Desember 2021 – 28. årgang
Referat fra årsmøte
Årsmøtet ble holdt 23. november 2021 i lokalene til Onsøy Regnskap AS
Sakspapirene (agendaen for møtet samt en avkortet årsberetning) ble sendt ut med KASKELOTTEN nr. 113 – 25.10. d.å.
Til stede:
- Asbjørn Arvesen, Arne Bossum, Erik Leister, Thorleif Karlsen, Willy Kristiansen, Terje Haraldsen, Arne Husbakke, Hans Lunderød og Kjell Paulsen. Det vil si; – 9 fra styret.
- To av medlemmene var også til stede: Jan Kristiansen og Edith Mysen.
Referat fra møtet:
- Formann Asbjørn Arvesen kunne ønske velkommen til årsmøte nr. 26 og 27; dette pga. korona-pandemien, da den satte en stopper for årsmøtet som skulle vært avviklet i fjor.
- Det ble holdt ett minutt stillhet for de av våre medlemmer som var gått bort.
- Innkallingen til møtet ble sendt ut med KASKELOTTEN nr.113, postlagt 25.10.2021 – med innlagte dokumenter.
- Kassereren la fram et regnskap som var positiv.
- Nedleggelse av ØHK – ble ikke noe langvarig tema.
Det var en enstemmig forsamling om dette.
Tiden var inne for å kunne få en verdig avslutning på et 28 år langt foreningsliv. - Den formelle avvikling av ØHK vil bli foretatt av:
- Arne Bossum, Willy Kristiansen, Asbjørn Arvesen og Erik Leister – så raskt som mulig.
- Oppgjøret fra banken vil foreligge straks på nyåret, ang. regnskapet for ØHK.
- Møtet ble av sluttet med det som var igjen av kaffen og jule kaka – og den langvarige gode praten, – mann og mann imellom.
- Edith Mysen fra Leseværelse deltok som best hun kunne.
- Det var noe vemodighet å spore blant oss. Men – muligheten kunne jo by seg med et riktig «uformelt styremøte» ut på nyåret?!
Referent: Erik Leister
Vi kan ha i tankene at vår dame Edith vil ta oss imot i underetasjen på Kjølstad kirke på «Selbak».
Stor gratis P-plass. Se mer informasjon lenger ned.
Niels Thorbjørnsen
Han vendte hjem i 1889. Hvem var det som kom seg hjem til gamle-landet og Onsøy/Kråkerøy?
Jo, det var Niels Thorbjørnsen som var født i Onsøy 1856. Han vokste opp i Fjellkilen.
Tretten år gammel fikk han sitt første betalte arbeide med å «stå i porten» om bord i Wedel Jarlsbergs bark FALCON mens skuta lå ved Krossnesberget og lastet splitved. etter flere dagers slit spyttet han blod, han ble båret i land. Vel konfirmert gikk han til sjøs med bark ØRNEN av Moss. Deretter seilte han utenriks i 14 år, for det meste med store engelske og amerikanske seilskip.
Da han i 1889 vendte hjem hadde han lagt seg opp en del penger, og kunne kjøpe Dal på Bjølstad, Kråkerøy.
Her begynte han det skips-opphuggeriet som etter hvert skulle bli landets største – når det gjaldt seilskip.
Etter noen år solgte han våningshuset, hvor det senere ble bygd kontorer for Glommens mek. Verksted.
Niels Thorbjørnsen beholdt selv bare bryggen og opplagstomten langs elva. Her ble det rigget ned seilskuter; fra de minste til de største – for så å ende opp som mulige lektere?!
Det var først og fremst skuter fra Fredrikstad som fikk sin siste «seilas» her.
Det ble også kjøpt inn skuter på auksjon fra Sverige og Danmark, samt fra norske havner og byer. Det fulgte jo med skipsutstyr som anker, kjettinger, tauverk og seil.
Han hadde fast tre mann på lagret som kunne romme 25 tonn med seil, 3 – 4000 favner med kjetting, ved nedrigginga var det opptil seks mann i arbeide – alt etter størrelse på skuta.
Hit kom det skippere og søkte etter det som ei skute hadde brukt for – og her fant de det!
Da Thorbjørnsen døde i 1929 – hadde han bokført avrigging av 72 seilskip. Han avrigget også 30 skuter for andres regning – han overtok alt løsøre for videresalg, litt av en kremmer!
Han overlot flere gallionsfigurer til Norsk Sjøfartsmuseum.
Thorbjørnsen prøvde seg som redet en stund – ikke langvarig:
GULDFAXE, REGINA og RIFONDO.
