Kaskelotten nr. 15: April 1999 - 6. årgang

Årsmøte i ØHK 1999

Årsmøte starter klokken 1800, alle verv er besatt - kandida-tene til de ledige vervene er spurt og alle har sagt seg villig til verv i styret.

Etter årsmøtet ( ca. kl.1900) blir det anledning til å nyte koldtbordet som står framme, kuvertpris er kr. 250,- 

Påmelding til årsmøtet med hensyn til maten må være kassereren i hende fredag 16. 04. -- kr. 250,- pr. person. 

Østfold Hvalfangerklubb, Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Gironummer 0825 0973 943

Velkommen til årsmøtet på BRYGGEN KRO ÅLEKILENE fredag 30. april! 


Finn var en tur på Øya

Ja, du leste riktig Finn Uteng var en tur på Syd Georgia nå i januar, han dro torsdag 7.

Det var en tur Øyas Venner arrangerte, venne-foreningen av Syd Georgia med 52 deltagere av begge kjønn som var med på turen mot syd! Bar-nebarnet til C. A. Larsen, Hans-Kjell Larsen var initiativtaker for denne reisen. 

Lang flyreise

Det å komme til Øya i disse dager tar mange ti-mer, men da med fly. T/R satt Finn 43 timer i fly og var innom 15 flyplasser.

Madrid - San Paulo i Brasil var den lengste rei-sa, 10 timer som ble fløyet om natta. 

Forskningsfartøy

Fly reisa fortsatte til Chile, med overnatting. Neste etappe var med mellom landing også ende-lig framme på Falklandøyene. En drøy time med buss og de reisende kunne gå om bord i et Rus-sisk et fartøy på 1800 tonn med 33 mannbe-settning, her var det topp service og flott innred-ning for passasjerer, båten var bygget om til å gå i cruise fart i polar områder. Det opprinnelige hav-forskningsfartøyet ble bygd i Finland -85.

Kun 5 seihval å se!

Finn var på brua med kaffe og stramt blikk fra klokken fem om morgen, mange så hval, men det var rester av isfjell og mellom store fartøy langt utpå jordet. Men plutselig kom de STORE hva-lene tilsyne, det var - seihval. Og det var kun det som var å se av liv i havet, bortsett fra sel. 

55 timers seiling

Jeg var fylt med andakt og en forunderlig stemning som er helt ubeskrivelig, forteller Finn da vi stevnet inn Strømnesfjorden ved syvtiden neste morgen.

Finn har tok et bilde hvor Strømnes ligger der med sine rustene blikktak, fjellene har sitt mørke preg med i spedd noen kritt hvite snøflekker. Det er et grønt fint "dalsøkk" som strekker opp i fjel-let bakk bebyggelsen som bærer preg av vær og vind. Men dog står de majestetiske etter så mange år, -med det store vannspeilet i forkant. 

Forgjengelig

I landstigningen og inntrykket av Øya var som forventet etter så mange år som stedet har ligget og tatt i mot det harde klimaet.

Jern og treverk er jo forgjengelig, for øvrig var det ingen tegn på forurensning, ingen flekker hverken fra fyringsolje eller hvalolje. Ren deilig luft og en stillhet til å føle på, varmt og godt var det i sola også.

Gress og løvetann trivdes godt på Strømnes, det samme gjorde reinsdyra de var velfødde enkelte med store gevir. 

Kirken og kirkegårdene

Kirken var i fin stand, det var en stor samling der med alle deltagerne den norske domprost Magne Storlien foretok en velsignelse (vielse) av et ungt par fra danmark/tyskland som var seilbåtturister.

Seks kirkegårder ble besøkt, de var alle stelt og holdt godt vedlike. 

Ved en av gravene ble det holdt en minnestund; i 1955 omkom en hvalfanger i Grytvika, nå var tre av hans døtre her for å besøke farens grav. 

Ringen er sluttet

Sonja Binnie ble født på King Edwart Point 1926, datter av Magistraten. Hun reiste fra Øya tre år gammel og var til bake nå 70 år senere.

"Avmønstring"

Og det skjedde 16. januar, da stevnet vi ut fra Grytvika i kuling med senere liten storm så litt ruske vær fikk jeg opplevde også, humrer Finn. 

