Siste hvalekspedisjon?

Denne artikkelen er hentet fra Sandefjords Blad 22.08.2001.

Reiser i dag. Det kan vel være den siste lokale hvalfangstekspedisjonen som forlater Sandefjord i dag?

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Museumssjef Jan Erik Ringstad har med seg seks utvalgte på ekspedisjonen til Jan Mayen, som skal forsøke å berge et blåhvalskjelett til senere utstilling i Sandefjord.
–Hvor? Nei, det må vi vel la politikerne få lov til å synes litt om. Men det er klart at jeg også har tenkt litt, selv om mesteparten av tiden den siste uken har gått med til å organisere turen, sier Ringstad.
–Det vil vel være selvfølgelig at skjelettet stilles ut i sentrum, gjerne i tilknytning til museet, eller et annet sted som gir mening i forhold til hvalfangst. Vi kunne naturligvis rydde gulvet i den gamle avdelingen i Hvalfangstmuseet, men jeg tror ikke det er en tidsmessig måte å stille ut skjelettet på, sier Ringstad, som fikk den «ekspertisen» han tidligere etterlyste med seg på turen.
Thorbjørn Gunnerud var flenser på «Balaena» fra 1950 til 1960, og nå gleder han seg til en siste økt med flensekniv. Den kniven har Øystein Myhre laget, og han har smidd nærmest dag og natt i det siste, selv om det egentlig var det faktum at han allerede hadde en flensekniv til pynt i smia som førte til at han bli invitert til å være med.
Jan Helge Olsen er brannmann, og vel bevandret i bruk av dykkerutstyr, som kanskje kan bli viktig når stropper skal festes på hvalkadaveret. Roy Davidsen er hendig med bruk av store maskiner – og slipper heretter å hørte fra far, onkel, bror og svoger at han er den eneste i familien som ikke har vært borti hval.

Veldig tent

Dessuten skal driftssjefen på «Gaia», Knut Kilde, og Stig Tore Lunde være med, og sistnevnte er jo til og med kjentmann, ettersom det var han som på to timers varsel tok den første besiktningsturen til Jan Mayen for å se på det ilanddrevne hvalkadaveret .
–Den første rapporten fra Stig Tore var jo ikke så positiv, kadaveret lå veldig utsatt til, men det skulle jo vise seg at det var flere enn meg som var veldig tent på å få til dette. Kystvaktas båt – som også ble holdt igjen for at Stig Tore skulle få skyss fra fastlandet til Jan Mayen – var ikke snauere enn at de gjorde vendereis etter å ha forlatt Jan Mayen, og bisto med å taue hvalskrotten rundt øya til et sted hvor det er bedre muligheter for å ta vare på den over vinteren. Det er det viktigste akkurat nå, sier Ringstad.
– De karene som er stasjonert på Jan Mayen og fant dyret føler tydeligvis veldig sterkt på at dette bør tas vare på. Disse karene lever tett på naturen, og føler vel et slags «eierforhold». Og de hjelper til på alle vis nå. Rådmann og ordfører her i Sandefjord har også vært veldig positive, og det merkes godt på publikumsreaksjonen etter reportasjene i Sandefjords Blad at dette er noe som sandefjordsfolk er interessert i, sier Ringstad.

Ikke forsvares

–Hvor mye koster ekspedisjonen?
–Kommunen bidrar med 125.000 kroner, museene bruker 58.000 kroner, i tillegg til at tre museumsansatte og to andre kjøpes fri fra jobben for å delta. Da jeg for noen dager siden ringte rundt for å finne mulige løsninger kunne vi fått en lekter ut fra Nord-Norge til å frakte kadavaret, men til en pris på oppunder en million kroner. Og med så mye usikkerhet som det er knyttet til dette prosjektet syntes jeg ikke at det kunne forsvares, men vi fikk jo til en mer overkommelig løsning.
–Når skal transporten skje?
–Hvis vi får til dette som vi ønsker, som vi ikke har noen garanti for, så er det klart med et transportbåt i juni neste år. Noen vitale deler av skjelettet vil muligens bli hentet med fly i oktober, sier Ringstad.

