Odd Winther - førstereisgutt

Som 19 åring i 1947 mønstret jeg som maskingutt/ smører på "S/T THULE" av London. Skuta, et tidligere tysk kabelskip på 10.000 tonn, visstnok verdens største på den tid, opererte som olje- / forsyningsskip for Balaena ekspedisjonen under hele fangstsesongen. Skuta lå i Hull på King Georges dock. Før avgang måtte vi røkes fri for rotter; men noen av beistene overlevde og formerte seg. De to sorte og hvite skipskattene Ping og Vin hjalp til med å holde bestanden i sjakk.

Ved adkomst til den vakre tropiske øya Trinidad ble det tatt inn full oljelast (bunkers), neste bunkerstopp var Cape Town. Men først måtte vi passere ekvator. De som ikke hadde passert "streken" måtte tradisjonen tro behørig døpes av havguden Neptun!

I Cape Town ble en av gutta overfalt og robbet til skinnet, han fikk imidlertid beholde underbuksa. Stygt forslått kom han seg om bord, men skadene var heldigvis ikke så alvorlige som de så ut til. En hyggeligere opplevelse var bli med taubanen 1000 meter opp til Table Mountain, med en fantastisk utsikt over Kappstaden vakkert beliggende ved Table Bay.
Når alle nødvendigheter (bunkers blant annet) og proviant var vel om bord, ble kursen satt mot det endelige målet; fangsfeltet – Sydisen.

Hvalkokeriet "Thorshøvdi" var det første skipet vi bunkret. Under bunkring- revnet slangen og olje spruten sto høyt til værs, med retur "THULE". Den vakre og hvitmalt skuta ble med ett forvandlet; fra den hvite svane til den grimme elling. Verst gikk det utover midtskipet. Alle ble utkommandert til å være med på rengjøringen, - men det tok sin tid før den igjen var den hvite svane!

"THULE" fulgte i kjølvannet til "Balaena" som en andunge, etter sin andemor. Daglig kom noen hvalbåter tilhørende "Balaena" ekspedisjonen med en hval langs skutesida som skulle fungere som fender ved bunkring. Det gikk med mye olje til drift av hvalbåtene.
På feltet var det å stå på 12 timer i døgnet, søndag som mandag og jula med, - til sesongen slutt. Men vi fikk da tid til å bruke øynene også; isfjell og fuglelivet fascinerte meg meget. Den norske "kolonien" Bouvetøya fikk vi også et glimt av.
Om bord var det mønstret på en "tankgjeng" for rengjøring av lastetankene som hadde inneholt bunkersoljer (tungolje og dieselolje), her skulle det jo etter hvert lagres hvalolje.
Det var ikke teknisk mulig med installasjon av Butterworth på disse sylindriske tankene (tidligere kabelbeholdere) som er et roterende spyle apparat for rengjøring av oljetanker, - derfor tankgjengen.
Hvilket rengjøringsmiddel som ble benyttet er uvisst, - for når sjauen var gjort kom gjengen opp og var temmelig rusa pga fordampningen fra denne vesken.

Sesongen 1948/- 49 ble det installert en "fabrikk" under bakken for hermetisering av hvalkjøtt. Eksperimentet mislyktes, for hvalkjøtt trivdes av en eller annen grunn ikke på boks.
"THULE" må ha vært det eneste tankskip (tidl. kabelskip) med hermetikkfabrikk om bord, denne sesongen var det ca. 100 mann om bord.
Her var det fire-mannslugarer til mannskapet med over- og underkøyer plassert langskips og tverrskips, gulvflaten var således en ganger to køylengder. Interiøret besto av en benk, et lite bord, og fire søyleskap. Da forstår mann at her var det smått med bekvemmelighetene, men ingen sure miner av den grunn kan jeg minnes. Balaena- ekspedisjonen (kokeriet og alle hvalbåtene) besto av ca. 1000 mann, flesteparten nordmenn, - på kokeriet, var det 650 mann til sammen.

Maskineriet på "THULE" og "Balaena" var to trippel- ekspansjon dampmaskiner på til sammen 8000 hestekrefter med 8 kjeler, noen færre kjeler på "THULE".
På feltet denne andre sesongen min, som var den siste for mitt vedkommende, ble jeg beordret om bord i "koka" som fyrbøter for å avløse en kollega som var blitt alvorlig syk. Det var tre mann på fyrdørken for å betjene de åtte oljefyrte kjelene (den skotske kjel). Da forstår man hvilke mengder med damp som måtte til for å holde det hele i gang.
Ferskvann produksjonen sørget Evaporatorene for, - som gikk under navnet Eva.
Uten dem var ikke Pelagisk (på det åpne hav) hvalfangst mulig.
På varmere breddegrader var det temmelig het på "dørken" for fyrbøteren – til tross for at ikke alle kjelen var i bruk da. Ellers var fyrbøteren en allsidig kar; han kunne bli satt til å betjene maskinen, passe Evaporatorene og selvsagt være med på kjelesjauene.
På dekket (flenseplan) var det et blodbad og ståk uten like, flensing av hval ble man aldri lei av å se på, - selv om det i dag ikke god tone.
Flenserne med sine langskaftede krumme kniver skar brede spekkstimler som ble vinsjet inn og skrellet av hvalen, slik man skreller en banan. På kort tid var det hele over, og en ny hval ble trukket opp brekken og inn på flenseplanet for å få den samme "behandling". Kjøtt og ben ble malt og tørket og malt til mel i en sluttfase, for det var hvaloljen som først ble kokt ut.

