September 2006 – 13. årgang
Mennesker jeg møtte og deres livshistorier blir nå tilgjengelig på CD-plate
Boken vil inneholde ca. 480 sider og 150 fotografier. Utgiver er Jan Erik Utberg.
Dette er livshistoriene til nesten 60 kvinner og menn som har stilt opp til intervju. Under bokens tilblivelse har nesten halvparten av disse lagt ned sitt ”sverd”, og er derfor historie for oss i dag.
Tidsaspektet i boken er fra 1940 til 2006. I følge bokens format og innhold ble den for dyr å trykke, men ble langt rimeligere på en CD. En PC finnes i svært mange hjem, i hvert fall hos barnebarna.
Personer er alt fra Max Manus, Leo Eitinger, krigsenker, krigsseilere, hval-fangere. XU-agenter fra krigen, gutta på skauen og meget mer. 95% av disse er fra vårt lokalmiljø.
Det som vel er av interesse for Østfold Hvalfangerklubb, er de avsnitt på 47 sider som omhandler norsk sjøfart, hvalfangst, om hvalfangere og om selve HVALFANGERMUSEET i Gamlebyen. Det er flere fotos om hvalfangsten. Denne CD kan bli et minne om tiden som var, og for den kommende generasjon. En brukbar presang til den yngre garde.
Prisen pr CD er kr. 150,-
ØHK får en bonus på kr. 300 for hver 12. CD som selges.
Om noen er interessert i å kjøpe, er det meget viktig at de forhåndsbestiller. Det er kostbart å lage for mange plater som ikke blir solgt.
Bestillingene mottas av:
- Hans Martin Hansen, tlf.: 69 39 08 54
- Erik Leister, tlf.: 69 39 07 10
- Bjørn Jørgensen, tlf.: 69 32 44 21
Forsker på afrikansk hvalfangst
Sandefjord Blad bilag – lørdag 1. juli 2006
Tekst Harald Fevang
Dag Ingemar Børresen er konservator på Hvalfangermuseet i Sandefjord ( telefon 992 71 645 / 33 48 46 80). Ta kontakt med han etter du har lest dette.
Han er derfor veldig interessert i å komme i kontakt med tidligere hvalfangere som har vært i virksomhet med afrikanske selskaper. Bilder, historier, brev og annet som han kan benytte i sin doktoravhandling. Det er i alt 13 forskere som har tatt for seg dette emnet, – arkiver i Skottland og Sør-Afrika skal også besøkes. I mars 1937 opplyser avisene i Vestfold at den norske hvalfangst rederen i Durban, Abraham Larsen gjennom rederiet Union Whaling, har kjøpt det gamle kokeriet FRATERNITAS. Skipet er identisk med det gamle SIR JAMES CLARK ROSS av Sandfjord som var det første som startet isfangsten i Antarktis. Det skjedde i 1923. Kokeriet får navnet UNIWALECO.
Den 10. mars 1937 skriver ledelsen i harpunfabrikken Corneliussen Mek. Verksted i Sandefjord følgende til Abraham Larsen Når de nå skal gå til innkjøp av fangstutstyr for denne ekspedisjon, vil vi være takknemlig om De vil ha oss i er-indring. Vi arbeider stadig med det mål for øye å utvikle og forbedre det fangstutstyr som går ut fra verkstedet her, og kan glede oss ved stadig fremgang, og da i særdeleshet på harpunområdet. Vi mottok såles i dag telegram fra fangstbestyrer Børnick på fl.k NEW SEVILLA som tilhører Salvesen. Et uttale i telegrammet at det ikke har forekommet et eneste brudd på våre har-puner i år, et resultat som gleder oss overordentlig, og er resultatet av et seigt og utholdene arbeide. Senere på året svarer Abraham Larsen i Durban i et personlig brev som følger:
Jeg ser at De har begynt å lage sterkere opphalingsklør og at prisen er kr. 10.000,- Vi har for tida to av Deres klør på UNIWALECO. Håper ar de vil være sterke nok for framtida. Jeg fikk disse fra KOSMOS i Walvis Bay.
