Desember 2002 – 9. årgang
God Jul og Godt Nytt År…
…til våre annonsører og medlemmer og andre som leser Kaskelotten!
Hvordan skal vi markere 10-års jubileet til Østfold Hvalfangerklubb i 2003?
Send inn forslag, – det triveligste forslaget blir honoret med ett eller annet!
Hvalfangerklubben i Sandefjord fylte 15 år, 25.august
ØHK kan bare gratulere med innsatsen til ledelsen og medlemmene!
I jubileumsåret har de satt i gang et filmprosjekt, de vil dekke hvalfangstens historie. Her skal det vises hvordan livet artet seg for hvalfangeren på vakt og på fritiden om bord, og livet for de hjemmeværende familiene samt rederienes oppgaver. Hvalfangerklubben har 876 medlemmer i jubileumsåret!
Videofilmen er tatt opp på forskjellige steder, nødvendigvis, det skal bli spennende å se filmen ferdig – fra 2. desember er den til salgs.
Ta kontakt med Arne Haugen i telefon 33 42 94 55, for bestilling.
Hvalfangerbyen Tønsberg
Ved verftet på Revodden rustet Svend Foyn ut SPES & FIDES vinteren 1863/64, dette er den spede begynnelse av den moderne hvalfangsten.
99 år varte hvalfangsteventyret for Tønsberg, fra SPES & FIDES la ut på sin første tur nordover til Finmark 18. februar 1864, til SOUTHERN HARVESTER ankret opp i Melsomvik 6. juni 1963 etter siste sesong i Antarktis.
Disse 99 år må betegnes som særegne, nyskapende, dramatiske og rikholdige for Tønsberg som by og dens omegn. Med alle ringvirkninger som en slik næring fører med seg. Sammen med rivalen Sandfjord var det de to byene som virkelig betydde noe i den internasjonale hvalfangsten; hit kom finansfolk og hvalfangere fra hele verden for å hente ekspertise og anskaffe utrustning. Mange fulgte i Svend Foyns kjølvann til Finnmark og senere til Island. Da Foyn døde i 1894 (se KASKELOTTEN nr. 22) fikk hvalfangsten et sterkt tilbakeslag da hele hans formue ble testamentert til misjonsbevegelsen. Da fangsten ble forbudt i Finnmark 1904, dro hvalfangerne fra Tønsberg til Færøyene, Irland og Sør-Afrika. I 1907 slo Tønsberg Hvalfangeri seg ned på Syd Georgia, to år senere etablerte A/S Hektor seg på Deception med to lisenser.
C A Larsen var der allerede fra 1904 (se KASKELOTTEN nr. 28). Andre Tønsberg-selskap prøvde seg i Angola og Australia, men med lite hell.
I 1928, under omleggingen og ekspansjonen fra lisensfangst til pelagisk- fangst, hadde byen 12 kokerier og transportskip og 42 hvalbåter, som tilsammen sysselsatte over 2000 mann. To skipsverft ble anlagt i byen, hvalbåter og kokerier ble bygget her. Andre næringer som etablerte seg som en følge av hvalfangsten var bla: harpunfabrikken, Ellefsen Tendskruefabrik
(se KASKELOTTEN nr. 22), Tønsberg Reperbane som laget tauverk, – forløpere i nylon og perlon. Tenk bare på proviant og forsyninger som skulle til for en lang sesong, det var mange bedrifter som følge av hvalfangsten.
Etter 1945 ble hvalfangsten bygget opp igjen med ni ekspedisjoner, hvor av to som fanget i tropiske farvann. Tre ekspedisjoner gikk under norsk flagg. Salvesen, Hector, Spermacet og Sopecobas ekspedisjonene var like norske som PELAGOS, ANTARCTIC og landstasjonen Husvik Harbour.
Fra midt i mai til september var det stor aktivitet på havnen og i distriktet. Salvesens to kokerier; SOUTHERN VENTURER og HARVESTER og noen noen av transportskipene lå oppankret ved Jarlsøy, med BALAENA langs siden.