Matlysta var heller dårlig søndag frokost.

Den 19. like før Falklandsøyene fikk vi strål-ende vær igjen.

Det bar nå av gårde med buss til flyplassen. Rei-seleder Hans-Kjell Larsen ble syk så Finn påtok seg denne oppgaven i Sant jego hvor det var lagt inn fem dager opphold for 12 av deltagerne, det-te var noe Finn ikke hadde planlagt. 

Nå er Finn vel hjemme etter en eventyrlig opple-velse vil vi alle tro. 

Erik takker for praten med Finn!


Gevinster

Det er veldig hyggelig når det er noen som kommer uoppfordret med gevinster til aften-trekningen ved festene som blir arrangert , sist var på Major-Stuen i Gamlebyen.

Mange takk til Kåre Skofterud for bilettene som ØHK fikk til utloddingen, med Peter Wessel til Danmark var det noen som var heldige og vant! 

Mange takk til dere andre som hadde med gevinster også, det er slikt som styrker kassabeholdningen, og gjør det mulig å holde den kontingent vi har hatt lenge på 100 kroner.

Festdeltagerne er jo også generøse med å kjøpe lodde så dere må selvsagt få en stor TAKK!

(Redaksjonen tør minne om årsmøte den 30. april)

Vi sees til nye sjanser.

GOD PÅSKE TIL DERE ALLE SAMMEN!


Museums-nytt 

Ragnar Martinsen og Finn Uteng vil gjøre ferdig museet for sesong åpningen sist i mai. Begge de to herrer har gjort et godt arbeide med museet gjennom åra. Men nå gir de seg, Finn har jo vært museums ansvarlig.

Ny arvtager har sagt seg villig, det er Bjørn Jørgensen .

VELKOMMEN SKAL DU VÆRE!!!

Finn og Ragnar vil forsette sitt arbeide med å registrere tidligere hvalfangere og intervjue disse eller andre i familien. 

Onsøy Historielag har blitt spurt om pengestøtte til kjøring (bensin utgifter) det blir fort kilometer av det. 

Lykke til videre med arbeidet.

Angående Fredrikstad Museum og Tøihuset, ØHK ble oppfordret til å sende et brev som gir utrykk for at vårt Hvalfangermuseum kunne tenke seg under samme tak som Fredrikstad Museum, om det blir i Tøihuset vil tiden vise.

PELIKAN /Hvalkanonen

Det ble antydet i forrige Kaskelotten at hvalkanonen vår hadde stått på den båten som ligger under Fredrikstad brua og som er "skoleskip" med navnet "GLOMMEN".

Det viser seg at det ikke stemmer. 

Bjørn Jørgensen ved inngangen til Østfold Hvalfangerklubbs museum i Gamlebyen Fredrikstad


Transportbåten

Det er en egen uro blant folkene på «planen» i dag. Telegrafisten har i et par dager«pratet» med en gjest som nærmer seg. «Der har vi`n» roper en av vinsjeguttene. Det var nok ikke tifeldig at det ble vinsjegutten som først fikk øye på den. Han er ute på sin første tur, og venter nok sårt på brev hjemefra, selv om han ikke vil være ved det. Det er om å gjøre ikke vise slikt . Alle i nærheten ser utover- og der til høyre for et stort isfjell ser de røyken. Snart kjenner alle om-bord nyheten. Flagget blir heist akter. Det er feststemning. Båten glir langs siden. Tre gamle hvalskrotter er lagt mellom som fendere. - Og så blir det trafikk. Først og fremst er det posten. 15 sekker, fulle med brev og aviser blir lempet ombord og spredd over hele «koka». Så begynner oljen å renne. En jevn strøm av kostbar fin hvalolje glir fra kokeriet over til transportbåten, men brun tykk brenselolje føres over til kokeriet.

Det er kveld. «Nattgjengen» har tatt over (klokken 18). «Dag-gjengen» koser seg nede i lugarene. Det er ikke så mye leven i kveld. Grammofoner og trekkspill har fri. Det leses og skrives brev «over en baug». Noen sitter på skipskistene, andre sitter oppe i køyene med beina dinglene utenfor køykanten. Vinsjegutten har dratt seg helt opp i køya og sitter med beina trukket godt opp med skrivepappir over knærne. Han fikk brev fra mor, og nå skriver han. Men ute ved rekka står det en og stirrer tomt ut over ishavet. Alle de andre fikk brev, men ikke han.

