Artikkelside 11:

Avskrift av radioforedrag

Av veterinær Egil Ole Øen 16.11.96
P2 Akademiet bind J
Harald Storebaug, Moss, medl. av ØHK har bidratt med denne avskriften 11.10.2002

Det kan neppe være mange i Norge som ikke kjenner til at vi fangster vågehval på kysten og i nære havområder. Men i den debatten som er ført de siste årene, har enkelte framstilt den norske småskalafangsten som en nærmest ny og industrilignende geskjeft uten tradisjoner i Norge. Dette er feil.

Norsk kystfangst av hval er trolig svært gammel, og det å kalle denne fangsten som foregår fra små fiskebåter for «industri» og sette den i bås med den høgt spesialiserte storhvalfangsten som foregikk fra 1500- tallet til i 1970 årene, er som å sette likhetstegn mellom en sjark og en fabrikktråler.

Ingen vet sikkert når nordmennene begynte å jakte på hval, men det er lenge siden. I alle fall er det funnet rester etter både små og store hval i møddingene ved steinalderboplasser .En kan naturligvis spørre om de bare åt selvdøde dyr som drev i land. Det siste er i hvert fall lite sannsynelig for mennesker som livnærte seg ved jakt og fiske, som vi vet ikke bare nøyde seg med småvilt, men som vi vet, gikk løs på langt større byttedyr. For disse jegerne måtte det være en utfordring og sikre seg en stor og fet hval. En vellykket jakt gav både aktelse, status, og for lokalsamfunnet kunne fangsten bety et være eller ikke være.

Den første beretning om hvalfangst i Norge finner vi i helgelendingen Ottars fortellinger i 890 til Kong Alfred Den Store av England. Men vi finner regler om hvalfangst i den eldre Gulatingslov fra 900 tallet, i Frostatingsloven og i Magnus Lagabøters landlov fra 1274.Vi vet at fangstmannen hadde merket redskapen sin og kunne gjøre krav på dyret som var drept. I Kongespeilet fra 1270 tallet beskrives og navngis forskjellige hvalarter. Og det berettes om veiding (jakt) av både grønlandshval, som kan bli opp til 100 tonn, og rørhval, som var betegnelsen enten på finnhval eller blåhval som kan bli enda større enn grønlandshval. Om rørhvalen sier «Kongespeilet» at den var «—-den største som menn har veidet, var ett hundre og tredve alen lang—-«. Når en vet at en alen var vel 60 cm., må vel lengden karakteriseres som «dryg», men skiftes alen ut med fot, kan det rime for en blåhval.

En stor hval var verdifull. Den ga mat, tran, bein og andre livsnødvendigheter og sagaene skildrer både slagsmål og drap for å sikre seg et hvalkadaver. Men som for andre verdier, tok Kongen retten også til selvdøde hval, og da kunne en miste sin «hals», altså dødsstraff dersom en røvet noe av kadaveret.

Hvalkjøtt var vanlig brukt. Engelske tolldokumenter forteller om tidlig import av hvalkjøtt, spekk og barder fra Norge, og det ble brukt hvalkjøtt som skipsproviant da Prinsesse Margrethe av Skottland kom til Norge i 1290.Folk i norrøne bebyggelser i Europa skulle ha vært kjent og fortrolige med hvalfangst slik den ble drevet i Norge. Det foregikk bl.a. en livlig hvalfangst på kysten av Normandie så tidlig som i det 11. århundre, og normanner krigere hadde dusker av hvalbarder i hjelmene sine. Fridtjof Nansen gikk så langt som til å hevde at folk i Normandie hadde tatt med kunnskapene om hvalfangsten fra Norge, da både navn, redskaper og regelverk var nærmest identiske med de norske.

Det vanligste byttet var nok de små og mellomstore tannhvalene som kom i flokk. Disse ble tatt i garn eller ved å jage flokkene inn i fjorder og sund, og fra Sotra utenfor Bergen navngis gode fangstplasser allerede på 1500-tallet. Og fangstene kunne være betydelige. I 1700-årene ble det registrert fangster på 1000 og 2000 «hvitskjeving» på en gang.