Jeg skulle ha lyst til å prøve en del av Deres harpuner og vil være glad om De vil sende meg femti stykker. Ser at Deres pris er kr. 90,- med 2 ½ prosent kontant-rabatt. Hvis De kunne gi med fem prosent rabatt så meget desto bedre. De kunne sende disse harpuner med norsk eller svensk linje til Union Whaling Co. Durban snarlig. I avisene meldes det det vinteren 1938 at UNIWALECO fanger bra med hval i Sørishavet.
Mange år senere; i 1953 får Corneliussen Mek. Verksted følgende henvendelse fra Union Whaling i Durban: Det viser seg dessverre at det på ABRAHAM LAR-SEN ekspedisjonen har vært en del klager over Deres harpuner i år. Harpunene har truffet hvalen og hodet har sittet igjen i hvalen mens skaftet har falt av. Dette har etter vår erfaring også skjedd på andre ekspedisjoner.
Jeg hadde aldri noen far…
Sakset fra lørdagsbilaget til Sandefjord Blad 20.07.2006
Tekst Harald Fevang
Min far, Hans Olsen reiste ut med Thorshammer-ekspedisjonen i 1939. Da var jeg bare ni mnd. gammel. Etter det kom han aldri tilbake Norge. Skipet han var styrmann på, ble torpedert i Atlanterhavet i 1943. På hans 36 årsdag treffer to torpedoer fra den tyske U-262 den norske lastebåten HALL-FRIED av Oslo. Den går straks ned. I eksplosjonen blir tre mann kastet over bord og overlever på mirakuløs måte. Men far var ikke blant dem, forteller Hans Øivind Olsen. Hjemme på Øvre Hasle sitter Tora Olsen igjen med Marit på 11 år og Hans Øi-vind på fire år. De bor i huset ”Soltun” som hvalfangeren, matrosen og styrmann Hans Olsen bygde i 1933, og hvor Hans Øivind fortsatt bor.
– Jeg husker ingenting om min far og har vel fjernet meg veldig fra hele hans his-torie gjennom mitt liv. Men mor tok vare på alle minnene, slik at jeg i dag kan finne tilbake til hans inte-ressante liv. Og det rare er at nå er det min sønn som også er interessert i å lete fram sin bestefars historie, forteller Hans Øivind idet han legger fram de doku-menter som hans mor i sin tid etter krigen fikk oversent fra Canada.
Våren 1940 var Hans Olsen hvalfanger om bord i hvalbåten THORARINN , Thor Dahl i Sandefjord. Etter sesongen går båten innom Montevideo og Curacao, og ender opp med opplag i Halifax i Canada.
Nortraships Whaling Department bestemmer at ekspedisjonen skal utrustes for en sesongen i isen, høsten 1940, og Hans Olsen går igjen om bord i THORA-RINN. I begynnelsen av januar blir flere kokerier oppbrakt av tyske raidere, men THORSHAMMER med hvalbåter klarer å stikke seg vekk. Fram til 1. mars er Hans Olsen og øvrige mannskaper i nødhavn på Leith Harbour på Syd Georgia. Etter endt sesong trekker ekspedisjonen opp til Curacao, der THORARINN med sin kaptein Ottar Andersen anløper en av maidagene.
Fram til 30. juni 1941 sender Hans Olsen som vanlig sin trekk hjem til Øvre Hasle med 150 kroner i mnd. Kvitteringen for dette underskrives av ekspedisjonens kaptein Einar Torp. Fra familien mottar han stadig flypostbrev, som er adressert til den norske sjømannskirken i Brooklyn. Post som ikke hetes blir oversendt til det norske konsulatet, men etter avmønstring 25. juni 1941 er Hans Olsens faste adresse Camp Norway i Lunenburg i Canada.
