Juni 2019 – 26. årgang
Leseværelse
Vi kan treffes – når det måtte passe hver enkelt; hos Edith og damene som lager så herlige vafler; på BETANIA i Gamlebyen, Fredrikstad – Kasernegata 52.
Når dette leses er det ferie; Leseværelse åpner 11. september
Det er det åpent hver andre (2.) onsdag i måneden fra klokken 1200 til 1400, slik blir det: 11. sept., 9.okt., 13. nov. – 11. desember!
Ta med en kjenning – VELKOMMEN!
Fortsettelse om livet på en hvalbåt
Enok forteller om høye bølger og sjøsyke som rammet han til de grader.
Detaljene og fortvilelsen – er nok ikke ukjent for hvalbåt-veteranene.
Skytteren, Borgen kom for å se etter meg; – et døgn etter at sjøsyken gjorde sin entré, han tok meg med opp på brua, hvor det var godt med frisk luft og en kunne se ut over havet, og følge bølgene. Det var fire på brua; skytteren, styrmann Mostuen, en matros og meg.
Vi rundet ut fra isfjellet og møtte sjøen, her var sjøen noe annet, den var som små fjell, – at det går an.
Da vi kom ut av bølgetoppen med sjøsprøyten bak oss, så vi rett ned i bunnen på bølgedalen med WILCOX akterende rett i været, og på turen ned så vi neste topp foran som var 8 – 10 meter opp og hvit. Hvalbåten «rundet» dalbunnen elegant og skjøt fart opp, den svære baugen kløv bølgetoppen og ut i lufta for så å dette ned en ny bølgedal. De hadde latt finnhvalen fare. Jeg rakk ikke å bli redd, før jeg kjente kvalmen komme.
Mostuen forsto: Kom, så han bare. Han fulgte meg ned innvendig i båten, for alt var skalket, han nærmest la meg ned på sin egen køye i lugaren akterut.
Jeg sto på hodet, jeg sto på beina og ble hivd fra side til side.
Pøsen (bøtta) som sto ved siden av meg tok i mot, – jeg var i en elendig forfatning.
Vi nådde HARVESTER, men jeg skulle om bord. En leider var altfor farlig og risikabelt, WILCOX hivde seg opp og ned og slo inn i skutesida så det sang. Mostuen geleidet meg opp på skytter-lemmane og fortalte at de vil vinsje ned en kurv. Jeg var likeglad. Kurven kom seilende i vindrossene. Mostuen tok meg hardt i armen, for liksom å vekke meg.
-Nå må du passe på, vær kjapp! Kom det bestemt.
Kurven kom og var nesten nede på lemmane, jeg skrittet raskt opp med høyre bein fikk så vidt tyngden over, – og vips rett til værs og havnet på HARVESTERs rolige dekk!
Jeg fikk ikke takket for turen/ oppholdet om bord i hvalbåten.
Styrmann Ragnar Mostuen hjalp meg stort.
Jeg hadde glemt at det dette var siste dagen i året 1947. Gutta på lugaren kunne fortelle at det skulle være nyttårsfeiring – da det ikke var noe hval på grunn av dårlig vær; det viste jeg så inderlig godt. Fikk vrengt av meg klærne og krøp rett til køys.
Noen timer senere følte jeg slett ikke verst og gikk i messa ved sekstien (1800).
Det ble meddelt at skytter Johan Borgen var en av de beste skytterne, – de hadde tenkt på meg i styggværet, sa de.
Skinkesteken og puddingen smakte godt – denne gangen tok jeg drammen selv!
Første styrmann kom og hilste på – og ønsket godt nyttår og god fangst!
Bente dro til sjøs
Hentet fra bladet Familien nr. 2 – jan. 2019
Bente Marit Yttrehus Andreassen (63) fra Filtvet i Hurum hadde lyst til å se verden, så da anlednigen bød seg dro hun til sjøs. I dag kan hun mimre over alt hun opplevde, i trygg visshet om at opplevelsene ga henne kunnskaper for livet.
Da Bente vokste opp, var farmoren hennes aktiv i sjømannsmisjonen og tok henne med på møter. Fortellinger fra misjonærer fra Madagaskar og andre eksotiske steder gjorde dypt inntrykk på ungjenta.
-Jeg hadde en trang til å reise ut i verden. Det var enten lastebilsjåfør på kontinentet eller å dra til sjøs, sier hun og smiler.
