Desember 2019 – 26. årgang
God Jul og Godt Nytt År!
God Jul og Godt Nytt År til våre trofaste annonsører og våre medlemmer,
samt leserne av klubbavisa til Østfold Hvalfangerklubb!
Juletrefest onsdag 11. desember klokken 1200
Det blir juletrefest med julekake med godt smør og selvsagt vafler og kaffe.
Kjenner jeg damene på kjøkkenet varter de sikkert opp med noe overraskende!
Gang rundt juletre med tonefølge av Gerd!
Ta gjerne med naboen/ en kjenning eller kona!
Velkommen!
Årsmøte ØHK 2019
Årsmøte ØHK 2019 blir avholdt i Onsøy Regnskaps lokaler: 17. februar kl. 1400 Storveien 15 – Ørebekk/ Gressvik.
Kaffe og julekake blir servert.
Velkommen!
Hvem er det som tar seg av de uformelle treffene?
Jo, det er Edith Mysen Hansen og hennes hjelpere: Jorun Hansen, Grethe Berg, Solfrid og Truls Andresen!
Grethe Bergs mann var ansatt hos Wilhelmsen og de bodde i nærheten av sjømannskirken. Der trengte de hjelp – og Grethe trengte noe å gjøre, så det ble 10 år som husmor på Sjømannskirken i San Pedro. Det var noen av de beste årene i mitt liv forteller Grethe, herlige mennesker som kom og gikk på kjerka, – fine arbeidsforhold var det der!
Her på Betaina i Gamlebyen er det også fint – jeg føler at det er litt som i gamle dager!
Jorun Hansen, – Solfrid og Truls Andresen var tre personer som Edith kom i kontakt med i Gamlebyen.
Edith kaller seg «norskfødt i utlandet». Faren var krigsseiler og hun vokste opp i California, der hun både gikk på skole og ble konfirmert i Sjømannskirken i San Pedro.
Jeg flyttet til Washington for å forandre verden, men det var nok den som forandret meg, forklarer den og blide Edith og ler.
En varm, åpen og inkluderende dame som får alle til å føle seg hjemme i hennes nærvær! Hun giftet seg og flyttet til Norge.
- Til Gamlebyen i Fredrikstad kom hun etterhvert.
- Kontakter ble knyttet – Edith som er så inkluderende av natur fant gode samarbeidspartnere i Arne Andreassen; DENOFA, og etter hvert Kåre Martinsen i ØHK.
- De tre kom på en idé om «Leseværelse» – for sjøfolk og andre pensjonister; tanken ble til handling.
Dette har i grunn vært positivt for ØHK – det har til tider hvert mange ex-hvalfangere på treffene.
Men, det kunne vært trivelig med flere av «våre egne» på onsdagene, det er snakk om en gang i måneden, – den andre onsdagen i måneden.
BUD & HILSEN nr. 3/ 2013
Avkortet og tilpasset KASKELOTTEN
Fra et av våre treff i Leseværelse i Gamlebyen, Fredrikstad:
Mens vi spiste vafler og drakk kaffe kunne Bjørn Jørgensen bidra med sin historie, på oppfordring fra Edith. Hun fikk flere av oss til å komme med sine historier/ opplevelser.
Jeg mønstra på som 15-åring på STAR IV som var bygd her i byen, forteller Bjørn Jørgensen (ansvarlig for HVALFANGSTMUSEET). Han forteller videre at hvalbåten gikk fra Sandefjord til Las Palmas. Der var det liv og røre – damer i alle aldre, festen gikk for seg – med hvalfangere som skulle ned til Antarktis på flere måneders tokt, humrer han med glimt i øye.
Det var å arbeide fra tidlig om morgen til sent på kvelden, vel å merke når det var jag på hvalen, og vi fikk skutt den.
Bjørn, legger til at han husker godt sjømannskirken i San Pedro: Der var det svømmebasseng i bakgården, norske aviser – mye fotballsparking, og et godt samhold!