En etter en dro de over til Newcastle for sine årlige verksted opphold. Sentrum i denne livlige aktiviteten var Kaldnes Mek. Verksted. Her lå PELAGOS og ANTARCTIC , Tønsberg Hval sitt transportskip ORWELL og senere TEIE, Hector’s BRANDFIELD og THULE, – kokeriene ANGLO-NORSE eller JARAMA benyttet tørrdokka av og til. Av de rundt 80 hvalbåtene lå de fleste i opp på Syd Georgia, noen av Hector båtene lå i Cape Town, mens Pelagos og Antartic begynte å ta sine båter hjem etter at anlegget i Walvis Bay brente i 1950. Tenk dere hvilken beskjeftigelse det ga Kaldnes Mek, Husø Verft og Mågerø Verft da disse båtene skule overhales med bla slippsetting!
Tidlig på 50-tallet var det mer enn 1200 mann fra Tønsberg – Nøtterøy, Tjøme, Sem og Slagen forhyret på hvalfangst. Her rundt Slottsfjellet var det hektiske dager med forhandlinger om hyrer, innkjøp til ekspedisjonene, fangstkvoter, salg av olje og biprodukter.
Navn som skriver seg tilbake til pionertiden er nå med på disse forhandlingene (megler/konsulenter) Bugge & Krogh-Hansen, Svend Foyn Bruun, Antonvon der Lippe og kaptein Onesimus Andersen som representant for Chr. Salvesen & Co.
Avviklingen av hvalfangsten fra Tønsberg skjedde ganske brått. Sesongen 1959/60 var det kun fem ekspedisjoner i Isen, i 1962/63 var det bare en.
Så var det hele over.
Pelagos, Antartic og Tønsberg Hval fortsatte som rederier med tank- og bulkskip,- med de samme skorstein fargene. Forbindelsene med Hector Whaling ble holdt opp ved at Krogh-Hansen rekrutterte mannskaper til landstasjonen i Saldana, mens A/S Hector for lengst var blitt et rent rederi.
Chr. Salvesen holdt lengst ut; restene av flåtene ble liggende lenge i Melsomvik,- høsten 1968 ble SOUTHERN HARVESTER slept bort.
1912 – 2002
Vekst og fornyelse basert på forskning og utvikling i 90 år!
Dette er et utdrag fra en informasjon alle hustander i Fredrikstad-distriktet fikk i sommer fra Denofa.
Med andre ord et jubileums-skrift, og en hyllest til alle som har bidratt til bedriftens ”fødsel” og vekst! Det står å lese på side to:
Takk til alle som har brakt oss dit vi er i dag!
Denne takken kan du som hvalfanger ta til deg!
Videre har administrerende direktør Anders Hoel skrevet:
Vi retter en stor takk til gründere, medarbeidere og vertsbyen Fredrikstad! Til sammen har de skapt grunnlaget for Denofas utvikling gjennom 90 år.
Bakgrunnen for etableringen i 1912 var hvalfangsten i sørishavet, og en tysk patent for å foredle hvalolje til rent, hvitt spisefett. Havets resurser virket endeløse, og Norge var en ledende hvalfangstnasjon.
Siden den gang har Denofa vært i kontinuerlig omstilling, både i forhold til produksjon og markedstilpassing. Soyabønnene har for lengst erstattet hvalolje som hovedråstoff.
Herdet fiskeolje er etter hvert blitt mindre viktig i næringsmiddelindustrien, mens vegetabilske produkter har kommet mer på banen.
Vel så viktig som naturresursene er menneskene; det vil si de ansatte, familier og arbeidspartnere i inn- og utland, – og egentlig alle i vertsbyen Fredrikstad.
Alle bidrar til at Denofa i dag framstår som den dominerende produsenten på sine områder i Norge. Det vil si oljer og fett til i næringsmiddelindustrien og helsekostmarkedet, soyamel til dyrefôr og fiske-olje til fôr for oppdrettsfisk.
Historikk:
1912: De Nordiske Fabrikker AS (DE-NO-FA) grunnlegges.
1929: Mølla, produksjonslokale for pressing av kopra, tas i bruk.
