Desember 2013 – 20. årgang
Høstfest på Manstad
Et seksti-talls feststemte deltagere var tilstede på Manstad 25. oktober hvor det ble servert snitter, øl, kaffe og kaker.
Åge Martinsen sørget for god musikk og fikk dermed dansefoten til å trå til!
Vår utrettelige kasserer, Thorleif, solgte lodder sammen med sine hjelpere og fordelte gevinstene senere på kvelden.
Mange takk til dere som ga gevinster – og til loddkjøperne!
At hvalfangere som treffes – hygger seg, det er det ikke tvil om!
Hval, veide, fangst og norske kyster
Etter 1945 hadde Norge ti pelagiske kokerier, hvorav ni hører hjemme i Vestfold:
Larviks Norhval, – Tønsbergs Antarctic og Pelagos og Sandefjords Thorshammer, Thorshøvdi, Thorshavet, Sir James Clark Ross, Kosmos III og Kosmos IV.
Det tiende pelagiske kokeriet hørte hjemme i Haugesund: Suderøy.
Som et apropos kan nevnes at fra Karmsund Folkemuseums Årbok 1984 – 1986 står det at skyttere ble hovedsakelig hyret inn fra Østlandet.
Verdens første spesialbygde flytende kokeri Roland, bygd i 1920, lå i 1950-åra i knølhvalfangst ved kysten av Gabon og flenset utenbords for det fransk-norske selskapet Sopecoba under navnet Jarama. Formeldt var det eid av Spermacet Whaling Co., Panama, men Anders Jahre hadde full kontroll.
Tørrlastskipet som ble bygget i Glasgow i 1898, med flere eiere, ble til sist hvalkokeriet LANCING (Melsom & Melsom – Larvik) i 1925.
Her var det at Petter Sørrle tok patent på opphalingsslippen, som ble den første i sitt slag, senere kom de andre etter.
LANCING var i isen 1925/ 26 – 1939/ 40. Det ble senket da det skulle bunkre OLE WEGGER i 1940.
Dette kan gjentas:
Anders Jahre så mulighetene til fortjeneste; januar 1928 hvor han skriver til sin venn i Newcastle, ingeniør Chr. Fred. Christensen:
Kjære Chr. Fredrik!
Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri i 20 – 25 000 tonns damp-
eller dieseldrevet med størst mulig kokekapasitet og et kokeri-arrangement som du finner mest fordelaktig.
Hilsen Anders Jahre.
P.S. Jeg skal også ha 7 – 8 hvalbåter, sett deg i forbindelse
med Smiths Dock. Det haster!
Skipet måtte tegnes fra kjøl til mastetopp, men det tok bare 16 måneder før KOSMOS gikk av stabelen i Belfast. Med en lasteevne på 120 000 fat var det verdens største hvalkokeri – og tankbåt. Kokekapasiteten var 2 500 fat olje pr. døgn. Evaporatoranlegget produserte 200 tonn ferskvann i døgnet.
Sesongen 1930/ 31 produserte KOSMOS alene 199 000 fat olje.
…advarende røste ang. slike mengder olje – og storfangst – på en kjøl.
Denne sesongen ble det tatt nesten 30 000 blåhval i Antarktis.
La oss følge en hvalbåt i Antarktis etter krigen: Det er midt i desember, høysommer og lyst, og kulda er til å leve med. Hvalbåten går ut i grålysingen, ved to-tiden på natta.
Ved blåst forut purres (vekkes) skytteren som kommer på brua. Han slår «gå an», full fart, på maskintelegrafen. Det er en flokk med hval, det er en fordel, for enslige hvaler er uberegnelige. Skytteren har lang erfaring med eldre, saktegående båter som ofte måtte lure seg inn på hvalene. Det krevde både kunnskap og intuisjon om hvalens gang, men denne båten er kraftig og kan drive «preusserjag». Jo raskere hvalen må gå, jo høyere opp den opp for å puste, og det gir skytteren en større «blink».