De av oss som har vært til sjøs og opplevd sjømannskirkens medarbeidere, husmora og sjømannspresten har et evig godt forhold til den delen av kirken – les: «uten-riks-kirken». Det er nemlig mennesker som har «ballast» og forståelse for sine medmennesker som er langt hjemmefra.
Slik omtrent så annonsen ut i KASKELOTTEN nr. 73 desember 2012:
Januar 2013 blir det første treffet en realitet med Leseværelse i BETANIA, Gamlebyen, Fredrikstad – KASENEGATA 52 klokken 1200 – ca. 1400.
Det blir servert vafler og kaffe av en tidligere «velferdsdame» fra sjømannskirken i San Pedro og hennes medhjelpere.
Her kan du treffe hvalfangere og andre som hadde sjøen som sin arbeidsplass.
Det kan bli hyggelig om dette kan bli til et treffsted for tidligere hvalfangere, sjøfolk som seilte i koffardi og pensjonister fra andre yrkesgrupper.
Velkommen skal dere være alle sammen!
Fra Vi Menn 1959
Om fangst på Grønlandshval i slutten av det forrige århundre (sist på 1800-tallet); da de gigantiske havdyrene ble harpunert, med håndspyd , så fangstfolkene (rederne) kunne få tak i bardene deres og selge dem til franske korsett-fabrikker, som spiler – de ble også brukt i paraplyer.
Tonnevis med spekk og kjøtt ble kastet – en halv verden sultet; det var ikke lønnsomt å fangste for matens skyld. Pengene lå i bardene.
Det var jo ingen mulighet for å bearbeide verken kjøtt eller spekk; i seilskutetiden. Hvalfangsten ble dog mer human etter hvert, og hvalen ble godt utnyttet! (red. anm. ELe.)
Marcus Schrøder som fylte 81 år (1959), født 1878: forteller Rolf Engesland til VI MENN hva han har opplevd av frådende bølger på livets lange seilas:
Han har krysset de syv hav med seilskuter, stått på utkikk og speidet etter fiendtlige ubåter under første verdenskrig, vært hvalskytter i femten år.
Svettet i vindstilla under tropenes brennende sol, og kjent polarsnoen stikke som isnåler gjennom kroppen langs kysten av Sibir – dette for å nevne noen av opplevelsene.
Hans første tur som hvalfanger (ca. 1893, som 15-åring, årstallet husker han ikke helt) gikk fra Sandefjord til Beringstredet, han mønstret lettmatros på sandefjordbarken HAARDRAADE.
Den var nettopp solgt til USA, og skulle til Beringstredet å jakte på Grønlandshval.
Skuta ble omdøpt til BOWHEAD, det amerikanske navnet på hvalen.
Så vidt jeg husker, dro vi fra Sandefjord de første dagene i februar, kursen ble satt sørover; vi dro gjennom Middelhavet, Suezkanalen og Rødehavet over det Indiske hav opp Stillehavet for å komme til isen i Beringstredet, en reise som tok oss mellom tre og fire måneder. Hadde vi bare hatt seil å ta oss fram med, ville turen sikkert ha vart enda lenger.
(Suezkanalen ble påbegynt 1859 og ble offisielt åpnet 17. nov. 1869).
Dampmaskinen skjøv oss fram med åtte mil i timen, – når der var vindstille.
Språkproblemer
Alle offiserene var om bord var amerikanere, øvrig mannskap på 20 var norske, det var kun seilmakeren og en matros som kunne engelsk.
Vi skjønte ikke ordrene som yankeene skrek ut; når vi klamret oss til riggen for å berge seil, eller sto og halte i rorkragene, – da kunne vi gjøre det motsatte av det kommandoen gikk ut på.
Hyrekontrakten lød på at vi skulle stå om bord i to år.
Bare offiserene var sikret part av fangsten; det var snakk om motebransjen – Paris og London.
Vi andre fikk vanlig hyre. Som lettmatros tjente jeg 35 kroner måneden.