Matrosen og styrmann Hans Olsen har denne sommeren leid seg et rom på en gård ute på landet. Han har alltid vært interessert i landbruk, og han finner seg til rette utenfor Lunenburg. Til daglig er han snekker på Camp Norway, som bygger opp til et mottak og treningsleier for norske soldater som er hvalfangere og sjøfolk. Han savner kontakten med familien, og i mars 1942 skriver han til sjømannskirken i Brooklyn etter post, men Dorothy Holst på kirkekontoret svarer at det etter 9. desember har vært lite post fra Norge og ingenting til ham.
20.mars 1942 får den sindige snekker fra Øvre Hasle, med bopel Lunenburg i Canada, et brev fra det norske registreringskontor i Quebec. Brevet er undertegnet oberstløytnant A D Dahl. Til tross for at Norge i juni 1940 har undertegnet en fredsavtale ( kapitulasjonsavtale = vel mer riktig red. anm.) med Tyskland og således ikke lenger er i krig med dette landet, har den landflyktige norske regjering i London gjennom kongelig resolusjoner og provisoriske anordninger vedtatt at alle nordmenn over 16 år i utlandet skal registreres.Brevet forteller at verneplikten gjelder alle mellom 20 og 38 år. Hans Olsen er 35 år.
I brevet heter det videre: Alle disse årsklassene vil etter å være / å ha vært fremstilt for en legekommisjon bli fordelt enten til hæren, marinen eller flygevåpenet etter ønske og kvalifikasjoner om de erklæres stridsdyktige. Hjelpe-dyktige vil kunne få militært arbeide i bakere linjer. Uskikkede kan få arbeide som kokker, leirarbeidere eller lignende eller bli satt til annet arbeide i henhold til bestemmelser om arbeidsplikt. Arbeidsplikten gjelder alle over 16 år. De kan ikke gis utsettelse med frammøtet og må være forberedt å måtte begynne militærtjenesten straks, om De erklæres stridsdyktige. De som svikter sin plikt vil bli betraktet som desertører og vil miste enhver støtte fra norske utenrikske stasjoner.
Hans Olsen mønstrer ut i den norske handelsflåte, som sidestilles med marinen. Men, blir torpedert 31.oktober 1943 på sin 36-årsdag. Han var da om bord i HALLFRIED som tilhørte Kleppes rederi i Oslo.
Skipet var bygget i 1918 med en tonnasje på 5225 tdw. Med en besetning på 34. Det går i konvoi fra Gibraltar til Liverpool med koppermalm. Den første torpedoen treffer foran brua. Umiddelbart etter detonerer den neste torpedoen mellom brua og maskin.
Skipet synker umiddelbart, kun tre mann overlever. I konvoien er det til sammen 58 skip hvorav også de norske KRISTIANIAFJORD, LISBET og NOREFJORD. Det var bare HALLFRIED som ikke kom fram til Liverpool.
Videre fra Tønsberg Blad 7. mai 1949
Fra Southern Venturer’s lynvisitt ,- forrige nummer av KASKELOTTEN ble det et fyldig avsnitt om svensken og separatorene. Noen få linjer står det om Reidar Danielsen i samme avis, han er sekretær om bord Southern Venturer.
De vandrende (flytende red.kom. ELe) samfund på havet, hvalfangstekspedisjonene, må ha de samme organer som enhver velordnet bedrift i land. På kokeriet er det sekretæren og hans assistent som utgjør ”kontoret”. Ofte benytter rederiet denne stillingen som et ledd i opplæringen av personalet for administrasjonen hjemme, og som sekretærer på hvalfangst er det unge ka-rer. Slik er det ikke om bord i Southern Venturer, der finner vi Danielsen fra Nøt-terøy som har hele 17 sesonger! Han er å regne som senior i sitt fag på feltet. Og i alle år har han vært hos Salvesen.
