Desember 2020 – 27. årgang
God Jul!
Styret i Østfold Hvalfangerklubb ønsker våre trofaste annonsører og våre medlemmer God Jul og Godt Nytt År!
Stadig flere turister ønsker å oppleve Antarktis
I fjor var det ca. 36.000 som besøkte kontinentet, blant annet med Hurtigrutas ekspedisjonsskip FRAM. Den norske forskningsstasjon «Troll» ligger 235 kilometer fra iskanten. Den har de siste ti-årene vært helårsstasjon.
(Jeg kom over denne artikkelen våren – 2020).
Norge fester grepet om sin besittelse i Antarktis og signaliserer økt aktivitet.
Her skal freden, samarbeide og forskning herske og alt skal skje innen stabile forutsigbare rammer.
Norske interesser i Antarktis:
- I havområdene utenfor finnes det enorme mengder med krill, – og det er norske fartøyer med på å ta opp. Stikkord; motstandsstoffer for forskning innen farmasien.
- Jakten på råstoff til nye medisiner
- Det kan være gass og olje, samt muligheter for mineraler (?). Dette skal få, og må – ligge i ro i 50 år fram i tid.
- Kongsberg-gruppen utvikler data/ antenner bl.a. for den voksende næringen.
- En norsk auto-line-båt fisket i 2011 tannfisk for 40 millioner kroner på fire måneder i Antarktis.
Polarrådgiver Else Berit Eikeland i Utenriks-departementet, påpeker at Norge skal være til stede som forsknings- og kunnskapsnasjon, havnasjon og miljø-nasjon. Som næringsaktør, Jan Gunnar Winther fra Norsk Polarinstitutt er med og supplerer med noen tillegg.
«Vårt! – Fordi vi var der først»
Den nye stortingsmeldingen er den andre om norske interesser i Antarktis siden utenriksminister Halvdan Koht skrev den første i 1939.
Norge mente seg berettiget til det enorme kontinentet (syv ganger større enn Fastlands-Norge) blant annet fordi Norske hvalfangere var blant de første som gikk i land her.
De kartla kysten og beskrev dette «terra nullus» for myndighetene. Fra 1904 var norske hvalfangere dominerende i Sørishavet.
Fakta: Førstemann i Antarktis var også norsk, det var oppdager Carsten Borchgrevink (1864 – 1934) fra Kristiania.
Han satte sine føtter på dette kontinent 24. januar 1895 – 31 år gammel, og ledet den britiske Southern Kross-ekspedisjonen 1898/ 99, – de overvintret på Kapp Adare – i prefabrikkerte hytter fra Strømmen Trævarefabrikk – (akkurat som kriken på Syd-Georgia).
Det er kun en av hyttene som står igjen etter Borchgrevink ekspedisjonen, temmelig forfallen. Fortsatt uenighet om fordelingen:
At Roald Amundsen og hans menn var de første til å nå Sydpolen 14. desember 1911, ga Norge mye goodwill og var med på å gi internasjonal aksept for kravet. – Men slett ikke alle er enige.
Syv nasjoner krevde sin rett før man satte strek, og fortsatt råder prinsippet:
Man er enige om at man er uenige. Storbritannia, Chile, Argentina, New Zealand, Australia, Frankrike og Norge.
Sektorene har form som «kakestykker» – der alle «spissende» møtes på Sydpol-punktet. 30 nasjoner driver 60 forskningsstasjoner i Antarktis. USA har en stor base på Sydpol-punktet.
Militær basevirksomhet er ikke tillat, men å benytte militær transport er lov.
51 nasjoner, som representerer 80 prosent av verdens befolkning, har skrevet under.
Antarktis-kontinentet er på 14 millioner kvadratkilometer – det meste er dekket av is.
Norge er: 385 203 kvadratkilometer
Fakta om tannfisk
Tannfisk; en krysning av kveite og breiflabb
Arktisk torsk er en norsk vinner i fiskemarkedene på alle kontinent.
Nå skal antarktisk tannfisk vinne det norske gourmetmarkedet.
Norskfisket, vel å merke, på auto line i Rosshavet, singelfryst og singelpakket. Ferskere fiskeråvare finnes ikke, bedyrer havfiskeselskapet som opererer rundt Sydpolen.
