Hyggelig å mimre sammen!
Av Erik Leister for hytte guiden i Onsøy 1999
Østfold Hvalfangerklubb er blitt et begrep i Onsøylandet, – og det «landet» strekker seg ganske langt når det handler om tidligere hvalfangere.
Den siste i landstigningen for den trauste fangstmannen var våren 1968.
For enkelte ble det tungt og vanskelig å vite at sesongarbeidet var slutt, en epoke var over.
De yngste kara fikk ganske lett arbeide da de kunne fortelle at de hadde noen sesonger på hvalfangst, – slike folk var arbeidsvillig og flinke til å improvisere om et problem dukket opp.
Mange dro ut i koffardi og fant sin plass som sjømenn, andre ble reparatører eller fant på noe som egen «herre».
«Råka vi på hverandre» ble det en prat om isen og den tiden der nede.
Vi må få til noe!
Kåre Martinsen og artikkelforfatteren var på et hvalfangertreff i Sandefjord jula 1991.
«Det skulle da vel kunne gå an å få til noe tilsvarende i Østfold og Fredrikstad, jeg har lokaler i Gamlebyen, på Majorstuen » ytret Kåre.
Forsommeren -92 mente Kåre at han hadde fått kontakt med såpass mange at det burde la seg gjøre å invitere til treff, oktober 1992 ble det servert erter kjøtt og flesk til 66 tidligere hvalfangere.
Søndag 17. januar 1993 ble ØSTFOLD HVALFANGER KLUBB stiftet, 75 mann møtte fram. Det ble vist videofilmer, servert kaffe og kaker, noen halv litere ble også konsumert.
Det ble oppfordret til å lete på loft og i kjeller etter ting fra tiden i Isen og på Øya (Syd Georgia), fotografier må vel noen av dere ha, kanskje en 8 mm film som kan spilles over til video.
Våre etterkommere!
Til årsmøtet 1995 fikk ØHK en skriftlig henvendelse fra Odd Winther som ga uttrykk for at Østfold burde få sitt eget hvalfanger museum (se til Sandefjord og Tønsberg) i Gamlebyen, på Isegran eller i Fredrikstad (dr. Johnsen gården).
Fredrikstad Museum ble kontaktet og spurt om råd; de lånte oss noen montere som vi straks kunne få vist fram en masse hvaltenner og hva en kan få laget av disse, hvalører malt og dekorert slik en hvalfanger på sin frivakt kan få til!
En gjeng tok seg av Østfold Hvalfangerklubb`s museum, fikset og malt satte opp lettvegger for oppheng av bilder, og de er det mange av.
Her kan det nevnes flere hjelpere, men straks kan en eller to glemmes derfor sier vi unisont mange takk til alle som har bidratt til den fine utstillingen og dere som har lagt alt til rette for publikum.
Museet (vårt) har lang tids lån fra Hvalfangermuseet i Sandefjord blant annet på en modell av hvalkokeriet «THORSHAVET» pluss noe annet.
Mai mnd. åpnet vi vårt eget museum for publikum, mange gjenstander og fotografier «strømmer» stadig inn fra tidligere hvalfangere eller deres familier. museum og klubblokale.
I taket er det hengt opp noe i vannrett stilling; langt og stort, og med en forunderlig form som mange fniser av når de får greie på hva det er!
Ta en tur til Øssia!
Museet ligger vegg i vegg med Peppes Pizza i Gamlebyen, lett synlig med en hvalkanon ved inngangsdøra, det er åpent fra sist i mai til sist i august, ANNONSERING I KULTURKALENDEREN i byens aviser.
Hjertelig velkommen!
Her vises det videofilmer, en folder om hvalfangst kan du også få!
Det er alltid to tre erfarne hvalfangere som viser rundt, etter behov kan grupper også få omvisning etter avtale.
Det tas inngangspenger, men ikke for mye!
Artikkelen om «Sesongbetonte mannfolk i Onsøy» som sto i hytteguiden -98 var også skrevet av Erik Leister medl. av ØHK, bilde av hvalbåten var en repro fra Østfold Hvalfangerklubb`s museum.
Hentet fra Kaskelotten nr. 15
Hvalkokeriet SS «Silvestri»
Odd Whinter alias Skårungen var på vakt i museet i sommer hvor Jens Hjalmar Jensen og hans familie også var, de gledet seg over alt som var skaffet til veie.
Odd tok seg godt av gjestene, og det resulterte i at herr Jensen som nå bor i Skottland skrev en beretning om sitt liv hos Salvesen. Odd fikk det hele tilsendt på engelsk som Per Sand har oversatt.
Jens Hjalmar Jensen, født på Kinn utenfor Florø 18. april 1917, jeg begynte med fiske 14 år gammel uten for Rognaldsvåg.
Jeg bestemte meg for å dra på hvalfangst da jeg var 21 år gammel for å tjene litt mer og få sett meg litt omkring i verden. Mønstret på SS «SILVESTRI» hos Christian Salvesen i Tønsberg som messegutt, hvalkokeriet hadde et mannskap på 250 mann. Vi seilte fra Tønsberg med kurs for Syd Georgia, været var forferdelig på «the forties» (40 grader syd), men jeg ble ikke sjøsyk!