Bibliotek- og slappkiste

Hvert kokeri har bibliotek ombord. Det er utlån av bøker et par kvel-der i uken. Vi stiller oss i køen en kveld. Guttene har skiftet av seg fettklærne. De er renvasket og med flott vannkjemmet hår. Praten går, men ikke så mye om hval nå. Det er Hamsund, Undset og Bre-da Bull som diskuteres. Det er omlag 1000 bind i biblioteket.

Neste kveld står vi igjen i kø. Vi mangler sytråd, og må passe på, for i kveld er «slappen» åpen. Slappkista er butikken ombord. Det er ing-en fillebutikk. En kan få så å si alt der; synåler, sjøstøvler, tannpasta, slips, ulltepper, knapper etc. etc. En omsetning på en 40 - 50 000 kr. på en 8 -9 måneders tur er ikke uvanlig.Å gå i «slappen» er kino for unggutten. Det blir sagt mang en vits. Skøyergutten er nok med på hvalfangst også.

Radioen melder om hjemreisen

Midtskips, hevet over alt fettet og lorten, finner vi radiotelegra-fistene. De prater med hvalbåtene, gir ordrer til dem og mottar mel-dinger. Ved hjelp av peileapparatet leder de hvalbåtene inn til koke-riet om tåken er aldri så tett.

Radiorommet er et trollrom for oss. 1ste telegrafisten har høretele-fonen på. Han har forbindelse med Bergen radio, nå mottar han ny-heter til radiopressen. Da lyser ansiktet hans opp. Han har ventet på dette telegrammet i kveld: HJEMREIS ! Så blir det liv ombord. I tan-kene er de hjemme alle sammen. Kursen sette for Sør-Afrika -Cape Town. Karene blir satt i gang med rengjøring og malerarbeid, høyt og lavt. Så er det igjen de leie 50 gradene, hvor vi blir minnet om at enda er vi ikke hjemme. 17 000 tonneren skylles over fra for til akter. Men så en kveld, etter ca. 14 døgns gange fra isen, skimter vi lys fra land. Det er Afrika.Hvalbåtene skal legges igjen i Cape Town. Byen er Engelsk, men her kan en treffe folk fra alle nasjoner. Omegnen er kjent for sin meget vakre natur. Afrika-rart bli kjøpt med til dem hjemme, og så bærer det for alvor hjemover. 

Tropevarmen er over oss. Tømmermannen lager badebasseng på fordekket av planker og presenninger. De bleke kroppene blir sol-brente og brune. Linjen passeres. Kapp Verde. Vi er innom byen Las Palmas på Grand Kanari og bunkrer. Guttene er i land og kjøper silke og «floridavann» til kjæresten som venter der hjemme. Skipet går videre.- Spanskekysten.- Kanalen. - Nordsjøen biter fra seg, men vi har prøvd sjøen før. Så opplever vi det største: NORGE - «som det stiger frem». Det er 28 døgn siden vi forlot Cape Town, og det er ca. 9 måneder vi forlot Sandefjord. Det er i slutte av april.

På brygga i Sandefjord er det svart av folk. Vi stiger i land fra motor-båten med skipsekken på nakken. Det er sannlig rart å kjenne jord under føttene igjen, og så den tykke pengeboka da.


HVALKOKERIET SS "SILVESTRI"

Odd Whinter alias Skårungen var på vakt i museet i sommer hvor Jens Hjalmar Jensen og hans familie også var, de gle-det seg over alt som var skaffet til veie.

Odd tok seg godt av gjestene, og det resulterte i at herr Jen-sen som nå bor i Skottland skrev en beretning om sitt liv hos Salvesen. Odd fikk det hele tilsendt på engelsk som Per Sand har oversatt.

Jens Hjalmar Jensen, født på Kinn utenfor Florø 18. april 1917, jeg begynte med fiske 14 år gammel uten for Rog-naldsvåg.

