Samling av mimrebrev

Her er en samling av mimrebrev som er publisert i Kaskelotten gjennom årenes løp. 

Lagt ut 20. mars 2022


ET NOSTALGISK MØTE; ved Odd Winther

Fredag 26. april anno 1996 skulle H/B SOUTHERN ACTOR, Sandefjord Hvalfangerklubbs klenodium kommet opp vesterelva (med John Syversen til rors. Red.anm. ELe.), runde «Kapp Hornet» ved Isegran og klappe til kai i «Old Town» for et tre dager langt besøk ved «Rivertown».

Skipskontrollen ga ikke klart skip for å seile over havet. «The Deep River Boys – Club» var sendrektig med å gi oss beskjed om dette.

Skuffelsen ble noe mildnet ved at vårt museum/ klubblokale holt åpent hus to heile dager til endes. På tross av at heller ikke værgudene var helt på vår side ble museet godt besøkt av store og små! Turbulensen til tross, kom vi vel i havn!

p.s. Eventyret om hvalfangsttiden er nå en saga blott, derfor vil vi at minnene fra denne historiske epoke skal leve videre i manns minne, som blant annet i vårt museum i Gamlebyen i Fredrikstad.

Vi har alle ulik bakgrunn, erfaring og opplevelser fra 
hvalfangstide: Det være seg fra hvalbåt, «koka», 
forsyningsskip eller fra Øya – Syd-Georgia. 
Men en ting har vi felles: Hvalfangsten i Syd-ishavet. 

Hilsen Skårungen fra Nabbetorp - 24. april 1996

Odd Winther


NÅ GÅR DET SÅ DET SKUMMER OG FOSSER 

I hvert fall i vårt museum, som på snau tid har blitt til et virkelig museum, et skikkelig minimuseum!

For maken til oppslutning hadde vel de mest dumdristige av oss neppe drømt om, og det kan gjøre et maksi-museum grønn av misunnelse. 

En skal vokte seg vel for å tro trasig om sin neste. 

« -Med ei hundevakt i tønna, med iakttagelser om ditt og datt – med horisonten rundt går det så det fossær om baugen. Krillen strøymet på og sto til tider stinn som vårgytende sild helt inn i fjæresteinene.

Spørsmålene haglet og svara ble joiket dunlett tilbake av dem som hadde rodd fiske i sesongvis, så en stakkars skårunge ble stum og matt.

Snøgge er vokterne i hamskifte fra «Blaafarge-værket», med dressmannsnitt og «hvalbiffklubbens» logo over ryggtavla» 

Janus-vrien med fri inngang, med betalende utgang (loddsalg) er en vri i rett lei som forhåpentligvis, - trur eg óg, kan bidra til et aldri så lite klondike for museet.

Vel, dette var litt synsing fra de indre gemakker i musenes bolig. 

Et ønske til slutt er å få lov og spe på med noen roser til hver og en av klubbens mannskapersom har «rodd fiske» for museets ve og vel, - en ekstra kvast til Kåre Martinsen som har gitt oss rom i herberget for å få historien på plass. 

Et museum er et sted å være - for at historien 

skal bevares, ikke begraves.

Med en luftig hilsen fra
«skårungen» fra Nabbetorp

23. mai 1996

Mange takk for dine filosofiske betraktninger- Odd Winther!
ELe. 


Karl Bøe var med på planleggingen av klubbavisen. Kåre kom med navnet: KASKELOTTEN – men hvem skulle «klabbe» ned alle bokstavene.

(Sekretæren var den eneste som var som noenlunde data-kyndig. Så slik ble det). 

Karl følte seg for pliktet:

FØRSTEREISGUTTENS REISEMINNER

Det var blitt høst og sommerens bravader var slutt for de hvalfangere som denne morgen i oktober måtte komme seg om bord i flytende-hval-kokeriet SOUTHERN HARVESTER, daglig betegnelse koka. Den lå klar for avgang fra Husøyflaket utenfor for Tønsberg. Koka skal til fangstfeltet i Antarktis etter anløp på Tenerife for bunkers, videre til Chr. Salvesen & Co. sin landstasjon på Syd-Georgia, Leith Harbour.

Det var ikke bare mannskap for egen ekspedisjon, men også avløsnings mannskaper for neste overvintring etter sesongen på «Øya». Videre var det mannskaper for ekspedisjonens egne hvalbåter som hadde ligget i opplag og overhaling ved stasjonen – fra forrige sesong.

Inntil ankomst Syd-Georgia (SG) var det ca. 250 mann om bord. Under reisen var all opptatt med forberedelser til den forestående fangst-sesongen. bemanningen var fifty – fifty norske/ engelske.

Fra tidlig morgen og utover dagen var det hektisk avreise-virksomhet fra brygga på Husøy.

Dette var før glassfiber- plastbåtenes tid, de solide og velholdte tre-snekkene tøffet jevnt og trutt mellom brygga og koka med skippsekker og kofferter. Noen hadde med seg kone og barn, og venner som ville følge helt til fallrepet. Enkelte fikk ikke avsluttet avskjeden helt, - og måtte derfor ha litt hjelp de siste trinn opp leideren. Først når vedkommende hadde faste dekksplanker under føttene, og alle sine personlige eiendeler ved sin side gjensto bare å kaste et siste sløret blikk og et vink til følget som forlot den garvede hvalfangeren.

Eller var det kanskje en 15 – 16-åringen som med en klump i halsen som står der og vinker farvel – og som nå virkelig øyner sin første tur til det store hav og eventyr?

Vel om bord, et mylder av folk, bare mannfolk. Nå var det bare å vente på beskjed om hvilket lugarnummer man fikk tildelt. 

Det var tydelig at var mange kjente fra tidligere fangst-sesonger, det var gjensynsglede og mye å snakke om etter en opplevelsesrik sommer i moderlandet. 

For førstereisguttene fra by og fra land(et) som endelig hadde lykkes med å få hyre på hvalfangst fortonet denne stunden seg noe merkelig. Temmelig alene i verden. Nei, - det var ikke til å forklare.

Her sto vi sammen med folk i alle aldre, og hvem var de? Var det mulig å bli kjent med noen av dem? Det var i hvert fall godt å vite at en hadde pass og en fersk kontrakt i lomma, som ga følelsen av å vite at en var i ferd med å bli voksen . 

Et helt nytt og ukjent, og til dels tøft miljø ventet unggutten! 

Slepende på skippsekken og en Kurrer reisradio sto førstereisen utenfor cabin no.12 med messingskilt; CREW ONLY – 4 ABLE SEAMEN. Av styrmann jeg fått beskjed om å finne en plass der sammen med tre andre som var noe eldre enn meg. Felles for de tre var at de skulle land på landstasjonen Strømnes som var en bistasjon til Leith Harbour med forskjellelige verksteder for overhaling av hvalbåter.

Dette var høsten 1948, altså fangst-sesongen på et pelagisk hvalkokeri – sesongen 1948/ 49. 

Dette får være nok – kommer igjen senere!

Med hvalfangerhilsen 

Karl Bøe


MIMRE-BREV fra Odd Winther 

Jeg tar Karl Bøes oppfordring til etterretning om å mimre til, men å mimre seg 48 år tilbake i tid er kanskje ikke det enkleste. – Når det påståes at mannsminne kun varer i 14 dager, men det det får våge seg.

Som 19 åring i 1947 mønstret jeg som maskingutt/ smører på S/T THULE av London. Skuta var tidligere et kabelskip på 10.000 tonn, visstnok verdens største på den tiden. Nå opererte det som forsyningsskip for Balaena-ekspedisjonen under hele fangst-sesongen. Skuta lå i Hull på King Georgs dock. 

Før avgang måtte vi røkes fri for rotter; men noen overlevde og forøket seg. De to sort og hvite skipskattene; «Ping» og «Vin», hjalp til med å holde bestanden i sjakk. 

