November 2010 – 17. årgang
Hjertelig takk til Arne Osmundsvaag – Flybåten
ØHK vil sende en hjertelig takk til Arne Osmundsvaag, – Flybåten.
ØSTFOL–hvalfangerne ble tatt med båt fra Engelsviken til Tønsberg, videre med buss til Sandefjord – til kr. 150 ,- Dette må kalles snill pris, og det var det Osmundsvaag lovet, og han holdt det til tross for at noen uteble.
Det ble nok skuffende for selskapet at enkelte bare uteble.
Det går ann å ta en tur med FLYBÅTEN bare til Tønsberg og BOLÆRNE, som en fin og trivelig dagstur.Tenk på det til våren / sommeren.
SOUTHERN ACTOR var på besøk
Østfold Hvalfangerklubb kunne nok en gang glede seg over besøket fra Sandefjord med hvalbåten SOUTHERN ACTOR.
Vi må rette en takk til de av våre medlemmer som stilte som vakter på kaia og i museet for å guide skolebarn og andre interesserte.
Hvalbåten la til kaia onsdag 22. september ved fem tiden på ettermiddagen, da var det møtt opp en «velkomstkomité».
Torsdag og fredag var preget av skolebarn, gruppevis ble de geleidet rundt på hvalbåten og i museet hvor det ble vist film. Lørdag var det åpen båten for publikum. Søndag reiste en del av Øyas Venner med ACTOR til Sandefjord.
Kan vi forvente at vi får hvalbåtbesøk om noen år, – to år, – tre år?.
Vi får leve i håpet. Velkommen skal SOUTHERN ACTOR være!
Her presenteres de oppslagene Arve Madsen hadde fått laget til utstillingen i Kornmagasinet på Skjærhalden – Hvaler – 2003
Menneskene har fra gammelt av benyttet barder
Grønnlandshvalens barder kunne bli opp til 4 meter lange. Det var nok slike barder som ble benyttet til spante-surringen på Osebergskipet.
I viktoriatiden var korsettet på mote blant kvinnene. Disse ble laget av retthval-barder som spiler.
Ellers ble barder brukt til pisker, paraplyer og andre varer som skulle være elastiske.
Se også KASKELOTTEN NR. 56, side 2.
Carl Anton Larsen (1856 – 1919), sydhavsfarer og hvalfanger
Han ledet en fangstekspedisjon til Sydhavet 1892 – 93. med selfangeren JASON og gjorde da flere geografiske oppdagelser.
Larsen var fører av det svenske ekspedisjonsskipet ANTARTIC fra 1901 til 1904 som forliste, men ekspedisjonens medlemmer ble reddet av argentinere og havnet i Buenos Aires. På en bankett her kom Larsen i kontakt med skandinaver som hadde gjort det svært godt i Argentina, – bl.a. Tønsberg-mannen som ble kaldt «don Pedro».
C A Larsen hadde fått en stor ide, nemlig å starte hvalfangst fra Syd Georgia.
Vel hjemme i Norge forsøkte han å reise kapital, men lyktes ikke.
Han reiste til bake til Argentina og fikk reist nødvendig kapital, ikke mint takket være don Pedro. Selskapet Compania Argentina de Pesca ble stiftet.
Utstyr og nøkkelpersonell ble hentet fra Norge. Larsen ledet selskapet fra 1904 – 14 som ble en god forretning. Han hadde riktignok trodd han etablerte seg i herreløst land og brydde seg verken om å undersøke suvereniteten eller anektere Syd Georgia som norsk.
Våren 1905 ankret et britisk krigsskip i Grytviken, og Pesca fikk deretter operere på lisens fra Colonial Office i London. Årene etter ble opprettet mange andre fangststasjoner på Syd Georgia, men Grytvika ble vel nærmest å regne som «hovedstad».
C A Larsen førte den første norske pelagiske fangststasjonen til Rosshavet i 1924 – og døde på denne. Han var den første til å komme igjennom isbarieren.
don Pedro
don Pedro, egentlig Peder Christophersen – var ved århundreskifte en av de ledene forretningsmenn i Buenos Aires.Han var en viktig medspiller da C A Larsen tok initiativ til dannelse av Compania Argentina de Pesca. Som svigersønn av en av Argentinas tidligere presidenter og som leder av handelskammeret og børsen i landet nøt han stor anseelse.
