Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 46: April 2006 - 13. årgang

Femten år og førstereis i 1927

Sakset fra Sandefjords Blad - Lørdags-magasinet 11.02.2006

Skipet er; flytende kokeri ”Svend Foyn I” registrert i Sandefjord Det var bygget i Hartlepoolsom ”SS Strathness” i 1894. I 1912 ble det kjøpt av rederiet AS Østkysten ved skipsreder Johan Bryde. Peder Bogen overtok skipet året etter gjennom selskapet AS Sydhavet, Johan Rasmussen & Co. var disponent-selskapet. Skipet ble solgt til opphogging i England i 1934 for £ 5400.
- Det var litt av en båt, minnes 94-årige Knut Teien, som fikk fire sesonger med skipet.
- Jeg var rottedreper sammen med flere andre, for rotter fantes det overalt om bord.
Toalettene var slik at hvis det var litt sjø fikk vi ”varene” i retur, og det var ganske god fart på returen for klaffeventilen i skutesida var ikke tett. På timanns-lugarene fantes det ikke lufting, så inneklimaet var lite tilfredsstillende. Inventaret besto av nevnte 10 køyer, et fastmontert bord og en ovn. Stolene var de skipskister som hver mann hadde sakene sine i, og vi spiste også i denne lugaren.

Vi gikk fra Framnes rett til Cardiff midt i august, der lå vi i en seks ukers tid for å bunkre kull. Da ble det passe møkkete om bord i hele båten. Etter dette gikk vi til Las Palmas, deretter rett ned i Isen.
I 1923 sendte Rasmussen-rederiet den første ekspedisjonen inn i ispakkene i Rosshavet med kokeriet ”Sir James Clark Ross” og Star hvalbåtene. I 1927 gjentok vi dette med ekspedisjonen ”Svend Foyn I” . Dette kokeriet hadde ikke opphalingsslipp, så vi flenset og grovparterte hvalene langs skutesiden (uten-bords flensing).

Med to prammer ble vi heist ned for å dele opp hvalen. Forut var flensepram-men med to flensere og en skipper til å holde prammen på plass, og akterut var den andre prammen med to lemmere og en skipper. Jeg var skipper på lemmerprammen og hadde oppgaven å holde prammen stødig på plass med en båtshake inntil hvalen. Dernest kunne lemmerne dele opp hvalen. Etter hvert ble spekk, kjøtt og bein heist opp på dekk for videre oppdeling og koking. På denne måten hadde vi kapasitet til å opparbeide seks hval om dagen.
Utover i sesongen ble det kaldere og dårligere vær helt inne ved iskanten der vi lå, - så vi søkte ly i en fjord ved øya Deception på Syd Shetland. Vi hadde jo ikke vært alene inne i isen. Et stykke unna hadde kokeriet ”Southern Queen” kollidert med et isflak som rev opp en flenge i skutesida. Etter en stund gikk skipet ned, men mannskapet ble berget av omkringliggende skip.

Vårt arbeide langs skutesida på "Foyn" var jo heller ikke uten risiko: En gang under slingring ble nok vekta for stor på et kjøttstykke og kroken rettet seg ut slik at kjøttflenga falt ned og veltet prammen og tok med seg den ene flenseren.
Han ble slått i hjel, og vi kunne i det klare vannet se han mange meter nede i isvannet. Smeden om bord prøvde å dykke etter han, men strøm og is gjorde sitt til at mannen aldri ble funnet. Selv fikk jeg holdt meg fast i flenseprammen og de andre grep tak i deler av hvalen, så på den måten reddet vi livet, vi var unge og spreke den gangen, forteller Teien.
Midt i denne hvalsesongen matte skipet gå til Syd Georgia for etterfylling av kull og vann. En kjelesjau måtte også foretas. Mannskapet måtte trille kull med trillebører i en vind som til sist gjorde at fortøyningene røk.