Hun blar ofte i fotoalbumet fra 1970-tallet. For det var da hun gjorde sitt valg, hun forelsket seg nemlig i en sjømann. November 1973 giftet de seg og gikk om bord i M/S BANGLA REGO – eventyret ventet på Bente og mannen Einar.
De mønstret ut fra Dundee i Skottland – Biscayabukta viste seg fra sin verste side. Det var nok noe redsel som fikk meg til å gå opp på brua, Einar var i maskin og der var det ikke mye å se.
Men, på brua opplevde jeg sjøsprøyt som jeg ikke kunne tro var sant.
De seilte mot Afrika, rundt Kapp Det Gode Håp – med kurs for Asia. Skipet var en u-hjelpsgave fra Norge til Bangladesh. Her skulle folk læres opp til å ta over de ulike funksjonene om bord før de skulle overta M/S BANGLA REGO som frakteskip.
-Underveis var vi innom flere havner, hva som ble losset eller lastet skrives det ikke noe om.
Bente var en ivrig fotograf – de sitter nå og mimrer tilbake til svunnen tid.
I 1973, da hun først dro ut var det oljekrise, og skipet gikk for halvfart. Da de endelig ankom Ceylon, dagens Sri Lanka, fikk Bente gå i land for første gang siden avreisen i Skottland – så gikk ferden videre til Madras i India. Her vandret de rundt i gatene med hellige kyr – og mange barn som tigget. Vi hadde fått beskjed om ikke å gi noe til dem.
Skipet stevnet så inn til Chittagong i Bangladesh for service (overhaling?).
U-hjelpsvarene som var med i lasta fra Norge ble losset. Her ble det også landlov, jeg ble fraktet inn til sentrum med en rickshaw for å veksle penger og besøke markedet. En selsom opplevelse; høylytt diskusjon om kursen, dollar var gjevt, og levende høns, stoffer og krydder skiftet eier.
Om bord på skipet jobbet Bente med å vaske; korridorer og lugarer, samt dekking av frokostbordet fra kl. 0530.
Mannen Einar var 1. maskinist, – så Bente ble høyt respektert som kona til «førsten».
Om bord var det norske offiserer og utenlandsk mannskap. Så det var to «husholdninger» – så vi fikk norsk tradisjonell mat.
Kinakokken syntes det var hyggelig at jeg ville smake og spise av den internasjonale maten.
-Jeg var ofte innom bysse der, – noen ganger ropte kokken på så jeg skulle få smake noe nytt, smiler Bente.
Det ble bakt brød hver dag, så ble det oppdaget melbiller i melet – dette var ikke noe problem, de var jo stekt!
Det er jo det eksotiske ved å være langt hjemmefra: Bente måtte feie dørken i penteri hverdag for kakkelakker, det knaste jo ellers for hvert skritt.
Sommeren 1974 fikk Bente og Einar hyre på MS SPERO – ut fra Canada, med datteren til Einar på 5 år, Marianne!
Farten over Stillehavet med tømmer, noe av lasta lå også oppe på lukene og var stroppet skikkelig fast. Mellom stablene kunne Bente og Marianne leke i timevis – i alle dukkestuen som de fant.
En dag det var bleike (stille på vannet) – oppdaget vi en flokk delfiner. En annen dag ropte kokken – for å få hjelp til å samle inn flyvefisk som hadde havnet på dekket.
-Senere hadde vi et herlig fiskemåltid! – smiler Bente.
Det var en kvinnelig telegrafist om bord samt noen flere kvinner – så Marianne hadde godt selskap og «tanter». Til jul ble den vesle maskoten, Marianne overlesset med gaver så hun klarte ikke og pakket ut alt.
En tur innom sjømannskirken, eller Velferden var obligatorisk ved landlov, det var alltid så hyggelig – her var der landsmenn å hilse på.
Velferden i Long Beach – en havneby til Los Angeles var Hjalmar «Hjallis» Andersen velferd sekretær i.
Det ble leid bil, og vi besøkte Hollywood med Einar bak rattet. I filmbyen var filmingen av «Moses the Lawgiver» (med Burt Lancaster) akkurat ferdig, og kulissene sto igjen etter innspillingen.
Senere ble det; MS SYLVO som seilte fra USA til Europa. Skolegangen kalte på Marianne, selv syntes Bente det var greit å gå i land for å skape et hjem.
Einar fortsatte på sjøen og de ble etter hvert skilt. I dag er de gode venner!