Ved ankomst til den vakre tropeøya Trinidad ble det tatt inn full oljelast (bunkers), neste stopp var Cape Town. Men først måtte vi passere ekvator. Der ble alle som tidligere ikke hadde vært over denne «streken» - tradisjonen tro, behørig døpt av kong Neptun.

I Cape Town ble en av gutta overfalt og robbet til skinnet – han fikk imidlertid beholde underbuksa, han kom seg om bord stygt forslått, men skadene var heldigvis ikke så alvorlige som de så ut for.

En hyggeligere opplevelse var å bli tauet opp på det 1000 meter høye Table Mountains platå, med en fantastisk utsikt over Kappstaden vakkert som ligger ved Table Bay. 

Når alle nødvendigheter og provianteringen var vel om bord, ble kursen satt mot det endelige målet; fangstfeltet – Syd-Isen.

Hvalkokeriet THORSHØVDI (til Thor Dahl) var det første skipet vi bunkret.

Underbunkringen revnet slangen og oljespruten sto høyt til værs – med retur på dekket til THULE. Denne vakre og hvitmalte skuta ble med ett forvandlet fra den hvite svane til den «grimme elling», verst gikk det utover midtskipet. Alle mann ble utkommandert for rengjøring, det tok sin tid før skuta igjen så ut som den hvite svane!

THULE fulgte i kjølvannet til hvalkokeriet BALAENE som en andunge etter sin andemor. Daglig kom hvalbåter med en hval som ble fortøyd langs skutesiden av THULE – som fendere for så å bli bunkret. 

På feltet var det å stå på 12 timer i døgnet, søndag som mandag og jula med – til sesongen var slutt.

Men vi fikk da tid til å bruke øynene; isfjellene og fuglelivet fascinerte meget! – Den norske «kolonien» Bouvetøya fikk vi også et glimt av.

Om bord var det mønstret på en «tankgjeng» for rengjøring av bunkerstankene – disse skulle jo fylles opp med hvalolje.

De sylindriske lastetankene (tidligere kabel laste-rom) måtte nærmest rengjøres får «hånd» - det var ikke teknisk gjennom-førbart med installasjonen av en «Butterworth», et roterende spyleapparat for rengjøring av vanlige firkantede lastetanker, – men ikke hos oss. 

Hvilket rengjøringsmiddel som ble brukt er uvisst, for når sjauen var unnagjort var gjengen temmelig rusa pga. fordampningen av denne vesken.

Nest sesong ble det installert en fabrikk under bakken på forsyning skipet THULE for hermetisering av hvalkjøtt. 

Eksperimentet mislyktes; hval-kjøttet trivdes av en eller annen grunn i boks.

S/T THULE (Steam tanker) må ha vært det eneste tankskip med hermetikkfabrikk om bord. Denne sesongen var det ca.100 mann om bord. 

På den engelske ekspedisjonen var bortimot 1000 mann, fleste parten nordmenn, på hvalkokeriet BALAENA var det 650 mann,- om det var inkluder hvalbåtene, kunne nok være en sannsynlighet. 

Om bord på THULE var det fire mannslugarer til mannskapet, med over- og underkøye plassert langskips og tverrskips. Ikke store dørkflate. I tillegg besto interiøret av fire slanke søyleskap, et lite bord og en benk. Ikke mye bekvemmeligheter, men ingen sure miner av den grunn, hva jeg minnes.

Dampmaskinen er en sageblott. BALAENA og THULE, - hadde hver sine Tripel dampmaskiner. 

På feltet den andre sesongen, den siste for mitt vedkommende ble jeg beordret om bord i koka som fyrbøter, for å avløse en kollega som var blitt alvorlig syk. Det var tre mann på fyrdørken for å betjene de 8 oljefyrte kjelene – skotte skjeler. Det skulle mye energi for å holde et hvalkokeri i gang. Ferskvannsbehovet sørget Evaporatorene for, uten disse anlegg, kunne en ikke drive pelagisk fangst.

På dekk var det blodbad og ståk uten like. Flensing av hvalen ble man ikke lei av å se på. Flensene med sine langskaftede krumme kniver skar brede spekkstimler som ble vinsjet av og dermed skrellet som en banan. På kort tid var det hele over, en ny hval ble trukket opp «brekken» - og opp på flensplanet hvor karene sto mannsterke for nok et oppdrag, med sine flensekniver.

Kjøtt og bein ble kvernet og malt til mel. Men det var jo hvaloljen som var hoved målet for fangsten. 

Det kan nevnes at av kjøtt og bein i senere år ble det utvunnet noe olje av dette også. 

To av engelskmennene om bord i BALAENE, som ikke var de beste venner, ble det rigget til en boksering for å få slutt på «fiendskapet». To par boksehansker ble tryllet fram, oppgjøret endte uavgjort. Etter kampen ble de venner igjen – og vel forlikte!

Det var jo det som var hensikten med det hele.

Tilbake til THULE: Etter endt sesong med kurs for Cape Town satte det inn med et forrykende uvær da vi nærmet oss den beryktede 40-graden. Vi lå på været i tre døgn, og fikk adskillige skader på dekket.

Via Cape Town gikk ferden videre til Abadan innerst i Persiabukta for å laste olje, her feiret vi for øvrig 17. mai. Hjemturen gikk via Suezkanalen til Hull.

Hjemme i Norge var de engang i juni måned. 

Med mine to sesonger på hvalfangst, føler jeg meg i den sammenheng som en «skårunge»; men, - dog allikevel, jeg var tross alt med. 

Jeg minnes også denne tiden som en god periode, - og TUHLE – du vakre svane, er kanskje i dag en «flyvende» hollender på havene.

Takk for at jeg fikk mimre litt. 

PS. Forsyningsskipenes tjeneste på fangstfeltene har vært lite påaktet i forhold til hvalfangsten for øvrig!

Derfor mitt lille bidrag om dette!


Odd Winther skrev om sine opplevelser på S/T THULE som var forsyningsskip i 1947 – dette kom i KASKELOTTEN 16. 02. 1995 sammen med innbydelsen til årsmøtet.

Nummer 3 holder du i handa nå, der har Odd Winther også bidratt med stoff. Hvem av dere andre sender noen linjer neste gang?

DET ER VIRKELIG FINT AT VI FÅR INN SLIKE MINNER SOM VI KAN DELE MED ANDRE. HVEM SOM HELST KAN SENDE ET BIDRAG.

 Det kan settes inn anonymt også.

 Ta «penn og blekk» fatt!


Et lite resyme fra tilstelningen i Sandefjord; og en nostalgisk markering av «Gutta kommer hjem fra isen» - 29. april 1995. 

Det var anslagsvis 4.000 personer som hadde møtt opp på kaia i Sandefjord. SOUTTHERN ACTOR kom sigende inn med bananstokker som hang i riggen, - det ble gitt flere behørige støt i fløyta. 

Hvem andre enn våre egne ex-hvalfangere enn Aleksandersen, sammen med andre ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB- karer fra Engelsviken med sin «dunk dunk»-fiskeskøyte, lå trygt fortøyd til kaia med den herlige rytmen motoren kunne frembringe!

ACTOR, vel fortøy til kaia – så ble det lagt ut en imitert hval i havne-bassenget. 

Det ble travelt på lemmene for nå skulle det skytes fast fisk. Det ble bom!

 Harpunen ble vinsjet inn – imellom tiden var det blitt ladet på nytt, og denne gangen ble det skutt fast fisk og chiefen kunne vinsje inn byttet, en «skikkelig sperm – kaskelott»!

Dette var et meget vellykket arrangement, i det fine vårværet så det ut til at folk stortrivdes.