I rederiets driftsberegninger for sesongen 1927/ 28 heter det blant annet: ”Svend Foyn I ” avgikk fra Sandefjord 15.august 1927 til Cardiff, hvor der ble inntatt kull. Kokeriet anløp Syd Georgia hvor fangstbåtene sluttet seg til. Fangsten ble opptatt i drivisen sør for Syd Georgia 3.oktober. Isfangsten ble fortsatt inntil 27. februar 1928 og fangstresultatet var i denne tid 30 650 fat olje.
Fangsten i isen måtte avbrytes tre ganger for kjelesjau og vannfylling, hvortil verdifull tid gikk tapt.
Efter avslutning av isfangsten avgikk ekspedisjonen til Syd Shetland hvortil den ankom 1.mars. Kokeriet avgikk Syd Shetland 6. april med full last.
”Svend Foyn I” losset sin last i Fredrikstad hvorfra båten gikk til Sandefjord 26. mai.
Fangstbåtene ”Alex Lange” , ”Scott” og ”Graham” ble opplagt i Strømness, Syd Georgia, hvor de har gjennomgått den vanlige oppussing.

Tross det harde arbeidet og de kummerlige arbeidsforholdene ble det fire sesonger på ”Foyn” for Knut Teien. – Det var ikke annet arbeide å få den gangen.
I 1931 ble det fangst-stopp for hele hvalflåten. Senere ble det et år i tankfart med Rasmussens ”Nordvinn” for Teien, men i 1936 gikk han i land for godt.
Jeg mønstret av i Sverige, og ble kopperslager og skipsrørlegger på Framnes like inntil han 1981, avslutter han.

I boka ”Framnesarbeidernes historie” er det et bilde fra 1964 med Teien blant verkstedets hedrede arbeidere dette året

Tekst: Harald Fevang


Jason-ekspedisjonene

Carl Anton Larsen ( 1860 – 1924) – C A Larsen forbindes gjerne med hvalfangst, men han står også sentralt i den geografiske utforskningen av Antarktis ved forrige århundre skifte, både som ekspedisjonsleder og som erfaren ishavs- mann. Han kom fra Vestfold, hvor sjøfart og fangst har lange tradisjoner, og han fikk i 1855, 25 år gammel, kommandoen på en fangstskute som tilhørte Chr. Christensen i Sandefjord.
I 1892 – 1893 og 1893 – 1894 ledet Larsen to ekspedisjoner til Antarktis-halvøya, på oppdrag fra Christensen. Ekspedisjonene fikk navn etter skipet han førte, fangstskuta Jason. Hoveden sikten med Jason – ekspedisjonene var å undersøke bestanden av sel og hval. Fangsten ble mislykket, men vitenskapelig sett fikk ekspedisjonene stor betydning.

Larsen satte kurs for den lite utforskede østkysten av Antarktis-halvøya mot Weddell-havet, og nådde så langt sør som 68 grader – 10’ . De eksisterende kartene var ufullstendige og til dels direkte misvisende. Øygrupper var gjengitt som sammenhengende landområder, og kartene viste øyer som ikke eksisterte, mens andre, virkelige øyer var utelatt.
Larsen gjorde et viktig arbeide med å korrigere kartene. Ut fra det måleutstyret han hadde til rådighet, representerte registreringene verdifulle geografiske nyvinninger. Han satte navn på en rekke tidligere ukjente øyer og kyststrekninger; Kong Oscar II’s Land, Kapp Framnæs, Mount Jason, Foyns land og Robertsons øy.

Blant de mest oppsiktsvekkende resultater av Jason – ekspedisjonene var fossiler som Larsen samlet inn og brakte hjem fra Seymour-øya. Disse bekrefter at det fantes sedimentære bergarter der, og at Antarktis i tidligere tider perioder må ha hatt et langt gunstigere klima. Med Jason – ekspedisjonene hadde Larsen skaffet seg et navn som kjentmann og ekspedisjonsleder i Antarktiske farvann. Da Otto Nordenskiöld forberedte den første svenske ekspedisjonen til Antarktis i 1901, ble Larsen engasjert som fører av ekspedisjonsskipet Antarctic. En norsk selfangstskute som også var blitt brukt ved H. J. Bulls Antarktis-ekspedisjon i 1893 – 1895.