1955: Ekstraksjonsverket for soyabønner står ferdig.
1959: Borregaard kjøper opp DE-NO-FA & Lilleborg Fabrikker.
1972: Nytt ekstraksjonsverk ferdig til bruk.
1989: Tapperiet brenner ned.
1992: Stor evakuering etter brann i X-verket.
1994: DE-NO-FA starter margarinfabrikk i Russland med 50% eierskap.
1996: DE-NO-FA og Lilleborg skiller lag. Virksomheten endrer navn til Denofa og etabler salgskontoret Denofa Foods i Romania.
1997: Denofa kjøper opp majoriteten av Marine Lipids og oppretter ”spesialolje” som nytt forretningsområde.
1998: Denofa etablerer salgskontor i Polen.
1999: Denofa overtar fullt eierskap i Marine Lipids, som nå heter Denofa Leknes. Samme år etablerer Denofa selskapet ”RenMat” i Brasil.
Da det var svingninger og nedleggelser i trelastindustrien mente daværende ordfører Wilhelm Blakstad at DE-NO-FA burde etableres. Fra tanke til handling var ”veien” kort den gangen, ære være politikerne for det! (se KASKELOTTEN nr. 22- side 4).
Egil Blakstad, sønn til W. Blaktad ble senere direktør på DENOFA.
Østfold Hvalfangerklubb stiller seg i rekkene av gratulantene,- noe sent, men mer helhjertet – da det var vi som ”kom” med olja.
Yrkesgruppen hvalfangere betydde jo svært mye for DE NO FA.
ØHK gjorde et framstøt i september for muligens å få en invitasjon til jubileumsfesten med en oppmerksomhet.
90-års markeringen hadde foregått med de ansatte, en hyggelig markering!
DENOFA / MEMBER OF THE ORKLA GROUP
Det smakte bæl-godt!
Det er maten som ble servert på høstfesten 19. oktober til omkring 40 personer med og uten ektefeller på Manstad Vel denne lørdagskvelden det siktes til: Ertesuppe tilsatt rikelig med timian, og med flatbrød til. Saltkjøtt,- flesk, kålrabistappe og poteter – og godt med sky eller litt ertesuppe, ble bakket opp fra et bord midt på gulvet. Når det serveres slik mat er det lov å forspise seg,- det ble spist både lenge og vel! Kjell sørget for dempet behagelig musikk, bordene var dekket og pyntet i harmoniske høstfarger. En fin ramme om det hele,- det ville vært plass til deg også! Festkomiteen som består av Kai, Kjell og Terje hadde hjelp fra sine respektive og andre frivillige. ”Musikk maistro” styrte CD-plater slik at det ble en svingom.
Harald Storebaug fra Bamseveien i Moss benyttet anledningen til å vise fram noen sider fra Medlemsregister-boka som han lager. Råmanuskriptet til boka er jammen fint, men noen sender inn bare opplysinger om seg selv uten bilde, Dere må huske å sende med bilde også!
Vår kasserer hadde denne kvelden ”innkassert” 44 gevinster. Da han arbeider hos Jernvarehandler Nicolaysen passer han på å tigge noen gevinster av selgere og andre forretningsforbindelser. Det var mange spennene innpakkede gevinster og trygge gode vinflasker, mange takk skal dere ha! En gevinst til hver burde det blitt, men så vel er det nå ikke – noen har mer flaks enn andre.
Med et gjennomsnitt loddkjøp på kr. 100,- kan festkomiteen holde lav kuvertpris. Kaffe og to slags kaker ble servert med trillebord,- fra bord til bord, veldig smart, Nina!
Arne satte oss i stemning med sitt trekkspill, du vet – slike melodier finnes ikke på dagens CD-plater. Toner fra et trekkspillet holdt nok flere på dansegulvet, – enkelte takket for seg før elleve.
Stor takk til alle som bidro til denne hyggelige lørdagskvelden!
Maten til ØHK `s høstmøte på Manstad Vel ble laget og brakt til oss i varmecontainere fra Manstad Kjøtt, alt var godt og varmt –bare bæl-godt!
