August / September 2009 – 16. årgang
Østfold Hvalfangerklubbs tradisjonelle vårtur…
…gikk av stabelen den 19. mai i et strålende vær og passe temperatur. Det var full buss, 50 personer, et hyggelig gjensyn med våre kamerater og venninner. Thorleif og William sto for utlodningen om bord i bussen, det innbrakte ca. 4000 kroner.
Vel framme i Tønsberg ble vi mottatt av formann R Hallberg og sekretær T Asplin samt medlemmer i Pelagos, Antartic klubben.
Tore Asplin ga oss en kort orientering om byen før vi vandret igjennom den gamle bydelen med flotte og godt bevarte bygninger med bl.a. Tønsbergs eldste hus. Etter hvert ankom vi Tønsberg Brygge hvor vi kunne innta en kopp kaffe og noe å bite i på «Nøtterø Bakeri». I det samme huset bygget hadde sjømannforeningen sitt museum med et stort innslag av hvalfangst, et flott og meget ryddig museum.
Turen gikk videre til Sandefjord, noen av oss besøkte Hotell Atlantic for å bese noe av hotellets siste anskaffelser. Det var et hyggelig møte med hotellets eier som med stor iver fortalte om hvalfangst og alt som er samlet i huset, imponerende! Andre besøkte «Kokeriet» for en øl m. m.
Så bar det om bord i Colour Line for videre reise til Strömstad, og om bord var det som vanlig mye god mat.
ØHKs medlemmer fikk god kontakt med Pelagos-folket og praten gikk livlig, det er viktig å mimre og minnes. Det blir gjensyn i Fredrikstad i august.
Takk for en huggelig tur og sosialt samvær.
Kolbjørn Karlsen, sekretær
4 sesonger på Pelagos og 8 sesonger på Rosshavet
Radio Øst hadde i april 1997 en serie med intervjuer av hvalfangere fra ØHK, deriblant Hans O Johansen. Han ble født 5. mai 1928 og vokste opp i Engelsviken, senere bosatte han seg på Gressvikk med familie.
Hans skrev ned sin historie: 4 sesonger på Pelagos og 8 sesonger på Rosshavet, – som Jan Erik Utberg «omsatte» til radiontervju.
Jeg reiste ut som 17-åring i 1945, med hvalbåten GOS 2 som tilhørte kokeriet PELAGOS, Tønsberg. Det var en gammel hvalbåt som var brukt som vaktbåt på Afrika-kysten under krigen.
Etter noen døgn i sjøen sprang båten lekk, vi fikk masse vann i rommet, og måtte tilkalle hjelp fra kokeriet og en av de andre hvalbåtene for å holde oss flytende – til vi kom oss inn til Afrika.
Jeg var mønstret på som messegutt, men jobba også en del på dekk når jeg hadde anledning til det. Husker godt julaften; da hadde vi hadde spist skulle jeg vaske opp var jeg så uheldig å glemme skaffetøyet (spisebestikket, red amn.) i balja. Vaskevannet gikk over bord med hele greia. Juledagsmorgen måtte vi gå til koka å få nytt skaffetøy. Jeg fikk en ordentlig skjennepreken av stuerten, men det gikk bra til slutt.
Det ble en middels sesong. Vi var jo dårlig utstyrt, for det hadde jo vært krig i fem år. Sesongen ble lang – var ikke hjemme før 23. mai. Siden fortsatte jeg å hver høst.
Sesongen 48 stoppet jeg på Durban og fanga hval der om sommeren. Reiste så direkte i isen om høsten med GOS 7. Kom hjem våren 1949, da stoppet jeg hjemme og gikk på styrmannskolen om vinteren og siden kom jeg i marinen.
Høsten 51 reiste jeg ut igjen, var heldig og fikk styrmannsjobb på hvalbåten FALKLAND – fremdeles Pelagos. Det ble siste året med Tønsberg-rederiet. Fire båter gikk i opplag; omkring 50 mann av de yngste ble ledige.
Jeg var heldig og kom med hvalbåten STAR VIII til Rosshavet i Sandefjord.
Fortsatte å seile med Ross-båtene som styrmann; 4 sesonger på STAR X med Sofus Olsen som skytter – senere STAR XI og STAR XII
En av sesongene var vi innom Syd Georgia på nedturen for å prøve fiskelykken, vi lagde oss fiskeredskap selv av tauverk og vaier. Vi var en 2 – 3 båter som fikk en masse torskelignende fisk, dette ble levert til koka som kom etter oss.