Ekspedisjonen la ut fra Gøteborg i oktober i 1901 med kurs for de samme områdene langs østkysten av Antarktis-halvøya som Larsen hadde besøkt med Jason. I februar 1902 ble Nordenskiöld og fem andre deltagere landsatt på Snow Hill-øya, hvor de skulle overvintre og utføre vitenskapelige observasjoner. Antarctic returnerte til Sør-Amerika for å rapportere om landsettingen av Nordenskiöld og ta om bord et par nye vitenskapsmenn, blant dem svensken Gunnar Andersson. Turen tilbake til Antarktis ble lagt om Sør-Georgia, hvor Larsen registrerte store forekomster av hval.

Fra Sør-Georgia ble kursen satt mot Snow Hill-øya, i oktober og november 1902, men isforholdene gjorde det umulig å nå inn til øya. I stedet ble Andersson og to andre landsatt i Håpets Bukt, lengst mot nord på Antarktisk-halvøya, for å ta seg fram til Snow Hill til fots og rapportere til Nordenskiöld og de andre om situasjonen. Dette viste seg umulig, og de tre måtte overvintre
i en primitiv hytte i Håbets Bukt.

Antarctic forsøkte å komme å komme ut i åpent farvann, men ble liggende hjelpeløst fastfrosset og fikk store lekkasjer på grunn av ispresset. 10.januar 1903 blåste det opp til full storm, og det ble klart at Antarctic var dødsdømt. I et desperat forsøk på nå land og sette fartøyet på grunn, styrte Larsen den synkeferdige skuta for full maskinkraft og med alle seil satt mot Paulet-øya ved norøstspissen av Antartisk-halvøya. Forsøket var forgjeves.

Antarctic måtte oppgis, og den 22 mann store besetningen arbeidet febrilsk med å redde nødvendig utstyr over i skipsbåtene ( samme som livbåtene ? ) før skuta gikk ned.
Etter 16 dager hadde isen løst seg tilstrekkelig opp til skipsbåtene kunne settes på vannet og kursen settes for Paulet-øya, som de omsider nådde etter en slitsom rotur blant isflak og issørpe. Ingen andre visste hvor de var, og isen gjorde det umulig å komme videre. De måtte belage seg på å overvintre. Av stein og guano bygde de seg en primitiv hytte, ca. 5,5 x 6 meter stor, tekket med seilduk. Her tilbrakte Larsen og mannskapet hans ni måneder på en meny av pingviner og selkjøtt. En av mannskapet døde under overvintringen, men tross ventetid og usikkerhet holdt de gjenværende motet og humøret oppe.

Den 31. oktober hadde isen løsnet tilstrekkelig til at Larsen fikk satt en båt på vannet, og tok årene fatt sammen med fem andre, med kurs mot Håpets Bukt. Her lå det beskjed om at Andersson og de to andre hadde begitt seg sørover mot SnoW Hill en måned tidligere. Larsen bestemte seg da for å ro dit for å underrette om situasjonen og skaffe hjelp.
Hvordan de tre gruppene – Nordenskiöld på Snow Hill, Andersson Håpets Vik og Larsen på Paulet Island – omsider fikk kontakt med hverandre, er blitt en klassiker i historien om utforskning av Antarktisk.

Nordenskiöld og Andersson møttes nærmest tilfeldig da Nordenskiöld var ute på en sledeferd nordover og fikk øye på tre sotsvarte, illeluktende figurer som kom mot dem. Knapt var de tre karene brakt velberget til Snow Hill, før korvetten Uruguay dukket opp, utsendt av den argentinske marinen for å komme Nordenskiöld-ekspedisjonen til unnsetning. Sjefen på Uruguay, kaptein Irizar, var utålmodig etter å komme av gårde for ikke å bli fanget av isen. Ingen viste noe om Larsen og den øvrige besetningen på Antarctic, og Uruguay var i ferd med å stikke til sjøs samme dag som robåten med Larsen og de fem andre ankom Snow Hill. Nå gikk Uruguay til Paulet-øya for å redde resten av redde resten av mannskapet fra Antarctic, før kursen ble satt for Argentina. Heller ikke denne delen av ferden forløp uten dramatikk. Uruguay kom ut i et forrykende uvær i Drake-passasjen, og situasjonen var så alvorlig at Larsen og folkene fra Antarctic overtok navigeringen for å bring marinefartøyet i sikkerhet.
(Les denne linja om og om igjen, red.anm) – Uruguay ligger i dag som museumsskip i Buenos Aires.