To engelskmenn om bord på "Balaena" var ikke de beste venner, det ble rigget til en boksering for å få slutt på fiendskapen, to par boksehansker ble tryllet fram, oppgjøret endte uavgjort. Etter kampen ble de venner igjen og vel forlikte, og det var jo det som var hensikten med det hele.

Til bake til "THULE": Etter endt sesong med kurs for Cape Town satte det inn med et forrykende uvær da vi nærmet oss den beryktede 40-graden.Vi lå på været i tre døgn og fikk adskillige skader på dekket. Via Cape Town gikk ferden til Abadan innerst i Persiabukten for å laste olje, vi feiret for øvrig 17. mai her. Videre dro vi gjennom Suezkanalen til Hull. Hjemme i Norge var vi en gang ut i juni måned.

Med mine to sesonger på hvalfangst, føler jeg meg i den sammenheng som en
"skårunge"; men, - dog allikevel, jeg var jeg tross alt med.
Jeg minnes også denne tiden som en god periode. – Og "THULE"? du vakre svane, er kanskje i dag en "flyvende hollender" på havene.

Takk for at jeg fikk mimre litt.

PS. Forsyningsskipenes tjeneste på fangstfeltet har vært lite påaktet i forhold til hvalfangsten for øvrig. Derfor mitt lille bidrag om dette.

Hvalfangsten i Sørishavet ca. 1930

Pionerene

Svend Foyns navn er uløselig knyttet til den norske hvalfangst, selv om han drev fangst kun i Nord - Ishavet. Likevel har han med sin oppfinnelse av granatharpunen og sine planer om fangst i Sør - Ishavet hatt stor betydning for utviklingen. Vi må derfor regne han med til foregangsmennene også i sør.

En annen foregangsmann var kaptein C. A. Larsen. Han fikk i stand hvalfangststasjonen på Sør - Georgia, og han var en av dem som gikk i spissen for moderne hvalfangst med flytende kokerier i isen. Han døde også på sitt virkefelt nede i Rosshavet.

Av andre menn som en kan nevne, er kommandør Christen Christensen, Sandefjord og sønnen, konsul Lars Christensen. Av våre dyktige fangstfolk kunne en nevne mange. Men ingen vil føle seg tilsidesatt om en tar med bestyrer Lars Andersen, Sandefjord. Omkring 1930 var han mest kjent av dem alle.

Hvalfangsten har hatt en eventyrlig utvikling inntil den nådde toppen i 1930 / 31. Fangstflåten talte en rekke stolte skip, og flere var på omkring 20 000 tonn. Det største av dem, Kosmos II, var også verdens største tankbåt med en lasteevne på 25 000 tonn.
I april 1933 kom det hjem med en sluttfangst på 223 000 fat. Få år tidligere kom enkelte kokerier hjem fra feltet med ca. 18 000 fat. Det samme antall fat greide Kosmos II på en uke.

Norges hvalfangstflåte var den største og mest moderne i verden.

Norsk hvalfangst (på alle felter) i årene 1910 - 1939

Hvalfangstbyene

Vestfoldbyene Sandefjord, Tønsberg og Larvik kalles hvalfangstbyene. Merkelig nok er så å si alt hvalfangst i Sør - Ishavet knyttet til disse byene, selv om det kom mange også fra vårt fylke, Østfold. I Vestfold forhyrte mannskapene, her utrustet man kokerier og hvalbåter.

Her vinket hustru og barn farvel til far når han en vakker augustdag dro ut fjorden.

Unge og gamle, kvinner og menn fulgte spent med når det kom meldinger sørfra. Samtaler, diskusjoner, aviser, fabrikker og forretninger - alt har noe med hvalfangst å gjøre. De store skipsverftene, Framnæs i Sandefjord og Kaldnes i Tønsberg er begge vokst opp på hvalfangsten.
De fleste av fangstfolkene kom fra bygdene omkring hvalbyene.

En tur til feltet: Forhyring

Det er i slutten av juli 1930. Vi står i kø utenfor et forhyringskontor i Sandefjord. Det er en virkelig kø. En kø av grove, sterke mannfolk og unge forventningsfulle gutter. "Har du fått kort?" "Hvem var du med i fjor du da?" - "Vi fiska bra siste turen gett." - Praten dreier seg om hvalfangst. Vi har løfte om jobb, og etter en to, tre timers forløp står vi atter ute på gata med underskrevet kontrakt i lomma. Det er fremdeles kø. Mange har allerede gitt opp, andre har vært inne og fått et kontant svar: "Fult!" Vi kikker på kontrakten og er fornøyde. Går alt etter beregning, skal vi komme hjem neste vår med en 4-5 000 kr. i lomma. ( I 1934 sank fortjenesten til det halve.)