Gjør julehandelen av kjøttvarer hos Øyvind Karlsen,- det vil smake fortreffelig!
Hører du på radioen – av og til?
(Spørsmålet ble stilt i forrige Kaskelotten)
Brita Blomquist fra NRK besøkte museet i sommer, hun laget som kjent et program i Hvalfangermuseet. Det ble sendt søndag 20. oktober kl. 1005 som er reiseprogrammet GOD TUR!
Men du som har Internett kan følge denne oppskriften og få ta del i det som ble sagt.
Sendingen kan du høre i sin helhet hvis du klikker deg inn på http://home.no.net/hval. Her må du klikke deg videre slik at det kommer opp en radio på dataskjermen din. Du kan spole deg fram til innslaget fra Hvalfangermuseet.
Du må ha på lyden på datamaskinen din. –
Kåre Martinsen, Hans Martin Hansen, Finn Uteng og Erik Leister var de som ble intervjuet av Brita Blomquist. Tilstede under opptaket ble disse også intervjuet: Bjørn Jørgensen, Tor Nilsen og Thorleif Karlsen. ”Rå-bandet”, – som ble tatt opp vil bli sendt oss.
Straks programmet var ferdig, ringte det en lytter fra Sarpsborg, han var overbevist at dette museet burde han ha besøkt i sommer.
Han hadde vært på Rossen tre sesonger, – han skal kontaktes og meldes inn i ØHK! Er det noen som kjenner Trond Lund (56) ?
Han var på Star IX sammen med Arvesen og den gang Rossen måtte klinke noen plater på skutesiden.
En epoke for Norge tok slutt
I 1948 ble Bjørn Røste født på (i) Hamar. Han vokste opp på Helgøya i Mjøsa der foreldrene hadde ansvar og servering på øya’ s kafé, et treffsted hvor alle aldersgrupper trivdes!
Bjørn fikk sin yrkesskoleutdanning på Jern- og Metallinja. Sommeren 1965 annonserte Anders Jahre etter mannskaper til sin hvalfangerflåte, det var mange poster som skulle bemannes.
Den unge Hedmarkingen lot seg friste sammen med 23 andre førstereis til sesongen 1965/66. Han gikk om bord i hvalkokeriet KOSMOS 4 som messe-/ byssegutt. Med mange erfaringer og brukbar avmønstring lot Bjørn og Arne fra Østerdalen seg mønstre for nok en sesong, denne gangen ble arbeidsoppgaven ved en vinsj som dro kjøtt opp kjøttsklia. Kjøttet ble pakket i aluminiumsformer i 30 kilos blokker om bord på KOSMOS 4 og fraktet på transportband til fryseriet i bunnen av båten.
Om bord hadde vi japanske arbeidere som tok kjøtt direkte fra forplan og ned i små båter som fraktet det til KOJU MARU; en hval til Norge – og en hval til Japan.
hentet og stuet ombord i japanske fryseskip. Denne sesongen, 1966/67, hadde Bjørn tatt med fargefilm til kameraet sitt. Med god oversikt over dekket ble en del situasjoner foreviget. Men i dag snakker han om at det burde blitt brukt flere fargefilmer, – det kan nok de fleste av oss andre også være enige i!
Tredje og siste sesong –1967/68, ikke bare for kompisene Arne og Bjørn, men for hele hvalfangsten. Bjørn kjørte framhiver-vinsjen. Nok en gang med god oversikt og muligheter for fotografering. På denne turen måtte det bare tas vare på en del fra Sydishavets store hvaleventyr. I kjellerstua i Sarpsborg finnes et mini-museum med fargebilder, tenner, malte ører, barder, polerte tennrør med mer. Minner og navn har hvalfangeren fra Mjøsa tatt vare på, han hadde faktisk en navnelise med telefonnummer og adresser som det står respekt av. Han har også funnet fram og gjenopptatt kontakten med noen av sine hvalfanger-beskjentskaper.