Angående utseende har vi å gjøre med en monsterfisk. Navnet skyldes ikke synlige hoggtenner, men masse hakkete tenner i en stygg kjeft, målt med menneskeøyne.
Den står på 1500-2000 meters dyp i Rosshavet, hvor den hovedsakelig beiter på krill.
Tannfisken (Patagonian toothfish) kan bli opptil 120 cm lang og veie oppimot 160 kilo.
Rettelse: Feil i KASKELOTTEN nr. 105 – side 4
Det var ikke Bjørnevaagen som var skytter på THORIS.
Teddy Augensen var skytter på THORIS; og ga John Reinertsen fra Gressvik en velfortjent «pause» om bord etter havariet på el-tavla – sesongen 1961/ 61.
Takk til Thor Paulsen – som gjorde meg oppmerksom på dette, Thor opplyser at det var flere onsinger om bord også!
Hvalsjuken
Hvalsjuken; det var en form for «isolasjon» og «depresjon» på hvalkokeriet.
Men, er slett ikke sammenlignbar med dagens korona.
For oss som var på hvalkokeriet fortonet det hele seg nokså merkelig.
Planfolket satt på bein- og kjøttsaga, andre hadde rigget seg til på det ren gjorte plane (dekket) og satt med rekka som ryggstøtte.
Sola kunne til og med varme så langt syd når det var sommer – der nede, på andre siden av kloden.
Det var grupper av staute mannfolk som spaserte på det vidstrakte akter- og forplan (dekket) i rent arbeidstøy; – alle var dog klare til å tørne til.
Nede under dekket – i kokeriet var det trangt om sitteplassen langs kokene og kvernene. Ikke var det noe særlig varmt der heller, men under full fangst og full kok var det temmelig varmt her i koeriet.
Hvalsjuken nådde ekspedisjonen i dårlig vær også, da var både kokeri og dekket folketomt; men, da var det greit å ha køya og kunne strekke seg på.
Det var det å «gå arbeidsledige» som tynget, det betydde jo også tapte kroner på avregninga.
Ikke alle om bord ble berørt av hvalsjuken; mange arbeidsoppgaver måtte bare utføres:
Byssepersonalet var på plass – «for mat skulle døm ha»! På brua; med vakter og gjøremål, likeså i maskinrommet og fyrdørken; her var det nok ikke fyr på alle kjelene, med trykket måtte holdes på topp – så det kunne bli produsert ferskvann fra evaporatorene.
Alle om bord fulgte med på om det ble noe hval snart!
Kvarten, fjerde maskinisten – var skikkelig hvalsjuk og deppet i perioder.
Etter to dager fikk vedkommende beskjed å gå opp å ta på seg den hvite kjeledressen – og det hjalp; det ble hval på plan, Willy smilte bredt og godt!
Tankbåtbesøk; satte en del av mannskapet ut. Det ble forkjølelsen vi pådro oss når vi hadde hatt tankbåt-besøk med forsyninger – og for ikke å forglemme post hjemmefra.
For oss ung-gutter var det spennende å komme på besøk til mannskapet på tankbåten som lå ved siden av koka med to spermhvaler som fendere.
En prat om hint og annet – og så var det alletiders å få med seg noen gamle ukeblader fra gamlelandet; dette var en skikkelig «smittebomber» – mange av oss ble snørrete og forkjølet.
Etter noen dager i det sterile Antarktis var den sjauen over.
Tankbåten hadde fått losset alt av drivstoff som hvalbåtene og kokeriet trengte for resten av sesongen, samt reservedeler og annet som hvalfangst – ekspedisjonen muligens ville trenge.
Det var også en del proviant som ble tatt om bord i «moderskipet».
Tankene om bord på THORSØY var blitt rengjort for å ta om bord hvalolje og spermolje – som skulle til det europeiske og det norske markedet.
God tur nordover!
ELe. maskin 61/62
Nei, nå får vi la hvalsjuken, forkjølelse og koronaen gi plass et noen reelle opplysninger fra den brune boka til Dag Bakka jr. – den har virkelig blitt til en stor trøst for – redaksjonen av KASKELOTTEN.
Utdrag fra en historie fra Angola
Med portugisisk lisens sto Knut B Hansen i 1974 i ferd med å bygge opp igjen den gamle hvalstasjonen Mossamedes, sør i landet.
