Kaskelotten nr. 110: Mars/April 2021 - 28. årgang

Årsmøte 2021

Årsmøtet i ØHK 2021 – datoen er ikke bestemt pga. Korona Pandemien 

Det nye styret er i vår forening er blitt drøftet via telefon.

Valgkomiteen har fått nye navn på plass i de vervene som sto åpne en periode. 

Corona, pandemien, korona – fæle tider, rare tider; og så, det engelske muterte viruset; er det flere «tilnavn» som kan henges på etter snart 12 måneder som vi har vært igjennom med – Covid 19?

Det er det med kaffekoppen – samværet med likesinnede, det sosiale liv, en prat, en god latter og meningsutvekslinger. 

Det blir ikke helt det samme med en telefonprat.

Vi får være tålmodige og følge de rådene som kommer via TV og radio, om alle kunne være med på denne dugnaden, så ville det nok blitt noe bedre! 

Det er lov å bli forbannet når en leser og hører om de som gir blanke! 

 


En norsk hvalfangstferd fra 1843-1846 - Captain Crawfurds Dagbok 

Fortsettelse fra nr.109

Men så kom krigen med England i 1812, og enda en gang ble det amerikanske fangstflåten omtrent utslettet av de engelske, - «men-of-war».

Det ble igjen fred, og nå kommer det tidsrom som betegnes som den amerikanske hvalfangstens gullalder fra omkring 1825 til 1860.

Det var først da mineraloljen var blitt oppdaget i 1850-årene, at den amerikanske hvalfangsten fikk sitt dødsstøt. 

I 1833 var fangstflåten på 392 skip med en besetning på 10 000 mann. Inntekten ble beregnet til ca. 4 millioner dollar.

Januar 1844 var flåten på 644 skip (det er seilskuter det snakkes om på denne tiden) med en samlet besetning på 17 500 mann.

Fangsten innbrakte 9 millioner dollar.

I 1843 ble det produsert 166 985 tønner med spermolje, 206 727 tønner hvalolje og ca. 2 millioner pund barder.

Det var først og fremst spermasetthvalen, også kalt kaskelotten som var gjenstand for forfølgelse: Med robåter, lanser og spyd – moderskipet, seilskuta lå utpå og krysset eller lå i ro.

Blåhvalen var nok for stor og kraftig til å avlive med lanser og spyd.

Spermoljen var den gang det beste belysningsmiddel man kjente, og den ble i vesentlig grad brukt til fyrbelysning eller hvor som helst et rent og klart lys behøvdes.

Den alminnelige hvaloljen ble brukt til de billigere typer av belysning og til smøreolje. Retthvalolja hørte innunder denne kategorien. 

Bardene ble brukt i korsetter, ridepisker, paraplyer og andre ting som skulle være både sterke og bøyelige. Også var det Ambraen, dette vidunder stoffet som var verd sin vekt i gull! 

Det ble brukt i parfymeindustrien og var dessuten sterkt ettertraktet av muhammedanere som betraktet stoffet som et pålitelig «tryllemiddel».

Amerikanerne uteksperimenterte fangstmetodene og ble læremester for alle andre nasjoner som ville drive samme fangst. 

Fangstbåten/ hvalbåten var ca. 30 fot lang, 6 fot bred og stakk 22 fot midtskips. Den var spiss i begge ender, bygget av 1/2 toms sedertreplanker, og var så lett at to mann kunne løfte den. 

Den var kravellbygget, bare de to bordgangene nærmest kjølen var klinket og dette slik for at mannskapet, i tilfelle båten skulle kantre, så kunne de ha noe å «klore» seg fast i med fingertuppene.

Fangst-båten, 25 - 30 fot lang, ble rodd med 5 årer; 3 årer på styrbord side og 2 årer på babord side. 

De forreste og akterste årene på styrbord side var 14 fot lange, den midterste ca. 18 fot, og begge babords årene var 16 fot lange.

Den sjette mann av båtens besetning styrte med en 22 fot lang styre-åre. 

Hvert skip (seilskute) hadde 6 slike (hval)-båter, i solide tre-daviter. 

Det gjaldt nå å nærme seg hvalen uten at den merket det. Den første harpunen ble kastet, et finurlig system av liner og løkker- og harpunen som ble sendt inn i hvalen.