Odd Winther har funnet noe interessant fra Norsk Konversasjons-leksikon

Spermasetthval, spermen, kaskelotten eller potthvalen er den største av tannhvalene. Hovedsakelig i varme hav, men opptrer i arktiske og antarktiske farvann. Hanhvalen kan bli opptil 20 meter lang, hunhvalen ca. 10 meter. Spermen har et kolossalt hode, opptil 1/3 av totallengden, den er butt i hodet. Det består for størstedelen av en fettpute som kan inneholde 15 – 20 fat olje; - hvalravolje eller spermasettolje – en flytende animalsk voks art som finns i hodet og spekket – som blir flenset av.

Den rensede sperm oljen blir brukt som maskinolje, og til fremstilling av farmasøytiske preparater, pomader, salver, m. m. Det skilles mellom sperm olje (tann hvalen) og bardehval olja (hvalolje) som blir brukt til spisefett og margarin.

I underkjeven har Spermen 20 – 25 store tenner – de avtar i størrelsen innover.

Det forekommer svulstige «utvekster» i tarmen på spermen, det blir kalt ambra og var meget verdifullt – parfymeindustrien betaler godt for denne svulsten. Spermen lever mest av blekksprut, men tar også mye fisk. Bardehvalen får i seg krill – små reker.

Utabords-flensing var risikabelt for de kara som holdt på, i ettertid kan man snakke om at det var lite effektivt.

Dette opptok mange av hvalfangerne i begynnelsen av 1920-årene, men i 1924 fant hvalskytter Petter Sørlie løsningen på problemet og fikk patent på en opphaling slipp, brekken, akterut på hvalkokeriet. Dermed kunne hvalen bli opparbeidet om bord. Ekspedisjonene ble nå uavhengige av land og konsesjoner. 

Storhetstiden var et faktum: Den pelagiske hvalfangsten begynte.


Spøkelsesbyen i Sydishavet

Det er en merkelig følelse å bli landsatt i Grytviken – på øyriket Syd-Georgia. Et par kongepingviner står i giv akt foran britenes nyoppussede hvalfangstmuseum. I bakgrunnen sees spiret til den nyrestaurerte Grytviken kirke. Men så er det slutt på velstanden. Alt er stille og rolig, kun vinden kan høres.

I havnen ligger to råtne og halvveis sunkne hvalskuter – ALBATROSS og DIAS, bygd henholdsvis i Norge 1921 og i England 1906. Litt lenger bort ligger PETREL med harpunen i baugen – på lemmane. Båten er på 245 tonn, 35 meter lang – bygd i Oslo 1928.

Grytviken er i dag en spøkelsesby. 

Rustene blikktak og forfallene bygninger griner imot oss, ex-hvalfangere som dog har gode minner fra disse omgivelsene – på SG.

Flere tusen nordmenn har i årenes løp hat sin arbeidsplass her.

Sommerstid kunne det være opptil 400 mann i arbeide her nede fra sist i november (midt sommer 24. desember) og fram over på nyåret, disse karene hadde i utgangspunktet mønster på en sesong på Syd-Georgia – Grytviken. Mannskapet dro jo fra Vestfold (Tønsberg) midt i oktober med transport/ tankbåten til Syd-Georgia, utover i sesongen – på nyåret ble mannskapet spurt om de ville overvintre – for å bli med på overhaling av utstyr og hvalbåter. Det var jo noen som ville det! 

For overhaling og likehold trengtes det ca. 80 mann som kunne bli over SG-vinteren på Grytviken, 23. juni var det midtvinter, mye og kaldt vær og kraftig vind!

Det kom en tankbåt/ transportbåt ned til SG med forsyninger og reservedeler til hvalbåtene – og en arbeidsgjeng slik at det ble et 80-talls mann som skulle drive med vedlikehold av utstyr og hvalbåter for den kommende sesongen i november/ desember, – sommertiden varte til april – antarktisk tidsregning. (midtvinter var 23. juni).


Sommertiden varte til april – antarktisk tidsregning. Midtvinter var 23. juni, det begynte og våres i oktober. 

Hvalfangsten foregikk jo på sommeren.

Det forekom at noen sto over en og to sesonger før de dro hjem.

Opphavet til denne artikkelen er ukjent. Men han er sikkert medlem av ØYAS VENNER som har vært på tur til SG og Grytviken.

Midt i Grytviken-byen, ligger det kjempestore flenseplanet – som er en tre mål stor platting hvor hvalen ble partert. Dette er selve hjertet i Grytviken. Her ble de store hvalene flådd eller flenset med sylskarpe langskaftede flensekniver. Ved hjelp av vinsjer ble spekket skrellet i lange strimler – flak, for så å ende i fettkokeriet. Her var også kverner som malte opp kjøttet og knoklene – for å få ut noe olje av dette også, prosessen besto av damp og utkoking, dette foregikk innendørs, i et toetasjes bygg. Så ble olja tappet og lagret på tanker hvor dampen måtte holde den «flytende». 

Flenseplanet var ingen ufarlig arbeidsplass: Det var svært glatt på grunn av fett – spekk og blod. Planfolket hadde jernbrodder under støvlene, for her måtte en være aktpågiven – skarpe flense kniver, wirer, kroker og vinsjer. Det var en stram lukt som en sikkert vendte seg til – det luktet penger!

Her gir den - ukjente forfatteren utrykk for hva han selv opplevde: 

Jeg ser for meg de hardt-arbeidene flenserne i blå kjeledresser, vadestøvler med kraftige jernpigger – ivrig opptatt med å partere en 30 meter lang blåhval. Men jeg føler også tilstedeværelsen av minnene etter de 175. 250 hvalene som møtte sitt endelikt på flenseplanet i Grytviken eller en av de andre hvalstasjonene på Sør-Georgia.

 

Den ukjente forfatteren av dette skrivet har fått hvalfangsten på avstand og har lyttet til mange dyrevernere og andre miljøere. 

Mer om den tiden/ saken kan dere leserne filosofere over selv. 

Men at det var en livsviktig næring og innbringene for de som satset er det ingen tvil om.

Mange familier hadde sikre og gode inntekter fra hvalfangsten!


Sesongbetonte mannfolk i Onsøy

Denne artikkelen er gjengitt fra hytteguiden for Onsøy 1998., noe avkortet.

Onsøy hvalfangeren har nok gått på land for lengst, de siste mønstret av våren 1968; det var den siste sesongen i isen. 

I dag lever hvalfanger veteranene på sin gamle minner og skrøner, det hender nok at de treffes i Engelsviken eller i Saltnes. Det bor en del av dem på Gressvik og ellers i Onsøybygda.

Den eldste av de trauste hvalfangerne har en høy alder nå; over åtti. Den yngste var omkring atten/ tjue år i 1967/68. Denne karen er enten sjømann eller arbeidskar på land.

Arbeidskar ja, det var et riktig mannsdominert yrke å være hvalfanger, det var rett og slett ingen kvinner å finne her nede i isen.

Påmønstringen skjedde over noen dager i Vestfoldbyene, hvalflåtens avgangen skjedde i september/oktober, med hjemkomst og avmønstring gjerne før 17. mai (året etter). Det var lang arbeidsøkt og mange mil til arbeidsplassen i Syd isen, 1297 mil (norske mil) til 60 grader syd.

Den siste sesongen; 1967/68 deltok det kun ett flytende kokeri fra Norge. 

Dette var en storhetstid som Onsøy- og Østfold-hvalfangeren kan få lov å sole seg i glansen av!

Onsøy hadde de fleste skytterane

Det kan nevnes at antall hvalskyttere fra Østfold, det vil nok si Onsøy, er oppe i et tall på ca. 160 fra årene 1880 (utprøving av hvalkanonen med Sven Foyn på Finnmarkskysten) og fram til 1968. Det er mye historie om kysthvalfangsten også. 

Når startet Norges første oljeboom?