Reisen sørover

Vi har vært ombord med i koka med skipssekk og kiste dagen i forveien.
Båten glir sakte ut fjorden, og vi vinker farvel til dem som står igjen. En stim av små motorbåter tøffer omkring oss og følger med så langt de formår. Kokeriet, som er på ca. 17000 tonn, øker på farten. Det lyder tre grove støt i sirenen - til farvel og på gjensyn.
Vi spaserer oppe på den rommelige flenseplanen. De siste holmer og skjær passeres. - Landet svinner akterut.
Turen går først over Atlanterhavet til en av øyene i Vestindia, Curacao, for bunkring av 12 - 13 000 tonn brenselolje ( jordolje fra Venezuelakysten ) - så over den sørlige del av Atlanterhavet til Cape Town ( Kappstaden ). Det er det siste anløpssted før kursen settes for isen. Her har en del av hvalbåtene ligget i vinteropplag. De er reparert og pusset opp.
Det fyres opp under kjelene, og så rugger "andemor med ungene" - kokeriet med seks hvalbåter ut av havnen, og kursen settes mot sør - mot isen og "innbyggerne der sør".

Her ser du noen av innbyggerne som ønsker oss velkommen. Fru Pingvin til venstre, Hr. Sel til høyre.

Mot isen

Kap det Gode Håp svinner i en dis. Svære, mektige albatrosser svever makelig over akterdekket, enda vi går med full fart. Disse kjempefuglene, som måler sine 12 fot mellom vingespissene, finnes bare i de sørlige farvann.
Turen fra Cape Town til feltet var beregnet til ca. 10 døgn. Men det havstykket som vi nå farer over, er ikke så lett å beregne. 50 -gradene sørpå er kjent og fryktet av den mest hardbarkede sjømann.
Vi våkner på dørken (golvet) en natt. Det svære hvalkokeriet hiver seg som om det var en pram. Vi hører bruset og brølet av hav og storm. Sjøene vasker ustanselig over dekk.

Isen

Så møter vi det første isfjell. Det går noen dager , og så en morgen øyner vi isen - hvit, snødekt is så langt øyet når. Hist og her rager et isfjell opp. Vi er på feltet.
Det er over 50 døgn siden vi forlot Sandefjord, men da forlot vi riktignok den 59de nordlige breddegrad og er nå på omtrent tilsvarende breddegrad - men sørlige, og Atlanteren har vi krysset to ganger.

Fangsten

Fangsten begynner. Hvalbåtene går ut og begynner "jaget". Av og til ser vi den hvite dampstrålen fra en hval som er oppe og puster.
Den første hval langs siden vekker som vanlig, litt sensasjon. Messegutter og yngstearbeidere, som er ute på sin første tur, henger over rekka og beundrer kjempedyret der med sin riflete buk i været. Det blir liv og røre ombord. Flensere og skjærere sliper knivene sine. Stimen settes på kokeapparatene. Hver mann går til sin jobb. Snart ligner flenseplan og kjøttplan en slagmark. Vinsjer hviner, oljen flyter, menn svetter, røk og damp fyller luften, og langs skutesiden ligger døde hvalskrotter og venter.
Kappduer og tjuvjo fråtser i mat. Tiden går raskt under intenst arbeid. Det er bare enkelte dager avbrekk i fangsten - når vi skal bytte plass, eller når uvær hindrer arbeidet. Jul bli feiret med sterk og god mat. Men bare et døgn står det stille - fra julaften kl. 12 til juledag kl. 12. Så skjæres igjen i kjøtt og spekk - og oljen renner. Arbeidet går natt og dag. Det er lyse netter, for det er sommer her sør.

Noe av utstyret som ble brukt ombord

• A. Flenskniv
• B. Spekkrok
• C. Harpun; 1) leggen - 2) mothaker - 3) sprengladning som eksploderer inne i hvalen 4) forløper - 5) line

Hvaljag

Vi får være med en av hvalbåtene i dag for å se på selve fangsten. Klokka er 3 da vi går ombord i "HAUKEN" som ligger langs siden og bunkrer. Det er 12 mann ombord. Skipperen er skytter. En styrmann og en stuert, samt matroser og maskinfolk utgjør resten av besetningen.
Vi finner oss snart til rette. "Skyttere'n har seg en "strekk" (en lur) - men han skal snart tørne ut," sier matrosen som har rortørn. Matrosen "slår glass" - og øyeblikkelig bli vi var en ishavslue og en skinnpels med innhold, som krabber over kanten av utkikstønna.
Klokka er 4. Det er vaktskifte. De er to mann om vakta, en ved roret, en i tønna. Når en time er gått, bytter de. Etter nok en time bytter de igjen og enda en gang, så er vakta på 4 timer knekt.