En av de store isbarrierene mot Weddell-havet på østkysten av Antarktis-halvøya er oppkalt etter Larsen.

Oppholdet på Sør-Georgia hadde overbevist Larsen om mulighetene for hvalfangst i dette området. Med argentinsk kapital og norsk arbeidskraft skapte han hvalfangstselskapet Compania Argentina de Pesca. Etableringen av Pesca landstasjon i Grytviken på Sør-Georgia i 1904 markerte starten for den moderne hvalfangsten i Antarktis.
Etter ti år som bestyrer i Grytviken dro Larsen tilbake til Norge i 1914. Han slo seg på gårdsdrift, men lengtet til havet og isen, og var i 1922 tilbake i Sørishavet. Hvalfangstselskapet A/S Rosshavet ble stiftet samme år, for å utnytte hvalbestanden i Rosshavet med det flytende kokeriet Sir James Clark Ross. Larsen var ekspedisjonsleder, og han ble dermed en pioner både innen landbasert og pelagisk hvalfangst i Antarktis. På den andre Rosshavet-ekspedisjonen ble Larsen syk, og han døde om bord 8. desmber 1924.

Dette er hentet fra boka til Kåre Berg – POLARHELTENE, norske pionerer i Arktis og Ant-arktis. Boka kan anbefales på det ”kaldeste” – løp og kjøp!


Årsmøte i ØHK 16. mars 2006

Økonomien er god i klubben. Det innkalles til styremøter når det er noe spesielt vi vil drøfte,- anskaffe.
Museet holdes åpent som dere ser av vaktlista, det viser seg at det er svært mange som har en hvalfanger i slekta. I forkant av åpningen blir gulvet malt, løpene på gulvet blir renset (skrubbet).Fotografier blir byttet ut med ”nye” motiver, noe snekkerarbeide blir utført så nye protokoller og annet lesestoff blir mer tilgjengelig.
Vaktene går stort sett bra, er det noen som vil melde seg til tjeneste, som reserve i år?

Det blir arrangert en hagefest hos Erna og Kåre på sen sommeren for de som har gått vakter i museet, - som en takk for innsatsen!
Festkomiteen gjør en fantastisk innsats når det inviteres til vår- og høstfest på Manstad Vel!
Klubbavisa KASKELOTTEN kommer ut med variert kvalitet på tykk (kopiering) og stifting. Innholdet blir avskrift, men heldigvis, noen fine innslag fra medlemmene, det setter leserne og redaktøren stor pris på! Oppfordringen om flere selvopplevde historier tas i mot med takk!

Når det gjelder turer, prøver kassereren å finne gode turforslag, som styret da juster og samtykker i. De mest populære turene er nok de som ender opp i Strømstad, av hvilken grunn? … her finner vi slappen!

Festen på Manstad...

...var nok en gang en suksess – maten smakte aldeles herlig, musikken var god – loddsalget innbrakte ”klingende” mynt.
Det rettes en takk til dere som hadde med gevinster og til dere alle som kjøpte lodder.

Salt kjøtt med tilbehør, samt ertesuppa som ble servert i forkant smakte helt supert! – Vi ser fram til høstfesten allerede. Kakebordet med kaffe senere på kvelden var også helt topp.

Festen gikk ut i de små timer. - Festkomiteen holdt på enda lenger før alt var ryddet og satt på plass.
Vi retter ett unisont; takk for en hyggelig kveld til dere i festkomi-teen!