BOWHEAD var bygget for arktiske farvann, dermed fantes det ikke lufting til maskinrommet, karene på fyrdørken holdt på å stryke med da maskinen stoppet midt i det heteste Rødehavet og de måtte tvinge seg ned leideren for å få fart på hestekreftene igjen.
Det hente de svimet av og måtte få slengt en pøs med sjøvann over seg for å våkne.
Ferden gikk videre, døgn etter døgn, – som ble til uker og måneder. Vi dro gjennom storm og stille, – stekte flyvefisk som vi plukket på dekket, og stirret mot Sydkorset på lange nattvakter.
Av og til anløp vi en eller annen havn for å ta inn ferskvann og komplettere provianten. Men slike kjærkomne avbrytelser i den endeløse seilasen ble alltid gjort så korte som mulig; det hastet for oss å nå isen og få begynt fangsten.
Nippons land: Yokohama ble vår siste stopp på ferden mot fangstfeltet i Barentshavet, her tok vi blant annet om bord 60 – seksti – fat med dårlig japansk brennevin og en del billig varer som vi skulle bruke til tuskhandel med eskimoene.
Jeg glemmer aldri første gang jeg opplevde den krystallklare polarluften: Den var liksom ikke noen grense for hvor langt man kunne se; midt i Beringstredet husker jeg at jeg sto på dekk og kunne skimte Sibir på den ene siden, mens kysten av Alaska tegnet sine konturer på motsatt side – Sovjet og Amerika på en gang.
Fangst i Polarisen
Forfatter Svend Otto Remøe
FORORDET til boka – som er gitt ut på PANTA forlag.
Langs norskekysten har det vært drevet selfangst i uminnelige tider. Selen var lett å fange og ga mye næringsrik mat til en voksende kystbefolkning, det var nok fettet som var det viktigste.
Selspekket var også en viktig kilde for oppvarming, og for ikke å glemme belysning. Den rike tilgangen på spekk og kjøtt var viktig for at folk kunne bo ved kysten også vinterstid.
Etter hvert som båtene ble større, og med muligheten av å seile over til andre havområder – ishavsfangst. Da snakkes det om Svalbard og Novaja Semlja. Denne ishavsfangsten gikk i grove trekk ut på at det ble fanget det som bøy seg: Sel, hval, hvalross, reinsdyr, fugl, dun og isbjørn. Ishavsfangsten gikk mer over til en ren ishavsfangst når sunnmøringene tok til å bygge større og sterkere fartøy for selfangst rundt 1910.
Før 1910 var det små fiskeskøyter med bare segl, og fangsten forgikk i iskanten. Det vokste på seg til en betydelig næring, med nærmere 1000 skuter. I perioden rundt første verdenskrig var produksjonen av sel og hval Norges nest største eksportvare.
Fangsten foregikk rundt Jan Mayen, inntil Grønland – fra 68 grader til 73 grader nord, fra ca. 20. mars til ut i mai.
Boka ble utgitt i 2018 – så den er sikkert å få kjøpt ennå, løp og kjøp, det var kun en smakebit av forordet – dog noe avkortet.
…fra kapittelet: En krise under oppseiling.
Hjemme i Norge ble det stadig klarere at det var behov for å normalisere forholdet til den nye Sovjet-staten. Den norske regjeringen hadde et behov for et godt samarbeide med den store naboen i øst. De inneholdt så mye ressurser som var viktige for begge land. De måtte få på plass effektive stat-til-stat-relasjoner.
Man trengte brobygging, og med det også brobyggere.
Fridtjof Nansens virksomhet i Sovjet Russland var godt kjent – fra Folkeforbundet. Tre seilskuter i arrest? Russerne mente altså alvor med advarslene. Hva nå? Hva ville dette bety?
Dette er litt av en «reise» i nordområdene.
En smakebit på noe av bokas innhold.
Men som resten av Antarktis har nok Peter I Øy – lenge vært dekt av snø og is.