Da smaker det med en kopp rykende varm kaffe, en røyk, og så en liten "strekk". Det er surt på brua. Vi finner byssa og kaffekjelen og tar oss til rette. "Å, det blir nok hval i dag, det er så fint og siktbart," sier stuerten, som også er kommet på beina. "Så tidlig i januar er det forresten lyst hele natta her på 65-graden," legger han til.
Skytteren er oppe. Vi er snart på den plassen han har sett seg ut dagen i forveien. Det skal være ved en samling av isfjell som vi skimter forut. Det er stille og fint. De rene ishavsfargene imponerer oss; dypblått vann med overgang til grønt innved isflakene. Og selv en ishavshimmel kan vise varme farger som rødt, gult og orange i solrenninga. Vi passerer noen større flak. En sel ligger og titter på oss, enda vi bare er 20 m. fra den. Noen pingviner vagger som gamle kjerringer i gåsegang over flaket. Over oss kretser nå og da noen isryper og kappduer.

"Blåst forut! - Størbord bau!" Nå blir det liv. Selv hodet på fyrbøteren kommer til syne.
"Er'n langt unna a'?" "Å - ja, der blåste'n igjen." "Blåst på babord au," sier stuerten. Han står med oppbretta skjorteermer i byssedøra. - Og så begynner jaget.
Jaktspenningen tar alle. Selv skipshunden kan ikke være rolig. Den er stadig på farten mellom brua og "lemmene" (forut ved kanonen). Det er en stund siden vi så blåsten. Da har vi den med ett, rett forut. Den varme, kraftige dampstrålen står rett til værs. Hele ryggen blir synlig noen sekunder. Til og med den lille ryggfinnen skimter vi. "Der blåser'n igjen !" Men enda for langt hold. Båten tørner (snur). Hvalen har nok gjort kursendring, men mannen i tønna er påpasselig. Han følger hvalens gang under vannet med "falkeblikk". Det går noen minutter med samme kurs. Skytteren er på "lemmene" ved kanonen, han må passe på som en smed. Av og til roper han til rormannen; "Halv fart ! Sakte ! Litt mer enn sakte !" En må være forsiktig. Hvalen kan bli skremt og gjør da en fart på 14 - 15 mil.
Det skal det en god båt til å ta den igjen i den flukten. "Prøysserjag" kalles det. Da blåser det med ett rett forut. Vi ser skytteren kroker seg sammen i iveren, kanonen svinges litt for å få sikte - men det smeller ikke. Hvalen dukker.

Igjen noen spenningens sekunder, så ser vi den svære hvalryggen igjen dukke opp rett foran baugen. Et dundrende smell, og så en rutsjende lyd av forløper og liner som flyr ut. Akkumulatorblokkene som er festet nesten helt oppe ved tønna farer halvveis ned mot dekket. Det er en sprek hval. Den har ikke fått "dauskott". "Nå er den på 4de lina, vi får gå'n i bukta" sier skytteren, og alle vet hva de har å gjøre. Styrmannen og et par mann springer akterut, skytteren selv står på lemmene og dirigerer. Han passer på å få hvalen litt på styrbord baug. Så settes full fart på, og om en stund får en hvalen litt mer på tvers av båten. På den måten danner lina en svær bukt fra harpunen i hvalen til festet forut på båten. Fremdeles full fart, og lina kommer langs rekka på styrbord side. Der står styrmannen og karene hans og huker bukta til seg med en hake. Lina blir så fastgjort til pullere akterut og dermed må hvalen slepe og dra på den veldige bukta av tykt tauverk. Det er noe som bremser på farten. Vi er den snart på hold igjen, og nå gir skytteren seg god tid. Der har vi den igjen like forut. Det er hold , synes vi, men ikke noe smell. Igjen ser vi blåsten like foran baugen. Det er blod og vanndamp i blandingen. Hele ryggen er synlig.
- DØNN ! - Igjen den samme lyd av liner og blokker, men litt mere spakt enn første gangen. Vi går med sakte fart forover. Lina har sluttet å løpe ut. Akkumulatorblokkene har dratt seg på topp igjen.
"Dau" sier rormannen.

Tønnemannen er forlengst nede. Alle mann er til stede nå. Ja, da første skuddet gikk, så var de på pletten alle sammen. Selv de som har frivakt må tørne ut. På den måten hender det ofte at det kan gå hele døgnet uten blund. "Spellet" (vinsjen) settes i gang, og hvalen hives inn. En mann passer vinsjen mens en to - tre mann er nede i "bingene" å legger linene. "Bingene" er noen rom under dekk hvor de tykke hvallinene må legges i nøyaktige kveiler. Linene er på tykkelse omtrent som håndleddet på en mann. Allikevel er de som sytråd å regne når kjempedyret setter av sted med harpunen i seg. En må fare med lempe. Det nytter ikke å slå full fart akterover.