Spør n` Danielsen, – det er omkvedet om bord – han vet det som vites bør.
Neste bekjentskap som Tønsberg Blad gjorde om bord i Venturer var med den britiske med kjemikeren N Pollard. Han var tidligere ansatt hos Unilever, men vil nå friste hvalfangsten noen år.
– Hvor lenge? Hvalbestanden tåler nok beskatning den tiden jeg har interesse av den, sier mr. Pollard. Han hører langt fra til pessimistene. De store britiske eksperimenter med dyrking av olje-givende vekster i Afrika skremmer ham slett ikke. Erfaringer hittil har vist at det kjempemessige prosjektet langt fra utvikler seg smertefritt og med stor fart.
Man finner ut både det ene og det andre uforutsette, så om 3 – 4 år kan det ikke ventes resultater av betydning. Men fordi hvaloljeprisen nå en gang er sterkt av-hengig av prisen på vegetabilske-oljer vil vi vite hvor langt ned den kan gå uten at produksjonen blir ulønnsom. Pollard holder på 20 £ pr. tonn, biproduktene tatt i betraktning. Laboratoriet på Southern Venturer, er arbeidsplassen til mr. Pollard og hans as-sistent, samt en gutt som vasker reagensrør og lignende. Et utall prøver blir tatt av oljen sesongen igjennom, opp til to ganger om dagen av den løpende produksjon, hver gang en tank er full, og hver gang oljen overføre til en ny lagringstank. Av det ferdige produktet skal både laboratoriet i land, kjøper og mr. Pollard ha sitt lille kvalitetsutdrag.
Frosset kjøtt ble for første gang produsert ved Southern Venturer ekspedisjone-nen i år –1949. Kjemikeren fortalte at oljegehalten i råstoffet lå på ca. 2,5 pro-sent. Man skulle tro kjøttproduksjonen helst burde finne sted i begynnelsen av sesongen siden hvalen da stort sett er magrest og kjøtt med stort fettinnhold ikke egner sig for konservering ved frysing. Men kjøtt er og blir et biprodukt, og reduksjon av farten i oljeutvinningen forsøker man å unngå. Derfor kan ikke kjøt-tet taes i en hvilken som helst utstrekning selv om hvalen er mager. Det blir å sikre seg filetene av enkelthval i serier av de mange som trekkes over flenseplan i stødig tempo. Og det viser seg at passende kjøtthval innfinner seg jevnt over hele sesongen. Det er vanlig at man støter på eksemplarer som ennå ikke har kunnet glede seg over de rike åteforekomstene ved sesongens høydepunkt. Kjøttproduksjonen vil av den grunn gi en ganske regelmessig bølgende kurve i fangststatistikken og spenne over samme tidsrom som hovedproduksjonen.
Under den korte visitt SOUTHERN VENTURER avla Husøflaket, avla mr. Pollard en enda kortere visitt i land. Han bemerket stemningen på brygga og konstaterer at det ikke står noen på kaia i England når kokeriet kommer. Men på veggen i lugaren har han fotografiet av sin lille gutt. Pollard jr. sørger nok for at Pollard sen. får en hvalfangerhjemkomst i miniatyr.
Apropos SOUTHERN VENTURER`s korte opphold ved Tønsberg. Det forekom oss at BALAENA måpte bak odden på Jarlsø da den britiske kollega etter 8 timer vendte det akterspeilet og spilte ”Eastern Parade” til avskjed så det klang utover fjorden. Maken til hastverk…
Takk for lånet av avisen Ragnar Martinsen.
Mer fra Tønsberg Blad i -49
En uke i Cardiff, hvalfangerbrev til Tønsberg Blad, fra Bjarne Hoff
– Jeg håper at dette oppholdet i Cardiff bare vil strekke seg over et par dager, sa en erfaren hvalfanger, da vi forrige mandag kveld la til en av kaiene i denne kjen-te havnebyen.