Det kunne hende at hvalen dukket – så det med det finurlige line-systemet måtte bare fungere, - og det gjorde det som oftest – det var godt med tauverk om bord, som sluret rundt en solid rundstokk i robåtens baug. Her måtte det stadig kastes på flere pøser vann, dette slepet kunne ta tid før hvalen var utmattet. 

Båten ble bare hengende på slep, lanser ble rent inn hvalens indre organer, mannskapet var treff-sikre og dermed ble hvalen etter noen lange timer avkreftet, og døde.

Når mannskapet på hvalbåten skjønte at de ville bli dratt med ned – kappet de lina raskt, øksa lå klar i baugen. 

Om alt gikk bra – så begynte den lange slepe-turen til skuta som ofte lå langt unna, det var en hard tørn ved årene. 

Vel framme, så måtte karene buksere skrotten inn til skutesiden (hvalkokeriet/ seilskuta) og smyge tau og kjettinger slik rundt hvalen så den kunne heises opp via ankerspillet – og uta-bords-flensingen kunne ta til. 

På dekket til seilskuta – hvalkokeriet – var det murt opp ovner, og «kokekar» av støpejern – slik at spekket kunne kokes ut. 

Dette er en kortversjon av hvalfangsten på 17- 1800-tallet. 

Etter utkokingen og silingen av sperm/ hvalolja ble slammet brukt som brensel.

Røyken fra fyringsanlegget var gyselig å trekke i seg, det er nesten uunngåelig – en må også leve i den for en tid, - sesongen ut!

En kan snakke om en hinduisk odør, de brenner jo sine døde. 

Sperm-hvalens hode ble heist opp på dekket og delt i tre: Underkjeven kunne mannskapet forsyne seg med; tennene ble ikke verdsatt.

«Junken» inneholdt «spermasetten», en svampaktig substans uten lukt, som ble brukt til finere stearinlys! 

I «Kasen» fant man spermoljen, så ren at den kunne øses ut! 

Retthvalens hode, ingen olje, men derimot verdifulle barder som ble skrapet (renset) og tørket – meget møysommelig! Et særs verdifullt materiale innen paraply, parasoll industrien – og innen dameundertøy industrien, korsetter og annet! Det øvrige av spekk ble kokt ut.

Blåhvalen var nok for stor for den tids hvalfangst. 

Det snakkes om at det ble produsert så og mange tønner med spermolje, og hvalolje. Det var faktisk eike-tønner, om bord i moderskipet, de hadde en bødtker som reparerte tønner, og som måtte lage nye.

Tomme tønner måtte jo medbringes når de la ut på tokt. 

24 måneder eller mer kunne en ekspedisjon vare for europeerne, det vil si de som dro ut fra Frankrike, Spania – England. De hadde en seilas ned til Kapp Horn og opp langs kysten av Chile – her var det bra med sperm-hval.

De var oppom Hawaii for å mellomlagre noe av fangsten og for å proviantere. 

Boka inneholder mange sider – noen bare hopper jeg over, rett og slett! E.Le.

SVERIGE 

Også i Sverige ble det gjort forberedelser til å delta i Sydhavsfangsten. 

Men av en eller annen grunn kom det ikke i stand noen ekspedisjon til disse fjerne farvann, enda Sverige allerede tidlig deltok med flere skip i fraktfarten på Stillehavet. 

Det ble kun med tanken, myndigheten satte fot ned, det var en gang i 1843.

DANMARK 

I årene 1828 – 1834 seilte styrmann Thomas Jepsen i engelsk tjeneste stadig på Kina, India og Australia – han observerte at det ble gjort gode forretninger med hvalfangst i disse farvann. 

I 1838 fikk han, napp. Han dro til Frankrike for å lære å utruste en ekspedisjon – og for å få kunnskap om fangstmetoder. 

Han fikk anledning til å bli med på en utrustning av en ekspedisjon. 

Etter ni – 9 – dager dro han hjem til Danmark; og pratet godt for seg og saken til storkjøpmannen Jacob Holm i København. 

Jepsen ble utnevnt som skipets fører. 

