Kaskelotten nr. 57 - Østfold Hvalfangerklubb

Desember 2008 – 15. årgang

40 år… og eventyret er ute

Det er mangt og meget som skrives om det som en gang var – og det som skjedde for mange år siden.
For mange år siden var det, som det skulle være, ingen tenkte noe særlig lenger enn til morgen dagen, – for ikke å si, – til neste sesong.
For det å ta «spranget» fra våren til høsten – var jo ikke all verden, litt ferie og litt tid til familie og omgivelser.

Muligheter til å hyre ut fra Vestfold nok en gang? Selvsagt, – klart det.
Ny sesong på noen måneder, avskåret fra familie og venner.
Oktober var avreise til Sydisen, hjemkomst i mai.
Denne arbeidsplassen ( arbeidstiden ) er nå blitt historisk.
Svært mange synes å ville ta del i det som fortelles og som er blitt samlet mellom to permer. Mange bøker har fått forskjellige formater og antall sider, men de forteller historien om mennesket som sto for verdiskapninger langt, langt hjemmefra.

Ettersom tiden har modnet seg er også mange gamle slitte smalfilmer;
8 – og 16 mm blitt redigert over på to forskjellige avspillings muligheter.
Det siste heter DVD.
Anders Jahre, Thor Dahl, Pelagos ( flere?) – de var nå framsynte, de ville i hvert fall sørge for at noe av det som foregikk på feltet ble festet til filmruller.
«Grusomhetene» med blod og avlivning ble for Anders Jahre altfor sterke sener – så det danske filmteamet fikk beskjed om å legge filmrullene på hylla. Erik Jacobsen fra Tønsberg klarte å spore dem opp, – han fikk laget en «ny» film – med innslag av dagens hvalfangere og deres «versjon» av livet i isen, men alt er utsolgt.

I Fredrikstad foreligger det også en dokumenterfilm om hvalfangst en gang utover.
Boka til Ødegård fra Fredrikstad er på det meste utsolgt.
De som kan hvalfangsthistorien har kommet godt av gårde i alder, – men sannelig er de spreke og kan fortelle sin historie med innlevelse .
De yngste kommer etter, men er nå bare er omkring 60 og litt over.

…Men hvem holder stand – jo, det er de som engang var i isen

Hvalfangerfest i haven til Kåre og Erna – 25.juli 2008

Røyksignalene er alt registrert over hele Gamlebyen, og mange har flyktet fra stedet, kloke av skade. For nå er disse gærne hvalfangerne på ferde igjen. Ja er det nó rart at det ryker? Det er kjøpt inn tre stk. Vågehval, eller Minker som de også kalles. De er jo en tendens til å minke i dette selskapet vil jeg mene. Behandlingen her på grillen er heller ingen spøk. Det er rene kremasjonsprosessen det. Det ryker noe aldeles forferdelig, man kan høre harking og hosting fra området nært og fjernt. Nå skal byens fine fruer bli overrasket når de får se klesvasken. Vi kan vel bare gjette, om de som svir maten er innvandrere, eller er det som vanlig: Terje, Finn og Kjell. Vi ser bare det hvite i øynene på dem. Sjefen sjøl, og far i huset, forholder seg rolig og verdig, og hans Erna sjekker at alt er ferdig.
Nå ønsker Kåre oss alle Velkommen!
Det er stas å få komme hit. Det er alltid hyggelig, og jeg vet ingen have som kommer opp mot denne. Den er meget gammel og svært spesiell. Det samme kan sies om enkelte av oss som er her i kveld.

Nå har alle børstet av seg støvet, og skinner så pene under løvet. – Siden de fleste av oss er antikke, eller i hvert fall museums gjenstander, kunne jeg tenke meg å komme med følgende spørsmål: Er det noen her som kunne tenke seg et videre liv som konservert? Eller rettere sagt som mumifisert? Dere kan jo tenke grundig over forslaget, en to tre timer, så «schnacker vi om dette «scenere» i kveld. Tenk for en enestående sjanse å kunne leve et evig liv i kjelleren her hos Kåre!? Åsså så hyggelig for deg da Kåre. – Slik vil jo du alltid ha selskap!?
Nå er det jo litt trangt nedi kjelleren, så kanskje det burde begrenses til en enkel kroppsdel, slik det er gjort med hvalen? Da ville det ikke merkes på plassen i det hele tatt, – så lenge ingen tukler med dem da.
Akk ja sa’n, så var vi der igjen da?