Ved ankomst lå vi ved Salvesen basen som het Leith Harbour noen dager før vi fortsatte mot Antarktis og hvalfangsten. Daglig bearbeidet vi ca. 20 hvaler, med størrelse fra 60 til 90 fot lange, vekta var jo der etter, ca. 1 tonn pr. fot det var hovedsakelig blå-, finn- og spermhval. Jeg likte ikke særlig jobben som messegutt, men måtte bare være på plass.
Etter en periode på 4 måneder returnerte vi til Syd Georgia hvor vi tilbrakte vinteren med arbeide på land, overhaling og reparasjoner av
«the catchers»- hvalbåtene. Det var bortimot 200 mann som holdt på med dette,- alle med forskjellige oppgaver, min var som motormann på en taubåt.
Hvalkokeriene returnerte til Norge.
Da hvalkokeriet kom nedover igjen mønstret jeg som byssegutt – forfremmet fra messegutt! Vi dro så ut på hvalfangst for en ny periode på 4 måneder. Etter denne perioden, april 1940 dro jeg hjem til Norge. Vi ankom Freetown Vest-Afrika den 7. mai 1940 og ble der i 5- 6 dager mens vi ventet på en britisk konvoi. Da konvoien ankom satte vi kurs for the Thames, London som vi ankom månedsskiftet mai/ juni 1940. De fleste mønstre av, men jeg ble om bord. Deretter seilte vi til Aruba, (Mellom-Amerika) hvor vi lastet hvalkokeriet med olje som skulle tilbake til Grangemouth i Skottland. På ut gående reise hadde vi ikke konvoi, vi dro til Bermuda og sluttet oss til en konvoi som skulle til Storbritannia.
Jeg var fremdeles ansatt i Salvesens rederi selv om vi ikke drev med hvalfangst. Omlag 30 skip krysset Atlanterhavet, Irskesjøen og deretter opp til Pentlandsredet på nordsiden av Skottland. Noen av skipa forlot konvoien ved Lands End.
Den 16. juli seilte vi gjennom Pentlandstredet. Vi måtte ankre opp utenfor Aberdeen fordi vi hadde mottatt beskjed om at tyskerne hadde sluppet magnetiske miner og ikke kunne forsette før disse var fjernet. Tre miner ble sveipet opp, den fjerde ikke ble funnet. Vi fikk beskjed om å fortsette og satte kurs for The Firth of Forth og Grangemouth.
Ved ankomst var det fem tankskip foran oss, – vi var det største.
SS «SILVERSTRI» traff så den savnede minen kl. 1810 den 16. juli, jeg husker det så godt fordi vi ventet på at mannskapet skulle bli ferdig med tenkepausen. På den tiden arbeidet jeg som 2. kokk, og var rett uten for byssa da jeg- vi hørte et stort BANG. Jeg skjønte at vi var truffet, men ikke hva som hadde truffet oss.
Jeg gikk ut på dekket og i løpet av noen få sekunder var akterdekket under vann. Noen menn hoppet i sjøen, en slepebåt i nærheten plukket oss opp fra sjøen og fra det synkende skipet, jeg var heldig som var blant disse. Skipet sank i løpet av to og ett halvt minutt, ti liv gikk tapt, 94 overlevde forliset.
Flesteparten av mannskapet var nordmenn de øvrige var britiske.
Vi ble innlosjert på hotell i Edinburgh i to uker. Deretter mønstret jeg på et nytt hvalkokeri ved Dunoon, Skottland. Jeg gikk om bord i «NEW SEVILLA» som hvalfanger i august 1940, vi seilte til Liverpool hvor vi tok om bord proviant og utstyr for en ny hvalfangstsesong i Syd Georgia, den 23. september 1940 kl. 0600 fulgte vi en konvoi, men den samme kvelden kl. 2000 ble vi torpedert ved Isle of Man I Irskesjøen. Jeg husker at det var måneskinn den kvelden, jeg hadde nettopp vasket meg og sto utenfor lugaren min da vi ble truffet. Lyset forsvant og det helt svart, jeg skjønte at vi var truffet av en torpedo da eksplosjonen var så kraftig. I mørket følte jeg meg fra og opp til dekket, her holdt de på å låre en livbåt og jeg hoppet om bord. Skipet holdt seg flytende noen få dager. Et lasteskip i ballast plukket oss opp og tok oss med til Belfast i Nord- Irland. Det var ca. 400 om bord medregnet to mannskap til hvalbåter- 2/3 var nordmenn, resten britiske. Jeg tror fire eller fem mann døde i maskinrommet.
Da vi ankom Belfast ga folk oss sjokolade og sigaretter da vi gikk gjennom gatene. Jeg hadde kun på meg bukser, slippers, en vest, – samt redningsvesten.
Flaks at jeg hadde på meg de samme buksene som jeg hadde på meg den kvelden SS «SILVERSTRI» traff en mine!