Enkelte av oss kunne ikke forstå denne uttalelsen, men mente det ville være litt avveksling å komme i land. Skytteren, Jens Berntsen som ikke har vært på feltet på 12 år, viste hva han snakket om, og nå er jeg helt enig med ham. Det å bunkre betyr nemlig ikke bare at vi får om bord et visst antall tonn kull, for vårt vedkommende var det en bagatell på 4 ½ tusen tonn. Men det betyr også at sku-ta etterpå må gjennomgå en generalrensing, som for lugarer, skott og ganger blev foretatt i dag.
Det var 20 – 30 mann i arbeide, og ved 17-tiden kunde ”båsen” fortelle oss at nå var det verste gjort. Det lå kullslam over alt, ikke bare det vi slukt, eller fått i nese og ører, men kullstøvet hadde trengt sig gjennom de mest vanntette luker. Det var et sent arbeide, på dekk går det bedre – for der benyttes vannslanger. I morgen kl 1000 er alt klart, og da settes kursen sydover.
Jeg sluttet mitt forrige brev med at tilstanden om bord var utmerket, og at ingen hadde vært hos legen. Og det var sant. Men ved middagstid kom det forbud å gå i land, og i løpet av de neste to timer hadde samtlige hvalfangere gjennomgått en ”kur”, som de selvsagt var meget takknemlige for,- men som i to dager ikke var særlig behagelige. Leserne vil forstå at det var den vanlige vaksinen for tro-piske sykdommer. Første dag fikk vi to sprøyter for tyfus, det var absolutt ikke behagelig. Enkelte gikk momentant i dørken, og vi andre merket at giften begynte å virke, armen hovnet opp og ble helt lammet. Arbeidstempoet dagen etter var ikke stort. Selv om vi kunne bruke høyre arm for å heve ølglasset, var det som om ølets gode smak var helt borte. Nå vet vi at gift og øl ikke bør blandes i krop-pen. Legen påsto imidlertid at grunnen til at samtlige hadde fryktelige hodesmer-ter dagen etter, utelukkende skyldtes vaksinasjonen, og da må vi vel tro ham. Tre dager etter møtte to nye leger med tilhørende sykepleiersker opp, nå gjalt det kopping – som ingen merket noe til. Men i dag var de der igjen: det var den samme vaksinasjonen som første dag, men nå fikk vi dobbelt dose. Fem innsprøytninger kan vel være nok, synes vi. Og det blir ikke flere.
Vi studerte på hva vi skulle gjøre 1. mai. De fleste gjorde ingen ting; men om kvelden tok vi i mot sjømannsprestens innbydelse til Sjømannskirken, som ligger helt inne ved dokkene. Det var en hyggelig tilstellning, hvor det også var konfir-masjon av en Oslo-pike. Men om formiddagen ble vi overrasket med godt lesestoff, som mange fordypet seg i straks. Det var ”Hardt styrbord ” og en liten brosjyre: ”Til norske sjøfolk i utenriksfart” . Kanskje det var unødvendig at det sto en hilsen til sjøfolk ute og hjemme fra Høires landsstyre. På 24 sider blir det fortalt adskillig, som mange ikke viste. Det er unødvendig å anmelde ”Hardt styrbord ”, men jeg vil bare kons-tatere, at det var god søndagslesning på 1. mai, og vi takker for hilsenen. Og nå har vi gått i gang med å løse den ingenlunde lette kryssordoppgave. Jeg undres om ikke førstepremien går til ”Jarama”. Cardiff er som havnebyer flest, slik vi neppe kan tenke oss en by Puber finnes i annet hvert hus og med forskjellig publikum. I forretningene finnes det alle slags varer, men bevares for noen priser. Hva sier man til en tobakkspung til 2£ og 10 – altså 50 kroner, nesten 10 ganger så dyrt som hjemme. 3£ og 6 for en dobbelt pakke sigaretter.
