August 2020 – 27. årgang
Bemanning på hvalbåt
Det er noen år siden 1968 – hvem av leserne var med på hvalfangst «to the bitter end»? – i så fall er det 52 år siden.
Hvor stor var bemanningen på en hvalbåt sesongen 1961/ 62:
- Skytter – Erling Haugen
- Skipsfører/ telegrafist – Ole A Sporsem
- Overstyrmann 1.Styrmann – 6 matroser
- Stuert – 2 byssegutter
- Maskinsjef – 1.Maskenist
- 2.Maskenist – 3 Fyrbøtere – 1 Maskingutt.
Dette var mannskapet på NEBB (631 brt, 2.000 ihk) 61/ 62.
Levert oktober fra Mjellem & Karlsen, Bergen til – Ørnen;
bygget etter FMV tegninger og med maskin fra Bremer Vulkan.
Kostet 4,3 mill. kroner. Fangst først med THORSHAVET, senere HAMMER’n og HØVDI.
Siste gang ute 1964/ 65 med THORSHAVET. Solgt september 1965 for 350.000 kroner. Bygd om til snurper ASTRID BAKK.
Bemanningen på THORSHAMMER 1961/ 62:
Kaptein/ bestyrer
DEKK:
- Overstyrmann:
- 1.styrmann Tankformann
- 2.styrmann 9 matroser
- 3.styrmann 3 lettmatroser
- 1.båtsmann/ planform 3 jungmenn
- 2.båtsm. / materialforv. 20 dekks/ messe/ lugargutter
- 1.tømmermann
- 2.tømmermann
SPESIALISTER:
- 47 arbeidere
- 1. telegrafist
- 2. telegrafist
- 3. telegr/radioteknikker 2 sekretærer
- Asdic-reparatør Skipslege
- Kjemiker/ sekretær Sykepasser
MASKIN:
- Maskinsjef 2 pumpemenn
- 1.maskinist Donkeymann
- 2.maskinist 2 fyrbøtere/ vannpassere
- 3.maskinist 12 fyrb. / smørere
- 4.maskinist 2 smørere/ maskingutt
- Dekksmaskinist
KOKERI:
Fabrikken under dekk som produserte hval- og spermolja samt andre produkter, her sortert også disse arbeidsgruppene:
- 1.smed 2 planformenn
- 2.smed 5 1. flensere/ lemmere
- Arbeider 5 2. flensere/ lemmere
- Oppslager 20 skjærere/ beinsager-menn
- 1.elktriker 5 tankarbeidere
- 2.elktriker 8 kjeletømmere
- 3 reparatører Sliper
- 2 hvalspill-/ vinsjemenn
- 7 1.kokere – og – 9 2. kokere
- 9 lokkeskruere – og 3 1. separatører
- 8. 2. seratører, 5 hjelpere,
Det var to skift på koka: Klokken 1200 – 2400 og 2400 – 1200.
FORPLEINING:
- Stuert Baker
- Messesjef Bakeriassistent
- Salongstuert Pølsemaker
- 1.Kokk Pølsmakerassistent
- 2.kokk/ nattkokk 3 byssegutter
- 3.kokk/ nattkokk
Proviantmann og Vaskerimann- tror jeg også hadde med velferden å gjøre.
242 mann var mønstret på denne sesongen. I tillegg kom besetningen på de ni hvalbåtene. 12 mann x 9 = 108 – antallet kunne variere noe fra båt til båt
THORHAMMER er som en virkelig veteran å regne med 33 sesonger på fangst mellom 1928 og 1962.
Havfangstliv
På godt og vondt var hvalfangsten et samfunn med slit – kameratskap og fagkunnskap, men også en klassedeling mellom yrkesgruppene.
Men som samfunn hadde det mobilitet; med muligheter til å arbeide seg opp fra førstereis til skytter, kaptein eller bestyrer.
Samtidig bød fangsten på forholdsvis godt betalte arbeidsplasser for folk som ønsket en sesong eller to for å legge seg opp penger.
I Vestfold; – hørte i hvert fall en sesong på hvalfangst til en slags allmenn-dannelse av dagens unge gutter.