10 minutter, og hvalen er for baugen. Pumpespydet "kjøres" ned. Hvalen må ha seg en bra dosis luft for å flyte. Hullet etter spydet blir tettet med stry. Hvalen blir så manøvrert langs den ene siden med halen forover. Fastgjøringen av halekjettingen er unnagjort i en fei av de vante hvalbåtfolkene, og så er den hvalen ferdig for levering til "koka".
Mannen er igjen i tønna. Det går en times tid, så lyder det; "Blåst forut!" "Vi legger den vi har i flagg!" sier skytteren. Styrmannen kommer med flagget, som bærer båtens merke. Det er festet på en lang stang, som blir stukket fast nokså langt akter på hvalen. Hvalen "slås fra" og så er det på'n igjen etter neste. Den må også "bite i gresset". Med en hval på hver side sette kursen for kokeriet.

Hvalsjuke - Storm

Dagene går. Hval på hval blir skutt, og penger tjenes. Men det er også dager da det er lite tilgang på hval. Da melder "hvalsjuken" seg. Alle blir i dårlig humør, nervøse og irritable.
En ønsker helst andre dit "pepper'n gror". Men så en dag ligger det hval langs siden og humøret vender tilbake.
Det brygger opp til storm. Det tar ikke lang tid her sør før havet er i kok. Antarktis er ikke å spøke med. Isflak og isfjell blir skrudd sammen. Da gjelder det å komme seg ut av pakkisen og ut i åpent hav for å "ri stormen av". Å bli klemt inne mellom isfjell, inne i pakkisen er den visse undergang. Dessverre har mange nordmenn funnet sin grav her nede i ishavet. Stormen - havet tok dem. Sykdom kan også komme. Det er sykerom og lege ombord på kokeriet, men det er ikke alltid det hjelper. Så står de der ved rekka, disse harde, sterke karene - med bøyd hode. En kamerat blir senket i havet.
Men det er også lyse dager iblant, da solen skinner, det er havblikk og det gode humøret rår grunnen. Hvalfangerne forstår både alvor og gammen.

Kokeriet

Hvalkokeriet er rett og slett en flytende fabrikk. Foruten vanlig skipsmannskap er det:

1 fangstbestyrer 1 lege
3-4 smeder 15-20 kokere
8-10 flensere 8-10 lemmere
10-12 kjøtt- og spekkskjærere 5-6 sepratormenn
6-8 kjeletømmere 30-35 arbeidere

dessuten en del kombinerte stillinger, i alt omkring 200 mann. Når det kommer hval til "koka", er alle i fult arbeid. Helt akter på skuta er det et stort hull, og omtrent fra vannflaten fører et skrått plan opp til flenseplanet, arbeidsplassen på kokeriet. Det er dette som kalles opphalingsslipp. Gjennom dette hullet, oppover den såkalte "låvebrua" siger hvalen, dratt opp av en kraftig vinsj- og så ligger den der på planen. Vær så god, flensere. Ta fatt!
Det er først i de aller siste årene at opphalingsslippen er kommet i bruk. I sesongen 1930 - 31 var det enda mange kokerier som drev flensing av hvalen utenbords. Det var et vanskelig og farlig arbeide, særlig i urolig sjø. Flenserne måtte da stå på selve hvalen og arbeide.
Det var ikke så skjellen at en av dem falt i vannet. Fergegutten som var i en liten ferge ved siden måtte da være rask med båtshaken og hjelpe mannen på det tørre igjen. "Lemmerne" arbeidet også utenbords. Deres arbeid var like farlig. Fra en liten ferge måtte de bruke kniven sin og lemme opp den flensede hvalskrotten i passende stykker, som så ble "hivd" ombord for videre oppdeling.

Vi vil følge en hval på dens vei gjennom kokeriet:

Her ser du hvalbåten som leverer hval til kokeriet. Akterut på "koka" ser du en hval på vei opp i opphalingsslippen. Etter at hvalen er dratt et stykke opp i "brekken" (opphalingsslippen), fester flenserne en kraftig wirestropp foran halefinnen på hvalen. De siste årene er denne wirestroppen erstattet med "hvalkloa", en veldig jernklype som veier ca. 1 tonn. En vinsj settes i gang, så siger hvalen langsomt og sikkert opp på flensplanen. Flenserne begynner arbeidet sitt. Med sine skarpe, langskaftede kniver gjør de sikre, raske snitt i spekket, som i store flenger blir dratt av og overlatt til spekkskjærerne. Disse kapper så spekket opp i mindre stykker. Arbeidere med kvasse jernkroker hogger tak i stykkene og kaster dem sammen i hauger ved kokeåpningene. Kokeåpningene er runde hull i dekket. Disse åpningene fører ned i noen sylindriske beholdere hvor utkokingen begynner.

Det mest nyttende kokeapparat til spekket heter Hartmans apparat. Det lager spekket om til olje på ca. 1 time. Du ser her en skisse på hvordan det virker.