Nedskrevne øyenvitneskildringer har vi først fra 1800-tallet. Dette tyder på at organisering og fangstutøvelsen kunne variere noe fra sted til sted. Fra Sunnmøre fortelles det at folk løp ut i vannet til beltet selv vinters dag, med økser og jernkroker, for å avlive og dra hval til lands. Men fra bergenskanten beskrives det i 1885 om fangst av 62 spekkhuggere som først ble drevet inn i en vik med båter»…bemannet med huiende og skrikende striler…» Når hvalene var drevet inn i trangere farvann «…efter langvarig skrig og en uendelig spektakel…» ble det kastet en stor not utenom flokken. Deretter ble mindre flokker avstengt med en indre not. Folk lå med båter utenfor ytre nota og «…ved at plaske i vandet med aarene og ved hujen og skraal skremmer folkene i disse baadene indover mot land og hindrerdesertering…» Etter dette kunne slaktningen begynne i fleng. Naar man havde faaet i land saa mange hval , som man trode at kunne avspekke, ble stengenoten tagen op, hvalene slupne ut i bassinet, inntil flænsingen af de dræbte var tilendebragt, da den samme scene gjentok sig.

Da Jagten foregikk uden plan, idet Harpunerne kastedes snart i den ene, snart i den anden Hval, efter Anledingen, og da mange Harpuner bleve revne du under arbeidet med at hale Hvalen til land, var det flere der kom til at gaa saaret i dagevis, inden de blev dræbte..

Men det foregikk ikke alltid planløst. Et annet øyenvitne forteller at ved harpuneringen rodde noen båter innefor nota og begynte å forfølge de enkelte dyr. Det gjaldt å komme så nær dyret som mulig før harpunen, som kaltes «skutel», og som var festet til et tau og et løstsittende treskaft, ble støtt og ikke kastet, inn i dyret. Skutelen hadde roterende hode slik at den hektet seg fast når skaftet ble trukket ut, eller at tauet ble strammet. Når skutelen satt fast, ble tauet overtatt av folk på land som dro hvalen inn og avlivet den med kniver. En kan undre seg over at dyra ikke prøvde å rømme ut av nota. Men dette skal ha vært sjelden. Kom de seg ut av innerste nota, svømte de vanligvis i ring i det ytre stenget, noe som i.flg. øyenvitnet «… ikke taler til fordel for dyrenes intelligens…»

Fangsten må ha vært litt av et drama. En spekkhugger kunne slepe 20 – 30mann, og det fortelles om et tilfelle av fangst av spekkhugger, som også kalles «staurhynning» eller staurhval, utenfor Bergen i 1880 årene: «Under indslæbningen av en staurhynning for nogle aar tilbage havde der paa et fremspringende næs lige ved den bugt, hvor indhalingen foregikk, samlet seg foruden en del indføtte ogsaa en mengde skuelystene byfolk, som var kommet ut for at overvære fangsten. Så fikk plutselig en kraftig staurhynning det indfall at gaa forbi nesset, som i et øyeblikk blev fuldstendig feiet for tilskuere af det spændte toug, der uden persons anseelse veltede de pælsklædte og flosshatprydede herrer overende, ned mellom stenene i fjæren, eller helt ud i søen»

Det kan tyde på at kunnskapene om hvordan de store hvalene skulle fangstes døde ut en gang i middelalderen, iallfall i deler av landet. Presten Peder Claussøn skriver i Norges Beskrivelser fra 1599 at fangstmetodene «… for Mennischens Uddugelighed Schyld… var kommen af brug, saa at de nu ingen raad veed at veide Hualen uden hand driffuer paa landet til demb…»

Og hans kollega Petter Dass gjentar, om enn i en mer poetiske former, i Nordlands Trompet noen tiår senere:

Men aldrig var Nordlandske bonde saa klog,
At dig for u-lempet hans Spiud eller Krog,
Han vidste dig aldrig at fange,
Hvis icke du selver paa stranden opdrev,
Og dem til et Rov u-formodentlig blev,
Dog har bedaaret så mange.

Ja, for denne «bedårelsen» kunne koste dem hodet.
Men kunnskapene var neppe så mangelfulle overalt som Peder Clausøn og Petter Dass beskriver. Prosten Rode forteller nemlig ca. 150 år senere i sine «opptegnelser fra Finnmarken 1826 – 34» om storhvalfangst. Der sier han at de drepte hvalen ved at «…de stødte mærket jern i hvalen…» og beskriver for øvrig fangsten på denne måten: «Man ror i en båt hvalen like inn på livet, hvilket ikke er så farlig som man skulle formode, når man ser ryggen på dette uhyre heve seg over vandflaten. En harpun eller sterk jernkrok med mothaker, som er anbragt løselig på en lang stang, stødes derpå med kraft inn i dyret av en sterk karl, som deretter trekker skaftet til seg igjen, så at alene jernet bliver siddende og ved hvalens bevegelser arbeider seg dybere ind i kjøtet. Så snart hvalen er såret, søger den rum sø; men er den truffet vel, antages den å måtte sette livet til efter 24 timers forløb»

Dette må ha vært en meget gammel fangstmetode. Sannsynligvis er dette den opprinnelige fangstmetoden for storhval. For det var nettopp slik det må ha foregått med de redskaper som var til rådighet, og det er forøvrig slik den foregår den dag i dag i primitiv fangst.