Bente har i dag full jobb som fagarbeider på skole og fritidsordning.
De fem barna og fosterbarna, samt fire barnebarn sørger for at han har nok å holde på med. Det er slik han vil ha det. Hun mener tiden til sjøs har vært med på å forme henne som person!
Stykker som er skrevet for Familien av Nina V. Grønland, er blitt tilpasset KASKELOTTEN, klubbavisen til ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB
Hvalfangerposten i Sandefjord nr. 1 -2019
Rapport fra SOUTHERN ACTOR:
Hb SOUTHERN ACTOR gikk 9/5¬-19 (det handler nok om 2018. red.anm. KASKELOTTEN) fra Horten til Sandefjord etter et lengere verkstedopphold. Underveis ble det hørt banking i HT (høytrykk) og MT (middeltrykk) veivlagrene. Disse ble sendt til Marine Shaft i Danmark for skraping, det ble foretatt prøvekjøringer ved kaia og på fjorden. Resultatet var at lagrene ble varme og smørte seg.
Lagrene ble sendt tilbake Marine Shaft i Danmark flere ganger for omstøpning. Etter ytterligere prøveturer så alt bra ut og båten var klar for turen til Bergen – dampskipstreffet.
På vei til Bergen den 31/7. gikk det varmgang i MT veivlager og ACTOR måtte returnere.
Resten av sommeren ble det utført omfattende arbeide på HT- og MT- veivlagrene, samt diverse prøveturer.
Den 14.11. ble det etter omstøp av lagrene med ny utforming av smøresporene foretatt prøvekjøringer, som endelig var vellykket.
Nå gikk SOUTHERN ACTOR inn i vinteropplag. Alt på dekket er pakket inn, i maskinen er kjelen blåst og vintervedlikeholdet kan starte.
Kaare Aksel Mathisen, Maskinsjef på SOUTHERN ACTOR
Fra en noe fillete – gammel avis; Morgenposten torsdag 2. april 1914
Den tyske antarktiske Ekspedition Filchner-ekspeditionens Skib DEUTSCHLAND.
Tegningen viser en riktig fullrigger.
Den 19. desember 1911 lettet DEUTSCHLAND anker i Grytviken og sa farvel til Kaptein Larsen (det må vel være C.A. Larsen) som hadde ydet ekspedisjonen all mulig støtte, og satte kursen mot syd, gjennom isbeltet omtrent av samme lengde som strekningen København – Spitsbergen.
I begynnelsen av februar nådde man fram til Prins Luitpols Land, hvor man begynte å oppføre overvintring-stasjon.
Den 16. februar var stasjonen ferdig; men så viste det seg at den var satt opp altfor ute på barrieren, og bare kort tid etterpå brøt en springflo i stykker det hele, og førte både isen (barrieren) og stasjonen til havs.
Det lykkedes dog å redde det meste og man tok til på ny med oppbyggingen.
Imidlertid satte det 22. februar inn med voldsom storm, så skuta måtte stikke til sjøs.
Den 2. mars måtte man forlate det nyoppdagede land, da ismassene blev altfor truende.
Da man så neste gang satte kursen sydover, frøs skuta fast og man måtte langsomt la seg drive nordover mot åpent hav.
De viktigste vitenskapelige undersøkelser ble gjort på denne siste del av ferden.
Det rettes herved en takk til de nordmenn som har vært så behjelpelige på denne ferden, og for ikke å glemme de to læremestere: Nansen og Amundsen.
Ekspedisjonen varte fra 1911 -1913.
Dr. Axel Steen – takker.
James Weddell
James Weddell f. 24.08. 1787 i Oostende, var engelsk sjømann, navigatør og selfangersom som våren 1823 seilte til 74 grader og 15 min. sørlig bredde, det sørligste punkt til da nådd av mennesker, han var da 36 år gammel, – dette havområdet i Sørishavet – er kjent som Weddellhavet.
J. Weddell reiste i ung alder til sjøs. Etter å ha fraktet kull i noen år, begynte han rundt 1805 å seile på Vestindia.
I 1813, under den britisk-amerikanske krigen, var han om bord i HOPE.
Etter Napoleons krigene tok han opp vestindiafarten.
I 1819 ble Weddell introdusert overfor James Strachan, en skipsbygger fra Leith som sammen med forsikringsagenten James Mitchell fra London; eide briggen JANE, et amerikanskbygd fartøy på 160 tonn som hadde blitt beslaglagt under krigen i 1812 – og omgjort til selfangstskute.
