Hvalfangsten i Sørishavet ca. 1930

Pionerene

Svend Foyns navn er uløselig knyttet til den norske hvalfangst, selv om han drev fangst kun i Nord – Ishavet. Likevel har han med sin oppfinnelse av granatharpunen og sine planer om fangst i Sør – Ishavet hatt stor betydning for utviklingen. Vi må derfor regne han med til foregangsmennene også i sør.

En annen foregangsmann var kaptein C. A. Larsen. Han fikk i stand hvalfangststasjonen på Sør – Georgia, og han var en av dem som gikk i spissen for moderne hvalfangst med flytende kokerier i isen. Han døde også på sitt virkefelt nede i Rosshavet.

Av andre menn som en kan nevne, er kommandør Christen Christensen, Sandefjord og sønnen, konsul Lars Christensen. Av våre dyktige fangstfolk kunne en nevne mange. Men ingen vil føle seg tilsidesatt om en tar med bestyrer Lars Andersen, Sandefjord. Omkring 1930 var han mest kjent av dem alle.

Hvalfangsten har hatt en eventyrlig utvikling inntil den nådde toppen i 1930 / 31. Fangstflåten talte en rekke stolte skip, og flere var på omkring 20 000 tonn. Det største av dem, Kosmos II, var også verdens største tankbåt med en lasteevne på 25 000 tonn.
I april 1933 kom det hjem med en sluttfangst på 223 000 fat. Få år tidligere kom enkelte kokerier hjem fra feltet med ca. 18 000 fat. Det samme antall fat greide Kosmos II på en uke.

Norges hvalfangstflåte var den største og mest moderne i verden.

Norsk hvalfangst (på alle felter) i årene 1910 – 1939

ÅrAntall hval fanget *Fat (1/6 tonn)*Land stasjonerFlytende kokerierHvalbåterVerdi i mill.kr.
1910 – 1111 300323 500242210222.0
1912 – 1318 200590 000243214936.0
1914 – 1510 600471 40016179432.0
1916 – 174 400230 500452931.0
1918 – 194 000189 300955133.0
1920 – 216 200278 600573536.0
1922 – 238 700439 40010137065.0
1924 – 2512 500597 000161911294.0
1926 – 2712 800689 400121810857.8
1928 – 2915 0001 210 000824110108.5
1930 – 3126 0002 317 000529160149.6
1932 – 3312 6001 317 4002127453.9
1934 – 3516 9001 239 3003169851.0
1936 – 3715 9001 191 80041610281.7
1938 – 3911 900583 9003129937.4
*) Avrundet til nærmeste hundre.

Hvalfangstbyene

Vestfoldbyene Sandefjord, Tønsberg og Larvik kalles hvalfangstbyene. Merkelig nok er så å si alt hvalfangst i Sør – Ishavet knyttet til disse byene, selv om det kom mange også fra vårt fylke, Østfold. I Vestfold forhyrte mannskapene, her utrustet man kokerier og hvalbåter.

Her vinket hustru og barn farvel til far når han en vakker augustdag dro ut fjorden.

Unge og gamle, kvinner og menn fulgte spent med når det kom meldinger sørfra. Samtaler, diskusjoner, aviser, fabrikker og forretninger – alt har noe med hvalfangst å gjøre. De store skipsverftene, Framnæs i Sandefjord og Kaldnes i Tønsberg er begge vokst opp på hvalfangsten.
De fleste av fangstfolkene kom fra bygdene omkring hvalbyene.

En tur til feltet: Forhyring

Det er i slutten av juli 1930. Vi står i kø utenfor et forhyringskontor i Sandefjord. Det er en virkelig kø. En kø av grove, sterke mannfolk og unge forventningsfulle gutter. «Har du fått kort?» «Hvem var du med i fjor du da?» – «Vi fiska bra siste turen gett.» – Praten dreier seg om hvalfangst. Vi har løfte om jobb, og etter en to, tre timers forløp står vi atter ute på gata med underskrevet kontrakt i lomma. Det er fremdeles kø. Mange har allerede gitt opp, andre har vært inne og fått et kontant svar: «Fult!» Vi kikker på kontrakten og er fornøyde. Går alt etter beregning, skal vi komme hjem neste vår med en 4-5 000 kr. i lomma. ( I 1934 sank fortjenesten til det halve.)