Det var samme stasjon som Hvalfanger-I/S Praia Amelia i Haugesund hadde drevet fra 1924 – 1929. Hansen hadde også skaffet seg to andre hvalbåter fra Sør-Afrika, muligens var det de gamle: GISELLA og AUNTY LIL, – tidligere GOS X og GOS V.
Langs kysten av Vest-Afrika går det et hvaltrekk nordover, som gir en fangstsesong fra mai til oktober. Denne forekomsten var det Hansen ville utnytte; det hadde blant annet fordelen av at Portugal ikke var tilknyttet, – Hvalfangstkommisjonen.
Under revolusjonen i Portugal i april i 1974 lå hvalbåten ST. NICOLUA i Mossamedes for maskinreparasjon og ble beslaglagt av de lokale myndigheter. Kapteinen og besetningen ble utvist.
Av de to hvalbåtene som ble liggende i opplag i Saldanha Bay fra omkring 1975 og hugget der noen år senere, mens GISELLA sin skjebne er ukjent.
Knut B Hansen greide senere å komme tilbake og fikk etter utallige komplikasjoner tilbake eiendomsretten til skipet. Han klarte også å få tak i det meste av hoved- og hjelpemaskineriet som var demontert og satt på
land. 1976 ble det omdøpt COLULO – etter en by i det nordlige Angola. Den ble så slept til Luanda for dokksetning. Her ble skipet liggende med defekt maskineri fram til 1980 – da det i juli ble slept til Lisboa for reparasjon.
I 1981 sees skipet igjen i Lloyds seilingslister. Nå med navnet BOUVET, i fart mellom Lisboa, Las Palmas og havner nedover Afrikas Atlanterhavskyst.
Det ble fremdeles drevet av Knut B Hansen, med Fekete & Co. i Tønsberg som agenter, men hadde nå ingenting med hvalfangst å gjøre.
3. sept. 1983 kom BOUVET hjem til Vrengen (Nøtterøy) og gikk rett i opplag.
Oktober 1984 ble den solgt til opphugging i Gehnt, og forlot Vrengen under slep.
BALAENA Hector Whaling Ltd, London
Bugge & Krogh-Hansen, Tønsberg.
6. oktober 1946 la BALAENA ut fra Tønsberg på sin første ekspedisjon, hele besetningen var norsk, selv om de seilte under britisk flagg; bestyrer var Reidar Pedersen. Niels Ronald Bugge og Harald Krogh-Hansen var disponenter i Tønsberg og ledet hele operasjonen derfra – under firmanavnet Bugge & Krogh-Hansen.
Første sesong 1946/ 47 ble det skutt 2 614 hval- som ga et utkok på 192 253 fat.
De fleste hvalbåtene ble lagt opp i Cape Town, de øvrige ankret opp sammen med koka 17. mai 1947, ved Husøy.
Til denne sesongen hadde ikke Hector Wahling egne transportskip, slik at de norske tankskipene LISITA og KJ KNUDSEN ble leiet til å føre bunkersolje fra Curacao til feltet – og fraktet hvalolje til Europa.
Eksperimentet med å bruke fly for å lokalisere hval var ingen suksess, feltene var så fulle av hval!
BALAENE ble en foregangs ekspedisjon som også baserte driften på biprodukter: Kjøttekstrakt, beinmel og frosset kjøtt.
Hangarene akterut ble fjernet 1947 og bygget om til lugarer – dette var en nødvendighet pga. biproduksjonen.
BALANEA ble kjent for å være en «storfisker». Sesongen 49/ 50 kom ut med 205.304 fat: den største produksjonen noensinne fra en hvalfangstekspedisjon.
Det er bare kokt ut tilsvarende kvanta i etterkrigstiden: SOUTHERN VENTURER: 205.014 fat – og EMPIRIE VICTORY: 204.879 fat i 1946/47.
Denne sesongen satte kokeriet rekord med et gjennomsnitt utkok 2. 200 fat i døgnet. De 18 siste fangstdagene ble det hver dag produsert 2.800 fat hvalolje.
Dette avslører både rasjonell drift og hardt arbeide; for ikke å snakke gode stimer med hval, flinke skyttere og dyktige hvalbåtmannskaper – med gode rutiner og en topp arbeidsmoral. Det var nå tross alt de som leverte «råvarene»!