Jeg bestemte meg for å dra på hvalfangst da jeg var 21 år gammel for å tjene litt mer og få sett meg litt omkring i ver-den. Mønstret på SS "SILVESTRI" hos Christian Salvesen i Tønsberg som messegutt, hvalkokeriet hadde et mannskap på 250 mann. Vi seilte fra Tønsberg med kurs for Syd Geor-gia, været var forferdelig på "the fouties" (40 grader syd), men jeg ble ikke sjøsyk!

Ved ankomst lå vi ved Salvesen-basen som het Leith Har-bour noen dager før vi fortsatte mot Antarktis og hvalfangs-ten. Daglig bearbeidet vi ca. 20 hvaler, med størrelse fra 60 til 90 fot lange, vekta var jo der etter, ca. 1 tonn pr. fot det var hovedsakelig blå-, finn- og spermhval. Jeg likte ikke sær-lig jobben som messegutt, men måtte bare være på plass.

Etter en periode på 4 måneder returnerte vi til Syd Georgia hvor vi tilbrakte vinteren med arbeide på land, overhaling og reparasjoner av

"the catchers"- hvalbåtene. Det var bortimot 200 mann som holdt på med dette,- alle med forskjellige oppgaver, min var som motormann på en taubåt.


Hvalkokeriene returnerte til Norge 

Da hvalkokeriet kom nedover igjen mønstret jeg som byssegutt - forfremmett fra messegutt! Vi dro så ut på hvalfangst for en ny periode på 4 måneder. Etter denne perioden, april 1940 dro jeg hjem til Norge. Vi ankom Freetown Vest-Afrika den 7. mai 1940 og ble der i 5- 6 dager mens vi ventet på en britisk konvoi. Da konvoien ankom satte vi kurs for the Thames, London som vi ankom månedsskiftet mai/ juni 1940. De fleste mønstre av, men jeg ble om bord. Deretter seilte vi til Aruba, (Mellom-Amerika) hvor vi lastet hvalkokeriet med olje som skulle tilbake til Grangemouth i Skottland. På utgående reise had-de vi ikke konvoi, vi dro til Bermuda og sluttet oss til en konvoi som skulle til Storbritania. 

Jeg var fremdeles ansatt i Salvesens rederi selv om vi ikke drev med hvalfangst. Omlag 30 skip krysset Atlanterhavet, Irskesjøen og deretter opp til Pentlandsredet på nordsiden av Skottland. No-en av skipa forlot konvoien ved Land`s End. 

Den 16. juli seilte vi gjennom Pentlandstredet. Vi måtte ankre opp utenfor Aberdeen fordi vi hadde mottatt beskjed om at tyskerne hadde sluppet magnetiske miner og ikke kunne forsette før disse var fjernet. Tre miner ble sveipet opp, den fjerde ikke ble funnet. Vi fikk beskjed om å fortsette og satte kurs for The Firth of Forth og Grangemouth.

Ved ankomst var det fem tankskip foran oss, - vi var det største. 

SS "SILVERSTRI" traff så den savnede minen kl. 1810 den 16. juli, jeg husker det så godt fordi vi ventet på at mannskapet skulle bli ferdig med tenkepausen. På den tiden arbeidet jeg som 2. kokk, og var rett uten for byssa da jeg- vi hørte et stort BANG. Jeg skjønte at vi var truffet, men ikke hva som hadde truffet oss. 

Jeg gikk ut på dekket og i løpet av noen få sekunder var akterdekket under vann. Noen menn hoppet i sjøen, en slepebåt i nærheten plukket oss opp fra sjøen og fra det synkende skipet, jeg var heldig som var blant disse.

Skipet sank i løpet av to og ett halvt minutt, ti liv gikk tapt, 94 overlevde forliset.

Flesteparten av mannskapet var nordmenn de øvrige var britiske.

Vi ble innlosjert på hotell i Edinburgh i to uker. Deretter mønstret jeg på et nytt hvalkokeri ved Dunoon, Skottland

Jeg gikk om bord i "NEW SEVILLA" som hvalfanger i august 1940, vi seilte til Liverpool hvor vi tok om bord proviant og utstyr for en ny hval-fangstsesong i Syd Georgia.

Historien forsetter i nr.16, følg med -- følg med!