September 2013 – 20. årgang
Høstfest på Manstad 25. oktober kl. 1800
Åge Martinsen vil sørge for musikken!
Tradisjonen tro; Thorleif vil sørge for kveldens loddtrekning.
Gevinster tas i mot med takk!
Bindene påmelding til Hans Lunderød 970 16 778 /69 33 40 31 eller Vidar Martinsen 996 92 671 innen 9. oktober, alt skal forberedes, – ting tar tid
Hvem er det som tar seg av de uformelle treffene?
Jo, det er Edith Mysen og hennes hjelpere, Jorun Hansen og Grethe Berg.
Edith kaller seg «norskfødt i utlandet». Faren var krigsseiler og hun vokste opp i California, der hun både gikk på skole og ble konfirmert i Sjømannskirken.
Jeg flyttet til Washington for å forandre verden, men det var nok den som forandret meg, forklarer den leende og blide Edith. Og le gjør hun ofte. En varm, åpen og inkluderende dame som får alle til å føle seg hjemme i hennes nærvær! Hun giftet seg og flyttet til Norge. Til Gamlebyen i Fredrikstad kom hun fire år senere, kontakter ble knytet – Edith som er så inkluderende av natur fant gode samarbeidspartnere i Arne Andreassen og etter hvert Kåre Martinsen i Østfold Hvalfangerklubb – «Leseværelse» – for sjøfolk og andre pensjonister ble etablert. Fra BUD & HILSEN nr. 3/201 – (avkortet og tilpasset KASKELOTTEN):
Jeg mønstra på som 15-åring på STAR IV som var bygd her i byen, forteller Bjørn Jørgensen (ansvarlig for HVALFANGSTMUSEET). Han forteller videre at hvalbåten gikk fra Sandefjord til Las Palmas. Der var det liv å røre – damer i alle aldre, festen gikk for seg – med hvalfangere som skulle ned til Antarktis på flere måneders tokt, humrer han med glimt i øye. Det var å arbeide fra tidlig om morgen til sent på kvelden, vel å merke når det var jag på hvalen, og vi fikk skutt den.
Grethe Bergs mann var ansatt hos Wilhelmsen og de bodde i nærheten av sjømannskirken. Der trengte de hjelp – og Grethe trengte noe å gjøre, så det ble 10 år som husmor på Sjømannskirken i San Diego.
Det var noen av de beste årene i mitt liv forteller Grethe, herlige mennesker som kom og gikk på kjerka – fine arbeidsforhold var det også, derfor ble jo ti år!
Her på Betania i Gamlebyen er det også fint – jeg føler at det er litt som i gamle dager!
Bjørn legger til at han husker godt sjømannskirken i San Pedro: Der var det svømmebasseng i bakgården, norske aviser – mye fotballsparking, og et godt samhold!
De av oss som har vært til sjøs og opplevd sjømannskirkens medarbeidere, husmora og sjømannspresten har et evig godt forhold til den delen av kirken – les: «uten-riks-kirken. Det er nemlig mennesker som har «ballast» og forståelse for sine medmennesker som er langt hjemmefra. B&H —– …… —–
Uformelle treff – hver 3. onsdag i måneden
Klokken 1200 – 1400. Møtelokaler: BETANIA Mini-sjømannskirke-treff – leseværelse
KASENEGATA 52 i Gamlebyen – Fredrikstad
Hvor kommer medlemmene i ØHK fra? – postnummeret er toneangivende
Da det har kommet ny-innmeldte i ØHK den siste tiden, så er nok ikke liste «helt pålitelig».
Medlemmer i andre deler av kongeriket og verden:
I jubileumsåret 2013 har vi i skrivendestund 192 medlemmer, det var Laila, datter til Kåre, velkommen skal du være!
Velkommen til dere andre som også har sluttet seg til ØHK!
Det er nok ikke sikkert at antallet medl.i oversikten stemmer helt med de registrerte 192 som Thorleif har
Hva betydde hvalfangsten?
Tidligere ansv. Redaktør, Svein Døvle Larssen, i Tønsberg Blad og sønn av en hvalfanger.
Artikkelen sto hvalfangstmagasinet, Tønsberg Blad, 24. september 2004,- nå fritt gjenfortalt og tilpasset KASKELOTTEN.
Med tabeller og antall tonn barde-hvalolje/ spermolje blir det fort noe tørt stoff.
Det vi var mest opptatt av, vi som vokste opp i de gyldene hvalfangstider her i Vestfold, og som hadde store deler av familien og de fleste naboer knyttet til hvalfangstnæringen, og som fikk vårt liv preget av fangstsesongene.
Selvfølgelig var vi klar over at vår familieøkonomi var avhengig av om Tønsberg Hvalfangeri, Argentina de Pesca, Kosmos eller Thor Dahl gjorde det godt på fangstfeltet. Og vi var selvfølgelig ikke likegyldige til om fatter’n,
brutter’n eller onkelen kom hjem med velfylte lommebøker etter at trekken var hentet hver måned mens hvalfangerne var borte, og etter at «parten» var delt ut ved hjemkomsten.
Men det som først og fremst preget oss, var at hvalfangsten ga oss status.
Det å være fra Vestfold var noe sto respekt av på andre kanter av landet. Her var det velstand, velstelte eiendommer, liten arbeidsløshet – vi levde et bedagelig liv i forhold til andre arbeidsgrupperinger.