22 meter lang

Hvalen på Jan Mayen er anslått til å være omkring 22 meter lang, og den er dermed noenlunde like stor som den modellen som nå henger i Hvalfangstmuseet.
–Blåhvalen blir som lengst omkring 27 meter i Nord-Atlanteren, mens den blir over 30 meter i sørlige farvann. «Vår» hval er således ikke spesielt stor, men dette er det eneste tilfellet av et strandet hvalkadaver på denne siden av Atlanterhavet på i hvert fall en mannsalder, og siden 1970 har det vært tre tilfeller langs kysten av USA/Canada. Så det er klart at vi har en enestående sjanse nå, sier museumssjef Jan Erik Ringstad.

- Nei til ombygging

Denne artikkelen er hentet fra Sandefjords Blad 26.02.2001.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Museumssjef Jan Erik Ringstad går sterkt imot tanken om å forandre på "Southern Actor" for å oppgradere skipets sertifikater.
F oto: Kurt André Høyessen

Museumssjef Jan Erik Ringstad vil aldeles ikke bygge om "Southern Actor".

Seilingstillatelse

Ringstad har utredet mulighetene for å oppgradere den gamle hvalbåten, for å utstyre den med et såkalt lastelinjesertifikat. Sertifikatet som "Southern Actor" er utstyrt med i dag, gir tillatelse til å seile innaskjærs i norske farvann. Det får imidlertid ikke krysse åpne havstrekninger på mer enn 25 nautiske mil. Dette innebærer at "Southern Actor" ikke kan gå sørover forbi Stavern eller Svinesund uten spesiell dispensasjon.
Med lastelinjesertifikat gis båten større spillerom. Da kan det gå inntil 20 nautiske mil fra land. Det vil også bli lettere å få dispensasjon for å seile i internasjonalt farvann.
Men prisen for å oppgradere skipet er høy.

Omfattende ombygging

For å få lastelinjesertifikatet, må den gamle hvalbåten bygges om flere steder:
* Den delte tredøren til lugarene forut må byttes ut med en hel dør i stål.
* Terskelhøyden på dører og dekksluke må økes.
* Harpunrenna foran må ofres til fordel for nødutgang til lugarene.
Disse ombyggingene vil føre til at båten mister sin status som verneverdig. Det vil også bryte med intensjonene som lå til grunn for å restaurere båten. Under restaureringen ble det lagt stor vekt på å gjøre "Southern Actor" så autentisk som mulig.
- Hvalbåten er del av en internasjonal kulturarv. Det ligger stor interesse for å bevare den som en original hvalbåt, sier Jan Erik Ringstad.
Han mener at skipets verdi er langt større som historisk dokument enn som turistbåt.

Markedsføring

- "Southern Actor" er svært verdifull i markedsføringen av Sandefjord. Hvis den mister det autentiske preget - spesielt harpunrenna - vil markedsføringsverdien bli betydelig svekket, påpeker museumssjefen.
Han opplyser at båtens inntekter fra turisttrafikk er rundt 170.000 kroner i året. Budsjettet er derimot på over en million kroner.
- Den vil aldri kunne gå med overskudd. Det bør heller ikke være hensikten, uttaler Ringstad. Etter hans mening er skipets antikvariske verdi i klasse med vikingskip og stavkirker.

Dispensasjoner

Han tror heller ikke det er nødvendig med et oppgradert sertifikat for å få lov til å seile. Siden hvalbåten ble satt i drift i 1996, har det fått dispensasjon til å seile utenfor det tillatte fartsområdet.
I fjor sommer var skipet i Bergen og på Shetland. Tidligere har det seilt til blant annet Danmark og Nederland.
- Jeg har ingen grunn til å tro at ikke skipet skal få slike dispensasjoner også i fremtiden, sier Jan Erik Ringstad.
Museumsstyret skal avgjøre "Southern Actor"s skjebne i dag. Ringstad føler seg trygg på at det vil følge hans anbefaling.