Den andre Norvegia-ekspedisjonen, under ledelse av Ola Olstad, annekterte øya for Norge 2. februar 1929.
Foto: Norsk Polarinstitutt
Fabian von Bellingshausen var trulig den første som kom nær nok til å se Det antarktiske kontinentet på sin ekspedisjon med seglskipet VOSTOK, januar 1820. Et år senere, 11. januar 1821, så han land på en heilt annet sted i Antarktis. Da oppdaga han ei øy som han kalla opp etter den russiske tsaren; Peter I Øy.
Øya ligg i Amundsenhavet i Vest-Antarktis, om lag 450 kilometer vest for Ellsworth Land på Den antarktiske halvøya.
Været var for dårlig til at von Bellingshausen og mannskapet hans kunne gå i land på øya – som de navnga. Vi kjenner faktisk ikke til noen som har vært på land før Ola Olstad og mannskapet på NORVEGIA den 2. februar 1929 gikk i land og annekterte Peter I Øy for Norge. Øya fikk status som norsk biland i 1931.Peter I Øy er relativt lita – 156 km² – det vil si at den er litt mindre enn Bjørnøya i Barentshavet.
Mesteparten er dekt av is, bare omlag 5 % av arealet er isfritt. Peter I Øy er vulkansk, det høyeste punktet på øya er toppen av et utdødd vulkankrater, 1640 meter over havet. Det har fått navnet Lars Christensen-toppen, etter hvalfanger-rederen som finansierte ekspedisjonen da øya ble annektert i 1929. På grunn av mye drivis og bratte bergsider ned mot sjøen rundt det meste av øya er Peter I Øy vanskelig tilgjengelig. Bare tre plasser er det mulig å komme til med båt. Sterk vind og streng kulde og snø i området gjør at det ikke er mange som har vært i land på denne øya.
Bouvetøya – som vi kom til å passer på et gitt tidspunkt på vei til feltet – fikk vi over høyttaleranlegget i messa på morgenen. (THORSHAVET 1961/ 62 – Ele.)
Ei øy, og et norsk biland i Sør-Atlanteren som regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodd øy, meget ugjestmild. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh.
Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739
Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første NORVEGIA – ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927.
Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930.
1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca. 1,7 ganger hovedlandets areal.
Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya.Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya.
I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m²- Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet.
En ny feltstasjon skal imidlertid settes opp på øya.
Veteranen i Cape Town
Fra boka til Torbjørn Ødegaard – utgitt 2002 (side 74 + 113)
Arnt Martinius Krogtorp var Saldana-veteranen som bodde i Cape Town siden siste halvdel av 1940-tallet. Han var mest kjent som «Arnt Radio», tilnavnet oppstod – da det lå en radiostasjon like ved barndomshjemmet ved kystnære Lervik (i Østfold).
Krogtorp skjøt hval i nesten 20 år, både i Sør-Afrika og for norske fangselskap i Antarktis.
Han var forfulgt av uhell før tragedien inntraff i 1966. Den første ulykken skjedde i 1949, like etter at hvalbåten DRAKENBERG hadde klappet til kai i Saldana.
Krogtorp skulle sjekke fortøyningene fra brua – lente seg for langt over «rekka» og falt ned på fenderen flere meter under. Nakke-virvelen ble ødelagt, og skytteren tilbragte resten av sesongen på sykehus i
Cape Town.
Sommeren 1953, om bord i SETTER IV, hadde Krogtorp skutt fast i en seihval i Saldana Bay. Da han skulle skyte «omskudd» – en «drepær», for å avlive dyret, så gikk løsharpunen rett igjennom lina – «løper´n» – som hvalen allerede lå fast i og som hadde et stort spenn i seg.
Lina røk tvert av og slo tilbake og traff skytteren i underkant av kjeven og flere tenner ble slått ut.
Tredje gang ulykka råket Arnt Krogtorp var også i Saldana Bay, ble Krogtorp tatt av en brottsjø på TERRIER II. Han sto på lemmene (lemmane) bak kanona under spermjag da han ble kastet ned på dekket, det endte med beinbrudd.