1 - 2 og 3 Smelter spekket med damp under høytrykk.
4 Klaringskasse
5 Separator

Etter at hvalen er frigjort for spekklaget, føres den videre til kjøttplanen. Her står igjen sterke menn med skarpe kniver. Det er lemmerne og kjøttskjærerne, de deler opp hvalen med fenomenal ferdighet. En kan greie 18 - 20 blåhval pr. døgn på et middels stort kokeri.
Kjevebein og ryggvirvler blir spredt utover. Beinsagene blir satt igang, og bein- og kjøttstykker ned i noen store kokeåpninger. Presskoker kalles de store "gryter" som må ta i mot den grove kosten, så å si alle deler av hvalen blir utnyttet. Vi ser ut over planen, mest av alt ser det ut som en slagmark. Her flyter blod, her durer vinsjer, og folkene svinger knivene sine. Av og til hører en rop og advarsler, her er en blandingslukt av kjøtt, blod og olje, alt står i røyk og damp. Vi går ned en trapp og kommer ned på dekket under planen. Her står kokeapparatene i rad og rekke. Hvert apparat betjenes av en koker. Et Hartmans apparat består av 3 sylindriske beholde;

1. "Forvarmeren"
2. "Liggern"
3. "Skillern"

I "forvarmeren og liggern" blir spekket eltet og smeltet (kokt). Til alle tre beholdere fører steamledninger, og trykket innpå beholderene er under utkokingen 4 atmosfærer. I "skillern" flyter oljen opp og "blåses" gjennom rør og over på samlekasser. "Graksen" (vann og smuss) synker ned og "blåses" ut av et rør som fører til sjøs. Det tar som nevnt ca. en time fra en slipper spekket på til oljen er på klaringskassen. Oljen er så klar til er så klar til å føres på separatorene.
Separatorrommet er kokeriets ekkleste rom. 12 - 14 separatorer surrer og hviner. Luften er tung, og det svir i øynene. Hver separator greier ca. 10 fat olje i timen. Oljen føres fra separatorene til klaringskassene. Der blir det tatt prøver av oljen for å bestemme kvaliteten. Kvaliteten er avhengig av fettsyreinnholdet. Oljen graderes i 0 - 1 - 2 olje osv. Fra klaringskassene går så endelig oljen på lagertankene.

Transportbåten

Det er en egen uro blant folkene på "planen" i dag. Telegrafisten har i et par dager"pratet" med en gjest som nærmer seg. "Der har vi'n" roper en av vinsjeguttene. Det var nok ikke tilfeldig at det ble vinsjegutten som først fikk øye på den. Han er ute på sin første tur, og venter nok sårt på brev hjemmefra, selv om han ikke vil være ved det. Det er om å gjøre ikke vise slikt.
Alle i nærheten ser utover- og der til høyre for et stort isfjell ser de røyken. Snart kjenner alle ombord nyheten. Flagget blir heist akter. Det er feststemning. Båten glir langs siden. Tre gamle hvalskrotter er lagt mellom som fendere. - Og så blir det trafikk. Først og fremst er det posten.
15 sekker, fulle med brev og aviser blir lempet ombord og spredd over hele "koka".
Så begynner oljen å renne. En jevn strøm av kostbar fin hvalolje glir fra kokeriet over til transportbåten, men brun tykk brenselolje føres over til kokeriet.
Det er kveld. "Nattgjengen" har tatt over (klokken 18). "Daggjengen" koser seg nede i lugarene. Det er ikke så mye leven i kveld. Grammofoner og trekkspill har fri. Det leses og skrives brev "over en baug". Noen sitter på skipskistene, andre sitter oppe i køyene med beina dinglene utenfor køyekanten. Vinsjegutten har dratt seg helt opp i køya og sitter med beina trukket godt opp med skrivepapir over knærne. Han fikk brev fra mor, og nå skriver han.
Men ute ved rekka står det en og stirrer tomt ut over ishavet. Alle de andre fikk brev, men ikke han.

Bibliotek- og slappkiste

Hvert kokeri har bibliotek ombord. Det er utlån av bøker et par kvelder i uken. Vi stiller oss i køen en kveld. Guttene har skiftet av seg fettklærne. De er renvasket og med flott vannkjemmet hår.
Praten går, men ikke så mye om hval nå. Det er Hamsun, Undset og Breda Bull som diskuteres. Det er omlag 1000 bind i biblioteket.
Neste kveld står vi igjen i kø. Vi mangler sytråd, og må passe på, for i kveld er "slappen" åpen.
Slappkista er butikken ombord. Det er ingen fillebutikk. En kan få så å si alt der; synåler, sjøstøvler, tannpasta, slips, ulltepper, knapper etc. etc. En omsetning på en 40 - 50 000 kr. på en 8 -9 måneders tur er ikke uvanlig. Å gå i "slappen" er kino for unggutten.
Det blir sagt mang en vits. Skøyergutten er nok med på hvalfangst også.

