var første gang vi var der.
Nedturen førte oss til Casa De Colon som er huset til Columbus. Den store oppdageren bodde nemlig i dette huset mellom tre av de fire oppdagelsene han gjorde mot India, - eller rettere sagt Amerika.
Egentlig var navnet: New Islands of the Canary Indies – før det ble kalt Amerika.

Bortsett fra to restaureringer står det gamle huset i sin opprinnelige stand fra den gang byen gle grunnlagt i 1487. Midt i huset, som er bygget av stein, er en ca. 8 meter dyp brønn, en statue av San Pedro utskåret i en sjelden hard tresort, og en modell av skuta SANTA MARIA som Columbus reparerte I Las Palmas før han dro ut på den første ferden i 1492. Guiden lot oss få vite at uten innbyggernes hjelp ville Columbus aldri ha fullført sin store ferd.

Så bar det gjennom gater med voldsom trafikk og tuting ustanselig i hver sving og ved vært gatehjørne. Den tause trafikk er såvist ikke innført på Kanariøyene. Men bilistene er flinke til å kjøre, vår taxidriver var ingen unntagelse. Det var en mengde nye biler av alle slag, helst europeiske,- noen busser var eldgamle. Trøtte esler ble brukt som hester, og de få virkelige hestene ble brukt i en luksusbetont drosjetrafikk. Det var ganske behagelig å kjøre i en blankpusset karjol med soltak i alle regnbuens farger.

Bare to minutter fra forretningsstrøket lå en badestrand som var dobbelt så stor Sjøsanden i Mandal. Det var et yrende liv her av badende unge og gamle solbrune mennesker. Gamle koner som vasset ut til fiskebåtene for å kjøpe fisk og vakre tenåringer som villig poserte for fotografen. På strandpromenaden var det salg av diverse leskedrikker, iskrem og mye annet, - og hvitkledde politifolk passet på at ingen ødela kaktusplantene som vendte ned mot badestranda.
En ting var vi enige om alle tre: Turen hadde vært vellykket.

Mange takk Kolbjørn. Godt at du skrev dagbok og artikler til avisa, en fin dokumentasjon om mangt og meget fra tiden til og fra feltet også.


En messeguts erindringer

Av Martin Knutsen, Marsv. 3 - Moss

Vi må tilbake til ”de harde trettiåra” for å finne hovedgrunnen til at jeg dro på hvalfangst. Jeg er født i 1930, i det som den gang het Brattvær herred. Oppveksten tilbrakte jeg på Nordholmen, på Dyrnes, et lite sted på vestsiden av Smøla. Min far var fisker, i tillegg drev han småhvalfangst om sommeren. Det året jeg ble født, fikk han hyre på hvalfangst i Salvesens rederi, som hadde hyrekontor, hos Onesimus Andersen, i Tønsberg. Han mønstret på ”S/S Salvestria” og arbeidet som hvalfanger på denne helt til krigen kom i 1940. Da reiste han til London, hvor han ble værende under hele krigen. Han ble der til 1946, og var med å avvikle marinens aktiviteter i London.

Da krigen brøt ut ble min mor igjen alene med ansvaret for åtte barn, hvorav seks mindreårige. I flokken var det syv jenter og jeg som eneste gutt. På mange måter var det nok en rik tid; alle måtte ta i et tak for å holde både sult og frost ute. Jeg husker at hus måtte males og båt måtte tjærebres. Forøvrig måtte høy i hus slik at det ble fôr til sauene. For å skaffe brensel måtte torv tas opp og tørkes før vinteren.

I 1947 ordnet min far hyre for meg på hvalkokeriet: ”Sautheren Venturer”. Den første sesongen startet jeg som messegutt. Tre andre unge menn fra Smøla reiste også ut i 1947: Martin Martinsen, Jarle Farstad og Lyder Kruse. Min navnebror og fetter; Martin Martinsen, hadde vært med på ”S/S Salvestria” allerede før krigen. Jeg var altså i godt selskap da vi mønstret på i Tønsberg den høsten.