Peder Christophersen vokste opp i en alminnelig arbeiderfamilie i Tønsberg.
I 1904 ble hvalfangsten fredet utenfor kysten av Nord-Norge
Finnmarksfangsten foregikk fra 1864 – 1904.
De første 10-årne foregikk fangsten inne i fjordarmene og ved kysten. Senere måtte hvalbåtene lenger til havs for å finne hval.
Det ble fra 1864 til 1904 opparbeidet ca. 27.750 hval i Norge.
Selfangst på SG
Omkring 1780-årene hadde amerikanske selfangere nærmest utryddet av pelssel (Sjøbjørn) ved Bird Island. Nå er den fredet.
Da argentineren Pesca begynte selfangst var det under streng engelsk kontroll. Det var først og fremst gamle hanner som ble tatt – minstemål 3,5 meter.
Maskinfolk og folk på toppen (= dekksoffiserer) var nordmenn, arbeidsfolk var argentinere. Kvoten var ca. 7.000 dyr. Det ble også jaktet på sjøelefanter fra september til oktober. Årlig utbytte var 10.000 fat selolje, – 1fat = 180 liter.
C A Larsen fant disse store jerngrytene som selspekket ble kokt i; derav navnet Grytviken – Grytvika.
I dag befinner grytene seg på Hvalfangermuseet i Sandefjord.
På alle verdenshav
I 1912 var 58 selskaper i norske hender. 46 av disse ble disponert fra Vestfold. Fram til 1. verdenskrig spredte norsk hvalfangst seg til kystområder over store deler av kloden: Island 1883, Færøyene 1894, New Foundland 1898, Japan 1899, Spitsbergen og Shetland 1903, Hebridene 1904, Sør Georgia, Falklandsøyene og Sør-Shetland 1905, Chile og Alska 1907, Irland, Sør-Afrika og Kerguelen 1908.
Brasil, Sør-Orknøyene og Sør-Sandwichøyene 1911, Australia og New Zealand 1912, Mexico 1913.
Bakgrunne for disse historiene
Alle disse «innrammede» historiene stammer fra en utstilling i kornmagasinet på Skjærhalden på Hvaler 2003 som Arve Madsen rigget opp og senere tok ned. «Interessen for hvalfangsten ville ikke fenge her ute i havgapet ble det sagt». Etter Arves død – kontaktet hans søster, Sidsel Madsen, ØHK – som fikk masse fotografier og oppslag med tekster som er gjengitt på de
foregående sider.
Østfold Hvalfangerklubb og redaktøren for klubbvisen er veldig takknemlig, for denne gaven!
I 1915 hadde 15 selskaper etablert seg med fangst i Antarktis
Det var knølhval som var den viktigste hvalarten i starten. Da det begynte å minke på denne arten, ble blåhvalen mer aktuell. Det ble tatt blåhval opptil 100 fot – ja, endog større, mye over 30 meter lange, med en vekt på over 100 tonn.
Nye fangstmetoder og et økende antall ekspedisjoner – toppåret i statistikken av alle slag; antall skutt hval, utkokt sperm og hvalolje finner var 1931.
Men, prisene sank dramatisk, slik at neste sesong lå nesten alle båtene hjemme, – det var ikke lønnsomt å drive.
Man så at hvalbestanden rundt i verden ikke var uutømmelig. Fangsten ble kvoteregulert i 1932 – 33. Som et resultat av dette ble den internasjonale hvalkommisjonen I W C etablert i 1946. Telling av hval skulle skaffes et materiale som kunne brukes til utdeling av kvoter til de land som drev hvalfangst.
I etterkrigstiden var det Norge, England, Sør-Afrika, Japan og Russland som var mest aktive.
Norge hadde i perioder flest ekspedisjoner og de hadde de beste mannskaper og skyttere, – og de kom fra Østfold. Noen av fangstfolkene bosatte seg i Sør-Afrika, dermed fikk de delta i to sesonger.