Reisen sørover

Vi har vært ombord med i koka med skipssekk og kiste dagen i forveien.
Båten glir sakte ut fjorden, og vi vinker farvel til dem som står igjen. En stim av små motorbåter tøffer omkring oss og følger med så langt de formår. Kokeriet, som er på ca. 17000 tonn, øker på farten. Det lyder tre grove støt i sirenen – til farvel og på gjensyn.
Vi spaserer oppe på den rommelige flenseplanen. De siste holmer og skjær passeres. – Landet svinner akterut.
Turen går først over Atlanterhavet til en av øyene i Vestindia, Curacao, for bunkring av 12 – 13 000 tonn brenselolje ( jordolje fra Venezuelakysten ) – så over den sørlige del av Atlanterhavet til Cape Town ( Kappstaden ). Det er det siste anløpssted før kursen settes for isen. Her har en del av hvalbåtene ligget i vinteropplag. De er reparert og pusset opp.
Det fyres opp under kjelene, og så rugger «andemor med ungene» – kokeriet med seks hvalbåter ut av havnen, og kursen settes mot sør – mot isen og «innbyggerne der sør«.

Fru Pingvin til venstre, Hr. Sel til høyre

Her ser du noen av innbyggerne som ønsker oss velkommen. Fru Pingvin til venstre, Hr. Sel til høyre.

Mot isen

Kap det Gode Håp svinner i en dis. Svære, mektige albatrosser svever makelig over akterdekket, enda vi går med full fart. Disse kjempefuglene, som måler sine 12 fot mellom vingespissene, finnes bare i de sørlige farvann.
Turen fra Cape Town til feltet var beregnet til ca. 10 døgn. Men det havstykket som vi nå farer over, er ikke så lett å beregne. 50 -gradene sørpå er kjent og fryktet av den mest hardbarkede sjømann.
Vi våkner på dørken (golvet) en natt. Det svære hvalkokeriet hiver seg som om det var en pram. Vi hører bruset og brølet av hav og storm. Sjøene vasker ustanselig over dekk.

Isen

Så møter vi det første isfjell. Det går noen dager , og så en morgen øyner vi isen – hvit, snødekt is så langt øyet når. Hist og her rager et isfjell opp. Vi er på feltet.
Det er over 50 døgn siden vi forlot Sandefjord, men da forlot vi riktignok den 59de nordlige breddegrad og er nå på omtrent tilsvarende breddegrad – men sørlige, og Atlanteren har vi krysset to ganger.

Fangsten

Fangsten begynner. Hvalbåtene går ut og begynner «jaget«. Av og til ser vi den hvite dampstrålen fra en hval som er oppe og puster.
Den første hval langs siden vekker som vanlig, litt sensasjon. Messegutter og yngstearbeidere, som er ute på sin første tur, henger over rekka og beundrer kjempedyret der med sin riflete buk i været. Det blir liv og røre ombord. Flensere og skjærere sliper knivene sine. Stimen settes på kokeapparatene. Hver mann går til sin jobb. Snart ligner flenseplan og kjøttplan en slagmark. Vinsjer hviner, oljen flyter, menn svetter, røk og damp fyller luften, og langs skutesiden ligger døde hvalskrotter og venter.
Kappduer og tjuvjo fråtser i mat. Tiden går raskt under intenst arbeid. Det er bare enkelte dager avbrekk i fangsten – når vi skal bytte plass, eller når uvær hindrer arbeidet. Jul bli feiret med sterk og god mat. Men bare et døgn står det stille – fra julaften kl. 12 til juledag kl. 12. Så skjæres igjen i kjøtt og spekk – og oljen renner. Arbeidet går natt og dag. Det er lyse netter, for det er sommer her sør.

Noe av utstyret som ble brukt ombord

Flenskniv, spekkrok og harpun
  • A. Flenskniv
  • B. Spekkrok
  • C. Harpun; 1) leggen – 2) mothaker – 3) sprengladning som eksploderer inne i hvalen 4) forløper – 5) line

Hvaljag

Vi får være med en av hvalbåtene i dag for å se på selve fangsten. Klokka er 3 da vi går ombord i «HAUKEN» som ligger langs siden og bunkrer. Det er 12 mann ombord. Skipperen er skytter. En styrmann og en stuert, samt matroser og maskinfolk utgjør resten av besetningen.
Vi finner oss snart til rette. «Skyttere’n har seg en «strekk» (en lur) – men han skal snart tørne ut,» sier matrosen som har rortørn. Matrosen «slår glass» – og øyeblikkelig bli vi var en ishavslue og en skinnpels med innhold, som krabber over kanten av utkikstønna.
Klokka er 4. Det er vaktskifte. De er to mann om vakta, en ved roret, en i tønna. Når en time er gått, bytter de. Etter nok en time bytter de igjen og enda en gang, så er vakta på 4 timer knekt.