Det er vel lett å forstå at det var mye nytt for en som for første gang skulle ut i verden.
I alt var jeg på hvalfangst hele tre sesonger hvorav som nevnt, den første som messegutt. De to neste sesongene tilbragte jeg sammen med en fra Drammen, han het Kolstad. Vi to arbeidet i anlegget hvor leveren ble foredlet, nærmere bestemt i den første delen der hvor tørkingen foregikk.

Som nybakt messegutt kom jeg ombord på ”Sautheren Ventur” og ble av tredjestyrmann anvist lugar. Det ble en overraskelse. Jeg fikk en dekkslugar som jeg skulle dele med to skotter og en shetlender. Sistnevnte kom fra Lervik på Shetland og het Teddy Wisman. En av skottene het Teddy Turner. Den tredje romkameraten husker jeg ikke navnet på, men han var buddhist. Ja der sto jeg, og hadde ikke hørt engelsk før, og kunne knapt norsk (som jeg fikk høre senere)!

Disse karene var omtrent på min alder og skulle jobbe som lugar- og messegutter. Det samme skulle altså jeg, blant den engelske delen av mannskapet. Faktisk innebar dette at jeg omtrent ikke traff noen nordmenn den første sesongen. Så her gjaldt det å bruke fingerspråket!

Men jeg plukket fort opp noen ord, og jeg fant meg godt til rette. Den første turen tror jeg gikk om Aruba i Karibien. Jeg minnes spesielt en episode hvor vi var på vei til å gå ombord og kom i snakk med en sort innbygger. Han oppfattet at vi skulle være i
Sydishavet i seks måneder, men kunne ikke fatte at vi kunne dra uten å ha med jenter...

Det å seile gjennom tropene var fascinerende for de aller fleste. Som adspredelse husker jeg vi hadde kino på dekk under tropehimmelen, hvor vi blant annet så filmen ”Lady be good”. Det ble også arrangert boksekamper, spesielt husker jeg en, hvor Skjerven, fra Tønsberg, var en farlig motstander.

Men for meg ble det en uforglemmelig opplevelse, da jeg etter å ha badet nesten en hel dag i et svømmebasseng på dekk, pådro meg ørebetennelse. (For øvrig var det Botsman som hadde snekret sammen bassenget av planker og innvendig presenning). Ørebetennelsen utviklet seg og jeg kan minnes at jeg trodde min siste tid var kommet. Jeg ble lagt inn på ”sykestua” der diakonen tok godt vare på meg. Mens jeg lå der, passerte vi ”førti graden” og vi fikk et forrykende uvær. Vi hadde Brekken full av tomme oljefat og i en av de svære bølgene forsvant alle fatene og laget et kraftig bråk. ....
Da vi nærmet oss Syd-Georgia, fikk jeg en leksjon i etikk. Min lugarkamerat ”buddhisten” og noen flere sto utenfor i forkant av vår lugar, på styrbord side. På babord side, midtskips, i akterkant av dekkshuset, foregikk det slakting av griser. Grisene hylte og skrek. I min tankeløshet kom jeg til å le. ”Buddhisten” bemerket at jeg som var en kristen, burde vise mer respekt for dyr. I ettertid har jeg lært at det kan være en vesensforskjell mellom den jødisk/kristne religion og Østens tenkning på dette området.

Underveis var det mange inntrykk av natur og dyreliv. Vi hadde et opphold på en uke i ”Lith harbour”. Der opplevde jeg møtet med pingviner og sjøløver som noe stort. Jeg husker at da vi gikk over fjellet og spesielt og langs stranden til Grytviken, kom vi i nærkontakt med disse ”beboerne”.
Ikke minst har nok de fleste som har arbeidet på kokeriet, gjort seg noen tanker da de for første gang fikk se en blåhval. Det var et syn som gjorde at jeg sa til meg selv: ”om jeg prøver å beskrive det jeg her ser, vil ingen tro meg”. Jeg ble liten.