Det var vanlig å dele hvalfangere i to hovedgrupper; 70 % sjøfolk og 30 % arbeidere på kokeriene. Begge grupper hadde sine fagfolk – og ufaglærte, hvor det var størst gjennomtrekk i den siste gruppa. Sjømannsyrket var en profesjon, med karrieremuligheter; på dekk og maskin.
En må ikke glemme de unge som på et vis mistrivdes – og som fikk en god mulighet i byssa / messa.
Også for andre arbeidsgrupper var det muligheter for opplæring og faglig spesialisering. Fra en begynner-stilling som hjelpegutt kunne veien gå til; skjærer, lemmer og flenser hvis en var sterk og kraftig, eller til lokkeskruer – dette var de av noe vel «voksne» unge menn.
På hyrekontoret så de nok hvilken person og hans styrke de hadde med å gjøre.
Kokeriet var jo en flytende fabrikk, organisert for full produksjon over et bestemt tidsrom.
Arbeidsoperasjonene var nøyaktig gjennomtenkt, et virkelig team-arbeid som krevde både hardt arbeide og – lange økter.
Ved neste sesong og påmønstring var det greit å fortelle hvilke arbeidsoppgaver en var kjent med: Det kunne nå bli en ny oppgave for hvalfangeren som ville ut på sin andre sesong – lønna ville jo også bli hevet.
Det som er skrevet i kursiv har jeg (ELe) tatt med som et tillegg fra Dag Bakka jr. sitt avsnitt om HVALFANGSLIV
Hvalfangsten Eventyret tar slutt.
Det er noen år siden jeg hadde en prat med Dag Bakka om å bruke hans artikler som stoff i KASKELOTTEN, han syntes det var greit.
Siste sesong på Peru
Etter overhaling på Howaldtswerke i Tyskland, la ANGLO-NORSE, februar 1951 kursen til Norge med en oljelast fra Abadan.
11. mai 1951 la ekspedisjonen ut fra Tønsberg med kurs for spermhval-feltet utenfor Peru.
Under fransk flagg måtte kokeriet nå ha fransk flagg-kaptein, Henri Pelliet, med Ronald Dahler som bestyrer. Seks hvalbåter og to bøyebåter:
KOS IV, V, VI, VIII, XI, XII, XIII og XVIII var også med, mannskapet var norske – de telte til sammen 280 mann.
Fra juni 1951 til januar 1952 ble det kokt ut 103.834 fat av 3.066 spermhval, et imponerende resultat.
ANGLO-NORSE: 8268 brt., 10300 tdw., T3 557nhk. Levert i mai 1914 fra Palmers Shipbuilding, Newcastle som damptanker MARICOPA til A/S Tankfart (Wilh. Wilhelmsen, Tønsberg. Solgt til Falkland Shipowners, for 70.000 £
Bygget om til hvalkokeri ANGLO-NORSE.
Rekvirert høsten 1939 av Ministry of War Transport, London, og i 1941 innkjøpt av samme for 90.000 £ – omdøpt til EMPIRE NORSE.
Kjøpt tilbake av Falkland Shipowners i mai 1946 for 22.500 £.
Bare-boat-utleiet fra januar 1947 til Spermacet Whaling og solgt i 1951 Armement Baleinier SA. Port Gentil.
Senere brukt som tankskip, omdøpt til JANINA i 1956. Forlatt synkende
15. januar 1957 utenfor Oporto, på reise Odessa – Åbo med olje.
Kokeriet gikk til New York for lossing – mens hvalbåtene dro hjem via Trinidad og Las Palmas.
OLYMPIC CHALLENGER avløste nå ANGLO-NORSE på Peru-feltet.
Denne Onassis-eide ekspedisjonen med tysk ledelse hadde med seg 14 hvalbåter og fanget helt utenom de internasjonale konvensjoner.
Men også andre ekspedisjoner besøkte det hvalrike Peru-feltet, og så Thorshøvdi-ekspedisjonen, det var høsten 1951.
Vinteren og våren 1952 ble ANGLO-NORSE sluttet noen reiser i tankfart på det gode tankmarkedet, før det på ny bar av gårde på hvalfangst.