I Antarktis var han også en «ulykkes fugl» – som medførte armbrudd og hofteskade.
Men, han forulykket til slutt under jag på TERRIER III, på Saldana i `66, det var en matros som hadde glemt å sette bolten i brilla, et faguttrykk. Det vil si at fanglina ikke var forsvarlig sikret. Skuddet gikk av. Hvalen ble truffet og svømte unna hvalbåten. Lemmane bak kanona ble brått en livsfarlig plass for skytteren.
Krogtorp fikk ei blokk i bakhodet, og ble klemt mellom den spente lina og rekka.
Det tok ni timer før hvalbåten kom til Cape Town og sykehuset, – han døde to dager senere.
Arnt Krogtorp ble født på Lervik i 1911, og døde 1966 – 55 år gammel.
Da foreldre døde tidlig, vokste han opp hos slektninger på nabogården. Han fikk tuberkulose på Falklandsøyene på 1930-tallet – og slet med dette i mange år.
Under krigen kjørte han Lervik-bussen, han loset flyktninger sjøveien til Sverige.
Som hvalskytter skjøt han bedre isen – han ble kjent for å være en uværskytter – han skjøt best i uvær!
Om bord; på Saldana hadde han med seg sin sørafrikanske kone Audrey Rosaline Eagles som hjalp til med sambandet, og som senere flyttet til Lervik.
Sydishavet våren 1968 – Fangstbåten KOS 55 vender hjem fra feltet.
Om bord er den 18 år gamle Tor Nilsen fra Tangen – Engelsviken. Tor er dekks- og messegutt om bord. Arbeidsoppgavene var å holde messa i orden, dekke border, servere mat – på dekket var det forskjellige oppgaver når det var jag og fast «fisk».
Dette var hans andre sesong i isen, han hadde hvalfangsten i slekts- blodet, slik var det ofte at det ble sagt til ung-gutten: «Du får se å komme deg ut».
Onklene var; skytterne Tryggve og – Kristian «Fresken» Nilsen. Faren var også ute et par sesonger på 1930-tallet.
Brødrene Rolf og Bernt Nilsen med henholdsvis 16 og 17 år i Sydis-havet.
Flere søskenbarn har fanget hval uten for Sør-Afrika og i Antarktis i en årrekke.
Fangsten gikk som normalt 67/ 68. Skytter Arne Jensen arbeidet intenst på lemmane, som hadde gjort siden slutten av 1940-tallet.
For hver femtiende (50) hval fikk mannskapet to flasker sprit – som påskjønnelse for godt arbeide. Det gikk fra sju om morgen til sju om kvelden.
Messen; Tor Nilsen – holdt maten varm til langt ut på kvelden!
Tilsynelatende var alt som før – men det var bare om bord i KOS 55.
Rundt om på feltet var ingenting som tidligere.
Hvalskytter Jensen var én av bare fire norske hvalskyttere på feltet denne sesongen.
KOSMOS IV var det eneste norske kokeriet i Sydishavet.
Når KOS 55 setter kursen nordover fra Isen – våren 1968 er Tor Nilsens karrière som hvalfanger over for godt.
Storhvalen er nesten borte.
Statistikken lyver ikke: Det var 200.000 blåhval i 1910, 1968 er et bare 500 igjen.
Blåhval er totalfredet, og med de lave kvotene som ble tildelt av Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen, er det heller ikke lenger lønnsomt å sende ekspedisjoner til Antarktis.
I mai 68 er Tor Nilsen tilbake i Engelsviken med 25.000 kroner brutto hyre, men så var han også med verdens beste skytter – Arne Jensen.
Høsten 1968 er det ingen hvalkokerier som stevner mot Antarktis, ikke en eneste hvalfanger fra Onsøy skal reise til Sydishavet.
Nå blir det kystfart for Tor Nilsen, aldri med det yrket han var født inn i.
En epoke var over.
Dette må ha vært vemodig for mange.