Arne Jensen som var på KOS 55 og skjøt for kokeriet, kunne han tenke seg å ta en mimre-prat med.- Han bor i nærheten av Yrkesskolen i Fredrikstad.
20-åringen (1968) som hadde omgitt seg med ferskvann i oppveksten og saltvann i Sydishavet – måtte bare fortsette å seile, men nå på Mjøsa med en båt som ble bygget i Fredrikstad: byggenummer 131 fra Glomma Mek. Verksted. Hamar- Kappfergen som tok 20 biler og 400 passasjerer. Som sine foreldre, så sønn, – han er nå kokk på det nittende året ved Kolstad sykehjem, hans kone er også kokk. Datteren har ansvaret for fiskedisken i Ultra i Sarpsborg.
I 1977 ble han og familien sarpinger og trives med det.
Siste sesong på hvalfangst 1967 – 1968
Tor Nilsen ble født; 1950 på Tangen – Engelsviken. Han rakk å bli konfirmert før han dro ut med KOS 55 1966/67 som dekks- /messegutt.
Møtet med hvalfangsten fortonet seg rent som alkejakta i hjemlige farvann, det ble nemlig skutt 23 sperm på en dag!( Det var den dagen- det). Det ble mange harde tak for en førstereis, men han fikk nok litt oppmuntring av sin bror Bernt som kjente båten fra flere sesonger. Tor kan ikke få fullrost skytteren Arne Jensen; han var en fin kar som behandlet alle likt, rolig og avbalansert!
Månedene om bord ble nok ikke så avskrekkende, Tor ble med ut 67/68,- en historisk tur kan en si!
Hele familien Nilsen dro på hvalfangst; far Anton, – brødrene, Bernt og Rolf med 16 eller 17 sesonger. Rolf overvintret på Øya også, han hadde et par sesonger mer enn eldste bror. Det ramses opp onkler og søskenbarn. Det henvises til boka HVALFANGERE på side 80 og 63,- familien!
For å kunne delta i ”samtalen” når familien var samlet, måtte jeg bare få en sjanse til å oppleve fangsten i Sydishavet, sier Nilsen. Da min far Anton laget ålerøser og torskerøser til Arne Jensen, ble det nok inngått en ”kontrakt” for meg også, – ellers var jo Bernt en god referanse for lillebror.
Alle var klar over at hvalfangsten ville ta slutt, så en får jo si at jeg kom ut i grevens tid. Sesongen 67/68 forsto vi at dette definitivt ville bli siste tur til Sydishavet for norske ekspedisjoner.
Dagen etter at fangsten var slutt, fikk vi messeguttene lov til å skyte resten av skuddene (uten harpun). Ladingen besto av poser med ½ kilo krutt + forladningen, – det smalt godt.
Da vi kom opp til Cape Town, dro skytterene hjem med fly. De fløy forresten også ned for å ta båten de siste åra.
Tor fortsatte på sjøen, men han har en ”beskjeden” fartsbok som forteller at han sto om bord flere år på samme båt. Som uteksaminert kystskipper fra marinen førte han TRAFIKK- båten i Oslofjorden i 14 år. Her var det for-resten andre ex-hvalfangere også. Nordsjøfart: med papir og kjemikaler – seks uker på, seks uker i land. Nå er det buksering med BALDER som gir fjorten dager på – fjorten dager i land. Fartstiden er seilt inn for lengst med mesteparten av årene på broa. Minner fra sildefiske og taubåtene til Schelee, og skolegangen i marinen 1970 måtte vi selvsagt streife innom. Dette er grunnlaget for diplomet fra Norsk Rederiforbund som henger på veggen sammen med andre minner fra Isen.