Lang historie kort… 

11. mai 1839 seilte CONCORDIA fra København. Besetningen var på 30 mann, skipslegen i beregnet. 2. styrmann fra Aabenraa, hadde deltatt i hvalfangst med amerikanske skip i en årrekke. Det ble tatt med mye erfaringer fra de franske hvalfangerne fra Le Havre. Ved Kapp Verde-øyene fikk de i sikte den 20. mai; adskillige spermhvaler, de fikk tak i noen. Det ble også tatt inn friske grønnsaker, 2 geiter, noen svin, og høns på den vesle øya Fogo. 

Den 9. august fikk de Tristan da Cunha i sikte, her hadde de tenkt å gå i land for å kjøpe poteter, men været tillot ikke det.

4. oktober passete de King Island på 40 bredde graden. 11. oktober ankret de opp i Hobart på Tasmania (da har de jammen kommet langt syd, må en si).

Innbydelse til Expedisjon paa Hvalfiskfangst i Sydhavet 

Dette nevnes ved flere anledninger i boka; men lenger syd enn til den sørlige delen av Australia gikk de nok ikke. 

Bortsett fra de som gikk rundt Cape Horn – langs Sør-Amerika for så å komme til de gode sperm forekomstene langs Chile-kysten og nordover til Hawaii-øyene.

Det var vel bare vi - som til «stadighet» passerte 60 graden! 

For vi var på hvalfangst i Sørishavet – for det var der vi var - ikke i Sydhavet.

Ved anker-ligge i Hobart rømte flere av mannskapet. Politiet klarte å få om bord alle så nær som en.

På 38 grader S. og 162 grader O. traff de på flere spermhvaler, men mannskapet var redde, og ville ikke ro etter, slik det skulle gjøres. Flere av båtene var ute, men uten resultat. 

I Cook-stredet var det flere hvalfangerstasjoner, mellom Nord - og Syd-New Zealand (Wellington). Her ble det forhyret det de trengte av ekstra mannskap: to engelsmenn og fem newzealendere. 

12. desember 1839 fikk de hval, de innfødte var dyktige og fryktløse! De holdt seg i dette farvannet i lengere tid og gjorde det meget bra! 

Etter å ha skilt seg med de fremmede mannskaper seilte CONCORDIA så til hval-grunnene nordøst for New Zealand. De var fremdeles heldige med fangsten.

Nå var det full last, og kursen, ble satt for Talcahuana i Chile, kjent som hvalfangerby fra 1800-tallet, de ankom den 30.desember 1840 - og neste år: 

20. januar 1841 forlot CONCORDIA Chile, og den 12. mai 1841 ankret skipet opp på Københavns red. 

Det var det første danske skip som hadde seilt jorden rundt, og det hadde vært hjemmefra nøyaktig i 2 år.

Lasten ble solgt for 50 000 riksdaler. Dessuten hadde kapteinen solgt 48 tnr. - tønner hvalolje på New Zealand for å dekke noen løpende utgifter.


Grindhvalfangst på Færøyene

på færøysk kalt grindadráp

Fangsten har lange historiske og mat-kulturelle tradisjoner.

Hvalfangst har vært vanlig svært lenge. Det er kjent at det ble praktisert på Island, Hebridene, Shetland og Orknøyene.

Arkeologiske funn fra den tidlige NORRØNE - bosetningen på Færøyene for ca. 1200 år siden, i form av beinrester fra hval funnet i husrester i Gøta, indikerer at grindhvaler har hatt en sentral rolle i færøyingenes hverdagsliv.

Kjøtt og spekk fra hvalen har vært en viktig matkilde for øyboerne. Særlig spekket har vært høyt verdsatt, både som mat og for å kokes til olje, som ble brukt til brensel og til andre formål. Deler av skinnet ble også brukt til tau og fiskegarn, mens mageinnholdet ble brukt til agn.

Lovregulering av hvalfangsten har eksistert siden middelalderen. Det er funnet henvisninger til den i tidlige, norske lov dokumenter. Det eldste lovdokumentet som spesielt omtaler Færøyene, det såkalte Fårebrevet fra 1298, var en del av Gulatingsloven.

Rundt 950 grindhvaler blir fanget årlig, hovedsakelig i sommermånedene. Fangsten er ikke kommersiell, men blir organisert av de enkelte bygdene. 

Det er hovedsakelig menn som deltar i jakten og drapet. Fra 2015 skal de som deltar først ha gjennomgått et kurs, ifølge GRINDELOVEN fra 2013. 