Hilsen Arne Boran

På havefesten hos Kåre og Erna 25. juli…

…hadde Kolbjørn Karlsen en hilsen til oss, via Svend Svendsen (forfatter).

Jeg har seilt så lenge ute under sydkors, under sol
at jeg lengter litt til landet mitt der oppe under pol.
Over køya har jeg fremme bilder av dem der hjemme,
og et skilderi av huset nesten skjult av kaprifol.

Å, gud vet hvor mange ganger jeg har gledet meg til det:
Legge armen min rundt Randi og ta lille Gerd på kne.
Men, så kom den samme tanken: Best med enda litt i banken.
Bare en liten tripp til Isen – så til sommeren skal det skje.

Og slik seilte jeg for penger – men, jeg ante ikke da
at for hvert et ekstra tusen drev jeg lenger hjemmefra
For hva hjelper alle gaver i fra verdens skjønne haver,
jeg forsto for sent dessverre, det var meg de ville ha.

Da jeg endelig en sommer så min barndoms by igjen,
Var lille Gerd blitt voksen, en prinsesse blant menn.
Selv om Randi var den samme
var det liksom en flamme hadde sloknet.
vi var fremmed. – Så la gå ,- la fare hen.

Jeg tok ut igjen til høsten da dens blomster sto i flor.
Og, nå driver jeg på havet som en skute uten ror.
Jeg har intet mer å miste så jeg sender til det siste
alt jeg tjener til de kjæreste jeg vet om her på jord.

Siste gang

Museums-ansvarlig Bjørn Jørgensen, har redigert denne artikkelen.

31.oktober 1967 sendte KOSMOS IV ut sine tre tunge støt over den høstlige Sandefjordsfjorden, og sto ut forbi Rauer.

Det lå liksom i lufta at det var siste gang; 385 mann var påmønstret, – dette ble som en blek skygge av de 7 000 mann som 15 år tidligere hadde kalt seg hvalfangere.

Fem hvalbåter var «skrapt» sammen; KOS 55, THORDR, THORARINN, THORGLIMT og THORIS.
Fangsten begynte 12. desember 1967 sydvest av Cape Town 40 grader syd – 12 grader øst.
Ekspedisjonen trekker så videre sydøst over mot Prins Edvard øyene, litt nord for disse østlig retning helt til 50 grader øst hele tiden mellom 40 grader syd og 50 grader syd.
Kerguelen ligger på ca. 70 grader øst og ca. 48 grader syd.

Isesongen 1966/ 67 ble det fanget så langt vest som 58 grader vest og 48 grader syd, i begynnelsen av sesongen, senere dro de mot øst med bra resultat i området mellom Prins Edvard- og
Crozetøyene 35 grader øst – 55 grader øst og 40 grader syd – 50 grader syd.
Tidlig i april 1968 ble den siste hval trukket opp brekken, sesongen var over for siste gang.
Det er over 40 år siden siste hjemkomst; THORARINN 29. april fulgte hakk i hæl av KOS 55 og THORDR etter 20 døgns kappkjøring fra Antarktis.
6. mai 1968 kom så KOSMOS IV glidende inn fjorden, bestyrer om bord var Ludvig Helgesen.
En stor takk til Arne Jensen for karter og rapportbøker som vi har fått til museet vårt.

La disse hvalbåtene og koka KOSMOS IV få en «æresbølge»:

KOS 55 735 brt 224,3/ 32,6/ 16,9 ft 8-syl Hayashikane 3600 HK
Levert november 1964 Hayashikane Zosen KK, Shimonoseki til Kosmos som KOS 55. Fangst med KOSMOS IV , siste sesong 1967/68.
Solgt september 1969 Kyokuyo KK, Tokyo for $ 360.000, omdøpt KYOMARU No 27. Fra 177 overtatt an Nippon Kyodo Hogei KK, Tokyo, (eksisterte 1992).