Siste sesong på Syd Georgia, hvem opplevde det? … det kunne også være interessant å formidle videre til våre lesere! … kontakt Erik Leister 69 39 0710 …
Historiens første Nordpolekspedisjon
(Hentet fra VI MENN 13/1961)
Grenselandet mellom liv og død
Ekspedisjonens trekkhunder, 23 skabbete bikkjer ble spent foran båtsledene, og 60 dagers rasjoner; av kjøtt, pemmikan, syltetøy, brennevin og kaffe ble fordelt på båtene. Så satte det forunderlige ”toget” seg i bevegelse; bikkjene la seg iselene, karene satte skulderen til og fikk så vidt movert de tunge sledene. Slik slet seg fram meter for meter, det ble kilometer av det, de plumpet i det iskalde vannet, klærne frøs til som ispanser rundt de dødstrette legemene. Den fjerde dagen brøt de første sammen. De som led av magekrampe på grunn av isen de sugde, hadde det i grunnen best, de kunne huke seg ned og bli kvitt sine plager for en stund.
Da sto det verre til med de andre som ikke hadde fordøyelsen i orden, for ikke å snakke om de som begynte å få koldbrann i frostsårene. En av kokkene, Meredith, hadde det verst. Han hadde falt i sjøen så mange ganger – så han ble faktisk aldri tørr på kroppen. Føttene hans var forfrosset, og han måtte slepes mellom to av kameratene sine. Da dr. Ambler ville se på føttene hans, fikk han sjokk. Han rev buksene og undertøyet av den stakkars pasienten, men da han dro av strømpene fulgte to tær med,- leggene var også på lang vei ødelagt,- råtnet bort.
– Amputasjon? spurte de Long stille da han kom for å se til den syke.
– For sent, dessverre, svarte legen. Stakkars Meredith hylte og bar seg hele natten,- først ut på morgensiden var det slutt. Han ble gravlagt mellom to iskosser, de Long forrettet ved den avholdte kokkens hvilested. Nå var de 32 tilbake.
Vi driver nordover
I dagene som fulgte avanserte det sørgelige opptoget bare rykkevis mot syd. Nesten hver etappe måtte forseres opp til flere ganger av de samme karene, etter som de ikke hadde krefter nok til å få alt med seg på en gang. Selv hundene begynte å bli utslitte av slitet og mangelen på mat, og la seg ned oftere og oftere ned med et oppgitt uttrykk i de trofaste ansiktene. En dag klarte de ikke mer enn en kilometer – ”terrenget” var bare et morass av skruis.
Endelig en dag, den 25. juni, klarnet det så mye opp at de Long kunne ta frem sekstanten for å finne høyden. Ifølge hans beregninger skulle de ha tilbakelagt omkring 70 kilometer i retning av iskanten i syd.
Men da han av leste instrumentet, begynte hende hans å skjelve. Han måtte se etter nok en gang, målte så høyden så nøyaktig som mulig, – gjorde ingen feil, og kom nøyaktig til samme resultat. Han vaklet til bake til teltet og fikk med seg meteorologen Collins utenfor teltet, – til å ta solhøyden og undersøke sekstanten. 77 grader, 46 minutter, kom han til.
de Long gispet av skrekk og ut brøt,- hviskende – allmektige Gud! Det var det jeg fryktet, sa kapteinen,- vi er 40 kilometer nordafor det stedet vi startet. De to mennene så på hverandre i dyp taushet. De skjønte begge to hva som hadde hendt, de hadde slitt seg sydover, men ikke så fort som pakkisen drev nordover. De var nærmere Nordpolen og lenger borte fra Sibir enn noensinne tidligere.
Vinterstormene slår til
Det var ikke annet å gjøre en å skifte retning. de Long la kursen mer sydover i håp om å kunne kompensere driften nordover en smule. Til folkene sa han: at han ville sende Dunbar alene av sted sydover for å rekognosere, som sagt så gjort. Dunbar kom tilbake og rapporterte at skruisen var så voldsom at det ikke gikk an å klatre over den. På de sørgelige restene av pemmikanen og litt te forsøkte karene å holde liv i seg mens de slet seg videre, meter for meter. Solen tinte opp det øverste islaget, slik at de vasset i sørpe til knes. Den 29. juli nådde de en liten holme i isørkenen – det var i hvert fall fast grunn.
de Long skriver i loggen at han tok øya i De Forente Staters besittelse og kalte den for Bennett-øya, til ære for den mannen som hadde fått ideen og bekostet ekspedisjonen. Etter hvert kom de fram til mer åpent vann, og de klarte å lappe båtene sammen slik at de kunne ro over de åpne strekningene i isen.