Dette stoffet er tatt fra boka til: Knut W Engebretsen – FREDRIKSTADSKUTER PÅ DE SYV HAV
Mitt-forlag: Svein Skahjem, juli 1999
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi:
Lauritz Christian Stephansen (1801-1863) en norsk skipper, handelsmann, skipsreder og stortingsmann fra Tjølling i Vestfold. Stephansen var prestesønn, men Stephansen fulgte ikke i farens fotspor.
Han dro tidlig til sjøs og i 1827 ble han kaptein på briggen «Lovisa» som var eid av eidsvollsmann og jernverkseier Jacob Aall.
Han var skipper frem til 1832. Da slo han seg ned i Arendal hvor han drev handel, og var skipsreder.
På eiendommen Strømsbunes ved Arendal her anla han et skipsverft. Et skipsverft ble også anlagt på Svinodden.
Stephansen skal ha vært en dyktig skipskonstruktør og tegnet selv flere av skutene sine.
I 1837 etablerte han en direkterute mellom Bordeaux i Frankrike og New Orleans. Han ble dermed den første arendalsreder som startet linje-fart med seilskip over Atlanterhavet til Amerika.
Ofte bestod lasten av tekstiler, vin og andre luksusvarer til Amerika, mens returlasten bestod av bomull fra sørstatene.
I 1851 gikk svigersønnen Samuel Eyde (1819-1902) inn i rederiet, og da Stephansen døde 8. august 1863 overtok Eyde delvis rederiet, sammen med Lauritz Christians bror Julius Stephansen (1818-1894).
Hvalfangst-pioner: I 1840-årene var Stephansen en av Arendals og Norges største redere.
I samme periode skulle han også bli en av pionerne innen norsk hvalfangst, da briggen 17. MAI dro ut på Norges første hvalfangst-ekspedisjon til Stillehavet i 1843.
Ekspedisjonen returnerte til Arendal i mai 1846. Toktet ble ingen økonomisk suksess, så Stephansen gav seg med hvalfangst.
Politiker: Stephansen var også politiker. Fra 1839 satt han i Arendal bystyre og i 1857 ble han stortingsrepresentant for Arendal og Grimstad.
Christian Stephansen var morfar til industrigründeren Sam Eyde.
Norsk historie i Antarktis – Av Jørn Holme, riksantikvar
Grytviken på den britiske øya Syd-Georgia er et lite stykke norsk historie på annen stats jord.
Her hadde hvalfangere, hovedsakelig fra Vestfold, sin arbeidsplass i flere tiår. Fremdeles kan man se restene av det som tidligere var et stort industrianlegg.
Kirken i Grytviken er i dag et av de mest markante norske kulturminnene i Antarktis.
Grytviken og andre landstasjoner på Syd-Georgia forteller om en industri og en livsstil som varte i nærmere 60 år.
Hvalfangsten ga store inntekter til en ung nasjon og la mye av grunnlaget for at Norge ble en polar stormakt. I dag besøkes Grytviken av stadig flere turister.
Likevel er forfallet stort, og den norske historien er underkommunisert.
Det er på tide å spørre seg om kulturminnene her både kan og bør bevares.
Suksesshistorien Grytviken
I første halvdel av 1900-tallet var hvalfangsten i Antarktis og Sub-Antarktis en svært kjærkommen inntektskilde for Norge.
Det var Sandefjord-rederen Carl Anton Larsen som, finansiert av risikovillig argentinsk kapital, startet hvalfangst-arbeid på Syd-Georgia.
I 1903 satt han i gang oppbyggingen av landstasjonen i Grytviken, og den antarktiske hvalfangsten startet i november 1904.
Grytviken og hvalfangsten på resten av Syd-Georgia ble raskt en suksess.
I perioden fra 1926 til 1939 ble det ved øya tatt totalt 34 000 hval.
I rekordsesongen 1930 – 1931 var det 6.500 nordmenn ute på hvalfangst i antarktiske strøk, fordelt på 160 hvalbåter og 29 flytende kokerier.
Storbritannia regulerte fangsten gjennom tildeling av konsesjoner og fangstlisenser.
Det ble også lagt eksportavgift på hvalolje. Beskatningen av hvalbestanden var større enn hva som var forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre.
Stasjonen ble stengt i desember 1964.
Rester etter hvalfangsten som hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten.
Et mangfold av kulturminner
Antarktis er rikt på kulturminner, fra mange nasjoner. Oppdagelsesreisende, forskere og hvalfangere har alle etterlatt seg spor på sin ferd.