Sesongen 1957 hadde vi en god sesong, vi fanget dobbelt kvote. Det går opp og ned. – En annen sesong hadde koka havari og vi måtte følge den til Afrika. Den måtte i dokk, og tre hvalbåter ble liggende uten for kysten i tre uker og vente til den ble ferdig. Gikk deretter i isen for å fange hval, men det ble en dårlig sesong.
En av de siste sesongene fikk jeg ødelagt beinet mitt, vi holdt på å flagge en spermhval da tauet røk på snella. Det slo til meg i ankelen og traff Reidar Alum på to steder på beinet så det røk av. Senefestene røk i ankelen min og så fikk jeg indre blødninger.
Vi fikk flagga hvalen, så bar det rett til koka med oss (alle tre). Der ble jeg liggende i seks uker. Reidar ble liggende sesongen ut, vi fikk jula i syke- lugaren det året. Jeg var sammen med den samme skytteren året etter, det Gunnar Hansen fra BALAENA, – den hadde lagt opp, så Hansen fikk jobb på Rossen. Det var en god skytter så vi ble nr. 3 den sesongen.
Det ble min siste sesong, dessverre fikk jeg en leddsykdom så jeg måtte slutte. – Men da var det nesten slutt på hvalfangsten også. Når jeg tenker tilbake på den tiden fra jeg gikk om bord i den gamle hvalbåten i 1945 til jeg slutta i 60-åra, du verden hvor stor forandring det hadde blitt. Redskap og båter var jo forandret en masse. Men den arbeidstiden vi hadde i isen tror jeg ikke hadde gått i dag.
Tenk bare, – en gang jeg satt og skulle sette i et batteri i en peilesender, som skulle brukes på flaggstanga på hvalen, – da sovna jeg.
Våkna flere timer senere på en benk i bestikken, guttane hadde båret meg inn og lagt meg der. Men da hadde jeg vært oppe i tre døgn. Dette går jo ikke i dag.
Det var tross alt en fin tid som jeg ikke ville vært for uten.
Hans O Johansen, – døde september 2001
Opptakene ble gjort 11., 18., og 25. april 1997 – av Jan Erik Utberg. Disse var med i et eller flere opptak:
- Harald Hauge, byssa hv.b. Arne Paus maskingutt hv.b.
- Hans O Johansen dekk hv.b. Finn Uteng dekk hv.b.
- Martin Olsen skytter Erik Leister maskingutt koka
- Bjørn Jørgensen bysseg./ dekk hv.b.
- Øivind Ellingsen dekk hv.b. Oskar Ludvigsen dekk hv.b.
- Ragnar Martinsen dekk.hv.b. Ragnar Karlsen dekk hv.b.
- Odd Berntsen plan koka Victor Short dekk hv.b.
Programleder Utberg la opp programmene med hvalfangst fra 1913 – 1940. Perioden fra 1940 til 1945 ble også belyst av de eldste karene, Martin Olsen og Oskar Ludvigsen.
Det ble fortalt om livet og opplevelsene i isen og på Øya, fangst til landstasjonen på Durban fikk vi også et inntrykk av.
Bjørn Jørgensen kunne fortelle om hvalfangstens siste år og på hvilken måte de utenlandske ekspedisjonene faktisk kjørte med en viss «fart» slik at det hele ble avviklet i 1968 fra norsk side, – med unntak av noen nasjoner som driver på ennå. (KASKELOTTEN nr. 9).
Hvalskyttere rømmer landet for de høyes kattenes skyld
Norge har igjen mistet en av sine beste hvalskyttere. Det dreier seg denne gangen om Anders Arvesen som regnes som verdens beste hvalskytter. Han har nå emigrert til Sør-Afrika, hvor han bor sammen med sin familie. Årsaken til at han ristet gamlelandets støv av sine føtter sakl være de store skattene her hjemme.
Vi har kommet over noen Durban-aviser, og der finner vi blant annet et intervju med ham. Han blir betegnet som mesterskytteren blant alle skytterne i hvalflåtene på feltet, og det opplyses at han på fem måneder tjente £ 5.000, d.v.s. ca. 100.000 kroner.
Den 39-årige skytteren skjøt 430 hval siste sesong, men det er ikke hans rekord. Sesongen 1947/ 48 skjøt han ikke mindre enn 485 hval. Sesongen før skjøt han 374, – som skytter i 11 år har han skutt 2.800 hval.