Da smaker det med en kopp rykende varm kaffe, en røyk, og så en liten «strekk». Det er surt på brua. Vi finner byssa og kaffekjelen og tar oss til rette. «Å, det blir nok hval i dag, det er så fint og siktbart,» sier stuerten, som også er kommet på beina. «Så tidlig i januar er det forresten lyst hele natta her på 65-graden,» legger han til.
Skytteren er oppe. Vi er snart på den plassen han har sett seg ut dagen i forveien. Det skal være ved en samling av isfjell som vi skimter forut. Det er stille og fint. De rene ishavsfargene imponerer oss; dypblått vann med overgang til grønt innved isflakene. Og selv en ishavshimmel kan vise varme farger som rødt, gult og orange i solrenninga. Vi passerer noen større flak. En sel ligger og titter på oss, enda vi bare er 20 m. fra den. Noen pingviner vagger som gamle kjerringer i gåsegang over flaket. Over oss kretser nå og da noen isryper og kappduer.

«Blåst forut! – Størbord bau!» Nå blir det liv. Selv hodet på fyrbøteren kommer til syne.
«Er’n langt unna a’?» «Å – ja, der blåste’n igjen.» «Blåst på babord au,» sier stuerten. Han står med oppbretta skjorteermer i byssedøra. – Og så begynner jaget.
Jaktspenningen tar alle. Selv skipshunden kan ikke være rolig. Den er stadig på farten mellom brua og «lemmene» (forut ved kanonen). Det er en stund siden vi så blåsten. Da har vi den med ett, rett forut. Den varme, kraftige dampstrålen står rett til værs. Hele ryggen blir synlig noen sekunder. Til og med den lille ryggfinnen skimter vi. «Der blåser’n igjen !» Men enda for langt hold. Båten tørner (snur). Hvalen har nok gjort kursendring, men mannen i tønna er påpasselig. Han følger hvalens gang under vannet med «falkeblikk». Det går noen minutter med samme kurs. Skytteren er på «lemmene» ved kanonen, han må passe på som en smed. Av og til roper han til rormannen; «Halv fart ! Sakte ! Litt mer enn sakte !» En må være forsiktig. Hvalen kan bli skremt og gjør da en fart på 14 – 15 mil.
Det skal det en god båt til å ta den igjen i den flukten. «Prøysserjag» kalles det. Da blåser det med ett rett forut. Vi ser skytteren kroker seg sammen i iveren, kanonen svinges litt for å få sikte – men det smeller ikke. Hvalen dukker.

Igjen noen spenningens sekunder, så ser vi den svære hvalryggen igjen dukke opp rett foran baugen. Et dundrende smell, og så en rutsjende lyd av forløper og liner som flyr ut. Akkumulatorblokkene som er festet nesten helt oppe ved tønna farer halvveis ned mot dekket. Det er en sprek hval. Den har ikke fått «dauskott». «Nå er den på 4de lina, vi får gå’n i bukta» sier skytteren, og alle vet hva de har å gjøre. Styrmannen og et par mann springer akterut, skytteren selv står på lemmene og dirigerer. Han passer på å få hvalen litt på styrbord baug. Så settes full fart på, og om en stund får en hvalen litt mer på tvers av båten. På den måten danner lina en svær bukt fra harpunen i hvalen til festet forut på båten. Fremdeles full fart, og lina kommer langs rekka på styrbord side. Der står styrmannen og karene hans og huker bukta til seg med en hake. Lina blir så fastgjort til pullere akterut og dermed må hvalen slepe og dra på den veldige bukta av tykt tauverk. Det er noe som bremser på farten. Vi er den snart på hold igjen, og nå gir skytteren seg god tid. Der har vi den igjen like forut. Det er hold , synes vi, men ikke noe smell. Igjen ser vi blåsten like foran baugen. Det er blod og vanndamp i blandingen. Hele ryggen er synlig.
– DØNN ! – Igjen den samme lyd av liner og blokker, men litt mere spakt enn første gangen. Vi går med sakte fart forover. Lina har sluttet å løpe ut. Akkumulatorblokkene har dratt seg på topp igjen.
«Dau» sier rormannen.