Det var en selvfølge at gutter som nettopp hadde stått til konfirmasjon, søkte hyre som – bysse-/ messegutt og kunne komme hjem med flere hundre kroner i lommeboka.
16 – 17-åringen kunne kjøpe en DBS (sykkel) med ballongdekk og gir eller en racer-sykkel med smalt sete og bukkehornstyre.
Det kunne bli en ny sesong – hvor en da selvsagt steg i gradene til matros på hvalbåten. Som maskingutt på koka – ble det fyrbøter neste sesong. Andre oppgaver som ung gutten kunne søke seg ut som var; planarbeider, flenser, jollegutt, – det kunne også by seg arbeide i selve kokeriet (fabrikken) også. Mange ble stående år etter år med Sørishavet som arbeidsplass.
Matrosen tok styrmannsskolen, fyrbøteren, – motormannen gikk maskinistskolen, alle kunne stige i gradene.
Bøyebåtskipperen kunne dyktiggjøre seg til en god skytter – og der ble han – år etter år!
Avansement gikk også etter gode forbindelser og bekjentskaper. Den som var dyktig og ville noe, fikk som regel alltid en sjanse.
For oss som vokste opp i et hvalfangerhjem ble det hvalfangsten som «dirigerte» hjemmet. Det begynte om høsten. Båter skulle klargjøre og rustes ut – det betydde også arbeide for mange. Hektiske dager,- så var det å pakke koffert og skipsekk for å dra ut på tokt – arbeide – i Sørishavet .
Stuert og kokk hadde travle dager med proviantlister og forvissning om at alt av bacon og egg kommer med. Tenk bare på alt brødmelet som også skal med for ikke å snakke om at . . . ja, hva kan det være, ingen ting må glemmes – alt skal med.
Avskjedsscener på kaia, vinkende hustruer og barn, og – kjærester så lenge det var mulig å skimte båten.
Det hente at det kom brev hjem i postkassa allerede fra bunkringsplassene på nedturen; Aruba, Las Palmas eller Cape Town.
Men ellers gjaldt det om høsten å følge med i lokalavisen hvor rederiene annonserte muligheter for postforsendelse.
Som regel var den eneste mulighetene å sende post og julegaver med transportbåtene, som skulle ned på fangstfeltet og hente hjem hvaloljen som var produsert – så her var det post til hvalfangerne og post som skulle hjem.
I god tid føre jul laget man små esker med julekaker og annet snacks som ble sendt sammen med brev og barnas tegninger.
Det var mor som sto for stell av hjem og bygninger, og dyr hvis man hadde det. Hun måtte ta ansvar som ellers andre steder var overlatt til husets mann. Hvalfangerhustruene ble selvstendige og sterke kvinner.
Til jul var det utveksling av telegrammer bygget på den gule kodeboken. Det kunne for eksempel stå A+E+K, som betydde «Alt vel her hjemme». «Vi er friske og håper det samme for deg». «Hilsen din Kari og ungene».
Hilsenen tilbake var omtrent like romantisk.
Tenk på dagens mobiltelefon!
I rederienes oversikter i lokalavisene kunne vi lese om når de enkelte ekspedisjonene avsluttet fangsten, hvor de skulle anløpe på hjemturen og når de var ventet til Husøflaket eller Sandefjord – eller hvor det måtte være.
Når ekspedisjonene nærmet seg og samtalene mellom hvalfangerne og de hjemmeværende ble kringkastet over fiskeribølgen på radio, – da sto forventningene i taket over hele Vestfold.
Ingen fest var større enn når hvalkokeriene og hvalbåtene seg inn i de hjemlige havner. Etter at kofferter og skipssekker ble grundig tollsjekket, ble de firt ned i tililende motorsnekker, som plutselig ble inntektsgivende for snekkas eier!
Bananer i klaser fra Kanariøyene og kjempe store dukker – som ofte var større en vesle jenta, som sjenert måtte klemme en mann hun neste ikke kjente igjen.
Det ordnet seg med skyss hjem; enten med drosje, egen bil eller naboens lastebil.
Det trengtes noen dager for den hjemkommende og de hjemmeværende å bli «kjent» med hverandre igjen, praten med naboen om hvordan «fisket» hadde vært og tiden da de lå ved iskanten i Rosshavet – og om hvalsjuken som «herjet» ekspedisjonen. For ikke å snakke om den flaggede hvalen som ikke ble funnet, og hendelsen med han som holdt på å ramle ned i koke-hølet. Det måtte også nevnes, at på selveste julaften da de lå bak et isfjell, sto skyteren på lemmane og sang.
Og om hvor varmt det hadde vært på oppturen.
– Samtalene endte som regel med spørsmålet: Ská du nedover igjen til høsten?
Svaret var som oftest: Ja, hvis det blir ei hyre å få så vil jeg vel ta en sesong té.
Og rundt de voksne sto guttungene med store øyne og lange ører og svor på at det første de skulle gjøre når de var konfirmert, var å ta en tur til Onesimus Andersen i Tønsberg og søke på hyre.
Det var dette hvalfangsten betydde for Vestfold; at de unge fikk idealer de så opp til: Mesterskytteren, fangstlederen, Anders Jahre og nabogutten, – som bare etter noen få sesonger i isen allerede gikk på styrmannsskolen, – eller han som kom hjem etter en overvintring på Øya kunne kjøpe seg bil!