Han kom med på en hvalfanger (hvalbåt) allerede i 15 års alderen, og tok 13 år å komme opp blant «aristokratene» : de som står bak harpunen. Det er disse karenes dyktighet som bestemmer over liv og sikkerhet, så vel som levebrød for resten av mannskapet.
Han forteller at han fremdeles bruker vanlige krutt-harpuner, fordi den elektriske harpunen er for meget på eksperimentstadiet til å være brukbar i den vanskelige sjøen i Antarktis.
Det er synd at skatteforholdene skal være slik at våre beste skyttere går fra oss.
Hva Arvesens 2800 hval har betydd for landet i hård valuta, kan vel vanskelig beskrives. Og nå arbeider han altså for et annet land, men det kan vel forståes. Etter måneders slit på feltet kommer han hjem til Norge for å ta det med ro til neste tørn. Han harvtjent godt, men han har også hengt i for å tjene disse pengene. Når vi da erfarer at han av 100.000 kroner måtte ut med over 70.000 kroner i skatt, kan man forstå ham. Men det er synd. For vi trenger folk som Anders Arvesen og hans like.
Sakset Vestfold Fremtid (Det norske Arbeiderparti) 5. mai 1949
Hvalfangere og skatten: Som vanlig har skatten og forhåndstrekken vært et stående samtaleevne blant hvalfangerne. Det er også naturlig. Hvalfangerne er ute i den livligste politiske årstida og får ikke samtale om politikken på samme måte som vi hjemmesittere. Det må derfor bli mer snakk om det som de personlig kjenner.
Der er kanskje hvalfangere som svever i den tru at de er beskattet hardere enn andre. Det er jo ikke riktig. Unntatt sjøfolka som beskattes etter egen tariff, blir alle her i landet beskattet etter samme regler og hvalfangeren får nøyaktig samme utrekning som industriarbeideren. Alle må skatte prosentmessig etter den inntekt de har hatt.
Det som har irritert hvalfangerne en del er den såkalte forhåndstrekken. Men den har mange tilhengere blant hvalfangerne. Alle vil skvære opp når de kommer hjem, og det som er betalt har en ingen bekymringer for. For så vidt er forhåndstrekken akseptert av de fleste. Men det klages over at en ikke kan få gjort opp nøyaktig. Noen blir trukket for meget og noen for lite. Trekken er som kjent 20% av inntekten. Den er lik for alle.
Men for en som tjener 30 000 vil dette bli for lite, og for en som tjener 4 000 blir det kanskje for meget. Forskjellen mellom forhåndstrukket skatt og den som skal betales blir derfor ulik for de ulike inntektsgrupper og familiestørrelser, men dette er der heller ingen råd med.
Det er ikke teknisk mulig å finne en trekkprosent som kan bli like rettferdig for alle. Det blir også anket over det seine skatteoppgjør. Den skatt som nå blir trukket skal dekke inntekten for hele 1949, og den kan jo ikke utreknes før året er gått. Et nøyaktig skatteoppgjør for 1949 kan derfor ikke foreligge før i 1950. Det er ikke teknisk mulig å finne en hurtigere oppgjørsmetode.
Skattevesenet har fundert mye på hvordan en best skal ordne forhåndstrekken så den virker rettferdig. Men det er vanskelige saker og ordningen må ha en prøvetid før en kan finne den form som er mest riktig. Helt riktig vil den ikke bli før hver hvalfanger får sitt endelige skatteoppgjør.
Vårt skattesystem er gammeldags, arvet fra tidligere tider og regjeringen arbeider med en hel revisjon. Blant annet, og det er nok det viktigste problemet, skal vi få skatt av årets inntekt for alle skatteytere, slik som det nå praktiseres for sjøfolka og for hvalfangere gjennom forhåndstrekk.
I 1952 vil alle skatteytere komme på linje med hvalfangerne.
Dette er avskrift som redaktør Martin Aune i avisen Vestfold Fremtid leverte 5. mai 1949.
Takk til Bjørn Jørgensen som har «dykket» i sine arkiver, to fine artikler!.
Anders Jahre
Hentet fra A-magasinet 10. juli 09 – Lars Kluge
1891: Født i Sandar (Sandfjord) 28. mai
1914: Juridisk embetseksamen
1916: Overrettsaksfører i Sandefjord
1917: Gift med Dagny Brun
1919: Stifter Hvalfangstselskapet Bruun og Jahre Kommandit A/S
1928: Grunnlegger Kosmos og bestiller hvalkokeriet KOSMOS på 25 000 tonn
1931: kosmos II rett i opplag 1934: Flytter inn på Midtåsen
1940: Dagny Brun dør
1946: Gift med Bess Fredie Børressen.