Da de omsider landet på Faddeevski-øya i Ny-Sibir den 30. august, var alle 32 ennå i live,- men de hadde bare to hunder igjen. Alle de andre var enten omkommet av sult eller slått i hjel og spist opp. Da de gjorde oppbestikket den dagen, viste det seg at all maten var oppbrukt, unntatt pemikann for ti dager.
– De første vinterstormene er grusomme i denne delen av verden, skrev de Long i loggen.
– Vårt eneste håp er å nå fastlandet før de setter inn.
Like etter slo den første vinterstormen til med alle krefter. Karene brøt opp leieren med det samme vindbygene ulte over isen, og i et fortvilt forsøk på å nå åpen sjø med båtene. De slet seg fram, radmagre og med langt hår og skjegg som frøs til is, klærne var snart bare stivfrosne filler som slo mot hverandre. Ut av de ødelagte støvlene dryppet blodet fra de ødelagte føttene. Collins skriver i sin dagbok at: ” Det var lett å følge sporene etter blodflekkene i snøen og isen”.
Den 91. dagen etter at ”JEANETTE” var sunket, – den 11. september, nådde de Semenov-øya, det siste faste punkt før det asiatiske fastlandet. Det var en søndag, og karene fikk et lite håp om at kanskje det ville lykkes likevel. Det gjenstod ”bare” et åpent havstykke, her kunne de seile av sted i båtene sine, i stedet for å dra dem over isen. – ”Det står bra til, vi har sluppet fra sjøbuken, og håper med Guds hjelp å nå Lena-munningen neste uke. Vi har skutt tre ender og en sel, og regner med å ha mat for de nærmeste dagene”,- dette fikk de Long skrevet på et stykke papir.
En brottsjø – og bare 24 mann igjen
Da de Long hadde skrevet disse linjene, puttet han lappen i en blikkboks og plasserte denne på en forhøyning og laget en liten steinvarde,- et stykke fra leieren så ingen så ham. (Mange år senere kom en russisk fangstmann til stedet og fant blikkboksen og lappen).
…fortsetter i nr. 32
Tenk dere hva vi leste av blader og bøker da vi var på feltet, om og om igjen, – vi byttet med hverandre.
Det var ”julekvelden” når tankbåten kom for å bunkre oss!
Nå som det snart er jul kan du ”bunkre” hos ALFA – BETA i TORVBYEN. På motsatt side har du en liste med bøker som burde være artig å kjøpe!
Hefte om medlemmene – prosjektet bør ikke ta for lang tid
Svar på spørsmålene nedenfor og send de, og et bilde til:
Harald Storebaug
Bamsev 128
1596 MOSS
- Navn
- Adresse
- Antall sesonger
- Sesongen
- Ekspedisjon fartøy/landstasjon stilling
- Øvrige familiemedlemmer på hvalfangst
- Etter at DU sluttet på hvalfangst
- Yrke på land
Sammen med opplysningene må også et passbilde eller foto der vedkommende er tydelig gjenkjennelig, sendes med. Gjerne et bilde fra en av sesongene.
Jo, raskere dere er med å få sent opplysninger og bilde, til Harald i MOSS – jo, raskere blir heftet tilgjengelig for oss.
Det ville vært fint å få utgitt heftet neste år – 2003 for da fyller ØHK 10 år!
Innhentet av den markedsøkonomiske tiden
Hvalkokeriene ble liggende i ro for overhaling fra de kom hjem om våren til de skulle ut på ny ekspedisjon om høsten. Slik var det i årene før 1967.
For å finne lønnsom beskjeftigelse utenom sesongen, ble KOSMOS IV sendt på sildefiske. I 1966 fulgte den sildefisket i Nordsjøen og året etter var den ved Island som moderskip, med 140 mann forhyret. Produksjonen var
25 750 tønner Island-sild, samt olje og frosne produkter, det ga ikke særlig fortjeneste.