At det merkelige eventyret i Sydishavet også betydde noe nasjonalt-økonomisk, at det ga sikre og godt betalte arbeidsplasser, at det ga velstand i hus og hjem var noe vi tok som en selvfølge.
Om noen fra andre kanter av landet spurte hvor vi kom fra, så reiste vi litt på hodet og sa: Vi kommer fra Vestfold, hvalfangerfylket!
Som innledningsvis; artikkelen er noe avkortet, skrevet av en som var sønn av en hvalfanger og etter hvert journalist og redaktør i Tønsberg Blad.
Det er alltid fint å få noen historier med forskjellige innfallsvinkler til tiden i isen og om tiden slik det kunne fortone seg på sommeren – hjemme. Takk til Svein Døvle Larssen.
Når sant skal sies; så kunne denne artikkelen blitt skrevet i Engelsviken eller fra Hvaler og langs Oslofjorden – et godt stykke oppigjennom.
Det er vel en kjensgjerning at hvalfangsten betydde ganske mye for Østfold som fylke, vi kan ta for oss alle som var med de forskjellige hvalfangst-ekspedisjonene gjennom åra – fram til 1967/ 68. Hvem var så hvalfangeren? Var det han som skjøt hvalen? – Nei, det var faktisk alle mann som passerte 40 gradene.
Noen var da på Syd Georgia kortere eller lengere tid, da snakker vi om overvintringer – opptil flere sesonger.
Andre som passerte 40 gradene var: 8 – 12 hvalbåter pluss hvalkokeriet; dette utgjorde en ekspedisjon. Thor Dahl hadde tre ekspedisjoner: Thorshammer, Thorshavet, Thorshøvdi, med et samlet mannskap på – tatt på sparket, ca. 1900 mann.
De som kom med tankbåten ned i isen, kunne også få betegnelsen hvalfanger. Mannskapet fra Oslofjord-regionen var stort sett på hvalbåtene, noen var selvsagt på hvalkokeriene.
Hvalskytterne var det mange av fra Onsøylandet, og de ville ofte ha mannskaper på «sine» hvalbåter fra folk som de kjente og hadde erfaring med.
Fra innlandet i Østfold var det håndfaste karer som kunne være på flenserdekket, slik var det også fra innlandet Vestfold – det var kraftige bønder og tømmerhuggere som tok noen sporadiske sesonger for å spe på økonomien.
Aktive hvalklubber Tekst Robert Jamieson, Tønsberg Blad 24.09.2004
I Tønsberg er både Salvesen Ex. Whalers Club og Pelagos-klubben aktive med henholdsvis 94 og 97 medlemmer (2004). Hvalfangerklubben i Sandefjord har ca. 800 medlemmer og ble stiftet 2. sept. 1987= dette er den offisielle åpningsdatoen.
På andre siden av fjorden – det vil si på «hennasia» av fjorden er Østfold Hvalfangerklubb, den ble stiftet 1993.
Foruten hvalfangerklubbene har vi Øyas Venner hvor alle interesserte kan bli medlem, 2004= det 450 medlemmer, dette er en forening som skal ivareta den museale delen av Grytviken – og Syd George hvalfangsten som sådan.
– Vårt hovedmål er å ta vare på historien om Syd Georgia og den øvrige
hvalfangsten som fant sted i Antarktis. Vi synes det er viktig at nye generasjoner lærer historien å kjenne, sier formann Kjell Tokstad.
Hvalfangsten sysselsatte mange titall-tusener gjennom årene og bidro til at Norge fikk inn flere milliarder i valutainntekter. Mange bedrifter som lever i beste velgående i dag har utviklet seg takket være hvalfangsten. Se bare på Jotun, Scan Rope og Hendriksen mek. Også Kosmos ble et stort konsern takket være hvalfangsten.
Øyas Venner arrangerer årlig flere utstillinger årlig, – nå er vi i Sandefjord Bibliotek i anledning 100-års feiring (1904 – 2004) av Grytviken. Det var også Øyas Venner som tok initiativ til minneplaten ved bryggekapellet i Sandefjord. Øyas Venner har arrangert to turer til SG: 1999 var det med ca. 100 personer, i 2005 skal det også bli tur sydover.
Hvalfangerklubben i Sandefjord klubbens formann Rolf Engen/ Svein Rolstad kan fortelle at de treffes på Harpunen i Hotell Atlantic 5 – 6 ganger i året.
Salvesen Ex, Whalers Club ble stiftet 1985, og har blitt styrt med fast hånd av James Meiklejohn. En skotte som har bodd det meste av sitt liv i Tønsberg. For å være medlem må mann ha vært på hvalfangst. Klubben startet med 247 medlemmer, men hvalfangerne faller naturlig i fra med årene, nå (2004) er det bare 90 igjen. Vi treffes jevnlig til middag og foredrag. Klubben har god kontakt med Salvesen-konsernet og den skotske Salvesen-klubben i Skottland – hvor de også har vært på besøk.
Pelagos-klubben – har nok vært «tilstedeværende» i flere år, men offisielt stiftet 2001, de har 97 medlemmer, med fire sammenkomster årlig med foredrag og kåseri som er knyttet til hvalfangsten.