Hele fangsten blir i etterkant fordelt likt mellom alle i soknets manntall. Sysselmannen bestemmer om fangsten skal fordeles i én eller flere bygder.

Internasjonale dyrevernaktivister kritiserer fangsten, og beskriver den som kaldblodig og unødvendig. Deltakerne på sin side hevder at de utenlandske journalistene som rapporterer fra fangsten ikke har nok kunnskap om fangst-metodene og dens økonomiske betydning. 

Sea Shepherd har ved flere anledninger ført kampanjer mot færøysk grindedrap. 

I juni 2014 ankom de i stort tall til Færøyene med både båter og biler. Der holdt de vakt ved alle fjorder som er godkjent til grindedrap av færøyske myndigheter. Sea Shepherd kalte aksjonen for GrindStop 2014. De sa at de aktivt ville forhindre at en eneste grindhval ble drept på Færøyene sommeren 2014, det ble tatt kun 35 hvaler.

Politiet og det danske sjøvern arrestert personene fra Sea Shepherd, som hadde vasset ut i sjøen for å jage hvalene ut igjen.

Etter at Sea Shepherd hadde reist fra Færøyene oktober 2014, ble GRINDELOVEN flittig debattert.

Minister for fiskerisaker, Jacob Vestergaard, mente at folk som forstyrret grindedrap fikk altfor mild straff. 

Han framla en ny grinde lov for Lagtinget, som vedtok endringene og i tillegg innførte enda høyere bøter på opptil 25 000 danske kroner.

I juni 2015 kom Sea Shepherd tilbake til Færøyene, og denne gangen lyktes de å få mye omtale i medier fra hele verden, etter to grindedrap den 23. juli 2015. 

Sea Shepherd ba folk sende e-post til alle folketingsmedlemmer i Danmark for å få dem til å stoppe hvalfangsten på Færøyene. 

Fem personer fra Sea Shepherd ble arrestert og den 7. august ble de funnet skyldig i brudd på GRINDELOVEN, og de fikk bøter på 

mellom 5 000 og 35 000 kroner. 

Alle fem nektet å betale bøtene og forlangte i stedet å settes i fengsel. Organisasjonen Sea Shepherd Global ble også dømt skyldig i brudd på GRINDELOVEN og fikk en bot på 75 000 kroner. 


Fra medlemsbladet HVALPOSTEN – Hvalfangerklubben i Sandefjord

Etter endt sesong for SOUTHERN ACTOR 2013

Over vannlinja her har det dreid seg om vasking og oppussing av byssa og messa – likeså de øvrige lugarene.

I maskin er det gjort ettersyn og vedlikehold:

  • Begge kjelene og damprom rengjort.
  • Oljerester i begge kjelers vannrom skrapet og vasket ut.
  • Dampventiler på kjelene overhalt og pakket.
  • Bunnblåst-ventil babord, kjele overhalt.
  • Styrbord kjele hoved-damp ventil overhalt.
  • Dampventiler i maskinrommet movert og smurt opp spindler, noen ventiler er pakket om.
  • Kaskadefilter-tank og kaskade tank drenert og rengjort.
  • Nye kaskadefilter montert.ampventiler til driftspumper pakket om
  • Aksel fra bro til styremaskin; alle koplings bolter fornyet – fin jobb utfør.
  • Det er en masse små jobber som ikke ramses opp.

Neste år blir det dokking.

Selve skroget skal males av et firma.

Det kan nevnes at 17. juli 2014 setter ACTOR kursen for Oslo, Grunnlovskonvoien 2014. På denne turen tar vi passasjerer, den vi ta 8 timer – ertesuppe blir servert (inkl.) – prisen er kr. 500,- pr. person.

Som dere skjønner plukker jeg en del «gammelt» stoff ( fra 2013/ 2014).


Fra boka Glade Vestfold historier

I 1926 lå vi med gamle SEVILLA nede ved Syd-Shetland og fanget. Vi hadde hval, men det skortet på vann. Evaporatorene var ikke så overvettes gode, og vi var stadig på farten for å lete etter vann. 

Bestyrer Davidsen ble spurt spurte en kveld – hvor det går. 

Svaret var ikke særlig oppløftende fra Davidsen. «Det ser ut for meg som at det ikke er om å gjøre å finne hval, det er visst mer om å gjøre å finne en bekk».  