Tønnemannen er forlengst nede. Alle mann er til stede nå. Ja, da første skuddet gikk, så var de på pletten alle sammen. Selv de som har frivakt må tørne ut. På den måten hender det ofte at det kan gå hele døgnet uten blund. «Spellet» (vinsjen) settes i gang, og hvalen hives inn. En mann passer vinsjen mens en to – tre mann er nede i «bingene» å legger linene. «Bingene» er noen rom under dekk hvor de tykke hvallinene må legges i nøyaktige kveiler. Linene er på tykkelse omtrent som håndleddet på en mann. Allikevel er de som sytråd å regne når kjempedyret setter av sted med harpunen i seg. En må fare med lempe. Det nytter ikke å slå full fart akterover.

10 minutter, og hvalen er for baugen. Pumpespydet «kjøres» ned. Hvalen må ha seg en bra dosis luft for å flyte. Hullet etter spydet blir tettet med stry. Hvalen blir så manøvrert langs den ene siden med halen forover. Fastgjøringen av halekjettingen er unnagjort i en fei av de vante hvalbåtfolkene, og så er den hvalen ferdig for levering til «koka».

Mannen er igjen i tønna. Det går en times tid, så lyder det; «Blåst forut!» «Vi legger den vi har i flagg!» sier skytteren. Styrmannen kommer med flagget, som bærer båtens merke. Det er festet på en lang stang, som blir stukket fast nokså langt akter på hvalen. Hvalen «slås fra» og så er det på’n igjen etter neste. Den må også «bite i gresset». Med en hval på hver side sette kursen for kokeriet.

Hvalsjuke – Storm

Dagene går. Hval på hval blir skutt, og penger tjenes. Men det er også dager da det er lite tilgang på hval. Da melder «hvalsjuken» seg. Alle blir i dårlig humør, nervøse og irritable.

En ønsker helst andre dit «pepper’n gror». Men så en dag ligger det hval langs siden og humøret vender tilbake.
Det brygger opp til storm. Det tar ikke lang tid her sør før havet er i kok. Antarktis er ikke å spøke med. Isflak og isfjell blir skrudd sammen. Da gjelder det å komme seg ut av pakkisen og ut i åpent hav for å «ri stormen av». Å bli klemt inne mellom isfjell, inne i pakkisen er den visse undergang. Dessverre har mange nordmenn funnet sin grav her nede i ishavet. Stormen – havet tok dem. Sykdom kan også komme. Det er sykerom og lege ombord på kokeriet, men det er ikke alltid det hjelper. Så står de der ved rekka, disse harde, sterke karene – med bøyd hode. En kamerat blir senket i havet.

Men det er også lyse dager iblant, da solen skinner, det er havblikk og det gode humøret rår grunnen. Hvalfangerne forstår både alvor og gammen.

Kokeriet

Hvalkokeriet er rett og slett en flytende fabrikk. Foruten vanlig skipsmannskap er det:

1 fangstbestyrer 1 lege
3-4 smeder 15-20 kokere
8-10 flensere 8-10 lemmere
10-12 kjøtt- og spekkskjærere 5-6 sepratormenn
6-8 kjeletømmere 30-35 arbeidere

dessuten en del kombinerte stillinger, i alt omkring 200 mann. Når det kommer hval til «koka», er alle i fult arbeid. Helt akter på skuta er det et stort hull, og omtrent fra vannflaten fører et skrått plan opp til flenseplanet, arbeidsplassen på kokeriet. Det er dette som kalles opphalingsslipp. Gjennom dette hullet, oppover den såkalte «låvebrua» siger hvalen, dratt opp av en kraftig vinsj- og så ligger den der på planen. Vær så god, flensere. Ta fatt!
Det er først i de aller siste årene at opphalingsslippen er kommet i bruk. I sesongen 1930 – 31 var det enda mange kokerier som drev flensing av hvalen utenbords. Det var et vanskelig og farlig arbeide, særlig i urolig sjø. Flenserne måtte da stå på selve hvalen og arbeide.
Det var ikke så skjellen at en av dem falt i vannet. Fergegutten som var i en liten ferge ved siden måtte da være rask med båtshaken og hjelpe mannen på det tørre igjen. «Lemmerne» arbeidet også utenbords. Deres arbeid var like farlig. Fra en liten ferge måtte de bruke kniven sin og lemme opp den flensede hvalskrotten i passende stykker, som så ble «hivd» ombord for videre oppdeling.