Gamle JARAMA var nå trukket ut av fangsten ved Port Gentil og ble avløst av ANGLO-NORSE, som jo hadde akter slipp.
I mai 1952 la kokeriet ut fra Sandefjord for Guinea-bukta og Fransk Congo.
Bestyrer var kaptein Trygve Lystad, som tidligere hadde hatt JARAMA, mens Henri Pelliet fortsatte som kaptein.
Med Ekspedisjonen var det forhyret 264 mann, samtlige nordmenn – med unntak av ti dansker og to franskmenn.
Fangsten begynte 20. juni og fortsatte til midten av september. Av de syv hvalbåtene var fem gamle. KOS IV, V, GOS I, VI og VII, sammen med de to nyere; BALEINE og JUBARTE – som var hyret inn fra Frankrike. Fangsten ble elendig 16.278 fat var det ekspedisjonen produserte – noen planer om å komme tilbake var, – nei.
Etter utlossing ble skipet sendt til Antarktis 1952/ 53 som transportskip, lå deretter en tid i Sandefjord som lagerskip for hvalolje.
Sommeren 1954 lå det igjen klar til sperm-fangst ved Peru da landet proklamerte sin 200 mils økonomiske sone.
Disponenten, Bror von der Lippe, var selv i Peru og kunne ha ordnet lisensen, men planen ble endelig oppgitt i slutten av august.
Skipet ble liggende en tid, og det ble bl.a. forhandlet for salg til Peru. Men intet skjedde, og til sist ble kokeri-utstyret tatt ut.
Omdøpt JANINA ble det i 1956 på nytt satt i tankfart; drevet fra Sandefjord med Jahres skorsteins-merke, under fransk flagg.
15. januar 1957 var JANINA på vei fra Odessa til Nådendal ved Åbo (Finnland) med olje. Det brøt ut brann nordvest for Oporto.
Besetningen som var norsk, gikk fra borde. Et polsk skip satte om bord mannskap for å ta det på slep, men 18. januar gikk det ned.
Dermed ble det satt endelig punktum for den mest kontroversielle norske ekspedisjonen etter krigen.
Adolf Andresen
Dette er historien om: Adolf Andresen som emigrerte til Chile i 1894.
Han var taubåtkaptein i farvannet utenfor Punta Arenas. Her ble han oppmerksom på de enorme hvalbestandene: Han reiste tilbake til Norge, lærte seg hvalfangst-faget utenfor Finnmark; – tok med en harpunkanon tilbake til Chile, monterte den på en av taubåtene sine – og skjøt altså sin første hval nyttårsaften i Magellanstredet i 1903.
Dette var før de mer berømte pionerne Carl Anton Larsen og Lars Christensen, begge fra Sandefjord, hadde kommet i gang med sin aktivitet i sør; og som betraktes som starten på den kommersielle sørhavsfangsten.
16.11.1904 grunnla C A Larsen Grytviken.
Etter 62 års drift var det slutt – i 1966.
Andresen etablerte en hvalfangststasjon i Bahía Aguila nær Punta Arenas og i 1905 stiftet han hvalfangstselskapet Sociedad Ballenera de Magallanes.
Fangsten ble over 100 hval både i 1905 og i 1906.
I sesongen 1906/07 var han den første til å bruke den naturlige havnen Whalers Bay på Deceptionøya som base for flytende kokeri.
Han hadde kontrahert hvalbåtene ALMINRANTE VALENZUELA og ALMINRANRE UTRIBE fra Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord. Kokeriet GOBERNADOR BORIES ble ombygget samme sted.
Andresen hadde flere ganger med seg både sin kone, Betsie Mary Rasmussen, og sine to kjæledyr – en papegøye og en angorakatt.
I 1912 trakk Andresen seg ut av Sociedad Ballenera de Magallanes og etablerte et nytt selskap – Ballenera Adolfo Andresen. Han kjøpte det norske hvalkokeriet SOBRAON som han omdøpte til ORION, samt hvalbåtene NORUEGA og CORRAL.
Med denne flåten startet han fangst langs stillehavskysten fra Chile til Ecuador. De to første sesongene resulterte i en samlet fangst på over 300 hval og 12 000 liter olje.