De fanget med 11 båter – 1946/ 47. Det var: KAI, HEKTOR 6, åtte TERJE- båter fra 1936, samt noen båter som tilfalt Storbritannia som krigsbytte.
Fra 1948 til 1951 ble hvalbåt-flåten fornyet med to korvetter og åtte nye hvalbåter i «Setter» – serien. Fornyelses-programmet ble fullført med tre nye båter til sesongen 1953/ 54.
Noen av hvalbåtene fikk reparasjoner og slippsetting ved verkstedene rundt Oslofjorden, – mens de fleste ble lagt opp i Sør-Afrika, først i Durban og senere ved i Cape Town.
1953/ 54 ble det innført begrensninger i antall hvalbåter;
fra sesongen 1953/ 54, fikk Balaene-ekspedisjonen redusert antallet fra 18 til 14 fangstbåter. Senere ble det skåret ned til 12 – og mot slutten var det kun ti båter.
Med sine ti hvalbåter, fire bøyebåter og to transportskip hadde Balaena-ekspedisjonen 986 mann forhyret.
Ekspedisjonen hadde også med eget fryseskip for hvalkjøtt – KETOS ble tatt i bruk høsten 1947.
Til overføring av kjøtt fra kokeriet til fryseskipet ble den gamle hvalbåten KAI bygget om til formålet, tre år senere ble også HEKTOR 6 bygget om og satt inn i kjøtt-transporten. KETOS ble erstattet av BRANDSFIELD, men det forliste.
Til bunkers og hvaloljetransport til Europa kjøpte United Whahlers et tysk kabel- og tankskip i 1947 – etter div. omgjøringer fikk skipet navnet THULE, her var det stort sett norsk mannskap.
1958 ble BRANDSFIELD hugget og erstattet av ENDERBY, mens THULE ble supplert av Hectors motortankere POWELL og BISCOE, med ren britisk besetning.
I den siste sesongen, 1959/ 60, ble også det nye tankskipet HECTOR HERON benyttet.
Hver sommer lå BALAENA og fryseskipet i opplag på Husøflaket, i selskap med Salvesen-skipene. En del løpende vedlikehold pågikk om bord, med reparatører fra verksteder i distriktet.
Det siste året var sommer-opplaget på Tenvik, Nøtterøy, hvor også en del av de eldste hvalbåtene ble liggende.
Sommeren 1956 fikk BALAENA øket kapasiteten med to nye kjeler og en dieselgenerator, mens to nye Kværner-apparater kom inn i stedet for 4 presskjeler.
Hector-gruppen utvidet etter hvert aktivitetene og sto blant annet bak flere hvalfangst-prosjekter i Afrika.
Det norske A/S Hektor tok opp tankfarten med HEKTORIA i 1950 og BENGUELA i 1955. Rundt 1953 ble United Whalers fusjonert inn i Hector Whaling Ltd. Hector Whaling Ltd. ble et velstående selskap; bygget opp på gode resultater fra HEKTORIA, TERJE VIKEN og BALAENA. … det var gode tider for aksjonærene.
Men, sviktende fangst, stigende driftsutgifter og varierende priser på hvalolja – førte til minkende overskudd.
Fangsten sviktet for alvor 1959/ 60 sesongen – med bare 85 000 fat, 6 080 tonn frosset hvalkjøtt, 3 200 tonn benmel og 300 tonn kjøttekstrakt. Aksjekursen var i 1949: 28sh 9d – den var nå 5sh 3d.
Ved årsutløpet, 1959, kunne Hector Whaling Ltd. bokføre et underskudd på £ 490. 471
Hector Whalings skuffende resultater kom samtidig med at forhandlingene med om nye kvoter kjørte seg fast.
Uenigheten om kvotene kunne føre til overbeskatning av hvalbestanden; hvilket også kom til å skje.
Dette var bakgrunnen for at Hector – våren 1960 tok opp forhandlinger om salg av ekspedisjonen til Japan.
14. mai 1960 kom BALAENA hjem til Tønsberg og ankret opp i Tenvik sammen med noen av hvalbåtene og ENDERBY.
Ekspedisjonen hadde vært den største av dem alle; 816 mann var forhyret siste sesong, 85 prosent nordmenn.
Hector Whaling Ltd. stod nå overfor et vanskelig valg.