På dekket holder kullemperne på med avslutningen. De har lovet å bli ferdig i kveld, arbeidsformannen fortalte at det var 50 mann til trimming, det trengs også mange når hver jernbanevogn som tømmes fra de store kranene som tar 20 tonn. En lørdag i Cardiff er verre enn i Tønsberg, man sier at folk går midt i gatene i Tønsberg, her går de overalt. Selv de 4- 5 meter brede fortauene i Queen Street er for smale og det er utrolig hvordan taksier og trolleybusser kan komme fram. Butikkene holder åpent så lenge de vil, men onsdag stenger de kl. 1300 overalt. Så kommer man til byen kl.1300 på en onsdag har en ikke annet å gjøre en å gå på bar, og her hører man ”time please” kl.1500. Inntil disse åpner igjen går man på kino for 7 pence og kan sitte så lenge en vil, – og tiden blir brukt til å sove, hører jeg de sier.
Vi fikk oppleve noen engelske fotballkamper. En planlagt reise til London, måtte avlyses av to grunner: For det første hadde vi ikke penger nok, og for det andre var det håpløst å få biletter. Vi hadde heller ingen ting å bytte med. En time etter kampen slutt fikk vi utførlig referat i Fooball Echo som kommer ut i Cardiff. Bilettene kostet 10£ på svartebørs, det hadde jo vært et fint skue å se 100 000 tilskuere, som til sammen hadde betalt 39 300£ i inngangspenger.
Fremdeles: Alt vel om bord! – p.t. Cardiff 2.mai 1949
Bjarne Hoff
HORATIO
Kokeriet HORATIO bygget av T Richardsen & Sønn ltd Hartee pool, skipet var på 3239 tonn ble kjøpt av Salvesen i 1911. Bygd om i Sandefjord. På vei til Syd Georgia brøt det ut brann når de var i den Engelskekanal , de kom seg i land og fikk reparert skadene og satte kursen for S G. Det brøt ut brann nok en gang om bord, denne gang var det 2000 tonn hvalolje om bord, kokeriet lå da i Leith Harbour. Avskrift fra Finn Uteng, noe justert.
En godbit fra Rakkestad avis – Kolbj. K.
Hval- og sildeguano
Ved forrige århundreskifte tok Sognepresten i Rakkestad/ Østfold kontakt med et Tønsberg firma for å kjøpe gjødsel i form av hval- og sildeguano. Denne ”gjødselen” inneholdt 6,36% kvelstoff og 11.33% fosforsyre. Dette ble billigere enn kunstgjødselen som gjorde sitt inntog på denne tiden. Fra 1907 ble det i Rakkestad satt i gang en konkuranse blant bøndene når det gjaldt gjødselbehandling.
(S.Haugse: Rakkestad Sogneselskap gjennom 150 år).
Finn Uteng har dykket ned sitt arkiv
Hvalkokeri EMS var en fullrigger bygd i stål i 1893 i Glasgow for James Nourse London, det var på 1829 tonn. Kjøpt av Tønsberg Hvalfangeri i 1909 for 3100 £. Solgt til Klavenes i 1912 for 5500 £, og utbedret ved ombygning. Kjøpt av Pesca ( Grytvika) i 1916 2300 £ og ombygget til transportskipet FORTUNA II.
Den 28.oktober 1927 gikk det ut fra Liverpool med kurs for Syd Georgia med en last på 3000 tonn kull. !0 mil sør av Irland tok det fyr o fem av mannskapet omkom.
Men, – Tønsberg Hvalfangeri hadde sitt første kokeri som het BUCENTAUR, det ble kjøpt allerede i 1907. BUCENTAUR var bygget i 1875 og fikk navnet BUSEN.