Østfold Hvalfangerklubb ble som tidl. nevnt stiftet 1973 – 20 år i år – medlemstallet er nå (2013) på vel 190
Vi har eget museum som holder åpent på sommeren, i helgene. I fellesferien holdes det åpent noen flere ukedager. Det er vår- og høstfest, samt en busstur på våren som er Østfold sine sosiale sammenkomster. Hagefest for vaktene i museet sist i juli
Det er også sønner og døtre av tidligere hvalfangere som er medlemmer i ØHK, samt noen av konene til hvalfangerne.
Historien om Pelagos
Hjemme hos Svend Foyn Bruun på Råel finnes mange minner i form av bilder og notaer om kokeriet og hvalfangerselskapet «Pelagos».
Tekst Robert Jamieson, Tønsberg Blad 24.09.2004
– Etter min fars død i 1956 begynte jeg i rederiledelsen der også min bror
Carsten Bruun hadde begynt et par år tidligere. Hvalfangsten hadde da få år igjen. Selskapet hadde allerede vært i shipping siden 1948. Familien hadde helt fra begynnelsen av 1700-tallet vært på sjøen – både i skipsfart, selfangst og hvalfangst, forteller Svend Foyn Bruun.
Den mest kjente i familien er selvsagt Svend Foyn ( 1809 – 1894 ). Han var en pioner innen selfangst og hvalfangst, og den som oppfant (kan diskuteres, red. anm. ELe.) den moderne granatharpunen. Han var også den første som drev hvalfangst med dampbåt i 1860-årene.
Sommeren 1928 gikk det ut aksjeinnbydelse i Hvalfangstselskapet «Pelagos». Aksjekapitalen skulle være minimum 3 millioner kroner , maksimum 3,5 mill.
Bruun & von der Lippe som skulle være disponentselskap, hvalfanger Carl F. Herlofsen (Tjøme) og overrettssakfører Anders Jahre hadde hver tegnet aksjer for 200.000 kroner. Hver aksje kostet 1.000 kroner.
«Athenic» ble kjøpt fra White Star Line for 600.000 kroner, og bygd om til kokeriet PELAGOS. Det ble anskaffet fem hvalbåter.
Innbydelsen anslo man muligheten til fortjeneste til ca. 4,2 millioner den første sesongen. Resultatet ble 2,6 millioner kroner.
Men neste år var driftsoverskuddet på 4,2 millioner kroner. I 1945 ble Svend Foyn Bruun (1883 – 1956) og Anton von der Lippe enige om å skille lag. Firmaet Bruun & von der ble oppløst.
Fra 1946 var det således firmaet Svend Foyn Bruun som alene disponerte Hvalfangstselskapet «Pelagos». I 1962 var hvalfangsteventyret med «Pelagos» slutt.
Selskapet fortsatte med shipping.
I 1978 var det slutt på skipsfarten, men selskapet var i 1970-årene blitt eier av Kaldnes-konsernet med Jarlsøbedriftene: Jarlsø Fabrikker og Jarlsø Støperi.
I dag finnes ikke A/S Pelagos lenger.
Det kan nevnes at Pelagos-klubben har tatt i mot østfold-hvalfangerne ved et par anledninger, – vi vil nok treffes igjen. Forrige gang var vi også og så på Vikingskipet som ble bygget ved «strandkanten» i vis a vis Kaldnes mekaniske Verksted.
God middag på restaurant REDDINGEN!! Det var landligge for Sandefjord –Strømstad- båten på grunn av sterk sønnavind.
Reisebrev fra vårturen 2013 – ved Kolbjørn Karlsen
ØHK’s vårtur gikk av stabelen tirsdag 28. mai, dagen startet med noe regn – men fin temperatur. I alt 49 personer dro avgårde direkte til Sandefjord og Hotell Atlantic. Her ble vi ønsket velkommen av Bjarne Liverød, en kjent mann fra Hvalfangermuseet i Sandefjord. I «Harpunen» spisesal ble vi servert en lunsjtallerken med tilhørende dessert og kaffe. Etter et velsmakende måltid var det kåseri av Liverød vedr. Peder Melsoms gamle «magasin» som var satt opp i hotellets bakgård. Et lydhørt publikum fikk med seg historier fra en forgangen tid.
Den videre ferden gikk til JOTUN-muset i sentrum (Dronningens gate 3 – gjør avtale med JOTUN ). På museet ble vi delt i to grupper, med hver vår guid.
Her er utstilt en rekke gamle gjenstander, som maskiner, vareprøver – skilt, bokser og instrumenter til bruk i tidligere produksjon. Forløperen til sprayboksen er et produkt fra en ansatt ved fabrikken. Logoen til JOTUN er endret en rekke ganger i årenes løp.
Mannen bak JOTUN var gründeren Odd Gleditsch, som 15-åring dro han på hvalfangst, han kom så langt at han tok styrmannseksamen, han så tidlig behovet for maling og vedlikehold i en stadig voksende hvalfangstflåte – han startet maling produksjon i 1926. Kjente merker som «Blymønje» og «Arcanol» var de store produktene i lang tid – det samme med «Oxan-maling»
JOTUN var også produsent av margarin og såpe, DENOFA i Fredrikstad var således en del av JOTUN, gjenstander fra DENOFA er i dag å se på museet i Sandefjord. «Vera» – fabrikken var og er en del av konsernet, der produseres det glassfibertanker fra 400 – 2500 mm i diameter – det blir også laget tanker på opptil 50.000 liter. En kuriositet er at de også produserte knapper i glassfiber.
JOTUN-gruppen, består i dag av: Lilleborg, Alf Bjerke, Fleischer og Jotun.