Det første året som messegutt, bød ikke på de store utfordringene, men flere små og store hendelser som var lette å merke seg. Jeg fikk føle at det ikke bare var engelsk jeg ikke kunne. En gang jeg skulle hente kaker til kaffen i byssa, var det to kokker der, en engelsk og en norsk. Den norske kokken var fra Tønsberg. Han snudde seg til engelske kokken og sa på engelsk (som jeg forsto, siden jeg hadde begynt å lære mer enn smøladialekt), ”jeg forstår ikke noe av hva den gutten der sier”. For meg var ikke dette noen overraskelse, men en begynnende bevisstgjøring om språk og språkdebatten. messegutt, bød ikke på de store utfordringene, men flere små og store hendelser som var lette å merke seg. Jeg fikk føle at det ikke bare var engelsk jeg ikke kunne. En gang jeg skulle hente kaker til kaffen i byssa, var det to kokker der, en engelsk og en norsk. Den norske kokken var fra Tønsberg. Han snudde seg til engelske kokken og sa på engelsk (som jeg forsto, siden jeg hadde begynt å lære mer enn smøladialekt), ”jeg forstår ikke noe av hva den gutten der sier”. For meg var ikke dette noen overraskelse, men en begynnende bevisstgjøring om språk og språkdebatten.

Av og til kunne det gå ganske hardt for seg. Det måtte være ved juletider. Jeg sto en kveld ved bordet mitt og tørket kopper. ”Bakken” (bordet) på oversiden av meg var ferdig, og koppene sto ferdig stablet på nederste hjørne. Nå var det slik at vi, hver lørdag fra den dagen vi mønstret på, fikk en dram, det var rom. Det hendte nok at noen samlet disse dråpene, for på den måten heller en sjelden gang å få litt større virkning. En kar fra Wales, hadde tydeligvis vært en ivrig samler og spart det til denne kvelden. Han satt alene ved det bordet ovenfor meg, han virket rolig og sa ikke stort. Plutselig reiste han seg og grep etter koppene. Han begynte å kaste en etter en nedover. Koppene suste forbi meg og over hodene på noen fra frivakta som satt ved det nederste bordet, og traff skottet så glassbitene føk. Da det minket på koppene, sto det igjen en tekanne som var ikke tømt for tegrut. Også den slengte han etter den siste som så vidt rakk å komme seg helskinnet ut av byssa. Jeg sto og så på hvordan kanna traff skottet hvor det meste av gruten ble spredt utover.

Som regel var det mye roligere forhold i byssa. En dag vi hadde sviskegrøt til dessert, ble det en hel gryte til overs. Det ble mitt lodd å helle all sviskegrøten over rekka. Med krigen friskt i minne, minnes jeg dette som alvorlig sak.
Den andre sesongen bød på et hjertelig gjensyn med dem jeg hadde delte lugar med. Jeg som trodde jeg hadde lært engelsk, ”plapret” i vei og ble møtt med rungende latter fra mine tidligere kamerater. Men nå gjaldt det å finne seg til rette i den nye jobben sammen med en mann som het Kolstad i ”Leverplanten”. Dette ble en lærerik tid hvor jeg også fikk inspirasjon til elektrofaget.

Selve koke- og tørkeprosessen besto av to uavhengige prosessenheter. Hver av enhet besto av to stålvalser på ca 2 m x 0,7 m i diameter.

Valsene lå ved siden av hverandre og roterte mot hverandre, og vi kunne finjustere avstanden mellom dem. De ble varmet opp av ”steam” som ble ført inn på hver ende. Leveren kom flytende i rør og ble fylt mellom valsene. Når valsene roterte, dannet leveren et tynt sjikt som klebet seg til valsen og som ble tørket. Langs utsiden, på hver valse, var det en ”kniv”, som skrapte av den tørre leveren.
Videre ble den ført ned til noen tanker hvor oljen ble ekstrahert. (Etter at jeg har skrevet dette, har jeg blitt kjent med at disse valsene, tørkeanlegg, er av samme type som benyttes til å fremstille tørrmelk ).

Temperaturen ved valsene var nesten uutholdelig, vi målte en gang opp til 65 grader. Det var ikke lagt frem luftekanaler til dette stedet, så vi måtte ofte opp på dekk for å få frisk luft. Men rådløs skal man ikke være. Vi tok en tur på dekket og fant en svær bunkerslange. Vi laget et hull i den nærmeste luftkanalen og brukte slangen til å få luft frem til plassen der vi sto og fulgte med tørkeprosessen. Slangen døpte vi ”Pluto”.