Vi vil følge en hval på dens vei gjennom kokeriet:

Hvalbåt som leverer hval til kokeriet

Her ser du hvalbåten som leverer hval til kokeriet. Akterut på «koka» ser du en hval på vei opp i opphalingsslippen. Etter at hvalen er dratt et stykke opp i «brekken» (opphalingsslippen), fester flenserne en kraftig wirestropp foran halefinnen på hvalen. De siste årene er denne wirestroppen erstattet med «hvalkloa», en veldig jernklype som veier ca. 1 tonn. En vinsj settes i gang, så siger hvalen langsomt og sikkert opp på flensplanen. Flenserne begynner arbeidet sitt. Med sine skarpe, langskaftede kniver gjør de sikre, raske snitt i spekket, som i store flenger blir dratt av og overlatt til spekkskjærerne. Disse kapper så spekket opp i mindre stykker. Arbeidere med kvasse jernkroker hogger tak i stykkene og kaster dem sammen i hauger ved kokeåpningene. Kokeåpningene er runde hull i dekket. Disse åpningene fører ned i noen sylindriske beholdere hvor utkokingen begynner.

Det mest nyttende kokeapparat til spekket heter Hartmans apparat. Det lager spekket om til olje på ca. 1 time. Du ser her en skisse på hvordan det virker.

Hartmans kokeapparat

1 – 2 og 3 Smelter spekket med damp under høytrykk.
4 Klaringskasse
5 Separator

Etter at hvalen er frigjort for spekklaget, føres den videre til kjøttplanen. Her står igjen sterke menn med skarpe kniver. Det er lemmerne og kjøttskjærerne, de deler opp hvalen med fenomenal ferdighet. En kan greie 18 – 20 blåhval pr. døgn på et middels stort kokeri.
Kjevebein og ryggvirvler blir spredt utover. Beinsagene blir satt igang, og bein- og kjøttstykker ned i noen store kokeåpninger. Presskoker kalles de store «gryter» som må ta i mot den grove kosten, så å si alle deler av hvalen blir utnyttet. Vi ser ut over planen, mest av alt ser det ut som en slagmark. Her flyter blod, her durer vinsjer, og folkene svinger knivene sine. Av og til hører en rop og advarsler, her er en blandingslukt av kjøtt, blod og olje, alt står i røyk og damp. Vi går ned en trapp og kommer ned på dekket under planen. Her står kokeapparatene i rad og rekke. Hvert apparat betjenes av en koker. Et Hartmans apparat består av 3 sylindriske beholde;

  1. «Forvarmeren»
  2. «Liggern»
  3. «Skillern»

I «forvarmeren og liggern» blir spekket eltet og smeltet (kokt). Til alle tre beholdere fører steamledninger, og trykket innpå beholderene er under utkokingen 4 atmosfærer. I «skillern» flyter oljen opp og «blåses» gjennom rør og over på samlekasser. «Graksen» (vann og smuss) synker ned og «blåses» ut av et rør som fører til sjøs. Det tar som nevnt ca. en time fra en slipper spekket på til oljen er på klaringskassen. Oljen er så klar til er så klar til å føres på separatorene.

Separatorrommet er kokeriets ekkleste rom. 12 – 14 separatorer surrer og hviner. Luften er tung, og det svir i øynene. Hver separator greier ca. 10 fat olje i timen. Oljen føres fra separatorene til klaringskassene. Der blir det tatt prøver av oljen for å bestemme kvaliteten. Kvaliteten er avhengig av fettsyreinnholdet. Oljen graderes i 0 – 1 – 2 olje osv. Fra klaringskassene går så endelig oljen på lagertankene.

Transportbåten

Det er en egen uro blant folkene på «planen» i dag. Telegrafisten har i et par dager»pratet» med en gjest som nærmer seg. «Der har vi’n» roper en av vinsjeguttene. Det var nok ikke tilfeldig at det ble vinsjegutten som først fikk øye på den. Han er ute på sin første tur, og venter nok sårt på brev hjemmefra, selv om han ikke vil være ved det. Det er om å gjøre ikke vise slikt.
Alle i nærheten ser utover- og der til høyre for et stort isfjell ser de røyken. Snart kjenner alle ombord nyheten. Flagget blir heist akter. Det er feststemning. Båten glir langs siden. Tre gamle hvalskrotter er lagt mellom som fendere. – Og så blir det trafikk. Først og fremst er det posten.