Kvotereguleringen hjalp ikke. Lønnsomheten for rederne ble svekket, de trakk ut sine ekspedisjoner.
I 1930 – 31 var det 41 ekspedisjoner og 6 landstasjoner som fanget med 232 hvalbåter. Det ble produsert 3 600 000 fat hvalolje (det går 6 fat på ett tonn).
I 1965 fanget norske hvalfangere fra 1 landstasjon og 2 flytende kokerier.
I 1967 var det kun et kokeri som dro ned i isen, og det var KOSMOS IV, når det kom hjem våren – 68 fra isen og gikk det i opplag. Hvalfangstepoken var over, – det var slutt.
Arve Madsen fant også plass til små-hvalfangsten – kyst-hvalfangsten
– Høy jaktmoral, sier veterinæren
Jeg er imponert over fangstfolkenes ro. De er erfarne og aldri rådløse, sier veterinær Torger Våg fra Haugesund.
For femte året på rad er han blant Fiskeridirektoratets over 30 utsendinger som følger hvalfangsten på nært hold.
Han overvåket alt som skjedde om bord i ANN BRITA fra skuddet gikk , til kjøttet lå på is i lasterommet.
Fangstfolkene viser respekt for dyret så lenge det lever. Jakten her er betydelig mer presis enn mye annen storviltjakt, skytterne vet hva de gjør og tar ingen sjanser, sier veterinæren som ikke legger skjul på at han trives blant hvalfangerne.
21. oktober 1905 reiste de første norske hvalfanger til Sørishavet.
Det var etter et forslag fra disponenten i hvalfangerselskapet Ørnen, Christen Christensen. Han fremla dette i selskapets ekstraordinære generalforsamling i august samme år.
Hovedfartøyet i den første ekspedisjonen var ADMIRALEN, på 2.400 tonn d. w. Det ble ominnredet fra vanlig lastebåt til flytende kokeri.
Fangstfolkene kom til Falklandsøyene 13. desember og fikk britisk tillatelse til å drive med fangst. På nyåret forsøkte nordmennene også på Sør-Shetland. Fangsten «der nede» ga et overskudd på 9.500 kroner. Fra nå – var Sørishavet norsk fangstområde.
Avisutklipp
Hilsen fra styret og readksjonen i Kaskelotten
Styret i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB og redaksjonen i KASKELOTTEN ønsker alle medlemmene samt andre forbindelser og våre trofaste annonsører
RIKTIG GOD JUL og GODT NYTT ÅR
Flytende kokerier som forliste under 2. verdenskrig
Hentet fra DEN MODERNE HVALFANGSTS HISTORIE – / av Joh. Tønnessen 4. Bind 1970
Forliste hvalbåter 1911 – 1960
Listen er neppe fullstendig da det mangler opplysninger fra Newfoundland, Norlige Stillehav (med Japan) og Australia.
Det er ikke regnet med RAU III som sank med 12 mann på prøveturen 1937, eller med 7 av Chr. Salvesen & Co.sine båter som sank under opplag i Leith Harbour 1964.
FORTUNA, argentinsk transportbåt forliste ved England 1927.
SARAGOSSA, britisk kokeri brant på feltet 1932.
ERNEST TORNQUIST argentinsk transportbåt forliste ved Syd Georgia 1951.
Det er ikke regnet med krigsforliste 1939 – 45.
Kokerier etter krigen
ob. = ombygd — nb.= nybygg
Nr. 15, 17 og 21 fanget på Peru
Andre fanget i nordlige Stillehavet og ved Boninøyene.
Nr. 20: fangst 47 – 67. Tankfart. Fiskefabrikskip ASTRA
Nr. 21: 48 – 52. 53 – 65. 67= borreplatfom.
Den moderne hvalfangsthistorie har masse andre opplysninger…
Takk for lånet Bjørn Jø.