Vi var på vakt også på Julekvelden. Da fikk vi to timer fri, og måtte stoppe anlegget. Det ble julemiddag og etterpå fikk vi et par appelsiner. Det jeg husker godt, er at vi gikk ned til ”leverplanten vår” hvor det nå var blitt riktig så kaldt å ”hustre.” Der satt vi da, hutret og frøs, og spiste appelsinene våre i de minuttene vi hadde igjen av julefeiringen.

Det ryktes at vi ikke fikk ut den mengde olje som var forventet. I den forbindelse dukket Mr. Cambel opp. Det var ”style” den gang. Han kom i hvit kjeledress og hansker. Han trodde først at årsaken var for grov konsistens på leveren, og satte derfor i gang med en kvern. Denne var av typen ”mors kjøttkvern”, men noe større. Han satte motor på denne og gjorde flere forsøk. Ved det siste var motoren riktig stor. Han satte i gang og det ble stopp med et brak og kverna kjørte seg fast. Konsistensen på leveren ble så hard at jeg vil sammenligne det med ibenholt både i hardhet og farge. Mr. Cambel måtte gi seg.
Sesongen etter fikk vi vite at feilen var sabotasje utført av ”gutta” i underetasjen. Motivet skal ha vært; en forlav bonussats på for leveren, på 1,5 øre/ton?

På hjemreisen er det spesielt to episoder jeg husker godt. Og sannsynlig min siste tur. Ett par døgn før Kanariøyene eller Caribien?, ble vi var et lasteskip som hadde fått motor stopp. Og vi slepte denne, inn til Sant. Vinnsent.

Vi brukte nylon trossene som sleper og hvor påkjenningen ble forstor og den røk engang. Det var imponerende. Men det som overrasket meg mest, var når jeg kom hjem fikk jeg tilsendt en bankgiro på ett hundrede kroner, i bergerlønn.

Den andre episoden var da vi var kommet til den engelske kanalen og jeg var i lugaren og holt på med pakking av skipssekken. Gikk vi på en sandbanke ved dower, slik at jeg falt over skipsekken. Jeg erindrer at det var enkelt å komme av igjen.

Min tid på hvalfangst ble bare gode minner og erfaringer som var verdt å ta med.

Per Skaug, født 29.10.1942 i Drammen. Messegutt 1960-61

Vi var fire kamerater: Leif Kristiansen, Sverre van der Eynden (Nubben), Magnar Sjuve og meg selv som høsten 1960 ville ”ut i verden”. Gjennom Salvesen i Tønsberg mønstret vi på som messe/byssegutter på Southern Harvester. Den 28. oktober tok kokeriet farvel med Husvik med retning Newcastle (South Shields) i England. Ekspedisjonen ble der fylt opp med engelskmenn, shetlendere og skotter foruten oss nordmenn.

Turen til Antarktis gikk over Atlanter’n via Aruba i Karibien for bunkring av olje etc. Der var det sol og varme, noe som vi skulle lengte mye etter de neste månedene og spesielt de hundre dagene fangsten skulle vare.

Min jobb om bord var som messegutt i ”Firemens Mess” om bord på kokeriet. Vi jobbet alle 12 timers skift og var i grunn glade for det da fritid ble et problem. Det beste var å jobbe eller sove hele tiden. Spesielt husker jeg hver 14.dag da det ble servert ”One Tot of Rom” til alle. Det var fordi vi seilte under ”The Queen’s Flag” og fulgte reglene for ”The British Mercant Navy”. Om bord var det ellers ikke adgang til alkohol blant mannskapet.
Jeg husker godt ”Slappen” med billig røyk (Willy Woodbine til 80 øre pakka!), sjokolade og annet snoop.