Radioen melder om hjemreisen

Midtskips, hevet over alt fettet og lorten, finner vi radiotelegrafistene. De prater med hvalbåtene, gir ordrer til dem og mottar meldinger. Ved hjelp av peileapparatet leder de hvalbåtene inn til kokeriet om tåken er aldri så tett. Radiorommet er et trollrom for oss.
1ste telegrafisten har høretelefonen på. Han har forbindelse med Bergen radio, nå mottar han nyheter til radiopressen. Da lyser ansiktet hans opp. Han har ventet på dette telegrammet i kveld: Hjemreis!

Så blir det liv ombord. I tankene er de hjemme alle sammen. Kursen sette for Sør-Afrika - Cape Town. Karene blir satt i gang med rengjøring og malerarbeid, høyt og lavt. Så er det igjen de leie 50 gradene, hvor vi blir minnet om at enda er vi ikke hjemme. 17 000 tonneren skylles over fra for til akter. Men så en kveld, etter ca. 14 døgns gange fra isen, skimter vi lys fra land. Det er Afrika.
Hvalbåtene skal legges igjen i Cape Town. Byen er Engelsk, men her kan en treffe folk fra alle nasjoner. Omegnen er kjent for sin meget vakre natur.
"Afrika-rart" bli kjøpt med til dem hjemme, og så bærer det for alvor hjemover. Tropevarmen er over oss. Tømmermannen lager badebasseng på fordekket av planker og presenninger. De bleke kroppene blir solbrente og brune. Linjen passeres. Kapp Verde. Vi er innom byen Las Palmas på Grand Kanari og bunkrer. Guttene er i land og kjøper silke og "floridavann" til kjæresten som venter der hjemme. Skipet går videre.- Spanskekysten.- Kanalen. - Nordsjøen biter fra seg, men vi har prøvd sjøen før.
Så opplever vi det største: NORGE - "som det stiger frem". Det er 28 døgn siden vi forlot Cape Town, og det er ca. 9 måneder vi forlot Sandefjord. Det er i slutte av april.
På brygga i Sandefjord er det svart av folk. Vi stiger i land fra motorbåten med skipssekken på nakken. Det er sannelig rart å kjenne jord under føttene igjen, og så den tykke pengeboka da.

Guttane kommer hjem fra isen

Av Erik Leister
Lørdag 29. april 1995

Dette arrangementet har vi hatt i minne siden midt i mars, Hvalfangerklubben i Sandefjord og Sandefjord kommune - ville markere byens 150 års jubileum.

På Bastøferjen møtte Sissel og Erik Leister, - Bjarne og Martin Olsen. I Sandefjord traff vi på Erna og Kåre Martinsen, - Turid og Birger Arvesen.
Vi gikk og slentret i morgensola, mange foreninger hadde møtt opp og solgte kaffe og vafler, hjemmebakt, stekt hvalbiff og annen mat og drikke. Husflid, keramikk og mye annet var til salgs, en stor dieselmotor med blankpussete kobber og messing rør dunket og gikk takt fast og nostalgisk på et solid fundament.
Veteran kjøretøy som motorsykler og biler var også stilt opp. Du verden så fine bilene var på trettitallet og i femtiårene. En sene var rigget til og pyntet med nyutsprunget løv og langbenker var det mange av.
Klokken 1030 var det åpning av byens prominente personer og etterhvert ble det underholdning på senen. Innslagene spente fra tidlige tider til Sandefjord som opplevde den "første oljeboomen" i Norge.
Fremført av et amatørteater i byen, det var en opplevelse for publikum å være til stede.

Opp fjorden og inn i havnebassenget dunket ei gammel fiskeskøyte fra Engelsviken.
Det var de tre Aleksandersen brødrene i skikkelig fiskerantrekk fra 50 åra med skøyta Ø 91 O som kom for "å hente" hvalfangere som skulle hjem til Onsøy. De dro hjemme fra halv fem om morgen og hadde bleike på den fire timer lange turen. Etter hvert var det mange skuelystne som ville slå av en prat med onsingene, lokalradioen var også der. Det var som den fineste symfoni å høre dunk-dunk-makskinen som lå i indre havnebasseng helt til halv fem på ettermiddagen.
"Southern Actor" ute ved Framnæs stemte stadig i med sine hese "toner" fra fløyta, dette sammen med steam og kraftig røyk fra skorsteinen indikerte på at noe snart skulle skje. "Forlandet" var også med på lage god stemning ute i fjorden.
Det luktet skikkelig steambåt., med kullfyring (?). Actor hadde nemlig fått bunkers fra "Blucker" (uten for Drøbak), denne oljen var framstilt av brunsteinkull, derfor "kølalukta".
Så etter lang ventetid kunne konene og barna, og kjærester som var kledd i 50 talls antrekk begi seg mot kaia hvor "Southern Actor" og "Forlandet" skulle legge til. "Forlandet" fikk nok ikke så stort frammøte som "Actor", alle kjenner til restaureringen som har pågått i lang tid med denne, nå var den ferdig (nesten). Du verden som den ruvet, mannskapet "hang" overalt på båten for å sikre seg best overblikk på den fullpakkede kaia. Grønne bananklaser og store dokker hang i riggen. På dekket stod skipsekker, striesekker, kofferter og grønnsåpedunker som utgjorde bagasjen til hvalfangeren.