Mange av disse sporene har blitt utpekt som kulturminner av partene til Antarktistraktaten, og forvaltes i henhold til miljøprotokollen under denne traktaten. Traktaten legger rammene for forvaltingen av et kontinent som ingen eier, men som et stort antall land har aktive interesser i.
Det er i dag utpekt 90 kulturminner i Antarktis, ni av disse er norske. Kulturminnene inkluderer det berømte teltet til Roald Amundsen fra sørpolerobringen i 1911.
Teltet er frosset ned i isen, og det er i dag usikkert hvor det befinner seg. Blant kulturminnene er også steinvarder og minneplaketter om tragedier med dødelig utgang eller store erobringer.
Varden på Tryne Island er satt opp der dansk-norske Caroline Mikkelsen, den første kvinnen som besøkte Antarktis, gikk i land sammen med mannskapet på hvalbåten THORSHAVN i 1935.
Tryne ligger i Øst-Antarktis. Princess Elizabeth Land – der omkring, små øyene.
Bygninger, etterlatenskaper og minner etter industri og teknologi, som for eksempel atomkraftverket ved den amerikanske McMurdo-basen, er også kulturminner.
Det er også den norske hvalstasjonen Hektor, som var i bruk fra 1912-1931, på øya Deception Island.
Økt turisme
Kulturminner i polare strøk blir i økende grad besøkt og tilgjengeliggjort for allmennheten.
De aller fleste av våre polare kulturminner finnes i nord, særlig på Svalbard. På Svalbard er turisme en vekstnæring og et uttalt satsningsområde. Og kulturminner spiller en stadig større rolle for de opplevelsene man ønsker å tilby besøkende.
I Antarktis og det sub-antarktiske området, er turisme også en næring i vekst.
Denne ugjestmilde delen av kloden vår er ikke lenger forbeholdt polfarere, eventyrere og forskere. Cruise-trafikken bidrar til at det årlig er nærmere 100.000 besøkende i disse områdene.
Hurtigruten er en av aktørene som tilbyr reiser til antarktiske områder.
Hvordan fortelle vår historie i fremtiden?
Hvalfangst er kontroversielt og ikke alltid en enkel historie å fortelle. Kontrastene mellom vakker natur og storindustri er påfallende på et sted som Syd-Georgia.
Men sammen med fantastisk natur og et rikt dyreliv med blant annet sel, fugl og pingviner, er kulturminnene en viktig del av besøket for stadig flere.
Grytviken har paralleller til andre kulturminner som Pyramiden på Svalbard, industriarven i Odda og industriarven Rjukan-Notodden.
Natur- og dyrelivet, sammen med kulturminnene, er grunnlaget for fremtidens bærekraftige turisme.
Vi må vurdere hvordan vi skal bruke kulturminnene i fremtiden, se på hvordan den norske historien skal fortelles og ikke minst undersøke muligheter og utfordringer knyttet til økt turisme.
Det bør være i Norges interesse å forvalte denne historien på best mulig måte.
Tryne øyene
Trymaine er en gruppe av mange små antarktiske øyer og skjær, ca. 7 km i utstrekning, danner den vestlige grensen av Tryne Bay og Tryne Sound på den nordlige enden av Vestfold Hills.
Øyene ble kartlagt av norske kartografer fra luftfotografier tatt av Lars Christensen-ekspedisjonen I 1936–37- og kalles Trynøyane.
En stein og en tremast ble reist den 20. februar 1935 av en ekspedisjon ledet av kaptein Klarius Mikkelsen med det norske hvalfangst-skipet THORSHAVN.
Medlemmene i følget var Mikkelsens kone Caroline, den første kvinnen som satte foten på den Øst -Antarktiske delen av kontinentet.
Varden ble oppdaget av Australian National Antarctic Research Expedition, feltpartier i 1957, 1977 og igjen i 1995.
Leseværelse
- Ny adresse: Kjølstad kirke – på Øssia – RV. 22, mellom Sellebakk og Torp
- Onsdag 15.desember – kl. 12 -14. Det blir et skikkelig juletreff! Med servering av fiskesuppe ala Edith.
- Gratis parkering, – stor P-plass!
- Sving til høyre opp mot BORGESYKEHJEM / Kortidshjem.
- Hvalfangere og andre sjøfolk, samt andre pensjonister
- HJERTELIG VELKOMMEN – til en god prat, vafler og kaffe!
- La dette bli et treffsted hver tredje onsdag i måneden – kl.12-14 – også i 2022!
- Møt opp! Ta med en bekjent, kjør sammen!
Dette er siste KASKELOTTEN
Takk for fine 28 år!
Ingen kontingent skal betales.
GOD JUL til dere alle!