Under fangssesongen var vi 3 ganger inne på Syd Georgia (Leith Harbour og Grytvika) for forsyninger, reservedeler eller lignende. Jeg har altså satt mine bein på ”Øya” men det fristet ikke å tilbringe en vinter der. Vi hadde nok eventyrlysten, men det ble med tanken om eventuelt å gå i land i Cape Town ved sesongslutt. Men vi reiste hjem til Norge! Etter hvalfangsten seilte jeg riktignok en tur rundt jorda før jeg slo meg ned for godt her hjemme.

Under land var jeg en mindre tur om bord i ”Southern Actor”, den som i dag ligger i Sandefjord. Vi hadde den som bøyebåt under et annet navn, men jeg husker ikke hva det var. I de senere år er jeg flere ganger om bord på skytterbåten om sommer’n og fornemmer det at jeg er gammel hvalfanger (og det er stadig færre av oss!) med stolthet.

Jeg besøker også Hvalfangstmuseet ofte med barn og barnebarn, som har stor glede av å høre bestefar fortelle om sine opplevelser i Sydishavet.

Fangsten av hval gikk vel sånn noenlunde bra men ekspertene sa det var magert. Jeg husker godt lukta av hval/olje/mel og som jeg har senere erfart ved besøk ved et fermenteringsanlegg utenfor Chicago. ”It smells Money!” Ingen av mannskapet ble rike på denne sesongen som altså viste seg å bli en av de siste.
Ekspedisjonen hadde en uvanlig og spesiell ekstraoppgave: Til London Zoo skulle vi ta med 50 pingviner samt en sjøelefantunge. På dekket av Harvester ble det bygget basseng og pingvinene trivdes ganske godt den første tiden på vei nordover. Over ekvator ble det nok i varmeste laget og dessverre var det bare 23 som overlevde og kunne ”gå i land” i London. Sjøelefanten klarte seg bra og bor kanskje fortsatt der?
Jeg savner egne bilder fra sesongen i isen og håper kanskje noen som var med i 1960-61 har det. Det var flere av mannskapet som var fra Østfold og spesielt fra Engelsviken. Har du et ekstra bilde eller kopi mottar jeg den med glede.

Med de beste hilsener fra Messegutt Per fra Drammen!


THORFINN

Den ordinære sesongen var fra 1/6 til 1/12. En annen beretning om hvalfangst enn den vi kjenner.

Ved sankthans tider i 1966 reiste vi fra Ålesund til Sandefjord for å ta over hvalbåten ”Thorfinn” som var solgt fra Thor Dahl rederi til Karlsen Shipping Co i Halifax N.S. Canada. ”Thorfinn” skulle der drive hvalfangst fra landstasjon New Harbour et par timers gange sør for Halifax.

Karlsen Shipping Co hadde en del år drevet med småhvalfangst, men hvalbåt med damp motor og 90 m/m Kongsberg var nytt for denne stasjonen i 1966.
Vi som fikk jobben med å hente ”Thorfinn” i Sandefjord, kom fra selfangst miljøet rundt Ålesund, og alle hadde tidligere reist på Karlsen rederiets Norske båter, unntaket var undertegnede som var førstereis, akkurat fylt 14, og er vel kanskje den yngste som har mønstra ut på hvalfangst med ”orntli hvalbåt”.

Således var det ingen hvalfangere fra møre som møtte på Framnes Mek. og iakttok sin nye båt, som alt var klargjort for turen over havet. Kyndige hvalfangere var mønstret på, slik at alle i maskin og skytter var i fra Sandefjord og distriktet rundt, vi møringer fylte de øvrige stillingene om bord slik som skipper, styrmann, stuert, matroser og dekksgutt, mener vi var 14 besetningsmedlemmer.

I tilegg hadde skytter Einar Abrahamsen og maskinsjef Tor Davidsen med sine familier.Første stopp var Thorøya hvor vi tok ombord div.utstyr bla. reserve kanon krutt og granater og det som hører med på en hvalfanger, i tillegg store mengder med kjelerør og harpuner, slikt var ikke handelsvare i Canada.