Fra boka til Bjørn Pedersen - Hvalbåten THORARINN

I oktober 1964 kjøpte A/S Thor Dahl noe overraskende to secondhand moderne og dieseldrevne hvalbåter fra det nederlandske hvalfangerselskapet Walvisvaart – disponert av Vike & Co. Hvalbåtene fikk navnene THORDR og THORARINN. Det er THORARINN som skal beskrives. Det ble bygget i 1961 som den siste hvalbåten for Walvisvaart, og det siste i serien på tre skip. Alle ble utstyrt med to M.A.N. dieselmotorer på totalt 3 200 BHP – som ga 17 knop. De rakk tre sesonger før salget. THORARINN ble solgt for 3 250 000 gylden, en ganske høy pris. En må anta at dette ble en heller dyr investering for A/S Thor Dahl – tatt i betraktning den korte tiden de gikk før rederiet la ned hvalfangsten og solgte kokeriene THORSHAVET og THORSHØVDI. Men i 1971 var det slutt for alle hvalbåter også.

Hvalbåtene ble gjerne bygd om til trålere, THORARINN ble solgt til Karlsen Shipping i Halifax for hvalfangst utenfor Nova Scotia, - fikk beholde navnet THORARINN. I 1972 ble hvalfangsten stanset, og båten gikk i opplag. Så, i 1975 ble det solgt og bygget om for bruk som oseanografisk forsknings fartøy, det fikk navnet GOEL-I. 

Men, denne tjenesten varte ikke lenge; 27. januar 1976 strandet det på Robben Island utenfor Cape Town under en voldsom storm og ble slått til vrak.

Overgangen til dieseldrift (motor) for hvalbåtene kom heller sent – og A/S Thor Dahl var i denne henseende både en pioner med ENERN levert allerede 1952. 

Men, deretter ble det stopp og ingen nye dieseldrevne skip før «søstrene» THORDR og THORARINN i 1964.

THORARINN hadde to sesonger – 1964/ 65 og 1965/ 66 med A/S Thor Dahls egne kokerier. 

Deretter ble det utleid for sesongen 1967 / 1968 til KOSMOS IV ekspedisjonen. Så ble det opplag i Sandefjord, - hvalfangsten var slutt.

Søsterskipet (hvalbåten) THORDR endte opp som snurperen ENDRE DYRØY. 2001 ble det solgt og fikk navnet EIGUN. Mer enn 50 års seilas oppnådde det! 


På leting etter onkel Arthurs historie

Arthur er onkelen til forfatteren: Harald Fevang - mangeårig journalist i Sandefjord Blad

Da onkel kom hjem fra Magellan-stredet i 1935, tok det lang tid før han reiste på hvalfangst igjen. 

Grunnen var at selskapet han og 85 andre hvalfangere var medeiere i, gikk så grundig konkurs at de aldri fikk tilbake sine investerte penger. 

Flere av de det gjaldt ble sendt hjem til Sandefjord på Statens bekostning. 

Da denne historien dukket opp 30 år etter onkel Arthurs død - 1976, vekket det min medfødte nysgjerrighet. Det viste seg at det chilenske hvalfangerselskapet var stiftet av en utflyttet sandefjordskipper, Adolfus Andresen, som hadde etablert seg i Punta Arenas i Chile. 

Han etablerte seg der etter at han som en av de første startet hvalfangst i Antarktis – samtidig med Carl Anton Larsen i 1904. 

Deception Island

Min historiske jakt på onkels hvalfangst-karriere startet hjemme på loftet der hans mønstrings-papirer til fangstskuta ØRN 2 fra 1922 til Deception Island lå gjemt i sagmuggen – (den tids GLAVA). Onkel var den gang 15 år og reiste ut som dekksgutt sammen med sin eldre fetter Hans Linglem, som var smedgutt.

Etter hvert som jeg fant fram til hans senere arbeidshistorie, viste det seg at han ble ansatt i selskapet Irving and Johnsen som drev hvalstasjonen Prince Olavs Harbour på Syd-Georgia. Hvalfangerne her kom for det meste fra Sandefjord. 

Det er nå jeg begynner å mistenke min onkel for ikke å være sjømann, men mer en landfast industriarbeider. 

Fram til 1931 reiste han hvert år ned til «Prinsehavna» som den ble kalt.