Andresen dannet deretter det chilenske hvalfangstselskapet Sociedad Ballenera de Magellanes, og var den første som etablerte hvalfangst på Den Antarktiske halvøya, med en fangststasjon på Deception Island.
Kaptein Andresen har også fått æren for å være den første som plantet det chilenske flagget på det antarktiske kontinentet, – altså en nordmann som la grunnlaget for Chiles territorielle krav i Antarktis.
Andresen har en sentral plass både i byens historie og på stedets kirkegård.
«Det siste vi – Norsk Polarinstitutt – gjorde før vi forlot Punta Arenas var å besøke kirkegården; 28.10.2011- var og hedre minnet av Adolf Amandus Andresen. Capitan Adolpho Andresen fra Sandefjord som er en noe fjern (ukjent) nordmannen som startet den kommersielle hvalfangsten i Sørishavet».
Historikeren og eventyreren studerer minnesmerket på grava etter hvalfangspioneren Adolf Amandus Andresen.
Foto: Harald Dag Jølle / Norsk Polarinstitutt
Det var altså en nordmann som la grunnlaget for Chiles territorielle krav i Antarktis. Andresen har en sentral plass både i byens historie og på stedets kirkegård.
Men, så kommer en annen side av skipper Andresen som er forfattet av Siri Jensen. Artikkelen sto i HVALPOSTEN, klubbavisen til HVALFANGERKLUBBEN I SANDEFJORD
Høsten 1932 er 26 åringen Leif Jensen, som så mange andre arbeidsledige menn i VESTFOLD arbeidsledige, de får høre at skipper Amadeus Andresen (60) i Sandefjord vil prøve å reise mannskap og kapital til å drive hvalfangst utenfor Chile.
Det blir holdt et orienteringsmøte på hotell Kong Karl i Sandefjord, med en inngangsbillett på kr.100,- Det møter opp 20 personer.
Amadeus Andresen, i en alder av 60 år, har en båt på handa, liggende i Frankrike, Le Havre: Bygget 1892, er i utmerket stand, har tanker på 300 fat; til en pris å kr. 15 000,- Den skal fraktes til Sandefjord hvor den skal bygges om til hvalkokeri.
De som vil være med må investere 1000 kroner hver, og senere kausjonere for et større beløp. Mannskapet vil da eie 50% av båten som skal seile under chilensk flagg, men med norsk mannskap: Compania Chilena Noruega de Pesca.
Ekspedisjonen skal også investere i to mindre båter som skal brukes til fangst.
Allerede før båten blir fraktet til Sandefjord for ombygging, oppstår de første problemene. Det viser seg at båten i Le Havre har blitt solgt til opphugging, – for å løse ut båten må det betales dobbelt. Når de kommer til opphuggeriet i Rotterdam viser det seg at båten er pårent og skadet. For å få den reparert må det tas opp lån! Fra nå går det nesten et år til båten har blitt ferdigstilt i Sandefjord, til den setter kurs mot Chile, oktober 1933.
72 menn takker ja til tilbudet om å være med på ekspedisjonen. De aller fleste er unge, nygifte med forsørgeransvar som ser sitt snitt til å tjene gode penger og muligens å bli rike.
Skipper Andresen, en aldrene mann som tidligere var blitt mange-millionær på å drive hvalfangst i Chile, har nå returnert til Norge, blakk, – etter mange år med det gode liv. I Chile har han vært en pioner innen hvalfangsten, – denne ekspedisjonen er hans siste sjanse til å redde sitt gode navn og rykte, og komme seg på bena igjen. Ekspedisjonen er fra første dag preget av dårlig planlegging, uregelmessigheter og mangler.
Leif Jensen skriver i sin dagbok om avgangen fra Sandefjord: Vi snek oss ut som sjørøvere i natten uten los.
Underveis til Chile ble det manko på ferskvann, men de har ikke råd til å gå til land for og tanke; løsningen blir å spe på med saltvann.
Det ble også mangel på mat.
Ledelsen vil at man skal hente fram harpuner og jakte på hval på stekningen fra Brasil til Chile, men da hvalkokeriet er bare halvferdig blir denne planen gitt opp.