På den ene siden stod hensynet til de ansatte, som i mange tilfeller hadde vært knyttet til selskapet gjennom to generasjoner, samtidig som det ikke var aktuelt å fortsette en tapsbringende drift.
Et godt salg kunne gi muligheter til å komme ut med kapital til ny virksomhet.
28. mai 1960 ble salgskontrakten undertegnet, og 4. august kom japanerne om bord for å inspisereflåten.
Salget omfattet: kokeriet, fryseskipet og syv hvalbåter – som for 62 millioner kroner gikk til Kyokuyo Hogei KK, Tokyo.
Da BALAENA senere i august stevnet ut fjorden på vei til Hamburg for dokking, bar det navnet KYOKUYO MARU No 3.
Samme vei gikk ENDERBY og de syv SETTER- hvalbåtene.
Før salget til Japan hadde det vært minst to forsøk på å overføre Balaena ekspedisjonen til norsk flagg. Det lyktes ikke.
KYOKUYO MARU No 3 ble et godt skip for japanerne. I Japan var det et stort marked for hvalkjøtt, – og andre biprodukter ble godt mottatt.
I 1969 ble det omfattende modernisering ved Hitachi Zosen; forlengelse på 60 fot og ombygget til dieseldrift.
Samtidig ble fabrikken fornyet, slik at den også kunne produsere fiske-mel og fiskeolje.
KYOKUYO MARU No 3 kom til å oppleve den siste fasen av japansk fangst – og var siste gang i Antarktis sesongen 1975/ 76.- 1978 ble det hugget opp.
Kaptein Per Virik ble «head-hunted» av Salvesen og overtok som bestyrer på SOUTHERN VENTURER mens skytterne gikk over til forskjellige selskaper;
Finn Ellefsen gikk til Norhval og Arne O Jensen gikk til Kosmos.
Etter salget av ekspedisjonen stod Hector Whaling Ltd. tilbake med fem hvalbåter, samt de to små transportbåtene KAI og HEKTOR 6, som gikk til opphugging.
Tre av hvalbåtene ble etter hvert solgt til Salvesen, – de to hvalbåtene SETTER X og – XI ble overført mars 1962 til Saldana Whaling Ltd., hvor også eierne av Hector Whaling Ltd. hadde interesser.
Etter salget av ekspedisjonen i 1960, trakk Rupert de Burgh Trouton seg tilbake som direktør etter 25 år i selskapet. Det ble andre ledere som nå skulle føre Hector Whaling videre som rederi og datterselskap i Cayzer, Irving-gruppen.
Utover i 70-årene reiste det seg en internasjonal opinion for totalfredning av hval.
Det var flere hvalarter som var fredet – med det ble stilt krav om forbud for all hvalfangst.
- 1972 vedtok FN en henstilling om 10 års stans i hvalfangsten. Forslaget ble avist i International Whaling Commission.
- Det ble USA som påtok seg rollen som pådriver i arbeidet for å verne hvalen. US Marine Mammals Protection Act nedla forbud mot hvalfangst i amerikansk farvann.
- Dette fulgt kanadiske-myndigheter også opp.
- USA truet med handelsrestriksjoner mot Japan og Sovjet – da disse hadde overtrådt fangstkvotene i Antarktis.
- FN-forslaget om 10 års fangststopp fikk i 1972 tilslutning fra 4 av kommisjonens 14 medlemsland; året etter var det 8 medlemsland som slett ikke var tilstrekkelig for å få ¾ flertall.
- Men nå kom det fra natur-vernegrupper som mente alvor med stans av hvalfangsten.
- Disse gikk rent fysisk til verks.
- 1975 på forsommeren utførte amerikanske Greenpeace-organisasjonen en aksjon mot den russiske DALNIY VOSTOK-ekspedisjonen som fanget spermhval vest for Oregon.
- 1975 opphørte hvalfangsten ved Durban
- 1976 kom Greenpeace sterkere tilbake.
- 1977 aksjonerte de i Australia ved en landstasjon i Albany – og i 1978 på Island.
- Truslene med handelsboikott virket – flere land sluttet med hvalfangst.
- 1978 opphørte hvalfangsten i Australia. – Mens den fortsatte i Spania, Island, Brasil, Chile og Japan.
- Også den uregulerte fangsten i Atlanterhavet, som til nå knapt var kjent utenfor næringen, måtte nå tåle dagens lys.