Onkel var eldste sønn og odelsgutt på gården Fevang Søndre i Sandefjord der familien har drevet gårdsbruk siden 1798. 

Hans arbeide som koker på Syd-Georgia slutter brått i 1931. Det har vært overproduksjon av hvalolje og hele hvalflåten blir liggende ledig hjemme, - og driften av «Prinsehavna» blir nedlagt.

Det ulykkelige skip 

Etter gjennomgang av Sandefjords Blad årgang 1933 finner jeg fram til min onkels neste arbeidsoppgave. Han mønstrer på det ulykkelige skipet PRESIDENTE ALESSANDRI som hele to ganger går konkurs.

Mannskapene betaler kr.1 500.- hver som andelshavere i skipet – som ligger kondemnert i Antwerpen.

Det blir hentet til Sandefjord og jeg (forfatteren) finner dokk-listene fra Framnæs mek. Verksted at det i løpet av fire døgn sommeren 1933 blir skipet besiktiget og bunnsmørt. Så blir det klargjort og under chilensk flagg med Adolfus Andresen som reder og skipper og norske hvalfangere som mannskap går ferden sydover nær alle kyster fram til Puntas Arenas.

Panamakanalen ble påbegynt 1880 og var ferdig 1914. Det var store avgifter for å benytte kanalen.

Mine beregninger og antagelser tilsier at skipet sjeldent var langt fra land! 

Etter de forberedelser som et sparsomt budsjett tillater går ferden videre nordover Chilekysten - (det betyr at de har hatt en reise fra Sandefjord til Syd-Amerika og rundt Kapp Horn, - red. anm. ELe.) – til Gulfo de Pena sammen med to hvalbåter, der kokeriet ankrer opp med akterstavnen bundet fast til noen trær inne på land. Medbrakte sauer blir sluppet på beite og slaktet etter hvert som fersk proviant.

På rolige dager blir deler av mannskapet sendt på fiske. Plantekost bytter de til seg fra indianere som lever langs kysten. Kokken fra Stokke kan så servere både; hvalbiff, fårestek og fersk fisk på en ellers sparsom menyliste!

Fangsten går dårlig og det ender med konkurs. Kapteinen har sine problemer, optimistismen rår og nok en sesong startes nå også med lokal arbeidskraft. 

Det ender med nok en konkurs. 

Etter dette får en stor del av de norske mannskapene hjelp av sjømannspresten i Buenos Aires som skaffer dem arbeide som hvalfangere på Syd-Georgia.

Onkel Arthur og en del andre ønsker å få tilbake sine investerte midler, og drar opp i de chilenske fjellene for å grave etter gull. 

Det konkursrammede selskapet har sjelden hatt anledning til å betale vanlig arbeidslønn.

Mange år senere forteller Onkel Arthur at gullforekomstene ikke var store.

«Det hadde nok vært mange – der føre oss!» sa han.

Det endte altså opp med smalhans og hjemreise på Statens bekostning. Etter dette finner jeg ikke at onkel reiste på hvalfangst igjen før i 1946.

I mellomtiden har fetteren Hans Linglem i 1934 kjøpt Fevang Flenseknivfabrikk, onkel får arbeide som smed der. 

Underkrigen har flere kamerater og slektninger blitt værende igjen på Øya – i arbeide for Compania Argentina de Pesca.

Onkel drar tilbake som kokeriarbeider på Grytviken. 

Det blir overvintring, men de fleste årene fram til fangstslutt i 1962 er han «inventar» på transportbåtene: ERNESTO TORNQUIST, ORWEL, SOUTHERN OPAL, TEIE og TOTA mellom sesongene.


Leseværelse i Gamlebyen

Det blir nok ikke noen treff på LESVÆRELSET i Gamlebyen - Fredrikstad på en stund – Edith vil nok underrette oss via telefon/ SMS.

Vi får gjøre det beste ut av situasjonen som vi er oppe i.

Ta nå for all del vaksinen som tilbys!


Medlemskontingent 

En repetisjon av giroen i forbindelse med kontingenten på kr. 225,- for 2021

Innbetaling til Østfold Hvalfangerklubb
v/Onsøy Regnskap AS, Storveien 15
1624 GRESSVIK

KONTONUMMER 1506 44 19991


God påske!

Styret i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB ønske dere alle en fin og trivelig PÅSKE!

Du skal vel la deg vaksinere?!