THORDR 658 brt 204,2/ 32,3/ 13,1 ft 2xMAN 3200 bhk
Levert november 1959 fra NV Ijsselwerft, Rotterdam som THOMAS W VINKE til Nederlandsche Mij voor de Walfichvaart NV, Amsterdam. Kjøpt i juli 1964 av Odd og Ørnen for £325.000 sammen med et søsterskip, overtatt i Cap Town og omdøpt THORDR. Mannskapet dro nedover med ENEREN i oktober, og båten fanget fra sesongen 64/ 65 med THORSHAVET.
Utleid sesongen 67/ 68 for fangst med KOSMOS IV. Opplagt i Sandefjord fra sommeren 1968 til juni 1970 da ble det solgt til Vestlandet for ombygging til snurper ENDRE DYRØY, (eksisterte 1992, i fiske).

THORARINN 656 BRT 204,5/ 32,3/ 14,5 ft 2×7-syl MAN 3200bhk
Levert november 1961 fra NV Ijsselwerft, Rotterdam som INGA VINKE til Nederlandsche Mij voor de Walfichvaart NV, Amsterdam. Kjøpt i juli 1964 sammen med søsterskip for £325.000 overtatt i Cap Town og omdøpt THORARINN. Fanget 64/ 65 med THORSHØVDI, deretter med THORSHAVET. – Utleid 67/ 68 med KOSMOS IV. Opplagt i Sandefjord inntil den ble solgt i mai 1970 til Karlsen Shipping Co Ltd, Halifax, med per Stokke som skytter. Fanget fra stasjon Chester på Novia Scotia til og med 1972, bygd om til seismisk forskningskip GOEL NO 1 i 1975. Grunnstøtte og sank 27.januar 1976 i uvær ved Robben Island uten for Cape Town.

THORGLIMT 838 brt 207,4/ 33,1/ 16,5 ft Sulzer 2400bhk
Levert august 1941 fra Harland & Wolf Ltd, Belfast som korvett H.M.S. EGLANTINE. I norsk tjeneste 1941 – 45. Kjøpt til Norge i 1946 som K.N.M. SØRØY. Overtatt av Thor Dahl-selskapene i august 1956 for 875.000 kroner en bloc med NORKYN. Bygget om til diesel-drevet hvalbåt ved Framnæs, levert i november 1957 som THORGLIMT. Fangst med THORSHØVDI FRA 57/ 58, fra 1963 med THORSHAVET. Siste sesong 1966/ 67, skytter Leif Fon skjøt den siste hval i Thor Dahl-flåten fra denne båten 6. april 1967.
Leiet for fangst med KOSMOS IV i 67/ 68. Opplagt i Sandefjord fra mai 1968 til juni 1969, da ble den solgt til Norsk Skipsopphugging og slept til Grimstad.

THORIS 838 brt 207,4/ 33,1/ 16,5 ft 6-syl Sulzer 2400bhk
Levert april 1942 fra Harland & Wolf Ltd, Belfast som korvett H.M.S.
BUTTERCUP. Norsk bemannet 1941 – 45. Innkjøpt til Norge i 1946 som K.N.M. NORDKYN. Solgt til sameiet Thor Dahl i august 1956 for 875.000 kroner en bloc med SØRØY, og levert etter ombygging til dieseldrevet hvalbåt ned Framnæs i nov. 1957 Under prøverturen 21. nov. gikk båten på grunn på Trangsholmen og ble stående med stor slagside. Fanget fra 57/ 58 mange sesonger med THORSHAVET, unntatt 64/ 65 med THORSHØVDI.
Siste gang med THORSHAVET i 66/ 67, deretter med KOSMOS IV som bøyebåt 1967 – 68 .
Opplagt i Sandefjord fra mai 1968. Solgt i juni 1969 til Norsk Skipsopphugging.

KOSMOS IV 13.474 brt 554,1/ 74,5/ 33,5 ft 2xC4 spør bjørn om HK
Levert september 1937 fra Deutche Werft AG, Hamburg som WALTER RAU til Walter Rau Walfang AG, Hamburg. Fangst i 37/ 38 og 38/ 39, deretter tysk marinetjeneste. Tildelt Norge som krigserstatning i april 1946 og solgt til Kosmos. I fangst som KOSMOS IV fra 1947/ 48.