Carl Anton Larsen startet hvalfangst på Syd Georgia den 22.12.1904, Christensen startet opp i Antarktis i 1905, Onsinger var med fra starten av og fram til 1968!

Ideen til å starte hvalfangst fikk Larsen under sine to turer til Sydishavet i 1890 årene, da han var der på selfangst. Det ble en tur til før hvaleventyret startet, da som kaptein på Antarctic som brakte med seg Nordenskjolds Antarctic ekspedisjon. Under denne turen kom Larsen til Syd-Georgia i 1902, alle forhold lå til rette for å starte hvalfangst på Øya. 

Company Argentina De Pesca ble stiftet i Buenos Aires i 1904 av C. A. Larsen.

Navnet Grytviken kommer av at i bukta der de hadde ankret opp, fant de spekkgryter som amerikanske og britiske selfangere hadde etterlatt seg. 

Vi lever på minnene

Ja, det får’n si, for i Gamlebyen har ex-hvalfangeren sitt eget klubblokale og museum. 

Fra 1993 har hvalfangerne samlet bilder og gjenstander, dette kan noen og enhver få ta en titt på hver lørdag og søndag fra klokken 10 - 15. om sommeren Her kjøres videofilmer, slik at hvaleventyret for gamlekara og publikum kan oppleves – for ikke å si – gjenoppleves! ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB ønsker deg velkommen!

Ikke alle kom hjem etter endt sesong

Uhell og ulykker vil alltid forekomme, hvalfangstflåten besto av et ubegripelig stort antall fartøyer, og desto enda flere mann. Det skjedde ikke ofte at uhellet fikk dødelig utfall, ei heller at båter forliste hvor mannskapet ikke kunne reddes.

Hvalbåten SIMBRA kantret og sank 11. januar 1947 sør for Syd-Georgia, med en besetning på 16 mann, 15 omkom. Av disse var fire fra Onsøy og en fra Hvaler, samtlige var gift og hadde flere barn.

I 1932 kom flytende kokeri SARAGOSSA i brann sent på kvelden, bestyrer Granøe besluttet å oppgi skipet og alle mann gikk i livbåtene. Neste morgen ble alle mann funnet i god behold og skipet til Syd-Georgia med hvalbåter.

Det er noen båter som forliste ved de forskjellige landstasjoner også, men i Sydisen er nok SIMBRA det eneste fartøyet vi kjenner til som forliste. 

På kirkegården på Syd-Georgia er det en del graver som tilhører nordmenn som døde om bord i båter eller på Øya.

Vi slår åtte glass for våre skipskamerater. 

Tekst Erik Leister


Mimrebrev fra André Bogelund

Takk og stor takk, jeg har det fint den dag i dag! 

Det er en uforglemmelig tid jeg hadde på hvalfangst fra august - 51 til april - 53.

Ikke alle fikk sjansen til å være med på dette ”eventyret”, jeg fikk nå i hvert fall sjansen selv om jeg ikke var norsk statsborger, jeg kommer fra Polen.

Jeg var med SOUTHERN VENTURER til Salvesen ned til Øya, de mindre koselige forhold på lugaren vil jeg hoppe over. På varmen gikk jeg med bar overkropp med et kors som hang i en hyssing rundt halsen. Det var vel en utfordring i seg selv blant mange hard- barka mannfolk. 

Om bord i VENTURER viste det seg å gå bra., vi gikk til Aruba og bunkret. 

Det ble en tur både på ”sjappa” for en drink og en tur på Kjerka, hvor uten tvil presten var en sjømannsprest. Brev ble sendt og mye skjedde.

Myhre, skipperen på kokeriet la ned forbud mot å ha noe drikkenes om bord, han hadde alliert seg med havnemyndighetene slik at det ble kontroll i ”gaten”. Men han skulle bare vite hvor smarte hvalfangere på vei til Syd-Georgia var!

Første gang jeg kom ned gled jeg greit inn i miljøet på Leith Harbour. 

Vil jeg bli akseptert som en blant en halvpart nordmenn og en halvpart britiske statsborgere? 

Salvesen selskapet var jo bygd opp slik. Når vi gikk fra Husøyflaket med VENTURER var jeg vettskremt, jeg var eneste som kunne kalles en outsider. Ikke norsk, ikke brite. En dag på koka ble det klarert ut.

Jeg følte meg hjemme og siden dette har jeg ikke hatt noen redsel, jeg gled inn i det som kalles dagens miljø!

En arbeidskameratkrets som jeg ikke tror er å oppdrive noe annet sted i verden. 

For ikke lenge siden hørte jeg en skytter si: Vi var alle hvalfangere, dette varmet mitt gamle hjerte.

Det var et fellesskap for meg i 18 mnd. En misunte ikke skytterens inntekt, man sto på for at det skulle bli mest mulig til fordeling til alle involverte.

Det ble satt pris på at vi fikk en flaske rom for innsatsen vi gjorde for å få en båt fort på vannet. Det at vi fikk en belønning syntes jeg var flott! Fra Leith er det aldri blitt skrevet noe fra verksted folka. Jeg vil avslutte her. 

Men er det noen andre som kan skrive noe?


Hvalkokeriet SS SILVESTRI

Odd Whinter alias Skårungen var på vakt i museet i sommer hvor Jens Hjalmar Jensen og hans familie også var, de gledet seg over alt som var skaffet til veie.

Odd tok seg godt av gjestene, og det resulterte i at herr Jensen som nå bor i Skottland skrev en beretning om sitt liv hos Salvesen. Odd fikk det hele tilsendt på engelsk som Per Sand har oversatt.

Jens Hjalmar Jensen, født på Kinn utenfor Florø 18. april 1917, jeg begynte med fiske 14 år gammel utenfor Rognaldsvåg.

Jeg bestemte meg for å dra på hvalfangst da jeg var 21 år gammel for å tjene litt mer og få sett meg litt omkring i verden. Mønstret på SILVESTRI hos Christian Salvesen i Tønsberg som messegutt, hvalkokeriet hadde et mannskap på 250 mann. Vi seilte fra Tønsberg med kurs for Syd-Georgia, været var forferdelig på "the forties" (40 grader syd), men jeg ble ikke sjøsyk!

Ved ankomst lå vi ved Salvesen basen som het Leith Harbour noen dager før vi fortsatte mot Antarktis og hvalfangsten. Daglig bearbeidet vi ca. 20 hvaler, med størrelse fra 60 til 90 fot lange, vekta var jo der etter, ca. 1 tonn pr. fot det var hovedsakelig blå-, finn- og spermhval. Jeg likte ikke særlig jobben som messegutt, men måtte bare være på plass.

Etter en periode på 4 måneder returnerte vi til Syd-Georgia hvor vi tilbrakte vinteren med arbeide på land, overhaling og reparasjoner av "the catchers"- hvalbåtene. Det var bortimot 200 mann som holdt på med dette, - alle med forskjellige oppgaver, min var som motormann på en taubåt.

Hvalkokeriene returnerte til Norge

Da hvalkokeriet kom nedover igjen mønstret jeg som byssegutt - forfremmet fra messegutt! Vi dro så ut på hvalfangst for en ny periode på 4 måneder. Etter denne perioden, april 1940 dro jeg hjem til Norge. Vi ankom Freetown Vest-Afrika den 7. mai 1940 og ble der i 5- 6 dager mens vi ventet på en britisk konvoi. Da konvoien ankom satte vi kurs for the Thames, London som vi ankom månedsskiftet mai/ juni 1940. De fleste mønstre av, men jeg ble om bord. Deretter seilte vi til Aruba, (Mellom-Amerika) hvor vi lastet hvalkokeriet med olje som skulle tilbake til Grangemouth i Skottland. På ut gående reise hadde vi ikke konvoi, vi dro til Bermuda og sluttet oss til en konvoi som skulle til Storbritannia. 