September 1967 ble KOSMOS IV nok en gang rustet ut for en tur til Sydishavet, men nå som det siste norske hvalkokeri.
Bestyreren var fra Løten og het Ludvig Helgesen, han hadde i flere år vært overstyrmann om bord. Fem av de beste norske hvalbåtene som kunne fremskaffes skulle i isen nå. Det var fire motorbåter fra Thor Dahl: THORDR, THORARINN, THORIS og THORGLIMT,- med KOS 55 som eneste Kosmos- båt.
Her kan vi snakke om et gedigent spleiselag for ikke å miste helt troa på hvalfangsten.
31. oktober 1967 kunne det høres tre hese støt fra den dype fløyta til KOSMOS IV utover havna i Sandefjord.
Kursen ble satt for Curacao med 384 mann forhyret på den siste norske hvalfangstekspedisjonen. Fangsten begynte 12. desember, ved avslutningen 7. april var det produsert 34 240 fat olje og 7 752 tonn frosset hvalkjøtt. Denne siste sesongen var plaget med dårlig vær,- med sine 35 år på feltet kunne i Helgesen ikke huske å ha opplevd maken.
Fra 1904 til 1968, – med 62års ”tilhørighet” i farvannet var det kanskje en måte Sydishavet ville vinke farvel til norsk hvalfangst?
Første hvalbåt hjem var THORARINN 29. april 1968. Etter 20 døgn ”seilas” fra den andre siden av kloden kom KOSMOS IV inn til Sandefjord for siste gang.
Rederiet og næringen syslet med tanken om både fiske og fangst, kunnskapen om pelagisk fangst hadde vi jo!
Oljeprisene var for lave og det norske kostnadsnivå var blitt for høyt.
Mars 1971 ble det tegnet kontrakt på salg av kokeriet til Kyokuyo KK, Tokyo for 2. 950. 000 US dollar. I april ble koka tatt inn i flytedokka på Framnæs og overlevert etter 17. mai-feiringen samme år, til Japan.
Koka ble benyttet som fryseri i Antarktis, senere som moderskip på laksefiske Det Nordlige Stillehavet. Også som koreansk fiskerimoderskip (1992).
Det mimres og drømmes om svunnen tid
PELAGOS Hvalfanger klubben er stiftet i Tønsberg, der har de kommet over en 16 mm film som nå er spilt over til video, og dermed gitt et nytt liv. Bestilling: ring Svein Dahl 33 32 56 35 ( TELLUSV 15. 3313 TØNSBERG.
NRK har engasjert Karivold Film på Sellebakk til å lage dokumentarfilm om hvalfangst. Det er flott at en næring blir så godt tatt vare på, med dokumentasjon.
Disse videofilmene er på markedet:
Hvalfangst eventyret’s tre filmer: SvendFoyn, Kosmos III og Syd Georgia, Balaena og Hvalskytteren.
Blåstforut og Med Rossen på feltet.
Tittel: Hvalfangerkoner og barn forteller skrevet av Jorunn Vesterlid.
Hjemmelivet fra 1930 til 1967
Forlag: Vestfold Grafiske a/s – utg. 1992
Tittel: Snipp snapp snute…, skrevet av Tore Østevik
Syv sesonger fra 1950, som matros og telegrafist. Forlag: Færder – utg. 1998.
Tittel: En hvalfangers beretning – fra en første reis`dagbok
skrevet av Enok Sandbakken 1947/48 Southern Harvester
Forlag: Krohn Johansen A/S – utg. 1998.
Tittel: Syd Georgia-eventyrenes øy skrevet av Arild Pettersen.
1948 – 62, overvintringer bla.
Forlag: Færder – utg. 1999
Tittel: HVALFANGERKIRKEN skrevet av Svend Einar Hansen.
Ble skrevet i forbindelse med turen/ ekspedisjonen til Syd- Georgia.
Forlag: Genesis – utg. 1999
Tittel: HVALFANGERE skrevet av Torbjørn Ødegaard.
Historien om Østfold hvalfangerne, historien du selv var delaktig i!
Forlag: Kystforlaget. – utg. 2002