Det første flytende kokeriet i Sydishavet var Admiralen
ADMIRALEN forlot 21.oktober 1905 med kurs for Falklandsøyene med en beset-ning på 60 mann, – på hvalbåten ØRNEN var skytter Søren Sørensen og om bord på hvalbåten HAUKEN var skytter Bernt Sørensen, fangstbestyrer var Alex Lange. Den 13.desember –05 ankom ADMIRALEN og hvalbåtene New Port Standley på Falkland, hvor de fikk ordnet papirene og fangsten kunne begynne. Fangsten star-tet på New Island som var den vestligste av Falklandsøyene.
Den første tiden var fangsten bra, men den avtok etter hvert – været var heller ikke så fint.
Det ble da bestemt å prøve andre felt, de tok en tur opp til syd spissen av Sydame-rika. Kom så opp til kysten av Chile, det ble bom tur da de ikke fikk tilatelse til å fange langs kysten.
De måtte gjøre vendereis til Falkland for å fortsette fangsten der. Været var frem deles dårlig. Den 24.januar ble kusen satt for Syd Shetland, de ankom den 27.januar, ankret opp i Admiralty Bay og startet fangsten.
Den 12.april sluttet fangsten for så å sette kursen hjemover. På denne første turen med kokeriet i dette farvannet ble det kokt yt 4237 fat olje. Totalt ble det fanget: 23 blåhval, 37 finnhval, 97 seihval og 3 sperm. Her var det snakk om utenbords flensing (red.anm.).
Kokeri Thor I på 4356 br. tonn i virksomhet for Bryde og Dahl Gothul på Syd Ge-orgia fra 1911, var en viktig ”brikke” i oppbygningen av Thor Dahls formue.
Southern Quen synker etter kollisjon med isflak 24.fedruar 1928.
Motorskonnerten VIKERTANGEN flenset en hval i åpen sjø ved Spitsbergen 1928.
Den engelske supertankeren San Gregorio fra 1913 ble i 1926 kjøpt til Norge og bygget om til kokeriet C A LARSEN. Den var den eneste med bauport.
Salvesen`s første kokeri på Syd Georgia var NEKO på 3500 tonn, fangstbestyrer var Alex Lange, skyttere var Arnt Skontorp, Ole skontorp og Søren Beckmann.
Takk skal du ha, Finn.
Prostata fra nummer 47
Det som ble skrevet om prostata i forrige nummer av KASKELOTTEN, har avstedkommet med noen spørsmål og henvendelser. At det er et kælleproblem som vi kællær ikke tar helt på alvor er nok både sikkert og (be)vist.
Det har vist seg at enkelte i Prostaforeningen har fått telefon fra fortvilte koner som mener at gubben har et problem som han ikke vil snakke om, eller ta opp med sin fastlege.
At prostatakjertelen blir noe forstørrer er ikke uvanlig, – det lar seg lett rette på. Hvis en går der og går der, kan det bli mye verre – og andre komplikasjoner kan dukke opp.
Det jeg vil bringe fram denne gangen er at hvis det forekommer prostataproblemer – det er nemlig arvelig – så burde far si til sin sønn som måtte være i en alder av 45-50 år; «Hør her: Jeg, synes du burde la deg undersøke og få kartlagt størrelsen på din prostatakjertel».
Er det da noen forandringer på en – to-tre år, bør dette følges nøye opp. Mange har fått andre plager som en ikke blir kvitt.
Mor og datter prater nok lettere sammen. Det burde far og sønn også gjøre – da kunne ”vonde” ting unngås. Alle 50-åringer (sønner) burde få det rådet av sin far å ta en PSA prøve. Det er rett og slett en analyse av en hvem som helst blodprøve som blir tatt,- men legen må kysse av på laboratorium-skjema for PSA, så enkelt er det.
Hilsen Erik Leister, som har fine PSA verdier, jeg skal ta neste analyse (blodprøve) i oktober.
Husk at en kan få svært mange svar ut av dagens blodprøver!