Jeg var fremdeles ansatt i Salvesens rederi selv om vi ikke drev med hvalfangst. Om lag 30 skip krysset Atlanterhavet, Irskesjøen og deretter opp til Pentlandsredet på nordsiden av Skottland. Noen av skipa forlot konvoien ved Lands End.

Den 16. juli seilte vi gjennom Pentlandstredet. Vi måtte ankre opp utenfor Aberdeen fordi vi hadde mottatt beskjed om at tyskerne hadde sluppet magnetiske miner og ikke kunne fortsette før disse var fjernet. Tre miner ble sveipet opp, den fjerde ble ikke funnet. Vi fikk beskjed om å fortsette og satte kurs for The Firth of Forth og Grangemouth.

Ved ankomst var det fem tankskip foran oss, - vi var det største. 

SS SILVERSTRI traff så den savnede minen kl. 1810 den 16. juli, jeg husker det så godt fordi vi ventet på at mannskapet skulle bli ferdig med tenkepausen. På den tiden arbeidet jeg som 2. kokk, og var rett utenfor byssa da jeg- vi hørte et stort BANG. Jeg skjønte at vi var truffet, men ikke hva som hadde truffet oss. 

Jeg gikk ut på dekket og i løpet av noen få sekunder var akterdekket under vann. Noen menn hoppet i sjøen, en slepebåt i nærheten plukket oss opp fra sjøen og fra det synkende skipet, jeg var heldig som var blant disse. Skipet sank i løpet av to og ett halvt minutt, ti liv gikk tapt, 94 overlevde forliset.

Flesteparten av mannskapet var nordmenn de øvrige var britiske.

Vi ble innlosjert på hotell i Edinburgh i to uker. Deretter mønstret jeg på et nytt hvalkokeri ved Dunoon, Skottland. 

Jeg gikk om bord i NEW SEVILLA som hvalfanger i august 1940, vi seilte til Liverpool hvor vi tok om bord proviant og utstyr for en ny hvalfangstsesong i Syd-Georgia, den 23. september 1940 kl. 0600 fulgte vi en konvoi, men den samme kvelden kl. 2000 ble vi torpedert ved Isle of Man I Irskesjøen. Jeg husker at det var måneskinn den kvelden, jeg hadde nettopp vasket meg og sto utenfor lugaren min da vi ble truffet. Lyset forsvant og det helt svart, jeg skjønte at vi var truffet av en torpedo da eksplosjonen var så kraftig. I mørket følte jeg meg fra og opp til dekket, her holdt de på å låre en livbåt og jeg hoppet om bord. Skipet holdt seg flytende noen få dager. Et lasteskip i ballast plukket oss opp og tok oss med til Belfast i Nord- Irland. Det var ca. 400 om bord medregnet to mannskap til hvalbåter- 2/3 var nordmenn, resten britiske. Jeg tror fire eller fem mann døde i maskinrommet.

Da vi ankom Belfast ga folk oss sjokolade og sigaretter da vi gikk gjennom gatene. Jeg hadde kun på meg bukser, slippers, en vest, - samt redningsvesten.

Flaks at jeg hadde på meg de samme buksene som jeg hadde på meg den kvelden SILVERSTRIN traff en mine!

Nå reiste jeg til London hvor jeg håpet å kunne mønster på et nytt hvalkokeri, men i stedet gikk jeg inn i den norske hær. Resten av krigen var jeg for det meste stasjonert i Skottland, hvor jeg giftet meg og slo meg ned i Turriff i Nord-Øst -Skottland.

Jeg dro på hvalfangst igjen i 1945 og gikk i land 1954.

  • 1938 - 1940: SILVERSTRIN
  • 1940 - 1940: NEW SEVILLA
  • 1940 - 1945: Hæren
  • 1945 - 1953: SOUTHERN VENTURER
  • 1953 - 1954: Leith Harbour, Syd Georgia.

Jeg var også om bord i SOUTHERN VENTURER da hun fraktet ca. 50 pingviner til Edinburgh ZOO. Vi hadde ingen ting med dem å gjøre ettersom vi hadde med eksperter om bord - heldigvis!


MIMREKROKEN – ved Harald Storebaug 

Med bakgrunn i antagelser om gjennomsnittsalderen til gjenlevende hvalfangere, går jeg ut fra at de fleste fra tid til annen mer eller mindre ubevisst har mimret om tidligere tiders fortreffelighet (eller gått i barndommen som noen kaller det). Mitt eget mimrebehov ble vel vekket da jeg for noen år siden ved en tilfeldighet ”ramla” ned trappa til Hvalfanger-museet i Fredrikstad, der noen gode selgere solgte meg et medlemskap i Hvalfangerklubben. 

Riktignok besøkes museene i Sandefjord og Tønsberg forholdsvis jevnlig, men dette var noe annet. Når jeg så senere på dagen spiste middag på Engelsviken kro der veggene var dekket av nostalgiske bilder fra ”Isen”, kom jeg i tanker om at det ett eller annet sted skulle befinne seg ei rotekasse med egne bilder og diverse suvenirer. 

En iherdig leting ble iverksatt, - men – bare den som har hatt ubegrenset plass i 40 år vet hvor mye skrot som kan hope seg opp. Prosjektet måtte kort og godt legges på is.

Men heldigvis kan tingenes iboende faenskap også være til hjelp. Gjenstander dukker opp fra intet så snart en slutter å lete, så også med min rotekasse som viste seg å inneholdt et fotoalbum; kjøpt av Moses eller en av hans mange sønner i Port Said i det herrens år 1953 for ”spesial price for me, jævla billig, kosta nesten ingen ting”, - men allikevel nok. Videre: bilder, hulter til bulter. Her var det tydelig behov for en omfattende restaurering. Negativer 6x6, som fotohandleren skulle ha ”en million” for å kopiere. Med andre ord; her måtte en ta skjea i egen hånd.

Tilsendte kurskataloger fra Friundervisningen, OAF og andre ble studert flittig, og påmelding til mørkeromskurs ble levert på trappa til Erik Wetals Skilt & Mørkerom A/S. Dette resulterte i bl.a. at jeg nå har en hel serie med bilder fra Thorshammer- ekspedisjonen 1956 og 1967 på veggene i furte bua. Det har ikke stoppet der for nå er data utstyr innkjøpt til å kopiere og forstørre bilder, for ei virkelig mimrekasse.

Takk til Halard – jeg kommer en tur for å titte!


Noen småbiter…

Dette må vært et skriv som ble delt ut til hvalfangere føre ankomsten til Norge.

Velkommen hjem!

  1. Mønstringssjefen med assistenter og Bennets Reisebyrå møter skipet i Drøbak og følger med til Oslo.
  2. Skipet legger til ved Tyveholmen (Filipstad), hvor en enkel mottagelse finner sted.
  3. Alle sjøfolk og hvalfangere vil få billetter til hjemstedet og et beløp til diett under reisen. Nærmere meddelelse om utdelingen vil bli gitt om bord og eventuelt gjennom høyttalere ved ankomst til kai. 
  4. Sjøfolk og hvalfangere kan lande snarest mulig etter ankomst til kai. På grunn av mangel på hotellplass i Oslo, bør flest mulig reise hjem ankomstdagen. 
  5. Etter ankomst til Oslo vil det etter nærmere meddelelse i høyttaleren bli gitt en enkel bespisning i Lyche’s Restaurant (tidl. Frimurerlogen) i 2. og 3. etasje. Her vil også mønstringssjefen med assistenter og reisebyråets folk være til stede og ordne med billetter og diettpenger. – Adgangskort til bespisningen vil bli utdelt ved ankomst til kai.
  6. De hjemvendte sjøfolk og hvalfangere som ikke rår over oppsparte midler, kan etter søknad få utbetalt en stønad av staten i opptil 2 uker etter sin hjemkomst. Stønaden betales etter satsene i høyeste klasse i Arbeidsledighetstrygden. Søknad om slik stønad innleveres til Trygdekassen på hjemstedet.