Takk for god guiding i historien. Finværet med sol og mange varmegrader kunne nytes på «Kokeriet» med kald øl i påvente av fergeavgangen til Strömstad. Om bord på «Colour Viking» ble vi traktert med masse god mat – som vanlig. Et besøk i «Slappen» er et høydepunkt, vi ankom Strömstad kl.1930 – og videre hjemover.
Takk til alle som var med, dere gjør det mulig at vi fortsatt kan arrangere slike turer. Det er jo også hyggelig at vi sees en gang iblant!
Navnet Anders Jahre er meislet inn i hvalfangstens historie med store bokstaver
Tekst Jan Erik Møller Tønsberg Blad 24.09.2004
Anders Jahre banet vei: Han er født 1891, han skilte seg ut i ungdomsåra – målbevissthet, gode evner med stort pågangsmot. I en alder av 27 år ble han valgt til ordfører i hvalfangstselskapet Dominion Whaling Co. Ltd, og tre år senere var han primus motor i et selskap som oppsto etter sammenslutningen av Dominion Whaling, South Pacific Whaling og Odd, som fikk navnet A/S Odd.
Jahre var også med på å stifte selskapet Bas II og engasjerte seg dessuten i et par mindre selskaper.
I 1925 var han en av kreftene bak stiftelsen av selskapene Globus og Polaris. Tre år senere etablerte han sammen med Svend Foyn Bruun hvalfangerselskapene Antarctic A/S og Pelagos A/S. Selskapene anskaffet seg hvert sitt skip, og bygde dem om til hvalkokerier, og døpte dem ANTARCTIC og PELAGOS. Sistnevnte ble et av hvalflåtens mest kjente skip, og ble benyttet i Sørishavet i 28 sesonger!
I 1928 tok Jahre beslutningen om å bygge inntil da verdens største spesialbygde hvalkokeri pluss syv hvalbåter. Kokeriet fikk navnet KOSMOS og ble levert fra et verft i Belfast 1. august 1929. Konstituerende generalforsamling i Hvalfangerselskapet Kosmos A/S ble holdt i Sandefjord i oktober året før.
I sin første sesong i Sørishavet hadde KOSMOS en besetning på 246 mann, det var 11 mann på hver av de syv hvalbåtene. Da KOSMOS forlot fangstfeltet, førte skipet den største oljelast som noensinne er fraktet på en kjøl.
Det luktet stramt på hvalkokerienes dekk under fangsten, – det ble sagt at det luktet «pengær». For denne sesongen innebar det en fortjeneste på nær 4 millioner kroner.
I 1931 var enda et kokeri en realitet: KOSMOS II – med ni nye hvalbåter.
Under krigen ble begge de to «Kosmos»- kokeriene torpedert. Etter krigen skaffet selskapet seg nye kokerier, et nybygg som fikk navnet KOSMOS III og KOSMOS IV som var et ombygd kokeri, tidligere WALTER RAU.
Anders Jahre døde i 1982. Han ble ansett som en dynamisk og handlekraftig gründer, skipsreder og næringslivsmann med utpregede evner til å se muligheter. Han ble tidlig ansett som en moderne utgave av Askeladden.
I alle de årene hvalfangsten blomstret, var han arbeidsgiver for hundrevis av vestfoldinger – (for ikke å si tusenvis , red.anm. E Le) – og spilte en sentral rolle for utviklingen av vekst og velstand i – lokalsamfunnet.
Han ønsket å dele sin fortjeneste med andre, og gjorde seg kjent som en av Nordens største donatorer, han ga til kunst, kultur, medisin, vitenskap og humanitær virksomhet – nå er det et fond hvor mann kan søke midler.
Som følge av sin samfunnsgagnlige innsats, ble han hedret med mange æresbevisninger og ordner.
Det er noe å finne i KASKELOTTEN nr.: 33,49,51,54,55,56,60,61,62,67,68 og 69 som handler om Anders Jahre
På 1950-tallet var det 10.500 hvalfangere engasjert på kokerier, landstasjoner og hvalbåter.
10 prosent av mannskapene kom fra østsiden av Oslofjorden.
Har du besøkt Hotell Atlantic i Sandefjord?
Du kan bare gå innom og f.eks. å spise lunsj, eller kveldsmat (den serveres klokken 1800).
Disse måltidene kan du innta i Peder Melsoms tidligere lagerbygning – som «storet» det som igjen skulle forsynes videre om bord når hvalflåten skulle ut om høsten. Globus A/S og Polaris – Melsom & Melsom i Larvik.
I hotellets resepsjon blir du allerede møtt med hvalfangsten historie, videre innover kan en studere harpuner og granater. Kørja henger selvsagt også her!
Du merker ikke at du går gjennom en stor blåhvalkjeve, med det gjør du faktisk.
Kjeven er av eldre dato, den var en gang satt opp ved daværende Granholmen turisthotell. Du befinner deg nå i «storisen» til Melsom & Melsom med til støtende rom som var reservelager – for ting og tang som skulle om bord i båtene på høsten.
Hotellets eier Henrik Kulms har vær en ivrig samler av det som ga Sandefjord og Vestfold det «store» løftet igjennom mange år.
I korridorene på hotellet henger det utallige flotte bilder fra fangstfeltet, båter som er dokksatt for overhaling. Gjenstander av alle slag, ja – kort sagt et museum!