Forlenget og bygget om til dieseldrift i Kiel sommeren 1951: 14.516 brt
21.600 tdw 606,6 ft 2xMAN HK ?? SPØR BJØRN
Siste sesong 1967/ 68, solgt i mai 1971 til Kyokuyo KK, Tokyo og omdøpt til KYOKUSEI MARU. Solgt 1980 til Korea Sea Trading Co, Pusan – til fiskerifabrikkskip.

Bakka jr. HVALFANGSTEN Eventyret tar slutt . (utgitt 1992).
Har også benevnelsen «Hval-bibelen». Mange venter på et nytt opplag.

Ikke mer hvalfangst, – nå må vi kun leve på minnene. Og dem er det mange av, – og fine.
Fint at vi fikk oppleve denne epoken av norgeshistorien!

Idrettslivet på Syd Georgia

Sandefjords Blad: Harald Fevang skrev dette 20.mai 2006

Hans R Pedersen hadde rekorder som elleve blank på 100-meter og syv blank på 60-meter. Den siste rekorden er faktisk klubbrekord i Syd Georgia Idrettsforening SGIF.
Det var derfor naturlig at han deltok i de årlige idrettstevner som ble avholdt da han ble ansatt som sveiser på hvalstasjonen Grytviken i 1958.
Den 8. februar 1959 skriver Norvald Fuglestrand et interessant referat fra disse idrettslekene; et lite utdrag følger:
I dag den 8. februar, er steinørkenen på Husvik Harbour forvandlet til en festlig stadion. Det argentinske, britiske og norskeflagg vaier friskt i den kjente Syd Georgia-vinden. Det er også satt opp en liten paviljong for dommerkollegiet, saniteten og kringkastningsstasjonen HBC, Husvik Broadcasting Corporation. Radiostasjonen har også en liten vogn inneholdende mikrofon, båndopptager og flere lange ledninger som går via radiosenderen. Så kan reporteren referere fra stevnet slik at alle hvalfangere på øya som ikke er på selve stevnet kan følge med på det som foregår.

Mange av idrettsutøverne kan nok komme inn under betegnelse gjengangere. De går igjen fra år til år. Vi har en viss peiling på våre kandidater og favoritter. I kulestøt og diskos er Arne Skogli fra Husvik regnet som suveren, og han får da også gull i begge grener. Gunnar Brudahl fra Grytviken har i mange år vært klar favoritt i høydehopp. Dette året blir av slått av Per Gunnar Nerlie også fra Grytviken. I junior- klassen viser Jens Østvang også fra Grytviken, at han med sin elegante dykkerstil slår ut favorittene med en hel centimeter! Direkte oppsiktsvekkende er det at Leith Harbour, som aldri har fått skikk på øvelsen 1000 meter stafett, gikk hen og slo ikke bare de konkurrerende lag, men også alle tidligere rekorder, og satte ny Syd Georgia- rekord med utrolige 2. 28. 0.
I finalen på 100 meter var det Hans R Pedersen fra Grytviken som vant med den gode tida 11.3
Da øvelsene var slutt for i år kom regnet, og alle tydde mot messa under reklameplakaten «Magnussens Dampkjøkken» . Derfra ble servert lapskaus og småsuppe gratis til deltagere, funksjonærer og tilskuere med riskrem til dessert. Uten for et hus står plakaten » Telefon-Radio». Og inne sitter telegrafisten Bjørn Wendt og forsøker å få forbindelse til Sandefjord over Bergen Radio. Det er jo morsdag hjemme i Norge!
En av frysehallene er ennå ikke tatt i bruk, og her er det rigget til for premieutdeling. Stasjonens lege, Roar Nilssen og hans frue, har sammen med formann i stasjonens idrettsforening, Oddvar Skaug, fått jobben med å dele ut premiene. Vandrepokalen til beste lag, som denne gangen ble Husvik Harbour, ble delt ut av The British Magistrate for Syd Georgia under et voldsomt bifall.