Men i Norge hadde vi også inntil år 1900 en helt særegen fangsmetode for vågehval i Skogsvågen på Sotra utenfor Bergen. En fangstmetode som det kanskje ikke har vært maken til i hele verden. Og nettopp fordi den var så gåtefull, har vi svært detaljerte opptegnelser fra denne fangsten. Skogsvågen er en fjordarm på østsiden av Sotra. Fjorden grener seg i to grener hvor en går sørover og inn i et trangt sund, Stekasundet til Kvalevågen. I Skogsvågen foregikk det meste av fangsten om våren når vågehvalen var på trekk nordover. Når hvalen kom opp fjorden, tok den av og til leia inn Skogsvågen. Kom den inn på vågen om formiddagen når sola sto i øst, tok den oftest bare en sving innover før den gikk ut igjen, men om ettermiddagen når sola sto i vest, kunne den gå helt inn på vågen før den snudde sør langs landet, ned i Stekasundet og inn i Kvalevågen der den havnet i fella. Der ble den avlivet ved hjelp av små piler, som vi skal høre hadde helt spesielle egenskaper. Fangstmetoden er beskrevet av Pontopidan i «Norges Naturlige Historie» fra 1753, men er også nevnt så tidlig som i det 12. århundre i opptegnelser ved bispestolen i Bergen. Og det var ikke få dyr som ble tatt i Skogsvågen på denne måten. Det var vanlig med 5 – 6 hval om året og ett år ble det tatt hele 11 vågehval.

Når hval var i vente, satt det vakt ved vågen, og det ble ropt «Kval i Våg» så det hørtes utover gårdene. Da ble alt arbeide kastet til side, og folk rodde og løp til Kvalevågen. I Stekasundet sto Kvalbua. Der lå det en kraftig not som ble brukt til å stenge sundet, og foran nota la de båter og slo i vannet for å holde hvalen vekk fra nota.

Så ble det sendt bud på skyttere. Det å skyte hval var forbeholdt spesielt kyndige personer. Skytterne hadde nærmest et laug, der det bare var de som engang hadde gitt hvalen banesår som ble regnet som ordentlig skyttere. Hadde de prestert dette en gang, hørte de til i lauget selv om de aldri traff flere ganger. Når en skytter ble tatt opp i lauget, måtte han spandere og bekoste en fest for de eldre skytterne. Traktementet var 2 kringler til manns samt bra med brennevin. Festen ble kalt «hvalsjond», et slags gravøl hvor de gamle skytterne, i.flg. en iakttager «…kunne bli ganske muntre og høyrøstede…»

Fangstredskapene bestod av armbrøst og piler, skuteler og lanser. Armbrøsten var laget av spesielt utvalgte tresorter, og buestrengen var av hampetau. Pilspissen, som var 15 – 20 cm. Lang var smidd av jern og satt ganske løst i et treskaft.
Armbrøsten ble ikke holdt mot skulderen som en rifle, men mot låret. Skuddavstanden ble regulert ved å heve og senke buen. Enkelte skyttere skulle ha vært meget treffsikre. Når pilen traff, trengte bare pilspissen inn i hvalen. Skaftet falt av og fløt i vannet. Når hvalen var truffet ble den overlatt til seg sjølv, mens det ble holdt vakt ved nota.

Hvalen fikk ingen brå død. Ofte kunne det gå 2 – 3 dager, men som det het «…8 dager aktes for lenge…» og fra 1780 årene berettes det om hval det skulle tatt 17 dager å avlive. Gikk det som normalt, forandret hvalen oppførsel etter ett til halvannet døgn. Den kom da oftere opp for å puste og svømte roligere. Gikk det over 2 døgn, ble den vanligvis omskutt. Når den var så rolig at de kunne komme nær den med båt, satte de skuteler i den. Da livnet den naturligvis til noe, men snart kunne den slepes til lands hvor den ble partert på «Hvalvollen», som var den plass på stranden hvor spekk, kjøtt og andre deler av hvalen ble fordelt etter eldgamle regler. I gamle dager ble Hvalvollen regnet som et hellig sted, der ingen måtte banne eller krangle. Da kunne de miste parten sin.