Hvalen kommer ikke

Denne artikkelen er hentet fra Sandefjords Blad 15.08.2001.

Hvalkadavaret som ligger strandet på Jan Mayen, er så skadet at politikerne sier nei til frakt hit.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Rådmann Geir Ustgård hadde akkurat begynt å innlede om de mange praktiske problemene Sandefjord kommune ville stå overfor dersom det kom på tale å frakte det hit til byen. Under formannskapets møte i går kveld informerte han politikerne om de «logistiske utfordringene» kommunen ville møte ved å få fraktet skjelettet av en blåhval på 70-80 tonn, strandet på Jan Mayen, til Sandefjord, helst slik at skjelettet fremdeles var i ett stykke. Bortsett fra det praktiske, skulle alt ligge for at Sandefjord kunne få et skjelett av en blåhval. Hvis da politikerne ville ha den. Én til 1,5 millioner kroner kunne transporten komme på, mente rådmannen.

Nytt fra Jan Mayen

Plutselig ringte museumsdirektør Jan Erik Ringstads mobiltelefon. Han gikk ut i vestibylen og snakket med personen i den andre enden med dempet stemme. Etter at den tre-fire minutter samtalen var over, ba Ustgård ham sette seg ved formannskapets bord for å fortelle om det var noe nytt. Det var det. Hvalfangstmuseets utsendte medarbeider Stig Tore Lunde hadde ringt sin overordnede for å rapportere dårlige nyheter.

I dårlig forfatning

Ringstad fortalte politikerne i formannskapets at hvalkadavaret var i dårligere stand enn antatt. Hvalens kjeve var knust. Dermed brast håpet om å få halt i land et komplett hvalskjelett. Men det var mer dårlig nytt: Med dårlig vær og vind og en vanskelig transport var det stor sjanse for at hele skjelettet til det enorme sjødyret ville gå i oppløsning.
–Jeg anslår at det er 50 prosent sjanse for at transporten hjem blir vellykket. Men tross alt er dette unik sjanse til å skaffe et komplett hvalskjelett. Vi kjenner til fire skjeletter fra strandede hvaler i hele verden. Stammen i nord er på 2.000 dyr, og sjansen for at en av dem strander død på norsk territorium, er minimal, sa Ringstad.

Ville ta sjansen

Ordfører Per Foshaug (H) var fristet til ikke å gi opp:
–Hvis vi kunne fått det for 500.000 kroner eller én million... vi måtte jo slått til, sa han. Også Grethe Paaske Gulbrandsen (Ap) var fristet til å glemme kommunens sparebluss en stund. At hun selv er datter av en hvalfanger, utgjorde kanskje tungen på vektskålen.
–Her må vi ta en beslutning raskt. Om vi kunne få tak i et unikt hvalskjelett, måtte det da kunne hentes støtte fra andre steder, sa hun.

Ville spare

Bjørn Ole Gleditsch (H) syntes det var vanvittig å risikere så mange penger for et prosjekt som var så usikkert. Heller ikke Tore Gogstad (V) var overbevist:
–Utgiftene stopper ikke med én million kroner. Hvor skal vi ha skjelettet? Det må bygges noe rundt, og hvis skjelettet egentlig er ødelagt, blir det vel ikke helt det samme.
Rådmann Geir Ustgård skar igjennom. Han foreslo å legge prosjektet til side, med mindre noe spesielt tilsa at kommunen burde snu. Det ble også resultatet av møtet i formannskapet: Hvalen blir liggende.