Hilsen Kjell Paulsen, Engelsviken.

Kjell mente at dette var et skriv som hans far fikk når han kom hjem sommeren/ høsten 1945 – etter et opphold for arresterte hvalkokerier/ hvalbåter – andre skip som var på vei hjem til Norge, men som ble ført inn til en havn i Frankrike.


"MIMREKROKEN" - innlegg i KASKELOTTEN

2. styrmann på koka fyller år, og kokken har bakt fem sukkerbrød, disse står til avkjøling i brødskapet. Dette er plassert midt i løypa når vi passerer smia, og er beskyttet av nettingdør med hengelås. Siden jeg alltid har vært en smule fingernem, og veldig lysten på noe søtt, er det en smal sak å stikke til seg et sukkerbrød og invitere nærmeste omgangskrets på kake-kalas. 

Da ingen av kakemonsene hadde noen tro på at kokken kunne telle så langt som til fem, ble kakeforma dumpet for å fjerne alle spor. Dagen etter ble det opplyst at det var det samme faen med kaka bare forma ble returnert. --- Så det - så.

Mange takk Harald! Hvem kommer med neste historie?


MIMREKROKEN – ved Kolbjørn Karlsen

Det skal dreie seg om reinsdyr jakt; med avreise fra Leith Harbour 13. juni 1960. Vi måtte søke Dronningen av UK via magistraten på Grytvika. Det var medlemmer av skytterlaget som ble tatt ut til å være med på turen. En aldeles flott tur i fint skiterreng – mye slit og mye moro! Vi måtte bære alle dyra ned til stranda for å få dem om bord i SABRA.

Avreise klokken 0500, - om bord i SABRA – Husk skiutstyr! 

Slik så jaktlaget ut:

Skyttere: 

  • Hans Gran (leder)
  • Leif Hansen
  • Arild Pettersen
  • Kolbjørn Karlsen
  • Reidar Davidsen

Jagere: 

  • Hans Kolberg (leder)
  • Jon Foss
  • Leif Skjerven
  • Dan (Britte)
  • Georg Hammerstad
  • Vetterhus og Myrvollen

Fra dagboka:

13/7-60. Stille, overskyet pent vær. Dro av gårde på reinsdyrjakt med SABRA kl.0500. Var framme i ”Hound bay” kl. 0730. Fikk 15 dyr var hjemme kl. 1830, fin tur!

18/7-60. Frisk vind og snøvær, dro av gårde til Cumberland i morges, fikk ett dyr. – Videre til 

Hound Bay her fikk vi 16 dyr. Senere på dagen strålende vær. Hjemme kl. 1930.

22/7-60. Stille og minus 10 grader C. Dro kl. 0645 til Hound Bay, solskinn og flott skiføre, var helt på Vakop for å se etter dyr, men nei. – Så tilbake til Cumberland, så mange dyr, men det var for sent på dagen. Fint vær! 

25\07-60. Bris, klart vær – igjen til Cumberland med SABRA. Her fikk vi 35 dyr, mye rein å se, stiv kuling. Stiv kuling og snøvær på hjemturen

Fine jaktturer og herlige opplevelser, - i alt 67 dyr.


Den glade matros: 

Damp-radio'n; vi hadde ikke TV. (var ikke oppfunnet enda). Noen hadde reiseradio av typen Kurer, tapetsert med rød, grønn eller grå papirtapet med slangeskinnsmønster. 

Under helt spesielle atmosfæriske forhold og med antenner som var koblet til mastestag og lignende, samt velvillig innstilling til mangel på lydkvalitet, kunne vi innbille oss at vi lyttet til kortbølgens sjømannsending. 

Gledesspredere er godt å kjenne:

Men vi hadde Tyge. ------- Tyge hadde trekkspill med svensk system, og kunne utrolig mange viser. Mest griseviser. Tyge var en populær ”persån”. På det lille som var av fritid ble Tyge invitert fra lugar til lugar med sine viser og sitt trekkspill.

Før de første pjoltere rakk å virke, kompet han visene vekselvis med bass og diskant. Ut over kvelden, og når alle sang med, - kompet han med begge hender. Tyge hadde egen bærer til trekkspillet når han skulle hjem til lugaren og ei ny 12 timers vakt.

Når sover Tyge? 

God vakt – Tyge. H S - Moss


Hytteguiden i Onsøy 1999

Av Erik Leister 

Østfold Hvalfangerklubb er blitt et begrep i Onsøylandet, - og det "landet" strekker seg ganske langt når det handler om tidligere hvalfangere. 

Den siste i landstigningen for den trauste fangstmannen var våren 1968.

For enkelte ble det tungt og vanskelig å vite at sesongarbeidet var slutt, en epoke var over. 

De yngste kara fikk ganske lett arbeide da de kunne fortelle at de hadde noen sesonger på hvalfangst, - slike folk var arbeidsvillig og flinke til å improvisere om et problem dukket opp. 

Mange dro ut i koffardi og fant sin plass som sjømenn, andre ble reparatører eller fant på noe som egen "herre", på land.

Råka vi på hverandre - ble det en prat om isen og den tiden der nede.

VI MÅ FÅ TIL NOE!

Kåre Martinsen og artikkelforfatteren var på et hvalfangertreff i Sandefjord, jula 1991.

"Det skulle da vel kunne gå an å få til noe tilsvarende i Østfold og Fredrikstad, jeg har lokaler i Gamlebyen, på Majorstuen " - ytret Kåre. 

Forsommeren -92 mente Kåre at han hadde fått kontakt med såpass mange at det burde la seg gjøre å invitere til treff, oktober 1992 ble det servert erter kjøtt og flesk til 66 tidligere hvalfangere.

Søndag 17. januar 1993 ble ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB stiftet, 75 mann møtte fram. Det ble vist videofilmer, servert kaffe og kaker, noen halvlitere ble også konsumert.

Det ble oppfordret til å lete på loft og i kjeller etter ting fra tiden i Isen og på Øya (Syd-Georgia), fotografier må vel noen av dere ha, kanskje en 8 mm film som kan spilles over til video. 

VÅRE ETTER-KOMMERE!

Til årsmøtet 1995 fikk ØHK en skriftlig henvendelse fra Odd Winther som ga uttrykk for at Østfold burde få sitt eget hvalfanger museum (se til Sandefjord og Tønsberg) i Gamlebyen, på Isegran eller i Fredrikstad (dr. Johnsen gården).

Fredrikstad Museum ble kontaktet og spurt om råd; de lånte oss noen montere som vi straks kunne få vist fram en masse hvaltenner og hva en kan få laget av disse, hvalører malt og dekorert slik en hvalfanger på sin frivakt kan få til! 

En gjeng tok seg av ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB's museum, fikset og malte og satte opp lettvegger for oppheng av bilder, og de er det mange av .

Her kan det nevnes flere hjelpere, men straks kan en eller to glemmes derfor sier vi unisont mange takk til alle som har bidratt til den fine utstillingen og dere som har lagt alt til rette for publikum.

Museet (vårt) har lang tids lån fra Hvalfangermuseet i Sandefjord blant annet på en modell av hvalkokeriet THORSHAVET pluss noe annet. 

Mai mnd. åpnet vi vårt eget museum for publikum, mange gjenstander og fotografier "strømmer" stadig inn fra tidligere hvalfangere eller deres familier. museum og klubblokale.

I taket er det hengt opp noe i vannrett stilling; langt og stort, og med en forunderlig form som mange fniser av når de får greie på hva det er! 

TA EN TUR TIL ØSSIA!