Matrosen i tønna leder jaget an til skuddhold. Da går skytteren fram til «lemmane» hvor kanonen står skuddklar. Hvalbåten har to hvalliner. Ved siden kanonen ligger allerede en harpun sjaklet til den andre lina om det skulle bli nødvendig med to skudd. Skytteren overtar dirigeringen av båten og velger seg ut et byttedyr. Han treffer, men skuddet er ikke dødelig. Hvalen trekker ut lina. Hvallina går nå gjennom det sinnrike «innhaling» opplegget på hvalbåten – som kan sammenliknes med en gigantisk fiskesnelle…
Straks hvalene er langs hvalbåtsida blir det «pumpet» inn pressluft og hvalen blir merket slik ar den kan bli plukket opp senere. Nå gjøres det klart for nytt jag.
…mere kan leses i HVAL, VEIDE, FANGST og NORSKE KYSTER en 46 siders bok (hefte) som Jan Erik Ringstad ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord har utarbeidet teksten. Mange fine fotografier er også noe av innholdet.
Disse fire instanser er utgivere: NORSK KULTURRÅD – KYSTVERKET
RIKSANTIKVAREN – FISKERIDIREKTORATET. Datert 10. oktober 2011
Gå inn på www.kyst-norge.no
Henvendelse til Erik Leister, om du vil kjøpe et hefte.
Etter 1967/68 – hvor ble det av hvalfangerne?
Det å være hvalfanger fra du var 15 -17 19 – år gammel kunne medføre at det ble mange sesonger i Syd Ishavet. Men det ble flere og flere som ga seg i tide, det vil da si innen 1967 – da var det siste tur ut, og ekspedisjonen som da kom hjem gikk rett i opplag våren 1968.
Hvor ble det av de som hadde siste sesong sist på 1950-tallet eller senere, det var behov for arbeidskraft på land, andre fant ut at det å skolere seg innen koffardi. Mange dyktige sjøfolk av «hvalfanger-emnet» ble det, for hvalfangere var vant til å rå seg på en ekspedisjon som varte uten landgang i vel et halvt år.
Denne historien som følger er skrevet som en skolestil i 1958 av Bjørg Eilertsen fra Bekkeli på Kirkøy – Hvaler.
Her vil sikkert noen kjenne seg igjen – dog ikke alle som skippere.
Mamma og jeg skulle sommeren 1958 reise om bord i VINNI, tilhørende Ditlev – Simonsen, hvor pappa var kaptein.
Stykkgodsbåten lå i Bremen. En lang reise fra Kirkøy, Hvaler ventet oss med rute-båten – så videre med tog fra Fredrikstad. Spennende, tenk, vi skulle sove på toget! Etter ni timer var vi i København, over Storebelt kjørte vi med en stor togferge. Skummelt, men vi kom oss fram til Jylland. Så var det Flensburg, Hamburg og til slutt Bremen!
Endelig kom vi til pappas båt. Den var veldig stor. Tre taubåter måtte til for å få båten vekk fra kaia. Tre døgn senere oppdaget vi noen hvite klipper som gikk rett ned i havet, det var klippene i Dover!
Pappa fortalte at nå var det like før vi skulle ut på et digert hav, Atlanterhavet. For båten skulle nå, fullastet med korn, til Amerika. Vi seilte i solskinn og lite sjø. Mannskapet skrapte, vasket og malte. Jeg fikk være med pappa på brua, der var det instrumenter som hjalp båten å finne fram. De sa de navigerte.
En morgen ropte flere av mannskapet på meg: «Bjørg, nå skal du reise hjem til Hvaler!» Jeg tittet ut på havet og så digre hvaler. Jeg ble litt redd, for mitt Hvaler var det ikke! Jeg bor jo på en øy.
Elleve døgn senere la vi til en stor flåtehavn i New York, Virginia. Her var det kolossale hus og biler som tutet i ett. – Hjemme hadde naboen en lastebil og en annen eide en drosje.
På land så vi mange mennesker med annen hudfarge enn meg. Det så ut som om at de ikke hadde det så godt. Jeg hadde lest «Onkel Toms hytte» og visste at mange hadde vondt. Trist at ikke alle kan ha det godt!