Fra Sandefjord gikk turen opp langs kysten til Ålesund hvor vi bunkret fullt og lastet all slags reservedeler og utstyr til Karlsen sine øvrige båter i Canada.Turen over havet startet fra Brandal en søndag foremiddag og kursen ble satt for Halifax N.S. mener å huske at turen tok ca 7 døgn. Det som en 14 åring husker best er vel rortørn på åpen bro, det var surt og kaldt og ikke behagelig når regnbygene feiet over, og bedre ble det ikke når sjøsjuken meldte seg, jeg var på vakt i lag med styrmannen og en matros, vi gikk 6 timers vakter, og sto rortørn en halv time når været var surt og en time når været var bra, når vi kom opp under kysten av New Foundland fikk vi masse tåke, og da var det å sitte i akterkant på jagerbroa og sveive på tåkeluren.

Vi ankom Halifax og fortøyde på Dartmouth Shipsyard, her ble båten losset for alt utstyret, det ble foretatt krengningsprøver og alle slags kontroller av Canadiske Sjøfartsmyndigheter, og så en dag ble navn og hjemsted malt over, og nytt navn ble påmalt ”CHESTER” med hjemmehavn HALIFAX N.S.og det Norske flagget ble firt og det Canadiske heist. Endelig var båten klar til fangst.

Fangstingen foregikk berre noen timers gange fra av kysten på Nova Scotia, og der var godt med finn, sei og knøl hval og det ble fanget på alle tre sorter. Det var ikke berre enkelt i starten, mye roping og skriking, det var mange som skulle lære mye på kort tid, men det gikk seg til. Og det var en sammensveiset gjeng etter forholds vis kort tid. Fanging og bøying foregikk på samme vis som i syd isen, men når kvelden kom var det å plukke opp og taue inn til New Harbour som landstasjonen het, og levere der rundt midnatt og da rakk vi ut på feltet igjen til det var lyst og vi kunne starte på fangst igjen.

Det var stort sett fine og rolige fangstforehold, kunne ikke sammenlignes med syd isen sa de som hadde vert der da. Det som kunne plage oss var tåke om sommeren.
Når vi hadde levert hval på fredag kveld eller natt til lørdag gikk vi til Hali-fax, det var ikke arbeid på stasjonen på søndager. Når vi skulle inn til Hali-fax måtte vi stoppe på en øy som lå i innseilingen til byen og der måtte vi levere fra oss kruttet og tennsatsene, dette på grunn av at vi måtte gå til et oljerafeneri for å bunkre (det var den eneste plassen som hadde den type tungolje som vi brukte)
Søndag kveld var det å gå på feltet igjen, om øya og hente krutt og tennsatser først og så var vi på plass når det lysnet. Var det godt med fangsting fikk vi hjelp av de båtene som drev småhval fangst ”Minna” og ”Polarfish” til å taue inn hval for oss. Beste dag var 13 sei hval.

Denne form for fangst drev vi frem til 1/12 da var sesongen slutt. Stasjonen i NewHarbour vart etter hvert utbygd og utstyret kom fra Thor Dahl kokeriene som nu var tatt ut av fangst.
Mannskapet på ”Chester” ble med tiden utvannet, men hele tiden var der en stamme med syd is hvalfangere fra Norge slik som skytter, maskinister og asdic mann. ”Chester” ble brukt som selfanger på vinters tid, ikke spesielt godt egnet til det da.

Alt av hvalkjøtt ble emballert og frosset, og det meste gikk til eksport til Japan. Med forbehold om att hukommelsen er i orden, så mener jeg at ”Chester” fanget 240 hval sesongen 1966, ca 15/7-1/12. Ordiner sesong var 1/6-1/12.

Karlsen Shipping Co utvidet hvalfangsten i 1970 da vi var i Sandefjord og hentet ”Thorarinn” med Per Stokke som skytter. Den beste sesongen med begge båtene i drift vart det fanget 490 hval.
Myndighetene stoppet hvalfangsten etter sesongen i 1972, og båtene ble liggende i opplag en tid. ”Chester” ble solgt til Vest kysten og skulle ombygges til slepebåt, dette ble det ikke noe av isteden ble den ombygget til dykker skip og fikk tilbake sitt originale navn, og er i dag i full drift i Mikronesia med originalt dampmaskineri fra FMV. Se www.thorfinn.net
”Thorarinn” ble ombygget til seismikk skip og forliste ved Robin Isl. Syd Afrika i januar 1976.