Museet ligger vegg i vegg med Peppes Pizza i Gamlebyen, lett synlig med en hvalkanon ved inngangsdøra, det er åpent fra sist i mai til sist i august, ANNONSERING I KULTURKALENDEREN i byens aviser.

Hjertelig velkommen!

Her vises det videofilmer, en folder om hvalfangst kan du også få!

Det er alltid to tre erfarne hvalfangere som viser rundt, etter behov kan grupper også få omvisning etter avtale.

Det tas inngangspenger, men ikke for mye! 


Hvalbåten POL 3 av Larvik. Dødskampen 

Av Erling Melsom

En kveld i september 2021 skulle undertegnede holde foredrag om ovennevnte for Tjølling Idrettsforening – elders avdeling.

Tema handlet om hva som skjedde da hvalbåten POL3, –nå som vaktbåt i Oslofjorden. 8. April 1940 klokken 2250; oppdaget og søkte å hindre den nazistiske tyske eskadren i å seile inn Oslofjorden. 

Tyskerne skulle ta kontroll over Oslo, som en del av en stor plan om å okkupere Norge. Da det første lysbilde med stor skrift – POL 3 – i baugen vises på lerretet kommer en stor solid kar opp til meg. Han heter Per Einar Holtan, fra Kjerringvik, - og forteller:

«Min onkel, Eivind O Evensen fra Kjerringvik, var styrmann om bord på POL 3 da båten med full steam forover traff den tyske torpedojageren ALBATROS i skutesida.

Per Einar Holtan var født rett etter krigen, så han sier at denne hendelsen ble fortalt han mange ganger. Noen av detaljene er visket ut, men det vesentlige huskes fortsatt. 

Hendelsen med hvalbåten/ vaktbåten ble skrevet om Sandefjords Blad 10. april 1940; 

«POL 3 var funnet drivende og gjennomhullet ved Færder . . . ikke tegn til liv om bord . . .»

Man antok at samtlige om bord, - inkludert min onkel Eivind O Evensen var omkommet.

Noen dager senere,12.april, satt den store familien samlet i hjemmet til Eivind i Kjerringvik og sørget over det tapte familiemedlemmet. Kaffe og kaker betød nok intet i denne sammen-heng, det var sorgen som opptak alle. 

Eivind var temaet. - Men, så plutselig banker det på inngangsdøra – og der, står Eivind spill levende, men tydelig merket av strabasene fra slaget ute i fjorden og anstrengelsene med å komme seg hjem fra Oslo. Fot-turen fra Lauve Jernbanestasjon og hjem til Kjerringvik hadde også tatt på.

Overraskelsen var stor og sørgingen ble straks avløst av stor glede. Han forklarte hva som hadde skjedd og at mannskapet, bortsett fra skipssjefen – Leif Welding Olsen som omkom i kampen, ble tatt om bord i ALBATROS. Deretter deltok skipet i Horten. Ved Son ble fangene overført til krysseren EMDEN, som brakte fangene videre til Oslo. Her ble de forhørt og måtte signere på en avtale, - om at de ikke i ettertid skulle kjempe mot tyskerne. Så bar det hjemover».

Hvalbåten POL 3 ble levert fra Aker mek. Verksted til hvalfangstselskapet Polaris A/S i 1926.

Fanget hval i Sydishavet i årene fram til september 1939 for kokeriet 

N. T. NIELSEN ALONSO, disponert av rederiet Melsom & Melsom – Nanset, Larvik.

September 1939 ble båten rekvirert av marinen –for å utføre nøytralitetsvakt mellom Færder Fyr og Torbjørnskjær Fyr ytterst i Oslofjorden. 

Som kjent tapte Tyskland første verdenskrig og måtte betingelsesløst godta seiersmaktenes avtaletekst i Speilsalen i Versailles i 1919. 

Traktaten var rent diktat, og innebar at Tyskland ikke skulle bygge opp noen militærmakt igjen. Tyskland skulle «holdes i ørene». Blant annet kunne tyskerne kun bygge destroyere – ikke torpedojagere. Tyskerne, forbannet som de var over de strenge begrensningene, førte de allierte bak lyset og bygde det de ønsket seg. 

De bygde 6 torpedojagere ved marineverftet i Wilhelmshaven i 1920- årene. Marinen rapporterte at skipene var destroyere. 

Løgn og bedrag. – Et av disse skip var torpedojageren ALBATROS.

8.april var POL 3 på kurs fra Færder mot Torbjørnskjær på Østfoldsiden. Det var dårlig sikt – tåke. Klokken 2250 ser nestkommanderende Hans Bergan konturene av mørklagte skip på vei innover fjorden og roper: «Ukjent skip forut!». Kapteinen Leif Welding Olsen (44 år), fra Sandar/ Sandefjord – kommer straks på broen. Besluttsom som han er, beordrer han å visitere det første skipet. Det viser seg at dette er den store krysseren BLÜCHER med sine 20 cm kanoner, kun søsterskipene TIRPITZ og BISMARCK er større.

Om bord i BLÜCHER gir kaptein Woldag ordre til ALBATROS om å ta seg av den lille hvalbåten.

Leif Welding Olsen sender så opp 2 røde og 1 sort varselrakket som er melding om: «Fiendtlig skip på vei inn over» Meldingen (rakettene) oppfattes av Rauøy Fort på Østfoldsiden og Bolærne Fort på Vestfoldsiden. 

Vaktskipene SKULD og FARM ser blussene, men foretar seg intet.

Hvalbåten melder til torpedojageren: «Over gi dere eller vi skyter». Ingen reaksjon. Welding Olsen skyter skarpt varselskudd – hvalkanonen er byttet ut med en 76 mm kanon – og setter full fart mot inntrengeren. POL 3 kjører brutalt inn i skutesiden til ALBATROS og er nær ved å kantre. Tyskerne nekter å overgi seg.

Klokken 2310 telegraferer POL3 til marinestasjonen i Tønsberg og Horten om angriperne. Meldingen går videre til Birger Eriksen på Oscarsborg Festning inne i Drøbaksundet. Der er Oslofjorden på sitt smaleste, - forsvarsverket er perfekt plassert. Oberst Eriksen, på Søndre Kaholmen, får 4 timer på seg til å forberede seg til kamp. Han mangler mannskap, men får fordelt de få han har på kun 2 av 3 store 28 cm Krupp kanonene fra 1893. Torpedobatteriet på Nordre Kaholmen ble også klargjort. Batteriet ligger nord for Søndre Kaholmen og sto ferdig 1899. Tyskerne kjente ikke til torpedobatteriet.

Vel, et par minutter senere, forlanger ALBOTROS at Welding Olsen skal overgi seg. Welding Olsen nekter. 

Klokken 2315 – Torpedojageren tenner lyskaster mot POL 3 – og åpner ild med 10,5 cm kanonen samt mitraljøser; slik blir hvalbåten skutt i filler. Welding Olsen blir skutt i beinet og blør voldsomt.

Radiomasten og livbåtdavitene ble også skutt i stykker. To mann klatrer om bord i ALBATROS, 

13 mann kommer seg over i lettbåten – grunnet defekt davit fikk de ikke ut lettbåten. Kaptein Welding Olsen må bæres og plasseres i bunnen av båten. Vakten blir for stor, den vesle båten kantret.

10 mann kommer seg om bord i POL 3, men en matros, Hans Bergan og Welding Olsen henger fortsatt i esingen. W. Olsen må slippe taket i det han roper: «Kommer dere hjem så hils fra meg, jeg er uansett ferdig». Med disse ord sank den tapre karen i havet etter å ha gjort sen plikt. 

Resten av mannskapet tas opp av ALBATROS. 

Klokken 2330 – den 8.april 1940 falt den første nordmann i kampen mot nazistenes angrep på Norge. Tyskerne befalte styrmann Hans Bergan om å navigere torpedobåten, ALBATROS, videre innover Oslofjorden, noe han nektet. 