– Våren 1958 var det behov for 25 overvintrings mannskaper til Grytviken, minnes Hans R Pedresen i 2006. Vi fløy fra Jarlsberg til Amsterdam, og gikk om bord i den gamle transportbåten CONQUISTADOR i Rotterdam. På Kapp Verde fikk vi om bord 4 000 tonn olje, og deretter gikk vi rett til Grytviken. Maten og trivselen om bord var i den gamle båten var dårlig. Farten var liten, og under et fælt uvær på 40-gradene ble båten skyllet akterover i flere døgn. En svær sjø slo inn døra til lugaren, og feide både døra og stolene på sjøen. Kjølemaskinene virket ikke på lenge slik at mye av forsyningene til Grytviken ble ødelagt og måtte lempes over bord. Vel framme på » Øya » – kolliderte den italienske skipperen med kaia. Det ble losset 4000 tonn olje og 500 tonn vann som hadde lekket inn i tankene på turen nedover.

– Jeg var utdannet sveiser, og dro ut for å tjene penger til det nye huset vi ville bygge her i Tordivelveien på Gjekstad, forteller Pedersen.
Jeg ville være ute lenge, og tok alle de ekstra drittjobbene jeg kunne for å tjene penger, smiler han. I en meter snø sveiset vi opp to nye tanker på 10 meter i diameter, 14 meter høye, minnes han. En gang måtte vi stoppe kinoforestillingen for alle måtte ut for å måke snø.
Seinere blåste vinduet på rommet opp i snøværet og jeg som har så godt sovehjerte våknet om morgen med en svær snøfonne inne på rommet.

Jul på SG – for 50 år siden

Julaften var alltid en høytid med ekstra god forpleining på Grytviken, forteller Per Gunnar Nerli i Åbolåsen.

Julegrisen var slaktet i god tid, og alle gledet seg til kotelettene til julemiddagen.
Noen pyntet seg i anledning kvelden, og den engelske administrasjonen på King Edwards Point kom over for en julemarkering i kirken. Vi hadde en sekretærassistent ved navn Odd Aspås. Han spilte trombone og det kunne det bli fin julemusikk av, forteller Nerli, som arbeidet på Grytviken fra 1954 til 1962 inkludert tre overvintringer.

– Ellers levde vi godt på Øya, sier Nerli. Argentinsk kjøtt var alltid av god kvalitet. Det var mørt og fint. På Grytviken hadde vi i 1958 ca. 50 mann fra Argentina som arbeidet med oss norske. De spiste vår norske mat, men de var ikke alltid kjent med våre spesialiteter. En gang så jeg en argentiner som la speilegget oppi havresuppa. Ellers var jo den argentinske spesialiteten bønner og flesk alltid velkommen til frokost.

Fangstsesongen 1957 og 1958 er det ansatt 410 man på Grytviken Hvalstasjon. I tillegg arbeider 139 mann om bord i 13 fangstbåter.
30. desember 1958 skriver Norvald Fuglestrand i brev hjem litt om julefeiringen på Øya. Han forteller bl.a.: ingen av årets dager føler hvalfangerne seg mer utenfor enn på selve julaften – den store hjemlengsels aften. Da skulle man jo helst vært hjemme. Men her er det bare tankene som vender hjem. Men de som er hjemme tenker også på oss her nede.

Tre tusen juletelegrammer blir sendt og mottatt av telegrafistene på Øya nå i desember. De tolker felles savn og trøst: «Samme juestjerne kjære, står og lyser på vår vei, ingen avstand, ingen breddegrad kan skille deg og meg». Det er noe eget ved julehøytiden. Også på Syd Georgia gjøres store anstrengelser for å gjøre julen så stemningsfull som mulig. Messerom og lugarer, brakkerom og mindre hybler er pyntet til fest. Under taket og på vegger henger girlander og norske flagg. Det er hvite duker med rød løper på messebordene. Små kunstige juletrær glitrer og pryder over alt.
Juletravelheten gjør seg også gjeldene for dem som steller med mat og velferd. Andre kan ta det med ro. Nå kan også hvalbåtmannskapene ta seg fri med god samvittighet, uten tanke på vær og hvalfangst. 24. og 25 desember er fangsten innstilt på Syd Georgia. Da tar hvalfangerne seg et herlig julebad, legger dongeriklærne til side og trekker finklærne på. Enkelte tar på seg slips.

