Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Odd Winther - førstereisgutt

Som 19 åring i 1947 mønstret jeg som maskingutt/ smører på "S/T THULE" av London. Skuta, et tidligere tysk kabelskip på 10.000 tonn, visstnok verdens største på den tid, opererte som olje- / forsyningsskip for Balaena ekspedisjonen under hele fangstsesongen. Skuta lå i Hull på King Georges dock. Før avgang måtte vi røkes fri for rotter; men noen av beistene overlevde og formerte seg. De to sorte og hvite skipskattene Ping og Vin hjalp til med å holde bestanden i sjakk.

Ved adkomst til den vakre tropiske øya Trinidad ble det tatt inn full oljelast (bunkers), neste bunkerstopp var Cape Town. Men først måtte vi passere ekvator. De som ikke hadde passert "streken" måtte tradisjonen tro behørig døpes av havguden Neptun!

I Cape Town ble en av gutta overfalt og robbet til skinnet, han fikk imidlertid beholde underbuksa. Stygt forslått kom han seg om bord, men skadene var heldigvis ikke så alvorlige som de så ut til. En hyggeligere opplevelse var bli med taubanen 1000 meter opp til Table Mountain, med en fantastisk utsikt over Kappstaden vakkert beliggende ved Table Bay.
Når alle nødvendigheter (bunkers blant annet) og proviant var vel om bord, ble kursen satt mot det endelige målet; fangsfeltet – Sydisen.

Hvalkokeriet "Thorshøvdi" var det første skipet vi bunkret. Under bunkring- revnet slangen og olje spruten sto høyt til værs, med retur "THULE". Den vakre og hvitmalt skuta ble med ett forvandlet; fra den hvite svane til den grimme elling. Verst gikk det utover midtskipet. Alle ble utkommandert til å være med på rengjøringen, - men det tok sin tid før den igjen var den hvite svane!

"THULE" fulgte i kjølvannet til "Balaena" som en andunge, etter sin andemor. Daglig kom noen hvalbåter tilhørende "Balaena" ekspedisjonen med en hval langs skutesida som skulle fungere som fender ved bunkring. Det gikk med mye olje til drift av hvalbåtene.
På feltet var det å stå på 12 timer i døgnet, søndag som mandag og jula med, - til sesongen slutt. Men vi fikk da tid til å bruke øynene også; isfjell og fuglelivet fascinerte meg meget. Den norske "kolonien" Bouvetøya fikk vi også et glimt av.
Om bord var det mønstret på en "tankgjeng" for rengjøring av lastetankene som hadde inneholt bunkersoljer (tungolje og dieselolje), her skulle det jo etter hvert lagres hvalolje.
Det var ikke teknisk mulig med installasjon av Butterworth på disse sylindriske tankene (tidligere kabelbeholdere) som er et roterende spyle apparat for rengjøring av oljetanker, - derfor tankgjengen.
Hvilket rengjøringsmiddel som ble benyttet er uvisst, - for når sjauen var gjort kom gjengen opp og var temmelig rusa pga fordampningen fra denne vesken.

Sesongen 1948/- 49 ble det installert en "fabrikk" under bakken for hermetisering av hvalkjøtt. Eksperimentet mislyktes, for hvalkjøtt trivdes av en eller annen grunn ikke på boks.
"THULE" må ha vært det eneste tankskip (tidl. kabelskip) med hermetikkfabrikk om bord, denne sesongen var det ca. 100 mann om bord.
Her var det fire-mannslugarer til mannskapet med over- og underkøyer plassert langskips og tverrskips, gulvflaten var således en ganger to køylengder. Interiøret besto av en benk, et lite bord, og fire søyleskap. Da forstår mann at her var det smått med bekvemmelighetene, men ingen sure miner av den grunn kan jeg minnes. Balaena- ekspedisjonen (kokeriet og alle hvalbåtene) besto av ca. 1000 mann, flesteparten nordmenn, - på kokeriet, var det 650 mann til sammen.

Maskineriet på "THULE" og "Balaena" var to trippel- ekspansjon dampmaskiner på til sammen 8000 hestekrefter med 8 kjeler, noen færre kjeler på "THULE".
På feltet denne andre sesongen min, som var den siste for mitt vedkommende, ble jeg beordret om bord i "koka" som fyrbøter for å avløse en kollega som var blitt alvorlig syk. Det var tre mann på fyrdørken for å betjene de åtte oljefyrte kjelene (den skotske kjel). Da forstår man hvilke mengder med damp som måtte til for å holde det hele i gang.
Ferskvann produksjonen sørget Evaporatorene for, - som gikk under navnet Eva.
Uten dem var ikke Pelagisk (på det åpne hav) hvalfangst mulig.
På varmere breddegrader var det temmelig het på "dørken" for fyrbøteren – til tross for at ikke alle kjelen var i bruk da. Ellers var fyrbøteren en allsidig kar; han kunne bli satt til å betjene maskinen, passe Evaporatorene og selvsagt være med på kjelesjauene.
På dekket (flenseplan) var det et blodbad og ståk uten like, flensing av hval ble man aldri lei av å se på, - selv om det i dag ikke god tone.
Flenserne med sine langskaftede krumme kniver skar brede spekkstimler som ble vinsjet inn og skrellet av hvalen, slik man skreller en banan. På kort tid var det hele over, og en ny hval ble trukket opp brekken og inn på flenseplanet for å få den samme "behandling". Kjøtt og ben ble malt og tørket og malt til mel i en sluttfase, for det var hvaloljen som først ble kokt ut.

To engelskmenn om bord på "Balaena" var ikke de beste venner, det ble rigget til en boksering for å få slutt på fiendskapen, to par boksehansker ble tryllet fram, oppgjøret endte uavgjort. Etter kampen ble de venner igjen og vel forlikte, og det var jo det som var hensikten med det hele.

Til bake til "THULE": Etter endt sesong med kurs for Cape Town satte det inn med et forrykende uvær da vi nærmet oss den beryktede 40-graden.Vi lå på været i tre døgn og fikk adskillige skader på dekket. Via Cape Town gikk ferden til Abadan innerst i Persiabukten for å laste olje, vi feiret for øvrig 17. mai her. Videre dro vi gjennom Suezkanalen til Hull. Hjemme i Norge var vi en gang ut i juni måned.

Med mine to sesonger på hvalfangst, føler jeg meg i den sammenheng som en
"skårunge"; men, - dog allikevel, jeg var jeg tross alt med.
Jeg minnes også denne tiden som en god periode. – Og "THULE"? du vakre svane, er kanskje i dag en "flyvende hollender" på havene.

Takk for at jeg fikk mimre litt.

PS. Forsyningsskipenes tjeneste på fangstfeltet har vært lite påaktet i forhold til hvalfangsten for øvrig. Derfor mitt lille bidrag om dette.