Ole-Chr. Røren


Foreningen Øyas Venner er opptatt av Syd Georgias historie og framtid

At Øya ble et senter for Norges hvalfangst i Antarktis i mer enn 60 år, vitner alle fangstminnene på øya om. Seks landstasjoner og en kokerihavn ble etablert på øya av nordmenn. Stasjonene Husvik, Strømnes og Prins Olav opererte i starten med flytende kokerier.

Dette er blant annet å lese på Syd Georgia – kalenderen 2006

  • Januar 2006 Grytviken Hvalfangststasjon ble grunnlagt 16. Nov. 1904 av Sandefjordmannen Carl Anton Larsen med Compania Argentina de Pesca som eier. Den var operativ helt fram til 1965. Bestyrer boligen huser i dag South Georgia Museum som ble grunnlagt av Nigel Bonner i 1992. Den norske hvalfangsthistorien er meget godt ivaretatt her.
  • Februar 2006. Prins Olav, fangststasjon fra 1911 til 1931.
  • Mars 2006. Leith Harbour ble etablert i 1909 av Henrik N Hendriksen fra Tønsberg for nordmannen Christian Salvesen, bosatt i Leith i Skottland. Stasjonen reparerte og vedlikeholdt selskapets utstyr og båter. Operativ til 1965. ( det er et flott sort hvitt bilde fra 1950-tallet også som er innfeldt på dagens store fargebilde med rustne tanker og bølgeblikk.
  • April mnd. Viser forfallet på Husvik Harbour, uff! Men innfelt vises bestyrerboligen som repareres, det er jo gledelig! Etablert av Søren Berntsen, Tønsberg 1907 – 1960/61.
  • Vinterbilde i mai fra Ocean og Bayard, etablert som fangststasjon 1909 av Lauritz Larsen (bror til C A Larsen) Innfelt farge bilde av et lite lokomotiv som ligger veltet og rusten rødt.
  • Mange flotte bilder med storslått natur og sort hvitt kledde innbyggere på SG – Øya, med ispedd meg bilder som forteller mer enn som så.
  • Desember 2006 viser grønne fine bakker rundt kirken i Grytviken som ligger badet i sommersol.

Kalenderen kan kjøpes ved å sende kr. 125,- (portoen er i prisen) til konto 1594 32 06144 v/ Frank Andersen, Grodalsåsen 8, 1389 HEGGEDAL. Telefon 66 79 78 84 (mobil 90 89 41 72).


Aktiviteten i Østfold Hvalfangerklubb

Er vi fornøyd med oss selv, - det synes slik

Hvalfangermuseet i Gamlebyen i Fredrikstad, åpnes hvert år sist i mai og holder åpent til og med første helga i september. Enkelte som har hatt familie en gang på hvalfangst blir ofte svært lenge for å studere protokoller, fotografiene og videofilmene.

For medlemmene blir det laget en vår- og høstfest på Manstad i Onsøy. Det blir også arrangert en hagefest hos Erna og Kåre i Gamlebyen, som en takk til de som går vakter i museet. Er det noen som ønsker å gå vakt i museet til året så gi straks beskjed til Bjørn Jørgensen 62 32 44 21.
For noen årsiden ble det foreslått og faktisk prøvd å få i stand månedlige medlemstreff, en fast uke dag i måneden – uformelle treff ett eller annet sted.

Er det noen som vil prøve å dra det i gang?
Formann Hans M Hansen 69 39 08 54, nestleder Kåre Martinsen 69 32 29 32, Erik Leister, Thorleif Karlsen 69 32 81 23, Finn Uteng 69 32 77 31, Kjell Paulsen 69 33 34 02, Bjørn Jørgensen, Kolbjørn Karlsen 69 25 33 70, Victor Short, Kai Jacobsen 69 13 65 45. Valgkomiteen John Kjærre 69 33 32 89 og Kåre Martinsen.