Nyheten om oppdagelsen av Sør-Shetlandsøyene hadde nettopp blitt offentliggjort, og Weddell mente at det kunne være muligheter for å gjøre en formue på selfangst i de nye fangstområdene.
Hans første seiling som kaptein på JANE brakte ham til Falklandsøyene og videre sørover. Han vendte hjem med full last, og god fortjenesten var så god at Strachan og Mitchell gikk til anskaffelse av et skip til, BEAUFOY.
På den neste reisen fra 1821 til 1822 seilte begge skipene til Sør-Shetlandsøyene. Det var imidlertid bortimot 45 selfangstskuter i området, og selbestanden var allerede kraftig redusert, to år etter at øyene ble oppdaget. Weddell søkte derfor etter nye fangstområder.
Michael McLeod, skipper på BEAUFOY, fikk Sør-Orknøyene i syne den 22. november 1821, uavhengig av George Powell og Nathaniel Palmers oppdagelse bare noen dager tidligere. Der drev de fangst inntil de vendte hjemover og ankom England i juli 1822.
På den tredje reisen fra 1822 til 1824 førte Weddell nok en gang briggen JANE, mens Matthew Brisbane var kaptein på BEAUFOY. De seilte sammen til Sør-Orknøyene, men fangsten var skuffende.
Etter forgjeves å ha lett etter land mellom Sør-Shetlandsøyene og Sør-Orknøyene, vendte de sørover i håp om å finne bedre fangstforhold.
Sesongen var usedvanlig mild og rolig, og den 20. februar 1823 nådde de to skipene: 74 grader og 15 minutter syd – 34 grader og 16 minutter vest, den sørligste posisjonen skip noensinne hadde nådd – en rekord som ble stående i over 80 år. Noen få isfjell ble observert, men land kom ikke til syne. Weddell antok derfor at havet fortsatte helt til Sydpolen.
Ytterlig to dagers seiling ville ha bragt ham til Coats Land, men Weddell bestemte seg for å snu.
Weddell hyllet besetningen da han annonserte gjennom en liten seremoni at de var kommet lenger sør enn noen andre sjømenn. Flagget ble heist, et gevær ble avfyrt, begge besetningene ga tre hurrarop, og en rasjon brennevin fordrev mørket. Et håp ble tent for at lykken nok en gang ville følge selfangerne.
Havområdet ble navngitt The Sea of George the Fourth (George IVs hav), men navnet festet seg ikke permanent.
Området skulle ikke bli besøkt igjen før 1911, da Wilhelm Filchner oppdaget Filchner-Ronne isbreen.
Weddell vendte nordover og tok ly på Syd-Georgia, der de fortsatte å lete etter sel. De overvintret på Falklandsøyene og seilte igjen sørover mot Sør-Shetlandsøyene i november 1823. I begynnelsen av 1824 skilte de to fartøyene lag.
Weddell returnerte i mars 1824 Falklandsøyene og videre til England – som han ankom i juli, samme år.
Weddell ble oppfordret til å ta en ny reise til de sørlige breddegrader, men fikk ingen støtte, – han gikk derfor tilbake til å seile i handelsfart, på Atlanteren.
I 1829 var han fremdeles kaptein på JANE, men under en reise fra Buenos Aires til Gibraltar lakk skuta så kraftig at hun måtte oppgis ved Azorerne. Alle ble reddet for å bli fraktet til England. Men – dette fartøyet gikk på grunn ved øya Pico (NØ av Azorerne), Weddell overlevde ved et nødskrik. Tapet av JANE medførte økonomisk ruin for Weddell, som ble tvunget til å ta lønnet arbeide som skipper. I september 1830 forlot han England som kaptein på ELIZA og seilte til Swan River Colony i vestre Australia og videre til Tasmania. Han var til- bake i England 1832.
James Weddell døde i 1834 i en alder av 47 år i trange kår i London.
Hans minne lever videre som Weddellhavet – godt kjent av hvalfangere.
Hentet fra WIKIPEDIA. Neste artikkel er også hentet fra WIKIPEDIA
Med det samme som vi er i isødet, det var utrolig mange tøffinger i gamle-gamle dager!
Det er jo gått noen år siden det var tøffinger fra Østfold i de traktene, også!
James Clark Ross f. 15. april 1800 London
Døde 62 år gammel i England, han var en riktig sjøfarer – og oppdager, – hans far var en velstående forretningsmann.