Mens båten til pappa skulle videre, dro mamma og jeg til Long Island hvor mammas søster bodde. Hun hadde immigrert. Mamma og jeg syntes det var skummelt å fly, men det gikk bra. Tante hentet oss i en flott bil de kalte «dollarglis». Inne i huset til tante sto det en kasse de kalte TV, der så de filmer. Så rart!
Jeg hadde aldri vært på kino, her i Amerika var vi på utendørskino hvor vi satt i bilen og så film! Tante tok oss med til noe de kalte «beachen», hvor vi grillet kylling ute. Vi besøkte også en gammel katolsk kirke, men den var ikke så fin som vår kirke hjemme på Kirkøy. En søndag dro vi til en indianerlandsby. De sov i telt. Damene hadde fargerike klær – og røkte pipe! Mennene hadde store fjær på hodet og red på hester. Jeg kjøpte indianersmykke og en lærpung som damene hadde lagt ut.
Etter fire opplevelsesrike uker sammen med tante sin familie, var vi i pappas båt igjen. To nye uker på havet ventet oss, med stopp i London, hvor vi besøkte slottet – flott!
Turen gikk videre til Rotterdam og med tog til Fredrikstad.
Denne ferien glemmer jeg aldri; forteller Bjørg som 13-åriging i en skolestil.
Hvalfangerbesøk fra Shetland
18. september hadde ØHK besøk av tidligere hvalfangere fra Skottland og Shetland, det var også med noen damer blant de 16 deltagerne som kom med en minibuss fra sitt oppholdssted i Tønsberg.
Besøket startet med omvisning i Hvalfangermuseet i Gamlebyen, Fredrikstad.
Kaffe og vafler ventet så på Betania – «leseværelse» for sjøfolk og andre pensjonister, det er jo som kjent åpent hver 3. onsdag i måneden.
Da det var kraftig regnvær på tidspunktet da en guidet tur i Gamlebyens gater var planlagt – fortalte heller guiden innendørs i store trekk om Gamlebyens historie.
Deretter dro hele følget pluss ti andre fra Betania til Engelsviken for å spise fiskesuppe. Alle fikk en gave av restauranten, en caps.
Etter hyggelig samvær med noen av våre egne Salvesen folk reiste de tilbake ved halv femtiden til Tønsberg – hvor det finnes en riktig Salvesen Club.
23. september ble det sendt et takkebrev fra:
Don Lennie,
3 Scotstoum Green,
South Queensferry,
EH30 9YA
Hello Asbjorn
As promised I encloce two ClubTies along with two Badges. I must say thanks to you and your Museum Friends on behalf of our Clum members for a wonderful reception. Everyone enjoyed their day and our visit to the mission also. The trat we had at the Restaurant just finished off a perfect day and will be long remembered.
Thank you once again for all your help
I have forgotten the name of the whaler who asked for a Tie, but you (Asbjørn) know who he is.
Kind Regards and Best Wishes to all.
Don Lennie,
Secretary/ Treasurer
Hvem av våre medlemmer ble lovet er slips, a Tie?
Hvalfangernes veiviser, Færder fyr
Det var et holdepunkt når vi skulle på tokt om høsten og ikke aller minst når vi stevnet inn ytre del av Oslofjorden på våren – seks senere.
Det siste middagsmåltidet om bord, denne sesongen – i hvert fall for oss på THORSHAVET var inntatt, nå var det bare noen timer til vi kunne føle moderjord
under føttene.
Færder fyr, ble etablert på Tristeiene i 1857, er en av våre største og kjente fyrstasjoner, selv om fyret ligger på en liten holme.
Tårnet på Færder fyr er 43 meter høyt – og det nest høyeste i Norge. Lyset går ut 19 nautiske mil i havet.
Før fyrboligen ble bygget ( 1867) bodde fyrvokteren på Store Færder som er nabo holmen til Tristenøyene, i dag er det bare ruiner av dette fyret.
I 1697 ga kong Christian 5, – Jacob Wølner bevilling til å reise et fyr på Store Færder som var en jerngryte plassert rett på fjellet. Dette var lite effektivt i regn og snøvær, men det hold stand i 101 år. Årlig gikk det med ca. 600 tønner med kull og masse opptenningsved, tenk for et slit fra en båt og bratte fjellet opp til gryta.