Det føltes stramt og rart i halsen. – Så er de rede til festen og går til et veldekket bord. Etterpå er det gavene, julens symbol på den himmelske gave: Barnet i krybben.
Så kommer de medbrakte pakkene hjemmefra med på skriften ÅPNES JULAFTEN. Voksne menn gleder seg som små barn.
Fra Husvik Harbour lyder et fint juleprogram i radioen Stasjonen har en sterk radiosender som alle på Øya kan lytte på. Slik er det også på julaften. Det er vankelig å få inn kortbølgesendingen fra Norge, derfor er det godt å ha HBC, Husvik Broadcasting Corporation. De sender fin sang og musikk og nyheter så å si hver eneste dag til glede for mange på Øya. Denne julaften er det julemusikk, juleevangeliet, korsang og underholdning, tale av bestyreren og mye mer.

På Leith Harbour blir det kjørt kinoforestilling. I pausen kan hørers dempet julemusikk. Noen går tidlig og legger seg, andre sitter i grupper på brakkerom og lugarer og koser seg. Selv om det er midtsommer nå ved juletider er vinden fæl denne julenatten. Det durer og rister. Utover formiddagen 1. juledag løyer det, og mange benytter anledningen til å ta seg turer bortetter tussock-tustene mellom måltidene, og for mange er det rent befriende å komme litt opp i høydene uten for «leiren» når været tillater det.

Men så er hvalbåtene igjen ute igjen på bølgene og speider etter hval. Året 1958 ebber ut. Men fangsten, hittil, har vært som været. Det har ikke alltid vært så mye å skryte av.

Skriver historien om KAPDUEN

Enkelte sandefjordinger av eldre årgang kan muligens fortsatt huske den gamle damptråleren og hvalbåtene KAPDUEN.

I så fall er den engelske sjøfarthistorikeren Robb Robinson ved Hull College i England interessert i all supplerende informasjon, fotografier eller dokumenter som kan fortelle noe om dette spesielle fartøyet.

Det nevnte dampskipet het altså KAPDUEN da det opererte ut fra Sandefjord, men det het egentlig VIOLA fra det ble bygd i Hull i 1906 til det ble benyttet av det britiske admiralitet under første verdenskrig, forteller Dr. Robinson til Sandefjords Blad.
Rundt 1920 ble damptråleren innkjøpt av Selskapet AS Sandefjord Trålfiskeselskap. Selskapets korresponderende reder var A H Andersen, og i følge Det norske Veritas register het kapteinen H C Hansen, opplyser han.
I løpet av få år ble trålfikseselskapet overført til Nils Thorvald Nielsen Alonso, og ble i 1923 ombygd til hvalfanger. I den forbindelse ble en ny bru konstruert. Skipet ble sendt på hvalfangst til Angola på Afrika-kysten sammen med fabrikkskipet BAS II, forteller den engelske sjøfartshistorikeren.
I 1924 ble KAPDUEN og fabrikkskipet solgt til et annet selskap, AS South Atlantic, med base i Tønsberg, og sendt på hvalfangst utenfor kysten av Cape Blanco i fransk Vest-Afrika i 1925 – 26.
Deretter lå fartøyet en periode i opplag i Sandefjord, men ble etter hvert solgt til et selskap som ble kalt «Pesca» og som fanget for hvalstasjonen Grytviken på Syd Georgia.
DIAS ble båtens nye navn, og i nesten 40 år ble det brukt til å jakte på elefantseler og utforske de sørlige havene.

Det er blitt anslått at skipet ble brukt til utforskning i en lengre periode enn noe annet skip i Sør-Atlanteren. Skipet har overlevd til i dag på den forlatte hvalstasjonen Grytviken, Robb Robinson.
Han forteller at KAPDUEN, senere DIAS, hadde gjennomgått et fargerikt liv også før skipet ankom Sandefjord i 1920. Det var opprinnelig kalt VIOLA og altså bygget i Hull for en skipsreder som drev stort i damptrålere, Charles Hellyer. Han døpte alle sine skip med navn fra Shakespeare, og VIOLA opererte i Nordsjøen helt til første verdenskrig.
– Da krigen brøt ut i 1914, ble VIOLA rekvirert av det britiske admiralitetet, bevæpnet og plassert i anti-ubåtpatruljen uten for Shetland og dretter Tyne.