Det finnes også en fotballdrakt med nummer 4 på ryggen, den ble brukt av en hvalfanger som var på laget til et av Kosmos-kokeriene. Flensplanet var jo en fin fotballbane på turene.
Forretten på hotellet kan bestå av en omvisning, en guidet tur i hvalfanger-historien av Henrik Kulms.
Husker dere spermhvalen som havarerte i Oslofjorden, den ble «beskrevet» i KASKELOTTEN nr. 33. Bjarne Liverød og Henrik Kulms møtte opp når sperm-kadaveret ble heist på land for å bli flenset.
Hvem hadde med sin egen flensekniv, jo – det var Henrik Kulms!
Han arbeidet hardt og fikk prøvd seg til de grader.
Vi endte opp hos Erna og Kåre og fikk oss kaffe og en hyggelig prat før vestfoldingene dro hjemover uten «hvalpart».
Nestoren i Sandefjord når det gjelder hvalfangstens-leve-videre-formidler, Bjarne Liverød 85 år
Tønsberg Blad i samarbeid med Sandefjord Blad laget HVALFANGSTMAGASINET 24. sept. 2004: tekst Jan Eric Møller SB. – KASKELOTTEN har tilpasset noe av teksten.
Bjarne Liverød (76 år i 2004) må trekke på smilebåndet når han forteller om alt det hvalfangerne foretok seg i ledige stunder på hvalbåten, kokeriet eller på landstasjonen S G. Selv brukte Bjarne mye tid på å lage gjenstander av hvaltenner. Hjemmet hans i Sandefjord er fult av slike minner. Blant de tingene han laget i løpet av de tretten -13 – sesongene han var i Sørishavet, er pingviner og dørskilt.
Hvaltann er havets elfenben og et fint materiale å lage ting av, mener han.
Men noe han ikke har tatt med seg fra isen, er to sett gebiss. Den nevedyktige sandefjordingen måtte nemlig trå til som tannlege for å redde et på kollegaer fra fornedrelsen av ikke å ha tenner i overmunnen.
En lardøling, som jobbet i maskin på en av hvalbåtene, var så uheldig å miste gebisset i toalettet, men redningen var nær: Sykepasseren . . . . Borge og Bjarne Liverød fant en løsning. Førstnevnte laget en gom, mens Bjarne laget 16 tenner av hvaltann. Dermed hadde karen ( fra Larvik?) fått et nytt og vinnene smil som – holdt til han kom hjem etter endt sesong. Bjarnes tanntekniske kunnskaper kom også godt med da en annen hvalfanger mistet fire tenner. Bjarne lager nye tenner. De befinner seg nå på tannlegehøyskolen i Cape Town som en kuriøst minne om nordmenn i isen.
Bjarne dro på hvalfangst som 19-åring, på Thor Dahls TORGRIM, han hadde flere arbeidsoppgaver. Han var messegutt, byssegutt, dekksgutt og lugargutt, og hjalp til der det var behov! Han hadde flere sesonger fordelt på THORSHØVDI, KOSMOS V, og KOSMOS III.
Hvor foregikk hobbyarbeidet om bord?
Vi satt på lugaren eller i maskinrommet, i maskinrommet kunne jeg bruke skrustikka og annet verktøy. Finpussen ble foretatt med smergel og stålull – etter at fila og baufila var lagt bort. For å få tanna ekstra blank, brukte vi tannpasta.
Det var ikke bare hvaltenner det dreide seg om som hobbyarbeide: Fiskegarn, broderte duker, veggtepper, tegning og maling, belter og baljer.
Beltene ble laget av restene fra nylontauet som ble benyttet i harpunen, baljene var tønner som saltkjøttet hadde ligget i. I løpet av en sesong ble det brukt 150 tønner med saltkjøtt. Det ble to baljer av hver saltkjøttønne, disse ble selvsagt rengjort og malt – og tatt med hjem som vakebaljer i vaskekjelleren.
Også hvalens øyne og ører – var også noe som inngikk i hobbyarbeidet, hvaløyne ble til smykkeskrin. Ørebeina (øret) ble malt til mann og kone profil.
Redaksjonens anm. ELe: Gjett hva som ble til stålampe – fra hvalen? Denne måtte «flås» og stappes med sagmugg/ sagmøle og henges til tørk – for å få det til å stå! Noen få var å se som hang til tørk i kokeriet (fabrikken – under dekk), men det var ingen å se som bar en slik i land når vi mønstret av, kanskje sandefjordingene hentet den om kvelden?
Kolbjørn Karlsen, Moss, tidligere bosatt i Skjeberg:
Hvalfangsteventyr begynte i Sandefjord i 1955.
Reiste høsten 1955 med KOS 50 tilhørende Anders Jahre. Neste tur til Sydisen ble SG 1957,- Kolbjørn var en ivrig fotograf er det ingen tvil om: Påskemotiv med masse snø på Leith, et utrolig skarp og fint bilde.
Neste bilde holder også fin kvalitet, her er Husvik foreviget: SOUTHERN VENTURER i havn med 6 hvalbåter i bøyene. På samme bilde kan en telle til 12 (?) hvalbåter i bøyer annet sted i havna – med mange hus, tanker og hval-kokeriet noe i bakgrunn. Men helt i bakgrunn på bildet skimtes Jasondalen. Et fint bilde fra våren som er i oktober/november mnd.
Rundt husene/ brakkene i «Hillside» ser det riktig sommerlig!