Der pilene hadde truffet, så kjøttet nærmest «råttent» ut. Dette ble skåret vekk ved parteringen og brukt til å sette pilene i for å gjøre dem til «dødspiler». Deretter ble pilene oppbevart i egne hylstre. Det var både magi og overtro forbundet med piler og fangstmetoder. For eksempel ble rammer fra kirkevinduer eller kirkedørhengsler regnet som de beste pilemner, og en erfaren pilsmed kunne se når jernet lå i varmen om pilen kom til å virke. Ble det en «dødspil», ble flammene blå!

Men det var noen som ikke trodde på magien, og som søkte andre forklaringer. Det var nok noen som tenkte at pilene var forgiftet. Men på slutten av 1800- tallet var bakerteriologien, læren om bakterier, i rask vekst, og Bergensmiljøet hadde etter hvert flere fremragende bakteriologer og patologer. De to legene Fredrik Gade og Klaus Hansen tok prøver fra det forandrede vevet ved pilspissene og la det under et mikroskop. Der fant de noen bakterier, men de fulgte antagelig ikke opp sine undersøkelser, for det synes ikke å ha vært før byveterinær i Bergen, Peter Ivar Nielsen, og legen Armauer Hansen kort tid etter tok med seg prøver til Nielsens laboratorium ved kjøttkontrollen i Bergen i 1886, at undersøkelsene kom i gang for alvor. Og Armauer Hansen og Peter Ivar Nielsen var ingen hvem som helst innen bakteriologien. Armauer Hansen hadde nylig påvist at spedaskhet kom fra den såkalte «leprabassillen» Mycobakterium leprae, og Peter Ivar Nielsen hadde på veterinærsiden gjordt et kanskje like epokegjørende funn da han påviste at bakterien Clostridium septicum var årsak til den dødelige og svært tapsbringende sykdommen bråsott hos sau.

Nielsen så at kjøttet ikke var råttent i egentlig forstand, men at det forelå en kraftig betennelse med gassutvikling, et såkalt gassgangren i muskulaturen, som Nielsen kjente igjen fra dyr med den dødelige sykdommen raslesyke, forårsaket av en nær beslektet bakterie til bråsottbakterien. Nielsen fant bakterier som lignet raslesykebakterien i flere organer og trodde først at det var denne bakterien han så, men da verken dyrkningsforsøk eller podingsforsøk slo an, gikk konklusjonen hans mer i retning av bråsottbakterien, som hos storfe kan forårsake den beslektede lidelsen malignt ødem, som også er et slags gassgangren.

Bakteriologien var enda en ung vitenskap, og metodene for klassifisering av bakterier var ennå relativt uferdige, og Nielsen var forsiktig med å trekke for bastante slutninger. Da han publiserte sine funn i fagtidsskrifter i Danmark og Tyskland i 1980, konkluderte han bare med at enten forårsaket bakterien en helt ny og ukjent sykdom hos hval, eller så måtte den forårsake en tilstand som var identisk med gassgangren hos husdyr, men hvor passasjer gjenom hval i århundrer hadde endret bakterien slik at den ikke smittet til andre arter. Senere undersøkelser kunne bringe dette på det rene, skrev Nielsen. Og det skjedde, men først ca. 30 år senere.

Nielsen fortsatte undersøkelsene. Han sendte også prøver til serumlaboratoriet ved det Kongelige Veterinær og landbohøjskole i København for videre undersøkelser. Der ble de imidlertid liggende til i 1918 da bakteriologen M. Christensen tok fatt i Nielsens preparater med nye og forbedrede dyrkningsmetoder.

Christensen fant den bakterien Nielsen hadde beskrevet i rikt monn i de nær 30 år gamle preparatene. Han dyrket fra dem i et spesialmedium og fikk villig vekst, og da han podet bakteriene på marsvin, døde de etter kort tid. Deretter prøvde Christensen på hval, og injiserte en buljong av bakteriene under ryggspekket på en nise. Denne døde før det var gått 20 timer, og på injeksjonsstedet gjorde Christensen samme funn som Nielsen hadde gjort på vågehval. Etter flere forsøk på andre arter, kunne Christensen konkludere med at bakterien var identisk, eller nær beslektet, med bråsottbakterien, og at den uten tvil var smittsom for hval.

Bakterier av slekten Clostridium er årsak til en rekke fryktede og dødelige sykdommer både hos mennesker og dyr. Bakteriene finnes naturlig i jordsmonnet og dermed i plantedeler og dyrs og menneskers tarminnhold. De danner sporer og kan leve lenge utenom levende organismer. Noen Clostridiearter, slik som den kjente stivkrampebakterien og botulismebakterien, produserer sterke nervegifter. Andre, blant dem bråsottbakterien, produserer gifter som skader vev og organer som hjertemuskulaturen.