Nå reiste jeg til London hvor jeg håpet å kunne mønster på et nytt hvalkokeri, men i stedet gikk jeg inn i den norske hær. Resten av krigen var jeg for det meste stasjonert i Skottland, hvor jeg giftet meg og slo meg ned i Turriff i Nord-Øst Skottland.
Jeg dro på hvalfangst igjen i 1945 og gikk i land 1954.
1938 – 1940: SS «SILVERSTRIN»
1940 – 1940: SS «NEW SEVILLA»
1940 – 1945: Hæren
1945 – 1953: SS «SOUTHERN VENTURER»
1953 – 1954: Leith Harbour, Syd Georgia.
Jeg var også om bord i SS «SOUTHERN VENTURER» da hun fraktet ca. 50 pingviner til Edinburgh ZOO. Vi hadde ingen ting med de å gjøre ettersom vi hadde med eksperter om bord – heldigvis!
Hentet fra Kaskelotten nr. 18
«MIMREKROKEN» – som et innslag i Kaskelotten- takk for forslaget Harald Storebaug fra Moss. Her kommer hans første bidrag:
2. styrmann på koka fyller år, og kokken har bakt fem sukkerbrød, disse står til avkjøling i brødskapet. Dette er plassert midt i løypa når vi passerer smia, og er beskyttet av nettingdør med hengelås.
Siden jeg alltid har vært en smule fingernem, og veldig lysten på noe søtt, er det en smal sak å stikke til seg et stk. sukkerbrød og invitere nærmeste omgangskrets på kakekalas.
Da ingen av kakemonsene hadde noen tro på at kokken kunne telle så langt som til fem, ble kakeforma dumpet for å fjerne alle spor. Dagen etter ble det opplyst at det var det samme faen med kaka bare forma ble returnert. — Så det.
Mange takk Harald, hvem kommer med neste historie?
Ønskes byttet
Dreiet smykkeskrin i gullregn, med innlagt hvalbarde i lokket, – ønskes byttet i pent brukte hvalbarder.
Harald Storebaug – Moss – medl. nr. 108
Telefon 69 25 53 45
Hentet fra Kaskelotten nr. 20
Noen små biter…
Dette må vært et skriv som ble delt ut til hvalfangere føre ankomsten til Norge.
Velkommen hjem!
- Mønstringssjefen med assistenter og Bennets Reisebyrå møter skipet i Drøbak og følger med til Oslo.
- Skipet legger til ved ”Tyveholmen” (Fillipstad), hvor en enkel mottagelse finner sted.
- Alle sjøfolk og hvalfangere vil få biletter til hjemstedet og et beløp til diett under reisen. Nærmere meddelelse om utdelingen vil bli gitt om bord og eventuelt gjennom høyttalere ved ankomst til kai.
- Sjøfolk og hvalfangere kan lande snarest mulig etter ankomst til kai. På grunn av mangel på hotellplass i Oslo, bør flest mulig reise hjem ankomstdagen.
- Etter ankomst til Oslo vil det etter nærmere meddelelse i høytaleren bli gitt en enkel bespisning i Lyche’s Restaurant (tidl. Frimurerlogen) i 2. og 3. etasje. Her vil også mønstringssjefen med assistenter og reisebyrået’s folk være til stede og ordne med biletter og diettpenger. – Adgangskort til bespisningen vil bli utdelt ved ankomst til kai.
- De hjemvendte sjøfolk og hvalfangere som ikke rår over oppsparte midlere, kan etter søknad få utbetalt en stønad av staten i opp til 2 uker etter sin hjemkomst. Stønaden betales etter satsene i høyeste klasse i Arbeidsledighetstrygden. Søknad om slik stønad innleveres til Trygdekassen på hjemstedet.
Hilsen Kjell Paulsen, Engelsviken
Hentet fra Kaskelotten nr. 21
Den glade matros:
Dampradio’n;
Vi hadde ikke TV. (var ikke oppfunnet enda). Noen hadde reiseradio av typen Kurer, tapetsert med rød, grønn eller grå papirtapet med slangeskinnsmønster. Under helt spesielle atmosfæriske forhold og med antenner som var koblet til mastestag og lignende, samt velvillig innstilling til mangel på lydkvalitet, kunne vi innbille oss at vi lyttet til kortbølgens sjømannsending.
Gledesspredere er godt å kjenne;
Men vi hadde Tyge. ——- Tyge hadde trekkspill med svenskt system, og kunne utrolig mange viser. Mest griseviser. Tyge var en populær ”persån”. På det lille som var av fritid ble Tyge invitert fra lugar til lugar med sine viser og sitt trekkspill. Før de første pjoltere rakk å virke, kompet kan visene vekselvis med bass og diskant. Ut over kvelden, og når alle sang med kompet han med begge hender. Tyge hadde egen bærer til trekkspillet når han skulle hjem til lugaren og ei ny 12 timers vakt.
Når sov Tyge?
«God vakt H S – Moss» (Harald Storebaug).