Allerede som 12-åring begynte Ross sin tjeneste i Royal Navy og i 1818 deltok han i en ekspedisjon under ledelse av sin onkel John Ross som lette etter Nordvest-passasjen.
Mellom 1919 og 1825 deltok Ross i flere polarekspedisjoner undere ledelse av William Edward Parry, også disse ekspedisjonene langs Nordvestpassasjen.
I 1827 gjorde Parry og Ross et forsøk på å nå den geografiske Nordpolen.
Parry trodde at Nordishavet bare inneholdt en stripe av is og derfor ble mindre båter lastet på sleder som ble trukket over isen. Ved 82 grader nordlig bredde ble de tvunget til å gjøre vendereis.
Mellom 1929 og 1831 deltok James Clark Ross i onkel John Ross sin andre arktiske ekspedisjon.
Den 1. juni 1831 fant de, som den første ekspedisjon, den magnetiske nordpol, som på den tiden lå ved Cape Adelaide på Boothia Peninsula (NØ i Canada).
Nå ville J.C. Ross sydover til Antarktis, den 29. september 1839 påbegynte han en egen ekspedisjon med fartøyene EREBUS og TERROR til Antarktis (merk deg tiden de dro, red. anmerkning).
Som leder for skipet TERROR valgte Ross sin nære venn Francis Crozier.
I 1841 oppdaget Rosshavet og de to vulkanene: Mount Erebus og Mount Terror; – oppkalt etter ekspedisjonens to fartøyer.
De seilte langs iskanten som inntil da ikke hadde vært kjent, og navnga den Victoria Barrier, – senere omdøpt til Rossbarrieren.
Året etter utforsket de østsiden av det som kalles James Ross Island – det ble gitt navn til Snow Hill Island og Seymorur Island.
Ekspedisjonen returnerte til England 4. september 1843.
Året etter ble han adlet; Sir James Clark Ross. Han ble også tildelt den franske Æreslegionen.
Han ledet fra 1848 til 1849 ettersøkelses-ekspedisjonen etter Franklin-ekspedisjonen uten å nå sitt mål.
Videre fra Wikipedia:
FLK Sir James Clark Ross – 1905
- 1905 – 1923: DS MAHRONDAlaste- og passasjerskip
- 1930 – 1937: FLK FRAERNITASsenere flytende hvalkokeri
- 1937 – 1942: FLK UNIWALECOmen senket av tysk ubåt.
Flaggstat: 1905 – 1923 Liverpool. Rederi T & J Brocklebank
- 1923 – 1930 Sandefjord. « A/S Rosshavet
- 1930 – 1937 København «A P Møller
- 1937 – 1942 Durban «Union Whaling Co.
«Rossen» var et flytende hvalkokeri tilhørende det norske selskapet
A/S Rosshavet med disponentene Johan Rasmussen og Magnus Konow i Sandefjord.
Skipet ble bygget på Harland and Wolff i Belfast i 1905 – bygget om til kokeri, ble så solgt til A P Møller i Danmark.
Siste kjøper var Abraham Larsen i Sør-Afrika – Durban. Ble så senket i 1942.
MAHRONDA ble ombygget ved Framnæs Mekaniske Værksted til hvalkokeri for kr. 2 000 000,- og omdøpt etter polfareren Ross.
De kullfyrte kjelene ble til oljefyrte.
Hva annet hadde dette kokeriet å gjøre enn å være det første hvalkokeriet som fanget i Rosshavet!
Første kaptein og fangstbestyrer var den kjente Carl Anton Larsen, som døde om bord i skipet 8. desember 1924 etter et hjerteanfall.
I 1930 ble Sir James Clark Ross med tre hvalbåter solgt til Fraternitas-kompaniet A/S – et selskap i A P Møller-gruppen i Danmark.
Koka ble omdøpt til FRATERNITAS, hun ble disponert av Anders Jahre.
I 1936 ble koka modernisert installert og fikk opphalingsslipp ved Gøtaverken.
Abraham Larsen kjøpte koka i 1937 og registrert i Durban og fanget ved Madagaskar med seks hvalbåter.
7. mars 1942 ble hun torpedert øst for Saint Vincent på vei fra Curaçao til Freetown med drivstoff, med en besetning på 51 hvor 18 personer omkom.