Tanken på at havet utenfor Chile skal flomme over med hval og at prisen på hvalolje skal gjøre dem rike, er med på å holde motet oppe; etter to mnd. til sjøs ankommer de Chile. Nå venter flere problemer: Det tar tid å gjøre båtene klare til fangst – og fangstpapirene lar også vente på seg, det blir et langt landligge! Nok en gang må det tas opp lån.
Det er særlig Andresens håndtering av penger som er kilde til stor uro om bord.
Når fangsten kommer i gang, er det langt mellom hver hval og pengene lot vente på seg. Samtidig synker prisen på hvalolje og matforrådet er nesten slutt, i tillegg drikker Andresen opp det lille de har av penger.
Fortvilelse er stor blant mannskapet, som er har blitt lovet at det skal sendes penger hjem, trekken, hvilket ikke er blitt gjort. I et forsøk med å redde ekspedisjonen prøver man stadig å gjøre endringer i ledelsen, og ikke minst å kvitte seg med Andresen, men uten hell.
Det hele munner ut et opprør hvor halve besetningen forlater skipet og returnerer til Norge. Forsommeren 1935 prøver de gjenværende desperat å redde stumpene og går til sak for å få pengene sine tilbake, – en sak de vinner.
En stor del av det gjenværende mannskapet drar videre til Syd-Georgia for å mønstre på sel- og hvalfangst.
Andresen dør fattig og ensom i Norge, men blir gravlagt i Chile der han er en helt – med en egen statue som blir bekranset hvert år.
Hvem var denne lite forutsigbare skipper Andresen
For lite forutsigbar var nok denne mannen, det er i hvert fall det inntrykket vi, lesere av KASKELOTTEN, sitter igjen med. Unge gutter og menn som høsten 1932 lot seg mønstre på hos Amandus Andresen, – de ble jo forespeilet god fortjeneste.
Forhistorien vil overraske leserne, han var jo – forutfor sin tid, men han var ikke god!
Dette er noe fra GOOGEL / WICKIPEDEA:
Kaptein Amandus Andresen, født i Sandefjord 1872, den første som etablerte hvalfangst på Deceptionøya, i 1906. Innledet finnhvalfangsten, og var den første som skjøt et større antall hval med moderne redskap på den sørlige halvkule.
En av pionerne til å prøve flytende kokeri i Antarktis.
Sandefjordsmannen Adolf Amandus Andresen har ikke fått en framtredende plass i antarktisk hvalfangsthistorie slik som:
C.A. Larsen og Chr. Christensen, Anders Jahre – Thor Dahl – alle de andre, med gode arbeidsforhold.
Men han hadde en avgjørende rolle i den moderne hvalfangsten til Sydishavet,
Hans lederskap kan jo diskuteres, mannen hadde mistet alt som het empati for sitt mannskap.
I 1908 kom Jean Charot (fransk lege og polarforsker) til Deception øya.
Der traff han kaptein Andresen som holdt til i en ren blomsterdekorert og luksuriøst møblert offisersmesse om bord i skipet GOBERNADOR BORIES sammen med sin kone, en papegøye og en angorakatt.
Fru Andresen var sannsynlig den første kvinne som oppholdt seg i Antarktis.
Litteratur:
Norsk sjøfartsmuseum. Årsberetning 1996. – 1997, s. 133-155. Hvalfangstbase og kulturminne, Hektor
Forfatter Bjørn Pedersen:
Vi så de russiske hvalbåtene og hvalkokeriene; de var rundt i det store havbassenget – SYD-ISHAVET.
Den russiske hvalfangsten er en del av hvalfangstens historie; som vi kan lese svært lite om – og vet enda mindre om. Et sted begynte vel de også, med gamle ombygde laste/ passasjerbåter – etter krigen var det mulig å overta eldre vestlige kokerier.
Så var tiden inne for å bygge de mest moderne kokerier.
Men, nå skal det handle om; JURY DOLGORUKY opprinnelig bygget som passasjerskipet HAMBURG også med en lastekapasitet på 16 000 tonn.