Parterer 70 tonn

Denne artikkelen er hentet fra Sandefjords Blad 01.09.2001

Lange dager. Ekspedisjonen fra Sandefjord jobber lange dagerfor å partere blåhvalen på Jan Mayen. I spissen for flensearbeidetstår 76 år gamle Thorbjørn Gunnerud.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

–Uten Thorbjørn Gunnerud hadde vi aldri greid dette, skryter museumssjef Jan Erik Ringstad.
–Det er helt utrolig å se ham i aksjon - han er svært sprek til å være 76 år. Som gammel flenser har han dette i fingrene. Det spesielle er at han stadig må finne løsninger på tvers av læreboken, for det er helt annerledes å flense en hval på en strand enn om bord på et kokeri. Det er tydelig at han trives med denne jobben, for han smiler fra øre til øre, forteller Ringstad.

Instruerer ferske flensere

Gunnerud selv er nokså beskjeden på tråden fra Jan Mayen.
–Det er veldig hyggelig med ros, men jeg synes alle er så positive og flinke - både gjengen fra Sandefjord og stasjonsmannskapet her. Jan-Helge Olsen og Øystein Myhre har aldri flenset før, men de er flinke og tøffe. Jeg peker og sier at de skal skjære der og der, og det går veldig fint, forteller 76-åringen, som synes flensejobben skiller seg fra forholdene han jobbet under i sine år i Antarktis.

–Stor opplevelse

–Da hadde vi jo vinsjer i alle retninger som hjelpemiddel. Her er det også kraftige dønninger som beveger hvalen, og det er masse grus og stein som skjemmer knivene. Men jeg hadde ærlig talt ikke trodd jeg skulle oppleve å flense igjen - det er 41 år siden sist. Dette er en stor opplevelse, forteller Gunnerud.
Han synes jobben hittil har gått greit, og lukten plager ham ikke.
–Nei, hvalen er i veldig godt hold, og det kunne vært langt verre, sier han.

Har tatt rundt 20 tonn

Både torsdag og i går hadde gjengen på Jan Mayen lange arbeidsdager.
– Vi fikk av ei bukflenge på noen tonn torsdag. Vi prøvde å dra hvalen lenger opp på stranden, men det var umulig. Fredag fikk vi av ei ryggflenge og litt mer av buken, så vi har vel tatt i alt rundt 20 tonn hittil, forteller Jan Erik Ringstad.
Under høyvannet i går klarte de å dra hvalen omtrent fem meter lenger opp på stranden ved hjelp av dønninger og bulldosere. Hvalen er nå delt i to omtrent på midten, og bakparten er flyttet lenger opp på stranden. Hodet ligger fremdeles under vann.

Spent på hodet

–Vi vet ikke hvordan hodet ser ut, om det er skadet eller ødelagt på noe vis. Det er 60 centimeter forskjell mellom høyvann og lavvann. Vi håper nå på godt vær slik at vi kan jobbe med hodet når det ligger på stranden når det er lavvann, og vi trenger nok en hel arbeidsdag til det, sier Ringstad.
Det er enorme dimensjoner det handler om når blåhvalen skal parteres.
–Vi fikk av noen spekkflenger på kjaken, og de er omtrent en halvmeter tykke. Gunnerud mener denne hvalen er spesielt feit, like feit som de hvalene han jobbet med i Antarktis for mange år siden. Han mener også at det tykke spekklaget kan være én grunn til at hvalen fløt, sier Ringstad, som antar at hvalen kunne ha blitt til olje fylt på to tankbiler.

Trenger tre dager til

Ekspedisjonen regner med at de trenger tre fulle arbeidsdager til for å fullføre jobben. Med arbeidsdager menes dager med gode værforhold.
Skjelettet skal ligge på stranden til neste sommer. Det må fraktes med båt tidligst i juni, og stranden er eneste mulige utskipingssted.
Du kan se flere bilder fra arbeidet på Jan Mayen på våre internettsider: Bilder fra hvaljakten.