15 sekker, fulle med brev og aviser blir lempet ombord og spredd over hele «koka».
Så begynner oljen å renne. En jevn strøm av kostbar fin hvalolje glir fra kokeriet over til transportbåten, men brun tykk brenselolje føres over til kokeriet.

Det er kveld. «Nattgjengen» har tatt over (klokken 18). «Daggjengen» koser seg nede i lugarene. Det er ikke så mye leven i kveld. Grammofoner og trekkspill har fri. Det leses og skrives brev «over en baug». Noen sitter på skipskistene, andre sitter oppe i køyene med beina dinglene utenfor køyekanten. Vinsjegutten har dratt seg helt opp i køya og sitter med beina trukket godt opp med skrivepapir over knærne. Han fikk brev fra mor, og nå skriver han.
Men ute ved rekka står det en og stirrer tomt ut over ishavet. Alle de andre fikk brev, men ikke han.

Bibliotek- og slappkiste

Hvert kokeri har bibliotek ombord. Det er utlån av bøker et par kvelder i uken. Vi stiller oss i køen en kveld. Guttene har skiftet av seg fettklærne. De er renvasket og med flott vannkjemmet hår.
Praten går, men ikke så mye om hval nå. Det er Hamsun, Undset og Breda Bull som diskuteres. Det er omlag 1000 bind i biblioteket.

Neste kveld står vi igjen i kø. Vi mangler sytråd, og må passe på, for i kveld er «slappen» åpen.
Slappkista er butikken ombord. Det er ingen fillebutikk. En kan få så å si alt der; synåler, sjøstøvler, tannpasta, slips, ulltepper, knapper etc. etc. En omsetning på en 40 – 50 000 kr. på en 8 -9 måneders tur er ikke uvanlig. Å gå i «slappen» er kino for unggutten.

Det blir sagt mang en vits. Skøyergutten er nok med på hvalfangst også.

Radioen melder om hjemreisen

Midtskips, hevet over alt fettet og lorten, finner vi radiotelegrafistene. De prater med hvalbåtene, gir ordrer til dem og mottar meldinger. Ved hjelp av peileapparatet leder de hvalbåtene inn til kokeriet om tåken er aldri så tett. Radiorommet er et trollrom for oss.
1ste telegrafisten har høretelefonen på. Han har forbindelse med Bergen radio, nå mottar han nyheter til radiopressen. Da lyser ansiktet hans opp. Han har ventet på dette telegrammet i kveld: Hjemreis!

Så blir det liv ombord. I tankene er de hjemme alle sammen. Kursen sette for Sør-Afrika – Cape Town. Karene blir satt i gang med rengjøring og malerarbeid, høyt og lavt. Så er det igjen de leie 50 gradene, hvor vi blir minnet om at enda er vi ikke hjemme. 17.000 tonneren skylles over fra for til akter. Men så en kveld, etter ca. 14 døgns gange fra isen, skimter vi lys fra land. Det er Afrika.
Hvalbåtene skal legges igjen i Cape Town. Byen er Engelsk, men her kan en treffe folk fra alle nasjoner. Omegnen er kjent for sin meget vakre natur.

«Afrika-rart» bli kjøpt med til dem hjemme, og så bærer det for alvor hjemover. Tropevarmen er over oss. Tømmermannen lager badebasseng på fordekket av planker og presenninger. De bleke kroppene blir solbrente og brune. Linjen passeres. Kapp Verde. Vi er innom byen Las Palmas på Grand Kanari og bunkrer. Guttene er i land og kjøper silke og «floridavann» til kjæresten som venter der hjemme. Skipet går videre.- Spanskekysten.- Kanalen. – Nordsjøen biter fra seg, men vi har prøvd sjøen før.
Så opplever vi det største: NORGE – «som det stiger frem». Det er 28 døgn siden vi forlot Cape Town, og det er ca. 9 måneder vi forlot Sandefjord. Det er i slutte av april.

På brygga i Sandefjord er det svart av folk. Vi stiger i land fra motorbåten med skipssekken på nakken. Det er sannelig rart å kjenne jord under føttene igjen, og så den tykke pengeboka da.