Jul i Sydishavet

Sigurd Øie, Sandefjords Blad 20.novevmer 2006 – Lørdagsbilaget

Hvalfangere som ikke fikk feire julaften sammen med sine kjære, savnet dem så voldsomt at de ble deprimerte.

Det var ingen selvfølge at mann fikk fri julaften for å feire julekvelden. To til fire timer var vanlig – så tilbake til arbeide.
Willy Liverød fra Sandefjord fikk oppleve julaften i på Syd Georgia to ganger; i 1949 og i 1950. Det var to vidt forskjellige dager. Den første jula i 1949 føltes ikke som en julaften i det hele tatt. Jeg ble så forbanna at jeg sverget på at jeg ikke skulle ha en slik julaften til i isen, sier Liverød.
Da de ansatte på Leith Harbour satte seg ned til middagsbordet julaften, fikk de en helt vanlig søndagsmiddag – skinkestek. Og de fikk en gave fra selskapet: – Vi fikk tre sigaretter. Tre sigaretter! Vi betalte 30 kroner for 1000 sigaretter, og vi hadde nok av dem selv. De gikk til messegutten som ryddet opp.

Det ble ingen feiring, vi gikk rett på brakke-rommene; noen leste sine juletelegram og brev fra familie og venner. Andre hadde med seg pakker hjemmefra – med påskriften: Skal ikke pakkes opp før julaften.

Den neste jula begynte Willy Liverød å planlegge i god tid, og han fikk kameratene med seg.
– Vi bygget vårt eget juletre. Det eneste som var ekte på treet, var stammen, det var et skafteemne. Snekkerverkstedet boret små huller, der vi satte inn sveisepinner. Deretter tvettet vi opp hampetau i små biter, og la det i grønnbeis. Der lå det noen dager, før vi tok det opp og tørket det. Så bandt vi det med sytråd på sveiespinnene. Det ble riktig fint, sier Liverød, og forteller at det var nøyaktig 36 lys på treet.

Pynten laget gutta selv av det de hadde for hånden. Fingerferdige laget stjerner og andre figurer i blikk, som ble malt – og vips, så hadde man mye fin pynt.
Noen av gutta hadde tårer i øynene, de syntes det var stemningsfullt, forteller Liverød.
Selve julaften ble veldig bra. Det ble preken og julesang, og julenissen kom og delte ut gaver. Liverød hadde nemlig sørget for å få laget en nissedrakt av det røde hvalflagget som ble satt på skutt hval.

Etter julaften 1950 tok Liverød drakten med til familien som et minne, og den var i bruk så sent som i fjor. Nå har Hvalfangstmuseet fått drakten.
Willy Liverød arbeidet som verkstedarbeider i maskinverkstedet på Syd Georgia.
Der savnet de ikke bare familien i julen, men også om sommeren.

– I juli hyler snøbygene rundt husene på Syd Georgia, der er det vinter når det er sommer hjemme. Vi spøkte med det at folk lå og solte seg på Vøra mens vi gikk rundt i snøen og frøys.
– Det var ganske mange som ble deprimert av slikt.
– Det var ikke lett å få kontakt med familien?
– Nei. Vi fikk post først i oktober. Noen sendte telegram, men selv det kunne ta en uke å få svar på.

Andre sendte telegram bare for å få livstegn på tre-fire ord fra familien når de lengtet som verst hjem.
Det var oppmuntrende, sier Liverød, som nøyde seg med tre sesonger i isen.
Da hadde han lagt det økonomiske grunnlaget for å bygge huset sitt på Breidablikk.
– Men det ble både julaften og 17.mai på en gang når dere kom hjem i slutten av mai?
– Helt fra vi dro til isen gledet vi oss til å komme hjem. Vi hadde anledning til å kjøpe en del fine ting til familien i utlandet.
Selv kjøpte jeg silkestoff til min forlovedes brudekjole – slikt var ikke å få tak i hjemme i butikkene, nylon var også populært.

– Julemiddagen og gaver fra rederiene «bedret» seg etter hvert!