Bokas tittel: «Etsteds» på Kanadas østkyst
Forfatter JOSTEIN A. KJELSRUD. Bokas eier Bjørn Jørgensen
Ved krigsutbruddet i 1940 var den norske hvalfangsflåten på vei hjemover fra fangstfeltet i Sydishavet. Hvalkokeriene ble dirigert til nøytral havn og i løpet av sommeren havnet i alt sju av dem i Halifax i Canada. Senere kom også 16 hvalbåter dit for å bli ombygget til krigstjeneste for Den Norske Marine. Dette dannet grunnlaget for Marinens aktiviteter i Canada de første årene av krigen.
Først utdannet Marinen mannskaper til de ombygde hvalbåtene og andre norske krigsfartøy. Marinen bygde en egen liten leir til dette formålet i den lille fisker- og sjøfartsbyen Lunenburg. Byggearbeidet stod hvalfangere og lokale håndverkere for. Senere ble leieren tatt i bruk som skole for Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten, og fungerte også depot for disse skytterne fram til skolen ble flyttet i 1943.
Nærmere 2.000 nordmenn var i løpet av krigen innom Lunenburg i kortere eller lengre tid i en eller annen militær sammenheng.
Noen av hvalfangerne som mønstret av i Halifax i 1940 «stoppet» i land og gikk inn i sivile jobber som sto udekket på grunn av mobiliseringen i landet; særlig innenfor skipsindustrien, jord- og skogbruk.
Nordmennene ble godt mottatt, var populære og etterlot seg et godt omdømme da de dro derfra.
I mai 1994 var det et veterantreff og det ble avduket minnesteien i byene Lunenburg, Liverpool og Chester.
Denne boka gir en god oversikt over de norske militære aktivitetene i Nova Scotia, Canada – under den siste verdens krigen. Den er også en minnebok for dem som var der den gangen – og for pårørende til de av dem som allerede er døde.
Boka er å anbefale! …det følger et lite utrag fra boka:
107 hvalbåter var under Nortraships kontroll i løpet av sommeren og høsten 1940.
21 av dem beholdt Nortraships Whaling Department til de tre ekspedisjonene som ble sendt ut høsten 1940 fra Halifax.
Marinen rekvirerte 16 båter og resten ble utleid til Royal Navy.
Arbeidet ble ledet av orlogskaptein Hostvedt ved: Lunenburg Foundry Company Thompson Bros. Machinery Co. Ltd. i Liverpool en by 50 km syd for Lunenburg, Canada.
Båtenes engene besetninger deltok i arbeidet sammen med verkstedarbeiderne. Det ble omfattende arbeider og reparasjoner.
Blant annet måtte det bygges barett og plattform forut for en 10 cm kanon og plattformer for 12,7 millimeter mitraljøser på hver bruvinge. . . .
Følgende båter ble ombygd til patruljebåter: H J BULL («Namsos»),
KOS 1 («Svolvær»), KOS 2 («Horten»), KOS 5 («Risør),
KOS 6 («Farsund»), KOS 20 («Molde»), GOS 1 («Moss»),
GOS 8 («Bodø») og GOS 9 («Narvik»).
Disse ble minesveipere:
KOS 4 («Drøbak»), KOS 13 («Brevik»), KOS 14 («Mandal»),
KOS 15 («Grimstad»), KOS 16 (forliste før navnebytte),
KOS 17 («Harstad») og KOS 18 («Vardø»).
…mangt og meget er skrevet, – noen avsnitt må passeres…
Så snart båtene ble ferdig ombygd og fikk øvde besetninger om bord dro fem patruljefartøyer og de syv minesveiperne til Storbritannia, mens tre patruljefartøyer dro til Island. Til sammen 318 mann.
GOS 1 eller MOSS, ble beholdt i Lunenburg som øvningsfartøy.
Senere ble den øvningsfartøy (skyteskole) i Skottland. I krigens siste fase i Norge gikk MOSS til Kristiansand hvor den blant annet var med når norske myndigheter overtok byen igjen.
GOS 1 – seilte tilbake til Canada, rigget til hvalfangst i 1945 – fram til sommeren 1952, de siste årene uten for Congo-kysten.
Solgt til Vestlandet – ombygget til snurper med navnet ELDJARN , – senere STÅLBAS.
3. juli 1973 grunnstøtte og sank snurperen ved innseilingen til Isle aux Morts på New Foundland.