1954: Henter hjem en rekke skip mot at myndighetene innstiller letingen etter utenlandsformuen.
1950-årene: Bygger seg stort opp innen tank og stkkgods.
1959: Oppretter Jahre Line, Oslo – Kiel.1960-årene: Hvalfangsten tar slutt.
1975: Åpner rådhuset i Sandefjord etter å ha gitt 40 mill. til bygget.
1979: Brenner bevismateriale i egen skattesak.
1982: Anders Jahre dør – 91 år gammel.
1984: Staten reiser skatte krav mot Jahre-boet og anslår at utenlandsformuen på rundt en halv milliard kroner. Alle midler i boet går etter dette til å dekke skattekravet og utgiftene til å jakte på formuen.
1985: Brødrene Wilhelm og Arne Blystad prøver å raide Kosmos.
1989: Skaugen overtar kontrollen i Kosmos.
1993: Bess Jahre trekker sitt søksmål mot staten, som inndrar 40 millioner kroner fra dødsboet.
2001: Jahres dødsbo får 369 millioner kroner etter forlik med den engelske banken Lazard.
2002: Bjørn Bettums dødsbo dømmes til å betale 1,5 milliarder kroner til Anders Jahres dødsbo fordi Bettum har bidratt til å skjule Jahres formue i utlandet.
2003: Jahres dødsbo får 260 millioner kroner etter forlik med Monsen – kontrollerte Aall Foundation.
2006: Bess Jahre dør. 2008: Jakten på Jahreformuen er over.
Marit Johansen – stuepike hos Jahre på Midtåsen
Marit Johansen var ansatt som stuepike i 40 år hos Jahre på Midtåsen, – hun ble som en datter for Anders Jahres enke.
Da jakten på den hemmelige utenlandsformuen og skattesaken mot dødsboet til Jahre startet i 1983, foreslo Marit Johansen at hun og Bess Jahre skulle slutte å lese aviser.
Marit begynte å arbeide her som 18-åring, – Marit ble Bess Jahres nære fortrolige, – de siste årene var vi som mor og datter, – kan Marit Johansen fortelle, hun og hennes mann Oddvar bestyrte eiendommen.
Hun har holdt en god avstand til pressen i alle år, men nå har hun lat seg intervjue av A-magasinet. Året etter at Anders Jahre døde så hun hvordan Bess Jahre led under den kraftige kritikken av ektemannen.
– Vi bare slutter å lese aviser, – og slik ble det.
Den 60 mål store eiendommen har alltid fortonet seg noe mystisk blant folk i Sandefjord.
Hvordan så det ut der oppe?
(50 medlemmer av ØHK var der mai 2008. Se KASKELOTTEN nr. 56 / 2008)
Hit ble ikke ansatte eller andre vanlige folk invitert. Men kong Olav har vært der, likeså Aristoles Onassis sammen med sangerinnen Maria Callas. Det var venner og forretningsfolk ut og inn – og gjennom den gedigne smijernsporten som sto åpen til tider. Men sandefjordingene visste at innen for der hadde ingen noen å gjøre. Respekt og avstandsholden, må en si.
Da Anders Jahre døde, strammet skattemyndighetene grepet, og i januar 1984 tok kemneren pant i huset. Bess Jahre ble drevet fra skanse til skanse i kampen for Midtåsen, den eneste kampen hun virkelig førte for å beholde noen av de enorme verdiene etter sin mann.
Men i 1994 overtok staten eiendommen sammen med alle andre private verdier. Bess Jahre fikk likevel bo på Midtåsen frem til sin død i 2006, 85 år gammel. Først etter hennes død solgte staten eiendommen til Vestfold Fylkeskommune, Sandefjord kommune og Anders Jahre Humanitære stiftelse.
Nå kunne eiendommen endelig åpnes for publikum. Nå er det omvisning i huset for publikum, som også kan leies ut til sluttede selskaper, – parken er åpen for alle.
Marit Johansen har ikke vært på Midtåsen siden hun sluttet for to år siden: I min tid skinte Midtåsen fra kjeller til loft – nå ser det annerledes ut i parken og langs oppkjørselen også. Trærne hun var med på plante og bedene hun og fru Jahre stelte sammen er her fremdeles. Nå står alt i full flor.
– Om våren, da er Midtåsen på sitt vakreste, sier Marit Johansen.