Avisutklippet: 10.10. 1961 siste sesong for SOUTHERN VENTURER som seiler under britisk flagg – er solgt til Japan – er noe vemodig for mange.
Nok et utklipp: SOUTHERN HARVESTER går fra Jarlsø 13.10. 1961 – ingen ulykke ved det at jeg også har min 13. sesong sier fangstbestyrer Harald Myhre. Vi går til Tyne i England for å ta om bord proviant og utstyr – samt de engelske mannskapene, der blir vi liggende en uke. Ekspedisjonen teller i år 590 mann, fordelt med 330 norske og 260 britiske. Det skal fanges med 11 hvalbåter. Kvoten er satt til 105.000 fat olje. Grisebingene var nå fjernet fra planet. Dette skylles at Leith Harbour ikke skal være i drift, men det befinner seg en del gris der nede – ca. 250, disse skal brukes til de to pelagiske ekspedisjonene. På Harbour skal det kun oppholde seg 30 mann.
I stuertens kjølerom ligger det 17 tonn polsk oksekjøtt lastet inn på Jarlsø, annen proviant tas om bord i England.
Av mannskaper blir det mange nye – særlig blant arbeiderne. Spesialfolkene som kokere og flensere er stort sett de tidligere Salvesen-folk. Kontorsjefen, Svein Asplin, ved Onesimus Andersens kontor opplyser at det i de senere dager har vrimlet av ansøkninger på jobb (hyre) med Salvesen – som et resultat av et par annonser i utenbys aviser. Det er vesentlig bønder som vil på hvalfangst (Robert). Hvalbåtmatroser har det vært vanskelig å få tak i.
Seks første reisgutter som skal om bord i S.Harvesther:
De er fra: Horten, Fåberg pr. Lillehammer, Botne, Skjåk i Gudbrandsdalen, Kongsberg og Melsomvik. Gudbrandsdølen Ole Elias har tenkt å bli hvalfanger så lenge det varer!
Fotografier med snø i 700 meters høyde, enorme snømengder på Strømnes.
«Garden» og «Opal» ligger side om side med hvalbåter i bøyene.
Vinteropplag i Corona. Et fint bilde en fin dag – HILLSIDE 1959
NESTE AVSNITT I DAGBOKA: Presentasjon av de som bodde på Leith 1957/ 58. Bildene er godt tekstet og godt er det: Grisene på Leith Harbour var det mange av en gang, nå er det et få tall igjen som er ute i luftegården.
Neste bilder viser industrielle tendenser med skrot – det eneste positive ved bilde er Kolbjørn som er på vei til SOUTHERN SOLDIER med to bløtkaker i 1957 (sommermotiv, det må være nyttårskaker, kanskje? )
Bilde av den skjeggete legen Felix Richards. – Neste bilde: et «vogntog» med post som åtte mann og en traktor ordner opp med.
Fra vaskeriet hvor Kolbjørn arbeidet to sesonger – eller 2-vintringer.
Katten «Onesimus» bodde på vaskeriloftet – så sant den ikke fanget mus.
Ellers er det noen sporty karer som er ute på skitur hvor kamera er med. Odd Styrmo og Rolf Fritzvold er foreviget i bakeriet med noen brød som skal stekes 1958.
Jula 1958: Kællane sitter nå der pene i tøyet og «prekær»: Norvald Fuglestrand, Halvor Kåsa, Reidar Larsen, Reidar Pettersen, Kolbjørn Karlsen og Oddvar Gusland.
De hadde også en trio som sørget for musikken; fiolin, gitar og trekkspill.
Og så en skål for fedrelandet, – skål.
Det vil alltid være ytterligheter som preger ens liv- så også for bestyrer Akseth, han fikk en hyllest av mannskaper så vel også tillitsvalgte på «Leith Harbour» ved sin 50 årsdag. Noen dager etter falt han mellom to hvalbåter som lå i bøyer og ble klemt i hjel.
Begravelsen med stort følge er fotografert og datert 2. juledag 1960 – En høytidelighet som preget alle, av fotografiet kan en legge merke til at de fleste hadde på seg dress, hvit skjorte og slips.
Neste side er det limt inn sanger og tekster Happy New Year og en oversikt over fotballkamper mellom stasjonene.
Leith Harbour ble årets Syd Georgia mester i fotball 1958/ 59 og hadde stor suksess med sitt engelske «team». 300 tilskuere så kampene som gikk på banen i Husvik Harbour.
De enkelte kaper fikk dette utfall:
Grytviken – Strømnes 3 – 2
Leith H – Husvik H 4 – 2
Leith H – Grytviken 4 – 1 i finalen.
Det er tatt godt bilde på Leith Harbour stadion 7. februar 1960, sommerlige omgivelser, spillerne har kortbukser slik det skal være.
Så er jakten i gang på havets største dyr, en ser kruttrøyk fra kanonen, skytter
Alf Martinsen har «klemt» til. Fast «fisk» – den fikk vi! Flagging et unnagjort. Tauing mot Leith – mye god føde til Stinkers og Kappduer. Monrad Gran «legger» et stødig snitt i ryggen på en Finnhval mens den siger oppover plan.
Det er S.JESTER som har levert – på lemmene står Thorleif Bryde.
Vær og vind skifter raskt – bildet viser en nediset rigg – vanskelig å entre tønna.
Avisutklippet fra 16. mars 1962 viser SARAGOSSA som brenner og går ned 1932.