Klostridieinfeksjoner kan utvikle seg meget raskt, og ved for eksempel bråsott hos sau, kan dyret dø i løpet av få timer. Selv om det vanligvis er hos dyr en finner infeksjoner med bråsottbakterien, er den også funnet hos mennesker, da særlig i forbindelse med gassgangren i sår. Spesielt skal dette ha vært hyppig hos sårede soldater i skyttergravene under 1. verdenskrig.

En kan undre seg over at folk kunne bruke kjøttet fra disse hvalene uten å bli syke. Legen Armauer Hansen undret seg også over det. En gammel fisker som het Halvor Telle, fortalte om dette til presten i Telavåg. «da va ein dag at Araueren spurde meg: Hvordan han dere vite hva som er spiselig og hva som er giftig på hvalen dere har skutt?».
» Jau da ska eg syna deg, sa eg. So tok eg ein bete tå da so va friskt og heiv på sjøen – da sokk so ein stein, og so tok eg ein bete tå da so va forgifta og heiv på sjøen – flaut so opp. Dar ser du sa eg.»
«Ja, nu ser jeg det» sa Armaueren.
«Men då sa eg te han: Du Armauer Hansen, du e ein stor vitenskapsmann, du ha fonne leprabasillo og namnet ditt, da vil koma te å leva so lengje da fins menneskje i vero, men- du, å du so tøskjen du e på same tio»
«Men då lo Armaueren»

Slike flyteprøver for kontroll av gassbedervet kjøtt er faktisk i bruk den dag i dag. Folk på Sotra hadde funnet ut dette og brukte det til å ta vekk det meste av bakteriene og giftene og dermed de farligste delene av hvalen. I sår vil nemlig disse bakteriene først og fremst utvikle seg lokalt, og er er først helt mot slutten før dyret dør, at de trenger inn i blodbanene og sprer seg i organismen. I Skogsvågen ble hvalene drept før de selvdøde, og når det betente kjøttet ble skåret vekk, ble trolig mengdene av resterende bakterier og gifter tilstrekkelig redusert til å unngå sykdom. I tillegg ble trolig mye av det som var igjen, destruert eller svekket ved den påfølgende salting og koking.

Den moderne tid innhentet denne fangsten i 1900. Da kjøpte skytterne seg rifle og armbrøsten gikk ut av bruk. Men hvordan hadde folk funnet på å bruke bakterieinfiserte piler til avliving av hval hundrevis av år før bakterien var oppdaget?

Nielsen som hadde sett og forstått at skytterne infiserte pilene ved å sette dem i betent kjøtt, grunnet på dette og antok at metoden hadde oppstått ved at noen opprinnelig hadde gnidd pilene i sporeholdig puss fra dyr, og brukt dem til hval, og at smitten siden ble overført fra pil til pil.

Men det er lite trolig at det skjedde på denne måten. Opprinnelsen til denne fangsten har etter min mening rot i gamle dagers våpenbruk. Piler og spyd var de vanligste våpen, og det er utvilsomt at de av og til bommet og traff marken. Derfra ble de tatt opp igjen og brukt uten å bli rengjort. Etter som klostridier finnes i jord, kan det ikke ha vært til å unngå at enkelte av disse pilene ga gassgangren i sår hos mennesker, og det ville vært underlig om ikke denne effekten hadde blitt lagt merke til og at disse «kraftfulle» pilene hadde blitt utnyttet også til andre formål. Var det slik, kan opprinnelsen til avlivingsmetoden for vågehval i Skogsvågen være svært gammel.

Jeg har mange ganger tenkt på om en kunne finne igjen hvalbakterien i dag, nesten 100 år etter at den var i bruk ? Jeg har fått dyrket bakterier fra gamle pilspisser fra museer, men det var forgjeves. Disse var for godt rengjort. Men dersom noen har gamle, urensede pispisser eller kogger, vil jeg svært gjerne låne disse og prøve på nytt.

Og hva så med Skogsvågen og Hvalvollen ? Dette er trolig den eldste fangstplassen for hval som er beskrevet i Norge, og hvor det ble drevet fangst som trolig var enestående i verden. Dette er minnesmerker som vi bør ta oss råd til å bevare, slik at ikke denne delen av vår kulturhistorie blir borte. Det ville være en fangstnasjon som Norge verdig.