Anders Jahre hadde egen sjåfør, men kjørte gjerne ned til kontoret på toppen av Park Hotell. Han ble aldri noen god sjåfør. Hver morgen gjentok det samme seg, bilen ble kjørt fram foran trappen på grusen. Da Anders Jahre tok plass bak rattet , sto gartneren allerede klar med riven.
Jahre spant av gårde så grusen sprutet.
Arnstein Arneberg, Norges ledende arkitekt på den tiden tegnet Midtåsen. Det sto ferdig i 1934, to år etter at kronprinsparets Skaugum , også tegnet av Arneberg. På folkemunne ble eiendommen til Jahre kalt «Lilleskaugum».
Straks vi trår overterskelen til hallen rett innenfor inngangsdøren, kjenner vi Anders Jahres myndige blikk på oss. Maleriet henger over peisen, det er det samme hvor i hallen vi går. Blikket følger oss.
Vi går inn i røkerværelset, som i dag er mest kjent for peisen.
En novemberdag i 1979 ble det brent så mange følsomme dokumenter her at det forårsaket pipebrann. Dette var Jahres arbeidsrom, og det var advokat Frithjof Bettum, hans høre hånd gjennom en årrekke, og finansdirektør Rolf Eriksen som brakte dokumentene fra kontoret og opp til den aldrende rederen. Bokettersynet med tanke på å finne Jahres skjulte formue hadde pågått i ni måneder. De hadde funnet mange dokumenter der «våre utenlandske selskaper» var omtalt. –
Mappene ble lagt i to konvolutter, og de to revisorene og Eriksen signerte over limbrettene. Anders Jahre satt i røkeværelset på Midtåsen da Bettum og Eriksen ankom med de følsomme dokumentene. Det var allerede fyr på peisen, skriver Alf R Jacobsen i sin bok – Uten skrupler. I følge de to andre var det den sterkt aldrende Jahre som selv kastet dokumentene inn i peisen. Skattemyndighetenes raseri over bevisødeleggelsen var der ikke så lett å gjøre noe med .Eriksen fikk en bot på 2000 kroner for bevisforspillelse.
Møblene i Jahres hjemmekontor står slik de gjorde ved pipebrannen.
Inne i salongen blandet Jahre sin favoritt drink :50/50 vodka og Dubonnet.
Da Marit Johansen kom til Midtåsen sto Jahre, 70 år gammel, på høyden av sin makt.
Fra de følgene årene husker hun den aldrende mannen med den unge konen på deres favorittplass ved de store glassdørene i enden av hallen Her skuet de ut over Sandefjordfjorden. Intet skip kunne ankomme eller forlate «Midtåsensblikket» .
Det Marit Johansen husker aller best er vennligheten, det var alltid hyggelige ord fra herr og fru Jahre. På hennes myndighetsdag – 21 år – den gang ringte Anders Jahre hjem til henne for å gratulere med dagen, en stor opplevelse for den forholdsvis nyansatte stuepiken.
Tilbygget som ble kalt for Arneberg-stuen var ferdig, 1964, få år før Marit ble ansatt. Her kunne det dekkes til 60 gjester. Og om kvelden var det dans til levende orkester.
Da Anders Jahre døde i 1982 ble alt annerledes. Stabben hadde vært på seks – syv personer da Marit Johansen begynte. Flere hadde gått av med pensjon, og da Jahre døde, ble bare hun og mannen igjen.
Barnløse Bess Jahre likte ikke å bo alene på den store eiendommen , hun overtalt Marit Johansen til å flytte inn i gartnerboligen med familien sin.
– Jenta som hadde begynt som stuepike, var nå den eneste Bess Jahre hadde igjen i huset. Oddvar , Marits mann tok seg av alt utendørs. De siste årene fru Jahre levde ble de alle dus.
Gjennom de mange rettsprosessene om verdiene etter Anders Jahre, ble det antydet at enken Bess ikke hadde mye å rutte med der hun satt på statseied Midtåsen med plikt til a vedlikeholde den enorme eiendommen. Det ble slutt på de store festene. Men Marit Johansen merket ikke noe til den sviktende økonomien. Etter det andre slaget ble Bess Jahre pleietrengende. Marit Johansen pleiet Bess Jahre frem til hennes død og har besøkt graven så godt hver uke i de tre årene som har gått.
