Siste hvalekspedisjon?

Denne artikkelen er hentet fra Sandefjords Blad 22.08.2001.

Reiser i dag. Det kan vel være den siste lokale hvalfangstekspedisjonen som forlater Sandefjord i dag?

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Museumssjef Jan Erik Ringstad har med seg seks utvalgte på ekspedisjonen til Jan Mayen, som skal forsøke å berge et blåhvalskjelett til senere utstilling i Sandefjord.
–Hvor? Nei, det må vi vel la politikerne få lov til å synes litt om. Men det er klart at jeg også har tenkt litt, selv om mesteparten av tiden den siste uken har gått med til å organisere turen, sier Ringstad.
–Det vil vel være selvfølgelig at skjelettet stilles ut i sentrum, gjerne i tilknytning til museet, eller et annet sted som gir mening i forhold til hvalfangst. Vi kunne naturligvis rydde gulvet i den gamle avdelingen i Hvalfangstmuseet, men jeg tror ikke det er en tidsmessig måte å stille ut skjelettet på, sier Ringstad, som fikk den «ekspertisen» han tidligere etterlyste med seg på turen.
Thorbjørn Gunnerud var flenser på «Balaena» fra 1950 til 1960, og nå gleder han seg til en siste økt med flensekniv. Den kniven har Øystein Myhre laget, og han har smidd nærmest dag og natt i det siste, selv om det egentlig var det faktum at han allerede hadde en flensekniv til pynt i smia som førte til at han bli invitert til å være med.
Jan Helge Olsen er brannmann, og vel bevandret i bruk av dykkerutstyr, som kanskje kan bli viktig når stropper skal festes på hvalkadaveret. Roy Davidsen er hendig med bruk av store maskiner – og slipper heretter å hørte fra far, onkel, bror og svoger at han er den eneste i familien som ikke har vært borti hval.

Veldig tent

Dessuten skal driftssjefen på «Gaia», Knut Kilde, og Stig Tore Lunde være med, og sistnevnte er jo til og med kjentmann, ettersom det var han som på to timers varsel tok den første besiktningsturen til Jan Mayen for å se på det ilanddrevne hvalkadaveret .
–Den første rapporten fra Stig Tore var jo ikke så positiv, kadaveret lå veldig utsatt til, men det skulle jo vise seg at det var flere enn meg som var veldig tent på å få til dette. Kystvaktas båt – som også ble holdt igjen for at Stig Tore skulle få skyss fra fastlandet til Jan Mayen – var ikke snauere enn at de gjorde vendereis etter å ha forlatt Jan Mayen, og bisto med å taue hvalskrotten rundt øya til et sted hvor det er bedre muligheter for å ta vare på den over vinteren. Det er det viktigste akkurat nå, sier Ringstad.
– De karene som er stasjonert på Jan Mayen og fant dyret føler tydeligvis veldig sterkt på at dette bør tas vare på. Disse karene lever tett på naturen, og føler vel et slags «eierforhold». Og de hjelper til på alle vis nå. Rådmann og ordfører her i Sandefjord har også vært veldig positive, og det merkes godt på publikumsreaksjonen etter reportasjene i Sandefjords Blad at dette er noe som sandefjordsfolk er interessert i, sier Ringstad.

Ikke forsvares

–Hvor mye koster ekspedisjonen?
–Kommunen bidrar med 125.000 kroner, museene bruker 58.000 kroner, i tillegg til at tre museumsansatte og to andre kjøpes fri fra jobben for å delta. Da jeg for noen dager siden ringte rundt for å finne mulige løsninger kunne vi fått en lekter ut fra Nord-Norge til å frakte kadavaret, men til en pris på oppunder en million kroner. Og med så mye usikkerhet som det er knyttet til dette prosjektet syntes jeg ikke at det kunne forsvares, men vi fikk jo til en mer overkommelig løsning.
–Når skal transporten skje?
–Hvis vi får til dette som vi ønsker, som vi ikke har noen garanti for, så er det klart med et transportbåt i juni neste år. Noen vitale deler av skjelettet vil muligens bli hentet med fly i oktober, sier Ringstad.

22 meter lang

Hvalen på Jan Mayen er anslått til å være omkring 22 meter lang, og den er dermed noenlunde like stor som den modellen som nå henger i Hvalfangstmuseet.
–Blåhvalen blir som lengst omkring 27 meter i Nord-Atlanteren, mens den blir over 30 meter i sørlige farvann. «Vår» hval er således ikke spesielt stor, men dette er det eneste tilfellet av et strandet hvalkadaver på denne siden av Atlanterhavet på i hvert fall en mannsalder, og siden 1970 har det vært tre tilfeller langs kysten av USA/Canada. Så det er klart at vi har en enestående sjanse nå, sier museumssjef Jan Erik Ringstad.