Ved en feil var ikke fyrlyktene i Oslofjorden slukket og minefelt ikke lagt ut.

Samtidig med dette hadde Rauøy og Bolærne gjort forsøk på å ramme den tyske orlogsflåten med sine 15 cm Bofors kanoner. Bortsett fra Welding Olsens innsatts var det hele en fiasko for det norske forsvaret, skyteferdigheter og kampviljen var minimal. Mange advarsler om forestående angrep var ikke tatt alvorlig og ikke bragt videre.

Det hører med til historien hvordan det gikk da flåteavdelingen med BLÜCHER som flagg skip nærmet seg Oscarsborg Festning. 

Takket være Leif Welding Olsens innsatts; var oberst Birger Eriksen klar med kanonene og torpedobatteriet.

Klokken 0421 og 0422 fyrte Oberst Eriksen av sine kaliber Kruppkanoner med 2 skudd. Kanonene var fra 1893, prosjektilet veide 345 kg – rekkevidde 20 km. Avstanden til BLÜKER var 1400 meter.

Eriksen trodde begge skuddene var bom, men de var fulltreffere. Kort tid etter traff Kolås Fort, Østfold-siden, med flere treff. Rorledningen ble truffet slik at roret låste seg,- for å kunne navigere videre måtte de bruke tre propellene.

3 minutter senere var krysseren i posisjon rett ut for torpedobatteriet og kommandant-kaptein Andersen traff med 2 White Head torpedoer fra 1899 - hver på 530 kg. på 425 meters hold. De traff under vannlinjen og rammet dampkjelene, og en traff turbinene.

Egentlig ville Andersen ikke skyte før det forelå en formell ordre. 

Eriksens berømte ordre var: «Visst skal her skytes med skarpt!»

Skipet var nå uten damptrykk, uten maskinkraft og dermed uten framdrift – de var også uten vann i brannslanger og med stort vanninntak gjennom skrogsidene. Skipet ankret opp 300 meter fra Askholmene på 80 meters dybde. Skipet hadde 2 lavetter på hver side med hver 3 torpedo – disse ble skutt mot fjellveggen for å hindre at de skulle eksplodere om bord. Redningsutstyr var det kun for mannskapet, flytevester var bundet til rekka på dekket, disse gikk opp i flammer. Skipet var i ferd med å synke. Det hele var et inferno av brennende olje på sjøen som tok livet av mange. Temperaturen i sjøen var 1-2 grader pluss, mange frøs i hjel – mange kunne ikke svømme og druknet. 

Klokken 0622 tippet BLÜCHER rundt og forsvant i dypet mens det ble observert tyske marinesoldater stående oppe på bunnen av skipet – som var det siste av skipet som forsvant – soldatene sang «Deutschland – Deutschland über alles. . .»

Blant Tyskerne som karret seg i land på Askholmen var Kaptein Woldag og Admiral Kummitz. Førstnevnte ville gå ned med skipet, men ble nektet av Admiralen, vel i land på holmen ville Woldag skyte seg med sin pistol, men atter en gang ble han forhindret av Kummitz. 

Eskadren (de øvrige skip og mannskaper som hadde reddet seg på land) ankom Oslo 30 timer forsinket. Et par dager etter ankomsten fløy Kaptein Woldag til Berlin for å avlegge rapport til Hitler. Noe koseprat ble det nok ikke. Så, 14. april på retur, over Tofte, styrtet det tyske flyet med Woldag om bord, alle omkom.

For Hitler og tyskerne var det med BLÜCHER et voldsomt tap av materiell så vel som personell. Av til sammen 2202 mann om bord omkom 567 av mannskapet og 400 av troppene – til sammen 967 mann. Tapstallet varier fra beretning til beretning, tyske kilder beskriver et langt lavere tall av omkomne – muligens søker de å redusere det katastrofale tapet?

Det fortelles at på vei innover fjorden var det samling i salongen om bord. Det var topp stemning med «Heil Hitler» og snapsflaskene ble raskt tømt! Dette på gikk fram til klokken 2135 – da roen senket seg. Det varte ikke lenge. De fatale fulltrefferne fra Oscarsborg - klokken 0421 og 0422 satte nok støkk i noen og enhver om bord.

Samtidig med «innseilingen» denne kvelden 8. april var det foredrag i Oslo Militære Samfunn. Kongen var også til stede. Temaet var «Bordets gleder».

En videre historie er det som skjedde etter at armadaen ankom hovedstaden - Kongefamilien, Storting og Regjering kom seg med tog nordover – og til slutt over til Skottland og England hvorfra de kunne lede landet videre. 

Dette er jo også en dramatisk historie. 

Direktøren for Norges Bank, Nicolai Rygg, hadde vært forutseende. Sammen med finans-minister Oscar Torp hadde han tidlig forstått at Norge kunne bli involvert i krig. I god tid før krigsutbruddet sørget de for å klargjøre for flytting av gullbeholdningen på 49 tonn dersom det skulle bli nødvendig. I all hemmelighet hadde bankfunksjonærer pakket gullbarrene i 1503 trekasser og gullmynter i 39 tre tønner. 

Kassene ble sikret med stålband, det ble ført nøye oversikt over alle pakkede enheter. Det var i alt 26 lastebileiere som fraktet lasten ut av Oslo på kort varsel. Da slaget sto i Oslofjorden og Nicolai Rygg og medhjelperen Oscar Torp fikk beskjed om angrepet gikk de straks i gang med å laste bilene og å få kjørt gullet ut av byen. På hvert lasteplan satt det to bevæpnede bankfunksjonærer. Den første lastebilen avgikk Norges Bank kl. 0815, den siste kjøre kl. 1330, alle med kurs for Lillehammer. 

Det skjedde samtidig med at tyske soldater marsjerte nedover Karl Johan. Etter en dramatisk tur nordover, med mange neste-katastrofer, ble gullet fraktet i sikkerhet til England og senere til USA og Canada. 

Det er ingen tvil om at krigsheltene Leif Welding Olsen og Birger Eriksen skal ha mye av æren for at alt dette var mulig. Det er spekulert i hvem av disse to som var den største helten. Begge handlingene var avgjørende for at det gikk som det gikk!

Norske politikere hadde sviktet under selve angrepet, og i mange år føre det. Man hadde lullet seg inn i en pasifistisk tro på at Norge ikke ville bli innblandet i krig. Forsvarsbudsjettene var i mange år minimale, slik at utstyr var utdatert og manglet. Den operative forsvarsevne var lite verdt.

Den yrkesgruppen som gjorde den største innsatsen under krigen var nok krigsseilerne som bemannet handelsskipene. De sørget for at de allierte fikk det de trengte av krigsmateriell og drivstoff for å kunne yte motstand og til slutt seiret. 

Allerede høsten 1939 hadde Norges Rederiforbund, på vegne av norske redere, gjort avtale med Ministry of Transport (regjeringen) i Storbritannia. Den norske regjering var lite begeistring for avtalen, - men den ble, da inngått. Denne innebar at, i tilfellet krig, skulle alle skip over 500 brutto tonn frakte forsyninger for de allierte. Skipene ble organisert i det som ble verdens største rederi – Nortraship. Dette var framsynt.

Det hemmelige Nortraship-fondet er velkjent. Det har forfatteren av denne artikkelen et klart syn på. 

Behandlingen av krigsseilerne var skandaløs. 

Kilder: Tønsberg Blad, Sandefjords Blad, Wikipedia, Militærhistorie, Norges Sjøkrig og en rekke bøker om krigen. Meget er skrevet om emnet POL 3, detaljene varier en del. 

Dette er en avskrift fra HVALPOSTEN medlemsbladet til HVALFANGERKLUBBEN I SANDEFJORD, nr.1 2022. Skrevet av Erling Melsom. Noe redigert – fra Erik Leister