Utdrag fra A-magasinet nr.29/ 17. juli 2009, tekst Lars Kluge
Bestilling av skute
«Kjære Chr. Fredrik. – Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20 – 25000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kokekapasitet og et kokeriarrangement, som du finner mest fordelaktig. – Hilsen Anders. PS: Jeg skal også ha 7 – 8 hvalbåter. Sett deg i forbindelse med Smiths Dock. Det haster …»
Sånn lød Anders Jahres bestilling på en skute verden aldri før hadde sett: Et havgående hvalkokeri, en flytende fabrikk med en besetning på 300 mann og forsyning til å oppholde seg i åpent hav i månedsvis.
Det blir mer Jahre-stoff i neste nr. av KASKELOTTEN. Men noe hval må vi ha med nå. Også tatt fra A-magasinet nr. 28/ 10. juli 2009
1. mai 1930 seg KOSMOS (sjøsatt 1929) inn Sandefjordsfjorden etter en fangst på over tusen blåhval 464 finnhval, som ga 119 400 fat hvalolje. Det var den største fangsten noen ekspedisjon noen gang hadde fått. 2500 tonn fyringsolje ble pumpet rett utpå havet for å få plass til hvalolja. Etter to sesonger var selskapet Kosmos gjeldfritt. (Neste nummer vil inneholde «bestillingen av hvalkokeriet KOSMOS).
Andre selskaper i Jahre-gruppen kunne betale over 100 prosent avkastning på pengene i løpet av tre sesonger. Anders Jahre hadde gamblet og vunnet. To måneder etter KOSMOS ankomst til Sandfjord, var KOSMOS II bestilt.
– Verden trenger fett, sa Anders Jahre. Selv om påstanden kan ha vært riktig, hjalp ikke det når fabrikker for herding av hvalolje til mat fett manglet. (De Nordiske Fabrikker DE NO FA ble bygd i 1912, red. anm.) I løpet av to sesonger hadde hvalfangerne produsert olje tilsvarende tre-fire års forbruk på verdensmarkedet. Sammenbruddet i verdensøkonomien i 1929 gjorde det ikke bedre.
Sommeren 1931 gikk KOSMOS II rett fra verftet til opplagsbøyene med resten av hvalflåten.
Gartneren og småspareren Tryggve Tellefsen kjøpte Jahre-aksjer gjennom et langt liv, da han døde i 1976 var han god for 11,5 millioner kroner.
Vestfold – og Sandefjord og store deler av landet fikk del av «penge-drysset» fra Jahre og hvalfangsten, vi kan snakke om velstand for svært mange.
Sakset fra Fredriksstad Blad 3.mai 1949
Om to år kommer filmen og boka om Anders Jahre, som filmselskaper og forfatter Erik Jacobsen ( = medlem i ØHK ) og mangeårige NRK-jornalist og forfatter Audun Tjomsland arbeider med.
ØHK må bare få ønske deg Erik (navnbror) lykke til med nok er et prosjekt.
-ele
Hvalfangermuseet
Fra Hvalfangermuseet til Østfold Hvalfangerklubb kan det fortelles at det har vært mange besøkende.
Det ble solgt noen bøker og CD plater. Samt caps og T-trøyer med logen til ØHK på. Det var også flere som meldte seg inn i Hvalfangerklubben etter en runde i museet, – VELKOMMEN skal dere være!
De besøkende viser stor interesse for det som vises fram av redskaper og fotografier, det hender det er noen som oppdager noen kjente.
«Roperten» som henger oppunder taket er det mange som fatter en vis diskré og blyg – sjenanse for.
Det ender ut i latter og et høylytt ooojh, det må jeg si!
Så, blir det ikke sagt noe mer om den saken.
Men, likeføre lokalene skal forlates kommer, kommer jentene med et kamera og vil at vi skal få med venninnene og selvsagt «roperten».
Det vises film fra feltet, store og små er lydhøre,
– Var dere virkelig om bord fra oktober til mai – uten å være i land? Da må vi spørre om hvilket land det skulle være.
De yngste får med seg noen skriv som forteller at det går: 25 elefanter på en blåhval på 100 tonn,- videre så går det 150 okser på en slik stor blåhval.
Vi har også andre skriv som deles ut til de måtte ha interesse.
Ungdommen synes det er kult at vi har internett-adresse: www.hvalfangerklubben.net
Det ble kjøpt inn nye matter / løpere i våres, så det ble virkelig «lunt» og trivelig.
Når det gjelder vaktene som ble satt opp. – Så har det vel fungert sånn tålig bra. Det er det med å ringe til hverandre – og ringe til en annen for å få byttet vakt, det går ann å få det til.
Der fikk vi reparert og kom oss tilslutt ned i isen.