Mannskapet var å se i sin fin stas fra 50 åra, nei det var et syn, - lange gabardinkapper, hvitskjorte med slips, dressjakke, dressbukser med sleng, hatt og noen hadde alpelue.
Sakte men sikkert ble Actor buksert til kai, det ble vinket og ropt og gestikulert til de på kai og til de på båten.
Fangliner og trosser ble kastet ned til havnefolka, gangveien ble omsider låra ned på kaia til stor jubel.
Havnedrosjene og andre farkoster var å se rundt de to hvalbåtene. Etter at mannskapet var kommet i land fikk de mange skuelystne komme ombord.

Senere på dagen ble det skutt på en - dertil tilnærmet hval i havnebassenget. Skal si det smalt kraftig, fanglina fôr avgårde som en illsint slange, - det ble bom. Spellet ble satt i gang så "steamen" fnyste alle veier, inn kom harpunen med tydelige tegn på at det ikke er så veldig dypt i indre basseng. Det ble demonstrert og avfyrt flere bomskudd, inntil det siste skuddet fikk fast fisk. Denne seansen bar preg av at det er for lenge siden sist at en hadde vært i isen. Det var en fantastisk opplevelse for en maskingutt fra "Thorshavet" sesongen 61/62 å få være med på alt dette, og ikke aller minst å få se hvordan det ble operert fra "lemmane". Kokerifolka fikk jo bare se båtene når de skulle inn å bunkre eller levere hval.

Denne lørdagen i april var det at sommeren kom til Sandefjord! Det var bare slik at folk var på kaia og ruslett og pratet om forna dager, selv traff jeg en lugarkamerat vi sender jule - hilsner til hverandre. Det ble tid til en strekk før festen på Atlantic, her møtte Kåre og Erik sammen med sine koner.
Festen og moroa gikk til langt over midnatt, det ble servert drikke til 50 talls priser. Øl, vin og brennevin var billig, for en flaske selters betalt vi 27 øre. En liten flaske vin kostet 7 kroner.
Neste morgen var det å gå til et veldekket frokost bord.

Takk for en alle tiders weekend. "Maskin" no. 114. Erik Leister.

Mimrebrev fra André Bogelund

Takk og stor takk, jeg har det fint den dag i dag!
Det er en uforglemmelig tid jeg hadde på hvalfangst fra august - 51 til april - 53.
Ikke alle fikk sjansen til å være med på dette "eventyret", jeg fikk nå i hvert fall sjansen selv om jeg ikke var norsk statsborger, jeg kommer fra Polen.

Jeg var med "Southern Venturer" til Salvesen ned til Øya, de mindre koselige forhold på lugaren vil jeg hoppe over. På varmen gikk jeg med bar overkropp med et kors som hang i en hyssing rundt halsen. Det var vel en utfordring i seg selv blant mange hard- barka mannfolk.
Om bord i "Venturer" viste det seg å gå bra., vi gikk til Aruba og bunkret.
Det ble en tur både på "sjappa" for en drink og en tur på Kjerka, hvor uten tvil presten var en sjømannsprest. Brev ble sendt og mye skjedde.

Myhre, skipperen på kokeriet la ned forbud mot å ha noe drikkenes om bord, han hadde alliert seg med havnemyndighetene slik at det ble kontroll i "gaten". Men han skulle bare vite hvor smarte hvalfangere på vei til Syd Georgia var!

Første gang jeg kom ned gled jeg greit inn i miljøet på Leith Harbour.
Vil jeg bli akseptert som en blant en halvpart nordmenn og en halvpart britiske statsborgere?
Salvesen selskapet var jo bygd opp slik. Når vi gikk fra Husøyflaket med "Venturer" var jeg vettskremt, jeg var eneste som kunne kalles en outsider. Ikke norsk, ikke brite. En dag på koka ble det klarert ut.

Jeg følte meg hjemme og siden dette har jeg ikke hatt noen redsel, jeg gled inn i det som kalles dagens miljø!
En arbeidskameratkrets som jeg ikke tror er å oppdrive noe annet sted i verden.
For ikke lenge siden hørte jeg en skytter si: "Vi var alle hvalfangere", dette varmet mitt gamle hjerte.
Det var et fellesskap for meg i 18 mnd. En misunte ikke skytterens inntekt, en sto på for at det skulle bli mest mulig til fordeling til alle involverte.
Det ble satt pris på at vi fikk en flaske rom for innsatsen vi gjorde for å få en båt fort på vannet. Det at vi fikk en belønning syntes jeg var flott! Fra Leith er det aldri blitt skrevet noe fra verksted folka. Jeg vil avslutte her.
Men er det noen andre som kan skrive noe?