I 1801 sto det første fyrtårnet ferdig på Store Færder, det var et innemurt kullbluss på et fundament hogd av sten. Det ble også bygd bolig for los og fyrvokter, sist nevnte var hard på flask – så det hente at fyret (ilden) gikk ut.
Den ellers iherdige fyrvokter som var byggmester med navnet Peter Koch fra Christiania anla et lite hagebruk – samlet jord fra holmer og skjær, samt tang og tare til komposthaugen! Koch fylte til overmål myndighetenes krav til at det nå skulle være en stødig og stabil fyrvokter på Store Færder.
Kuer beitet, og en hest til å transportere kull ble også anskaffet.
Fyret sotet og det ble dårlig effekt.
1852 ble det bygd en oljefyrt lykt med linseapparat ved siden av det gamle, dette var i bruk til 1857 – da ble dette flyttet til Tristein lenger syd, Lille Færder.
Nåværende Færder fyr er laget i støpejern fra Bærums Verk. Fyret er laget av 18 ringer og inneholder 183 trappetrinn opp det 43 meter høye tårnet. I 1899 ble det skiftet fra oljefyrt linseapparat til roterende lynblinkapparat som er i bruk den dag i dag! Siden 1936 har fyret hatt strøm fra egne aggregater.
THORSHAVET lå både lenge og vel 17. oktober 1961ved Færder og testet begge hovedmotorene, forover – akter- osv. Kompasset skulle visst også justeres fikk vi i maskin høre. Livbåt manøver ble også foretatt, jeg hadde inntrykk av at det kun var oss førstereis, gamle kara var det få av, en livbåt ble satt på vannet på hver side.
Så tok vi farvel med Færder fyr med noen dype brøl fra fløyta – vi stevnet mot Kanariøyene, Las Palmas.
På gjensyn i mai 1962 – Færder.
Fest på Manstad Vel – fredag 28. mars 2014
Hold av denne dagen!
Påminnelse og påmeldings kommer senere.
Besøk av Jon Michelet i april 2014
ØHK sine medlemmer, samt andre som vil besøke BETANIA i april, datoen blir kunngjort senere, vil få oppleve Jon Michelet – som vi prate om sine bøker: SKOGSMATROSEN. En sjøens helt. Dette er en roman – med masse godt fra virkeligheten.
Den første boka var en fornøyelse å lese. Bok nummer to; den har fortsatt mange uleste sider, men så langt er det spenning og alvor for en ung sjømann fra Rena/ Elverum! I den første boka ble båten til den unge matrosen torpedert, han og noen av de overlevende av mannskapet kom seg i land på Island.
I bok nummer to; mønstrer Halvor, som matrosen heter, på en tankbåt som skal frakte flybensin til England.
En føler med Halvor allerede på Keflavik havn, han kjenner bensinlukta og vet så inderlig godt hvilket krigsmateriell som finnes i lufta og under vann – og ellers av krigsskip.
Halvor finner sin plass om bord etter hvert, han har jo noe i tankene fra forrige båt (bok1) som trekker ham mot England og Liverpool: Muriel Shannon, hun er drømmedama!
Halvor Skramstad, Skogsmatrosen fra Innlandet Rena; har lært mange typer å kjenne – mange er ganske tøffe i kjeften også.
«Tømmermann Meyer på tankbåten hadde også raske replikker:
Når sant skal sies så har jeg tilbrakt mer av mitt voksne liv i New Sandefjord enn i Old Sandefjord.
Hvordan kan det tolkes, undrer Halvor? New Sandefjord?
– En hvalfangerplass på Deception-øya, langt pokkerivold nedi Antarktis. Mer om det hvis du gidder å høre på Meyers eventyr en annen gang».
Boka krydres med lokale stedsnavn – store båter = hvalkokerier og småbåter = hvalskyttere/ hvalbåter.
Bøkene er en god måte å repetere sjømannskunnskapene på også!
Løp og kjøp!