Under denne overskriften (headingen) vil det i neste nummer 103 – av KASKELOTTEN foreligge en større artikkel: Ukjent hvalfanger omkom ved et forlis utenfor Las Palmas
Følg med – en riktig føljetong
Grand Canarias eneste skandinaviske avis
Er trykket på Grand Cananaria siden 1999 – # – UTGITT MARS -nr. 3 2019
– # – Etter et besøk på den solvarme «KANARIA» kom Leif Strand over denne avisen på Sjømannskirken, han tenkte KASKELOTTEN – og det var riktig tenkt av mangeårige medl. av ØHK, – Takk skal du ha Leif!
Artikkelen er skrevet av Bente Storsveen Åkervall – bente@dagognatt.com
Tyskerne ønsket å bygge opp en nasjonal hvalfangstnæring
Tyskland hadde gjort flere ekspedisjoner til Antarktis for å etablere en hvalfangst-stasjon og ytret et ønske om å tilegne seg en del av dette store og for dem ukjente territoriet.
Det ble fanget 40 201 hval og produsert mer enn 3,7 millioner fat olje i 1930/31.
Nå ville tydelig Tyskland også være med på å tilegne seg noe av dette i framtiden.
Men, de trengte ekspertise og hvalbåter:
Avisutklipp fra Vestfold Arbeiderblad 24. sept. 1937
Jahre selger to hvalbåter til Tyskland
Departementet må godkjenne salget – men på betingelser
Av en forhandler er det blitt fortalt oss at det under forhandlinger mellom de norske sjømannsorganisasjoner og Hvalfangstens Arbeidsgiverforening ble det nevnt at SYDIS manglet hvalbåter. Fra sjømannsorganisasjonenes side ble det
fremholdt at det skaffer man seg nok.
-Hertil bemerket redernes representant Torger Moe: Hvor skal tyskerne skaffe seg dem fra? – Det blir iallfall ikke fra oss – (altså Norge).
Nå viser det seg at Anders Jahre har forhandlet med tyskerne om salg av to hvalbåter; men så foreligger det en ansøkning for departementet som, – slik som stillingen er -, stilles den i en tvangs-situasjon.
– Det hadde intet annet å gjøre enn å godkjenne salget, men selvfølgelig på betingelser.
Byråchef Hammel i handelsdepartementet bekrefter at det er godkjent salg, men på visse betingelser, sier han.
-Hvilke da?
-Blant annet at det skal benyttes så mange norske mannskaper på disse to hvalbåtene som det er anledning til efter tysk lov.
Også skal hvalbåtenes tidligere mannskaper være fortrinnsvis berettiget til å bli med, likesom kjøperen skal bestrebe seg på å få ansatt de ledige Syd-is mannskaper på sine ekspedisjoner.
-På disse vilkår har vi gått med på salg, sier byråsjef Hammel.
Videre uttaler byråsjefen på forespørsel at departementet ville ikke motsette seg Jahres anledning til å selge hvalbåtene av hensyn til forholdet overfor Tyskland. De er som kjent den største avtager av hvalolje, og man plikter å ta visse hensyn.
Jahre har forsøkt å selge hvalbåt til Canada også.
Det er videre forelagt departementet en ansøkning fra A. Jahre om salg av en hvalbåt til Canada, men da Canada ikke er tilsluttet den internasjonale overenskomsten om begrensning av hvalfangsten er man ikke avhengig slik som for eksempel ovenfor Tyskland.
Avisutklipp fra Vestfold Arbeiderblad: 24. sept. 1937
Hvalfangerfilm av Karivold Film
Filmen som KARIVOLD FILM viste 8. mai var bare helt fantastisk, det var nesten fullt i kinosal 2.
Med Thorleif Karlsen, Finn Uteng og Kåre Martinsen var denne trioen gode representanter fra Østfold som redegjorde for sine erfaringer i Isen – den gang.
Finn og Kåre fikk ikke oppleve den ferdige filmen, som de hadde vært med på å gi informasjoner til.
Det blir muligheter til å få kjøpt CD-er for kr. 200,- de vil også bli solgt på rekefesten hos Kai – 15.august.
Eller hos Thorleif – etter avtale telefon: 995 44 842. Sørg for å ha akkurat kr. 200,-
Du har mulighetene for å ta en prat med Gunnar Bjerketvedt – KARIVOLD FILM A/S og kjøpe en CD på adressen:
Emil Mørchs vei 17, SELLEBAKK. (mobil 928 63 607)
God sommer til alle leserne av klubbavisa til Østfold Hvalfangerklubb!