Chr. Salvesens flytende kokeri SARAGOSSA kom i brann av ukjente grunner 1932. Brannen begynte i akterskipet sent på kvelden, bredte seg hurtig til midtskipet, ilden fikk rikelig «næring» da 18 presskjeler sprengtes og hvaloljen strømmet ut.
Kokeriets bestyrer Konrad Granøe bestemte seg for å oppgi skipet de hadde nemlig 1,5 tonn krutt lagret i det brennende akterskipet – brannslukning var for gjeves. Det lyktes ikke å få radiokontakt med hvalbåtene, alle mann – 134 i alt gikk i livbåtene.
Et bilde ble tatt fra en av livbåtene da eksplosjonen i kruttlageret skjedde halvannen time etter at de var kommet godt unna. SARAGOSSA forsvant i dypet. Neste morgen ble mannskapet funnet av hvalbåter og ført til Syd Georgia, alle i godbehold. Brannen skjedde inne i isen på 62 gr. 20 min. s. bredde og 55 gr. 47.min.v. lengde. Det var 33 000 fat olje om bord.
Bilder viser: Mye kjøtt og innmat. – Leif Skjerven hiver opp lungene til en Finnhval. Fra plan er det fine bilder som viser aktivitet hvor ryggraden blir trukket opp til beinloftet, ribbein ligger også og venter på tur opp – for maling og utkoking.
Det å beskrive bilder blir jo slik jeg ser de, fysisk. Men gi et «bilde» slik at andre kan «se» det, det er nok opptil enhver . . . .
Blant bildene finnes også en del avisutklipp. 1961 – SALVESEN SKYTTERE PÅ VEI SYDOVER. Ni av «Venturer»-ekspedisjonens hvalskyttere følger med koka nedover i år, på bildet blir fem av dem presentert: Rolf Olsen, Gressvik («Lily»), Ole Christensen, Tenvik («Actor), Gunnar Christensen, Veierland («Braier»), Asbjørn Andersen, Engelsviken («Broom») og Kåre Lie, England («Harper»).
Sesongen 57/ 58: Kaptein Per Vik er en av de få fangstbestyrerne som har all grunn til å være fornøyd. De blir avregnet etter 24.700 fat over partsgrunnlaget, fangsten utgjør 40 millioner kroner – rederi og de 940 mann er mer enn tilfredse.
Kaptein Vik har en positiv merittliste, men så har han også med seg Arne O Jensen som har skutt 428 hval i sesongen. Alt i alt en flott innsatts av alle mann om bord på hvalbåtene og den flytende fabrikken (koka). Foruten oljeproduksjonen har ekspedisjonen opparbeidet biprodukter for mange millioner kroner.
Fra sesongen 1962: Rask bergning på feltet. – Da SOUTHERN LAUREL mistet roret, og vannet strømmet inn. – I et brev til Tønsberg Blad fra «S. Harvester» fortelles det om en spennende episode på fangstfeltet: En av våre båter «Laurel» var så uheldig at det nær kunne blitt en tragedie, det var sesongens nest siste dag. De jaget på en Finnhval da båten mistet styringen, roret forsvant i dypet. Rorstammen hadde brokket, vannet fosset inn styremaskinrommet og videre til to lugarer.
En offiser ble vekket i siste liten. SOS ble sendt ut, SOUTHERN HARVESTER og de nærmeste hvalbåtene kjørte de de kunne til havaristen. Tett tåke var det også, men det var midt på dagen. Adskillig med bunkers ble pumpet ut av den full-bunkrede hvalbåten.
Livbåtene var klare. Så fort «Laurel» var tauet inn til kokeriet ble slanger koblet til for lensing, froskemenn ble sendt ned for å tette hullet uten i fra, men måtte gi opp på grunn av strømforholdene. Gruelig kaldt var det også! Det man fryktet var at vannet skulle trenge inn i maskinrommet, det vanntetteskottet ble bulket, men holdt tett.
Etterhvert ble båtens akterende lettet for den tung vannmengden. Og reparatørene fikk tettet det store hullet innen ifra. Når dette skrives er SOUTHERN LAUREL under slep til Syd Georgia, og flytedokken i Strømnes må igjen tas i bruk. En har all grunn til å være takknemlig – for at båten bar!
Harald Storeberg var medlem av ØHK i mange år
Harald døde i våres, 76 år gammel. Han var bidragsyter til KASKELOTTEN, han laget medlemspermen som til en hver tid ligger i museet.
Museet ja, med Haralds hånd og løsninger har vi det museet vi har i dag.
Etter en invitasjon av kona, Anne Marie, dro Bjørn Jørgensen og Erik Leister til hennes hjem. Harald var en meget fingernem kar, ved tidligere besøk fikk vi se noen av hans arbeider, bl.a. en fin modell av ENERN til Thor Dahl, som var Haralds ønske at den skal stå i museet.
Vi pakket møysommelig hvalbåten samt noen bøker og fotografier inn i bilen.
Før vi dro måtte vi drikke kaffe og bli servert fruens spesialitet – kringle med eplesyltetøy.
Bjørn og jeg besøkte Harald ved et par anledninger for noen år siden, så kringla kjente vi, – samme gode smaken! Mange takk for praten og bevertningen!
ØSTFOLD HVALFANGERLUBB takker fru Anne Marie for det vi kunne bringe med oss til Hvalfangermuseet i Gamlebyen.