Bygget 1925 – ved det tyske verftet Blohm & Voss, Hamburg, 21132 tonn, utstyrt med turbin maskin og gjorde 16 knop. Men, etter ombyggingen kunne den presses til 19 knop med nye turbiner.
Hun var det tredje passasjerskipet i den den såkalte Albert Ballin-klassen av fire søsterskip, og brukt i Nord Atlanteren mellom Tyskland og USA.
HAMBURG ble ombygget igjen i 1933 og forlenget med 12 meter og fikk en ny baug, dette ble gjort for å komme opp i 21,5 knop. Det kunne ta 800 passasjerer – med et mannskap på ca. 500. Skipet var ikke så helt økonomisk, og ble derfor satt i cruise-fart på forskjellige steder, det ga gode inntekter med amerikanske passasjerer.
Etter den tyske anneksjonen av Østerrike i 1938 ble de tyske passasjerskipene boikottet, noe også HAMBURG fikk merke. Det endte med torpedering, men skadene ble minimale; sank ved at det gikk på en mine, ingen omkom.
1950 ble vraket hevet og overlatt til Sovjet Unionen. I Belgia ble reparasjonen ferdigstilt. 1951 ble det renovert igjen til passasjerskip – med navnet JURY DOLGORUKY i Rostock, Øst-Tyskland.
Men, planene ble endret i 1955 – da russerne ville bruke henne som hvalkokeri og moderskip i Sørishavet.
Ombyggingen var først klar i juli 1960 – på en tid da det var klart for hele den øvrige hvalfangstnæringen at all fangst gikk mot slutten.
Hun fanget hval sammen med SLAVA, SOVETSKAYA, UKRAINA og SOVETSKAYA ROSSIA. Det var 70 hvalbåter omkring de fire kokeriene.
Det å få en skikkelig innsikt i hvalfangstaktivitetene til de russiske ekspedisjonene var svært vanskelig. Det man vet er at de ikke på noen måte overholdt internasjonale regler om start og slutt av sesongen, minimum størrelse på hval som de tok eller hva ellers var allment regulert. Ingen inspektører fikk komme om bord, og de russiske myndighetene var nokså «kranglete» på egne vegne i diverse konferanser. Vi kjenner derfor lite til hvor kokeriet fanget, hvor eksakt antall hvalbåter osv.
Men vi vet at aktiv fangst opphørte i 1969, og at koka – ekspedisjonen, ble slettet i 1976 i det russiske registeret, og hugget opp.
Hvalbåtene var nye og dieselelektrisk drevet med omkring 3500 BHP maskineri. En kan jo skjønne at de gjorde opp mot 19 knop. Tonnasjen var rundt 850 brt. (NORTREFF var på ca. 910 brt.)
Om russerne noensinne tjente penger på hvalfangst-virksomheten sin sett fra vanlig forretningsmessige kriterier, er heller tvilsomt. I Norsk Hvalfangst Historie er det blitt visse beregninger som tilsier at det hadde vært mer økonomisk for russerne å kjøpe olja og hvalprodukter til markedspris, framfor å fange selv. Så det lå nok mer prestisje og politikk bak hele virksomheten.
Det ble orden på Dronning Maud Land!
Nå strekker det seg fram til Sydpolen. På kartet er det bilandet Dronning Maud Land markert med tydeliggrenser mot øst og vest.
Utenriksdepartementet (UD) formulerer det springende punkt slik:
«…formålet med anneksjonen var å legge under seg det landet som til nå ligger herreløst og som ingen andre enn nordmenn har kartlagt og gransket.
Norske myndigheter har derfor ikke motsatt seg at noen tolker det norske kravet slik at det går helt opp til og inkluderer polpunktet».
UD har i en stortingsmelding konkludert med at geografisk utstrekning mot sør går så langt der er mulig å komme.
Fortsetter i neste nummer – som kommer til jul som nr. 108!
Nytt kontonummer
ØSTFOLD HVALGANGERKLUBB har fått nytt kontonummer: 1506. 44. 19991
Dette skal nå benyttes ved innbetaling av kontingenten; giroen kommer senere!
Kontingenten er uforandret!