- Opplysninger om at SIERRA og andre piratbåter skjøt både blåhval og knøl; altså fredede hvalarter, dette ble dokumentert.
- Nye naturverngrupper i Europa ble etablert: Environmental Investigation Agency, – Whalewatch og Sea Shepherd.
I juni 1979 brøt piratfangsten for alvor gjennom som en skamplett i verdensopinionen.
Denne måneden ble det holdt en høring i det amerikanske Senatet, Packwood Magnusson Hearing, om den amerikanske handelspolitikk i forhold til land som støttet hvalfangsten utenfor IWC- International Whaling Commission.
Den nære japanske kontakt med Sierra-selskapet ble grundig dokumentert, og forårsaket angivelig at japanerne brøt kontakten.
Det førte også til at Sør-Afrika nektet sine borgere å drive eller understøtte hvalfangst.
Disse politiske trekk skulle gjøre det vanskelig for Sierra-selskapet og dets disponent Andrew N Behr.
På samme tid, 1. juni 1979, brakte London-avisen «The Observer» en serie artikler om pirathvalfangsten. Da nordmenn ble fremholdt som hovedmenn i virksomheten, ble deler av innholdet også gjengitt i norske aviser. En britisk etter-forsker, under dekknavnet Paul Brown, hadde holdt til i Las Palmas i nesten et år, – og systematisk passet på og dokumenterte «Sierra»s anløp og leveranser av kjøtt til japanske fryseskip i havna. Det ble påvist at virksomheten ble drevet fra Sør-Afrika, og at det årlig dreide seg om 2.500 tonn hvalkjøtt, foruten hvalolje til europeiske kjøpere.De to nordmennene, skytterne Arvid Nordengen og Knut Hustvedt, ble noe uriktig trukket frem som hovedmennene i det som ble påstått å være en meget lukrativ virksomhet.
Forretningsbanken i Trondheim måtte dementere sine eierinteresser i båten.
Kongsberg Våpenfabrikk og andre norske leverandører fikk også sine pass påskrevet.
Nettopp som pirathvalfangsten var i medias fokus, ble den rammet, bokstaveligtalt av Sea Shepherd-aksjonistene.
På vei tilbake til Portugal – etter en fangsttur, ble Sierra oppdaget av aksjonsskipet Sea Shepherd 15.juli 1979.
Kaptein Arvid Nordengen på Sierra fortsatte mot havna, og skipene fulgtes gjennom natten.
Om formiddagen 16. juli var de begge utenfor Laixos. Sea Shepherd gikk først inn, men da Sierra nærmet seg havne-innløpet – kom den settende ut for full maskin. Aksjonsskipet krysset like foran baugen på Sierra, tok deretter en 360 graders sving og rammet hvalbåten midtskips med 12 knops fart. Hvalbåten kom seg til kai og fikk losset – japsen lå der og tok imot lasta.
Knut Hansen var på pletten og krevde arrest i skipet for sitt tilgodehavende fra 1972.
Sea Shepherd prøvde å unnslippe, men ble oppbrakt av portugisiske krigsskip og ført tilbake – for så å bli tatt i arrest.
Sierra gikk til Oporto for reparasjon og derfra til Lisboa for utrusning. Tidlig i februar 1980 lå den klar igjen, – klokken 0617 om morgenen 6. februar eksploderte en sprengladning under vannlinjen i forskipet, med en slik kraft at båten sank på ti minutter.
Bak sabotasjen sto Greenpeace-aktivister, som hadde festet en magnetisk mine i løpet av natten.
Sierra ble hevet; «dommen» var vrak – den ble hugget i Oporto 1985.
Mens historiene om piratfangsten rørte opp en sterk internasjonal opinion ble det oppdaget at Sierra-interessene hadde nå to fabrikkhvalfangere under bygging i Durban.
Enda Andrew N Behr benektet enhver forbindelse med skipene, ble de døpt etter hans døtres navn; THERESA III og SUSAN I. Like før levering ble THERESA III brannskadet i april 1979.
Dette ga aksjonistene tid til å forsterke presset på Den Sørafrikanske Regjering, som nedla forbud mot å sette båtene i fangst.
…så ble båtene liggende mens juristene kranglet om erstatningen…
Fortsettelsen kommer i februar 2021 nr. 109.